Hvordan lese ibsen

hvordan lese ibsen?

erik bjerck hagen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og litteraturkritiker. Han har utgitt en rekke bøker, blant annet Kampen om litteraturen (2012), Litteraturkritikk. En introduksjon (2004) og hva er LITTERATURVITENSKAP (2003).

Erik Bjerck Hagen

Denne boken diskuterer hvordan lesningene av Ibsen har endret seg over tid og vurderer hvem som har sagt de mest fornuftige tingene om ham. De fem skuespillene Ibsen skrev fra «Et dukkehjem» (1879) til «Rosmersholm» (1886), leses og analyseres i tett dialog med samtidskritikken, teaterkritikken, litteraturhistorieskrivingen og etter hvert Ibsen-forskningen. Boken blir derfor også en undersøkelse av hovedlinjer og hovedkonflikter i forskning og kritikk gjennom drøye 100 år.

Foto: Daniel Georg Nyblin, Kristiania, 1898. Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen

Ingen norsk forfatter har blitt lest så mye og så grundig som Henrik Ibsen. Når og hvordan har han blitt lest best?

Erik Bjerck Hagen

hvordan lese ibsen?

Samtalen om hans dramatikk 1879-2015

ISBN 978-82-15-02517-9 ISBN 978-82-15-02517-9

9

788215 025179

1

hvordan lese ibsen?

Hvordan lese Ibsen?.indd 1

09.04.15 09:48

2

Hvordan lese Ibsen?.indd 2

hvordan lese ibsen?

09.04.15 09:48

3

Erik Bjerck Hagen

hvordan lese ibsen? samtalen om hans dramatikk 1879–2015

universitetsforlaget

Hvordan lese Ibsen?.indd 3

09.04.15 09:48

4

hvordan lese ibsen?

© Universitetsforlaget 2015 ISBN 978-82-15-02517-9 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Boken er utgitt med støtte fra Norges forskningsråd og Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen

omslag: Sissel Tjernstad sats: Rusaanes Bokproduksjon AS trykk og innbinding: 07 Media – 07.no boken er satt med: Dante MT Std 11/13 papir: 100 g Munken Pure 1,3

Hvordan lese Ibsen?.indd 4

09.04.15 09:48

Innhold

5

Innhold innledning

7 7 11 16

1 et dukkehjem (1879)

21 21 28 34 38 42 48

2 gengangere (1881)

51 51 56

1 Den lange samtalen 2 Ibsen-forskningens hovedfaser 3 Frihet og sannhet

1 2 3 4 5 6

De grunnleggende trekk Innvendinger og problemer Erik Østerud (1993) Atle Kittang (2004) og Anne Marie Rekdal (2000) Toril Moi (2006) Konklusjon

1 De grunnleggende trekk 2 Innvendinger og problemer 3 Haugan (2014), Østerud (1997), Tjønneland (2005), Helland (2006) 4 Teaterkritikken

3 en folkefiende (1882) 1 2 3 4 5 6 7

En omstridt doktor De grunnleggende trekk M. J. Monrad (1883) Fra Brandes (1898) til Kittang (2002) Helge Rønning (2006) Lisbeth Pettersen Wærp (2006) Jørgen Haugan (2006) og Ståle Dingstad (2013)

Hvordan lese Ibsen?.indd 5

67 75 78 78 79 86 90 93 95 97

09.04.15 09:48

6

hvordan lese ibsen?

4 vildanden (1884)

102 102 106 115 119 124 126 128 133

5 rosmersholm (1886)

138 138 144 153 156 158 160 162 166

6 teorisme og antiteorisme i ibsen-forskningen

169

litteratur

178

navneregister

184

1 2 3 4 5 6 7 8 1 2 3 4 5 6 7 8

Hvordan lese Ibsen?.indd 6

En mer menneskelig Ibsen?

De grunnleggende trekk Innvendinger og problemer Anders Wyller (1937) Daniel Haakonsen (1957) Else Høst (1967) Toril Moi (2006) Helge Rønning (2006) Tolkning og vurdering De grunnleggende trekk Gunnar Heiberg (1905) Ingjald Nissen (1931) Daniel Haakonsen (1957) Fredrik Engelstad (1985) Toril Moi (2006) Elizabeth Hardwick (1971)

09.04.15 10:59

Innledning

7

Innledning

1 den lange samtalen Denne boken handler om hvordan en rekke litteraturforskere og kritikere de siste hundreogtretti årene har lest Ibsen, samtalt om Ibsen, stadig trodd seg å si noe nytt og viktig om Ibsen.

En så lang samtale vil aldri kunne være velordnet, det sier seg selv. Den vil ha sine pauser og sine mange forgreninger; den vil være full av overraskende vendinger, dype misforståelser og fruktesløse digresjoner. Likevel lar den seg analysere og forstå som én samtale.

Vi snakker samme språk nå som på 1880-tallet, og vi synes også å snakke om mer eller mindre den samme Ibsen. Våre diskusjoner med og om Ibsen bidrar nok til hele tiden å endre forestillingene om ham, men våre generelle forestillinger om litteratur har ikke forandret seg så mye på denne tiden, ikke i de vesentlige trekk.

Kontinuiteten i dialogen er iallfall like påfallende som endringene.

Boken vil vise at innsikter fremkommet på 1880-tallet eller på 1920-tallet ofte nå har større verdi enn innsikter formulert etter for eksempel 1970, men dette er langt fra noe entydig bilde. Jeg ser på tidsrommet som ett stort argumentasjons- og kunnskapsfelt uten klare vekst- eller fallkurver. De forskere og kritikere som opererte nærmest Ibsen i tid, hadde en fordel ved å være først ute, mens forskere etter krigen har forsøkt å kompensere ved å lene seg tyngre mot fagområdets metodiske og teoretiske fornyelser.

Boken er derfor også en dialog mellom den historiserende førkrigskritikken og den mer teoretiserende etterkrigskritikken. Jeg oppvurderer førstnevnte og ser tydelig begrensningene i sistnevnte,

Hvordan lese Ibsen?.indd 7

09.04.15 09:48

8

hvordan lese ibsen?

men forsøker å få frem alle nyanser i forholdet. Hovedpoenget er å finne de stedene der Ibsen er blitt lest best. Det vi vel alle vil ha, er den slående, aktuelle og levende Ibsen, ikke den opphøyde museumsgjenstanden?

Selv om jeg har liten tro på store fremskritt i et felt som litteraturforskning og litteraturkritikk, er ikke dét ment som noen form for konservatisme. Man oppsøker det som fungerer, og man forkaster det andre. Opplagt finnes det gode måter å formulere seg på i dag som ville ha vært fremmed for Georg Brandes eller Francis Bull.

Like opplagt er det at det i perioden 1880–1940 ble akkumulert en mengde kunnskap som senere ikke er bevart godt nok. Noe er blitt helt glemt, mye er oversett og fortegnet.

Ingenting er unaturlig ved en slik glemsel og en slik fortegnelse. Når nye metoder og teorier kommer inn i forskningen, ser man det empiriske materialet på nye måter. Umiddelbart vil disse nye måtene også fortone seg som bedre måter. Det er iallfall lett å under­vurdere eldre forskere som ikke så det man nå selv ser for første gang. Dessuten bringer metodene og teoriene med seg nye sett fordommer som gjør en blind for de sider ved materialet som ikke så lett lar seg fange i den nye horisonten. Selv om det hører med til litteraturforskningens grunnverdier å sette seg godt inn i hva tidligere forskere har uttalt om sakene, syndes det i praksis mye mot dette, ikke minst når resepsjonen er så omfattende som i Ibsens tilfelle. Det er derfor et poeng i seg selv å få frem hvor rik Ibsen-forskningen og Ibsen-kritikken alltid har vært, og hvor høy kvalitet den har holdt helt siden 1880-tallet.1 Teaterkritikken, slik den har vært bedrevet fra tiår til tiår, vil få atskillig oppmerksomhet underveis. Altfor ofte er denne blitt neglisjert av moderne Ibsen-forskere. Det er alltid med forventning jeg går til teateranmeldelser av Gunnar Heiberg, Sigurd Bødtker, Einar Skavlan, Kristian Elster, Anton Rønneberg, Axel Kielland, Odd-Stein Anderssen, Erik Pierstorff og andre, særlig etter at jeg 1 Den hadde en høy kvalitet før det også. Debattene som fulgte Brand (1866), men også Peer Gynt (1867) og Kejser og Galilæer (1874) er fortsatt av stor verdi. I Hagen 2009 og Hagen 2010 ser jeg nærmere på Brand-resepsjonen.

Se ellers for eksempel Hageberg 1967.

Hvordan lese Ibsen?.indd 8

09.04.15 09:48

innledning

9

så hvor verdifulle alle disse har vært i Bjørnson-resepsjonen.2 Tiår for tiår ser de de samme skuespillene igjen og igjen, skriver om dem på stadig nye måter, og kommer mer og mer under huden på dem. Heiberg står i en særstilling i denne boken – hans anmeldelser av Et dukkehjem, Vildanden og Rosmersholm tilhører det beste som er skrevet om disse skuespillene – men andre vil også fremheves, spesielt Bjørn Endreson om Claes Gills oppsetning av Gengangere på Rogaland teater i 1955.

Også noen amerikanske kritikere blir høyt verdsatt, særlig Elizabeth Hardwick, som har skrevet briljante essays om Et dukkehjem, Rosmersholm og Hedda Gabler, og dessuten Mary McCarthy og Lionel Trilling, som begge har bidratt til forståelsen av Vildanden. Likevel er det den norske Ibsen-forskningen som står i sentrum. Dette er like mye en bok om norsk forsknings- og kritikkhistorie som om Ibsen, og en avgrensing har uansett vært nødvendig. Utenlandsk forskning og kritikk trekkes inn bare der bidragene synes spesielt avgjørende og originale.

Det ville også ha ført for langt å gjennomgå alt som finnes av norsk Ibsen-forskning. Jeg kommenterer de forskerne som mest gjør en forskjell eller som fremstår som mest representative for hovedsynspunkter. Andre er nevnt litt i forbifarten, noen må dessverre forbigås i stillhet.

For å gjøre analysen ytterligere håndterlig, har jeg avgrenset den til de fem skuespillene Ibsen skrev fra Et dukkehjem (1879) til Rosmersholm (1886). Alle har en rik resepsjonshistorie, og for mange kritikere representerer også denne perioden høydepunktet i Ibsens sene forfatterskap. Helge Krog skrev for eksempel i 1928: Høyest når Ibsen, etter min og vel de flestes mening, ved midtpunktet av sin lange utvikling, i «Gengangere», «Vildanden» og «Rosmersholm». […] De har ideenes aktivitet, tendensens spenstighet. Men idé og tendens er fullkomment innsmeltet i en menneskeskildring som ikke kan betegnes med noe annet ord enn allvitenhet. (Krog 1954, 40–41)

For Halvdan Koht strakk Ibsens storhetstid seg fra Kærlighedens komedie (1862) til Rosmersholm, og han har for hånden en rede for2 Se Hagen 2013.

Hvordan lese Ibsen?.indd 9

09.04.15 09:48

10

hvordan lese ibsen?

klaring. Det var da Ibsen var sintest: «[D]et som her har sett sjela hans mektigast i sving, det er alt det som har kveikt harmen i han» (Koht 1928, 3).

Gunnar Heiberg forsvarer også 1890-tallets Ibsen: «Rosmersholm», «Vildanden», «Gjengangere», «Bygmester Solness», «Naar vi døde vaagner» – det er vel de største verker Ibsen har reist.

De dypeste som digt, de reneste i form, de originaleste for scenen.

Intet sted oprullet han saa merkelige menneskers liv for vore øine.

(Heiberg 1918, 28)

Selv ville jeg heller ha nevnt Et dukkehjem, Hedda Gabler og John Gabriel Borkmann som de tre sene skuespill som kunne plasseres ved siden av særlig Vildanden og Gengangere og kanskje Rosmersholm. Selv om de er diskutable, må slike kvalitetsvurderinger ikke undervurderes. Den som leser og tolker, vil alltid også vurdere. Det er én grunn til at jeg ikke ser behovet for å skille mellom forskere og kritikere. Opp gjennom årene har kritikerne sagt mye som er like innovativt, like etterrettelig og like varig som det forskerne har gjort. Dersom kritikere vurderer mer åpenlyst enn forskere, betyr ikke det at de vurderer mer.

Min metode i hvert av kapitlene er ellers enkel. Først forsøker jeg å etablere så presist og konsist som mulig min egen lesning av skuespillene, i nær dialog med hvordan de ble lest frem mot andre verdenskrig. Deretter forøker jeg å se på fortrinn og svakheter ved etterkrigsresepsjonen når denne holdes opp mot den tidligere forskningen og kritikken.

En slik sammenligning fører oss inn i ulike litteraturteoretiske problemer, ikke minst omkring teoribegrepet selv. Når teori spiller en stadig sterkere rolle i etterkrigstidens Ibsen-forskning, oppstår det spørsmål ikke bare om hva gevinsten av teori er, men også om hva litteraturteori i det hele tatt er og ikke er. Mye av denne diskusjonen samler jeg i det korte avslutningskapittelet, men noe tas også underveis.

Hvordan lese Ibsen?.indd 10

09.04.15 09:48

innledning

11

2 ibsen-forskningens hovedfaser Det er naturlig å dele forskningen omkring de fem skuespillene inn i tre hovedfaser: I. 1879–1940. I denne perioden ble det etablert en grunnleggende forståelse gjennom de første anmeldelsene, den senere teaterkritikken, litteraturhistoriene og biografiene. Standardverkene til Gerhard Gran (1918), Halvdan Koht (1928/1929) og Francis Bull (1937) samler og oppsummerer denne kunnskapen. Uenighet om tolkninger lever godt innenfor perioden. Det er ingen enighet mellom Gran og hans elev Bull om Helmers status og moral i Et dukkehjem; synet på skikkelser som doktor Stockmann, Hjalmar Ekdal og doktor Relling, varierer en hel del. Likevel er det stor grad av konsensus omkring hva skuespillene dreier seg om. Deres realisme tas for gitt og verdsettes høyt. Det samme g jør deres samfunnskritikk, enten denne sees som politisk radikal eller mer anarkistisk og aristokratisk. Skuespillenes symbolisme anses som en integrert del av denne kritiske realismen: Også i Vildanden og Rosmersholm var det relativt lett å følge Ibsen i hans prioriteringer og konflikter, i hans selvkritikk, i hans fortsatte forakt for det moderne livs undertrykkelse av et sannere livs muligheter.

II. 1945–1970. Etter krigen fornyet den norske litteraturvitenskapen seg gjennom den såkalte Rokseth-skolen som stod sterkt ikke minst i Ibsen-forskningen. Det sentrale verket er Daniel Haakonsens Ibsens realisme (1957), som, tittelen til tross, søkte seg bakenfor de realistiske konflikter og problemer Ibsen hadde vært mest kjent for.

Else Høst var en annen viktig skikkelse. Hun skrev fyldige bøker om Hedda Gabler (1958) og Vildanden (1967), men hennes mest markante bidrag er kanskje den tidlige artikkelen «Nora» (1946).

III. 1977–2013. I 1977 publiserte Jørgen Haugan sin doktoravhandling Henrik Ibsens metode. Inspirert av danske Aage Henriksens teori om den sene Ibsens «dobbeltmotiverede utsagn», representerer boken et oppgjør med alle som tidligere har trodd for mye på Ibsens mest sympatiske personer og mest tillitvekkende idealer. For Haugan lå Ibsens hovedinteresse fra og med Gengangere i å avsløre ikke bare «skurker» som doktor Manders og lektor Kroll, men også «helter» som fru Alving, Osvald, Stockmann og Johannes Rosmer.

Ingen av dem kunne leve opp til Ibsens absolutte idealer; til det

Hvordan lese Ibsen?.indd 11

09.04.15 09:48

12

hvordan lese ibsen?

var de for nedsunket i sine bevisste og ubevisste egeninteresser.

Haugans innflytelse på senere Ibsen-forskning har ikke vært ubetydelig, og i 2014 fulgte han opp med en stor bok om Ibsens samlede forfatterskap, Dommedag og djevlepakt. Henrik Ibsens forfatterskap – fullt og helt, der synspunktene utdypes ytterligere.

Etter en litt død tid i Ibsen-forskningen på 1980-tallet, ble det en sterk fornyet interesse etter 1990. En rekke nye litteraturteoretiske impulser kom nå inn, ikke minst av poststrukturalistisk art. To foregangsmenn var Eivind Tjønneland, med arbeider som «Selvmordene i Ibsens ‘Rosmersholm’» (1992) og Ibsen og moderniteten (1993), samt Erik Østerud, som publiserte ikke mindre enn fire Ibsen-artikler i 1993. Disse ble raskt etterfulgt av Frode Helland og Lisbeth Pettersen Wærp, som publiserte sine doktoravhandlinger i hhv. 2000 og 2002. Deretter kom det store bøker av tre mer etablerte forskere: Atle Kittang (2002), Toril Moi (2006) og Helge Rønning (2006). Omkring jubileumsåret 2006 var det spesielt stor aktivitet i Ibsen-forskningen. Senere har den teoretiske impuls avtatt en del, og de mest markante utgivelsene har igjen vært av mer empirisk og historisk art: Eksempler er de fire brevbindene i Henrik Ibsens Skrifter, med innledninger og kommentarer av Narve Fulsås, samt Ståle Dingstads Den smilende Ibsen (2013).

Det er en sterk kontinuitet mellom fase II og III. For roksethianerne var Ibsens kulturradikale realisme det som måtte overvinnes dersom den store tragiker og den store kunstner skulle tre frem som en levende kraft også i det tjuende århundret. Anders Wyller er først ute, med sin store studie av Vildanden fra 1936. I tråd med Peter Rokseths estetisk-essensialistiske grunnholdning søker han seg med en gang til en diktningens skjulte «vesen»: Mon ikke all diktning først og sist er følelse? Mon ikke det dunkleste drama i sin kjerne er poesi? Mon ikke selv de skarpeste replikker innerst inne lar seg løse op i lyrikk? – viser sig å være uttrykk for et sinn, uten vesentlig tilknytning til det vi kaller tanke, uten karakteristiske intellektuelle elementer. Og uten antydning i sin dypeste natur til «problemer under debatt». Det er denne opfatning av diktningens vesen som følgende studie av Villanden bygger på. (Wyller 1936, 269)

Hvordan lese Ibsen?.indd 12

09.04.15 09:48

innledning

13

Vi ser hvordan Wyllers språk med en gang er vendt mot det indre og det dype og det egentlige: «først og sist», «i sin kjerne», «innerst inne», «vesentlig», «sin dypeste natur». I stor grad er dette betegnende for nesten all senere teoretisk Ibsen-forskning. Poenget med den teoretiske refleksjon har vært å finne et nytt fundament som endelig skal si oss sannheten om Ibsen, den som skjuler seg under overflaten, under realismen, under de mer åpenlyse konflikter og temaer.

Wyller døde for tidlig til å følge opp sin Ibsen-interesse, men Else Høst fortsetter der han slapp. Hun er skeptisk til samfunnskritikken i Et dukkehjem, og fester seg ved at Nora-skikkelsen representerer noe helt annet: I det emnet han hadde valgt, fant [Ibsen] noe annet og bedre enn det han oprinnelig søkte. Han fant en naturlig tilknytning til det dypeste opkomme i sin sjel, det som alltid måtte være åpent når hans forfatterskap skulde svinge sig op til stor diktning. Ut av det realistiske problemdrama spant det sig naturlig og umerkelig et beåndet dikt om drømmens makt og drømmens avmakt i livet, og dette «dikt i diktet» er det som gir hele stykket dets kunstneriske liv – dets evige spenning.

(Høst 1946, 27)

Daniel Haakonsen hadde en mindre artikkel om Et dukkehjem på trykk i Edda i 1948, men det er i Ibsens realisme (1957) hans dybdeperspektiv for alvor tar form. Haakonsen vil at Ibsens dramatikk skal vise hvordan det i skuespillene «står om menneskelivets grunnverdier» og hvordan menneskene blir stilt «overfor skjebnemakten selv» (Haakonsen 1957, 33). For å komme dit, må vi igjen ut av realismens (og romantikkens) mer «overflatiske» konflikter mellom individ og samfunn: Nettopp det forhold at [Ibsen] synes å la en serie tilfeldigheter frita personene for skyld så de aldri ved et personlig oppgjør kan løfte seg over samfunnet, nettopp det viser seg ved nærmere eftersyn å være et uttrykk for at den sosiale determinisme er overvunnet og at fulle menneskelige dimensjoner er bevart midt i Ibsens realisme. (Haakonsen 1957, 30)

Hvordan lese Ibsen?.indd 13

09.04.15 09:48

14

hvordan lese ibsen?

For Jørgen Haugan er det like viktig å gjennomskue det som finnes av idealer og ideer og tilsynelatende budskap hos Ibsen. Under overflaten finner han alltid egeninteressen, som han tolker i det han kaller et evangelisk-tragisk lys: Mennesket er nødvendigvis tilkortkomment; «[l]ivet er umulig hos Ibsen» (Haugan 2014, 25).

Etter 1990 er det ikke lenger alltid den «dype» Ibsen som fascinerer mest. Like gjerne kan det være hans postmoderne overflate, som hos Erik Østerud, men denne overflaten er da egentlig enda mer skjult enn det dype innhold: Moralisten og samfunnsrefseren Ibsen bekjenner seg til det platonske prinsipp om «den nakne sannhet». Han vil avdekke og avsløre, og han har en urokkelig tillit til at det bak alle slør og masker befinner seg en siste og endelig sannhet – én sannhet som kaster et oppklarende lys over alt det foregående. Men på sin vei mot dette definitive endemål dykker Ibsen ned i en verden som har gjort maskens tvetydighet av synlighet og usynlighet, av fremvisning og skjulen, av nærvær og fravær til eksistensform. (Østerud 1993a, 162–163)

Atle Kittang tror igjen mer på dybden enn på overflaten. Slik reflekterer han over sin bok Ibsens heroisme: Di meir eg har arbeidt med Ibsen, di meir opptatt har eg blitt av korleis visse tema av antropologisk og eksistensiell art dannar ein berande og insisterande undertekst i forfattarskapen – sjølv om overflateteksten kan vere opptatt av høgst skiftande sosiale, politiske og psykologiske forhold. (Kittang 2004, 163)

Året etter betviler Eivind Tjønneland fru Alvings selvinnsikt på slutten av Gengangere: Earlier Ibsen-research has not been critical enough in the evaluation of Helene Alving’s new insight at the end of act 2. «I see how it all happened, now», she exclaims. […] [I]n act three Mrs. Alving explains that Alving «could never find any outlet for this overwhelming joy of living that was in him». Is this really a new enlightened perspective?

(Tjønneland 2005, 193)

Hvordan lese Ibsen?.indd 14

09.04.15 09:48

innledning

15

Mange flere eksempler kunne ha vært funnet. Det typiske for denne teoretiserende forskningen er altså at man søker seg et tilgrunnliggende prinsipp som skal fange inn Ibsens vesen. Det følger også at det vesentlige alltid på et eller annet vis er skjult og utilgjengelig ved første øyekast, enten det er poesi, tragedie, ironi, undertekst, tvil, egeninteresse, det ubevisste, et postmoderne spill med mening osv. Det gjelder å tvile på alt det trygge og tydelige vi trodde vi kjente – individualismen, realismen, de absolutte krav, samfunnskritikken – , og å la det «vesentlige» dukke opp et annet sted. Kanskje er dette «vesenet» litt vagt og eterisk, men stort sett er dét hinsides tvil: Det er iallfall karakteristisk for slik forskning at det som med møye graves frem som mer egentlig enn det tilsynelatende gitte, ikke utsettes for umiddelbar kritikk når det bringes til overflaten.

Man tenker at dette, endelig og omsider, må være den ekte vare, det rene gull.

Det er ikke så merkelig at det var den skjulte Ibsen som slik etter hvert kom i sentrum. Den synlige Ibsen kjente vi jo, og det er kanskje grenser for hvor mange «tradisjonelle» analyser som kan fremmes ettersom årene går. Gjennom etterkrigstidens mange litteraturteoretiske impulser – fra nykritikk via psykoanalyse og ideologikritikk til poststrukturalisme og dekonstruksjon – ble dessuten denne type «avanserte» og doble perspektiver ikke bare det selvfølgelige, men den åpenbart enkleste vei til å si noe nytt, til å komme på sporet av potensielt nye oppdagelser. Man behøvde ikke lenger en enorm mengde kunnskaper om Ibsen og hans tid; det holdt med et gjennomborende blikk som kunne se nye sammenhenger i tekstenes «strukturer».

I denne boken spør jeg altså hva dette har ført til. Hva har vi lært av en slik «mistankens hermeneutikk», som det kan kalles med en fellesbetegnelse? Hva er Ibsen-forskningens viktigste bidrag de siste sytti år eller de siste tjue år? Har vår kunnskap om og innsikt i Ibsen økt i perioden? Har den minket? Hvor annerledes er den blitt? Hvor uanstrengt går dialogen på tvers av tiårene helt tilbake til 1880-tallet?

Hvordan lese Ibsen?.indd 15

09.04.15 09:48

16

hvordan lese ibsen?

3 frihet og sannhet Hva er så det tradisjonelle bildet av Ibsen?

Sannhet og frihet var de store slagordene i det moderne gjennombrudds epoke. Den viktigste litteraturen som ble skrevet fra midten av 1870-tallet og fremover mot 1890, skulle ikke være idealistisk og skjønnhetsdyrkende, men rett og slett si sannheten om mennesket og samfunnet. Dette kunne gjøres gjennom en form for bred gjengivelse av ytre virkelighet, og det kunne gjøres ved en mer fortettet fortolkning av de mønstre og krefter som gjorde at menneskene var sørgelig fornøyde med sin uvitenhet, sine illusjoner og sin ufrihet. Det lå i kortene at sannheten måtte være ubehagelig og kanskje frastøtende, men den ville hjelpe lesere og tilskuere til å se seg selv bedre, slik at de kunne forbedre sin situasjon basert på hvordan verden usminket var. Frihet og frigjøring oppstår ikke av seg selv, og den er ofte vanskelig å få til, men den må under alle omstendigheter bygge på en sannere erkjennelse av hvordan livet er, bak den borgerlige fasade. I sitt dikt «Til Henrik Ibsen» skrev Georg Brandes i 1870 at «Sandhed og Frihed er Et og det Samme», og for den danske Ibsen-forskeren Henning Kehler er dette blitt en stabil sannhet: «Frihed og Sandhed skilles ikke ad hos Ibsen. De to Begreber er for ham identiske» (Kehler 1915, 201). I selve avslutningsreplikken i Samfundets støtter (1877) utbryter den progressive Lona Hessel: «[S]andhedens og frihedens ånd – det er samfundets støtter» (VII, 208). Den velmenende Johannes Rosmer i Rosmersholm (1886) ser på sin side frem til å «rigtig leve mig ind i den store sandhedens og frihedens verden, som nu er ble’t mig åbenbaret» (VIII, 370). Ibsen lar det ikke gå så godt med gjennomføringen akkurat i Rosmers tilfelle, men lar ham nå få ha sin edle målsetting i fred.

I 1871, i innledningen til sine berømte forelesninger om det nittende århundrets litteratur, lanserer Brandes to hovedprinsipper: «Troen på den Frie Forsknings Ret og den frie Tankes endelige Sejr» (Brandes 2008, 14). Litteraturen kan selv forstås som et slikt frigjørende forskningsprogram, der hver ny sannhet erkjent av forfattere og lesere oppildner til enda sterkere undersøkelser og avsløringer.

Det er ikke lett å sette seg fullt og helt inn i den glød som slik lå i Bjørnsons En fallit (1875), Kongen (1877), Magnhild (1877) og Det ny system (1879) eller i Ibsens Samfundets støtter (1877) og Et dukkehjem

Hvordan lese Ibsen?.indd 16

09.04.15 09:48

innledning

17

(1879). Professor i gresk P. O. Schjøtt ga våren 1882 ett vitnesbyrd, etter å lest Gengangere: Nu gjælder det tidens opgaver og samfundets problemer. Den dramatiske kunst er ikke længer et stillebens maleri, der forarbeider nette sager til dekoration eller morskab i en ledig stund. Den er en form hvorigjennem tiden søger at blive sig sine store opgaver bevidst, og derigjennem føre dem frem til deres løsning. (Schjøtt 1882, 101)

Samme år skrev senere filosofiprofessor Arne Løchen artikkelen «Ibsens moralske Grundanskuelse i dens Udvikling»: [Ibsen] retter sit knusende slag mot alt hvad der hindrer individet fra at ta det friske og sunde utgangspunkt i sig selv. Han feider mot alt som gjør individet til kun et uselvstændig led av et større hele, mot enhver masse der indfiltrer individet saaledes i sig at det mister sin selvstændighet. Derfor polemiserer han […] i Gengangere mot den slegt man nedstammer fra, naar denne ved sine synder berøver individet det sunde utgangspunkt i sig selv. (Løchen 1913, 42)

Denne individualismen ble oppfattet som brennbar, både politisk og eksistensielt. Professor i nordisk litteratur Gerhard Gran beklager seg i 1918 over hvor likegyldig litteraturen etter hvert er blitt, til tross for forlagenes «larmende reklame» og kritikernes eksalterte ovasjoner. Annerledes da i Grans ungdom: En ny bok av Ibsen eller Bjørnson – og hertil kom senere Jonas Lie, Garborg, Kielland – bragte vore hjerter til at banke av spænding; vi maatte ha fat i den straks, vi kunde ikke vente, vi kastet os over den, begjærlige efter at faa vite hvad det var digteren dennegang hadde paa hjerte. Det var ikke bøker, vi ventet underholdning av, – det var virkelighet som maatte prøves, tanker som skulde overveies, viktige livsspørsmaal som maatte avgjøres. (Gran 1918, 88–89)

Når Ibsen i Gengangere, Vildanden og Rosmersholm sår tvil om sannhetens frigjørende potensial for skikkelser som Helene Alving, Hjalmar Ekdal, Johannes Rosmer og Rebekka West, er dette ikke uten videre et oppgjør med det moderne gjennombruddets kritiske

Hvordan lese Ibsen?.indd 17

09.04.15 09:48

18

hvordan lese ibsen?

prosjekt: Fremstillingen av det vanskelige ved å være i sannhet og utforskningen av sannhetens grenser, fører jo også til sannhet: Det forhold at Gregers Werle ikke ser hvem Hjalmar er, viser at hans forhold til sannhet nettopp er forkjært. Det forhold at Rebekka og Rosmer misforstår hverandre så fundamentalt, er i seg selv en erkjennelse som kan føre til frigjøring for lesere og tilskuere, om ikke for dem selv. Det er derfor ikke sikkert at Ibsen beveger seg fra optimisme i Samfundets støtter og Et dukkehjem til en tiltagende pessimisme i Gengangere, En folkefiende, Vildanden og Rosmersholm.

Utlufting av menneskers feil og skavanker kan være like frigjørende som utforskning av deres muligheter. Alt kommer an på hvordan et verk virker.

Den sannhet det da er snakk om, er knyttet til Ibsens realisme.

Det er sannheten om livet, slik den fremstår for de dramatiske personene og for leserne, som var det sentrale for Gran. Nora innser i tredje akt sannheten om Helmer, det borgerlige ekteskap og dermed det borgerlige samfunn, og hun tar konsekvensen av dette. Fru Alving innser i tredje akt at også hun i sin tid sviktet kaptein Alving, slik han (og pastor Manders) sviktet henne, og slik hennes oppdragere før det hadde sviktet henne. Hun har ingen å forlate, men Osvalds galskap og nært forestående død kan tolkes som en fullendt endelige krise som likevel nå kan kunne frigjøre henne sannere enn hun har vært forberedt på. Tomas Stockmann utfordrer hele samfunnet og dets politiske feighet, og bekjenner seg til en flertydig aristokratisk radikalisme som foregriper den sene Brandes med atskillige år. Sannhetsapostelen Gregers Werle lærer at ikke alle tåler sannheten like godt, og at en kompromissløs sannhetsavsløring kan føre disse i undergangen. Johannes Rosmer har i seg både fru Alving, doktor Stockmann og Gregers Werle, og også han forsøker en sann frigjøring, før han overmannes fullstendig av de krefter som finnes i ham og rundt ham. Til slutt kaster han seg i fossen sammen med kvinnen han har elsket.

Jeg tror vi trygt kan si at det nettopp er slike sannhetens øyeblikk som er det mest kjente ved disse fem svært kjente og mye kommenterte skuespillene. Kehler oppsummerer:

Hvordan lese Ibsen?.indd 18

09.04.15 09:48

innledning

19

Det frie Menneske var Ibsens Drøm, hans smukkest, hans dybeste og hans ulykkeligste. Det frie Menneske er «Menneskeaandens Revolutionering», det er Skabningen i «det tredie Rige», det er Adelsmennesket, som Rosmer drømte om. Fjenden er det nuværende Samfund, men ogsaa den Splittelse, som skjules i den menneskelige Bevidstheds Dyb. (Kehler 1915, 201)

Det er dette prosjektet som ble tatt fullt ut alvorlig gjennom hele Ibsen-resepsjonens første fase, enten det der fikk en politisk radikal eller en mer konservativ betoning. Også dette undersøker jeg holdbarheten av i det følgende. Hvor stabil er kjernen av klassisk ibsenisme i Ibsen? Kan den kritiske individualisten Ibsen fortsatt engasjere oss? Hvor er Ibsen på sitt beste? Hvor avslører han tydeligst sine svakheter? Hvor langt kan vi stole på ham, som kunstner, tenker og ideolog? Hvor langt kan og skal mistanken mot hans idealer trekkes?

Vurderingsspørsmålene vil uvegerlig inneholde en diskusjon om hvor god Ibsen er som komiker og tragiker. Her vil svaret måtte bli variert og komplekst: Det er mitt syn at Gengangere fungerer best dersom vi fastholder det som en tragedie i klassisk aristotelisk forstand: Et godt menneske som gjør feil, opplever et under omstendighetene nødvendig fall fra lykke til ulykke. Rosmersholm er nå vanskelig å lese tragisk, og her ligger noe av svakheten i dét skuespillet, men det har sine kompenserende kvaliteter. I tragikomedien Vildanden er det viktig å bevare en likevekt mellom de komiske og tragiske impulser, noe Ibsen nesten fullt ut lykkes med.

I En folkefiende lykkes dette i langt mindre grad; der kommer det komiske og heroiske mer i veien for hverandre.

I disse analysene blir det komiske og det tragiske slik ikke brukt som idealbegreper Ibsens skuespill skal leve opp til, men som fleksible redskaper for å vurdere effektene fra drama til drama: Komedien har ingen annen «kjerne» enn at den skal more, bringe latter og en oppspilt glede. Tragediens mål er den engstelige innlevelse i hovedpersonene, deres avgjørende feil og deres fatale og forferdelige fall.

Et dukkehjem ligger stort sett hinsides tragedien og komedien: Det er et romantisk frigjøringsdrama som lar hovedpersonen vokse fra scene til scene inntil hun blir den nå udødelige Nora Helmer.

Hvordan lese Ibsen?.indd 19

09.04.15 09:48

20

hvordan lese ibsen?

Samlet sett representerer dette utvalget dramaer altså ingen konsistent utviklingslinje, ingen tiltagende eller avtagende optimisme eller pessimisme. Skuespillene må leses hver for seg, og de vil også i årene som kommer, være diskutable og i forandring.

Denne historiserende ubønnhørligheten er en av bokens sentrale motiver.

Deler av kapittel 4 og 6 er tidligere publisert under tittelen ­«Teorisme og antiteorisme i litterturvitenskapen» i Edda nr. 1, 2015. «Hvorfor liker vi Ibsen?» (Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift 1/2007) kan regnes som en forstudie. Alle oversettelser av engelske sitater er mine egne.

Takk til Universitetsforlagets Ingrid L. Ugelvik, som det alltid er en glede å samarbeide med, og til min kollega Jørgen M. Sejersted for alle slags samtaler om alle slags ting.

Hvordan lese Ibsen?.indd 20

09.04.15 09:48

hvordan lese ibsen?

erik bjerck hagen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og litteraturkritiker. Han har utgitt en rekke bøker, blant annet Kampen om litteraturen (2012), Litteraturkritikk. En introduksjon (2004) og hva er LITTERATURVITENSKAP (2003).

Erik Bjerck Hagen

Denne boken diskuterer hvordan lesningene av Ibsen har endret seg over tid og vurderer hvem som har sagt de mest fornuftige tingene om ham. De fem skuespillene Ibsen skrev fra «Et dukkehjem» (1879) til «Rosmersholm» (1886), leses og analyseres i tett dialog med samtidskritikken, teaterkritikken, litteraturhistorieskrivingen og etter hvert Ibsen-forskningen. Boken blir derfor også en undersøkelse av hovedlinjer og hovedkonflikter i forskning og kritikk gjennom drøye 100 år.

Foto: Daniel Georg Nyblin, Kristiania, 1898. Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen

Ingen norsk forfatter har blitt lest så mye og så grundig som Henrik Ibsen. Når og hvordan har han blitt lest best?

Erik Bjerck Hagen

hvordan lese ibsen?

Samtalen om hans dramatikk 1879-2015

ISBN 978-82-15-02517-9 ISBN 978-82-15-02517-9

9

788215 025179