Norge, Midt-Norge program

GAMLE

SCENE

NORGE

MIDT-NORGE

Urpremiere på Gamle Scene 1. september 2005

NORGE, MITT NORGE En gang skulle alle verdens nasjoner skrive en bok om elefanten.Tyskerne var punktligst, og leverte innen fristens utløp et innbundet tolvbindsverk med tittelen “Kort innføring i elefantens liv”. Deretter kom franskmennenes “Elefanten og l´amour”, danskenes “101 måter å tilberede en elefant på”, britenes “Elefanten og imperiet” og den nordamerikanske “Hvordan jeg skjøt en elefant”.Til slutt leverte nordmennene sitt bidrag, som hadde fått tittelen “Norges land og folk”.

Det er blitt sagt at det eneste som holder Norge sammen i et kulturelt fellesskap, er den umåtelig sterke interessen for fenomenet Norge. Spørsmålet om hva det særnorske består i, kan være både lett og vanskelig å svare på. Hvis man vil gjøre det lett for seg, kan man svare at det som gjør mennesker norske, er at de er født i Norge, har en norsk dialekt som morsmål og er norske statsborgere. Og hvor norske er flertallet av befolkningen, om det nå skulle vise seg at de henter mye av identiteten fra nordamerikansk film og popmusikk, og har et internasjonalt forbruksmønster hvor spaghetti er en like naturlig middagsrett som fiskeboller? Er nordmennene blitt “reserveamerikanere” eller rotløse kosmopolitter, bør de i så fall forsøke å gjenreise et norsk kulturelt særpreg – og hva skulle særpreget i så fall bestå i? Å skape en nasjonal identitet som det virkelig svinger av, er ikke gjort i en fei. Det nasjonale radioprogrammet Nitimen har nå iallfall ytet sin skjerv, ved med noen års mellomrom å kåre nasjonalfuglen, nasjonalfisken og sist, men ikke minst, det norskeste av det norske. Kåringen av fuglen gikk forholdsvis greit, og uten særlig dyptgripende ideologiske kontroverser ble fossekallen høytidelig utropt til landets norskeste.The dipper heter den forresten på engelsk. Det forløp også udramatisk da redaksjonen utlyste konkurransen om det norskeste av det norske. Etter å ha mottatt en mengde forslag, hvoriblant Selbu-votten, ostehøvelen, skogskatten, folkevisa “Kjerringa med staven,” nisselua, fjordene, hardingfela og – selvfølgelig – 17. mai, kunne juryen omsider utrope brunosten til det norskeste av det norske. Urbane lesere kan naturligvis innvende at Raga Rockers er det urnorskeste, mens yngre nasjonalromantikere kanskje ville holde en knapp på Jan Garbarek, som eventuelt akkompag-

nerte Edvard Hoem idet han høytleste Vinjes dikt “Ved Rondane”.Vel. Brunosten var kanskje en kompromissløsning.

La meg kort nevne noen slående kulturforskjeller som illustrerer hvor mangslungent og sammensatt dette landet er. Kulturforskjeller som gjør det lett å se at landet ville ha vært flerkulturelt – selv uten en eneste same eller innvandrer. Det går dype kløfter mellom forskjellige livssyn i Norge. Det finnes fremdeles gammelkristne fundamentalister som ikke rører alkohol. De stemmmer mot ølmonopol, nekter sine barn å oppsøke danselokalet og er mot eksplisitt sex i litteraturen. Hadde de snakket norsk med punjabi-aksent og vært brune i huden, hadde vi kalt dem fjernkulturelle uten å nøle. En annen rotnorsk og svært markant livssynsgruppe er dem vi kan kalle postmoderne livsnytere, som har gitt opp Gud og Marx (men muligens ikke Nietzsche), og som vanskelig lar seg sjokkere moralsk – selv når en annen hovedgruppe, de urbane kremmerne, går inn for toppløs servering på Oslos barer, til støyende protester fra nok en annen hovedgruppe, nemlig de rene og ranke overlevende radikalere fra syttitallet. Og her kunne vi ha fortsatt. Norge et homogent land? Pøh! som Storeulv ville ha uttrykt det.

For noen år siden var det i enkelte av nasjonens forretninger mulig å kjøpe doruller påtrykt det svenske flagget. Såvidt jeg vet er landets konsumenter ikke blitt tilbudt det norske i lignende innpakning. Man driver ikke gjøn med flagget! Er nasjonalismen rett og slett en type fundamentalistisk tro i dette landet? Jeg fikk tidlig smake nasjonalismens vrede da jeg og en kamerat stilte opp i barnetoget 17. mai på syttitallet med et digert svensk flagg. Ingen syntes dette var utpreget festlig – minst av alle mine medelever, som til tross for sin unge aldrer alt hadde rukket å bli fanatiske nasjonalister – og vi ble naturligvis kjeppjaget ut av toget. Det svenske flagget egner seg jo best til toalettpapir. Iallfall i kongeriket Norge.

Kilde: Artikkelen “Myten om det homogene Norge” fra boken Typisk norsk av C. Huitfeldt

Marianne Meløy Tekstforfatter og skuespiller ved SIT under studietiden ved NTNU, senere i teatergruppa Sjøkua som hun er medlem av.Tilknyttet Trøndelag Teater siden 1993.

Har spilt i en rekke forestillinger her, og var medforfatter av musikalen GRO i “megaforestillingen” 24 mislykte nordmenn, hvor hun selv spilte Gro H.B.

Stian Hovland Pedersen Cand.mag. fra NTNU. Tekstforfatter og skuespiller med lang erfaring, også fra regi.Tidligere aktiv i SIT. Medlem av teatergruppa Sjøkua. Gjestet Trøndelag Teater allerede i 1998, og har siden medvirket i mange oppsetninger hos oss.

Medforfatter av musikalen GRO, hvor han også spilte flere roller.

Kjersti Haugen Mangfoldig trønderjente med mangesidig utdannelse, bl.a. fra drama/teater, NTNU. Underviste i to år på teaterlinjen ved Hallingdal Folkehøgskole. Etter å ha studert ved Le Coq, en internasjonal teaterskole i Paris, var hun to på Romerike som teaterlærer.

Gikk ut fra Statens Teaterhøgskoles 4-årige sceneinstruktørlinje i vår.

Debuterer nå i profesjonell sammenheng med regien på Norge, Midt-Norge.

Trygve Brøske Allsidig bakgrunn som pianist og komponist. Utdannet ved Musikkonservatoriet i Trondheim og Geneve. Har hatt flere oppdrag for Trøndelag Teater, og ellers også kjent som kammermusiker og klaversolist. Er for tiden ansatt ved musikkonservatoriet NTNU som 1. amanuensis.

ENDELIG REVY IGJEN! Det er lenge siden Trøndelag Teater har spilt revy, og siden vi nå har sterke folk på området i staben vår, både som tekstforfattere og utøvere, er det med stolthet vi presenterer Norge, Midt-Norge. Revygenren er en edel del av teatrets mangfold, og har samtidig en folkelighet i seg som kombinerer satirisk samfunnskommentar med løssluppen humor av både verbal og situasjonsbetinget art.

Vi inviterer derfor til oljenasjonen Norges navle, bensinstasjonen på Tøyta, kommunens merkantile kraftsenter og åndelige høyborg (som i mange kommuner etterhvert – når alt annet er nedlagt!). Her skal Unionsoppløsningen feires og her kan alt skje. Dette er altså en revy med rød tråd hvor også folkekomedien, med sine sterke personligheter, bidrar til et rakrygget og bramfritt formspråk. Dette er frontalspell uten undertekst, kjemisk fritt for minimalisme og betydningsfull mumling i krokene. Her kalles en spade for en spade, og spissformuleringene hagler i rask rekkefølge.

Velkommen til en munter kveld i teatret!

Otto Homlung teatersjef

NORGE, MIDT- NORGE av Marianne Meløy, Stian Hovland Pedersen og Trygve Brøske (musikk) Regi Kjersti Haugen Scenografi og kostymer Per Kristian Solbakken Musikalsk leder Trygve Brøske / Åsmund Flaten Lysdesign Stig Husmo Lyddesign Jan Magne Høynes Masker Anne Wickstrøm

Inspisient Nils-Johan Aarbu Rekvisitører Espen Høyem, Kai-Richard Nergård og Turid Bjørnsen Sufflør Ann-Eli Aasgård Teknisk koordinator Trond Skaug

De som er med: Ingrid Bergstrøm, Øyvind Brandtzæg, Marianne Meløy, Ivar Nergaard, Hans Petter Nilsen, Stian Hovland Pedersen, Randi Norvegia og musikere:Trygve Brøske / Åsmund Flaten (tangentinstrumenter), Erlend Smalås (tuba, kontrabass og el.gitar),Andreas Aase / Hans Christian Frønes (gitar) og Trond Kopperud / Magnus Forsberg (trommer)

Foto fra prøvene Harald Sæterøy Ansvarlig utgiver Otto Homlung

Program May Selmer / Geir Schønberg Rettigheter Marianne Meløy / Stian Hovland Pedersen / Trygve Brøske

Kulisser og kostymer er produsert i teatrets egne verksteder. Fotografering og lydopptak under forestilling er ikke tillatt