Issuu

Loven omhandler retten til å få nødvendig hjelp innen forsvarlig tid og at hjelpen som hovedregel skal være frivillig. De som ikke er i stand til å samtykke, har samme rett til hjelp. Loven inneholder regler for hvordan dette kan gjøres. Videre har man en rett til informasjon – og til å beskytte seg mot informasjon, en rett til konfidensialitet og en rett til å klage. Disse rettighetene henger sammen med menneskerettigheter og EØS-retten. De er grunnleggende for samfunnskontrakten som ligger i velferdsstaten, som skal gi befolkningen trygghet for at det gis hjelp ved behov. I bokens innledning er det en oversikt over rettigheter og temaer før lovens bestemmelser kommenteres. I den siste delen diskuteres relevante temaer som gjelder pasient- og brukerrettigheter. Da loven kom i 2001, samlet den rettigheter som tidligere sto i flere lover. Formålet var å endre begreper for å tydeliggjøre pasientens helsetjeneste. «Legejournal» ble «pasientjournal», og de viktigste rettighetene ble samlet i én lov. Da samhandlingsreformen ble gjennomført i 2012, kom brukerbegrepet og omsorgstjenester inn i loven, og navnet ble endret fra pasientrettighetsloven til pasient- og brukerrettighetsloven. Denne boken er til nytte for pasienter, brukere, pårørende og helsepersonell. Den kan benyttes som oppslagsbok og lærebok.

Anne Kjersti Befring er professor i rettsvitenskap. Hun publiserer jevnlig artikler og har gitt ut et stort antall bøker innen helserett og tilstøtende fag.

Pasient- og brukerrettighetsloven

Denne boken gir en oversikt over sentrale rettigheter for pasienter, brukere og nærmeste pårørende og en inngående behandling av alle bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven.

Anne Kjersti Befring

Pasient- og brukerrettighetsloven Lovkommentar Finnes også på juridika.no

De tradisjonsrike blå kommentarutgavene utgis av Juridika og har røtter tilbake til 1882. De har tidligere vært utgitt av Universitetsforlaget, Tanum-Norli og Aschehoug. Serien kjennetegnes av grundige kommentarer og faglig tyngde. Alle kommentarene ajourføres på juridika.no.

I SB N 9 7 8 - 8 2 - 1 5 - 0 7 7 3 9 - 0

9 788215 077390

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven Lovkommentar Omslag.indd 1

28.09.2026 07:19

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 2

25.09.2026 08:57

Anne Kjersti C. Befring

Pasient- og brukerrettighetsloven Lov av 2. juli 1999 nr. 63

Lovkommentar

Juridika

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 3

25.09.2026 08:57

© Aschehoug AS ved Juridika 2026 ISBN 9788215077390 Papirbok Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Aschehoug ved Juridika Postboks 363 Sentrum 0102 Oslo www.juridika.no En løpende oppdatert kommentar til denne loven finnes på jurdika.no Omslag: ANTI/ottaBOK Sats: ottaBOK Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Boken er satt med: Times LT Std 10,5/12,5 Papir: 90 g Arctic Matt 1,0

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 4

25.09.2026 08:57

Forord

Pasient- og brukerrettigheter angår oss alle, enten vi er pasient, bruker eller pårørende. Helsepersonell og ledere i helsetjenesten må kjenne godt til loven for å kunne innrette seg etter plikter og rettigheter. Pasientbegrepet er knyttet til helsetjenester. Brukerbegrepet er knyttet til omsorgstjenester. Begge kan klage hvis rettighetene etter loven ikke oppfylles. Pasienten kan klage hvis rettighetene etter loven ikke oppfylles, først til tjenesteyteren og deretter til statsforvalteren. Et vedtak fra statsforvalteren kan bringes inn for domstolene. I loven er valget, eller utpekingen, av nærmeste pårørende viktig for å ivareta pasientens interesser. Loven regulerer hvordan nærmeste pårørende skal utpekes dersom pasienten ikke er i stand til å ta et valg selv. Nærmeste pårørende opptrer på vegne av pasienten og har selvstendige rettigheter. Ordningen innebærer at vergen normalt har liten betydning i denne sammenhengen, selv om også en verge kan velges som nærmeste pårørende. Fra 2012 og samhandlingsreformen har loven inneholdt omsorgstjenester. Brukerbegrepet følger av omsorgstjenester og det som tidligere var regulert som sosialtjenester. Et mål er at boken skal gi både en oversikt over rettigheter og en inngående behandling av de ulike bestemmelsene og hvordan de skal anvendes. Boken gir utfyllende kommentarer til hver enkelt bestemmelse med eksempler og ulike rettskilder som belyser innholdet. Rettigheter skal oppfylles gjennom plikter. Det er nær sammenheng, og i noen tilfeller henvisninger, mellom rettighetene i denne loven og pliktregler for helseog omsorgstjenesten og helsepersonell. I boken omtales disse sammenhengene og hvordan denne loven skal anvendes på bakgrunn av dette. Det finnes rettigheter i andre lover som kommer i tillegg til denne loven, blant annet i abortloven, smittevernloven og bioteknologiloven. I boken behandles bindende folkerettslige reguleringer og EØS-retten. Denne boken er skrevet for alle som har interesse av å få kunnskap om rettighetene i til helseog omsorgstjenester etter denne loven. Boken går i dybden på sentrale rettigheter med analyser. Det vises til relevante internasjonale og nasjonale dommer og sentrale forvaltningsavgjørelser. Oslo, september 2026 Anne Kjersti C. Befring

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 5

25.09.2026 08:57

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 6

25.09.2026 08:57

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DEL I OM LOVEN OG ULIKE PERSPEKTIVER. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Inndelingen av helseog omsorgstjenesten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grunnleggende prinsipper og seks grunnleggende rettigheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . Retten til helsehjelp fra andre land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om lovendringer – og utviklingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 16 21 23 27 28

DEL II LOVEN MED KOMMENTARER. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 1-1 Formål. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 1-2. Virkeområde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 1-3. Definisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 1-4. Folkerettslige forpliktelser om trygdekoordinering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

37 37 39 41 46

Kapittel 2 Rett til helseog omsorgstjenester og transport. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-1. Rett til nødvendig hjelp fra kommunens helseog omsorgstjeneste. . . . . . . . § 2-1 b. (Opphevet). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-1 c. Pasientrettigheter i fastlegeordningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-1 d. Rett til brukerstyrt personlig assistanse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-1 e. Rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-2. Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-2 a. Rett til vurdering, tidsfrist, tidspunkt og informasjon om nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-2 b. Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten ved fristbrudd eller fare for fristbrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 7

50 52 56 56 58 62 63 76 80

25.09.2026 08:57

Innhold

§ 2-3. Rett til fornyet vurdering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-4. Rett til valg av behandlingssted. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-4 a. Helsehjelp i utlandet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-5. Rett til individuell plan. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-5 a. Rett til kontaktlege. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-5 b. Rett til koordinator. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-5 c. Rett til barnekoordinator. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-5 d. Midlertidige unntak fra rettigheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-6. Dekning av utgifter til pasientreiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-6 a. Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-7. Forvaltningslovens anvendelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 2-8. Tiltak ved særlig tyngende omsorgsoppgaver. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

81 82 85 101 102 104 104 105 106 109 112 114

Kapittel 3 Rett til medvirkning og informasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 3-1. Pasientens eller brukerens rett til medvirkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 3-2. Pasientens og brukerens rett til informasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 3-3. Informasjon til pasientens eller brukerens nærmeste pårørende . . . . . . . . . . § 3-4. Informasjon når pasienten eller brukeren er under 18 år . . . . . . . . . . . . . . . . § 3-5. Informasjonens form. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 3-6. Rett til vern mot spredning av opplysninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 3-7. Pasientens, brukerens og pårørendes rett til svar på henvendelser. . . . . . . . .

115 115 118 126 130 133 134 136

Kapittel 4 Samtykke til helsehjelp. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4-1. Hovedregel om samtykke. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4-2. Krav til samtykkets form. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4-3. Hvem som har beslutningskompetanse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4-4. Samtykke på vegne av barn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4-5. Samtykke på vegne av ungdom som ikke har beslutningskompetanse . . . . . § 4-5 a. Aldersgrense for kosmetiske inngrep, injeksjoner og behandling uten medisinsk eller odontologisk begrunnelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4-6. Om pasienter over 18 år som ikke har beslutningskompetanse . . . . . . . . . . . § 4-6 a. Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4-7. Om pasienter som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4-8. (Opphevet). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4-9. Pasientens rett til å nekte helsehjelp i særlige situasjoner. . . . . . . . . . . . . . . .

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 8

137 137 139 140 145 148 148 149 152 154 154 154

25.09.2026 08:57

Innhold

Kapittel 4 A Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen mv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-1. Formål. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-2. Virkeområde. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-3. Adgang til å gi helsehjelp som pasienten motsetter seg . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-4. Gjennomføring av helsehjelpen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-5. Vedtak om helsehjelp som pasienten motsetter seg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-6. Underretning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-7. Klage. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-8. Overprøving og etterfølgende kontroll. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-9. Forvaltningslovens anvendelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-10. Domstolsprøving. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 4A-11. Forskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

158 158 159 160 162 163 165 166 167 168 168 169

Kapittel 5 Rett til journalinnsyn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 5-1. Rett til innsyn i journal. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 5-2. Retting og sletting av journal. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 5-3. Overføring og tilgjengeliggjøring av journal. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

170 171 176 177

Kapittel 6 Barns særlige rettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 6-1. Barns rett til helsekontroll . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 6-2. Barnas rett til samvær med foreldrene i helseinstitusjon. . . . . . . . . . . . . . . . . § 6-3. Barns rett til aktivitet i helseinstitusjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 6-4. Barns rett til undervisning i helseinstitusjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 6-5. Barns partsrettigheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

179 179 180 180 181 181

Kapittel 7 Klage mv.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 7-1. (Opphevet). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 7-2. Klage mv.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 7-3. Klagens form og innhold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 7-4. Anmodning om tilsyn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 7-4 a. Saksbehandling ved anmodning om tilsyn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 7-5. Frist for klage. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 7-6. Varsel om alvorlige hendelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 7-7. Forvaltningslovens anvendelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 7-8. Oppfyllelse av enkeltvedtak som er kjent ugyldig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

183 183 183 188 188 189 193 194 195 197

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 9

25.09.2026 08:57

Innhold

Kapittel 8 Pasient- og brukerombud. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 8-1. Formål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 8-2. Arbeidsområde og ansvar for ordningen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 8-3. Rett til å henvende seg til pasient- og brukerombudet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 8-4. Behandling av henvendelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 8-5. Pasient- og brukerombudets rett til å få opplysninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 8-6. Pasient- og brukerombudets adgang til helseog omsorgstjenestens lokaler. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 8-7. Pasient- og brukerombudets oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 8-8. Forskrifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

198 199 199 200 201 201 202 202 204

Kapittel 9 Ikrafttredelse og endringer i andre lover. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 9-1. Ikrafttredelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . § 9-2. Endringer i andre lover. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

205 205 205

DEL III TILGANGEN PÅ TJENESTER OG ERSTATNING. . . . . . . . . . . . . .

207

Kapittel 10 Enkelte former for helsehjelp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10.1 Menneskerettigheter av betydning for tilgangen til helse. . . . . . . . . . . . . . . . 10.2 Tilgang på helsehjelp ved svangerskap og fødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

209 209 215

Kapittel 11 Uklarheter om tilgangen til spesialisthelsetjenester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11.1 Rettskravet på nødvendig hjelp. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11.2 Prioriteringer og diskusjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

219 219 220

Kapittel 12 Forskning som en del av helsehjelpen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12.1 Rettigheter når helsehjelpen har innslag av forskning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12.2 Persontilpasset medisin. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

222 222 225

Kapittel 13 Tilgang på nye behandlingsmetoder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13.1 EUs legemiddelkontroll og godkjenningssystem. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13.2 Tilgang på effektive behandlingsmetoder: sjeldne diagnoser og alvorlig sykdom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 10

228 228 229

25.09.2026 08:57

Innhold

Kapittel 14 Vilkårsstillelse og tvang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14.1 Legalitetsprinsippet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14.2 Når er genetiske varianter nødvendig medisinsk kunnskap?. . . . . . . . . . . . . . 14.3 Nødvendig deling og beskyttelse av genetiske varianter. . . . . . . . . . . . . . . . . 14.4 Sårstelldommen: Rt. 2010 s. 612. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14.5 Tilgang til helsehjelp uten samtykke og uten tvang. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

238 238 242 245 248 251

Kapittel 15 Erstatning ved svikt som følge av mangelfull tilgang til helsehjelp. . . . . . . . . . . . . . . 15.1 Pasientskadeordningen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15.2 Pasientskadeloven og ulike former for svikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15.3 Faktisk svikt i tilgangen til helsehjelp. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15.4 Forsinket diagnose av endometriose; LE-2025-5925 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15.5 En kvinne som fødte et barn med Downs syndrom etter mangelfull diagnostikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15.6 Mer om svikt i retten til informasjon som grunnlag for erstatning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15.7 Unntaket etter en helhetsvurdering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

253 253 254 254 255 256 257 258

Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

259

Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

260

Registre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

274

Stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

285

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 11

25.09.2026 08:57

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 12

25.09.2026 08:57

Innledning

En sentral del av velferdsstaten er rettigheter til økonomiske ytelser etter folketrygdloven og naturalytelser (tjenester) etter denne loven. Dette skal gi befolkningen trygghet for at det gis økonomisk hjelp ved inntektsbortfall. Da den første pasientrettighetsloven ble vedtatt i 1999 og trådte i kraft 1. januar 2001, samlet den rettigheter som tidligere sto i flere lover. Formålet var å skape «pasientens helsetjeneste» ved å samle de viktigste rettighetene og ved endring i begrepsbruk; for eksempel ble legejournal pasientjournal. Dette skulle påvirke holdninger til pasienter og rettigheter. Da samhandlingsreformen ble gjennomført i 2012, kom brukerbegrepet og omsorgstjenester inn i loven. Loven er endret en rekke ganger. Loven er inndelt i rettigheter til tjenester og rettigheter som gjør at pasienten kan ivareta sine interesser i helseog omsorgstjenesten, som retten til informasjon. Loven må ses i sammenheng med plikter som påhviler staten til å overholde menneskerettigheter og EØS-retten, og plikter i helseog omsorgstjenesten. Menneskerettigheter omfatter retten til liv og helse samt beskyttelse mot farlige metoder – og som har betydning for tilgangen til helsetjenester. Pliktene som påhviler kommunene og de regionale helseforetakene, skal bidra til å dekke befolkningens behov for tjenester. Flere av rettighetene forutsetter nødvendig kapasitet og kompetanse som tjenestene skal sørge for å ha. Alle andre land i Norden har politisk styring av sykehusene i regionene. Norge er alene om å ha en helseforetaksmodell med mer begrenset grad av direkte politisk styring. Det er flere utfordringer med foretaksmodellen når det gjelder å ivareta nødvendig kapasitet og beredskap. Boken er delt inn i tre deler: del I, Om loven og ulike perspektiver, del II, Loven med kommentarer, som utgjør kommentarutgaven, og del III, Tilgangen på tjenester – og erstatning, der enkelte særskilte temaer drøftes. Boken går gjennom hvordan begrepene i loven som er definert, skal forstås (kapittel 1). Rettigheter til helsetjenester og omsorgstjenester samt klagerett gjennomgås og analyseres (kapittel 2 og 7). Retten til informasjon, journalinnsyn og medvirkning (kapittel 3 og 5) behandles prinsipielt og grundig ved bruk av relevante rettskilder. Disse kapitlene må ses i sammenheng med regler om samtykke og kompetansen til å samtykke, som fra 1. juni 2026 omtales som beslutningskompetanse (kapittel 4). Det gis en gjennomgang og analyse av vilkårene for å gi helsehjelp uten samtykke og tvang og av vilkårene for å kunne bruke tvang i forbindelse med somatisk helsehjelp (kapittel 4 og 4A). I tillegg er det et kapittel om barn i institusjon mv. (kapittel 6) og om ordningen med pasient- og brukerombud (kapittel 8).

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 13

25.09.2026 08:57

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 14

25.09.2026 08:57

DEL I

Om loven og ulike perspektiver

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 15

25.09.2026 08:57

Del I Om loven og ulike perspektiver

Innledning Del av helselovreformen i 2001 Lov om pasientrettigheter ble vedtatt 2. juli 1999 og trådte i kraft 1. januar 2001 som en av fire lover i helselovreformen.1 De tre andre lovene er spesialisthelsetjenesteloven, psykisk helsevernloven og helsepersonelloven.2 Lovene må ses i sammenheng, da de har bestemmelser som viser til eller motsvarer hverandre. Det betyr at de er relevante for hverandre når de ulike lovene anvendes. Stortingskomiteen som fikk loven til behandling gjorde enkelte endringer av forslaget i proposisjonen. Det betyr at innstillingen er en viktig del av lovens opprinnelige forarbeider.3 Kommentarene til bestemmelsene må ses på bakgrunn av at flere av bestemmelsene er endret siden den ble vedtatt første gang. Før loven ble vedtatt, ble pasientrettigheter utledet av plikter i legeloven, sykehusloven og annen lovgivning. Sykehusloven § 6 og plikten til å gi sykehushjelp ble blant annet tolket som retten til helsehjelp. Den offentlige finansieringen i folketrygdloven underbygget pasientenes rettigheter. Forvaltningspraksis og rettspraksis har videreutviklet pasientrettigheter. Ett eksempel er sykejournaldommen i Rt. 1977 s. 1035, som la til grunn en rett til innsyn i egen journal. Den ble tatt inn i legeloven, før den ble mer detaljet regulert i pasientrettighetsloven fra 2001. Rettighetene ble utviklet gjennom 1990-årene, blant annet som følge av utviklingen av offentlige finansierte helsetjenester, lovregulering av tjenester samt menneskerettigheter. Formålet med pasientrettighetsloven fra 2001 var todelt; 1) den skulle gi oversikt over pasientrettigheter i en lov slik at de var lettere tilgjengelige, og 2) den skulle styrke pasienters rettslige posisjon. Det er fortsatt pasientrettigheter i flere lover enn denne loven, blant annet i smittevernloven.

Rettighetshavere og praksis Etter loven er pasienter, brukere og nærmeste pårørende rettighetshavere. Systemet med «nærmeste pårørende» som har særskilte rettigheter, gjelder kun i helselovene og skiller seg fra vergeordningen. En verge har sjelden denne rollen som nærmeste pårørende bortsett fra når pasienten velger vergen, eller vergen utpekes. Da omsorgstjenester ble tatt inn i loven fra 2012, gjaldt også ordningen med nærmeste pårørende for disse tjenestene. Det er ikke gjennomført konsekvent, slik at det fortsatt er forskjeller mellom helsetjenester og omsorgstjenester. Styrket pårørendestøtte for omsorgstjenester ble vedtatt i helseog omsorgstjenesteloven (hol.) § 3-6 og pbrl. §§ 2-1 d og 2-7 andre ledd med virkning fra 1. oktober 2017.4 1 2

3 4

Lov 2. juli 1999 nr. 63 (pbrl.). Utredningen som lå til grunn var NOU 1992: 8. Alle lovene ble vedtatt 2. juli 1999; nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (sphl.), nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (phvl.) og nr. 64 om helsepersonell mv. (hpl.). Helsepersonelloven ble endret før ikrafttredelse for å klargjøre enkelte legaldefinisjoner, se Ot.prp. nr. 14 (2000–2001) og Innst. O. nr. 38 (2000–2001), samt Ot.prp. nr. 13 (1998–99). Se Innst. O. nr. 91 (1998–99). Ot.prp. nr. 12 (1998–99). Lov 2. juni 2017 nr. 34, Prop. 49 L (2016–2017) og Innst. 239 L (2016–2017).

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 16

25.09.2026 08:57

Innledning

Loven og kilder Pasient- og brukerrettighetsloven består av ti kapitler: Ni er nummerert fra 1 til 9, og i tillegg er det et eget tvangskapittel i kapittel 4A, som trådte i kraft i 2009. I kapittel 1 reguleres formål, virkeområde og definisjoner. Kapittel 2 inneholder rettighetene til tjenester, der retten til nødvendig helsehjelp er sentral. I kapittel 3 reguleres retten til medvirkning og til informasjon for pasienter, brukere og pårørende og forholdet mellom barn og foreldre når det gjelder informasjon. Kapittel 4 regulerer kompetanseregelen for å kunne samtykke, samtykkeordninger og vilkår samt forholdet mellom barn og foreldre når det gjelder samtykke. Tvang ved somatisk behandling er regulert i kapittel 4A. I kapittel 5 er det regler om innsyn i pasientjournal og andre rettigheter. Kapittel 6 inneholder enkelte særskilte rettigheter for barn. Klageregler er tatt inn i kapittel 7. I kapittel 8 er pasient- og brukerrettighetsombud regulert. Det er flere forskrifter som er vedtatt med hjemmel i loven; særlig sentral er prioriteringsforskriften.5 Denne dreier seg primært om retten til spesialisthelsetjenester i Norge og utlandet og har blitt endret flere ganger: i 2005, 2011, 2015 og 2024. Forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator supplerer plikter i hol. §§ 3-1 flg. og sphl. § 2-1 a samt rettigheter til slike tjenester, jf. pbrl. §§ 2-1 og 2-2.6 Forskriften om barns opphold i helseinstitusjon er utfyllende bestemmelser til pbrl. §§ 6-2 og 6-3.7 Fastlegeforskriften supplerer retten til fastlegetjenester i pbrl. § 2-1 c.8 Det er få rettsavgjørelser som gjelder loven. En omfattende forvaltningspraksis fra statsforvaltere etter lovens kapittel 7 er ikke offentlig tilgjengelig. Avgjørelser fra Nemn da for utenlandsbehandling er tilgjengelig, men denne nemnda ble i 2024 lagt ned, og myndigheten ble overført til Helseklage i Bergen med begrenset offentliggjøring.

Menneskerettigheter som pasientrettigheter Menneskerettigheter har stor betydning for hvilke rettigheter pasienter og pårørende har når det gjelder retten til nødvendig helsehjelp, informasjon, konfidensialitet, medvirkning og for samtykkeordninger (frivillighet og tvang). Dette innebærer at for eksempel retten til helse følger av folkeretten og forplikter landet til å regulere, organisere og finansiere slik hjelp. Menneskerettigheter innebærer også en rett for pasienter og pårørende til å få prøvd rettighetene i form av klagerett og adgangen til å bringe saker inn for domstolene, omtalt som rettsmidler (se EMK artikkel 13). Grunnloven (Grl.) § 93 (retten til liv), § 94 (retten til frihet), § 102 (retten til privatliv), § 104 (barns rettigheter) og forbudet mot diskriminering i Grl. § 98 har betydning ved anvendelse av pasient- og brukerrettighetsloven. Grunnloven kapittel E om menneskerettigheter skal tolkes i lys av forbildene i de internasjonale menneskerettskonvensjonene. Menneskerettigheter i EU-charteret har betydning når EU-direktiver og forordninger skal anvendes. EØS-avtalen og homoge5 6 7 8

Forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester og rett til nødvendig helsehjelp. Forskrift 16. desember 2011 nr. 1256 om habilitering, rehabilitering og koordinator. Forskrift 1. desember 2000 nr. 1217 om barns opphold i helseinstitusjon. Forskrift 29. august 2012 nr. 843 om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen.

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 17

25.09.2026 08:57

Del I Om loven og ulike perspektiver

nitetsprinsippet kan tilsi at EU-charteret får betydning for Norge selv om det eksplisitt er uttalt at dette ikke gjelder for EØS-land. Europarådets biomedisinkonvensjon med tilleggsprotokoller regulerer helsetjenester og forskning og har stor betydning for anvendelsen av pasient- og brukerrettighetsloven, jf. Grl. § 92. Menneskerettsloven (lov 21. mai 1999 nr. 30) regner opp internasjonale menneskerettskonvensjoner i § 2 som går foran norsk lov ved konflikt: 1. Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene (EMK). Ved tolkningen av pasient- og brukerrettighetsloven er artiklene 2, 3, 5, 6, 8 og 13 særlig relevante. 2. FN-konvensjon 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Det er særlig artiklene 2, 3, 9, 12 og 15 som er relevante. 3. FN-konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP). Bestemmelsene i artikkel 7 og 17 har betydning for pasient- og brukerrettighetsloven. 4. FN-konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter (BK). Det er særlig artikkel 3, 6, 12, 16, 23 og 24 som har betydning for anvendelsen av pasient- og brukerrettighetsloven. 5. FN-konvensjon 18. desember 1979 om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (KDK). I artikkel 12 er det en egen bestemmelse og rett til helse av betydning for pasient- og brukerrettighetsloven. 6. FN-konvensjon 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne ble tatt inn i menneskerettsloven ved vedtak i desember 2025 (Prop. 162 L (2024–2025)). I menneskerettsloven (mrl.) § 3 står det: «Bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.»

Med begrepet «motstrid» menes etter en alminnelig språkforståelse at det foreligger en konflikt eller en kollisjon, selv etter at det er forsøkt harmonisering av reglene ved hjelp av tolkningsprinsipper. Bestemmelsen gjelder etter ordlyden ikke ved konflikt med Grunnloven. Begrepet «motstrid» benyttes om konflikter mellom regler og mellom rettskildefaktorer, der vekten av faktorene må vurderes. Det oppstår motstrid mellom rettsregler når tolkningsresultatet av en bestemmelse i pasient- og brukerrettighetsloven kolliderer med tolkningsresultatet av en konvensjonsbestemmelse. Normalt vil konvensjonsforpliktelser være tatt inn i lovene (Ot.prp. nr. 3 (1998–99) s. 40). Dette kan likevel ikke tas for gitt. Det behøver ikke å oppstå en motstrid selv om de ikke er inkorporert, da konvensjonsbestemmelsene benyttes i tolkningen av pasient- og brukerrettighetsloven. Barns rettigheter til helsehjelp og medvirkning har blitt gradvis styrket, og flere endringer ble gjeldende fra januar 2018 i pbrl. §§ 1-3, 3-1, 3-3, 3-4, 3-5, 4-3 og 4-4 og flere andre lover. Dette ble begrunnet med Grl. § 104 og FNs barnekonvensjon (BK),

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 18

25.09.2026 08:57

Innledning

som Norge har sluttet seg til, og som omfattes av menneskerettsloven.9 Når det gjelder barns rettigheter som pasienter, brukere og pårørende, gir FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989 sentrale rettigheter som loven må tolkes i lys av, særlig artiklene 3, 12, 16, 23 og 24. Se kapittel 10, som tar for seg menneskerettigheter som gjelder tilgangen til helsetjenester.

EØS-retten EØS-loven § 2 innebærer forrang for EØS-forpliktelser når de kolliderer med loven, gjennom følgende uttalelse: «Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold […]»

EØS-retten kommer til uttrykk i flere bestemmelser, og det er tatt inn en endring i folketrygdloven (ftrl.) § 5-24 a andre ledd bokstav c, spesialisthelsetjenesteloven (sphl.) § 5-3 første ledd og hol. § 11-2. Den 22. november 2022 ble det vedtatt en bestemmelse i pbrl. § 1-4 for å tydeliggjøre betydningen av de folkerettslige og EØS-rettslige forpliktelsene for pasientrettigheter.10 Den trådte i kraft samme dag som vedtaket. Bakgrunnen var trygdeskandalen som viste at EØS-retten ikke ble ivaretatt ved vurdering av trygderettigheter, og at det samme kan gjelde rettigheter til helsetjenester.11 I denne bestemmelsen presiseres forrangsprinsippet og at loven viker i den utstrekning den er i strid med de overnasjonale bestemmelsene. Bestemmelsen i § 1-4 har en omfattende kommentar i denne boken. Fordi EØS-retten innebærer implementering av EU-retten, er det flere steg i regelanvendelsen. EU-retten må tolkes – og deretter ses i sammenheng med – hvordan den er implementert i EØS-avtalen og norsk rett. Det må vurderes om nasjonale lover er i samsvar med EØS-retten, eller om de må endres eller fortolkes på bakgrunn av endringer. EU-retten utvikles kontinuerlig, noe som innebærer en utvikling av EØS-retten og vurdering av hvilken betydning tidligere dommer har. Det følger av ODA-avtalen artikkel 3 (2) at ESA og EFTA-domstolen skal ta tilbørlig hensyn til relevant praksis fra etter at EØS-avtalen ble inngått. Høyesterett tolket først norsk rett uten å se hen til EØS-retten og deretter EØS-retten isolert sett i Rt. 2000 s. 1811 (Finanger I). Det betyr at presumsjonsprinsippet fravikes, noe som er særlig relevant for folkerettslige prinsipper, og som gjør det vanskelig å anvende norske regler uten hensyn til EØS-retten. Med virkning fra 1. mars 2020 ble det vedtatt lovendringer og en ny § 2-4 a (som erstattet tillegget i § 2-1 femte ledd) som en konsekvens av at Efta Surveillance Authority (ESA) 20. september 2017 hadde gitt en grunngitt uttalelse til Norge.12 I uttalelsen la ESA til grunn at deler av pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften ikke samsvarer med EØS-reglene. Det ble presisert at rettigheten må ses i sammenheng med andre dekningsordninger for helsehjelp i utlandet. Se nærmere om dette i kommentarene til § 2-4 a og i juridisk teori.13 9 10 11 12 13

Lov 16. juni 2017 nr. 53, Prop. 75 L (2016–2017) og Innst. 361 L (2016–2017). Lov 25. november 2022 nr. 86. NOU 2021: 8, Prop. 71 L (2021–2022) og Innst. 33 L (2022–2023). Innst. 92 L (2019–2020). Halvorsen (2004) s. 143–156, Befring (2016) s. 37–64 og Befring (2019, 2022).

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 19

25.09.2026 08:57

Del I Om loven og ulike perspektiver

Presumsjonsprinsippet og harmoniseringsprinsippet Presumsjons- og harmoniseringsprinsippet er to sentrale tolkningsprinsipper. Norge bygger i utgangspunktet på et dualistisk prinsipp som innebærer at folkerett og nasjonal rett er to atskilte rettssystemer. I dette ligger det at internasjonale traktater først blir gjeldende for norsk lov ved inkorporering eller transformering av Stortinget. Traktater skal tolkes i henhold til Wienkonvensjonen artikkel 31 og 32. Forarbeider og kommentarer fra FN-komiteer har i denne sammenhengen mer begrenset betydning enn hvordan disse tolkes nasjonalt. Presumsjonsprinsippet innebærer at nasjonal lov skal tolkes i samsvar med folkerettslige forpliktelser «så langt som mulig», slik Høyesterett regelmessig formulerer dette.14 Carsten Smith omtalte dette som et «alminnelig nordisk rettsprinsipp for forholdet mellom nasjonal og internasjonal rett».15 Presumsjonsprinsippet er ikke nytt i Norden eller internasjonalt. Det har vært ulike tilnærminger til presumsjonsprinsippet i nyere tid, og folkeretten ses som en overbygning som har betydning med eller uten inkorporering, eller på en annen måte.16 Når det er kollisjoner mellom folkerettslige regler, eller det må tas forbehold med utgangspunkt i særreguleringer eller andre prinsipper, må presumsjonsprinsippet vurderes i sammenheng med tilpasnings- eller harmoniseringsprinsippet, der forholdsmessighet og vurderinger av særtrekk ved enkelte rettsområder kan komme inn. Harmoniseringsprinsippet har særlig stor betydning innenfor EØS-retten, der det benyttes dynamisk som følge av at lovgivningen har vært i betydelig utvikling, sammen med digitaliseringen og annen teknologiutvikling. Norske lover som skal oppfylle EØS-forpliktelser, skal tolkes i samsvar med EU-domstolens og EFTA-domstolens praksis. Domstolene strekker seg her ofte lenger i å tolke en norsk lovtekst utvilsomt i retning av EU-retten enn det en tradisjonelt ville gjort med vanlige folkerettslige traktater. Harmonisering og vurdering av forholdsmessig kan også være nødvendig innenfor nasjonal rett når regler må tolkes i sammenheng. Tilgangen på nødvendig og forsvarlig helsehjelp er en selvstendig rettighet, i likhet med beskyttelsen mot tvang. Tvang kan være nødvendig for å oppnå nødvendig tilgang. Konfidensialitetshensyn og personvern kan måtte vike for å ivareta liv og helse. Derfor gir reguleringer åpning for unntak. Den økte kompleksiteten i rettskilder og i reguleringer av teknologiutvikling, vertikalt og horisontalt, fører til flere plikt- og rettighetskollisjoner og behov for tolkningsprinsipper som innebærer harmonisering og tilpasninger.

Personvernforordningen og helselovene All helsehjelp innebærer behandling av personopplysninger. Behandling av personopplysninger er avgjørende for å kunne gi pasienter forsvarlig behandling. Høyesterett behandlet i Rt. 1997 s. 1800 spørsmålet om det forelå straffbar uforsvarlighet da en liten gutt døde etter å ha fått anestesi han ikke tålte. Sykehuset hadde fått informasjon om dette, men den 14 15 16

Se for eksempel avsnitt 103 i HR-2018-456-P (Nesseby). Smith (1962) s. 187. Narvestad (2023) s. 120 flg., som har analysert litteraturens omtale av presumsjonsprinsippet. I Finanger I (Rt. 2000 s. 1811) og vergemål (HR-2016-2591-A) er prinsippet omtalt.

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 20

25.09.2026 08:57

Inndelingen av helseog omsorgstjenesten

ble ikke kommunisert til anestesilegen.17 Høyesterett pekte på at dette var et systemproblem – og sykehuset hadde allerede akseptert forelegget – og ikke et ansvar for legene. Det særnorske begrepet personvern kan defineres som beskyttelse av personopplysninger, databeskyttelse og konfidensialitet.18 Det må avgrenses mot vern av liv og av person i forbindelse med helsehjelp og har derfor en snevrere bruk enn den som følger av alminnelig språklig forståelse. Utfordringene med å forstå personvernforordningen (GDPR, EU 2016/679) i sammenheng med helselovene førte til forhøyet risiko for pasienter i enkelte sykehus etter at forordningen trådte i kraft 20. juli 2018 ved implementering i personopplysningsloven.19 Datatilsynet og personvernnemnda tolket Personvernforordningen dithen at den tilsidesatte helselovene på en rekke sentrale punkter.20 Det ble stilt krav som ikke kunne oppfylles, blant annet om samtykke og databehandleravtaler, selv om deling mellom helseinstitusjoner fulgte av egne regler. Verken Datatilsynet eller personvernombudene forholdt seg til samspillet mellom helselovene og GDPR. Dessuten hadde sykehusets ledelse overlatt til personvernombudet å treffe vedtak, selv om forordningen uttrykkelig sier at de kun skal gi råd. Dette fikk alvorlige konsekvenser for en rekke pasienter som måtte vente på en lunge, en nyre eller et annet organ, og ikke kunne stå registrert i Scandiatransplant (samarbeidsorgan i Skandinavia), da kravene personvernombudet stilte om databehandleravtale, ikke kunne oppfylles. Hindringene når det gjaldt å dele eller tilgjengeliggjøre data, førte til høy risiko. Restriksjoner på tilgjengeliggjøring av opplysninger og kravene overfor Scandiatransplant (som nektet dette), førte til at pasienter ikke fikk nødvendig hjelp. Avgjørelsen fra Personvernnemnda (PVN 2021/21) la til grunn at Datatilsynets lovforståelse ikke var riktig, naturlig nok.

Inndelingen av helseog omsorgstjenesten Primærhelsetjenester og samhandlingsreformen Primærhelsetjenester ligger til kommunene og er i hovedsak regulert av helseog omsorgstjenesteloven fra 2012, som erstattet kommunehelsetjenesteloven og deler av sosialtjenesteloven.21 Det ble vedtatt endringer i flere lover, og kommunene fikk et større ansvar for helsehjelpen. De delene av sosialtjenesteloven som gjaldt sosiale tjenester (ikke økonomiske ytelser), fikk navnet omsorgstjenester og ble en del av helselovgivningen. Det vil si at sosialtjenester ved naturalytelser blir kalt omsorgstjenester, og rettighetspersoner heter bruker. Det ble lovfestet at ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten skulle overføres fra fylkeskommunen til kommunene, men dette ble senere reversert. Samtidig ble det innført kompetansekrav som pålegger kommunen å sikre tilgang til ulike typer helsepersonell i den kommunale helseog omsorgstjenesten.22 17 18 19 20 21 22

Befring (2022) s. 173. Befring (2019) s. 164. Lov 15. juni 2018 nr. 38. I Prop. 56 LS (2017–2018) og Innst. 278 L (2017–2018) var helselovene allerede endret på punkter der det kunne oppstå en kollisjon. Vedtakene er gjennomgått i Befring (2022) kapittel 10. Lov 24. juni 2011 nr. 30. Lov 16. juni 2017 nr. 55, Prop. 71 L (2016–2017) og Innst. 378 L (2016–2017). Reverseringen er ved lov 3. juni 2022 nr. 32.

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 21

25.09.2026 08:57

Del I Om loven og ulike perspektiver

Spesialisthelsetjenester og helseforetaksreformen Spesialisthelsetjenester er ifølge forarbeidene en «samlebetegnelse på den type helsetjenester man har funnet det hensiktsmessig ikke å legge ansvaret for på det kommunale nivå».23 Dette vil si tjenester som de regionale helseforetakene skal sørge for å tilby etter spesialisthelsetjenesteloven og helseforetaksloven.24 Allerede året etter at pasientrettighetsloven trådte i kraft i 2001, ble helseforetaksreformen gjennomført i raskt tempo fra 1. januar 2002. Den innebar at staten overtok eierskap av de fylkeskommunale sykehusene og statlige sykehus i en helseforetaksmodell med regionale helseforetak og lokale helseforetak som i all hovedsak er sykehus. Ordningen er regulert av helseforetaksloven.25 Begrunnelsen for ordningen er nærmere utdypet i lovens forarbeider og var i hovedtrekk tredelt.26 Målet var å styrke pasienttilbudet og bemanningssituasjonen i tillegg til økonomisk kontroll. Ordningen har fått mye kritikk, blant annet fra Riksrevisjonen. Pasientombudsordningen i kapittel 8 gjaldt først bare spesialisthelsetjenesten, men ble utvidet til også å gjelde kommunehelsetjenesten fra 2009.27 Helseforetakene har tatt over finansieringsansvaret for legemidler og tjenester fra folketrygden; blant annet ble syketransport overført til sykehusene og endret fra 2004, noe som førte til en bestemmelse i pbrl. § 2-6.28 Flere regjeringer har forsøkt å gjøre endringer i helseforetaksmodellen, noe som har vist seg å være vanskelig. Da Høyre ønsket å legge ned de regionale helseforetakene i 2013, ble det kun igangsatt et arbeid for å utrede spørsmål uten at det ble foretatt en systematisk evaluering (NOU 2016: 25). Utvalget gikk inn for å opprettholde ordningen, noe som var forventet ut fra sammensetningen av utvalget. Da Arbeiderpartiet og Senterpartiet formulerte Hurdalsplattformen, var det også et mål å få endret helseforetaksordningen, og det ble nedsatt et sykehusutvalg: NOU 2023: 8. Det er gjengitt i innledningen av utredningen at departementet ga beskjed om at helseforetaksordningen ikke skulle vurderes.

Helseforetaks- og samhandlingsreformen Ti år etter helseforetaksreformen, i 2012, ble samhandlingsreformen gjennomført. Den skulle gi kommunene et større ansvar for pasientforløpet og tjenester, og førte til en ny lov om kommunehelsetjenester: helseog omsorgstjenesteloven samt endringer i flere lover.29 Da var staten eier av sykehusene og ønsket at kommunene skulle ta et større ansvar for helsehjelpen. Pasientrettighetsloven fikk tilføyd «bruker» i tittelen fra 1. januar 2012. Det ble samtidig vedtatt flere endringer i pasient- og brukerrettighetsloven. 23 24 25 26 27 28 29

Ot.prp. nr. 10 (1998–99) punkt 1.2.4.1, s. 24. Lov 2. juli 1999 nr. 61 § 2-1 a. Se også lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak (helseforetaks loven, hfl.). Helseforetaksloven. Ot.prp. nr. 66 (2000–2001) og Innst. O. nr. 118 (2000–2001). Lov 22. august 2008 nr. 74, Ot.prp. nr. 23 (2007–2008) og Innst. O. nr. 49 (2007–2008). Lov 28. november 2003 nr. 96 om endringer i spesialisthelsetjenesteloven m.m. Se Ot.prp. nr. 66 (2002–2003) og Innst. O. nr. 9 (2003–2004). Prop. 91 L (2010–2011). Prop. 40 L (2010–2011). Innst. 424 L (2010–2011).

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 22

25.09.2026 08:57

Grunnleggende prinsipper og seks grunnleggende rettigheter

Bestemmelser om koordinering Fra 2001 ble ordningen med pasientansvarlig lege tatt inn i sphl. § 3-7. Denne ble etter hvert tatt ut, da det var vanskelig å implementere systemet. De siste årene har det blitt flere rettigheter som gjelder koordinering, blant annet ved et krav om kontaktlege i sykehus i pbrl. § 2-5 a, som må ses i sammenheng med endringen i sphl. § 2-5 c.30 Barneansvarlig har siden blitt innført. Fra 2022 ble forskriftene om individuell plan ved ytelse av tjenester slått sammen til én bestemmelse.31 Fra 1. august 2022 ble det vedtatt endringer som innebar krav til koordinering i totalt 14 lover, blant annet pålegget om barnekoordinator.32

Grunnleggende prinsipper og seks grunnleggende rettigheter Grunnleggende prinsipper Grunnleggende prinsipper kan betegnes som fellesnevnere for lovgivningen.33 I helseretten gjelder dette flere prinsipper. Beskyttelsesprinsippet: Beskyttelsesprinsippet begrunner regler som skal ivareta liv og helse, blant annet retten til liv i Grl. § 93 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 2. Det gjelder regler om tilgang til nødvendig helsehjelp og plikter til å ha nødvendig kapasitet i helseog omsorgstjenesten (sørge for ansvaret). Kommunene og de regionale helseforetakene er pålagt å planlegge slik at befolkningen får dekket behovet for tjenester. Beskyttelsesprinsippet kommer også til uttrykk i regler om smittevern for å beskytte befolkningens og den enkeltes liv. Enkelte tvangsregler, altså begrensninger i den enkeltes autonomi, begrunnes i beskyttelsen av liv. Forsvarlighetsprinsippet: Forsvarlighetsprinsippet kommer til uttrykk ved plikter for eiere, tjenesteytere og helsepersonell og rettigheter for pasienter. Tilgangen til helseog omsorgstjenester kan også regnes til dette prinsippet. Prinsippet kommer til uttrykk gjennom grunnleggende krav til ikke å skade pasienter i EMK artikkel 3. Formuleringen om aldri å skade, nil nocere, antas å være fra Frankrike på 1500-tallet. I anglosaksiske skrifter benyttes formuleringen non-maleficence om ikke å gjøre «ondt». Likeverds- og likhetsprinsippet: Prinsippet om likhet og likeverd i helselovene bygger på grunnleggende menneskerettigheter og lovreguleringer som forbyr diskriminering. Likeverd betyr at mennesker skal behandles med samme respekt uavhengig av sykdom, funksjonsdyktighet, kjønn, alder, evner, seksuell legning osv. Likhetsprinsippet har betydning for hvordan menneskets likeverd ivaretas. Likhetsprinsippet innebærer at mennesker skal behandles likt og få den samme tilgangen til helsehjelp.

30 31 32 33

Lov 11. desember 2015 nr. 97. Forskrift 22. juni 2022 nr. 1110 om individuell plan. Lov 11. juni 2021 nr. 78, Prop. 100 L (2020–2021) og Innst. 581 L (2020–2021). Befring (2022) kapittel 2.5.

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 23

25.09.2026 08:57

Del I Om loven og ulike perspektiver

Autonomiprinsippet: Autonomiprinsippet tar utgangspunkt i at mennesker er frie og selvstendige, og at inngrep i denne friheten må bygge på et rettsgrunnlag, altså legalitet. I loven kommer det til uttrykk ved regler om frivillighet, medvirkning og rett til informasjon. Konfidensialitetsprinsippet: Konfidensialitetsprinsippet har et utgangspunkt i den enkeltes autonomi, beskyttelseshensyn og tillit. Det er ansett som grunnleggende for at personer oppsøker helsetjenesten, gir informasjon og aksepterer innhenting av opplysninger som kan være sensitive. Det er derfor både individuelle og kollektive hensyn bak dette prinsippet. Prinsippet kommer til uttrykk i det grunnleggende vernet av privatlivet og i taushetsplikter. Klagerettsprinsippet: Klageprinsippet innebærer rettigheter til å følge opp lovbrudd fra pasienter, brukere og pårørende. Lovens rettigheter kan deles inn på ulike måter. I en grovsortering kan de grunnleggende rettighetene deles i seks deler slik:

1. Forsvarlig og verdig behandling (pasient og informasjon)

6. Klage og erstatning

2. Nødvendige tjenester – Helse – Omsorg

5. Frivillighet og medvirkning

3. Nødvendig informasjon

4. Konfidensialitet

Figur 1. Oversikt over grunnleggende og gjennomgående rettigheter

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 24

25.09.2026 08:57

Grunnleggende prinsipper og seks grunnleggende rettigheter

Retten til forsvarlig, verdig og likeverdig behandling En gjennomgående og grunnleggende rettighet er at helseog omsorgstjenester skal gis slik at forsvarlighet og pasientens og brukerens verdighet ivaretas. Likeverd har utgangspunkt i at enhver har samme rettigheter uavhengig av blant annet etnisitet, alder, funksjonsdyktighet eller bosted. Grl. § 108 slår fast at urbefolkningen skal ivaretas. Dette gjelder både ved behandling av personen og informasjonen og omfatter flere regler og forpliktelser for staten, eiere, ledelse og helsepersonell. Kravet om forsvarlighet følger av hol. § 4-1, sphl. § 2-2 og helsepersonelloven (hpl.) §§ 4 og 16.

Retten til nødvendige tjenester Retten til nødvendige helseog omsorgstjenester er både en lovfestet rett i pbrl. kapittel 2, og enkelte andre lover, og en menneskerettighet. Kommunen skal tilby både omsorgstjenester og helsetjenester. Med omsorgstjenester menes tjenester som ikke er helsetjenester etter pbrl. § 1-3 c. Disse er for eksempel botilbud med tjenester eller tilbud om assistenter, det vil si naturalytelser som tidligere lå under sosialtjenesteloven (før 2012). Spesialisthelsetjenesten tilbyr spesialiserte helsetjenester. Retten til nødvendig helsehjelp gjelder uavhengig av hvordan helseog omsorgstjenesten er organisert, selv om innholdet i hjelpen vil variere etter hvilke oppgaver som det enkelte nivået skal tilby. Loven regulerer pasientens rett til øyeblikkelige og nødvendige helsetjenester fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten. I tillegg er det en rett til behandling fra andre EØS-land og fra utlandet utover dette etter nærmere angitte vilkår. Formuleringen «nødvendig helsehjelp» er en rettslig standard som rommer en rekke hensyn. Det er særskilte rettigheter for barn, kvinner og funksjonshemmede, og andre menneskerettigheter tolkes som et grunnlag for hva som anses som nødvendig. I den rettslige standarden «nødvendig» ligger det at helsehjelpen skal ta utgangspunkt i pasientens behov og være forsvarlig.34 Det som er nødvendig, vil som hovedregel være et tilbud som er forsvarlig ut fra den medisinske kunnskaps- og teknologiutviklingen og pasientens situasjon. Flere hensyn og momenter knyttet til den enkeltes situasjon kan være relevante; for eksempel kan det være forsvarlig å prøve ut behandling når det ikke finnes dokumentert behandling. Det kan være forsvarlig med høyere risiko knyttet til behandlingsmetoden dersom pasienten er alvorlig syk eller døende og det ikke finnes et behandlingstilbud.

Retten til nødvendig informasjon Pasienten har i utgangspunktet rett til all informasjon fra helsepersonell før, under og etter helsehjelpen, jf. pbrl. §§ 3-2 flg. Etter helsehjelpen kommer retten til uttrykk ved retten til innsyn og kopi av pasientjournal, jf. pbrl. § 5-1 flg. Helsetjenesten har en plikt til å veilede pasienten om mulighetene for å få helsehjelp etter pbrl. §§ 2-1 og 2-2 a. Informasjonen må være forståelig, jf. pbrl. § 3-5 om tolketjenester. Urbefolkningen skal ivaretas ved respekt for kultur og språk. 34

Befring (2019) s. 374 flg.

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 25

25.09.2026 08:57

Del I Om loven og ulike perspektiver

Pasientens pårørende har også rettigheter til informasjon, jf. pbrl. § 3-3. Dessuten har pasienten en rett til å beskytte seg mot informasjon. Det er en svært begrenset adgang til å ikke informere pasienten, se kommentarene til § 3-2. Retten til informasjon og til å beskytte seg mot informasjon henger sammen med autonomiprinsippet og korresponderer med plikter for helsepersonell til å gi informasjon, jf. hpl. §§ 10 flg., og til å opptre omsorgsfullt, jf. hpl. § 4.

Retten til konfidensialitet Retten til konfidensialitet i § 3-6 må ses i sammenheng med den grunnleggende retten til privatliv i Grl. § 102 og vektleggingen av tilliten til helsetjenesten. Enhver skal føle trygghet til å oppsøke helsetjenesten og gi nødvendig informasjon uten frykt for hvordan denne informasjonen benyttes videre. Dette gjelder også straffeforfulgte. Retten til konfidensialitet korresponderer med taushetsplikten, jf. hpl. § 21, og gjelder så langt det ikke foreligger unntak fra denne plikten. Unntak fra taushetsplikten kan være en taushetsrett/opplysningsrett eller opplysningsplikt/meldeplikt. Disse unntakene innebærer ikke at taushetsplikten tilsidesettes i sin helhet. Det er kun informasjon som omfattes av unntaket som kan eller skal formidles.

Retten til medvirkning og til respekt for frivillighet Det må skilles mellom frivillighetsordninger og medvirkning. Helsehjelpen og omsorgstjenester er som hovedregel frivillig. Det vil si at pasienten samtykker, som regel stilltiende ved at helsetjenesten oppsøkes, eller at pasienten viser at vedkommende ønsker slik hjelp. Unntakene er delt i to: 1) der helsehjelpen gis når pasienten ikke er i stand til å samtykke og ikke motsetter seg hjelp, se kommentaren til pbrl. § 4-6, og når det er hjemmel for tvang, se kapittel 4 A. Som hovedregel skal frivillige ordninger forsøkes først, uansett om det foreligger en situasjon der det er hjemmel for tvang.

Retten til å klage og søke erstatning Klageretten er grunnleggende for at rettigheter skal fungere etter sin intensjon. Pasienter og brukere kan klage til statsforvalteren, men må først sende den til virksomheten som skulle gitt hjelpen. Dersom det ikke gis medhold, skal virksomheten videresende saken til statsforvalteren. I loven er det egne regler for anmodning om tilsynsvurderinger i pbrl. §§ 7-4 og 7-4 a i tillegg til rettighetsklage etter pbrl. § 7-2. Pasienter kan søke pasientskadeordningen om erstatning dersom vedkommende mener at det er en svikt, for eksempel ved at det tar så lang tid før helsehjelpen gis at pasienten får en skade, eller ved skade som følge av helsehjelpen. Mangel på informasjon kan også gi grunnlag for erstatning. Pasientskadeordningen regulerer vilkårene for erstatning. Helsetjenesten skal informere pasienter og brukere om mulighetene til å søke erstatning og klage samt om mulighetene til å kontakte pasient- og brukerombudet for å få hjelp. Nærmeste pårørende kan klage på at deres egne rettigheter ikke er oppfylt – og på vegne av pasienten ved utstedelse av en fullmakt. Dersom klageretten avskjæres fordi pasienten ikke har mulighet til å utstede en fullmakt, bør klagen tas til behandling.

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 26

25.09.2026 08:57

Retten til helsehjelp fra andre land

Det er en rett til å melde fra til Helsetilsynet om svikt i helsetjenesten og å be tjenesten om å vurdere konkrete hendelser eller svakheter ved tjenesten med sikte på å avklare om det foreligger lovbrudd.

Retten til helsehjelp fra andre land Pasienter i Norge som ønsker helsehjelp fra andre land Det kan være flere grunner til at norske pasienter ønsker å motta helsetjenester i et annet land enn Norge. For pasienter som bor nær grensen til Sverige eller Finland, kan det være praktisk å motta hjelp fra dette landet. En viktig grunn til at flere søker hjelp fra andre land, er at ventetiden i Norge er lang på enkelte tjenester. Personer med sjeldne sykdommer kan være avhengig av å få undersøkelser og behandling i et annet land når Norge ikke tilbyr dette, eventuelt også utenfor EU. En annen grunn kan være at pasienten ønsker tilgang til en behandlingsmetode som ikke tilbys i Norge, som følge av nasjonale restriksjoner. Selv om det benyttes en rettslig standard knyttet til retten til helsehjelp, nødvendig helsehjelp, må denne utdypes til å gjelde mer konkret hvilke tjenester og behandlingsmetoder pasienten kan ha rett til ut fra forsvarlighetskravet og det nærmere innholdet i nødvendighetsvilkåret. Dette vil føre til at pasientens rett kan være å få tilgang til nærmere angitte tjenester og behandlingsmetoder. Det kan forventes økt pasientmobilitet innad i EU/EØS. At alle former for grensekryssende helsetjenester er omfattet av EØS-avtalen artikkel 36, innebærer at enhver foranstaltning som «forbyder, medfører ulemper for eller gør udøvelsen af etableringsfriheden eller den frie udveksling af tjenesteydelser mindre interessant», er forbudt.35 Det er et forbud mot restriksjoner og en frihet til mobilitet for tjenesteytere og mottakere. Forbudet rammer ikke retten til å organisere helsetjenesten. Nasjonale bestemmelser må være i samsvar med tjenestefriheten med mindre et unntak kommer til anvendelse. Dersom restriksjonen er begrunnet i legitime hensyn, er egnet til å oppfylle ett eller flere slike hensyn og at det er forholdsmessighet mellom formålet og det inngrepet restriksjonen gjør i tjenestefriheten, kan den være lovlig, jf. EØS-avtalen artikkel 33, jf. artikkel 39, omtalt som allmenne hensyn.36 Det må vurderes om begrunnelsen er legitim med utgangspunkt i disse unntakene, for eksempel om det dreier seg om nødvendig beskyttelse av folkehelsen (smittsomme sykdommer) eller hensynet til å opprettholde sykehustjenester,37 eller om det gjelder hensynet til å beskytte befolkningens sosiale trygghet og enkeltmenneskets verdighet.38 Det må tas stilling til om begrensningen er forholdsmessig ut fra formålet og for å ivareta hensynet (nytten) uten at det trekkes for langt. Beskyttelsen en stat påberoper seg, må være reell og konsistent for ikke å uthule tjenestefriheten. Den rettslige diskusjonen vil ofte dreie seg om hva som er en ulovlig restriksjon, og når unntakene kommer til anvendelse. Norske pasienter vil ha rett til å få refundert 35 36 37 38

Sak C-518/06 Kommisjonen mot Italia avsnitt 62. Se C-157/99 Geraets-Smits og Peerboms avsnitt 61. Sak C-157/99 Geraets-Smits og Peerboms avsnitt 75. Sak C-385/999 Müller-Farué og van Riet avsnitt 66 og 67. Sak C-518/06 Kommisjonen mot Italia avsnitt 74. Sak C-36/02 Omega Spielhallen avsnitt 33 og 34.

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 27

25.09.2026 08:57

Del I Om loven og ulike perspektiver

kostnader som har påløpt i forbindelse med behandlinger i andre EØS-stater, etter trygdeforordningen artikkel 20 og pasientrettighetsdirektivet. Det grunnleggende er EØS-avtalen artikkel 36 og friheten til pasientmobilitet samt forbudet mot restriksjoner. Dette systemet utdypes i kommentarene til lovens §§ 1-4 og 2-4 a.

Egen bestemmelse om rett til behandling i utlandet De siste årene har det vært flere lovendringer for å tilpasse loven etter EØS-retten.39 Retten til spesialisthelsetjenester i landet og utlandet ble endret og trådte i kraft 1. november 2015.40 Fra 1. mars 2020 ble retten til behandling i utlandet styrket og flyttet til pbrl. § 2-4 a.41 Denne bestemmelsen gjelder både rett til hjelp fra andre EØS-land og fra utlandet utover Europa. Dommer fra EU-domstolen, EFTA-domstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), samt uttalelser fra FN-komiteer knyttet til de internasjonale konvensjonene, vil ha betydning ved tolkning av loven. Pasient- og brukerrettighetsloven må anvendes i samsvar med EØS-reguleringer og menneskerettigheter i Grl. kapittel E og internasjonale konvensjoner Norge har sluttet seg til, jf. Grl. § 92.

Om lovendringer – og utviklingen Samtykke Regler om samtykke som ble samlet i denne loven da den kom i 2001, har blitt stadig mer kompliserte de siste årene. Endringene har blitt begrunnet i utfordringer som søkes løst.42 Marit Halvorsen har kritisert bruken av formuleringen «informert samtykke» («informed consent») med henvisning til at det ikke er samtykket, men pasienten som skal ha informasjon. Når hovedregelen er at helsehjelp gis etter stilltiende og ikke uttrykkelig samtykke (ved konkludent atferd), kan det være aktuelt for helsepersonell å forsikre seg om at pasienten har forstått informasjonen, særlig dersom det er språklige og kulturelle forskjeller. I juridisk teori har det blitt pekt på behovet for nye tilnærminger til samtykke og informasjon på bakgrunn av teknologiutviklingen og mulighetene for å innhente omfattende informasjon om en pasient. Det argumenterer for at det må være mulig å beskytte seg mot informasjon – og at denne muligheten aktivt må kommuniseres – i situasjoner der det innhentes omfattende informasjon, for eksempel etter en MR og genetisk kartlegging, og har lagd en modell for hvordan dette kan skje.43 Dette kan også være aktuelt dersom pasienten av andre grunner kan reservere seg mot informasjon. I fjor ble det vedtatt at pasienter kan ha med seg en person under helsehjelpen som et ledd i retten til medvirkning.44 39 40 41 42 43 44

Endringene viste seg å være utilstrekkelig, se Innst. O. nr. 134 (2008–2009). Lov 21. juni 2013 nr. 79, lov 22. mai 2015 nr. 32, Prop. 118 L (2012–2013), Innst. 388 L (2012–2013) samt Prop. 61 L (2015–2016) og Innst. 280 L (2015–2016). Lov 20. desember 2019 nr. 104, Prop. 80 L (2018–2019) og Innst. 92 L (2019–2020). Halvorsen (2016). Befring (2019) kapittel 9 og 10. Prop. 53 L (2025–2026).

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven lovkommentar.indd 28

25.09.2026 08:57

Anne Kjersti Befring er professor i rettsvitenskap. Hun publiserer jevnlig artikler og har gitt ut et stort antall bøker innen helserett og tilstøtende fag.

Pasient- og brukerrettighetsloven

Denne boken gir en oversikt over sentrale rettigheter for pasienter, brukere og nærmeste pårørende og en inngående behandling av alle bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven.

Anne Kjersti Befring

Pasient- og brukerrettighetsloven Lovkommentar Finnes også på juridika.no

I SB N 9 7 8 - 8 2 - 1 5 - 0 7 7 3 9 - 0

9 788215 077390

9788215077390_Befring_Pasient- og brukerrettighetsloven Lovkommentar Omslag.indd 1

28.09.2026 07:19