Innledning

En tariffavtale er en avtale mellom en fagforening på den ene siden og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening på den andre siden om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold, slik det heter i arbeidstvistloven § 1 bokstav e. Tariffavtalen er en privatrettslig kontrakt, men har samtidig sider som gjør den til en særegen kontrakt. I 1930 beskrev Paal Berg den som en «helt egenartet kontraktstype», og som en «rettslig nydannelse».1 Tariffavtalens opprinnelse er nært knyttet til industrialiseringen og organiseringen av produksjonslivet, hvor kollektiv regulering av arbeids- og lønnsvilkårene ble sentralt. Avtalens egenart knytter seg særlig til dens grunnleggende formål om å normere andre avtaler. Hvordan tariffavtalen skulle betraktes rettslig sett, og hvilke rettsvirkninger avtalen måtte ha for å nå sine formål, ble et vesentlig spørsmål i den første fasen av den moderne arbeidsrettens utvikling. Arbeidstvistloven 1915 løste grunnproblemene med tariffavtalens rettsvirkninger; med ufravikelighetsbestemmelsen i § 3 nr. 3 ble tariffavtalens virkninger for de individuelle arbeidsforholdene etablert.

Som denne boken viser, har en vesentlig del av min forskning dreid seg om å undersøke tariffavtalens formål og rettsvirkninger. Det har funnet sted en betydelig rettsutvikling siden 1915, først og fremst i Arbeidsrettens rettspraksis. I bokens første artikkel, «Tariffavtalen og dens sentrale rettsvirkninger» (publisert første gang i Jussens Venner 2019), gis en introduksjon til norsk kollektiv arbeidsrett. Her diskuterer jeg blant annet tariffavtalens begrunnelse, de sentrale rettskildene, grunnleggende rettigheter og tariffavtalebegrepet. Hovedvekten i artikkelen legges på å gi en oversikt over tariffavtalens to hovedfunksjoner og sentrale rettsvirkninger: tariffavtalens normative funksjon og tariffavtalens fredsfunksjon. Disse rettsvirkningene behandles deretter inngående i bokens øvrige artikler.

Med tariffavtalens normative funksjon sikter jeg til hvordan tariffavtalen fungerer som reguleringsinstrument for de individuelle arbeidsforholdene. Det er særlig tre sider ved dette.

Det ene er tariffavtalens tvingende virkning og ufravikelighet i arbeidsforhold mellom tariffbundne arbeidsgivere og arbeidstagere. Disse rettsvirkningene er regulert i arbeidstvistloven § 6 og tjenestetvistloven § 13. Det andre er hva som skjer med tariffavtalebestemmelser som har blitt del av arbeidsavtalen når tariffavtalen som de opprinnelig skrev seg fra, ikke lenger er bindende for arbeidsforholdet.

Dette spørsmålet om ettervirkning har sammenheng med spørsmålet om tariffavtalens tvingende virkning og ufravikelighet.

Begge disse emnene behandles grundig i tre artikler, men med ulike innfallsvinkler og perspektiver. Den første artikkelen, «Den alminnelige regelen om ettervirkning av tariffavtaler» (publisert første gang i Arbeidsrett 2019), drøfter ettervirkningsregelens grunnlag og begrunnelse og viser den nære sammenhengen mellom tariffavtalens normative virkning og ettervirkning. Artikkelen viser at tariffavtalens normative virkning må forstås slik at tariffavtalens arbeidsog lønnsvilkår blir del av arbeidsavtalen mellom en tariffbundet arbeidsgiver og arbeidstager, og at arbeidsavtalen er et selvstendig rettsgrunnlag for disse rettighetene og pliktene. Det gjøres en analyse av ufravikelighetsbestemmelsen i arbeidstvistloven § 6. Et sentralt poeng er at tariffavtalens normative virkning i arbeidsforhold har to hovedvirkninger: ugyldighet og utfylling, og at disse to virkningene kan inntre samtidig eller hver for seg. Det argumenteres videre for at det gjelder en alminnelig regel om ettervirkning, og at det motsatte standpunktet mangler rettskildemessig forankring. Artikkelen viser at det er flere situasjoner hvor ettervirkning kan være aktuelt, og at det i praksis er viktig å skille mellom situasjonene, særlig der hvor tariffbundethet opphører uten at en ny tariffavtale blir bindende i arbeidsforholdet og der hvor det er snakk om et tariffskifte.

Den andre artikkelen, «Ettervirkning – grunnlag, rekkevidde og betydning» (publisert første gang i Arbeidsrett 2020), utdyper ettervirkningsregelens rettsgrunnlag og tilbakeviser kritikk fremsatt i etterkant av den første artikkelen. I kritikken av mitt standpunkt problematiseres blant annet om tariffavtalens normative virkning i arbeidsforhold må forstås slik at tariffavtalens arbeids- og lønnsvilkår blir del av arbeidsavtalen, eller om disse vilkårene kan være bindende i arbeidsforholdet uten å utgjøre arbeidsavtalenormer. Et sentralt poeng i artikkelen fra 2020 er derfor å utdype hva som ligger i tariffavtalens normative virkning, og at dette er en forståelse som har solid forankring i rettskildene. I artikkelen drøftes også den prosessuelle betydningen av å betrakte tariffavtalens normative virkning på denne måten, nemlig at en tariffbundet arbeidstager erverver rettigheter som denne selv kan håndheve for de alminnelige domstolene. Artikkelen viser at den normative virkningen er grunnleggende for det dobbeltsporede systemet i norsk arbeidsrett.

Artikkelen går imidlertid videre og tar opp nye spørsmål om hva ettervirkningen innebærer: Ettervirkningens saklige rekkevidde, altså hvilke tariffbestemmelser som kan bli del av arbeidsavtalen og ha ettervirkning, samt hvilke muligheter arbeidsgiver har for å endre arbeidsavtalebestemmelser som er resultat av ettervirkning i kraft av styringsretten. Det problematiseres om Høyesteretts såkalte totrinnstilnærming til spørsmål om endring av arbeidsavtalen, slik denne tilnærmingen er formulert særlig i Rt. 2009 s. 1465 og HR-2016-2286-A, kan være anvendelig også i en ettervirkningssituasjon. Artikkelen peker på at det ikke finnes avgjørende rettspraksis, men går de sententia ferenda inn for at deler av tilnærmingen kan fungere som en god rettslig løsning i en ettervirkningssituasjon.

Det tredje arbeidet, «Tariffavtalens ufravikelighet og ettervirkning – en komparativ og rettsgenetisk undersøkelse» (publisert første gang i Karnov forlag 2021), tar opp samme tema som de forrige artiklene. Perspektivet er imidlertid annerledes. Det er dels rettshistorisk og dels komparativt. Hovedformålet med arbeidet er å vise ettervirkningens opprinnelse og utvikling i nordisk og tysk arbeidsrett. Det gjelder ulike ettervirkningsregler i de nordiske landene, men den eldste ettervirkningsformen, som er ulovfestet, er at normative tariffbestemmelser som har blitt del av arbeidsavtalene, fortsatt består selv om tariffavtalen ikke lenger er bindende. Slik ettervirkning var gjenstand for en omfattende debatt i tysk arbeidsrettslig teori i mellomkrigstiden. I artikkelen drøfter jeg de ulike posisjonene og hvilke argumenter som ble benyttet, og hva som ble lagt til grunn som gjeldende rett. Et hovedpoeng med artikkelen er at begrunnelsen for ettervirkningsregelen gjennomgående er den samme i alle landene, og at grunntanken om ettervirkning har vært tilstede i tysk og nordisk arbeidsrett siden begynnelsen av 1900-tallet.

I tillegg til disse tre artiklene inneholder boken en ny artikkel om ettervirkning i lys av Høyesteretts dom i HR-2021-1193-A Grefsenhjemmet II. Her analyserer jeg dommen og Høyesteretts tilnærming til ettervirkningsspørsmålet. Min konklusjon er at Høyesteretts avgjørelse er i tråd med den tradisjonelle oppfatningen i faglitteraturen, og at det sånn sett er lite overraskende og originalt ved den. Det er likevel sider ved rettens begrunnelse som kan diskuteres nærmere, og jeg tar også opp hvilke spørsmål som ikke er avklart med dommen.

Den tredje siden ved tariffavtalens normative funksjon er spørsmålet om tariffavtalens virkning for arbeidstagere som ikke er bundet av den. Dette spørsmålet dreier seg ikke direkte om tariffavtalens normative virkning, men har sammenheng med det. Siden arbeidsrettens formative år har det vært lagt til grunn at en tariffbundet arbeidsgiver har en plikt til å etterleve tariffavtalen også for utenforstående arbeidstagere som faller inn under avtalens virkeområde. Selv om dette er et klassisk tema i den kollektive arbeidsretten, har det blitt lite behandlet i norsk arbeidsrettslig forskning. I artikkelen «Tariffavtalens virkning for utenforstående arbeidstakere» (publisert første gang i Arbeidsrett 2011) behandles dette temaet inngående. Arbeidsgivers tariffplikt til å etterleve tariffavtalen for de utenforstående arbeidstagerne, er et viktig utgangspunkt for analysen. Men det sentrale for undersøkelsen i artikkelen er hvordan arbeidsavtalen gir grunnlag for at utenforstående arbeidstagere erverver rettigheter og plikter etter tariffavtalen. Artikkelen behandler også forvaltningsrettslige krav om saklighet og likebehandling som selvstendige rettsgrunnlag for en plikt for en arbeidsgiver i offentlig sektor til å etterleve tariffavtalen overfor utenforstående arbeidstagere.

Tariffavtalens andre hovedfunksjon er dens fredsfunksjon. Allerede i Arbeidsrettens første dom, ARD 1916–17 s. 1, slo Arbeidsretten fast at enhver tariffavtale bygger på en forutsetning om at det i tariffperioden skal være fred. Det gjelder en fredsplikt. I norsk rett har denne fredsplikten et dobbelt rettsgrunnlag: i tillegg til tariffavtalen følger det fredsplikt av arbeidstvistloven § 6 (arbeidstvistloven 1915/27 § 6 nr. 3) og tjenestetvistloven § 20. Fredsplikten var tema for min doktoravhandling (Fredsplikten i tarifforhold, disputasutgave 2017, bokutgave Gyldendal 2019). I avhandlingen gis en bred analyse av fredspliktens grunnlag, begrunnelse og rekkevidde. Størstedelen av avhandlingen dreier seg om hvor grensen skal trekkes mellom aksjoner som er i strid med fredsplikten, og aksjoner og opptreden som er tillatt også i tariffperioden. Denne boken inneholder en artikkel, «Fredsplikten i tarifforhold» (publisert første gang i Arbeidsrett 2019) som sammenfatter doktoravhandlingen.

Bokens siste artikkel, «Riksmeglers inngrepskompetanse i arbeidskonflikter –et forsøk på å beskrive det prinsipielle» (publisert første gang i Mulder mfl., Sui Generis. Festskrift til Stein Evju Universitetsforlaget 2016), behandler en spesiell, men viktig problemstilling om meglingsinstitusjonens rolle og rettslige stilling i det norske tvisteløsningssystemet. I faglitteraturen er det ulike standpunkter om rekkevidden av riksmeglers kompetanse til å gripe inn i en arbeidskonflikt i medhold av arbeidstvistloven § 19. Gjennom en analyse av det opprinnelige rettskildematerialet til arbeidstvistloven av 1915 bidrar artikkelen til å klargjøre hva som var lovgivers opprinnelige intensjon, og hva som er rekkevidden av riksmeglers inngrepskompetanse etter gjeldende rett.

En problemstilling som går på tvers i alle arbeidene, er hvordan den kollektive arbeidsretten forholder seg til alminnelig avtale- og kontraktsrett. Grunntanken er, slik Ragnar Knoph uttrykte det i 1934, at «man [skal] være forsiktig med å overføre de vanlige avtaleregler og avtaleforestillinger på tariffavtalene».2 Det er i rettspraksis utviklet egne, tilpassede, rettsregler for denne avtaletypen. Ved utviklingen av tariffretten har særlig ønsket om å sikre tariffavtalen som et reguleringsinstrument og som et fredsinstrument stått sentralt.

Det er særlig to sider ved den kollektive arbeidsretten som gjør at det kan være krevende å lære seg rettsområdet. Denne delen av arbeidsretten preges i større grad av kontinuitet enn den individuelle arbeidsretten. Når det gjelder bakgrunnsretten, er det de lange linjer i rettsutviklingen som står sentralt. Det er ikke uvanlig at Arbeidsretten viser til og begrunner standpunkt i nyere avgjørelser med sin tidlige rettspraksis fra første del av forrige århundre. Metodisk er det ofte nødvendig å gå tilbake, undersøke de tidlige rettskildene og se hva om har begrunnet de ulike rettsnormene.

Dessuten er bakgrunnsretten bare én del av den kollektive arbeidsretten. Virkeligheten kan – som ellers – se ganske annerledes ut. I den kollektive arbeidsretten er dette særlig fremtredende ved at det er omfattende tariffavtaleordninger som skiller seg fra og/eller supplerer bakgrunnsretten og som i praksis utgjør sentrale normer for regulering av arbeidslivet. Kjennskap til organisasjonsbildet, tariffavtalestrukturene og vesentlige avtaleordninger er derfor også viktig for å få god forståelse for faget.