Issuu

UTGITT AV KRONOS TITAN AS © WWW.KRONOSTIO2.COM TEKST: ERIK SANDERSEN OG NYERE BILDER ENGELSK TEKST: ASBJØRN DAHL LAYOUT: PION TRYKK: MØKLEGAARDS TRYKKERI AS PRINTED IN NORWAY 2016

INNHOLD

Forord 15 ETABLERINGEN 16 Litt om Titania A/S 22 Starten på Øra 22 Framstillingsprosessen 24 De første produktene 32 Samarbeid med amerikanske interesser 34 DE FØRSTE DRIFTSÅRENE 40 Egen fagforening 56 Etter krigen 56 Moderne tider 58 TIDEN SOM «MALINGSFABRIKK» (1930-60) 63 De harde 30-årene 64 Produksjon og salg 70 Tidovit 72 Transport 82 Okkupasjonsårene 86 Driftsårene etter 1945 92 Eget idrettslag 104 NY TID MED INTEGRERT TIO2FABRIKK (1960 – 1990) 110 Videre utbygging 122 Driftsårene fram til 1970 126 Ny fabrikk og 50-års jubileum 130 Større kapasitet 136 Co-produkter 142 UTFORDRINGER PÅ MILJØSIDEN 150 To alternativer for fullrensing 154 Statlig grønt lys 160 BEDRIFTEN RUNDER 75 ÅR 167 Endelig fullrenset 172 Tøffe økonomiske tider 180 Fornyet energiavtale – og nytt bygg 188 BEDRIFTEN I JUBILEUMSÅRET 2016 194 Viktige merkeår gjennom 100 år 196

CONTENT

Preface 15 THE ESTABLISHMENT 17 A few words about Titania A/S 23 The beginning on Øra 23 The production process 25 The first products 33 Cooperation with American interests 35 THE FIRST YEARS OF OPERATION 41 Their own labor union 57 After the war 57 Modern times 59 THE «PAINT FACTORY» ERA (1930–60) 63 The great depression 65 Production and sales 71 Tidovit 73 Transport 83 The occupation years 87 The years of operation following 1945 93 The comapany’s own sports club 104 NEW TIMES WITH INTEGRATED TIO2 PLANT (1960–1990) 111 Further expansion 123 The years of operation up until 1970 127 New production plant and 50th anniversary 131 Increased capacity 137 Co-products 143 ENVIRONMENTAL CHALLENGES 151 Two options for total waste treatment 155 Green light from the government 161 THE COMPANY TURNS 75 167 Total waste treatment at last 173 Hard economic times 181 Renewed energy agreement – and a new building 189 THE COMPANY IN THE ANNIVERSARY YEAR 2016 195 Memorable occasions throughout 100 years 197

KRONOS TITAN 100 ÅR

ERIK SANDERSEN

FORORD

PREFACE

Vi ønsker med denne boken å vise frem Kronos Titan AS sin unike historie. Da bedriften er 100 år, er det naturlig nok mange historier å fortelle. Redaksjonskomiteen og forfatter har til tider måttet prioritere og det har ikke vært lett. Vi håper og tror at vi allikevel har fått med det viktigste. Kronos Titan AS har gjennom 100 års historie vist hva det vil si å ha målbevisste dyktige medarbeidere. Bedriften har fra første dag møtt utfordringer på alle plan og opplevd perioder med medgang og motgang. Historien viser at Titanere alltid har vært løsningsorientert og dyktige medarbeidere som har hatt som mål å ivareta og utvikle bedriften. Denne boka er en hyllest til de ansatte som gjennom alle år har funnet løsninger på alle mulige problemer og bidratt til utviklingen. Vi i redaksjonskomiteen takker alle bidragsytere til boka. Spesielt vil vi nevne forfatteren Erik Sandersen. Hans engasjement og interesse for industri og historie er ekstraordinær, og det har han lagt igjen i arbeidet med boken.

With the present book, we want to showcase the unique history of Kronos Titan AS. As the company is 100 years old there are many stories to be told. The editorial committee and the author have been forced to prioritize, and it has not been an easy task. Still, we hope and believe that we have covered the most important elements. Through 100 years’ history Kronos Titan AS has demonstrated the importance of having determined and skilled co-workers. From the beginning the company has faced challenges on every level and has been through periods of ups and downs. History shows that the Titans always have been solution-focused and skilled co-workers who have been committed to maintaining and developing the company. This book is a tribute to the employees who, throughout the years, have found solutions to every conceivable problem and contributed to the development of the company. The members of the editorial committee would like to extend their thanks to all those who have contributed to the book. Special acknowledgements to the author, Erik Sandersen. His commitment and interest in industry and history are extraordinary, which he has demonstrated through his work on the book.

Hilsen redaksjonskomiteen, Per Thoen Per Øistein Kivijärvi

Terje Karlsen

With the compliments from the editorial committee Per Thoen Per Øistein Kivijärvi Terje Karlsen

ETABLERINGEN

THE ESTABLISHMENT

Fabrikkanlegget slik det fremsto i sitt første produksjonsår i 1918

The manufacturing plant as it appeared during its first year of operation in 1918

Etableringen av Kronos Titan A/S og bygging av verdens første fabrikk for fremstilling av titanpigmenter på Øra i Fredrikstad, ble starten på et nå 100 årig «eventyr» fra svart til hvitt. Selskapets primære formål var produksjon av hvitt fargestoff, pigment, basert på titandioksid med norsk titanmalm (ilmenitt) fra Sokndal i Rogaland som råstoff. Prosessen som ble benyttet, var i sin helhet utviklet av norske kjemikere og ingeniører. Produksjonsmetoden, den såkalte sulfatprosessen, er fortsatt en viktig andel av verdens titanpigmentindustri den dag i dag. Titandioksid inngår i en rekke av de industriprodukter vi kjenner fra dagliglivet. De viktigste anvendelsesområdene er maling, gummiprodukter, plast og papir, men også kunstfibre, i glass og keramikk. Til og med i en del næringsmidler og apotekervarer inngår titandioksid-pigmenter, som en viktig bestanddel. Nordmennene, professor dr. Peder Farup og dr. Gustav Jebsen, skulle komme til å bli helt sentrale i utviklingen av titandioksid-pigmentet. Farup mente at det måtte være mulig å finne nye anvendelsesområder, utover den tradisjonelle jern- og stålproduksjonen, for de rike forekomstene av ilmenitt i Sokndalområdet. Allerede i 1908 hadde Farup vist at det var mulig å produsere røde, brune og gule pigmenter vesentlig ved glødning av jernmalmen. I 1909 fortsatte disse eksperimentene med støtte av norske industrimenn, blant annet dr. Sam Eyde og dr. Gustav Jebsen. Høsten samme år diskuterer Farup og Jebsen videre

Dr. Gustav Jebsen

Lager og mølle under bygging i juli 1917

Warehouse and mill under construction in July, 1917

The establishment of the company Kronos Titan A/S, and the construction of the world’s first plant for the production of titanium pigment on Øra in Fredrikstad, marked the beginning of an «adventure» in transforming black to white, an adventure that thus far has lasted for 100 years. The primary object of the company was the production of a white coloring agent – pigment – based on titanium dioxide, the starting material being titanium ore (ilmenite) from Sokndal in Rogaland County in Norway. The utilized process method was developed entirely by Norwegian chemists and engineers. The production method in question, known as the sulfate process, is still today the prevailing one throughout the titanium dioxide pigment industry of the world. Professor dr. Peder Farup

Titanium dioxide is a component part of a number of everyday industrial products. The most important fields of application include paints, rubber products, plastics, and paper, and furthermore synthetic fibers, glass, and ceramics. Titanium dioxide pigment is even an important constituent of certain pharmaceutical products and articles of food. Two Norwegians, Professor Dr. Peder Farup and Dr. Gustav Jebsen, were to become pivotal in the development of the titanium dioxide pigment. Farup was of the opinion that it must be possible to find new fields of application, in addition to the traditional iron and steel production, for the large ilmenite deposits in the Sokndal area.

METALLET TITAN

METALLIC TITANIUM

Titan er det niende mest vanlige element i jordskorpen. Det gjennomsnittlige innholdet av TiO2 er 0,9%. Titan er et vanlig forekommende grunnstoff. Det finnes likevel ikke rent i naturen på samme måte som for eksempel gull. Titan ble oppdaget første gangen i 1789 i jernsand fra Cornwall. Bare noen få år senere ble titan også funnet i mineralt rutil. Titan er et metall som fordi egenvekten er mindre enn 5,0 gjerne betegnes som lettmetall. Som lettmetall er det mest kjent for bruk i sportsutstyr (for eksempel sykler og golfkøller), hvor lav vekt kombinert med styrke er viktig. Titan er ofte blitt kalt romalderens metall. Årsaken er kombinasjonen av gode egenskaper; det har god styrke, er lett i forhold til de fleste andre metaller og i tillegg motstandsdyktig mot korrosjon (ruster ikke). Det er derfor ikke til å undres over at flyindustrien i stor utstrekning benytter titan. «Vidundermetallet», som titan ofte blir kalt, er også mye brukt i alminnelige forbruksvarer som klokker, briller og datamaskiner. Det er imidlertid komplisert å produsere titan og prisen er derfor høy og bruken begrenset.

Titanium is the ninth most common element in the earth’s crust, with an average TiO2 content of 0.9%. Although widely occurring, titanium is not found in its elementary form in nature in the same way as, for example, gold. Titanium was discovered for the first time in iron sand in Cornwall in 1789. Just a few years later the metal was also detected in the mineral rutile. With a density of less than 5.0 g/cm3, metallic titanium is generally designated as a light metal. As such, it is most commonly known for its use in sports equipment (such as bicycles and golf clubs), in which low weight in combination with high strength are important. Titanium is often called the metal of the space age due to a combination of favorable properties: high strength, light weight as compared to most other metals, and corrosion resistance. No wonder, then, that the aeronautical industry makes use of titanium to a great extent. In addition, «The wonder metal», as titanium often is called, is commonly used in everyday commodity goods such as watches, eye glasses, and computers. However, the production of metallic titanium is a complicated process; consequently, the price is high and the applications limited.

muligheten for å produsere fargede titanpigmenter, hvordan skaffe nødvendige volumer med titanmalm som grunnlag for å danne et eget produksjonsselskap. I 1910 ble A/S Norske Titanfarveverker dannet med Jebsen som administrerende direktør og Farup som styremedlem og Sam Eyde som medlem av representantskapet. Etter et teknisk – og kommersielt studium av mulighetene for å produsere titanpigmenter fabrikkmessig, ble det konkludert med at det eneste som hadde interesse var framstilling av hvit titandioksidpigment. Det fantes imidlertid ikke noen metode for å produsere titandioksid til rimelig pris, og da det ikke var mye igjen av aksjekapitalen, ble det besluttet å oppløse selskapet i september 1913. Bare et halvt år senere, i mars 1914, ble selskapets rettigheter overført til Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri. Her fortsatte herrene Jebsen og Farup forskningen på titanpigmentet. Allerede tidligere hadde de to foregangsmennene begynt å angripe ilmenitten med sterk svovelsyre. Dette sporet førte i årene 1914-1916 til den norske metode for å lage hvitt titandioksidpigment. Det gode forskningsresultatet dannet grunnlag for at Elektrokemisk i 1916 planla å bygge en fabrikk for titandioksidpigmenter.

Flagget er på plass – fabrikkbygget er lukket i september 1917

The flag is in place – the manufactory is enclosed in September 1917

As early as in 1908, Farup had proved it possible to manufacture red, brown and yellow pigments by a process that essentially consisted of iron ore roasting. In 1909, these experiments were continued by the support of Norwegian industrialists, among who were Dr. Sam Eyde and Dr. Gustav Jebsen. During the fall of the same year, Farup and Jebsen further discussed the possibility of producing colored titanium pigments and how to provide the quantities of titanium ore necessary to establish a separate production company. Tomten med lagerskur Plant site and storage shed

In 1910, the company A/S Norske Titanfarveverk was formed, with Jebsen as CEO, Farup as board member, and Sam Eyde as a member of the supervisory board. Following a technical and commercial investigation of the feasibility of the industrial production of titanium pigments, it was concluded that the only process of interest was the manufacturing of white titanium dioxide pigment, predominantly zinc white and white lead. However, there was no known method as to the production of titanium dioxide at a reasonable cost, and since there was little left of the stock capital, it was decided to liquidate the company in September 1913. Just six months later, in March 1914, the company’s privileges were transferred to the company Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri. Here the gentlemen Jebsen and Farup continued their research on titanium pigment. Even earlier, those two pioneers had started treating the ilmenite with strong sulfuric acid. In the period of 1914–1916, this track led to the Norwegian method for the production of white titanium dioxide pigment. Based on the favorable scientific results, Elektrokemiske in 1916 made plans for the construction of a manufacturing plant for the production of titanium dioxide pigment.

LITT OM TITANIA A/S Aksjeselskapet Titania A/S ble dannet allerede 29. april i 1902. Anlegget i Sokndal ble startet i 1916 og det er her Fredrikstad-bedriften henter råstoffet ilmenitt (titanjernstein) fra. Anlegget var først fullt ferdig i 1919 med en produksjon per måned på ca. 600 tonn ilmenittkonsentrat. Gruven ble underveis kjøpt opp og etablert som eget datterselskap av Kronos Titan A/S. Da denne fabrikken fram til 1928 var eneste avtaker, måtte produksjonen ved gruvene tilpasses skiftende behov i Fredrikstad. Titania A/S ble i sin tid stiftet for å sikre og utvikle de verdiene som lå i kjente ilmenittforekomster. I den første tiden manglet foredlingsteknologien, som kunne gjøre ilmenitt til et salgbart råstoff. Først mange år etter stiftelsen, kunne den første malmen for kommersielle leveranser bli brutt. Fram til dagens produksjon på området Tellnes, har teknologien for å produsere ilmenitt gjennomgått en kontinuerlig utvikling. Ilmenittkonsentrat selges i dag på verdensmarkedet til pigmentfabrikker til mellomforedling. Titania utgjør på denne måten det første leddet i en omfattende internasjonal industrivirksomhet.

STARTEN PÅ ØRA I perioden 1880 – 1920 opplevde Norge en betydelig økonomisk vekst. Særlig sterk utvikling skjedde det første tiåret etter unionsoppløsningen med Sverige. På denne tiden var næringsutviklingen i landet preget av store strukturforandringer. De tradisjonelle næringene ble kraftig lagt om og nye økonomiske virksomheter etablert. Teknifisering og industrialisering drevet fram av velutdannede mennesker (gründeraktivitet) som så de store mulighetene for utnytting av Norges naturressurser – lå til rette for endringene. Planene for å kommersialisere titandioksidpigmentet, ble derfor lansert til rett tid. En ny fabrikk som skulle stå for industriell masseproduksjon av titandioksid, måtte ligge strategisk til markedene. Valget falt på Øra i Fredrikstad. Her ble det kjøpt en tomt av Fredrikstad kommune, som lå nært til kai og dermed markedene i Europa. Forskningen på titanpigmenter, som en tid hadde foregått i et laboratorium i Kristiania og senere i Elektrokemisk’s forskningsstasjon på Lysaker, ble ganske snart overført til Fredrikstad i en ny «pilot plant» bygget på den nye fabrikktomten. Det var om å gjøre å ha så god kontakt som mulig mellom «pilot plant» – forsøkene og fabrikken som allerede var under bygging.

A FEW WORDS ABOUT TITANIA A/S The company Titania A/S was established as early as April 29, 1902. The installation in Sokndal started up in 1916, and this is where the company in Fredrikstad obtained its raw material ilmenite (iron titanium oxide). The installation was not finished until 1919, and at that point the monthly output was approximately 600 tons of ilmenite concentrate. During the construction period, the installation was bought by Kronos Titan A/S and established as a separate subsidiary comapny. Since Kronos Titan was the only customer in the period up until 1928, the production in the mines had to be adjusted to the changing needs in Fredrikstad. Titania A/S was originally founded in order to secure and develop the values represented by the known ilmenite deposits. In the initial period, no processing technology existed that could convert the ilmenite into a saleable raw material. Not until many years after the establishment, the first batch of ore for commercial delivery was mined. Up until today’s production in the Tellnes area, the ilmenite production technology has gone through a continuous series of development steps. Today, ilmenite concentrate is sold to pigment production plants and processing facilities on the global market. In this way, Titania constitutes the primary link in an extensive international industrial activity.

THE BEGINNING ON ØRA In the period 1880–1920, Norway experienced a significant economic growth. There was a particularly strong development during the first decade following the dissolution of the union with Sweden. At that time the industrial development in the country was characterized by extensive structural changes. The traditional industries were drastically altered, and new economic activities were established. The technification and industrialization – fueled by highly trained people (entrepreneurship) who recognized the great opportunities in the exploitation of Norway’s natural resources – paved the way for those changes. The plans for the commercialization of titanium dioxide pigment were, consequently, introduced at the right point of time. A new production plant that was to provide for the industrial mass production of titanium dioxide, had to be strategically located in the markets. The choice fell on Øra in Fredrikstad. A building site was bought from the municipality of Fredrikstad, in close proximity to the wharf and, therefore, to the European markets. The research on titanium pigment, which for a period had been conducted at a laboratory in Kristiania and, later on, at the research station owned by Elektrokemisk at Lysaker, was soon to be transferred to Fredrikstad and a new pilot plant built on the new construction site. It was of

Fabrikktomten på Øra var på hele 56.000 kvadratmeter. Den lå mot Glomma og kommunal kai og var lett tilgjengelig både fra land- og sjøsiden under byggeperioden som nå fulgte. Det vesentligste av de maskiner som trengtes til den nye fabrikken ble nemlig kjøpt inn i USA, fordi det på grunn av den første verdenskrig ikke var mulig å skaffe slike maskiner fra Europa. Men da USA kom med i krigen i 1917, oppsto det leveringsvanskeligheter og det meste av maskinutrustningen ble derfor istedet innkjøpt i Skandinavia. Etter hvert som de allerede innkjøpte maskiner og utrustning ankom fra USA, ble disse lagret for en eventuell framtidig utvidelse av produksjonen. Det var også kjøpt inn et komplett svovelsyreanlegg i USA og dette ankom først ut på høsten 1918. Fordi det i mellomtiden var bestemt å utsette bygging av svovelsyrefabrikken, ble dette utstyret lagret på den store fabrikktomten. Behovet for svovelsyre ble inntil videre dekket fra Lysaker Kemiske Fabrikk, som nå tilhørte firmaet. Svovelsyretransporten fra Lysaker foregikk med tanklekter og den egne slepebåten «Kronos».

«Inspeksjon» 12. september 1917, 2. etasje i møllebygningen

FRAMSTILLINGSPROSESSEN

«Inspection» on September 12, 1917, second store of mill building

Når ilmenitten behandles med svovelsyre, omdannes oksidene i ilmenittkonsentratet til vannløselige sulfater. En vesentlig del av jernsulfatet blir tatt ut av løsningen ved krystallisasjon og filtrering. Jernsulfatet er i seg selv et eget produkt, som benyttes som fellings- og flokkuleringsmiddel i kommunale renseanlegg for avløpsvann. Et annet viktig bruksområde er som jerntilskudd i dyrefór.

Kjemisk laboratorium A i 1920 Chemical laboratory A in 1920

utmost importance to obtain as close connection as possible between the pilot plant experiments and the production plant that was already under construction. The plant site on Øra measured as much as 56,000 square meters. It bordered on the river Glomma, and the municipal wharf was easily accessible both from the land- and seaside during the ensuing construction period. The greater part of the machines needed in the plant was purchased from the USA, since World War I rendered it impossible to obtain equipment of that kind from Europe. But when the USA entered the war in 1917, difficulties in delivery arose; consequently, most of the equipment was instead purchased from Scandinavia. When the machines and equipment already purchased from the USA arrived, they were placed in storage in case of a possible future production expansion. A complete sulfuric acid installation, also purchased in USA, did not arrive until the fall of 1918. Since it was decided in the meantime to postpone the construction of the sulfuric acid plant, the equipment was placed in storage at the plant site. The demand for sulfuric acid was temporarily met by Lysaker Kemiske Fabrik, which at this point was owned by the company. The sulfuric acid was transported from Lysaker by means of a tank barge and the company’s own towing boat «Kronos».

Fra Tio2-fabrikken 1920-29, utvaskingskar for felt råsyre From the Tio2 plant 1920–29. Leaching vessel for precipitated raw acid

THE PRODUCTION PROCESS When ilmenite is treated with sulfuric acid, the oxides in the ilmenite concentrate are converted into water-soluble sulfates. A considerable part of the iron

Omformeraggregat Rotary converter

Glødeovn nummer 1

Calcination furnace number 1 25

Full drift i den nye fabrikken midt på 1920-tallet Fully operating plant in the mid-1920s

Titanløsningen blir i den videre prosessen kokt og titanhydroksid felles ut ved hydrolyse. Det hvite bunnfallet vaskes for å fjerne rester av syre og jernsulfat. Det blir videre glødet ved temperaturer opp mot 1000 grader celsius i lange rotérovner. Under glødingen omdannes titanhydroksid til titandioksid med utpreget krystallisk struktur. Det produseres titandioksid med to ulike krystallformer; rutil og anatas. Ved å avpasse betingelsene under felling og gløding kan en styre prosessen for å få den ønskede krystallformen. Begge krystallformene har kjemisk formel TiO2, de er hvite og de brukes for pigmentformål. Produktet fra glødeovnen blir pulverisert i pendelmøller med luftseparatorer. Finheten kontrolleres meget nøye. Pigmentet må kunne passere gjennom en sikteduk med ca. 16.000 masker per kvadratcentimeter. Den gjennomsnittlige størrelse av pigmentkornene er 0,23 mikrometer. Prosessen er i teknisk litteratur referert til som «den norske titanprosess». Den nye fabrikken i Fredrikstad ble bygget for en årsproduksjon på 2800 tonn titandioksid-pigment. Dette var en helt ny industri med mange utfordringer og barnesykdommer.

Fabrikken drev et aktivt markedsføringsarbeid allerede fra starten av. Her fra utstillingen «Form og farve» i 1924 The plant was marketing its products actively right from the beginning. Here from the exhibition «Form og farve» (Form and color) in 1924

sulfate is extracted from the solution by crystallization and filtering. The iron sulfate is a separate product that is used as a precipitant and a flocculant in municipal wastewater treatment plants, and also finds important use as iron supplement in animal feed. Further on in the process the titanium solution is boiled, whereby titanium hydroxide is precipitated through hydrolysis. The resulting white precipitate is washed in order to remove residual acid and iron sulfate, and is subsequently calcined at temperatures up to 1,000 degrees centigrade in long rotary kilns. During the calcination process, titanium hydroxide is converted into titanium oxide with a pronounced crystalline structure. Titanium oxide is produced in two different crystalline modifications: rutile and anatase. By adjusting the conditions during the precipitation and calcination steps, the process can be controlled in such a way that it produces the desired crystalline modification. Both crystalline modifications have the chemical formula TiO2, and they are both white and used as pigments. The product from the calcination furnace is crushed in a Raymond mill that is equipped with an air separator. The grain size is carefully controlled, and the pigment material must pass through a 16,000 mesh/cm2 screen sieve, resulting in an average pigment grain size of 0,23 micrometer. In the technical literature this process is referred to as the «Norwegian titanium process». The new plant in Fredrikstad was built for an annual production of 2,800 tons of titanium dioxide pigment. This was a totally new branch of industry, and it was accompanied by numerous challenges and start up problems.

Fabrikkanlegget og dets omgivelser, med Kongsten fort øverst til venstre, slik arkitektene Nielsen & Sund så det - med sin strek The manufacturing plant and its surroundings, with Kongsten fortress in the upper left corner, as viewed and drawn by Nielsen and Sunde 31

En annonse i bladet «Maleren», september 1920, med klart budskap An advertisement with a clear message in the magazine «Maleren», September 1920

DE FØRSTE PRODUKTENE Titanpigmentet var et ukjent produkt på markedet. For å kunne vinne fram i konkurranse med allerede kjente hvite pigmenter, var det derfor avgjørende at pigmenter, paster og malinger, som ble sendt ut på markedet fra den nye fabrikken, hadde optimale egenskaper. Det er gjennom årene gjort stadig forbedringer og tatt ut en rekke patenter. Det første pigmentet som ble produsert var i rutilform og het Kronos Titanhvitt Prima X. Navnet «Kronos», fra den greske mytologi, var blitt registrert som varemerke sammen med den såkalte Titan-figuren. Produktet var elfenbensfarget, hardt og noe grovkornet. Men det hadde høy dekkevne, fargekraft og lysbryting og særlig god holdbarhet. Den lett grågule nyansen ble derimot ikke godt mottatt i konkurranse med sinkhvitts kjølige, hvite farge og ytterst finkornede form. Produksjonen av produktet Prima opphørte derfor allerede høsten 1919. Da ble det besluttet å gå over til ny pigmenttype i anatasform, som hadde betydelig større hvithet. Produktet fikk navnet Kronos Titanhvitt Extra X. De to pigmenttypene var sinkhvittfrie kvaliteter, dels beregnet for bruk i egen malingfabrikk og dels for salg til industrien. Produksjonen av denne kvaliteten fortsatte til den kjemiske delen av fabrikken ble lagt ned i 1929. Dermed var den første etappen i Titan Co.´s historie avsluttet. Den tekniske betydningen av denne etappen kan vanskelig overvurderes.

THE FIRST PRODUCTS Markedsføring av bedriftens «Skibsmaling» krevde egne annonser. Februar 1921 Marketing of the company’s «Ship paint» required special advertisements. February 1921

Titanium pigment was an unknown product on the market. Consequently, it was crucial to the manufacturing plant to introduce pigments, pastes, and paints of optimal quality in order to get a footing in the competition with white pigments already present on the market. Over the years, continuous improvements have been made and numerous patents registered. The first pigment produced was on the rutile form, and was named Kronos Titan Prima X. The name «Kronos,» which was borrowed from Greek mythology, was registered as a trademark along with the so-called Titan figure. The product had an ivory-white tint, and it was hard and somewhat coarse. But the hiding power, tinting power and refractive index were high and the durability particularly good. However, the slightly greyish-yellow tint did not fare well in competition with the cool white color and fine-grained texture of zinc white. Consequently, the production of Prima was terminated as early as the fall of 1919, after which it was decided to switch to a different pigment type of a considerably higher whiteness, on the anatase form. This product was named Kronos Titanhvitt Extra X. Both the Prima and the Extra grades were free of zinc white and intended partly for the company’s own paint factory and partly as an industrial commodity. The manufacturing of the latter grade was continued until the chemical section of the production plant was shut down in 1929. With that, the first chapter of Titan Co.’s history was closed. The technical importance of that chapter can hardly be overestimated. 33

Kronos Titanhvitt ble de første årene solgt i tønner á 50- og 100 kilo During the first years, Kronos Titanhvitt was sold in barrels of 50 and 100 kg

Pigmentene ble pakket i solide tretønner, som ble laget av fabrikkens egen bødker. De største tønnene på 200 kilo var tunge å håndtere da det den gang fantes få tekniske innretninger å hjelpe seg med. Fra lageret og ut på kaia var det laget en skinnegang og på den skjøv ansatte med håndkraft store traller lastet med varer som skulle ut sjøveien eller på pram fram til jernbanekaia. Transporten over land foregikk de første årene med hest og vogn . Det tok lang tid, særlig på grunn av lang ventetid i Ferjestedet. Mest mulig gikk derfor sjøveien. «Trafik» – båtene tok seg av all last som skulle til Oslo.

SAMARBEID MED AMERIKANSKE INTERESSER Allerede siden 1916 hadde det vært kontakt mellom norske- og amerikanske titaninteresser. Representanter for Kronos Titan hadde kommet i kontakt med et amerikansk selskap, som hadde tilgang til patenter og erfaring fra framstilling av titandioksid. Etter en tids samtaler ble det derfor bestemt å se nærmere på mulighetene for et patentsamarbeid. Den 30. juli 1920 var tiden inne til å undertegne avtaler med amerikanerne om utveksling av patenter, tekniske erfaringer og et nært kommersielt samarbeid. Markedet ble fordelt slik at Nord-Amerika, nord for Panamakanalen, ble forbeholdt amerikanerne, mens Syd-Amerika sto åpen for begge parter. Den øvrige del av verden ble forbeholdt Kronos Titan. Etter overenskomsten med nordmennene adopterte amerikanerne den norske

Fabrikken på Øra var allerede fra starten av representert med sine produkter på verdensmarkedet. Annonsene framstår den dag i dag, som grafiske «kunstverk» - med klare budskap The production plant on Øra was represented with its products on the world market right from the beginning. Even today, these advertisements appear as graphic «works of art» – with a clear message

The pigment product was packed in sturdy wooden barrels, crafted by the plant’s own barrel maker. The larger barrels, weighing 200 kg, were heavy to handle in a time when the technical facilities were few and far between. A rail track was constructed between the warehouse and the wharf, and the employees pushed, by hand, large carts loaded with goods that were to be transported abroad by ship or to the railroad wharf by barge. During the first years of operation, overland transports were done by means of horse and carriage. This was a time-consuming mode of transport, notably due to the long waiting times at the ferry landing, and the cargo was, therefore, to the largest possible extent shipped by sea. The freighter «Trafik» handled all cargo destined for Oslo.

COOPERATION WITH AMERICAN INTERESTS Since 1916 there had been contact between Norwegian and American interests in the titanium business. Representatives of Kronos Titan came into contact with a United States industrial conglomerate, which, through its affiliates, had access to patents and knowledge in the field of titanium dioxide manufacturing. After a period of discussions it was decided to take a closer look at a possible patent cooperation. On July 30, 1920 the time had come to sign agreements with the Americans regarding a close commercial cooperation and the exchange of patents and technical know-how. The market was divided in such a way that

metoden for å behandle ilmenitten direkte med sterk svovelsyre. Men, det amerikanske selskapet Titanium Pigment Company Inc., tok imidlertid ikke inn over seg den norske sammensetningen av titanoppløsningen og fortsatte å bruke de mer sure oppløsningene. Først senere, i 1930-årene, da storproduksjonen av et 100 prosent titandioksidpigment begynte, gikk amerikanerne over til det norske prinspippet for sammensetning av titanoppløsningen. Det viste seg at pigment Extra X, til for eksempel malingproduksjon, hadde høyere dekkevne enn nødvendig. Det ble bestemt å tilsette utfelt bariumsulfat til titanoppløsningen, slik at det ferdige produktet kom til å inneholde 28% titandioksid. Det nye produktet ble lansert i 1921 som Kronos Titanhvitt Standard X. Det hadde god hvithet og dekkevne og var billigere enn Extra X og ble meget populært. 1920-årene var en vanskelig tid for norsk industri. For Titan Co, som hadde lagt bak seg et stort pionérarbeid for å få fram et helt nytt produkt på markedet, ble økonomien meget vanskelig. I 1927 ble aksjemajoriteten overdratt til amerikanske eiere, som gjennom oppkjøp hadde samlet det vesentligste av interessene innen titanpigmentindustrien. Det var også andre selskaper som hadde begynt å arbeide med titanpigmenter, men de var foreløpig ubetydelige.

TITAN-MALING TIL ROALD AMUNDSEN Roald Amundsen har med tak mottat et tilbud fra Titan Co., Fredriksstad, om fri tilsendelse av 500 kilo færdigblandet titanmaling, idet han samtidig i et telegram fra Seattle har tilstillet selskapet følgende telegrafiske erklæring: «Deres titanmaling pa skonnerten Maud har jeg fundet fuldkommen tilfredsstillende i enhver henseende». Forsendelsen er i disse dage avgaat under Amundsens adress til Universal Shipping and trading Company, Seattle, sto det å lese i Østfold Dagblad i september 1921.

Ingen tvil om at bruken av Titanmaling på Amundsens Maud, ga god profilering for Fredrikstad-bedriften… skonnerten som senere også kom på frimerke sammen med de andre stolthetene Fram og Gjøa The use of Titan paint on Amundsen’s Maud – the schooner that later on was to appear on postage stamps together with the other prides of Amundsen, Fram and Gjøa – undoubtedly meant good publicity for the Fredrikstad company

North America, north of the Panama Canal, was reserved for the Americans, whereas South America was available to both parties. The remaining part of the world was reserved for Kronos Titan.

TITANIUM PAINT FOR ROALD AMUNDSEN In September, 1921 the following could be read in Østfold Dagblad: Roald Amundsen has gratefully accepted an offer from Titan Co., Fredriksstad, of the free shipment of 500 kilos of premixed titanium paint, as he issues the following telegraphic statement to the company: «I have found your titanium paint on the schooner Maud to be perfectly satisfactory in every respect.» The shipment, addressed to Amundsen, has departed for the Universal Shipping and Trading Company, Seattle.

After the agreement with the Norwegians, the Americans adopted the Norwegian method of direct treatment of ilmenite with sulfuric acid. However, the American company, Titanium Pigment Company Inc., did not utilize the Norwegian composition of the titanium solution, but continued using more acidic solutions. Not until later, in the 1930s, when the large-scale production of 100% titanium dioxide pigment started, the Americans adopted the Norwegian principle of the titanium solution composition. When the hiding power of the pigment Extra X turned out to be higher than needed for certain purposes, such as the manufacturing of paints, the production plant in Fredrikstad decided to add precipitated barium sulfate to the titanium solution in parts of the production, in order to bring the titanium dioxide content down to 28% in the final product. The resulting new product was introduced in 1921 as Kronos Titanhvitt Standard X. The whiteness and tinting power of the product were high, it was cheaper than Extra X, and it became very popular. The 1920s were hard times for the Norwegian industry. As for Titan Co., which had been through extensive pioneering works in order to introduce a completely new product on the market, the economic situation became very difficult. As a result, in 1927 the majority of the shares in Titan Co. was bought by the American conglomerate, which had already acquired the majority shareholding in Titanium Pigment Company Inc. In this way, the American company brought together most of the stakeholders within the titanium pigment industry. Other companies had started working on titanium pigments, but at that point they were of no significance.

DE FØRSTE DRIFTSÅRENE

THE FIRST YEARS OF OPERATION

Fabrikken i Fredrikstad ble bygget under den første verdenskrig og ble på grunn av stigende priser langt dyrere enn beregnet. Produksjon av titanpigment startet i slutten av 1918 og salget begynte umiddelbart året etter. Oppstartfasen ble meget krevende, fordi den i tillegg til innkjøring og drift av ny fabrikk, også ble preget av behovet for investeringer i A/S Titania, i Lysaker Kemiske fabrikk, boliger for ansatte etc. Den økonomiske situasjonen forverret seg også stadig i etterkrigsårene og salget gikk heller ikke som forventet. Firmaet sto derfor foran en kjempeoppgave med å organisere reklame, salg og eksport til alle verdens land av et ukjent produkt, som til å begynne med heller ikke holdt god nok kvalitet. Produktet som skulle selges var dels ublandet titanpigment, dels blandingsvarianter av titanpigment i tørr- og pasteform. Det fremsto som gullig og grovt. På toppen av det var prisen for pigmentet fra Fredrikstad-fabrikken altfor høy, ja, det var det dobbelte av hva konkurrerende blyhvitt- og sinkhvittprodukter kostet. I tillegg begynte også fabrikken i Fredrikstad å produsere ferdiglagede siste strøks maling med lakk for maritimt bruk. Høye tollmurer i mange land gjorde introduksjonen av de nye produktene enda vaskeligere. I 1921 kom salget i Norge opp i hele 1.037 tonn, mens eksporten var bare 338 tonn. For å få introdusert produktene og få i gang salget utenlands, ble det satt i gang reisevirksomhet og studier for å finsikte kvaliteter og salgsmetoder tilpasset det enkelte land. En begivenhet, som skulle få stor betydning for salg til de internasjonale markedene, var Genver-konvensjonen fra oktober 1921. Denne, som forbød bruk av blyhvitt innendørs, ble ratifisert av en rekke land. Da Titanhvitt ikke var giftig og hadde stor holdbarhet mot røk, gass og syredamper, ble det større behov for å anvende nettopp titanhvitt til innendørs maling. Det begynte imidlertid å strømme inn en masse klager på at titanhvitt-malingen smittet (krittet) av ved utendørs bruk. Reaksjonen blant forbrukerne ble meget kraftig og salget i Norge gikk sterkt tilbake. I årene opp til 1924 hadde driften foregått nokså ujevnt, dels på grunn av avsetningsvanskeligheter, men også på grunn av streiker blant ansatte. Midt i september 1920 stanset produksjonen på grunn av en lønnskonflikt med verkstedarbeiderne og arbeidet ble ikke tatt opp igjen dette året. I 1921 var det syv ukers arbeidsstans som følge av en storstreik, og i 1923 var det tre måneders streik fra starten på september som følge av uenighet ved årets lønnsoppgjør. Lønningene for arbeidere var under- og like etter første verdenskrig drevet nokså høyt i været. Det ble derfor i -20 årene med svært vanskelig økonomi, nødvendig å bringe lønningene i samsvar med det som ble kalt «alminnelig prisnivå». Ikke minst etter at den norske krone ble drevet opp til pari kurs. I 1924 ble fabrikken drevet avdelingsvis og var i drift hele året med en mindre arbeidsstokk, slik at stans og oppsigelse av arbeidere kunne unngås. Den avdelingsvise driften

The production plant in Fredrikstad was built during World War I, and due to price inflation the construction costs by far exceeded the estimates. The titanium pigment production started toward the end of 1918, and the product was for sale immediately the following year. The start-up stage was very demanding. In addition to the breaking-in and operation of a new production plant, the period was characterized by the need for investments in A/S Titania and Lysaker Kemiske Fabrik, dwellings for the workers, et cetera. Furthermore, the economic situation was deteriorating during the post-war period, and product sales did not progress as anticipated. Consequently, the company faced a formidable task in organizing advertisements, sales and exportation of an unknown product to countries all over the world – even a product of inferior quality. The product for sale was partly unmixed titanium pigment and partly mixed forms of titanium pigment powders and pastes with a yellowish and coarse appearance. On top of everything, the price of the pigment from the plant in Fredrikstad was far too high, indeed twice the price of the competing white lead and zinc white products. In addition, the production plant in Fredrikstad started the manufacturing of prefabricated, varnish-containing top coat paints for maritime uses. The high tariff barriers in a number of countries made the introduction of the new products even more difficult. In 1921, the sales volume in Norway amounted to a total of 1,037 tons, whereas the total export volume only reached 338 tons. In order to launch the products and get sales abroad off the ground, travel activities and research studies were initiated in order to fine-tune the product properties and sales methods to each country. The Geneva Convention of October 1921 was to have great significance for sales on the international markets. The convention, in which the indoor use of white lead was prohibited, was ratified by a number of countries. Since titanium white was non-toxic and highly resistant toward smoke, gases and acid vapor, there was an increased demand for this product in indoor paints. However, complaints started to pour in because the titanium white paints were rubbing off (chalking) when used outdoors. The reactions from the consumers were harsh, and sales in Norway declined strongly. In the years up until 1924, the plant was operated in a rather uneven manner, partly because of sales difficulties, but also because of strikes among the workers. In mid-September 1920, the production was halted because of a salary conflict with the workshop employees, who did not resume their work for the rest of that year. In 1921, there was a seven weeks long work stoppage due to a major strike, and in 1923, there was a three weeks long strike following a disagreement in connection with the wage settlement. During and immediately after World War I, the worker wages were pressed up to rather high levels.

Fabrikkrapportene på -20-tallet var vakkert innbundet med skinnetikett The factory reports in the 1920s were beautifully bound with leather labels.

Bedriftens første revisjonsprotokoll står heller ikke tilbake... The company’s first auditor’s records were second to none …

fortsatte noen måneder i 1925, men senere ble fabrikken kjørt som normalt hele året. Datidens medier, eksempelvis Østfold Arbeiderblad, hadde i 1921 en omtale av lønnsdiskusjonene på bedriften: «Den sorte haand er i livlig virksomhed nu om dagen. Og om Titan Co. maa det vel sies at den har de nødvendige midler for haanden til at male situationen saa svart som mulig. I ethvertfald har bedriften sagt op 40 arbeidere. Hensigten er lønspress. De har nemlig tilbudt 33 procents lønsnedslag. Noget mindre kunde vel neppe gjøre det. Arbeiderne kunde ikke ta imot dette uten videre og har søkt forhandling. Denne er ogsaa kommet i stand, men vi kjender ikke resultatet av forhandlingene – om de i det heletat er blitt noget av». Bladet «Tidens Tegn» brakte i 1922 denne meldingen: «A/S Titan i Fredriksstad som ihøst maatte indskrænke driften betydelig dels paa grund av tariffvanskeligheter og dels paa grund av forminsket forbuk herhjemme, vil nu sette hele driften i gang igjen, i det der er kommet nye store ordres fra utlandet. Omtrent 120 arbeidere vil i alt kunne faa beskjæftigelse». Vindusutstillinger var også en del av markedføringen. Her fra «Den norske uke» i Bergen 1931 Window displays were among the marketing initiatives. Here from «Den norske uke» (The Norwegian week) in Bergen, 1931.

På tross av vanskelige tider og utfordringer på mange områder, økte likevel salget av titanhvitt jevnt og sikkert i tyveårene. Spesielt fra midten av tiåret skyldtes økningen eksport til land utenfor Norden. Særlig tok England store kvanta. Smaalenenes Social-Demokrat skriver i juni 1922 under tittelen «Titanhvitt faar anerkjendelse i England», litt om bakgrunnen for den positive mottakelsen på det engelske markedet: «Den første uke i mai holdt en kjendt farveekspert Mr. Noel Heaton et foredrag om Titanhvitt – dets kemiske og farvetekniske egenskaper, i Royal Society of Art i London. Herom findes et referat i fagtidsskriftet «Chemical Age» av 13. Mai. Det fremgaar at foredraget ble møtt med meget interesse, hvilket referatet av den efterfølgende diskussion vidner om. En av tilhørerne, Mr. Bruce Enderson, oplyste under denne at han hadde adskillig erfaring i maling av gasbeholdere. Herunder hadde han fundet at ett strøk Titanhvitt hadde været tilstrækkelig, at malingen holdt sig godt og at overflaten holdt sig jevn og vel egnet for at motta nye strøk maling. Videre meddeler bladet at Mr. J. D. Batton erklærte at Titanhvitt var en farve som lenge hadde været ønsket av kunstmalere. Mr. H. O. Weller uttalte at hvis der var en rival til Blyhvitt saa var den at finde i Titanhvitt. Denne uttalelse sier i og for seg intet nytt, men er særlig interessant paa grund af at den kommer fra Mr. Weller som indtar en ledende stilling i regjeringens avdeling for videnskabelig undersøkelse (Scientific Research departement). Mr. Weller er ogsaa medlem av den komite som er nedsat av det engelske indredepartement (House office) for at studere spørsmaalet om forbud av Blyhvitt. For øvrig spådde en række talere Titanhvitt en stor fremtid,» heter det altså i omtalen til avisen Smaalenenes Social-Demokrat. En rekke kurser for å demonstrere titanhvitts fordeler (ved marmorering og den såkalte «Rustica»-teknikken), for malermestre, ble derfor holdt ved fabrikken i Fredrikstad.

Consequently, the very difficult economic situation during the 1920s made it necessary to bring down the salaries to what was considered an «ordinary price level,», especially after the Norwegian krone (NOK) was driven up to par. In 1924, the plant was run in a divisional manner and operated with a reduced workforce in order to avoid production stoppages and dismissals of workers during stoppages. The sectional operation continued for a few months until the end of 1925, whereafter the plant was run normally throughout the year. The media of that time, for instance Østfold Arbeiderblad, issued a comment on the company’s wage talks in 1921: «The black hand is hard at work nowadays. And one could say about Titan Co. that they have the necessary means at hand to paint the situation as black as can be. However that may be, the company has dismissed 40 workers. The purpose is wage pressure. They have in fact offered the workers a 33 percent pay cut. Anything less would hardly do. The workers could not accept this offer just like that, and they have requested negotiations. These are indeed initiated, but we do not know the outcome of the negotiations – if they have been carried out at all.» The magazine «Tidens Tegn» brought this report: «A/S Titan, which had to reduce the activity considerably this fall, partly because of pay scale difficulties and partly because of a decrease in domestic consumption, wants to go fully operational again as new, large orders have been placed from abroad. A total of approximately 120 workers may be employed.» Despite hard times and challenges in many areas, sales of titanium white increased steadily in the 1920s. Especially from the middle of the decade, this increase was a result of exports to countries outside the Nordic region. Notably, England brought in large quantities. In June 1922 the newspaper Smaalenes Social-Demokrat provided some background on the reason for the positive reception of titanium white in the English market, under the headline «Titanhvitt faar anerkjendelse i England» (Titanium white receives recognition in England): «The first week of May a well-known color expert, Mr. Noel Heaton, gave a speech on Titanium white – its chemical and color technical properties, in the Royal Society of Art in London. An account of the speech is to be found in the professional journal ‘Chemical Age’, May 13. Evidently, the speech was met with great interest, as testified by the account of the ensuing discussion. One of the listeners, Mr. Bruce Enderson, informed that he had considerable experience regarding the painting of gas containers. In that context, he had found that a single coat of Titanium white was sufficient, that the paint was durable, and that the surface remained smooth and well-suited for a second coat of paint. Furthermore, the journal says that Mr. J.D. Batton declared that Titanium white was a color long wished for by painting artists. Mr. H.O. Weller said that if there ever existed a rival to white lead, it had to be Titanium white. This statement does not, by itself, tell anything new, but is of special interest because it is uttered by Mr. Weller, who holds a leading position in the governmental Scientific Research

Demonstrasjonskurs for malermestere var viktig for å få solgt inn produktene. Her med henholdsvis danske- og norske deltakere Demonstration courses for master painters played an important role in the marketing of the products. Photo featuring Danish and Norwegian participants

I 1927 ble Kronos Titan G.m.b.H., den gangen Titangesellschaft m.b.H Leverkusen, dannet etter forhandlinger mellom Kronos Titan og I.G. Farbenindustrie A/G. Driften kom i gang i slutten av 1928 og produksjonen var til å begynne med 2500 tonn TiO2 i året. På grunn av gunstige kontrakter med I.G. farben-industrie om leveranser av nødvendig damp, gass, vann, elektrisk kraft og rimelig ilmenitt fra Titania A/S, regnet en med relativt lave produksjonskostnader i forhold til ved fabrikken i Fredrikstad. I følge avtalen som kom i stand, skulle det nye tyske selskapet, foruten hjemlandet Tyskland, også ha store deler av landene i Europa som sitt marked. I tillegg ble selskapet også sikret bearbeidelsen av markeder som Kina, Argentina, Brasil og flere andre land i Syd-Amerika. Etableringen av Kronos Titan G.m.b.H gjorde produksjonen av titanpigment i Fredrikstad ulønnsom. I begynnelsen av 1929 ble det derfor besluttet å legge ned den kjemiske delen av produksjonen i Norge og bare fortsette med produksjon av paster og ferdiglaget maling. Da innskrenkningene var gjennomført, var det bare fem arbeidere tilbake ved bedriften i Fredrikstad. De fleste formenn og laboranter ble også oppsagt. Den gjenværende delen av de ansatte var vesentlig beskjeftiget med salg og administrative oppgaver. Etter dannelse av ytterligere nye selskaper i Frankrike og Belgia, og selskapets amerikanske eiers overtakelse av aksjemajoriteten i Kronos Titan A/S og

department. Mr. Weller is also a member of the committee appointed by the British House Office to look into the question regarding the prohibition of white lead. Moreover, a number of speakers predicted a great future for Titanium white,» as stated by the newspaper Smaalenenes Social-Demokrat. As a result, a number of training courses for master painters on the advantages of titanium white (when applied to graining and rustication) were organized at the plant in Fredrikstad. In 1927, Kronos Titan G.m.b.H (at that time Titangesellschaft m.b.H Leverkusen) was formed. The production started toward the end of 1928, with an initial annual output of 2,500 tons of TiO2. Thanks to favorable contracts with I.G. farben-industrie regarding the supply of the required steam, gas, water, and electric power, and the timely supply of ilmenite from Titania A/S, the production costs were expected to be lower than those of the production plant in Fredrikstad. According to the concluded agreement, the newly formed German company would, besides the domestic market of Germany, gain access to large portions of the European market. In addition, the company secured the rights to work such markets as China, Argentina, Brazil, and several other countries in South America. The formation of Kronos Titan G.m.b.H rendered the titanium

Fra malerverkstedet

From the paint shop

salget av patentrettighetene til Titan Co. Inc. Wilmington, satt Kronos Titan A/S nokså ribbet tilbake. Selskapets rolle i det store konsernet det nå tilhørte, innskrenket seg til produksjon av litt paste og maling for det norske markedet og til salg av pigmenter fra Leverkusen til Norden. Anlegget i Fredrikstad ble derfor ganske snart altfor stort, for den produksjonen en kunne forvente å drive framover. Tanken på å selge og bygge en mindre og mer hensiktsmessig malingfabrikk et annet sted, var derfor veldig nærliggende. Det ble imidlertid bare med tanken og tomt og anlegg forble Kronos Titans eiendom.

«Holdbarhetsprøver utsat for veir og vind», en viktig del av uttestingen for de ulike malingsproduktene

«Weathering durability tests», an important part of the test program for the different paint products

pigment production in Fredrikstad unprofitable. Consequently, in the beginning of 1929 it was decided to close down the chemical part of the production in Norway and continue the production of pastes and ready-made paints only. After the production cutbacks, only five workers were left at the company in Fredrikstad. Most of the supervisors and laboratory assistants were dismissed as well. The remainder of the staff was predominantly engaged in sales and administrative tasks.

EGEN FAGFORENING Den første industrietableringen på Øra-området i Fredrikstad daterer seg tilbake til 1916. Høsten dette året ble kobber-ekstraksjonsverkets bygninger ført opp. Arbeidere, som ble tatt inn for montering og senere drift, innså raskt behovet for å stifte egen fagforening. Allerede 23. november samme året var nødvendige avklaringer foretatt, og Øras Fabrikkarbeiderforening var en realitet. Karl Karlsen ble valgt som foreningens første formann.

Fanen til Øra Fabrikkarbeiderforening fra 1916 Øra Fabrikkarbeiderforening’s banner of 1916

Den nye foreningen fikk forholdsvis kort levetid, da ansatte på Kronos Titan fikk sin egen fagforening allerede i 1923. Titan Arbeiderforening ble stiftet 23. desember 1923. Erling Bøckmann ble foreningens formann. Det ble noen stormfulle og vanskelige år for den nye foreningen i startfasen. Som mørkest så det ut i 1929, da ledelsen ved bedriften kunne fortelle at Titan på Øra i Fredrikstad skulle nedlegges og all produksjon overføres til Tyskland. Av en opprinnelig arbeidsstokk på 150 personer, var det nå bare åtte igjen i fullt arbeid på Øra. Da det om litt bare var to ansatte igjen, ble det tatt inn noen til og noen mente å se lys i tunnelen. Men det skulle vise seg å bli mange magre år for både den nystartede foreningen og bedriften. Det var stadig strid om jobbene, oppsigelser og lønnsnedslag var ikke uvanlig kost på 1930-tallet. For å unngå ytterligere oppsigelser ved bedriften, ble arbeidet i 1938 delt, slik at alle jobbet fem dagers uke. I 1940 var det 25 ansatte i produksjonen og på det dårligste ble det arbeidet 24 timers uke på Kronos Titan. Under krigsårene må en si at forholdet mellom forening og ledelse var bra. Bedriften fikk pålegg om å la alle arbeide full tid og i krigsårene hjalp også bedriften de ansatte med brensel, lån og andre sosiale støtteordninger.

ETTER KRIGEN Lånene ble ettergitt ved krigens slutt i 1945 og årene som fulgte ble nærmest starten på en ny tid både for foreningen og bedriften. Fra 1. januar 1948 ble det innført pensjonsalder fra fylte 68 år. Fortjenesten for de ansatte var fremdeles liten, og etter en tids forhandlinger ble det, som en forsøksordning, innført produksjonspremie. Det resulterte i økt produksjon og økt premie. Bedriften gjennomførte i 1953-54 omfattende moderniseringer, noe som førte til at flere arbeidere ble sagt opp og produksjonspremien ble redusert. Avtalen om premie ble senere sagt opp av foreningen og nytt bonussystem ble innført i 1963. Nå fulgte noen aktive år for foreningen hvor endringer i produksjonen (utbygging til fullt integrert TiO2-fabrikk) med overgang til helkontinuerlig skiftarbeid, tok mye tid. To år senere, i 1966, ble malingfabrikken lagt ned og

THEIR OWN LABOR UNION The first industrial establishment on Øra dates back to 1916. During the fall of that year, the buildings of the copper extraction plant were erected. The workers, who were hired for the construction and later on the operation of the plant, soon realized the need for establishing their own labor union. As early as November 23 that same year, the necessary arrangements were made, and Øras Fabrikkarbeiderforening (Øra’s Factory Worker Union) was a fact. Karl Karlsen was elected the first chairman of the union.

Titan Arbeideforenings fane fra 1957 Titan Arbeiderforening’s banner of 1957

The lifespan of the newly established union was comparatively short, as the workers at Kronos Titan had their own union as early as 1923. Titan Arbeiderforening (Titan Labor Union) was established on December 23, 1923. Erling Bøckman became chairman of the union. The initial phase of the new union was characterized by some stormy and difficult years. The union experienced what appeared to be its darkest hour in 1929, when the company’s management reported that Titan on Øra in Fredrikstad was to be shut down and the entire production transferred to Germany. Of an initial workforce of 150 individuals, only 8 were still working fulltime on Øra. Later on, when only two workers were left, a few more were hired, and to some, this was perceived as the light at the end of the tunnel. However, the newly formed union and the company were to experience many meagre years, as it turned out. There was a continual fight for jobs, and layoffs and pay cuts were common occurrences in the 1930s. In 1938, in order to avoid further layoffs at the plant, the working time was divided in such a way that everyone worked five days a weeks. In 1940, 25 workers were engaged in the production, and during the most difficult period, the employees of Kronos Titan worked 24 hours a week. It should be noted that the management and the union were on good terms during the war years. The company was instructed to let everyone work fulltime, and it also provided the employees with fuels, loans, and other social support schemes.

AFTER THE WAR At the end of the war in 1945, the loans were cancelled, and the subsequent years practically meant a new start to both the union and the company. As of January 1, 1948 the retirement age was set at 68. The earnings of the workers were still low. Following a period of negotiations, production bonuses were introduced as an experimental arrangement, resulting in higher production volumes and bigger bonuses. In 1953–54 the company went through a comprehensive modernization program, which led to the dismissal of several workers and reduced production bonuses. The bonus agreement was later on cancelled by the union, and a new bonus system was introduced in 1963. This was followed by some active years for the union, in which 57

samtlige ansatte ble flyttet over til den nye fabrikken, som sto ferdig på slutten av året. I 1970 er et viktig år i foreningens mangeårige arbeid, da det i september måned ble innført fem-skifts arbeidsordning med full kompensasjon for nedsatt arbeidstid. På vårparten, seks år senere, ble det opprettet et eget arbeidsmiljøutvalg ved Kronos Titan A/S. Det første året behandlet utvalget 30 registrerte saker. De fleste omhandlet økt trivsel på arbeidsplassen gjennom å bekjempe støy-, støv- og gassplager.

MODERNE TID Ved inngangen til 1980-tallet hadde foreningen 154 aktive medlemmer. En av sakene som fikk mye fokus den gangen, var forberedelsen til oppstart av nabobedriften Ferriklor. Da denne bedriften skulle bruke klor i produksjonen, fikk foreningen gjennomslag for å montere et varslingssystem som ved eventuelt uhell skulle kunne høres inne i produksjonslokalene til Kronos Titan. Etter ett års drift, kunne en slå fast at driften hos «den nye naboen» ikke hadde gitt ulemper for foreningens medlemmer. Da foreningen i 1983 rundet sine 6o år, kunne en konstatere at sju av de første operatørene ved fabrikken fikk godkjent fagprøve og dermed høyere lønn. Siktemålet var å få alle gjennom i løpet av en tiårs-periode og allerede fire år senere kunne foreningen slå fast at den var på god vei til å nå målet. Det ble også svært positivt mottatt at arbeidstiden for dagansatte ble redusert med en halv time og skiftansatte fikk 14,4 flere fridager per år. 1989 er et annet viktig år i foreningens og bedriftens historie. Da ble det innført fast kontortid for klubbleder, noe som gjorde det lettere å organisere og lede foreningens arbeid. Etter mange års krevende miljøkamp ble tynnsyren fra 1. mai fraktet med egen båt til Langøya ved Holmestrand. Den første delen av nitti-årene gikk mye tid med til spørsmål rundt bemanning. Førtidspensjonering, vikarbruk og redusert overtid sto sentralt i samtalene mellom foreningen og ledelsen ved bedriften. I 1998 fortsatte dette arbeidet videre i et formalisert rasjonaliseringsprosjekt under betegnelsen «Prosjekt 98». Målsetningen med prosjektet var å redusere kostnadene slik at lønnsomhet også kan oppnås under tider med dårlige markedsforhold. Det har siden da nærmest pågått endringer og omstillinger kontinuerlig, og fagforeningen har alltid hatt et konstruktivt samarbeid med ledelsen.

changes to the production (expansion into a fully integrated TiO2 production plant), including the transition to continuous shiftwork, was a time-consuming process. Two years later, in 1966, the paint factory was shut down and all of its workers transferred to the new production plant which was finished by the end of the year. 1970 is an important year in the union’s long-lasting activity. In September that year, a five shifts working time arrangement was introduced, including full compensation for reduced working hours. In the spring, six years later, a special workplace environment committee was established at Kronos Titan A/S. During the first year, the committee handled 30 registered cases. Most of them pertained to the question of how to improve job satisfaction by combating noise-, dust-, and gas-related illness.

MODERN TIMES At the beginning of the 1980s, the union counted 154 active members. One of the issues that attracted much attention at that time was the preparations made for the establishment of the neighboring company Ferriklor. Seeing that the company’s operation included the use of chlorine, the union managed to have an alarm system installed that could be heard in the production halls of Kronos Titan in the event of an accident. After one year of operation, it was conclude that «the new neighbor» had not caused the union members any inconveniences. When the union turned 60 in 1983, it was noted that seven of the first operators at the production plant had passed their apprenticeship examinations and, consequently, obtained higher salaries. The goal was to get everyone through within a period of ten years, and already four years later, the union concluded that they were on track to reach their goal. Furthermore, the fact that working hours for daytime employees were reduced by 30 minutes and shift workers were given an additional 14.4 days off per year, was very well received. 1989 was another important year in the history of the union and the company. Union branch leaders were granted fixed office hours, an arrangement that made it easier to organize and manage the activities of the union. After many years of arduous environmental battle, waste acid was, as of May 1, shipped by the company’s own boat to Langøya just off the shore of Holmestrand. During the first years of the 1990s, a lot of time was spent on issues regarding manpower. Early retirement, the use of temporary workers, and reduced overtime were central topics during the talks between the union and the company management. In 1998, this work continued through a formalized rationalization project, called «Prosjekt 98». The goal of the project was to reduce costs in order to achieve profitable operation even in times of difficult market conditions. Since then, there have been virtually continuous changes and adjustments in progress, and the labor union has always been working constructively with the management.

Styret i Titan Arbeiderforening i 1951, da foreningens rundet 35 år. The board of Titan Arbeiderforening in 1951, when the union turned 35.

Foto fra foreningens 35års-jubileumsfest i 1951 Photography taken at the union’s 35th anniversary celebration in 1951

TIDEN SOM «MALINGSFABRIKK» (1930-60)

THE «PAINT FACTORY» ERA (1930–60)

Fabrikkanlegget sett fra vest og Glomma, på midten av 1930-tallet

DE HARDE 30-ÅRENE

The manufacturing plant in the mid-1930s as viewed from the river Glomma on the west side.

Konjunkturnedgangen kom litt senere til Norge enn til de andre europeiske landene, men kuliminerte med en landsomfattende arbeidsstans i 1931 (Menstadslaget). Virkningen av streiken fikk vi føle i lang tid også lokalt. Det var 1400 arbeidsledige bare i Fredrikstad by (3000 totalt i distriktet) og det var på nære nippet at Fredrikstad kommune måtte søke seg inn under Statens administrasjon. Ved Kronos Titan var som tidligere omtalt, produksjonen av titanhvitt lagt ned og virksomheten derfor begrenset til litt paste og ferdiglaget maling. Tiden var kort og godt inne for å ta i bruk sparekniven. Selv om antall ansatte ved bedriften ble krympet ved nedleggelse av den kjemiske delen i 1929, var det nå tid for ny nedbemanning. «Ved utgangen av 1931 hadde to damer, materialforvalteren og malermesterpropagandisten og enda to funksjonærer forlatt firmaet. I det hele tatt ble det kjørt med minimum av folk og med stor forsiktighet når det gjaldt omkostninger. Det kan kanskje høres smålig ut i velferdssamfunnet nå mange år senere, at funksjonærene den gang selv måtte betale sin formiddagskaffe – også den kaffe som måtte spanderes på tilfeldig besøkende. Servering av smørbrød var en absolutt sjeldenhet. En av våre agenter, hadde mange år senere ved en middag, moro av å fortelle hvordan han ved sitt

Fabrikkanlegget sett fra nordvest, i 1950 The manufacturing plant as viewed from the north west side, in 1950

THE GREAT DEPRESSION The economic downturn reached Norway a little later than the rest of the countries of Europe, and culminated in a nationwide work stoppage in 1931 (the battle of Menstad). The long-term repercussions of the strike were felt even locally. In Fredrikstad city alone 1,400 people were out of work (of a total of 3,000 in the region), and the municipality of Fredrikstad came close to be placed under governmental administration. At Kronos Titan the manufacturing of Titanium white was shut down, as previously mentioned, and the production confined itself to some pastes and ready-made paints. In short, the time had come for the cost-cutting axe. Even though the number of employees was reduced through the shutdown of the chemical division in 1929, the time had come for additional workforce cuts. The following account is to be found in the company’s historical records: «At the end of 1931, two women, the storekeeper, the master painter propagandist, and two other clerical employees had left the company. All in all, the plant was operated by the lowest possible number of people and with great attention to the expenses. To the welfare society of today, many years later, it may seem stingy that the clerks had to pay for their own morning coffee – even the coffee they were obliged to serve the

Arbeidere med pigmentsekker på vei fra fabrikk til kai – på skinnegående transportør i 1936

første besøk på Titan, ble tilbudt smørbrød fra kontorsjefens egen, medbrakte matpakke», står det å lese i bedriftshistoriske dokumenter.

Workers moving bags of pigment from the plant to the wharf by rail transport in 1936

Store kostnadsbesparelser ble også gjennomført eksternt. A/S Hafslund gikk med på å redusere kostnader for kjøp av strøm og kommunen måtte etter en runde i rettsapparatet avstå fra minimumsavgift på bruk av vann. En omtaksering førte til en halvering av skattetaksten for fabrikkanlegget, noe som igjen førte til reduserte utgifter til forsikringer. I årene fram til 1945 konsoliderte selskapet sin stilling, og en gjeld på drøye 3 millioner norske kroner til de amerikanske eierene ble avviklet. Bortsett fra 1930 da årsregnskapet viste et underskudd på rundt 55.000 kroner, kunne selskapet i årene fram til 1945 holde hodet over vannet med årlige overskudd.

Parti fra laboratoriet A section of the laboratory

casual visitors. Sandwiches were an absolute rarity. Many years later, during a dinner party, one of our agents had a good time telling about his first visit to Titan and how he was offered a sandwich from the office manager’s own lunch packet which he had brought along.» Even externally, substantial cost reductions were made. A/S Hafslund agreed to reduce the electricity prices, and, following a process in the legal system, the municipality was forced to withdraw the claim of a minimum tax on water consumption. A revaluation of the production plant resulted in a fifty percent reduction of the taxable value, which, in turn, led to reduced insurance costs. In the years up until 1945, the company consolidated its position, and it was released from a debt item of well over 3 million Norwegian kroner by its American owners. With the exception of 1931, when the financial statement showed a net loss of about NOK 55,000, the company managed to keep its head above water, delivering a net profit each year up until 1945.

Tapping av pigment i sekker i 1954

Filling of pigment bags, 1954

50 kilos sekker med tidovitpigment klar for lager og videre transport til kunder

50 kg bags of Tidovit pigment ready for storage and subsequent transport to the customers

Titan Co. a/s ble tildelt gullmedalje for sine produkter både under Trøndelagsutstillingen (til venstre) og under Østfoldutstillingen i 1930 Titan Co. AS was awarded gold medals for its products both at the Trøndelag Exhibition (on the left) and the Østfold Exhibition in 1930

PRODUKSJON OG SALG I den situasjonen som selskapet befant seg, var det naturlig at en ved fabrikken i Fredrikstad var på utkikk etter noe mer å gjøre. Det var da nærliggende å utvide den produksjon som allerede var i gang, og som innskrenket seg til paste og ferdiglagede siste strøks maling i hvitt, grått, gult og svart. For å unngå langvarige forsøk, ble det besluttet å inngå en avtale med innehaveren av Det Hempelske Handelshus i København, som allerede var generalagent for Titanco i Danmark. Avtalen ga fabrikken i Fredrikstad (fra 1. Januar 1930) rett til å produsere og selge Hempels skibsmalinger i Norge og til norske rederier i utlandet. I 1930 deltok Titan Co. A.S i to store utstillinger i Norge, nemlig Trøndelagsutstillingen i Trondheim og Østfoldutstillingen i Sarpsborg. Begge steder ble firmaet tildelt gullmedaljer for sine produkter. Fra 1932 gikk selskapet, som i mange år hadde kjøpt inn lakk fra andre fabrikker for å få framstilt skipsmalingen, over til å produsere de fleste lakktypene hos seg selv.

En vindusutstilling hos Reidar Olsen farvehandel i Trondheim i 1932 viser Tidovit-produktet, for alt det er verdt A window display at Reidar Olsen’s paint shop in Trondheim in 1932, showing the Tidovit product in all its glory

PRODUCTION AND SALES As a natural consequence of the situation of the company, the plant in Fredrikstad was looking for new production activities. The obvious thing to do was to expand the already existing production, which confined itself to the manufacturing of pastes and white, grey, yellow, and black top coat paints. In order to avoid time-consuming research and development, it was decided to enter into an agreement with the owner of «Det Hempelske Handelshus» in Copenhagen. Through the agreement, the plant in Fredrikstad was granted (as of January 1, 1930) the right to produce and sell Hempel’s ship paints in Norway and to Norwegian shipping companies abroad. In 1930, Titan Co. AS participated in two major exhibitions in Norway – the Trøndelag Exhibition in Trondheim and the Østfold Exhibition in Sarpsborg. Both of them awarded the company gold medals for its products. For many years, the company had purchased the varnishes required for the production of ship paints from other production

Det ble satset en del på å fremme skipsmaling som selvstendig produkt og salget steg jevnt og trutt i trettiårene til tross for krisetidene. Fra 207 tonn i 1930 til 341 tonn i 1935 og til 466 tonn i 1938 og 1939. Avtalen med Hempel opphørte imidlertid 1. april 1940. Under den tyske okkupasjonen som fulgte i årene som kom, var det ingen kontakt med flåten i utenriksfart og salget av skipsmaling ble derfor kraftig redusert.

Reklame med logo for «Tania skibsmaling» på veggen til lakkokeriet på Øra (1934) Advertisement with the «Tania skibsmaling» logo on the wall of the varnish digestion facility on Øra (1934)

TIDOVIT Inntil 1931 var blandingspigmenter blitt produsert ved den tyske fabrikken i Leverkusen. Fra det samme året ble denne produksjonen tatt opp igjen i Fredrikstad, noe som førte til kjærkommen virksomhet og bedret lønnsomhet ved bedriften. Utvidelsen av produktutvalget fortsatte. Etter lengre tids forskning kunne selskapet lansere en billigere titanhvittskvalitet for vanlig malingsøyemed – en pigmentkvalitet som skulle få stor betydning for den framtidige virksomheten. Det nye produktet som ble blandet mekanisk, ble lansert på det norske markedet som TIDOVIT i 1937. Omtrent samtidig med lanseringen av det nye pigmentet, ble det innført ny emballasje, nemlig fem lags kraftpapirsekker med 25 kilos innhold. Kundene var vant til trefat og hadde til å begynne med en viss aversjon mot papiremballasje, men trefatene forsvant og etter hvert ble alt pakket i de nye papirsekkene. Fra 1938 ble det engasjert reisende propagandister i Norge, Sverige og Danmark for å besøke handlende og forbrukere.

plants, but in 1932 it started producing most of the varnish types itself. Some efforts were made to promote the ship paint as an independent product, and despite the depression, sales were steadily increasing in the 1930s, from 207 tons in 1930 to 341 tons in 1935 to 466 tons in 1938 and 1939. However, the Hempel agreement was temporarily terminated on April 1, 1940, and during the subsequent years of occupation, the company had no contact with the foreign trade fleet. Consequently, the sales of ship paint were drastically reduced.

TIDOVIT Up until 1931, mixed pigments were manufactured at the German plant in Leverkusen. As of that year, this type of production was resumed in Fredrikstad, resulting in a welcome increase in activity and a higher profitability for the company. The product range was further extended. Following a prolonged period of research and development, the company was able to introduce a cheaper version of Titanium white, intended for ordinary painting purposes – a pigment quality that was going to have great impact on the future operation. The new, mechanically mixed product was introduced on the Norwegian market as TIDOVIT in 1937. Almost at the same time as the launch of the new pigment, a new type of packaging was introduced – five-layer kraft paper bags of 25 kg capacity. The customers, who were used to wooden barrels, initially had a certain dislike for the paper packing. But the wooden barrels disappeared, and eventually all of the pigment was packed in paper bags. As of 1938, the company hired traveling agents to visit traders and customers in Norway, Sweden, and Denmark. Following the shut-down of the unprofitable Titanium white production in the fall of 1929, very few workers were left at the plant in Fredrikstad. However, as the production of ready-made paint increased and the manufacturing of Standard A was resumed, more workers were needed when Tidovit and a type of dolomite extender were introduced in 1937. Toward the end of 1939, the number of workers reached 28, and the number of clerical employees was as high as 39. This apparently unusual combination of employees was due to the fact that the clerical employees handled sales and patent-related issues of affiliated companies as well. The high unemployment rate of the 1930s made it difficult for the previously dismissed Titan workers to get new jobs. For that reason, they were prioritized based on seniority when the company was hiring new workers. However, the company’s continuous efforts to reduce costs for the plant as a whole, ran parallel to the changes made to the manning. During the fall of 1937, a new taxable value was calculated, resulting in an annual cost reduction of well over NOK 100,000. That same year the board of directors decided to sell the company’s shares in Fredrikstad og Omegns Bank A/S, which added a few thousand kroner to the lean purse. As shown, the 1930s was a time of savings and consolidation. Considerable annual depreciation led to an improved liquidity, which was needed in connection with the comprehensive expansions of the subsidiary company Titania. 73

Store bedrifter har naturlig nok mange besøkende. Før dataregistrering ble innført, måtte alle besøkende skrive seg inn i en protokoll Large companies naturally have many visitors. Prior to the introduction of computer registration, all visitors had to sign in to a register

Etter nedleggelse av den ulønnsomme titanhvitt-produksjonen høsten 1929, var det svært få ansatte igjen ved fabrikken i Fredrikstad. Men ettersom produksjonen av ferdiglaget maling økte og produksjonen av Standard A ble gjenopptatt, var det behov for flere ansatte når produktet Tidovit og en dolomittekstender ble introdusert fra 1937. Mot slutten av 1939 var antallet arbeidere kommet opp i 28 og funksjonærtallet var helt oppe i 39. En uvanlig kombinasjon av antall ansatte, kanskje, men dette skyldtes at funksjonærer tok seg av salget og patentsaker for tilsluttede selskaper i tillegg. Under den store arbeidsledigheten som hersket i første halvdel av trettieårene, var det vanskelig for de tidligere oppsagte Titanarbeiderne å skaffe seg ny jobb. Disse ble derfor prioritert etter ansiennitet da det nå skulle ansettes flere nye arbeidere. Arbeidet med å redusere kostnader for fabrikken som helhet pågikk imidlertid hele tiden parallelt med endringene i bemanningen. Høsten 1937 ble det holdt ny skattetakst over fabrikkanlegget i Fredrikstad. Resultatet ble en årlig reduksjon på drøyt 100.000 kroner. Styret besluttet også samme året å selge sine aksjer i Fredrikstad og Omegns Bank A/S. Også det ga noen tusenlapper ekstra i en slunken kasse. Trettiårene var altså en sparingens- og konsolideringens tid for firmaet. Betydelige årlige avskrivninger ga bedre likviditet, noe som var nødvendig på grunn av store utvidelser ved datterselskapet Titania.

Spiserommet for verkstedansatte var ganske enkelt møblert med stablestoler og respatexbord The workshop employees’ lunch room was rather plainly furnished, with stacking chairs and Formica tables

Spisesalen for funksjonærer på 1950-tallet var møblert med småbord og trestoler. Den øverste bedriftsledelse satt for seg selv, bak en skjermvegg som hindret innsyn, fortelles det The clerical employees’ dining hall in the 1950s was furnished with small tables and wooden chairs. The story goes that the top management was seated in a separate area, behind a screen that prevented them from being seen by the others. 77

I tiden som malingsfabrikk ble det laget et antall plakater som ble brukt i markedsføringsarbeidet. Plakatene, som bedriften overlot til Fredrikstad Museum da Kronos Tiatan flyttet ut av sitt gamle administrasjonsbygg, er av en slik karakter at de må klassifiseres som «industrielle kunstverk». Vi har valgt å presentere fire originaler, som hver for seg representerer byrå-håndtverk fra førdigital-tid.

During the paint factory era, Kronos Titan had a number of posters made for marketing purposes. The posters, which were donated to Fredrikstad Museum when the company moved out of its old administration building, are of such a quality that they must be classified as «industrial works of art». Presented here are four originals, each representing the craftsmanship of a predigitalized era.

I de første produksjonsårene ble ferdigvarene transportert til kundene med seilskuter. Her fra kaia utenfor bedriften på Øra i 1936 During the first years of production, the finished products were transported by sailing ships to the customers. Here from the wharf nearby the company on Øra in 1936

TRANSPORT I 1920-årene ble transporten av ferdige produkter fra fabrikken på Øra til jernbanestasjonen og aktuelle brygger for videre båttransport, gjennomført med vognmann og hest. Fra 1929 ble transporten overtatt av egne folk med ny lastebil – en Chevrolet. Bilen ble skiftet ut i 1935 og som igjen ble byttet ut med en ny i 1939. Den siste ble tatt av tyskerne under invasjonen i 1940. Det ble da vanskelig å skaffe ny lastebil, men det lyktes i oktober 1940 å få tak i en halvannen tonns Opel Blitz, som gjorde tjenesten under hele okkupasjonstiden. Den ble i 1942 forsynt med en vedgassgenerator, da bensin var mangelvare under krigen. Til å drive salgsarbeidet i Norge, ble det i to år engasjert en propagandareisende med egen bil for å besøke landdistriktene i visse måneder på året. Det ble distribuert reklameplakater i butikkvinduer og tilhørende skilt på veggen utenfor utsalgene. Senere opphørte propagandareisene til alle landets hjørner og salgsavdelingen mente de måtte erstatte arbeidet med egne folk. Behovet for bil meldte seg da naturlig nok igjen. Administrerende direktør som var sterkt

R. Hendriksen og maler Klaus Karlsen i arbeid på bedriftens malerverksted i 1942

TRANSPORT

R. Henriksen and the painter Klaus Karlsen at work at the company’s paint shop in 1942

In the 1920s, the finished products were transported by horse and carriage from the plant on Øra to the railroad station or a suitable wharf for subsequent sea transport. As of 1929, the transport was carried out by designated workers and a new truck – a Chevrolet. That truck was replaced by a new one in 1935, which, in turn, was replaced by a new one in 1939. The latter was seized by the Germans during the invasion in 1940. Acquiring a new truck was a difficult task, but in October 1940, the company succeeded in getting hold of a one and a half ton Opel Blitz, which served the purpose for the duration of the occupation. In 1942, it was equipped with a wood gas generator, since gasoline was in short supply during the war. For two years the company engaged a traveling sales representative who was to travel the rural districts of Norway by his own car certain months of the year. Advertisement posters were put up in store windows, with similar signs on the walls outside the retail outlets. Later on, the nationwide promotional traveling activity was discontinued, and the sales department decided that the work had

Etter hvert ble bil mer og mer vanlig i transporten av ferdigvaer ut fra fabrikken. Her en «elegant bukett» kjøredoninger fotografert i 1952 The truck became an increasingly common means of transport of finished products from the plant. Shown in the photography is an «elegant bunch» of vehicles in 1952

preget av tingenes tilstand, var betenkt på å anskaffe ny bil. Men det ble kjøpt inn ny bil, en liten Ford junior til den svimlende sum av kroner 4000! Senere ble denne byttet inn i en Chevrolet Standard, som i januar 1937 ble avløst av en fem seters Dodge. I mars 1940 fikk selskapet en fem seters Chrysler 1939 modell. Tyskerne beslagla under invasjonen den tidligere nevnte lastebilen og en reisende bil. Selskapet fikk senere, etter «meget plunder» som det står å lese i de historiske dokumentene, riktignok erstatning for begge bilene. Under okkupasjonen var tyskerne stadig ute detter den nye Chrysleren, men den ble (smart tenkt) innredet som Røde Kors-bil til bruk for fabrikkens sanitet, og kunne derfor ikke beslaglegges! Etter hvert som produksjonen steg ved fabrikken i Fredrikstad, ble det behov for ytterligere maskiner, i tillegg til de som allerede ble anskaffet for å kunne framstille produkter etter Hempels resepter. I 1935 ble det kjøpt inn en liten mikser for produksjon av små volumer ferdiglaget maling til rederier som forlangte egne spesialfarger. Tre år senere ble det kjøpt inn en laboratoriemølle og våren 1939 ble det bevilget penger til kjøp av to blandere og en rivemølle. På høsten samme år ble det installert to nye pakkemaskiner med tilhørende silo, for pigmenter. Dette skulle vise seg å være opptakten til utvidelser i årene framover…

to be done by the company’s own people. Naturally, the need for a car asserted itself once again. The chief executive officer, who was influenced by the state of things, was highly hesitant to the idea of acquiring a new car. Nevertheless a new car was bought, a small Ford Junior for the staggering price of 4,000 Norwegian kroner! Later on that car was replaced by a Chevrolet Standard, which, in turn, was replaced by a five-seater Dodge in January 1937. In March 1940 the company acquired a five-seater Chrysler, model 1939. During the occupation, the Germans seized the aforementioned truck and a car used for travel activities. Later on the company received compensation for both the truck and the car, after «a lot of hassle» as the historical documents report. The Germans made continuous efforts to lay their hands on the new Chrysler during the occupation, but, through a smart move, it was fitted out as a Red Cross vehicle intended for the company’s medical corps. Consequently, the Germans were not able to seize it! As the production volumes at the Fredrikstad plant were gradually increasing, new machines were needed in addition to those purchased for the manufacturing of the Hempel formulas. In 1935, the company bought a small mixer for small-scale production of ready-made paints to shipping companies that requested special colors. Three years later, a laboratory grinder was bought, and in the spring of 1939 the company allocated money for the purchase of two mixers and a dispersion mill. During the fall of the same year two new pigment packaging machines were installed, together with a pigment silo. This turned out to be the prelude to further expansions in the years that followed …

Titan Co`s Ford jr. i 1935 med Erling Pehrsen på sigbrettet Titan Co.’s Ford Junior in 1935, with Erling Pehrsen on the footboard

OKKUPASJONSÅRENE Som følge av krigshandlingene var driftssituasjonen for Titan Co. meget vanskelig de første årene. Disponeringen av bankinnskudd var begrenset og kommunikasjonen internt i Norge fungerte flere steder ikke. Det samme gjaldt forbindelsen til alle de nordiske landene. Bedriften klarte etter hvert ikke å holde driften i normal gjenge og styret besluttet derfor «å gå til de innskrenkninger som forholdene krever». Midlertidige funksjonærer ble derfor sagt opp og arbeidsstokken innskrenket. Fra 1. mai 1940 kunne det dessuten bare utbetales 70 prosent lønn til ansatte, mens de resterende 30 prosent ble godskrevet hver enkelt for senere utbetaling. For å bøte på en også vanskelig forsyningssituasjon, ble det sørget for brensel til ansatte og lån til de som trengte penger til innkjøp av «livsfornødenheter». Administrasjonsrådet oppnevnt av Norges Høyesterett 15. april 1940, gjorde en ypperlig innsats for å få arbeidslivet i gang igjen samtidig som de jobbet for å holde prisene oppe. Rådet etablerte allerede i mai 1940 bestemmelser om blant annet hvordan varebytte mellom Norge og utlandet skulle foregå. All betaling skulle skje via Norges Bank og skjemaer for innførsels- og utførselsdeklarasjoner ble påbudt. Titan Co.’s salg til Danmark og Sverige og delvis også Finland, kommer etter hvert i gang igjen. Etter hvert kom det også bestemmelser om forbrukstillatelser til en rekke kjemikalier, oppsamling og bearbeidelse av smøreolje og rasjonering av disse, bestemmelser om salg av White Spirit, linolje og linoljeholdige malervarer og forbud mot bruk av fortinnet blikk til emballasje. Sistnevnte bestemmelser innvirket naturlig nok i høy grad på Titan Co.’s produksjon og salg. Innskrenkingen i bruken av

THE OCCUPATION YEARS As a result of the acts of war, Titan Co. experienced very difficult operating conditions during the initial years of the war. The company had limited access to its bank deposits, and in several areas in Norway communications were inoperative, and there was no connection to the other Northern countries. Eventually, the company was no longer able to run the operation normally, and the board of directors therefore decided «to bring into effect the production cutbacks demanded by the situation». Consequently, temporary clerical employees were dismissed and the general manning reduced. As of May 1, 1940 the company could pay the employees only 70 percent of their salaries; the remaining 30 percent were to be paid at a later date. To make up for the difficult supply situation, the employees were provided with fuel, and those who needed money for «life necessities» were granted loans. The Administration Council which was appointed by the Norwegian Supreme Court on April 15, 1940, did an excellent job making the business and industry run again, while at the same time making an effort to maintain prices at a sufficiently high level. As early as May 1940 the Council introduced regulations on, among other things, the exchange of goods between Norway and foreign countries. All money transactions had to go via Norges Bank, and the use of import and export declaration forms became mandatory. Eventually, Titan Co.’s sales to Denmark and Sweden, and to a certain extent Finland, were resumed. The authorities issued regulations on the use of a number of chemicals, on the recovery, processing, and rationing of lubricating oils, and on sales of turpentine, linseed oil and paint products containing linseed oil. In addition, the use

Maleren Bendik Riis, født i 1911 i Fredrikstad - død 1988, maler, tegner og poet. Han debuterte på høstutstillngen i 1933 og ble senere en anerkjent kunstner og ledende kollorist. Kronos Titan har dette bildet i sitt eie. Det ble malt 7.mars 1953 til en timepris av 2900 kroner og en timepris til assistent på 1940 kroner. Det vites ikke hvor lang tid det gikk med til jobben, men teksten nederst til høyre på selve maleriet, indikerer at Riis også har levert maleriet ferdig montert i ramme. Dersom Riis har fått i oppdrag å male dette for Titan, kan det tyde på at han har malt feil bygningmasse, da det jo vitterlig er nabobedriften DeNoFa og tankbiler på vei inn hovedport, som vises til høyre i bildet. Så, for å redde seg ut av det og få betalt for jobben, har han trolig malt Titan Co bak på en tilfeldig lastebil, som jo er på vei forbi bedriften... The artist Bendik Riis, who was born in Fredrikstad in 1911 and died in 1988, was a painter, illustrator, and poet. He made his debut at Høstutstillingen (The Autumn Exhibition) in 1933, and later became a recognized artist and a leading colorist. Kronos Titan is in possession of this painting. It was painted on March 7, 1953 at an hourly rate of 2,900 Norwegian kroner and an additional hourly rate of 1,940 Norwegian kroner for an assistant. It is not known how many hours it took to finish the job, but the text in the bottom right of the painting indicates that Riis delivered the painting ready framed. If Riis was commissioned to paint this one for Titan, there is reason to believe that he has painted the wrong buildings, because it is actually the tank trucks of the neighboring company, DeNoFa, that are heading through the main gate, as shown to the right in the picture. In order to wriggle out of the situation and to get paid, he probably has painted Titan Co on the back of a random truck that is on its way past the company…

Fra lakkokeriet på 1950-tallet The varnish digester in the 1950s

linoljeholdige malervarer ble etter hvert også innskjerpet. Det ble forbudt å bruke malinger med mer enn 15 prosent linolje til utvendig bruk. Innvendig ble det generelt forbudt, bortsett fra til gulv, dører og gerikter. Styret i selskapet undersøkte tidlig etter okkupasjonen muligheter for å få overført penger fra den amerikanske eieren. Da det ikke lot seg gjøre, fikk man til ordning med banker som innvilget nødvendig kassakredittlån. Kontantsituasjonen for firmaet ble etter hvert såpass bra at en kunne betale ned på gjelden og allerede ved utgangen av 1941, var alt helt innfridd. De første to krigsårene kjøpte fabrikken i Fredrikstad titanpigmenter fra fabrikken i Leverkusen, men tyskerne måtte etter hvert fordele disponible kvanta på alle de nordiske landene og fra 1. oktober ble all levering fra Leverkusen stoppet. Den 23. november 1941 var det 25 år siden selskapet ble stiftet og til tross for den vanskelige situasjonen som krigen skapte, besluttet styret å feire jubileet. Alle ansatte ble invitert til festmiddag i restaurant Bjørnen 22. november. Det var streng rasjonering på mat, men fugl og fisk var ennå fri for regulering. Hver festdeltaker måtte ta med seg to fettmerker à 10 gram (kostmerker), og en meny med fisk og gås som hovedingredienser, ble en herlig avveksling i krigstidens kosthold. Kronos Titan kunne under krigen ha gjort gode forretninger i maling, fordi den tyske Wehrmacht gjerne ville ha produsert store kvanta med

Ticomatt var en nyskapning i norsk malingsindustri og fikk derfor en meget sentral plass i Kronos Titans periode som malingsfabrikk Ticomatt was an innovative product in the paint industry and, therefore, assumed a very central position during the paint factory era of Kronos Titan

of tinplated sheet metal in packaging was prohibited. Naturally, the last-mentioned provision had great impact on Titan Co.’s production and sales. Later on, the restrictions on the use of linseed oil paints were tightened. Outdoor paint products containing more than 15 percent linseed oil were prohibited, and there was a general ban on the indoor use of linseed oil paints, except when applied to floors, doors, and casings. Soon after the end of the occupation the company’s board of directors explored the possibility of having funds transferred from its American parent company. When it turned out to be impossible, an arrangement was made in which certain banks granted the necessary line of credit. Eventually, the cash position of the company allowed for debt repayment, and already by the end of the year 1941 all loans were redeemed. During the first two years of the war the plant in Fredrikstad bough titanium pigments from the plant in Leverkusen, but eventually, the Germans were forced to divide the available amounts between all the Nordic countries. As of October 1, all deliveries from Leverkusen were cancelled. November 23, 1941 marked the 25th anniversary of the company, and despite the difficult situation, the board of directors decided to celebrate the occasion. On November 22 all employees were invited to a gala dinner at the restaurant Bjørnen. The food rationing was severe, but birds and fish were exempt regulations. Each of the dinner guests had to bring two fat coupons (food stamps) of 10 grams, and the menu, in which goose and fish were the main ingredients, was a delightful change from the wartime diet.

Selv om krigen naturlig nok satt sitt preg på virksomheten, ble det bestemt å feire bedriftens 25 års jubileum 23. november 1941 Even though the operation naturally was marked by the war, it was decided to celebrate the company’s 25th anniversary on November 23, 1941

kamuflasjemaling. Firmaet takket imidlertid nei, under påskudd av at en ikke hadde de nødvendige produksjonsinnretningene. Da freden kom var varemangelen i landet prekær. Kronos Titan startet derfor opp med å realisere gammel beholdning av sjødyroljemaling og begynte å produsere ferdiglaget maling på basis av linolje, som selskapet ble tildelt 45 tonn av før nyttår 1945. Bedriften overtok også 60 tonn maling fra tyske lagre og realiserte dette med bra fortjeneste. For å få i gang innkjøp av nødvendige råstoffer til malingog lakkindustrien i Norge, fikk ingeniør Weider i juli 1945 et halvt års permisjon for å reise til USA. Dette skjedde etter anmodning fra Maling- og Lakkfabrikkenes Forbund og Forsyningsdepartementet.

DRIFTSÅRENE ETTER 1945 Da krigen var over fryktet mange en konjunkturnedgang, fordi fabrikkene nå måtte omstille seg fra en veldig krigsproduksjon til en produksjon bare beregnet for fredelige behov. Det viste seg imidlertid at det i flere år framover var mangel på både råstoffer og ferdigvarer. Under krigen var all bygging av nyanlegg utsatt og alt vedlikehold holdt på et minimumsnivå eller rett og slett droppet. Samtidig med en kraftig etterspørsel etter mange typer varer meldte behovet seg for gjenoppbygging av skipsflåten og krigsherjede områder. Istedenfor en fryktet nedgangsperiode, fulgte en ekspansiv økonomisk høykonjunktur, som Kronos Titan også ble en del av. For å få et innblikk i forholdene ved Titangesellschaft i

Knusing av dolomitt i 1952 Crushing of dolomite in 1952

Kronos Titan was in a position to make good money on paint during the war, as the German Wehrmacht wanted a large-scale production of camouflage paint. However, the company rejected the offer under the pretext of not having the required production facilities. When peace came, the country experienced an acute shortage of goods. For that reason, Kronos Titan began realizing an old stock of paint produced from marine animal oils, and when the company was allocated 45 tons of linseed oil toward the end of 1945, it started the production of ready-made paint based on this oil. The company also took over and realized 60 tons of paint from German inventories, which yielded a handsome profit. In order to get the purchasing of the necessary raw materials for the paint and varnish production in Norway started, the engineer Weider was granted a six months’ leave so that he could travel to the USA. This was done by request of Maling- og Lakkfabrikkenes Forbund (the trade organization of the paint and varnish producers) and the Ministry of Supplies.

THE YEARS OF OPERATION FOLLOWING 1945 When the war was over, it was feared that an economic downturn would follow, as the factories had to change from large-scale war production to a production solely intended for peacetime needs. It turned out that the shortage of both raw materials and finished goods was to last for several years. During the war, the

Siloanlegget fra 1951

The silo installation in 1951

Tyskland, lyktes det i januar 1946 å få myndighetenes tillatelse til at Dr. Jebsen skulle få reise til landet. Som følge av de alliertes okkupasjon av Tyskland var det forbundet med atskillige vansker å ta seg fram og få nødvendig forpleining under reisen. Dr. Jebsen ble derfor tildelt høy offisers rang, oberst, og iført uniform kunne han blant annet få adgang til de alliertes offiserskantiner. Under senere og lignende besøk av direktør Anker og H. Hanssen, opptrådte herrene som offiserer, ja til og med deres sjåfør, fikk kapteins grad! Forsyninger av titanpigmenter til Norge og de øvrige nordiske landene tok seg ganske snart opp igjen. Først fra USA og senere fra Leverkusen. Framstillingen av blandingspigmentet Tidovit til bruk i malingproduksjonen, steg raskt i årene etter krigen og salget kulminerte i 1955. Fra begynnelsen av 1949 skjedde en endring fra selgers- til kjøpers marked. Kjøperne av industripigmenter ble mer tilbakeholdne både i Kronos Titans område og i USA. Det ble derfor lettere å få titanpigmenter fra USA, samtidig som det også ble anledning til å få betydelig større partier fra Leverkusen til lavere priser, spesielt for Norge og Sverige. Lettelsen i markedet varte ut første halvår 1950. Da brøt Koreakrigen ut og det ble nok en gang stor etterspørsel. Mangelen på pigmenter drev opp prisene, men Kronos Titan valgte likevel å holde moderate priser. Kundene satt stor pris på det, noe som senere ga selskapet goodwill i markedet. Rundt 1946-47 var det skrikende behov for maling og myndighetene ga malingfabrikkene anledning til å produsere maling av lakker, som var laget av en

Prøvelager Sample warehouse

construction of any new factory installation was put off and maintenance kept to an absolute minimum or quite simply dropped. Along with a strong demand for many types of products, the country needed to rebuild its fleet and those areas devastated by war. Instead of the feared economic downturn, the war was followed by a period of strong economic expansion, in which Kronos Titan took part. In January 1946 the company succeeded in getting the authorities’ permission to let Dr. Jebsen travel to Germany in order to gain insight into the situation at Titangesellschaft. Due to the Allied occupation of Germany, travelers were met with considerable difficulties making their way and obtaining food and shelter during the journey. Consequently, Dr. Jebsen was given the rank of a senior officer – a colonel – and dressed in uniform he gained access to the Allied wardrooms, among other things. During a similar visit at a later point, CEO Anker and H. Hansen acted as officers; even their driver was given the rank of captain! Pretty soon, the delivery of titanium pigments to Norway and the other Nordic countries picked up, initially from the USA and later on from Leverkusen. The production of the mixed pigment Tidovit, used in the manufacturing of paints, was rapidly increasing in the years following the war, and sales peaked in 1955. In the beginning of 1949 there was a shift from seller’s market to buyer’s market. Buyers of industrial pigments assumed a more reserved position, both in Kronos Titan’s target area and in the USA. As a result, it became easier to obtain

Feltet for holdbarhetstest på jordet nord for fabrikken vokste på seg opp gjennom årene. Her fra 1957 The area used for durability test in the fields north of the plant became increasingly bigger as the years went by. Picture taken in 1957

konstellasjon sildolje, kinesisk treolje og kopaler. I 1949 stoppet Fredrikstadfabrikken produksjon av paste og maling framstilt av sjødyrolje. Forbrukerne forlangte etter hvert maling med linolje som det ble lettere å få kjøpetillatelse for. Rasjoneringen av linolje i Norge ble opprettholdt helt ut 1951, lenge etter at den var opphevet i de andre nordiske landene. En nyvinning for laboratoriet og selskapet var framstillingen av en ny mattmaling, som i 1949 ble markedsført i Norge under navnet Ticomatt, kom til å ha en sentral plass i Fredrikstad-fabrikkens framtidige produksjon. Til å begynne med ble kvaliteten levert som paste framstilt på basis av såkalt «limed oil» av tallolje og treolje, og den var fri for rasjonering. Tilsatt White Spirit ga pasten en mattmaling med egenskaper som forbrukerne straks satt pris på, nemlig høy dekkevne, lett å stryke, tørket ikke for fort, ga derfor ikke skjøter og skjolder og kunne vaskes. Salget av Ticomatt økte raskt og i løpet av kort tid var den oppe i ca. 800 tonn på årsbasis. Ticomatt gjennomgikk etter hvert en rekke forandringer og forbedringer. En tid ble den framstilt med linolje og treolje som halvpaste, men senere på basis av en talloljealkyd, som fabrikken selv produserte. En rekke forskjellige sammensetninger av pigment og ekstendere har i årenes løp vært brukt for å komme fram til stadig bedre kvalitet. Ticomatt er levert både som halvpaste og ferdiglaget produkt. Ticomatt var i sin tid en nyskapning i norsk malingsindustri og vi kan nesten si at den «dannet skole» for lignende produkter fra andre malingsfabrikanter i Norge.

Automatisk fyllemaskin for maling (her Ticomatt) fra 1957 Mechanical paint filling machine (here dispensing Ticomatt) in 1957

titanium pigments from the USA, and the situation allowed for considerably larger shipments from Leverkusen at lower prices, especially when delivered to Norway and Sweden. The relief in the market lasted until the mid-1950s. At that point the Korean War broke out, and once again the demand was high. The resulting pigment shortage drove the prices up; still Kronos Titan decided to keep their prices at a moderate level. Naturally, the customers appreciated this policy which, later on, resulted in goodwill in the market. Around 1946–47 there was a glaring need for paint, and the authorities allowed the paint factories to produce paint from varnish types made from a mixture of herring oil, Chinese wood oil, and copals. In 1949 the plant in Fredrikstad discontinued the production of pastes and paints made from marine animal oils, as the consumers were asking for linseed oil paint, for which a buyer’s permit was more easily obtained. The linseed oil rationing in Norway was maintained until the end of 1951, long after it was ended in the other Nordic countries. The manufacturing of a new type of flat paint, which in 1949 was marketed in Norway under the name Ticomatt, represented a new development for the laboratory and the company that would hold a central position in the future production of the plant in Fredrikstad. Initially, this paint quality was sold as a paste based on limed oil made from tall oil and wood oil, and it was not affected by the rationing regulations. When turpentine was added to the paste, it produced a flat paint with properties immediately appreciated by the customers.

For å kunne oppnå best mulig kvalitet på malingsproduktene, var det et konstant fokus på holdbarhetstestene In order to obtain paint products of the highest possible quality, there was a constant focus on the durability tests

Ticomatt har vært et av selskapets beste malingsprodukter etter krigen og kunne sikkert ha oppnådd stort salg om det hadde blitt solgt – ikke bare i hvitt, men også i farger. Det skjedde aldri, av hensyn til landets malingsfabrikker, som var store avtakere av titanpigmenter fra nettopp Titan Co. Med årene ble kravene til titandioksidets egenskaper, så som fargekraft, glans, bestandighet mot kritning og ettergulning, finhet, dispersjonsevne, hvithet osv. stadig større. Både konsernets egne – og konkurrerende kjemikere jobbet derfor kontinuerlig med å lage forbedrede typer. Dels for generelt bruk og dels for bruk i spesielle produkter. Vi snakker mer og mer om å skreddersy pigmenter. Plastindustrien både i USA og i andre land, fikk under 2. verdenskrig og årene etterpå, et stort oppsving. Særlig ble det en stor oppsving for industrien innen området polyvinylklorid (PVC). Det amerikanske eierselskapet hadde under krigen gått inn for produksjon av to varesorter, som skulle komme til å bli gode salgsprodukter for Kronos Titan. Produktene var stabilisatorer for PVC og Bentone geldannere. Selskapet begynte å innarbeide begge produktene på begynnelsen av 1950-tallet og det viste seg raskt en stigende interesse for produktene blant flere fabrikanter. For å understøtte salget og kundeservice besluttet styret i 1953 å innrede et spesielt plastlaboratorium på fabrikken i Fredrikstad. Det ble til stor nytte under en senere introduksjon av stabilisatorer. Fram til 1959 gikk salget av disse produktene ganske så bra, men fra 1960 og utover begynte markedsforholdene for titandioksid å bli nokså vanskelige i de nordiske landene. Rikelig tilførsel og stadig prispress virket i høy grad inn på Kronos Titans

It had high hiding power, was easy to apply, did not dry too quickly and, therefore, did not leave ridges or patches of discoloration, and it was washable. Ticomatt sales increased rapidly, and soon the annual sales volume reached approximately 800 tons. Eventually, Ticomatt went through a series of changes and improvements. For a period it was manufactured as a semipaste based on linseed oil and wood oil, but later on these oils were replaced by in-house produced tall oil alkyd resins. In the course of time, a number of different compositions of pigments and extenders have been applied in order to obtain a still better product quality. Ticomatt is sold both as semi-paste and as a finished product. Once, Ticomatt was a new development to the Norwegian paint industry, and it might be held that it was a benchmark for similar products from other paint producers in Norway. Ticomatt was one of the company’s best paint products after the war, and probably would have sold in large volumes if produced in other colors than white. However, out of consideration for the domestic paint factories, which purchased large quantities of titanium pigments from Titan Co. AS, this never happened. Over the years the requirements imposed on properties such as tinting power, gloss, chalking resistance, yellowing resistance, fineness, dispersibility, whiteness, etc. were made increasingly stricter. Hence, the company’s own chemists, and those of the competitors, were making continuous efforts to produce improved types of paint, partly for general purposes and partly for the use in special products. More and more, it became a matter of tailor-made pigments.

Bedriften var flink til å synliggjøre seg – også lokalt. Her fra Bilkortesjen i Fredrikstad sentrum 17. mai 1953 The company was good at making itself seen – even locally. Here from the motorcade in downtown Fredrikstad on May 17, 1953

100

omsetning. Særlig var konkurransen merkbar fra engelske og japanske titandioksidfabrikker. Etter hvert dukket det også opp flere nye europeiske fabrikker, som på grunn av gunstige tollforhold i Skandinavia hadde et bra utgangspunkt for å etablere seg nettopp i dette markedet.

Fra bedriftens nye plastlaboratorium midt på -50-tallet From the company’s new laboratory for plastics in the mid-1950s

During and after World War II the plastic industry, both in USA and other countries, experienced a surge. The upturn was particularly strong in the field of polyvinyl chloride (PVC). During the war the company’s American parent concentrated on the manufacturing of two types of products, namely PVC stabilizers and Bentone gel formers, which turned out to be profitable sales products for Kronos Titan. The company started introducing these products in the beginning of the 1950s, and soon several other manufacturers showed an increasing interest for them. In order to support sales and provide customer service, the board of directors in 1953 decided to fit out a special laboratory for plastics at the plant in Fredrikstad, a laboratory that turned out to be of great use in connection with the introduction of stabilizers at a later point. Up until 1959 these products were selling pretty well, but as of 1960 the titanium dioxide market conditions became rather difficult in the Nordic countries. The turnover of Kronos Titan was strongly affected by a situation of abundant supply and continuous price pressure. The competition from British and Japanese titanium dioxide plants was particularly noticeable and, eventually, several new European plants appeared. The favorable customs provisions in Scandinavia provided the new plants a good starting point for establishing themselves in this very market.

101

Det hersket en ekstrem orden i bedriftens lager for paster og malinger. Her fra 1955 The warehouse, in which the pastes and paints were stored, was characterized by an extreme order. Picture taken in 1955

102

Transport av ferdigprodukter på lageret i 1951 Transportation of finished products in the warehouse in 1951

Selveste Kong Olav V besøkte bedriftens stand på utstillingen «Blest om plast» i mai 1960 His Majesty himself, King Olav V, visited the company’s stand at the «Blest om plast»(Excitement about plastic) exhibition in May 1960 103

EGET IDRETTSLAG Den organiserte bedriftsidretten i Fredrikstad kom i gang allerede i august 1937. Men da den 2.verdenskrig brøt ut og okkupasjonen var et faktum, ble det idrettsstreik og det videre arbeidet med bedriftsidretten ble stilt i bero. Like etter krigen ble arbeidet med bedriftsidretten tatt opp igjen og Kronos Titan ville være med. Men først 1. juni 1948 ble Titan Idrettslag stiftet. Lagets første styre besto av Johnny Corneliussen (formann), K. Schou Olsen (sekretær) og Ivar Krafft (kasserer). Det nystartede idrettslaget valgte å satse på fotball, skisport, orientering, skyting og friidrett. Titan Idrettslag har opp gjennom tidene betydd mye for de ansatte ved bedriften. Blant annet har det årvisse Titanløpet blitt godt kjent i bedriftsidrettsmiljøet. Idrettslaget har for øvrig hevdet seg godt i de idrettsgrener det har deltatt i og miljøet rundt TIL har alltid vært kilde til inspirasjon og glede for medlemmene.

THE COMAPANY’S OWN SPORTS CLUB Organized company sports in Fredrikstad came into existence as early as August 1937. However, when the war broke out and the occupation became a reality, there was a general strike among athletes, and further company sports activities were suspended. Shortly after the war, the activities were resumed, and Kronos Titan wanted to take part. Yet, Kronos Titan Sport Club was not founded until June 1, 1948. The first board of directors consisted of Johnny Corneliussen (chairman), K. Schou Olsen (secretary), and Ivar Kraft (treasurer). The newly founded sports club chose to concentrate on soccer, skiing, orienteering, shooting, and athletics. Over the years, Titan Idrettslag (Titan Sports Club) has meant a lot to the employees of the company. Among other sports events, the annual Titanløpet (the Titan Race) has become famous among company athletes. Moreover, the sports club has asserted itself in all the disciplines in which it has participated, and the social circle of TIL has always been a source of inspiration and joy to its members.

Titan Bedriftsidrettslag ble cupmestere i fotball 1959. Lars Kristiansen, Thor Nygren, Egil Olsen, Kjell Enghaug, Bjarne Pedersen, Roy Eriksen, Finn Jensen, Rolf Ranum, Rolf E. Carlsen, Tore Lindahl og Kjell Arne Eriksen 104

Titan Bedriftsidrettslag became soccer Cup champions in 1959. Lars Kristiansen, Thor Nygren, Egil Olsen, Kjell Enghaug, Bjarne Pedersen, Roy Eriksen, Finn Jensen, Rolf Ranum, Rolf E. Carlsen, Tore Lindahl, and Kjell Arne Eriksen

105

Et knippe deltakere fra Titan IL på Titanløpet i midt på1960-tallet. Fra venstre Harald Bjørånesset, Gunnar Wilhelmsen, Bjørn Karlsen, Egil Jakobsen, Leif Svensson og Gunnar Hermansen

106

A group of Titan IL athletes participating in Titanløpet in the mid-1960s. From the left: Harald Bjørånesset, Gunnar Wilhelmsen, Bjørn Karlsen, Egil Jacobsen, Leif Svensson, and Gunnar Hermansen

Parti fra bedriftsidrettslagets fotballbane ut mot Øraveien

A section of the company sports club’s soccer field, viewed in the direction of Øraveien

107

Deltagere fra Kronos Titan på sykkelløpet Grenserittet, i 2012

Kronos Titan employees participating in the bicycle race Grenserittet in 2012

Per Øistein Kivijärvi, Tore Johansen, Øystein Ruud, Harald Færder, Roger Johansen, Hans Petter Olsen, Trond Magnussen, Per Thoen

108

Fra venstre: Trond Magnussen, Terje Olavesen, Raymond Danielsen, Hans Petter Olsen, Harald Færder, Karsten Magnussen, Tore Johansen, Per Øistein Kivijärvi, Wenche Revhaug, Atle Mathisen, Tor Øivind Karrestad, Terje Karlsen, Pål Evensen, Per Thoen

From the left: Trond Magnussen, Terje Olavesen, Raymond Danielsen, Hans Petter Olsen, Harald Færder, Karsten Magnussen, Tore Johansen, Per Øistein Kivijärvi, Wenche Revhaug, Atle Mathisen, Tor Øivind Karrestad, Terje Karlsen, Pål Evensen, Per Thoen

109

NY TID MED INTEGRERT TIO2- FABRIKK (1960 – 1990)

NEW TIMES WITH INTEGRATED TIO2 PLANT (1960–1990)

For å kunne møte konkurransen fra de nyetablerte fabrikkene, ble det i Kronos Titans ledelse arbeidet energisk for å få fram nye prosjekter. Det ble lagt en strategi med endelig mål om å bygge en egen titandioksid-fabrikk i Fredrikstad. I februar 1960 ble det satt ned en egen komitè, som skulle finne en passende tomt, undersøke lønnsomheten i ny produksjonskapasitet og danne seg en oppfatning om «finansielle utsikter» for en ny fabrikk i Norge, Sverige eller Danmark. Komitèen reiste derfor rundt til aktuelle steder i Skandinavia, som skulle kunne være egnet for etablering av en ny fabrikk. Mens denne omfattende utredningen pågikk, ble det lansert et mindre prosjekt, nemlig å bygge en mindre fabrikk i Fredrikstad på 7000 tonn rutilpigment per år, basert på importert ubehandlet titandioksid fra andre av konsernets fabrikker. Med andre ord en etterbehandlings-fabrikk, som eventuelt senere kunne kombineres med en fullt integrert titandioksidfabrikk. En innstilling om å bygge en slik fabrikk ble avgitt i januar 1961, og i styremøte i Kronos Titan A/S i september i 1962, ble det besluttet å bygge en titanpigmentfabrikk i Fredrikstad med en kapasitet på 7000 tonn. De totale kostnadene ble beregnet til 19,4 millioner kroner. 4 millioner var egne midler, mens resten måtte finansieres eksternt. Det hadde lenge vært kjent at Kronos Titan hadde arbeidet med planer om å foreta en betydelig utvidelse av fabrikkanlegget på Øra, og da avgjørelsen forelå, ble det mye medieomtale rundt den positive beslutningen. Dagbladet skriver 14. September 1962 om en betydelig amerikansk investering; «et telegram fra New York gjennom Associated Press i formiddag forteller at den nye fabrikken skal ligge i Fredrikstad. Den skal produsere titan-pigmenter og vil få en kapasitet på 15000 tonn i året – fullt utbygget». Det heter også «at det ikke blir opplyst hva fabrikken vil koste eller hvor mange ansatte den vil få» . Fredriksstad Blad skriver i sin omtale at «omsetningverdien etter dagens priser vil ligge på vel 52 millioner kroner» . Samme avis, omtaler noe tidligere at det nå er reist en kopi av bysten av en av grunnleggerne, dr. Gustav Jebsen, på fabrikkgrunn like utenfor hovedinngangen til bedriften på Øra. Originalen befinner seg i Sokndal kommune, hvor gruveanleggene jo befinner seg. (Da administrasjonsbygget på Øra ble revet i 2014/2015, ble bysten flyttet foran inngangen til nybygget som huser verksted, lager og administrasjon.

112

In order to face the competition from the newly established plants, the Kronos Titan management was working hard to come up with new projects. A strategy was planned, in which the ultimate goal was to build a separate titanium dioxide plant in Fredrikstad. In February 1960, a special committee was formed with the purpose of finding a suitable building site, investigating the profitability of increased production capacity, and assessing the economic prospects of a new production plant in Norway, Sweden, or Denmark. The committee visited all locations in Scandinavia potentially suitable for the establishment of a new plant. Simultaneously with these extensive investigations, a smaller project was introduced envisioning the construction of a smaller plant in Fredrikstad, with an annual capacity of 7,000 tons of rutile pigment based on imported, unprocessed titanium dioxide from the other plants of the company group. In other words, it was to be a post-treatment plant which possibly could be combined with a fully integrated titanium dioxide plant at a later point. The recommendations about the construction of such a plant were presented in January 1961, and during a board meeting in Kronos Titan AS in 1962, it was decided to build a titanium pigment plant in Fredrikstad, with an annual capacity of 7,000 tons. Total costs were estimated to be 19.4 million Norwegian kroner. 4 million of these were own funds; the remainder had to be externally financed. It had long been known that Kronos Titan had been working on the plans for a substantial expansion of the manufacturing plant on Øra. When a positive decision was presented, it received much publicity in the media. On September 14, 1962 Dagbladet commented on a substantial American investment: «A telegram from New York, received through Associated Press this morning, reports that the new production plant is to be situated in Fredrikstad. It is going to produce titanium pigments, with an annual capacity of 15,000 tons – when completed.» Further, it is said that «there is no information on the cost of the plant or the number of employees needed». Fredrikstad Blad says in its account that «the market value, based on today’s level of prices, is well over 52 million [Norwegian] kroner». At an earlier point, the latter newspaper also informed that a copy of the bust of one of the founders, Dr. Gustav Jebsen, had been erected just outside the main entrance of the company on Øra. The original bust is to be found in the municipality of Sokndal, where the mines are located. (When the administration building on Øra was torn down in 2014/2015, the bust was moved to outside of the entrance of the new storage and administration building.)

113

Grunnarbeidene til den nye fabrikken er i gang

Groundwork for the new production plant in progress

Jernbinderne hadde litt av en jobb med grunnmuren til det 2700 kvadratmeter store bygget

The iron fixers had quite a job with the substructure of the 2,700 square meter building

Med stadig sterke konkurranse i markedene, ble denne beslutningen selvsagt svært godt mottatt. Det ble ganske snart innledet forhandlinger med Fredrikstad kommune om leie av tomt beliggende langs kaia ved elva, syd for Titancos gamle tomt. I august 1963 ble det undertegnet en leiekontrakt på en 68.000 kvadratmeter stor tomt med kommunen. Samtidig ble det inngått en kontrakt på levering vann og nødvendig krafttilførsel ble sikret. Opparbeidelse av tomta ble startet og deretter fulgte en intens arbeidsperiode for å få reist det 2700 kvadratmeter store fabrikkbygget. Rundt 100 personer var beskjeftiget i byggearbeidene på høsten 1963, da byggets høyeste nivå på drøye 30 meter, begynte å ta form. Byggeprosjektet førte naturlig nok med seg mange oppsiktsvekkende transporter gjennom byens gater. En av dem, en stor sylinder som skulle leveres fra Glommens mek. Verksted klarte ikke å forsere Fredrikstad-brua på tur over Glomma. Det store slepet måtte derfor snus på selve brobanen og kjøres tilbake til verkstedet. Der ble den lastet over på en pram for videretransport til kaia på Øra. Det gikk med rimelig mye forskalingsmaterialer til etablering av grunnmuren Tremendous amounts of formwork materials were needed for the substructure

Byggets høyeste nivå på over 30 meter er etablert og begge klaringstankene er installert The top level of the building, reaching 30 meters in height, is in place, and both the clarification tanks are installed 114

En av mange tungtransporter i til byggetomta, en 36 tonns tung kjele, blir tatt i land fra lekter i august/september 1965 One of many heavy cargos for the construction site, a 36 ton boiler, is unloaded from a barge in August/ September 1965

Naturally, the recent decision was very well received, what with the increasingly heavier competition. Pretty soon, negotiations with the municipality of Fredrikstad were initiated, regarding the leasing of a building site alongside the wharf by the river south of Titanco’s old plant site. In August 1963, a lease was signed for a 68,000 m2 (730,000 ft2) building site. At the same time, the company and the municipality entered into a contract on the delivery of water, and the necessary power supply was secured. Ground work was initiated, followed by a period of intense activity in order to erect the 2,700 m2 factory building. About 100 people were engaged in the construction activities in the fall of 1963, when the highest section of the building started to take on forms well over 30 meters above the ground. The building project was, naturally, accompanied by a number of sensational transport projects in the streets of the city. One of these, a large cylinder delivered by Glommens mek. Verksted (Glommen’s Machine Shop), was unable to get over the Fredrikstad bridge on its way across Glomma. The huge tow had to be turned around on the floor of the bridge and carried back to the machine shop, where it was loaded onto a barge for subsequent transport to the wharf on Øra.

115

Utstilling hos firma Trygve Larsen, Haugesund, i anledning 5. rundekamp i 1962, mellom Vard og FFK A window display at Trygve Larsen’s store in Haugesund on the occasion of the fifthround match between Vard and FFK in 1962

Med den nye tilveksten får bedriften et fabrikkområde på hele 140 mål på Øra. «Det forventes økning av antall skipsanløp på Fredrikstad havn, og en forlengelse av kaianlegget påbegynnes i disse dager», skriver NTB. Etter 14 måneders byggetid sto fabrikken, med en grunnflate på ca. 3000 kvadratmeter, ferdig. 2000 meter med betongpeler og 400 meter med friksjonspeler måtte til for å bære det nyeste og mest automatiserte produksjonsutstyret, som skulle inn i bygningsmassen på ca. 35 000 kubikkmeter. Omfattende grunnundersøkelser viste nemlig at det måtte helt ned til 45 meter for å få festet pelene til fast fjell. Det ble lagt 8 kilometer med rør for damp, vann- og prosessgang. Elektriske kabler og ledninger ble målt til ca. 30 kilometer. Fullt ferdig kom den nye fabrikken på rundt 16.5 millioner kroner, noe som var ca. 3 millioner mindre enn det bevilgningen lød på. Avgjort en fjær i hatten for dem som sto for gjennomføringen av det store prosjektet.

116

Lossing av dolomitt på Ørakaia Unloading of dolomite on the Øra wharf

With the new addition to the premises, the company had a plant site of approximately 35 acres. «The number of ships calling at the port of Fredrikstad is expected to increase, and a lengthening of the wharfage is started these days», NTB (the Norwegian News Agency) reported. After 14 months of construction works, the plant, with a base area of approx. 3,000 square meters, was finished. 2,000 meters of concrete piles and 400 meters of axially loaded piles were needed to support the newest and most automated equipment that was to be installed in a building volume of approx. 35,000 cubic meters. Extensive investigations of soil mechanics revealed that the piles had to be driven 45 meters down in order to be fixed to the bedrock. 8 kilometers of steam mains, water pipes and general process piping were installed. Power cables and wires were measured to be approx. 30 kilometers. When finished, the total cost of the new production plant amounted to about 16.5 million Norwegian kroner, which was approximately 3 million below the allocated amount. This certainly was a feather in the cap of those responsible for completing the large project.

117

Store deler av bygget er lukket med veggplater og omverdenen får et bilde av dimensjonene til den nye fabrikken

118

A major part of the building is covered with wall panels, and the outside world gets an impression of the dimensions of the new production plant

Skipsmaling var ett av mange produktområder, som Kronos leverte til markedet midt på 1960-tallet. Her en forsendelse av 23 tonn til en norsk tankbåt i Port de Bouc i Rhône-deltaet i Frankrike

Ship paint was one among many product categories supplied by Kronos to the market in the 1960s. Here a shipment of 23 tons to a Norwegian tanker in Port de Bouc in the Rhône delta in France

119

Stor festivitas og mange gjester da den nye etterbehandlingsfabrikken (hvit del) formelt ble innviet 22. april 1964 Great festivity and many visitors when the new post-treatment plant (white section) was formally inaugurated on April 22, 1964

Fabrikken ble høytidelig innviet 22. april 1964. Blant de mange prominente gjestene under innvielsen var tidligere generalsekretær i FN, Trygve Lie, nå handels- og skipsfartsminister. Administrerende direktør Erik Anker kunne fortelle «at det hadde vært sterke krefter i sving for å få den nye fabrikken lagt til Sverige, men den måten man var møtt med her hjemme, var av stor betydning.» I den forbindelse nevnte han Trygve Lie som en betydningsfull mann, som blant annet hadde klart å overbevise amerikanske interesser om at Norge var like gunstig som andre land. – Trygve Lie gav oss meget god støtte, understreket Anker. Han karakteriserte Lie som en god nordmann, som hadde gjort en avgjørende innsats for å få den nye fabrikken lagt til Øra og Norge.

120

Trygve Lie, en av datidens mest kjente nordmenn både på den nasjonale- og den internasjonale arena, var en av de prominente gjestene under åpningen av fabrikken på Øra Trygve Lie, one of the most famous Norwegians of that time, both on the national and the international arena, was among the prominent guests at the opening of the production plant on Øra

The production plant was opened with all due ceremony on April 22, 1964. Among the many prominent guests attending the opening ceremony was former UN Secretary-General Trygve Lie, at that point Minister of Trade and Shipping. CEO Erik Anker told that «strong forces had been working actively to ensure that the new plant was built in Sweden, but the way they were met here at home was of great importance.» In that context, he mentioned Trygve Lie as an important man who, among other things, was able to convince American interests that Norway was just as suitable as the other countries. – Trygve Lie gave us great support, Mr. Anker emphasized, describing Lie as a good Norwegian whose efforts to have the new plant built on Øra in Norway was of critical importance.

121

Utbyggingsplanene sto formelig i kø hos Kronos Titan og gleden var stor da det 1. mars 1965 forelå en bevilgning på 39.3 millioner kroner til realisering av Ticon 4-prosjektet The expansion plans literally waited in line at Kronos Titan, and great was the joy when 39.3 million Norwegian kroner were granted to the realization of the Ticon 4 project on March 1, 1965

VIDERE UTBYGGING Planene for en utvidelse, å bygge ferdig en fullt integrert titandioksidfabrikk, var på ingen måte lagt i møllpose. Snaue 10 måneder etter åpningen av pigment-fabrikken, vedtok styret å gjøre alvor av planene. 1. mars 1965 forelå en bevilgning på 39.3 millioner kroner til det som fikk betegnelsen Ticon 4. Et integrert anlegg, ville åpne opp for en kapasitetsøkning til 15.400 tonn per år og gi beskjeftigelse for 150 personer. Det ble gjort en avtale med A/S Borregaard om leveranse av 68.000 tonn svovelsyre over ti år. Byggingen av det nye anlegget fikk støtte og egen byggeleder fra gruveselskapet Titania. På ingeniørsiden ble det hentet inn folk fra konsernet både i USA og Tyskland. Fabrikken ville bli den mest moderne i sitt slag i Europa og skulle stå ferdig til bedriftens 50-års jubileum i november 1966. Innen den fullt integrerte fabrikken skulle startes opp måtte det gjøres en stor personaljobb. Ikke bare det at 130 medarbeidere skulle ansettes, de måtte også ha den nødvendige kunnskap for å drive en produksjonsprosess med høy automasjonsgrad. Etter initiativ fra bedriften ble det satt i gang en ny kjemisk-teknisk linje ved Fredrikstad yrkesskole. Men det var ikke bare operatører som ville trenge opplæring. Flere ingeniør-team deltok på flere ukers spesialopplæring ved utenlandske søsterselskaper og totalt sett kostet opplæringsprogrammet betydelige pengebeløp. Medregnet funksjonærer ville bedriften i full drift nå få 3-350 ansatte. Produksjonen, som ville bli basert på helkontinuerlig drift, ville på grunn av høy automasjonsgrad bare få 25 personer per skift, altså totalt 100 ansatte.

122

Riktignok er profilering et kjent markedsføringsbegrep i vår tid, men Kronos Titan var som en del av et internasjonalt konsern, tidlig ute med stilriktig profil på både egen bil og sjåfør! Image-building is indeed a familiar marketing concept in our time, but Kronos Titan, as part of an international group, was early to adopt a stylish profile both for its own van and driver!

FURTHER EXPANSION The plans for an expansion – to complete a fully integrated titanium dioxide plant – were by no means stowed away. Barely 10 months after the inauguration of the pigment plant, the board of directors decided to carry out the plans. On March 1, 1965, 39.3 million Norwegian kroner were allocated to a project named Ticon 4. An integrated installation would make it possible to increase the annual capacity to 15,400 tons and give work to 150 people. An agreement was made with A/S Borregaard on the delivery of 68,000 tons of sulfuric acid over a period of ten years. The construction of the new installation gained support and its own construction manager from the mining company Titania. Engineers were brought in from the company group both in the USA and Germany. The plant would be the most modern of its kind in Europe, and was to be completed in time for the company’s 50th anniversary in November 1966. Before the start-up of the fully integrated plant, a lot of work had to be done on the staff side. Not only did the company have to hire 130 employees; these people also needed the skills necessary to run a highly automated production process. On the initiative of the company, a new chemical-technical course of study was introduced at Fredrikstad yrkesskole (Fredrikstad Technical College). But not only the operators needed training. Several teams of engineers received special training by fellow subsidiaries abroad, and the total cost of the training program was considerable. At full operation the company would now have 300–350 employees, clerical employees included. Due to a high level of

123

Et produkt går over i historien; 8. juli i 1966 ble de siste spannene med skjøtemasse pakket for salg A product passes into history: On July 8, 1966, the last buckets of joint filler were packed for sale

Det nye byggeprosjektet ble startet straks etter bevilgningen og rundt 1. juli var det rammet ned 19 kilometer med trepeler og 2.3 kilometer med betongpeler. Så fulgte støping av betongkjeller, oppsetting av stålkonstruksjoner, støping av etasjeskillere og fundamenteringer før vegger og tak begynte å komme på plass. Mye av håndtverkertjenestene ble kjøpt fra firmaer i Fredrikstad og Oslo-området. I tillegg ble hele 60 tanker av ulikt slag, bestilt ved mekaniske verksteder i Fredrikstad og Sarpsborg. Avisene fra 15. mars 1966 forteller om transport av en av tankene, som veide 12 tonn, 4 meter i diameter og hadde en maks lengde på 5 meter. Tanken ble først sendt med båt fra Fredrikstad til Drammen og derfra med spesialbil til Mjøndalen om natten. Hvorfor? Jo, for tanken skulle brukes til oppbevaring av syre og skulle belegges innvendig med gummi, for å unngå opptæring. «Før tanken sendes tilbake til Fredrikstad samme veien som den kom, blir den finpusset av øvede spesialarbeidere» , står det å lese i gamle avisutklipp. Spesialutstyr til den nye fabrikken, ble i stor utstrekning bestilt i Tyskland, etter erfaringer gjort ved søsterbedriften i Leverkusen.

124

Et håndfast bevis (rapport til Leverkusen) på at første oppslutning med 10 tonn ilmenitt er levert fra den nye, fullt integrerte titandioksidfabrikken på Øra A tangible proof (a report addressed to Leverkusen) that the first digestion, containing 10 tons of ilmenite, has been delivered from the new, fully integrated titanium dioxide plant on Øra

automation, the production, which was to be based on round-the-clock operation, would be run by only 25 persons on each shift, amounting to a total of 100 persons. The new building project was launched immediately after the allocation of funds, and by July 1, about 19 kilometers of wooden piles and 2.3 kilometers of concrete piles had been driven into the ground. Then began the pouring of the concrete cellar, installation of structural steel works, pouring of floor slabs, and laying of foundations, before the walls and coverings were put in place. The craftsman services were to a large extent bought from companies in Fredrikstad and the Oslo region. I addition, as many as 60 tanks of different kinds were ordered from machine shops in Fredrikstad and Sarpsborg. On March 15, 1966 the newspapers describe the transport of one these tanks with an overall length of 5 meters, weighing 12 tons and with a diameter of 4 meters. The tank was shipped by boat from Fredrikstad to Drammen, and then by a special-purpose truck to Mjøndalen during night. Why? Because it was an acid storage tank that had to rubber-lined in order to prevent corrosion. «Before the tank is shipped back to Fredrikstad the way it came, it is given a finishing touch by skilled workers,» the old newspaper clippings read. The special equipment for the new plant was to a large extent ordered from Germany, based on knowledge gained at the fellow subsidiary in Leverkusen.

125

DRIFTSÅRENE FRAM TIL 1970 Som tidligere omtalt her i boken, hadde selskapet hatt et raskt voksende salg fra årene etter krigen, bortsett fra et par tilbakeslag for årene 1952 og 1957. Den sterke stigningen i omsetningen gjaldt både produktene fra fabrikken i Fredrikstad og produkter solgt på vegne av tilsluttede selskaper. Når det gjaldt malinger og paster nådde imidlertid omsetningen en topp rundt 1955, for deretter å gå gradvis tilbake. Etter en grundig vurdering av situasjonen basert på en analyse som ble foretatt innen eget selskap, besluttet ledelsen i 1965 å legge ned produksjonen av maling, paste, lakk og beleggsmasser fra høsten 1966, da den fullt integrerte titandioksid-fabrikken ble igangkjørt. Det eneste «gamle» produktet som en inntil videre ville beholde parallelt med TiO2-produksjonen, var fremstillingen av blandings-pigmenter, som fortsatt skulle produseres i det gamle anlegget. Anlegget for produksjon av malinger og paster ble etter hvert demontert. Maskiner og utstyr som fremdeles var brukelig, ble solgt. Beslutningen om å legge ned produksjonen av paster og malinger, var svært vanskelig å ta. Bedriften hadde gjennom mange år blitt godt kjent for sine produkter, som brukerne fort ville savne dersom produksjonen ble lagt ned. Men å fortsette fremstillingen av produktene, ville medføre store investeringer, samtidig som å konkurrere med egne kunder ikke ville være særlig tilfredstillende.

126

THE YEARS OF OPERATION UP UNTIL 1970 As previously mentioned in this book, the company experienced rapidly increasing sales volumes in the years following the war, with the exception of a couple of setbacks in 1952 and 1957. The high turnover growth rate applied both to the products from the plant in Fredrikstad and to products sold on commission for affiliated companies. As for paints and pastes, however, the turnover peaked around 1955 and then gradually dropped. In 1965, following a thorough evaluation of the situation based on an internal analysis, the management decided to discontinue the production of paint, paste, varnish, and coating materials as of the fall of 1966 when the fully integrated titanium dioxide plant was started up. The only «old» products that the company wanted to keep, until further notice and in parallel with the TiO2 production, were the mixed pastes, which still were to be manufactured in the old production plant. Eventually, the production facility for paints and pastes was dismantled. Still serviceable machines and equipment were sold. The decision to discontinue the production of paints and pastes was a very tough one. Over the years the company had become renowned for its products, products which the customers soon would come to miss if the production was to be shut down. However, in order to continue the manufacturing of these products, large-scale investments would be required. Furthermore, competing with the company’s own customers was not considered a satisfactory situation.

127

Den nye fabrikken sett fra nordsiden The new production plant, as viewed from the north side

Allerede 9. november 1966 gikk det første parti med titandioksidpigmenter fra den nye fabrikken. Det var Fred. Olsens M/S Brio som lastet et parti pigmenter til England. Innkjøringen av den nye fabrikken, ble starten på en helt ny epoke i selskapets historie. Utgave nr. 3 – 1966 av husorganet Ticoposten, sier litt om dette: «Prosjekt Ticon 4 er nå fullført, noe som vil medføre en betydelig utvidelse av firmaets virksomhet. Flere enn 100 mennesker går i disse dager gjennom inngangsporten mot nye arbeidsplasser i vår integrerte titandioksid-fabrikk. Det å være med på noe nytt, og å være med fra begynnelsen, er alltid interessant. Mange vil sikkert bli inspirert av dette og derved oppnå gode resultater og trivsel i sitt arbeid. For andre kan dette nye føre til en vanskelig omstillingsperiode, særlig for dem som i mange år har hatt sitt virke i vel innarbeidede arbeidsplasser i papir- og skotøyindustrien, eller i vår egen malingfabrikk. Vi har imidlertid alle et felles mål: En trygg og trivelig arbeidsplass til gagn for oss selv og vår familie» .

128

Fred. Olsens M/S Brio som lastet et parti pigmenter til England Fred. Olsen’s cargo ship M/S Brio, heading for England

As early as November 9, 1966 the first batch of titanium dioxide pigment was shipped from the new plant by Fred. Olsen’s cargo ship M/S Brio, heading for England. The running-in of the new plant marked the beginning of a completely new era in the history of the company. Issue no. 3, 1966 of the in-house journal Ticoposten says a few words about this: «By now, Project Ticon 4 is finished, bringing along a considerable expansion of the company’s activities. These days, more than 100 people walk through the entry gate on their way to new jobs in our integrated titanium dioxide plant. To be part of something new, to be in on it from the very beginning always is interesting. A lot of people surely will be inspired by this and, therefore, achieve good results and experience job satisfaction. To others, especially those who for many years have been working in established positions in the paper industry, footwear industry, or our own paint factory, this new situation may cause a difficult period of adjustment. However, we all have a common goal: A secure and pleasant place of work, for the good of ourselves and our families.»

129

To store begivenheter kunne feires samtidig, nemlig innvielse av ny fabrikk og bedriftens 50 års jubileum Two great occasions could be celebrated at the same time, namely the inauguration of the new production plant, and the company’s 50th anniversary

NY FABRIKK OG 50-ÅRS JUBILEUM Samtidig med inngangkjøring av ny fabrikk ble det tid til å markere selskapets 50-års jubileum. 60 gjester med representanter for 11 nasjoner deltok under markeringen 25. november på Hotel City i Fredrikstad. Tre dager senere var det storstilt Titanfest for ansatte i DeNoFa-Lilleborgs velferdslokaler. Med 400 mennesker til bords ble det en minnesrik begivenhet. Selskapet kunne nå se tilbake på fullførte investeringer på til sammen 65 millioner kroner, og det var bare å ta fatt på hverdagen igjen.

130

Gjester fra inn- og utland var samlet på Øra for å markere oppstart av den integrerte fabrikken (legge merke til at en av bussene som ble benyttet, normalt hadde sin rute på strekningen Fr.stad - Skjerviken!)

Visitors from home and abroad were gathered on Øra to mark the startup of the integrated production plant (notice that one of the buses used, normally was employed on the Fredrikstad–Skjærviken bus service!)

NEW PRODUCTION PLANT AND 50TH ANNIVERSARY In the running-in period of the new plant, the company had time to celebrate its 50th anniversary. 60 invited guests and representatives of 11 nations participated in the commemoration on November 25 at Hotel City in Fredrikstad. Three days later there was a grand Titan party for the employees in the welfare hall of DeNoFa-Lilleborg. The 400 people at table made the party a memorable event. The company could look back on the completion of investments of a total of 65 million Norwegian kroner, and once again the time had come to get to grips with the everyday tasks.

131

En skjematisk framstilling av sulfatprosessen (rundt 18 trinn fra start til mål) basert på det svarte mineralet ilmenitt, som kommer fra søsterselskapet Titania AS i Rogaland A schematic of the sulfate process (about 18 stages from start to end), based on the black mineral ilmenite supplied by the fellow subsidiary Titania AS in Rogaland

Oppsettet gir en forklaring på hvorfor nettopp TIO2-partikkelen som Kronos Titan har som utgangspunkt for sin produksjon, er særlig godt egnet som hvitt pigment This presentation explains why just the TiO2 particle, on which Titan is basing its production, is particularly suitable for the manufacturing of white pigment

TiO2 partikkelen – hvorfor har den de unike egenskapene ? TiO2 kjerne -ren titandioksid

Organisk overflatebehandling (Trimetylol propan)

Refraktiv index RI = 2,7 (Spesifikk lysbrytningsevne) Vann – H2O har til sammenligning RI på 1,3 Diamant har RI på ca. 2,4

• Titandioksid - TiO2 har høyest lysbrytning av alle kjente materialer og egner seg derfor best som hvitt pigment. Lysbrytning gir bl.a. dekkevne til maling og tynn plastfolie. Det vil si at lyset spres og reflekteres innen det når igjennom til underlaget. • Partikkeldiameteren på ca. 0,25 my er funnet å være den størrelsen som gir høyeste lysbrytning • Partikkelen er nesten alltid belagt med andre uorganiske materialer for å forsinke UV strålenes nedbrytning av alt organisk materiale. Selve TiO2 kjernen som gir dekkevnen, er fotokatalytisk aktiv og forsterker dermed sollysets nedbrytning av underlaget. Dette kan være f.eks treverket i et hus eller støtfangeren på en bil, men også malingen eller plasten som inneholder TiO2 partiklene må beskyttes mot lysnedbrytning ved a t Ti O2 p a r t i k l e n e g i s e n u o r g a n i s k overflatebehandling. • Den organiske overflatebehandlingen gjør partikkelen bedre blandbar med vann og organiske væsker som løsemidler og polymerer

132

Uorganisk overflatebehandling med aluminium og silisium-, eller zirkonium oksider

Partikkel diameter 0,2 – 0,3 my

Mange viser stor interesse for det nye fabrikkanlegget. Her er det rundt 100 malingog lakkteknikere som besøker bedriften i november 1967 Many people show great interest in the new manufacturing plant. In this case, about 100 paint and varnish technicians is visiting the company in November 1967

Lossing av ilmenitt på Øra-kaia midt på -60-tallet Unloading of ilmenite on the Øra wharf in the mid-1960s

133

Ved fabrikken ble nå ilmenittkonsentratet behandlet med svovelsyre fra Borregaard. I prosessen ble oksidene i ilmenittkonsentratet omdannet til vannløselige sulfater. En vesentlig del av jernsulfatet ble tatt ut av løsningen ved krystallisering og filtrering. Jernsulfatet kunne anvendes til ulike formål, blant annet til rensing av kloakkvann, noe som skulle vise seg å bli meget aktuelt i tiden som kom. Det ble produsert titandioksid med to forskjellige krystallformer: Rutil og anatas. På grunn av høyere lysbrytningsindeks er rutil titandioksid bedre dekkende og har høyere fargekraft enn anatas. Dessuten har titandioksid med rutil struktur bedre fotokjemisk stabilitet. (se egen sak om TiO2-partikkelen). Forskjellen viser seg i praksis gjennom at utendørs maling med rutilpigmentet kritter mindre og er mer holdbar enn tilsvarende maling med anatas titandiosyd. På grunn av relativt store kostnader ved oppstart av den nye fabrikken, omplassering av ansatte og endringer i produksjonsopplegget, og til dels lave priser ble 1966 et vanskelig år. Selskapets regnskap viste da også et underskudd på 3.8 millioner kroner, som var det største årstap bedriften hadde hatt i nyere tid. Også de kommende to årene ble vanskelige, på grunn av lav etterspørsel og prispress på hovedproduktet titanpigmenter. Det viste seg etter hvert at pigmentfabrikkens kapasitet med 14000 tonn titanpigment per år, var i laveste laget for å kunne gi et gunstig økonomisk resultat på sikt. Ledelsen fant det derfor snart nødvendig å undersøke mulighetene for en utvidelse av produksjonskapasiteten. Med fabrikkens beliggenhet på en relativt stor tomt ved kommunal kai, var det rasjonelt å skipe ferdige produkter og motta råstoffer direkte med skip. Alt lå derfor til rette for en utvidelse av fabrikken.

134

At the plant the ilmenite concentrate now was treated with sulfuric acid from Borregaard. During the process the oxides of the ilmenite concentrate were transformed into water-soluble sulfates. A substantial part of the iron sulfate was extracted from the solution by crystallization and filtering. Iron sulfate could be used for sewage treatment, among several other things – a field of application that was to be of great importance in the time ahead. Titanium dioxide of two different crystalline forms were produced, rutile and anatase. Due to its higher refractive index, the rutile form of titanium dioxide has a higher hiding power and tinting power than anatase. Furthermore, the rutile form has a higher photochemical stability (see separate discussion of TiO2 particle properties). In practice, these distinctions make the rutilebased outdoor paints more durable and less prone to chalking than similar paints made from the anatase form of titanium dioxide. Due to the relatively high costs in connection with the start-up of the new plant, the redeployment of employees, and the altering of the production layout – and, to a certain extent, low prices – 1966 became a difficult year. The company’s financial statements showed a net loss of 3.8 million Norwegian kroner, which was the highest annual loss in the company’s recent history. The following two years also turned out to be difficult because of low demand for and price pressure on the company’s main products, titanium pigments. Eventually, it became apparent that an annual capacity of 14,000 tons of titanium pigments was somewhat too low to achieve long-term positive financial results. Consequently, the management soon deemed it necessary to investigate the possibility of expanding the production capacity. Since the plant was situated on a relatively large building site nearby a municipal wharf, the reasonable solution was to ship the finished products by boat and have the raw materials delivered directly by ship. Thus, everything was set for an expansion of the plant.

135

Myndighetskontakt hører med når store industribedrifter er i en rivende utvikling. Her er representanter fra Industridepartementet på besøk Contact with the authorities is a part of the game when large manufacturing companies progress by leaps and bounds. Here some representatives of the Ministry of Industry is visiting

STØRRE KAPASITET På møte 13. mars 1969 orienterte ledelsen styret om utarbeidede planer for en mulig fordobling av fabrikken fra 1. januar 1972. Det ville kreve en investering på 50 nye millioner kroner. Inntil detaljene for utvidelsen var helt klarlagt, ble det foreslått en mindre utvidelse på 25 prosent, til en investeringskostnad på 8.5 millioner kroner. I et nytt styremøte et halvt år senere, godkjente styret en prosjektert utvidelse av produksjonskapasiteten for pigmentfabrikken fra14000 til 17000 tonn per år. En investering på 7 millioner kroner. Arbeidene ble satt i gang ganske omgående, og utvidelsen var et faktum allerede i midten av desember 1970. Til tross for sterk konkurranse fra utenlandske produsenter ble 1969 et godt år for bedriften. Omsetningen økte fordi hele årsproduksjonen av titandioksidpigmenter var solgt. Ved årets slutt var lagerbeholdningen vesentlig redusert. 75 prosent av omsetningen det året kom fra eksportmarkedene. Titan innførte høsten 1970 en ny 5-skiftsplan, som vakte nasjonal interesse da den ble presentert. Den nye skiftordningen ga skiftoperatørene på helkontinuerlig skift store fordeler. Ordningen ga 40 timers arbeidsuke, mer sammenhengende fritid lagt til mer beleilig tidspunkt på døgnet, samtidig som det ble gitt full kompensasjon for tapt skiftgodtgjørelse. Bedriften fikk det lettere med å dekke opp for ferie om sommeren med erfarne folk og sparte samtidig

136

Kulemølle for nedmaling og tørking av ilmenitt Ball mill for crushing and drying of ilmenite

INCREASED CAPACITY During a meeting on March 13, 1969 the management informed the board of directors about the plans made for a possible doubling of the capacity as of January 1, 1972. The expansion would require a further investment of 50 million Norwegian kroner. As all the details of the expansion plans were not yet completely clarified, a smaller, 25 percent expansion was suggested at an investment cost of 8.5 million Norwegian kroner. During another board meeting six months later, the board of directors approved a projected expansion of the annual pigment production capacity from 14,000 to 17,000 tons. This meant an investment of 7 million Norwegian kroner. Construction works were started almost immediately, and already in mid-December 1970, the expansion was finished. Despite hard competition from foreign producers, 1960 was a good year for the company. The turnover was high because the annual production of titanium dioxide pigment was sold in its entirety by the end of the year, which led to a considerable reduction of the inventory. 75 percent of the sales revenue that year came from the export market. In the fall of 1970, Titan introduced a five-shift system that attracted nationwide attention when presented. The new shift system afforded the continuous shift workers great benefits, such as 40-hour work-week and more continuous time

137

kostnader på innleie av ferievikarer. Den nye skiftordningen ble sett på som en mønsterplan for mange industribedrifter og Titan ble i mediene kjent for sitt arbeid med å åpne alle informasjonskanaler mellom ansatte og ledelse i det daglige virket. Fortsatt fokus på kapasitetsutvidelser viste seg å være ganske så viktig, da salget av pigmenter stadig økte. I 1972, da selskapet endret navn fra Titan Co. A/S til det mer moderne Kronos Titan A/S, nådde fabrikken en kapasitet på 18.500 tonn. Behovet for ytterligere kapasitetsutvidelser gjorde at det ble besluttet en videre utvidelse til 20.000 tonn. Kort tid etter ble det behov for ytterligere kapasitet. Med en styrebeslutning om å øke til 25.000 tonn, ble det behov for ny utslippstillatelse både til luft og vann. Da tillatelsen forelå i juli 1974, ble det satt i gang et prosjekt med investeringer for drøye 25 millioner kroner. Arbeidet med dette prosjektet ble satt i gang omgående. Fabrikkbygget måtte igjen utvides og det ble anskaffet en glødeovn nr. 2, en sandmølle, en oppslutningstank og en filterpresse. Det viste seg vanskelig å nå det nye produksjonskvantumet og først etter en del tilleggsinvesteringer, ble det i overgangen til 1982 mulig å nå full kapasitetsutnyttelse. Full utnyttelse av kapasiteten betød lavere produksjonskostnader per tonn og større fortjeneste på det som ble solgt. Konkurransen fra store utenlandske produsenter var fortsatt sterk, og i de første årene var det vanskelig å øke salgsprisene til et tilfredsstillende nivå for selskapet. Fra omkring midten på 1980-tallet økte imidlertid etterspørselen etter pigmenter i flere og flere markeder, og det ga muligheter for en sakte, men sikker prisøkning. Salgskvantumet i de forskjellige markedene var likelig fordelt mellom de nordiske landene og de oversjøiske markedene.

138

off at more convenient times of the day, and the workers were fully compensated for loss of shift allowance. It became easier for the company to obtain skilled workers during the summer holidays, which, in turn, led to reduced costs connected to the hiring of holiday substitutes. The new shift system served as a model to many manufacturing companies, and Titan became known through media for its efforts to open every information channel between the employees and the management on an everyday basis. A continuous focus on capacity expansion turned out to be rather important, as the sales of pigments were constantly increasing. In 1972, when the company changed its name to Kronos Titan A/S, the plant reached an annual capacity of 18,500 tons. Still, there was a pressing need for further expansions, and it was decided to increase the capacity to 20,000 tons. Soon after this, the need for a further expansion presented itself once again. When the board of directors decided to increase the capacity to 25,000 tons, the company needed a new discharge permit, both to air and water. After obtaining this permit I July 1974, a new project was initiated at an investment cost of well over 25 million Norwegian kroner. Construction activities were started immediately. The factory building had to be enlarged once again, and an additional rotary kiln, a sand mill, a digestion tank, and a filter press were acquired. Reaching the new production volume turned out to be difficult, and not until the beginning of 1982, following some additional investments, full capacity utilization was achieved. This meant reduced production costs per ton and higher profit on sale. The competition from foreign producers was still strong, and in the first years, the company found it difficult to raise the prices to an acceptable level. However, in the mid-1980s and onward, the demand for pigments was increasing in more and more markets, which made a slow yet steady price increase possible. Sales volumes were evenly distributed among the Nordic and the overseas markets.

139

140

Jernsulfatet, som er et biprodukt ved TiO2produksjonen, er velegnet til rensing av kommunalt avløpsvann Iron sulfate, which is a by-product in the manufacture of TiO2, is suitable for municipal wastewater treatment 141

CO-PRODUKTER Den nye avløpskonsesjonen som selskapet fikk i 1974 i forbindelse med kapasitetsutvidelsen til 25.000 tonn, forutsatte drastiske reduksjoner i utslipp til vann etter 10 år. Jernsulfatet som er et biprodukt ved TiO2-produksjonen, skulle vise seg å bli velegnet til rensing av kommunalt avløpsvann. For å møte kravene i konsesjonen om reduksjon av utslipp til Glomma, satte selskapet i gang å opparbeide nye markeder for omsetning av jernsulfat. Etter å ha installert et tørke- og granuleringsanlegg, kunne produktet selges både i tørket og granulert form. Markedet var i første omgang Skandinavia. Blant annet leveranser til de største renseanleggene i Stockholmsregionen. Etter en tid kom det også i gang noe eksport til oversjøiske markeder som Canada og USA. Jernsulfatet, som er toverdig, viste seg ikke å kunne brukes i alle typer renseanlegg, og nok en viktig avtaker til produktet ble det svenske selskapet Ferriklor AB. I 1979 ble det laget en avtale på 20 år med selskapet, om levering av jernsulfat som råstoff til Ferriklor-selskapenes produksjon. Samtidig ble det inngått en avtale med bedriften om framleie av en tomt for bygging av et eget anlegg for framstilling av klorert jernsulfat. Kronos Titan A/S fortsatte sitt arbeid for å bringe driften i mer miljøriktig retning. Neste skritt i så måte ble en energiavtale med Fredrikstad og Omegn Avløpsanlegg (FOA) i desember 1981 om levering av damp. Det ble derfor satt i gang bygging av dampledning fra FOA til Titan, med videreforgrening til DeNoFa, som også undertegnet en egen dampavtale med det kommunale avløpsanlegget. De første dampleveransene til Titan kom i gang i desember 1984. Bruk av damp fra FOA ga en besparelse på 1 til 2 millioner kroner i året, i forhold til egenproduksjon basert på tradisjonell olje. Kronos Titan AS i Fredrikstad har gjennom alle år levert titandioksid kun som tørr vare. Henvendelse fra en av bedriftens svenske kunder, førte til at det ble satt i gang et utviklingsprosjekt for å kunne levere pigmentslurry (titandioksid utrørt i vann). Gjennom et samarbeid med Langereds Färg i Karlstad

142

CO-PRODUCTS The new effluent discharge license that the company obtained in 1974, when the capacity was increased to 25,000 tons, presupposed a drastic reduction of discharge to water after 10 years. Iron sulfate, which is a byproduct of the TiO2 manufacturing process, turned out to be suitable for municipal wastewater treatment. In order to fulfill the demands of the license regarding discharge to Glomma, the company started preparing new markets for iron sulfate trade. After installing a dryer and a granulator, the product could be sold both as powder and granulate. In the first phase, Scandinavia was the target market, and the largest wastewater treatment plants in the Stockholm region were among the buyers. After a while, some exports to overseas countries, such as Canada and USA, were started. The divalent iron sulfate produced turned out not to be suitable for all types of treatment plants, and the Swedish company Ferriklor AB became yet another important buyer of the product. In 1979, Kronos Titan and the Swedish company entered into a 20-year agreement on the delivery of iron sulfate as a raw material to Ferriklor’s production activities. At the same time, they made an agreement on the construction of a separate production plant for the manufacturing of chlorinated iron sulfate. Kronos Titan A/S continued its work to lead the production in a more environmentally sound direction. The next step in that area was an agreement with Fredrikstad og Omegn Avløpsanlegg (FOA) in December 1981 on the delivery of steam. The installation of steam mains from FOA to Titan was started, with a branch pipeline leading to DeNoFa, which signed a separate steam agreement with the municipal wastewater treatment plant. Titan received its first steam delivery in December 1984. Using steam from FOA instead of self-produced stream based on traditional oils meant annual cost savings of 1–2 million Norwegian kroner. Throughout the years, Kronos Titan AS in Fredrikstad had provided titanium

143

Bedriften fikk store økonomiske utfordringer, da myndighetene krevde fullrensing av fabrikken og planer for nok en produksjonsutvidelse ble diskutert The company met with greater economic challenges when the authorities required total waste treatment throughout the production plant, and yet another production expansion was discussed

kunne en imøtekomme kundehenvendelsen om slurry, som ble pumpet rett fra dispergeringskar til en tankvogn utenfor fabrikklokalet. Etterspørselen tok seg ganske raskt opp og for å unngå venting ble det bygget en 40 tonns syrefast lagertank, som effektiviserte oppfyllingen av tankbilene. Det nye produktet ble godt mottatt og tilførte bedriften inntekter på rundt 50 millioner kroner de fire første årene med leveranser. En annen type produktutvikling som foregikk midt på -80-tallet var rettet inn mot den raskt voksende oljeindustrien. Gjennom selskapet Abbey Chemicals i Skottland ble Kronos Titan A/S leverandør av Bentone geldannere i forbindelse med utvinning av olje og gass på den norske kontinentalsokkelen.

144

dioxide exclusively as a dried powder. However, a request from one of the company’s Swedish customers led to the start-up of a development project aiming at the manufacturing of pigment slurry (titanium dioxide dispersed in water). Cooperating with Langereds Färg in Karlstad, the company was able to meet the request for slurry, which was pumped directly from the dispersion tank to a waiting road tanker outside the production hall. The demand for slurry was rapidly increasing, and in order to avoid delays a 40 ton, stainless steel storage tank was built which made the loading of the tankers more efficient. The new product was well received and provided the company with additional revenues of about 50 million Norwegian kroner over the first four years of delivery. There was another type of product development going on in the 1980s, aimed at the rapidly growing oil industry. Through the company Abbey Chemicals in Scotland, Kronos Titan A/S became the supplier of Bentone gel formers which were used in the oil production on the Norwegian continental shelf.

145

Nytt elektrofilter ble installert i november 1989. Hensikten var å få en optimal renseeffekt av gassen fra ovn 1 for å redusere utslippene til luft. På bildet ses den tyngste delen av filteret som veide 30 tonn A new electro filter was installed in November 1989. The purpose of the installation was to optimize the efficiency of gas purification from calcination furnace 1 in order to reduce emissions. In this picture the heaviest part of the filter is seen, weighing 30 tons

Våren 1986 ble det installert en slampresse i fabrikken. Investeringen hadde to formål; i første omgang å etterkomme kravet fra forurensningsmyndighetene om å filtrere bunnfallet (slammet) i klaretankene for å kunne spare Glomma for tilførsler av TiO2, svovelsyre, jernsulfat og tungmetaller, som den løste titanluten representerer i slammet. Dernest å ta vare på verdier i produksjonsprosessen, gjennom å redusere TiO2-tapet i klaretrinnet fra ca. 5 til 1 prosent. Det var beregnet å kunne øke produksjonskapasiteten til vel 26.000 tonn titanpigmenter per år. For å kunne skape en enda bedre økonomisk plattform for bedriften, samtidig som en kunne få dekning for store kostnader som selskapet nå sto foran i form av krav til fullrensing av fabrikken, startet planleggingen av en ytterligere utvidelse av produksjonskapasiteten til 31.500 tonn pigmenter i året. Investeringene til gjennomføring av denne utvidelsen, ble beregnet til 35.7 millioner koner. Styret vedtok prosjektet juni 1988. Høsten året etter var utvidelsen et faktum. Samtidig startet også arbeidet med installering av et omfattende databasert styringssystem i etterbehandlingsfabrikken. Innføring av ny teknologi skulle gi muligheter til bedre oppfølging av produksjonsprosessen, noe som ville gi større muligheter til å gripe inn ved eventuelle avvik under full drift i fabrikken. Det hører med til historien at det nye datasystemet ble koblet inn mens fabrikken var i full produksjon - uten tap av volum eller kvalitet på produktet. Iveren etter å vokse i et marked med god etterspørsel etter bedriftens produkter var stor og ledelsen hadde ikke mer enn kommet i havn med siste utvidelse, før den mot slutten av 1989 begynte å drøfte muligheten for en

146

Selv om Kronos Titan startet sin virksomhet på Øra allerede i 1916, var det fortsatt så sent som i 1990 da dette bildet ble tatt, folk som bodde nærmest «vegg i vegg» med de nye fabrikkbygningene

Bedriften hadde i mange år som tradisjon å arrangere informasjonsmøter med middag for alle ansatte på Phønix i Fredrikstad. Her fra sammenkomsten i februar 1990

Although Kronos Titan started its operation on Øra as early as 1916, people still lived practically «next door» to the new manufacturing plant as late as 1990, when this picture was taken

For many years the company had a tradition of arranging dinner information meetings at Phønix in Fredrikstad. Here from the gathering in February 1990

In the spring of 1986, a mud press was installed at the plant. The goal of the investment was twofold. First of all, the company had to meet the requirements from the environmental authorities regarding the filtering off of sediments (mud) from the clarification tanks. This had to be done in order to avoid Glomma getting exposed to TiO2, sulfuric acid, iron sulfate, and heavy metals from the digestion solution still present in the mud. Secondly, the mud press enabled the company to recover some of the values from the production process by bringing down the TiO2 loss in the clarification step from approximately 5 to 1 percent. The estimated result was an increase of the production capacity of titanium pigments to 26,000 tons per year. To provide the company with an even stronger financial foundation, and to cover the heavy costs that the company was facing due to the requirements on total waste treatment, plans were made to increase the production capacity to 31,500 tons of titanium pigments per year. The estimated investment cost of the expansion was 35.7 million Norwegian kroner. The project was approved by the board of directors in June 1988. In the fall the following year, the expansion was finished. At the same time, the company started working on the installation of an extensive computer-based control system in the post-treatment plant. The purpose of the introduction of this new technology was to improve the monitoring capability, thereby making it easier to take action in the event of deviations during full operation. It should be mentioned that the new computer system was hooked up while the plant was running at full capacity – without any loss of production output or quality. The company was eager to grow in a market with a high

147

dobling av produksjonskapasiteten i TiO2- fabrikken - basert på sulfatprosessen. Det ble med drøftelsene; planene ble kort og godt skrinlagt. Kronos Titan AS i Fredrikstad har i jubileumsåret 2016 en kapasitet på ca. 36 000 tonn. Økningen fra høsten 1989 og fram til i dag har skjedd gjennom kontinuerlige forbedringsprosesser og ikke gjennom investeringer som på -80-tallet.

148

demand for their products, and the last expansion was barely brought to a close when the management, toward the end of 1989, started discussing the possibility of doubling the production capacity in the TiO2 plant – based on the sulfate process. However, the discussions came to nothing; the plans were quite simply shelved. In 2016, when Kronos Titan AS in Fredrikstad is celebrating its 100th anniversary, the production capacity is approximately 36,000 tons. Between the fall of 1989 and today, the capacity has been increased through continuous process improvements, not through investments as in the 1980s.

149

UTFORDRINGER PÅ MILJØSIDEN

150

ENVIRONMENTAL CHALLENGES

Titan Co. A/S fikk sin første utslippskonsesjon i forbindelse med etableringen av etterbehandlingsfabrikken i 1964. Denne måtte gjennomgås med nye øyne, da bedriftens styre vedtok utvidelse av produksjonskapasiteten til 25 000 tonn pigmenter per år. Etter intense og vanskelige forhandlinger ble nye avgass- og avløpskonsesjoner gitt av Statens Forurensningstilsyn (SFT) sommeren 1974. Avløpskonsesjonen ble gitt under forutsetning av at utslippene til Glomma, som vesentlig besto av uttynnet svovelsyre, jernsulfat og tungmetaller skulle reduseres vesentlig innen 1983. Bedriften ble pålagt å komme opp med planer for hvordan en slik reduksjon skulle gjennomføres. I konsesjonen lå det også et krav om at bedriften i konsesjonsperioden skulle betale inn 2 millioner kroner per år til en sperret konto i en norsk bank. Midlene skulle imidlertid kunne brukes til investering i renseutstyr for å nå den pålagte reduksjonen i utslipp ved konsesjonens utløp. Etter nye forhandlinger med forurensningsmyndighetene, ble det åpnet opp for å gi en midlertidig avløpskonsesjon fra januar 1985, under forutsetning av at bedriften snarest mulig måtte finne en endelig løsning på sitt forurensingsproblem. Den utfordrende miljøsitiuasjonen rundt bedriften førte til sterke reaksjoner blant miljøvernorganisasjoner og ulike interessegrupperinger. Overskrifter som «Titan vil dumpe i Skagerrak – Glomma er mettet», «Titan-utslippet til Regjeringen», «Naboer granske Titan» og «Greenpeace slo til mot Titan» skapte til tider en opphetet stemning i mediene.

152

I mange år ble jernsulfatet lagret utendørs For many years, the iron sulfate was stored outdoors

Titan Co. A/S obtained its first discharge license in connection with the establishment of the post-treatment plant in 1964. The license had to be reviewed when the board of directors decided to increase the annual pigment production capacity to 25,000 tons. After intense and difficult negotiations, new emission and discharge licenses were granted by the Norwegian Pollution Control Authority (SFT) in the summer of 1974. The discharge permit was granted on the condition that the discharge to Glomma, predominantly consisting of diluted sulfuric acid, iron sulfate, and heavy metals, was substantially reduced by the end of 1982. The company was instructed to produce plans on how to bring about this reduction. The license included a clause that required the company to pay 2 million Norwegian kroner a year to a blocked account in a Norwegian bank. The funds were to be invested in waste treatment equipment in order to fulfill the required discharge reduction by the date of expiration of the license. Further negotiations with the environmental authorities allowed for a new, preliminary license, valid from January 1985, on the condition that the company found a final solution to its pollution problem as soon as possible. The challenging environmental situation of the company resulted in harsh reactions from the environmental organizations and various special interest organizations. Headlines like «Titan wants to deposit in Skagerak – Glomma is saturated», «Titan discharges brought to government», «Neighbors want Titan investigated» and «Greenpeace hit Titan» created a heated atmosphere in media at times.

153

Langøya, som ligger utenfor Holmestrand, ble løsningen for bedriftens deponering av syre Langøya, which is located off the shore of Holmestrand, became the solution to the company’s deposition of acid

TO ALTERNATIVER FOR FULLRENSING Bedriften satte derfor, etter å ha fått midlertidig konsesjon, i gang med å utarbeide to alternative løsninger for fullrensing av utslippene til Glomma. Det ene alternativet til endelig løsning var å bygge et eget renseanlegg for oppkonsentrering og resirkulasjon av tynnsyre. Et anlegg av denne typen ville bli kostbart samtidig som teknologien var lite utviklet. Et annet alternativ var et samarbeid med Norcem Cement A/S, om frakt av tynnsyre til Langøya utenfor Holmestrand i Oslofjorden. Her på denne øya, med kalksteinsbrudd helt tilbake til 1899, skulle syre fra Titan kunne nøytraliseres og masser/slam kunne deponeres i kalksteinsbruddene. Denne løsningen ville overflødiggjøre byggingen av et syregjenvinningsanlegg på fabrikken i Fredrikstad. Tynnsyrealternativet, som det ble hetende, virket mest interessant og det ble i et samarbeid med Norcem utviklet et pilotanlegg. Høsten 1986 viste uttestingen at nøytralisering av syren og deponering av massene på Langøya, ville være den optimale miljømessige- og tekniske løsningen på avfallsproblemet ved Kronos Titan A/S. En slik løsning ville nemlig innebære en mulighet for rehabilitering av øya samtidig som det ville tilfredsstille Norcems ønske om aktivitet

154

TWO OPTIONS FOR TOTAL WASTE TREATMENT Therefore, after obtaining a preliminary license, the company started working on two options for a total treatment of the discharges to Glomma. The first option for a final solution was to build a separate wastewater treatment facility for concentrating and recovering waste acid. A facility of that kind would be expensive, and the necessary technology was not yet available. An alternative solution was to cooperate with Norcem Cement A/S on shipping waste acid to Langøya off the shore of Holmestrand in Oslofjorden. On this island, with its limestone quarries dating back to 1899, the waste acid from Titan was to be neutralized, and the solids/mud could be deposited in the limestone quarries. This solution would render the construction of an acid recovery facility at the plant in Fredrikstad unnecessary. The waste acid option, as it was called, appeared to be the most suitable one, and a pilot plant was developed in cooperation with Norcem. During the fall of 1986, the testing of the process came to a point where it became clear that the neutralization of acid and deposition of solids on Langøya was the best solution to the waste problem of Kronos Titan A/S, both from an environmental and a technical point of view. This

155

Bygging av eget SO2-anlegg var en del av miljø-dealen med forurensingsmyndighetene The construction of a separate SO2 installation was part of the environmental deal with the environmental authorities

under rehabiliteringsperioden. Norcem ville påta seg alle investeringer på Langøya og også alle omkostninger forbundet med frakt, behandling av syren og deponering av massene. Også spørsmålet om konsesjon for deponering av massene ble det Norcems sak å bringe i orden. Kronos Titan skulle betale et fast årlig beløp for tjenesten og det ble satt som forutsetning at en kapasitetsutvidelse fra 25.000 til 30.000 tonn per år skulle gjennomføres ved fabrikken i Fredrikstad. For å kunne samle opp tynnsyren, som skulle fraktes en gang per uke fra Øra til Holmestrand, måtte det bygges lagertanker for ca. 2000 kubikkmeter syre på Øra. I tillegg til at utslippsproblemet med syre til Glomma nå skulle løses en gang for alle, ville også energiforbruket bli redusert. Det ville igjen føre til lavere utslipp av svovel til luft i Fredrikstad. Et prosjekt av denne typen ville dessuten være mindre kapitalkrevende og dermed lettere å bære for Kronos Titan.

156

Miljø sto på dagsorden da styret var på befaring i 1998 The environment was on the agenda when the board of directors conducted an inspection in 1998

solution would render it possible to rehabilitate the island, at the same time fulfilling Norcem’s desire to maintain activity during the rehabilitation period. Norcem was to take care of all the investments on Langøya, as well as all costs pertaining to transportation, acid treatment, and deposition of solids. Furthermore, it was Norcem’s responsibility to arrange for the necessary deposition permit. Kronos Titan was to pay a fixed annual amount for the service, based on the assumption that the annual capacity at the plant in Fredrikstad was increased from 25,000 to 30,000 tons. In order to collect the waste acid that was to be shipped once a week from Øra to Holmestrand, storage tanks with an acid capacity of approximately 2,000 cubic meters had to be built on Øra. In addition to solving the problem of acid discharge to Glomma once and for all, this arrangement would be accompanied by reduced energy consumption, which in turn would lead to lowered sulfur emissions in Fredrikstad. Furthermore, a project of this type would be less capital-intensive and, therefore, less of a burden to Kronos Titan.

157

Bedriften var i en årrekke «skyteskive» i debatten rundt forurensingen av Glomma For a number of years, the company was targeted in the debate on the pollution of the river Glomma

158

Industri og miljøvern, hånd i hånd. Ja, slik ble det når Miljøverndepartementet etablerte naturreservat på Øra Industry and environmental protection, hand in hand. Indeed, that was the result when the Ministry of Environment established a nature reserve on Øra

159

Statsråd Rakel Surlien i Miljøverndepartementet (til venstre) på bedriftsbesøk Det ble mange «miljømøter» på Kronos Titan. Her fra en pressekonferanse som NIVA holdt i 1989

Cabinet minister Rakel Surlien of the Ministry of Environment (to the left) on a company visit

There were many «environmental meetings» at Kronos Titan. Here from a press conference arranged by NIVA in 1989

STATLIG GRØNT LYS Etter at Statens Forurensingstilsyn ga grønt lys for bruk av Langøya, ga Miljøverndepartementet Norcem Cement A/S tillatelse til å nøytralisere tynnsyren fra Kronos Titan med kalk og deponere sluttproduktene på øya. Bedriftens styre kunne derfor i prinsippet godkjenne en avtale med Norcem allerede i juli 1987. Avtalen ble formelt undertegnet høsten samme året. Daværende miljøvernminister Sissel Rønbeck uttalte at departementet ved å gi tillatelse til mottak, behandling og deponering av avfall på Langøya, hadde åpnet vei for et prosjekt som syntes å tilfredsstille alle de krav som samfunnet kunne stille til samspill mellom naturvern og industriinteresser. Etter endt oppfylling ville deponiområdet bli tildekket med jord og beplantet, slik at øya igjen kunne bli en naturperle for Holmestrands befolkning. Prosjektet gikk sin gang og etter to måneders prøvedrift av nøytraliseringsanlegget, kunne skipningen av tynnsyre fra Øra til Langøya starte 1. mai 1989. Skipet M/T Kronos hadde allerede siden mars gjennomført prøveturer og ble nå satt inn i regulær drift med tre turer per uke. Anlegget ble formelt åpnet 24. mai med 80 gjester fra en rekke impliserte instanser. Dagen ble naturlig nok

160

Fra åpningen av det nye SO2-anlegget i januar 1997. Fra venstre Truls Tandberg, Odd Stokstad og Per Thoen From the inauguration of the SO2 installation in January 1997. From the left: Truls Tandberg, Odd Stokstad, and Per Thoen

Statens Forurensningstilsyn (SFT) på besøk for å kontrollere bedriftens utslipp The Norwegian Pollution Control Authority (SFT) performing emissions inspection at the company

GREEN LIGHT FROM THE GOVERNMENT After the Norwegian Pollution Control Authority gave the green light to the use of Langøya, the Ministry of Environment granted Norcem Cement A/S permission to neutralize the waste acid from Kronos Titan by means of lime and deposit the final product on the island. Thus, the company’s board of directors could approve the agreement with Norcem in principle as early as July 1987. The agreement was formally signed in fall of the same year. The Minister of Environmental Affairs at that time, Sissel Rønbeck, stated that the Ministry, by permitting waste treatment and deposition on Langøya, had paved the way for a project that appeared to meet every requirement of the society as to the interaction between nature conservation and industrial interests. After filling up of the waste disposal site, the area was to be covered with soil and planted so that the island once again could become a beauty spot to the people of Holmestrand. The project proceeded as planned, and after two months of testing of the neutralization plant, the shipping of waste acid from Øra to Langøya started on May 1, 1989. Already since March, the freighter M/T Kronos had made several test trips, and now it was put into regular operation with three trips a week.

161

fra første stund, en merkedag i bedriftens miljøhistorie – med alle parter som vinnere. Langøya-løsningen førte til helt klare utslippsreduksjoner av konsesjonsbelagte komponenter; tungmetaller ble redusert med ca. 95 prosent og utslipp av svovelsyre og jernsulfat gikk ned med ca. 90 prosent. Etter en tids transport av syre fra Øra til Langøya, fikk Kronos Titan overta et lignende skip, M/T Titan, fra den tyske søsterfabrikken i Nordenham. Det skulle tjene som beredskapsskip, det vil si være klar til transport av tynnsyre til Langøya dersom M/T Kronos av en eller annen grunn måtte tas ut av ordinær drift. Skipene ble helt sentrale i den nye utslippsløsningen for bedriften og etter drøye tre års drift mente Kronos Titan at tiden var inne for å tenke nytt på transportsiden. Det ble bestemt å fase ut begge skipene, da de sto foran større vedlikehold og hadde for liten kapasitet. Til erstatning for skipene ble det i desember 1992 kjøpt inn en lekter til drøye 15 millioner kroner, med 50 prosent større kapasitet, noe som førte til at antallet turer kunne reduserer fra tre til to per uke. Lekteren, som fraktet 2.330 tonn fortynnet syre og slam per tur, viste seg ganske fort å være en riktig investering for bedriften. Det ble derfor uttrykt håp om at lekteren skulle kunne brukes over hele avtaleperioden på 15 år, med Norcem.

162

The installation was formally opened on May 24, with 80 guests representing a number of involved agencies. This date naturally became a red-letter day in the environmental history of the company – a win-win situation for all the involved parties. The Langøya solution resulted in a pronounced reduction of discharge of components subject to licensing. Discharge of heavy metals was reduced by approximately 95 percent, and discharge of sulfuric acid and iron sulfate went down by approximately 90 percent. After some time of shipping acid from Øra to Langøya, Kronos Titan acquired a similar ship, M/S Titan, from its German fellow subsidiary in Nordenham. This ship was going to serve as a standby freighter ready to carry waste acid to Langøya if M/T Kronos, for some reason or other, had to be taken out of regular operation. For obvious reasons, the freighters became crucial to the company in connection with the new discharge solution, and after well over three years of operation, Kronos Titan reckoned the time had come to think new thoughts about the transport situation. It was decided to put both the freighters out of commission since they were due for extensive maintenance and did not have the necessary capacity. As a replacement for the freighters, a barge with 50 percent higher capacity was purchased in 1992 for well over 15 million Norwegian kroner. The increased capacity meant that the number of trips per week could be reduced from three to two. The barge, which carried 2,330 tons of mud and diluted acid each trip, turned out to be a proper investment for Kronos Titan. Therefore, it was the hope of the company that the vessel could be used for the 15 years’ duration of the agreement with Norcem.

163

Et eldre flyfoto som viser Kronos Titan med Glommas østre utløp og Øra naturreservat til venstre An old aerial photo showing Kronos Titan with the eastern mouth of Glomma and the Øra nature reserve to the left

164

Etablering av bedriften Ferriklor, i dag Kemira, og terminalen til Borg Havn gjør Øra til et sammenhengende industriområde Through the establishment of Ferriklor, now Kemira, and the Borg Havn terminal, Øra becomes a coherent industrial area

165

166

BEDRIFTEN RUNDER 75 ÅR THE COMPANY TURNS 75

167

Å runde 75 år må sies å være en respektabel alder for en bedrift på norsk jord, som hele tiden har hatt internasjonale eiere og med verden som marked. Fra en beskjeden start har Kronos Titan gjennom omlegginger og forandringer vendt tilbake til utgangspunktet, nemlig framstilling og salg av titandioksid. Det var på grunnlag av dette produktet bedriften ble etablert og det er det samme produktet den baserer sin eksistens på i jubileumsåret 1991. Gjennom sitt 75-årige liv har bedriften opplevd både dårlige og gode tider. Den har stått støtt gjennom flere krisesituasjoner, gjennom krigstider og perioder med skiftende konjunkturer. Sett i etterkant kan vi gledeligvis konstatere at uansett vanskeligheter, så har utviklingen gått i gunstig retning for bedriften. I jubileumsåret 1991 befinner den seg derfor i rimelig god forfatning tross en ganske utfordrende markedssituasjon. Bedriften har måttet konkurrere i markedene på lik fot med store utenlandske konserner. Det har vært en lærerik situasjon, som har medført stadig stigende forståelse for å levere god kvalitet på produktene og ta inn over seg nødvendigheten av lave kostnader og effektiv drift. Mange års kontinuerlig drift har imidlertid medført stor slitasje på produksjonsutstyret. For å sikre nødvendig oppetid på anleggene, har fokus på vedlikehold fått større og større prioritet. Etter en rekke utvidelser var produksjonskapasiteten i jubileumsåret 31.500 tonn titandioksid og den mangeårige vanskelige miljøsituasjonen var løst gjennom etablering av Langøya-modellen (tidligere omtalt). Men etterspørselen etter titanpigmenter viste seg å være på nedadgående og i selveste jubileumsåret 1991 måtte og de cirka 250 ansatte innse at gullalderen var over, og bedriften måtte kjøre med redusert produksjon. - I tillegg fikk bedriften også driftsproblemer midt på sommeren. Tre maskinhavarier medførte gjentatte driftsavbrudd, står det å lese i Fredriksstad blad. På et styremøte i august ble det bestemt at de årlige kostnadene skulle reduseres med 30 millioner kroner, blant annet gjennom en frivillig avgangsordning. Etter mange gode år med oppbygging og god inntjening, skulle starten på -90 årene vise seg å bli svært vanskelig for bedriften på Øra. Økonomiske resultater

168

75 years must be considered a respectable age for a company on Norwegian soil, that right from the start was under international ownership and with the whole world as its market. From the humble beginning, Kronos Titan has, through reorganizations and changes, returned to the starting point, which is the manufacturing and sales of titanium dioxide. The company was established on the basis of that product, and its continued existence is based on the same product in the jubilee year 1991. Through its 75 years of existence, the company has experienced both good and bad times. It has stood firm through several crises, through times of war, and through periods of economic fluctuations. Looking back, we note with pleasure that no matter the difficulties, the direction of the development has been favorable for the company. Therefore, in the jubilee year 1991, the company is in a fairly good condition, despite a rather challenging market situation. The company has been forced to compete in the market on equal terms with large foreign company groups. It has been an instructive situation, which has led to a growing understanding of the importance of high product quality and of the need for cost reduction and operation efficiency. However, many years of continuous operation have caused excessive wear and tear on the production equipment. In order to ensure the necessary uptime of the installations, there has been more and more focus on maintenance. Following a number of expansions, the production capacity reached 31,500 tons of titanium dioxide in the jubilee year, and the longstanding environmental issue was solved by the implementation of the Langøya model (as previously mentioned). However, as it turned out, the demand for titanium dioxide was declining, and in the jubilee year 1991, the roughly 250 employees had to realize that the golden age was gone, and the company was forced to operate at reduced capacity. In addition, the company experienced operating problems in the middle of the summer. Three machinery breakdowns caused repeated disruptions, Fredriksstad Blad says. During a board meeting in August it was decided to cut the annual costs by 30 million Norwegian kroner, including through voluntary exits. After years of expansions and good earnings, the start of the 1990s turned out to be very difficult for the company on Øra. Profits and losses barely on the plus side, even a net loss in 1993, resulted in a lot of negative publicity in the media. But the labor union stood united, and the CEO of that time, Truls Tandberg, was compelled to resort to one of his famous sayings in order to strengthen his faith in the future: «A true Titan does not die in the first act.» His words came true; in the spring of 1994, the company again was able to operate at full capacity as the market conditions gradually were improving. While the production volume naturally was the one factor that received most attention externally, the company was putting a lot of effort into the quality of its products. Hence, the

169

Bedriften opplevde krevende tider de første årene på -90-tallet. Like fullt, ja kanskje enda mer viktig enn tidligere, var det derfor å holde lokalbefolkningen orientert om hva som faktisk skjedde bak fabrikkporten. Her orienterer Jan Ivar Ruud besøkende under en «Åpen dag» i 1993 The company went through a difficult time the first years of the 1990s. Nevertheless, it was perhaps even more important than before to keep the locals informed about what was going on behind the gates to the plant. Here, Jan Ivar Ruud is briefing the visitors during an «Open day» in 1993

så vidt i pluss, ja til og med et underskudd for 1993, ga mange negative oppslag i mediene. Men bedrift og fagforening sto støtt sammen og daværende administrerende direktør Truls Tandberg, måtte for å underbygge sin framtidstro, trekke fram en av sine velkjente replikker: «en ekte titaner dør aldri i første akt!» Troll i ord, våren 1994 kunne Kronos Titan igjen kjøre med full produksjonskapasitet etter at markedsforholdene begynte å bedre seg. Mens produksjonsvolumet var det som hele tiden hadde fått ekstern fokus, jobbet bedriften parallelt mye med kvaliteten på sine produkter. Det var derfor stor tilfredshet når Det Norske Veritas 19. mars 1994 kunne overrekke bedriften et ISO-9002 sertifikat, som bevis på at et nødvendig kvalitetssikringssystem nå var kommet på plass. Selv om bedriften hadde klart å løse sitt forurensningsproblem til vann, gjensto arbeidet med å løse utslippssituasjonen til luft. Samme året startet derfor arbeidet med prosjektering av SO2-renseanlegget, som etter konsesjonskrav fra SFT, måtte være i full drift 1. januar 1997. En investering på ca. 50 millioner kroner skulle gi en utslippsreduksjon på 700 tonn per år, eller ca. 2 prosent av alt SO2-utslipp i Norge. Etter mange år med tøffe tak innevarslet starten på 1995 en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel på titanpigmenter på verdensmarkedet. I mai måned passerte også bedriften 30.000 tonn over en 12 måneders periode - for første gang i bedriftens historie! Men bare noen måneder senere, ved inngangen til bedriftens 80. driftsår, var markedet igjen på vei nedover. Mye på grunn av at samtlige pigmentprodusenter verden over hadde økt sin produksjonstakt. Ettersom jernsulfat som eget produkt hadde utviklet seg over noen år, var det også her blitt en tøffere konkurransesituasjon. For å unngå utendørs lagring og dermed sikre stabil kvalitet også på dette produktet, ble det i 1996 bygget et eget jernsulfatlager med kapasitet på 5000 tonn. Etter en investering på drøye 5 millioner kroner, fikk bedriften nå et tidsmessig lager med stor fleksibilitet.

170

God beredskap er viktig dersom uforutsette hendelser skulle inntreffe ved bedriften. Her fra en brannøvelse i november 1993 Preparedness is important in the event of unforeseen incidents at the factory. Here from a fire drill in November 1993

satisfaction was great when Det Norske Veritas on March 19, 1994 presented the company with an ISO 9002 certificate as a proof that the required quality assurance systems were in place. Although the company had solved its problem related to discharge to water, work had to be done to find a solution to the emission to air problem. Consequently, that same year work began on the project planning of an SO2 scrubber, which, according to the license requirements of SFT, had to be fully operational as of January 1, 1997. By investing approximately 50 million Norwegian kroner, annual emissions were to be reduced by 700 tons, corresponding to approximately 2 percent of the total SO2 emissions in Norway. After many years of difficulties, the beginning of 1995 foreboded a better balance between supply and demand in the titanium pigment world market. In the month of May, the production volume exceeded 30,000 tons during a period of twelve months – for the first time in the history of the company! But already a few months later, in the beginning of the company’s 80th year of operation, the market was declining yet again, largely due to the fact that all the major pigment producers of the world had increased their production rate during the last few months. Since iron sulfate had been developed as a separate product for some years now, the competitive situation had become more challenging even on that area. In order to avoid outdoor storage and, thereby, to ensure stable quality of that product as well, a separate iron sulfate warehouse was built in 1996, with a capacity of 5,000 tons. An investment of well over 5 million Norwegian kroner provided the company with an up-to-date and highly flexible warehouse.

171

ENDELIG FULLRENSET Med oppstarten av det nye SO2-anlegget i 1997, en investering til rundt 50 millioner kroner, var fabrikken på Øra nå endelig fullrenset og «løst» fra sin tid som storforurenser. – Dette er kronen på verket! Nå er en av 70-årenes mest skitne bedrifter i distriktet blitt like ren som en klesbutikk, uttalte tillitsvalgt i Titan Arbeiderforening, Edgar Johansen, til Fredriksstad Blad under innvielsen av anlegget. For å sikre systematiske arbeidsrutiner og avvikshåndtering på miljøsiden, ble det nå satt i gang et arbeid for å bli sertifisert etter standard ISO 14001. På samme måte som for sertifiseringen etter ISO 9002 fra 1994, så bedriften for seg at kundene etter hvert ville kreve en slik forsikring fra sine underleverandører. I august 1998 var miljøsertifikatet et faktum, i et marked med stigende priser på produktene. Fabrikken nådde også både økonomiske- og produksjonsmessige målsettinger det året. For å sikre Øra- bedriftens posisjon som en rasjonell- og kvalitetsbevisst produksjonsenhet, ble Prosjekt 98 lansert. Her skulle det blant annet fokuseres sterkere på kompetanse, som en av de viktigste konkurransefaktorene. Det ble derfor planlagt omfattende opplæring både innen automatisering og selve produksjonsprosessen. 1999 ble et år hvor effekten av omstrukturering av titanindustrien, med oppkjøp og inngåelse av allianser forskjellige aktører i mellom ble mer tydeliggjort. Det gjorde betydningen av Prosjekt 98 enda større. Konkurrentene blir mer kostnadseffektive og kundene stiller stadig strengere krav til alle deler av leveransen, som kvalitet, leveringstid emballasje og pris. Målet med Prosjekt 98 ble bare mer og mer tydelig; å komme opp i første divisjon på produksjonseffektivitet! – Dette innebærer effektivitet i forhold til alle krav som kundene stiller. En viktig utfordring blir å lære og leve med den kontinuerlige omstillingen som denne effektiviseringen krever, het det i internbladet Titanposten desember 1999. Parallelt med denne utfordringen pågikk også nybygg for drøye 13 millioner kroner på bedriften. Nytt laboratorium ved siden av kontrollrommet og nytt

172

TOTAL WASTE TREATMENT AT LAST With the start-up of the new SO2 scrubber in 1997 – an investment of approximately 50 million Norwegian kroner – the company on Øra finally had a total waste treatment system, and was «free» from its history as a big polluter. – This is the finishing touch! One of the dirtiest companies of the 1970s in this district has become as clean as a clothing store, a representative of Titan Arbeiderforening, Edgar Johansen, said to Fredriksstad Blad at the inauguration of the installation. In order to ensure systematic work routines and deviation handling procedures on the environmental area, the company started working toward being certified according to ISO 14001. As with the ISO 9002 certification in 1994, the company predicted that the customers eventually would demand an assurance of that type from their subcontractors. In August 1998 the environmental certificate was a reality, in a market with rising product prices. The plant even reached its financial goals and production target that year, and in order to secure the company’s position as an efficient and quality-conscious production unit, Project 98 was launched. Among other things, there was to be a stronger focus on expertise as one of the major competitive factors. Consequently, a comprehensive training program was planned, both with regard to automation and the production process itself. 1999 was a year when the effect of the restructuring of the titanium industry – through acquisitions and alliances between various actors – became more pronounced. These factors made Project 98 all the more important. The competitors become more cost-effective, and the customers make increasingly strict demands on every part of the delivery, such as quality, delivery time, packaging, and prices. The goal of Project 98 became more and more obvious: to get into the first division in the productive efficiency league. – This means efficiency regarding all the demands made by the customers. An important challenge is to learn to live with the continuous adaptation that the increased efficiency

173

All produksjonsaktivitet på Kronos Titan ble fra 1997 styrt fra ett kontrollrom As of 1997, all the production activity at Kronos Titan was managed from one control room

ferdigvarelager i tilknytning til pakkeriet ble satt opp i stort tempo, slik at det kunne tas i bruk allerede sommeren 2000. Nok et prosjekt med omtrent samme investeringsbeløp, var automatisering av fabrikkens sorte del. Prosjektet måtte i stor grad tilpasses full drift i fabrikken, med bare èn dags vedlikeholdsstopp! Resultatet ble, til tross for et krevende tidsskjema, et moderne prosesskontrollsystem som et viktig ledd i å styrke effektivitet og konkurransekraft inn i det nye årtusenet. Og det tok faktisk heller ikke lang tid før bedriften ble hedret for sine framtidsinvesteringer for å sikre sin posisjon i markedet, samtidig som de trygget de lokale arbeidsplassene på Øra. Januar 2001 blir nemlig Kronos Titan kåret til «Årets bedrift 2000» for blant annet god lønnsomhet, fin posisjon i markedet og bra arbeidsmiljø. Bak prisen sto Fredrikstad Industriforening, Fredriksstad Handelstands Forening og Fredriksstad Blad, som hadde delt ut

174

Åpning av nytt ferdigvarelager 12. oktober 2000 ga mulighet for tryggere håndtering av ferdige produkter før transport ut til kundene The opening of a new finished goods warehouse on October 12, 2000 provided an opportunity for safer handling of finished goods prior to the transportation to the customers

requires, the in-house magazine Titanposten said in December 1999. At the same time as the company was facing this challenge, new buildings at a cost of well over 13 million Norwegian kroner were under construction. A new laboratory next to the control room, and a new finished goods warehouse in connection with the packing area were erected at great speed so that they could be put into use already in the summer of 2000. Yet another project, approximately at the same cost, was the automation of the black end of the plant. The project had to be adjusted to the full operation of the plant, with only one day of maintenance stoppage! Despite the demanding time limits, the project resulted in a modern process control system as part of the effort to increase the efficiency and competitive strength in the new millennium. And it was not long before the company was honored for its future-oriented investments to secure its position in the market, at the same time protecting

175

prisen siden 1988. 85- års bedriftshistorie i Fredrikstad, hadde satt tilstrekkelig med spor etter seg, og det ble under utdelingen sagt klart fra at tildelingen skulle være «et bevis på en veldrevet bedrift til inspirasjon for andre!» Bedriften kvitterte med å si at «gjennom omstilling og rasjonalisering jobber vi med å være en sentral brikke i lokalmiljøet i mange år framover». En avgjørende faktor for å kunne bli trodd på nettopp dette budskapet, var nok nyheten Kronos Titan slapp sommeren 2000 om å gå for en forlengelse av avfallsavtalen med Langøya, for 15 nye år. Denne løsningen på bedriftens mangeårige forurensningsproblem, ble jo lansert som en milepæl i bedriftens mangeårige liv – både lokalt og internasjonalt, da avtalen for første gang ble signert i januar 1987. Siden den tid gikk det hvert år drøyt 200.000 tonn med svovelsyre på båt fra Øra til deponiøya utenfor Holmestrand, til videre bruk i produksjonen av gips. Det skulle vise seg at det nærmest gikk troll i ord når året 2000 var et tilbakelagt stadium og det var tid for «å bokføre» årets økonomiske resultat. Med 65 millioner kroner på bunnlinja, leverte bedriften med sine 208 ansatte, i tråd med begrunnelsen for den omtalte prisen, nemlig god lønnsomhet. Gode internasjonale markedsforhold og i tillegg gunstige valutaforhold, ble de viktigste bidragsyterne til et av historiens beste årsresultater. Naturlig nok representerte det en real opptur for en bedrift i omstilling og med framtidig mål om å krympe bemanningen til under 200.

176

local jobs on Øra. In January 2001, Kronos Titan is in fact named «Company of the year 2000», owing to high profitability, a solid position in the market, and good workplace environment, among other things. Behind the award were Fredrikstad Industriforening (Fredrikstad Industrial Union), Fredrikstad Handelsstand (Fredrikstad Business Community), and Fredriksstad Blad, which had been handing out the award since 1988. 85 years of company history in Fredrikstad had left a mark, and during the award ceremony, it was clearly stated that the award was meant as «a proof of a well-run company being an inspiration to others!» The company replied by saying that «through restructuring and streamlining we are making an effort to remain an important cog in the local area for years to come». The news released by Kronos Titan in the summer of 2000, that it was the company’s intention to extend the waste deposition agreement with Langøya by 15 years, probably was the decisive factor that made people believe in that statement. This solution to the longstanding pollution problem had been introduced as a milestone in the company’s many years of existence – both locally and internationally – when the agreement was first signed in 1987. Since that time, 200,000 tons of sulfuric acid has been shipped by boat every year from Øra to the waste disposal site on Langøya off the shore of Holmestrand for further processing into gypsum. As it turned out, what was said more or less came true when the year 2000 was a closed chapter and the time had come to enter the results of the year. With a final result of 65 million Norwegian kroner the company, with its 208 employees, achieved a profitability that justified the aforementioned price. Favorable international market conditions and exchange rates contributed the most to one of the best annual results in the history of the company. Naturally, this was a real upturn to a company that went through restructuring, with a future goal of shrinking the workforce to less than 200.

177

Store industribedrifter omgir seg med tilsvarende store (volum)tall på råstoff og produktsiden. I 2001 kunne Kronos Titan notere seg for en ny historisk milepæl. På morgenen 17. februar, passerte bedriften basert på sitt produksjonsanlegg fra 1967, to millioner tonn over den offentlige havna på Øra. Det tilsvarte cirka 85000 trailerlass. Eller sagt på en annen måte: Et omtrent 200 meter høyt lass fordelt på et område på størrelse med en hel fotballbane! Råstoffet ilmenitt fra Titania AS i Sokndal gjorde utslaget da havna kunne notere seg for dette høye lossevolumet. Et drøyt år etter kunne bedriften foreta nok en markering, denne gangen på miljøsiden. Lekteren «Kronos» gjorde nemlig sin overfart nummer ett tusen med svovelsyre fra Øra til Langøya utenfor Holmestrand. Siden oppstarten i april 1989 var det nå blitt fraktet og deponert to millioner tonn med tynnsyre, som produksjonsavfall, i store krater på øya. – Overfarten til Holmestrand tar syv timer. «På dekk er det et hav av lys, og blant båtfolk og hyttefolk vekker derfor den spesielle farkosten litt oppsikt, når den krysser fjorden i ferietiden», står det å lese i Fredriksstad Blad i juli 2002.

178

Large manufacturing companies are dealing with correspondingly large (volume) numbers on the raw material and product side. In 2001, Kronos Titan reached another historic milestone. In the morning of February 17, the company, based on its production plant from 1967, reached two million tons of goods handled by the public port on Øra, corresponding to approximately 85,000 truckloads. Or put another way: A roughly 200-meter high heap covering an area the size of a football field! The raw material ilmenite from Titania AS in Sokndal was the determining factor when the port registered the high volume of unloaded materials. About one year later, the company marked yet another occasion, this time on the environmental area. The barge «Kronos» made its 1000th crossing with sulfuric acid from Øra to Langøya off the shore of Holmestrand. Since the start-up in 1989, two million tons of waste acid had been shipped to Langøya and deposited as industrial waste in large craters on the island. The crossing from Øra to Holmestrand takes seven hours. «On deck there is a sea of light, and the peculiar vessel causes a stir among boaters and cottagers when it crosses the fjord in the holiday season», Fredriksstad Blad says in July 2002.

179

TØFFE ØKONOMISKE TIDER Mens inngangen til det nye tusenåret hadde gått over all forventning, ble det helt andre realiteter å forholde seg til fra 2004 og fram mot finanskrisen i 2008/2009. I Fredriksstad Blad kan vi under overskriften «Milliontap for Titan» lese at «en av de største industribedriftene i distriktet, Kronos Titan, fikk et underskudd på nesten 2 millioner kroner for nettopp 2004». Det sies videre at bedriftsledelsen varsler effektiviseringstiltak, men fagforeningsleder Øistein Pettersen sier at det ikke er frykt for oppsigelser. Han kan fortelle at bedriften har valgt en strategi som går på å produsere mer med samme bemanning. Både ledelse og bedriftens styre uttrykker optimisme og regner med at underskuddet rimelig fort kan snus til nytt overskudd. Prisene ser ut til å være på vei oppover, sies det. Selskapet er rimelig solid – med 135 millioner kroner i egenkapital og 213 millioner kroner i gjeld, er konklusjonen som trekkes i august 2005. Bedriften er, i likhet med øvrig norsk industri, opptatt av frykt for manglende kvalifisert arbeidskraft i årene som kommer. 80 % av alle produksjonsarbeiderne ved bedriften har riktignok allerede fagbrev på midten av 2000-tallet, men for å øke kompetansen hos de resterende slår bedriften et slag for betydningen av å ha fagbrev. Håpet om å snu underskuddet i 2004 til overskudd igjen allerede for 2005, blir imidlertid ikke innfridd når resultatene blir presentert i august 2006. Det fortsetter med røde tall, nærmere bestemt rundt 10 millioner kroner. Men det er et håp om at økt etterspørsel skal trekke prisene opp igjen. Høye energipriser, dyre råvarer og svakere prisutvikling enn antatt for bedriftens ferdigvarer, er forklaringen på det betydelige underskuddet. Bedriften ser derfor over alle kostnader og krymper dem der det kan gjøres. Men enkelte store kostnadsdrivere, som for eksempel olje, er det lite å gjøre noe med så lenge Norge står utenfor EU. Det viser seg nemlig at Fredrikstad-bedriften må betale 1000 kroner mer per tonn olje enn virksomheter som befinner seg i EU!

Lekteren «Kronos» på vei med nok et lass tynnsyre fra Øra til Langøya utenfor Holmestrand The barge «Kronos» on its way with yet another load of waste acid from Øra to Langøya off the shore of Holmestrand 180

HARD ECONOMIC TIMES While the beginning of the new millennium had exceeded all expectations, a completely different reality had to be dealt with in the period from 2004 to the 2008/2009 financial crisis. Under the headline «Million loss for Titan» in Fredriksstad Blad, we read that «one of the largest manufacturing companies in the district, Kronos Titan, had a net loss of almost 2 million [Norwegian] kroner in 2004». Furthermore, it is said that the company management is planning for efficiency-enhancing measures, but the president of the labor union, Øistein Pettersen, says they do not fear dismissals. He says the company has chosen a strategy which aims to produce more with the same manning. Both the management and the board of directors express optimism and assume that the loss can be turned into a new net profit fairly quickly. It is said that prices appear to be rising. In August 2005 it is concluded that the company is fairly solid – with an equity of 135 million and a debt of 213 million Norwegian kroner. Like the rest of the Norwegian industry the company fears a shortage of qualified personnel in the years ahead. True, 80% of all the production workers at the company already had obtained their craft certificates by the middle of the 2000s, but in order to increase the qualification among the remaining part of the workers, the company makes an effort to emphasize the importance of having a craft certificate. However, the hope of turning the 2004 loss into a net profit already in 2005, is not met when profits and losses are presented in August 2006. There are still red figures, specifically about 10 million Norwegian kroner. But it is hoped that an increasing demand will push the prices up again. High energy prices, expensive raw materials, and unfavorable price trends for the company’s finished goods are the reasons for this substantial loss. Consequently, the company reviews all its costs, and makes cuts wherever possible. But there is little to be done with certain major cost drivers, such as oil, as long as Norway is outside of EU. In fact, it turns out that the Fredrikstad company has to pay 1000 Norwegian kroner extra per ton of oil, as compared to businesses within EU.

181

Glødeovn 1 og 2 Calcination furnaces 1 and 2

182

Avvanningsfilteret The dewatering filter

Fra ovnsutløpet From the outlet end of the furnace 183

Når resultatet for 2006 blir fremlagt sommeren 2007, er det alt annet enn bedring å spore. Kronos Titan har tvert i mot lagt bak seg historiens verste tapsår med et regnskap som viser underskudd på nesten 27 millioner kroner! En må tilbake til 2002 for å finne noe lignende, med et minusresultat på 21 millioner kroner. Etter tre år med underskudd blir Øra-bedriften tilført penger fra moderselskapet, noe som for en bedrift med store overskudd i mange år, nærmest ble en historisk begivenhet i seg selv. Mye av skylden for underskuddet i 2006 ble tillagt en «følsom valutasituasjon», kort og godt en for sterk norsk krone. De økonomiske utfordringene for Kronos Titan skulle imidlertid vise seg ikke å være over med dette. 2007 ble enda dårligere med et underskudd på hele 38 millioner kroner! Administrerende direktør Per Thoen erkjenner at det kan komme til å ta lang tid før resultatene er tilbake på et tilfredsstillende nivå, men sier samtidig til Fredriksstad Blad at det nok ikke er noen spesiell fare for at de utenlandske eierne pakker ned en virksomhet med en årsomsetning på 570 millioner kroner! Bedriften har gjort det de kan for å spare gjennom effektiviseringstiltak med en bemanning som nå er nede i 170 ansatte. Utsiktene er heller ikke gode framover og det utvikler seg en frykt for hvor dette skal ende. Så, om dette ikke skulle være nok, kommer finanskrisen og treffer bedriften med full kraft. I mars 2009 blir det klart at bedriften må stanse produksjonen fra 1. april. Og det er avgjort ingen forvarslet aprilspøk; Det internasjonale markedet svikter, permitteringsvarsler har gått ut og nå er det ingen vei utenom å stå i noen uker for få redusert lagrene. Oppsigelser er det imidlertid ikke snakk om, da det vil være behov for alle ansatte ved oppstart igjen. Etter redusert produksjon i januar, februar og mars og full stans i april og mai, er produksjonen i gang igjen og bedriften begynner så smått å tjene penger. Finanskrisen «legger seg» og ting begynner igjen å normalisere seg i den økonomiske verdenen. 2011 blir et bra år og i 2012 får Kronos Norge et resultat på hele 470 millioner! Markedet har utviklet seg ekstra bra og bedriften ser etter flere år med store økonomiske svingninger, behov for å ruste seg til å tåle variasjoner i årene som kommer.

184

When the 2006 profits and losses are presented in the summer of 2007, there is no sign of improvement. On the contrary, Kronos Titan has been through its worst year ever, the accounts showing a net loss of almost 27 million Norwegian kroner! One has to go back to 2002 to find anything similar; a net loss of 21 million Norwegian kroner. After three consecutive years of net loss, the company on Øra is supplied with funds from the parent company – almost a historic event to a company that for many years has been used to large net profits. Much of the blame for the 2006 loss was placed on a «sensitive currency situation»; in short, a too strong Norwegian krone. As it turned out, the economic challenges of Kronos Titan did not end with this. 2007 was even worse, with a net loss of as much as 38 million Norwegian kroner. CEO Per Thoen admits that it might take a long time before profits and losses are back on acceptable levels. At the same time however, he tells Fredriksstad Blad that there is no danger of the foreign owners shutting down a business with an annual turnover of 570 million Norwegian kroner! The company has done all it can do to save money through efficiency-enhancing measures and a workforce that is down to 170 employees. Prospects are not good, and people are starting to fear how it all will end. And as if this was not enough, the new financial crisis hits the company with full force. In March 2009 it is clear that the company has to shut down production as of April 1. And it’s by no means April fool in advance. The international market is failing, lay-off notices have been issued, and there is no way around a few weeks’ stoppage to reduce inventory. However, dismissals are out of the question, since all the employees will be needed when production is started again. After reduced production in January, February and March, and a complete stop in April and May, production is running again, and gradually the company starts making money. The financial crisis «goes to rest» and things are starting to normalize in the financial world. 2011 is a good year, and in 2012 Kronos Norge achieves a profit of 470 million! The market development has been particularly favorable, and after several years of economic fluctuations, the company realizes that it has to prepare itself to be able to withstand the fluctuations in the years ahead.

185

186

Øverst ser vi en vertikal mølle, slik vi kjenner den som en viktig brikke i produksjonen fra 1964 til 2016. Nederst er dampmøllen tatt ut av drift og erstattet med en nyere In the upper picture we can see a vertical mill, the way we know it as an important part of the production from 1964 to 2016. In the lower picture the steam jet mill is put out of commission and replaced by a newer one

< Administrasjonsbygget, som også huser verksted og reservedelslager < The administration building, which also houses a workshop and a spare parts warehouse.

< Nytt lager under bygging for Borg havn på tomten hvor Titans gamle administrasjonsbygg befant seg i 98 år! < A new warehouse for Borg Havn under construction on the building site where Titan’s old administration building stood for 98 years! 187

FORNYET ENERGIAVTALE – OG NYTT BYGG

2014 ble et historisk merkeår for Kronos Titan. Hele 35 000 tonn pigmenter ble produsert på fabrikken i løpet av det året. Hans Jørgen Andersen til venstre og Morten Bye til høyre 2014 was a landmark year for Kronos Titan. As much as 35,000 tons of pigments were produced at the plant that year. Hans Jørgen Andersen to the left and Morten Bye to the right

188

Som et ledd i arbeidet med å spare kostnader kunne Kronos Titan i januar 2014, undertegne en avtale om dampleveranser fra Frevar på Øra. Etter nesten ett år med forhandlinger med det kommunale forbrennings-selskapet, kunne både Kronos Titan og Denofa skrive under på en ny, reforhandlet energiavtale, basert på forbrenning av søppel. Avtalen skulle gi både produsent og avtaker av damp forutsigbar pris i mange år framover. Senere samme år, skjedde også en historisk begivenhet på bedriften. Etter 98 år i en og samme administrasjonsbygning på kaia, kunne bedriften i september flytte inn et topp moderne bygg med beliggenhet til Øraveien. Borg Havn trengte mer arealer for utvikling av en logistikkterminal for Norlines og Kronos Titans administrasjonsbygg trengte rehabilitering. Derfor åpnet det seg muligheter for en vinn-vinn situasjon. Nytt bygg med plass til både verksted, reservedelslager og administrasjon ble reist etter 12 måneders intens byggeperiode, og det ærverdige administrasjonsbygget ble så revet. - Bygget varmes opp av 99 % gjenvunnet materiale, lageret er brannsikkert og luftkvaliteten er bedre, ble det sagt under innvielsen av bygget. 2014 ble på flere måter et begivenhetsrikt år - med positivt fortegn. I tillegg til at bedriften ble sikret en langsiktig energiavtale for leveranser av damp og at flere funksjoner ble samlet under ett tak i et nytt bygg, for øvrig også på historisk grunn (bedriftsidrettslagets gamle fotballbane), kunne en avslutte året med produksjonsrekord. Hele 35 000 tonn med titanpigment ble nemlig «klemt gjennom» produksjonen på Kronos Titan i 2014. Et godt bevis på at i eksportindustrien går ting alltid opp og ned – fra år til år.

RENEWED ENERGY AGREEMENT – AND A NEW BUILDING As part of the efforts to reduce costs, Kronos Titan signed an agreement in January 2014 on steam deliveries from Frevar on Øra. After almost one year of negotiations with the municipal incinerator plant, both Kronos Titan and Denofa could sign a new, renegotiated energy agreement based on waste incineration. The agreement was to ensure predictable prices for many years to come, both for the producer and the buyers. Later that year, a historic event took place at Kronos Titan. After 98 years in the same administration building by the wharf, the company, in September, moved into a top modern building situated next to Øraveien. Borg Havn needed more space for the development of a new logistics terminal for Norlines, and Kronos Titan’s administration building was in need of rehabilitation; this created an opportunity for a win-win situation. A new building with room for a workshop, a spare parts warehouse, and the administration was erected during a 12 months’ intense period of construction. Then the venerable administration building was torn down. − The building is heated by 99% recycled material, the warehouse is fireproof, and the air quality is better, it was said at the inauguration of the building. In several ways 2014 was an eventful year– in a positive sense. Besides securing a long-term energy contract on steam deliveries and merging several functions under the same roof in a new building, which, by the way, is built on historical grounds (the company sport club’s old football field), the year was concluded with a new production record. As much as 35,000 tons of titanium pigment was «squeezed through» the production line at Kronos Titan in 2014, which proves that things always are going up and down in the export industry – from one year to another.

189

Det gamle, ærverdige administrasjonsbygget med laboratorium, reservedelslager, malingfabrikk og administrasjon, lå på kaia ut mot Glomma. Her fotografert i 1956 The old, venerable administration building was situated on the wharf next to Glomma. Here photographed in 1956

190

Bedriften kunne flytte inn i nytt «adminbygg» september 2014. Her er det plass til både verksted, reservedelslager og administrasjon The company moved into a new «admin building» in September 2014. Here, there is room for workshop, spare parts warehouse and administration

191

Gammel og ny tid møtes Old times meet new times

192

Fra rivearbeidene som pågikk gjennom hele 2015 Demolition works, which continued throughout 2015

193

Det var tilløp til dramatikk i jubileumsåret. Lekteren Kronos som frakter tynnsyre fra Øra til Langøya ved Holmestrand, ble kjørt på av en lokal ferge den 23. juni. Lekteren lå fortøyd ved kai og losset da den plutselig ble påkjørt av MS Kalkøy. Lekteren ble påført store skader på begge «skutesider» og det mest synlige var en 10 meter lang revne med hull gjennom skroget. Lekteren måtte settes ut av drift og det så en tid kritisk ut for produksjonen på Øra. Alternativ transport ble imidlertid funnet, og etter syv ukers reparasjon på verftet i Horten var lekteren tilbake i ordinær drift.

BEDRIFTEN I JUBILEUMSÅRET 2016 Kronos Titan AS runder sine 100 år i en tid med optimisme ved bedriften. Det er god etterspørsel etter produktene selv om marginene kunne vært noe bedre. Fabrikken er inne i en aktiv periode med investeringer i oppgradering til ny teknologi på produksjonsiden. Investeringer på henholdsvis 25 millioner kroner i jubileumsåret og nye 30 millioner i 2017, er den største satsingen på bedriften siden hvit del sto ferdig i 1966. Altså for 50 år siden. Oppgraderingen går på at alle kritiske deler i hvit avdeling skal være fornyet innen utgangen av 2018. Det skal sette Kronos Titan i stand til å produsere mer enn 38.000 tonn per år. Investeringene åpner dessuten opp for produksjon av nye pigmentkvaliteter beregnet for nye bruksområder. Investeringer i ny teknologi gir også positive effekter på arbeidsmiljøet, samtidig som det er mulig å redusere kostnader i driften.

194

There were signs of drama in the anniversary year. The barge Kronos, which is carrying waste acid from Øra to Langøya close to Holmestrand, was hit by a local ferry boat on June 23. The barge was moored and unloading acid when it suddenly was hit by MS Kalkøy. Both the broadsides of the barge were heavily damaged, the most visible damage being a 10 meter tear in the hull. The barge had to be put out of commission, and the production activity on Øra was, for some time, in a critical situation. However, an alternative means of transport was found, and after seven weeks of repairs at the shipyard in Horten, the barge was back in normal operation.

THE COMPANY IN THE ANNIVERSARY YEAR 2016 Kronos Titan AS turns 100 in a time marked by optimism at the company. The demand for their products is good, although the margins could have been better. The plant is going through an active period of investments into upgraded production technology. Investments of 25 million Norwegian kroner in the anniversary year, and additional 30 million in 2017, are the most comprehensive commitment to the company since the construction of the white end was completed in 1966; 50 years ago, that is. Through the upgrading process all critical parts in the white end are to be replaced by new ones by the end of 2018, thereby enabling Kronos Titan to produce more than 38,000 tons per year. In addition, these investments pave the way for new pigment grades intended for new areas of application. Investments in new technology also have a positive impact on the workplace environment, at the same time making it possible to reduce production costs.

195

Et vesentlig element for selskapets suksess i årene som kommer er bedriftens komplette portefølje av markedstilpassede og innovative produkter. Her i Fredrikstad produseres kjente og innarbeidede produkter som KRONOS 2044 og KRONOS 2047. I tillegg er det på konsernbasis et produktutvalg som omfatter spesialiserte pigmenter til maling, plast, trykkfarge, papir og en mengde ulike anvendelser. Kronos Titan tilbyr også et utvalg pigmenter i slurryform, så vel som TiO2 baserte fotokatalysatorer, komposittpigmenter og en rekke mellomprodukter for anvendelser i annen kjemisk industri. For å sette bedriften og de 170 ansatte bedre i stand til å møte framtiden som del av et stort globalt selskap, er det satt i gang et strategiarbeid kalt «One Kronos». Konseptet som er under utrulling, er et organisasjonsutviklings-prosjekt med tidshorisont fram til 2020.

5 Kritiske suksessfaktorer Vi samarbeider med de rette partnerne og griper de rette mulighetene for å sikre videre vekst og utvikling

KRONOS Etablert 1916

Our passion for another 100 years

De produktene og tjenestene vi tilbyr våre kunder sikrer felles suksess Vi har robust ledelse som driver kontinuerlig forbedringsarbeid

Be your first choice for a brighter & more colorful life Vi driver lønnsomt hver dag med et langsiktig fokus

Vi ER 1 Kronos

196

An essential element of the company’s success in the years ahead is our complete portfolio of market-oriented and innovative products. Here in Fredrikstad the plant is manufacturing well-known and established products such as KRONOS 2044 and KRONOS 2047. I addition, the company group has a range of products that includes specialized pigments for paints, plastics, printing color, paper and numerous other applications. Kronos Titan are also offering a range of pigments on slurry form, as well as TiO2 based photocatalysts, composite pigments and a number of intermediate products intended for use in other branches of the chemical industry. In order to make the company and its 170 employees, as part of a large global company, better prepared for the future, a new strategy project, called «One Kronos», has been initiated. This concept, which currently is being rolled out, is an organization development project with a 2020 time frame.

5 Critical Success Factors We work with the right partners & opportunities to   grow & improve our business The products & services we   provide to our customers   ensure our mutual success

KRONOS Since 1916

Our passion for another 100 years Be your first choice for a brighter & more colorful life

We have robust management processes that are driving continuous improvement We deliver profitability every   day with a long-term view

We are 1 KRONOS January 2016

The Power of Alignment – KRONOS

197

VIKTIGE MERKEÅR GJENNOM 100 ÅR

23. november 1916: Kronos Titan A/S blir

1949: Produksjon av paste og maling framstilt

etablert under navnet Titan Co A/S

av sjødyrolje, stoppes

Sommeren 1916: Forhandlinger om tomtekjøp

1949: Malingskvaliteten Ticomatt lanseres

med Fredrikstad kommune

som en «nyskapning» i norsk maling-industri

Våren 1917 – medio 1918: Den første

1950: Erik Anker ansettes som ny adm.

fabrikken blir anlagt

direktør

Juli 1918: A.P. Jæger blir ansatt som adm.

September 1962: Det vedtas å bygge en

direktør

etterbehandlingsfabrikk for ubehandlet

November 1918: Oppstart av ordinær

titandioksid

fabrikkdrift med produksjon av titanpigment

22. april 1964: Etterbehandlingsfabrikken

1919: Hjalmar Olsen blir ny adm. direktør

åpnes

1920: Avtale mellom Titan Co. A/S og

15. februar 1965: Det vedtas å bygge ut

Titanium Pigment Company Inc. om

til fullt integrert titandioksidfabrikk, med

utveksling av patenter, erfaringer og deling av

kapasitet 14.000 tonn per år

markder

November 1966: Den integrerte TiO2-

1921: produksjon av siste strøks maling med

fabrikken står ferdig og bedriften runder 50 år

lakk for maritimt bruk starter

Februar 1967: C. F. Weider ansettes som ny

23. desember 1923: Titan Arbeiderforening

adm. direktør.

stiftet

Medio desember 1970: Titandioksid-fabrikken

1924: G. Jebsen ansettes som ny adm. direktør

utvider produksjonen til 17.000 tonn

1927: NL Industries overtar aksjemajoriteten i

titanpigmenter per år

Kronos Titan AS

29. Januar 1971: Titan Ferieforening stiftes

1928: Sigurd Knudsen blir ansatt som

1. januar 1972: Selskapet endrer navn fra

disponent

Titan Co. A/S til Kronos Titan A/S.

Primo 1929: Kjemisk del av fabrikken blir

1972: Produksjonskapasiteten utvides til

nedlagt

18.500 og deretter 20.000 tonn per år

1930-1932: Går over fra kjøp til å

Sommeren 1974: Bedriften får nye avgass- og

produdusere de fleste lakker selv

avløpsskonsesjoner

1937: Malingskvaliteten TIDOVIT kommer på markedet

198

MEMORABLE OCCASIONS THROUGHOUT 100 YEARS

November 23, 1916: Kronos Titan A/S is

1949: The production of pastes and paints

established under the name of Titan Co. A/S

based on marine animal oil is discontinued

Summer of 1916: Negotiations with the

1949: The paint grade Ticomatt is introduced

municipality of Fredrikstad on the purchase of

as an «innovation» in the Norwegian paint

a building site

industry

Spring of 1917–middle of 1918: The first

1950: Erik Anker is hired as new CEO

production plant is established

September 1962: It is decided to build a

July 1918: A.P. Jæger is hired as CEO

post-treatment plant for unprocessed titanium

November 1918: Start-up of regular plant

dioxide

operation with the production of titanium

April 22, 1964: The post-treatment plant is

pigment

opened

1919: Hjalmar Olsen is hired as new CEO

February 15, 1965: It is decided to build a

1920: Agreement between Titan Co. A/S

fully integrated titanium dioxide plant with

and Titanium Pigment Company Inc. on the

an annual capacity of 14,000 tons

exchange of patents and knowledge and on the

November 1966: The integrated TiO2 plant is

division of markets

completed; the company turns 50

1921: Start-up of the production of varnish-

February 1967: C.F. Weider is hired as new

containing top coat paints for maritime uses

CEO

December 23, 1923: Titan Arbeiderforening

Middle of December 1970: The production

(Titan Labor Union) is established

capacity of the titanium dioxide plant is

1924: G. Jebsen is hired as new CEO

increased to 17,000 tons of titanium pigments

1927: NL Industries takes over the majority

per year

shareholding in Kronos Titan AS

January 29, 1971: Titan Ferieforening (Titan

1928: Sigurd Knudsen is hired as General

Holiday Association) is established

Manager

January 1, 1972: The company changes its

Beginning of 1929: The chemical section of the

name from Titan Co. A/S to Kronos Titan A/S

production plant is shut down

1972: The production capacity is increased

1930–1932: The company goes from buying to

to 18,500 and, subsequently, to 20,000 tons

producing most of its own varnish types

per year

1937: The paint grade TIDOVIT comes on the

Summer of 1974: The company obtains new

market

emission and discharge permits

199

September 1974: Styret vedtar utvidelse til

23. november 1991: Kronos Titan A/S runder

25.000 tonn per år (anskaffelse av glødeovn

75 år

nr. 2, sandmølle, oppslutningstank, en

Desember 1992: Lekteren «Kronos» blir tatt i

filterpresse og utvidelse av fabrikkbygget)

bruk til å frakte avfallsyre og slam til Langøya

Ultimo 1975: Eget granuleringsanlegg for

1994: Bedriften blir sertifisert etter ISO 9002

jernsulfat monteres

Mai 1997: Per Thoen ansettes som ny adm.

April 1976: Eget miljøvernutvalg opprettes

Direktør

Mai 1976: Truls Tandberg ansettes som ny

Januar 1997: Nytt S02-renseanlegg kjørt i gang

adm. direktør

1998: Automatisering av fabrikken starter

Juli 1976: utbygging for kapasitetsutvidelse er

(nedbemanning etc. følger) – gjennomført

ferdigstilt

2002

1981: Samarbeidspartneren Ferriklor AB åpner

August 1998: Bedriften blir sertifisert etter ISO

ny fabrikk på Øra

14001

1981/82: Tilleggsinvesteringer gjør full

2000: Nytt laboratorium og ferdigvarelager

kapasitetsutnyttelse (25.000 tonn) mulig

2009: Interne forbedringsprosesser/tilpasning

30. oktober 1984: Greenpeace aksjonerer mot

av organisasjonen til «ny tid»

Kronos Titan A/S

September 2014: Bedriften flytter inn i nytt

Desember 1984: De første dampleveranser fra

admin.bygg med verksted og lager

FOA til Kronos Titan A/S

Desember 2014: Årsproduksjon på mer enn

1988: Båten «Kronos» erverves til transport av

35.000 tonn

tynnsyre til Langøya

Januar 2015: Riving av historiske fabrikkbygg

1988 og 1989: Bedriften blir kåret til Nordens

starter

mest lønnsomme - to år på rad

Mars 2015: Overgang fra olje til naturgass

1989: Ny avfallsløsning tas i bruk

23.november 2016: Kronos Titan A/S runder

Høsten 1989: Produksjonskapasiteten

100 år

utvides, som følge av kontinuerlige forbedringsprosesser, til 31.500 tonn titandioksid per år

200

September 1974: The board of directors

November 23, 1991: Kronos Titan A/S turns 75

approves an expansion of the annual capacity

December 1992: The barge «Kronos» is

to 25,000 tons (acquisition of a second

employed in transporting waste acid and mud

calcination furnace, a sand mill, a digestion

to Langøya

tank, a filter press, and an expansion of the

1994: The company is certified according to

factory building)

ISO 9002

End of 1975: An iron sulfate granulator is

May 1997: Per Thoen is hired as new CEO

installed

January 1997: Start-up of a new SO2 scrubber

April 1976: A separate environmental

1998: Automation of the plant is initiated

protection committee is appointed

(followed by workforce reductions etc.) –

May 1976: Truls Tandberg is hired as new CEO

completed in 2002

July 1976: Building expansion completed and

August 1998: The company is certified

ready for the capacity increase

according to ISO 14001

1981: Joint venture partner Ferriklor AB opens

2000: New laboratory and finished goods

a new factory on Øra

warehouse

1981/82: Full capacity utilization (25,000 tons)

2009: Internal improvement processes and

made possible by additional investments

adaptation of the organization to «modern

October 30, 1984: Greenpeace takes action

times»

against Kronos Titan A/S

September 2014: The company moves into

December 1984: The first deliveries of steam

a new administration building containing a

from FOA to Kronos Titan A/S

workshop and a warehouse

1988: The freighter «Kronos» is acquired for

December 2014: Annual production exceeds

the transportation of waste acid to Langøya

35,000 tons

1988 and 1989: The company is named

January 2015: Demolition of the historical

Scandinavia’s most profitable – two years in a row

factory building started

1989: A new waste management solution is

March 2015: Transition from oil to natural

implemented

gas

Fall of 1989: As a consequence of continuous

November 23, 2016: Kronos Titan A/S turns

improvement processes, the production capacity

100

is increased to 31,500 tons of titanium dioxide per year

201

204

205