Avtaler: 5. utgave

Johan Giertsen

AVTALER

5. utgave

JURIDIKA

© Aschehoug AS ved Juridika 2026

1. utgave 2006

2. utgave 2012

3. utgave 2014

4. utgave 2021

ISBN 978-82-15-07705-5 Papirbok

ISBN 978-82-15-07706-2 EPUB

ISBN 978-82-15-07709-3 Juridika

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Aschehoug ved Juridika

Postboks 363 Sentrum 0105 Oslo

E-post: post@juridika.no www.juridika.no

Omslag: Stian Hole

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

Boken er satt med: Times LT Std 11/13,5

Papir: Amber Graphic 100 g 1,25

Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.

Kåre Lilleholt

Til

Forord

Avtaler dreier seg om avtaleinngåelse, tolking, ugyldighet, lemping og representasjon.

Den europeiske integrasjonen blir stadig bredere og dypere. Et mål har derfor vært å knytte fremstillingen nær opp til den felleseuropeiske retten, slik den kommer til uttrykk i EU- og EØS-kilder. Den fremvoksende europeiske avtaleretten har vært vanskelig å skimte i norsk praksis, men det er nå tegn til at Norge kanskje er på vei ut av denne blindsonen.

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen og gode kolleger bidrar til et inspirerende arbeidsmiljø. En særlig takk til Jan-Ove Færstad. Studentenes spørsmål, kritiske merknader og humør er en evig kilde til arbeidsglede, og har bidratt til å løfte min forståelse.

Vitenskapelig assistent Andrea Johanne Mietle har gransket manuskriptet fra synsvinkelen til bokens viktigste målgruppe – studentene. Hun har gitt verdifulle merknader som ledet til justeringer i teksten, og har kontrollert kilder. Takk til Andrea Johanne Mietle for et inspirerende og givende samarbeid.

Takk også til Tone Lønning som har bidratt i korrekturen og med kildekontroll.

Universitetsforlaget/Juridika – ved forlagsredaktør Anders Bortne og manuskoordinator Gunhild Eide – yter førsteklasses service.

Boken er tilegnet min faglige inspirator i fire tiår, Kåre Lilleholt.

Denne utgaven er forsøkt holdt à jour med kilder frem til 16. juni 2026.

Dragefjellet, Bergen, 22. juni 2026

Johan Giertsen

Om stensilutgaven 2005

Formålet med dette prosjektet har vært et læremiddel skreddersydd til studiet av avtalerett (kontraktsrett I) i masterstudiet i rettsvitenskap. Første versjon av «Avtaler» var stensilutgaven i 2005. Kollega Kåre Lilleholt var en viktig kilde til inspirasjon for at dette læremiddelet ble til. Takk til Sidsel Huse og Per Våland Mauritzen for kildekontroll, korrekturlesning og utarbeidelse av registre.

Om første utgave 2006

Første utgave bygget på stensilen, men ble på en rekke punkter endret. Takk til min far Ole Johan Giertsen, advokat Brynjar Østgård og Kåre Lilleholt for manuskriptkritikk til stensilen og spennende samtaler. Kolleger som i særlig grad ga inspirasjon til arbeidet med første utgave, var Kai Krüger, Hugo P. Matre, Ernst Nordtveit, Rune Sæbø og Filip Truyen. Biblioteket leverte førsteklasses service –takk til Halvor Kongshavn, Kirsti Lothe Jacobsen, Jørn Wangensten Ruud, Liv Glasser og Marit Saksvik. Takk til vitenskapelig assistent Vibeke Sagvaag for kildekontroll, korrekturlesning og utarbeidelse av registre.

Om andre utgave 2012

Siktemålet var en kritisk gjennomgang av første utgave, bruk av flere internasjonale kilder, og at bokens omfang ikke skulle øke. Søkelyset på at Høyesterett har hatt en uforholdsmessig høy terskel for å anvende avtaleloven § 36 til fordel for parter med underlegen ressursstyrke, var skarpere enn i første utgave. Takk til gode kolleger – Halvard Haukeland Fredriksen, Hilde Hauge, Marte Eidsand Kjørven, Kåre Lilleholt og Erik Monsen for inspirasjon – til universitetsbibliotekar Jørn Wangensten Ruud for mange kildesøk, vitenskapelig assistent Ingse Fatnes for korrektur og kildekontroll, og til min kone Tone Lønning for korrektur.

Om tredje utgave 2014

Røeggen-dommen ble innarbeidet (Rt. 2013 s. 388), og de internasjonale kildene fikk en enda bredere plass. Tredje utgave var mer fullstendig enn andre når det gjaldt EU-domstolens praksis om forbrukeravtaledirektivet. Røeggen-dommen og EU-domstolens praksis førte til endringer i fremstillingen av avtaleloven § 36. Takk til gode kolleger for inspirasjon – ikke minst Kåre Lilleholt – og Halvard Haukeland Fredriksen for veiledning om det europeiske rettsstoffet. Universitetsbibliotekar Jørn Wangensten Ruud øste av sin kompetanse for å finne kilder. Vitenskapelig assistent Kjersti Løwehr kontrollerte med stor nøyaktighet tekst og registre. Vitenskapelig assistent Mathilde Lund Meltvedt gransket manuskrip-

tet til andre og tredje utgave på vegne av bokens viktigste målgruppe – studentene. Hennes konstruktive kritikk førte til at mange problemer ble gjennomtenkt på nytt. Hun skrev med sin kompakte og presise form mange forslag til endret tekst. Jeg er Mathilde Lund Meltvedt stor takk skyldig for et inspirerende samarbeid og hennes verdifulle bidrag til andre og tredje utgave.

Om fjerde utgave 2021

Et mål har vært å knytte fremstillingen så nær opp til den europeiske rettsutviklingen – slik den kommer til uttrykk i EU- og EØS-kilder – som mulig.

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen og gode kolleger bidrar til et inspirerende arbeidsmiljø. En særlig takk til Jan-Ove Færstad.

Kollega Kåre Lilleholt har lest manuskriptet i utkast og har gitt innsiktsfulle merknader som har ført til en rekke endringer i teksten.

Vitenskapelig assistent Victoria Westrum har lest manuskriptet fra synsvinkelen til bokens viktigste målgruppe – studentene. Hun har gitt verdifulle merknader som ledet til justeringer i teksten, og har kontrollert kilder. Tone Lønning har samordnet korrekturen fra forlaget og undertegnede. Tusen takk til begge to. Universitetsforlaget – ved forlagsredaktør Linn-Aurora Wengen og manuskoordinator Gunhild Eide – yter en førsteklasses service.

Innholdsoversikt

Del I EMNET

Avtaler, avtalerett og kontraktsrett

Enhver kan i kraft av sin selvbestemmelsesrett binde seg til å betale penger, levere en vare eller yte en tjeneste. Bindingen betyr at plikten en part påtar seg, om nødvendig kan håndheves av domstolene. Eiendeler til den som er bundet kan i ytterste fall tvangsselges hvis plikten etter en avtale ikke blir oppfylt.

Bindingen kan være ubetinget. Den som binder seg stiller da ingen betingelser, for eksempel en gave til en humanitær organisasjon. Bindingen kan alternativt være betinget. Den som binder seg, forplikter seg da på vilkår av at også den andre parten binder seg. En vanlig betingelse er at den andre parten må yte et vederlag. Plikt til å yte en vare eller en tjeneste kan gjøres betinget av at mottakeren yter et vederlag i penger, og omvendt.

Lovverket definerer ikke hva en «avtale» eller synonymet «kontrakt» er. Gjensidige disposisjoner er et kjennetegn ved de fleste avtaler. Det er rettsforhold der begge partene har bundet seg. Bindingen er som oftest betinget av at den andre parten yter et vederlag. For at en enighet mellom to parter skal være en avtale i rettslig forstand, må den gjelde et «rettsforhold», som plikt til å levere en vare eller tjeneste eller betale penger. En enighet mellom to venner om å dra på kino sammen er ikke en avtale i rettslig forstand, og kan ikke håndheves av domstolene. Et kjøp av en kinobillett er derimot rettslig sett en avtale. Kinoen binder seg til å levere forestillingen, mens den som kjøper billetten binder seg til å betale prisen.1

Hovedspørsmålene i kontraktsretten er om partene er bundet – og hvis ja, innholdet og virkninger av slik binding.

Avtaleloven gir regler om avtaleinngåelse ved at en tilbyder sender et tilbud til en mottaker, som deretter aksepterer dette. Bakgrunnen for at loven regulerer denne formen for avtaleinngåelse, er at dette var en metode som ble hyppig brukt av næringsdrivende i tiden før avtaleloven ble gitt i 1918. Når avtaler inngås i vår tid, skjer dette som oftest på andre måter enn etter avtaleloven. Om partene har bundet

1 Se om avtalebegrepet i Draft Common Frame of Reference (DCFR) II.–1:101 (1): «A contract is an agreement which is intended to give rise to a binding legal relationship.» Teksten peker på viktige kjennetegn – (i) avtaler hviler på enighet («agreement») mellom partene, (ii) avtaler er bindende («binding»), og (iii) avtaler regulerer rettslige forhold («legal relationship»). DCFR var et prosjekt støttet av EU hvor akademikere i mange land søkte å formulere felleseuropeiske kontraktsrettslige prinsipper (kap. 4.4.3). Se videre Elvevold: Avtaletolking s. 37 flg. om avtalebegrepet.

seg ved å inngå en avtale, beror da på ulovfestete regler. Kjernen i spørsmålet om begge partene er bundet, er om de er enige om sine rettigheter og plikter.

Foruten kravet om enighet for å inngå en avtale, må tre forutsetninger innfris dersom en part skal bli bundet. For det første må parten ha evne til å binde seg. Enhver fysisk person har som regel dette, med unntak av personer under 18 år og enkelte andre som kontraktsrettslig er inhabile. Samfunnet anerkjenner dessuten at visse organisasjoner og institusjoner har slik evne, særlig staten, kommunene, selskaper, foreninger og stiftelser. Slike selskaper og sammenslutninger blir ofte omtalt som juridiske personer. For det andre må avtalen ha blitt til på en måte som samfunnet anerkjenner. Hvis en part har tvunget eller bedratt den andre, er sistnevnte ikke bundet, og har da ikke plikt til å oppfylle avtalen. For det tredje må avtalen ha et innhold som samfunnet anerkjenner. Visse avtaler strider mot samfunnsinteresser, eller virker så urimelig, at de av den grunn må endres eller tilsidesettes. Er en part kontraktsrettslig inhabil, eller er en avtale inngått på en måte eller med et innhold som rettsordenen ikke anerkjenner, er avtalen ofte ugyldig. Partene er i så fall ubundet. Disse spørsmålene er dels regulert i ulovfestet rett, og er dels lovfestet i avtaleloven §§ 28 flg.

Fysiske personer, særlig næringsdrivende, kan ha representanter som inngår avtaler på deres vegne. Eiere av forretninger har ofte ekspeditører og andre ansatte som inngår avtaler med kundene. Selskaper og andre juridiske personer må ha fysiske personer som kan disponere på vegne av organisasjonen eller institusjonen. Hovedspørsmålet er da om representanten kan binde den fysiske eller juridiske personen. Regelverket om dette finner vi i avtaleloven, i aksjeloven som regulerer aksjeselskapers rettsforhold, i annen lovgivning og i ulovfestet rett.

Spørsmålet om parten(e) er bundet, har sammenheng med hvilken betydning ordene og uttrykkene som er brukt i avtalen har. Hvis den som skal leie et bygg etter avtalen skal utføre «alt ut- og innvendig vedlikehold», gir ikke teksten et klart svar på om leietakeren må bære kostnadene med å reparere taket på grunn av lekkasjer.2 Problemet må løses ved å tolke avtalen. Målet ved tolkingen er å fastlegge avtalepartenes rettigheter og forpliktelser, og dermed klargjøre hva partene faktisk har bundet seg til.

Avtaleloven § 36 retter seg mot avtaler som det «ville virke urimelig … å gjøre … gjeldende». Urimelighet etter avtl. § 36 kan medføre at avtalen «helt eller delvis settes til side eller endres». Bestemmelsen har derfor også en side mot spørsmålet om partene er bundet. Settes en avtale helt til side, er partene ubundet. Bestemmelsen har dernest en side mot partenes rettigheter og plikter. Hvis avtalen ikke settes til side på grunn av urimeligheten, men endres, vil partenes rettsstilling bli tilsvarende endret, for eksempel ved å redusere prisen. Avtaleloven § 36 gir dermed domstolene mer varierte sanksjonsmuligheter enn ved

2 Eksempelet er fra Rt. 1989 s. 122 Rørmateriell.

Kapittel 1 Avtaler, avtalerett og kontraktsrett ugyldighet, der partene normalt er henvist til enten å slå en strek over avtalen (ugyldighet), eller å opprettholde den (gyldighet). Det har skapt et behov for en annen betegnelse på følgene av urimelighet etter avtl. § 36 enn ugyldighet. Derfor brukes ofte betegnelsen «lemping» ved bruk av avtl. § 36.3

Hvis parten(e) er bundet, oppstår kontraktsrettens andre hovedproblem. Dette er hvilket innhold og hvilke virkninger avtalen har. Både lovgivning og ulovfestet rett vil på dette punktet ofte supplere avtalen. Håndverkertjenesteloven § 5 krever for eksempel at en håndverker skal utføre arbeidet «fagmessig». Lov- og ulovfestete regler vil ofte også supplere avtalen hvis det blir spørsmål om hvilke rettigheter en avtalepart kan gjøre gjeldende om den andre parten ikke oppfyller i samsvar med sine forpliktelser (kontraktsbrudd). Eksempler er forsinket levering fra en selger eller at salgsgjenstanden lider av en mangel, som at en solgt bil mangler forskriftsmessige bremser.

Basert på avtalers typiske innhold, kan de deles inn i ulike avtaletyper. En avtale om kjøp innebærer at selgeren skal overføre eiendomsretten til en ting mot betaling fra kjøperen. En avtale om husleie medfører at en utleier skal stille en bolig eller forretningslokaler til rådighet for leietakeren, mot betaling. En transportavtale innebærer at transportøren skal sørge for at en vare eller en passasjer transporteres fra A til B, mot betaling fra vareeieren eller passasjeren. Ved et advokatoppdrag skal advokaten utføre en tjeneste mot betaling fra klienten. Arbeidsavtaler går ut på at en arbeidstaker stiller sin arbeidskraft til rådighet for arbeidsgiveren, mot lønn fra sistnevnte.

Reglene om avtaleinngåelse (binding), avtaletolking, ugyldighet og lemping er generelle regler, i den forstand at de normalt er uavhengige av avtalens innhold og parter. Både avtalelovens regler om ugyldighet på grunn av tvang mv. (avtl. §§ 28 flg.) og de ulovfestete reglene om avtaletolking gjelder enten man skal leie en leilighet eller kjøpe en oljeplattform, og enten partene er privatpersoner eller selskaper med milliardomsetning.

Reglene om avtalers innhold og virkninger, som partenes rettigheter og plikter ved kontraktsbrudd, er på den andre siden gitt i lov- eller ulovfestet rett om de enkelte avtaletypene. Kjøperens og selgerens rettsstilling er regulert i kjøpsloven, eller i forbrukerkjøpsloven hvis selgeren er næringsdrivende og kjøperen er forbruker. Bankens og kundens stilling ved lån og innskudd er regulert i finansavtaleloven, avtaler om sjøtransport i sjøloven, arbeidsavtaler i arbeidsmiljøloven, avtaler om foreldreansvar og samværsrett i barnelova etc. Kontrakter mellom næringsdrivende om å oppføre bygg, veier, broer mv. er en av mange ulovfestete avtaletyper. I kontraktslovgivningen har kjøpsloven en særlig posisjon fordi den på flere punkter gir uttrykk for alminnelige kontraktsrettslige prinsipper, som ofte har overføringsverdi til ulovfestete avtaletyper.

3 Forarbeidene karakteriserte avtl. § 36 som en lempingsregel, NOU 1979: 32 og Ot.prp. 5 (1982–83). Se også Hauge: Ugyldighet s. 279 flg. og Wilhelmsson: Standardavtal s. 109 flg. om terminologien.

Betegnelsene «avtalerett» og «kontraktsrett» er ikke entydige. «Avtalerett» (eller «avtaleinngåelsesrett») peker på den delen av kontraktsretten som dreier seg om avtalers inngåelse, tolking, ugyldighet, lemping og representasjon. Betegnelsen «kontraktsrett» dekker i tillegg også regelverket om avtalers innhold og virkninger.4

4 Se nærmere Woxholth: Avtalerett s. 45–47 om terminologien.

Grunnprinsipper

2.1 Avtalefrihet: Frihet fra regulering –frihet gjennom regulering

Avtalefriheten er en følge av selvbestemmelsesretten. Dette er en regel som ikke er lovfestet, men er forutsatt i en av få gjenværende lover fra dansketiden før 1814, Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 –  NL 5-1-2.5 Avtalefriheten har tre sider. Enhver kan avgjøre (i) om hun eller han vil inngå avtale, og hvis ja, (ii) hvem hun eller han vil inngå avtale med, og (iii) hva avtalens innhold skal være. Privatpersoner kan med grunnlag i avtalefriheten inngå avtaler for å skaffe seg bolig, arbeid, mat, klær og andre varer og tjenester. Bedrifter kan i lys av avtalefriheten kjøpe eller leie lokaler, ansette medarbeidere, skaffe maskiner og annet utstyr, og selge varer og tjenester.6

Legalitetsprinsippet krever at offentlige organer må ha grunnlag i lov for å pålegge borgerne plikter, som å kreve at biler må kjøre på høyre side av veien. Bruker private sin selvbestemmelsesrett – eller partsautonomi – til å binde seg ved avtale, kreves derimot ikke grunnlag i lov. Det gjelder også avtaler med det offentlige, som når private selger varer som det offentlige bruker. Lovhjemmel er derfor som regel ikke nødvendig for å påta seg plikter ved avtale.

Staten, kommunene og andre offentlige organer trenger normalt heller ikke grunnlag i lov for å inngå avtaler. En kommune som skal etablere en skole, må inngå avtale med en entreprenør som skal utføre byggearbeidene og med leverandører av møbler og annet utstyr, og må inngå arbeidsavtaler med lærere og andre ansatte. Disse avtalene inngås i lys av avtalefriheten.

5 NL 5-1-2: «Alle Contracter som frivilligen giøris af dennem, der ere Myndige … være sig Kiøb, Sal, … som ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter» (min kursivering).

6 I art. 1.1 UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts (2016) heter det at «The parties are free to enter into a contract and to determine its content». I kommentarene er dette begrunnet slik: «The principle of freedom of contract is of paramount importance in the context of international trade. The right of business people to decide freely to whom they will offer their goods or services and by whom they wish to be supplied, as well as the possibility for them freely to agree on the terms of individual transactions, are the cornerstones of an open, market-oriented and competitive international economic order.» UNIDROIT er en organisasjon i Roma, som har engasjert akademikere fra mange land til å formulere retningslinjer for kontraktsforhold når næringsdrivende i ulike land inngår avtaler med hverandre (kap. 4.6).

Enhver kan velge om hun eller han ønsker å inngå avtale. Partenes vilje til å binde seg er grunnleggende – «ingen vilje, ingen kontrakt».7 Når to parter forhandler ut fra sin frie vilje og med så å si samme erfaring fra forretningslivet, kan partenes jevnbyrdighet i ressurser og forhandlingsstyrke bidra til at avtalen blir balansert. Frihet fra regulering – ved at lovverket setter få begrensninger for avtalers innhold – gir partene mulighet til å skreddersy avtaler på en måte som ivaretar begges interesser.

Partene er i mange tilfeller ikke jevnbyrdige. Den ene parten kan ha erfaring fra forretningslivet, mens den andre er uerfaren. Et annet eksempel er at den ene parten tilbyr et gode som den andre har et sterkt behov for, som bolig i et pressområde. Det er da større risiko for misbruk av avtalefriheten enn der partene er jevnbyrdige i ressurser og forhandlingsstyrke.

Det er særlig to måter avtalefriheten blir misbrukt på. For det første kan en part unnlate å gi relevant informasjon: En bank som tilbyr investeringstjenester gir for eksempel uriktig eller mangelfull informasjon om sannsynligheten for avkastning. Kunden ønsket å investere, men ville ikke ha investert i henhold til bankens anbefaling hvis hun eller han hadde blitt korrekt informert om risikoen for tap. For det andre kan parten som tilbyr godet tenkes å kreve en pris eller andre avtalevilkår som stiller vedkommende i en særlig gunstig stilling, som hvis prisen for en vare er markert høyere enn markedsverdien. Selv om partene formelt inngår avtalen ut fra sin frie vilje, kan det reelt være slik at parten som etterspør godet har et så sterkt behov for det at hun eller han strekker seg lenger med hensyn til pris og andre avtalevilkår enn man ellers ville gjort.

Slik risiko er forsøkt avhjulpet i lovverket. Lovgiveren krever at partene skal opptre redelig ved inngåelsen av avtaler, særlig ved å gi relevant informasjon (avtaleloven § 33). Lovgiveren har også begrenset mulighetene til å betinge seg uforholdsmessige fordeler. Det mest generelle uttrykket for dette er avtaleloven § 36, som fastsetter at avtaler med et urimelig innhold kan kreves endret eller tilsidesatt.

For næringsdrivende som tilbyr varer eller tjenester, kan lovgivning som setter grenser for partenes frihet til å fastsette avtalers innhold sees på som en begrensning i avtalefriheten. Ser man den samme lovgivningen med øynene til ressurssvake parter, vil dette lovverket bidra til å begrense ressurssterke parters muligheter for å misbruke avtalefriheten. Lovgivning som for noen oppfattes som en begrensning i avtalefriheten, kan dermed for andre bidra til frihet gjennom regulering, ved å sikre balanse i avtaleforhold.8

Utviklingen som kan knyttes til stikkordet «frihet gjennom regulering», går langt tilbake i tid. Ser vi på det siste hundreåret, fikk avbetalingskjøpere et særlig vern i 1916. Forsikringsavtaleloven av 1930 (ny lov 1989) og husleieloven av 1939 (ny lov 1999) ivaretok i større grad enn før interessene til forsikringskunder

7 Om sitatet, se Platou: Forelesninger 1895–1897 s. 248.

8 Begrepsparet «frihet fra regulering» og «frihet gjennom regulering» er fra Schovsbo: Immaterialretsaftaler s. 14: «Frihed gennem regulering og ikke fra regulering er det karakteristiske for nutidens aftalefrihed.» Sitatet peker på at ressurssvake parters frihet øker på grunn av reguleringene.

og husleietakere. Et vern for forbrukere er senere gitt i et omfattende lovverk, blant annet avtaler om kjøp (nå forbrukerkjøpsloven av 2002). Dette er ufravikelig – preseptorisk – lovgivning, som betyr at partene ikke kan avtale vilkår som stiller forbrukeren i en mindre gunstig stilling enn lovens regel. Motsetningen er fravikelig – deklaratorisk – lovgivning, som partene kan fravike ved avtale.

2.2 Forutberegnelighet vs. fleksibilitet

Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 (NL) er nå den eldste i det norske lovverket, og sier i 5-1-2 at «Contracter … skulle holdis». Denne bestemmelsen gir uttrykk for det som ved siden av avtalefriheten er grunnmuren i kontraktsretten – avtaler skal holdes.9 En avtale er bindende. Partene skal, med få unntak, oppfylle avtaler slik de er inngått. En effektiv håndhevelse av regelen om at avtaler skal holdes, bidrar til at partene kan forutsi – forutberegne – sin rettsstilling, og gjør avtaler til et effektivt instrument for å utveksle varer og tjenester. At en avtale skal holdes som den er inngått, gjelder selv om oppfyllelse blir mer krevende enn parten antok da avtalen ble inngått, og selv om en av partene ikke lenger har et ønske om å gjennomføre avtalen. Eskedommen i Rt. 1933 s. 207 er illustrerende. En kjøper som drev en sølvvarefabrikk hadde bestilt 90 000 esker, som skulle leveres over tid. Etter å ha mottatt 18 000 esker, sa fabrikken at det ikke var behov for de øvrige 72 000. Fabrikken ville trekke seg fra kjøpet for disse 72 000 eskene, men vant ikke frem, og ble dømt til å betale den resterende delen av kjøpesummen mot å overta disse eskene.

Hvis en avtalepart ikke oppfyller, eller oppfyller for sent eller mangelfullt, kan den andre parten komme til å lide et tap. Spørsmålet om parten som har lidt tap kan kreve at misligholderen, den som ikke har etterlevd sine plikter, erstatter tapet, kan på visse vilkår besvares bekreftende. Det er lovfestet for enkelte avtaletyper, men er ellers et ulovfestet prinsipp. En grunnpilar i kontraktsretten blir dermed at enten oppfylles avtalen slik den er inngått, eller så må misligholderen erstatte den annens tap. Erstatning ved kontraktsbrudd skal normalt sette den krenkede parten i samme økonomiske stilling som hun eller han ville ha vært i dersom den annen hadde oppfylt kontraktsmessig. En part som vil håndheve en bindende avtale, og som mener at den andre parten ikke har etterlevd sine plikter, må normalt reise søksmål og få fastslått sine rettigheter ved dom. Hvis pliktene som fremgår av dommen ikke oppfylles frivillig, kan parten normalt kreve at samfunnet bruker tvangsmidler. Hvis en avtalepart skal betale penger, er tvangsmiddelet som regel at eiendeler blir tvangssolgt, og at kjøpesummen brukes til å dekke kravet. Ettersom statens tvangsmakt normalt står til rådighet for en avtalepart som vil håndheve en avtale, kan partene ha tillit til at den annen innfrir sine forpliktelser, enten frivillig eller ved tvang.

9 Se videre Lando, Holle, Håstad, Konow, Møgelvang­Hansen, Nystén­Haarala, Ólafsdóttir, Zackariasson (Editors): Restatement of Nordic Contract Law s. 69–70.

Hensynet til forutberegnelighet tilsier at partene må oppfylle avtalen slik den er inngått. Samtidig kan plikten til å oppfylle i noen tilfeller bli uforholdsmessig byrdefull. For det første kan tvangsfullbyrdelse av visse plikter være et urimelig inngrep i partens personlige frihet. Dette gjelder særlig ytelse av en personlig innsats, som en arbeidstakers plikt etter en arbeidsavtale, eller en kunstners plikt til ved avtale å frembringe et kunstverk. Denne typen plikter kan ikke tvangsfullbyrdes.

For det andre kan oppfyllelse medføre økonomiske byrder som partene ikke kunne forutse da avtalen ble inngått. Det kan skyldes ekstraordinære forhold som inntrer etter avtaleinngåelsen; som at transport av olje og andre nødvendighetsvarer stanses på grunn av krig, rystelser på valutamarkedene eller nedstengning av samfunnet på grunn av et virus. Slikt kan skape et misforhold mellom oppofrelsene den ene parten må foreta seg for å yte og den andre partens interesse i avtalen. Et av kontraktsrettens mest omdiskuterte problemer er om disse og lignende begivenheter kan føre til at en avtale kan endres eller tilsidesettes.

Problemet er om lovgivning og praksis skal legge avgjørende vekt på forutberegnelighet, å fastholde avtalen som den er inngått – eller fleksibilitet, å åpne for å endre eller sette til side avtalen. I byggeprosjekter som skal foregå over mange år og andre langvarige avtaler forekommer det at partene avtaler ordninger som gir mulighet for å endre bygget, sammenlignet med avtalen slik den opprinnelig ble inngått, ofte betegnet som «tilleggsarbeider».

Fleksibilitet kan også oppnås ved lemping – endring eller tilsidesettelse – der det vil «virke urimelig» etter avtl. § 36 å stå ved avtalen. Lovteksten – «urimelig» – viser at denne bestemmelsen er forbeholdt unntakstilfeller. Vurderingen etter avtl. § 36 vil overordnet bero på en avveining av hensynet til forutberegnelighet mot hensynet til den part som hevder at avtalen er urimelig byrdefull.

Kobler vi tilbake til NL 5-1-2, ser vi at bestemmelsen kan spaltes i to – (i) at «Contracter … skulle holdis», og (ii) at de skal holdes «saasom de indgangne ere». At (i) avtaler skal holdes, er grunnleggende også i dag. At (ii) avtaler skal holdes som de ble inngått, er fremdeles hovedregelen, men avtl. § 36 og andre regler som muliggjør endring, kan unntaksvis innebære at avtaler ikke holdes slik de «indgangne ere». Det har skjedd en utvikling fra at avtaler skal holdes som de ble inngått, til gradvis større mulighet for å gjennomføre avtalen med et annet innhold enn det opprinnelige.10 Avveiningen mellom forutberegnelighet og fleksibilitet er blant kontraktsrettens grunnproblemer, og vil prege debatten og rettsutviklingen også i årene fremover.

2.3 Forventningen beskyttes

Skriver en part «jeg tilbyr deg bilen min for kr 100 000», er det som regel sammenfall mellom tilbyderens vilje og forventningen utsagnet skaper hos mottakeren. Tilbyderen ønsker å selge for kr 100 000, og mottakeren oppfatter utsagnet slik.

10 Grönfors: Avtal och omförhandling s. 23 og Hauge: Ugyldighet s. 74.

Hva hvis tilbyderen ville selge for kr 110 000, men skrev feil, og mottakeren ikke kjente til feilen? Tilbyderen har da ingen vilje om å selge for kr 100 000, men mottakeren oppfatter utsagnet slik. Eksempelet illustrerer et grunnspørsmål: Skal tilbyderens bundethet bero på viljen (som tilsier at tilbyderen er bundet til å selge for kr 110 000), eller på forventningene utsagnet skaper hos mottakeren (som tilsier at tilbyderen er bundet til å selge for kr 100 000)?11

Hvis mottakeren av et utsagn – i eksempelet mottakeren av tilbudet om å kjøpe en bil – hadde måttet undersøke om det kunne være en skrivefeil, ville omsetningen av varer og tjenester blitt mer tid- og kostnadskrevende. Det samme gjelder hvis mottakeren hadde måttet undersøke andre forhold som kunne ledet til avvik mellom viljen og forventningen, for eksempel om tilbyderens takstmann kan ha tatt feil av verdien på en eiendom som skal selges, slik at selgeren ville krevd en høyere pris hvis taksten hadde truffet. Hensynet til en effektiv omsetning tilsier at den som mottar et tilbud eller et annet avtalerettslig utsagn normalt må kunne stole på dette. Dette har ledet til at forventningen som oftest er avgjørende – hva mottakeren med rette kunne legge i utsagnet eller handlemåten fra den andre parten.12

Avgiveren av et utsagn må derfor normalt bære risikoen hvis hun eller han var rammet av en misforståelse eller annet som gjorde at et utsagn fikk et annet innhold enn det ellers ville fått. «Risikoen» peker her på de uheldige følgene, i dette tilfellet at avgiveren må stå ved et utsagn som ellers ikke hadde vært avgitt. En reservasjon må tas hvis mottakeren har fremkalt forholdet, for eksempel at selgeren av en bolig har gitt uriktig informasjon om boligens tilstand, slik at et tilbud om kjøp er gitt på et sviktende grunnlag. Mottakeren av tilbudet – selgeren i eksempelet – har da ingen forventning som samfunnet bør beskytte. Avgiveren bør i noen tilfeller uansett beskyttes, selv om mottakeren verken hadde fremkalt forholdet eller kjente til dette. En mann har for eksempel ved trusler om vold tvunget ektefellen til å gi fra seg bankkort og kode, og har så tatt ut kontanter i bankautomater. For banken vil det fremstå som om ektefellen har gjort uttakene med eget kort og kode, og har ikke kjent til truslene, men i et tilfelle som dette er det tunge grunner til å beskytte ektefellen. Hvor grensen skal gå for beskyttelsen av den som avgir et utsagn – avveiet mot hensynet til den annen part som stoler på forventningene utsagnet skaper – er blant avtalerettens hovedspørsmål.

2.4 Lojalitet

Tilbys en vare eller tjeneste, vil tilbyderen i sin prissetting ofte være motivert av å oppnå størst mulig gevinst. Forbrukere og næringsdrivende som etterspør varen

11 Kötz og Flessner: European Contract Law s. 8–9: Det avgjørende er som regel «the manifestation of a person’s will – his ‘declaration’ [erklæring] – what is binding is not what was willed but what was expressed» (min kursivering).

12 Nærmere Woxholth: Avtalerett s. 38–43 og Lilleholt: Kontraktsrett og obligasjonsrett s. 46 flg. Se videre Lando, Holle, Håstad, Konow, Møgelvang­Hansen, Nystén­Haarala, Ólafsdóttir, Zackariasson (Editors): Restatement of Nordic Contract Law s. 71–74.

eller tjenesten, vil som regel foretrekke høy kvalitet til lavest mulig pris. En slik prioritering av egeninteressen vil ofte føre til en balansert avtale, særlig hvis begge partene er jevnbyrdige i ressurser og forhandlingsstyrke. Hvis styrkeforholdet mellom partene derimot er ujevnt, for eksempel ved at partene har ulik kunnskap om varen eller tjenesten, eller den ene har større erfaring fra forretningslivet, oppstår det risiko for at den sterkeste parten prioriterer egeninteressen på bekostning av den andre.

Lojalitetsprinsippet har utviklet seg i et samvirke mellom lovgivning, rettspraksis og teori. Hva plikt til «lojalitet» konkret betyr, er ikke entydig. Et kjennetegn er at avtaleparter i varierende grad må ta hensyn til den andre parten. En side ved lojalitetsprinsippet er at en part før avtalen inngås må gi relevant informasjon om varen eller tjenesten. En selger av maskiner må for eksempel informere kjøperen hvis det finnes forskrifter som gjør det usikkert om maskinene kan brukes i kjøperens bedrift.13

En annen side ved lojalitetsprinsippet er at forhåndsinformasjon om varen eller tjenesten og avtalevilkår så vidt mulig må være klar og forståelig. EUs kontraktsrettslige vern for forbrukerne, som er bindende for Norge i henhold til EØS-avtalen, stiller slike krav til de næringsdrivende i avtaler med forbrukere.

En tredje side er at en tilknytning mellom partene som er nærmere enn den typisk forretningsmessige, kan skjerpe forventningen om en ivaretakelse av interessene til den andre parten som går lengre enn det man vil vente av parter som bare har en forretningsmessig relasjon. Partene er for eksempel beslektet, som en avtale mellom arvinger om oppgjøret av et dødsbo, eller formålet med avtalen var å etablere et forretningsmessig samarbeid mellom partene.14

Hvis det er ressursmessig ubalanse mellom partene i økonomi, erfaring fra forretningslivet eller annet, er en fjerde side ved lojalitetsprinsippet at den ressurssterke i noen tilfeller må forventes å ivareta den andres interesser. Banker må for eksempel informere særlig grundig om risikoen privatpersoner påtar seg ved avtaler om kompliserte finansielle produkter.15 Banker må også i noen tilfeller fraråde kunder å påta seg (større) gjeld.16 Lojalitet særlig ved ubalanse i partenes ressurser er også et element i rettsutviklingen i kontraktsretten internasjonalt.17

13 Eksempelet er fra Rt. 1953 s. 449 Næringsmaskiner.

14 Rt. 2003 s. 521 Sissener (avtale mellom arvinger) og HR-2025-251-A Red Rock (avtale mellom grunnleggere av et selskap). Begge sakene gjaldt plikt til å gi korrekt informasjon (avsnitt 71 i Sissener-dommen og avsnitt 79 i Red Rock-dommen, jf. avsnittene 94, 107 og 113).

15 Rt. 2013 s. 388 Røeggen.

16 Eksempelet er inspirert av Rt. 1959 s. 1048 Sønsteby og Rt. 2003 s. 1252 DNB. Finansavtaleloven § 5-4 lovfester nå at banker og andre kredittytere på visse vilkår har plikt til å avslå søknader om lån.

17 Internasjonalt brukes begreper som «good faith» og «fair dealing» med et innhold som er beslektet med «lojalitetsprinsippet». Draft Common Frame of Reference (DCFR) I.–1:103 (1): «The expression ‘good faith and fair dealing’ refers to a standard of conduct characterised by honesty, openness and consideration for the interests of the other party to the transaction or relationship in question» (min kursivering). Graden av hvor omfattende «consideration for the interests of the other party» som en part må utvise, beror ofte på om partene har ulik ressurser mht. erfaring i forretningslivet, økonomi mv.

johan giertsen er professor ved Universitetet i Bergen. I tillegg til fem utgaver av Avtaler har han utgitt Kontrakter (2. utgave 2025), Gransking (2008), Fusjon og fisjon (1999), Selskapsfinansierte aksjeerverv (1996), Pliktmessig avhold (1996) og Generasjonsskifte (1995).

avtaler 5 . utgave behandler avtaleinngåelse, tolking, ugyldighet, lemping og representasjon. Juridiske personer har fått en bredere plass i denne utgaven. Den europeiske integrasjonen blir stadig mer omfattende. Det europeiske perspektivet, med særlig forbrukeravtaledirektivet og EU-domstolens praksis, er derfor ytterligere styrket i denne boken.

isbn: 978-82-15-07705-5