Klartekst nr. 2/2013

EDDA I HUNDRE side 4 SAMMEN SKAL VI SKRIVE side 7 EN GOD PLAN side 13 HVA SKAL VI MED HISTORIE? side 14

• • • • •• • •• universitetsforlagets magasin nr. 2/2013

«Snåsamannen er noe i retning kinder­ eggversjonen av religion i den norske medieoffentligheten» Portrettet: SIV ELLEN KRAFT

Store spørsmål, lite format Vi har langsiktige planer med serien. Format, typografi, papirkvaliteten på omslag og innmat, utforming av markedsmateriell og slagord er alle gjennomtenkte valg. Det er ikke til hinder for at vi nå lager e-bøker av hele serien. Vårt ønske er å inspirere enda flere lesere og informere i stadig flere sammenhenger enn før.

Noe av det vanskeligste i arbeidet med serien er å måtte si nei til mange forfattere med gode hva er-ideer (det ligger mange «nei» bak hvert «ja»). Her blir det imidlertid ingen endring. I arbeidet med manuskriptet skal det fortsatt være mange runder med manusbearbeding og dertil hardt arbeid for forfatteren. Vi vet at det er dette som skal til for å opprettholde faglig formidling av ypperste klasse. I dag er det intet som tilsier at vi ikke skal nå hundre titler i serien. Forfatteren av hva er IDÉHISTORIE formulerte det ganske fint: «Etter hvert som en kommer oppover i antall titler, vil hva er-serien bli et lite leksikon.»

Har du ennå ikke lest en hva er-bok eller er på jakt etter nye «rett i toppen»-opplevelser finner du utvalget her: www.hvaer.no God sommer!

Forlagssjef

Foto: Morten Brakestad

Det er ti år siden Universitetsforlaget lanserte bok­ serien hva er. Vår ambisjon med serien uttalte vi her i Klartekst i 2003: Vi ønsker å få flere til å lese mer faglitteratur. Og vi ser at bachelorreformen­ medfører at studenter trenger lettfattelige intro­ duksjoner til uoversiktlige fagfelt. Forfatterne til bokserien skal velges med omhu og må være både solide navn innenfor sine fag og gode formidlere.

Hva er-bøkene skal være preget av engasjement og ha en tydelig, personlig stemme. Bøkene skal være korte, i et hendig format og selges rimelig.

Planen er å utgi fire til seks hva er-bøker i året.

Jeg kan, med dårlig skjult stolthet, trygt si at hva er-strategien har blitt fulgt og definitivt har vært vellykket. Nå i jubileumsåret har det utkom­ met 47 titler. Den første vil for alltid være Erik Bjerck Hagens hva er LITTERATURVITENSKAP, og den foreløpig nyeste er hva er INTUISJON av Geir Kirkebøen­. Mellom disse to titlene finner du feminisme, kosmos, angst, språk, matema­ tikk og 40 andre titler. Det har blitt velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente temaer og den viderekomne nye perspek­tiver. Trond Berg Eriksen formulerte det slik: «Jeg har forsøkt å gi folk lyst til å finne ut hva idé­historie er.» Hva er-bøkene har rett og slett kvaliteter som appellerer til nye lesergrupper, godt hjulpet av entusiastiske bokhandlere som profilerer serien i butikkene.

Serien har fått mye spalteplass i mediene.

Omfanget overstiger det vi kunne drømme om for ti år siden. Bøkene har blitt anmeldt og serien omtalt. Overstrømmende hyllest og krass kritikk.

Ingen av bøkene har blitt mottatt med likegyldig­ het. Det er gledelig og inspirerende. Tidsskriftet Prosa hadde i årets første utgave en større repor­ tasje om hva er-serien. Der ble serien omtalt som det største populærvitenskapelige løftet et norsk forlag noen gang har gjort.

«Vi skal sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet» Universitetsforlagets visjon • • • • •• • •• Nr: 2/2013 – 14. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaksjonssekretær: Elisabeth Kielland Haug

I redaksjonen: Maria Almaas, Laila Brantenberg, Hege Gundersen og Eli Cook Hope Design og layout: Itera Gazette AS Forsidefoto: Lars Åke Andersen

Adresse: Universitetsforlaget, Sehesteds gate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 E-post: post@universitetsforlaget.no www.universitetsforlaget.no/klartekst

2 Klartekst 2/13

Juss

Gren§eløse lover Hvilket lands lover er det som gjelder når et norsk firma er i konflikt med et firma i et annet land? Giuditta Cordero-Moss har skrevet bok om internasjonal privatrett.

Tekst: Thomas Reinertsen Berg foto: MORTEN BRAKESTAD

– Bedriftene har så mye kontakt med utlandet i våre dager. Da kan det være greit å vite hvilke lands lover og regler som gjelder om det skulle oppstå en konflikt.

Giuditta Cordero-Moss er professor ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo. Hennes nye bok Internasjonal privatrett handler om nettopp de konfliktene som kan oppstå på tvers av grensene.

Boken handler mest om kommersielle forhold, men spørsmål om lovvalg og domsmyndighet oppstår ofte, også for privatpersoner.

–La oss si du har kjøpt en vare i en tysk nett­ butikk. Du er ikke fornøyd med produktet, og nekter å betale. Den tyske butikken svarer med å saksøke deg. Skal man da bruke norsk eller tysk rett? Eller si at du har leid en bil i Spania, og kolliderer med en annen bil som også er leid av en nordmann. Skal man da bruke norsk eller spansk rett?

Forutsigbarhet

Mye har skjedd siden Universitetsforlaget ga ut siste utgave av Karsten Gaarders innføring i temaet i 2000. Endringene har mest med EU å gjøre, der de i lang tid har arbeidet med å innføre europeiske regler for lovvalg og domsmyndighet.

– Disse er ikke direkte bindende for Norge, for internasjonal privatrett er ikke omfattet av EØSavtalen, men deler av EU-regelverket har blitt smuglet inn gjennom spredte direktiver. Andre deler har kommet gjennom Luganokonvensjonen fra 1988/2007 som gir regler om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker. Den er undertegnet av Norge, Island, Sveits, Danmark og EU, sier Cordero-Moss.

Hun forteller at norske domstoler tradisjonelt la til grunn konkrete vurderinger av hva som var best i hver enkelt sak uten å argumentere ut fra generelle kriterier.

– Da fikk dommene liten overføringsverdi, og det er ikke bra for forutsigbarheten, som er noe av det viktigste i dette faget. Gjennom innflytelsen fra EU blir den internasjonale privatretten også i Norge mer objektiv og forutsigbar.

Fiat og Hydro

Cordero-Moss vet litt om å leve i spennet mellom ulike lands lovverk. Som Cordero-navnet røper er hun fra Italia, med juridikum fra Universitetet i Roma. Hun har to doktorgrader, en fra Vitenskapsakademiet i Moskva og en fra Universitetet i Oslo. Spørsmålet om italiensk eller norsk rett når det gjelder navneendring ved ekteskap har hun selv følt på kroppen.

Før hun ble universitetsjurist arbeidet hun i 15 år som bedriftsadvokat for italienske Fiat og norske Hydro.

– I disse bedriftene støtte jeg daglig på problemstillinger om lovvalg. Mange av dem var såpass kompliserte at det ikke var tid til å gå til bunns i dem, og da fant man gjerne en løsning basert på kommersielle forhandlinger. Men da lurte jeg stadig på om utfallet kunne ha blitt et annet om spørsmålet om lovvalg hadde vært avklart. I løpet av disse 15 årene skrev jeg en etter hvert veldig lang liste over alt jeg lurte på, og denne boken er faktisk basert på disse spørsmålene. Det er først nå jeg har hatt tid til å se på dem, sier Cordero-Moss.

Også for studenter

Dermed er Internasjonal privatrett blitt en praktisk anlagt og lett forståelig bok. Det er også en akademisk analyse der Cordero-Moss har brukt retts­ vitenskapelig metode og tatt hensyn til alle kilder.

– Samtidig håper jeg at jeg har vært såpass pedagogisk at også studenter kan ha glede av den, avslutter hun.

Internasjonal privatrett På formuerettens område Giuditta Cordero-Moss 978-82-15-02058-7 Kr 499,-

Klartekst 2/13

3

Jubileum

Edda i hundre Norges eldste tidsskrift for nordisk litteraturforskning, Edda, er inne i sin hundrede årgang. Det vil ikke gå upåaktet hen. Men enkelte deler av tidsskriftets historie er fortsatt et mysterium.

Tekst: Marte Stapnes

Første nummer av Edda kom ut i 1914 med Gerhard Gran som redaktør.

Eirik Vassenden er i dag en av tre redaktører i Edda.

– Det er ikke skrevet så mye om selve stiftelsesøyeblikket – hvordan Edda ble født. Det forsker vi på nå, i anledning jubileet. Men tidsskriftet har vært utgitt bortimot sammenhengende i hundre år, forteller en av dagens redaktører Eirik Vassenden, professor i litteraturvitenskap ved Høgskolen i Bergen. Sammen med Christine Hamm og Jørgen Sejersted ved Universitetet i Bergen har de vært redaktører siden 2011.

Hundreårsjubileet skal feires med en konferanse i Bergen i august.

–Vi arrangerer en jubileumskonferanse med bred internasjonal deltakelse, der emnet ubeskjedent nok er litteraturforskningens fortid og fremtid. Dit er alle som er interessert i litteraturforskning, tidsskriftarbeid og tidsskrifthistorie hjertelig velkommen! Programmet ligger på idunn.no.

– Hva vet vi egentlig om Eddas historie?

– Noe har vært skrevet underveis, for eksempel i biografiske tekster om de to sentrale redaktørene: Gerhard Gran, som stiftet og redigerte tidsskriftet fra 1914 til 1925, og Francis Bull, som var redaktør mellom 1925 og 1960. Tidsskriftet kom ut gjennom hele andre verdenskrig – med Francis Bull oppført som ansvarlig redaktør. Dette til tross for at han satt fengslet på Grini fra 1941 til 1944. Det fremgår ikke uten videre hvem som har sittet og puslet sammen tidsskriftet i den perioden, det er litt kuriøst også for oss. Ikke er det lett å se om det er noe der som kan tolkes eksplisitt politisk eller ideologisk heller. Men man finner et påfallende og økende fokus på engelsk litteratur utover i krigsårene. Betydningsfullt var det også at første nummer etter frigjøringen var et stort Wergelandnummer – frigjøringsfeiringen sammenfalt med hundreårsmarkeringen for Henrik Wergelands død.

sert i Edda. Peter Rokseth forsvarte for eksempel avhandlingen sin i 1929 – med Francis Bull som opponent. Der sto det første slaget mellom den gammeldagse historisk-biografiske tenkemåten og den estetisk-filosofiske skolen. Det er i grunn den samme debatten som Erik Bjerck Hagen, Per Buvik og andre debattanter fortsatt diskuterer i spaltene våre nå i jubileumsåret.

– Hva kjennetegner Edda i dag?

– Vi trykker fortsatt den beste og viktigste forskningen innen nordisk litteraturforskning fra norske og internasjonale bidragsytere. Et godt sted å begynne for den som ikke leser oss jevnlig er for eksempel Jon Haarbergs tekst i nr. 1/12 om Petter Dass’ «Nordlands trompet», der han spør: Hvorfor trompet? Hvorfor ikke basun? Eller lutt? Et annet interessant eksempel er svenske Emma Eldelin som i nr. 3/12 diskuterer hvorvidt et diskusjonsprogram på radio kvalifiserer som essayistikk. Eller danske Jens Lohfert Jørgensen som i nr. 3/11 diskuterer om det er mulig at J.P. Jacobsen fant opp røntgenapparatet i romanen Niels Lyhne – ti år før røntgenapparatet faktisk ble oppfunnet.

Redaktørenes ambisjon med tidsskriftet er å få enda flere internasjonale bidragsytere og bli enda mer betydningsfulle internasjonalt.

– Et særtrekk ved Edda er at de internasjonale forskningsspråkene innenfor nordistikken er norsk, svensk og dansk – ved siden av engelsk. Det er altså ett av få tidsskrifter på nivå 2 der skandinaviske litteraturforskere kan publisere på sitt morsmål.

Edda har slik sett en viktig jobb med å forvalte skandinavisk språk i tillegg til faglig formidling.

– Noe mer du ønsker å føye til om tidsskriftet?

– Har jeg nevnt at vi feirer hundre år?

Status quo og fremtiden

Edda har gjennom hundre år presentert en jevn strøm av litteraturforskning, som til sammen dokumenterer de mange faghistoriske øyeblikkene som har blitt definerende for hvordan faget forstår seg selv, og hvordan det blir forstått.

– Det synes særlig godt i de mange doktordisputasene som har stått på trykk. Noen av litteraturforskningens paradigmeskifter har vært publi4 Klartekst 2/13

Edda Redaktører: Christine Hamm, Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden Red.sekr.: Lars Rune Waage 4 utgivelser i året

Naturbarnehage

Ute hele uka Tekst: ANNE-LISE AAKERVIK / ill: fra boken

De siste årene har det vært en sterk økning i antall naturbarne­hager i Norge.

Boka Ute hele uka gir praktiske tips til hvordan barnehagen kan være ute i naturen.

– Det er en del myter om naturbarnehager som vi godt kan rydde av veien først som sist, sier første­lektor Olav Lysklett. Mange tror at barna overhode ikke er inne, og at naturbarnehagene ikke er varierte nok for barn.

Dette er feil. Naturbarnehager er både allsidige med hensyn til aktiviteter og svært forskjellige i hvordan de drives. Barna tilbringer også noe tid inne.

Mange tenker at det må være vanskelig å holde på barna når man er ute i naturen. Undersøkelser viser at barna aksepterer de usynlige grensene som lages for dem. De lærer raskt at de kan gå til et punkt på stien, men ikke lenger. I noen barnehager fargemerker de trær. Da vet barna at når de støter på et malt tre får de ikke gå lenger. Dette systemet brukes mange steder i verden, og barna har ingen vanskeligheter med å akseptere disse grensene.

– Det er mange måter å organisere naturbarne­ hager på, sier Lysklett. – Vi har de som er ute hele tiden, med base i bygg som ikke er bygd for f­ ormålet.

Basene kan være skihytter eller andre lokaler. Så har vi de som bygger naturbarnehager, og mange barne­hager med egen friluftsavdeling som man kan søke seg til – og så er det de barnehagene som har ­friluftsgrupper. Her går det ofte på omgang hvem som er med.

Den døde mus

Vi ser at de som er mest ute også klarer å gjøre mest ut av naturen. De tenker helhetlig pedagogisk på en annen måte enn de som ikke har naturen som base.

Olav Lysklett beskriver i boka at «Den døde mus’ pedagogikk» er utbredt i barnehager som holder til i ­naturen. Det betyr at man tar utgangspunkt i det barna

finner, og er opptatt av når de er ute, (en død mus for eksempel). Da vil pedagogene bruke tid på å snakke om det, og er de dyktige, klarer de å formidle masse kunnskap mens barna er i mottagelig modus, nettopp fordi samtaleobjektet er noe de selv har funnet.

første naturbarneparken i Norge i en liten hytte langs Holmenkoll­banen. Grunntanken var at «naturen vet best», så han lagde lekeapparater som var i pakt med omgivelsene, og undervisningen var ofte en enkel innføring i livet til planter og dyr.

rollelek

Det er forsket mye på effekten barna har av å være ute i naturen store deler av dagen. – Først og fremst har det betydning for den motoriske utviklingen, sier Lysklett. I løpet av dagen får barna mange ­utfordringer som klatring i trær, gå på stier og ulendt underlag etc., noe som gjør at de rent motorisk er bedre enn andre barn. De blir også gode til å leke sammen, de blir kreative og ser lekepotensialet i naturen rundt seg. Det er mye rollelek i naturbarnehager.

Norske barnehager har alltid vekslet mellom å være inne og ute. Samtidig har enkelte barnehager fokusert mer på natur og friluftsliv enn andre. Disse barnehagene, og enkeltpersoner knyttet til dem, har vært inspirasjonskilder og pådrivere i utviklingen av naturbarnehager i Norge.

Når båten er barnehagen

I dag finnes det mange forskjellige naturbarnehager.

Olav Lyskletts favoritt er båtbarnehagen Berggylta i Tønsberg. Barnehagen er en båt, «Neptun» som hver dag legger fra kai og går til Vestre Bolærne.

Hovedfokuset er livet i havet og ved kysten, samt kystkultur. Årstidene ved havet er også utgangspunkt for aktiviteter og prosjekter. Båten eies i dag av Tønsberg kommune og er en populær barnehage.

Lysklett arbeider ved Dronning Mauds Minne Høyskole for barnehagelærerutdanning, og boka han nå utgir skal brukes i undervisningen. Ute hele uka gir tips og råd dersom man selv vil starte en naturbarnehage.

Det er også en bok for foreldre som vurderer om dette er det riktige for sitt barn, og skal brukes i under­ visning av studenter på barnehagelærerutdanningen.

Norsk fordel

Norge har et fortrinn når det kommer til å etablere naturbarnehager. Vi har korte avstander til skog og fjell, og kan legge barnehagene i skogkanten.

Sammenligner vi oss med Tyskland og Danmark, som har store byer, bruker de buss for å komme seg ut av sentrum til skogen. – Dette er de gode på, sier Lysklett. De ønsker at barna skal komme seg ut av byen og inn i skogen. Det var også kongs­ tanken til Tomm Murstad, som startet den aller

Ute hele uka Natur- og friluftsbarnehagen Olav B. Lysklett 978-82-15-02001-3 Kr 299,-

Klartekst 2/13

5

Cannabis

Et stoff i endring Cannabis kom til Norge på 1960-tallet. Men både stoffet, bruken og lovverket har endret seg siden den gang. I boken Hva vet vi om cannabis? får vi ny innsikt om det mest brukte av de ulovlige stoffene­.

Tekst: Marte Stapnes / ill: SCANDINAVIAN STOCK PHOTO

– Det har kommet helt nye cannabisprodukter på markedet. Det er en av de største endringene.

I tillegg til organisk cannabis, som hasj og marihuana, er syntetiske cannabisstoffer nå tilgjengelige på nett. Syntetiske cannabinoider er stoffer som etterligner rusvirkningen av organisk cannabis, og de er ulovlige i Norge. Et annet viktig utviklingstrekk er at virkestoffene i hasj og marihuana er endret. ­Stoffene inneholder ofte mer av det rus­ givende stoffet THC. I seg selv hadde ikke det hatt så stor betydning dersom folk bare hadde brukt litt mindre av stoffet, men i tillegg er virkestoffet CBD redusert. Dette virkestoffet mener man har en psykose­dempende effekt. Nivået og forholdet mellom disse to virkestoffene er ganske vesentlig for mulige skade­virkninger, forteller bokens redaktør Anne Line Bretteville-Jensen.

– Vil det si at cannabis er mer skadelig enn før?

– Ja, det er trolig. Mange voksne har erfaringer med cannabis fra tidligere og tror kunnskapen er

overførbar til dagens situasjon, men det er ikke alltid tilfellet. Vi har nå ny kunnskap om både positive og negative virkninger av cannabis. I boka har vi egne kapitler som ser på effekter for helse, skolegang og arbeidsliv, samt tredjepartsskader.

tema i det offentlige ordskiftet, og oppdatert informasjon er viktig i denne debatten. Mange vestlige land har i nyere tid endret sin politikk overfor ­stoffet. Det er imidlertid ingen enkel sammenheng mellom narkotikapolitikk og bruk av illegale stoffer.

– Mens 12 prosent av norske 15-16 åringer rapporterte å ha forsøkt stoffet i 1999 var det ­tilsvarende tallet nede i 5 prosent i 2011. Narkotika­ politikken var nesten uendret i perioden. I boka studerer vi cannabis fra mange ulike vinkler – og det er åpenbart at det er mye mer enn politikken som påvirker forbruket.

Lavere totalbruk

I Hva vet vi om Cannabis? skriver samfunnsvitere, medisinere, rusmiddelforskere og jurister om endringene­som har skjedd på sine respektive felt.

I tillegg til endringer i selve cannabisstoffene, har marihuana tatt «markedsandeler» fra hasj. Samfunnets reaksjoner overfor cannabisbrukere og -selgere har forandret seg over tid, mens sentrale elementer i cannabiskulturen ser ut til å holde stand.

– Data for cannabisbruk indikerer at total­bruken har gått ned i Norge. Likevel tyder forskning på en økning i hjemmedyrking, både i private og i mer organiserte former. Flere land i Europa er nå selvforsynte med cannabis. Endringer på dette området­er interessante, og kan få konsekvenser, sier Bretteville­-Jensen.

Narkotikapolitikk er et stadig tilbakevendende

Hva vet vi om cannabis?

Anne Line Brettville-Jensen (red.)

978-82-15-02139-3 Kr 299,-

Kontroll av de fremmede Utlendingkontroll og kriminalitets­ kontroll flyter over i hverandre i stadig­ større grad. Forfatterne av boken Krimmigrasjon? tar tak i juridiske og samfunnsvitenskapelige­ perspektiver.

for kriminologi og rettssosiologi på Universitetet i Oslo. Han er redaktør for boken Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede sammen med Katja Franko Aas og Nicolay B. Johansen, henholdsvis professor og postdoktor ved samme institutt.

TEKST: THOMAS REINERTSEN BERG

Fengsel eller utvisning?

At tollere nå skal få blålys i bilene sine, er bare ett av flere tegn på en utvikling man ser over hele Europa: Justisfeltet setter utlendingkontroll i sentrum av virksomheten.

– Politiet bruker mer og mer ressurser på noe som ikke egentlig er kriminalitet, men brudd på utlendingsloven. Fengslene fylles opp av ­utenlandske statsborgere. Det er denne sammenblandingen av kontrollsfærer vi analyserer med utgangspunkt i begrepene «krimmigrasjon» og «krimmigrasjonskontroll».

Det sier Thomas Ugelvik, postdoktor ved Institutt

«De fremmede» tilhører ulike kategorier. Det skarpeste skillet går mellom de som er innenfor Schengen og/eller EU, og de som er utenfor.

– EU-borgere har et mye sterkere vern mot utvisning enn tredjelandsborgere, sier Ugelvik, og gir et eksempel på konsekvensen av dette: Stilt overfor en utenlandsk lovbryter, må politijuristen bestemme seg. Skal det settes i gang en straffesak, som tar lang tid og er dyr, og gjør at systemene for å sikre rettssikkerhet trer i kraft, med ekstra krav til etterforskning, bevisføring og så videre? Eller skal det opprettes en utvisningssak som er raskere, billigere og gjerne mer effektiv?

6 Klartekst 2/13

Ugelvik mener det kan være gode grunner til å velge utvisning når det gjelder mindre alvorlig kriminalitet­.

– Men det reiser prinsipielle spørsmål med tanke på likebehandling. I Norge skal straff fungere rehabiliterende. I utvisninger velger vi å sette en strek over dette aspektet. Er det rett? Vi har ingen definitive svar i boken, men ønsker å peke på og tydeliggjøre noen av problemstillingene som krimmigrasjonen fører med seg.

Krimmigrasjon?

Den nye kontrollen av de fremmede Nicolay B. Johansen, Thomas Ugelvik og Katja Franko Aas (red.)

978-82-15-02132-4 Kr 349,-

Journalistikk Enquête

Sammen skal vi skrive Det å skrive en bok kan i seg selv være en påkjenning. Noen forfattere velger likevel å skrive bok sammen med sin ektefelle.

Så derfor lurte vi på hvordan de får det til. Vi stilte tre forfatter­ par disse spørsmålene:

1. Hvorfor valgte dere å skrive sammen?

2. Hva er fordelen med å skrive sammen med ektefellen?

3. Gjør slik «samskriving» at skillet ­mellom jobb og ­privatliv viskes ut?

4. Hva er ulempene og hvor er fallgruvene i samarbeidet?

5. Kommer dere til å skrive flere bøker sammen?

Foto: Jarle Elle, UiN

Einar M. Skaalvik og Sidsel Skaalvik

Runa Bunæs og Tor-Geir Myhre

Fritz Leo Breivik og Kate Mevik

Skolen som læringsarena og andre bøker

Juss for vektere (skriver sammen med Kai Spurkeland)

Barnefordeling i domstolen

1. Vi har sammenfallende forskningsinteresser, og så hadde vi lyst til å arbeide sammen.

2. En fordel er at vi er sammen både i arbeid og fritid.

Det gjør at vi kan drøfte ideer umiddelbart, ikke bare i kontortiden. Ideene kommer ofte når vi går tur eller holder på med andre ting. En annen fordel er at vi kjenner hverandre og er trygge på hver­ andre. Derfor kan vi også si akkurat hva vi mener.

Vi trenger ikke å utøve diplomati når vi har ulike oppfatninger. Men fordelene er ikke begrenset til det faglige arbeidet, det beriker hele samlivet.

3. Ja, til en viss grad gjør det nok det. I «kontor­ tiden» arbeider vi mye hver for oss, men med oppgaver som et planlagt i fellesskap. Det er utenfor «kontor­tiden» vi snakker mest om arbeidet og faglige spørsmål, og legger planer for arbeidet.

4. Så langt har vi ingen erfaring med ulemper, og nå har vi arbeidet tett sammen i nærmere 20 år. En åpenbar fallgruve må være å la faglige diskusjoner og ulike syn lede til personlige motsetninger. En annen mulig fallgruve er at vi blir for forsiktige og for redde for å såre hverandre. Vi tror ikke vi har gått i den fella.

5. For oss har lærebøker kommet i kjølvannet av forskning og annet faglig arbeid. Vi kan derfor ikke se bort fra at det kan komme flere bøker.

1. Vi jobber innenfor samme felt og har et stykke på vei komplementær kompetanse i forhold til praksis og til teori. Vi har begge skrevet hver for oss før. Tor-Geir har i tillegg til sine egne bøker skrevet bidrag i bøker Runa har skrevet. Ideen til boken kom fra en kollega av Runa, og det var et naturlig valg å dra inn Tor-Geir i prosessen.

2. Det er vel egentlig mange fordeler. Det er lett å koordinere og fordele arbeid etter ferdigheter og kapasitet. Arbeidet kan diskuteres titt og ofte, og man kan ha en tett og nådeløs løpende kontroll og kvalitetssikring. Kanskje man er litt ærligere og mer kontant som ektefeller enn mot andre medforfattere.

3. Vi liker fagfeltet vårt veldig godt. For oss går jobb og privatliv mye i hverandre uansett, og vi synes det er berikende å ha dette felles. Det er mye godt fellesskap i å gjøre ting sammen, og felles bokskriving er på mange måter vel så morsomt som å gjøre husarbeidet sammen.

1. Vi fikk tilfeldigvis innsikt i en barnefordelingssak.

Denne rørte ved noe hos oss.

2. Fordelen ligger først og fremst i tidsbruk og tilgjengelighet. Kreativitet er ikke begrenset til arbeidstid. Vi har kunnet plukke ned ideer og ta initiativ til alle døgnets tider. Dessuten konkurrerer vi ikke.

Vi kan være kritiske uten å fornærme eller såre den andre. Men det er viktig å være profesjonell­i alle deler av arbeidet. Rent praktisk var det også greit å kunne leie ei lita rorbu i Lofoten som skrive­ verksted, og samtidig bo på ett rom og kjøkken.

I et prosjekt som dette har vi også utfordret og blitt kjent med andre sider hos hverandre. Det kan høres litt rart ut etter 37 års samliv, men det kan altså skje.

3. Store deler av bokarbeidet gjorde vi på ettermiddager, helger og ferier – så ja, i intense perioder ble skillet visket ut.

4. Vi har vel ikke erfart noen ulemper. For oss, som for alle som skriver bok sammen, ser vi at det er ulik tilnærming til form, men det kan jo uansett justeres. Og så er limet i samarbeidet ganske robust etter et kvart århundre eller så.

4. I perioder ble vi til dels utilnærmelige for andre.

Fritidssysler og det sosiale livet ble satt på vent. Vi levde i ei boble slik at mange samtaler handlet om barnefordeling, og andre ble også fri- eller ufrivillig involvert i prosjektet. Det var vanskelig å ta fri fra et slikt arbeide.

5. Om Runa har flere bøker i seg, gjør vi kanskje det. Erfaringene vi har med å skrive sammen er bare positive.

5. Vår erfaring vil i hvert fall ikke skremme oss fra det, men det må handle om at relevant tematikk dukker opp.

Klartekst 2/13

7

«I slike faser plager jeg kollegene­mine med ganske mye gnål»

Portrettet

siv ellen kraft SIV ELLEN KRAFT (f. 1967) er oppvokst i Haugesund, og er professor i religionsvitenskap ved Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø. Hun er redaktør for DIN. Tidsskrift for religion og kultur, sammen med Bjørn Ola Tafjord. Hun er også leder for forskergruppen New religious currents and currencies, og medlem i forskningsrådsprogrammet SAMKUL (Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger). Nå er hun aktuell med boken Religion i pressen.

Tvil og tro Siv Ellen Kraft skriver om tema som ofte får slett behandling i mediene. Hun har skrevet om ny­religiøsitet i form av Märtha Louises engleskole og pilgrimsvandring, Snåsamannen og alternativ­ medisin, og radikale former for kroppsmodifikasjon. Hun forholder seg alltid respektfullt til religionene­og menneskene hun skriver om.

Tekst: Marte stapnes / Foto: LARS ÅKE ANDERSEN

– Jeg prøver å ta religiøse mennesker på alvor. Som fagperson ønsker jeg å bidra til å nyansere de bildene som finnes av religion, og si noe om premissene for hvorfor ting fremstår som de gjør. Hvorfor for eksempel prinsesse Märtha fremstilles som så latterlig, mens Snåsamannen like gjennomgående fremstilles som en snill og hyggelig healer fra Snåsa. Sett på bakgrunn av medie­offentlighetens sekulære premisser kunne man tenke seg at engler og healing var omtrent på samme nivå – like rart, eller forunderlig eller greit.

Sånn er det ikke – og jeg prøver da å si noe om hvorfor.

Snåsamannen og Märtha inngår som en del av boka Religion i pressen, som Kraft har skrevet sammen med Cora Alexa Døving. I tillegg til nyreligiøsitet tar boka for seg hvordan blant annet islam, jødedom og kristendom fremstilles i norske medier.

– Nyhetsmediene er en av de viktigste informasjonskildene om religion for folk flest. Medierommet er med på å forme vår forståelse av religion – hva det er og bør være. De sakene vi skriver om egner seg til å belyse slike prosesser, og innenfor det nyreligiøse feltet har Märtha-saken og Snåsamannen vært forbløffende store.

– Så hvorfor blir den ene fremstilt snillere enn den andre?

– Vi snakker i boka om verdsettingsmekanismer og et verdsettingshierarki på religionsfeltet, knyttet blant annet til størrelser som tid, omfang og norskhet. Det er nærmest en universell tendens at nye religioner latterliggjøres, at religioner må fremstå som gamle for å bli tatt på alvor som ordentlige. Blir det ‘for mye’ kolliderer det med sekulære premisser. Åpenbare koplinger til religion indikerer sjarlatanvirksomhet, og ikke minst ser det i vårt material ut for at koplinger til norskhet bidrar positivt. Snåsamannen skåret bra på alle disse kriteriene. Snåsamannen er noe i retning kindereggversjonen av religion i den norske medieoffentligheten – gammelt, gratis og dempet, og i tillegg med tilknytning til Bygde-Norge.

Kraft mener Ingar Sletten Kolloens biografi om Snåsamannen har vært viktig for å forme folks oppfatning av ham. Snåsamannen bedriver tradi-

sjonstung healing, han tar ikke betalt for det, og det religiøse ved ham er nedtonet.

– Man får vite veldig lite om hans religiøse bakgrunn, samtidig som han gjennomgående innrammes av en slags vitenskapelig diskurs – tallfesting av hvor mange han har helbredet og vektlegging av muligheten for at denne typen healing kan påvises vitenskapelig. Kolloens biografi beskrev ham på en måte som gjorde ham spiselig for norske journalister og medieoffentligheten.

Nyreligiøsitetens status

Etter videregående flyttet Kraft til Bergen. Hun hadde vært backpacker et år, og begynte ifølge henne selv med det de fleste backpackere i den perioden gjorde; å studere sosialantropologi. Religionsfaget var til å begynne med et støttefag, men fascinerte nok til at hun ble værende. Som del av det første kullet i Norge begynte hun å studere nyreligiøsitet – et fag som gradvis har steget i aktelse innen religionsvitenskapen.

– Det nyreligiøse feltet har hatt litt pariastatus. Å studere det på begynnelsen av 1990-tallet var litt som å studere tegneserier innenfor litteraturvitenskapen, kan jeg tenke meg. Nå er det mange flere som studerer nyreligiøsitet, med egne konferanser og tidsskrift. Dessuten har faget generelt vært i vekst. Da jeg begynte å studere i 1992, var religionsvitenskap fortsatt et fag for nokså spesielt interesserte. I løpet av de siste tiårene har religion fått status som mer aktuelt og samfunnsrelevant. I Danmark har religion blitt et kjempestort fag, særlig i kjølevannet av karikaturtegningene. I Norge har det også vokst, men ikke like mye.

– Hva kan være grunnen til det?

– En faktor kan være at religion ikke lenger er obligatorisk i l­ ærerutdanningen.

Det er ikke lenger det mest nyttige faget å ta hvis man vil bli lærer, noe jeg synes er veldig paradoksalt. I en tid der politikere er enige om at religion er viktig for det flerkulturelle samfunnet virker det lite logisk at man tar det ut av en av de mest naturlige arenaene.

Klartekst 2/13

9

Portrettet

– Hva fascinerer deg ved religionsfaget?

– Det er veldig mye. Jeg har alltid vært fascinert av symboler, myter og ritualer – særlig ritualer. Jeg har også stor sans for spennvidden i faget, at det i prinsippet handler om hele historien og hele verden. Religionsforskere er stort sett spesialister på et eller flere mer avgrensede felt, men denne større ­horisonten finnes der som en komparativ klangbunn. Som lærere forventes vi å favne bredt, i alle fall på grunnkurs.

Jeg har for eksempel hatt ansvaret for babylonsk og sumerisk religion – på vårt historiske innføringskurs, og synes det er veldig gøy å undervise om disse religionene og kulturene. En lignende spennvidde finnes også teoretisk og metodisk. Religion kan studeres på veldig mange måter.

Det er et av de trekkene ved faget som helt siden studietiden har appellert til meg.

sammen med Døving er hun aktuell med en artikkel om religiøse tatoveringer i Religion i skrift av Mikaelsson og Gilhus (red.). Hun har skrevet om teosofiske samfunn, New Age-samfunn, nypaganisme og samisk urfolksspiritualitet.

Skriveprosessen hennes handler om å bevare troen.

– Noe av fordelen med å jobbe med samtid er at kildematerialet vokser og trer frem for deg hele tiden. Mine prosjekter – enten det er bøker eller ­artikler – har ofte en slags tredelt struktur. Først kommer idémyldringen som er ­veldig ­spennende, med mange ideer på gule lapper. Da leser jeg mye forskjellig ­litteratur og lager en haug ­disposisjoner det ikke blir noe av, men som må skrives for å komme videre. Så kommer den lange, mer strevsomme delen. Da prøver jeg å skrive det ut til en sammen­hengende tekst. Da kommer jeg gjerne til et punkt der jeg lurer på om dette bare er tull, eller en veldig dårlig idé. Finnes de sammenhengene jeg tror finnes der? Da tviler jeg på hele prosjektet. Men i den siste fasen har ting falt noenlunde på plass, og det handler bare om å skjerpe det inn og finne løsninger. Da har jeg fått tilbake troen på prosjektet.

– Hvordan får du det?

– Vi har et internt forskerseminar på instituttet, og det å legge frem noe som er uferdig, som jeg tviler på, fungerer ofte for å komme over en sånn kneik. I slike faser plager jeg kollegene mine med ganske mye gnål. Men å henvende seg til en konkret leser bidrar til å strukturere ting jeg har strevd med, som kanskje må vinkles annerledes, eller som kanskje var galt i utgangspunktet. Og så er det jo alltid nyttig med tilbakemeldinger. Jeg har veldig oppegående kollegaer.

«Jeg skrev ‘God morgen’ når jeg begynte å skrive ned forelesningen»

Fra Haugesund til Tromsø

Etter å ha studert i Bergen og Oslo dro Kraft nordover, hvor hun har vært ansatt på Universitetet i Tromsø siden 2001.

– Jeg kom til Tromsø i begynnelsen av januar. Det var veldig mørkt, leiligheten jeg hadde takket ja til over telefon var fryktelig – en studentleilighet nord i byen. Jeg husker jeg gikk til jobben første dagen, det var helt mørkt og det regnet. Det var utrolig mye snø, det blåste fra alle kanter. Jeg visste ikke engang om jeg gikk riktig vei – jeg har utrolig dårlig stedsans. Jeg husker at jeg tenkte her kan man jo faktisk ikke bo.

– Hvor lenge tenkte du det?

– Den første måneden var jeg relativt klar på at her skulle jeg bo bare så lenge det var strengt tatt nødvendig, og håpet det ikke skulle bli så lenge. Men det sluttet jo å regne. Jeg skjønte i løpet av vinteren at mørketiden egentlig er veldig fin. Ordentlig vinter i Tromsø er også klart å foretrekke fremfor den typen kald regntid man har på Vestlandet. Nå – etter snart 13 år føler jeg meg som en meget integrert innvandrer, og med barn som snakker Tromsø-dialekt.

Når kolleger og venner blir bedt om å beskrive Kraft, gjentar de det samme ordet igjen og igjen; energisk. I tillegg til arbeidsom, produktiv og et menneske som alltid har tid til å lytte til dem rundt seg. Den ene tingen hun kan bli flinkere til er å skryte av seg selv.

– Hvordan tror du dine kolleger vil beskrive deg?

– De synes kanskje jeg klager over at jeg har for mye å gjøre og er for lite flink til å prioritere? Eller at jeg blir litt mye i blant?

– Passende nok sier de at du kan bli bedre til å skryte av deg selv.

– Ah, det er vel en slags haugesundsballast som henger igjen, eller en jente­ greie kanskje. Men jeg har blitt flinkere til å prioritere, altså.

Med små barn hjemme, har prioriteringene hennes naturlig nok endret seg over tid.

– De første årene etter at jeg begynte å jobbe brukte jeg omtrent like mye tid på alt. Jeg brukte uendelig mye tid på å forberede undervisning, for eksempel. Ned på det nivået at jeg skrev «God morgen» når jeg begynte å skrive ned forelesningen, som jeg så leste korrektur på, og passet på at det ikke var noen kommafeil. Det gjør jeg ikke lenger, og det har helt klart gjort meg til en bedre foreleser. Å tvile på ideer

Kraft har tidligere skrevet blant annet hva er NYRELIGIØSITET, vært medredaktør for Religiøse reiser med Ingvild Sælid Gilhus, og i tillegg til Religion i pressen 10 Klartekst 2/13

Å bety noe for andre

– De som kjenner deg sier du er en rollemodell for mange. Hvem har vært dine rol­ lemodeller?

– De to åpenbart viktigste har vært Lisbeth Mikaelsson og Ingvild Gilhus i Bergen. De har vært mest formende og viktige for min faglige utvikling. Lisbeth var veilederen min under hovedfagsoppgaven, og både Ingvild og Lisbeth var veiledere på doktorgradsnivå. Det har i ettertid slått meg hvor viktig det var å komme inn i et miljø preget av to sterke og sentrale kvinner – akademia er fortsatt relativt mannsdominert. Jeg har tatt til meg mange av perspektivene de har stått for, og de har betydd mye både faglig, og etter hvert som venner.

Lisbeth og jeg har også hatt en hel del reiser sammen, hun besøkte meg blant annet da jeg bodde et halvt år i India i forbindelse med doktoravhandlingen min.

Kraft skrev avhandlingen sin om teosofiske samfunn, en bevegelse som regnes som forløperen for New Age og okkultisme.

– Veldig mange av de tidlige teosofene var radikale feminister, medlemmer av den tidlige kvinnebevegelsen, så jeg var opptatt av forholdet mellom tidlig feminisme og denne typen radikale, alternative religioner. Dette var et historisk prosjekt, knyttet til teosofiens tidlige fase på slutten av 1800-tallet. Jeg var der altså primært for å bruke arkiver og bibliotek på det internasjonale teosofiske hovedkvarteret, som ligger i Chennai. Jeg bodde også på dette senteret, sammen med teosofer fra hele verden. De var stort sett enige om at mine problemstillinger var lite aktuelle; not very interesting – som en av lederne formulerte det. Men et av de amerikanske medlemmene mente å gjenkjenne meg fra et tidligere liv i teosofiske sammenhenger. Det bidro antagelig positivt til min status i miljøet. Og om jeg ikke hadde skjønt mye av de åndsvitenskapelige metodene man i teosofien er opptatt av, så hadde jeg i det minste valgt riktig religion, om enn utfra den moderne vitenskapens langt mer begrensede premisser.

Tidsskrift­ artikler leser du på www.idunn.no

Årets tidsskriftartikkel

Årets tidsskriftpris Universitetsforlagets tidsskriftpris fremhever det beste som ble skrevet og publisert av fagartikler i året som gikk. Kriteriene for utvelgelsen er at artiklene er faglig nyvinnende og godt formidlet. De nominerte er: Forfatter Cecilia M. Bailliet Morten Blekesaune Marte Blikstad-Balas Lone Bodot Inga Bostad Iver Bragelien Stein Evju Anders Fagerjord Bjørn Egil Flø Marte Knag Fylkesnes og Marit Netland Joseph Gelfer ina Landsverk Hagen og A Gudrun Rudningen Nina Hermansen og Kjell Olsen Eirik Holmøyvik Øyvind Hovland Jon Haarberg Anne Kierulf og Rune Slagstad Kristoffer Kolltveit Bente Larsen Grete Larsen og Anne Lise Ellingsæter Ingrid Leiknes og Sevald Høye Markus Hoel Lie Kåre Johan Mjør Halvor Moxnes Wenche Mühleisen Jonny Mækelæ Heidi Nicolaisen Jon Arild Olsen issel Reichelt og Jan Skjerve S Adrian Rogstad Ellen Schrumpf Øystein Sjåstad Thomas Solomon Bjørnar Sverdrup-Thygeson Christer Thrane Flore Singer Aaslid

Artikkel Persecution in the Home: Applying the Due Diligence Standard to Harmful Traditional Practices­within Human Rights and Refugee Law' Kjønnsroller og uførepensjonering Digital literacy in upper secondary school – what are students using their laptops for during teacher instruction?

Gud, døden og Douglas Coupland Filosofi og kjærlighet Individuelle eller kollektive belønninger? – Teori, empiri og norske bankeksempler Arbeidsrettsdisiplinen og arbeidsrettsforskningen i tilbakeblikk – Utviklingen av faget og forskningen fra fortid til nåtid Design som medievitenskapelig metode Arealpress i utmark God praksis i møte med etniske minoritetsfamilier i barnevernet: Saksbehandleres og foreldres­ erfaringer Will the real Joseph Gelfer please stand up: Multiple masculinities and the self

Tidsskrift Nordic Journal of Human Rights Tidsskrift for samfunnsfors­ kning Nordic Journal of Digital Literacy­ Kirke & Kultur Norsk filosofisk tidsskrift Praktisk Økonomi og finans Arbeidsrett Norsk medietidsskrift Plan Tidsskriftet Norges Barnevern

Den første streken: Materialitetens makt i et arkitektfirma

Nordic Journal of Masculinity Studies Norsk antropologisk tidsskrift

Valg, ansvar, risiko og etnisk identitet i en Finnmarks modernitet Bruk av norske styrkar utanfor Noreg – statsrettslege utfordringar i fortid og notid «NOKUS-reglene og fritaksmetodens krav til «reelt etablert» og forholdet til EØS-avtalen» Hvorfor trompet? Om tittelen på Petter Dass' nordlandsbeskrivelse Historikeres fortellinger om juss Maktkonsentrasjon og politisk kontekst. Om underutvalgets rolle i to norske regjeringer Blik på modernitet: Om Édourad Manets L'Exposition Universelle de 1867 Samværsmødre

Norsk Pedagogisk Tidsskrift Jussens venner Skatterett Edda Tidsskrift for rettsvitenskap Norsk statsvitenskeplig tidsskrift Kunst og Kultur Sosiologisk tidsskrift

Family caregivers' experiences of provided home care to persons with Parkinson's disease Mellom rettsstat og demokrati En analyse og vurdering av dommen publisert i Rt. 2007 s. 1573 (Krekardommen) Ein Unik Sivilisasjon: Russlandsførestellingar før og no Jesus som nasjons-ideal. Jesus-biografier og utviklingen av europeisk nasjonalisme i det nittende århundre Seksualitet og estetikk – Retrospektivt blikk på egen performancevirksomhet 1978-1988 Den kvasse eggen Innarbeidingsordninger og familieliv – erfaringer fra helsesektoren og industrien Hvorfor studere litteratur?

Nordisk Sygeplejeforskning Lov og Rett

Underbygging av praksisbasert kunnskap Imperialistisk plan eller post-imperialistisk refleks? Russlands Transnistria-politikk revurdert­ En tredje vending i barndomshistorien? Fra struktur til kultur og materialitet Teikneseriar og det moderne kunstsystemet Theory and Method in Popular Music Analysis: Text and Meaning Et imperium uten naboer? Det dynastiske Kinas glemte diplomatiske tradisjon Determinanter for lønn og lønnsvariasjon i Tippeligaen Mulighetene for en mer inkluderende brukerrepresentasjon

Nytt Norsk Tidsskrift Teologisk tidsskrift Tidsskrift for kjønnsforskning Tidsskrift for psykisk helsearbeid Søkelys på arbeidslivet Norsk Litteraturvitenskapelig tidsskrift Fokus på familien Nordisk Østforum Historisk tidsskrift Ekfrase Studia Musicologica Norvegica Internasjonal politikk Beta Rus & samfunn Klartekst 2/13 11

Kunstpedagogikk

Meningsfull læringsopplevelse Allmennpedagogikken kan lære mye av kunstpedagogikken.

I en ny bok om kunnskapsutvikling fokuseres det på hvordan læring kan handle om estetiske læringsprosesser og opplevelser, og om å skape i stedet for å reprodusere.

Tekst: MARTE STAPNES / foto: OLEG KOZLOV

– Kunstpedagogikk fokuserer på å inkludere alle sanser i læringsprosesser. Trekk fra kunstformer som billedkunst, musikk, dans, drama, arkitektur og litteratur kan gi barn, unge og voksne et mer aktivt engasjement i utforskende læring, forteller en av redaktørene for Kunstpedagogikk og kunnskaps­ utvikling, Anna Lena Østern, professor i fag­didaktikk innenfor estetiske fag ved NTNU. – Hvert eneste individ ønsker å finne mening i det de gjør, og det er denne meningen vi forsøker å artikulere i denne boken: Hvordan læring kan bli mer meningsfylt.

Bidragsyterne i boken går gjennom flere ­eksempler fra undervisningen som viser hvordan ulike kunstformer har blitt inkludert; for eksempel hvordan en kunstner bruker stein for å veilede og iscenesette en teaterforestilling med skoleklasser, hva som skjer i et skriveverksted når barnehagebarn med flerkulturell bakgrunn skal skrive navnet sitt i materialer som gir ulik motstand, eller hvordan ungdommers arbeid med klovnekunst kan åpne for lek med identitet og eksistensielle spørsmål.

– Hvordan kan innslag av kunstpedagogikk berike undervisningen?

– Læringen vil bli mer flerdimensjonal fordi man kombinerer faglig kunnskap med personlig kunnskap og engasjement. Det forutsetter at de som underviser kan jobbe i team med lærere som har kunstfaglig kompetanse, eller at de har noe estetisk kompetanse gjennom for eksempel å lære seg å tenke dramaturgisk, og å kunne bruke kunstfagenes kunnskapsbegrep, sier Østern.

Læreren som kunstner

I eksemplet hvor en kunstner bruker steiner som 12 Klartekst 2/13 en tekst

utgangspunkt for å lage en teaterforestilling, får barna være med å bygge landskap og installasjoner med steinene, og de er med på å utforske hvilke muligheter materialet byr på. Hvordan høres en stein ut når den ruller over gulvet? Installasjonene blir aldri like fra skoleklasse til skoleklasse. En gruppe omgir steinen med myke materialer som pels og fjær, en annen gruppe velger gassmasker og skaper mer rom for action.

Kunstnerens vitnesbyrd vektlegger hvordan hun bruker seg selv som modell i undervisningen: «Alt må gjøres med kroppen. Ingenting kan overføres gjennom at jeg forklarer hva som skal skje. Trinn for trinn må jeg gjøre alt fysisk. Jeg kan ikke si: så går dere bak og så går dere fram. Vi må gjøre det sammen. Nå er vi her og så går vi bak. Alt må øves inn med kroppen, og først når de har gjort det med kroppen, så sitter det. Så husker de det. Det å stå og fortelle foran er ikke nok.»

– Her ser vi at kunstneren som veileder har forberedt seg godt. Hun bruker seg selv, og legger til rette på en god måte med tydelige rammer, men så gir hun barna frihet til å skape selv, sier Østern.

talt, som noe som kan gå som en rød tråd gjennom hele undervisningen med vekt på formskaping og meningsdannelse. Lærerne kan støttes i å se hvilken kompetanse elevene utvikler, og være åpne for at de finner på noe nytt, eller ser ting på andre måter. Østerns medredaktører er Elin Angelo og Geir Stavik-Karlsen fra henholdsvis Dronning Mauds Minne Høgskole og NTNU. For øvrig er bokens kapitler skrevet av forskere fra flere fagområder, blant annet lærerutdanning, drama og teater, filosofi, arkitektur og kunst og håndverk. En av ambisjonene med boken er å vise at for å få kunsten mer fram i undervisning, er det viktig at det skjer endringer i lærerutdanningen. Forutsetningen er da at kunstfagene har en plass i disse utdanningene.

– Man må tørre å prioritere det innovative og fremtidsrettede som ivaretar både samfunnet og barnets beste. Skolen er i endring, men lærerutdanningen følger ikke alltid med. Vi håper denne boken kan gi ny inspirasjon til et mer helhetlig blikk på barns behov, og en skolehverdag med meningsfull produktivitet og lærerike opplevelser.

Et system i endring

Noen skoler nyter allerede godt av det kunst­ pedagogikken kan tilføre undervisningen. Mange lærere ønsker å kunne bruke kunstneriske ­tilnærminger. Østern og de andre forfatterne i boken skriver om kunnskapen som finnes i kunstfagene som en mulighet for intensiv og engasjert læring.

– Noen lærere ser på kunstformer i skolen som underholdning eller pausegymnastikk. Denne boken løfter fram kunstmøter som noe mer fundamen-

Kunstpedagogikk og kunnskaps­ utvikling Anna-Lena Østern, Geir StavikKarlsen og Elin Angelo (red.)

978-82-15-02167-6 Kr 399,-

Forretningsplanlegging

En god plan Det å skrive en forretningsplan er noe mange gruer seg til.

En ny bok viser en bedre måte å gjøre det på.

Tekst: THOMAS REINERTSEN BERG / ILL: fra boken

«Ordet forretningsplan får det til å gå kaldt nedover ryggen på mange gründere, og har fram til nå i liten grad stimulert til kreativitet og entusiasme». Dette skriver Claus Gladyszak, strategisk rådgiver i Inno­ vasjon Norge, i forordet til boken Lean ­Business – Forretnings­planlegging trinn for trinn. Forretningsplaner er gjerne tunge dokumenter på opptil h ­ undre sider, fulle av luftige målsetninger og blottet for praktisk nytte.

– Det er egentlig ganske tragisk, for det betyr at mange firmaer drives uten noen egentlig styring, sier Yngve Dahle. Sammen med Gunnar Alskog, Erik Solberg, Erlend Bang Abelsen og Pål Frønsdal har han skrevet boken som gjør det hele mye enklere.

De har utarbeidet – og testet i praksis – en metode som består av ti logiske trinn.

Forretningsplan 2.0

Dahle er ganske beskjeden når han skal beskrive planen.

– Trinnene er egentlig ganske åpenbare. Vi har ikke utviklet mye ny teori, men bygger på all den nye og spennende tenkningen som har kommet de siste årene. Med utgangspunkt i dette har vi utviklet en ny type forretningsplan. Forretningsplan 2.0, om du vil. Med denne bygger vi bro mellom strategiske ting som forretningsidé og forretningsmodell og praktiske målsetninger, handlingsplaner og budsjett, slik at det er en sammenheng mellom måling og pengebruk i hverdagen, og den strategien du har lagt.

Da trenger det ikke å bli som den innflytelsesrike amerikaneren Steve Blank sier: «Brenn forretningsplanen din før den brenner deg». Derimot kan forretningsplanen hjelpe deg med å styre virksomheten din i hverdagen.

En prosess

For å oppnå dette, må man se på forretningsplanlegging mer som en prosess enn som produksjonen av et dokument.

– Så mange som mulig i firmaet bør være med på utarbeidelsen av planen, og den bør generere et sett med målsetninger, handlingsplaner og budsjetter du kan måle deg mot hver eneste dag. Slik kan du forandre den når forutsetningene ikke lenger er gyldige. En god forretningsplan er noe du skriver til deg selv og dine ansatte, den er ikke et skrytedokument rettet til banker og investorer, avslutter Dahle.

Lean business – Forretningsplanlegging trinn for trinn Yngve Dahle, Gunnar Alskog, Erik Solberg, Erlend Bang Abelsen og Pål Frønsdal 978-82-15-02154-6 Kr 349,-

Klartekst 2/13 13

Historie

Hva skal vi med historie?

Akkurat dét er et spørsmål mange lærere får fra sine elever.

En ny bok skal gi noen gode svar.

Tekst: THOMAS REINERTSEN BERG

«Til fakta og detaljer er man vant, til utsyn og nuancer er man mindre vant. Thi det er let at sige noget sandt, men det er svært at sige noget int'ressant.»

Dette huskeverset fra Piet Hein har Lise Kvande og Nils Næstad satt som motto for boken Hva skal vi med historie? Den viser vei til en undervisning i historie som ikke bare er pugg, men får faget til å føles nyttig og relevant – og interessant – for både studenter og elever.

– Det vi forsøker å vise i boken, er at det er mange grunner til at vi trenger historie, både som individer og samfunn. Historien er med på å gjøre oss til de vi er, og måten vi tolker fortiden påvirker fremtiden, sier Kvande. frigjøring fra pensum

Boken har fått tittelen fordi spørsmålet «hva skal vi med historie?» er veldig vanlig. Det synes Kvande er greit.

– Det er jo et godt spørsmål som etterlyser formålet med faget, og fortjener et godt svar. Derfor har vi skrevet ti kapitler som gir forskjellige svar.

– Forskning viser at uansett hvor flinke lærerstudenter er, føler mange at de er bundet av at de må rase gjennom hele historieboken når de selv blir lærere. Lærebøkene omhandler mye, fra mennesket reiste seg opp på to ben og frem til vår

Fra abnorm til årsverk Nå foreligger ny og oppdatert utgave av Pedagogisk ordbok, av Inge Bø og Lars Helle. Over 4700 sentrale begrepet blir forklart. Hvert oppslagsord er etterfulgt av tilsvarende ord på engelsk. Dette gjør oppslagsverket praktisk, tverrfaglig og nesten uunnværlig. Her er fem tilfeldig valgte ord: 14 Klartekst 2/13 en tekst

tid, og dette enorme tidsspennet kombinert med begrenset timeantall gjør undervisningen dårlig.

Slik sett er historielærerens arbeid langt mer faglig utfordrende enn det er for historieforskeren, som kan konsentrere seg om mer avgrensede historiske problemstillinger.

Problemet, ifølge forfatterne, er at mange lærere ikke har en tilstrekkelig forståelse for fagets formål.

– Derfor greier man ikke å lage et fornuftig utvalg, men overlater det til læreboken. Boken vår er blant annet en hjelp til å frigjøre seg fra de ulike pensumbøkene. Vi argumenterer for at lærerne sammen med elevene bør ta utgangspunkt i sine egne svar på spørsmål om hva som er viktig i historien. Det er et poeng å koble sammen historieproduksjon, historieteori og -formidling på nye og konstruktive måter.

– Det er utgitt mange håndbøker om hvordan man blir en god historielærer med oppskrifter på metoder, andre er veldig teoretiske. Vi har forsøkt å koble teori og praksis sammen ved å vise hvordan fagets ulike formål kan tas i bruk.

Boken er myntet på alle som studerer historie og som har ambisjoner om å formidle faget.

– Det har vært en utfordring å skrive en bok tilpasset de mange ulike nivåene lærerstudenter befinner seg på. Noen kommer rett fra videre­ gående, mens andre har tatt en master i historie på universitetet. Men dette er jo en bok om forståelsen av faget, og det er noe ikke engang universitets­ studenter får noen undervisning i. Derfor tror vi dette er en bok som også vil være interessant for de som studerer historie uten tanke på å bli lærere.

et Refleksjonsfag

– Som med alle andre fag, er det viktig at historie­ læreren brenner for faget og forstår hvorfor det er viktig. Derfor er det viktig å få lærerne til å reflektere over dette, sier Kvande, og legger til at de har tatt utgangspunkt i historiefaget som et refleksjonsfag.

Boken er blant annet utstyrt med tenkebokser i ­margen; åpne, teoretiske spørsmål uten fasitsvar som først og fremst er myntet på leseren, men der mange er egnet til å ta med videre inn i klasserommet.

abn orm [ab no rm al/ ano rm al] abnormal som avviker fra det vanlige, fra det som fungerer god t. Motsatt: normal*.

PISA Programme for Inte rnational ­Student Assessment inte rnasjonalt prosjekt i regi av OECD * som har som mål å kar tleg ge 15åringers kompetanse og ferdighete r innenfor fagområdene lesing, mat ematikk, naturfag og fra 2012 ogs å problemløsing. PISA-undersøkel sen gjennomføres hvert tredje år, og Norge

Hva skal vi med historie?

Historiedidaktikk i teori og praksis Lise Kvande og Nils Naastad 978-82-15-02171-3 Kr 369,-

har deltatt siden oppstar ten i 2000. siner, urter e.l. eller påvirkn Den norske delen av pro ing som sjektet er i seg selv er virkningsløse. finansiert av Kunnskap Se også sdepar teplacebo og placeboterapi. mentet. Utd anningsdi rektoratet positiv illu sjon positive illusion i har gitt Institutt for læreru tdanning sam fun nsf ag: tendens til å oppfatte og skoleforskning (ILS) i oppdrag å en part i en relasjon, f.ek gjennomføre prosjektet. s. en venn eller kjæreste, som et bed placeboeffek t placebo re meneffect dss. neske enn hun er, eller credoeffekt («jeg-tror-påsom bedre effekt»); enn hun oppfatter seg selv suggesjonsvirkning (f.eks. . Kan ses sykdomspå som en form for selektiv* helbredelse, forbedring persepav kroppssjon. Se også dette. lige eller mentale sykdom stilstander) årsverk man-year, full-tim oppnådd ved bruk av pill e equivaer, medi­ lent, abbr. FTE.

Utdrag ­

Hvor burde jeg da være? å eg ofte med «p m re ld re fo e el, opp, tok min med en gamm d ti s Da jeg vokste e m ti n e e ne. Vi reiste e min far hadd tt y h landet» i helge n e l ti r e fra Stavang ten øy i Ryfylke­ li en å svartsotet båt p e n in r gsmateriale en tur vekk fra r e g g bygget av rivnin le n la p g a s ordmenn i d vårtur til Pari n e m fjorden. Når n o le d n a et h en ­ elgen, kan d demonstrerer r e n byen til h a v e is re s e nn privilegert det som mer e o g ts eller Roma. De e h p p a n k en oll over det skille, ­kontroll e ss ekstrem kontr la k s d ti r å e­ senterer v g billigere, rekk o e er noe annet repre g li il b r li b er eisene våre n hundre kron e o n over rommet. R r e st o k t e å og større. D ål, noen tusen m e vidden større is re e k is e over europ å få kontroll e n. fattige må selg e d g ­beherske verde o e n e g in se, flyktn Men de klanlø . å komme vekk alt de eier, for

Ut i verden

Utdraget er hentet fra Per Thomas Andersens­ bok «Hvor burde jeg da være?» Kosmo­politisme og postnasjonalisme i nyere litteratur. I analysen av skjønnlitterære tekster er hvilke fellesskap vi er en del av et av spørsmålene.

k

ASTRID ROE utga i 2011 en revidert utgave av Lesedidaktikk. Etter den første leseopplæringen. Det Malmö-lokaliserte forlaget Gleerups skal nå over­ sette boken til svensk. Klim forlag har tidligere oversatt boken til dansk. Så nå vil hele Skandi­ navia få tilgang til Roes bok på sitt eget språk.

Frihetens filosofi ble utgitt i januar i år. Boken er skrevet av LARS FR. H. SVENDSEN. På kort tid ble det klart at boken skal oversettes til engelsk av Reaktion Books og til serbisk av forlaget Geo­ poetika. Nå skal TIM Press i Zagreb stå for utgi­ velsen til det kroatiske markedet. Forlaget har tidligere oversatt flere av bøkene til Svendsen og

denne boken vil dermed komplettere bokhyllene i Kroatias bokhandlere der det allerede står Frykt, Mote, Ondskapens filosofi og Kjedsomhetens filosofi.

Anerkjennelsens kompleksitet – i barnehage og skole ble utgitt i fjor. Boken har flere bidragsytere og redaktørene for boken er RUTH INGRID SKOG­ LUND og INGVILD ÅMOT. Det er Dafolo f­ orlag i Fredrikshavn som nå har sikret seg retten til å utgi boken på dansk. Dafolo forlag er en av tungvekterne innen utgivelse av praksisorien­ terte bøker til skole og dagsinstitusjonssektoren.

Writing for Scholars. A Practical Guide to Making Sense and Being Heard ble skrevet av LYNN P. NYGAARD i 2008. Nå skal SAGE Publication i London og Universitetsforlaget samarbeide om andreutgaven. Universitetsforlaget med rettig­ hetene til distribusjon i det skandinaviske mar­ kedet, og SAGE til resten av verden.

Klartekst 2/13 15

«Den kan anbefales til alle i barnehagefeltet. De som absolutt bør lese den, er de som jobber innenfor den nye barnehagelærerutdanningen.» Øyvin Ytreberg i Barnehagen om Barnehagelærerutdan­ ningens kompleksitet (Ann Merete Otterstad og Nina Rossholt [red.])

«Det er en sann fryd å bli invitert inn i Witoszeks analytiske univers, spesielt fordi det er så solid fundamentert i bredspektret og dyptpløyende lesning, så friskt og dristig og framfor alt så språklig elegant.»

Halvard Vike i Norsk Antropologisk Tidsskrift om The Origins of the «Regime of Goodness». Remapping the ­Cultural History of Norway (Nina Witoszek) «Det finnes nok av kjedelige innføringer i metode og dataanalyse for den som ønsker det. Midtbøs bok er ikke i den kategorien.»

Per Arne Tufte i Tidsskrift for Samfunnsforskning om Stata – en entusiastisk innføring (Tor Midtbø) «Kanonbra!»

Hedda Haakestad i Socius om Merkesteiner i norsk sosio­ logi (Hans Erik Næss og Willy Pedersen [red.])

«Forfatterne er smittende til stede i teksten. Denne boka kan etter min mening danne et utgangspunkt og en stimulans både for en nyansert debatt og en ressurs for et nødvendig pedagogisk utviklingsarbeid.»

Hallvard Håstein i Bedre Skole om Skolen i demokratiet – demokratiet i skolen (Trond Solhaug og Kjetil Børhaug)

LT E TO B

Av Liv Reidun Grimstvedt, rektor ved Høgskolen Stord/Haugesund

Vårt bidrag til innovasjon og verdiskaping Da Storøen seminarium ble opprettet for 175 år siden, ble det lagt til øya Stord i Sunnhordland for folket som bodde der var «…ret sædelige, i meget god formuesforfatning, ikke befængt med herskende laster og ikke henfallen til nogen som helst politisk eller religøs ultra­ isme». Med andre et godt sted å utdanne semi­ narister som skulle ha med utdanning å gjøre.

Etter høgskolereformen i 1994 ble området utvidet til også å omfatte campus i Haugesund og utdanninger innen sjukepleie, sjøoffiser, økonomi og ingeniør. Det er ikke tilfeldig at det er akkurat disse utdanningene en finner i to byer som utgjør regionssenter for 170.000 mennesker som har havet som ­nærmeste nabo og det petromaritime som viktigste nærings­ vei. Da er det bare rimelig at Høgskolen Stord/­ Haugesunds egenart er at vi gjennom utdan­ ninger og forskning bidrar til innovasjon akku­ rat på disse områdene.

Jeg fikk nylig en tilbakemelding fra en bedrift som i fjor hadde hatt samarbeid med to av våre studenter på en oppgave. Studentene kom med nye innspill til løsning på bedriftens problem­ stillinger. Takket være samarbeidet mellom utdanning, forskning og industri ender dette antageligvis med at det nye konseptet med studentenes innspill blir europeisk standard for feltet. Akkurat sånn kan vi som institusjon bidra til innovasjon og verdiskaping i samfun­ net.

Det pekes i økende grad på høyere utdan­ ning og forskning som en viktig kilde til inno­ vasjon og verdiskaping. I et høykostnadsland som Norge, oppfattes derfor utdanning som et av våre fortrinn. Da må det satses.

Henry Etzkowitz starter introduksjonen i sin siste bok med utsagnet: «The interaction among university, industry, and government

is the key to innovation and growth in a know­ ledge-based economy». Etzkowitz diskuterer overgangen fra et bilateral til et trilateralt samarbeid – en trippel heliks der industriens, utdanningssystemets og myndighetenes rol­ ler diskuteres i et samfunn som har gått fra å være industrisamfunn til kunnskapsbaserte samfunn. Akkurat som Norge.

Statsminister Jens Stoltenberg brukte under den årlige Kontaktkonferansen med UoH-sektoren i 2013 uttrykket: «Vi kan ikke være billigst, men vi kan være best» med refe­ ranse til betydningen utdanning og forskning har og kan ha for innovasjon og verdiskaping.

Han gikk så langt som å si: «utdanning trumfer alt». Da setter vi vår lit til at våre politikere har forståelse for sin viktige rolle i den triple heliksen for innovasjon når det skal satses på utdanning og forskning og skapes muligheter for et kunnskapsbasert arbeidsliv i hele vårt langstrakte land.

Liv Reidun Grimstvedt

Foto: Terje Rudi, HSH

«Lesningene er opplysende og jeg får lyst på mer, for eksempel av Grøndahl og Abraham. Andersen er en dyktig nærleser og poengene er ofte tankevekkende.»

Kjetil Jakobsen i Morgenbladet om «Hvor burde jeg da være?» Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur (Per Thomas Andersen)

OR

TA

PO

«Svendsens bok er leseverdig og allment orientert, med brodd mot norsk statspaternalisme.»

Oddgeir Osland i Forskerforum om Frihetens filosofi (Lars Fr. H. Svendsen)

Kommentar

P

GE

Presseklipp

EN NOR

.

P. P

Returadresse: Universitetsforlaget Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

ST