Issuu

Hva er barn? Hva er kunst? Og hva er kunst for barn? Det er like mange svar på disse spørsmålene som det finnes barn og ulike kunstretninger i verden. Boka Barn, kunst og kultur er skrevet av et bredt spekter av kunstnere, formidlere og forskere. Felles for alle bidragsyterne er at de er opptatt av at barn skal få oppleve god kunst skapt for dem, og at de anser det som viktig å vise et engasjement overfor et ungt publikum. Barn er ikke bare fremtidens publikum og utøver. De er utøver og publikum i dag. Og de fortjener å få oppleve kvalitetskunst og kulturuttrykk på lik linje med voksne.

Marit Bakken (f. 1966) er cand.phil. i sosialøkonomi og filmvitenskap fra 1994, og har siden da jobbet i ulike sammenhenger med fokus på film og barn og unge. Hun har dessuten vært leder for FiFF – femmina internasjonale filmfestival og vært bransjekoordinator for Kosmorama, Trondheim internasjonale filmfestival. Bakken er i dag leder for satsningen på barn og unge ved Midtnorsk Filmsenter. Hun har sammen med Thor Sivertsen og Herbjørg Clifford gitt ut Håndbok i Animasjon (Gan forlag, 2005) og har bidratt til ITU-rapporten «IKT som mediator for kunnskapsproduksjon» (2003).

ISBN: 978-82-15-02002-0

SIDSEL BJERKE &� HOMMERSAND RED.

Omslagsdesign: Morten Quist Hommersand

Boka er skrevet for kommende barnehagelærere og allmennlærere, samt studenter på kunstfagutdanninger og kunstnere som jobber med og for barn. Det er også en viktig bok for de som allerede jobber i barnehagen og for lærere som jobber med de minste barna i skolen.

MARIT� BAKKEN

Sidsel Bjerke Hommersand (f. 1971) er cand.mag. i fagene teatervitenskap, litteratur og fjernsynsproduksjon. Hun har også et semesteremne i kunstkritikk og kulturformidling fra NTNU. Hun startet som sufflør ved Nationaltheatret, og fortsatte som inspisient og prosjektleder ved Chat Noir og ABC-teatret i Oslo. Siden ble det Barne- og ungdomsavdelingen i NRK, og fra 2001 har hun vært ansatt som kultur- og kommunikasjonsrådgiver hos Barneombudet. I 2006/2007 hadde Hommersand permisjon og jobbet ved Midtnorsk Filmsenter i Trondheim, der hun ble kjent med Marit Bakken.

FNs konvensjon for barns rettigheter har en egen artikkel som beskriver barn og unges rett til å delta i kunst og kulturliv. Hvorfor er dette en så viktig rettighet? Hvilke vilkår har egentlig kunsten og kulturen i en hverdag som er preget av økt press på målbare basisferdigheter? Er kunstuttrykk for barn kunstnerisk utfordrende, eller er det kunstuttrykk for voksne som gir kunstnere mest kredibilitet? Må kunst for barn ha en oppdragende eller forebyggende effekt? Kan ikke kunsten, slik som for de voksne, i hovedsak handle om å oppleve og å utvide horisonten?

Anne Bamford Ingrid Kristin Dokka Carl Fredrik Dons Ingrid Hafstad Vibeke Fürst Haugen Petra Jonsdatter Helgesen Reidar Hjermann Liv-Christine Hoem Lise Hovik Amalie Kvamsøe Ronnie MAG Larsen Elisabeth Helland Larsen Mari-Ann Letnes Heidi Linde Joacim Lund Trygve Lundemo Camilla Myhre Caroline Wahlström Nesse Tale Næss Maja Reinåmo Olsson Suzanne Osten Lars Fr. H. Svendsen Wenche Waagen Maria Øksnes Bente Aasheim Atle Knudsen Vera Micaelsen Rasmus Rohde Ane Aass

Barn, kunst og kultur

Barn, kunst og kultur.indd 1

09.08.13 15:05

Barn, kunst og kultur.indd 2

09.08.13 15:05

Marit Bakken og Sidsel Bjerke Hommersand (red.)

Barn, kunst og kultur

universitetsforlaget

Barn, kunst og kultur.indd 3

09.08.13 15:05

© Universitetsforlaget 2013 ISBN 978-82-15-02002-0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning. Illustrasjoner og omslagsdesign: Morten Quist Hommersand, Tilnærmet Lik Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Boken er satt med: Adobe Garamond 01,8/14 Papir: 100 g Arctic Matt, 1

Barn, kunst og kultur.indd 4

09.08.13 15:05

Innhold

Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Innledning: Kunsten er et paradoks. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Sidsel Bjerke Hommersand Kunsten er barnas språk, kulturen deres arena. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reidar Hjermann Hva er det med barn?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnas opplevelsesverden i møte med oss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Når gnisten slukker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ingen er helt alene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Varför gör dom på detta viset?». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litt mitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barns rettigheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barn skal være med. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fritidstiltak for ungdom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan legger vi til rette for barns og unges kunstneriske utfoldelse?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kunst og kultur i utdanningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kunsten gir rom for annerledesheten og særegenhetene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23 23 24 24 25 25 26 26 26 27 27 28 29

Kunst – en begrepsavvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Lars Fr.H. Svendsen Fra Platon til det postmoderne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31

Barn, kunst og kultur.indd 5

09.08.13 15:05

Innhold

En moderne skapelsesberetning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Liv-Christine Hoem Hvorfor kunst er så viktig for barn og hvorfor vi ikke må overse dette . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 En introduksjon Anne Bamford, oversatt fra engelsk av Herbjørg H. Clifford Arts and Cultural Education in Norway . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sammendrag på norsk av kartleggingen «Kunst- og kulturopplæring i Norge» Anne Bamford Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hovedproblemstillinger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hovedfunn i rapporten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Videre anbefalinger i rapporten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Områder for framtidige og videre studier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bamfords anbefalinger med spesiell relevans for KKS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lykkelig som liten?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skolen i møte med barns og unges estetiske hverdagskompetanse Carl F. Dons Jorda kalles den blå planeten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hverdagens estetikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kunst som erfaring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norsk skole – fattig på estetisk erfaring? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Estetisk erfaring og «den andre skriveopplæringa». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . På rett vei?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Når alt er sagt og gjort .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kunstmøter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skapende bearbeiding. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . På vei mot en konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kunsten å rekke opp eller – kunsten å krysse mellomrommene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tale Næss År av magiske tanker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et innblikk i barns verden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å fortelle eller ikke fortelle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

47 48 48 58 59 59

63 64 64 65 66 66 66 67 68 68 71 72 73 74

Barn, kunst og kultur.indd 6

09.08.13 15:05

Innhold

De fire lukkede dørene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det som blir igjen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kunsten å nå opp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fortapt i en sommereng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

76 77 78 79

Babyteater – en demokratisk kunst? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lise Hovik Teater for de aller minste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnekulturforskningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et nytt publikum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En ny kunstform. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et nytt forskningsfelt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et nytt marked. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kunst på små barns premisser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

81 81 82 83 85 86 86 88

Parkering forbudt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Amalie Kvamsøe Hva skal dere ha oss til?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Suzanne Osten, oversatt fra svensk av Sidsel Bjerke Hommersand Sykehusklovnene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Elisabeth Helland Larsen En personlig opplevelse som sykehusklovn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Tanker fra en klovn om å bli sett. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 «Estetikk? Det er jo alt, egentlig!». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et forsvar for hverdagsestetikken i barnehagen Maja Reinåmo Olsson og Maria Øksnes Kampen om estetikken i barnehagen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnehagefolks tanker om sin rolle i estetisk virksomhet i barnehagen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Betydningen av estetisk virksomhet i barnehagen?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

103

103 108 110

Barn, kunst og kultur.indd 7

09.08.13 15:05

Innhold

En dobbel gave. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteraturformidlingens motivasjon og uttrykk Petra J. Helgesen Litteraturen trenger lesere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barn og unge trenger litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Formidleren er bindeleddet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lesestund. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dramatisert bok. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vurdering som formidling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Teksten gjenfortalt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Formidling handler om å gi. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

115

116 116 117 119 120 121 122 123

Huset med det rare i. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Joacim Lund På gjengrodde stier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Teori og praksis. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Om viktigheten av gode norsklærere, kjønnsperspektiv i barnelitteraturen og om hvorfor jeg er tilbøyelig til å si at jeg elsker Den kulturelle skolesekken (og liknende tiltak som fremmer møter mellom skoleelever og forfattere) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Heidi Linde Leseglede. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Forfattere» og «forfatterkall» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om «bøker» og «jentebøker». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om barnebøker versus voksenbøker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

131 131 132 133 133

Om å skrive. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Ronnie MAG Larsen Puslespel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Ronnie MAG Larsen Samtidstanken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Liv-Christine Hoem

Barn, kunst og kultur.indd 8

09.08.13 15:05

Innhold

En god historie for de små. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ingrid M. Hafstad og Vibeke Fürst Haugen Vi skal skape en verden hvor barn vokser og er viktige!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Deltagelse, barns medvirkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Handler dette om meg?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . For å forstå oss selv sammenligner vi oss med andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fortellinger som både berører og begeistrer på tvers av alder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Humor. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det gode grøss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Estetikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 time TV = 100 timer lek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

143 143 144 145 145 146 146 147 148 149

«Kvinner og barn først ...». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Vera Micaelsen og Atle Knudsen i samtale med Sidsel Bjerke Hommersand Førskolebarn og film. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva slags innhold egner seg – og hva egner seg ikke? Ingrid Dokka Blikket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva er skummelt?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Effekter, skader og påvirkning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vitalitetsfølelser, forestillingsskjemaer, «det typiske» og små barns erfaringer gjennom kroppen. . . . . . Treåringen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tre til seks år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fem til syv år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

169

Kunstfaglige læringsprosesser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En vei til livskompetanse Wenche Waagen Et bakteppe. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å beherske et instrument er en kompleks handling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Konsentrasjon, tidløshet og selvforglemmelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En rik hukommelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Klart vi kan» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kreativitet og problemløsning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Betydningen av samspillet for dannelsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

175

169 169 170 171 171 172 172

175 176 177 177 178 179 180 9

Barn, kunst og kultur.indd 9

09.08.13 15:05

Innhold

Forskning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 Kunstuttrykk som erkjennelsesfelt og ungdoms livsverden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Gir ikke barna sukkerspinn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Intervju med Ane Aass og Rasmus Rohde Trygve Lundemo Først trodde jeg det bare ville se ut som søppel, men så ble det kunst!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Caroline Wahlström Nesse og Camilla Myhre Om å jobbe kunstnerisk med barn og unge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnas deltakelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . KROM – kropp i rom – et eksempel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Animer mer! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En innføring i animasjon med små barn Marit Bakken og Bente Aasheim Når trollet sprekker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Den beste skoledagen jeg har hatt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å tenke med hendene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnehagens mulighetsrom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ulike animasjonsteknikker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noen momenter som gjelder for flere typer animasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lynkurs i dramaturgi. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Boink!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Teknologien – ressurs eller utfordring for barnehagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Praktiske oppgaver for barnehagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . iMovie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barns meningsskaping i arbeid med animasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mari-Ann Letnes «Æ så ikke kor æ gikk hen æ!». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sentrale begreper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Estetiske læreprosesser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Meningsskaping . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Multimodal tekst. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

193 193 195 196 205

206 206 206 207 207 211 212 213 213 214 215 216 219 219 221 221 222 222

Barn, kunst og kultur.indd 10

09.08.13 15:05

Innhold

Didaktisk animasjonsverksted. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Diskurs. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Vi må ha en sjørøverskute!». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Design . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Kan ikke skatten falle uti litt?». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Produksjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Distribusjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Sett den på! sett den på!». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barn som samhandlende, meningsskapende subjekter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

223 223 223 224 225 227 228 228 229

Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 Forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Intervjuobjektene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 Redaktørene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241

Barn, kunst og kultur.indd 11

09.08.13 15:05

Barn, kunst og kultur.indd 12

09.08.13 15:05

Innhold

Til Endre og Eirin, Albert og Rasmus

Barn, kunst og kultur.indd 13

09.08.13 15:05

Forord

Norske barn skal gis mulighet til å oppleve kunst og kultur og til selv å uttrykke seg estetisk. Dette er nedfelt både i Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2011) og Kunnskapsløftet – læreplan for grunnskolen og videregående opplæring (2006). FNs konvensjon for barns rettigheter, som siden 2003 har vært en del av norsk lov, har en egen artikkel som beskriver barns og unges rett til å delta i kunst- og kulturliv. Hvorfor er dette en så viktig rettighet? Hvilke vilkår har egentlig kunsten og kulturen i en hverdag som, tydeligst i skolen, er preget av et sterkere press på basisferdigheter? Er kunstuttrykk for barn kunstnerisk utfordrende, eller er det kunstuttrykk for voksne som gir kunstnere mest kredibilitet? Vår motivasjon i arbeidet med denne boka har vært å peke på viktigheten av god kunst og kultur for et ungt publikum. Både gjennom å løfte fram motiverende og engasjerende eksempler, og å vise til forskning på området som underbygger praksisfeltet. Etter å ha jobbet med denne antologien i drøye to år er vi ytterligere overbevist om at det å jobbe med kunst og kultur for en ung målgruppe absolutt er viktig og givende, men samtidig ikke noe man kan ta lett på. Feltet gir muligheter til å sette spor i små sjeler og å danne grunnlaget for morgendagens kunst- og kulturprodusenter og -konsumenter. Aller viktigst er det likevel å erkjenne at barn er en publikumsgruppe med like stort krav på kvalitet i det de presenteres for som voksne, og et kunst- og kulturtilbud som er tilpasset deres behov og ståsted.

De vi har valgt ut til å bidra i boka, mener vi har et stort engasjement overfor et ungt publikum, eller de er viktige stemmer i det offentlige ordskiftet om barn og kunst. Bidragsyterne er hentet fra et bredt spekter av kunst- og kulturuttrykk: teater, film, litteratur, musikk, dans, billedkunst og fjernsyn. Ut ifra sitt kulturfaglige, barnefaglige og kunstfaglige ståsted, gir de hver for seg biter til et bilde av vår tids utfordringer og muligheter knyttet til nettopp barns møte med kunst og kultur. I grunnskolen er fokuset på basisfag styrket, til fordel for de estetiske og kreative fagene. Også i barnehagen har den faglige, formelle læringen fått økt oppmerksomhet. Er det slik at skolens satsing på basisfag smitter over på barnehagen? Er det et tegn i tiden at av Kunnskapsdepartementets ti temahefter, som skal være en støtte i innføringen av rammeplanen av 2011, handler ingen av dem om kunst, kultur eller estetisk aktivitet? Er det slik at bevisstheten rundt kunsten og kulturens egenverdi forsvinner i dette dragsuget? Ønsker myndighetene å styrke barnehagen som læringsarena og forberedelse til skolevirkeligheten? Med slike spørsmål er det viktigere enn noen gang å holde fast på kunsten og kulturen som danningsfaktor – en faktor som er med på å gjøre oss til «hele mennesker». Vi ønsker å peke på et felt som lett glemmes, i en tid hvor alt som teller skal kunne telles og måles. Det er imidlertid kunstens vesen: at dens betydning ikke så lett lar seg måle og veie. Bokas form er et resultat av vårt ønske om å skape

Barn, kunst og kultur.indd 14

09.08.13 15:05

Forord

en bok med et åpent og allsidig uttrykk som kler dens innhold. Derfor har vi valgt å ta med både forskningsbaserte fagartikler, utdrag fra doktoravhandlinger, en kronikk, dikt, en novelle, intervju og mer poetiske tekster. Vi håper dessuten at formvariasjonen er leservennlig. Vi ønsker at boka skal være til inspirasjon for kommende barnehagelærere, de som allerede jobber i barnehagen, lærerskolestudenter og lærere som skal jobbe og jobber med de minste barna i skolen, studenter på kunstfagutdanninger og kunstnere som jobber med og for barn. Det har blitt ei bok med mange bidragsytere, og vi ønsker å rette en stor takk til dem alle sammen både for stor velvilje og tålmodighet! Vi er stolte av å ha fått dere med alle sammen. Det hadde ikke blitt bok hvis

det ikke hadde vært for forlagsredaktør Laila, som med knusende ro og gode råd og vink har hatt tro på oss hele veien. Å bygge en bok ved siden av full jobb er ikke det enkleste, har vi erfart. Det er mye jobb som må legges ned. Vi ønsker å rette en varm takk til våre nærmeste som har holdt ut, og som har backet oss på veien mot ferdig resultat. Til slutt må vi takke Morten Quist Hommersand for alle de nydelige illustrasjonene, som er små kunstverk i seg selv. Oslo/Trondheim, august 2013 Marit Bakken og Sidsel Bjerke Hommersand

Barn, kunst og kultur.indd 15

09.08.13 15:05

Barn, kunst og kultur.indd 16

09.08.13 15:05

Innledning: Kunsten er et paradoks

Innledning: Kunsten er et paradoks Sidsel Bjerke Hommersand

For noen år siden kom jeg over André Bjerkes tekst «Kunstneren». Teksten sto i Trøndelag Teater sin årsmelding sammen med et utvalg av kunstnere og teaterarbeideres refleksjon over kunstens betydning. De hadde alle forskjellige innfallsvinkler, men en fellesnevner hadde de, og det var at kunsten var viktig og fylte et livsbehov. «Kunstneren» har ligget i bakhodet siden den gang. Få tekster beskriver bedre kunsten og kunstnerens vesen. Teksten beskriver dessuten hvor utrolig vanskelig det er å beskrive viktigheten av at kunsten og kunstneren finnes. Kunsten begynner der de vanlige ordene stopper, der hverdagslyd forandres til musikk, der fremførelse spiller på hjertestrenger og der følelser er plassert inn i bilderammer og skaper gjenklang hos dem som ser. Men, det er ikke sikkert vi ser det samme. Opplevelsen er individuell. Og hva er kvalitet? Det er en evigvarende diskusjon uten noe fasitsvar. Kunsten er i sitt vesen et paradoks. Kunstneren har gjennom historien gått rett fra å stå på «syndens scene» til å sitte ved kongens bord og underholde hoffet. Kunsten har tilhørt guddommelige muser og de opplyste intellektuelle, og den har sittet i veggene i en sliten turnébuss eller trekkfulle atelierer. Lite har

vært fordømt, bannlyst og bålbrent så mye, og likevel båret så mye fellesskapsfølelse og tilhørighet i seg. Hvilken annen yrkesgruppe enn kunstnerens har hevdet sin totale frihet og uavhengighet, men samtidig vært i kongens, statens eller det kommersielles bukselomme? Var Michelangelo en håndverker eller en verdenskunstner? Vi ser til barna for det umiddelbare, lekne, åpne og sanselige. Er ikke dette egenskaper vi nettopp tillegger kunstneren? Han eller hun som har bevart barnet og det barnlige skapende i seg. Men, klarer vi å ivareta barna i kunsten? Innenfor film og scenekunst pleier man å si: Styr unna barn og dyr på scenen og foran kamera. I denne antologien har vi med kunstnere, formidlere og forskere som har gjort akkurat det motsatte. De har tatt utgangspunkt i barna som publikumer eller medspiller, og de synes målgruppa er kunstnerisk interessant. Men, hva er i grunnen barn? Og hva er kunst og kultur? Vi utfordret Reidar Hjermann, klinisk psykolog og tidligere barneombud, til å gi et filosofisk svar på det første spørsmålet. Lars Svendsen lot oss få bruke hans glimrende oversikt over kunsten og kunstnerens 17

Barn, kunst og kultur.indd 17

09.08.13 15:05

Sidsel Bjerke Hommersand

historie, som tidligere er utgitt i boka med nettopp navnet Kunst. Når tema barn og kunst berøres, kommer man raskt inn på pedagogikk. Men hvordan er egentlig forholdet mellom pedagogikk og kunst? Et klokt kunstnerhode har sagt at all kunst er god pedagogikk, men det er ikke all pedagogikk som er god kunst. For Carl Dons dreier læring og skolens oppdrag seg om å søke etter det danningspotensialet som ligger i barns møte med kunst, slik at skolen både kan bidra til elevenes forståelse av hvem de er (det eksistensielle) og hva de skal bli (kunnskapsutviklingen), noe den innledende fortellingen også prøver å illustrere. Ifølge Anne Bamford står det ikke så bra til med kreative fag i den norske skolen. Ved i mindre grad å satse på de estetiske fagene gir skolen slipp på en gylden mulighet til å skape hele mennesker som bruker alle sanser, og til å styrke andre fag. Wenche Waagen setter i sin artikkel fokus på det samme; kunstens plass i skolen og andre læringsarenaer. Barn er ikke bare «becomings», de er «beings» og vil ha mening her og nå. I dagene etter 22. juli 2011 grep folk til musikken for å finne et uttrykk for et fellesskap og en maktesløshet som var vanskelig å formidle med det hverdagslige språket. «Vårt lille land» ble symbol for samhørighet og styrke, og «Til Ungdommen» vil fra da av og i fremtiden alltid ha en dobbelt klangbunn. Tale Næss nevner tomrommet som oppsto i juli 2011 i sin artikkel og beskriver hvordan barnet griper an virkeligheten og lager seg historier og universer uten å tenke over at det er det de gjør. Barnets og den voksnes verden er et trappetrinn fra hverandre. Hvordan kan de møtes? At kunst og estetiske opplevelser er noe for alle uansett alder, tar Lise Hovik, Maja R. Olsson og Maria Øksnes for seg i sine artikler. Babyer kan oppleve og ha

glede av kunst, selv uten et rikt ordforråd. Det handler om å utfordre etablerte oppfatninger om både kunst og barn. Olsson og Øksnes bruker barnehagen som arena, og viser hvordan man kan bryte ned en gitt praksis og gi estetikken en viktig plass, og dermed få en rikere barnehage. Litteratur kan være en «dobbelt gave», skriver Petra Helgesen. Både som litteratur i seg selv, men også som en formidlet opplevelse. Spørsmålet er hvordan man formidler. Heidi Linde forteller om et forfattermøte som åpnet øynene for en ny verden og en skrivende fremtid. Suzanne Osten og Elisabeth Helland Larsen skriver om sterke opplevelser av kunsten i praksis. En sykehusklovn som gir syke barn et friminutt fra alvor, men som beholder alvoret i røde neser, latteren og gjøgleriet. Osten beskriver hvordan teater skapes sammen med publikum, der man er lydhør for hverandre og har en dialog mellom scenegulvet og tilskuerplassen. Atle Knudsen og Vera Micaelsen snakker om kunsten som opplevelse, og noe som berører, og viktigheten av å gjøre ting på en ordentlig måte. Og ikke minst, barn har rett på bredde. Ingrid Hafstad og Vibeke Fürst Haugen forteller om hvordan NRK Super hele tiden jobber med utgangspunkt i en ung målgruppe og hva de trenger av opplevelser gjennom grøss og humor. Joacim Lund beskriver hvordan et voksent blikk møter barndommens arena, der samme hus rommer to verdener. Ronnie MAG Larsen forteller hvordan det å bli oppmuntret i barndommen setter spor i livet videre. Kunst kan utvikle, og kunst gjør inntrykk. Ingrid Dokka beskriver hvordan filmkunst kan påvirke barn på ulikt utviklingstrinn, og at man bør kjenne barn og deres måte å oppleve på når man skaper kunst for dem. Barn har også en annen hverdag i dag, enn den

Barn, kunst og kultur.indd 18

09.08.13 15:05

Innledning: Kunsten er et paradoks

på 1970-tallet. Det må kunstnere i dag ta på alvor. Og nettopp det å ta på alvor alvoret er viktig, barn behøver ikke bare sukkerspinn. De trenger historier de kjenner seg igjen i, sier Rasmus Rohde og Anne Aass i et intervju med Trygve Lundemo. Tre kapitler tar for seg kunst med utgangspunkt i bevegelser og bilder, og bevegelige bilder. Camilla Myhre og Caroline Wahlstrøm Nesse beskriver hvordan barn fysisk opplever og erfarer kunsten på kroppen, og med kroppen, gjennom dans og kropp i rom: KROM. Marit Bakken og Bente Aasheim beskriver hvordan dagens barn er født inn i teknologien og med enkle grep og hjelpemidler kan skape sine historier ved hjelp av levende bilder og animasjon. Mari-Ann Letnes skriver om hvordan læring skjer gjennom erfaring, og hvordan selv små barn kan skape mening ved å lage animasjonsfilm. To unge stemmer har fått plass i denne antologien. Med dikt og replikker gir 17 år gamle Liv-Christine og Amalie et innblikk i hvordan de opplever kunsten, og hvordan de ønsker å leve med og i den. Kunsten er et paradoks, og i sitt vesen vanskelig å beskrive – heldigvis! Kunsten er de ordrike og de ordløse opplevelsene. Kunst er å forstå noe på en annen måte, gjennom hele kroppen. Kunst er alvor, humor, glede, sorg, smil og tårer. Og kunsten gjør definitivt nytte:

Hva nytte har man sosialt av maleri, skulptur og sang? Er ikke kunst, oppriktig talt, et annet navn på lediggang? Hva gjør en kunstner? Jo, han gir en såkalt ‘form’ til leirklatter, noterer lyder på papir og maler ting som ingen fatter; han gjøgler, danser, går omkring og gjør – ja, kort sagt: ingenting! Nei, kunsten har, så vidt jeg skjønner, alldeles ingenting å si for vår import av soyabønner og vår kalosjeindustri. Hva gagner fløyter og gitarer vår produksjon av fødevarer? Kan denne ‘kunst’ på noen måte få gi vårt landbruk bedre kår, få gjennoppbygd vår handelsflåte og nyttet fossekraften vår? Å sette slike hjul i sving, det er – det er å gjøre ting. En kunstner er jo medfødt doven en slags forfinet lasaron som gjør det til en profesjon

Kunstneren

å omgå lediggjengerloven,

som ikke spinner, ikke vever,

Gjør kunsten nytte? Kan den fremme

men simpelthen går rundt og lever,

nasjonens liv på noe sett?

(hva man aldeles ikke bør!)

Det svarer straks en myndig stemme,

som ikke samler korn i lade

en baryton av næringsvett:

og samfunnsmessig sett gjør skade,

«Om kunst gjør noen nytte? Spør De meg,

forsåvidt som han intet gjør.

som går den brede næringsvei,

En tung belastning, rett og slett,

vil svaret bli et avgjort nei.

på landets nasjonalbudsjett!

Barn, kunst og kultur.indd 19

09.08.13 15:05

Sidsel Bjerke Hommersand Nei, la det sies uærbødig:

Den er alt som er fruktbar uro, en fjær i vårt indre,

All kunst er luksus – overflødig

en drift som vil skape et større av det som er

som nertz og perler, som sigar

mindre.

og vin og kaviar ...» Skulpturen som fremtvinger form av uformelig Akk, hard er dommen, streng er tonen,

masse,

men la oss svare denne mann:

er virksom i barnet som leker med sand i en kasse.

Forsøk å tenk Dem – hvis De kan – hva følgen ble så fremt nasjonen

Ta kunstnerens blikk fra et barn, ta formgleden fra

var lykkelig kvitt sin kunsnerstand.

det, og se, det vil trå på sitt spann og vil kaste sin spade.

II I høyere grad enn fornuftige mennesker aner

og se, det vil glemme sin lyst og gå under i skygge,

er kunstnerne folkets nødvendige sanseorganer.

og broer og byer og skip vil det ingengang bygge!

Hvis kunsten ble tatt fra folk, ble det som å rane

Driv kunstneren ut: all lek vil du dermed fordrive

dets øyne og dets ører, dets hud, dets nese og gane.

og mister du evnen til lek, da mister du livet.

En kropp blir berøvet sitt lys, dens saft vil fortørke,

Mer nyttig enn alle de dødsens fornuftige «nytter»

og blind vil den kave omkring som en robot i mørke.

er formen som føler, er bildet som ser, er tonen som lytter ...

For kunsten er mer enn et fag, den er mere enn kallet for utvalgte få – den er formende kraft i oss

André Bjerke

alle.

Barn, kunst og kultur.indd 20

09.08.13 15:05

Innledning: Kunsten er et paradoks

Barn, kunst og kultur.indd 21

09.08.13 15:05

Sidsel Bjerke Hommersand

Barn, kunst og kultur.indd 22

09.08.13 15:05

Kunsten er barnas språk, kulturen deres arena

Kunsten er barnas språk, kulturen deres arena Reidar Hjermann

Om vi tenker oss tidsreiser tilbake til gode opplevelser i vår egen barndom, er det ikke usannsynlig at vi lander på en dag med en stor teateropplevelse, en eventyrstund med en bestefar eller besøk på et museum. Barn opplever kunst og kultur på en annen måte enn oss. De lever uten filter, og tar inn kulturopplevelser uten lag på lag av erfaringer som det hele skal betraktes gjennom. Gir vi barna mulighet, tar de til seg opplevelsene med hele seg, og opplevelsene gjør inntrykk som kan gi gjenklang et halvt århundre senere.

Hva er det med barn? Barn er født sosiale, og de kommuniserer fra første stund. De har et medfødt program hvor de søker det behagelige og unngår, eller de forsøker å få slutt på, det ubehagelige. Det er som om babyen vet at han eller hun ikke er kommet til verden for moro skyld. Dette ubendige og uutslokkelige læringsinstinktet er drevet av forhåndslagret energi for aktivitet og utforskning. Og det er i hjemmet det hele foregår den første tiden. Den danske psykologen Dion Sommer bruker begrepet «den lille tradisjon». Hjemmet blir den lille scene hvor barnet skal tilegne seg morsmål, et vell av ferdig-

heter, etablere holdninger og verdier, ta opp i seg tanker om religion og kultur. Det er det kompetansesøkende barnet. Den lille tradisjon er scenen hvor de skal lære og trenes for å bli kompetente på den store tradisjon der ute. Det beste du kan gi som start for et barn er positive, trygge og stabile relasjoner til omsorgsfulle og våkne voksne innenfor rammen av et hjem. Det er ikke nok at de voksne er stabile. De voksne må også være trygge og positive i samspillet med barnet. Dersom relasjonene mellom barnet og de nærmeste er negative og skremmende, blir den lille scene et stabilt helvete. Barn er formbare. Det betyr at de påvirkes lettere av sine omgivelser, på godt og på vondt. Dette gjør dem også sårbare, og det er på den lille scene at de er det som mest. Ja, den store scene kan også være tøff. Men det er hjemme en rustes for livet der ute. Livet på den lille scene er som et teater. Ofte er mamma og pappa i hovedrollen, og søsken kommer og går. På hjemmets scene ser vi også andre viktige personer som er der eller ikke er der. Foreldre innehar ikke bare hovedrollen, de er også stykkets instruktører. Og i rollen som instruktører blir foreldrene tidlig påvirket av barnet som hele tiden vil markere sin plass. 23

Barn, kunst og kultur.indd 23

09.08.13 15:05

Reidar Hjermann

Det blir likevel oftest slik at det er de voksne som definerer hvor stor plass barnet skal få. Allerede mens barnet krabber på scenen, begynner det å konkurrere om form og innhold på oppføringen teaterstykket som heter «Hjemme hos». Hvordan blir den lille scene så sårbar? Bare tenk på at de voksne begynner å slåss på den lille scene, og barn krabber under salongbordet med læringsinstinktet i høygir. Eller at noen dør på scenen. Hva må barnet da lære for å komme med de rette replikkene og de rette plasseringene på scenen når «Hjemme hos» nå skal oppføres? Eller tenk på at de kommer fra et helt annet sted i verden. Se for deg at stykket «Hjemme hos» er øvd inn i Damaskus eller Kabul, men skal oppføres på et flyktningmottak i Norge. Hvilken kompetanse får de med seg fra sin hjemlige store scene for å lykkes i Norge? Hvor mye nytt må de lære? Blir barn med beina i to kulturer dobbeltkompetente eller halvlærte? Kunsten er barnets språk, kulturen er deres arena. Gjennom kunst og kultur får barnet en kommunikasjonsplattform. Barnets egne kunstneriske uttrykk er, som det er for oss voksne, en måte å kommunisere på. Barets utrop: «Se, mamma, hva jeg har laget», er sjelden bare et ønske om å få bekreftet at en er flink til å lage noe. Det er vel så mye: «Se meg! Se hva jeg tenker, føler eller lurer på. Jeg kan ikke fortelle deg det, men jeg kan vise det.»

Barnas opplevelsesverden i møte med oss Alle som lever tett på barn, kan få med seg de gylne øyeblikk, øyeblikkene der en ser undringen hos barn som ser forventningsfullt i luften, stunder der de fordyper seg i småstein eller klosser, de pussige spørsmå-

lene som stilles og de overraskende, små og treffsikre kommentarene som gis. Det er mulig barna ikke er tilpasset voksenverdenens rytme og bekvemmelighet, men det er likevel slike barn samfunnet trenger, det er slike barn som blomstrer best. De som ikke går i takt hele tiden. De som finner en egen sti i alt krattet, og ikke bare går stien etter alle andre. Det er ofte en motsetning mellom hva vi ønsker fra barn, og hvordan vi legger til rette for deres liv. Vi som er voksne vil høre jublende hyl og unger som plasker i basseng og sjø, selv om vi dessverre ofte stagger barna når de lever som mest. Vi vil også ha langsom tid med barna som fordøyer verden omkring dem, selv om vi ofte haster videre når barna trenger å dele opplevelser med oss. Vi vil ha tid til å ta inn de gode spørsmålene som kommer, selv om vi ofte svarer «fordi jeg sier det». Vi drar barnet etter armen for å komme videre, når barnet vil bruke ett minutt eller to på en imponerende og fargesprakende graffiti. Vi som er voksne må tåle at barna tar tid og plass, og vi må være der de er sammen med dem, på deres premisser. De trenger oss, og verden er også deres. Og er vi tålmodige, kan det hende at en del av deres entusiasme smitter over på oss.

Når gnisten slukker Det er ikke alle barn som stråler av livsglede. Noen av oss ser dem oftere enn andre, men de fleste har likevel et barn i sin nærhet der øynene utstråler frykt og ikke liv. Hos noen barn er livsgnisten som slukket, og kreftene er borte. Disse barna må vi også se, og vi må fange dem opp og tilby dem mer enn de har. Ingen livsgnist slukker helt av seg selv, og den vil ikke bli tent igjen helt av seg selv heller. En miserabel barndom vil prege et menneske for alltid, men livet kan likevel bli

Barn, kunst og kultur.indd 24

09.08.13 15:05

Kunsten er barnas språk, kulturen deres arena

levelig, så lenge opplevelser bearbeides på de måter som sjelen slipper til. Og det er her kunsten kommer inn, med sin uendelighet av uttrykksformer, sitt rom for følelser og arena for å ta imot språkløs sorg. I kulturen og kunsten finnes det alltid et språk som passer. Det er derfor kunsten og kulturen er blitt veien til mening, mestring og levende liv for mange mennesker som har hatt en vanskelig barndom.

Ingen er helt alene Selv om de fleste barn kan se ut som evighetsmaskiner som går på uten påfyll av energi, er det langt fra slik. «No man is an island, entire of itself. Every man is a piece of a continent», sa John Donne for fire hundre år siden. Dette gjelder ennå, og det gjelder oss alle, men det er nok enda mer slik for barn enn for oss voksne. Barna er så avhengig av påfyll og samspill at de er sjanseløse alene. Barnas liv er i de voksnes hender, og det er vårt ansvar at de har det bra. Se for deg ett av de utallige møter mellom en voksen og et barn. Der, midt i møtet mellom den voksne og barnet, finner kunsten sin plass. Særlig verdifull blir den kunsten som snakker til barn og til voksne på måter som begge forstår på hver sin måte. Det kan slå gnister av slike møter, når begge får en bit av verden de kan løfte frem og vise til hverandre.

«Varför gör dom på detta viset?» Hvorfor holder vi på med alt dette? Hva er vitsen med barnesanger, malerskrin, barneteater, musikk, plastilina, ungdomshus og dans? Dette gjør ikke barna mette. Det gir ikke ungdommen kunnskap de kan bruke på universitetet. Hvorfor? Det er når vi ser hvordan kunsten og kulturen do-

minerer samfunnet at vi virkelig ser hva som skiller oss fra de andre dyrene. Ja, bare se for deg at alt plutselig er borte. Utenkelig. Alt barn opplever skal assosieres med noe han eller hun har opplevd før. Det er som om de legger et puslespill i hodet, der brikkene skal passe i hverandre. På samme måte som for oss voksne, bare i mye større skala, trenger barna det tilfanget av uttrykksmåter som er tilgjengelig for å finne de rette brikkene. Til og med barn i fosterstadiet ser ut til å like musikk. Småbarn boltrer seg med sterke farger i barnehagen. Ungdommene lager rockeband i containere. Barn ser ut til å være født som kunstnere. Hva skjer egentlig på veien, de fleste voksne er jo ikke sånn? Det er kunsten og kulturen som gjør oss til mennesker. Den hjelper oss å forstå verden og hverandre fordi språket vårt ikke alltid strekker til. Det er nesten som om kunsten tar tak der ordene slutter. Dette gjør kunsten ekstra viktig for barna fordi de har færre ord enn oss. Hva var vel samfunnet uten kunsten? Det er ikke nok med fuglesang, vind som blåser, soloppgang og vakre horisonter. Vi trenger musikken, bildene, fargene, alt det som skiller oss fra de andre dyrene. Barna viser at dette bor i oss. Det gjelder bare å ikke avlære det hele. Vi var vitne til kunstens og kulturens uendelig viktige plass hos oss da vi alle sto språkløse overfor grusomhetene 22. juli 2011. I dagene og ukene etter terrorangrepet var kunsten og kulturen det som førte oss sammen. Barna viste det bedre enn noen, med sine tusenvis av tegninger som ble laget og lagt blant blomster på gater og torg.

Barn, kunst og kultur.indd 25

09.08.13 15:05

Reidar Hjermann

Litt mitt Vi har alle vært der og oppsøker det igjen og igjen, øyeblikket der vi deler en opplevelse med andre. For barnet, som legger sitt puslespill med bildet av verden, er det nettopp disse gylne øyeblikkene som byr på en blanding av trygghet, undring og forståelse som gjør at det tar et nytt steg inn i fellesskapet. Litt etter litt erobrer barnet sin plass blant oss alle, det blir mer og mer selvhevdende til det en dag, forhåpentlig, kan se seg rundt i samfunnet og si: «Dette er litt mitt.» Men det starter ikke der. Det starter med at barnet er med på å oppleve hvordan naturen og kulturen går hånd i hånd. Naturen er der fra før, og kunsten handler om hvordan verden kan formes og formidles av mennesket, slik at den gir mening til vårt indre liv. Kunsten viser oss at vi ikke trenger å ta alt som det blir servert. Omgivelsene blir hva vi gjør dem til. Hvis barna gjennom oppveksten gis trygghet på at de selv kan skape noe meningsfullt ut av gitte forutsetninger, vil livet videre handle om deltakelse og innflytelse, kreativitet og nyskaping.

Barns rettigheter Barna har sin egen FN-konvensjon. Den er ratifisert av nesten alle land i verden, og i Norge er den også gjort til norsk lov. Vi trenger Barnekonvensjonen fordi barna ikke har stemmerett, fordi de er avhengige av oss og fordi de er mer sårbare enn oss. Siden Barnekonvensjonen kom i 1989, har barns rettigheter i verden blitt vesentlig sterkere. Barn ses nå på som individer med egne rettigheter, ønsker, behov og meninger. De er ikke lenger noen små mennesker som bare venter på å bli voksne. Barndommen har sin egen verdi som skal hegnes om. I et rettighetsperspektiv er ikke kunst og kultur en del av

barnas liv fordi de skal bli «gagns menneske», men fordi opplevelsene har en verdi i seg selv, mens barna er barn. Kunst og kultur skal ikke være en luksus. Derfor har retten til å oppleve og å delta i kulturelle aktiviteter blitt nedfelt i barnekonvensjonen. Slik har det blitt statens ansvar å sørge for at alle barn har kunst og kultur som vesentlige komponenter i sine liv.

Barn skal være med Barn skal ikke bare oppleve at voksne legger til rette for dem. De skal også kjenne at de voksne rundt dem tar dem med i situasjoner der det er riktig å ta dem med. Barnekonvensjonen har som en av sine hovedpilarer at barn skal involveres i alt som har med dem å gjøre. Men når er det? Da jeg i min tid var barneombud i Norge, besøkte jeg ungdommens fylkesting i Steinkjer. Midt i mylderet så jeg et knippe ungdom. Alle hadde samme t-skjorte. «Ikke om oss uten oss», sto det midt på magen. Bedre kan det ikke sies. Det skal begrunnes hvorfor man eventuelt ikke involverer barn. Hvis vi virkelig forsøker å se oss om etter hvor barn bør medvirke mer i sin egen hverdag, holder det at vi går dit hvor barn ferdes daglig, på skolen og i barnehagen. En av de klareste kriterier for suksess i skolen og barnehagen er den voksnes evne til relasjon med barna rundt seg. Derfor bør barn involveres når voksne rekrutteres i arbeid for barn. Profesjonalitet er nemlig ikke bare utdanning, erfaring og evne til å presentere seg for voksne i en intervju situasjon. Profesjonalitet i arbeid med barn handler også om en x-faktor som ikke er så lett å se, med mindre den voksne kandidaten observeres i samspill med barn. Det er ikke sikkert en voksen ser x-faktoren

Barn, kunst og kultur.indd 26

09.08.13 15:05

Kunsten er barnas språk, kulturen deres arena

da heller, men barna kan se den hvis den er der. Barna kan altså hjelpe voksne til å se det som skal til for at de voksne skal fatte best mulig beslutninger. Likevel er det kun unntaksvis at søkere til viktige pedagogiske stillinger møter barn i utvelgelsesprosessen. Hva er det man er så redd for? Barns privilegium er å si sin mening, men slippe å være ansvarlig for de beslutninger som blir tatt. Det betyr at det fremdeles er voksne som bestemmer det meste, men at de bør gjøre det med deltakelse og innflytelse fra dem det gjelder. «La barn være barn», sier skeptikerne, og mener barn skal slippe å involveres i for mye. «La barn være mennesker», kan man også si. Det er ingen grunn til å la være å involvere dem. De er opptatt av det som angår dem, og vi som samfunn trenger deres innspill og erfaringer.

band, teatergrupper og andre kulturuttrykk. Haffen i Florø, Ungdommens Hus i Alta og ikke minst Tvibit i Tromsø er alle steder som er gode eksempler på hva som er mulig å få til med god voksenledelse og frihet under ansvar. Slike steder viser ungdommen tillit, og ungdommen svarer med å vise tillit tilbake. I intens flyt omsetter ungdommene på slike steder teorien fra skolen, opplevelsene fra barnerommet, samtalene rundt kjøkkenbordet, drømmene fra natten og inntrykkene fra media til biter av sitt eget liv, slik at det som skjer med dem integreres i ungdommens egne kreative grep. På denne måten får ungdommen ikke bare kommunisert sitt liv til andre, de får også en dypere forståelse av seg selv. Gjennom kunsten og kulturen de blir en del av på ungdomshuset, kan de unge besøke steder i seg selv der de aldri før har vært.

Fritidstiltak for ungdom

Hvordan legger vi til rette for barns og unges kunstneriske utfoldelse?

Jeg husker det var en fritidsklubb i nærheten av der jeg bodde som ungdom. Det var et sted som var opprettet for uorganisert ungdom, ja for det er det de kaller dem som ikke er med i speider eller sport. Det ble sagt at klubben eksisterte fordi ungdommen ikke skulle komme på skråplanet, hva nå det måtte være. Jeg satte aldri min fot innenfor døren, i frykt for hva som skulle skje meg. Dermed hadde jeg ikke noen fellesarena med mine venner utenom idrettshallene, og de mørkkledte ungdommene på «Huset» ble aldri mine venner. Som voksen har jeg besøkt mange av dagens kulturinstitusjoner for ungdom, de som gjerne kalles for «fritidsklubber» eller «ungdomshus». Ingen ting likner på det jeg husker fra min ungdomstid. Noen steder er det riktignok mest av alt et samlingssted for bygdas ungdom, men de fleste steder jeg har sett, har vært sydende kulturfabrikker der ungdom velter seg i

Barn trenger ikke bare oppmuntring, bekreftelse og tilrettelegging, de trenger å bli speilet på sine egne opplevelser. I et øyeblikk av kunstnerisk utfoldelse ser ikke barnet seg som en som presterer eller er flinkt, men som en som uttrykker seg. Reagerer du på et barns kunstneriske prestasjoner med: «Å, så flink du er», skal du vite at du kanskje bringer barnas uttrykksform over på en flink–ikke-flink-akse, og det er ikke sikkert at det var dette barnet ville. «For et vakkert bilde», er godt ment, men det kan også få barnet til å føle seg misforstått. Kanskje barnet ikke ville lage noe flott, men heller uttrykke sinne eller frykt. Kunst er språk. Så derfor, nærm deg barnet eller ungdommen med åpne spørsmål som: «Hvordan fikk du dette til?» eller «Kan du fortelle meg om dette bildet?» Kommenter gjerne også ved å si: «Det ser skikkelig gøy ut å spille 27

Barn, kunst og kultur.indd 27

09.08.13 15:05

Reidar Hjermann

slik du gjør!» eller «Når du synger, blir jeg så utrolig glad.»

Ett barn har hundre språk men berøves 99 skolen og kulturen skiller hodet fra kroppen

Kunst og kultur i utdanningen Det ligger i barnekonvensjonens ånd at barns rettigheter skal tas vare på av voksne. Det er staten som har forpliktelsene overfor barna, slik det er formulert i konvensjonsteksten. Likevel, det er innlysende at det ikke bare er staten, men alle voksne som har ansvar for at barn har det bra. Slik vi alle er en bit av helheten, er også alle barn alles ansvar. Barn kommer i så mange utgaver at det er umulig å lage et «one size fits all»-system. Likevel må de alle gjennom skolen, og de fleste skal gjennom barnehagen. Hvordan legger vi til rette for at barn med så mange ulike utgangspunkt skal få optimal tilrettelegging på disse stedene? Hvordan lager vi skolen for barna, og hvordan skoleres voksne som jobber med barn i å se hvordan barns forskjellighet er en gave og ikke noe som må slipes til etter en og samme form? De estetiske fagene er ikke bare ferdighetsfag, men uttrykksfag der det ikke finnes én fasit. Der er rom for alle farger og alle uttrykk. Også her er det viktig å ha gode voksne som stimulerer barnas forskjellighet og ikke klemmer alle gjennom én og samme formgivningsmal. Det er ikke gitt at alle skal uttrykke seg med tegning, selv om mange gjør det. I Norge må de fleste barn forholde seg til planverket for den offentlige skolen og barnehagen. Likevel har vi alternative pedagogiske retninger, slik som Steiner-pedagogikken, Montessori-pedagogikken og Reggio Emilia-pedagogikken, som alle tilbyr alternativer til den offentlige, noe strømlinjede skolen. Grunnleggeren av Reggio Emilia, Loris Malaguzzi, skriver:

de tvinger oss til å tenke uten kropp og handle uten hode leken og arbeidet virkeligheten og fantasien vitenskapen og fantasteriet det indre og det ytre gjøres til hverandres motsetninger

Det er en dyster diagnose, og jeg tror han langt på vei har rett. Hvordan skal vi legge til rette for at skolen spiller på lag med barnas skaperevne, forskertrang og uttrykksvilje? Vi kan i hvert fall ikke begynne med å frarøve dem 99 språk! Voksne må legge til rette for at kunst skal skje, og tilby barna gode kulturarenaer. Her kommer vi til tid og anerkjennelse av kunst som uttrykksform. I slunkne tider er det gjerne kulturbudsjettene som kuttes, og når internasjonale prestasjonsmålinger av elevene blir den eneste målestokken på suksess, kan kulturen tape for produktivitet, effektivitet og konkurranse. Men la oss et øyeblikk åpne for litt solskinn. Trekker vi gardinene til side, ser vi en av de fineste oppfinnelsene i det kulturelle Norge. «Den kulturelle skolesekken» er en fast ordning i skolen som sørger for årlige møter mellom utøvende kunstnere og skoleelevene i grunnskolen og på videregående skole. Det er bestemt at alle skoleelever skal oppleve profesjonell og variert kunst av høy kvalitet, og det skjer på skoler fra den innerste fjordarm til den gråeste bydel.

Barn, kunst og kultur.indd 28

09.08.13 15:05

Kunsten er barnas språk, kulturen deres arena

Kunsten gir rom for annerledesheten og særegenhetene For skolen og barnehagen gjelder det å se mennesket bak eleven eller barnehagebarnet. Barn som får være med på å forme sitt bilde av seg selv gjennom kunst, dyrker frem den forskjelligheten vi trenger i et komplisert samfunn. Gjennom kreative uttrykk vil de unge kunne akseptere sider av seg selv som verdifulle og viktige, selv om de ikke skulle passe inn i myndighetenes offentlig godkjente målestokk, når dommen en dag felles i skolen. Noe jeg opplever som et skummelt fenomen, har nærmest sneket seg på oss det siste tiåret. Det har nemlig vært en eksplosjon, en mangedobling, i bruken av ADHD-medisiner på barn. Stadig flere barn blir medisinert med preparater som skal skjerpe deres konsentrasjon og roe deres atferd. De blir enklere å ha med å gjøre som gruppe, men vi får kanskje også en generasjon med barn som i større grad ensrettes, slik

at vi går glipp av alle nyansene som forskjellighetene gir oss. Kunst som barna opplever sammen, gir dem store muligheter til å forstå hvordan mennesker opplever samme uttrykk på forskjellig måte. Vi bør ikke lage barn så like at alle ser det samme i samme bilde. Og hva vil skje med kunsten hvis vi medisinerer alle spilloppmakerne? Vi risikerer å gå en sørgelig fremtid i møte hvis ikke utviklingen snur. For vi trenger forskjellighet. Tenk bare på de utallige eksemplene på ungdom med minoritetsbakgrunn som med kreative yrker nettopp har gjort sin annerledeshet til sin styrke. Mange av våre fremste scenekunstnere har foreldre fra andre deler av verden, og gjennom kunsten har de blitt en del av vår felles nasjonale kulturarv, fortellingen om oss i Norge som ett folk. Det er når en ser disse sammenhengene at det blir klart og tydelig at vi er sjanseløse uten kunsten og kulturen. Og det begynner hos barna.

Barn, kunst og kultur.indd 29

09.08.13 15:05

Reidar Hjermann

Barn, kunst og kultur.indd 30

09.08.13 15:05

ISBN: 978-82-15-02002-0

SIDSEL BJERKE &� HOMMERSAND RED.

Omslagsdesign: Morten Quist Hommersand

MARIT� BAKKEN