Portrett av Siv Ellen Kraft

«I slike faser plager jeg kollegene­mine med ganske mye gnål»

Portrettet

siv ellen kraft SIV ELLEN KRAFT (f. 1967) er oppvokst i Haugesund, og er professor i religionsvitenskap ved Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø. Hun er redaktør for DIN. Tidsskrift for religion og kultur, sammen med Bjørn Ola Tafjord. Hun er også leder for forskergruppen New religious currents and currencies, og medlem i forskningsrådsprogrammet SAMKUL (Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger). Nå er hun aktuell med boken Religion i pressen.

Tvil og tro Siv Ellen Kraft skriver om tema som ofte får slett behandling i mediene. Hun har skrevet om ny­religiøsitet i form av Märtha Louises engleskole og pilgrimsvandring, Snåsamannen og alternativ­ medisin, og radikale former for kroppsmodifikasjon. Hun forholder seg alltid respektfullt til religionene­og menneskene hun skriver om.

Tekst: Marte stapnes / Foto: LARS ÅKE ANDERSEN

– Jeg prøver å ta religiøse mennesker på alvor. Som fagperson ønsker jeg å bidra til å nyansere de bildene som finnes av religion, og si noe om premissene for hvorfor ting fremstår som de gjør. Hvorfor for eksempel prinsesse Märtha fremstilles som så latterlig, mens Snåsamannen like gjennomgående fremstilles som en snill og hyggelig healer fra Snåsa. Sett på bakgrunn av medie­offentlighetens sekulære premisser kunne man tenke seg at engler og healing var omtrent på samme nivå – like rart, eller forunderlig eller greit.

Sånn er det ikke – og jeg prøver da å si noe om hvorfor.

Snåsamannen og Märtha inngår som en del av boka Religion i pressen, som Kraft har skrevet sammen med Cora Alexa Døving. I tillegg til nyreligiøsitet tar boka for seg hvordan blant annet islam, jødedom og kristendom fremstilles i norske medier.

– Nyhetsmediene er en av de viktigste informasjonskildene om religion for folk flest. Medierommet er med på å forme vår forståelse av religion – hva det er og bør være. De sakene vi skriver om egner seg til å belyse slike prosesser, og innenfor det nyreligiøse feltet har Märtha-saken og Snåsamannen vært forbløffende store.

– Så hvorfor blir den ene fremstilt snillere enn den andre?

– Vi snakker i boka om verdsettingsmekanismer og et verdsettingshierarki på religionsfeltet, knyttet blant annet til størrelser som tid, omfang og norskhet. Det er nærmest en universell tendens at nye religioner latterliggjøres, at religioner må fremstå som gamle for å bli tatt på alvor som ordentlige. Blir det ‘for mye’ kolliderer det med sekulære premisser. Åpenbare koplinger til religion indikerer sjarlatanvirksomhet, og ikke minst ser det i vårt material ut for at koplinger til norskhet bidrar positivt. Snåsamannen skåret bra på alle disse kriteriene. Snåsamannen er noe i retning kindereggversjonen av religion i den norske medieoffentligheten – gammelt, gratis og dempet, og i tillegg med tilknytning til Bygde-Norge.

Kraft mener Ingar Sletten Kolloens biografi om Snåsamannen har vært viktig for å forme folks oppfatning av ham. Snåsamannen bedriver tradi-

sjonstung healing, han tar ikke betalt for det, og det religiøse ved ham er nedtonet.

– Man får vite veldig lite om hans religiøse bakgrunn, samtidig som han gjennomgående innrammes av en slags vitenskapelig diskurs – tallfesting av hvor mange han har helbredet og vektlegging av muligheten for at denne typen healing kan påvises vitenskapelig. Kolloens biografi beskrev ham på en måte som gjorde ham spiselig for norske journalister og medieoffentligheten.

Nyreligiøsitetens status

Etter videregående flyttet Kraft til Bergen. Hun hadde vært backpacker et år, og begynte ifølge henne selv med det de fleste backpackere i den perioden gjorde; å studere sosialantropologi. Religionsfaget var til å begynne med et støttefag, men fascinerte nok til at hun ble værende. Som del av det første kullet i Norge begynte hun å studere nyreligiøsitet – et fag som gradvis har steget i aktelse innen religionsvitenskapen.

– Det nyreligiøse feltet har hatt litt pariastatus. Å studere det på begynnelsen av 1990-tallet var litt som å studere tegneserier innenfor litteraturvitenskapen, kan jeg tenke meg. Nå er det mange flere som studerer nyreligiøsitet, med egne konferanser og tidsskrift. Dessuten har faget generelt vært i vekst. Da jeg begynte å studere i 1992, var religionsvitenskap fortsatt et fag for nokså spesielt interesserte. I løpet av de siste tiårene har religion fått status som mer aktuelt og samfunnsrelevant. I Danmark har religion blitt et kjempestort fag, særlig i kjølevannet av karikaturtegningene. I Norge har det også vokst, men ikke like mye.

– Hva kan være grunnen til det?

– En faktor kan være at religion ikke lenger er obligatorisk i l­ ærerutdanningen.

Det er ikke lenger det mest nyttige faget å ta hvis man vil bli lærer, noe jeg synes er veldig paradoksalt. I en tid der politikere er enige om at religion er viktig for det flerkulturelle samfunnet virker det lite logisk at man tar det ut av en av de mest naturlige arenaene.

Klartekst 2/13

9

Portrettet

– Hva fascinerer deg ved religionsfaget?

– Det er veldig mye. Jeg har alltid vært fascinert av symboler, myter og ritualer – særlig ritualer. Jeg har også stor sans for spennvidden i faget, at det i prinsippet handler om hele historien og hele verden. Religionsforskere er stort sett spesialister på et eller flere mer avgrensede felt, men denne større ­horisonten finnes der som en komparativ klangbunn. Som lærere forventes vi å favne bredt, i alle fall på grunnkurs.

Jeg har for eksempel hatt ansvaret for babylonsk og sumerisk religion – på vårt historiske innføringskurs, og synes det er veldig gøy å undervise om disse religionene og kulturene. En lignende spennvidde finnes også teoretisk og metodisk. Religion kan studeres på veldig mange måter.

Det er et av de trekkene ved faget som helt siden studietiden har appellert til meg.

sammen med Døving er hun aktuell med en artikkel om religiøse tatoveringer i Religion i skrift av Mikaelsson og Gilhus (red.). Hun har skrevet om teosofiske samfunn, New Age-samfunn, nypaganisme og samisk urfolksspiritualitet.

Skriveprosessen hennes handler om å bevare troen.

– Noe av fordelen med å jobbe med samtid er at kildematerialet vokser og trer frem for deg hele tiden. Mine prosjekter – enten det er bøker eller ­artikler – har ofte en slags tredelt struktur. Først kommer idémyldringen som er ­veldig ­spennende, med mange ideer på gule lapper. Da leser jeg mye forskjellig ­litteratur og lager en haug ­disposisjoner det ikke blir noe av, men som må skrives for å komme videre. Så kommer den lange, mer strevsomme delen. Da prøver jeg å skrive det ut til en sammen­hengende tekst. Da kommer jeg gjerne til et punkt der jeg lurer på om dette bare er tull, eller en veldig dårlig idé. Finnes de sammenhengene jeg tror finnes der? Da tviler jeg på hele prosjektet. Men i den siste fasen har ting falt noenlunde på plass, og det handler bare om å skjerpe det inn og finne løsninger. Da har jeg fått tilbake troen på prosjektet.

– Hvordan får du det?

– Vi har et internt forskerseminar på instituttet, og det å legge frem noe som er uferdig, som jeg tviler på, fungerer ofte for å komme over en sånn kneik. I slike faser plager jeg kollegene mine med ganske mye gnål. Men å henvende seg til en konkret leser bidrar til å strukturere ting jeg har strevd med, som kanskje må vinkles annerledes, eller som kanskje var galt i utgangspunktet. Og så er det jo alltid nyttig med tilbakemeldinger. Jeg har veldig oppegående kollegaer.

«Jeg skrev ‘God morgen’ når jeg begynte å skrive ned forelesningen»

Fra Haugesund til Tromsø

Etter å ha studert i Bergen og Oslo dro Kraft nordover, hvor hun har vært ansatt på Universitetet i Tromsø siden 2001.

– Jeg kom til Tromsø i begynnelsen av januar. Det var veldig mørkt, leiligheten jeg hadde takket ja til over telefon var fryktelig – en studentleilighet nord i byen. Jeg husker jeg gikk til jobben første dagen, det var helt mørkt og det regnet. Det var utrolig mye snø, det blåste fra alle kanter. Jeg visste ikke engang om jeg gikk riktig vei – jeg har utrolig dårlig stedsans. Jeg husker at jeg tenkte her kan man jo faktisk ikke bo.

– Hvor lenge tenkte du det?

– Den første måneden var jeg relativt klar på at her skulle jeg bo bare så lenge det var strengt tatt nødvendig, og håpet det ikke skulle bli så lenge. Men det sluttet jo å regne. Jeg skjønte i løpet av vinteren at mørketiden egentlig er veldig fin. Ordentlig vinter i Tromsø er også klart å foretrekke fremfor den typen kald regntid man har på Vestlandet. Nå – etter snart 13 år føler jeg meg som en meget integrert innvandrer, og med barn som snakker Tromsø-dialekt.

Når kolleger og venner blir bedt om å beskrive Kraft, gjentar de det samme ordet igjen og igjen; energisk. I tillegg til arbeidsom, produktiv og et menneske som alltid har tid til å lytte til dem rundt seg. Den ene tingen hun kan bli flinkere til er å skryte av seg selv.

– Hvordan tror du dine kolleger vil beskrive deg?

– De synes kanskje jeg klager over at jeg har for mye å gjøre og er for lite flink til å prioritere? Eller at jeg blir litt mye i blant?

– Passende nok sier de at du kan bli bedre til å skryte av deg selv.

– Ah, det er vel en slags haugesundsballast som henger igjen, eller en jente­ greie kanskje. Men jeg har blitt flinkere til å prioritere, altså.

Med små barn hjemme, har prioriteringene hennes naturlig nok endret seg over tid.

– De første årene etter at jeg begynte å jobbe brukte jeg omtrent like mye tid på alt. Jeg brukte uendelig mye tid på å forberede undervisning, for eksempel. Ned på det nivået at jeg skrev «God morgen» når jeg begynte å skrive ned forelesningen, som jeg så leste korrektur på, og passet på at det ikke var noen kommafeil. Det gjør jeg ikke lenger, og det har helt klart gjort meg til en bedre foreleser. Å tvile på ideer

Kraft har tidligere skrevet blant annet hva er NYRELIGIØSITET, vært medredaktør for Religiøse reiser med Ingvild Sælid Gilhus, og i tillegg til Religion i pressen 10 Klartekst 2/13

Å bety noe for andre

– De som kjenner deg sier du er en rollemodell for mange. Hvem har vært dine rol­ lemodeller?

– De to åpenbart viktigste har vært Lisbeth Mikaelsson og Ingvild Gilhus i Bergen. De har vært mest formende og viktige for min faglige utvikling. Lisbeth var veilederen min under hovedfagsoppgaven, og både Ingvild og Lisbeth var veiledere på doktorgradsnivå. Det har i ettertid slått meg hvor viktig det var å komme inn i et miljø preget av to sterke og sentrale kvinner – akademia er fortsatt relativt mannsdominert. Jeg har tatt til meg mange av perspektivene de har stått for, og de har betydd mye både faglig, og etter hvert som venner.

Lisbeth og jeg har også hatt en hel del reiser sammen, hun besøkte meg blant annet da jeg bodde et halvt år i India i forbindelse med doktoravhandlingen min.

Kraft skrev avhandlingen sin om teosofiske samfunn, en bevegelse som regnes som forløperen for New Age og okkultisme.

– Veldig mange av de tidlige teosofene var radikale feminister, medlemmer av den tidlige kvinnebevegelsen, så jeg var opptatt av forholdet mellom tidlig feminisme og denne typen radikale, alternative religioner. Dette var et historisk prosjekt, knyttet til teosofiens tidlige fase på slutten av 1800-tallet. Jeg var der altså primært for å bruke arkiver og bibliotek på det internasjonale teosofiske hovedkvarteret, som ligger i Chennai. Jeg bodde også på dette senteret, sammen med teosofer fra hele verden. De var stort sett enige om at mine problemstillinger var lite aktuelle; not very interesting – som en av lederne formulerte det. Men et av de amerikanske medlemmene mente å gjenkjenne meg fra et tidligere liv i teosofiske sammenhenger. Det bidro antagelig positivt til min status i miljøet. Og om jeg ikke hadde skjønt mye av de åndsvitenskapelige metodene man i teosofien er opptatt av, så hadde jeg i det minste valgt riktig religion, om enn utfra den moderne vitenskapens langt mer begrensede premisser.