Ytringsfrihet og medieregulering

O l av Tor v u n d

Boken er av interesse for personer i medie­bransjen og for jurister som møter spørsmål rundt ytringsfriheten og de grenser som loven setter for den. Sammen med f­ orfatterens bok Opphavsrett for begynnere vil denne boken gi en dekk­ ende innføring i medierett.

Olav Torvund er professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo og har i en årrekke undervist om blant annet ytringsfrihet og medieregulering.

Ytringsfrihet og medieregulering

Hvilke ytringer som er tillatt, og hvilke som ikke er tillatt i Norge, behandles i denne boken. For­fatteren illustrerer for leseren hvordan ytringer kan bevege seg i gråsonen mellom det lovlige og ulovlige.

O l av Tor v u n d

«Ytringsfrihet bør finne sted», står det i Grunnloven § 100.

Selv om det står bør, leser vi det som skal. I Den euro­ peiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10 står det at «alle har rett til ytringsfrihet». Men ytringsfriheten er ikke abso­lutt. Vi har lovbestemmelser om hatefulle og diskri­ minerende ytringer, om krenkelse av folks ære og privatliv, om porno­grafi, om reguleringer av reklame og medier. Alt ­dette innskrenker ytringsfriheten på de aktuelle områdene, og i noen sammenhenger er pressefriheten begrenset.

Ytringsfrihet og medieregulering

ISBN 978-82-15-03295-5

9

788215 032955

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering Omslag.indd Alle sider

19.08.2020 10:14

Ytringsfrihet og medieregulering

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 1

17.08.2020 14:18

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 2

17.08.2020 14:18

Olav Torvund

Ytringsfrihet og medieregulering

UNIVERSITETSFORLAGET

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 3

17.08.2020 14:18

© Universitetsforlaget 2020 ISBN 978-82-15-03295-5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Magnus Osnes Sats: ottaBOK Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: Dante MT Std 11/13 Papir: 90 g Amber Graphic 1,25

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 4

17.08.2020 14:18

Forord

Jeg har i ganske mange år undervist i kurset «Ytringsfrihet og medieregulering» som ble utviklet for å inngå i det tverrfakultære studieprogrammet «Digitale medier». Det er et juridisk kurs utformet for studenter som ikke har juridisk bakgrunn, og som heller ikke har ambisjoner om å bli jurister. En av mine mange dårlige samvittigheter er at læremiddelsituasjonen har vært mangelfull. Jeg har ikke klart å finne noen fremstillinger som kan passe til å være læremidler på et slikt kurs, altså en gjennomgang av ytringsfriheten i et juridisk perspektiv, i en form og på et nivå som gjør den egnet for lesere som ikke er jurister.

Det står mye bra i Ytringsfrihetskommisjonens innstilling og i den stortingsmeldingen som ble lagt fram for Stortinget med forslag om endringer i Grl. § 100. Men særlig egnet som læremidler er slike tekster ikke, særlig ikke for studenter som ikke kan forventes å ha lest denne type dokumenter tidligere. Som det noen ganger blir når det ikke foreligger egnede lærebøker: Man må skrive dem selv. Denne boken er primært skrevet for å kunne være lærebok på det kurset.

Jeg har begynt på den mange ganger, typisk mens jeg har forberedt semesterets undervisning. Men av ulike grunner har den ikke blitt fullført tidligere. Denne gangen bestemte jeg meg for at tiden var overmoden for å få gjort den ferdig. Skjønt også denne gangen ble det noen endringer i mine prioriteringer. Sommeren 2018 ble det vedtatt en ny åndsverklov, noe som betød at jeg måtte prioritere å revidere min bok Opphavsrett for begynnere. Da det var gjort, kunne jeg igjen ta tak i dette bokprosjektet og gjøre det ferdig.

Utgangspunktet for å utvikle de kursene som er bakgrunnen for denne boken, er digitale medier. Dette preger nok fremstillingen. På den annen side: I dag er alle medier mer eller mindre digitale.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 5

17.08.2020 14:18

6

forord

Ytringsfrihet og medieregulering glir over i hverandre. I utgangspunktet var planen at boken skulle ha to hoveddeler: en om ytringsfrihet og en om medieregulering. Slik ble det ikke. Selve fundamentet for medie­ regulering er ytringsfriheten og ytringsfrihetens grenser. Enhver form for medieregulering er en form for inngrep i ytringsfriheten.

Boken er ingen dyptpløyende juridisk fremstilling. Men det har vært et bevegelig mål, og stoffet har vokst mellom hendene mine mens jeg har holdt på. Jussen har ikke endret seg så veldig mye. Men vi har sett en sterk vekst i såkalte sosiale medier og «alternative medier». Netthets har vokst, og noen av disse «alternative medier», hva nå det måtte bety, synes bevisst å invitere til netthets. Noen av disse mediene fremstår nærmest som en kloakk for fordomsfulle kommentarer fra rasister, kvinnehatere, de som hater Miljøpartiet, og de som hater syklister. Det er en utvikling som har fått meg til å vakle i troen på at ytringer best kan imøtegås med andre ytringer. Vi trenger en beskyttelse mot verbal vold. Jeg har ikke løsningen for hvordan dette skal håndteres.

Etter at jeg for alvor tok tak i dette prosjektet, oppsto #metoo-opprøret som har berørt mange land og mange bransjer. Det har vært viktig å få maktmisbruk og seksuelle overgrep fram i lyset, samtidig som vi har sett tilfeller hvor grunnløse beskyldninger mot enkeltpersoner har fått katastrofale følger, som at noen har tatt livet sitt. Som om ikke dette var nok, opplevde vi i Norge et angrep på den kunstneriske frihet hvor fremstående politikere, med statsminister Erna Solberg i spissen, angrep en fri teatergruppe på grunn av innholdet i et teaterstykke.

Listen kunne vært lang, og slike saker har understreket betydningen av de spørsmål som omhandles i boken. De har nok også bidratt til at fremstillingen har blitt mer omfattende enn jeg i utgangspunktet så for meg. Det har bidratt til å gjøre det mer krevende, men også morsommere å skrive denne boken. Noteapparat har også blitt mer omfattende enn jeg hadde tenkt i en bok som denne. Og skulle det noen gang bli aktuelt med en ny utgave av boken, vil mye av det som i dag er aktuelt, ha blitt skjøvet over i historien. Og det vil sikkert ha dukket opp nye hendelser.

Dette vil bidra til å gjøre arbeidet med en oppdatering mer omfattende.

Men de problemene får vi ta om de kommer.

Ytringsfrihet påberopes stadig i politiske diskusjoner. Ytringsfrihet er en forutsetning for gode politiske diskusjoner. Men litt for ofte ser vi at ytringsfriheten påberopes som en begrunnelse for å kunne hetse og verbalt trakassere andre. Vi ser dette mest ute på ytterste høyre fløy og

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 6

17.08.2020 14:18

forord

7

hos en del politikere fra FrP. Jeg gjør ikke noe forsøk på å legge skjul på hva jeg mener i disse sakene, og det skinner ganske tydelig gjennom at jeg ikke liker FrP. Det blir et ytringsfrihetshykleri når politikere som til stadighet «stempler» andre, klager over at de selv blir «stemplet» når de møter kritikk, og vil ha seg frabedt kritikk. Jeg har i alle fall forsøkt å skille ganske klart mellom når jeg redegjør for gjeldende rett på dette området, og mine meningsytringer.

Det har vært en utfordring å holde omfanget nede. Det er veldig mange spørsmål som kunne ha vært behandlet mer inngående. Jeg har noen steder grepet meg selv i å være for overfladisk i drøftelsene og for unyansert i konklusjonene.

I juridiske fremstillinger er det vanlig å forutsette at leseren har lovtekstene tilgjengelig. Man henviser til lovtekstene, men gjengir dem ikke. Denne boken er ikke først og fremst skrevet for jurister. Nå er alle lovtekster fritt tilgjengelig hos Lovdata, så vanskelig tilgang er ikke lenger noe viktig argument for å inkludere dem. Jeg har likevel valgt å gjengi lovtekstene for å gjøre boken mer leservennlig, selv om det betyr flere ord og flere sider.

Jeg tror mange jurister også vil ha nytte av en fremstilling som denne. I alle fall som et grunnlag og et utgangspunkt, selv om man ikke vil finne holdepunkter for å kunne håndtere vanskelige juridiske ytringsfrihetsspørsmål i denne boken. Jeg ville i alle fall hatt nytte av den da jeg begynte å arbeide med disse spørsmålene.

Vi utviklet to kurs til dette tverrfakultære studieprogrammet. Dette om ytringsfrihet og medieregulering og et annet om «Opphavsrett og beslektede emner». Det siste dekkes av min bok Opphavsrett for begynnere.

Til sammen gir disse to god innføring i det vi med en felles overskrift kan kalle Medierett. Ikke på det nivået man krever for en juridisk spesialisering innen disse fagene, men tilstrekkelig for dem som på ulike måter arbeider med medier.

De to kursene, og de to bøkene som dekker disse kursene, gir til sammen en god gjennomgang av medierett. Boken er i hovedsak à jour per våren 2020. Men det skjer så mye på dette området at det er en risiko for at jeg ikke har fått med meg alt.

Etter at jeg først hadde satt strek høsten 2019, men før alt innhold i praksis var låst, skjedde det ting som jeg ikke kunne la være å ta med.

Det ble i desember 2019 fremmet forslag til en ny medieansvarslov. Vårsesjonen 2020 var Stortinget mest opptatt av krisepakker under korona-

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 7

17.08.2020 14:18

8

forord

pandemien, slik at den opprinnelige planen for å behandle denne loven ikke holdt. Men den 30. april 2020 la stortingskomiteen fram sin innstilling, og loven ble til slutt vedtatt og sanksjonert 29. mai 2020.1 Boken ble opprinnelig skrevet ut fra tidligere lovgivning, og det er en viss risiko for at jeg ikke har klart å oppdatere alle referanser. Det har også kommet noen nye avgjørelser fra Høyesterett. Det er også enkelte andre hendelser fra høsten 2019 og første tertial 2020 jeg har valgt å ta med, men jeg har ikke kunnet ta med alt.

Regjeringen har oppnevnt en ny ytringsfrihetskommisjon. Det er en stor kommisjon, med 18 medlemmer. Mandatet er ganske uklart, så de vil ha en krevende oppgave. Jeg er ikke veldig optimistisk når det gjelder hva som vil komme ut av dette arbeidet. Det kan bli en ny verdikommisjon. Men det er lov å håpe at min skepsis blir gjort til skamme. Det vil uansett gå minst et par år før vi ser noe resultat.

Under koronapandemien har det også blusset opp en diskusjon om regjeringens hemmelighold kan stride mot Grunnloven og offentlighetsloven, men den diskusjonen har jeg valgt ikke å gå inn i.

Det er varslet flere lovendringer som jeg gjerne skulle hatt med. Men på et tidspunkt måtte jeg bare sette strek, så de får bli med i en eventuell senere utgave.

Takk til Helge Rønning som har lest gjennom manuskriptet i utkast og gitt verdifulle tilbakemeldinger.

Oslo, mai 2020 Olav Torvund

1

LOV-2020-05-29-59 om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (medieansvarsloven).

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 8

17.08.2020 14:18

kapittel 1

Ytringsfrihet bør finne sted

«Ytringsfrihet bør finne sted» 1.1

YTRINGSFRIHETEN ER UTGANGSPUNKTET

Slik lyder første avsnitt, eller første ledd som jurister pleier å kalle det, i Grunnloven § 100. Selv om språket i Grunnloven ble gjennomgått i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014, har man beholdt en konservativ form. Når det i Grunnloven står bør, da skal det leses som skal. Ytringsfrihet skal finne sted.

Ved siden av Grunnloven § 100 er Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 den viktigste bestemmelsen om ytringsfrihet.

De fleste i Norge er enige i at det skal være ytringsfrihet. Men spør vi folk hva de mener om diskriminerende ytringer, hatefulle ytringer, ærekrenkelser, netthets, trusler m.m., da vil nok mange svare at det ikke er ønskelig. Andre hensyn tilsier at ytringsfriheten bør ha sine grenser. Det er i dette grenselandet vi skal bevege oss.

Jeg kommer mange ganger til å minne om at ytringsfrihet er utgangspunktet. Det er begrensninger i ytringsfriheten som trenger begrunnelse.

Denne boken skal handle om ytringsfrihetens rettslige grenser i N ­ orge.

Vi kan diskutere hva som bør være tillatt, og hva som ikke bør være tillatt.

Det kan vi ha mange meninger om. Men mitt utgangspunkt er hva slags ytringer som er tillatt, og hva slags ytringer som ikke er tillatt. I juridisk terminologi sier vi at vi drøfter de lege lata når vi diskuterer hvordan ret-

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 19

17.08.2020 14:18

20

kapittel 1 ytringsfrihet bør finne sted

ten er, og de lege ferenda når vi diskuterer hvordan retten bør være. Det ligger også et faglig skjønn til grunn for hvordan retten skal eller må forstås. Hva skal til for at en ytring krenker noens privatliv? Det er en faglig vurdering hvilke momenter vi skal legge vekt på, og hvordan disse skal vektes. Men uansett faglig dyktighet vil vi aldri kunne fri oss fra at vår vurdering av hvordan vi mener en bestemmelse skal forstås, er preget av hvordan vi mener retten bør være. Jeg legger ikke skjul på hva jeg mener om hvordan retten bør være på en del områder, og om en del andre emner som angår ytringsfrihet. Men jeg forsøker å klargjøre når jeg sier noe om hva som er gjeldende rett, og hva som er mine meninger om hvordan ytringsfriheten bør være.

Det er de upopulære ytringer som trenger ytringsfrihetens vern, ikke det politisk korrekte. I dommen om Hvit valgallianse, Rt-1997-1821, sier førstvoterende i Høyesterett: «Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»

Ytringer vi sterkt misliker, og som vi skulle ønske aldri var blitt fremsatt, er noe av prisen vi må betale for ytringsfriheten. Men i den samme avgjørelsen sies det også: «Det kan gjøres innskrenkninger i ytringsfriheten, men for at dette skal kunne godtas, må inngrepet anses nødvendig i et demokratisk samfunn.

Det stilles strenge krav til begrunnelsen for en begrensning i ytringsfriheten, og det kreves forholdsmessighet mellom inngrepet og formålet med dette. Unntak fra ytringsfriheten må undergis en restriktiv fortolkning. Et sentralt element ved nødvendighetsvurderingen er om det foreligger et påtrengende samfunnsmessig behov for inngrepet – ‘pressing social need’.»

Da er vi midt i spenningsfeltet. Det er i spenningsfeltet det er spennende.

Ytringsfriheten er ikke absolutt, og det er neppe noen som mener at vi bør ha en absolutt ytringsfrihet.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 20

17.08.2020 14:18

1.2 ytringsfrihet, ytringsansvar, ytringskultur og ytringsetikk

1.2

21

YTRINGSFRIHET, YTRINGSANSVAR, YTRINGSKULTUR OG YTRINGSETIKK

Ytringsfrihet er en frihet under ansvar. At vi har en rett og en frihet til å ytre oss, betyr at vi må tåle konsekvensene av å bli holdt ansvarlig for våre ytringer. De fleste av oss holder en del tilbake. Vi sier ikke hva vi egentlig mener i enhver sammenheng. Etter tradisjonell skikk og bruk skal man alltid rose den maten man får servert i et selskap, selv om man kan styre sin begeistring for tørrstekt stek med ihjelkokte grønnsaker og posesaus. Vi sier heller ikke til henne som viser seg i sin nye kjole, at den ville ha passet bedre på en som var 25 år yngre, og at den på en tydelig måte fremhever den litt for brede baken. Man skal heller ikke ta opp kontroversielle temaer. Religion, politikk og penger er tradisjonelle tabuområder.

Det kan være mange grunner til at vi holder tilbake. De færreste av oss ønsker å såre noen, så vi avstår fra å si det vi tror vil være sårende. De fleste av oss har heldigvis respekt for andre mennesker. Jeg er ingen religiøs person, men jeg har respekt for det som er hellig for andre. Jeg går ikke inn i en kirke eller annet gudshus kledd på en måte de som sogner dit, vil anse som upassende. Men det betyr ikke at jeg avstår fra kritikk overfor kirken eller andre religioner når jeg mener det er på sin plass, selv om noen måtte føle seg krenket av en slik kritikk. Det er ikke viktig å krenke, men retten til å krenke er viktig.

I siste omgang risikerer vi å bli holdt rettslig ansvarlig for våre ytringer. Det er de rettslige grensene som er temaet i denne boken. Om man vil: det rettslige ytringsansvar. Men jeg tar en kort avstikker til enkelte andre aspekter ved ytringsfriheten.

I kjølvannet etter at Jyllandsposten publiserte flere karikaturer av ­Muhammed, ble det nesten slik at mange mente at de måtte publisere Muhammed-karikaturene for å vise at vi har ytringsfrihet. Vi måtte krenke muslimer for å demonstrere at vi har ytringsfrihet. Jyllandsposten hadde gode grunner til å publisere Muhammed-karikaturene. Det hadde vist seg nærmest umulig å få noen til å illustrere en barnebok om ­Muhammeds liv. En slik begrensning i ytringsfriheten mente Jyllandspostens redaktør var uakseptabel – noe jeg er helt enig i. De inviterte

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 21

17.08.2020 14:18

22

kapittel 1 ytringsfrihet bør finne sted

tegnere til å tegne Muhammed.2 Deres rett til å publisere disse tegningene var viktig, og det var (og er) viktig å forsvare Jyllandsposten. Men det var i beste fall liten grunn til å helle mer bensin på bålet ved å trykke dem på nytt, etter at Jyllandsposten hadde publisert dem. Vår ytringsfrihet ble ikke styrket ved at mange provoserte store deler av verdens muslimer.

Mye politisk kritikk har blitt karakterisert som ærekrenkelser av statsledere. I Russland er det nå vedtatt en lov som skal gjøre det straff bart å spre usannheter og manglende respekt for politikere og myndigheter, om vi skal tro pressen.3 USAs nåværende president, Donald Trump, har truet med å saksøke blant annet CNN for «unfair media coverage», men fore­løpig har det blitt med trusselen.4 Nå som det drar seg til mot valgkampen i 2020, har hans valgkampstab saksøkt New York Times, Washington Post og CNN for kommentarer om russisk innblanding i valgkampen.5 Mye religionskritikk har blitt møtt med påstander om blasfemi. Retten til å kritisere politiske ledere, religiøse ledere og religion er viktig, selv om personer kan føle seg krenket av kritikken.

I en pressemelding, datert 27. november 2015, sier statsminister Erna Solberg.6 «I et demokrati er ytringsfriheten umistelig. I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes.»

Daværende kulturminister, nå distrikts- og digitaliseringsminister, Linda Hofstad Helleland, skrev i en kronikk 30. desember 2015:7 2

3 4 5 6 7

Journalistene John Hansen og Kim Hundevadt skrev om saken i boken Provoen og profeten. Et sammendrag ble publisert i Jyllandspostens internasjonale utgave 11. mars 2008: «The Cartoon Crisis – how it unfolded», https://jyllands-posten. dk/international/ECE3931398/The-Cartoon-Crisis-–how-it-unfolded/.

«Nå blir det forbudt å fornærme president Putin». VG 11. mars 2019, https://www. vg.no/nyheter/utenriks/i/A26EMM/naa-blir-det-forbudt-aa-fornaerme-presidentputin.

Reuters 18. oktober 2019, https://www.reuters.com/article/us-usa-trump-cnnidUSKBN1WX2B1.

Journalisten.no 7. mars 2020, https://journalisten.no/cnn-donald-trump-new-yorktimes/trump-saksoker-cnn/403368. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/hatytringer/id2464637/.

«Kunsten hjelper oss i en krevende tid», Adresseavisen, https://www.adressa.no/ meninger/kronikker/2015/12/30/Kunsten-hjelper-oss-i-en-krevende-tid-11977234. ece.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 22

17.08.2020 14:18

1.2 ytringsfrihet, ytringsansvar, ytringskultur og ytringsetikk

23

«Det vil være behov for gode offentlige samtaler som på den ene siden å beskytte ytringsfriheten for alt den er verd, samtidig som den enkeltes rett til å ikke utsettes for ytringer som oppleves som krenkende og sårende, beskyttes.»

Dette er standpunkter jeg ikke kan akseptere. Vi har ingen rett til ikke å bli utsatt for ytringer som oppleves krenkende eller sårende. Noen vil oppleve saklig og velbegrunnet kritikk som sårende. Det vil også være noen som kan oppleve det som krenkende eller sårende at de blir avslørt, og at sannheten kommer for en dag.

Vi kan ikke la de som lett blir såret og krenket, sette standarden for ytringsfriheten, og derfor kan vi ikke ha en rett til «ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende». Den enkeltes opplevelse kan knapt være styrende for noe i samfunnet. Ingen av oss liker å bli utsatt for ytringer som vi opplever som krenkende eller sårende. Vi liker som regel heller ikke å bli utsatt for saklig og velbegrunnet kritikk.

Men vi må likevel tåle det, eller i alle fall tåle at det er og skal være tillatt i samfunnet, med en risiko for at det også kan ramme oss.

Noen ganger er de som roper høyest om ytringsfrihet, de som vil ha seg frabedt kritikk, og som vil begrense andres ytringsfrihet. Vi kommer ikke utenom FrPs Sylvi Listhaug. Som sittende justisminister kom hun med sitt famøse Facebook-innlegg om at «AP mener terroristenes ­rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Hun kom med en beklagelse som var så hul og tom at ingen trodde på den, selv om hun gjentok den flere ganger. Dette førte til at hun forlot stillingen som justisminister.

Før en konsert i Bergen domkirke hadde Ole Paus en samtale med biskop Halvor Nordhaug. Temaet var, ifølge Ole Paus, omtrent dette:8 «Hva gavner det et menneske om det vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?»

Ole Paus skrev at det var naturlig at de kom inn på det da nær forestående veivalget i Kristelig Folkeparti, og han fortsatte i sitt innlegg: «Her er enda et sitat fra den yngre oldtid: ‘Fortell meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er.’ Jeg antar at det også gjelder for regjeringer.»

8

Bergens Tidende 6. november 2018, https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/3j0y7L/om-sjbergs-skuffelse-og-listhaugs-forventninger.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 23

17.08.2020 14:18

24

kapittel 1 ytringsfrihet bør finne sted

Han fremla noen kritiske kommentarer til statsråder fra FrP og brukte karakteristikker som «voldsmann», «horekunde» og «bedrager». Han hadde dekning for dette. Av FrPs daværende statsråder var en straffet for vold mot en innvandrer, en annen for sexkjøp, og en av FrPs stortingsrepresentanter var da under etterforskning for grovt bedrageri overfor Stortinget.

Hun som liker å si at hun kaller en spade for en spade, rykket straks ut og krevde at Ole Paus skulle be om unnskyldning for sin ordbruk, selvfølgelig i form av et Facebook-innlegg.9 Så mye for at andre skal kunne ytre seg og kalle en spade for en spade.

Vi har fått en form for beklagelse som blant annet Sylvi Listhaug gjerne har benyttet seg av. Jeg merket meg den første gang da tidligere LO-­ leder Gerd-Liv Valla kom med den: Man beklager ikke det man sa eller gjorde, men hvordan en annen opplevde det som ble sagt eller gjort. Jeg beklager ikke det jeg sa som krenket deg, men jeg beklager at du opplevde det som krenkende. Det er ikke mye beklagelse i dette.

Attentatet mot tidligere forlagssjef William Nygaard, etter at Aschehoug hadde publisert Salman Rushdies Sataniske vers, viser at reaksjonene mot visse ytringer kan være helt ute av proporsjoner. Ytringer må møtes med ytringer, ikke med vold. Noen ganger kan reaksjonene bli så sterke at vi avstår fra ytringer av frykt for konsekvensene. Ifølge Jyllands­ posten ble ambassader satt i brann, og mer enn 150 døde i voldelige demonstrasjoner etter publiseringen av Muhammed-karikaturene.

Det er som regel langt mindre dramatisk. Noen ganger lar vi være å ta opp kontroversielle temaer «for ikke å ødelegge den gode stemningen». Vi kan ha en onkel hvis rasistiske holdninger vil eksplodere om noen bringer spørsmålet om innvandring på bane. Vi ser ingen grunn til å ødelegge juleselskapet ved å tenne lunten. Den som alltid ødelegger stemningen med fornærmende kritikk og fordomsfulle uttalelser, eller som overreagerer hver gang noen er uenig, vil ikke bli invitert i mange selskaper. Den som ødelegger arbeidsmiljøet med sine uttalelser til og om sine kolleger, risikerer å miste jobben. Den som ytrer seg, må være forberedt på reaksjonene og ta konsekvensene av sine ytringer.

9

https://www.facebook.com/listhaugfrp/posts/999857263519166?__tn__=-R.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 24

17.08.2020 14:18

1.2 ytringsfrihet, ytringsansvar, ytringskultur og ytringsetikk

25

Det dukket nylig opp to, i alle fall for meg, nye ord i denne debatten: ytringsplikt og ytringsfrykt.10 Taushetsretten er også en del av ytringsfriheten, se avsnitt 2.1. Men noen som er i en posisjon hvor de har tilgang til en plattform som de kan ytre seg fra, kan føle et press for å ytre seg på vegne av en minoritet de er en del av, ta til motmæle mot netthets, osv.

Det er slik jeg oppfatter at ytringsplikt ble brukt i den kommentaren jeg viser til. Ytringsfrykt er mer alvorlig. Når folk lar være å ytre seg av frykt for ulike former for represalier, da har hetserne og nettrollene lyktes i å skremme og true folk til taushet.

I kjølvannet av diskusjonen om Muhammed-karikaturene begynte ordet ‘ytringsansvar’ å dukke opp, nærmest som om vi skulle ha et ansvar for ikke å ytre oss på måter som andre kunne bli provosert eller krenket av.

Noen ganger vil vi, eller i alle fall jeg, avstå fra å si det vi mener fordi vi ikke gidder å gå inn i en ganske bortkastet diskusjon. Jeg er opptatt av bedre forhold for folk som sykler, og jeg er ikke redd for å si hva jeg mener om dette. Men jeg gidder ikke diskutere det med taxisjåfører. Jeg kan på andre områder ha en del politisk ukorrekte meninger. Jeg lar ofte være å gi uttrykk for dem, da jeg synes det er bortkastet tid å måtte forsvare dem mot kritikk fra dem som ikke er enige. Jeg synes ikke at det begrenser min ytringsfrihet.

Hvis ytringene skal bidra til å fremme sannhet, demokrati og individets frie meningsdannelse, se kapittel 3 om ytringsfrihetens begrunnelse, må vi ha en ytringskultur. Vi kan gjerne si at vi alle har et ansvar for å bidra til en slik ytringskultur, og at det også er en del av et ytringsansvar.

Jeg tror noe av det viktigste er at vi må lære å være uenige, og å respektere de andres avvikende synspunkter. Man kan godt være veldig uenig om spørsmål uten å bli uvenner, og uten å skulle «ta» den andre. Men det forutsetter en gjensidig respekt. Jeg er ikke en av dem som vil belaste skolen med stadig flere oppgaver. Men skolen er en arena hvor man også bør lære å være uenig på en saklig måte.

Vi kan starte med grunnleggende saklighetskrav. Jeg skal ikke her gå gjennom hele Arne Næss’ saklighetslære. Men vi kan starte med det å ta ballen, ikke mannen. Eller holde seg til sak og ikke angripe person, som 10

Første gang jeg så disse ordene brukt, var i Camara Lundestad Joofs helgekommentar i Dagbladet, «Ikke rart jeg er redd», 31. august 2019, https://www.dagbladet.no/ kultur/ikke-rart-jeg-er-redd/71541671. Men jeg har ikke foretatt noen undersøkelser for å finne ut om disse ordene har vært brukt tidligere.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 25

17.08.2020 14:18

26

kapittel 1 ytringsfrihet bør finne sted

det også kan sies. Det er ikke alltid lett. Noen ganger er personen saken.

Men det er en forskjell mellom å si at det man gjorde eller sa var dumt, og at man er dum. Man skal ikke tillegge sin motpart uhederlige motiver, i alle fall ikke om det ikke er saklig grunn til det. Dessverre har enkelte «debatter» i kommentarfeltene og i sosiale medier fått et preg av verbal fribryting på sitt mest brutale, hvor målet er å skade motstanderen mest mulig. Når målet med ytringer blir å true eller skremme andre til taushet, da er dette en form for ytringer som ikke fortjener ytringsfrihetens vern.

En vanlig form for usaklighet i debatter er «stråmannsargumentasjon». Man tillegger sin motstander standpunkter som han eller hun aldri har hatt, og forsøker å tvinge vedkommende inn i et hjørne hvor vedkommende må forsvare de standpunkter han eller hun urettmessig er blitt tillagt.

Ulike avsporingsteknikker er også vanlige. Ja, men hva med [et annet tema enn det som var utgangspunktet] …? Man forsøker typisk å få diskusjonen bort fra et tema man selv blir truffet av, til noe annet, gjerne et annet sted. Det er dette som har fått betegnelsen whataboutism. Prosjektleder for Nordic Coastal Cleanup og Hold Norge Rents «ryddegeneral» sa følgende til Dagsavisen:11 «Blir du tatt for å urinere på offentlig plass får du en feit bot. Det burde være like strengt å kaste sneiper på bakken.»

På Facebook fikk dette oppslaget en typisk whataboutism-kommentar: «Burde ikke denne organisasjonen hennes heller dra til Asia for å gjøre noe med kilden til forsøplingen av norskekysten?»

En god ytringskultur innebærer ikke bare at vi ytrer oss og fremfører kritikk på en saklig måte, men også at man er i stand til å ta imot kritikk.

Vi behøver ikke like at andre kritiserer det vi står for, sier eller gjør. Vi har vår selvfølgelige rett til å imøtegå og svare på slik kritikk, selv om det beste noen ganger er å vende ryggen til og forbigå den i taushet. Vi bør uansett ikke gå i skyttergravene med en gang. En av de mest effektive måter å møte usakligheter på er å være pinlig korrekt og utsøkt høflig.

11

Dagsavisen 10. mars 2020, https://www.dagsavisen.no/nyheter/navn-i-nyhetene/ bor-vurdere-boter-for-a-kaste-sigarettsneiper-pa-gata-1.1678065.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 26

17.08.2020 14:18

1.2 ytringsfrihet, ytringsansvar, ytringskultur og ytringsetikk

27

Noen politikere, gjerne de som prøver å holde en ytringsfrihetsfane høyt, klager over at de blir kneblet når de møter kritikk, ofte velbegrunnet og krass kritikk. Det er noe patetisk over politikere som under direkte sending i de største mediekanalene klager over at de bli kneblet. Noen av dem fremstår som ytringsfrihetshyklere.

Vi har mange typer debatter uten at det er skarpe grenser mellom dem. Noen ganger diskuterer vi for å utvikle våre synspunkter og komme fram til bedre begrunnede, kanskje også omforenede standpunkter.

Vi skal kanskje diskutere oss fram til en rapport eller innstilling vi kan stå sammen om, eller en felles uttalelse. Slike diskusjoner er etter min mening de mest givende. Diskusjoner i en kollokviegruppe bør være slik for at de skal være produktive.

Ofte diskuterer vi med et håp om at vi skal klare å overbevise motparten. Det er kanskje ikke så ofte at noen strekker våpen der og da og innrømmer at den annen part har rett. Men kanskje har vi moderert oss noe og nyansert standpunktene neste gang vi diskuterer de samme spørsmålene. Andre ganger kan det virke motsatt. Jeg er neppe alene om å ha følt meg presset og på tynn is i en diskusjon, for så i ettertid å komme på det jeg egentlig burde ha sagt, og ha bearbeidet min argumentasjon slik at den kan fremføres med større kraft og overbevisning neste gang. I begge tilfeller har vi utviklet oss gjennom diskusjonen.

I mange debatter diskuterer vi ikke for å overbevise motparten, men tilhørerne. Når Erna Solberg og Jonas Gahr Støre møtes til debatt, har de nok ingen illusjoner om at de skal kunne overbevise sin motpart. De har nok også diskutert de fleste av de spørsmål som kommer opp, mange ganger og kjenner hverandres argumentasjon. I slike debatter vil man ikke alltid leve opp til kravene for god og saklig debatt. Når man diskuterer for å overbevise tilhørerne, vil man ofte forsøke å undergrave sin motparts troverdighet og autoritet uten at det er saklig begrunnet. Man benytter ulike hersketeknikker.

I denne typen politiske debatter opplever vi litt for ofte at to debat­ tanter bare gjentar sine talepunkter og snakker forbi hverandre, uten å høre etter hva motparten sier, og uten å gjøre noe forsøk på å svare på eller imøtegå det motparten sier. Jeg vil ikke nevne navn på politikere jeg synes utmerker seg på negativ måte her, men litt for mange debatter i NRK-programmet «Politisk kvarter» har dette preget. Jeg tror de som bare gjentar talepunkter fremfor å gå inn i en reell diskusjon hvor man

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 27

17.08.2020 14:18

28

kapittel 1 ytringsfrihet bør finne sted

hører på motpartens argumenter og forsøker å imøtegå dem, undervurderer sine lyttere. I alle fall de lytterne som hører på «Politisk kvarter».

Vi kan heller ikke nekte for at noen av oss kranglefanter synes det kan være morsomt å diskutere, selv om diskusjonen ikke alltid er saklig og konstruktiv. I stedet for å ta en fysisk slåsskamp slåss vi med ord. Det er ikke særlig edelt, men jeg er neppe alene om å måtte innrømme at jeg til tider synes det kan være underholdende.

I akademia er og skal det være større grad av ytringsfrihet enn de fleste andre steder. Det er og skal være uenighet om faglige spørsmål. Det at noen setter spørsmålstegn ved etablert kunnskap og gamle «sannheter», driver kunnskapsutviklingen fremover. Vår lojalitet er til universitetet som institusjon og idé, ikke til den til enhver tid sittende ledelsen. At noen sterkt misliker at andre sår tvil om det de har stått for og står for faglig, er høyst forståelig. For noen kan deres identitet være sterkt knyttet til faglig ståsted.

Vi bør kunne kreve og håpe at denne diskusjonen foregår i saklige og «akademiske» former, men det er ikke alltid tilfellet. I akademia finner man en del sterke personligheter som ikke «legger fingrene imellom» når de kritiserer andre og deres synspunkter. Debattene skjer ikke alltid i saklige, akademiske former. Akademikere er også mennesker, på godt og vondt. I akademia er dette noe av det vi må tåle, innenfor ganske vide rammer. Men også her går det en grense for ukollegial oppførsel, uten at jeg vil forsøke å trekke opp denne grensen. Vi kommer tilbake til noen av disse spørsmålene i avsnitt 20.4 om ytringsfrihet for universitets- og høgskoleansatte.

I en kommentar om akademisk ytringsfrihet skrev rektor ved Universitetet i Bergen (UiB), Dag Rune Olsen, at vi har et ytringsansvar som må forvaltes slik at samfunnet fester lit til våre meningsbidrag.12 Dag Rune Olsen skriver om oss som akademikere: «Forskeren bør bidra til det offentlige ordskifte med vitenskapsbasert argumentasjon» står det i forskningsetiske retningslinjer. «Naturligvis, ellers vil ikke forskernes deltakelse i samfunnsdebatten representere noe annet enn en hvilken som helst annen meningsytring, …»

12

«Ytringsansvar forplikter», Khrono 22. desember 2018, https://khrono.no/dagrune-olsen-eikrem-eva-grinde/ytringsansvar-forplikter/253364.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 28

17.08.2020 14:18

1.2 ytringsfrihet, ytringsansvar, ytringskultur og ytringsetikk

29

Olsen synes å forutsette at vi har én rolle, og at vi alltid opptrer i den rollen. I andre sammenhenger har det vært stilt spørsmål ved om man kan ta «professorhatten av og på».13 Jeg har noen hatter, men ingen jeg oppfatter som en «professorhatt».

Vi kan ha mange roller, og vi kan gå ut og inn av dem. Jeg er først og fremst personen Olav Torvund, som er opptatt av langt mer enn juridiske spørsmål. Når jeg uttaler meg om juridiske spørsmål, uttaler jeg meg som jussprofessor. Jeg slipper ikke unna den rollen og har ikke noe ønske om å gjøre det. Det stiller strenge krav til saklighet og etterrettelighet. Hvis jeg uttaler meg om forholdene for folk som sykler i Oslo og andre steder, om musikk, om vin, politikk og annet som måtte interessere meg, da er jeg en interessert samfunnsborger, og mine synspunkter representerer ikke noe annet enn en hvilken som helst annen meningsytring. Jeg forsøker selvfølgelig etter beste evne å være saklig, men det er ikke alltid jeg er det. Noen professorale reflekser sitter i ryggmargen, så jeg liker å ha troverdige kilder.

«Ytringsansvar», slik vi har sett dette brukt, er et problematisk begrep.

Vi skal ta ansvar for ikke å ytre oss på en måte som kan provosere muslimer, kinesiske ledere eller andre – med mindre vi har god grunn til å gjøre det. Vi har ytringsfrihet. Den må vi stå opp for, og vi har selvfølgelig en rett til å benytte oss av den. Det er som regel totalitære stater som tar til orde for at man skal ytre seg «ansvarlig».

Flere har tatt til orde for å innføre en form for ytrings- eller forfatter­ etikk. Diskusjonen har gjerne dukket opp i kjølvannet av kritiske biografier, bruk av levende modeller og bøker om særlig følsomme temaer. Vi har etiske regelverk på en rekke områder. Vi har pressens Vær varsom-­ plakat (VVP), se avsnitt 5.5, og vi har forskningsetiske retningslinjer for ulike fagområder.

Ytringsfriheten er ikke alltid behagelig. Når fremtredende politikere blir avslørt etter å ha skrevet falske reiseregninger eller begått grove seksuelle overgrep, da jubler de neppe over disse utslagene av ytringsfriheten. Mediene har ikke bare en rett, men også en plikt til å skrive om slikt, om de skal oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Den som skriver en biografi, må også kunne skrive om den biografertes mindre positive sider, om slikt som familien kanskje ikke kjente til, eller ønsket skulle forbli en hemmelighet. Den som skriver om vår relativt nære historie, må kunne 13

Gundersen: «Langeland-saken er blitt mindre prinsipielt interessant», https://khrono. no/brygfjeld-hagtvet-kristian-gundersen/gundersen-langeland-saken-er-blitt-mindre-prinsipielt-interessant/253263.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 29

17.08.2020 14:18

30

kapittel 1 ytringsfrihet bør finne sted

pirke i det glansbildet som er skapt av enkelte av våre krigshelter, selv om familien ikke liker at noe av glansen skrapes bort. Noen komikere har valgt å være slemme, og det kan man være innenfor lovlighetens ramme. Men de må selvsagt også få høre at det er slemt å være slem. Vi er mange som ytrer oss i pressen, i bøker, i tidsskriftartikler, i foredrag og forelesninger, på scenen, i blogger, podkaster og i diverse sosiale medier.

Vi kan ikke ha en ytringsetikk basert på en «one size fits all»-tankegang, formulert ved at noen tar utgangspunkt i sin del av det store ytrings- og meningsuniverset.

Et utvalg i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har utarbeidet en etisk sjekkliste for sakprosa.14 Sjekklisten har seks hovedpunkter med underpunkter. Hovedpunktene er: 1. utgangspunktet for utgivelsen 2. forholdet til omtalte personer og andre som berøres av utgivelsen 3. forfatterens bruk og behandling av kildene 4. form, språk og virkemidler 5. sitater og kildehenvisninger 6. publisering Hvis jeg skal spissformulere dette, er jeg skeptisk til at man polstrer ytringsfriheten med et etisk lag hvor man vil hindre lovlige ytringer med den begrunnelse at de er uetiske. Ytringsfriheten setter grensene, men etisk refleksjon og diskusjon er alltid viktig. En sjekkliste synes jeg kan være et godt grunnlag for slik refleksjon.

1.3

PRESSENS ROLLE

Pressen ser ofte på seg selv som ytringsfrihetens vokter, dog pleier de å ha sin egen versjon av ytringsfrihet som de kaller pressefrihet. Pressen har en viktig rolle. Pressen er viktig for ytringsfriheten, og ytringsfriheten er viktig for pressen. På sitt beste oppfyller pressen rollen som samfunnets vakthund. Menneskerettsdomstolen har flere ganger fremhevet det. I Goodwin-saken15 sier retten i avsnitt 39: 14 15

Etisk sjekkliste for sakprosa, https://nffo.no/etisk-sjekkliste.

EMD-1990-17488 Goodwin.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 30

17.08.2020 14:18

1.3 pressens rolle

31

«Without such protection [kildevern], sources may be deterred from assisting the press in informing the public on matters of public interest. As a result the vital public-watchdog role of the press may be undermined and the ability of the press to provide accurate and reliable information may be adversely affected. Having regard to the importance of the protection of journalistic sources for press freedom in a democratic society and the potentially chilling effect an order of source disclosure has on the exercise of that freedom, such a measure cannot be compatible with Article 10 (art.

10) of the Convention unless it is justified by an overriding requirement in the public interest.»

Men vi skal ikke glemme at pressen, i alle fall til en veldig stor grad, er opptatt av å selge og tjene penger. En kjendisfokusert presse bringer ofte stoff som «kun har til formål å tilfredsstille visse lesergruppers nysgjerrighet», noe Menneskerettsdomstolen har fremhevet at ikke har et sterkt ytringsfrihetsvern. I saken Caroline von Hannover I16 sier Menneskerettsdomstolen i avsnitt 65: «As in other similar cases it has examined, the Court considers that the publication of the photos and articles in question, the sole purpose of which was to satisfy the curiosity of a particular readership regarding the details of the applicant’s private life, cannot be deemed to contribute to any debate of general interest to society despite the applicant being known to the public.»

Høyesterett har i Rt-2007-687 Big Brother, avsnitt 81, karakterisert slikt som sladder som ikke har sterkt vern.

Pressen er også ofte selvhøytidelig og selvrettferdig. Pressen elsker å kritisere andre som har makt, men er særdeles hårsår og nærtakende når den selv utsettes for kritikk. Pressen ser det som sin oppgave å avsløre og fortelle om hva som skjer i ulike deler av samfunnet, men er svært lite interessert i at samfunnet skal få innsikt i hvordan de selv arbeider.

I 2007 ga den tidligere «Se og Hør»-journalisten Håvard Melnæs ut boken En helt vanlig dag på jobben som handlet om arbeidet som journalist i Se og Hør, og om Se og Hørs arbeidsmetoder. Da «Pressens faglige utvalg» (PFU) hadde en høring om dette, påberopte sjefredaktør Odd 16

EMD-2000-59320 Caroline von Hannover I.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 31

17.08.2020 14:18

32

kapittel 1 ytringsfrihet bør finne sted

Johan Nelvik seg kildevernet (som vi kommer tilbake til i kapittel 24).

Aftenposten omtalte det slik:17 «Det som kunne vært en fruktbar debatt utviklet seg imidlertid til å bli en ren farse, ettersom sjefredaktør Odd Johan Nelvik i Se og Hør nektet å svare på så å si samtlige spørsmål og pekte på at også andre opererer på samme måte.

Dette handler om kildevern. Vi må beskytte kildene våre, så ut til å være Nelviks standardsvar på spørsmål som ble for nærgående.»

I 2014 skapte en lignende dansk roman, Livet, det forbannede, en tilsvarende debatt.18 Dette skrives mens #metoo-debatten fortsatt ruller. Mange, først og fremst kvinner, har stått fram med historier om hvordan de har blitt utsatt for seksuelle krenkelser og overgrep fra menn i maktposisjoner. Debatten har rullet gjennom mange land og flere bransjer, og den har felt noen norske toppolitikere. Mediene har brakt historiene fram i offentligheten. Men når det gjelder mediene selv, har de holdt kortene tett til brystet. «Bare et fåtall av dem som er blitt utsatt for trakassering i mediebransjen, har valgt å varsle. VG og TV 2 vil ikke si hvor mange varsler de har fått», kunne Aftenposten melde.19 Det er ganske typisk for hvordan pressen vil avsløre andre, men beskytte seg selv.

1.4 INTERNETT, EN DEMOKRATISERING AV YTRINGSFRIHETEN, PÅ GODT OG VONDT Internett har gjort ytringsfriheten reell i en helt annen grad enn den var tidligere, på godt og vondt. Går vi noen tiår tilbake, kunne vi stille oss opp på en såpekasse og rope ut vårt budskap, vi kunne trykke opp pamfletter og løpesedler som vi delte ut. Hvis vi klarte å mobilisere mange som ville delta, kunne vi nå ganske mange med løpesedler og pamfletter.

17 18 19

https://www.aftenposten.no/kultur/i/lz0Eo/Presset-Nelvik-taus-ombr-Se-ogHors-metoder. https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/4dkve/Nar-journalistikk-blir-journalistikkens-verste-fiende. https://www.aftenposten.no/kultur/i/4dB62G/VG-og-TV-2-holder-kortene-tetttil-brystet-om-metoo-varsler.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 32

17.08.2020 14:18

1.4 internett, en demokratisering av ytringsfriheten, på godt og vondt

33

Hvis vi skulle nå ut til større grupper gjennom media, ble ytringene silt gjennom en redaktør. Det vil sikkert ikke være vanskelig å finne eksemp­ ler på at redigerte medier har hatt en slagside i den ene eller annen retning, når det gjelder hvilke synspunkter de har latt få spalteplass eller sendetid. Dette var nok mer vanlig før, da en stor del av pressen var parti­ presse. Går vi noen tiår tilbake, ble redaktøren i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) valgt på Arbeiderpartiets landsmøte. Det er ikke en oppskrift på en fri presse og redaksjonell uavhengighet.

Det har i den senere tid kommet fram at mange sosiale medier har algoritmer som gjør at visse synspunkter systematisk favoriseres fremfor andre, men så langt har det vært mest påstander uten god dokumentasjon.

Nå kan alle være sine egne redaktører og publisister. Hvem som helst kan lage sin egen blogg og skrive hva man vil. Man kan bli holdt ansvarlig for det man skriver, som vi kommer tilbake til. Men vanligvis vil ingen andre redigere eller sensurere det.

I mange av de såkalte sosiale medier mange bruker – man kan sikkert diskutere hvor sosiale de er – underlegger vi oss deres regler for hva som aksepteres og ikke aksepteres. Jeg liker ikke betegnelsen «sosiale medier», for de ikke er særlig sosiale, og blir mindre og mindre sosiale jo mer de er algoritmestyrt og dominert av reklame. Helge Rønning liker ikke betegnelsen «sosiale medier» fordi alle medier etter hans vurdering er sosiale, så han velger betegnelsen «interpersonelle medier». Jeg har landet på å kalle dem sosiale medier og bidrar dermed til å sementere en lite heldig terminologi. Noen ganger klarer jeg ikke å bruke betegnelsen uten å skrive såkalte sosiale medier.

Disse sosiale mediene er gjerne USA-baserte og gir oss jevnlige eksempler på at deres normer for hva som er akseptabelt, er helt andre enn hos oss. Satt på spissen kan vi si at voldsskildringer er akseptert i en helt annen utstrekning enn hos oss, mens nakenhet og alt som berører sex, utløser panikkangst. Et av de mer kuriøse eksempler er at en klassisk musikkblogg ble utestengt fra Facebook på grunn av et bilde av et platecover. Coveret var et bilde av et stilleben, malt av den nederlandske maleren Jan Davidsz de Heem (1606–1684). Det er et bilde av et fruktfat. Vi kan nok mene at Jan Davidsz de Heem har seksualisert dette fruktfatet.

Men det er fortsatt et nær 400 år gammelt maleri av et fruktfat.20 20

Se omtale av saken på http://klassiskmusikk.com/fruktfat-for-sterkt-for-facebook/, og den siden, med platecoveret som ble for mye for Facebook, er her https:// klassisk­cd.blogspot.com/2016/09/den-elegante-tid.html#more.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 33

17.08.2020 14:18

34

kapittel 1 ytringsfrihet bør finne sted

Vi har fått en debattkultur, eller kanskje helst en debattukultur, som mange av oss mener er uønsket. En side er at vi får presentert synspunkter som vi sterkt misliker. Det må vi langt på vei tåle, selv om det også her finnes grenser, noe vi kommer tilbake til når vi tar for oss diskriminerende og hatefulle ytringer i avsnitt 7.5. En annen side er at vi får innlegg i en form som ingen redaktør ville ha sluppet gjennom, enten man i utgangspunktet er enig eller uenig i det budskapet man forsøker å fremføre, med til dels grov personsjikane. Det går særlig utover kvinner, spesielt kvinner med minoritetsbakgrunn. Noen hevder at middelaldrende menn er verst, uten at jeg har sett noen dokumentasjon av det. Det er uansett ikke vanskelig å finne eksempler på personer som etter fysisk alder burde være voksne, men som gang på gang demonstrerer at de ikke er det i modenhet. Det er trist å se at noen bruker sin ytringsfrihet til å true andre til taushet. Det er ikke slik ytringsfriheten skal fungere.

Frank Rossavik beskriver det slik i kommentaren «Enkelte trenger åpenbart ikke ytringsfrihet, de trenger hjelp»:21 «Tidligere var ‘folkedypet’ eliters litt humoristiske betegnelse for brede lag – typisk drosjesjåfører – som kunne si noen sannhetens ord.

Folkedypet hadde et poeng da det påpekte at kritisk debatt om innvandring og islam ikke var ‘lov’ i norsk offentlighet, men det er lenge siden dette endret seg.

Nå har en del av folkedypet mutert til en kloakk som forlanger at det ikke bare skal være kritikk av islam, innvandrere og innvandringspolitikk, det skal være hysteri også – og fritt frem for å bruke hvilke ord som helst, fortrinnsvis uimotsagt.

Medier som ikke er med på hysteriet skjelles ut for å være ‘mainstream’.»

Muligheten til å ytre seg i kommentarfelt og andre nettfora gjør at mange flere slipper til i debatten. Men debattformen er ofte slik at den i seg selv utgjør et problem for ytringsfriheten. Mange orker ikke å delta på grunn av hets og hatefulle kommentarer. Vi kan på denne måten gå glipp av viktige stemmer i den offentlige debatt. Jeg gir igjen ordet til Frank Rossavik:

21

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/bKqdLl/Enkelte-trengerapenbart-ikke-ytringsfrihet_-de-trenger-hjelp--Frank-Rossavik.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 34

17.08.2020 14:18

1.5 trenger man å gi noen en talerstol?

35

«Jeg har alltid forsvart en videst mulig ytringsfrihet. Det gjør jeg fortsatt, men det blir vanskeligere. Enkelte trenger åpenbart ikke ytringsfrihet, de trenger hjelp.

En ubeskåret ytringsfrihet er et åpenbart gode når offentligheten fungerer, når løgn og ondskap blir konfrontert, når folk har gode hensikter og søker sannhet.

Anonyme debattanter i ekkokamre interesserer seg kun for egne oppfatninger og fordommer. Det er vanskelig å vite hvor mange de er. Anders Behring Breivik opererte under 30 aliaser i nettdebatter.»

Jeg deler langt på vei Frank Rossaviks syn her. Jeg er også tilhenger av en vid ytringsfrihet, men synes det blir vanskeligere å forsvare det når mange (mis)bruker ytringsfriheten til å true og skremme andre fra å ytre seg. Som det gjerne blir når noe får vokse fritt og vilt, dukker det opp en del ugress som må lukes vekk.

Vi ser også at bilder, ofte av intim eller seksuell karakter, spres med eller uten den avbildedes samtykke. Det begynner å bli lenge siden jeg var ung, og jeg skal ikke forsøke å late som om jeg forstår dagens ungdom. Men jeg blir til tider overrasket over hva slags bilder og videoer unge, og ikke fullt så unge, folk legger ut av seg selv. Kanskje tror de at dette vil forbli hos dem de i utgangspunktet var sendt til. Men vi vet at så ofte ikke er tilfelle. Noen lar seg lokke til å gi fra seg bilder på falske premisser, noen venner viser at de ikke var til å stole på likevel, forsmådde ekskjærester vil hevne seg ved å legge ut bilder, osv. Jeg er glad for at jeg var ung, og gjorde en del av de dumheter man gjerne gjør når man er ung, i en tid da ikke alle gikk rundt med mobilkameraer og kunne ta bilder og video av alt som skjedde, for så å publisere det i sosiale medier.

Barn bruker nettet. De kan la seg lokke av overgripere, og de kan kaste seg inn i en form for voksenverden som de ikke forstår, og som viser seg langt mer brutal enn de hadde trodd. Det er eksempler på barn som har startet blogg, og har forsøkt seg med det man ofte finner i såkalte «rosablogger», som bare har fått stygge tilbakemeldinger.

1.5

TRENGER MAN Å GI NOEN EN TALERSTOL?

Hvis jeg skulle ønske å nå ut med budskapet om hvor viktig det er at man i Norge får fortgang i å bygge bedre infrastruktur for folk som sykler, kan

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 35

17.08.2020 14:18

36

kapittel 1 ytringsfrihet bør finne sted

jeg ikke kreve at NRK gir meg sendetid i Dagsrevyen eller et aktualitetsprogram. Jeg kan heller ikke kreve at landets ledende aviser formidler mitt budskap. Jeg opplever ikke at det krenker min ytringsfrihet.

Spørsmålet om å invitere eller ikke invitere noen for å kunne fremføre kontroversielle standpunkter har dukket opp flere ganger i de senere år.

På engelsk har dette fått betegnelsen «no plattforming», og på norsk har det fått betegnelsen scenenekt.

Jeg merket meg denne debatten første gang da den kontroversielle britiske historikeren og holocaustfornekteren David Irwing ble invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2009. Saken vakte sterk debatt, og det endte med at David Irving ikke kom.

Diskusjonen blusset opp igjen i forbindelse med at Nordiske mediedager inviterte Donald Trumps valgkampstrateg Steve Bannon, og i debatten om hvorvidt Arendalsuka burde gi plass til høyreekstremistene i Alliansen og SIAN. Dette er ikke noen som ikke slipper til og ikke kommer til orde i offentligheten. I sin iver etter å «avsløre» gir media etter min mening altfor mye oppmerksomhet til ubetydelige organisasjoner som Alliansen og SIAN. De har sin ytringsfrihet som alle andre og den samme rett til å formidle sine budskap. Men det er ingen grunn til at ekstreme enmannspartier og andre ekstremister skal inviteres til politiske arrangementer, selv om det er valgår.

Ingen har krav på å få sendetid eller på å få tale under et arrangement. Man kan med god grunn si at de får større oppmerksomhet enn de fortjener, og på ingen måte er «kneblet». Ved å nevne dem her bidrar også jeg til å gi dem en oppmerksomhet de ikke fortjener. Det er heller ikke noen form for «knebling» eller begrensning i andres ytringsfrihet om noen nekter å dele scene eller talestol med denne type ekstremister.

Alliansen og SIAM har den samme retten til å demonstrere som alle andre, se avsnitt 2.2. Om de skal få lov til å markere seg i byen under et arrangement som Arendalsuka, er noe politiet må ta stilling til ut fra en rent ordensmessig vurdering.

Det med tilgang må nyanseres noe. Allmennkringkastingsoppdraget tilsier at valgkampdekningen i særlig NRK må legges opp slik at alle politiske partier slipper til på samme vilkår. Jeg sier «på samme vilkår», ikke at de skal slippe til like mye. De må for eksempel kunne sette som vilkår at bare partier som er representert på Stortinget, kan delta i vanlige valgsendinger før et stortingsvalg, og dermed utelukke de minste par-

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 36

17.08.2020 14:18

1.5 trenger man å gi noen en talerstol?

37

tiene. Det viktige er at det er like vilkår som praktiseres likt. Man kan selvsagt i tillegg foreta nyhetsmessige prioriteringer av hendelser som kan ha betydning før et valg.

Noen ganger vil man slippe til ulike synspunkter i debatter for å skape enten balanse eller konfrontasjon. Ofte synes det å være en kombinasjon av begge deler. Slik bør det ofte være. Men det fremstår etter min mening meningsløst når man i diskusjoner om klimaendringer synes å mene at man må balansere klimaforskere med kunnskapsfornektende «klimaskeptikere». Det er aldri noen grunn til å balansere kunnskap med kunnskapsløshet. Kunnskapsfornekterne blir ikke fratatt sin ytringsfrihet om de ikke alltid blir invitert inn i slike debatter.

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering.indd 37

17.08.2020 14:18

O l av Tor v u n d

Boken er av interesse for personer i medie­bransjen og for jurister som møter spørsmål rundt ytringsfriheten og de grenser som loven setter for den. Sammen med f­ orfatterens bok Opphavsrett for begynnere vil denne boken gi en dekk­ ende innføring i medierett.

Olav Torvund er professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo og har i en årrekke undervist om blant annet ytringsfrihet og medieregulering.

Ytringsfrihet og medieregulering

Hvilke ytringer som er tillatt, og hvilke som ikke er tillatt i Norge, behandles i denne boken. For­fatteren illustrerer for leseren hvordan ytringer kan bevege seg i gråsonen mellom det lovlige og ulovlige.

O l av Tor v u n d

«Ytringsfrihet bør finne sted», står det i Grunnloven § 100.

Selv om det står bør, leser vi det som skal. I Den euro­ peiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10 står det at «alle har rett til ytringsfrihet». Men ytringsfriheten er ikke abso­lutt. Vi har lovbestemmelser om hatefulle og diskri­ minerende ytringer, om krenkelse av folks ære og privatliv, om porno­grafi, om reguleringer av reklame og medier. Alt ­dette innskrenker ytringsfriheten på de aktuelle områdene, og i noen sammenhenger er pressefriheten begrenset.

Ytringsfrihet og medieregulering

ISBN 978-82-15-03295-5

9

788215 032955

9788215032955_Torvund_Ytringsfrihet og medieregulering Omslag.indd Alle sider

19.08.2020 10:14