INNTRENGER

Marte Skogaker

Jeg hører et smell. Hvorfor er lukten av metall så sterk?

Jeg kan nesten smake den. Det er mørkt, jeg tror lyspæren nettopp sprakk for jeg kan se at noen tråder må ha vekket meg. Hvordan endte jeg opp her? Kvalmen er overveldende, og jeg brekker meg halvveis i det jeg prøver å stable meg på beina. En høy lyd smeller til høyre for meg. I neste sekund hører jeg raske skritt som tordner mot kjøkkenet. Jeg løper etter så fort jeg kan. Føttene mine glir mot underlaget og jeg smeller med hodet hardt ned i bakken. Smerten sender meg til bevisstløsheten og jeg lukker øynene.

Jeg åpner øynene med et rykk og vet ikke om det har gått to sekunder eller to timer. En skikkelse sitter der, og jeg lurer på om synet mitt lurer meg, men nei, det er ekte. Jeg kan høre pusten til jenta. Jeg vet hvem det er, og hun vet hvem jeg er. I samme øyeblikk demrer det for meg hvor jeg er. Det går bra nå, jeg skal passe på deg, sier jeg. Ingen skal få gjøre deg noe. Hendene mine sklir under meg og jeg slår kjeven ned i det harde gulvet. Smaken av blodet i munnen blir enda tydeligere. Jeg glir på det glatte underlaget, men jeg tvinger meg på beina igjen og lykkes sånn halvveis til slutt. Jeg strekker ut hånden min mot henne, men hun kaster seg unna og inn i veggen. Bamsen hun holder kveles sakte og øynene hennes er fylt av skrekk og tårer.

Det må være noen andre her. I neste øyeblikk er jeg bamsen. Pusten min går raskere og jeg hører mitt eget blod bruse i ørene. Mine dyriske instinkter tar over, og jeg prøver å lytte til stillheten. Det er som om jeg er under problemet er at jeg ikke vet hva som er opp og hva som er

Jenta stirrer skrekkslagen på noe bak meg, og jeg stivner. Sakte snur jeg meg rundt og stålsetter meg for hva som

Hvorfor er det så mye av det? Jeg biter rundt neven min for å ikke skrike av mine lungers fulle kraft. Synet og jeg faller i bakken. Håndleddene mine svikter i det jeg møter gulvet og jeg faller på siden slik at jeg ser rett inn i et par øyne. Det går noen sekunder før jeg innser at det har gått noen sekunder, og det går opp for meg at ingenting har skjedd. Ingenting. Øynene rører ikke på seg. De er blanke og livløse. Jeg innser at jeg har vært i en stirrekonkurranse som jeg mest sannsynlig kommer til å tape. Jeg ser på resten av kroppen og ser at det er noen biter som mangler. Noen er så mye blod at jeg svømmer i det. Hvilket monster har gjort dette?

Panikken griper meg, og før jeg vet ordet av det så er jeg i full spurt mot døra. Den er lukket; jeg bråstopper da den ikke vil åpne seg utover.

I det jeg drar døren til meg ser jeg noen i gangen. Selskapet har fått enda en gjest. Blodet mitt fryser til is da jeg ser hva det har at jeg nesten kan smake den nå. Vent litt, jeg kan faktisk smake den. Jeg må ha bitt meg selv i kinnet uten at jeg merket det.

Dette er øyeblikket jeg gir opp. Det nytter ikke meg er ikke menneskelig. Skikkelsen puster tungt og jeg kan høre raspingen i halsen, og jeg er overbevist om at jeg er i helvete og at dette er djevelen. Men vent litt. Jeg har noe mellom tennene, og løfter instinktivt hånden opp uten å ta blikket fra den blodige skikkelsen. Det er da det går opp for meg hvorfor den har stått stille hele denne tiden.

“Det var ikke meg!” skriker speilbildet mitt så høyt det klarer, men det er bare jeg som kan høre det.

Julie Hoven