Ridder Blåskjegg program

Raoul Barbe Bleue Opéra-comique i tre akter Urfremført ved Opéra-Comique i Paris, 2. mars 1789 Musikk d’André-Ernest-Modeste Grétry (1741–1813) Tekst Michel-Jean Sedaine (1719–1797) Medvirkende Regi Julien Lubek og Cécile Roussat Musikalsk ledelse Martin Wåhlberg Roller Chantal Santon-Jeffery, Isaure François Rougier, Vergi Matthieu Lecroart, Raoul Manuel Nunez-Camelino, Ofman Eugénie Lefebvre, Jeanne, une Bergère Marine Lafdal-Franc, Jacques Enguerrand de Hys, Le Vicomte Jérôme Boutillier, Le Marquis Skuespillere, dansere og akrobater Alex Sander Dos Santos Adèle Alaguette Kostymedesign Cécile Roussat Lysdesign Julien Lubek Orkester Nord – Trondheim Barokk Førstefiolin Stéphane Dudermel Sophie Iwamura Tiphaine Coquempot Oda Habbestad Izleh Henry Andrefiolin Christiane Eidsten Dahl Camille van Essen Matilde Pais Hui Ruidane Bratsj Samuel Hengebaert Helene Desaint Cello Roar Bye Blåsmo-Falnes Oleg Belyaev Kontrabass Youen Cadiou Fløyte Olivier Riehl Obo Mathieu Loux Julia Frankhauser

Fagott Carles Vallès Horn Simon Poirier Renske Wijma Pauker John Ivar Knutzen Scenografi Le Shlémil théâtre

French baroque music reaching out worldwide

Repetitør Camille Delaforge Kostymer Maxcence Rapetti Romane Dupont Romain Marciniak Sminke Margot Tricot Pascale Kouba Inspisient Sylvain Bitor Sceneteknikere Ragnar Sletten Ragnar Fahsing Lysteknikere Ragnar Buseth Wold Jakob Arne Brønstad Lysmester Tommy Geving Påkleder Marianne Selberg Maskørassistent Gro-Marthe Øverby Thun Inspisient Randi Andersen Gafseth

Research · Publications · Resources · Training · Cultural initiative · Artistic production

Oversettelse Håvard Astrup Bakke Barokkfest Erik Skanke Høsøien Ingrid Gausemel Remøy Halvor K. Hosar Sofie Retterstøl Olaisen Fredrik Olav Arntsen Haga Susanne Odijk Solbakken

www.cmbv.fr

CMBV-insertion-generale-07G-en.indd 1

22/06/2018 10:11

RIDDER BLÅSKJEGG RAOUL BARBE BLEUE

Revolusjonens forvarsel?

2. mars 1789 ble operaen Raoul Barbe Bleue satt opp for første gang. Det skjedde ved operahuset L’Opéra-Comique i Paris. Lite ante publikummet som overvar dette smått utrolige stykket at deres egen by bare noen få måneder senere skulle rystes av en omveltning som skulle få hele Europa til å skjelve i grunnvollene, en revolt av et omfang som ingen tidligere hadde sett maken til.

Da den franske revolusjonen brøt ut for alvor samme sommer gikk det på mange måter ut på nettopp det samme som skjer i dette stykket: den enerådende herskeren skulle tvinges i kne av de som stod under ham.

Ridder Blåskjegg, eller Raoul Barbe Bleue som verket heter på fransk, er en såkalt opéra-comique, det vil si en opera med talt dialog, slik vi kjenner det for eksempel hos Mozart, og slik genren på 1900-tallet skulle utvikle seg til musical comedy, eller bare musikal slik vi kaller den i dag. En opéra-comique var ofte en komedie, og handlingen var gjerne hentet fra en roman, fra et eventyr, eller fra en novelle. Teksten ble ofte skrevet om og dramatisert for å tilpasses scenen, akkurat slik man ofte i dag gjør det for å tilpasse en roman til filmlerretet.

Raoul Barbe Bleue er nettopp et slikt stykke basert på et eventyr. Det finnes mange kilder for historien om Ridder Blåskjegg, men i Frankrike var nok den mest kjente kilden eventyret skrevet av Perrault, forfatteren som hundre år tidligere, på slutten av 1600-tallet, førte i pennen en lang rekke eventyr som vi fortsatt leser til barn den dag i dag. Operaversjonen av Raoul Barbe Bleue var signert forfatteren Sedaine og komponisten Grétry, to av de virkelige mesterne innen opéra-comique-genren som begge var på høyden av sine karrierer med lange verklister bestående av stykker som dominerte operascenene over hele Europa og som var blant de viktigste inspirasjonskildene for komponister som nettopp Mozart. Vi finner mange av de typiske kjennetegnene for et opéra-comique-verk i Raoul Barbe Bleue. Det er en opera som blander tale og musikk, det er en komedie, og handlingen er hentet nettopp fra et eventyr. Likevel skiller verket seg tydelig fra det meste publikum til da hadde sett på en opéra-comique-scene.

Handlingen, som løfter frem en grusom hersker som setter sine undersåtter på de verste prøver, viser riktignok flere komiske trekk og verket gir god underholdning.

Men det har også en mørk side som gjør at det nesten minner like mye om en tragedie som en komedie. Det var derfor bare så vidt det kunne settes opp ved teaterhuset L’OpéraComique i Paris i 1789. Denne institusjonen skulle nemlig egentlig bare fremføre operaer som var komedier. Det var det publikum var vant til. Tragisk, seriøs opera ble spilt ved et annet operahus.

Med Raoul Barbe Bleue var Sedaine og Grétry med på å innføre en helt ny type opera, en opera som blandet tale og musikk slik det hadde vært vanlig innen opéra-comique, men som også ga plass for sterke tragiske elementer. Dette førte ikke bare til mer spennende teater. Det åpnet også for mye sterkere og mer dramatisk musikk. Grétry maler ut hendelsene i verket med bred pensel når det trengs, med glimt i øyet når det passer seg, og med fintfølende og stilsikker hånd når de emosjonelle passasjene gjør seg gjeldende.

Denne nye dramatiske operagenren skulle få en enorm utbredelse i årene som kom, og det var nettopp med utgangspunkt

Samarbeidspartnere

i librettoen til et slikt fransk verk at Beethoven skrev sin berømte opera Fidelio. Akkurat som Beethovens verk har Raoul Barbe Bleue tydelige politiske undertoner. Perioden i Frankrike før den franske revolusjonen var preget av statlig sensur, nesten uinnskrenket statlig makt og totalt forbud mot å kritisere statens øverste regent, kongen, fra scenen. Likevel finner vi en subtil kritikk av kongemakten i dette verket. Sedaine visste hvordan han skulle gå frem, han hadde nemlig allerede gjort det i tidligere verker. Egentlig kunne man ikke iscenesette kongelige karakterer på Opéra-Comique-scenen, dette var forbeholdt teatrene hvor man spilte tragedie eller ren, tragisk opera. Når man ser hovedpersonen Raoul nærmere etter i sømmene, oppdager man da også at han ikke er en konge i egentlig forstand. Han presenteres som en rik adelsmann, i en handling satt langt tilbake i tid, i middelalderen. Både Raoul, kvinnen han ønsker å gifte seg med, Isaure, og hennes forlovede, Vergi, er adelige. Alle omtales med tittelen «Sire», som nettopp markerer at personen er adelig i den middelalderske situasjonen verket er satt i. Likevel er det tydelige trekk av en monark hos Raoul. Han blir fremstilt som en hersker over menneskene som er under ham, og han sier til Isaure, når han vil få henne til å gifte seg med ham, at hun skal regjere som et statsoverhode. Hvis Isaure er en dronning, er ikke da Raoul en konge? Men samtidig som han på denne måten nesten fremstilles som en kongelig figur, blir han portrettert som en grusom og maktsyk hersker som ikke nøler med å ta livet av alle som er uenig med ham. Han truer for eksempel stadig vekk med å drepe sin nærmeste assistent på hoffet bare fordi han har sagt noe annet enn det han selv tenker.

Er det til å undres over at de som stod bak den franske revolusjonen noen måneder senere i juli 1789, hvor kongemaktens enevelde ble veltet over ende, og hvor nettopp kritikken av monarkiet var selve drivkraften, trykket Raoul Barbe Bleue til sitt bryst? Uten på noen som helst måte å være klar over det, skapte Sedaine og Grétry et av revolusjonens store og populære operaverker, et verk som skulle bli stående som selve symbolet på detroniseringen av den franske kongen, Ludvig XVI. Dette verket skrev de før revolusjonen brøt ut, og uten å vite at den skulle komme.

Den franske revolusjonens omveltninger til side, problemene som tas opp i Raoul Barbe Bleue har ikke gått av moten. Raoul Barbe Bleue problematiserer tema som maktovergrep, rettferdighet, kvinners frihet og ekteskapelig vold. Det vakte oppsikt i sin samtid og det er like aktuelt den dag i dag.

ORKESTER

NORD Torstein Erbos gavefond

Nordenfjeldske Bykreditt

Martin Wåhlberg Takk til: Helge Rustad, Olavshallen, Sten Mosand, Ellen Gjervan, Robert Emil Berge, Ringve Museum, Selbu og Tydal menighet, Bjørn Johannessen, Spætt Film, Jean-Michel Olivares, Comfort Park Hotell, Alle frivillige, Almas Vi gjør oppmerksom på at det blir gjort både lyd- og bildeoppak av forestillingen Samproduksjon Centre de musique baroque de Versailles | Barokkfest Tidligmusikkfestival | Senter for Tidligmusikk | Trøndelag Teater

Revolusjonens forvarsel?

2. mars 1789 ble operaen Raoul Barbe Bleue satt opp for første gang. Det skjedde ved operahuset L’Opéra-Comique i Paris. Lite ante publikummet som overvar dette smått utrolige stykket at deres egen by bare noen få måneder senere skulle rystes av en omveltning som skulle få hele Europa til å skjelve i grunnvollene, en revolt av et omfang som ingen tidligere hadde sett maken til.

Da den franske revolusjonen brøt ut for alvor samme sommer gikk det på mange måter ut på nettopp det samme som skjer i dette stykket: den enerådende herskeren skulle tvinges i kne av de som stod under ham.

Ridder Blåskjegg, eller Raoul Barbe Bleue som verket heter på fransk, er en såkalt opéra-comique, det vil si en opera med talt dialog, slik vi kjenner det for eksempel hos Mozart, og slik genren på 1900-tallet skulle utvikle seg til musical comedy, eller bare musikal slik vi kaller den i dag. En opéra-comique var ofte en komedie, og handlingen var gjerne hentet fra en roman, fra et eventyr, eller fra en novelle. Teksten ble ofte skrevet om og dramatisert for å tilpasses scenen, akkurat slik man ofte i dag gjør det for å tilpasse en roman til filmlerretet.

Raoul Barbe Bleue er nettopp et slikt stykke basert på et eventyr. Det finnes mange kilder for historien om Ridder Blåskjegg, men i Frankrike var nok den mest kjente kilden eventyret skrevet av Perrault, forfatteren som hundre år tidligere, på slutten av 1600-tallet, førte i pennen en lang rekke eventyr som vi fortsatt leser til barn den dag i dag. Operaversjonen av Raoul Barbe Bleue var signert forfatteren Sedaine og komponisten Grétry, to av de virkelige mesterne innen opéra-comique-genren som begge var på høyden av sine karrierer med lange verklister bestående av stykker som dominerte operascenene over hele Europa og som var blant de viktigste inspirasjonskildene for komponister som nettopp Mozart. Vi finner mange av de typiske kjennetegnene for et opéra-comique-verk i Raoul Barbe Bleue. Det er en opera som blander tale og musikk, det er en komedie, og handlingen er hentet nettopp fra et eventyr. Likevel skiller verket seg tydelig fra det meste publikum til da hadde sett på en opéra-comique-scene.

Handlingen, som løfter frem en grusom hersker som setter sine undersåtter på de verste prøver, viser riktignok flere komiske trekk og verket gir god underholdning.

Men det har også en mørk side som gjør at det nesten minner like mye om en tragedie som en komedie. Det var derfor bare så vidt det kunne settes opp ved teaterhuset L’OpéraComique i Paris i 1789. Denne institusjonen skulle nemlig egentlig bare fremføre operaer som var komedier. Det var det publikum var vant til. Tragisk, seriøs opera ble spilt ved et annet operahus.

Med Raoul Barbe Bleue var Sedaine og Grétry med på å innføre en helt ny type opera, en opera som blandet tale og musikk slik det hadde vært vanlig innen opéra-comique, men som også ga plass for sterke tragiske elementer. Dette førte ikke bare til mer spennende teater. Det åpnet også for mye sterkere og mer dramatisk musikk. Grétry maler ut hendelsene i verket med bred pensel når det trengs, med glimt i øyet når det passer seg, og med fintfølende og stilsikker hånd når de emosjonelle passasjene gjør seg gjeldende.

Denne nye dramatiske operagenren skulle få en enorm utbredelse i årene som kom, og det var nettopp med utgangspunkt

Samarbeidspartnere

i librettoen til et slikt fransk verk at Beethoven skrev sin berømte opera Fidelio. Akkurat som Beethovens verk har Raoul Barbe Bleue tydelige politiske undertoner. Perioden i Frankrike før den franske revolusjonen var preget av statlig sensur, nesten uinnskrenket statlig makt og totalt forbud mot å kritisere statens øverste regent, kongen, fra scenen. Likevel finner vi en subtil kritikk av kongemakten i dette verket. Sedaine visste hvordan han skulle gå frem, han hadde nemlig allerede gjort det i tidligere verker. Egentlig kunne man ikke iscenesette kongelige karakterer på Opéra-Comique-scenen, dette var forbeholdt teatrene hvor man spilte tragedie eller ren, tragisk opera. Når man ser hovedpersonen Raoul nærmere etter i sømmene, oppdager man da også at han ikke er en konge i egentlig forstand. Han presenteres som en rik adelsmann, i en handling satt langt tilbake i tid, i middelalderen. Både Raoul, kvinnen han ønsker å gifte seg med, Isaure, og hennes forlovede, Vergi, er adelige. Alle omtales med tittelen «Sire», som nettopp markerer at personen er adelig i den middelalderske situasjonen verket er satt i. Likevel er det tydelige trekk av en monark hos Raoul. Han blir fremstilt som en hersker over menneskene som er under ham, og han sier til Isaure, når han vil få henne til å gifte seg med ham, at hun skal regjere som et statsoverhode. Hvis Isaure er en dronning, er ikke da Raoul en konge? Men samtidig som han på denne måten nesten fremstilles som en kongelig figur, blir han portrettert som en grusom og maktsyk hersker som ikke nøler med å ta livet av alle som er uenig med ham. Han truer for eksempel stadig vekk med å drepe sin nærmeste assistent på hoffet bare fordi han har sagt noe annet enn det han selv tenker.

Er det til å undres over at de som stod bak den franske revolusjonen noen måneder senere i juli 1789, hvor kongemaktens enevelde ble veltet over ende, og hvor nettopp kritikken av monarkiet var selve drivkraften, trykket Raoul Barbe Bleue til sitt bryst? Uten på noen som helst måte å være klar over det, skapte Sedaine og Grétry et av revolusjonens store og populære operaverker, et verk som skulle bli stående som selve symbolet på detroniseringen av den franske kongen, Ludvig XVI. Dette verket skrev de før revolusjonen brøt ut, og uten å vite at den skulle komme.

Den franske revolusjonens omveltninger til side, problemene som tas opp i Raoul Barbe Bleue har ikke gått av moten. Raoul Barbe Bleue problematiserer tema som maktovergrep, rettferdighet, kvinners frihet og ekteskapelig vold. Det vakte oppsikt i sin samtid og det er like aktuelt den dag i dag.

ORKESTER

NORD Torstein Erbos gavefond

Nordenfjeldske Bykreditt

Martin Wåhlberg Takk til: Helge Rustad, Olavshallen, Sten Mosand, Ellen Gjervan, Robert Emil Berge, Ringve Museum, Selbu og Tydal menighet, Bjørn Johannessen, Spætt Film, Jean-Michel Olivares, Comfort Park Hotell, Alle frivillige, Almas Vi gjør oppmerksom på at det blir gjort både lyd- og bildeoppak av forestillingen Samproduksjon Centre de musique baroque de Versailles | Barokkfest Tidligmusikkfestival | Senter for Tidligmusikk | Trøndelag Teater

Raoul Barbe Bleue Opéra-comique i tre akter Urfremført ved Opéra-Comique i Paris, 2. mars 1789 Musikk d’André-Ernest-Modeste Grétry (1741–1813) Tekst Michel-Jean Sedaine (1719–1797) Medvirkende Regi Julien Lubek og Cécile Roussat Musikalsk ledelse Martin Wåhlberg Roller Chantal Santon-Jeffery, Isaure François Rougier, Vergi Matthieu Lecroart, Raoul Manuel Nunez-Camelino, Ofman Eugénie Lefebvre, Jeanne, une Bergère Marine Lafdal-Franc, Jacques Enguerrand de Hys, Le Vicomte Jérôme Boutillier, Le Marquis Skuespillere, dansere og akrobater Alex Sander Dos Santos Adèle Alaguette Kostymedesign Cécile Roussat Lysdesign Julien Lubek Orkester Nord – Trondheim Barokk Førstefiolin Stéphane Dudermel Sophie Iwamura Tiphaine Coquempot Oda Habbestad Izleh Henry Andrefiolin Christiane Eidsten Dahl Camille van Essen Matilde Pais Hui Ruidane Bratsj Samuel Hengebaert Helene Desaint Cello Roar Bye Blåsmo-Falnes Oleg Belyaev Kontrabass Youen Cadiou Fløyte Olivier Riehl Obo Mathieu Loux Julia Frankhauser

Fagott Carles Vallès Horn Simon Poirier Renske Wijma Pauker John Ivar Knutzen Scenografi Le Shlémil théâtre

French baroque music reaching out worldwide

Repetitør Camille Delaforge Kostymer Maxcence Rapetti Romane Dupont Romain Marciniak Sminke Margot Tricot Pascale Kouba Inspisient Sylvain Bitor Sceneteknikere Ragnar Sletten Ragnar Fahsing Lysteknikere Ragnar Buseth Wold Jakob Arne Brønstad Lysmester Tommy Geving Påkleder Marianne Selberg Maskørassistent Gro-Marthe Øverby Thun Inspisient Randi Andersen Gafseth

Research · Publications · Resources · Training · Cultural initiative · Artistic production

Oversettelse Håvard Astrup Bakke Barokkfest Erik Skanke Høsøien Ingrid Gausemel Remøy Halvor K. Hosar Sofie Retterstøl Olaisen Fredrik Olav Arntsen Haga Susanne Odijk Solbakken

www.cmbv.fr

CMBV-insertion-generale-07G-en.indd 1

22/06/2018 10:11

RIDDER BLÅSKJEGG RAOUL BARBE BLEUE

Raoul Barbe Bleue Opéra-comique i tre akter Urfremført ved Opéra-Comique i Paris, 2. mars 1789 Musikk d’André-Ernest-Modeste Grétry (1741–1813) Tekst Michel-Jean Sedaine (1719–1797) Medvirkende Regi Julien Lubek og Cécile Roussat Musikalsk ledelse Martin Wåhlberg Roller Chantal Santon-Jeffery, Isaure François Rougier, Vergi Matthieu Lecroart, Raoul Manuel Nunez-Camelino, Ofman Eugénie Lefebvre, Jeanne, une Bergère Marine Lafdal-Franc, Jacques Enguerrand de Hys, Le Vicomte Jérôme Boutillier, Le Marquis Skuespillere, dansere og akrobater Alex Sander Dos Santos Adèle Alaguette Kostymedesign Cécile Roussat Lysdesign Julien Lubek Orkester Nord – Trondheim Barokk Førstefiolin Stéphane Dudermel Sophie Iwamura Tiphaine Coquempot Oda Habbestad Izleh Henry Andrefiolin Christiane Eidsten Dahl Camille van Essen Matilde Pais Hui Ruidane Bratsj Samuel Hengebaert Helene Desaint Cello Roar Bye Blåsmo-Falnes Oleg Belyaev Kontrabass Youen Cadiou Fløyte Olivier Riehl Obo Mathieu Loux Julia Frankhauser

Fagott Carles Vallès Horn Simon Poirier Renske Wijma Pauker John Ivar Knutzen Scenografi Le Shlémil théâtre

French baroque music reaching out worldwide

Repetitør Camille Delaforge Kostymer Maxcence Rapetti Romane Dupont Romain Marciniak Sminke Margot Tricot Pascale Kouba Inspisient Sylvain Bitor Sceneteknikere Ragnar Sletten Ragnar Fahsing Lysteknikere Ragnar Buseth Wold Jakob Arne Brønstad Lysmester Tommy Geving Påkleder Marianne Selberg Maskørassistent Gro-Marthe Øverby Thun Inspisient Randi Andersen Gafseth

Research · Publications · Resources · Training · Cultural initiative · Artistic production

Oversettelse Håvard Astrup Bakke Barokkfest Erik Skanke Høsøien Ingrid Gausemel Remøy Halvor K. Hosar Sofie Retterstøl Olaisen Fredrik Olav Arntsen Haga Susanne Odijk Solbakken

www.cmbv.fr

CMBV-insertion-generale-07G-en.indd 1

22/06/2018 10:11

RIDDER BLÅSKJEGG RAOUL BARBE BLEUE

Revolusjonens forvarsel?

2. mars 1789 ble operaen Raoul Barbe Bleue satt opp for første gang. Det skjedde ved operahuset L’Opéra-Comique i Paris. Lite ante publikummet som overvar dette smått utrolige stykket at deres egen by bare noen få måneder senere skulle rystes av en omveltning som skulle få hele Europa til å skjelve i grunnvollene, en revolt av et omfang som ingen tidligere hadde sett maken til.

Da den franske revolusjonen brøt ut for alvor samme sommer gikk det på mange måter ut på nettopp det samme som skjer i dette stykket: den enerådende herskeren skulle tvinges i kne av de som stod under ham.

Ridder Blåskjegg, eller Raoul Barbe Bleue som verket heter på fransk, er en såkalt opéra-comique, det vil si en opera med talt dialog, slik vi kjenner det for eksempel hos Mozart, og slik genren på 1900-tallet skulle utvikle seg til musical comedy, eller bare musikal slik vi kaller den i dag. En opéra-comique var ofte en komedie, og handlingen var gjerne hentet fra en roman, fra et eventyr, eller fra en novelle. Teksten ble ofte skrevet om og dramatisert for å tilpasses scenen, akkurat slik man ofte i dag gjør det for å tilpasse en roman til filmlerretet.

Raoul Barbe Bleue er nettopp et slikt stykke basert på et eventyr. Det finnes mange kilder for historien om Ridder Blåskjegg, men i Frankrike var nok den mest kjente kilden eventyret skrevet av Perrault, forfatteren som hundre år tidligere, på slutten av 1600-tallet, førte i pennen en lang rekke eventyr som vi fortsatt leser til barn den dag i dag. Operaversjonen av Raoul Barbe Bleue var signert forfatteren Sedaine og komponisten Grétry, to av de virkelige mesterne innen opéra-comique-genren som begge var på høyden av sine karrierer med lange verklister bestående av stykker som dominerte operascenene over hele Europa og som var blant de viktigste inspirasjonskildene for komponister som nettopp Mozart. Vi finner mange av de typiske kjennetegnene for et opéra-comique-verk i Raoul Barbe Bleue. Det er en opera som blander tale og musikk, det er en komedie, og handlingen er hentet nettopp fra et eventyr. Likevel skiller verket seg tydelig fra det meste publikum til da hadde sett på en opéra-comique-scene.

Handlingen, som løfter frem en grusom hersker som setter sine undersåtter på de verste prøver, viser riktignok flere komiske trekk og verket gir god underholdning.

Men det har også en mørk side som gjør at det nesten minner like mye om en tragedie som en komedie. Det var derfor bare så vidt det kunne settes opp ved teaterhuset L’OpéraComique i Paris i 1789. Denne institusjonen skulle nemlig egentlig bare fremføre operaer som var komedier. Det var det publikum var vant til. Tragisk, seriøs opera ble spilt ved et annet operahus.

Med Raoul Barbe Bleue var Sedaine og Grétry med på å innføre en helt ny type opera, en opera som blandet tale og musikk slik det hadde vært vanlig innen opéra-comique, men som også ga plass for sterke tragiske elementer. Dette førte ikke bare til mer spennende teater. Det åpnet også for mye sterkere og mer dramatisk musikk. Grétry maler ut hendelsene i verket med bred pensel når det trengs, med glimt i øyet når det passer seg, og med fintfølende og stilsikker hånd når de emosjonelle passasjene gjør seg gjeldende.

Denne nye dramatiske operagenren skulle få en enorm utbredelse i årene som kom, og det var nettopp med utgangspunkt

Samarbeidspartnere

i librettoen til et slikt fransk verk at Beethoven skrev sin berømte opera Fidelio. Akkurat som Beethovens verk har Raoul Barbe Bleue tydelige politiske undertoner. Perioden i Frankrike før den franske revolusjonen var preget av statlig sensur, nesten uinnskrenket statlig makt og totalt forbud mot å kritisere statens øverste regent, kongen, fra scenen. Likevel finner vi en subtil kritikk av kongemakten i dette verket. Sedaine visste hvordan han skulle gå frem, han hadde nemlig allerede gjort det i tidligere verker. Egentlig kunne man ikke iscenesette kongelige karakterer på Opéra-Comique-scenen, dette var forbeholdt teatrene hvor man spilte tragedie eller ren, tragisk opera. Når man ser hovedpersonen Raoul nærmere etter i sømmene, oppdager man da også at han ikke er en konge i egentlig forstand. Han presenteres som en rik adelsmann, i en handling satt langt tilbake i tid, i middelalderen. Både Raoul, kvinnen han ønsker å gifte seg med, Isaure, og hennes forlovede, Vergi, er adelige. Alle omtales med tittelen «Sire», som nettopp markerer at personen er adelig i den middelalderske situasjonen verket er satt i. Likevel er det tydelige trekk av en monark hos Raoul. Han blir fremstilt som en hersker over menneskene som er under ham, og han sier til Isaure, når han vil få henne til å gifte seg med ham, at hun skal regjere som et statsoverhode. Hvis Isaure er en dronning, er ikke da Raoul en konge? Men samtidig som han på denne måten nesten fremstilles som en kongelig figur, blir han portrettert som en grusom og maktsyk hersker som ikke nøler med å ta livet av alle som er uenig med ham. Han truer for eksempel stadig vekk med å drepe sin nærmeste assistent på hoffet bare fordi han har sagt noe annet enn det han selv tenker.

Er det til å undres over at de som stod bak den franske revolusjonen noen måneder senere i juli 1789, hvor kongemaktens enevelde ble veltet over ende, og hvor nettopp kritikken av monarkiet var selve drivkraften, trykket Raoul Barbe Bleue til sitt bryst? Uten på noen som helst måte å være klar over det, skapte Sedaine og Grétry et av revolusjonens store og populære operaverker, et verk som skulle bli stående som selve symbolet på detroniseringen av den franske kongen, Ludvig XVI. Dette verket skrev de før revolusjonen brøt ut, og uten å vite at den skulle komme.

Den franske revolusjonens omveltninger til side, problemene som tas opp i Raoul Barbe Bleue har ikke gått av moten. Raoul Barbe Bleue problematiserer tema som maktovergrep, rettferdighet, kvinners frihet og ekteskapelig vold. Det vakte oppsikt i sin samtid og det er like aktuelt den dag i dag.

ORKESTER

NORD Torstein Erbos gavefond

Nordenfjeldske Bykreditt

Martin Wåhlberg Takk til: Helge Rustad, Olavshallen, Sten Mosand, Ellen Gjervan, Robert Emil Berge, Ringve Museum, Selbu og Tydal menighet, Bjørn Johannessen, Spætt Film, Jean-Michel Olivares, Comfort Park Hotell, Alle frivillige, Almas Vi gjør oppmerksom på at det blir gjort både lyd- og bildeoppak av forestillingen Samproduksjon Centre de musique baroque de Versailles | Barokkfest Tidligmusikkfestival | Senter for Tidligmusikk | Trøndelag Teater