Lovetannavisen uke44 2015

LØVETANNAVISEN NR 4 - UKE 44

Endelig smiler livet til Anniken

Side 10-11

Mange sliter med psykiske lidelser Det er flere som sliter med psykiske plager og sykdommer enn mange er klar over. Nærmere halvparten av oss vil i løpet av livet ha minst en psykisk lidelse, opp mot tre av ti har minst en psykisk lidelse i løpet av året. Fire av ti opplever angst. Noen færre opplever depresjon og fire av ti har et alkoholmisbruk eller annen avhengighet.

Side 4-5

PSYKISK HELSE

2

Løvetannavisen

LEDER: Vi har i et par utgaver av ­Løvetannavisen skrevet litt om hva som skaper traumer hos barn og unge. I reportasjene er det også blitt satt fokus på hva vi som voksne må være oppmerksomme på når det gjelder å forstå hvordan traumer arter seg og hvordan man møter barn og unge som har slike.

I denne utgaven av Løvetannavisen sier Anniken noe om hva som skulle til for at hun kunne klare å komme videre. Hun sier at det var først da hun fikk profesjonell hjelp at hun klarte å ta tak i problemene på en måte som gjorde at hun klarte å ta de skrittene som var nødvendige for å kunne gå videre på en god måte.

Det var da det slo meg at voksne som er barnas foresatte i større grad må bli mer beviste på hva som skal til for å hjelpe barn og unge som sliter med traumer. En utfordring blir rett og slett at de fleste av oss ikke sitter på den kompetansen som fagpersonell har for hva som skal til for å gi god hjelp, men som det ofte forventes at foreldre og foresatte har.

Kanskje kan en løsning være at når fagpersonell skal yte hjelp til et barn eller en ungdom som sliter med traumer, at foreldre og foresatte tas med i samtalene. Ikke nødvendigvis sammen med barnet

Bedre rollemodeller eller ungdommen, men som en del av prosessen eller behandlingen.

Vi vet også at foreldre ofte har opplevd ting selv som de bør få hjelp med for å kunne være en god rollemodell. Den gode, trygge rollemodellen som barnet trenger.

Dette for rett og slett å sikre at også foreldre og foresatte kan lære mer om hva som skal til for å være en god hjelp og støttespiller for barnet/ungdommen.

og hvordan man snakker om og til hverandre. Dette er forhold som er viktige for å skape det gode miljøet som skal til for å sikre at barnet raskere og bedre kan få hjelp til å legge traumene bak seg.

Ofte så hører og leser vi at foreldre og foresatte skal være gode rollemodeller for barna. Men det er ikke lett å være nettopp det uten å få tilgang til den kompetansen som fagpersonellet sitter på.

Da kan de voksne bli mer oppmerksomme på sin egen adferd

Jeg tror også at barn og unge som får traumebehandling ofte er de

som kan ha slitt lenge og som har fått store problemer på grunn av traumene de sliter med. Men det er mye som skjer på veien før barnet eller ungdommen kommer så langt.

Hvis barnet eller ungdommen sliter med traumer, blir det ikke lettere hvis foreldrene har en adferd preget av krangling og et forsuret miljø. Det er mange gråsoner og sider ved det å ha traumer som vi i større grad må bli oppmerksomme på.

ELSE MARI HAGEN

OPPVEKST

FAMI L

IENS

HUS

TJENESTER I

www.tressdesign.no -Illustrasjon: Oscar Jansen

FAMILIENS HUS: - Helsestasjon - Forsterket helsestasjon - Familiesenter - Svangerskapsomsorg - Fysioterapi for barn og unge - Skolehelsetjenesten - Områdebarnevern - Tilbud til kreftsyke barn - Åpen barnehage (Vågsbygd) - Barneverntjenester Alarmtelefonen for barn og unge 116111

Familiens hus består av helestasjon- og skolehelsetjenesten, fysioterapi for barn og unge, svangerskapsomsorg, familiesenter og barnevern. Familiesenteret er kommunens lavterskeltilbud i fohold til barn og unges psykiske helse. I Kristiansand er det tre Familens hus med avdelingsleder på hver hus. De tre Familens hus er plassert på Vågsbygd senter, Aquarama og Strømme senter.

www.kristiansand.kommune.no/familienshus

Familiens hus Vågsbygd | Kirsten Flagstadsvei 32 (v/Vågsbygd Amfi senter),4621 Kristiansand | T:38 07 58 00 | post.familiens.h.vest@kristiansand.kommune.no Familiens hus Sentrum | Aquarama, Tangen 8, 4608 Kristiansand | T: 38 10 76 50 | post.familiens.h.sentrum@kristiansand.kommune.no Familiens hus Øst | Strømme senter, Strømmeveien 85, 4638 Kristiansand | Helsestasjon: T: 38 07 59 80 | Familiesenter: T: 38 07 59 99/38 07 59 01 | post.familiens.hus.ost@kristiansand.kommune.no

PSYKISK HELSE

Løvetannavisen

3

Sterke historier

Marginal omsorg – Annes historie Det eneste sikre er at alt er usikkert. Det er i hvertfall Anne helt sikker på, og hun ordner livet sitt inn etter det.

Av Tone Weire Jørgensen Senior rådgiver RVTS sør

Anne er 10 år og går i 5. klasse.

Hun er på vei hjem fra skolen, hun har følge med ei venninne, de skiller lag og går hver til sitt. Det er som det pleier, hun må hjem og «sjekke inn», avtaler rett etter skolen er ikke noe for henne.

Det var dårlig stemning når hun gikk i dag morges, de hadde forsovet seg og lillebror André hadde slått seg helt vrang. Mor hadde eksplodert og hun hørte André hyle hele veien mens hun løp til bussen. Han er tre år og veldig slitsom. Hun var redd for at noen i nabolaget hadde hørt det, særlig Pettersen, eller PP som mor kalte henne. Det betydde prektige Pettersen eller noe sånt, og er vår hypernysgjerrige nabo som «er ute etter å ta folk».

– Mamma sint!

Anne åpner inngangsdøren, det er helt stille. Andrés støvler står i gangen og sekken ligger i døråpningen. Anne lytter, og ser. Mor sover på sofaen, André sover på gulvet på badet, han er fremdeles i pyjamas. Anne lukker døren forsiktig inn til mor og begynner å rydde opp frokostblandingen André har griset med på badet.

Han blir glad for å se henne.

– Mamma sint sier han, hysj sier Anne og tar han med på rommet.

Mor våkner og Anne hører at hun går på badet, Anne tar med seg lillebror inn i stua og setter på barne-TV. Mor kommer inn, ser på dem.

– Hvor har dere vært spør hun?

– Vi var bare litt på rommet sier Anne og smiler til mor. Mor blir beroliget og begynner å smøre kveldsmat. Livet går videre som normalt. I morgen er det sikkert bedre.

Alle har det vanskelig Etter mange års arbeid og med barn som vokser opp under mar-

Det er en ekstremt belastende situasjon å være i for et barn når man både skal knytte seg til omsorgspersonen for å få trygghet, trøst og omsorg – samtidig som man skal holde avstand for å beskytte seg selv, skriver Tone Weire Jørgensen.

ginale omsorgsforhold vet jeg at Annes historie ikke er unik, selv i 2015. I denne familien har alle det vanskelig og alle trenger hjelp.

noen år, når lillebror er gammel nok til å klare seg selv og hun bare trenger å hjem og «sjekke» litt av og til.

Barn tilpasser seg i stor grad de omsorgsbetingelsene de har, selv når de ikke er gode. Barn trenger at andre kloke medmennesker bruker sine øyne og sin stemme for å forandre hverdagen og gjøre situasjonen bedre. I familier som denne kan det gå mange år før de får hjelp og noen kommer aldri dit. Kanskje Anne flytter ut om

Hvorfor sier hun ikke fra, tenker du kanskje? Anne kan ha mange gode grunner til å ikke snakke om hjemmeforholdene. Ubevisst vet hun nok at de som familie er annerledes, at det er noe som ikke skal snakkes om, til og med noe som holdes skjult for PP. Kanskje Anne både er redd for mor, men samtidig er hun avhengig av

henne. Da er det lett å bli følelsesmessig forvirret.

Ekstremt belastende Det er en ekstremt belastende situasjon å være i for et barn når man både skal knytte seg til omsorgspersonen for å få trygghet, trøst og omsorg – samtidig som man skal holde avstand for å beskytte seg selv. Det blir en uløselig konflikt. Anne må ta mange avgjørelser i løpet av en dag som ikke 10 åringer skulle trenge å ta.

Hun vil fordi hun er et barn ofte

velge feil. Hun må ta beslutninger som hun ikke har forutsetninger til å ta. Det skaper avmakt og dårlig selvfølelse. Det beste tenker Anne, er å forberede seg på det verste og håpe på det beste. Hennes nervesystem er i konstant alarmberedskap og det krever energi å opprettholde årvåkenheten som trengs i slike familiesystemer.

Anne skaper midlertidig ro, hun beroliger mor, hun passer på André og glemmer seg selv.

4

Løvetannavisen

PSYKISK HELSE

Mange sliter med psykiske lidelser – Mange barn og unge sliter med ulike psykiske lidelser, sier Karl Erik Karlsen.

Det er flere som sliter med psykiske plager og sykdommer enn mange er klar over.

Nærmere halvparten av oss vil i løpet av livet ha minst en psykisk lidelse, og opp mot tre av ti har minst en psykisk lidelse i løpet av året.

Fire av ti opplever angst.

Noen færre opplever depresjon og fire av ti har et alkoholmisbruk eller annen ­avhengighet.

Ivar Eidsaa

– Bedømt ut fra oppslag i media og den generelle oppfatningen ute hos publikum, kan det virke som om andelen personer som sliter med psykiske lidelser er økende. Det stemmer ikke. Henvisningstallene til andrelinjetjenesten, det vil si sykehusene og spesialisthelsetjenesten, er rimelig stabilt, og har vært det de siste årene. Når det er sagt, så er de situasjonen for de mange som sliter med psykiske lidelser ofte vond og vanskelig, sier Karl Erik Karlsen, avdelingsleder ved ABUP, Avdeling barn og unges psykiske helse ved Sørlandets sykehus.

– Vi når til enhver tid fem prosent av barne- og ungdomspopulasjonen mellom fem og 18 år,

legger han til.

Når en vet at andelen barn og unge på Agder er høyt, betyr det at en dekningsgrad på fem prosent at bemanningen i de ulike fagmiljøene som skal hjelpe dem som sliter med psykiske lidelser er god.

Nesten halvparten av oss sliter Tallene viser at mange, faktisk svært mange, sliter med minst en psykisk lidelse i løpet av livet.

Karlsen forteller at dette gjelder mellom 30 og 50 prosent. Det betyr at med en befolkning på fem millioner mennesker, vil mellom 1,5 og 2,5 millioner personer en eller annen gang i løpet av livet slite med en psykisk lidelse, som kan vare alt fra en kort periode til flere år, avhengig av lidelsen.

Noen lidelser er mer utbredt enn andre. Rundt fire av ti vil oppleve angst i løpet av livet. Depresjon er også noe mange blir rammet av, mellom 15 til 20 prosent. Tallene viser også at to av ti, eller rundt en million personer, i løpet av livet sliter med alkoholmisbruk eller en annen form for avhengighet.

Mange årsaker Det er en rekke årsaker til at personer kan slite med psykiske lidelser. Mobbing på skole eller

arbeidsplass kan medføre at den som mobbes kan ende opp med å få en eller flere psykiske lidelser.

– Mellom 30.000 og 60.000 barn og unge mobbes daglig eller jevnlig. I arbeidslivet er det enda flere voksne som mobbes.

Tallet er stabilt, selv om fokuset på problemet i media kan skape et inntrykk av at problemet er økende, sier Karlsen.

Spiseforstyrrelser Spiseforstyrrelser er en av de store henvisningsgrunnene, primært blant jenter, men en av fem er også gutter.

– De aller fleste som har spiseforstyrrelser har ikke anoreksi (appetittløshet eller manglende matlyst). Dette er den minste gruppen, men likevel den som er mest dramatisk for dem det gjelder. Alvorlig undervekt, fordi personen spiser for lite, kan medføre død, sier Karlsen.

– Dette er den hyppigste dødsårsaken i forhold til psykiske lidelser, fremholder han. De som forblir ubehandlet dør av det. De som kommer i behandling blir i all hovedsak reddet.

De fleste har en blanding av bulimi (abnorm sultfølelse) hvor man enten spiser og så kaster opp etterpå, eller at man spiser uten at man kaster opp med betydelig overvekt som resultat.

Spiseforstyrrelse preget av et overdrevet fokus på å spise sunn mat, eller ortoreksi som det kalles, omtales gjerne som den fjerde spiseforstyrrelsen. I sjeldne tilfeller kan dette fokuset utvikle seg til en fiksering så ekstrem at den kan føre til alvorlig underernæring, toksisitet (giftighet) eller død.

– Dette begrepet er kommet til de siste årene, for å beskrive dem som er sykelig opptatt av mat, og gjerne sunn mat, noe som en konsekvens av medias store fokus på nettopp dette.

Disse er gjerne normalt vektige eller litt undervektige. De det gjelder tenker svært mye på mat, og mange av dem som sliter med dette er veldig ensomme, opplyser Karlsen.

Angstforstyrrelser Flere barn og unge har angstfortyrrelser med sosial angst og tilbaketrekning. Noen har panikkangst, og en del utviklet angst fordi de har OCD (Obsessive–compulsive disorder), hvor de som har dette bare MÅ sjekke, dobbeltsjekke og trippelsjekke mye av det praktiske, eller at de MÅ gjøre og si handlinger og/eller ord på en bestemt måte.

– Dette er lidelser vi har fått gode behandlingsmetoder på og som gjør at vi kan hjelpe dem som sliter med dette, sier Karlsen.

Depressivitet hos barn og unge forekommer. Ofte er årsakene komplekse og et uttrykk for at de ikke har det noe bra fordi omstendighetene ikke er gode, som følge av for eksempel mobbing, har en komplisert og vanskelig hjemmesituasjon eller at barnet eller ungdommen er sosialt veldig ensomme. Cirka tre prosent av barne- og ungdomspopulasjonen har OCD. ADHD og Tourettes Mellom tre og fem prosent av barn og unge har ADHD. Flere har også Tourettes.

– Overfor disse har vi et godt samarbeid med førstelinjetjenesten og gode verktøy for å gjøre de nødvendige utredninger som skal til for at barnet eller ungdommen får den behandlingen de måtte trenge, sier Karlsen.

– Likevel, diagnostisering er komplisert. Det er beheftet med betenkeligheter å sette merkelapper på barn og unge. Til en viss grad må det til, for å kunne gi riktig behandling til riktig tilstand.

Når det er sagt, er barn og unge i en sterk utvikling psykisk og fysisk, og det må vi ta hensyn til i vår diagnostisering. Merkelappen kan bli for ­snever, slik at man tilslutt blir sin d ­ iagnose, sier Karl Erik Karlsen.

Løvetannavisen

PSYKISK HELSE

- Terskelen for å henvise er lavere Der det i tidligere år skulle mer til for å henvise personer med psykiske lidelser til spesialisthelsetjenesten, er terskelen nå lavere. Det gir at flere av dem som trenger hjelp faktisk får det.

Ivar Eidsaa

– Terskelen for å henvise er lavere nå enn tidligere. Det skyldes flere forhold, blant annet at det er større kapasitet i behandlingsapparatet i tråd med at kapasiteten over flere år har økt, sier Karl Erik Karlsen.

Der spesialisthelsetjenesten tidligere hadde kapasitet til å kunne gi helsehjelp til tre prosent av befolkningen, er denne over tid blitt økt til

å omfatte fem prosent. I dag arbeider det 220 hele stillinger på Agder fordelt på 270 hoder, fra Tvedestrand i øst til og med Flekkefjord i vest, med naturlige faglige tyngdepunkter i Arendal og Kristiansand.

– Samarbeidet med førstelinjetjenesten er helt avgjørende, og terskelen for å henvise er blitt lavere ettersom kapasiteten er blitt så godt utbygd. Samarbeidet med kommunehelsetjenesten, PP-tjenesten, barne- og omsorgstjenesten, helsesøstrene og fastlegene, i tillegg til at vi har mye samarbeid med skolene, sier Karlsen.

– I tillegg har det skjedd noe med omdømmet. Det er ikke lenger så farlig og så stigmatiserende som det var tidligere å bli henvist til ABUP, sier Karlsen.

5

Forekomsten av psykiske p ­ lager og lidelser i befolkningen stabil eller i endring?

Hva er psykiske plager og lidelser?

Plager • Ikke krav om å tilfredsstille bestemte diagnostiske kriterier • Oppleves som belastende • Påvirker ofte – men ikke alltid - tanker, følelser, atferd og væremåte • Kan ofte medføre redusert livskvalitet og gå utover fungering i hverdagen • Måles ofte ved bruk av spørreskjema

Psykiske lidelser kan forebygges

Lidelser • Må tilfredsstille bestemte diagnostiske kriterier • Er som regel mer belastende enn psykiske plager • Påvirker ofte tanker, følelser, atferd og væremåte mer enn ved psykiske plager • Kan ofte medføre redusert livskvalitet og gå utover fungering i hverdagen • Registreres av klinikere og/eller ved hjelp av strukturert klinisk intervju

– Det å skape gode omsorgsforhold, trygge og gode rammer for både barn, unge og voksne, er sentrale stikkord for å forebygge psykiske lidelser og sykdommer. Det sier avdelingsleder Karl Erik Karlsen ved ABUP.

Hvor vanlig er psykiske lidelser hos voksne?

• I løpet av livet 30 - 50 prosent har minst én psykisk lidelse • I løpet av 1 år 10 - 30 prosent har minst én psykisk lidelse

Ivar Eidsaa

– Er foreldrene trygge og gode rollemodeller, og gir god omsorg fra barnet er nyfødt slik at det får god tilknytning til primæromsorgspersonene, så er grunnlaget lagt for en god barndom, sier Karlsen.Han er videre krystallklar når han ber foreldre være oppmerksomme på det skjønnhetstyranniet som barn og unge utsettes for i vår tid.

– Et tyranni – Det kjønns- og seksualiserte reklametyranniet som barn og unge utsettes for blant annet på nettet, er massivt og det er skremmende. Dette er en virkelighet som våre barn og unge bombarderes med i tv-serier, på nett og i reklame, sier Karlsen som henstiller voksne og andre omsorgspersoner som barnet og ungdommen forholder seg til å bli seg bevisste hvordan dette

kan møtes og hvilke råd man kan gi dem.

– Det handler også om å være gode rollemodeller. Hvis foreldrene går rundt og stadig skal fikse på lepper, lår og kinn, driver med fettsuging her og der, og er altfor opptatt av mat og sunnhet. Hva slags forbilder er de voksne da for barna og ungdommen, spør han.

Voksne må være forbilder – Det er vi voksne som må være barnets og ungdommens forbilder. De valg vi gjør, de verdier vi legger til grunn. Barn og unge tar etter oss voksne. Det å signalisere sterkt og tydelig at du er verdifull og betydningsfull uansett, er motvekten mot det mote- og skjønnhetstyranniet våre barn og unge utsettes for. Likeskulturen som vi møter anmass på nettet skal vi være oss veldig bevisste, sier Karl Erik Karlsen.

– Vi trenger opplæring i møte med en ny medievirkelighet. Den må ikke være moralistisk, men faktabasert. Vi møter daglig barn og unge som sliter fordi skjønnhets- og likesukulturen er blitt for massiv og ødeleggende, sier han.

Godt tilbud til traumatiserte barn og unge Karl Erik Karlsen sier helsetilbudet til traumatiserte barn og unge som følge av vold og overgrep er betydelig bedre nå enn for noen år siden.

– Kapasiteten er blitt langt bedre. Agder har vært forbilledlig når det kommer til å utvikle et

tverrfaglig samarbeid mellom politietat, barnevern, RVTS Sør og ABUP. Dette samarbeidet ble innledet for over 25 år siden, og er blitt godt utviklet siden både i Aust og Vest Agder. Dette omhandler hele paletten mellom avdekking og behandling.

Hvor vanlige er de ulike lidelsene?

I løpet av livet • 20 - 25 % vil oppleve angst • 15 - 20 % vil oppleve depresjon • 15 - 20 % har alkoholmisbruk- eller avhengighet • 1 % har schizofreni • 1 - 2 % har bipolar lidelse Til enhver tid • 10 % har angst • 6 - 12 % har depresjon I løpet av 1 år • 15 % har alkoholmisbruk- eller avhengighet Hva er angst?

• Kroppslige symptomer på angst, frykt eller sterk uro • Knyttet til bestemte ting eller situasjoner • …eller vedvarende eller stadig tilbakevendende bekymringer, rastløshet, uro og irritabilitet • Unnvikelsesatferd • Generalisert angst har nær sammenheng med depresjon • Fobi for heis, fly, insekter, fugler og lignende regnes med til angstlidelsene Angstlidelser - ulike diagnoser Hyppigst, 5 - 10 % berørt siste året • Spesifikke fobier • Sosial angst Mindre hyppig, 0,5 - 3 % siste året • Panikkangst • Agorafobi • Generalisert angstlidelse • Tvangslidelse Endringer over tid?

• Forekomsten av psykiske lidelser blant voksne er relativt stabil, • …men sykefraværet økte fra 2000 til 2011: fravær pga. lettere psykiske lidelser økte 145 % fravær pga. psykiske lidelser totalt økte 20 % Sykefravær kvinner og menn pga. psykiske lidelser 2000 – 2011 (Graf ) Legemeldt sykefravær med diagnose innen lettere psykiske lidelser, etter kjønn og alder. Tapte dagsverk i prosent av avtalte dagsverk. Andre kvartal.

Sykefravær kvinner og menn pga. psykiske lidelser 2000 – 2011 (Graf 2) Legemeldt sykefravær med diagnose innen lettere psykiske lidelser, etter kjønn og alder. Tapte dagsverk i prosent av avtalte dagsverk.

Andre kvartal.

Hvor vanlig er psykiske lidelser blant barn og unge?

• Cirka 8 % har en psykisk lidelse • Av disse o har 25 - 40 % symptomer som varer i mange år o får cirka 30 % lidelsen i løpet av barneårene

6

Løvetannavisen

Løvetannavisen

7

PSYKISK HELSE

8

Løvetannavisen

Nå hjelper Cato andre som sliter Han vokste opp i et svært voldelig hjem, begynte å ruse seg tidlig, kom ofte på kant med loven, og var på god vei til å ende opp som statistikk. I dag hjelper Cato Wiig andre som sliter, etter selv å ha fått hjelp til å komme seg ut av de psykiske traumene som preget ham.

opplever å få sosial angst som rusfri. Så også med meg. Jeg isolerte meg. Da jeg bodde hjemme, fikk vi kun sukker på brødskiven. Tannlegen begynte å trekke tenner da jeg var ung, og hvem ville gå ut og møte andre med kun stubber i kjevene, i hvert fall ikke meg, sier Cato.

– Som narkoman kveles følelsene. Som rusfri kommer følelsene sterkere tilbake, sier han.

Nå har Cato vært rusfri i tre og et halvt år. Han har fått seg skolegang, og gått ut med toppkarakterer, og bevist at han er en svært intelligent mann, en kraftig kontrast til virkeligheten han opplevde på barne- og ungdomsskolen.

Han forble i Blå Kors-miljøet, fikk hjelp til å håndtere vonde følelser, blant annet på avdeling for psykosomatikk og traumer ved Sørlandets sykehus. Men den sosiale angsten var der.

Cato muret seg inne. Helt til han en dag innså at skulle han klarte å gjøre noe med det, måtte han se «spøkelsene i hvitøyet». Han begynte å søke sosial kontakt, men så var det dette med tennene, da.

De ble fikset. Langsomt kjempet Cato seg tilbake til livet.

Ivar Eidsaa

– I alle de vonde årene skrudde jeg av følelsene rett og slett for å overleve. Som rusfri har jeg fått hjelp til å bearbeide, finne et fotfeste og komme videre. Men det var en lang kamp tilbake, forteller Cato Wiig. Han ble født i Arendal.

Da han begynte å nærme seg syv år, flyttet familien til Åfoss i Skien.

Faren hadde fått jobb på Rafsnes.

Da var allerede Cato traumatisert.

Faren var tyskerbarn, og hadde selv hatt en svært vanskelig oppvekst. Cato forteller at farens mantra var å oppdra sine egne barn slik han selv hadde blitt oppdradd. Faren drakk. Han var voldelig. Han banket både mor, Cato, søster og bror. Moren var underkuet, redd for seg selv og glad i alkohol hun også.

Gikk for lut og kaldt vann Cato ble tidlig en opprører, en som ikke innordnet seg. Han stjal, han fant på mange sprell, og ble ofte konfrontert med det som var blitt gjort. Ettersom han hadde knallblå øyne og lyse krøller, spilte han rollen som uskyldig, og ble ofte trodd. Hjemme ble han stengt inne, etter å ha fått bank.

På skolen opplevde han å gå for lut og kaldt vann. Han lærte verken å lese eller skrive. Han var et konstant uromoment. Lekser ble ikke gjort. Da lærerne spurte hvor leksene var, svarte han alltid at de hadde han glemt hjemme. Men en lærer var sta, og bad Cato om å hente leksearbeidene.

– Han ante nok at ikke alt var som det skulle og at jeg ville fortelle om de egentlige årsakene til at lekser ikke var gjort, nemlig at det var som det var på hjemmebane. Men jeg sa aldri noe. Jeg la et lokk på følelsene, forklarer han.

Droppet ut av skolen Han begynte i spesialklasse. Det fungerte dårlig. Nærmere 14 år gammel droppet han ut av skolen og var mye sammen med broren som var 18 måneder eldre. Det gikk i alkohol og narkotika. Festene var mange og harde. Cato fikk fort et rykte om at han slo, og han slo hardt. Når noen hadde trøbbel i miljøet, ble Cato tilkalt, og det endte opp med at de som hadde truet eller brukt vold mot Catos bekjente, selv fikk grisebank.

I dag arbeider Cato Wiig som en altmuligmann og vaktmester for Blå Kors Kristiansand. De som kjenner ham sier Cato utmerker seg som en hjelpsom, hyggelig og oppofrende mann. Han er i tillegg en kraftig ressurs i møte med dem som har levd et liv i rus og som er på vei tilbake til livet. Han stiller opp, med en kapasitet som mange kan misunne ham.

Han begynte på kokkelinjen på en skole i Rjukan, fikk karakteren to i alle teoretiske fag, men topp karakter i alle praktiske fag. Skolen ble et fristed, et sted hvor han opplevde å mestre noe. Men han ruset seg fortsatt mye. På innsiden var det vonde følelser som «sparket og slo». Ved å ruse seg ble smerten mindre.

– Det var så mye sinne, sier Cato. Han forteller at fra han var 16 til nærmere 22 år var voldsom.

Han drakk betydelig, hasjet mye og skamslo folk, hans måte å få ut sinne på.

Ble byens skrekk Han ble byens skrekk, for øvrig en av mange.

– Det var lite som skulle til for det sprakk. På en kveld kunne jeg banke opp en 10 til 15 mann, sier han. Etter kokkeskolen fikk han jobb på et kjøkken. Det gikk bra i et halvt år. Han passet jobben.

Men i helgene gikk det i fyll og slossing. Han droppet ut etter hvert. En kamerat hadde arvet penger. Cato, kameraten og enda en til gikk på fylla og ruset seg hardt i et helt år.

– Hele tiden kjente jeg på en lengsel etter noe annet. Var det dette livet handlet om? Jeg skulle ønske barnevernet hadde vært der den gangen. Skolen innkalte foreldrene mine mange ganger.

Men de møtte aldri. Hva mer skal til for at barnevernet skal gripe

inn? under han. Cato ble en tung kriminell. Narkogjeld skulle kreves inn. Han ble tatt for både innbrudd og ran. Rullebladet forteller at Cato har hele 17 dommer, for vold, kidnapping, tortur, terror, svindel, ran, innbrudd, overtredelser av våpenloven, samt besittelse, bruk og salg av narkotika.

Tålte ikke alkohol – Jeg gjorde det jeg måtte gjøre for å overleve i et beinhardt miljø.

I dag angrer jeg det jeg har gjort.

Den smerten jeg har påført andre.

Men når man står midt oppe i det, så er det ikke akkurat slik man tenker, sier han. Etter hvert innså han at kroppen hans ikke tålte alkohol.

Det var når han hadde drukket at han «gikk i sort» og ble voldelig.

– Jeg sluttet i 1992. Da skjønte jeg at jeg ikke tålte alkohol, ettersom jeg aldri var blitt voldelig etter å ha ruset meg på narkotika, sier han.

– I alle disse årene ble følelsene skrudd av, rett og slett for å beskytte meg selv. Jeg påtok meg en maske i miljøet som ikke var meg.

Langt der inne var det en ensom og redd ung mann som ønsket et annet liv. Som ung da jeg gikk fra byen og hjem og så inn gjennom vinduene på husene langs veien og så at det lyste i lampene, at de på innsiden levde et normalt familieliv, kom lengselen. Men jeg skjøv det unna. Jeg hadde ikke mulighet til å skulle håndtere slike

følelser, sier han.

Broren tok livet sitt De vonde og vanskelige opplevelsene gjennom oppveksten ble mange og tunge. Ekstra smertefullt ble det da storebroren valgte å ta sitt eget liv.

– Det var ille, virkelig ille. Men jeg forstår ham. Hvis alt blir så mørkt og det ikke er noen vei ut, hva gjør man da, spør han.

Cato for sin del fikk hjelp. Han kom i kontakt med behandlingsapparatet. Den lange veien tilbake til et rusfritt liv uten vold, fengselsopphold og mulighet til å takle de vonde følelsene kunne begynne.

Han fikk kontakt med Borgestadklinikken i Skien, et behandlingstilbud som driftes av Blå Kors. Den 27. mars 2012 fikk han plass, en dato han minnes med glede. Men det holdt på å gå galt nesten før han kom i gang. To dager før innleggelse, prøvde han å ta en overdose.

– Jeg hadde helt mistet troen på at livet kunne bli verdt å leve, sier han. Men han overlevde. Cato ble rusfri, men opplevde at da en kamp som på mange måter var mer smertefull enn da han ruset seg. Som rusfri opplevde han at vonde følelser kom til overflaten.

Minnene om hva han hadde vært med på i så mange år dukket opp.

Sosial angst – Mange som har ruset seg lenge

Blå Kors Kristiansand Han fikk også hjelp til å innse at det han hadde vært med på i de vonde barne- og ungdomsårene var skjedd.

– Jeg måtte lære å ta av meg den ryggsekken, sier han.

Han innså raskt at han ikke kunne fortsette å bo i Grenlandsområdet som rusfri. Han valgte å bryte helt med byen, flyttet til Kristiansand hvor behandlingen og oppfølgingen gjennom Blå Kors-systemet kunne fortsette.

I dag arbeider han som en altmuligmann og vaktmester for Blå Kors Kristiansand. De som kjenner ham sier Cato utmerker seg som en hjelpsom, hyggelig og oppofrende mann. Han er i tillegg en kraftig ressurs i møte med dem som har levd et liv i rus og som er på vei tilbake til livet.

Han stiller opp, med en kapasitet som mange kan misunne ham.

– Nå har jeg vært rusfri i tre og et halvt år. Da jeg ankom Borgestadklinikken i Skien, hadde jeg 790.000 kroner i gjeld. På to og et halvt år er jeg blitt gjeldfri. I dag er drømmen å få mitt eget hjem, det å kunne kjenne at jeg bor en plass som jeg selv eier, et sted hvor jeg kan slå rot, sier han.

Moren har han lite kontakt med.

Derimot er han en omtenksom storebror overfor lillesøsteren.

– Henne er jeg stolt av. Hun har klart seg, hun også. Det betyr mye for meg, sier Cato Wiig.

Løvetannavisen

PSYKISK HELSE

9

PSYKISK HELSE

10 – Nå har jeg det bra, og kjenner at livet også kan være godt å leve, sier Anniken Larsen-Hohl. Etter en turbulent oppvekst, er det først de siste få årene at hun har fått den hjelpen i livet og de rammene som gjør at sårene fra barndoms- og ungdomstid kan leges.

Ivar Eidsaa

For Annikens tilfelle førte en vanskelig oppvekst og urolige år deretter til at hun slet med lav selvfølelse, og at troen på seg selv sviktet. Da hun møtte motgang, var det lett å ta på seg skylden for det som hadde skjedd, og å bagatellisere den smerten hun selv kjente på og som livet hadde påført henne. En årelang kamp for å finne fotfeste og stabile rammer i livet har nå ført frem. I dag ligger smilet ofte på lur. Anniken og samboeren er blitt foreldre til to flotte barn. Men det trengte ikke å ha endt slik, slett ikke.

Hun er født i Oslo, med mor som kom fra Arendal og far fra Torshov i Oslo. Hun fikk en brå start på livet. Med foreldre som ruset seg, var ikke rammene trygge og stabile for å si det forsiktig. Som så mange andre barn i tilsvarende situasjon, ble Anniken er «surviver», en person som lærte å tilpasse seg omgivelsene for å overleve.

«Flink jente» Mor og far ruset seg sammen. Mor var flink til å holde fasaden.

– Min mor hadde også «flink jente»-syndromet. Siden det ofte går i arv fordi vi gjerne tar etter våre foreldre, så ble dette noe som tidlig preget også meg.

Men uten den kjærligheten og godheten som min mor viste, så hadde jeg ikke klart meg så bra som jeg har gjort. Hun begynte tidlig i livet mitt å finne et godt hjem til meg, siden hun visste at hun skulle dø tidlig.

Det var få utenom den nære omgangskretsen som forstod at Annikens foreldre ruset seg. I tillegg kom det at faren av og til ble voldsom, og utøvet vold mot Annikens mor. Mor klarte å sette foten ned, og da Anniken var tre år, tok mor henne med seg og flyttet hjem til morens barndomsby Arendal.

Etter en tid i Arendal møtte moren en ny mann, en kar som var født og oppvokst i Songdalen. De to hadde det fint, tilsynelatende.

Men også stefaren ruset seg, og mor fortsatte å ruse seg der hun slapp i Oslo.

– Like barn liker best – Like barn leker best. Uansett hvor en reiser, så samler fluene seg til den samme dritten, sier Anniken om at moren fant tilbake til rusmiljøet i en annen by. Rammene i livet på sikt ble noe mer rolige og oversiktlige for Anniken, mye takket være besteforeldrene som tok seg av henne på en god

måte, og gav henne trygghet og omsorg som hun higet etter.

Familien flyttet etter et par-tre år til Songdalen da Anniken var fem år. Stefarens barndomshjem var til salgs. Stefaren ville ikke at huset skulle gå ut av familien. Selv om familien fikk en ny start, fortsatte mor og fosterfar å ruse seg. Rammene var langt fra stabile. For å overleve ble Anniken stille. Hun holdt en lav profil, visste å innrette seg. Hun savnet nærhet og omsorg i hverdagen, den gode klemmen som hun fikk så mange av hos besteforeldrene i Arendal.

– Besteforeldrene på begge sider stilte opp. Jeg var også mye i Oslo hvor min fars familie kommer fra, forklarer hun. Livet hadde sine gode sider.

Løvetannavisen

Endelig sm til Ann

Tilværelsen ble snudd på hodet – Jeg ble kjent med to familier i Songdalen som virkelig stilte opp.

Jeg minnes kontakten med dem med glede. Minnene er mange og gode, sier hun.

Etter tre år i Songdalen ble tilværelsen snudd fullstendig på hodet.

Moren hadde hiv og utviklet AIDS. Det som kunne ha blitt en annerledes og kanskje lykkelig tid ble det ikke. Omgivelsene visste om at hun hadde HIV. Dette skjedde i en tid hvor fordommene omkring hiv og AIDS var mange.

Få turte å ha kontakt med den lille familien i frykt for å bli smittet. Det fikk også konsekvenser for Anniken. Få ville være sammen med henne. Hun ble ikke invitert med hjem til andre klassekamerater etter skoletid, eller til bursdager. Det kunne jo være hun var en smittebærer, mente mange.

Hun gikk følgelig mye alene.

Men motgangen stoppet ikke der. Den var så vidt begynt. Åtte år gammel opplevde Anniken at stefaren døde.

Døde i trafikkulykke - Han døde i en trafikkulykke på Fidjane, forteller Anniken.

I begravelsen opplevde hun å få mye trøst og mye omtanke.

– Det var fint når de som fulgte kom og trøstet. Jeg fikk en oppmerksomhet jeg ikke hadde kjent på så mye før. Noen så meg og brydde seg om meg. Selv om dette skjedde i en begravelse, var det godt å få kjenne på det hele, forklarer hun.

Det var ikke slutt med det vonde og vanskelige med dette. På nytt rammet det vonde, hardt og brutalt. Mor var syk, så syk at hun ikke lenge etter stefarens bortgang døde.

– Nok en gang gjorde jeg det jeg var blitt så flink til, å legge lokk på følelsene, å bagatellisere det vonde som skjedde. Tanken var ofte at «jeg har det vondt, men de sultne barna i Afrika har det verre», sier hun.

– Jeg ble hard, og ganske kynisk overfor meg selv. Jeg tror det var for å beskytte meg selv, sier hun.

Fosterfamilie i Søgne Etter morens bortgang ble barnevernet og fosterfamilien i Søgne

– Selv om livet kan være tøft, må vi ikke miste troen på en bedre hverdag, sier Anniken Larsen-Hohl.

enige om at Anniken skulle flytte til dem.

– Man skulle tro at det ble bedre og at jeg ville få en mer normal oppvekst med venner, med familie, et hjem og alt som fulgte med. Men det ble ikke slik, sier hun stille.

– Jeg hadde et tomrom inne i meg som jeg måtte fylle. Livet i Søgne ble ikke som jeg hadde forventet. Jeg følte alltid jeg var på besøk, og opplevde ikke at jeg var en del av familien. Det ble også galt for fosterforeldrene at jeg hadde besteforeldrene mine som gav meg gaver og leker. Fosterforeldrene argumenterte med at dette ble urettferdig overfor deres

egne barn. Heldigvis hadde jeg besteforeldre som stilte opp. Jeg var mye på besøk hos dem, så å si annenhver helg. Det ble fine opplevelser i Arendal, men jeg slo aldri rot fordi jeg var så mye på farten frem og tilbake, minnes hun.

– Det hjalp ikke så godt på selvfølelsen, akkurat. Jeg tenkte ikke så godt om meg selv i utgangspunktet, og dette gjorde det ikke noe bedre, sier hun.

Da hun var i Søgne, fikk hun beskjed av fosterforeldrene om å være mest mulig ute. Som hun selv sier, så kjente hun ikke så mye til den gode trygge armen omkring seg.

– Fosterfamilien hadde opplevd noe en familie ikke skal oppleve, noe som gikk hardt inn på dem. Så derfor vet jeg at de også hadde sitt å stri med. Så jeg bærer ingen nag. Men de burde ha sett at de aldri skulle ha tatt meg til seg, sier hun.

Seksuelle overgrep Anniken bodde hos fosterfamilien i Søgne til hun var 11. Det kom blant annet frem at fostermor ikke var så snill. Nok en gang måtte Anniken belage seg på å flytte.

Presset lettet noe da hun ble plassert i et beredskapshjem hos det hun omtaler som en strålende flott familie i Mandal.

PSYKISK HELSE

Løvetannavisen

miler livet niken

– De var veldig varme, omsorgsfulle og kjærlige. Det at mor i huset kunne sette seg ned og snakke med meg, spurte om hvordan jeg hadde det, var en ny og helt fantastisk opplevelse, sier hun. Der kom det etter hvert frem at sønnen til fosterfamilien i Søgne og som var noen år eldre, hadde misbrukt Anniken så å si hele den tiden hun bodde i Søgne. På kveldene listet han seg inn til Anniken og forgrep seg på henne, gang på gang, uke etter uke, måned etter måned.

For å beskytte seg selv bagatelliserte Anniken nok en gang det vonde og traumatiske hun hadde opplevd.

Saken ble etterforsket i politiet og fikk sin avgjørelse i rettsapparatet.

Anniken ble tilkjent 30.000 kroner i erstatning, og fosterbroren fikk en dom på tre måneder.

Til Søm – Jeg kan huske den gangen, i 1998, at jeg var skuffet over at han fikk så kort straff. I ettertid har det slått meg hvor dårlig rettsikkerhet barn faktisk hadde og til en viss grad fortsatt har. Det er jo også grunn til å stille spørsmål ved barnevernets opptreden. Den gangen var barnevern mer som et foreldrevern å regne. Det kom også frem at ved en feil hadde familien mottatt stønader for meg

etter at jeg flyttet til Mandal. Erstatningen til meg ble mindre fordi det fosterfamilien i Søgne hadde fått for mye, ble trukket av erstatningsbeløpet, sier hun.

Etter et lykkelig halvår hos beredskapsfamilien i Mandal, fikk Anniken et nytt hjem på Søm, også det hos en familie som tok seg av henne.

– Det var godt og det var fint å være der hos en fantastisk familie.

Men de vonde følelsene var der.

Søken etter identitet, tilhørighet, og hjelp til å bearbeide det jeg frem til da hadde opplevd, selv om familien var flott og familiens datter og jeg ble perlevenner, forklarer hun.

11 Hun følte ikke at hun følelsesmessig klarte å lande helt og fullt. En opprørstrang ble vekket i henne.

Hun valgte det trygge og kjente i det utrygge. Overgrepene hadde ikke skremt henne fra kontakt med det andre kjønn.

– Jeg ble fort voksen, sier hun stille.

– Det la guttene merke til. Jeg fikk raskt et rykte, legger hun til.

Solholmen 17 år gammel flyttet hun til Solholmen barnehjem. 18 år gammel ville hun flytte for seg selv.

– Jeg ville ikke knytte meg til noen. Jeg ville klare meg selv, men jeg hadde ingen forutsetninger for å klare det, sier hun.

Hun flyttet til GRIP, hjelpetilbudet som Asle Imeland driver i Songdalen. Selv om rammene var gode, slå hun seg ikke til ro. Anniken begynte å ruse seg. Hun levde hardt. Det var lite som tydet på at hun skulle landet, både følelsesmessig og praktisk.

– Fordi jeg ville føle noe, fordi jeg ville ha fred. Det var så mye som boblet på innsiden. Jeg klarte ikke å håndtere det hele. Jeg ville bort fra alt som boblet. Jeg kjente så sterkt på at jeg ikke var god nok, sier hun.

– Personalet på GRIP var fantastisk. Jeg opplevde at noen var der for meg. Det var godt å høre at de ville meg godt selv om jeg ble tatt i å ha ruset meg. Men det var et kaos på innsiden, sier hun.

Gamle og vonde følelser kom parallelt til overflaten. Anniken selvskadet seg, kuttet seg og slo seg selv. Hun prøvde å henge seg.

Livet var svært vanskelig.

Hun fikk kontakt med sin far i Oslo.

Var snill – Jeg merket at han ville ta igjen de årene som vi hadde mistet. Vi hadde ikke kontakt fra jeg var fire til jeg var syv år. Han var en snill og kul pappa, og han ville ikke at noen skulle gjøre meg vondt, så når han fikk vite at jeg hadde opplevd misbruk, så ble han veldig sinna. Han følte han sviktet igjen som far. Når jeg ble eldre så fikk pappa og jeg bedre kontakt, han ble veldig viktig. Han var flink til å si at han var glad i meg.

Han døde dessverre mens jeg var på Borgestadklinikken, rett etter sønnen vår ble født.

Hun traff i denne tiden en ung mann. De flyttet sammen. Anniken ble gravid. Hun klarte ikke å stoppe og ruse seg. Nok en gang fikk hun med barnevernet å gjøre.

– Verden raste helt da jeg fikk meg fortalt at «nå gjør du det samme mot ditt barn som du selv har vokst opp i». Tårene var mange og sterke for oss begge.

Først da hun var 24 år klarte hun å ta imot den hjelpen hun faktisk hadde behov for. Etter at hun fikk sitt første barn, flyttet hun hjem.

– Vi fikk oppfølging av barnevernet, jordmor, ARA og Endringspatruljen.

– Vi sprakk Men de to sprakk. Etter ti måneder som rusfrie, skulle de begge

feire at de hadde vært rusfrie i ti måneder. Og på nytt viste det seg at Anniken var gravid. Men hun klarte ikke å slutte. Barnevernet hentet hennes første barn. Barnets bestemor stilte opp og ble fostermor, og Anniken flyttet til Borgestadklinikken i Skien, et behandlingstilbud som drives av Blå Kors.

– Tanken og følelsen var hele veien at dette var min feil, «at alt som hadde skjedd meg var min feil».

– Men det var på Borgestadklinikken jeg fikk den dype og omfattende hjelpen jeg trengte. Vi bodde der sammen. Det vonde kom til overflaten. Vonde opplevelser ble bearbeidet. Det var etter hvert som en tung, tung bør ble løftet av skuldrene mine. Jeg var der i tre måneder, helt frem til jeg skulle føde. Samboeren og jeg visste vi hadde en lang vei å gå, men vi skulle gå den sammen, og vi skulle få den hjelpen vi trengte.

Vi gikk i gruppeterapi, vi har fått fortalt om livene våre. Jeg fikk se at masken jeg hadde båret hele livet måtte bort. Vi var der i halvannet år. Vi fikk tid til å tenke gjennom livet. Jeg fikk hjelp til å kjenne på både vonde og gode følelser. Jeg har lært mye om hva som skal til for å håndtere livet.

Jeg har som følge av det hele lært å stå opp for meg selv og ikke unnskylde at jeg er til. Nå lever vi tett på livet. Vi snakker om alt, og er nok i overkant ærlige med hverandre. Det er mye som skal til for å kunne klare livet, dette er en av forutsetningene. Men også å få profesjonell hjelp i «sorteringen», når det vonde må opp og fram.

– I dag er det bare min farmor og meg igjen av familien. Hun har vært en klippe i mitt liv, og hun er som en mamma i dag. Jeg sier alt til henne og hun støtter meg på en god måte, sier Anniken.

– Nå kan jeg kjenne på vonde følelser uten at det ødelegger dagen og uten at resten av livet går i stykker. Det å kjenne på roen og balansen er bare så godt. Jeg har lært at «hele filmen må spilles» når noe vondt skal bearbeides.

Det nytter ikke å gjøre det halvveis. Et sinne som ikke kommer ut, er ikke bra. Jeg har fått hjelp til å lære og plassere sinnet der det hører hjemme. Det å kunne la følelsene få slippe ut er godt å kjenne. I dag er livet godt å leve, sier Anniken Larsen-Hohl.

– Nå kan jeg kjenne på vonde følelser uten at det ødelegger dagen og uten at resten av livet går i stykker. Det å kjenne på roen og balansen er bare så godt, sier Anniken.

12

Løvetannavisen

Løvetannavisen

13

PSYKISK HELSE

14

Løvetannavisen

- Nå har de som mobbes et sted å henvende seg!

Glade for endelig å være i gang, Andreas Eidem som leder Snakk om Mobbing, Kirsten Rypestøl som for fire år siden startet prosessen som nå har endt ut i at tilbudet er oppe og går, og Arvid Solheim fra Blå Kors.

– De siste dagene har vi vært svært utålmodige etter å komme i gang. Nå får endelig de som mobbes et sted å henvende seg. Det sier Andreas Eidem, leder for det nye landsdekkende chattetilbudet Snakk om Mobbing som nå formelt starter opp. Tilbudet er det første av sitt slag i Norge.

Ivar Eidsaa

– Det er på tide, sier han med ettertrykk.

– Det er så mange som sliter.

Prognosene viser at opp mot 60.000 barn og unge mobbes jevnlig. Det sier seg selv hvilken smerte og hvor mye vondt disse opplever, slår Eidem fast.

Snakk om Mobbing er et tilbud for å nå flest mulig av disse. For faktum er at mange av dem som mobbes aldri forteller noen om hva de utsettes for. Ofte lar barnet være å fortelle foreldre, søsken, lærere, fritidsledere eller andre barnet er i kontakt med om hvilken hverdag de faktisk har.

– I dag er dagen vi endelig kan starte å hjelpe så mange som mulig av dem som sliter, sier Arvid Solheim, daglig leder ved Blå

Kors Kristiansand og som i denne sammenhengen representerer Blå Kors Norge.

Et lavterskeltilbud – Det er fordi det er skambelagt, fordi mange som mobbes tror det er deres egen feil. Det er ikke korrekt. Det er aldri den som mobber som har ansvaret. Ansvaret for at en gutt eller ei jente mobbes, er utelukkende mobberens, sier Solheim. Jørgen Kristiansen, varaordføreren i Kristiansand som representerer Kristelig Folkeparti, er full av lovord om det nye tilbudet som Blå Kors nå starter opp.

– Vi vet at det er mange unge som mobbes. Hver eneste en som mobbes er en for mange. Jeg håper virkelig at de barn og unge som opplever mobbing tar kontakt og får hjelp, sier Kristiansen.

Snakk om Mobbing er en landsdekkende lavterskeltilbud, en chattetjeneste i regi av Blå Kors Norge for å nå de mange som blir mobbet, men som ikke har noen å fortelle det hele til.

Tilbudet driftes hos Blå Kors Kristiansand. Fra nyoppussede, men nøkterne lokaler i Posebyen i Kristiansand, sitter et team med godt utdannet personell som har de nødvendige erfaringen til å kunne håndtere henvendelsene som

måtte komme fra barn og unge.

Selv er Eidem utdannet innen psykologi, idrettsvitenskap og ledelse. Han han har flere års arbeidserfaring fra psykiatrisk avdeling ved Sørlandet Sykehus. De siste årene har han jobbet som konsulent i klinikksjefens stab og innen satsningsområdet «Tidlig Intervensjon ved Psykose» (TIPS).

Store mørketall Blå Kors har brukt lang tid for å sikre at innholdet i tilbudet blir så bra som mulig. Det er blitt samarbeidet nært med en rekke fagmiljøer.

Også flere barn og unge er blitt spurt til råds om både innhold og profil.

– Vi har samarbeidet nært med flere instanser underveis i prosessen, sier Kirsten Rypestøl, prosjektleder, og dem som for fire år siden startet arbeidet med å få Snakk om Mobbing realisert.

Hun forteller at Gro Anita Kåsa Poulsen og Karl Erik Andersen fra ABUP, Avdeling for barn og unges psykiske helse, samt 1. amanuensis Ingrid Lund er blant dem som har bidradd mye. Også helsesøster Marianne L. Bujordet og Per Arne Lidbom som er psykologspesialist og forsker ved Familie- og ungdomsteamet i Kristiansand, og som arbeider ved Avdeling for barn og unges

– Det er viktig for oss å nå ut med informasjon om hva Snakk om Mobbing er, for å gjøre arbeidet kjent slik at så mange barn og unge som opplever å bli mobbet, men som ikke forteller det til det noen, kan ta kontakt, sier Andreas Eidem.

psykiske helse (ABUP), har vært sentrale.

– Lund har forsket i kjølevannet av den store undersøkelsen om barnehage og mobbing, og vi har sammen en intensjon om at hun også forsker på de erfaringer vi gjør og den informasjon som vi blir oss presentert, sier Rypestøl.

– Omfanget er stort – Blå Kors står for 50 prosent av rusbehandlingen i Norge. Vi vet at mange av dem som ruser seg har en mobbehistorikk med seg i bagasjen. I tillegg til den som sliter med rus, påvirkes også barn, øvrig familie og arbeidsgiver. For oss handler det om å få ned terskelen for å melde fra, til en chattetjeneste, ikke telefon

eller mail, men chat, hvor de som tar kontakt er garantert hundre prosent anonymitet, sier Solheim.

Noe av det som har overrasket ham, er hvor stort omfang mobbingen har.

– Det er nok langt flere som mobbes enn det vi tror. Det er store mørketall ute og går. Vi vet gjennom flere studier at mobbing kan gi psykiske lidelser som resultat. Mobbing påvirker hele livet, hva som skjer på skole og fritid.

Livslyst og overskudd blir forringet, sier han.

Snakk om Mobbing skal være der barn og unge er. Basert på tilbakemelding fra barn og unge selv, har Blå Kors bevisst valgt chat som kommunikasjonsform.

PSYKISK HELSE

Løvetannavisen

15

Er bemannet med fagpersonell Det er bokstavelig talt personell som kan sitt fag som utgjør bemanningen i Snakk om Mobbing.

Ivar Eidsaa

Barn og unge som tar kontakt med den nye chattetjenesten Snakk om Mobbing blir møtt av personell som har en god helsefaglig bakgrunn og utdannelse.

For å være frivillig må man ha en relevant bachelorgrad eller tilsvarende, for eksempel innen pedagogikk, helse- eller sosialfag.

– Vi oppfordrer også tredjeårsstudenter til å henvende seg. Og felles for alle som skal jobbe her, er at de må fremlegge en gyldig politiattest, sier daglig leder Andreas Eidem.

Marthe Scheie, Susanne Gjestvang, Kristine Aasen og Tore Tønnesen er fire av dem som skal ta i mot henvendelsene fra barn og unge.

– Vi ser frem til å kunne starte opp, sier Susanne Gjestvang, en av dem som skal sitte og svare de

barn og unge som tar kontakt.

Selv er hun utdannet sosionom.

Marthe Scheie er utdannet psy-

kolog. Også hun er glad for at tilbudet nå formelt er i gang.

– Det er så mange som opple-

ver å bli mobbet. Det å få kunne være med og gjøre en innsats, er viktig, sier hun.

er det nær tilknytning mellom mobbing og skamfølelse. Den som blir mobbet kan begynne å tro på det mobberne sier, for «noe må det jo være som gjør at jeg blir mobbet». Overfor en sterk part, blir man kanskje litt handlingslammet. Det er viktig å streke under at den som blir mobbet ikke er den som har ansvaret for at situasjonen har oppstått. De som blir mobbet og de som mobber, skal vite at mobbing er å anse som totalt uakseptabelt.

er ute etter å plage dem, og uten å forstå hvorfor det skal være slik.

Det vi må gjøre, er å være synlige, å informere mye, både om hva mobbing er, og hvordan man kan gripe tak i det på en god måte.

Snakk om Mobbing er et tiltak hvor vi har som mål å redusere terskelen for å si ifra. Første steget er og ikke holde alt for seg selv, men å klare og fortelle andre hva som skjer.

– Vår fremste oppgave er å være til stede for dem som er berørt av mobbing. Vi ønsker å være tilgjengelige for dem som ønsker å prate. I utgangspunktet kan «alle» bli mobbet, eller være med på mobbingen. Likevel er det er ingen situasjon som rettferdiggjør mobbing – uansett, sier Andreas Eidem.

Bemannet etter skoletid – Vi er bemannet fra når skolen slutter og et godt stykke utover kvelden, sier Eidem som anslår at Snakk om Mobbing vil få opp mot 20.000 treff i året.

Ivar Eidsaa

– Hvordan kan tilbudet dere gir være med på å bekjempe mobbing eller være en hjelp for dem som kontakter Snakk om Mobbing?

– Det å ha noen å kunne skrive til har en stor verdi i seg selv.

Kan vi få mange av dem som blir mobbet til å si noe om det, kanskje for første gang, har vi kommet et godt skritt videre. Det kan ha stor verdi å få stukket hull på

ballongen. I tillegg kan det der det faller naturlig være aktuelt å opplyse barn og unge om hvilke tilbud de har rundt seg, noe de kanskje ikke har vært klar over før de begynner å chatte med oss.

Vil bevisstgjøre Samtidig benytter Eidem anledningen til å bevisstgjøre voksne som er i kontakt med barn om hva mobbing er og hvilket ansvar voksne har for å ta grep når mobbing blir oppdaget. Han er opptatt av hvordan de voksne reagerer når mobbing oppdages og hva som kan gjøres for å få en slutt på det hele.

– I en mobbesak er det fort gjort å ha en tilnærming hvor man ser på dette som en konflikt hvor den som mobber og

den som mobbes skal møtes til megling. Mobbing handler ikke om det. Mobbing kjennetegnes av gjentatte negative handlinger, og at det er ubalanse i maktforholdet mellom mobberen og den som mobbes.

– Nå er jeg i en situasjon hvor jeg kan stå på parti med den som blir utsatt for mobbing, og bevisstgjøre de som mobber om hva dette faktisk kan føre til. Det kjennes meningsfylt.

Blir handlingslammet – Hva er det med mobbing som gjør det så vanskelig å se og så vanskelig å gripe fatt i?

– Veldig mange av dem som blir mobbet, forteller ikke andre om hva som skjer. Noen vet ikke at det som skjer er mobbing. Ofte

Tilgjengelighet – Når man snakker om de minste, som vi også ønsker å nå med vår chattetjeneste, er det kanskje ikke lett for en niåring å sette ord på at han eller hun blir mobbet. De vet bare at de ikke har det bra, at noen

Trenger gode støttespillere Det er takket være mange bidragsytere at Snakk om Mobbing nå kan starte opp.

Imidlertid trenger Blå Kors fortsatt støtte for å kunne utvide tilbudet.

Ivar Eidsaa

– Nå i starten er vi bemannet fra når skolen slutter og et godt stykke ut på kvelden, samt i helger. Men på sikt håper vi å kunne ha en bemannet tjeneste også andre tider på døgnet, sier Andras Eidem. Tjenesten vil være bemannet med personell med en utdannelse innen helse- eller

sosialfag. Snakk om Mobbing finansieres med både private og offentlige midler. Gaver vil derfor ha stor betydning for å kunne gi det Eidem beskriver som «et helt nødvendig tilbud».

Offentlig og privat støtte – Vi er jo en ideell organisasjon, så alle midler vi får er med på å heve kvaliteten på denne viktige tjenesten. Kvalitet koster kanskje mer kort sikt, men er lønnsomt på lang sikt, sier han.

– Snakk om Mobbing har fått midler til oppstart og drift både over statsbudsjettet, gjennom midler i Helsedirektoratet, og ved at Kristiansand kommune har

bidratt. Vi har i denne prosessen fått uvurderlig støtte og hjelp av så vel Hans Fredrik Grøvan og Svein Harberg som representerer henholdsvis Kristelig Folkeparti og Høyre på Stortinget, sier Arvid Solheim.

Også Kristiansand kommune har vært en viktig bidragsyter.

– Det har vært viktig for oss å kunne bidra da tilbudet er så viktig, sier Jørgen Kristiansen, varaordfører i Kristiansand og som representerer KrF. Forutsigbar økonomi – Det er også blitt søkt om midler fra legater, fond og næringslivet om midler, i tillegg til at flere priva-

te har sett viktigheten av at tilbudet kommer i gang, og har valgt å bruke private midler for og på den måten å bidra til finansieringen, sier Solheim.

- Vi håper og tror at mange blir med oss også i fortsettelsen, det være seg offentlig statlig og kommunal støtte, samt tildelinger fra fond og legater. Ikke minst har det betydd mye at så mange private har valgt å være med å bidra.

– Det er viktig å ha en forutsigbar økonomi som gjør at vi kan utvide åpningstilbudet, sier Solheim, og legger til at Snakk om Mobbing forventer opp mot en 20.000 treff og henvendelser i året nå som tilbudet er i gang.

Samarbeider med FK Jerv – Hvordan vil dere gjøre tilbudet kjent over det ganske land?

– Vi kommer til å bruke de kanalene vi har tilgjengelig, både internt i Blå Kors og eksterne kanaler, for å nå ungdom og gjøre tjenesten kjent. Vi vet at pressen er interessert, og vi har for eksempel et samarbeid gående med FK Jerv i Grimstad. Vi vil også bruke Facebook og andre sosiale medier aktivt. Men først og fremst håper jeg at vi blir kjent for at tjenesten vår er nyttig og til hjelp for dem som blir berørt av mobbing, særlig dem som lider i stillhet, sier Andreas Eidem.

PSYKISK HELSE

16

Løvetannavisen

– Dette livet er jeg ferdig med – Junior satte pris på lastebilen jeg hadde laget, sier Tommy.

- Jeg er ferdig med et liv i rus. Mitt sterkeste ønske er å få et godt forhold til barna mine, sier Tommy.

–Dette livet vil jeg bare legge bak meg. Mitt hovedfokus er barna, å få et så godt forhold til dem som overhodet mulig. Det sier Tommy, som etter flere år med rus har tatt solide steg for å få til en ny rusfri start i livet.

Ivar Eidsaa

Tommy soner nå er dom på tre år og fire måneder. Han forteller detaljert om hva han sitter inne for, hva siktelsene mot ham lød på, og hvordan rettssaken mot ham forløp. Etter en gjennomgang av hele hendelsesforløpet er han like klar: Han ble dømt for et forhold han ikke hadde gjort.

Derfor arbeider advokaten hans målrettet for å få til en gjenopptakelse av saken.

– Det som var så leit med denne dommen, var at jeg allerede hadde bestemt meg for å få etablert et godt forhold til barna mine. Ettersom jeg nå sitter inne og har sonet over halve dommen, kan jeg bruke tiden på å bygge meg opp slik at når jeg blir løslatt har de beste forutsetningene for å kunne få et godt liv på utsiden.

Samtidig kan jeg bruke de mulighetene som finnes til å være sammen med dem, sier han.

Far til tre Tommy er far til tre barn, en voksen datter, en sønn i tenårene og junior som neste år begynner på skolen.

– Jeg er bare så klar på at livet med rus er noe jeg er helt ferdig med. Jeg har skuffet barna mine så mange ganger. I dag er det en oppgave som er større enn alle andre, og det er å få etablert et godt forhold til barna mine, at de kan se hvordan pappa er når han er rusfri også, sier han.

– Det smerter meg dypt å tenke på det livet jeg har levd og hvor skuffet barna mine er blitt som et resultat, sier han stille.

Han forteller at det var en tung tid for ham i løpet av soningens første år.

Var deprimert – Jeg var deprimert fordi dommen ble slik den ble, selvsagt fordi jeg mener jeg ble uskyldig dømt.

Men så tok jeg en beslutning om å jobbe meg tilbake til livet, etter over 20 år med narkotika og alkohol. Jeg fikk hjelp til å komme i gang, og får en god oppfølging,

sier han.

Tommy har oppført seg eksemplarisk i fengselet. Sin første permisjon fikk han nylig.

– Det var godt å være sammen med samboeren, ikke minst å få god tid sammen, sier han.

Om få uker overføres han til Solholmen for å sone videre der.

Den første tiden sonet han på Åna kretsfengsel, og han ble etter en tid overført til fengselet i Kristiansand hvor han skal være frem til dommen er ferdig sonet neste år.

Alt er blitt forandret – I fengselet har jeg til og med klart å stumpe røyken, ler han.

– Jeg trener det jeg klarer.

Kosten er lagt om. Jeg avlegger jevnlig urinprøver slik at det kan dokumenteres at jeg er rusfri, og jeg får oppfølging fra ulikt hold, sier han. Da han kom til fengselet i Kristiansand, tok han kontakt med både Wayback og ARA, Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling.

– Det har fungert bra. Nå kjenner jeg at jeg på god vei mot å få et stabilt liv uten rus, hvor fokus er på barna. Det har vært godt å komme i rehabilitering. Jeg skulle bare ha gjort det for lenge

siden, sier han. De første spede skritt for å få et godt forhold til barna er blitt tatt. Det var stor stas den dagen han kunne få besøk i fengselet av sønnen første gang.

Besøket fant sted under oppsyn fordi Tommy sitter inne. Selv om det var flere til stede i rommet, sier han det likevel ble en fin tid.

Etter hvert er det blitt flere besøk.

– Fint å se ham – Det er bare så fint å få se ham, sier Tommy. Gleden hos junior var stor da Tommy under et av besøkene kunne gi ham en stor lastebil som han hadde laget på fengselsverkstedet. Senere har Tommy laget gyngehest med sal, manke og hale. Også det en gave som falt i svært god jord.

Nå treffer han sønnen på Barnas Stasjon i Kristiansand, et tilbud som drives av Blå Kors.

– Det gjør meg varm om hjertet å tenke på de to timene vi fikk sammen der, sier Tommy.

– Det er bedre plass på Barnas Stasjon, sammenlignet med å gjennomføre et besøk i fengselet.

Da vi var sammen, var en representant for Barnas Stasjon og en fra barnevernet i naborommet.

Dermed ble rammene litt mer naturlige, sier han.

– Det er en lang vei å gå innen forholdet er som det bør og skal være. Det handler om å bygge tillit over tid, sier Tommy engasjert.

– Jeg har skuffet henne mye Datteren har et distansert forhold til Tommy.

– Jeg har skuffet henne så mye.

Hun er ikke blid for å si det på den måten. Jeg har såret henne mye.

Det vil jeg ikke skal skje igjen, sier han med blanke øyne.

Han sender jevnlig meldinger om hvordan det går slik at hun kan lese at han er på vei tilbake til et rusfritt liv.

– Når jeg overføres til Solholmen, skal jeg ut i jobb. Jeg er kokk, og ser bare så frem til å min nye tilværelse. Da får hun nye meldinger, sier han.

– Det er godt å være engasjert med mange oppgaver, om det er trening, arbeid på kjøkkenet, eller arbeidsøkter i verkstedet. Savnet og tankene blir ikke så sterke når jeg jobber. Det er når jeg er tilbake på cellen, at jeg tenker mye på barna, hvordan det kan bli å være sammen, sier han.

– Målet nå er å gjennomføre rusbehandlingen og få tatt fagbrevet som kokk, få til flere samvær og besøk med barna, sier Tommy.

PSYKISK HELSE

Løvetannavisen

17

– Vi har mange samarbeidspartnere – Vi samarbeider nært med en rekke aktører for å sikre at de innsatte som ønsker kontakt med familien under soning faktisk kan få det i gode og trygge rammer.

foreldre, eller blir henvist fra helsesøster eller barnevern. Det finnes familiesentre i alle kommuner, og i Kristiansand finnes slike i Sentrum (Aquarama), Randesund og Tveit, samt Vågsbygd. Familiesenteret deltar regelmessig på servicetorget i fengslet for innsatte som ønsker informasjon om tilbudet.

Familiekontoret er underlagt BUFetat og tilbyr terapi, foreldreveiledning, mekling og familieterapi.

Ivar Eidsaa

Hanne Solli er sammen med Gretha Birkeland barneansvarlig i Kristiansand Fengsel. Barneansvarlig har ansvaret for å følge opp at fengselet ser og hører, og tar hensyn til barna som er på besøk.

– Barna kan snakke med oss om hvordan det er å kontakte eller besøke pappa eller mamma i fengselet. Vår erfaring er at noen ganger kan det være godt for et barn eller ungdom å snakke med en voksen som ønsker å høre hvordan barnet eller ungdommen har det, og som vet mye om hvordan det er i fengselet.

Det er for så vidt ikke så merkelig.

Også barna til en innsatt blir preget når mamma eller pappa blir satt i fengsel, for krisen er jo større når de plutselig blir satt inn og familien sitter igjen med mange spørsmål. Når noen skal sone en dom, har det vært en rettssak og familien har dermed mer å forholde seg til, forklarer Hanne Solli.

– Det vi sterkt ønsker å formidle, er at barn har rett til samvær med mamma eller pappa selv om de sitter i fengsel, sier Hanne Solli.

Skal legge godt til rette – Det vi ønsker å formidle, er at barn har rett til samvær med mamma eller pappa selv om de sitter i fengsel. Fengselet skal legge til rette for dette, så sant det er til barnets beste, legger hun til. I fengselet er det blitt innredet et eget besøksrom hvor innsatte kan ta imot besøk.

Når en person skal inn til soning, kartlegges hver enkelt, hvor mange barn den enkelte har, hvem de har kontakt med, og det innhentes også samtykke slik at Solli og

Birkeland kan snakke med den eller de som har ansvaret for barnet når mamma eller pappa skal sone en dom.

– Dersom innsatte ønsker det, tar vi kontakt for å opplyse at det er mulig å kunne besøke mor eller far, sier hun.

De pårørende kan også få samtaler med oss utenom besøk dersom de ønsker det.

– Vi gjør det vi kan for å tilrettelegge for besøk. Noen har samvær fire ganger i året, fire timer hver gang, sammen med en tilsyns-

fører. Andre har daglig omsorg for barnet, mens andre har delt omsorg, sier Solli.

Samarbeider med mange Fengselet samarbeider med en rekke instanser, både i forhold til den innsatte, men også overfor familien til den personen som soner.

Familiesenteret er et lavterskeltilbud for foreldre med barn og unge fra null til16 år som ønsker bedre samspill og samarbeid med barna. Barn og ungdom som strever kan ta direkte kontakt uten

Barnas Stasjon Barnas Stasjon drives av Blå Kors, og driver mødre- og fedregrupper. Barnas Stasjon tilbyr også foreldreveiledning, arrangerer middager og aktiviteter og har drop-in hver dag. Det arrangeres turer og Barnas Stasjon deltar også på servicetorget i fengselet.

Foreningen for fangers pårørende, FFP, gir støtte og råd, samt tilbyr ulike aktiviteter til pårørende.

En viktig samarbeidspartner er også Pårørendeportalen som drives av A-larm og Kristiansand fengsel i sammen.

– Dette tilbudet er ikke spesifikt rettet mot barn, men mot pårørende av rusmisbrukere som soner. Samtalene holdes i all hovedsak utenfor fengselet på Kirkens bymisjons kafe Portalen i Tresse, sier Hanne Solli.

ER DU PÅRØRENDE TIL EN SOM ER PSYKISK SYK? Hos oss kan du møte andre i samme situasjon.

Bli medlem på www.lpp.no, eller ring tlf. 21 07 54 33.

TRENGER DU RÅD, ELLER BARE NOEN Å PRATE MED?

Vi er her for deg som er pårørende

Chat med oss på www.lpp.no

- du kan gjerne være anonym.

Ring vår rådgivningstelefon: 22 49 19 22

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE Karl Johans gate 6, 0154 Oslo - tlf. 21 07 54 33 - www.lpp.no - lpp@lpp.no - www.facebook.com/lppnorge

PSYKISK HELSE

18

Løvetannavisen

Etterlyser – Skal NAV oppnå at flest mulig kommer ut i arbeid, må saksbehandlerne ha et mye større, videre og bedre mandat enn hva de har i dag. Dette må politikerne gi dem, sier Tom Lund.

Ivar Eidsaa

– Jeg opplever også at det er en for liten samfunnsøkonomisk tankegang slik NAV drives i dag.

Hvis en person som har stått utenfor arbeidslivet over en tid, må vedkommende kurses for å sikre at hun eller han har den nødvendige kompetansen som skal til for at vedkommende kan få seg en fast jobb. En person som er i et slikt løp kan ikke produsere for fullt fra første dag slik en fagarbeider kan. Dermed blir det en utfordring også rent lønnsmessig. Det blir vanskelig for en bedrift å skulle lønne personen på samme måten som en fagarbeider.

- Rammeverket som NAVs saksbehandlere må operere innenfor er for snevre, sier Tom Lund.

Savner tydeligere roller fra NAVs side –NAVs saksbehandlere må få et mye mer tydelig rammeverk for å sikre at de som trenger det faktisk kan få seg en jobb. Det forteller Tom Lund, daglig leder ved Vågsbygd Bygg og Vedlikehold.

Ivar Eidsaa

Vågsbygd Bygg og Vedlikehold (VBV) har i nærmere 40 år tatt et samfunnsansvar ved å ta inn personer som av ulike årsaker har stått utenfor arbeidslivet og som har hatt behov for et tilrettelagt løp. Dagens ledelse viderefører sånn sett en arv som Sigurd Strømme, grunnleggeren av VBV, la opp til helt fra selskapet ble etablert. Intensjonen står like sterkt i dag som den gangen, nemlig om å bidra og spille en aktiv rolle i samfunnet. For at bedriften kan lykkes, er bedriften avhengig av et nært samarbeid med NAV, hvor Lund savner at NAVs saksbehandlere får et bredere og bedre rammeverk.

Tilpassede løsninger – NAVs saksbehandlere må få anledning til å tenke løsninger som er tilpasset de behovene den enkelte kandidaten måtte

ha. Jeg opplever også at det er en altfor stor mangel på kreativitet fra saksbehandlernes side, eller at rammene saksbehandlerne arbeider etter er for snevre slik at selv om saksbehandleren kan være aldri så kreativ, så får ikke hun eller han lov eller anledning til å være det, sier han.

– Rammebetingelsene har endret seg og har gjort at det er blitt vanskeligere for oss. Det er blitt vanskeligere å få aksept overfor våre kunder på at vi har med oss denne typen arbeidstakere og må ta oss betalt for at vi har med oss personer som trenger et mer tilrettelagt løp. Kundene er blitt mye mer bevisste på om de vi tar inn har fagbrev eller ikke, om vi betaler full timepris eller for en person som er på tiltak eller om vi får tilskudd til dette, sier Tom Lund.

Stor grad av kategorisering I tillegg er arbeidsoppgavene blitt mer spesialiserte. Det kreves mange flere kurs og kompetansebevis enn hva som var nødvendig for noen år siden, med tanke på arbeid i høyden, i forhold til HMS (helse, miljø og sikkerhet), og kurs i stillasbygging, for å ha nevnt noen eksempler.

– Også NAV har endret seg. Vi opplever at NAV er blitt en veldig

stor etat. Det er omtrent ingen som kan ta en beslutning. Det er en altfor stor grad av kategorisering av mennesker som gjør at det blir en for stor grad av standard tenkning. Vi må ikke glemme at det er enkeltpersoner det er snakk om, hvor behovene er ulike. Alle kan ikke falle inn i en bestemt kategori. Derfor bærer det litt galt av sted. Det gjør at NAV nærmest fungerer som en fabrikk som skal løse enormt mange utfordringer med standardpakker, hvor enkeltmennesker blir satt i bås.

ut mer om hvem kandidaten er ut fra et oppriktig ønske om å legge et løp for den enkelte som gjør at vedkommende kan komme seg ut i jobb, sier han.

Mye endrer seg underveis Lund sier videre at når et menneske blir plassert i en kategori, kan det være riktig i forhold til den informasjonen man satt på i starten.

Når man får mer informasjon og er mer sammen med et menneske, ser man at situasjonen er mer komplisert og sammensatt enn det man trodde i utgangspunktet.

Behovene kan være større eller mer omfattende enn det de så ut til å være i begynnelsen.

– Da opplever jeg det som for komplisert å få forståelse for endringer underveis eller at behovene har endret seg, sier han.

– Jeg opplever at NAVs saksbehandlere har en for liten nysgjerrighet overfor kandidaten. Saksbehandlerne må i mye større grad være positivt nysgjerrig på å finne

Han forteller at i tidligere jobber har han hatt stort personalansvar.

Da var han levende opptatt av at medarbeiderne fikk de beste rammebetingelsene for å kunne utføre arbeidsoppgavene best mulig.

– Min erfaring er at de beste folkene med de beste rammene er de som må sitte tettest på kunden. Det er også dem som må få best betalt, rett og slett fordi det er der verdiskapningen skjer.

Hadde NAV satt de beste folkene og de som er best betalt til å møte kandidatene tror jeg NAV ville oppnådd at langt flere ville ha kommet seg ut i arbeid.

En kandidat som er i arbeid er med på å skape verdier for samfunnet, i stedet for å være en passiv mottaker av trygd og andre støtteordninger, sier Tom Lund.

Bruk de beste medarbeiderne – Jeg tror saksbehandlerne er offer for systemet. Vi opplever ofte en ansvarsfraskrivelse hvor saksbehandlerne er redde for å gjøre feil. Det tror jeg handler om at det mandatet som saksbehandlerne har fått å arbeide etter, rett og slett er for snevert, sier Lund.

For små tilskudd Han sier tilskuddene fra NAV er for små. Likevel er det flere bedrifter som ønsker å ta et samfunnsansvar som lønner slike fullt ut. Bedriften subsidierer dermed arbeidstakeren, og det er først når personen er fullt på høyden kompetansemessig at vedkommende produserer for fullt.

– Når vi inn en person plikter vi å betale tarifflønn. Det samsvarer ikke med betalingsviljen hos våre kunder i den forstand at det kommer på sosiale utgifter, arbeidsgiveravgift og feriepenger. Dersom vi kun hadde betalt det som var betalingsviljen hos våre kunder, hadde vi brutt regelverket for tarifflønn i bygg- og anleggsbransjen. Det er dette Arbeidstilsynet jobber med, nemlig å sikre at noen driver med sosial dumping. Har vi tatt inn en kandidat fra NAV som er tidlig i løpet for å komme tilbake til full jobb, og er med som rydde- og hjelpegutt, er det ingen av våre kunder som er villig til å betale tarifflønn, selv om det kan være aldri så bra for vedkommende at hun eller han er i jobb. Dermed er det arbeidsgiver som må betale mellomlegget, og hvor tilskuddet fra NAV over tid kun dekker litt av tarifflønnen, sier han.

Legg et lengre løp Lunds ønske er at NAV i langt større grad legger et mye lengre løp ett til to år frem i tid ut i fra de forutsetninger som hver enkelt kandidat hvor man kartlegger hva som skal til av utdannelse, kompetanse og erfaring for å sikre at vedkom-

Løvetannavisen

PSYKISK HELSE

19

r tydeligere mandat

– Samfunnet vil tjene stort på å gi de tilskudd som skal til for at bedriftene kan få en person som står utenfor arbeidslivet raskt tilbake i jobb, sier Tom Lund

mende får en fast jobb. Han sier et skreddersydd opplegg vil sikre at prosessen går fortere.

NAV slipper reduserte trygdeutbetalinger og vedkommende bidrar til samfunnets verdiskapning langt raskere. I tillegg kommer den helt klare oppturen en person som er i jobb får kontra å være arbeidsledig eller gå på trygd.

Han streker under at det må være en tydelig plan fra begge parter, både NAV og bedriften, for å sikre best mulig resultater for den enkelte.

– Det er kjempeviktig at NAV evner å sette krav til opplæring i bedriften. Dette sikrer at kandidaten lærer noe og er derfor med på å gjøre det enklere for vedkommende å få seg fast jobb etter hvert, sier Lund.

– Da blir livskvaliteten kraftig forbedret.

Det handler om selvrespekt for de det gjelder, sier han engasjert.

– Hva er NAV villig til å investere i kandidaten for å sikre at en person som for eksempel har slitt med rus og nå er rusfri kommer i jobb, har full lønn og ikke trygd, betaler sin skatt og bidrar på alle måter, økonomisk så vel som sosialt? Kanskje sikrer vi også at vedkommende kan stifte sitt eget hjem, og opplever at livet er godt å leve for seg selv og familien.

– En måte å gjøre det på, er at NAV investerer nok for å sikre de nødvendige resultatene. NAV kan for eksempel si til en bedrift: Dere får nå i oppgave å lage en syvårsplan sammen med oss og kandidaten. På disse syv årene skal kandidaten være i full jobb, og for dette får dere tre

millioner kroner av oss. Sett i gang, dere blir fulgt opp og sjekket nøye underveis for å sikre at midlene brukes slik de er ment.

En slik løsning, med slike rammer og hvor saksbehandleren i NAV har et slikt mandat, ville fungert. Jeg mener mange bedrifter da ville tatt ansvar og bidradd. I dag blir det dessverre for dyrt. Med et slikt løp kunne mange, svært mange av de som nå er passive trygdemottakere kommet ut i fast jobb, sier Lund.

Er samfunnsøkonomisk lønnsomt Han sier videre at dersom vedkommende er i jobb, får 400.000 kroner i årslønn, vil vedkommende om hun eller han betaler 30 prosent i skatt, ha betalt 840.000 kroner i skatt i den samme syvårsperioden. Bedriften betaler 300.000 i arbeidsgiverarvgift.

Netto utgift for NAV og samfunnet ville da ha vært rett under to millioner kroner.

Hvor mye av de to millioner kroner ville tilfalle statskassen ved at vedkommende kjøper varer og tjenester. Til fratrekk kommer også verdiene som vedkommende skaper i bedriften hvor vedkommende arbeider all den tid bedriften også betaler skatt, av det arbeidstakeren produserer.

Bare der vil NAV – og samfunnet, ha fått mer tilbake enn om vedkommende hadde fortsatt å være en passiv trygdemottaker i de samme syv årene.

– Hvis det er snakk om en 40 år gammel mann eller kvinne som får et slikt løp, har vedkommende 27 år igjen i arbeidslivet.

Alle skjønner at et slikt løp blir en kjempeinvestering for AS Norge, sier Tom Lund.

Velkommen til pårørendetjenesten i A-larm

www.a-larm.no

A-larm på Facebook

PSYKISK HELSE

20

Løvetannavisen

– Samarbeidet er viktig for begge parter, sier Arvid Solheim i Blå Kors Kristiansand, Gro Anita Kåsa Poulsen og Karl Erik Karlsen fra ABUP.

- Det er slik vi må gjøre det!

– Konserten er et godt og synlig bevis på hva samarbeidet mellom Blå Kors Kristiansand og ABUP kan innebære i praksis. Det gjelder å skape felles møteplasser for de mange som trenger det.

Av Ivar Eidsaa

Gro Anita Kåsa Poulsen var full av lovord om konserten «Fred og uro» som avdelingsleder ved ABUP, Karl Erik Karlsen, tidligere gjennomførte i Haven, Blå Kors Kristiansands egen utendørs konsertarena i Kristiansand.

– Konserten er første synlige steg ut når det gjelder å nå de som både vi ved ABUP og som Blå Kors Kristiansand ønsker å nå, sier Karlsen.

Eget Haven-konsept ABUP har samarbeidet nært med Blå Kors i å utvikle Haven-konseptet. I hagen mellom det gamle

bygget til blomsterutsalget Anemone og kontorbygget til Blå Kors Kristiansand, er det blitt etablert en scene og en møteplass for de som trenger en trygg og god møteplass.

– Ungdommene i kickoff-gruppen hos ABUP er blitt tatt med på råd for hva Haven-konseptet kan inneholde, sier Kåsa Poulsen.

– Vi prøver å dra i gang et felles ungdomsarbeid mellom ideelle organisasjoner og våre ungdommer som enten har gått i terapi hos oss, kjenner noen som har gjort det eller som har foreldre som sliter. Det å dra alle med i en retning som vi kan stå for, er poenget for oss, sier hun videre.

Snakk om Mobbing – Andre vi ønsker å nå, er de mange ungdommene som ikke har en møteplass, og som blant er å se utenfor McDonalds og 7Eleven i Markensgate. En møteplass som Haven er en ypperlig anledning til å møte ungdommene på deres egne premisser, sier hun.

Haven-prosjektet og konserten til Karlsen er imidlertid ikke det første prosjektet som ABUP og Blå

Kors i Kristiansand har samarbeidet om. Kåsa Poulsen forteller at ABUP har vært mye inne med faglige råd og innspill i forbindelse med etableringen av tilbudet Snakk om Mobbing.

– Den gangen begynte snøballen å rulle. Vi fant tonen, og så at Blå Kors har flotte og gode lokaler, mens vi hadde en rekke ungdommer som trenger hjelp og oppfølging. Det ønsket vi å gå sammen om å gjøre noe med, sier hun.

Svært viktig – Men hvorfor Blå Kors? En oppfatning mange har er at Blå Kors i Kristiansand hovedsakelig hjelper slitne alkoholikere?

– Det tror jeg fortsatt er en oppfatning mange har, selv om Blå Kors har etablert mange ulike tilbud, betydelig flere enn mange er klar over.

– Hvor viktig er en slik scene som Haven i arbeidet med å nå de ungdommene som av ulike årsaker sliter?

– Det er svært viktig. Behovet for et sted som ikke er McDonalds, for et sted som er rusfritt, som er

tilgjengelig, og hvor det er personer som har en ballast som gjør at ungdommen kan få de gode samtalene dersom ungdommen ønsker det.

– Vi utfyller hverandre Hun forteller at det arbeides aktivt for å skape gode tilbud utenom konsertene.

– Vi er i en prosess hvor vi vurderer om vi skal flytte og gjennomføre noen av gruppesamtalene våre til Blå Kors Kristiansands lokaler. Det er et viktig moment å kunne legge tilbudene til sentrum. Ungdommen i dag må benytte buss for å komme til oss. Ved å legge et tilbud til sentrum, blir tilbudene lettere tilgjengelig fordi reiseveien blir enklere, kortere og raskere.

– Hvordan utfyller ABUP og Blå Kors Kristiansand hverandre?

– Et forhold er at vi jobber sammen mot samme sak, nemlig med å nå mennesker. Samarbeidet vil gi både ABUP og Blå Kors et større handlingsrom. Så har vi begge ledere som tør å se stort på ting og ser muligheter. Det er en klar fordel. Vi har også begge et

godt nettverk hvor det er naturlig å trekke inn tidligere brukere inn som frivillige. Det at ungdommen kan møte personer som har vært gjennom det de selv erfarer og sliter med, er en klar fordel.

Klar oppfordring – Hvilken oppfordring har du til dem som andre steder i landet driver samme typen arbeid som det ABUP gjør?

– Gjør noe sammen. Man kan gjøre betydelig mer dersom man samarbeider med andre. Det å gå sammen om deler av arbeidet, gjennom konserter og kampanjer, kan slå svært positivt ut.

– ABUP er et offentlig tilbud, Blå Kors er privat tilbud. Er det mulig for et offentlig hjelpetilbud å skulle samarbeide med et privat hjelpetilbud?

– Så absolutt. Vi står sterkere om det samarbeides, og tilbudene vi kan gi dem som trenger det, kan bli bedre.

Min klare oppfordring er å gripe sjansen.

Løvetannavisen

PSYKISK HELSE

21

22

Løvetannavisen

Løvetannavisen

23

Produsert av Tvende Media AS. Med forbehold om evnt. trykkfeil.

Ă˜MERKE ILJ T M