Issuu

9788215007632_forslag.qxd:omslag1

06-11-09

11:50

Side 1

FEMINISME

Cathrine Holst (f. 1974) er seniorforsker ved ARENA – Senter for europaforskning og postdoktor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun er redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift og en markant samfunnsdebattant, forsker og formidler.

ISBN 978-82-15-00763-2 9

788215 007632

Cathrine Holst

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er Feminister ønsker likestilling mellom kjønnene, men de er ikke nødvendigvis enige i spørsmål om hijab, likelønn, porno osv. hva er FEMINISME er en oversiktlig, kritisk og engasjerende introduksjon til et mangfoldig fenomen. Forfatteren viser hvordan kjønnsurettferdighet arter seg og hvordan feminister forklarer den. Hun tar for seg de viktigste feministiske retningene og diskuterer dem i lys av aktuelle politiske tema. Feminismen har revolusjonert kvinners stilling i moderne demokratier, men mange kamper gjenstår. Hvordan skal fremtidens feminister lykkes? Cathrine Holst staker ut veier videre.

hva er

FEMINISME Cathrine Holst

Hva er jounalistikk.indd 6

13.04.2011 09:29:59

hva er feminisme

har utkommet: hva er angst: Paul Moxnes hva er biologi: Dag Olav Hessen hva er etikk: Arne Johan Vetlesen hva er eu: Kristian Sarastuen og Anders Ystad hva er feminisme: Cathrine Holst hva er filosofi: Lars Fr. H. Svendsen hva er fundamentalisme: Torkel Brekke hva er fysikk: Gaute Einevoll hva er geografi: Arild Holt-Jensen hva er helse: John Gunnar Mæland hva er hukommelse: Pål Johan Karlsen hva er idéhistorie: Trond Berg Eriksen hva er innvandring: Grete Brochmann hva er internett: Gisle Hannemyr hva er islam: Kari Vogt hva er klima: Erik Kolstad og Øyving Paasche hva er kosmos: Øystein Elgarøy hva er kreativitet: Geir Kaufmann hva er krig: Øyvind Østerud hva er kristendom: Halvor Moxnes hva er kropp: Gunn Engelsrud hva er litteraturvitenskap: Erik Bjerck Hagen hva er makt: Fredrik Engelstad hva er medievitenskap: Espen Ytreberg hva er medisin: Edvin Schei hva er menneskerettigheter: Njål Høstmælingen hva er psykologi: Carl-Erik Grenness hva er religion: Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson hva er sakprosa: Johan L. Tønnesson hva er sosialantropologi: Thomas Hylland Eriksen hva er sosialt arbeid: Irene Levin hva er sosiologi: Pål Repstad hva er språk: Helene Uri hva er tillit: Harald Grimen

Cathrine Holst

hva er feminisme

universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2009 ISBN 978-82-15-00763-2 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Omslag: Vibeke Jerkaas, GRIFF Kommunikasjon AS Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS Boken er satt med: Minion Pro 9,5/13,5 Papir: 90 g Munken Print Elk 1,5

www.hvaer.no

innhold

Forord 7 kapittel 1 KjĂ¸nnsanalyse 14 kapittel 2 Feminismens historie 45 kapittel 3 Feminisme og andre ismer 73 kapittel 4 Feminisme og politikk 108 kapittel 5 Feminisme og vitenskap 131 kapittel 6 Feministisk fantasi 140 Litteratur 147 Noter 154 Register 157

hva er feminisme

1 de blinde menn og elefanten

forord Jeg leste for en stund siden en biografi om den romerske diktatoren Gaius Julius Cæsar. Et kapittel handlet om Cæsars slekt, og i en bisetning bemerker biografen at kvinnene i Cæsars slekt het Julia. Cæsars søstre, Cæsars tante, datteren – de bar alle navnet Julia. Jeg har ikke klart å glemme denne bisetningen. Jeg ser for meg slektshjemmet til Cæsar. Det er kveld, og en kvinne entrer rommet der Cæsar sitter med lukkede øyne og slapper av etter en lang dag med harde tak i Senatet. Hun stryker ham over pannen, og han spør henne: «Er det deg, min kjære Julia?». For antageligvis var det jo Julia. En av dem. Var Julia feminist? Et mer relevant spørsmål er kanskje om Julia kunne være feminist. Kunne hun ha gjort det suffragettene skulle gjøre mange hundreår senere; krevd stemmerett for kvinner? Det er ikke helt utenkelig. Det fantes borgere av Rom med stemmerett. Men det er bortimot utenkelig. Skal man kjempe for stemmerett, må man først ha blitt definert som en rettsperson som kan gis stemmerett og tilsvarende politiske rettigheter i det hele tatt. Julia var ingen slik rettsperson. Hun var ikke engang så individualisert at hun hadde fått et eget navn. Hadde hun da, før år null, begynt å kreve hva Emmeline Pankhurst og de andre suffragettene senere skulle komme til å kreve, hadde hun høyst sannsynlig blitt betraktet som gal.

hva er feminisme

Pankhurst og de andre britiske suffragettene kjempet for kvinners stemmerett ved inngangen til det tjuende århundre. Feminismen som idétradisjon og bevegelse hadde vokst frem i århundrene forut, i kjølvannet av den amerikanske og den franske revolusjon. Den moderne idé om alle menneskers like rett til frihet gjorde det enklere for feminister som Pankhurst å gjøre seg forstått. Pankhurst ble likevel, av mange, betraktet som litt sprø. Disse feministene, de var nå ikke riktig kloke! Det hjalp ikke engang å være John Stuart Mill. Mill var alt en respektert filosof og samfunnsdebattant da han gav ut Kvinneundertrykkelsen (1869). Denne boken skulle senere bli en liberalfeministisk klassiker. Førsteutgivelsen var like fullt en fiasko. Gi kvinner rettigheter på lik linje med menn? Det var uhørt. Hadde geniet Mill fullstendig mistet grepet? Det er vanskelig å fatte i ettertid. Er det en bok her i verden som virkelig fortjener betegnelsen «riktig klok», må det være Kvinneundertrykkelsen. Mill argumenterer sylskarpt og tilsynelatende uangripelig for det moralsk vilkårlige i å behandle kvinner som annenrangs vesener. Kvinneundertrykkelsen er etter alle målestokker et lysende verk. Men samtiden så det ikke slik. Resonnementer mange i dag vil anse som høyst fornuftige og selvfølgelige, ble ansett som helt urimelige av en mengde presumptivt fornuftige mennesker i 1800-tallets England. Man blir ikke så rent lite ydmyk av å lese feminismens historie. De «urimelige» og «hysteriske» kan ha rett. Feminismens historie er en historie om hvordan det fornuftige defineres som «ufornuftig», og motsatt: Rivende gale forestillinger og oppfatninger om hva kvinner egner og ikke egner seg til, har opp gjennom tidene hatt status som sanne og «fornuftige». Hvem vet hva folk i fremtiden vil mene om det vi anser for fornuftig i dag. Denne boken er tenkt mer til opplysning enn til debatt. Det er en hva er-bok, ikke en pamflett. Den er likevel full av vurde-

forord

ringer. Jeg inkluderer noe, utelukker annet, finner noe uholdbart, annet mer overbevisende. Jeg presenterer argumenter jeg finner gode, eller jeg rett og slett bare fastslår, uten å argumentere noe særlig, når jeg finner noe selvinnlysende. Og dette har stadig vendt tilbake til meg underveis i skrivingen: At det fornuftige og interessante og selvsagte for meg her og nå, kan ta seg helt annerledes ut for andre som tenker annerledes, andre steder, til andre tider. Jeg har tenkt: Hva om jeg i denne boken rått er med på å utdefinere dem fremtiden vil gi rett? Tenk om feminister – og feminismekritikere for den del – som forsvarer ting jeg i dag finner urimelig, i realiteten bare er forut for sin tid? Og motsatt, tenk om feminismen «min» ikke vil tåle tidens tann? Men slik vil det nå engang være. Jeg står hvor jeg står, og er den jeg er, og vurderer og resonnerer så godt jeg kan ut fra det. Hva annet skulle jeg gjøre? Sagt at alt er like gyldig, «interessant» og «viktig», på tvers av mine egne overbevisninger? Ukritisk omfavnet «mangfoldet» i feminismen og feminismekritikken som en slags gest til all verdens misforståtte? Fremtiden får heller tilgi meg mine blokkeringer.

feminist Hva er feminisme? Hvem er feministene? Et sted å starte er litt løselig, i den dagligdagse bruken. Da dukker termer som frihet, likestilling, rettferdighet – og kjønn – straks opp. Feminisme dreier seg, vil mange si, om å skape likestilling mellom kjønnene eller et rettferdig og fritt samfunn for begge kjønn. I tillegg kommer alle kvinne-ordene. Feminisme kommer opprinnelig av det latinske ordet femina, som betyr kvinne. Og feminisme defineres i dag fortsatt ofte med referanse til ord og uttrykk med kvinne i seg. Feminister driver kvinnekamp, mot kvinneundertrykking, for kvinnesak og kvinnefrigjøring.

hva er feminisme

Nå vil mange feminister korrigere meg alt her. Utfordringen, vil de si, er jo ikke bare å skape likestilling mellom kjønnene, men å skape et rettferdig samfunn for alle, uansett klassebakgrunn, uansett etnisk bakgrunn, uansett seksuell orientering – uansett ganske mye egentlig, og også selvfølgelig uansett kjønn. Feminisme dreier seg altså ikke bare om kjønn. Og de vil ha rett i det. Et sentralt mål for feminister av ulike avskygninger har like fullt vært å bekjempe ulike typer av undertrykking og urettferdighet knyttet til kjønn. Dette er også i fokus for de fleste feminister i dag – selv om de naturligvis samtidig kan være opptatt av alt mulig annet. En annen nyansering er også på sin plass: Kjønnsurettferdighet rammer også menn. Og mange feminister er vitterlig opptatt av dette. Likevel: Feminisme har hele tiden vært – og er fortsatt – en isme med et særlig fokus på kvinner, på kvinners og det kvinneliges skjebne. De facto er feminismen i mangt fremdeles feminas isme. Koblingen fra feminisme til ord som rettferdighet, likestilling og frihet kan dessuten også problematiseres. Det vil si: De færreste feminister ser vel seg selv som «motstandere» av likestilling og kjønnsrettferdighet. Men dette vil forhåpentligvis bli klart utover i boken: Feminister kan legge ganske ulikt i termer som dette. De kan dessuten foretrekke helt andre ord og uttrykk når de beskriver feminismen sin. Fremfor likestilling eller likhet vil de kanskje snakke om mangfold, fremfor rettferdighet vil de heller snakke om omsorg, ansvar og kjærlighet, fremfor frihet vil de snakke om frigjøring. Man kunne kanskje sagt at feminisme rett og slett er hva de som kaller seg feminister mener. Problemet er at ikke alle som har forfektet eller forfekter ideer som de fleste av oss vil tenke på som feministiske eller feminisme-inspirerte, er bekvemme med merkelappen feminist. Da jeg var student, var jeg aktiv i Norsk Studentunion i Bergen. I 1995 støttet NORAD noen av oss så vi kunne dra til Cape Town og holde kurset «Hvordan lage en feministgruppe»

forord

for jentene i en av de sørafrikanske studentorganisasjonene. Alt i løpet av første kursdag fikk vi følgende beskjed: Feminisme? Nei, det er og blir et vestlig middelklasseprosjekt. Disse jentene var sosialister og kommunister, og «borgerlige» greier som feminisme verken kunne eller ville de identifisere seg med. «Kvinnefrigjøring» var de absolutt tilhengere av, fortalte de. De la ut for oss om et mannsdominert sørafrikansk samfunn, om mannlige «kamerater» som tiltvang seg sex, om de umulige livene flere av dem levde som studenter og alenemødre, med barna plassert store deler av året hos en mor eller en søster. Men hva skulle nå dette ha med «feminisme» å gjøre? Systemet måtte endres i sine grunnvoller, forklarte de oss. Hvorfor bruke tid og krefter på å «lage en feministgruppe», når hva som trengtes var radikale samfunnsforandringer? Dette er et mer allment poeng: Er man uenig i det man oppfatter at feminister flest mener, synes man gjerne det blir feil å kalle seg feminist. Tror man at feminismen er «borgerlig», eller motsatt en ren venstreside-isme, og man selv mener og står et helt annet sted, er det ikke rart om merkelappen feminist føles gal. Tror man at feminismen er for kvinner, og man selv er mann, skal det litt til å kalle seg feminist, selv om man skulle være aldri så «mot» kvinneundertrykking. En del er dessuten skeptisk til merkelapper generelt, de vil ikke bli satt i bås («hvorfor kan du ikke bare høre på hva jeg har å si uten å klebe en isme til meg?»). Andre ganger kan det være snakk om manglende kunnskap om hva feminisme er, og hvem feminister har vært og er. Det kan også koste å kalle seg feminist. I en del miljøer er feminismen riktignok relativt stueren. Det er helt greit, til og med ganske vanlig, å kalle seg feminist. Men dette er ikke regelen. I mange miljøer vil det være ubehagelig og stigmatiserende å få stempelet feminist. I en hel del stater er det dessuten farlig. Jeg tror generelt det kan være nyttig å skille mellom feminist

hva er feminisme

som navnet på en som slutter seg til ideer innenfor den politiske idétradisjonen som kalles feminisme, og feminist som navn på en bestemt og uttalt identitet. Det jeg skal skrive om i kapitlene som følger, er feminisme i førstnevnte betydning. Denne boken skal ikke bare handle om ideene til dem som snakker om seg selv som feminister. I det videre kommer jeg derfor til å kalle noen, til og med ganske mange, for feminister som ikke selv nødvendigvis har titulert eller titulerer seg slik. La meg nevne bare ett, litt pussig eksempel. Jeg har holdt en del foredrag rundt om på bakgrunn av ulike utkast til denne boken. Noen av dem som har kommet og hørt på, var feminister på 1970-tallet, og fortalte meg følgende: På 1970-tallet var feministtermen adskillig mindre brukt enn i dag, i hvert fall i Norge. En del norske 70-tallsfeminister kalte seg rett og slett ikke feminister! De kunne kalle seg kvinnesakskvinner, eller være så «for kvinnefrigjøring» som bare det. Men feminist var ikke nødvendigvis en term de brukte – det kom «senere». Jeg kan jo ikke derfor utelukke dem vi i dag kaller 70-tallsfeminister og deres oppfatninger, fra en fremstilling av hva feminisme er. Det avgjørende for meg har måttet bli hva ulike har ment, hvilke ideer de har forfektet – og ikke hva de til enhver tid måtte ha kalt seg. En hva er-bok om feminisme kunne blitt skrevet på et utall måter. Jeg starter, i kapittel 1, med å si noe om omfanget og arten av kjønnsurettferdighet i dag, og om hvordan feminister gjerne vil forsøke å forklare slik urettferdighet. I kapittel 2 fortelles, og diskuteres, feminismens historie. Jeg gir også en oversikt over en del ulike årsaker til at feministiske ideer får gjennomslag. Første del av kapittel 3 handler om forholdet mellom feminismen og andre politiske ismer, som liberalisme, konservatisme og sosialisme. I andre del går jeg gjennom sentrale debatter innenfor dagens feminisme – slik jeg ser dem. Feminismen er en politisk

forord

idéretning. Hele denne boken handler, slik sett, om «politikk». I kapittel 4, som har fått tittelen «Feminisme og politikk», er temaet imidlertid den mer konkrete politikken. Jeg diskuterer ulike kjønnspolitiske debatter i et feministisk perspektiv, fra likelønnsdebatten til hijabdebatten, ser nærmere på krav feminister har formulert til hvordan samfunnets lovverk bør utformes og sier litt om hva statsfeminisme er. Til slutt i kapittelet tar jeg opp hvordan feminismen påvirkes av den såkalte globaliseringen. Kapittel 5 handler om den feministiske kritikken av forskning og vitenskap, mens jeg i kapittel 6, «Feministisk fantasi», sier litt om noen av utfordringene for feminismen i dag. Dette er en kort bok om feminisme – mye er nødvendigvis utelatt. Noen av prioriteringene jeg har gjort, vil bli kommentert underveis. Annet vil ikke bli begrunnet noe nærmere. Generelt har jeg tatt meg den frihet å fokusere mest på de sidene ved feminismen som særlig interesserer meg, og som jeg kan en del om. Det andre kan man lese mer og bedre om andre steder. Noen tips til videre lesning gis etter hvert kapittel. Det er dessuten en litteraturliste bakerst i boken. Her står oppført bøker og artikler jeg refererer direkte til underveis i fremstillingen, men også andre tekster jeg står i gjeld til. Takk til Marit Eikemo, Eirinn Larsen og Anders Molander for kommentarer til tidligere versjoner av manus, til Universitetsforlagets redaktører Ingrid Ugelvik og Leif Høghaug, og til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for stipend. Boken er tilegnet min mor, Gerd Holst, som døde av kreft 17. november 2007. Oslo, november 2009 Cathrine Holst

hva er feminisme

1 om ordet hinduisme

kapittel 1

Kjønnsanalyse Er kvinner og menn likestilt i dag? Er samfunnet rettferdig, sett fra et kjønnsperspektiv? Mange mener noe om spørsmål som dette. Feminister vil gjerne mene at vi ikke har likestilling. Hva skal vi si til en slik påstand? Har feminister rett, eller tar de feil? Er det tilnærmet «full» likestilling i dag, eller er det snarere «langt igjen»? Mye statistikk tyder på utbredt urettferdighet, i Norge så vel som i resten av verden – i kvinners disfavør. Jeg skal innledningsvis i dette kapittelet legge frem en del eksempler.1 Ting er imidlertid ikke alltid som de synes. Jeg skal derfor også si litt om noen feil det er lett å gjøre når man leser statistikk. Jeg tar ikke opp dette fordi jeg mener samfunnet «egentlig» er rettferdig, eller fordi jeg mener menn «egentlig» har det verre enn kvinner, eller lignende. Men skal man først bruke kjønnsstatistikk for å belegge sine synspunkter, må det jo være et poeng at man bruker den rett. Samtidig er det jo ikke alt av betydning som lar seg tallfeste. Viktige aspekter ved samfunnsforhold og hvordan vi omgås hverandre, kan unnslippe statistikken. Jeg skal derfor også gå inn på de mer kvalitative sidene ved kjønnsbasert undertrykking og urett.

1 kjønnsanalyse

Noen ville kanskje ønsket seg mer av dette – og mindre tall og statistikk. De får smøre seg med tålmodighet til senere kapitler. Jeg har nemlig erfart at diskusjoner om hvorvidt «vi er likestilte», og om hvorvidt feminismen fortsatt «trengs», enten blir litt virkelighetsfjerne eller i overkant private, hvis de som diskuterer ikke vet det helt elementære om fordelinger av goder og byrder mellom kjønnene, og om hvordan slike fordelinger rimeligvis kan forstås og analyseres. En diskusjon av likestillingssituasjonen kan ikke – i hvert fall ikke bare – ta utgangspunkt i en del menns «følelse» av at kvinnene nå har tatt «makta», eller enkelte kvinners opplevelse av verden som en patriarkalsk konspirasjon. Derfor altså, litt forsøksvis nøkternt om tall og statistikk her først. Siste del av kapittelet er viet årsaksforhold. Hva skyldes kjønnsurettferdighet? Hva forklarer manglende likestilling? En helt sentral forklaring fra feministhold har vært kjønn, eller nærmere bestemt ulike dimensjoner ved kjønn. Jeg skal gå igjennom og diskutere noen dimensjoner ved kjønn som feminister i varierende grad har vært opptatt av, før jeg avslutningsvis reiser noen kritiske spørsmål som peker frem mot diskusjoner i senere kapitler. Men først altså …

… noen tall Og vi kunne jo starte i det norske samfunnets toppsjikt: Er kvinner usynlige der? Er det bare menn som har makt i Norge? Tilsynelatende ikke. Ta regjeringen: Halvparten av statsrådene er kvinner. Ta fagbevegelse og børs. Dette har tradisjonelt vært mannsbastioner. Leder av den største fagorganisasjonen, LO, var imidlertid inntil for litt siden, en kvinne, Gerd-Liv Valla.2 Børsdirektøren heter Bente Landsnes. Og Landsnes er ikke eneste kvinne i næringslivseliten. Kvinneandelen i norske bedriftsstyrer er svært høy i internasjonal sammenheng. Årsaken er ikke minst

hva er feminisme

loven fra 2003 som pålegger norske privateide allmennaksjeselskaper (ASA-selskaper) og offentlig heleide foretak å ha minst 40 % av begge kjønn i styrene. Også andre tall tyder på likestilling. For eksempel har kvinnesysselsettingen i Norge økt drastisk de siste tretti årene. Under 50 % av kvinnene var i lønnsarbeid i 1975. I 2007 var tallet steget til 78 %. En annen indikator er kvinners inntog i høyere utdanning. 63 % av studentene var kvinner i 2007, mot 48 % i 1980. I det hele tatt, ut fra en hel del tall, er det vanskelig å se at norske kvinner skulle være så mye verre stilt enn norske menn. Norge har da også flere ganger blitt kåret til verdens mest likestilte land i FNs Human Development Report. Rapporten opererer med to likestillingsmål, Gender development index (GDI) og Gender empowerment measure (GEM), utarbeidet med utgangspunkt i data om kvinners og menns levekår i ulike land. Best eller nest best, Norge skårer alltid høyt på disse målene. Sett i lys av slik statistikk er det ikke overraskende at mange både i og utenfor Norge er av den oppfatning at Norge i dag er et likestilt samfunn, eller i hvert fall et land der det bare gjenstår «litt». En del taler faktisk for en slik konklusjon. I verdensmålestokk synes Norge simpelthen å være et «kvinnevennlig samfunn», for å låne statsviteren Helga Hernes’ uttrykk. Til og med for kvinnevennlig? Norge har blitt en «vaginalstat», skriver Nils Rune Langeland i essaysamlingen Kveldseta. Nå bestemmer kvinnene. Gjør de det? La oss se på noen andre tall – og starte med rettsvesenet. For kvinnevennlig? Syv av ti dommere i tingretten og lagmannsretten er menn. Det ser ikke mye bedre ut innenfor forvaltning og politikk: 73 % av de såkalte topplederne i «vaginalstaten» – departementsrådene, ekspedisjonssjefene og direktørene i de ytre etatene – er kvinner. 84 % av rådmennene er menn, 77 % av ordførerne. På Stortinget er 61 % av representantene menn, i

1 kjønnsanalyse

kommunestyrene er mannsandelen gjennomsnittlig 62,5 %. På toppen i næringslivet er det også skjevt. 76 % av lederne i det private næringsliv er menn, 82 % av topplederne. En fjerdedel av alle enkeltpersonsforetak er drevet av kvinner. Og det norske arbeidsmarkedet er kjønnsdelt også på andre måter. Mens 43 % av kvinnene i lønnsarbeid arbeider deltid, gjør 13 % av mennene det samme. Og av de omtrent 66 000 sysselsatte som jobber ufrivillig deltid (de som oppgir at de ønsker å jobbe mer), er 77 % kvinner. Det finnes videre, ifølge statistikken, ingen næringer hvor menns gjennomsnittlige månedslønn er lavere enn kvinners. I offentlig sektor utgjør kvinners lønn 88 % av menns lønn, i privat sektor 83 %. Hva så med fordeling av barneomsorg? I 2007 tok mødre ut 89 % av foreldrepengedagene, mens fedre tok ut 11 %. Fire av ti fedre benytter seg ikke av hele fedrekvoten.3 Og husarbeid? Norske menn bruker, ifølge Statistisk sentralbyrås tidsnyttingsundersøkelse, i gjennomsnitt 2 timer og 41 minutter på husholdsarbeid daglig, mens kvinner bruker 3 timer og 56 minutter. Også innenfor idrett, forskning, kulturliv og media er det kjønnsskjevhet. Menn er i stort flertall i idrettens ledelse. Idrettspresidenten er riktignok en kvinne, Tove Paule, men 82 % av presidentene i Norges idrettsforbunds ulike særforbund er menn. Menn er i flertall blant lederne i kulturlivet, for eksempel er 80 % av lederne av private kulturinstitusjoner menn. Og de dominerer i media, på minst to måter. 89 av de 100 mest omtalte personene i norske riksog regionaviser samt nettaviser og nettmagasiner er menn. Blant redaktører i norske medier er tre av fire menn. I tillegg kommer voldsstatistikken. Årlig opplever mellom 8000 og 16 000 personer i Norge voldtekt eller voldtektsforsøk; de fleste av dem er kvinner. 8 kvinner ble drept i Norge i 2007 av ektefelle, tidligere ektefelle eller tidligere samboer, ingen menn. Det er dessuten en verden utenfor Norge. Her tyder mange

hva er feminisme

tall på enda større kjønnsskjevheter i kvinners disfavør. På verdensbasis er gjennomsnittstallet for andelen kvinner i parlamentene kun 15 %. Bare i 43 land er forholdet mellom kvinnelige og mannlige parlamentarikere jevnere enn en til fem. I 57 land utgjør kvinner under 10 % prosent av parlamentarikerne. Ti land har ingen kvinner i parlamentet. Mange flere mangler kvinner i regjeringen. I det store flertallet av land angir statistikken større eller mindre forskjeller i menns og kvinners lesekyndighet. For eksempel kan 97 % av mennene i Singapore lese, mot 87 % av kvinnene. I Peru er antallet menn som kan lese 94 %, antallet kvinner er 82 %. I Yemen er de tilsvarende tallene henholdsvis 73 % og 35 %, i Burkina Faso 31 % og 17 %. Kjønnsskjevheter kommer også til uttrykk i inntektsstatistikken. I Spania er gjennomsnittlig årsinntekt for menn 36 324 amerikanske dollar, for kvinner 18 335. Kvinner tjener med andre ord rundt halvparten av hva menn tjener. Tilsvarende gjelder i for eksempel Japan (40 000 mot 17 802 dollar) og Tyskland (37 461 mot 21 823 dollar) og Benin (1 543 mot 732 dollar). I Tyrkia er kvinners inntekt gjennomsnittlig en tredjedel av menns (12 368 mot 4 385 dollar), i Saudi-Arabia en sjettedel (25 678 mot 4 031 dollar).

skal vi tro statistikken? Jeg kunne fortsatt, nærmest i det uendelige. Statistikken tyder på en rekke omfattende skjevheter i alle deler av verden i kvinners disfavør. Kan vi ikke da bare slå det fast? Er det noe mer å si? En hel del. Som vi skal se, kan det i virkeligheten stå bedre – eller verre – til enn statistikken kan få oss til å tro. Eller det kan, ut fra tilgjengelig statistikk, rett og slett være vanskelig å si så mye om hvordan det står til. La meg ta dette

1 kjønnsanalyse

først. I fotnotene til Human Development Report kan vi for eksempel lese at datagrunnlaget som danner utgangspunktet for de ulike landenes GDI- og GEM-skårer, i mange tilfeller er spinkelt og usikkert. Dette er et generelt poeng. All statistikk, også kjønnsstatistikk, kan bygge på mer eller mindre fullstendig, sikker, sammenlignbar og oppdatert informasjon.4 Dette er noe vi alltid bør ha i bakhodet når vi hører noen slenge et eller annet tall i bordet i likestillingsdebatten. Et annet avgjørende spørsmål når likestilling måles, er hvilke indikatorer eller variabler man har sett på, og hvilke man har utelatt. Hva er viktig å se på når man skal måle likestillingsnivå? Hva er mindre viktig? Hva er ikke relevant i det hele tatt? Hvordan man svarer på slike spørsmål, har konsekvenser. Norge kommer som nevnt godt ut på variablene FN-indeksene bygger på. Målt ut fra andre variabler ville Norge kommet dårligere ut. Norge har for eksempel et relativt kjønnsdelt eller kjønnssegregert arbeidsmarked.5 Kvinner velger typisk visse yrker innenfor visse sektorer, mens menn typisk velger andre yrker innenfor andre sektorer. Kjønnsubalansen innenfor ulike yrker, sektorer og utdanninger er, kort sagt, større i Norge enn i mange andre land. Inkluderes tall for dette når likestilling måles, vil Norge derfor skåre relativt lavere. Det samme gjelder hvis det allmenne velferdsnivået ikke tas i betraktning og man kun ser på kjønnsskjevheter. To land kan ha like høy kvinneandel på ulike arenaer, men likevel skåre ulikt hva gjelder likestilling, fordi FN gir ekstra likestillingspoeng til rike land, ut fra en forutsetning om at kvinner har det bedre der enn i fattige land, uansett kjønnsskjevheter. Man kan mene at dette er en riktig eller gal måte å gjøre det på. Poenget i denne sammenheng er at dette gir Norge drahjelp. Hadde det allmenne velferdsnivået ikke blitt tatt hensyn til, ville Norge ha fått en dårligere rangering. Bildet kan – for det tredje – arte seg ulikt alt etter hvor mye ulike variabler vektes. Et eksempel: Én indikator på likestilling

hva er feminisme

kan være at kvinner har stemmerett, en annen at kvinner har rett til selvbestemt abort. Men er begge deler like viktig for likestillingen? Dette berører spørsmålet om hvordan vi skal vurdere utviklingen når det gjelder likestilling i et land som Kuwait, i forhold til for eksempel Portugal. Kuwaitiske kvinner fikk stemmerett først i 2005. Hvis det å ha rett til selvbestemt abort vektlegges like mye som retten til å stemme, var Kuwait faktisk likevel, selv før 2005, like likestilt som Portugal, der abort var ulovlig i 2005 – og først ble lovlig i 2007.6 Noen vil reagere på en slik dom. Er ikke retten til å stemme tross alt mer grunnleggende enn retten til selvbestemt abort? Bør ikke det førstnevnte veie mer når vi måler kjønnslikestilling? Andre vil være uenig. De vil se på retten til reproduktiv frihet, herunder retten til selvbestemt abort, som like grunnleggende som stemmeretten. Spørsmålet om vekting reiser seg også i møte med stater som bryter grunnleggende menneskerettigheter, men som skårer bedre enn en hel del andre land på indikatorer for økonomisk velferd. Et eksempel er Saudi-Arabia. Her er kvinners bevegelsesfrihet alvorlig innskrenket: Saudiske kvinner får ikke vise seg offentlig uten i følge med en nær mannlig slektning. Kvinners utroskap kan straffes med pisking, steining, hengning eller halshugging. Et annet eksempel er Libanon, der kvinner, men ikke menn, må ha utdanning for å stemme. Et tredje eksempel er Nigeria, hvor loven tillater voldtekt, så lenge de «bare» er moderat brutale, og foregår innenfor ekteskapets rammer. Samtidig finnes det stater som skårer dårligere på indikatorer for materiell velferd enn både Saudi-Arabia, Libanon og Nigeria. Hvor skal vi si at kvinnene har det verst? Er det verre å mangle sivile og politiske rettigheter enn å være fattig? Bedre? Like ille? Når man presenterer statistikk, blir videre enkelte tall trukket frem, mens andre tall forbigås. Bildet man får av situasjonen, vil variere deretter. Det er mitt fjerde forbehold. I det foregående har

1 kjønnsanalyse

jeg utelukket en rekke tall som indikerer høy grad av kjønnsbalanse. Jeg pekte på at menn var i stort flertall på ledernivå i den norske staten, og det er de. Jeg kunne imidlertid også nevnt at kvinneandelen på ledernivå i en rekke tunge departementer er 45 % eller høyere. Jeg trakk frem den lave kvinneandelen i tingrett og lagmannsrett, men «glemte» å si at andelen kvinnelige høyesterettsdommere i 2007 var på 42 %. Jeg trakk frem land der menns lesekyndighet er høyere enn kvinners. Jeg kunne imidlertid også ha nevnt en rekke land der kjønn ikke er korrelert med lesekyndighet i det hele tatt. Jeg skrev at flere kvinner enn menn utsettes for voldtekt, men jeg kunne også skrevet at menn og kvinner omtrent like ofte utsettes for vold og drap.7 I tillegg kommer kjønnsskjevheter i menns disfavør. Noen er nevnt, men flere kunne nevnes. For eksempel: I 1999 avbrøt fire av ti gutter som startet på grunnkurs i norsk videregående skole utdanningen. Bare to av ti jenter gjorde det samme. Tall fra 2004 for grunnskolen viser at jenter får høyere karaktergjennomsnitt enn gutter i seks av sju fag til eksamen. Et annet eksempel: Menn har lavere forventet levealder enn kvinner – i Norge er den 77,3 år for gutter, 82,2 år for jenter. Ifølge Human Development Report er den forventede levealderen i nesten alle land høyere for kvinner enn for menn. Tallene som er presentert så langt, forteller for det femte lite om en eventuell positiv utvikling over tid. Ta andelen kvinnelige prester i Norge, som er på 19 %. Ut fra et mål om 50 % kvinner er tallet selvsagt lavt. Det er likevel mange flere kvinnelige prester i dag enn i 1961 da Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest, som første kvinne. Ting går altså i riktig retning – og det går relativt raskt i riktig retning, tatt i betraktning at det i flere hundreår før 1961 ikke fantes kvinnelige prester i Norge. I politikken kan vi finne lignende trender. Ta andelen kvinnelige ordførere. Den første kvinnelige ordføreren ble valgt i 1925. I 1983 var andelen

hva er feminisme

kvinnelige ordførere 4,6 % – utviklingen gikk med andre ord relativt tregt. I 1999 hadde andelen imidlertid vokst til 14,9 %, mens tallet i dag er 23 %. Ser vi på den globale statistikken, finnes det mange eksempler på stater som har skåret stadig høyere på likestillingsindeksene – selv om mye gjenstår før det gir mening å snakke om dem som i nærheten av likestilte. I disse tilfellene, når utviklingen går markant og stadig raskere i retning av likestilling innenfor et samfunnsområde eller en stat, blir det litt misvisende å bare legge frem tallene fra her og nå. Det eneste vi får informasjon om da, er at kvinner – nå som før – kommer dårligere ut enn menn. Og vi kan lett komme til å tro at ingenting har skjedd. Og om så var, var det ille. Men bildet er tross alt lysere. Mye har jo faktisk skjedd. I eksemplene jeg har trukket frem her, går utviklingen i riktig lei og langt raskere i riktig lei enn noen gang tidligere i historien. Det er dette vi får frem ved også å se på utviklingen over tid. Da unngår vi dessuten å konkludere forhastet med at alt vi har foretatt oss for å skape større likestilling, har vært mislykket – for eksempel i akademia. Statistikken her og nå viser som nevnt at andelen kvinnelige professorer i Norge er bare 18 %. Får du ikke vite mer enn det, er det lett å tenke at tiltak som har blitt iverksatt, ikke har virket. Får du imidlertid også vite at tallet var så lavt som 11 % på begynnelsen av 1990-tallet, vil du trolig vurdere saken litt annerledes. Utviklingen går fortsatt for sent, vil du kanskje mene, men noe gjør vi vel rett her, vil du kanskje også tenke – for kvinneandelen har vokst betydelig i det siste, og historisk sett er andelen unikt høy. Ved inngangen til 1900-tallet fantes det ingen kvinnelige professorer i Norge. Første kvinne ut var professor i zoologi Kristine Bonnevie, utnevnt kort tid etter lovgivningen i 1912 som gjorde det mulig å utnevne kvinner som embetsmenn. I et slikt tidsperspektiv har det skjedd bemerkelsesverdig mye på likestillingsfronten på toppnivå i akademia de siste tiårene. Dette

1 kjønnsanalyse

gjelder selv om man ideelt sett skulle mene at mye mer burde ha skjedd. Ikke dermed sagt at utviklingen alltid raskt og uten videre går i kvinners favør. Det blir ikke automatisk «mer likestilling» med tiden. Lite tyder på at det bare er å sitte og vente på at verden skal bli et bedre sted – og så blir den det. Noen stater får økt skår fra ett år til et annet på FN-indeksene – men andre stater faller eller står på stedet hvil, år ut og år inn. Fokuserer man på situasjonen her og nå, kan man komme til å undervurdere problemene i disse statene. Det er ikke bare det at det står dårlig til. Det har stått dårlig til lenge, og det kan ha blitt verre. Tallene som er trukket frem her, forteller for det sjette lite om andre skjevheter enn kjønnsskjevheter. Dette kan gjøre at vi overdimensjoner eller underdimensjonerer kjønnsurett – vi kan gi kjønnsskjevhetene relativt større eller relativt mindre oppmerksomhet enn de fortjener, fordi vi ikke ser omfanget av dem i forhold til omfanget av andre problemer. Noen andre skjevheter kan vi imidlertid ane, også ut fra statistikken jeg har lagt frem her. Tallene for lesekyndighet indikerer for eksempel store forskjeller mellom land – ikke bare mellom kjønn – når det gjelder gjennomsnittlig lesekyndighet i befolkningen. I Burkina Faso kan flere menn enn kvinner lese. Andelen menn som kan lese (31 %), er imidlertid langt lavere enn andelen kvinner som kan lese i en rekke andre land (som vi så, kunne for eksempel 82 % av kvinnene i Peru lese). Både i Benin og Spania tjener kvinner gjennomsnittlig rundt halvparten av menn. Spanske kvinner tjener likevel svært mye bedre enn menn i Benin (18 335 dollar i året mot 1 543 dollar i året). Ved hjelp av flere tall og annen statistikk kunne vi fått frem andre skjevheter, for eksempel mellom sosiale klasser og etniske grupper. Vi kunne videre, ved hjelp av videre statistisk analyse, fått sagt noe mer presist om hvilke skjevheter som er størst – og minst.

hva er feminisme

Og vi kunne tatt dette større bildet med i vurderingen – for eksempel hvis vi skulle uttale oss om kjønnssammensetningen blant norske rådmenn. 16 % av rådmennene er som nevnt kvinner. Er dette tallet høyt eller lavt? Lavt selvsagt, ut fra et mål om 50/50fordeling. Men andelen innvandrere i kommunenes toppledelse er faktisk mye mindre. Rundt 2 % av norske rådmenn, kommunaldirektører og etatssjefer, har innvandrerbakgrunn. Et annet eksempel: 18 % av eliteposisjonene i Norge besittes av kvinner, ifølge Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse. Mannsdominansen er med andre ord dramatisk, vil noen si. Andre har fremholdt at klasse er viktigere enn kjønn, og at dette må med i bildet. Ser vi så på klasse, viser det seg at 22 % av dem i eliteposisjoner har arbeiderklassebakgrunn, mens arbeiderklassen utgjør 58 % av befolkningen som helhet. Vi har med andre ord å gjøre med en mannsdominans og en klassedominans som er, sånn omtrent, like dramatisk. Et tredje eksempel: Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn – de ser betydelige ut. Men kan ikke noe av ulikheten være knyttet til stillingsnivå og sektor? Det er lønnsforskjeller mellom privat og offentlig sektor – i førstnevnte tjener de gjennomsnittlig mer – og mellom ledere, funksjonærer og arbeidere – førstnevnte tjener selvsagt mest. Det blir opplagt misvisende å ikke trekke slikt inn. At en mannlig direktør i det private næringsliv tjener mer enn en kvinnelig hjelpepleier i det offentlige, skyldes ikke bare at de to har ulikt kjønn. Presenteres bare kjønnsskjevheten i lønnsnivå, er dette hva man i realiteten antyder.

Hva viser tallene? Dette må bli litt omtrentlig. Skulle jeg sagt noe mer presist om størrelsen på skjevheter sett i forhold til hverandre, måtte jeg som nevnt ha foretatt en videre statisk analyse. Heller ikke avanserte statistiske utregninger kan imidlertid

1 kjønnsanalyse

brukes til å underbygge alt mulig. For eksempel: Hvis beregninger viser at kvinners sjanse til å være blant de lesekyndige i et land statistisk sett er lavere enn menns; kan vi da slutte at årsaken til at en kvinne fra dette landet ikke kan lese, er at hun er kvinne? Eller hvis det viser seg at kvinner statistisk sett har mindre sjanse enn menn til å nå toppen innenfor jussen, kan vi da konkludere med at en kvinnelig jurist som ikke når toppen, ikke gjør det fordi hun er kvinne? Eller for å ta fatt i en sammenheng med motsatt tendens: Hvis sannsynligheten for å bli eldre enn 70 år statistisk sett er høyere for kvinner enn for menn, kan vi ut fra dette si om en mann som dør før fylte sytti, at han dør fordi han er mann? Nei, dette blir selvsagt å slutte feil. Man kan ikke uten videre slutte fra statistisk sammenheng til årsakssammenheng, det vil si til at noe skyldes eller forklares av noe annet. Det finnes allslags mønstre i sosialt liv. Det er for eksempel slik at stadig flere kvinner har blitt leger, samtidig som medisinen mister prestisje. Noen har derfor hevdet at prestisjefallet skyldes feminiseringen. Andre har da påpekt at fallet startet før kvinnenes inntog8 – og det som kommer etter kan vel ikke forårsake noe som kommer før? Før man slutter fra statistisk sammenheng til årsakssammenheng må man i det minste sjekke om tidsrekkefølgen stemmer. For å si noe ordentlig om hvorfor noe skjedde, må man kort sagt også kunne si noe om hvordan det skjedde. Ta mønsteret som viser at færre kvinner enn menn i Burkina Faso kan lese. Hvis dette mønsteret stemmer, gjenstår det fortsatt å si noe om hvordan denne statistisk signifikante samvariasjonen mellom kjønn og lesekyndighet oppstår, i hvert fall hvis hva vi ønsker ikke bare er å beskrive, men også å forklare; hvis hva vi ønsker, også er å si noe om hva noe – her: mannsflertallet blant de lesekyndige – egentlig skyldes. Og dette er jo typisk noe som har opptatt feminister sterkt: De har villet forklare kjønnsurett – for å få gjort noe med den. Det

hva er feminisme

er nemlig vanskelig å bekjempe urett om man ikke aner hva uretten skyldes. Skal man få bukt med høye voldtektstall, er det til god hjelp å vite litt om årsakene til de høye tallene. Er årsaken lave straffer og svakt lovverk? Dårlig oppfølging fra politiets side? At voldtekt har bred kulturell aksept? Manglende behandlingsapparat? Det hjelper lite å heve straffenivået om årsaken egentlig er dypereliggende kulturelle forhold og mangler i behandlingsapparatet. Hvordan kunne vi tenke oss at mannsflertallet blant de lesekyndige i Burkina Faso oppsto? Én hypotese kunne jo være at familiene oftere sender sønnene sine på skole enn døtrene, og at færre jenter derfor lærer å lese. Da blir det neste spørsmålet hvorfor familiene prioriterer guttenes skolegang. Én hypotese kunne da være at det er økonomisk rasjonelt å prioritere gutters utdanning (kanskje er det enklere for guttene enn for jentene å få arbeid etter endt utdanning?). En annen hypotese kunne være at det er kulturelle normer som foreskriver at gutter prioriteres, økonomisk rasjonelt eller ei. Med dette reiser enda nye spørsmål seg. Hvis prioriteringen kan spores tilbake til tilsynelatende «uøkonomiske» kulturelle normer; hvordan har disse i så fall oppstått? Hvorfor har normen blitt at jentene sjeldnere sendes på skolen enn gutter, hvis dette ikke engang er økonomisk lønnsomt? Jo bedre svar som gis på slike spørsmål, dess bedre «forklarere» er vi. Nøkkelen her er videre granskninger. Har dét faktisk skjedd som hypotesene skisserer skal ha skjedd? Har hypotesene reell forklaringskraft? Hypotesene vi har, kan komme ulike steder fra. De kan være inspirert av tidligere granskninger. Kanskje har tidligere forskning vist at det er enklere for menn enn for kvinner å få arbeid i Burkina Faso? Eller inspirasjonen kan være teoretisk. Man har lest en variant av teorien om rasjonelle valg som sier at mennesker som oftest handler økonomisk rasjonelt, eller feministisk litteratur om hvordan det feminine i mange kulturer rangeres under det maskuline.

1 kjønnsanalyse

Ettersom vi generelt ikke kan slutte fra statistisk sammenheng til årsakssammenheng, kan vi heller ikke slutte fra statistisk sammenheng på gruppenivå til årsakssammenheng på individnivå. At menn statistisk sett dør før kvinner, betyr naturligvis ikke at vi uten videre kan forklare at en mann dør tidlig, med henvisning til at han er mann. At en kvinne ikke når toppen innen jussen, kan skyldes at hun var kvinne, men årsaken kan også være en annen. Og motsatt: At en kvinne lever i et samfunn der kvinner statistisk sett har mindre, kanskje mye mindre, sjanse enn menn til å havne i en eliteposisjon, er fullt ut forenelig med at noen kvinner likevel havner i slike posisjoner. Enkeltkvinner kan nå toppen også i samfunn med mannsdominerte eliter. Kjønnet har ikke virket mot dem, eller hvis kjønnet faktisk har virket mot dem, har effekten ikke vært sterk nok til å nulle ut faktorene på deres side, for eksempel klassetilhørighet, etnisk tilhørighet, nettverk og personlige egenskaper.

ikke bare tall teller Vi har til nå beskjeftiget oss med kjønnsinndelt statistikk. I likestillingsdebatten står slik statistikk helt sentralt. Men det finnes selvfølgelig også andre interessante måter å analysere kjønn på. Statistisk analyse redegjør for kvantifiserbare trekk ved kjønnsforholdet – for så eventuelt å forklare dem. Kjønnsforholdet har imidlertid også sider som vanskelig kan tallfestes. Innenfor kjønnsforskningen har det vært en stigende interesse for kvalitative aspekter ved kjønnsforholdet. Hva kan vi spørre om hvis vi er interessert i dette? Vi kan for eksempel spørre om hvilke normer for kvinnelighet som kom til syne i Hollywood-filmer på 1950-tallet, eller om hvordan kjønnsforholdet fremstilles i Amalie Skrams forfatterskap eller i Karin Boyes poesi. Og videre: Hva forteller Knut Hamsuns romaner om mannlighet? Hva kan

hva er feminisme

vi lese om kjønn i Henrik Ibsens stykker? Hvilke anvisninger for det å være kvinne og mann gir islam, jødedom, kristendom og andre religioner? Hvordan forholder ulike mennesker i ulike situasjoner seg til disse anvisningene, og hvordan har de forholdt seg til ulike tider? Har litteraturanmeldere ulike forventninger til samtidslitteratur skrevet av henholdsvis kvinnelige og mannlige forfattere? Har ansatte andre forventninger til en mannlig sjef enn til en kvinnelig sjef? Hva forteller lovgivningen om seksuell trakassering om hvordan kvinner og menn opptrer og bør opptre på den seksuelle arenaen? Hvilke krav stiller loven til en far for at han skulle få omsorgsrett til barnet sitt – hvem er den «gode» far? Hva forteller ulike staters grunnlover om hvordan forholdet mellom kjønnene skal arte seg? Hvilke kjønnsnormer gjelder for lesbiske? Hvilke normer gjelder blant mannlige industriarbeidere – og hvilke gjelder blant kvinnelige? Dette er bare noen eksempler på spørsmål om kjønn som vanskelig kan besvares – i hvert fall ikke på noen fullt ut interessant måte – kun gjennom å telle. Vi kunne selvsagt begynne å telle hvor mange ganger en bestemt kvinnetype opptrer i Ibsens stykker, men vi hadde neppe fanget inn hva Ibsens stykker forteller av betydning om kjønn slik. Skal vi finne ut av det, må vi tolke, ikke telle. Vi kunne naturligvis også talt opp hvor mange som hadde de og de forventningene til henholdsvis en kvinnelig eller mannlig sjef; det hadde vært interessant nok, det. Men da måtte vi først ha visst litt om hvilke forventninger som faktisk fantes i det hele tatt. Vi måtte ha snakket med folk på arbeidsplasser, ledere eller ansatte, eller begge deler, eller vi kunne ha brukt tid på ulike arbeidsplasser og observert hva som skjedde, «lest» forventningene ut av den samhandling vi så utspille seg mellom sjefer med ulikt kjønn og ansatte. Igjen: Før vi kunne telle, måtte vi ha tolket.9 Vi kunne selvfølgelig også ha talt antall passasjer om kjønn i ulike staters grunn-

1 kjønnsanalyse

lover – uten at vi nødvendigvis hadde blitt så mye klokere av det. For hvorfor hadde vi villet gjøre noe slikt? Det kunne være for å si noe om hvordan kjønnsforholdet arter seg i vedkommende stat. Vi kunne for eksempel anta at jo mer uttrykkelig det stod om kjønn i grunnloven, dess mer likestilt var kvinner og menn i staten vi hadde med å gjøre. Men dette vet vi ikke blir riktig. Det står mer om kvinner og kjønn i den kinesiske, den indiske og den sør-afrikanske grunnloven enn i den norske. Det innebærer ikke at norske kvinner har verre levevilkår enn kinesiske, indiske og sør-afrikanske kvinner; alt tyder på at det i gjennomsnitt er motsatt. En annen mulighet var at vi studerte ulike grunnlover for å finne ut av hvem av dem som gav den sterkeste rettslige beskyttelsen mot kjønnsdiskriminering og kjønnsbaserte overgrep på papiret, om ikke nødvendigvis i praksis. Men heller ikke da hadde telling av passasjer om kjønn vært et videre relevant mål. I stedet måtte vi ha tolket grunnlovstekstene og andre relevante rettskilder, som andre relevante lover og tidligere rettskjennelser. Så kunne vi kanskje sagt noe om hvilken grunnlov som hadde den beste rettslige beskyttelsen av et likestilt kjønnsforhold, hvis det var det som opptok oss. Og dette er jo noe som sannsynligvis ville ha opptatt en feministisk grunnlovsfortolker. For la oss holde fast ved det jeg sa innledningsvis: Feminister er gjerne opptatt av å bekjempe kjønnsurett. Derfor blir de også gjerne opptatt av å finne ut av hva slags kjønnsurett som finnes, og hvor den finnes – samt å identifisere årsaker (for eksempel en mangelfull grunnlov), så man kanskje kan få gjort noe effektivt med hva som skaper uretten (for eksempel få revidert grunnloven så den beskyttet bedre mot kjønnsurett – hvis det var her problemet lå). Når man studerer kvalitative aspekter ved kjønnsforholdet – som når man analyserer kjønnsstatistikk – finner man imidlertid mer enn rett og urett. Hvordan man er mann eller kvinne, dreier

hva er feminisme

seg ikke bare om hvordan og hvor mye man undertrykker eller blir undertrykt av det motsatte kjønn. Det eneste interessante spørsmålet i møte med Ibsens stykker er ikke om kvinnene der er undertrykte eller ei. Å være feminist står på ingen måte i motsetning til å være opptatt av aspekter ved kjønn som ikke i det hele tatt, eller i hvert fall ikke på noen enkel måte, kan knyttes til rett og urett. Å være feminist er også fullt ut forenelig med å interessere seg for sider ved menneskers tilværelse og livsbetingelser som ikke uten videre har så mye med kjønn å gjøre. Det gjenstår like fullt at feminister gjerne også er opptatt av kjønnsurettferdighet, i tillegg til hva de ellers måtte være opptatt av.

når kjønn skal forklare: ulike dimensjoner Spørsmålet mange feminister så reiser, er hvordan – tallfestet eller ikke-tallfestet – kjønnsurettferdighet egentlig kan forklares. Og det vanlige svaret har vært: kjønn, eller ulike dimensjoner ved kjønn. Hvis en kvinne ikke får toppjobben hun søkte, utsettes for seksuell trakassering, får dårligere betalt enn menn for samme jobb, får dårligere anmeldelser for bøkene hun skriver, eller lignende, kan grunnen simpelthen være at hun er kvinne. Hvorvidt dette – at hun er kvinne – faktisk er årsaken i konkrete tilfeller, må jo undersøkes. Men den typiske feministiske hypotesen vil være at så er tilfellet. Av og til vil den slå til, andre ganger ikke. Hva betyr så dette, at forklaringen er kjønn? At noe skjer noen fordi vedkommende er kvinne – eller mann? La meg vende tilbake til andelen kvinnelige professorer i Norge på 18 %, og si noe om hvordan dette forholdet kunne forklares ut fra kjønn, eller snarere ut fra ulike dimensjoner ved kjønn. Jeg skal i det følgende se nærmere på biologisk kjønn, sosialt kjønn, kulturelt kjønn og psykologisk kjønn – fire ulike dimensjoner ved kjønn med mulig forklaringskraft. Jeg sier verken at alle disse aspektene ved kjønn

1 kjønnsanalyse

spiller inn, eller at ingenting annet enn kjønn spiller inn i dette konkrete eksempelet. Hva jeg vil, er å konstruere noen forklaringshypoteser knyttet til kjønn, for å si noe om hvordan feminister typisk tenker og analyserer i møte med kjønnsskjevheter. En eventuell forklaring på at flere menn enn kvinner blir professorer, kunne vært knyttet til visse forskjeller i kvinners og menns biologi.10 Atferdsbiologer knytter menneskers handlinger i dag til deres millioner av år lange utviklingshistorie som pattedyr, primater og homo sapiens. Denne historien gjør at kvinner, også moderne kvinner, er «hunndyr» som i utgangspunktet er mer motiverte for å ta ansvar i barneomsorgen enn «hanndyrene». Det kan være ulike og sammensatte biologiske responser som bidrar til dette, ifølge atferdsbiologene, blant annet knyttet til hormonforandringer i forbindelse med svangerskap. Detaljene i dette er ikke så viktig i denne sammenheng. Hva jeg vil ha frem, er at man med et slikt utgangspunkt, ut fra en idé om visse biologiske kjønnsforskjeller, kunne ha konstruert en hypotese om at mannsdominansen i akademia – blant annet – skyldtes disse forskjellene. Kvinners noe større motivasjon for barneomsorg gjør dem kanskje systematisk mindre motivert for en akademisk karriere? Feminister har tradisjonelt vært relativt lite opptatt av å knytte kjønnsskjevheter til for eksempel atferdsbiologi. Kjønnsforskjellen er «konstruert», heter det gjerne; den er ikke «essensiell» og fast, bestemt av naturen. Eller, hvis man går med på at det er visse biologiske kjønnsforskjeller, så er de uansett ikke av betydning. For feminister har det «viktige» kjønnet gjerne vært det «konstruerte». Hvorfor det? Hvorfor skepsisen til biologi? Én grunn er at biologi har blitt brukt – og brukes – til å rettferdiggjøre motstand mot likestillingskrav. Det finnes utallige eksempler. En årsak til at kvinner lenge ikke hadde adgang ved universitetene, var nettopp at det ble betraktet som naturstridig for kvinner å

hva er feminisme

drive med forskning og abstrakt tenkning. En annen grunn er at det feministiske fokuset typisk har vært på det som kan forandres i overskuelig fremtid. Hvis det nå var slik at den lave kvinneandelen blant professorer dels kunne knyttes til biologi – la oss si det var slik – og dels til sosiale forhold, som en bestemt historisk betinget arbeidsdeling mellom kjønnene, vil feminister gjerne ta tak i det siste, fordi en slik arbeidsdeling kan forandres gjennom ulike tiltak, for eksempel gjennom innføring av permisjonsordninger som gjør det mulig å kombinere barneomsorg og yrkeskarriere. Biologiske kjønnsforskjeller kan endre seg på lang sikt, i takt med evolusjonen. Men her og nå er de som de er; verken feminister eller andre kan få gjort så mye med dem. Nå er ikke dette uten videre riktig. Barn kan i dag fødes utenfor kvinnekroppen ved hjelp av kunstig befruktning. Feminister kunne jo gått inn for offentlig støtte til kunstig befruktning. Det ville føre til færre gravide kvinner som møtte de hindre gravide gjerne møter i arbeidslivet, på universitetene eller andre steder. Et slikt politisk tiltak ville selvsagt vært omstridt både blant feminister og andre. Poenget mitt er at det ikke lenger er så enkelt å sette likhetstegn mellom at noe er biologisk bestemt, og at noe er uforanderlig på kort sikt. Man kan for eksempel, av etiske grunner, være skeptisk til en videre teknologisering av barnefødsler. Men biologien er på andre og nye måter blitt mer tilgjengelig enn før for politisk styring – også feministisk politisk styring. Generelt er den feministiske skepsisen til naturvitenskapelige kjønnsstudier noe overdrevet, etter mitt syn. En del synes å tro at det kan sluttes fra er til bør, for eksempel at man kan konkludere med at kvinner og menn ikke bør gis like muligheter ut fra det faktum at de er biologisk forskjellige. Hadde dette vært en gyldig slutning, kunne biologisk kjønnsforskning kanskje vært «farlig» for feminismen. Men det kan ikke sluttes slik. Ta igjen det faktum at kvinner i motsetning til menn kan føde barn – og det faktum at

1 kjønnsanalyse

barnefødsler ofte er et hinder i kvinners yrkeskarriere. Hvis man mener at kvinner og menn bør ha like muligheter, vil man trolig også være for at det settes i verk tiltak som bidrar til å redusere dette hinderet (forbud mot diskriminering av gravide ved ansettelser, utbygging av barnehager osv.). Hvis man derimot er likegyldig til eller mener det er riktig at kvinner er dårligere stilt, fremstår slike tiltak selvfølgelig som overflødige. I denne sammenheng er det imidlertid stillingtagen til normen om like muligheter som er avgjørende for hvorvidt tiltak betraktes som påkrevd eller ei, ikke selve det faktum at kvinner og ikke menn føder barn. Feminister og andre kan kjempe for like muligheter for alle, uavhengig av hva som måtte finnes av biologiske forskjeller. Det er da også en forenkling å si at feminister fullstendig utelukker biologi fra forklaringskartet. Ta feministene som har vært opptatt av å forklare patriarkatets oppkomst. Et patriarkat er et samfunnssystem der menn har makt over kvinner fordi de er menn, og kvinner undertrykkes fordi de er kvinner. Dette er omstridt, men ikke minst på 1970-tallet snakket mange feminister om at et slikt system gjennomsyret de fleste samfunn og kulturer. Hvordan kunne det gå til? Noen feminister har da henvist til kroppslige forskjeller, som forskjeller i fysisk styrke, mellom kvinner og menn; dette inngikk i mennenes maktbase. Et annet eksempel er de jeg i neste kapittel skal introdusere som forskjellsfeminister. Forskjellsfeministene har kjempet for at kvinnetypiske virksomheter, verdier og erfaringer, skal verdsettes høyere. Og noen av dem trekker i denne sammenheng inn det biologiske, for eksempel det at kvinner føder barn, og særlige erfaringer og verdier knyttet til dette. Også blant andre feminister snakkes det vitterlig om at kropper har kjønn, og hvilke rammer slike kjønnede kropper legger. Rent allment er det likevel slik at relativt flere feminister har vært og er opptatt av sosialt og kulturelt kjønn enn av biologisk kjønn og naturvitenskapelige kjønnsstudier.

hva er feminisme

La meg først si noe om samfunnsmessig eller sosialt kjønn. En typisk feministisk hypotese vil være at det er trekk ved samfunnsorganiseringen som bidrar til at færre kvinner ender opp som professorer, blant annet trekk ved måten arbeid organiseres på. For eksempel er det slik, i Norge som i mange andre land, at det ulønnede arbeidet er kjønnsdelt. Kvinner utfører gjennomsnittlig en større del av det ulønnede hus- og omsorgsarbeidet enn menn. De jobber dessuten mer deltid enn menn, og har større fravær fra jobb enn menn, mens menn jobber mer overtid enn kvinner. I tillegg kommer den horisontale og vertikale kjønnsdelingen av lønnsarbeidet. Flere menn enn kvinner har lederstillinger. Menn har jobber der de tjener gjennomsnittlig bedre enn kvinner, og som gir gjennomsnittlig høyere status, større frihet i arbeidssituasjonen, færre helseplager, flere frynsegoder og bedre avansements- og utviklingsmuligheter. Dette er den vertikale kjønnsarbeidsdelingen: Menns arbeid er typisk, ut fra en rekke mål, plassert over kvinners arbeid i yrkeshierarkiet. I tillegg jobber norske kvinner og menn ofte innenfor ulike yrker. Det finnes typiske kvinneyrker. Eksempelvis er det kvinneflertall blant førskolelærere, sykepleiere, hjelpepleiere og jordmødre, innenfor sosialt arbeid og barnevern, innenfor varehandel og hotell- og restaurantnæringen. Typiske mannsyrker er innenfor fiske, jordog skogbruk, og innenfor fastlandsindustrien og oljerelatert virksomhet. Ut fra dette burde det ikke overraske at flere menn enn kvinner er professorer: Professorene troner øverst i det akademiske stillingshierarkiet (jf. den vertikale kjønnsarbeidsdelingen); forskning har tradisjonelt blitt betraktet som menns domene (jf. den horisontale kjønnsarbeidsdelingen); kvinners større andel av ulønnet arbeid gir mindre tid til karrieren; deltid og høyt fravær er lite forenelig med å være professor – professorer må som regel jobbe langt ut over normalarbeidsdag for å holde tritt. Det neste

1 kjønnsanalyse

spørsmålet blir da hvordan det har blitt slik. Hva skyldes denne spesielle arbeidsdelingen mellom kjønnene? Hvorfor har samfunnet blitt organisert slik? Hva skyldes den vertikale kjønnsarbeidsdelingen, den horisontale, og kjønnsfordelingen av ulønnet arbeid, fravær og deltidsarbeid? Feminister som er opptatt av å forklare kjønnsskjevheter med henvisning til hvordan samfunnet er organisert, vil gjerne fortsette langs en slik lei: årsaken er samfunnsorganiseringen. At færre kvinner når toppen, og for eksempel blir professorer, skyldes blant annet, vil de hevde, at kvinner tar et større ansvar hjemme i tråd med den tradisjonelle fordelingen av ulønnet arbeid. Den sterke horisontale arbeidsdelingen reflekterer blant annet at kvinner i Norge får lønn for det arbeidet som i mange andre land, med lavere kvinnesysselsetting, er ulønnet. I og med utbyggingen av velferdsstaten har det blitt skapt nye kvinneyrker knyttet til omsorg for barn, gamle og syke. Dette arbeidet hadde norske kvinner også ansvar for før, i likhet med kvinner i mange andre land. Forskjellen i dag er at kvinnene – i Norge og en hel del andre velferdsstater – i større grad enn i mange andre land lønnes for hva de gjør. I land som Japan og Italia er arbeidsmarkedene mindre horisontalt kjønnsdelte enn i Norge. Dette skyldes at mange av kvinneyrkene i Norge, knyttet til for eksempel velferdsstaten, rett og slett ikke finnes i Japan og Italia, eller er små, med få utøvere. Kvinners merarbeid i den ulønnede omsorgen for barn og gamle kan for eksempel knyttes til at kvinner gjennomsnittlig tjener dårligere enn menn (jf. den horisontale arbeidsdelingen). Det koster mindre for mange familier at hun bruker relativt mer tid hjemme enn på jobb, enn at han gjør det. At menn oftere sitter bedre i det jobbmessig enn kvinner, kan også være en av flere forklaringer på at kvinner har større fravær fra jobb enn menn. Hvis barna blir syke, er det best at mor er hjemme. Far har bedre

hva er feminisme

avansementsmuligheter, og et høyt fravær fra hans side straffer seg derfor relativt mer. Dessuten er kvinner ofte i yrker som gir flere jobbrelaterte helseplager. Det gir økt sykefravær. Tilsvarende kan vi tenke om kvinners deltidsarbeid. Det blir for dyrt om han skal trappe ned for at ting skal gå i hop på hjemmebane. Derfor blir hun den deltidsarbeidende – kanskje med små muligheter til særlig økt stillingsprosent. En betydelig andel av kvinnene som jobber deltid, for eksempel blant sykepleierne, sier at de kunne tenke seg å jobbe heltid; de er «undersysselsatte», som det heter, deres deltid er ufrivillig. Og det viktigste hinderet her er oftest arbeidsgiver, som ikke gir dem tilbud om å jobbe mer. En arbeidsstyrke bestående av en stor andel deltidsansatte gir stor fleksibilitet. Når det er lite å gjøre, slipper arbeidsgiver å ha en gjeng av heltidsansatte gående uvirksomme på full lønn. Når det er mye å gjøre, kan de deltidsansatte mobiliseres uten å få overtidsbetalt. Slik kunne jeg fortsatt for å belyse hvordan feminister ofte ser kjønnsskjevheter som sosiale mønstre med forbindelse til andre sosiale mønstre. Jeg har her konsentrert meg om brede samfunnsmessige trekk, knyttet til den kjønnsmessige arbeidsdelingen. Men fokuset kunne også blitt forsøkt dratt ned og inn i de konkrete organisasjonene det angikk. Er det spesielle trekk ved måten universiteter og høgskoler er organisert på som hindrer at kvinner rekrutteres til toppstillinger? En del feminister har for eksempel fremholdt at ansettelser i akademia skjer gjennom nettverk, og at mange kvinner har et mindre og dårligere nettverk enn mange menn. En konkurrerende forklaringshypotese til denne og lignende hypoteser som fokuserer på samfunns- og organisasjonsmessige forhold, er at noe når alt kommer til alt kanskje kan skyldes individuelle valg. Ta spørsmål om norske kvinners deltidsarbeid. En del kvinner oppgir at deltidstilknytningen er ufrivillig. Andre sier at de ønsker det slik; at de, så lenge familieøkonomien tillater det,

1 kjønnsanalyse

i og for seg gjerne jobber en dag eller to mindre i uken. Det kan være fordi de ønsker mer tid til barna, eller fordi de ønsker mer fritid. Intervjuundersøkelser med kvinnelige sykepleiestudenter viser at mange av dem har valgt denne yrkesveien nettopp fordi den gir mulighet for deltid. Ikke så rent få feminister er imidlertid dypt skeptiske til snakk om at kjønnstradisjonelle valg kan være frie valg. Er ikke alle valg i en eller annen forstand preget av sosial struktur og kultur? Jo, kanskje. Og er det ikke sånn at kvinner taper på å jobbe deltid, både inntekt, avansemuligheter og pensjon? Jo, det er også et poeng. Det interessante spørsmålet blir kanskje da om dette er riktig – taper man kanskje for mye i pensjon på å jobbe deltid? Og dessuten, om noen av valgene noen av oss gjør, kan betraktes som såpass frie at vi rett og slett får ta konsekvensen av dem, fordi vi vet, eller var i en situasjon der vi burde vite, hva konsekvensen var. Er dét rimelig å hevde? Det må naturligvis undersøkes. At kjønnstradisjonelle valg skyldes preferanser den enkelte rent faktisk har, kan i det minste ikke utelukkes per definisjon. Mannsdominansen blant norske professorer kan imidlertid ha enda andre årsaker. Feminister henviser også ofte til kulturelt kjønn: normer for hvordan kvinner og menn er og bør opptre, for hva som er kvinnelig og mannlig. Slike normer kan formidles uttrykkelig – noen sier deg at du ikke «kan» gjøre det eller det, eller «må» gjøre det eller det, fordi du er kvinne eller mann. Slikt kan til og med slås fast ved lov. Mange land har hatt – og har fortsatt – forbud mot kvinner i bestemte jobber, for eksempel innenfor det militære. Kvinner var i århundrer utestengt fra universitetene. De fikk ikke lov til å bli professorer. Kulturelle normer kan imidlertid også formidles mer indirekte, for eksempel ved at vi gjennom å delta i en kultur lærer å assosiere bestemte verdier og virksomheter som kvinnelige, andre som mannlige. I vestlig kultur har fornuft og forsøksvis

hva er feminisme

fornuftsstyrte aktiviteter – som forskningen ved universitetene – tradisjonelt blitt kodet som noe mannlig, mens følelser har blitt betraktet som noe kvinnelig, mindre viktig enn fornuften. Slike normer kan bidra til at kvinner ikke tas seriøst i betraktning som forskere, verken av seg selv eller andre. Dette kan de involverte ha et mer eller mindre bevisst og reflektert forhold til. Det kjønnskulturelle assosiasjonsuniverset kan bidra til at kvinnelige søkere til en professorstilling betraktes som noe mindre «egnet» enn de mannlige, selv om ingen nødvendigvis mener å diskriminere. Selvsagt kan det også forekomme tilfeller av direkte diskriminering – men i norsk akademia i dag er ikke det regelen. Kjønnsnormer kan også internaliseres av kvinnene selv, så de ikke engang søker seg oppover i akademia. Den siste dimensjonen jeg ville nevne, er psykologisk kjønn. Feminister har bidratt til å utvikle teorier om hvordan jenter og gutter utvikler ulike identiteter som også preger dem grunnleggende som voksne. Hvordan dette foregår, kan det være ulike oppfatninger om. Noen psykologiske teorier forsøker å vise at jentene som vokser opp i familier der mor er den primære omsorgspersonen og far er relativt fraværende, utvikler en relasjonsorientert personlig identitet – de blir mer opptatt av at forholdet til andre fungerer enn av seg selv. Guttene derimot søker mot å bli uavhengige og selvtilstrekkelige. Slike teorier kunne så bli forsøkt knyttet til rekrutteringsmønstrene i akademia. For eksempel kunne man forsøke å vise at akademias konkurransekultur – og kanskje også vitenskapsidealene (jf. kapittel 5) – er bedre tilpasset gutters personlighetsstruktur, og derfor øker deres sjanse for å lykkes. Og vi hadde hatt enda en forklaringshypotese. I tillegg kommer andre psykologiske teorier. En del feministiske psykoanalytikere og språkfilosofer har for eksempel hevdet at språket som sådant, slik det har utviklet seg innenfor den vestlige kulturkrets, er en symbolstruktur som underordner det

1 kjønnsanalyse

kvinnelige det mannlige. Det å tre inn i denne symbolstrukturen, det å være i språket, preger så personlighet og kjønnsidentitet på en gjennomgripende måte. Det mannlige blir stående over det kvinnelige. Det å være kvinnelig blir å være den andre, den under. Dette kunne igjen betraktes som et bakteppe for hvorfor konkrete menn også står over konkrete kvinner innenfor ulike hierarkier, for eksempel det akademiske. Innenfor en slik tenkemåte knyttes altså psykologisk kjønn (at kvinner og menn utvikler ulike identiteter) til kulturelt kjønn (språklig bestemte normer innenfor den vestlige kulturkrets). I den førstnevnte type av psykologisk teori jeg nevnte, ble en kjønnsspesifikk psykologisk utvikling knyttet til sosialt kjønn, nærmere bestemt til den tradisjonelle kjønnsarbeidsdelingen med mor hjemme, og far ute og borte. Denne arbeidsdelingen kunne igjen knyttes til kulturelt kjønn. For hvorfor har arbeidsdelingen mellom kjønnene blitt som den er blitt? Og hvorfor reproduseres den? Svaret er sammensatt, men henger trolig sammen med kulturelle normer for hva det passer seg for kvinner og menn å gjøre. Dette er et allment poeng. Ulike dimensjoner ved kjønn kan spille sammen. Mannsdominansen blant professorer kan skyldes ulike forhold. Hva feminister gjerne har fremholdt, er at dominansen har med kjønn å gjøre, og gjerne ulike dimensjoner av kjønn i samspill. Det siste er for øvrig også hva feministiske biologer vil fremholde. Dét kan være verdt å understreke. Biologiske mekanismer kan spille inn, er deres poeng, men slike mekanismer vil alltid virke sammen med samfunn, historie, psykologi og kultur når kjønnsatferd til slutt skal bestemmes. At færre kvinner enn menn er professorer i dag, reflekterer ikke ganske enkelt eksistensen av et særlig kvinnelig omsorgsgen eller lignende.

hva er feminisme

ikke alle som forklarer ut fra kjønn, er feminister Feminister er altså opptatt av å forklare kjønnsskjevheter ut fra kjønn. Dette innebærer ikke at alle som har forklart kjønnsskjevheter ut fra kjønn, er feminister. Den greske filosofen Aristoteles (384–322 f.Kr.) er bare en av mange skikkelser innenfor europeisk tenkning som har vært opptatt av å forklare kjønnsskjevheter i kvinners disfavør, og som i høy grad, på sitt vis, har knyttet forklaringen til kjønn. Ifølge Aristoteles gjorde kvinners natur dem uegnet til å delta i statsstyre. Dette, at kvinner og menn var vesensforskjellige fra naturens side, var hans forklaring kunne vi si, på at menn dominerte politikk og offentlig liv. Vi har en kjønnsskjevhet – kvinner deltar ikke i statsstyret – og forklaringen er kjønn. At Aristoteles uten tvil er opptatt av å anlegge et «kjønnsperspektiv», gjør ham imidlertid ikke til feminist, i hvert fall ikke ut fra gjengse definisjoner. For Aristoteles ikke bare forklarte situasjonen som den var; han mente også at situasjonen var helt riktig som den var. Kvinner verken skal eller bør delta i statsstyre. Dette står i kontrast til hva de fleste feminister, uansett avskygning, har ment. Hva som skiller Aristoteles fra feminister flest, er altså ikke at de, i motsetning til ham, er opptatt av kjønn. Aristoteles er – i likhet med Immanuel Kant (1724–1804), Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) og en rekke andre tenkere som vi ikke til vanlig tenker på som feminister – i høyeste grad opptatt av hvordan forholdet mellom kjønnene er og bør være organisert. Kant skrev en hel del om forskjellene mellom kvinner og menn. Begge kjønn var likeverdige, slik han så det, i den forstand at også kvinner var i besittelse av fornuft og derfor, som alle fornuftsvesener, skulle betraktes som formål i seg selv. Kvinner hadde imidlertid en særlig skjønn og følende natur, og var derfor ikke i besittelse av de samme moralske og intellektuelle evner som menn. At menn

1 kjønnsanalyse

tok seg av viktige offentlige samfunnsoppgaver, var derfor slik det burde være, ifølge Kant. Vi finner en lignende oppfatning hos Rousseau. Ett av Rousseaus mest berømte verk handler om oppdragelse. Fremstillingen er sentrert om to fiktive skikkelser, gutten Émile og jenta Sophie. Mens Émile skal oppdras til å bli en myndig person med de evner som skal til for å delta i samfunnslivet, skal Sophie oppdras til å bli moren til Émiles barn, hans hustru og tjenerinne. Rousseau anla altså i høyeste grad et kjønnsperspektiv på verden – men han var knapt noen feminist. Noe annet kan også være verdt å understreke: Hva som skiller ikke-feministiske «kjønnsforskere» som Aristoteles, Kant og Rousseau fra feminister, er heller ikke at førstnevnte ikke er opptatt av at samfunnet skal være rettferdig. For Aristoteles var det helt sentralt at samfunnet skulle være rettferdig organisert, også når det gjelder kjønn. Feminister vil imidlertid typisk legge noe annet i rettferdighet enn hva for eksempel Aristoteles gjør (jf. kapittel 3).

er alle statistiske kjønnsskjevheter urettferdige? I diskusjonen i dette kapittelet har jeg stort sett forutsatt at mer balanserte kjønnsfordelinger er noe alle feminister uten videre vil være tilhengere av. Og dette er ikke en veldig kontroversiell forutsetning, i hvert fall ikke om vi holder oss til store kjønnsskjevheter i fordelingen av sentrale samfunnsgoder. Hvis statistikken viser at kvinner gjennomsnittlig tjener halvparten av hva menn gjør eller mindre – og dette gjør kvinner i mange land – vil mange feminister reagere. Her må noe være galt. Men hva mer nøyaktig er galt, og hvorfor? Er det i seg selv galt at en fordeling av noe – av inntekten i et samfunn, eller av samfunnets eliteposisjoner – avviker fra en 50/50-fordeling mellom kjønnene? Må vi

hva er feminisme

konkludere med at samfunnet er kjønnsurettferdig så lenge kvinner ikke tjener gjennomsnittlig like mye som menn og ikke innehar halvparten av eliteposisjonene? Hva med at flere kvinner enn menn er sykepleiere, mens flere menn enn kvinner er ingeniører? Er dette galt i seg selv? Er målet en 50/50-fordeling mellom kjønnene når det gjelder alt, eller bare når det gjelder noe? Og hva med andre grupper? Er det forsvarlig å utelukkende fokusere på å sikre kvinner den andelen av et samfunnsgode som tilsvarer deres andel av befolkningen (det vil si 50 %), eller må vi tenke på samme måte når det gjelder andre grupper, for eksempel etniske grupper? Bør målet for eksempel være å sikre ikke-vestlige innvandrere en andel av samfunnsgodene som tilsvarer deres andel av befolkningen? En annen mulighet her er at hele fokuset er feil. Kanskje målet for feminismen ikke er bestemte balanserte kjønnsfordelinger i det hele tatt (resultatlikhet på gruppenivå), men snarere å sikre alle like muligheter (mulighetslikhet på personnivå)? For: Tenk om kvinner reelt sett hadde hatt de samme mulighetene som menn til å bli ledere og ingeniører og heltidsarbeidende, men ikke i like stor grad hadde ønsket det. Hvis da menn endte opp med å være i prosentvis flertall blant ledere og ingeniører, mens kvinner endte opp med å utgjøre flertallet av ikke-ledere og sykepleiere, og menn tjente prosentvis bedre enn kvinner – blant annet fordi ledere tjener bedre enn ikke-ledere, og ingeniører tjener bedre og jobber mindre deltid enn sykepleiere – hadde vi da strengt tatt hatt et «problem»? Hvis en kvinne i en slik situasjon like fullt valgte å bli deltidsarbeidende sykepleier, fordi dette var hva hun ønsket – og hun av den grunn kom relativt dårligere ut økonomisk – var det ikke da hun selv som måtte bære ansvaret? Eller blir noe galt her likevel? Kanskje er det ikke nødvendigvis avgjørende at kjønnsfordelingen er 50/50 verken blant sykepleiere eller ingeniører, men at ingeniørene ikke tjener så mye mer

1 kjønnsanalyse

enn sykepleiere? Kanskje tjener deltidsansatte også urimelig mye mindre enn heltidsansatte? Ikke-ledere altfor lite i forhold til ledere? Er målet muligens at alle skal ha like muligheter til å innta ulike stillinger og posisjoner i samfunnet – men samtidig at hva ulike velger og går for, skal ha mindre inntektsmessige konsekvenser enn hva som er tilfellet i dag? Skal vi tilstrebe like muligheter når det gjelder noe, og like resultater, eller i hvert fall likere resultater, når det gjelder annet (for eksempel inntekt)? Igjen, ser vi, dukker spørsmålet om frie valg opp – og om vi, hvis valgene er frie nok, skal kunne stilles til ansvar for dem. En ekstrem posisjon her vil være at vi aldri er frie nok til å kunne stilles til ansvar for noe som helst. Det motsatte ytterpunkt er at individet stilles til ansvar for alt mulig det måtte foreta seg. De fleste – også de fleste feminister – vil vel mene noe imellom disse ytterpunktene. Da må dette også legges inn i kjønnsanalysen. Hvis en ressurssterk middelklassekvinne trapper ned på lønnsarbeidet i småbarnsfasen, kan dette skyldes struktur og kultur, men det kan også skyldes kvinnens egne prioriteringer og livsvalg. Hva jeg også har gjort i det ovenstående, er å skissere to litt ulike betydninger av begrepet likestilling eller likhet, og kontrastert en feminisme som fokuserer på like resultater med en feminisme som fokuserer på like muligheter. Bare førstnevnte vil uten videre se på enhver kjønnsskjevhet som urettferdig. I tillegg kan feminister jo vektlegge andre mål i stedet for eller i tillegg til eller foran likhet, det være seg resultatlikhet eller mulighetslikhet. Som jeg tok opp i innledningen til boken, kan de jo for eksempel være opptatt av frihet, av mangfold, av å utvikle mer omsorgsfulle og ansvarlige mellommenneskelige relasjoner. Og det at ressurser i et samfunn er fordelt likt mellom kvinner og menn, er ikke nødvendigvis noen god indikator på noe av dette. Et kjønnsbalansert samfunn der goder er delt 50/50 mellom kjønnene, kan være et samfunn der alle er sikret sivile friheter

hva er feminisme

som ytringsfrihet og reproduktiv frihet, det kan være et samfunn preget av mangfold og av omsorg – men det trenger ikke å være det. Vi kunne tenke oss et samfunn der ytringsfriheten og den reproduktive friheten var innskrenket, der kvinnene som besatt lederposisjoner hadde en bestemt sosial og etnisk bakgrunn, der syke, gamle og barn fikk lite og dårlig omsorg – som like fullt var et kjønnsbalansert samfunn. Riktig brukt kan statistiske kjønnsfordelinger fortelle mangt. Men ikke alt.

Videre lesning

Bradley, Harriet 2007. Gender. Cambridge: Polity Press. Connell, Raewyn 2009. Gender. Cambridge: Polity Press. På engelsk finnes en rekke innføringer i kjønnsforskning og feminisme. Bradley og Connell anbefales. Jacobsen, Joyce P. 1998. The Economics of Gender. Malden, Massachusetts: Blackwell. Lærerikt om kjønn, tall og statistikk. Lorentzen, Jørgen og Wenche Mühleisen (red.) 2006: Kjønnsforskning. En grunnbok. Oslo: Universitetsforlaget. Tverrfaglig innføring i kjønnsforskning på norsk. Visvanathan, Nalini m.fl. 1997. The Women, Gender and Development Reader. London: Zed Books. Om kjønn, fattigdom og utvikling.

Hva er funksjonshemming.indd 6

16.08.2010 13:56:52

9788215007632_forslag.qxd:omslag1

06-11-09

11:50

Side 1

FEMINISME

ISBN 978-82-15-00763-2 9

788215 007632

Cathrine Holst

hva er

FEMINISME Cathrine Holst