Klartekst nr. 1/2013

Bli bedre i engelsk side 4 byggmester ibsen side 5 norgeshistorie på ny side 11 den norske modellen side 12

• • • • •• • •• universitetsforlagets magasin nr. 1/2013

«Jeg skriver alle bøker på nøyaktig samme framgangsmåte, helt likt hver eneste gang» Portrettet: LARS FR. H. SVENDSEN

Vårløsning de studentsamskipnadseide campusbokhandlene.

Bokhandlerne er tilhengere av boklov. En boklov vil innebære en tidsbegrenset fast utsalgspris på nye bøker. Det vil i praksis muliggjøre at campus­ bokhandelen kan satse på en bredde i litteraturutvalget. Blir det fripris kan vi telle timer, og ikke år, før de norske campusbokhandlene er nedlagt og bokomsetningen er overført til aktører som Adlibris.com og Amazon.co.uk. Kanskje en uomgjengelig utvikling, men Universitetet i Tromsø eller Høgskolen i Lillehammer blir mindre attraktive uten en campusbokhandel.

Universitetsforlaget vil klare seg både med og uten boklov (det er bare 10 % av våre bøker som er omfattet av fastprisen). Men jeg er ikke i tvil om at den langsiktige beste løsningen for å utvikle­norsk litteratur vil være en boklov. Jeg påstår at den store tause majoritet her i landet ønsker seg en videreføring av de litteraturpolitiske virke­midlene som har vist seg både dynamiske og virksomme. Det vil være trist og korttenkt om Tajik og Halvorsen­går på et nederlag i regjeringen­.

Jeg håper en boklov blir den omforente løsningen denne våren.

Forlagssjef

Foto: Morten Brakestad

Denne våren settes det strek for diskusjoner som har pågått i lang tid. Enten vedtar Stortinget en boklov, en lov som skal regulere og opprettholde sentrale elementer i det litterære system. Eller, hvis lovforslaget som er ute på høring ikke blir vedtatt, så vil det bli store endringer i betingelsene­ for litteraturen.

Debatten i mediene er som vanlig polarisert.

På den ene siden står de som ønsker å videreføre dagens litterære system fordi det har vist seg å fungere usedvanlig godt. Et system som har bidratt til å frembringe forfatterskap og en grad av lesning i befolkningen som er på topp i verden.

De mener at virkemidler må sikres i lovs form slik at denne utviklingen kan fortsette. Derfor boklov. De som hevder dette er gjerne tilknyttet bokbransjen. De avfeies dermed lett som inhabile.

På den andre siden finner du de som mener at norsk forlagsbransje har mafia-lignende trekk, har sugerør ned i statskassen, at de motarbeider teknologisk innovasjon og utvikling, styrer kynisk profittmarginene i bokhandlene de selv eier og at de til og med har klart å manipulere forfatterne til å gi dem støtte. Bokbransjen beskrives som fastlåst i det gutenbergske paradigmet og at tiden er overmoden for fundamentale endringer­. I sin filterfrie form er dette kraftig kost. Et felles­trekk ved de som mener dette er at de ikke arbeider­ i bokbransjen. Jeg vil likevel ikke kalle dem inkompetente­.

Universitetsforlagets viktigste samarbeids­ partnere er de faglitterære forfatterne. Deres forening ønsker en boklov. Studenten er utvilsomt vår største leser- og målgruppe. De støtter en boklov. Dette er folk som ikke lar seg manipulere av forleggerne. De vet rett og slett hvordan det litterære systemet fungerer og hva som vil gavne utviklingen av norskspråklig litteratur. For å nå ut med våre utgivelser samarbeider vi med

«Vi skal sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet» Universitetsforlagets visjon • • • • •• • •• Nr: 1/2013 – 14. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaksjonssekretær: Elisabeth Kielland Haug elisabeth.k.haug@universitetsforlaget.no 2 Klartekst 1/13

I redaksjonen: Laila Brantenberg, Hege Gundersen og Eli Cook Hope Design og layout: Itera Gazette AS Forsidefoto: Morten Brakestad

Adresse: Universitetsforlaget, Sehesteds gate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 E-post: post@universitetsforlaget.no www.universitetsforlaget.no/klartekst

Minoriteter

opp» «Dobbelt Noen har både en funksjons­ nedsettelse og minoritetsbak­ grunn. Berit Berg har skrevet bok om hvordan tjeneste­ apparatet kan møte disse på en best mulig måte.

Tekst: Thomas Reinertsen Berg foto: Geir Otto Johansen

– Mange tror det krever en helt spesiell kompetanse å møte funksjonshemmede med minoritetsbakgrunn. I tillegg verserer mange myter om at folk med annen etnisk bakgrunn tror at funksjonshemning skyldes en guddommelig straff eller at de er blitt utsatt for det onde øyet. Slik er det ikke. Deres syn på funksjonshemning er stort sett det samme som vårt. Men det språklige kan være en utfordring.

Ny forskning

Berit Berg er professor i sosialt arbeid ved NTNU i Trondheim. Siden slutten av 80-tallet har hun forsket mye på flyktningrelaterte problemstillinger.

– I tillegg er jeg stemor til et barn med funksjonshemning, en viktig erfaring som har fått meg til å forstå hvordan det kan være dobbelt så strevsomt å være i den situasjonen og i tillegg ha minoritetsbakgrunn.

Berg så i 2006 at det var gjort lite forskning på disse familiene som har det hun kaller «dobbelt opp». Samtidig hadde hun under besøk på asylmottak sett problemene de slet med. Hun og en forskergruppe fikk midler fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet til å gjøre en pilotstudie i bydelen Bjerke i Oslo. Denne resulterte i rapporten «Gi meg en sjanse!»

– Sitatet stammer fra ei funksjonshemmet jente med minoritetsbakgrunn. Hun ba pent om å få gå på vanlig skole, for hun hadde sett broren bli plassert på spesialskole. Vi brukte sitatet fordi vi så en tendens til at barn med «dobbelt opp» lett ble tatt ut av vanlige skoler, noe som går på tvers av offisiell politikk, som sier at man så langt det er mulig, skal integreres i vanlig skole, sier Berg.

Språkproblemet

Pilotstudien ble opphavet til flere prosjekter i til sammen åtte kommuner og bydeler. 47 minoritetsfamilier lot forskergruppen få innblikk i sin hverdag og delte verdifulle erfaringer. I tillegg intervjuet gruppen ansatte i barnehager, skoler, habiliteringssentre, helsestasjoner, tolketjenester og fagstaber.

Det de fant ut, var at disse familiene slet med det samme som familier med majoritetsbakgrunn sliter med.

– Men minoritetsfamiliene har utfordringer knyttet til språk. Det å forstå diagnoser og tilstander kan være vanskelig nok på ditt eget språk – prøv bare selv å oppsøke en lege i utlandet og forklar hvordan du har det. Dernest kommer det å forstå velferdssystemet. Hvilke roller har de ulike instan-

sene? Hvilken rolle har du som foresatt? Hva har man krav på? Alt dette lar seg løse om en greier å kommunisere, og det understreker viktigheten av å bruke tolk når norskferdighetene er begrenset, avslutter Berg.

Innvandring og funksjonshemming Berit Berg (red.)

978-82-15-02060-0 Kr. 329,-

Klartekst 1/13

3

Fagbøker

“We are coming from Norway”

“Yes, and we come from Canada”­

Hvordan bli bedre i engelsk Tekst: Marte Stapnes / ill: fra boken

Bokaktuelle Ragnhild Lund mener nordmenn er gode i engelsk.

Men alle kan bli bedre, og det er slett ikke mye som skal til.

Lund er førsteamanuensis ved lærerutdanningen i Høyskolen i Vestfold. Bli bedre i engelsk er et lite sammendrag av hennes lange erfaring med hva mange sliter med.

– Dette er ikke en bok med teori fra A til Å. Her er små tips som alle trenger, selv de som har studert engelsk.

– Hva sliter vi med?

– Uttalen, sier Lund. Hun forteller at tonefallet hos norske engelskbrukere er det største problemet.

Berg- og dalbane-engelsken kan blant annet komme av at vi ikke hører godt nok på oss selv når vi prater.

– Særlig i visse deler av Norge har vi en intonasjon hvor tonefallet går oppover på slutten av setningen.

På engelsk vil dette høres ut som et spørsmål og kan forårsake misforståelser. Står du i en forhandlingssituasjon som dreier seg om mange millioner hvor du skal snakke engelsk, trenger du litt tyngde. Det

er verdt å være oppmerksom på slike ting, at setningene dine ikke høres ut som spørsmål.

– Dessuten har engelsk en del lyder vi ikke har. I konteksten forstår folk det likevel. Men etter å ha vært engelsklærer i høyskolen, jobbet med studenter og kolleger og reist rundt på konferanser lurer jeg på hvor mange ganger nordmenn skal si «wiking» i stedet for viking.

Kritiske nordmenn

Ifølge Lund skjønner nordmenn engelsk godt, og vi greier oss bra internasjonalt. Men mange kvier seg for å snakke engelsk fordi de er livredde for kritikk.

– Vi er så nådeløse med nordmenn som ikke snakker så godt engelsk! Stoltenberg og Støre – det er ingen som er bra nok for oss. Thorbjørn Jagland kan holde en så god tale han bare vil. Men når han

uttaler but som bøtt er vi lite tolerante og hører bare den norsk-engelske uttalen.

Hun trøster oss med at utlendinger sannsynligvis ikke reagerer noe særlig på slik uttale. Og at vi selv må legge lista der vi vil for god engelsk.

– Vi er forskjellige, noen stotrer i vei og er fornøyd med det. Vi nordmenn tjener på at vi har så mye engelskspråklig innputt. Men uansett hvor mye vi utsettes for engelsk, er det et fremmedspråk, og alle bommer litt. Heldigvis kan noen få tips gjøre mye for å få litt mer schwung over engelsken.

Bli bedre i engelsk Ragnhild Lund 978-82-15-02159-1 Kr. 149,-

Om spesialpedagogen Det finnes flere utdanningsveier å gå for å bli spesialpedagog, og arbeidsoppgavene kan variere. I Spesialpedagog i endringstider ønsker Berit Groven å vise det som forener spe­ sialpedagogers profesjon: engasjement, kunnskapsutvikling og de etiske aspektene.

Tekst: Marte Stapnes

– Hvordan har spesialpedagogikken endret seg?

– Tidligere var det eleven som ikke «passet inn» i skolen og trengte spesialtiltak. Nå er det snarere slik at det er barnehager og skoler som må ha plass til alle elever som til enhver tid er der. Et slikt fokusskifte legger trykk på lærerne, spesialpedagogene og ledelsen, som må legge til rette for alle. Dessuten fokuseres det ikke bare på vanskene lenger, men også på mestring, og hva vi mennesker trenger for å vokse og utvikle oss, forteller Berit Groven, første­amanuensis i spesialpedagogikk ved Dronning Mauds Minne Høgskole.

– Hvilke utfordringer støter spesialpedagoger på i dag?

– Det er et forventningspress til at spesialpedagoger skal ha all den kompetansen som må til for 4 Klartekst 1/13

å hjelpe hvert enkelt barn, og forebygge at vansker utvikles. Men det er også en utfordring med for lave forventninger. Folk kan tro at spesialpedagoger ikke er dyktige eller tydelige nok. Profesjonsutøverne har derfor en jobb å gjøre når det gjelder å tydeliggjøre sin kompetanse overfor foreldre, elever og samfunnet for øvrig.

Groven forteller at også spesialpedagoger har noen fordommer mot yrket slik det var tidligere.

– Når jeg prater med pedagoger, bruker de noen ganger uttrykk som typisk spesialpedagog, rein­hekla eller tradisjonell. De bruker det nærmest som et skjellsord på andre, hvordan de ser gammeldagse pedagoger. Det illustrerer en misnøye med hvordan spesialpedagoger tidligere tok barna ut av timen,

uten diskusjon knyttet til om det var mest hensiktsmessig. Nå er målet å bruke spesial­pedagogens kompetanse uten å ta barna ut av fellesskapet.

– Hvordan kan pedagogen møte endringene som skjer?

– Trykket er stort på hver enkelt for å finne sin personlighet som spesialpedagog. Da har de kontekstuelle forholdene, som utdanning og personlighet, ekstremt mye å si. Men også kulturen på den enkelte arbeidsplass, og ledelsen, innvirker på spesialpedagogenes handlingsrom til å gjøre jobben sin. Hver enkelt må finne mening i det de holder på med. Det er jeg opptatt av.

Spesialpedagogen i endringstider Berit Groven 978-82-15-02013-6 Kr. 289,-

Ibsenfotografier

Imagebyggmester

Ibsen

Henrik Ibsen krediteres ofte som en av ver­ dens beste forfattere, men det er sjeldnere han holdes frem som en utmerket markeds­ fører eller som eksempel på hvordan fotogra­ fiet førte til dagens kjendiskultur.

En ung og uflidd Ibsen i kontrast til den mer gjenkjennelige og ikoniske Ibsen, den høyreiste flosshattkledte dikteren.

Tekst: Marte Stapnes / ill: fra boken

– Det har vært en glede å jobbe med et så rikt materiale, hvor man kan gå i alle retninger, forteller Peter Larsen, professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Han analyserer de cirka hundre fotografiene som finnes av Ibsen, og setter dem inn i en kulturhistorisk kontekst.

Larsen bruker fotografiene for å vise hvordan sjangeren portrettfoto har utviklet seg, hvordan fotografiet var med på å etablere det moderne bildesamfunnet, og hvordan Ibsens syn på fotografiet var med på å prege hans forfatterskap.

Markedsfører og kjendis

Fotografier av Ibsen gir for moderne øyne et bilde

av en ruvende, velkledd og oppstilt mann med stort kotelettskjegg og pondus. Ibsen var en av de første som så verdien av fotografiet når det gjaldt å selge seg selv. Han gikk hyppig til fotografer rundt i Europa og fikk tatt stiliserte bilder som ble brukt i teaterprogrammer, bøker og illustrerte blader, og til visittkort som han delte ut til venner, bekjente og autografjegere.

– Har du et annet syn på Ibsen nå enn da du startet bokprosjektet?

– Jeg har alltid tenkt på ham som mot slutten, i frakk og flosshatt, elegant kledd. Men det er interessant å se de første bildene som ble tatt av ham, skjeggete, med hullete og uflidde klær, forteller Larsen.

mistet kontrollen

I begynnelsen hadde Ibsen kontroll over hvordan bildene av ham ble brukt. Men etter hvert som han ble bedre kjent, begynte bildene å brukes for å selge helt andre ting enn skuespill. Såpe, sigaretter og sukker er noen av produktene som lånte Ibsens kjente ansikt til reklame og produktinnpakning.

Enda mindre kontroll hadde Ibsen da amatører og paparazzier fikk tilgang til lette, bærbare kamera, og begynte å ta bilder av folk på gaten. Ibsen foretrakk å gå til dyktige fotografer, og mislikte at folk kunne knipse bilder av ham der de ville.

Det mangfoldige bildet

– Litteraturhistorien vil være mest interessert i boken ut fra bildene av Ibsen, men her er også spiren til den generelle kjendiskulturen, og spor fra vår moderne tid tilbake til 1800-tallet, sier Larsen.

Ibsen og fotografene illustrerer hvordan Ibsen formet og kontrollerte sitt visuelle image, men også hvordan fotografiet formet den visuelle kulturen som omgir oss i dag.

Ibsen og fotografene 1800-tallets visuelle kultur Peter Larsen 978-82-15-02015-0 Kr. 349,-

Ibsen fotografert med spionkamera, gjemt under frakken på fotografen.

Med gatefotografer kunne ikke Ibsen lenger bestemme nøyaktig hvordan han fremsto.

Klartekst 1/13

5

Visuell kultur

Ekfrase – et tidsskrift om visuell kultur Tekst: Marte Stapnes

Med artikler om graffiti, tegneserier, dokumentarfilm, kunst eller for eksempel sigarettpakkers billedadvarsler har Ekfrase etablert seg som et bredt tidsskrift om visuell kultur. Navnet Ekfrase, derimot, er det fortsatt flere som lurer på.

Tidsskriftet ble gitt ut for første gang i 2010, og har siden kommet ut to ganger i året. Redaktørene Asbjørn Grønstad og Øyvind Vågnes er begge ansatt ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Ekfrase ble til fordi de savnet et norsk tidsskrift som tok for seg et tverrfaglig spektrum av medier. Å beskrive det visuelle

– Vi har blitt nødt til å forklare navnet noen ganger, sier Grønstad. Begrepet ekfrase kommer fra retorikken, og betyr et dikt eller en tekst som beskriver et kunstverk, en kunstgjenstand eller et arkitektonisk verk.

– Selv om det er et ganske obskurt ord, har det blitt ganske pop innenfor en del kunstfagforskning

de siste årene. Det er en passende beskrivelse av det alle forskere og kritikere som jobber med visuelle­uttrykk gjør, nemlig at de lager en språklig be­skrivelse av noe visuelt, sier han.

Popkultur og estetikk

– Ekfrase vil vise summen av de forskjellige visuelle uttrykkene, fra tradisjonell kunsthistorie til nye digitale medier. Estetiske erfaringer foregår på mange arenaer, ikke bare i kunstgalleri eller på kino. Det kan for eksempel skje på gaten, i byrom eller på Internett, sier Vågnes.

Derfor vil de inkludere forskning om populærkulturelle temaer – om tv-serier, dataspill, arkitektur og kunst – og tverrkulturell forskning, som ofte faller mellom to stoler.

– Det er ikke åpenbart hvor en tekst om billed­ advarsler på sigarettpakker skulle stått, om ikke i Ekfrase, sier redaktørene.

De håper artiklene i tidsskriftet treffer både akademikere og kulturinteresserte, og fremhever bredden i tekstene som har stått der så langt.

– Vi har hatt tekster om utstillinger, kunstverk og fagbøker i tillegg til intervjuer med fagpersoner og diskusjoner om film.

Redaktørene er enige om målet for tidsskriftet: – Vi vil fenge bredt og være et tidsskrift for den som interesserer seg for hva som skjer i krysningspunktet for kunst, samfunnsliv og politikk.

funnets øvrige arenaer, må du akseptere de lovene som gjelder der. Dette har mange idrettsledere vanskelig for å forstå og akseptere, sier Gunnar Martin Kjenner. Han har mer enn tretti års erfaring med idrettsjuss som advokat, tillits­valgt og foreleser.

Han har også vært redaktør for alle utgavene av Idrett og juss.

– Idretten er blitt både profesjonalisert og kommersialisert, men kulturen som sier at «dette ordner vi selv», sitter i veggene, med den manglende rettssikkerheten dette innebærer.

Kjenner bruker dopingsaken til kappgjengeren Erik Tysse som eksempel.

– Idrettens eget apparat sa at han testet positivt­, mens en rekke andre eksperter, mange av dem verdens­fremste, mente han var negativ. Jeg mener Tysse ville blitt frikjent av en vanlig domstol.

og Økokrim samarbeider, eller bedragerisaken som omfattet tiltale av administrative i fotballklubbene Stabæk og Vålerenga. Syklisten Lance Armstrong kan bli dømt for bedrageri, og i tillegg få erstatningssøksmål fra både sponsorer, arrangører og konkurrenter, etter at det ble klart at han vant syv Tour de France takket være doping.

Kjenner sier at forholdet mellom idrett og juss blir stadig bedre, men at det går altfor sakte. Idretts­ verdenen er en treg masse å bevege. Jeg håper den nye utgaven av denne boken bidrar til at idretten åpner øynene enda litt mer, avslutter han.

Ekfrase Redaktør: Øyvind Vågnes og Asbjørn Grønstad Red. sekr.: Anders Gullestad To utgivelser i året

Urent spill Juss har blitt en stadig viktigere del av moderne idrett. Gunnar Martin Kjen­ ner sier at mange i idrettsverdenen bør vite mer om lover og regler ellers i samfunnet, og håper fjerde utgave av Idrett og juss kan hjelpe.

Tekst: Thomas Reinertsen Berg ILL: Dreamstime/George Tsartsianidis

Den første utgaven av Idrett og juss ble utgitt i 1984. Mye har forandret seg innenfor idretten siden den gang. Sommer-OL i Los Angeles det året markerte­overgangen til en sponsor- og medie­ finansiert toppidrett som gjorde blant annet Den internasjonale olympiske komité til en økonomisk og politisk maktfaktor. Idretten har beveget seg lenger inn på andre samfunnsområder enn før, med de juridiske følgene det har. inn på samfunnsarenaen

– Før hadde idretten mer av et indre selvstyre enn den har i dag. Men når du beveger deg inn på sam6 Klartekst 1/13

Aktuelle saker

Kjenner mener det er helt naturlig at det vanlige rettsapparatet trer inn i idrettsdisputter.

– Ta for eksempel Piiroja-saken til Fredrikstad Fotballklubb, der både Skatt Øst, Østfold politidistrikt

Idrett og juss, 4. utgave Gunnar-Martin Kjenner (red.)

978-82-15-01921-5 Kr. 599,-

Frihetsbegrepet Journalistikk

Former for frihet Tekst: Thomas Reinertsen Berg

Hva vil det si å være fri? Stemmer det at vi aldri har vært friere enn vi er i dag?

Hva truer friheten vår? To nye bøker undersøker frihetsbegrepet.

– Før var det likhet og brorskap som var de viktigste verdiene i Norge. Nå er det frihet.

Gunnar C. Aakvaag er postdoktor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Med boken Frihet. Et essay om å leve sitt eget liv forsøker han å bøte på noe norsk sosiologi lenge har latt være å gjøre: Undersøke friheten fra en sosiologisk synsvinkel.

– Sosiologifaget har tradisjon for å være et kritisk korrektiv. Det har sett på de som faller utenfor, som rusmisbrukere, fanger og skoletapere, og det er en tradisjon jeg er stolt av å tilhøre. Men det har gjort at sosiologene har gått glipp av den frihetens demokratisering som har funnet sted i Norge siden 1970.

Det som tidligere var elitens privilegium – muligheten til å leve sitt eget liv – er blitt allmenngjort.

Mangfold gir valgfrihet

Aakvaag tar utgangspunkt i sitt eget liv: – For bare noen generasjoner siden ville livet mitt hatt få valgmuligheter. Bonde eller sjømann? Nå lever jeg i et institusjonelt differensiert samfunn med et utall tilgjengelige roller jeg kan sette sammen til en selvvalgt identitet og levemåte. I mitt tilfelle, en politisk interessert akademiker og tobarnspappa med kunst som religionssubstitutt. Vi har et mangfold som gir oss stor valgfrihet.

Som sosiolog ser Aakvaag nærmere på de sosiale ordningene – og særlig de som ligger utenfor politikk og økonomi – som muliggjør og begrenser den moderne friheten.

– De sosiale forventningene har endret seg, og blitt åpnere og mer tolerante. Hva det vil si å være kvinne, norsk, religiøs eller arbeider, er mer utydelig enn før. Vi må selv fylle disse begrepene med mening. For noen er dette vanskelig, og de vil ønske seg tilbake til fasthet, struktur, orden og forutsigbarhet. Her finner vi høyreekstreme og fundamentalister. Men det er en grunn til at disse har lav oppslutning, for frihet betyr så mye for oss.

Ansvaret

Likevel har ikke folk blitt så mye lykkeligere siden 1970. Aakvaag forklarer at de som opplever overgangen fra lite frihet til mye, som fra det gamle bondesamfunnet til det moderne industrisamfunnet, blir lykkeligere, mens de som alt har mye frihet, ikke nødvendigvis blir så mye lykkeligere av enda mer frihet.

– Du vil leve i skyggen av alt du ikke får gjort.

Så mange muligheter gjør at du hele tiden føler at du går glipp av mye. Og det henger sammen med ansvar. Vi liker ikke ansvar, og er snare til å skyve det vekk fra oss, men all friheten gjør at vi likevel hele tiden føler et større ansvar for vårt eget liv. I tillegg kommer all tiden vi må bruke på å skaffe oss informasjon om mylderet av muligheter.

Så hvorfor ikke bare kvitte oss med både friheten og ansvaret? Aakvaag sier det til syvende og sist handler om verdighet.

– Det å være fri er å leve sitt eget liv. Å være et aktivt subjekt, ikke et passivt objekt. Vi synes ikke at slaver, husmenn eller folk som bor i diktaturer, lever verdige liv, fordi andre dikterer livene deres. Å være fri til å gjøre egne valg er kjernen i det å leve et menneskelig liv.

Frihet Et essay om å leve sitt eget liv Gunnar C. Aakvaag 978-82-15-01646-7 Kr. 399,-

Frihetens filosofi Lars Fr. H. Svendsen 978-82-15-02134-8 Kr. 399,-

Tre friheter

Filosofen Lars Fr. H. Svendsen gir ut Frihetens filosofi. I boken forsøker han å si noe om flere aspekter av frihet, både den metafysiske, den politiske og den personlige. Alle disse frihetene er truet fra ulike hold, mener han.

– Den metafysiske friheten har vært under tungt skyts fra folk som mener at nyere forskning innenfor nevrofysiologi viser at frihet er umulig. For meg henger dette sammen med hvordan vi ser på mennesket, noe som igjen får følger for hvordan vi organiserer samfunnet. Når det gjelder den politiske, ser vi at ytringsfriheten og personvernet må tåle press, mens den personlige lider under at vi har tatt det negative frihetsbegrepet fra den politiske sfæren og gjort til en norm for livene våre. Det tømmer den personlige friheten for substans, sier Svendsen.

Lærebokprisen 2013 Den norskspråklige læreboka er under press!

Universitetsforlaget vil stimulere til utvikling av den gode læreboka. Har DU en idé til ny lærebok for høyere utdanning?

Vi ønsker kontakt, og du har muligheten til å vinne lærebokprisen på kr 100 000,-. Vinnerprosjektet blir kåret av en uavhengig jury, og utgitt på Universitetsforlaget.

Søknadsfrist er 15. april 2013.

Les mer på www.universitetsforlaget.no

«Vi bruker alle friheten vår på måter vi ikke burde gjort»

Portrettet

LARS FR. H. SVENDSEN LARS FR. H. SVENDSEN (f. 1970) kommer fra Moss. Han er forfatter og professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Han er også engasjert som prosjektleder i tankesmien Civita. I 2008 ble han tildelt Meltzerprisen for fremragende forskningsformidling. Bøkene hans er oversatt til 26 språk.

En humanistisk optimist Lars Fr. H. Svendsen kjøper fortsatt musikk i fysisk format, han ser mye film og er god til å sløve.

Men som filosof er han arbeidsom, og ikke redd for å moralisere. Etter å ha skrevet Frihetens filosofi har han også klart for seg hvordan vi bør benytte oss av friheten vår.

Tekst: Marte stapnes / Foto: Morten brakestad

Svendsen har blitt portrettert i Klartekst tidligere, for 13 år siden. Den gangen hadde han akkurat skrevet Kjedsomhetens filosofi og Kunst, og var i ferd med å skrive Ondskapens filosofi. Sistnevnte bok utgis i revidert utgave denne våren.

Ifølge ham selv har han utviklet seg som filosof siden den gang. Men drivkraften for det han gjør, er fortsatt den samme: forvirring.

– For meg er det alltid sånn med filosofi. Det er noe jeg ikke skjønner, som jeg ikke helt får taket på og som plager meg. Å skrive er et forsøk på å få klarhet.

Han presiserer at han ikke skriver om fenomener som nødvendigvis er plagsomme for ham personlig. Han er stort sett påpasselig med å holde seg selv utenfor.

– Mitt sjelsliv er irrelevant. Jeg skriver essay i den forstand at man merker at det er en subjektivitet der som mener noe. Men det er med vilje ikke så mye om meg der. Det hadde for øvrig kanskje vært greit om ordet jeg hadde vært forbudt i sakprosa en periode.

Et fritt menneske

Vanligvis skriver Svendsen relativt slanke bøker om filosofi ut fra et tema, som Arbeidets filosofi, Mote, Kjedsomhetens filosofi eller Frykt. Denne gangen er han klar med en tykk bok om frihetsfilosofi.

– Hvorfor følte du behov for å skrive en bok om frihet?

– Fordi det er et av de mest grunnleggende aspektene ved hele vår eksistens og hvem vi er. Frihet er det som skiller oss fra alle andre dyr. Dessuten er det et begrep som flyter rundt og brukes av mange. Alle er for frihet, du skal lete ganske lenge etter noen som er mot. Det er først når man begynner å spesifisere hva man legger i begrepet, at man potensielt sier noe kontroversielt.

Svendsen skriver seg gjennom frihetsbegrepet ut fra det metafysiske, det politiske og det etiske.

– For en som er glødende opptatt av naturvitenskap, vil fri vilje og determinismeproblematikken være det som er mest interessant. For den som er opptatt av politikk, vil det være den politiske friheten. Jeg vil mene den politiske dimensjonen er den viktigste, derfor har den fått størst plass.

– Så, filosof Svendsen, hva er frihet?

– Tja. Å kunne leve ett liv snarere enn et annet? Det er i hvert fall én grunnbetydning.

Han avrunder boken med å beskrive hva frihet i praksis vil si for ham: «Hva

i all verden skal friheten vår være til, om ikke for å kunne velge å gjøre en innsats for de menneskene som betyr mest for oss når de behøver oss mest?»

– Å virkelig forplikte seg overfor noen og gjøre en innsats for dem, det er en realisering av ens frihet. Noe av grunnen til at denne boken ble såpass forsinket, er at jeg i halvannet år satte det meste til side for å pleie faren min frem til han døde. Det var jo ikke noe som var til hinder for min frihet, det var noe som var en realisering av min frihet. Det var noe jeg valgte å gjøre.

Og det var vel kanskje noe av det mest meningsfylte jeg noensinne har gjort.

– Mener du andre også burde bruke friheten sin slik?

– Jeg mener jo det. Jeg er en moralist som ikke har noen problemer med å si hva jeg synes er moralsk riktig og galt. Og selvfølgelig skal man bry seg om andre. Selvfølgelig skal man hjelpe andre som behøver det. Vi har forpliktelser overfor hverandre. Hvis noen sier «det der er bare moralisme», vil jeg si ja, selvfølgelig er dette moralisme. Vi har så mye ureflektert estetisme hvor estetiske dommer felles i hytt og pine. På det aller dummeste nivået har vi for eksempel disse terningkastene i avisene over hvilke kjoler folk har på seg. Det oppfattes gjerne som uproblematisk, mens det å felle en moralsk dom, å si at noe er greit og noe annet er ugreit, det er utålelig. Jeg finner det veldig pussig.

Sånn sett synes jeg det er forfriskende med litt solid moralisme.

– Finnes det feil måter å bruke friheten sin på?

– Vi bruker alle friheten vår på måter vi ikke burde gjort. Et ganske fremherskende trekk ved vår tid er denne ekstreme, patologiske selvopptattheten, hvor egen selvrealisering blir den ypperste verdien. Jeg skal ikke skryte på meg noen voldsom livsvisdom på mine toogførti år på kloden, men en ting jeg har skjønt er at hva enn man leter etter her i livet, så finner man det ikke ved å rote rundt i sin egen navle.

Det onde i oss

Venner og kolleger av Svendsen rapporterer at han er arbeidsom, kunnskapsrik og veldig omsorgsfull. De nevner også at han er en humanist som tror på mennesker og vil mennesker vel.

– Mister du noen gang troen på mennesket? Blir du oppgitt?

– Alle blir oppgitt fra tid til annen, men jeg blir mer og mer optimistisk for hvert år som går. Jeg er en frafallen pessimist, og var mye mer pessimistisk anlagt tidligere. Det er klart at vi har enorme utfordringer på mange områder, Klartekst 1/13

9

Portrettet

men i det store og det hele har det aldri vært bedre! Hvis man kunne velge et tidspunkt å fødes inn i verden, fra tidenes morgen og frem til i dag, ville akkurat nå være utmerket timing. Det finnes en haug ulike indikatorer på det, nedgangen i antall sultrammede, nedgang i spedbarnsdødelighet og analfabetisme – det går riktig vei. Og mer frihet er i dag tilgjengelig for flere mennesker enn noensinne tidligere i historien.

– Det skjer fortsatt helt forferdelige ting som vi må håndtere, men la oss ikke miste helhetsbildet av syne her. Den lille boken om Frykt som jeg ga ut for noen år siden – tittelen kunne kanskje få noen til å tro at det var en nedstemt bok, men den var egentlig ganske optimistisk.

Det var Ondskapens filosofi også. Ok, det var en forferdelig deprimerende bok å skrive, den boken sendte meg noen turer ned i kjelleren. Men det var også en bok som munnet ut i en tanke om at vi kan gjøre noe med dette. Det er det jeg kaller en slags humanistisk optimisme, at vi noen ganger kan lære av de feilene vi gjør, at vi skritt for skritt kan gjøre verden til et bedre sted – og det gjør vi.

legg til å være interessert i klokker, tennis og musikk snakker han reflektert om film, tv, litteratur og spill.

– Står hjernen på som filosof hele tiden?

– Nei, jeg er faktisk ganske god til å ta meg fri. Jeg spiller Assassin’s Creed på Playstation fordi det er gøy. En Playstation hører for øvrig hjemme i ethvert møblert hjem. Jeg spiller tennis fordi det er gøy, og ser utrolig mye tøyse-tv.

Jeg er god til å sløve.

– God gammeldags sløving har fått et ufortjent dårlig rykte. Dette skrev jeg litt om i Arbeidets filosofi; for mange har fritiden blitt en jobb nummer to. Fri­ tiden blir mer strukturert enn arbeidstiden, bundet opp i ulike typer avtaler.

Det er definitivt ikke en fri tid.

– Venner av deg rapporterer at du leser fort og mye. Hva liker du å lese?

– Jeg leser bredt, mye historie, mye sakprosa. Skjønnlitterært kan jeg nevne Samuel Beckett, J. G. Ballard, Don DeLillo, Cormac McCarthy og Philip K. Dick.

Den forfatteren som i de siste par årene har gitt meg det største kikket, er Javier Marías. Jeg leser dessverre ikke spansk, men hans Your face tomorrow-trilogi er virkelig det beste jeg har lest på mange, mange år. Hvis du kan tenke deg den perfekte symbiosen av Proust og le Carré; hver side er velskrevet, hver side er klok. Det skjer knapt noen ting. Jeg er ofte utålmodig med den type bøker, men Marías er virkelig briljant. Jeg liker David Foster Wallace, som jeg siterer i begynnelsen av Frihetens filosofi. Men alle liker jo Wallace. Mange gjør feilen med å begynne med Infinte Jest. Jeg ville tatt den til slutt.

– Før lå jeg kanskje på et snitt på én bok om dagen. Det gjør jeg ikke lenger.

Men jeg leser relativt mye.

«God gammeldags sløving har fått et ufortjent dårlig rykte»

Prosessen

En ting som ikke har forandret seg i årenes løp, er Svendsens forbløffende arbeidsprosess.

– Jeg skriver alle bøker på nøyaktig samme fremgangsmåte, helt likt hver eneste gang. Jeg gjør aller først research, det tar fryktelig mye tid. Jeg tar ikke notater underveis. Jeg leser bøker og klusser og streker i dem og behandler dem helt forferdelig. Men så, når jeg har gjort unna researchen, da har jeg en forestilling om hva jeg kan gjøre her, med akkurat dette temaet. Så setter jeg meg ned med blokk og penn, og så skriver jeg et førsteutkast for hånd.

Med stereoanlegget på bånn pinne. Når jeg har gjort det, skriver jeg det inn på maskin. Da kaster jeg gjerne tretti prosent av teksten. Og da er jeg ferdig.

– Jeg tror egentlig det er veldig tidsbesparende å skrive alt for hånd først.

Fordi jeg rent fysisk må skrive det to ganger, ser jeg godt hva som fungerer og hva som ikke fungerer når jeg må skrive det inn igjen. Da faller alt på plass ganske kjapt og greit.

– Mener du å si at du har skrevet hele Frihetens filosofi på 368 trykte boksider for hånd?

– Ja. Jeg skriver kronikker, artikler og bøker for hånd først. Som regel med rød penn, jeg vet ikke hvorfor, jeg bare liker rød penn. Men det er ikke nevrotisk, har jeg ingen røde penner, kan jeg godt skrive med blå eller grønne, men jeg er veldig glad i å skrive på blokk med rød penn, og sånn gjør jeg det hver gang. Jeg hører på bra musikk, gjerne med en malende pusekatt på fanget.

Og så skriver jeg.

– Det høres såre enkelt ut.

– Vel, å skrive bøker, det er jo egentlig bare å skrive en setning, og så enda en setning. Så gjentar man det veldig mange ganger, og kaster de dårlige setningene.

– Hvordan finner du tema for bøkene dine?

–Ideer til bokprosjekter er billige, det er ikke mangel på temaer. Jeg prioriterer hvilke bøker jeg tror jeg får tid til. Jeg jobber med en bok om ensomhet.

Og så er det over hundre år siden Georg Simmel ga ut Philosophie des Geldes.

Pengenes filosofi, det er et annet bra tema.

Men det finnes også mange temaer Svendsen ikke vil skrive om. Særlig ting han liker å holde på med til vanlig.

– Det er fint å kunne ha et helt uprofesjonelt forhold til ting man liker. Jeg kommer nok ikke til å skrive om klokker, i og med at jeg er opptatt av klokker.

Jeg kommer ikke til å skrive om tennis. Jeg skriver veldig lite om musikk fordi jeg er opptatt av musikk. Så det synes jeg det er greit å holde utenom.

Tid for sløving

Det er vanskelig å finne et tema som Svendsen ikke har en mening om. I til10 Klartekst 1/13

Ut i verden

Svendsen har gitt ut ti bøker. Til sammen har disse blitt oversatt til 26 ulike språk, i nærmere 70 utgivelser.

– Hva har alle oversettelsene betydd for deg?

– Det er en veldig takknemlig situasjon å være i. Jeg skriver jo bøker for at de skal bli lest, og nå selger jeg flere bøker utenfor Norge enn i Norge. Å bli oversatt har vært en viktig døråpner. Jeg liker å skrive på norsk, og det er ikke et stort hinder for å nå ut, i motsetning til hva veldig mange synes å tro.

– Men jeg hadde ikke planlagt at Kjedsomhetens filosofi skulle oversettes til 26 språk. Jeg hadde ikke planlagt den som en bok engang, det er Knut Olav Åmås sin feil. Da han jobbet som forlagsredaktør i Universitetsforlaget, spurte han hva jeg holdt på med for tiden. Jeg fortalte at jeg holdt på med et essay om kjedsomhet, og han lurte på om jeg ville gi det ut som bok. Jeg sa «Ok, men ingen kommer til å lese den». Så snakket vi om at den kanskje kunne bli en smal kultbok. Det var der vi hadde lagt lista.

– Det viktigste har vært å bli oversatt til engelsk, og det har banet vei for en haug andre språk. Når det er sagt, synes jeg jo det er kuriøst når bøkene dukker opp på steder jeg aldri hadde forestilt meg. Å bli oversatt til amharisk (offisielt språk i Etiopia, red.anm.) synes jeg jo er litt eksotisk.

– Hvis du ikke var filosof, hva hadde du vært da?

– Ikke godt å si. I tenårene hadde jeg en viss ambisjon om å bli børshai. Det var nok et produkt av 80-tallet. Da jeg var 5-6 år, ble jeg spurt om hva jeg ville bli når jeg ble stor, og da svarte jeg pensjonist. Å jobbe virket lite attraktivt, så jeg ville like gjerne gå rett inn i pensjonisttilværelsen.

– Jeg planla aldri noen akademisk karriere. Jeg likte filosofi, men kom fra en ikke-akademisk bakgrunn hvor det ikke var lest så fryktelig mange bøker før jeg gjorde det. Og jeg begynte å lese bøker ganske sent også, jeg var kanskje 16–17 da jeg ble opptatt av bøker. Men filosofi var noe jeg begynte å studere for å rydde litt i hodet mitt, og så ga det meg et veldig stort kikk, så da fortsatte jeg. Og at det ble en akademisk karriere…hva skal jeg si? Jeg var ung, jeg trengte pengene.

Norgeshistorie

Norgeshistorie på ny En ny grunnbok om Norges historie er den første som fører fortellingen helt opp til vår tid.

Tekst: Thomas Reinertsen Berg / ill: fra boken

– Det er behov for en litt kortere versjon av norgeshistorien enn det som pleier å være normen på universiteter og høgskoler. En kortversjons kvaliteter er at den kan trekke linjer og lage problemstillinger på andre måter enn de lengre verkene.

Ståle Dyrvik er professor i historie ved Universitetet i Bergen. Sammen med sine kolleger Tore Grønlie, Knut Helle og Edgar Hovland, alle professorer samme sted, har han gitt ut Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Den er en revidert og utvidet utgave av boken Grunntrekk i norsk historie som de, sammen med nå avdøde Rolf Danielsen, ga ut i 1991. Alle delene av den gamle boken er blitt oppdatert med hensyn til nyere forskning.

1750 og 1814

Dyrvik har ansvaret for kapittelet «Gjennom vekst til sjølvstende. 1536–1814».

– Den viktigste forskjellen er at jeg har skrevet om hele den siste delen, om opptakten til 1814. Det er nå vanlig å operere med et skille mellom eldre og nyere historie, der skillet går i 1750, så derfra og ut er det forandringer.

I den første utgaven ble kapittelet fra 1815 til 1945 skrevet av Danielsen og Hovland.

– Danielsen skrev om den politiske historien og Hovland om den økonomiske og sosiale – en todeling som gjorde at kapittelet fikk en flokete konstruksjon. Nå har Hovland lyktes i å lage en enhetlig fremstilling, sier Dyrvik.

Vikingtiden

Knut Helle har ansvaret for «Samfunn og rike. Fra vikingtiden til 1536». Han har forfattet to helt nye kapitler, om vikingtiden og om rikssamling og kristendom i tidlig middelalder, og utvidet behandlingen av den politiske utviklingen i senmiddelalderen.

– Et diskusjonstema i de siste årene har vært i hvor stor grad Norge var en stat på vikingtiden eller ikke. Mitt standpunkt, som jeg deler med de fleste andre historikere, er at vi først på 1100-tallet ser en norsk stat, men at vi så tendenser til statsbygging før den tid, sier Helle.

Et annet stridstema har vært i hvor stor grad kristningen av Norge ble møtt med motreaksjoner.

– Ja, den ble møtt med motreaksjoner, men ikke før kristendommen ble eneste tillatte religion og statsreligion. Men vi ser jo også at tidligere hedenske tradisjoner ble innført i kristendommen – midtvintersblotet ble til julefeiring. Ellers er det også problematisk å vite nøyaktig hvordan den førkristne religionen artet seg, ettersom vår viktigste kilde er den kristne Snorre Sturlason. Antageligvis har ikke åsatroen vært så helhetlig som vi tror. Odin og Tor har nok vært mer øvrighetens guder, mens folket har vært mest opptatt av forfedrekult og dyrking av gravhauger. Men dette skriver ikke Snorre noe om.

Vår tid

Tore Grønlie skrev i den første utgaven om perioden fra 1945 til oljekrisen tidlig på 1970-tallet. Nå har han skrevet helt opp til vår egen tid i kapittelet

«Velstands-Norge. Fra 1945 til våre dager». Der er både 22. juli og Spotify med.

– I den nye teksten går det et skille i 1981, da Kåre Willoch ble statsminister som følge av en høyrebølge som var både nasjonal og global. Hva betød dette for synet på politisk styring? Samtidig spør jeg om hvor «ny» den «nye staten» egentlig ble.

På den tiden ble det sagt at velferdsstaten var i en krise. Grønlies fremstilling viser imidlertid at den har vært vellykket.

– Velferdsstaten har vist seg å være høyst levedyktig. Også internasjonalt er det nå stor interesse for den nordiske modellen.

Grønlie er ikke redd for å trå feil som historiker når han skriver om vår egen tid.

– Historikere har i økende grad beskjeftiget seg med sin egen tid. Noen gamle hemninger er borte.

Samtidig må man selvsagt akseptere at andre kommer etter med et annet materiale, og vil trekke andre konklusjoner. Men det får man finne seg i. Oppfatningen av historien endrer seg.

Grunnbok i Norges historie Fra vikingtid til våre dager Ståle Dyrvik, Tore Grønlie, Knut Helle og Edgar Hovland 978-82-15-01714-3 Kr. 499,-

Javel Java Knut Hamsun antas å ha brukt 31 000 og Shakespeare 20 000 forskjellige ord i sitt forfatterskap. Programmeringsspråket Java har imidlertid bare 52 ord i ordforrådet. Likevel er det mer enn nok til å bli et av de mest populære og mest brukte programmeringsspråkene. Java har kun én hensikt og det er å fortelle datamaskinen hva den skal gjøre. Et programmeringsspråk skal for eksempel fortelle datamaskinen hva den skal gjøre når vi trykker på bestemte taster eller hvordan det som vises på skjermen skal se ut.

Nå har Roy M. Istad og Bjørn Kristoffersen skrevet boken Forstå programmering – med Java. Det er en innføringsbok for bachelorstudenter, men ambisjonen har vært å skrive en bok som også er nyttig for de som vil lære seg programmering på egen hånd.

Istad og Kristoffersen arbeider begge ved Høgskolen i Telemark med programmering og informatikk som forsknings- og undervisningsfelt.

Forfatterne har utstyrt boken med en rekke programmeringsoppgaver og test-deg-selv spørsmål i hvert kapittel. Bokens nettsider, nettressurser.no/ programmering, inneholder blant annet program-

kode til eksemplene i boken, løsningsforslag til oppgavene, kom-i-gang beskrivelser for bruk av verktøy, samt andre undervisningsressurser.

Forstå programmering – med Java Roy M. Istad og Bjørn Kristoffersen 978-82-15-02064-8 Kr. 449,-

Klartekst 1/13 11

Kommentarutgaver

e m k s o r dell o n n en e D Norge greier å kombinere en sterk arbeidsmiljø­ lov med behovet­for omstilling. Men advokat Jan Fougner sier det alltid er en belastning for de som ender opp i rettssak med arbeidsgiveren­­­­­­ sin.

Tekst: Thomas Reinertsen Berg ill: dreamstime/corina rosu

Jan Fougner er en av Norges mest anerkjente arbeidsrettsadvokater, og partner og styreleder i advokatfirmaet Wiersholm. Nå har han, sammen med Lars Holo, Tron Løkken Sundet og Tarjei Thorkildsen, gitt ut en ny kommentarutgave av Arbeidsmiljøloven – den første siden 2006.

– Det nye er en rekke EU-drevne endringer, sier Fougner.

– De viktigste handler blant annet om likebehandling mellom innleid arbeidskraft og de fast ansatte. Arbeidslivet i Norge har lenge vært delt i et a-lag og et b-lag, der deltidsarbeidende, vikarer og frilansere ikke har hatt de samme rettighetene som fast ansatte. Er det rettferdig? Vi tar det for gitt at loven gjelder for alle, men så har vi altså et stort antall ubeskyttede enkeltpersoner med de samme behovene. I Sverige har de nå utvidet loven til å gjelde de som er i arbeidstagerlignende forhold.

Han og Holo bygget videre på Fribergs arbeid, utviklet det, og fikk til denne utgaven med seg Sundet­ og Thorkildsen.

Fougner synes det mest påfallende med arbeidsmiljøloven er hvor lite den har endret seg siden den ble vedtatt i 1977.

– Man kunne se for seg at den ville blitt svekket som en følge av de siste års finanskrise, men det har ikke skjedd. Heller ikke den store revisjonen i 2005 forandret noe på fundamentet fra 1977. Opp gjennom årene er det heller slik at loven stadig er blitt styrket. Det unike med Norge er at vi greier å kombinere en lov med et høyt stillingsvern med høy produktivitet og evne til omstilling. Mye av dette skyldes et godt samarbeid mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.

Todelt lov

Konflikter

Arbeidsmiljøloven er Universitetsforlagets mestselgende jussbok. Lenge ble den utgitt med kommentarer av Odd Friberg, og ble kalt «Fribergs kommentarutgave».

– Da han ble voksen, inviterte han med seg Lars og meg, og da var boken blitt så stor at vi måtte dele arbeidet. Du kan forenklet si at arbeidsmiljøloven er delt i to. Den ene delen handler om det fysiske og psykiske arbeidsmiljøet, mens den andre handler om stillingsvernet, og det er denne delen jeg har fordypet meg i, sier Fougner.

Men selvfølgelig: Konflikter oppstår, og folk blir forsøkt oppsagt. Noen av dem får hjelp av Fougner.

– Det å være i en oppsigelsessak er en enorm belastning for den enkelte, og svært ubehagelig for bedriften. Om vedkommende blir sagt opp sammen med mange andre fordi bedriften må spare, kommer ikke den personlige følelsen av nederlag, men om det er fordi du ikke har levert det arbeidsgiveren forventet, oppleves det som drastisk. Den oppsagte bruker all sin mentale kapasitet på saken, sier Fougner.

12 Klartekst 1/13 en tekst

I en slik situasjon er det hans oppgave som advokat å både fungere som støttespiller og finne den beste løsningen.

– Det er viktig for meg å ikke bare fokusere på den rettslige posisjonen til vedkommende. Du har rett til å fortsette i stillingen så lenge saken pågår, men det er ikke nødvendigvis den beste løsningen. Saken påvirker både livet og familien din på en negativ måte selv om du kanskje vinner. Jeg forsøker å få i gang en dialog mellom partene for å finne en frivillig løsning. Det kan enten være en ny stilling innad i samme bedrift, eller et opplegg der man får seks måneder, samt hjelp og oppmuntring fra arbeidsgiveren, til å finne seg en ny jobb. For det finnes aldri noen vinner i oppsigelsessaker. flere rettssaker

Fougner forteller at det har blitt flere slike saker de siste årene.

– Antageligvis fordi kravene til omstilling i næringslivet øker. Det er særlig mindre bedrifter med ikke fullt så profesjonelle personalavdelinger som havner i rettssak. Større bedrifter er som regel svært ryddige. Jeg tror at nøkkelen til å unngå slike saker er at de ansatte trekkes inn i driften og får en forståelse av hva som fungerer bra og mindre bra, og deres rolle i bedriften, mener han.

Arbeidsmiljøloven, kommentarutgave Jan Fougner, Lars Holo, Tron Løkken Sundet og Tarjei Thorkildsen 978-82-15-01833-1 Kr. 1349,-

hva er-serien

Du bare vet det Du kan ikke forklare hvorfor. Du aner ikke hvordan du kom frem til det. Du har en intuisjon. Når vi velger kjæreste, investerer­ på børsen eller vurderer om folk er til å stole på, er det ofte intuisjonene­våre som avgjør. Geir Kirkebøen er ikke i tvil om at intuisjon er et stort og viktig tema.

hva er www.hvaer.no

Tekst: THOMAS REINERTSEN BERG

Geir Kirkebøen er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, og aktuell med boken hva er intuisjon­. Derfor spør vi: – Hva er intuisjon?

– Ordet kommer fra det latinske intueri, som betyr å se eller betrakte noe. Når du intuitivt «ser» noe, erkjenner du dette direkte. Intuisjoner er umiddelbare innsikter. Generelt kan vi si at intuisjon er en tankeprosess som gir et svar, en løsning eller en idé, uten anstrengelse og uten bevissthet om prosessen bak. Historisk er intuisjon gjerne blitt sett på som en kilde til religiøse og mystiske innsikter, innsikter bare noen få utvalgte hadde tilgang til. I denne boka avgrenser jeg meg til hva dagens psykologiske vitenskap kan fortelle oss om intuisjon. Mange av de mest spektakulære funnene i de siste tiåras psykologi har å gjøre med ulike former for intuisjon.

Tre typer intuisjon

Intuisjon finnes i flere utgaver. Kirkebøen gir eksempler på tre.

– Når Magnus Carlsen kaster et blikk på et sjakkbrett, ser han ofte umiddelbart hvilket trekk som er det beste. Et annet eksempel: En lege som undersøker en pasient, samler inn opplysninger om pasienten som med ulik grad av sikkerhet indikerer forskjellige sykdomstilstander. Hun foretar så en skjønnsmessig vurdering som gir henne en intuisjon om hva disse opplysningene samlet indikerer.

Et tredje, hverdagslig eksempel: – Du møter en venn. Det slår deg at hun virker litt trist. Eller du møter en fremmed, og føler umiddelbart at han kan du ikke stole på. Du kan ikke redegjøre for hva du baserer intuisjonene dine på.

Disse tre svært ulike formene for intuisjon er, blant mange andre, inngående studert i psykologien, sier Kirkebøen.

– Noen hevder å ha spesielle intuitive evner. Er det noe belegg for dette?

– Det fins ikke forskningsbelegg for at noen har såkalt paranormal intuisjon, for eksempel evnen til å se hvor bortkomne folk og ting befinner seg.

Derimot er den evnen de aller fleste av oss har til å lese ansikter eksepsjonelt god, men den er i stor grad medfødt, et resultat av vår felles evolusjonshistorie, altså ikke spesiell. Men når du ser Magnus Carlsen spille lynsjakk, er det ingen tvil om at noen har helt spesielle intuitive evner, sier Kirkebøen.

Til å stole på?

– Kan vi stole på intuisjonene våre?

– Vi har en tendens til å føle oss sikre på våre intuisjoner. Dette er det vi gjerne kaller «mage­ følelsen». Det har vist seg at hvor subjektivt sikre vi er på noe, er en dårlig indikator på om dette er sant og riktig. Det er, kort sagt, ingen «indre markører» som skiller gode intuisjoner fra dårlige. Dette er en grunn til å være skeptisk til egen magefølelse. Unntakene, den magefølelsen du kan stole på, er den som ledsager dine intuisjoner på områder der vår utviklingshistorie gir grunn til å tro at intuisjonen din er god, sier Kirkebøen.

– Dine preferanser er i stor grad bestemt av dine dels ubevisste erfaringer. Derfor vil du gjerne komme bedre ut av det om du stoler på hva du intuitivt foretrekker – selv om du ikke er i stand til å begrunne dette verbalt.

– Kan vi stole på erfarne fagfolks intuisjoner?

– Det avhenger i stor grad av fagområdet. Det er godt kartlagt hvilke betingelser som må være til stede for at fagfolk skal utvikle god faglig intuisjon.

For det første må det være tilstrekkelig struktur på området for at det skal finnes gode tegn å basere intuisjonen på. Fagfolkene må dessuten få informativ tilbakemelding på sine intuitive vurderinger og valg, for å finne fram til disse tegnene og utvikle god intuisjon. På mange fagområder er disse forutsetningene for læring ikke til stede. Da blir heller ikke den faglige intuisjonen bedre med erfaring.

hva er-serien utfordrer noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er ANGST hva er BIOLOGI hva er DIpLOmATI hva er ETIKK hva er EU hva er FEmINISmE hva er FILOSOFI hva er FUNDAmENTALISmE hva er FUNKSJONSHEmmING hva er FYSIKK hva er GEOGRAFI hva er HELSE hva er HINDUISmE hva er HUKOmmELSE hva er HUmANISmE hva er IDÉHISTORIE hva er INNVANDRING hva er INTERNETT hva er INTUISJON hva er ISLAm hva er JOURNALISTIKK hva er KLImA hva er KOSmOS hva er KREATIVITET hva er KRIG hva er KRISTENDOm hva er KROpp hva er LEDELSE hva er LITTERATURVITENSKAp hva er mAKT hva er mATEmATIKK hva er mEDIEVITENSKAp hva er mEDISIN hva er mENNESKERETTIGHETER hva er NYRELIGIøSITET hva er pEDAGOGIKK hva er pSYKOLOGI hva er RELIGION hva er RETT hva er SAKpROSA hva er SmERTE hva er SOSIALANTROpOLOGI hva er SOSIALT ARBEID hva er SOSIOLOGI hva er SpRÅK hva er TID hva er TILLIT

Klartekst 1/13 13

Rus og samfunn

Rus, politikk og folkehelse Rus og samfunn er et fagtidsskrift som utkommer med seks hefter­ i året. Det har sine røtter fra 1980. Da het det Stoffmisbruk.

Helsedirektoratet­har nettopp bevilget støtte til utgivelse i fire nye år. Astrid Renland er kjent for å være en tydelig og engasjert redaktør, vi har tatt en prat med henne.

– Hvilke ambisjoner har du for Rus og Samfunn?

At vi skal være et tidsskrift som oppleves som både nyttig og provoserende.

– Og hvilke konkrete planer har du for tidsskriftet i år?

For 2013 har vi satt oss som mål å utforske folkehelsebegrepet.

– Folkehelse kan være så mangt, kan du konkretisere?

Rusmeldingen og helsemyndighetene har erklært at ruspolitikken skal ha et folkehelseperspektiv. For majoriteten av befolkningen er det ganske greit; å redusere inntak av alkoholenheter, spise sunnere, slutte å røyke og være i aktivitet er med på å redusere risikoen for livsstilssykdommer. Ved å følge helsemyndighetenes anbefalinger og mål, bidrar vi dermed til felles velferd og å skape et bærekraftig samfunn. Men helse er ikke bare et individuelt valg om å leve sunnere og gjøre som staten sier, det er også knyttet til sosiale ulikheter og fattigdom etc.

Det er en urettferdig fordeling av helse, men dét igjen reiser spørsmål om hva helse er, og hvordan man tenker seg rettferdig fordeling av helse. Når det gjelder den marginaliserte delen av rusbruken,

Redaktør Astrid Renland

blir da spørsmålet om man tenker seg en forbedring av folkehelsa generelt, eller at rettferdig fordeling av helse anses som den overordnete helsepolitiske målsettingen.

– At Helsedirektoratet velger å støtte utgivelsen av Rus & samfunn må jo være ut fra en tanke om at kunnskapsformidling, opplysning og debatt er viktig. Men er det det?

Ja, rusfeltet er et ungt fagfelt i ekspansjon, og det er et felt tynget av ulike ideologiske, politiske og økonomiske interesser. Ikke minst er det et felt der staten

har satt inn et av sine tyngste skyts – straffeapparatet – med de utilsiktede konsekvensene det har.

– Du har tidligere uttalt at det er stor partipolitisk enighet når det gjelder rusfeltet. Er det fortsatt slik, og hva tror du i så fall er årsaken til det?

Rusfeltet har ofte størst politisk oppslutning når det ikke er valgår, enten lokalt eller nasjonalt. Det er et felt der man frir til velgerne. Alkoholpolitikken bestemmes ofte ut fra bransjenæringens interesser, dette formidler avstandstagen til formynderstaten.

Når det gjelder narkotika, formidler politikerne sosialpolitisk omsorg for befolkningen, og det er jo ett av de få feltene der politikerne fortsatt har kontroll (i motsetning til det økonomiske markedet). Men ingen går til valg på fri hasj eller avkriminalisering av narkotikabruk, det er tabu. Det å gå på yttersiden av den brede enigheten vil være politisk selvmord – derfor er det stor politisk enighet.

– Hvilke saker om rus-spørsmål savner du i dagspressen?

Dagspressen skriver om mye, og det har vært mange interessante reportasjer om internasjonal narkotikapolitikk sett fra ulike vinklinger. Problemet er at det ofte er tabloide oppslag som fokuserer på uenighet i behandlingsfeltet, og at det bidrar til svartmaling og elendighetsperspektiv.

– Sannsynligheten for en slik endring i dagspresseoppslagene er vel ikke så stor, så da må vi fortsette å lese Rus & samfunn?

Ja!

Universitetsforlagets katalog Med vår elektroniske katalog er du alltid oppdatert 14

>> www.universitetsforlaget.no/katalog

Utdrag

Verdibasert ledelse å tillit og fremst g se e id e rb a p d, re klarer å op tifisere seg me n e id I den grad lede å r e sk n ø m ansatte tsetninger for å ru fo e som forbilder so ig d en v d e nne ha de nø r at mange sivil e n e g vil de derfor ku n ri rd o tf nrte ledere. U egge slike beti tl k e v være verdibase å s e n sy ier r liten grad v mål, strateg a tt lederskoler i fo ta p p o r e n es å være m betyr at ledere m so gelser. De syn r, e ll e d o eslutningsm ildefunksjoner, rb fo og rasjonelle b m o n n je g rre on uttrykt t pensum i stø a g li som sosial pers u m r o rf e r rt. Det er d ulig å finne sva m re er underfokuse æ v il v t e d va opp slik at , i stedet for h re æ v grad må legges å m n re e om hva led e. på spørsmålet t og innflytels k a m a h å r en­ fo re hengig av leder av e lederen må g jø ar b e k ik er t ledelse e betingelser­.

Men verdibaser sk ri to a is n a rg n også av o in persona, me

Ut i verden

Utdraget er hentet fra Rudi Kirkhaugs bok Verdibasert ledelse. Betingelser for utøvelse av moderne lederskap. En bok med siktemål å besvare de sentrale spørsmålene knyttet til verdibasert ledelse.

k

I 2006 ble AGNAR SANDMOs Samfunnsøkonomi – en idéhistorie utgitt i Norge. Ikke ukjente Princeton­University Press sørget for at boken ble utgitt på det amerikanske markedet. Nå blir boken oversatt til russisk og et nytt, stort marked åpner seg for boken. Det er Foundation Gaidar som står for oversettelsen og som skal utgi boken i Russland.

ASTRI JOHANSEN og VIGDIS WIE TOR­ STEINSSONs Lærebok i familieterapi nådde det norske markedet i fjor. Nå er boken klar for å erobre det svenske markedet også. Det er Student­ litteratur som har sikret seg rettighetene til den svenske utgivelsen.

Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi av THOMAS HYLLAND ERIKSEN er en klassiker for ferske sosialantropologstudenter.

Den er kommet ut i tre utgaver på norsk. Det slovenske forlagshuset Založbo Aristej jobber nå med oversettelsen av boken til bruk for antropologistudentene i Slovenia. Boken er tidligere oversatt til engelsk, finsk, gresk, indonesisk, kinesisk, latvisk, litauisk, polsk, tsjekkisk, tyrkisk og ungarsk. Samtidig har Karpos Books sikret seg rettighetene til å utgi hva er SOSIALANTROPOLOGI på serbisk. Thomas Hylland Eriksen har også skrevet denne boken som allerede er utgitt på dansk, engelsk, kinesisk, russisk, svensk og tyrkisk.

Forlaget Geopoetika har oversatt de fleste av LARS FR. H. SVENDSENs filosofibøker til serbisk. Nå utgir de forfatterens nyeste bok Frihetens filosofi. Boken er allerede oversatt til engelsk og er straks klar for det engelsktalende markedet. Også en av de andre titlene til Lars Fr. H. Svendsen skal videre ut i verden. Kjedsomhetens filosofi skal nå oversettes til rumensk av Pandora Publishing. Det blir det 26. språket som denne boken oversettes til! Pandora Publishing har tidligere oversatt forfatterens bøker om frykt og ondskap.

Klartekst 1/13 15

«Et enkelt og nydelig sitat tidlig i boka som viser det motsetningsfylte, det tveeggede ved inkludering/ekskludering. […] Temperaturen i enkelte av artiklene er svært høy og jeg har opplevd en sterk tilstedeværelse av forfattere materialisert gjennom de ulike tekstene.»

Mona Nicolaysen i Pedagogisk Bokorm om Inkludering­.

Perspektiver i barnehagefaglige praksiser (Anne-Lise Arnesen­ [red.])

«Svendsens bok er et rikt og tankevekkende dokument, og en nærmest endeløs rekke av ting som kunne diskuteres.»

Cathrine Holst i Minerva om Frihetens filosofi (Lars Fr. H. Svendsen) «Professor Per Thomas Andersens bok er en vekker – og den kommer som bestilt i en forvirret norsk kulturkamp.»

Tom Egil Hverven i Klassekampen om Hvor burde du da være? Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur (Per Thomas Andersen) «Aakvaag tar deg liksom i handa, forklarer at «frihet er et aspekt ved handling», fører deg til kjernedefinisjonen, «frihet er fravær (inkludert overvinnelse) av begrensninger når vi handler», før han skundar seg å leggja til dei seks dimensjonane fridomsomgrepet hans har, og der han biletleg slepp lesaren fri.»

Gudmund Skjeldal i Morgenbladet om Frihet – Et essay om å leve sitt eget liv (Gunnar C. Aakvaag)

LT

OR

E TO B

Av Erna Solberg, leder i Høyre

Kunnskapsvisjon for en kunnskapsnasjon Alle er for kunnskap og ingen er imot det.

Derfor er det viktig å være tydelige på hvilke ambisjoner man har for kunnskapsnasjonen Norge. Min visjon er at vi sammen skal utvikle verdensledende universitetsmiljøer.

Det er vanskelig for et lite land som Norge å ha universiteter helt i verdenstoppen, men det er fullt mulig å oppnå verdensledende universitetsmiljøer innenfor teknologifag eller samfunnsfag. Landet vårt lever og skal i fremtiden alltid leve av kunnskap. Da trenger vi miljøer som bidrar til å løfte nivået på studentene, som hever kvaliteten på forskningen, og som er med på å legge premisser for hvilke arbeidsplasser Norge skal bestå av i fremtiden.

Internasjonale universitetsrangeringer er ikke en hellig skrift for hva som er rett og galt med norsk høyere utdanningspolitikk. Like fullt er de viktige rettesnorer. Norges beste universitet på Times Higher Education, UiO, scorer dårligst på inntekter og samarbeid med næringslivet og undervisningskvalitet, og best på andel av internasjonale studenter og siteringer. Det er nyttig informasjon når vi skal utarbeide en strategi for hvordan vi skaper verdensledende universitetsmiljøer.

Politikerne kan gjennom å prioritere universitets- og høyskolesektoren i statsbudsjettet stimulere til bedre samarbeid med næringslivet.

Vi vil derfor bevilge midler til flere næringsrettede doktorgradsutdanninger, vi vil styrke Skattefunnordningen som motiverer til FoU i bedriftene, og vi vil styrke arbeidet med de nasjonale næringsklyngene. I kombinasjon med å satse på gaveforsterkningsordningen tror vi dette vil skape et bedre klima for tettere kontakt mellom utdanningsmiljøene og næringslivet.

Det andre kritiske forbedringspunktet går

på undervisningskvalitet. Jeg tror to ting er spesielt viktig for å heve den. Det ene er at vi øker bevilgningene til grunnforskning ved universitetene slik at ansattes tid ikke spises helt opp av oppdragsforskning. Målet må være at fokuset på betydningen av å yte god undervisning stiger. Det andre er at vi må forsøke å omsette en høy andel internasjonale studenter til en høy andel toppkvalifiserte internasjonale forskere. Det vil nærmest automatisk øke undervisningskvaliteten, og det vil tilføre forelesermiljøet nye impulser.

For at en visjon skal omsettes til virkelighet og resultater, er det viktig at myndig­heter, akademia og næringsliv samles om den.

Bedre høyskoler og universiteter vil være bra for kunnskaps­sektoren, skape nye arbeids­ plasser og i sum være med på å sikre velferds­ samfunnet i fremtiden. Derfor håper jeg vi kan jobbe i fellesskap med å skape verdensledende universitets­miljøer.

Erna Solberg

Foto: CF Wesselberg

«En bok å bli trygg av.»

Ragnhild Fjellro i Forskerforum om Analyse i kvalitative studier. Den skrivende forskeren (Vivi Nilssen)

P

TA

PO

«De såkalte krisekameratene, Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz, skriver godt og klokt om hvordan møte og hjelpe barn i vanskelige livssituasjoner. […] levende og engasjerende om et trist og vanskelig tema, ofte med bevisst og effektfull bruk av humor.

Dette er en bok som fortjener mange lesere.»

Line Schrader i Oss foreldre imellom om Barn av virkeligheten (Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz)

Kommentar

GE

Presseklipp

EN NOR

.

P. P

Returadresse: Universitetsforlaget Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

ST