• BEDRE ENN SEX
SIDE 10
KLARTEKST • KORSMOPOLITTEN SIDE 14
• DRØM, VIRKELIGHET ELLER GALSKAP SIDE 15
«Jeg mener at det å skrive lærerbøker er undervurdert. For å kunne flytte teoretisk og abstrakt kunnskap over til et nivå som elevene kan skjønne, må du bruke enkle, dagligdagse ord.»
PORTRETTET: Gunn Imsen
Foto: Kristin Rødland
UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 2. 2004
Redaksjonelt
Kvalitet og reform? I Norge har vi en faglitterær tradisjon som det er all grunn til å være stolt av. Det skrives godt og mye på universiteter og høyskoler. Hvert år gjør nye norske forfattere suksess i utlandet, og antallet oversettelser fra norsk til dansk og svensk er for eksempel betydelig større enn den andre veien. Jeg er imidlertid redd for at politiske prioriteringer innenfor undervisning og forskning fører til en markant reduksjon i den faglitterære produksjonen. En ambisjon ved den nye reformen for høyere utdanning har vært å introdusere nye undervisnings- og evalueringsformer. En konsekvens er at mange av våre flinkeste fagfolk nå benytter urimelig mye tid på administrasjon, både i forkant og i etterkant av egen undervisning. Samtidig har meritteringskriteriene blitt endret i forskningsformidlingens disfavør. Et regime der publisering i internasjonale tidsskrifter er det som teller ved ansettelser og avansement gjør det mindre attraktivt for den enkelte å bruke tid på fagformidling, i tillegg til at det blir vanskeligere å få aksept fra instituttog faktultetsledelse for slik prioritering. Engelskspråklige lære- og fagbøker har i flere tiår hatt en temmelig konstant markedsandel i det norske fagbokmarkedet. Nytt av året er at engelsk litteratur blir foretrukket framfor norsk av språklige og ikke av faglige eller pedagogiske årsaker. Om dette blir en omfattende trend, vil det være en alvorlig utfordring for fagformidling på norsk.
sumsalget ved høyskoler og universiteter har sikret forfattere en økonomisk kompensasjon. Utviklingen i høyere utdanning ser ut til å gå mot en økende spesialisering også på lavere studienivåer og en økende konkurranse studiestedene imellom. Effekten av dette er at antall bestselgere innenfor pensummarkedet blir færre og forlagenes mulighet til å finansiere en bred utgivelsespolitikk blir svekket. Reformene som nå gjennomføres, kan ha positive effekter som forbedret undervisningskvalitet og økt studentgjennomstrømning. Det bekymringsfulle er hvis offentlige myndigheter ikke også ser de negative effektene. Kuttene i støttemidlene til blant annet Læremiddelutvalget for høyere utdanning tyder ikke på det, og utdanningsinstitusjonenes utstrakte bruk av kompendier framfor bøker trekker i samme retning. Det er derfor gledelig at en så ledende aktør som Universitetet i Oslo ser på evalueringsmodeller og -systemer som vil tilgodese forskere med formidlingsevne og -ansvar. Jeg håper at andre institusjoner vil gjøre det samme, og at man arbeider raskt. Norskspråklige fagbøker er en bærebjelke i det norske utdanningssystemet. Verdier som helhetsforståelse og refleksjon må fortsatt bli ivaretatt. Effektivitet og studiepoeng er ikke tilstrekkelige mål når ambisjonene er å gjennomføre en kvalitetsreform.
De aller fleste norske fagformidlerne har skrevet av andre årsaker enn de økonomiske, men pen-
KLARTEKST UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 2. 2004
Nr. 2. 2004 – 5. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Arne Magnus Redaktør: Tone Slettebakken Redaksjonssekretær: Hege Ramseng hege.ramseng@universitetsforlaget.no
2
Klartekst / 2. 04
I redaksjonen: Svein Skarheim, Hege Ramseng, Mariann Bakken og Merethe Fæhn Design og layout: Gazette as
Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no
Kvalitetsreformen
>
– En vitaliserende reform TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN
Til sommeren er det ett år siden kvalitetsreformen for høyere utdanning ble innført. Her forteller Tor Busch og Jan Ole Vanebo – begge professorer i organisasjon og ledelse – om sine erfaringer med omleggingen. Busch og Vanebo er ansatt ved hver sin høgskole i Trøndelag og står bak en rekke bøker om offentlig administrasjon og ledelse. Siden 1997 har de to også vært ansvarlige for et masterprogram innenfor «public administration». De burde med andre ord være mer enn kvalifiserte til å uttale seg om den pågående reformen innenfor høyere utdanning – både som deltagere og tilskuere. Og for å ta det viktigste først: Begge forskerne er generelt sett positive til det siste årets omfattende endringer. – I hovedsak vil jeg si at reformen har fungert vitaliserende, sier Vanebo. – Den har for eksempel tvunget fram mer strategisk ledelse ved utdanningsinstitusjonene. Man er nødt til å definere virksomheten sin klarere og lage et tilbud som studentene faktisk ønsker. Vanebo får støtte fra kollegaen, som likevel understreker at reformen har slått ulikt ut for ulike institusjoner. – Generelt sett har endringene vært lettere å gjennomføre på høgskolene enn på universitetene, sier Tor Busch. – Mange universitetsansatte føler for eksempel at den nye gradsstrukturen innebærer et redusert tilbud. Men for høgskolene – som tidligere i liten grad har kunnet tilby hovedfag – betyr overgangen til masterstudier en mulighet for oppgradering. Derfor har reformen også fått en mer positiv mottagelse ved disse institusjonene. MINDRE FORSKNING
Et av kvalitetsreformens viktigste punkter er oppfølgingen av hver enkelt student. Det er slutt på få og store eksamener – i stedet skal studentene evalueres og få tilbakemelding underveis.
Ny bok
Jan Ole Vanebo og Tor Busch ser innebygde utfordringer i kvalitetsreformene for høyere utdanning, men tror den generelt fører til en skjerping blant institusjonene
– Selv synes jeg jobben min er vesentlig mer inspirerende og utfordrende når samspillet med studentene er så tett, sier Jan Ole Vanebo. – Dessuten merker vi jo at det gir resultater, supplerer Tor Busch. – Vi kan følge studentene og se hvordan de gradvis blir flinkere. Det er absolutt positivt. Alt er likevel ikke rosenrødt. Begge forskerne ser at den økte fokuseringen på undervisning har en kostnad i andre enden: mindre tid til forskning. – Jeg tror mange vil føle dette som et dilemma i tiden framover. Vi er nødt til å finne systemer som gjør at ikke all tid går bort til undervisning, sier Busch, som også ser potensielle problemer i kjølvannet av reformens finansieringssystem. – På den ene siden skal kvalitetsreformen sikre et godt læringsmiljø, med individuell oppfølging av den enkelte. Men samtidig får institusjonene penger etter hvor mange vekttall studentene produserer. På sikt kan det føre til et press for å øke studentmassen, slik at institusjonen får bedre økonomi. Og det kan igjen gå ut over læringsmiljøet. – Her står vi overfor er et dilemma som er innebygd i selve reformen. Det vil først og fremst bli en etisk utfordring for institusjonene å stå imot det økonomiske presset, istemmer Vanebo, som likevel konkluderer med at reformen var nødvendig. – Det er alltid ubehagelig med økt konkurranse, men generelt sett fører det til at institusjonene skjerper seg. Når alt rundt oss er i forandring, kan ikke utdanningssektoren kreve å være en fullstendig skjermet næring.
*
Bygger bro mellom filosofi og naturvitenskap TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN
I fjor høst innførte Universitet i Bergen et nytt ex.phil.-opplegg hvor undervisningen i filosofi- og vitenskapshistorie ble tilpasset de ulike fakultetene. Nå kommer en ny lærebok for realfagsvarianten av examen philosophicum, med tittelen Universet er ikke slik det synes å være.
FILOSOFI OG NATURVITENSKAP I ET HISTORISK PERSPEKTIV
– Mange filosofihistoriske framstillinger legger for lite vekt på sammenhengen mellom filosofi
og naturvitenskap, sier forfatteren, Ragnar Fjelland. – Selv ønsker jeg å gi naturvitenskapen den sentrale posisjonen den fortjener. I tillegg skriver jeg også om moderne naturvitenskap, fra kvantemekanikk til kaosteori, og forsøker å trekke noen linjer mellom gammel og ny tenkning. Fjelland har utdannelse både innenfor filosofi og teknisk fysikk, og selv håper han den nye boka kan bidra til å redusere kløften mellom humaniora og realfagene. – Hvis motsetningene mellom de to fagområdene skal minske, må naturvitenskapen slutte å
tro at den kan gi svar på alt. Samtidig må humanistene innse at naturforskningen og teknologien reiser interessante spørsmål – spørsmål som også er en del av kulturen, konstaterer Fjelland. Boka kommer i august.
Klartekst / 2. 04
3
Aktuelt
!
Psykolog Jarle Eknes.
Tvangslidelser – uro og ritualer TEKST: KRISTIN NORDER EGGEN
Grensen mellom fornuftig uro og tvangslidelser er flytende. Noen ganger kan det være fornuftig å dra hjem for å sjekke kokeplaten. Men ikke alltid. Boken Tvangslidelser av psykologen Jarle Eknes beskriver nettopp disse flytende overgangene, den handler om differensialdiagnoser, type diagnoser og behandling. Eknes ønsker å vise bredden av disse lidelsene, og å gi en manual for behandling. Mange kjenner seg vel igjen i det: «Husket jeg nå å skru av platen?» Uroen kan bare dempes gjennom å sjekke, selv om du innerst inne vet at jo da, det gjorde du. Rundt 15 prosent av oss har innslag av repeterende uønskede tanker eller trang til å gjøre bestemte ting. Det kan være rare «oppheng» som at man alltid må gå på høyre side av fortauet, eller at man må ha på seg et bestemt plagg foran en eksamen, eller, for den saks skyld, at man må ta en helt bestemt sjekkerunde før man slukker for natten.
4
Klartekst / 2.04
Men for 2,5 prosent utvikler dette seg til en lidelse som blir dominerende og behandlingstrengende. Tvangstanker og -handlinger setter seg fast, og kommer igjen og igjen. Hver gang, kanskje opptil flere timer om dagen – kommer tvangstanker og tvinger frem tvangsritualer. FARVEL TIL FORNUFTEN
Pasienten er ikke gal. Han eller hun forstår godt at det å vaske hendene hver gang hun har tatt i en pengeseddel, er unødvendig. Allikevel skaper det så sterk uro og angst å ikke gjøre det, at håndvasken tvinger seg frem, på tross av – ikke på grunn av – pasientens egeninnsikt og selvforståelse. DIFFERENSIALDIAGNOSER
– Det er flere lidelser som kan minne om tvangslidelser, både når det gjelder nevrologi og atferd, som vokale og motoriske tics. Det er viktig å utelukke dette før man starter en behandling, for den vil være helt annerledes enn for tvangslidelsene, understreker Jarle Eknes.
SKRITT FOR SKRITT
Denne boken er tenkt som en behandlingsmanual. – Selv om medikamentell behandling kan være effektiv, vil jeg som psykolog legge vekt på den kognitive og den atferdsbaserte behandlingen, som for øvrig gir mer robuste resultater enn medikamentell behandling alene. Eksponeringsterapi har vist seg effektiv, men den må skje i samarbeid med pasienten, som gjør mye av jobben selv gjennom «hjemmelekser». Litt etter litt skal han eller hun være i og bli kjent med den uroen som dukker opp når hun lar være å følge tvangsimpulsene. Gradvis, og med små skritt, vil bedringen komme. Innen et år vil de fleste oppleve at tvangslidelsen har blitt betydelig redusert. Ofte i en grad som gjør at det ikke lenger oppleves som lidelse, selv om enkelte restsymptomer vanligvis består, forteller Jarle Eknes. Boka kommer i august.
Ny bok
*
Mangfoldet inn i klasserommet TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN
– Vi må slutte å se på ulikhet som truende, sier An-Magritt Hauge, forfatter av Den felleskulturelle skolen. I løpet av 1990-tallet ble antallet minoritetsspråklige elever i Norge doblet. I dag har 7 prosent av norske skolebarn et annet førstespråk enn norsk, mens det i Oslo gjelder så mange som 35 prosent av elevene. Samtidig er det kommet nye rammeplaner for lærerutdanningen som krever at alle fag skal inkludere et flerkulturelt perspektiv. I boka Den felleskulturelle skolen diskuterer AnMagritt Hauge hvordan skolen kan møte disse utfordringene. Og kanskje aller viktigst: hvordan man kan se på det språklige og kulturelle mangfoldet som en ressurs, og ikke som en uheldig omstendighet. – Mange ser på mangfoldet i skolen som et overgangsfenomen. Derfor holdes selve skoleorganisasjonen konstant, mens man forsøker å forandre på elevene for å få dem til å passe inn, sier Hauge. Selv mener hun at norske skoler burde gjøre det motsatte: å endre organisering og innhold slik at skolene blir mest mulig tilpasset barna og deres kulturelle forutsetninger.
Ny bok
– I dag er det vanlig med egne tiltak for minoritetsspråklige elever, som foregår utenfor fellesskapet. Dette er nødvendig for å møte mange av elevenes behov. Men hvis det flerkulturelle fellesskapet skal ivaretas, må mangfoldet også inkluderes i hverdagen i klasserommet, sier Hauge. – Hva er det viktigste som må til for å skape en felleskulturell skole? – For det første må vi få flere tospråklige lærere inn i skolen, og her gjøres det nå en spesiell innsats fra statens side. For det andre må allmennlærerne heve kompetansen sin, slik at arbeidet med minoritetsspråklige elever ikke bare overlates til ekspertene. De må blant annet lære å ha et sammenliknende perspektiv i undervisningen og bruke barnas varierte erfaringer. Som eksempel nevner Hauge en naturfagstime om stjernehimmelen. Da vil det være nærliggende å sammenlikne de to halvkulene og diskutere forskjeller i perspektiver og ståsted. Slik kan det kulturelle mangfoldet få et konkret pedagogisk innhold. – Men vil ikke overgangen til en felleskulturell skole kreve enorme ressurser?
An-Magritt Hauge er forfatter av boken Den felleskulturelle skolen, som utkommer i juli.
– Ikke nødvendigvis. En slik tankegang forutsetter at man skal fortsette med alt det tradisjonelle, og så få inn en rekke ekstra elementer i tillegg. Men slik er det ikke: Man må rett og slett gjøre ting på en ny måte. Og dét koster ikke alltid så mye ekstra penger, sier Hauge, som også tar et litt overraskende oppgjør med idealet om å være «fargeblind» i løpet av boka. – Jeg vet at mange bruker begrepet som et plussord i flerkulturelle sammenhenger. Men en lærers viktigste oppgave er å se hver enkelt elev som individ. Og hvis man later som om man ikke ser at én av barna er fra Ghana, da overser man en viktig side ved vedkommendes identitet. – De andre ungene ser det jo veldig godt, og han som er fra Ghana vet at han er svart og snakker et annet språk. Da blir det rart å behandle alle elevene som om de var hvite middelklassebarn. Det handler rett og slett om å bruke elevenes språklige og kulturelle kompetanse. Og om at det må være lov å være annerledes. Boka kommer 1. juli.
*
Barnevernsarbeid: Lov, skjønn og dilemma TEKST: KRISTIN NORDER EGGEN
Den norske barnevernloven har høye idealer: Den har barnets beste i fokus, vil sørge for at det vokser opp under så gode forhold som mulig. Loven har tre viktige føringer, forteller Toril Havik, psykolog og medforfatter av boken «Barnevernet – forutsetning og gjennomføring». Føringene legger vekt på at barnet, så langt som mulig, skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Barnevernets inngrep skal også være så milde som mulig. Sist, men ikke minst: Barnevernet skal samarbeide med foreldrene. Hensikten med denne boken er å løfte frem og belyse mange av de dilemmaene barnevernsarbeideren kommer opp i når han eller hun skal følge lovens bokstav og hensikt – til barnets beste. Vi forsøker å belyse dette gjennom flere synsvinkler – det psykososiale, det juridiske og
det sosialfaglige, forteller Havik, som har skrevet boken sammen med advokat Mette Yvonne Larsen, høgskolelektor Sigrid Nordstoga og sosiolog Jarmund Veland. Dilemmaene man kommer opp i gjennom utførelsen av praktisk barnevernsarbeid er mange og vanskelige å håndtere, sier Havik. Han eller hun skal sjonglere i sin dobbeltrolle i forhold til foreldrene: Deres samarbeidspartner og kritiker. Hun skal hjelpe til med å ivareta barnets behov, men også familiens og foreldrenes behov. Og hun skal hele tiden ivareta det faglige blikket og skjønnet som er nødvendig for godt og ansvarlig barnevernsarbeid. Det er disse dilemmaene denne boken handler om, sier Havik. – Det handler om å løfte og belyse disse situasjonene og behandle dem på et mer overordnet og prinsipielt nivå. En stor og viktig prinsippdebatt er den om avveiningen mellom de universelle retningslinjene og de spesielle de som
Psykolog Toril Havik (t.h.) har sammen med (fra venstre) høgsskolelekotor Sigrid Nordstoga, advokat Mette Yvonne Larsen og sosiolog Jarmund Veland skrevet boken Barnevernet – fortutsetning og gjennomføring.
avhenger av barnets behov og egenart, og familiens behov og egenart. Hva skal veie tyngst? – Et annet viktig dilemma er den verdimessige utfordringen som ligger i at uansett hva slags vedtak man gjør, har man ikke kontroll over de langsiktige virkningene av det. Dette er det viktig å sette ord på, sier Havik. Denne boken tar ikke mål av seg til å gi noen oppskrift på hvordan man håndterer slike barnevernsfaglige dilemmaer i spennet mellom det ideelle og det reelle, det universelle og det spesielle, men den ønsker å skape grunnlag for bevisstgjøring og gjenkjennelse i utførelsen av praktisk barnevernsarbeid. Boka kommer i september. Klartekst / 2.04
5
Ny bok
*
Ungdomsskolens utfordringer TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN
I de neste månedene gir Universitetsforlaget ut to nye bøker om ungdomsskolen – den ene skrevet av en pedagog, den andre av en sosiolog. Til sammen gir de ulike perspektiver på det som er blitt kalt «grunnskolens glemte trinn». Lars Helles nye bok Ungdomstrinnet starter med et tenkt eksempel. Den nyutdannede og selvsikre læreren John har fått sin første jobb ved en ungdomsskole. Selv tar han ikke så tungt på oppgaven, men etter hvert oppdager han at jobben ikke er så enkel likevel. Ungdomstrinnets utfordringer vokser rett og slett John over hodet. Resten av Helles bok fungerer som en guide til den nybakte og frustrerte læreren. Gjennom åtte kapitler diskuterer forfatteren blant annet evalueringsmetoder, arbeidsmåter, elevenes kognitive utvikling og forutsetninger for et godt læringsmiljø. Gjennom eksempler og konkrete tips gir han en håndsrekning til alle ungdomsskolelærere som er nysgjerrige på sin egen jobb. Med utgangspunkt i lang erfaring som lærer i ungdomsskolen gir Lars Helle i «Ungdomstrinnslæreren» eksempler og konkrete tips til andre ungdomsskolelærere.
Ny bok
– Ungdomstrinnet er spesielt av flere grunner, sier Helle, som selv har lang erfaring som lærer på dette nivået. – For det første skifter utdanningen karakter: Man forlater barneskolens elevtilpassede vurderingsmåter og erstatter dem med karakterer som skal måle og veie ungene. For det andre gjennomgår elevene en rekke fysiske og psykiske forandringer i denne perioden. Og for det tredje har barna gått på skolen en stund – de begynner å få andre interesser som betyr mer for dem enn dobbelt konsonant. – Hva er ditt viktigste råd til ungdomsskolelærerne? – At de ser på elevene som noen som vil. For å få til det må man lytte til ungene og ta dem med på råd. – I tillegg er det viktig å gi hver enkelt elev tilpasset opplæring. Problemet er bare at evalueringssystemet på mange måter står i motsetning til idealet om individuell tilpasning, sier Helle, som er spent på utviklingen i det norske skolevesenet. – Kristin Clemets landsomfattende testsystem kan føre til at skolene får et helt annet trykk på seg, og da vil det bli fristende å fokusere på prøvene i stedet for på læreplanen. Å stå imot det presset kan bli veldig vanskelig.
*
Elevtyper på ungdomstrinnet TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN
– I et vanlig livsløp er ungdomsskolen en av de siste arenaene hvor vi må være sammen med folk som er veldig forskjellige fra oss. Det gjør den veldig interessant som samhandlingsarena, sier sosiolog Selma Therese Lyng, som er aktuell med en ny bok om elevroller og elevtyper i ungdomsskolen, «Elevtyper på ungdomstrinnet» I boka ser Lyng nærmer på elevkategorier som «Machogutten», «Nerden», «Villkatten» og «Gulljenta» – for å nevne noen – og viser hvordan ungdomsskoleelever er involvert i identi-
6
Klartekst / 2.04
tetsprosjekter som er med på å bestemme oppførselen deres. Samtidig beskriver hun hvordan det sosiale rollespillet virker inn på selve læringssituasjonen. – De elevtypene barna identifiserer seg med har betydning for hva slags lærestoff, arbeidsmåter og lærertyper de kan vise at de liker. En typisk machogutt vil for eksempel ha vanskelig for å vise en nerdete lærertype respekt. Og hvis den relasjonen ikke fungerer, er heller ikke forutsetningene for læring til stede, sier Lyng, som likevel tror at det er mulig å forandre på elevenes sosiale rollespill og bruke det aktivt i læringsarbeidet.
– Et av mine tips er at lærerne tenker mer på seg selv som regissører. De har nemlig mulighet til å definere og styre de dramaene som utspiller seg i klasserommet, sier hun, og sender noen trøstende ord til alle de ungdomsskolelærerne som føler at de mislykkes i møter med elevene. – Jeg tror mange i det stille bebreider seg selv for relasjoner som ikke fungerer. Men selv forsøker jeg å vise at mange dårlige møter mellom lærere og elever har rot i sosiokulturelle prosesser. Og disse prosessene er det mulig å gjøre noe med. «Elevtyper på ungdomstrinnet» kommer i høst.
★
Idunn-prisvinner
Kronologien kullkastes – i det sanne, det gode og det skjønnes tjeneste TEKST: NILS PETTER HEDEMANN ILLUSTRASJON: JASON
Gjennom mer enn et halvt hundreår har norske forberedende-studenter pugget sin filosofihistorie. I flere årtier var Arne Næss’ versjon den dominerende. Senere er flere konkurrenter kommet til, de siste årene med Gunnar Skirbekk og Nils Giljes versjon i føringen. Med kvalitetsreformen skjer det nye ting, og ikke uvanlig går det akademiske miljøet i Bergen i front. Filosofilærerne Lars Fr. H. Svendsen og Simo Säätelä har de siste par årene undervist ex.phil.-studenter på historisk-filosofisk fakultet etter den såkalte seminarmodellen. De har valgt å gripe dette fundamentalt annerledes an enn sine forgjengere. Den kronologiske filosofihistoriske framstillingsformen er forlatt til fordel for en mer logisk oppbygning, der epoker og filosofer faller inn under ulike temaer. Studentresponsen har vært overveldende, og nå kommer resultatet av arbeidet i bokform. Klartekst har snakket med en av forfatterne, Lars Fr. H. Svendsen. TILBAKE TIL PLATON
– «Det sanne, det gode og det skjønne» er tittelen på den nye innføringen i filosofi. Er det disse tre sakene filosofi handler om? – Filosofi er som fag så bredt at det er vanskelig å tenke seg et eneste tema som ikke hører til. Tittelen viser tilbake til Platon og hans systematiske grep for å ordne filosofien. Menneskets erkjennelse og ulike syn på viten, sannhet, vitenskap, forståelse og språk omfattes av «det sanne», mens «det gode» rommer ulike normative etiske teorier, spørsmålet om hvorvidt mennesket har fri vilje, samt hva som kjennetegner det menneskelige selvet. Dessuten har vi lagt stor vekt på «det skjønne», særlig fordi estetikken og forholdet mellom kunst, moral og erkjennelse er viktig for studenter i humaniora. EN FRAFALLEN KANTIANER
– Du skriver tidlig i boken at all vestlig filosofi kan karakteriseres som en serie fotnoter til Platon. Er det han som er din favorittfilosof. – Nei, det er det nok ikke. Her siterte jeg en meget berømt og treffende uttalelse om den europeiske filosofitradisjon av Alfred North Whitehead, og dette synspunktet har styrt premissene for mye av framstillingen. Selv er jeg nok mer av en kantianer, eller kanskje en frafallen kantianer. – Hvilke filosofer står mest sentralt i framstillingen? – Alle de store filosofene er med, selv om vi har gått tematisk til verks, Platon, Sokrates, Ari-
stoteles, Decartes, Hume, Kant, osv. Vi har dessuten lagt større vekt enn vanlig på nyere filosofer fra forrige århundre, som Foucault, Gadamer, Heidegger, Wittgenstein, Merleau-Ponty, m fl. FRA MARX TIL MATRIX
– Har filmfiguren Matrix noe i en filosofihistorie å gjøre. – Ja, Matrix er en film som tar opp masse filosofiske problemstillinger. Filmen er veldig influert av filosofi og refererer for eksempel tilbake til Platons hulelignelse eller Descartes’ hypoteser. Vi har lagt vekt på å trekke inn flere av denne typen eksempler, for å gi unge lesere noen flere knagger å henge filosofiske spørsmål på. – Du har i løpet av de siste fem årene utgitt bøker om «Kjedsomhetens filosofi», «Ondskapens filosofi», «Kunst», en kritikk av biologismen, samt grunnboken «hva er FILOSOFI», i tillegg til at du har etablert deg som rikssynser og vært filosofilærerer ved Universitetet i Bergen. Hvordan rekker du alt? – Jeg har nok en veldig solid protestantisk arbeidsmoral. Dessuten er filosofi noe av det absolutt morsomste jeg kan tenke meg å drive med. Så akkurat i dette tilfelle går faktisk protestantisme og glede godt i hop. IDUNN-PRISVINNER
– Ideen til denne boken ble tildelt IDUNN-prisen i fjor. Har den vært viktig for å få prosjektet realisert? – Det har den vært. Midlene fra prisen gjorde det mulig å få satt av tid til å gjøre dette arbeidet. En foreløpig versjon har vært brukt i kompendieform i Bergen i to semester, og vi har høstet masse nyttig lærdom av det. Studentene har vært veldig positive til den tematiske innfallsvinkelen, men vi har også omarbeidet svært mye etter responsen fra dem. Det er en omfattende revisjon av manuskriptet som nå kommer i bokform. Jeg vil hevde at, selv om dette i utgangspunktet ble skrevet for ex.phil.-studenter i Bergen, boken kan leses mye bredere enn det. Vår filosofiframstilling forutsetter ingen forkunnskaper.
ALLEREDE ANMELDT, OG ILLUSTRERT AV ET VERDENSNAVN
«Det gode, det sanne og det skjønne» vil foreligge som bok i god tid før høstsemesteret og bokhøsten tar til. Det er en av ytterst få bøker som er anmeldt allerede før den er utgitt. Mia Berner skrev en begeistret omtale i Morgenbladet med utgangspunkt i kompendieversjonen. Bokutgaven blir likevel annerledes. I tillegg til den omfattende revisjonen blir den rikt illustrert, og det er ingen ringere enn Jason som har påtatt seg oppdraget. John Arne Sæterøy, som er kunstnerens egentlige navn, er kjent for serier som «Jernvognen» og «Vent litt». Jason er i fremste rekke blant dagens tegneserieskapere, både i Norge og internasjonalt. Ingen norsk tegneserieskaper er oversatt til så mange språk, bl.a. Frankrike, Spania, USA og Korea, og han har hentet hjem de mest prestisjetunge internasjonale tegneserieprisene.
Filosofilærerne Lars Fr. H Svensen og Simo Säätelä gir ut innføringsbok i filosofi, Det sanne, det gode, det skjønne, rikt illustrert av ingen ringere enn Jason. Klartekst / 2.04
7
– Jeg ønsker meg en politisk debatt i Stortinget om kunnskapsbegrepet. Før har det hett kunnskaper og holdninger og ferdigheter. Dette er nü skiftet ut med fellesbegrepet kompetanse. Gunn Imsen
8
Klartekst / 2.04
Portrettet
Gunn Imsens Verden TEKST OG FOTO: KRISTIN RØDLAND
Studentene hyller fortsatt Imsens lærerbøker tjue år etter at de kom ut. I dagens utdanningspolitiske debatt stiller den aktive pedagogen spørsmål ved kunnskapens vilkår i skolen. – Gunn Imsen er knall! En eksamensstressa avgangsstudent ved Høgskolen i Oslo finner overskudd til å juble over en professor hun aldri har møtt. Tjue år etter den første utgivelsen av «Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi» er den fortsatt en av de mest sentrale lærebøkene i pensum. Tvillingboka, «Lærerens verden. Innføring i generell didaktikk» fra 1997, er blitt like uunnværlig. – Hun tar vanskelige teorier ned på et forståelig nivå, forklarer lærerstudenten. Professor Imsen smiler smigret. Uten spor av selvgodhet, kun en tilfreds mine over at bøkene fortsatt virker etter intensjonen. – Der berører hun noe jeg er svært opptatt av. Det å skrive lærebøker har ikke høy prestisje i det akademiske miljøet. Det er jo ikke forskning, men formidlig av kunnskap. Jeg mener at det å skrive lærebøker er undervurdert. For å kunne flytte teoretisk og abstrakt kunnskap over til et nivå som elevene kan skjønne, må du bruke enkle, dagligdagse ord. Det forutsetter at du har forstått teoriene og fenomenet inn til beinet før du kan tillate deg friheten å bruke helt enkle ord. Det er en ganske vanskelig prosess. Da kan du ikke lure deg sjøl. Kanskje lærte Imsen et og annet triks av sin tidligere foreleser i fysikk Helmut Ormestad, som senere ble en av de to gamle, morsomme fysikerne i tvprogrammet «Fysikk på roterommet». – Han var herlig. Han forklarte entropi med å si «så har vi et varmt kar her og et kaldt kar der. Så putter vi en dæsj varme herfra og oppi der». Vi hadde ørene på stilk! Den beste forskningsformidlingen er når du kan gjøre det på en måte alle kan forstå. Ingen fenomener er mer kompliserte enn at de kan framstilles på en enkel måte. Jeg er sikker på at Albert Einstein ville sagt det samme. Ikke bare studentene hyller hennes tilnærming til vitenskapen. Gunn Imsens 25 år ved NTNU og store vitenskapelige produksjon, har gjort henne til en anerkjent skikkelse i forskermiljøet og en ettertraktet foredragsholder utenfor institusjonen. Imsen har også stor faglig tillit fra sentrale myndigheter. Til tross for at hun har våget å stille seg kritisk til sider ved utdanningspolitikken hos så vel Gudmund Hernes som Kristin Clemet. – I den nye stortingsmeldingen, «Kultur for Læring», kjører Kristin Clemet en klart individualistisk linje. Hernes var opptatt av at det skulle være en balanse mellom fellesskap og tilpasset læring. Man skulle prøve å tilpasse undervisningen til den enkelte elev, mens lærestoffet skulle være felles. I de nye retningslinjene er alt om fellesskapet borte. Jeg håper virkelig at stortingsrepresentantene er bevisst på hva dette innebærer.
PROFESSOR GUNN IMSEN Pedagogisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim Født 11. juni 1946 Bosatt i Trondheim Cand.real. 1971 ved UiO Førsteamanuensis, 1984, Univ. i Trondheim Professor 1990, Univ. i Bergen Forsker ved norsk senter for barneforskning 1992–1993 Professor i didaktikk ved Pedagogisk institutt, NTNU Hun har gjesteforelest ved fire utenlandske universiteter, sittet i en mengde styrer og komitéer, ledet flere forskningsprosjekter, og utgitt lærerbokklassikerne Elevens Verden og Lærerens Verden som snart skal revideres for tredje gang.
Antologien «Det ustyrlige klasserommet», som er redigert av Imsen, bygger på forskningsresultater fra Evaluering av Reform 97. I sin artikkel bemerker hun denne dreiningen i arbeidsformene i skolen. Tilpasset undervisning er blitt trylleformelen for kvalitet. Svensk forskning viser at individualiserte arbeidsformer er i framvekst på bekostning av fellesundervisning, felles dialoger og diskusjoner i klassen. – Jeg må spørre om man ikke taper noe der? Dette fellesskapet med kollektive dialoger er viktig i den moralske oppdragelsen. Det skjer en ureflektert individualisering i skolen for tiden, som gjør at vi kanskje mister viktige dimensjoner. All læring og all oppdragelse må skje i et sosialt forum, ikke i et sosialt vakuum. – Den svenske professoren Kjell Granström framfører et interessant argument som jeg selv har tenkt lenge på: «Elevene trenes opp til å være velgende forbrukere i et marked av pedagogiske tilbud. Det er en slags skjult opplæring til det å være kunder i et utbud av markedsvarer.» Der er det en tankevekkende parallell til kvalifikasjoner som trengs i det nyliberalistiske verdensmarkedet. – Ødelegger Kristin Clemet skolen? – Nei, det greier hun ikke. Det er det ingen enkeltminister som greier alene. Den norske skolen er veletablert med mange dyktige lærere. Det meste av internasjonal forskning viser også at reformer bare når et stykke inn i den praktiske virkeligheten, det meste forblir som før. Men med en reform kommer det ofte nye lærebøker, så på innholdssida skjer det nok en forandring. I evalueringen av Reform 97 ser vi også at læreplanen er mye anvendt i forberedelsene til timene. Men jeg har også hørt om en lærer på Vestlandet som sa det slik: «Det finnes ikke den læreplan som ikke kan tilpasses min undervisning,» ler Imsen avvæpnende. – Jeg ønsker meg en politisk debatt i Stortinget om kunnskapsbegrepet. Før har det hett kunnskaper og holdninger og ferdigheter. Dette er nå skiftet ut med fellesbegrepet kompetanse. Det vil si at vi dreier hele kunnskapsfilosofien i læreplanen mot effektivitet og anvendelse. Denne nyansen mellom kunnskap og kompetanse var noe elevaksjonen mot nasjonale prøver grep fatt i. Det er en modenhet fra tiendeklassinger som imponerer meg. Klartekst / 2.04
9
Portrettet
Professoren er kjent for å være godt oppdatert i skolepolitikken, men hun har også slått en tung faglig neve ned på andre områder. Bak seg har hun flere forskningsprosjekter om likestilling og kvinners motivasjoner, verdiorientering og yrkesvalg. – Jeg våkna først som feminist etter at jeg ble ansatt ved Universitetet i Trondheim. Da jeg kom tilbake etter tre måneders fødselspermisjon på midten av 1970-tallet, fikk jeg beskjed om at jeg hadde vært så lenge borte at jeg måtte ta igjen det forsømte og ble lessa ned med undervisning. Det fikk det til å boble inni ryggraden. – Jeg oppdaget at flere av teoriene som står sentralt i pedagogikken, er fokusert på det man den gang karakteriserte som typisk mannlige verdier som prestasjon og konkurranseorientert motivasjon. Det lå en uuttalt verdidimensjon i teoriene om at alle mennesker er mest opptatt av å prestere mest mulig. Men det fins også andre motivasjonsformer, som omsorg og handlinger basert på ønske om kommunikasjon og sosialt liv. Dette mangler i motivasjonsteoriene. – Likestillingen er kommet langt i Norge, men fortsatt velger jenter og gutter forskjellige utdannings- og yrkesveier i altfor stor grad, og lønnsforholdene i yrkeslivet er kjønnssegregert på en uakseptabel måte.
mannlige ledere som har vært utløsende grunner til at hun har skiftet jobb og dermed klatret i stigen, uten at dette var planlagt. – Jeg søkte professorat fordi jeg plutselig så at jeg hadde minst like mye vitenskapelig produksjon som mannlige kolleger. Jeg har aldri likt å konkurrere. Man har det bedre inni seg, hvis man ikke er så ambisiøs. Hovedfagsstudenter forteller om en strengt strukturert og dyktig veileder. Men også en med overraskende omsorg for hvordan både studentene og kjærestenes deres har det. – Vi har så mange flotte studenter her. Det er moro å se hvordan de vokser på å slite seg gjennom en hovedfagsoppgave og finner ut hvilke potensialer de virkelig har. Ønsket om å inspirere til andres faglige løft og en tendens til å ta fellesoppgaver på instituttet på egne skuldrer, kan riktignok føre til lange arbeidskvelder. – Heldigvis har jeg en snill mann som også er akademiker, og som er minst like arbeidsnarkoman som jeg. Vi pleier å ta en felles pause til Dagsrevyen, smiler hun. Deretter fortsetter Gunn, i selskap av katten Hufsa, med faglige sysler til over midnatt.
Imsen gikk rett inn i en lektorstilling i ungdomsskolen etter fullført hovedfag, og hadde aldri ambisjoner om å bli annet enn lærer. Det er misnøye med
* Bedre enn sex?
Ny bok
TEKST: NILS PETTER HEDEMANN
– Når skrivinger går riktig bra, når det virkelig fungerer, finnes det få ting som kan konkurrere. Da er det nesten bedre enn sex. – Intet er bedre enn sex? – Jeg sa nesten. Har man temperamentet, har man legningen, kan man holde ut med eget selskap i ukevis, månedsvis i strekk – for det er et ensomt yrke, «this lonely art of ours» – ja, da kan det være det mest lystfylte som finnes. Denne replikkvekslingen fra et intervju med den svenske historikeren Peter Englund forteller sitt om forfatterens skriveglede. En glede som med enestående fortellerevne formidles til leseren. Debutboken Poltava ble i 1988 til manges forbauselse en av tidenes boksuksesser i Sverige med et salg på 250 000 eksemplarer, og kom snart på norsk i Trond Berg Eriksens oversettelse. Senere overtok Per Qvale jobben som oversetter for Sveriges stjernehistoriker, med essaysamlingene Fortidens landskap og Brev fra nullpunktet. I løpet av sommeren er også Englunds siste bok – Stillhetens historie – klar for det norske markedet.
10
Klartekst / 2.04
TYREFEKTING OG TULIPANLØK
I Stillhetens historie og andre essays hengir Peter Englund seg helt til den lille historien – den stille gang og de langsomme skiftene som etterlater avtrykk i våre liv. Avtrykk som ofte kan være større enn dem som den store historiens dramatikk skaper, slik det ble skildret i fortellingen om en hærs undergang ved Poltava. De nye essayene handler om gjenstander, vaner og hendelser som er blitt selvfølgeligheter i vår hverdag, ting vi ikke reflekterer over i historisk lys, men som like fullt har sin bakgrunn i fortiden. Hit hører bindersen, skrujernet, brillene, tannbørsten, utstillingsvinduet, og hamburgerens historie. Motenes endringer og ulike tiders skjønnhetsideal inngår i kroppens historie. Den spanske tyrefektingskulturen avføder tanker rundt dødens historie. Og verdens første finansboble handler om opphissede spekulasjoner i tulipanløk. EN NYTELSE FOR TANKEN
Med Stillhetens historie er Englund igjen blitt møtt med ovasjoner av svenske anmeldere.
«Mästerlig skildring av det lilla livet,» skriver Göran Hägg i Aftonbladet, mens Håkan Arvidsson i Svenska Dagbladet sidestiller Englund som essayist med nobelprisvinneren Albert Camus i Myten om Sisyfos. Om ikke Peter Englund selv er nobelpriskandidat ennå, er han i hvert fall blant dem som bestemmer hvem som vinner. Han er nemlig en av «De Aderton», som medlem av Svenska Akademien. Hver torsdag avbryter han sin ensomme forfattergjerning utenfor Uppsala, for å dra på akademimøtet med etterfølgende middag på den legendariske restauranten «Gyllene Freden» i Gamla Stan. Historiefortelleren Peter Englund har også en høy stjerne blant våre hjemlige kritikere og forfattere. Hans tre tidligere norske utgivelser er møtt med samstemt hyllest fra anmelderkorpset. Om den nye boken skriver forfatteren Jan Kjærstad følgende: «Englund åpner bakdører og lyser opp historiens rom fra helt overraskende vinkler. En nytelse for tanken. Årets fagbok.»
Aktuelt
!
Varige spor TEKST: NILS PETTER HEDEMANN
Avisen dør med dagen, sies det. Men enkelte avisartikler kan vise seg å få et langt liv. Harald Stanghelle og John Olav Egeland i Dagbladet foretok et dristig grep da de for fem år siden utfordret akademia til å bidra i tabloidens nye lørdagsmagasin. Under veiledning av Andreas Hompland ble en håndfull fagfolk invitert til å skrive i magasinspalten «Spor». Noen bidragsytere har falt fra og andre kommet til underveis, men etter et halvt decennium er psykiateren Finn Skårderud, historikeren Erling Sandmo og sosiologen Willy Pedersen stadig aktive som tabloidspaltister. Nå samler de tre noen av sine beste bidrag i boken Noen spor. Norske forskere og fagfolk har – med noen få hederlige unntak – en trygg tradisjon for å holde seg i sine elfenbenstårn med full faglig ryggdekning gjennom forsvarlige fotnoteapparater. Trioen i Dagbladet bryter markant med denne isolasjonismen, og vi har snakket med Willy Pedersen om hvordan det er å forflytte seg fra akademia til tabloidpressen. EN SÆREGEN SJANGER
– Er slik spaltistvirksomhet faglig forsvarlig for en professor? – Jeg tror vi står rimelig støtt. Her har det vært viktig å kunne tingene fra faget for å formulere subjektive, men også mer allmenne poenger. Vi brukte en god stund på å skrive oss inn, men etter hvert ble konsulent Hompland frakoblet, og da hadde vi funnet en form som vi trivdes med. – Men har gamle avisartikler noen interesse i bokform? – For det første har vi luket ut alt som hadde aktualitetspreg, og vi står igjen med 15–20 bidrag fra hver, av til sammen 50–60 den enkelte har skrevet i løpet av disse årene. Jeg syns det er morsomt å se disse artiklene i sammenheng, og en god del respons – bl.a. gjennom mye epost – indikerer at ganske mange er interessert. – Hva kjennetegner denne sjangeren dere har utviklet? – Jeg mener vi har skapt en sjanger som er nokså ulik den avisens egne spaltister bruker, også dyktige og teoretisk skolerte folk som Sissel Benneche Osvold og Gudleiv Forr. Våre bidrag er på annen måte faglig betingede kommentarer til aktuelle temaer, for et nokså bredt publikum, selv om vi alle skriver med en tydelig subjektiv klangbunn.
NORSK BOK BIDRAR TIL ESTISK SKOLEREFORM
Willy Pedersen mener boken «Noen spor» gir faglig betingede kommentarer til aktuelle temaer for et bredt publikum. Han er medforfatter av boken sammen med Finn Skårderud og Erling Sandmo.
gene, blir det tydelig at vi har utviklet dette sammen. Langt på vei skriver vi om samme saker, og har mange felles temaer. I bunnen ligger et henholdsvis historisk, psykiatrisk og sosiologisk perspektiv, men noen teoretikere – for eksempel Foucault, Bourdieu eller Sennet – har nok spilt en rolle for alle tre. Det har vært morsomt, nå i ettertid, å se hvordan tekstene viser til hverandre, selv om dette aldri var noen bevisst plan. Jeg opplever at de utgjør en samtale, og vi har ordnet dem på en måte som nettopp understreker dette. Vi har skrevet opp mot hverandre i mange år, nå ser jeg at vi også har lyttet mer enn jeg har vært klar over. En kan komme i godt humør av mindre. Spalten «Spor» har altså i løpet av en femårsperiode satt seg og blitt en særegen institusjon i Dagbladet, med sterk status i redaksjonen og god respons fra leserne. Når Finn Skårderud, Erling Sandmo og Willy Pedersen nå har redigert sine beste bidrag sammen i bokform, settes artiklene inn i en ny kontekst. I boken er artiklene samlet tematisk under fellesoverskrifter, som også understreker forfatternes poetiske tone, slik som «Orden», «Minne», «Språk», «Rang», «Natt» og «Bånd». Boka kommer i august.
«Elevtilpasset opplæring» er en fersk bok som Jorun Buli Holmberg og Kjell Skogen, begge ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, har skrevet sammen. Den står for en innovasjonstilnærming der utgangspunktet er at verken tilpasset opplæring eller inkludering kan oppnås en gang for alle. Det dreier seg om å få i gang en vedvarende endring der alle aktørene arbeider med små forbedringer fra hvert sitt ståsted. Et forlag med det forlokkende navnet «El Paradiso» i den estiske universitetsbyen Tarttu har nå fått støtte fra sitt lands utdanningsdepartement til å utgi denne boka på estisk i serien «Det 21. århundres skole» sammen med andre viktige bøker for å heve kvaliteten på skolen og undervisningen i Estland.
SOSIALANTROPOLOGI TIL FINLAND OG POLEN Sosialantropologien har alltid vært av de mest internasjonale universitetsfagene, og slik er det også blitt med Thomas Hylland Eriksens lærebok «Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi». Den kom i en første utgave på norsk på Universitetsforlaget i 1993; andreutgaven kom fem år etterpå. Den har i flere år vært tilgjengelig på engelsk gjennom Pluto Press i London, og snart kommer boka både på finsk og polsk. I Finland vil det lille universitetsforlaget Gaudeamus utgi den i finsk språkdrakt, og en polsk utgave vil bli utgitt i Warszawa neste år.
TRIO MED TREKLANG
– Har dette akademiske trekløveret noe fellespreg? – Nå, når vi snur oss og ser tilbake på bidraKlartekst / 2.04
11
Ny bok
*
Skriv for øyeblikket TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: EVA HALVORSEN
Lesing er ikke lik på papir og på internett. Øyet beveger seg annerledes foran datamaskinen. Blikket fyker fram og tilbake, og hopper opp og ned. Forstyrrelsene på jobben er mange, og hele situasjonen er fundamentalt forskjellig fra å sitte i lenestolen med en god bok. Hvilke krav stiller dette til skriveren? Hvordan skal vi formulere oss for at internettbrukeren skal fatte budskapet? Dette er temaet for Christine Calvert, som nå kommer med en nyttig håndbok for de mange som skriver for inter- eller intranett, med tittelen: «Skriv for nettet – kort og godt». I VERITAS OG VERDEN
Christine Calvert arbeider i Det Norske Veritas. Tidligere var hun nyhetsredaktør for bedriftens sider på inter- og intranettet. Nå arbeider hun med en global utrulling av Veritas’ intranett og reiser verden rundt med opplæringsprogrammet i den forbindelse. Hun har også jobbet tre år hos Bekk Consulting, et konsulentfirma innen IT og ledelse, der hun var involvert i alle slags nettprosjekter og holdt en rekke skrivekurs. På kursene var det mange uten erfaring eller forutsetninger som var kastet inn i jobber med å formidle infor-
Pris til forfatter
★
masjon på nettet, og hadde et sug etter informasjon og kunnskap om hvordan dette burde gjøres. – Hvorfor er det så viktig å skrive annerledes for nett enn papir, Christine Calvert? – Det skyldes nettopp dette med blikket. Øyet fyker fram og tilbake, og folk leser helt annerledes på nettet enn i en avis eller bok. Det stiller helt andre krav til forfatteren, som må tydeliggjøre teksten. SALGSANGSTEN
– Hvordan skriver man for å treffe nettbrukeren? – Det viktig å gjøre teksten «scanbar», for å bruke et umulig ord på norsk, det vil si lettere å skumlese. Her er det visse ting alle kan gjøre, og det er ikke vanskelig å bli flinkere. Man må både endre utseende på teksten og innholdet i teksten. På internett må vi alltid huske at hovedpoenget skal på topp. Et annet problem er at altfor mange kvier seg for å selge produktet sitt. Trekk alltid fram fordelene med produktet, og husk at det er fint – ikke stygt! – å selge. Glem heller aldri å gi vitale opplysninger, som prisen og hvor man kan kjøpe produktet. – Hvem vil ha nytte av boken? – Folk som skriver for inter- og intranett, både i private bedrifter og i offentlig virksomhet. Her er
Christine Calvert har i flere år holdt kurs i tekstskriving for nettet. Nå gir hun også ut bok med gode regler for et lettfattelig og godt nettspråk.
det ikke tung akademisk teori, men derimot masse praktiske eksempler. Jeg tar for meg tekster, analyserer og brekker dem opp, og viser hvordan det kan gjøres. HOPPENDE PÅSKEKYLLINGER
– Hva med festlige visuelle effekter? – Jeg kaster et litt skjevt og humoristisk blikk både på billedbruk og ordbruk. En gang holdt jeg foredrag for en av Norges største bedrifter, og ble etterpå oppsøkt av en deltaker som slet fælt med å få til noe bra på intranettet. Jeg la i vei om betydningen av blikket som ser og målgruppens behov. Men hun stoppet meg for å forklare at det hun lurte på var hvordan hun skulle få påskekyllingene til å hoppe på skjermen i en feriehilsen til de ansatte. Slikt er jo dessverre en total misforståelse. Gimmicker er ikke det man skal satse på, og animasjoner gjør det bare vanskeligere for øyet å lese en tekst. I det hele tatt er dette en personlig bok, basert på det jeg har opplevd – gjerne gang på gang – gjennom flere års kursvirksomhet. Jeg brenner for å avmystifisere problemene. Dette er ikke så vanskelig, alle kan bli flinkere, og det blir de også!
Fritt Ords Honnør til Kristian Ottosen TEKST: HEIDI NORDLI
Utgivelsen av Kristian Ottosens Nordmenn i fangenskap 1945–1945 ble markert med et arrangement i Universitetsforlaget onsdag 21. april. Ottosen ble under arrangementet hedret med Fritt Ords Honnør. Juryens begrunnelse for tildelingen var Ottosens «enestående bidrag til å fremskaffe og formidle kunnskap om norske krigsfanger og -ofre under den annen verdenskrig.» Forlagssjef Arne Magnus rettet en stor takk til Kristian Ottosen for privilegiet å få utgi boken. Etter førsteutgivelsen av Nordmenn i fangenskap i 1995 har tilgang til nye kilder og arkiver, samt utstrakt bruk av «retteskjema», medført at fangeregistret har økt med 3800 navn. Boken inneholder nå informasjon om 44 000 norske statsborgere som satt i fangenskap.
12
Klartekst / 2.04
Kristian Ottosen understreket at det ligger mye alvor bak et slikt arbeid. Tre organisasjoner var med fra starten; Krigsinvalideforbundet, Den illegale presses forening og Foreningen av politiske fanger. Sammen med Kristian Ottosen tok disse organisasjonene kontakt med Riksarkivaren – som igjen mobiliserte sitt nettverk. Grethe Frydenlund kom tidlig inn i prosjektet som prosjektsekretær, og prosjektarbeidet ble lokalisert til hennes leilighet. Da frigjøringsjubileet i 1995 nærmet seg, ble det besluttet at det skulle utgis en foreløpig utgave av fangeregisteret, noe som innebar meget liten tid før utgivelse. Den første utgaven som ble lansert på Statsministerens kontor var derfor ifølge Ottosen å karakterisere som «en torso».
Fritt Ords Honnør er en påskjønnelse som deles ut for verdifullt virke i det frie ords tjeneste, gjerne i tilknytning til en aktuell sak.
Forlagssjef Arne Magnus takker Kristian Ottosen.
hva er-serien
*
Er alt psykologi – og alle psykologer? TEKST: NILS PETTER HEDEMANN
«I en viss forstand er vi alle psykologer.» Slik åpner Carl Erik Grenness den neste utgivelsen i hva er-serien – under overskriften: «Folk flest har feilaktige oppfatninger om hva psykologi er.» Hva skal dette bety? Klartekst har snakket med forfatteren av hva er PSYKOLOGI.
– Hvem tror du vil ha nytte av boken? – Alle mennesker som kan tenkes å lese 150 sider og er interessert i spørsmålet, vil ha nytte av den. Psykologi er ustanselig tema i presse, radio og fjernsyn, men nå får alle sjansen til å finne ut hva faget egentlig står for. Boken er ikke skrevet for psykologer, men også for psykologer.
– Er vi alle psykologer, og psykologi bare common sense satt i system? – Når forstår et spedbarn at andre mennesker er noe annet enn ting? Jo, svaret er: helt fra starten. Empirisk psykologi har lært oss at spedbarn er enormt mye mer avanserte og kompetente enn vi trodde for femti år siden. Så helt fra begynnelsen er grobunnen lagt for å utvikle en kompleks forståelse for andre mennesker og seg selv. Alle mennesker – også spedbarn – er altså naive psykologer. Psykologien forsøker å bringe all denne implisitte kunnskap opp på et eksplisitt nivå, men dermed forandres kunnskapen! En del av det vi tror å vite, stemmer ikke. En viktig oppgave for psykologer er å korrigere feiloppfatninger.
KAN PSYKOLOGENE GJENNOMSKUE OSS?
MALER, FILOSOF ELLER PSYKOLOG
– Du ville først bli billedkunstner, så filosof, men endte som psykolog. Hvorfor? – En venn fortalte meg at dette var en vitenskap og et spennende fag i sin emning. Veien fra filosofi til psykologi var også betinget av en gryende erkjennelse av at empirisk kunnskap måtte få forrang framfor teoretisk spekulasjon. Men psykologisk empiri forteller oss at de fleste av våre valg er tilfeldige, og at vi prøver å lage oss gode grunner etterpå. – Du fremhever ofte empirien. Men hva er egentlig empirisk kunnskap innen sjelelæren? – Den spenner over et vidt spekter, fra nevrobiologi til religion. I økende grad har psykologer nå et positivt samarbeid med biologiske fag. Psykologien ser ut til å utvikle seg i to retninger: dels mot et biologisk grunnlag og dels mot kulturfagene. Mitt standpunkt er at psykologien må bli stedet hvor de to perspektiver kan forenes. Et hovedpoeng i boken er å vise at et biologisk perspektiv uten problemer lar seg forene med et kulturelt perspektiv, og at dette lar oss forstå hva psykologi er på en noenlunde enhetlig måte. SKOLERETNINGENES TYRANNI OVER TANKEN
– Nå nærmer vi oss det uunngåelige spørsmålet til forfatteren av «hva er PSYKOLOGI». Hvilken retning tilhører du – freudianer eller skinnerianer?
– Dette er et av psykologiens store problemer. Nesten uansett hva du sier, er noen ute etter å klassifisere deg i en sekkekategori. Psykologiens nemesis er at vi ikke klarer å si mange ting på samme tid. Vi må trekke inn ulike kategorier og integrere dem i en enhetlig psykologi. Jeg har i sin tid vært både eksistensialist, marxist og behaviorist, men har nå såpass mye kunnskap om mange områder at jeg kan vise respekt for mangfoldet. I NÆR SLEKT MED APENE
– Blir ikke dette ren eklektisisme og fragmentering av faget? – Du skal ikke bare plukke, men du skal ha med de forskjellige perspektivene. Åpenbart er mennesket en art primat og nær slektning av sjimpansene, men mennesket er også noe helt annet. Sjimpansene er avskåret fra å delta i det aller meste av det vi driver med. Vi er både lik apene og kjempeforskjellige, så dette er sammensatt. Spørsmålet om hva psykologi er må besvares i et dynamisk spenningsfelt mellom objektiv vitenskapelig psykologi, profesjonell erfaringsbasert yrkesutøvelse og subjektiv selvinnsikt. MIN STØRSTE UTFORDRING
– Er det vanskelig å si hva psykologi er innen hva erseriens stramme rammer? – Hvis jeg ikke kan svare på det spørsmålet innen 150 sider, er det et stort nederlag. Samtidig er dette selvsagt en kjempeutfordring. Ja, den største jeg har hatt som psykologiforfatter. Jeg er nå i innspurten med manuskriptet, og prøver å leve opp til tilliten fra forlaget.
– Noe av det mest irriterende med psykologer er at de liksom ser tvers gjennom deg, og analyserer det du sier og gjør som uttrykk for noe annet. Er alt psykologi? – Nei, langt ifra. Alt er ikke psykologi. Psykologer har for vane å neglisjere det bidraget andre samfunnsvitenskaper gir til forståelse av menneskets psykologi. Jeg mener selv å ha lært mye av andre vitenskaper og å vise respekt for andre fagområder, og irriterer meg over psykologenes imperialistiske tendens. Jeg tror også at fysiske vitenskaper som moderne kosmologi og biologi lærer meg mye om verden og dermed om meg selv. Dessuten er jeg stadig fascinert av kunsten – jf. min ungdommelige drøm om å bli billedkunstner – og for tiden arbeider jeg sammen med kolleger med å utvikle grenseområdet mellom estetikk og psykologi.
hva er-serien, der våre fremste spesialister formidler sine fag til allmennheten, startet i fjor med Lars Fr. H. Svendsen, Trond Berg Eriksen og Erik Bjerck Hagens bøker om filosofi, idéhistorie og litteraturvitenskap. Så fulgte Thomas Hylland Eriksens framstilling av sosialantropologien, og snart foreligger Helene Uris «hva er SPRÅK», som stod omtalt i forrige nummer av Klartekst. Nestemann i køen (august) blir altså Carl Erik Grenness med «hva er PSYKOLOGI», der han behandler faget som historiefortelling, filosofi, metode, empiri, teori, profesjonell praksis, etikk og estetikk. Videre på planleggingslisten står Kristian Sarastuen og Anders Ystad: hva er EU, Gisle Hannemyr: hva er INTERNETT, Finn Skårderud: hva er PSYKISK LIDELSE, Irene Levin: hva er SOSIALT ARBEID, Fredrik Engelstad: hva er MAKT, og Geir Kaufmann: hva er INTELLIGENS.
Klartekst / 2.04
13
Coffeetable-bok
*
Korsmopolitten TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN
Samtidens aviser kalte ham bare «Korsmopolitten», på grunn av hans internasjonale orientering. I august kommer en ny bok om Arne Korsmo (1900–68) – en av Norges største og mest anerkjente arkitekter.
Arne Kosmo evnet å kombinere internasjonale strømninger med et personlig uttrykk, hevder Astrid Skjerven, som sammen med Jon Brænne og Eirik T. Bøe har gitt ut «Arne Kosmo. Arkitetktur og design», som kommer ut i august.
– I arkitekturhistorien har Arne Korsmo ofte blitt beskrevet som en streng funksjonalist. Vi mener at dette perspektivet er altfor snevert. Korsmos arbeid og uttrykksmåte var mye mer mangfoldig enn det som har kommet fram tidligere. Det sier designhistoriker Astrid Skjerven, som sammen med malerikonservatoren Jon Brænne og arkitekturhistorikeren Eirik T. Bøe står bak den populærvitenskapelige boka «Arne Korsmo – arkitektur og design». Der ønsker de tre forskerne å gi et mer nyansert bilde av en av hovedfigurene innenfor norsk modernisme. – Vi kan ta Korsmos fargebruk som eksempel, sier Skjerven. – Det eksisterer fortsatt en myte om at funksjonalismen var gjennomgående hvit og asketisk, men det stemmer bare for en liten del av den. Når det gjelder Korsmos villaer, viser vårt materiale at han brukte mye mer farger – og en helt annen palett – enn det vi tidligere har trodd. – Hvordan ville du selv karakterisere Korsmo for en som ikke kjenner ham? – Han var en av Norges fremste modernistiske arkitekter og designere, som klarte å kombinere internasjonale strømninger med et personlig
14
Klartekst / 2.04
uttrykk. Han var opptatt av å skape en sammenhengende helhet i prosjektene sine, men hadde også stor sans for det dekorative. Der ligger det en interessant motsetning i arbeidene hans. – I tillegg vil jeg si at han var en iscenesetter av det moderne livet. Korsmo hentet til og med elementer direkte fra teatret når han skulle skape gode omgivelser for oppdragsgiverne sine. Selv har Astrid Skjerven jobbet mest med Korsmos design- og utstillingsvirksomhet i etterkrigstiden. Da er det kanskje ikke så rart at hennes eget favorittprosjekt stammer fra nettopp denne perioden. – Jeg må nok velge bestikket hans, som bare har navnet «Korsmo». Det var et avansert og moderne produkt i sin tid, både når det gjaldt form og produksjonsprosess. Men fordi det skulle være et folkebestikk, valgte Korsmo sølvplett som materiale. Det ble imidlertid regnet som «simpelt» av folk flest og gjorde bestikket til en betinget suksess. Disse motsetningene gjør det til et veldig spennende produkt. – Hva tror du Korsmo ville sagt til våre dagers eksplosive designinteresse? – Han ville nok hatt vanskelig for å godta den. Man skal selvfølgelig huske på at Korsmo tilhørte en helt annen generasjon, og at vår kultur har sine egne forutsetninger. Men for ham var design noe man måtte gå inn i og oppleve. Det handlet ikke om utvendig styling eller markedsføringstriks, slik dagens design av og til blir oppfattet som. Boka kommer i august.
Ny bok
*
Drøm, virkelighet eller galskap TEKST: KRISTIN NORDER EGGEN
Neo er dørvakt, og har kontroll over døren inn til min verden. Døren står vanligvis åpen. Han kan stenge døren slik at jeg ikke kommer ut, og blir fange i min egen verden. Innerst er det mørkt.
bare en drøm! Men Lise må følge Neos befalinger, og hun gjør det. For utenforstående meningsløst, men for den schizofrene nødvendig. BEHANDLING
Sitatet er hentet fra boken «Psykosens verden. En schizofren kvinnes beretning». Den åpner for en ny forståelse av schizofreni, som ikke forklarer og analyserer, men forteller fra innsiden. Analysen og beskrivelsen tar psykiater Pål Abrahamsen seg av. Men kan man egentlig forstå schizofreni? – Ja og nei, sier Abrahamsen. – Man kan se på forekomst og sette opp kriterier for diagnose, man kan gjøre avveininger mellom psykiske og nevrologiske årsaker. På bakgrunn av det kan ofte hjelpe pasienten med en blanding av medikamentell og kognitiv terapi. Men hvorfor schizofrenien oppstår, og om det er en kvalitativ eller kvantitativ forskjell på psykoser som kan oppstå i gitte situasjoner og langvarige psykoser og schizofreni – det er vanskelig å si. DRØM ELLER VIRKELIGHET
Neo forlanger lydighet, han nekter meg å snakke, spise og sove. Fordi Neo har slik makt, blir jeg redd, ikke bare engstelig, men virkelig redd. Det kan være nærliggende å tenke seg psykosen som en slags drøm, for drømmer er jo også så virkelighetsnære at man i drømme er der. Forskjellen er allikevel at når mørkets herskere befaler oss å gjøre dette eller hint, kan vi våkne opp av drømmen og trekke et lettelsens sukk: Det var jo
Notert
Når jeg ikke bruker medisiner, er jeg mer eller mindre hallusinert hele dagen, om kvelden er jeg ganske bra. Formiddagstimene går med til å få alt «under kontroll (…) Jeg hører stemmer og ser en masse mennesker rundt meg og har endel tvangsforestillinger. Jeg hører og vet at de skal ha et dommedagsmøte over meg der, så da må jeg vente til klokken 11.30 med å rydde og re opp sengene. Hvorfor 11.30? Det bare er sånn. Schizofreni kan inneholde en rekke tilstander som kan opptre hver for seg, som paranoia og tvangslidelser. Autisme og tilbaketrekning kan også være en del av sykdomsbildet, forklarer Abrahamsen. Det er dermed en vanskelig lidelse å behandle, ikke minst fordi det er krevende for både terapeut og pasient. Mange behandlere er også redde for psykosen, fordi den er vanskelig å håndtere, og like vanskelig er det å mestre sin egen forvirring og følelse av avmakt. Lise behandles med annen generasjons antipsykotika. De har færre bivirkninger enn de «gamle», og kan gi godt resultat. Men det er ikke alltid pasienten puster lettet ut etter at medisinene har begynt å virke: Jeg har nå øket medisinene og dagen er med ett blitt annerledes. Ikke hører jeg stemmer og ikke ser jeg mer enn det andre ser. Det er blitt stille rundt meg. En stillhet jeg både trives med og ikke trives med.
«I Psykosens verden. En schizofrens kvinnes beretning» gir psykiater Pål Abrahamsen oss et bilde av sinnslidelsen schizofreni sett fra innsiden.
– Det er viktig å huske på at det er pasienten, ikke sykdommen som skal behandles. Det er pasienter som føler at de mister seg selv når de får medisinene. Verden de er fortrolig med blir borte, og de må forholde seg til den nye på en annen måte. Også dette er utfordrende både for pasient og behandler, sier Abrahamsen. Jeg savner på en måte «min verden» når den ikke er der, på en annen måte skulle jeg ønske at den aldri ble virkelighet for meg igjen.
–.
FRITT ORD-PRISEN 2004 TIL UNNI WIKAN Unni Wikan er tildelt Fritt Ords pris for 2004. Prisen er på 350 000 kroner og en statuett signert Nils Aas. Wikan får prisen for sine innsiktsfulle og utfordrende bidrag til debatten om verdikonflikter i det flerkulturelle samfunnet, heter det i juryens begrunnelse. Unni Wikan er dr. philos. og professor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hun har gjennomført feltarbeid i en lang rekke land, bl.a. Egypt, Oman, Yemen, Indonesia, Bhutan og Norge. Hun har i mange år forsket på islam og kulturelle rettigheter opp mot menneskerettigheter. Wikan kom i 2003 med boka «For ærens skyld. Fadime til ettertanke» på Universitetsforlaget. I denne boka gir Unni Wikan et uhyre sterkt og viktig bidrag til forståelsen av og debatten om æresdrap.
«Unni Wikan er en ener innen sitt felt. Med solid fagkunnskap og stort mot er hun alltid et skritt foran. Også denne gangen» Hanne Skartveit, VG, om «For ærens skyld».
«ETNISKE GRENSER OG GRUPPER» PÅ FLERE SPRÅK Etniske grenser og grupper er blitt langt mer sentrale spørsmål i konflikter og samfunnsforandring enn noen kunne forestille seg den gangen da antropologiprofessor Fredrik Barth redigerte «Ethnic Groups and Boundaries» i 1969. På grunnlag av forskning om samisk identitet i Norden kunne de enkelte bidragsyterne i denne boka den gang peke på grunntrekk som er blitt langt mer påtrengende aktuelle mange steder i verden. Istanbul-forlaget Baglam Yayincilik utgav den på tyrkisk i 2001, Fredrik Barths teoretisk sammenfattende innledning kom på gresk året etter. Nå vil hele boka bli utgitt på russisk av et forlag i Moskva, samtidig som innledningen kommer på polsk i en antologi hos det store akademiske forlaget PWN i Warszawa.
www. universitetsforlaget. no
Presseklipp
()
– Jeg er overrumplet, overveldet og nærmere sjokkert, men lykkelig. Det er slikt som gir mot og kraft til å holde ut og gå videre. Unni Wikan til Morgenbladet etter tildelingen av Fritt Ords pris for 2004 Noen måtte skrive disse kapitlene før eller senere, og Fidjestøl gjør det vanskelige lett, det abstrakte konkret og det høytravende begripelig. Alt i alt er boken et forbilledlig formidlingsarbeid. Trond Berg Eriksen i Klassekampen om Alfred Fidjestøls bok «Hans Jonas» Den nye boka er en menneskeliggjøring av ungdommer som utøver grov vold. Et innlegg i voldsdebatten som utvilsomt kan oppfattes som provoserende. – De siste åra har voldsdebatten i Norge handlet mest om straff og kontroll. Eller debatten har offerperspektiv, sier Hans Terland. Hans Terland til Dagbladet om boka «Ungdom bak volden» av Terland, Mette Bengtson og Per Øystein Steinsvåg – Jeg hadde vært hos flere psykologer fra jeg var tretten. Men hos Alternativ til Vold var de ikke så veldig «psykolog», skjønner du? Om jeg slo ned ti stykker i helga, så ble ikke terapeuten sur. «Victor» (20) i boka «Ungdom bak volden» Som sagt, NST er eit godt fagtidsskrift. Nett så keisamt og lite tilgjengeleg eit slikt tidsskrift må vera for at forskarar skal kunna skriva fritt utan å verta plaga av tabloidjournalistar. Det er difor, i all si keisemd, eit viktig tidsskrift for den som vil følgja med i norsk politikk. Pål Bakka i Dag og Tid om «Norsk Statsvitenskapelig tidsskrift»
– Som leser får du enten fippskjegg av ren kulhet før du har lest så mye som ei side, eller føler deg fullstendig utbrent av informasjonstettheten. Det er opp til deg. Får du fippskjegg, er framtida din. Blir du utbrent, så sorry, niks d-evelopment på deg, da kan du like gjerne d-ø. Pernille Rygg i Dagbladet om Jonas Ridderstråle og Kjell A. Nordström bok «Karaoke-kapitalismen»
Med sin musikkteoretiske kompetanse og sine akademiske metoder underbygger Blokhus og Molde med en annen type grundighet enn det som har vært vanlig i musikk-journalistikken. … Wow! er informasjonstett og mektig, men er ført i et lett, engasjert og adjektiv-tett språk. Asbjørn Bakke i Aftenposten om «Wow! Populærmusikkens historie, 2. utg.»
– Naomi Klein og hennes venner i den globaliseringskritiske bevegelsen er helt på trynet. Er det noe som har løftet folk ut av fattigdom er det nettopp internasjonaliseringen. Den har i tillegg vært med på å felle muren og spre menneskerettigheter. Aslak Nore-intervju med Kjell A. Nordstrøm i Klassekampen
Kristian Ottosen og hans mange medspillere har reist en bauta over Norges fanger. Vi bøyer oss i støvet for den faglige innsatsen som har skapt dette enestående innblikk i norske fangers ulike skjebner. Ikke minst bøyer vi oss i ærbødighet over de nordmenn som fikk sine liv merket for alltid. De vil nå aldri bli glemt. Guri Hjeltnes i VG om Kristian Ottosens «Nordmenn i fangenskap 1940–45»
Diagnosen han stiller i sin siste bok «0-visjonen», er ikke særlig god. Den norske Helsetrøyen som de medisinske ekspertene vil at vi skal ta på, blir til en tvangstrøye som gir gnagsår. Helse og sunnhet er blitt makthavernes prinsipp. Gro Berntzen om Per Fugelli i Vi over 60 – Det var i Lofoten jeg fikk respekt og stor beundring for menneskers evne til å lage plusser i regnskapet. For de fleste er jo livet mildest talt et svært blandet regnskap. Per Fugelli i Vi over 60 – Avisene tror de har kultursider bare de har anmeldelser. Men både journalister og forlagsbransjen klarte jo å få Lars Svendsens bøker til å selge, følgelig skulle det la seg gjøre å få formidlet andre bøker også. Vi må få en debatt om forsknings- og kulturjournalistikken som kan bidra til å forandre de strukturelle betingelsene. Dere journalister må gjøre denne typen stoff til godt stoff, det er jo for pokker jobben deres! avslutter Berge. Kjell Lars Berge til Morgenbladet
Kristian Ottosen har levert et verk som lenge har vært savnet i den norske krigshistorien. – En så fullstendig oversikt over nordmenn i fangenskap under den andre verdenskrig som det er mulig å lage. Rolf Werenskjold, Sunnmørsposten – Ingen, kanskje ikkje eingong Skeid-tilhengarar, er fullkomne. Kanskje publikum på Voldsløkka kan inviterast til kollektivt Skjervheim-seminar for å læra seg tilskoding på akseptabelt filosofisk nivå. Universitetsforlagsforfatter Kjartan Fløgstad i Dagsavisens «fotballdebatt» – Jeg beklager om jeg har uroet Kjartan Fløgstad der han står på Voldsløkkas tribuner og heier på Skeid med basis i sin enkle, medbrakte klasseanalyse. Nytt Norsk Tidsskrift-redaktør Rune Slagstad i Dagsavisen