Issuu

Boken er skrevet for jurister og andre med interesse for idrett og idrettspolitikk.

t r o n d s o lva n g er professor dr. juris ved Nordisk institutt for sjørett, Universitetet

i Oslo, med doktorgrad i internasjonal kontraktsrett. Han har tidligere vært forretningsadvokat, og han brukes som dommer i kommersiell voldgift. Han har også vært dommer ved de ordinære domstolene og i Det internasjonale skiskytterforbunds (IBU) antidopingpanel. Solvang har også erfaring fra lovgivningsarbeid. Av idrettslige meritter var han i sin tid juniorlandslagsløper i langrenn og hadde norgesrekord i sykling.

Doping i idrett

Boken løfter fram slike indre spenninger og gir en kritisk analyse av dopingjussen med utgangspunkt i et norsk rettsperspektiv. Den gir videre en historisk gjennomgang av dopingreglene fra den spede begynnelse og fram til i dag. Forfatteren dybdeanalyserer en rekke dopingsaker, også norske, som har hatt en sentral rolle i den internasjonale dopingjussen.

t r o n d s o lva n g

Dopingjussen er en ung rettsdisiplin, og den er utpreget internasjonal. Idrettens dopingregler gjelder på tvers av landegrenser og rettssystemer. Men regelverket er ikke uten indre motsetninger – og i møte med konkrete saker får spenningene reelle konsekvenser for utøverne.

t r o n d s o lva n g

Doping i idrett en rettslig

a n a ly s e

ISBN 978-82-15-05075-1

9 788215 050751

9788215050751_Doping i idrett Overtrekk.indd 1

27.08.2026 09:01

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 2

08.09.2026 15:03

Trond Solvang

DOPING I IDRETT En rettslig analyse

Juridika

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 3

08.09.2026 15:03

© Aschehoug AS ved Juridika 2026 ISBN 9788215050751 papirbok ISBN9788215050737 EPUB ISBN 9788215050744 Juridika Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Aschehoug ved Juridika Postboks 363 Sentrum 0102 Oslo e-post: post@juridika.no www.juridika.no Omslagfoto: Trond Solvang Omslag: ottaBOK / Sissel Tjernstad Sats: ottaBOK Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Boken er satt med: Adobe Stempel Garamond 10,5/14 pkt. Papir: 90 g Amber Graphic Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 4

08.09.2026 15:03

Forord

Jeg begynte av nysgjerrighet å lese CAS-dommer om doping vinteren 2016. Dommene slo meg å være av høy faglig kvalitet, og jussen var eksotisk; man finner ikke slik juss på andre livsområder. Så kom i juli samme år den norske Sundby-saken, så kort tid etter, Johaug-saken. Sakene ga ytterligere spore til å trenge inn i denne jussen. Jeg kom i det tidsrommet i kontakt med daværende skipresident Erik Røste for utveksling av erfaringer, en kontakt som utviklet seg til varig vennskap. Jeg arrangerte i fakultetets regi et større seminar om doping og Johaug-saken, og jeg engasjerte meg i samfunnsdebatten til støtte for Johaug, som en oppdemming mot det jeg opplevde som ufundert skråsikkerhet blant enkelte sportskommentatorer. I det tidsrommet kom jeg på tanken om å skrive bok om temaet, og jeg fikk etter hvert, i 2020, avtale med Universitetsforlaget om et bokprosjekt. Motivasjonen bak prosjektet var fascinasjon for dopingjussen kombinert med egen idrettsinteresse: Jeg syklet i 1997 nordisk mesterskap på 50 km tempo, der de danske medaljørene i ettertid innrømmet EPO-bruk. Bokprosjektet har hatt en kronglete tilblivelse. Det begynte med en relativt kort tekst om Johaug-saken, som så ble utvidet til Sundby-saken. Så tok det ene det andre; jeg leste en rekke CAS-dommer under det nåværende regelverket, og etter hvert også CAS-dommer under de tidligere regelverkene, i dopingjussens barndom. Disse tidlige CAS-dommene fortalte mye om grunnlagstenkingen i dopingjussen, og det ledet meg over i nasjonalrettslig tenking, særlig i tysk, amerikansk, sveitsisk og engelsk rett. Med en slik utvidet horisont truet materialet med å sprenge enhver fornuftig ramme, og jeg var, for å komme i mål med prosjektet, henvist til å skjære bort en del stoff. Etter mange avbrekk underveis endte prosjektet med den boka som her foreligger. Dopingjussen er et sært tema. Det er intet fagmiljø det er naturlig å dele tenkingen med. Prosjektet har vært ensomt. Men drahjelp har jeg likevel fått av en indre krets som jeg har følt jeg har skrevet for. Det gjelder kameratene Eddy, Einar, Henry og Vegard – og broren min Øyvind. På et sent stadium fikk jeg også uvurderlig drahjelp, og nyttige innspill (flere målgivende pasninger, så å si), av kollega Hans Jacob Bull, og i sluttspurten også av redaktør Anne Cathrine Sundby og manuskoordinator Gunhild Eide.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 5

08.09.2026 15:03

6 |

Forord

Jeg skylder også en takk til Fredrik Ånes, som leste gjennom deler av materialet på et tidligere tidspunkt, og til Inger Hamre for å bistå med kilder og registre. Men den største takken går til Beate, som har holdt ut med prosjektet, og meg, på hjemmebane. Jeg var i min ungdom på juniorlandslaget i langrenn. Der bodde jeg på rom med Geir Holte. Vi diskuterte mangt og mye. Han hadde et retorisk knep som sluttord på sine synspunkter, han sa: – Dette har jeg tenkt mye på! Jeg gjør med denne boka Geir Holtes ord til mine. Vollen, august 2026 Trond Solvang

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 6

08.09.2026 15:03

Innledning

Doping i et nøtteskall

I dagligtale betegner man gjerne doping som det å jukse: å bruke prestasjonsfremmende stoffer eller metoder som i idretten er ulovlige og dermed gir urettmessige fordeler overfor ens konkurrenter. En slik forståelse utgjør kjernen også i idrettens dopingregler, men uttrykket har der en videre betydning: Det forstås som et register av uønsket atferd, mer eller mindre direkte knyttet til dagligtalens forståelse av juks. Det kan dreie seg om alt fra inntak av forbudsstoffer til brudd på meldepliktbestemmelser, omsetning av dopingmidler, bruk av trusler for å hindre varsling om andres doping (andres juks) osv. Begrunnelsen for disse dopingreglene er sammensatt. Det dreier seg dels om hensyn til utøveres helse, dels sikring av like konkurransevilkår (fair play), dels ivaretakelse av idrettens anseelse og dels ivaretakelse av etiske prinsipper på et mer generelt plan. Ved overtredelse av reglene er det tale om én av to reaksjoner (sanksjoner). Den ene gjelder utestengelse fra organisert idrett for et kortere eller lengre tidsrom. Sanksjonen er beslektet med sivilrettslig straff ved at de bakenforliggende hensyn i hovedsak sammenfaller: å markere misbilligelse og tilføre et onde som reaksjon mot uønsket atferd. Det er likevel ikke tale om straff i egentlig forstand; det dreier seg ikke om samfunnets reaksjon overfor borgere, men om disiplinærstraff innenfor rammen av foreningsrett og idrettens regelverk. Den andre reaksjonen er diskvalifikasjon av idrettsresultater (resultattap) fra den eller de konkurransene overtredelsen gjelder. Denne reaksjonen har ingen direkte paralleller i det sivilrettslige; den stammer fra idrettens egenart, som nettopp dreier seg om å oppnå resultater i konkurranser. Reaksjonen er ikke tenkt som straff slik utestengelse er det. Den er tenkt som en reaksjon på overtredelse av konkurransereglene (brudd på spillets regler), på linje med andre tilsvarende brudd som etter omstendighetene kan lede til diskvalifikasjon. Slikt kan være alt fra overtredelse av vektregler i bilsport til feil trasévalg i langrenn. Fenomenet doping kan videre gjelde sivilrettslig strafforfølging, avhengig av hvordan slike sivilrettslige regler er utformet. Slik sivilrettslig straff forfølges av politi og påtaleorganer etter ordinære straffeprosessuelle regler og er ikke direkte overlappende med idrettens foreningsrettslige sanksjonering, verken når det gjelder reglenes innhold eller reaksjonsformene.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 17

08.09.2026 15:03

18 |

Innledning

I denne boka ser vi på dopingtematikken relatert til utøveres overtredelse etter idrettens regelverk og med hovedvekt på overtredelse i form av inntak av forbudsstoffer; det å «teste positivt». Grunnen er at denne overtredelsen er den praktisk sett mest sentrale, den er også den rettslig mest kompliserte og dermed også den mest interessante.

Historikk

Doping ble for alvor avdekket som et problem på 70- og 80-tallet, særlig ved bruk av anabole steroider og veksthormoner, senere også EPO (erytropoietin). På det tidspunktet tok IOC (Den internasjonale olympiske komite) og de internasjonale forbundene grep for å få bukt med problemet. Medisinsk kunnskap sto helt sentralt i den prosessen, både for etablering av forbudsstofflister, avdekking av inntak av forbudsstoffer gjennom prøvetaking og laboratorieanalyser av dopingprøver – og med tilhørende sanksjoner ved positiv prøve, gjennom resultattap og/eller utestengelse. Uten en slik sanksjoneringsmetodikk basert på positive prøver ville man i realiteten stå hjelpeløs i kampen mot doping; man får jo ingen innrømmelse av bruk av forbudsstoffer fra dem som har til hensikt å jukse.1 De internasjonale særforbundene (de ulike idrettene) hadde den gang hvert sitt antidopingregelverk, vedtatt av forbundets lovgivende organ; dets kongress. Regelverkene varierte den gang betydelig, særlig med tanke på straffutmåling (utestengelsens lengde). Men de fleste forbund hadde regler med såkalt objektivt ansvar: Resultattap skjedde automatisk etter å ha testet positivt, og straff (utestengelse) ble også ilagt på objektivt grunnlag – basert på tanken om at positiv prøve ga tilstrekkelig bevis for en forutgående atferd som ble rammet av straff. I denne tidlige fasen av kampen mot doping varierte også rettspleien, det vil si de beslutningsinstansene som idømte dopingsanksjoner. Hvert særforbund hadde sitt eget domsorgan (eller de tok beslutninger i de styrende organer), uten noen koordinerende ankeinstans. CAS (Court of Arbitration for Sport), med sete i Sveits, ble opprettet av IOC i 1983 for håndtering av blant annet IOCs dopingtvister, men langt fra alle forbund benyttet seg av CAS som koordinerende ankeinstans.2

En belysende gjennomgang av denne samlede tematikken gis av Ljungqvist (2017) s. 95 flg. Ljungqvist var i denne perioden leder av Det internasjonale friidrettsforbundets (IAAF) medisinske komite samt visepresident i forbundet. Ljungqvist (2017) s. 105 beskriver hvordan IAAF fastholdt sitt domsorgan, som IAAF anså var mer kompetent enn CAS i dopingtvister. IAAF aksepterte CAS først etter at de ble tvunget til det av IOC, via WADA-koden, og da som vilkår for å få delta i Athen-OL i 2004.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 18

08.09.2026 15:03

Innledning

| 19

Sentrale aktører og gjeldende regelverk

Den nevnte asymmetrien mellom de ulike idrettene, sammen med enkelte dramatiske dopingskandaler på slutten av 90-tallet,3 ga anstøtet til opprettelsen av WADA (World Anti-Doping Agency) i 1999, som et samarbeidsprosjekt mellom IOC og en rekke nasjonalstater, med 50 % eierskap på hver.4 En sentral rolle for WADA var å utarbeide et felles dopingregelverk for samtlige idretter, og et slikt regelverk – WADA-koden5 – ble utarbeidet i 2003 og trådte i kraft i 2004, med senere revisjoner i 2009, 2015, 2021 – og, rett rundt hjørnet, i 2027. WADA-koden ble gitt sivilrettslig legitimitet gjennom UNESCO-konvensjonen mot doping, utarbeidet i 1999 og trådt i kraft i 2007.6 Konvensjonen forplikter medlemsstatene (i alt 191) til å ta aktive skritt i kampen mot doping, og WADA-koden er inntatt som vedlegg til konvensjonen. Koden er ikke som sådan folkerettslig bindende, idet kun idrettsorganer (stakeholders) er bundet av den, men det at den er gjort til konvensjonsvedlegg, bidrar likevel til å gi den sivilrettslig tyngde. WADA-koden bygger i stor grad på tidligere forbunds regelverk, særlig IOCs tidligere OMADC (Olympic Movement Anti-doping Code). Sentrale nyvinninger ble likevel gjort. Disse kan sammenfattes: a) De tidligere reglene med objektivt ansvar ble supplert med enkelte komponenter av skyldansvar for straff (utestengelse).7 b) Reglene ble gjort enhetlige for alle idretter, herunder med felles regler for straffutmåling. c) CAS ble gjort til felles ankeinstans for alle idretter. d) WADA ble gitt den styrende rollen, både som lovgiver, påtale- og ankeberettiget part i enkeltsaker og som styringsinstans for de sentrale kontrollfunksjonene innen antidopingarbeidet. WADA-kodens samkjøring av idrettens regelverk med idrettens rettspleie (CAS) har i sin tur en sentral betydning for hva som i dopingjussen skal gjelde som de rettslig relevante og bindende rettskildene. Det dreier seg i prinsippet om 3 4 5

6 7

Det vil si Festina-skandalen i sykling i 1998 og skandalen rundt det IOC-akkrediterte Roma- laboratoriets unnlatelse av å rapportere positive prøver samme år – se Ljungqvist (2017) s. 104. Se om historikken https://www.wada-ama.org/en. Jeg bruker uttrykket «WADA-koden» eller «Koden» fra det engelske World Anti-Doping Code (WADC). Uttrykket «kode» er ikke helt godt på norsk, en bedre benevnelse ville være «regelsett» eller «kodeks», men jeg bruker likevel det enkle «kode». Se https://en.unesco.org/themes/sport-and-anti-doping/convention. Jeg bruker her uttrykket «utestengelse» selv om dopingreglene i norsk oversettelse og NIFs lov bruker «utelukkelse». Jeg finner «utestengelse» mer treffende. På tysk brukes det betegnende «Sperre», på engelsk «ineligibility» (ikke-kvalifiserende) og på fransk «suspension».

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 19

08.09.2026 15:03

20 |

Innledning

tre kilder: WADA-kodens bestemmelser, Kodens forklarende merknader til de ulike bestemmelsene og CAS-praksis til belysning av bestemmelsenes forståelse. Idrettens regelverk og rettspleie er slik sett gjort «autonomt»; sivilrettslige prinsipper er i hovedsak utelukket som rettskilde, dels ved at Koden selv postulerer å ivareta sentrale sivilrettslige prinsipper, og at den skal forstås «autonomt»,8 dels ved at den ekskluderer ytterligere anvendelse av slike sivilrettslige prinsipper,9 og dels ved at CAS er gjort til idrettens øverste domsinstans. En slik tilsiktet ekskludering av sivilrettslig tenking er like fullt et sammensatt tema, noe vi kommer til. For norsk retts del er Kodens regler inkorporert gjennom Norges idrettsforbunds (NIFs) lov kap. 12.

Testing positivt og straff – ulike løsningsmodeller

Forbudsstoffene dreier seg i hovedsak om tre kategorier: a) Potente stoffer med langtidseffekt, som anabole steroider, veksthormoner og EPO. b) Kamuflasjestoffer, som diurater (vanndrivende) for å «skylle ut» og fjerne spor av dopingstoffer. c) Stimulanter brukt i konkurranser, som kokain og efedrin. Det finnes også andre kategorier som er idrettsspesifikke, for eksempel betablokkere i skyting og alkohol i bilsport. Stoffene framgår av WADAs forbudsliste som oppdateres årlig. For de fleste stoffer er det slik at de utgjør positiv prøve uansett stoffmengden påvist i prøveanalysen. Men det finnes visse unntak, der nedre terskel er satt for hva som skal telle som positiv prøve, på grunn av erfaringsmessig grensegang mot kroppsintern (endogen) stoffproduksjon. Det er videre visse stoffer som er lovlige for helseformål inntil en viss dosering, men ulovlig ved dosering utover en slik grense. Det er stoffer jeg betegner som terskelverdistoffer, og vi kommer til dem ved omtale av Sundby-saken (del IV). Ulike tankemodeller har gjennom dopingjussens historie vært i spill for å regulere forholdet mellom det å teste positivt og idømmelse av straff. I så måte har det betydning at ulike stoffer har ulikt potensial for å peke mot en bak8

Se Kodens 2021-versjon, hvor det sies at Koden «has been drafted giving consideration to the principles of proportionality and human rights». Se videre merknader til Kodens 2003-versjon art. 10.5.2, hvor det postuleres at Kodens skyldprinsipper er «consistent with basic principles of human rights». Se Kodens Preamble, hvor det blant annet sies at den skal forstås uavhengig av strafferettslige og sivilrettslige regler.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 20

08.09.2026 15:03

Innledning

| 21

enforliggende atferd av forsett («doping»). Visse stoffer, som EPO, er ganske entydig bevis på forsett, idet det tas i sprøyteform og er ment for kreftbehandling; man får det ikke i seg utilsiktet. Men for de fleste stoffer, som for eksempel steroider, kan utilsiktet inntak tenkes, og det er her det vanskelige oppstår ved reguleringen av forholdet mellom testing positivt og straff. Hva sier testing positivt om den atferden som lå bak inntak av forbudsstoffet? Vi ser på noen tankemodeller for å vise hvilke variabler som er i spill: a) Det kunne tenkes en rendyrket modell basert på prevensjonsbetraktning og dopingbekjempelse som gjorde det enkelt: Testing positivt ga en normalstraff på for eksempel to år, punktum – det vil si uten å la utøveren bli hørt om mulig unnskyldelige forhold bak inntaket. Det er det som kalles objektivt ansvar i sin rene form, og som vi skal se at Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF)10 tidligere opererte med.11 Gitt et tilfelle der utøver uforskyldt hadde fått i seg et forbudsstoff, vil det å bli rammet av straff være en kostnad ved effektivitetshensynet bak det objektive ansvaret. b) Så kan en annen modell tenkes, også basert på objektivt ansvar, men med inndeling i stoffkategorier, slik at testing positivt på én kategori, ga én straff, en annen kategori en annen straff. Med andre ord at man hadde ulike ideer om straffverdighet ved forsettlig bruk av ulike kategorier, for eksempel slik at de potente stoffene ga høyere straff enn stimulanter. Vi skal se at IOCs tidligere regelverk bygde på en slik modell, og at den todelingen finnes i ulike fasonger også i vår tids regelverk. Jeg skyter inn en merknad om min begrepsbruk. Jeg kaller den stoffkategorien som gir skjerpet straff, «harde» stoffer, og den som gir mildere straff, «milde» stoffer. Det er av framstillingsmessige grunner, for å unngå det tungvinte (slik det brukes i regelverket): ikke-spesifiserte (= «harde») og spesifiserte (= «milde») stoffer. Min begrepsbruk er ikke ment å si noe om alvorsgrad i de to kategoriene, utover de ulike rettslige konsekvensene. c) Nok en modell kan tenkes med utgangspunkt i a) eller b), men med adgang til å ta hensyn til unnskyldende omstendigheter til nedjustering av straffen, for eksempel med et «gulv» for nedre straff til det halve av normalstraffen. Det er fortsatt objektivt ansvar, i betydningen: Man fritas ikke for straff, men straffen kan reduseres, som en «nådebestemmelse» (rule of clemency), slik vi skal se eksempler på. 10 11

Senere endret navn til World Athletics. Riktignok med adgang for utøveren i etterkant til å søke om gjeninntreden for IAAFs styrende organer, se omtalen av Gatlin i del I kap. 1.4.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 21

08.09.2026 15:03

22 |

Innledning

d) Som c), men i tillegg slik at dersom utøveren kan vise at inntak av forbudsstoffer var uunngåelig i en gitt situasjon (for eksempel gjennom stoffinntak i drikkevann eller ved å spise storfekjøtt), så bortfaller straffansvaret. e) Så kan modell d) tenkes koplet mot modell c), altså at ulike stoffkategorier av «harde» og «milde» gis ulik virkning, for eksempel ved at «gulvet» ved «harde» stoffer ikke er der ved «milde»; straffen kan settes sømløst ned til kun advarsel. Slike kombinasjoner gir kompleksitet, men de er der helt fram til vår tid. f) Så kunne tenkes en rett fram modell av skyldansvar, der det sies at inntak av forbudsstoffer er forbudt, men at det ved idømmelse av straff kreves forsett eller uaktsomhet, og uten at straffen knyttes til noen tenkt normalstraff ved testing positivt – slik vi skal se at de norske reglene var før WADA-koden. g) Så kan man tenke seg et ytterpunkt til modell a), ved at straff ved testing positivt betinger prestasjonsfremmende hensikt på utøverens hånd. Det er eksempler på slike regler fra før WADA-koden, men de er problematiske i et doping-bekjempelsesperspektiv: Det ville være for lett for utøveren ganske enkelt å påstå uvitenhet bak inntaket. Men en slik modell om prestasjonsfremmende hensikt kan tenkes kombinert med andre, for eksempel med modell e): at en ikke-prestasjonsfremmende hensikt er knyttet til én stoffkategori, «milde» stoffer som gir lempeligere utmåling, enn ved «harde». Dette er faktorene som er i spill. Og nær sagt samtlige inngår i en eller annen fasong i vår tids regelverk, WADA-koden. Denne kompleksiteten innebærer at dopingjussen er preget av en rekke indre spenninger. Det er sentralt i denne boka å løfte fram slike spenninger for å vise hvorfor gjeldende rett er så lite entydig som den er.

Rettspleien

Til bildet av indre spenninger hører også noen ord om idrettens rettspleie. Det er normalt tale om to-instans pådømmelse. Førsteinstansen er koplet til hvem som hadde prøvetakingsansvar for den positive prøven. Med Johaug som eksempel: Her skjedde prøvetaking under et treningsopphold på norsk jord i regi av ADNO (Antidoping Norge). ADNO hadde etterforskningsansvar, og dopingsaken ble brakt inn for førsteinstanspådømmelse i Norge, for Norges idrettsforbunds (NIF) domsutvalg,12 og saken ble anket videre inn for CAS, 12

Etter initiativ fra Kulturdepartementet blir fra 1. januar 2027 dopingsaker løftet ut av NIFs domsutvalg og prøvd for et nyopprettet domsorgan organisert som en stiftelse. Endringen berører ikke drøftelsene i denne boka.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 22

08.09.2026 15:03

Innledning

| 23

i Sveits. Med Sundby-saken som annet eksempel: Her skjedde prøvetaking i forbindelse med internasjonal konkurranse i regi av FIS (Det internasjonale skiforbundet), og det var FIS som var etterforskning- og påtaleinstans, med saken brakt inn for pådømmelse i Sveits, for FIS’ foreningsdomstol (som besto av styremedlemmer i FIS) – og saken ble anket videre inn for CAS, i Sveits. Med tanke på de indre spenningene i regelverket blir ikke disse mindre ved at pådømmelse skjer hos nasjonalt og internasjonalt spredte organer, gjerne forankret i de ulike lands rettskulturer og med blandet innsikt i dopingjussens irrganger. Dopingjussen er ment koordinert med CAS som anke- og styringsinstans. Men også her eksisterer det indre spenninger. CAS er voldgift13 og med et dommerregister på ca. 400 dommere. Riktignok brukes i praksis kun et titall av disse i dopingtvistene. Men disse dommerne er internasjonalt rekruttert. De har sin forankring i hvert sitt nasjonale rettssystem, som ikke nødvendigvis nærmer seg de dopingrettslige spørsmålene på noen enhetlig måte. Når regelverket i tillegg har tvetydige signaler, oppstår en stor mengde variabler som gjør ensretting av rettspraksis (CAS-praksis) problematisk. Med andre ord: Det er indre spenninger i rettspleien som kan få uheldige utslag ved at resultatet i en gitt sak i betydelig grad avhenger av CAS-panelets dommersammensetning. Vi skal senere se fra Johaug-saken at den typen spenninger spilte inn, blant annet ved at CAS-dommen ble avsagt under dissens.

Hva boka handler om

Denne boka er ingen kommentarutgave over idrettens dopingregler. Siktemålet er et annet: å løfte fram utvalgte problemområder for nærmere analyse. Ett slikt eksempel er allerede nevnt: Da WADA-koden ble lagd i 2003, ble den basert på en krysning mellom ulike ansvarsformer (skyldansvar og objektivt ansvar). En slik øvelse er faglig krevende, og det kan ikke sies at produktet i ett og alt ble vellykket; det inneholder som nevnt rettslige signaler i ulike retninger som gir regelverket indre spenninger. De innledende delene av boka (del I og II) er viet dette temaet. Det er her behov for å gå relativt grundig inn på regelverk og rettskilder (CAS-praksis, men også sivil rettspraksis) fra før WADA-koden for å ha den rette forståelsen av vår tids regler, noe som i sin tur gir inngangen til den påfølgende drøftelsen av Johaug-saken (del III) og Sundby-saken (del IV). Et gjennomløpende tema av indre spenninger gjelder de ulike stoffkategoriene som inngår i regelverkets forbudsliste. En slik inndeling – i det jeg kaller «harde» og «milde» stoffer – har sin opprinnelse i regler med objektivt ansvar. Der ga en slik inndeling mening for det som kunne kalles straffverdighet ved 13

Privat tvisteløsning, se Solvang (2022).

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 23

08.09.2026 15:03

24 |

Innledning

overtredelser. Når så sentrale skyldkomponenter ble innført med WADA-koden, hadde ikke den tidligere inndelingen den samme funksjonen, men de strafferettslige konsekvensene ved inndelingen ble likevel i hovedsak videreført. Reglene er her problematiske i et begrunnelsesperspektiv (del II kap. 2.5). Nok et område verdt å nevne er forholdet mellom straff (utestengelse) og resultattap. Når disse sanksjonene er i spill i en og samme sak (det er testet positivt i konkurranse), oppstår behov for å samkjøre dem; når skal utestengelsen regnes fra, og hva med resultattap dersom utestengelsen gis virkning bakover i tid? Variasjonsmengden av løsninger er her legio, og vi skal se at materien er preget av usystematisk tenking (del VI). Videre: Som ledd i tematikken kan det tenkes at utøvere har blitt utestengt i lengre tid enn domstolen i siste instans (CAS) finner er riktig. Det dreier seg om det man kan kalle oversoning, noe som i sin tur foranlediger spørsmål om erstatning for tap lidt ved urettmessig utestengelse (del VII). Så kan det spørres: Hvilken posisjon jobber jeg ut fra når jeg på de utvalgte områdene foretar en form for diagnostisering av dopingjussen? Noe forenklet kan det sies at jeg inntar en norskrettslig posisjon basert på norske sivilrettslige prinsipper. Med eksempel fra Johaug-saken: Jeg bedømmer domsorganenes skyldvurderinger fra uaktsomhetsbedømmelser man kjenner fra norsk erstatnings- og strafferett. Det betyr ikke at mulig avvikende utfall i det idrettslige er «feil», men det gir en plattform for å bedømme hvordan idrettens domsavgjørelser ser ut, fra et annet perspektiv enn idrettens eget. Et slikt norsk ståsted er berettiget også fordi de sakene jeg går i dybden på (Johaug, Sundby og dels Aanes), gjelder norske utøvere, og der to av dem (Johaug og Aanes) ble parallellbehandlet i en norskrettslig ramme, og av CAS.

Et leseråd

Boka er primært skrevet for jurister. Men håpet er at den kan ha interesse også for ikke-jurister. Jeg har av den grunn inntatt saksforholdet i en rekke doping saker relativt detaljert, med tanke på at sakene viser den virkeligheten som ligger bak de rettslige analysene. Håpet er at ikke-jurister bærer over med de mer juridisk-tekniske analysene og hopper videre til der det finnes tryggere grunn under føttene. Håpet er også at sammenfatningen av de juridiske analysene gir perspektiver av interesse på et idrettspolitisk plan.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 24

08.09.2026 15:03

DEL I

Historikk – rettsstillingen før WADA-koden

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 25

08.09.2026 15:03

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 26

08.09.2026 15:03

Kapittel 1

Regelverk før WADA-koden 1.1

Innledning – virkelighet og virkemidler

Det har interesse å se nærmere på ulike regelverk fra tiden før WADA- koden fordi det gir ulike innganger. Det gir inngang til det vi senere skal se av CAS-praksis basert på dette regelverket, det gir inngang til det vi skal se av sivile domstolers sensur av deler av regelverket – og det gir inngang til sentrale deler av WADA-koden, helt fram til i dag. Ved gjennomgangen er det grunn til å huske virkelighetsbildet: Jussen var ung og dopingtrusselen nær og eksistensiell. Man tenkte problembekjempelse mer enn rettighetsposisjoner og havnet slik sett tilbake til primitiv strafferett med objektivt ansvar. Det var ikke nødvendigvis jurister som satt som regelgivere, og heller ikke i beslutningsinstanser (førsteinstans) som ofte besto av de aktuelle forbunds styrende organer. Det fantes i liten grad utbroderte eller uttenkte typetilfeller for å bedømme virkningen av grovskårne regler. Det må også huskes at foreningsrettspleie ikke har de tvangsmidlene til rådighet som sivile domstoler har (tvungen vitneplikt, straff for falsk forklaring osv.). Også dette tilsa grovskårne regler der man i liten grad åpnet for utøveres bevisførsel rundt omstendighetene bak den positive prøven. Alt dette tilsa at positiv prøve var kardinalbeviset for dopingovertredelse, og at sanksjoner ble knyttet til den positive prøven som sådan. Dette sies ikke for å være apologetisk, men for å gi en realistisk ramme. Likevel skal vi se en slående forskjell i tankemodeller og faglig kvalitet i de ulike regelverkene. Det vi særlig skal se etter, er: separasjon av straff (utestengelse) fra resultattap, spennvidden av tenkemåter ved lengden av utestengelse samt visse forbunds rot i utformingen av reglene rundt skyld og forholdet til objektivt ansvar.

1.2

IOCs regler – OMADC (Olympic Movement Anti-Doping Code)

OMADC er sentrale av flere grunner. De trådte i kraft i 2000 og ga inspirasjon til den senere WADA-koden som i førsteversjon kom i 2003, og som i stor grad viser til OMADC som regelmodell. De er også sentrale fordi de dannet mønster

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 27

08.09.2026 15:03

28 |

Del I Historikk – rettsstillingen før WADA-koden

for andre forbunds regler, delvis påtvunget ved at IOC satte som vilkår for de ulike forbundenes OL-deltakelse (under Sydney-OL i 2000) at forbundene innlemmet OMADC som del av sine regler. Vi skal se på noen sentrale trekk ved reglene. Vi begynner med reglenes fanebestemmelse og programerklæring i Fortalen (Preamble), der det blant annet framgår en målsetting om «fullstendig å utradere doping fra idrett» og at reglene er gitt for å «sikre respekt for de etiske ideer som ligger implisitt i rettferdige konkurranser»: «WHEREAS one of the fundamental objectives of the Olympic Movement is to completely eliminate doping from sport, […] WHEREAS the Olympic Movement Anti-Doping Code is essentially intended to ensure respect for the ethical concepts implicit in Fair Play, the Olympic Spirit and medical practice and to safeguard the health of athletes; […].»

Det er intet å utsette på en slik programerklæring. Det er samtidig grunn til å påpeke at den bærer i seg en forestilling om noe grovt klanderverdig, typisk forsettlig doping (juks). Man ville for eksempel ikke si at det å få i seg stoffer ved ombytting av et vannglass (Puerta-saken), eller utilsiktet inntak gjennom en leges feilaktige råd (Johaug-saken), bryter med etiske ideer for Fair Play. Og det virker heller ikke realistisk å skulle fullstendig utradere (completely eliminate) slike tilfeller av utilsiktet inntak. Reglene fortsetter med en innsirkling av hva doping er, i art. 1, der det sies at doping bryter med grunnleggende idrettsetiske prinsipper, at doping er forbudt, og at andres delaktighet eller muliggjøring av doping også er forbudt: «1. Doping contravenes the fundamental principles of Olympism and sports and medical ethics. 2. Doping is forbidden. 3. Recommending, proposing, authorizing, condoning or facilitating the use of any substance or method covered by the definition of doping or trafficking therein is also forbidden.»

Også dette gir god mening, men ennå har ikke reglene sagt hva som menes med doping. En slik definisjon kommer i art. 2, som inneholder to alternativer. Det første tar sikte på «bruk» (use) av forbudsstoffer eller metode (bloddoping) som er helseskadelig eller prestasjonsfremmende. Det andre alternativet fastslår det enkle: at doping består i å teste positivt på forbudsstoffer (eller ulovlig metode: bloddoping).

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 28

08.09.2026 15:03

Kapittel 1 Regelverk før WADA-koden

| 29

Ch II art. 2 lyder: «Doping is: 1, the use of an expedient (substance or method) which is potentially harmful to athletes’ health and/or capable of enhancing their performance, or 2, the precence in the athlete’s body of a Prohibited Substance or evidence of the use thereof or evidence of the use of a Prohibited Method.»

Det første alternativet om «bruk» må betegnes som uklart idet det ikke sies noe nærmere om de kriteriene som skal utgjøre slik «bruk». I en sentral fagartikkel fra den gang, av den tyske jusprofessoren Klaus Vieweg, anser han dette alternativet som for abstrakt og vagt til at det ville fått en virkning som disiplinær-straffebestemmelse, etter tysk rett.14 Uansett er det sentralt at «bruk» forutsetter en eller annen form for uønsket atferd. Alternativet «bruk» fant sin vei inn i andre forbunds regelverk, og vi skal senere se eksempler på de problemene det skapte. Det andre alternativet – testing positivt på forbudsstoffer – er det sentrale i det følgende. Først noen ord om forbudsstoffene, som var inntatt i en egen forbudsliste (Appendix A til OMADC). Listen var i hovedsak den samme som i den senere WADA-koden, og de fleste forbund benyttet den gang den samme listen i sine regelverk. Listen besto av følgende stoffkategorier: A) stimulanter (amfetamin, efedrin, stryknin, koffein15 osv.); B) narkotiske stoffer (morfin, heroin osv.); C) anabole steroider (nandrolon, stanazolol osv.); D) diurater (vanndrivende stoffer / kamuflasjestoffer16); E) peptidhormoner (veksthormoner, EPO). I tillegg var det inntatt forbudt metode (bloddoping) – og det var særlige stoffkategorier for visse idretter (betablokkere i skyting, alkohol i motorsport). Ved «doping» (testing positivt) skjedde resultattap automatisk, som regu lert i art. 3: «Any case of doping during a competition automatically leads to invalidation of the result obtained (with all its consequences, including forfeit of any medals and prizes) […].»17 14

15 16

Vieweg og Paul (2002) s. 2. «Bruk» er definert i reglenes Ch I art. 1 som «the application, ingestion, consumption by any means whatsoever of any Prohibited Substance» – men uten at det bøter på det uklare som straffehjemmel. Koffein ble senere fjernet fra forbudslister, se likevel saken Filho mfl., som gjaldt koffein, og som fikk betydning for Johaug-saken, del III kap. 2.2. Kamuflasjestoffer er definert i Ch 1 art. 1: «Masking agents means any substance or procedure used for the purpose of or having the effect of altering or suppressing the integrity of urine or other samples used in doping controls.» Bestemmelsen hadde en egen regulering av lagsport, der den viste til de ulike forbundenes regler, tilsvarende systemet i WADA-koden, jf. del V kap. 4.9.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 29

08.09.2026 15:03

30 |

Del I Historikk – rettsstillingen før WADA-koden

Den andre reaksjonsformen var straff (penalty), der utestengelse var det sent rale. Også bøtelegging var inntatt, men er fjernet i senere regelverk. Systemet for utestengelse var en normalstraff knyttet til stoffkategorier og med en viss justeringsadgang innenfor et utmålingsvindu. Det var for visse «milde» stoffer (stimulanter av antatt lav alvorsgrad) adgang til å gi kun advarsel. Ellers var utestengelsen for slike «milde» stoffer fra én til seks måneder. Bestemmelsen (art. 3, 1 a) lød: «In case of doping the penalty for a first offence are as follows: a) if the Prohibited Substance used18 is ephedrine, […], caffeine, strychnine or related substances: i) a warning, […] iv) suspension from any competition for a period of one to six months.»

For øvrige stoffer, som jeg kaller «harde», var utestengelsen satt til minimum to år, men med tilføyelsen (art. 3, 1 b): «However, based on specific, exceptional circumstances to be evaluated in the first instance by the competent IF [International Federation] bodies, there may be a provision for a possible modification of the two year sanction.» Denne særregelen med «unntaksvise omstendigheter» (exceptional circumstances) til mulig nedjustering av normalstraffen har betydning helt fram til vår tid. Tanken om at internasjonale forbund var gitt adgang til å beslutte slikt, var basert på at IOC kun hadde OL som sitt domene, mens andre forbund besluttet sanksjoner utover OL, slik at det fantes riktig, med OMADC som innarbeidet normalregelverk, å gi de ulike forbundene slik myndighet i sine regelverk. Oppsummert så langt: Utestengelse var basert på testing positivt, med normalstraff basert på stoffkategorier, og med visse justeringsvinduer, men uten en forklaring på hvilke omstendigheter som ga slik justeringsmulighet. Så kommer noe sentralt: På et tidspunkt ble reglene utbygd med en egen bestemmelse om forsettlig doping.19 Bestemmelsen, som ble inntatt i defini sjonene i Ch I art. 1, lød: «Intentional doping means doping in circumstances where it is established, or may reasonably be presumed, that any Participant [utøver eller støttepersonell] acted knowingly or in circumstances amounting to gross negligence.»20 18 19 20

Ved bruk av uttrykket «used» forutsettes en eller annen form for atferd bak den positive prøven, et poeng vi kommer til. At endringen skjedde på et tidspunkt, framgår av CAS 2001/A/317, der mine sitater fra reglene er hentet fra. At grov uaktsomhet inngår i forsett (intent), kan variere med ulike lands strafferettssystemer. Hos oss er nedre grad av forsett regnet som såkalt innvilgelsesforsett (dolus eventualis), mens øvre grad av uaktsomhet, bevisst grov uaktsomhet, ikke regnes til forsettkategorien – se Stigen (2010).

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 30

08.09.2026 15:03

Kapittel 1 Regelverk før WADA-koden

| 31

Forsettlig inntak av forbudsstoffer ble altså innført som en egen straffekategori. Og tilfeller av forsett ga betydelig skjerpet straff i forhold til «bruk». Forsettlig inntak av stimulanter ga en straff på fra to til åtte år (i motsetning fra én til seks måneder) og for de øvrige stoffkategoriene til mellom fire år og livstid (i motsetning til minimum to år). Det er verdt å sitere IOCs forklarende merknad rundt betydningen av tilføyelsen av forsettlig doping, inntatt i et sirkulære (Memorandum): «With regard to intentional doping, this is a new notion which is added to that of doping as a breach of these rules. The latter exists as soon as the presence of a banned substance has been detected in an athlete’s body, independent of any element of intention. Therefore, the athlete has to be punished. Nothing has changed as far as this is concerned. However, in the rare cases where it can be proved that doping was intentional, the Code allows for the imposition of much stricter sanctions …»21

Merknaden er interessant. Det sies for det første at det å teste positivt utgjør regelbrudd uten noe element av forsett (intention), og at utøveren «[t]herefore […] has to be punished». Et slikt utsagn framstår isolert sett merkelig: at ut øvere ved å teste positivt må straffes fordi det ikke er noe krav om forsett. Men tanken er trolig at den «dopingatferden» det her er tale om å straffe, lar seg tilstrekkelig utlede av den positive prøven. Og det tilføyes at i så måte er intet endret ved den nye regelen om forsett. Det andre av interesse gjelder den formen for bevismessig belegg man tenker seg, for at noen skal kunne straffes etter den nye skjerpede regelen, og som dreier seg om bevis utover positiv prøve. Det dreier seg om bevismidler i form av vitneprov eller annet, og her vil det være påtaleorganet som har bevisbyrden, gjennom formuleringen: «in the rare cases that it can be proved …» En tredje observasjon er at det straffutmålingsmessig foreligger en slags overlapp i tankegang, fordi «dopingatferd» ved testing positivt gjerne kan ha vært forsettlig (men man kjenner ikke omstendighetene bak). Man får altså tilfeller av normalstraff idømt for «dopingatferd» som kan være forsett, og doblet straff ved tilfeller av påvist forsett. Så kommer et tilleggspoeng med relevans helt fram til vår tid. I WADA- kodens 2003-versjon ble det innført normalstraff på to år ved testing positivt, uten noe påslag for forsett. 2009-versjonen ga samme normalstraff, men med adgang til påslag opptil fire år ved forsett (gjennom påtaleorganets bevisbyrde for slikt forsett). Ved 2015-reglene ble normalstraffen økt fra to til fire år og 21

Sitert etter CAS 2001/A/317 avsn. 13, med sitat fra IOCs Memorandum s. 9.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 31

08.09.2026 15:03

32 |

Del I Historikk – rettsstillingen før WADA-koden

da basert på forsett. Med andre ord: «Dopingatferd» (utledet av positiv prøve) ble knyttet til forsett i 2015-versjonen, mens det var hva IOC i 1999 ikke fant grunn til å gjøre: Man antok ikke at forsett kunne utledes av den positive prøven; forsett krevde bevismidler utover den positive prøven. En slik glidning i tankegang fra IOCs til senere WADAs er interessant. Det spiller tilbake på: Hva kan med rimelighet utledes av positiv prøve? Det kan ikke «hoppes» fra en idé om at kun uspesifisert «dopingatferd» kan utledes av positiv prøve, til at forsett kan utledes. Dette er forhold vi kommer til ved gjennomgangen av vår tids regler.

1.3

Det internasjonale roforbundet, FISA – livstid ved førstegangs overtredelse

En rekke internasjonale forbund innarbeidet OMADC i sitt regelverk, men med visse avvik som vanskeliggjorde forståelsen av koplingen mellom empiri (det å teste positivt) og forestillingen om en forutgående atferd som straffereaksjonen mot «doping» (det å teste positivt) var satt til å ramme. FISAs regler er et eksempel på slik forvansking. Her lød den sentrale delen av bestemmelsen (Rule 80) i regelversjonen i år 2000 slik: «Doping is strictly prohibited. Doping consists of the presence […] in an athlete’s body, whether intentional or negligent or even innocently or inadvertently, of one or more prohibited therapeutic substances […]» (min utheving).22

I ordinær juridisk tenking er det merkelig å knytte forbud til skyldfri (innocent) regelovertredelse. Forbud er i juridisk tenking rettet mot atferd, og er atferden skyldfri, gir det liten mening å operere med forbud.23 Man kunne oppstille følgende banale eksempel: Rundt en innsjø brukt som drikkevann er det satt opp skilt: «Bading er strengt forbudt. Med bading forstås også det uskyldig å bli kastet i vannet.» Juridisk ville dette bli sett som bortimot meningsløst. Men FISAs Rule 80 fortsetter: «The presence of such substance in the urine or blood of a rower shall constitute a rebuttable presumption of voluntary use.» Også det kan man stusse over. Det er en merkelig inkonsekvens å si at dopingovertredelse skjer ved å ha forbudsstoffer i kroppen, selv om det er skjedd uforskyldt, og så tilføye at slik overtredelse skal ses som presumsjon om frivillig bruk (voluntary use) av stoffer, for da er det likevel atferden (frivillig bruk) som er det sentrale, og som i så fall skal straffes. 22 23

Hentet fra saksgjengivelsen i CAS 2001/A/330. Se generelle betraktninger i Andenæs (2016) s. 75 og s. 217–222.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 32

08.09.2026 15:03

Kapittel 1 Regelverk før WADA-koden

| 33

FISAs strafferammer var trolig den tidens strengeste. Rule 8.1 lød: «In rowing, for those who infringe doping provisions, a penalty may be imposed extending to, in a relevant case, a life ban from all competition.»24 For steroider lød Rule 9.1: «Use of anabole steroids […]: Life ban for the first offence.» Her er det altså ikke snakk om «frivillig bruk» (voluntary use), men om «bruk» (use), trolig underforstått at «bruk» kan utledes av positiv prøve. Men også «bruk» impliserer en eller annen form for «dopingatferd», og vi er tilbake til den samme tematikken: Hva er slik atferd som kalles «use of anabole steroids»? Er det forsett, uaktsomhet, «frivillighet» eller noe annet? Når første gangsovertredelse gir livstidsutestengelse, blir den typen spørsmål sentrale. Tenkingen er til en viss grad belyst gjennom CAS-saken mot en latvisk roer i CAS 2001/A/330.25 Her testet utøveren positivt på steroidet nandrolon etter å ha vunnet en innledende regatta under Sydney-OL i 2000. Han ble av IOC fradømt resultatet og utvist fra OL, mens de videre sanksjonene ble overlatt til FISA (IOC har ikke jurisdiksjon for straff utover OL). Han ble av FISA – gjennom dets Disiplinary Board, som innstilte på straff overfor styret, Executive Board – idømt livstids utestengelse. Etter anke opprettholdt CAS livstidsutestengelsen. I saken påsto ikke utøveren seg skyldfri: Han mente prøveverdiene (fire ganger høyere enn IOCs terskelverdi på 2 ng/ml) måtte være skapt kroppsinternt, men fremmet ingen egnede bevismidler i den retning. Og han innrømmet på dopingprøveskjemaet å ha tatt en cocktail av 11 kosttilskuddsprodukter i de tre foregående døgn, dels i pilleform, dels gjennom sprøyter. Under disse omstendighetene fant CAS det ubetenkelig med livstidsutestengelse, uten at slikt stred mot sivilrettslige prinsipper om forholdsmessighet (proporsjonalitet) mellom forgåelse og straff. CAS viste blant annet til sveitsisk sivillovbok art. 72, som ga anledning til å ekskludere foreningsmedlemmer uten å oppgi begrunnelse, såfremt vedtektene (atferdsreglene) var tilstrekkelig klare på hva som ga eksklusjonsgrunnlag. CAS understreket at FISAs regler var i så måte klare, og hadde vært det i 12 år, som ledd i FISAs policy om å være i fremste rekke blant idrettsforbund i kampen mot doping. CAS-panelet støttet seg til foreningsautonomi og foreningsdemokrati for ikke å gripe sensurerende inn i idrettens regelverk og uttalte blant annet: «The Panel would require compelling evidence of invalidity under Swiss law before it felt prepared to interfere with the decision of an International Fede ration, which had debated the issue of sanctions for doping offences over a long period and which had decided on a sanction which had the support of the 24 25

Rule 80 og 81 i Roforbundets (FISAs) daværende regelverk, hentet fra CAS 2001/A/330. Leaver, England, Paulsson, Frankrike, Rochat, Sveits.

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 33

08.09.2026 15:03

34 |

Del I Historikk – rettsstillingen før WADA-koden

sport as a whole. Equally, the Panel would require compelling evidence before it was prepared to exercise its powers to reduce such a sanction imposed by an International Federation as part of its well-known and widely publicised policy on the ground that the sentence was disproportionate to the offence.»

I diskusjonen om livstidsutestengelse framgår det at FISA (påtaleorganet) så det slik at CAS hadde anledning til å utmåle lavere straff enn reglenes normalstraff på livstid, gjennom formuleringen i Rule 80 om at testing positivt utgjorde «a rebuttable presumption of voluntary use» – men at utøveren ikke hadde forsøkt noen slik bevisgjendrivelse («rebuttal»). Saken dreide seg i realiteten om utøverens ønske om på et tidspunkt å komme tilbake som trener i latvisk roing for å støtte det nasjonale ungdomsidrettsarbeidet. Hans egen karriere hadde han uansett besluttet å avslutte etter Sydney-OL. CAS hadde ingen domsmyndighet til å beslutte slik gjeninntreden, men avsluttet med en generell anmodning til FISA, der CAS så med velvilje på en slik søknad på et egnet framtidig tidspunkt (avsn. 29): «The Panel would only wish to add that if, at some future date, R. were to make a properly reasoned application for permission to coach young rowers, such application should be considered carefully and not simply rejected out of hand. Although he may never be able to expunge the stigma which attaches to him as a result of the matters to which we have referred, it is conceivable that with proper safeguards R. could contribute to the development of young rowers in Latvia.»

Uttalelsen er interessant idet den sier noe om hvordan CAS-dommere ser sin rolle. Med litt tvisyn kunne en spørre: Er denne typen utsagn utslag av at de likevel mente livstidsutestengelse var i drøyeste laget? Og er det opplagt for dommerne at en utøver, selv ved en tidsbegrenset dopingdom, bør gis anledning til å delta i ungdomsidrettsarbeid etter utsonet dom? Slikt er en ren idrettspolitisk diskusjon. CAS, som er satt til å ta stilling til det rettslige, fant likevel grunn til å flagge et syn rundt det.

1.4

Det internasjonale friidrettsforbundet, IAAF (nå World Athletics) – objektivt ansvar

IAAFs regelverk har også interesse. Det ble utviklet på et tidlig tidspunkt og holdt hele tiden fast ved et system med objektivt ansvar for straff (utestengelse). Og deler av regelverket tjente som inspirasjon for den senere WADA-koden. Reglene har videre interesse fordi IAAF i hovedsak opererte uavhengig av

9788215050751_Solvang_Doping i idrett.indd 34

08.09.2026 15:03

Boken er skrevet for jurister og andre med interesse for idrett og idrettspolitikk.

t r o n d s o lva n g er professor dr. juris ved Nordisk institutt for sjørett, Universitetet

Doping i idrett

t r o n d s o lva n g

Doping i idrett en rettslig

a n a ly s e

ISBN 978-82-15-05075-1

9 788215 050751

9788215050751_Doping i idrett Overtrekk.indd 1

27.08.2026 09:01