Stoff #11

bergen

•

t i r s dag 20. s e p t e m b e r 2016

•

n r 11

•

å r ga n g 2

voldtatt og forsøkt kvalt velferdskuppet

•

b i f f 2016

•

d o p f e s t i va l i p o r t u ga l

lederstoff

sugerør i studentkassen Du vet selvsagt at Velferdstinget disponerer en betydelig sum penger? I fjor skulle de fordele 5,9 millioner kroner­til Bergens studentorganisasjoner, med mål om å skape mest mulig studentvelferd. Når medlemmene av Velferds­tinget har sine egne agendaer og motiver, ender man raskt opp med en skjevfordeling av midler. Skjevfordelingen rammer først og fremst de institusjonsnøytrale organisasjonene.

I midler tildelt idrettsorganisasjoner er dette påfallende.

For eksempel er BISI (BI Studentsamfunn Idrett) mye tyngre subsidiert enn BSI (Bergen Studentidrettslag), som er åpen for alle. Av de 1,5 millionene som ble utdelt til studentidrett i 2016, ville et BISI-medlem motta 44% mer enn et BSI-medlem.

Hva er det som gir så mye mer velferd i BISI i forhold til BSI?

en koalisjon sammensatt av småskolene. Tilsynelatende er det prestisje i å sikre mest mulig penger til sin egen institusjon, og sine medstudenter. Det er noe å ha på CVen. Det teller negativt for flertallet at institusjonsspesifikke grupper tar en uproporsjonalt stor del av den felles­ potten. Det hjelper heller ikke at en rekke av disse gruppe­ ne anklages for å drive med ekskluderende opptak.

Alle skal nyte godt av felleskassen, som alle bidrar til gjennom semesteravgiften. Størstedelen av potten burde gå til de gruppene som er åpne for alle, og som når ut til flest med sine tilbud.

Velferdstinget må se studentbyen Bergen som helhet. De siste årenes tildelinger viser at ordningen ikke fungerer som den skal.

Noe av svaret kan ligge i Velferdstingets oppbygning.

Av 27 representanter har UiB bare 10, selv om de representerer tilnærmet halvparten av studentene i Bergen.

De gjenværende 17 er fordelt på de andre utdannings­ institusjonene, som NHH, HiB og BI. De siste årene har det dannet seg et klart bilde av at UiB blir overkjørt av

nestleder : hvor mye valium må til for å fylle tomheten etter vvv ?

Varg Lukas Folkman, Ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

Varg Lukas Folkman, Ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

nestleder: burde vi ikke mene noe om mdma snart?

04 stoff

tirsdag 23. august 2016

innholdstoff 2

LEDER

4

TRE KULE FOLK

5

UKVALIFISERTE LEGER

6-7 8-10 11

­ I MÅ PRIORITERE VÅRE V STUDENTER TRØKKERNE DU FÅR IKKE SITTE VED BORDET VÅRT

12-13

LØST GJENFORTALT

14-15

SYREDAGER I PORTUGAL

16

MINDFULNESS

17

QUIZ

18-19

INKLUDERINGENS VOLD

20-21

FORELSKET I Å SKRIVE

22-23

LITE INTENSIVT INSENTIV

24-25

DET SISTE TABU

26-27

BIFF

28

PÅ HIFI-KJØRET MED KVAMKOLLEKTIVET

29

RÅ, EKTE, OG KONGELIG KRIGSFILM

30

MÅNEDENS DEBUTANT

31-33

FOTOSTOFF

34

MISTY COAST

35

SOM NATT OG DAG / MENSBLOD TIL FOLKET

36-37

8-10

28 26–27

18-19

26

TEGNESERIER

38

SINGEL

39

BERGEN REVELS

ansvarlig redaktør Varg Lukas Folkman kulturredaktør Siren Løkaas samfunnsredaktør Audun Brendbekken fotoredaktør Gry Dahl illustrasjonsansvarlig Ida Neverdahl art director Katarina Neergaard redaksjonen Olve Hagen Wold, Mathias Juell Johnsen, Sigurd Pryser, Stian Økland, Elias Bakken Johannesen, Ingrid Marie Vikhammer Sandvik, Sigrid Solbakk Raabe, Tellef Solbakk Raabe og Anna Eitrem.

foto/illustrasjon Linn Heidi Stokkedal og Ola Lysgaard

grafikere June Kristin Aarseth og Mari Selnes

daglig leder Gudrun Rossebø Kringlebotn styreleder Håkon Block Vagle økonomi Hans Sebastian Haram nettredaktør Marcus F. Lauritzen trykkeri Schibsted Trykk forsidefoto Gry Dahl

12-13

k o m m e n ta r s t o f f

Foto Gunnbjørg Gunnarsdottir

Foto Synne Sofi Bårdsdatter Bønes

Foto Privat

tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre Dersom du skulle ha problemer med å finne ut det selv.

Silja Sol Artist Jeg vil si noe om trærene. Det må sies at trærene er viktige. De lukter godt.

Alle burde klatre i trær.

Når jeg klatrer opp i et, og ser på verden der ifra, er det noe som skjer.

Det er som om alt kan gå an, der jeg sitter –høyt oppe – og får perspektiv. Jeg har kommet meg hele veien opp. Det kiler og kribler i tærene, og de litt nervøse hendene mine klamrer seg fast i greiner og kvister, i visshet om at jeg kan falle ned, glippe, miste det gode grepet.

Alle bør klatre i trær.

Første steget er å finne seg et passelig tre. Et tre som du for eksempel kan kalle for klatretreet.

Det kan være et hvilket som helst tre, heldigvis. Det finnes ingen fasit på hvordan treet skal se ut. Trær er forskjellige. De rasler på hver sin måte. Det viktige er likevel å finne et som er passelig. Ikke for utfordrende, for da gir man gjerne opp før man blir skikkelig god på å klatre. Det anbefales ikke.

Alle bør klatre i trær.

Ikke vær redd. Man kan falle ned, for det kan hende man glipper grepet, eller mister balansen. En grein kan også knekke. Da må man prøve å gripe tak igjen fort, så man slipper å treffe bakken. Man kan falle ned. Det skjer ikke så ofte, men det skjer. Man lærer heldigvis av det.

Alle bør klatre i trær

tirsdag 20. SEPTEMBER 2016

Fuchsia Blix Twitterpersonlighet Hvis du leser denne blekka, er sjansen stor for at du befinner deg på et eller annet voksenstadium. Mest sannsynlig er du ung voksen, eller kanskje litt eldre. Det kan til og med hende at du har nådd såkalt «moden» alder, men da er sjansen til gjengjeld stor for at du kom i skade for å tro dette var et reklamehefte med tilbud på høstens tekstiler. Uansett, her er mitt tips til deg som er voksen (spesielt hvis du er mann): Drit i å skulle være så jævla edgy hele tiden. Dersom du virkelig har behov for å gjøre opp for at du aldri helt turte å vise finger’n til mamma på ungdomsskolen og absolutt vil vekke noen reaksjoner, prøv å være litt herlig politisk korrekt i stedet – det vil faktisk ergre langt flere enn den puslete AIDS-vitsen din. Det er ikke subversivt å underbygge rasisme, sexisme, homofobi og annen bullshit i et samfunn allerede oversvømt av rasisme, sexisme, homofobi og annen bullshit. Det er det herrens år 2016 og ingen blir sjokkert, bare litt pinlig berørt. Kjøp deg et stykke napoleonskake og sett deg på en fin benk og tenk over hvor tøff du egentlig er som tør å dra voldtektsvitser på fest - gjerne foran kvinner som det er høystatistisk sannsynlighet for at kan ha opplevd overgrep - men ikke å risikere at gutta skal synes at du er festbrems sompåpeker at Utøya-jokes blir litt i samme gate som å spise mark for å imponere de kule barna i femteklasse.

Kjartan Lauritsen Artist Er det ein ting eg verkeleg vil anbefale deg, så er det noko eg personleg synes er veldig kjekt og som eg trur vil resultere i mykje glede i ditt og andres liv. Derfor bestemmer eg at du burde gå bort til ei større folkemengde, stille deg i midten, ta ut henda, bøy knea, sjå opp og skrik så høgt du kan (mitt skrik har blitt inspirert av Nazgul i Ringenes Herre). Alle kjem nok til å stirre på deg og tenke «fy faen for ein ustabil jævel,» men då har du faktisk oppnådd det største du kan oppnå; å miste all sosial verdighet. Verdighet er tross alt berre ein illusjon. Når du har blitt «den personen» så kan du óg byrje å gjer fleire ting som er gøy; skremme folk, lage lydar inn i øyrene på folk, stå i bar overkropp i sentrum og helle syltetøy på brystet ditt, eller kva enn som måtte gi deg og dei rundt deg glede. Når du har komme på det nivået, så har du brutt deg sjølv ut av eit fengsel som dei fleste i verden sitt fast i. Å kunne gjere ting utan å måtte bry seg om at folk synes du er ein komplett idiot føles bra! Etter du har samla sammen ein god gjeng og motet til å faktisk utføre ditt særeigne hyl, så har du starta eit heilt eige oppdrag om å skape litt meir glede i ein ellers ganske trist verden. :-)

stoff 04

samfunnstoff

ukvalifiserte leger Legger vi opp medisinutdannelsen feil?

Tekst Audun Brendbekken

« enkeltleger har fått – For å gjøre en god jobb på systemnivå behøves økonomiforståelse og et overordnet blikk. Det medisinske fakultetet har ikke bare et ansvar for livrettet behandling, men også dette, sier Bjarne Robberstad.

Manglende ambisjoner Robberstad er eneste ansatte helseøkonom ved det medisinsk-odontologiske fakultetet. Han savner mer ambisiøse målsetninger fra Universitetet i Bergen (UiB).

Dagens medisinstudenter får én dag med undervisning i helseøkonomi over seks års studium, men det diskuteres om den nye studieplanen av 2015 skal inkludere et toukers kurs kalt «Legen som leder.» Dette betyr mer av de etterlyste fagene, men vil tidligst introduseres våren 2018.

Visedekan ved det medisinsk-odontologiske fakultet Arne Tjølsen, er ansvarlig for studieplanen.

– Vi har noe undervisning om dette i dag, men helseøkonomi har ikke vært flagget som noen stor sak under prosessene med studieplan, siden det er mer riktig å gjøre dette gjennom Instituttet for Global Helse og Samfunnsmedisin, sier Arne Tjølsen.

tirsdag 20. september 2016

store fullmakter til å forvalte samfunnets ressurser » Prioritering – Universitetet gir ikke nok opplæring innen helseøkonomi for kommende leger, og henger etter på dette feltet. Hvis leger mangler grunnleggende økonomisk tenkning og forståelse av prioritering får vi en dårligere prioriteringsdebatt, sier Ole Frithjof Norheim.

Han er professor i medisinsk etikk, og ledet for to år siden Norheimutvalgets arbeid med kriterier for prioritering innen helsevesenet.

Konklusjonen av den påfølgende Prioriteringsmeldingen var at helsevesenet må prioritere etter kriteriene nytte, ressurs og alvorlighet.

Altså vil en alvorlig sykdom, der forventet nytte av behandlingen er stor, tillate større ressursbruk i behandlingen.

– Enkeltleger har fått for store fullmakter til å forvalte samfunnets ressurser. Det politiske systemet har i liten grad vært villig til å ta de vanskelige beslutningene og heller overlatt det til enkeltpersoner.

Legers kompetanse på dette er helt vesentlig, men det må støttes opp av samfunnets beslutninger, sier Tjølsen.

Blinde spesialister Universitetet i Bergen endret i 2015 sin studieplan for medisinstudiet, som blant annet innebærer et større fokus på etikk og kriterier for beslutningstakning, i tråd med Prioriteringsmeldingens henvisninger. Likevel mener Norheim at ikke alt fra utredningene fulgt opp.

– Ressurskriteriet er en tydelig henvisning til at vi i helsevesenet må tenke på alternativkostnaden av de ressursene vi bruker. Dette bryter med den vanlige måten å tenke prioritering på blant leger, og skaper et behov for mer grunnleggende økonomisk forståelse blant helsepersonell, sier Norheim.

Begrepet alternativkostnad gjennomsyrer økonomistyring på alle plan, fra innkjøp av rekvisita, til

organdonasjon for pasienter. Det handler om hva du velger bort når du prioriterer ressurser. Altså hva den verdien du kunne fått hvis du brukte de samme ressursene på noe annet.

– Det handler om å se de store linjene og hvordan helsetjenesten trekker i samme retning for å se de store målene. Alle kan ikke tenke at sitt felt er viktigst. Legen som leder er en relativ forbedring, men i absolutt forstand har UiB fortsatt mye å gå på, sier Robberstad.

Prioriteringer i helsevesenet • Helseøkonomi er læren om ledelse og administrasjon innen helse.

• Lønning-utvalget (1987) var verdens første systematiske utredning av nasjonalt helsevesen.

• Norheim-utvalget nedsatt av Stoltenberg II-regjeringen i 2013 var starten på arbeidet med Stortingets Melding om Prioritering: Verdier i Pasientens Helsetjeneste.

• Prioriteringsmeldingen skal opp til høring 29. september i Stortinget

stoff 05

samfunnstoff

–vi må prioritere våre studenter En student på BI sitt lacrosselag subsidieres med godt over dobbelt så mye som et medlem i Bergen Studentidrett.

Pengene hentes fra den samme potten.

Tekst Audun Brendbekken og Sigurd Pryser

– Dagens fordeling er urettferdig.

Det er slik det blir når institu­ s­ jonene kjemper om mest mulig for seg selv, og gir blaffen i studentenes samlede velferd, sier Eirik Reikerås, Velferdstingsmedlem for Det Eneste Reelle Alternativet (DERA).

Subsidie-vinneren Hvert år fordeler Velferdstinget 5,9 millioner kroner av studentenes se­ mesteravgift på velferdstilbud til Bergens studenter. Pengene går blant annet til studentidrett, medier, og kultur. Idrettsforeningen som mot­ tar mest penger til daglig drift per medlem er BI Studentsamfunn Idrett (BISI). I fordelingen for 2016 får et medlem i BISI hele 44 prosent mer enn et medlem i Bergen Studentidrett (BSI).

– Jeg forstår at det kan oppleves som urettferdig, men BI må pri­ oritere sine egne studenter, sier Alice Holm, eksternansvarlig i BI Studentsamfunn.

Såfremt man betaler medlems­ avgiften på 295 kr til BISI, kan alle Bergens studenter søke opptak til idrettslagene der. Disse opptakene er allikevel kun markedsført internt på BI, og følgelig består idretts­ lagene hovedsaklig av BI-studenter.

Eksempelvis har BI Chiefs Lacrosse en regel om at tre fjerdedeler av medlemmene må gå på BI. For øye­ blikket er en amerikaner deres eneste medlem som ikke studerer ved BI. – Vi skaper merverdi for Bergens studenter fordi vi er synlige, er med på turneringer og bidrar til

06 stoff

konkurranse, sier Holm.

Chiefs Lacrosse mottar en årlig støtte på 714 kroner per aktive medlem av velferdspotten. Det er omtrent hele semesteravgiften til en gjennomsnittlig Bergensstudent. Til sammen mottar gruppen 30 000 kr totalt. I følget laget går pengene til utstyr og sportslige avgifter.

– Jeg ønsker å få inn så mye som mulig fra Velferdstinget så vel som

gagner ikke alle studenter, kun de ved institusjonene, sier Njål Larry Kvendseth, leder av BSI. Han mener Bergens studenter vil være tjent med flere åpne idrettslag.

– Jeg tenker om flere av student­ idrettslagene var åpne for alle studenter kunne flere studenter fått muligheten til å ta del i et større spekter av idrett og friluftsliv, sier Kvendseth

«det etiske ønsker jeg ikke å uttale meg om,» sier haaken kallevig aalerud, økonomisk ansvarlig i chiefs lacrosse.

mellom NHHI og BISI så skulle vi gjerne sett at vi fikk mer støtte per medlem. Jeg vet at BISI har vært i vekst de siste årene, men det samme gjelder oss, sier Skjærvø.

Semesteravgiften fordeles under budsjettmøtet til Velferdstinget, som hvert år finner sted i november. Her stemmer 27 representanter fra de forskjellige utdanningsinstitusjo­ nene over budsjettet. Universitetet har 10 representanter, mens HiB, NHH og BI Bergen tilsammen teller 11.

– Problemet er at HiB, NHH og BI har spesielle interesser og stor gjen­ nomslagskraft når de går sammen.

Disse minoritetsinteressene skader den totale studentvelferden, sier Reikerås i DERA. Stoff mottar støtte fra velferdstinget.

andre kilder. Det etiske ønsker jeg ikke å uttale meg om, sier Haaken Kallevig Aalerud, økonomisk ans­ varlig i Chiefs Lacrosse.

Kamp om ressursene BSI er Bergens eneste institusjon­ suavhengige, åpne idrettstilbud. I tillegg til å konkurrere om øko­ nomisk støtte fra Velferdstinget, kjemper også BSI med lukkede grupper om halltid.

– Vi ser at det blir flere og flere ­institusjonstilknyttede idrettslag, og mange er lukket for studenter fra andre studiesteder. Det skaper problemer fordi det er bare en viss hallkapasitet gjennom SiB. Det

NHHI misfornøyde Leder av Velferdstinget, Linnea Reitan Jensen, ønsker ikke å kom­ mentere tildelingene til lukkede idrettslag.

– Det er fordeler ved både åpne og lukkede studentidrettslag, men Velferdstinget har ikke noen uttalt politikk på dette området. Tildeling er opp til budsjettkomiteen, sier Jensen.

Petter Tegle Skjærvø, leder i Norges Handelshøyskoles Idrettsforening (NHHI), er ikke fornøyd med da­ gens tilstand.

Velferdstinget • Sammenslutning av student­ demokratiske organer fra alle utdanningsinstitusjoner i Bergen • Avgjør årlig fordeling av semesteravgiften til student­ kultur, -idrett og -media • Har som mål å gi stu­ dentene en stemme i studentvelferdssaker • Består av et styre og 27 representanter fra de ulike utdanningsinstitusjonene Kilde: www.vtbergen.no

– Når det gjelder skjevfordelingen

tirsdag 20. september 2016

samfunnstoff

Mandatfordeling i Velferdstinget

Fordeling av semesteravgiften for 2016 Kroner per medlem til idrettsorganisasjonene, basert på aktive medlemmer per dags dato. Midler fordelt til HiBI var gitt med hensyn på oppstartskostnader, og grafen viser derfor et høyere beløp enn hva som tilfaller hvert enkelt medlem i daglig drift.

uklare opptakskrav Tekst Audun Brendbekken Alle idrettsorganisasjonene stiller medlemskontigent som krav for å delta på idrettslagene sine. Denne varierer med kostnadene ved idretten, men alle må bidra noe til felleskassen. Hva som skal til for å komme med i selve idrettslagene er likevel ikke alltid klart.

– På de aller fleste lag handler det om talent, og vi mener at det sportslige skal vektlegges, sier Mathias Fløtaker.

Idrett­­s­forening (NHHI). I forrige utgave av Studvest (2016:9) ble Studentforeningen ved NHH anklaget for å ha useriøse opptakskrav.

Fløtaker er kjent med at noen idrettslag ved NHHI har et såkalt sosialt opptak i tillegg til det sportslige.

– NHHI har ikke nedlagt noe forbud, men vi ser helst at opptak er sportslige. Jeg kan skjønne at det kan føles ekstra kjipt å utelates etter et sosialt opptak, sier Fløtaker.

Han er informasjonsansvarlig­For å være med i et lag hos Bergen ved­Norges Handelshøyskole Studentsamfunn Idrett (BISI) må

tirsdag 20. februar 2016

man stille på opptak hos idrettslaget man søker. Jojo Soon, leder i BISI, sier at det er opptakskriterier varierer med hvor seriøst lagene satser i sin idrett.

– Ved for stor etterspørsel kan man velges inn ut fra interesse og motivasjon, og ikke etter sportslige ferdigheter. Det er klare retningslinjer om at HiBI ikke tillater seleksjon på sosiale kriterier, sier Kjelsrud.

– Det er individuelt for hver idrett hva de vektlegger ved opptak av medlemmer. Vi legger føringer på at lagene kun kan prioritere ut ifra sportslig opptak, sier Soon.

Leder for Høgskolen i Bergen Idrettsforening (HiBI), Sondre Urbye Kjelsrud, sier at HiBI opererer etter førstemann til mølla.

stoff 07

samfunnstoff

trøkkerne En historie om å holde seg inne i salatboksen.

Tekst Mathias Juell Johnsen Illustrasjon Ida Neverdahl

Petter, Hans og jeg er venner. Vi går på Norges Handelshøyskole i Breiviken, åtte busstopp uten­ for Bergen sentrum. Den følgende historien finner sted i skoleåret 2015/2016, på Bergens streiteste studiested. Polokledde flinkiser flo­ rerer. Vi er de første til å anerkjenne at vi ikke er like flinke som dem. Vi skjuler den medfølgende usikker­ heten ved å identifisere oss selv som tre litt kødne typer. Vi fyller dagene med å filme hverandre i skjul på biblioteket, og sende videoene til hverandre på snapchat, og fnise helt flaut mye av det etterpå.

Etterhvert kommer det et godt tilbud i kantina på NHH som vi har stor glede av. Dagens høyepunkt. SIB lar deg fylle et relativt stort salatbeger til femti kroner, og salatbaren har

08 stoff

et veldig godt utvalg, som smaker veldig godt. Vi finner raskt ut at der­ som man velger en overvekt av visse varer, er det mulig å presse avsindige mengder med «kanninfôr», som den ene av de ansatte kaller det ved flere anledninger, ned i det tilbudte begeret. Qinnoa og couscous kan nevnes som gode basisingredienser.

Det er imidlertid en risiko forbun­ det med det hele. Dersom du etter å ha presset salaten ned i begeret ikke klarer å lukke lokket, eller det tilfeldigvis spretter opp på veien til kassa, må du betale full pris. 15 kr per hekto. Vi blir fortalt en skrekk­ historie fra en studiekamerat som fikk en salatregning på over 100 kroner. Risky.

Det er litt morsomt med risiko i en ellers monoton hverdag. Ved siden

av kassen står det en vekt som vi kan bruke til å se hvor langt vi var villig til å dra strikken, dag for dag.

Sporten «trøkking» blir født. Det er lett å ta seg en pause eller to for mye for å diskutere tidspunktet for dagens trøkking. Det skal sies at ordet trøkking på dette tidspunktet­ mest sannsynlig kun har mening for oss, og at nok finnes et par mis­ informerte studenter på NHH som tror at vi snakket om å gå sammen på dass for å drite. Hver dag.

Vi blir flinke til å trøkke. Vi går alltid ned i god tid før lunsjrushet for å sørge for å ha et fullt utvalg, og rolige omgivelser. Kiloprisen presses raskt under hundre kro­ ner kontra de hundre og femti det egentlig koster. Fem hundre gram.

Seks hundre gram. Seks hundre og

åtti gram. Vi imponerer oss selv hver dag. Og rekorden blir stadig vanskeligere å slå. Det hele topper seg den dagen Petter via snapchat kommuniserer at lista er satt på syv hundre og tredve gram. Fytti faen.

En kilopris på sekstiåtte komma fem kroner! For verdens diggeste salat?

Petter lever på seiersrusen.

Den er i midlertid kortvarig. Et par dager senere, da vi av uoppklarte grunner ikke går sammen for å trøkke, men trøkker hver for oss for så å møtes senere i kantinen, står jeg og gjør mitt fornødne i salatbaren på egenhånd. Plutselig henger en av de ansatte over meg med en sur mine. En eldre dame av nordnorsk opprinnelse. Hun kommer så med en uomtvistelig oppfordring: «Ikkje trøkk!». Jeg spør henne hvorfor, i

tirsdag 20. september 2016

samfunnstoff

den tro at jeg som kunde må få lov å dra nytte av tilbudet i så stor grad jeg klarer. Hun svarer at tidligere på dagen, har en annen gutt vært inn­ om. Og han KNAKK skjeen!

for meg, mens jeg rett og slett bare snur meg og går ut av kantina med begeret. Uten å ha gjennomført den obligatoriske inspeksjonen! Med et skammens spor av dressing etter­ meg, gjemmer jeg meg i gangen mens Petter legger ut en godt krølla femtilapp.

Jeg vet umiddelbart hva som har skjedd, og før jeg har fått tatt kon­ takt med gutta å trøkkechaten vår, ser jeg at Petter har sendt meg og Hans en melding. «Faen. Jeg knakk skjeen. Påkjenning».

Vi merker en gryende dårlig stem­ ning mellom oss og de ansatte i kantinen. Søler vi litt mens vi trøk­ ker, står de klare med kluten og tørker opp med en gang. Fnyser litt.

Rister på hodet. Det virker som om det at vi konsekvent veier begeret og tar et bilde av det, oppleves som et hån mot de ansatte. Dæng. Mer

tirsdag 20. september 2016

motgang! Vi er allerede utilpass i situasjonen vår, og nå dimmes et av de få lyspunktene i hverdagen vår.

Ikke faen om vi skal gi fra oss det her. Så lenge tilbudet er der, fortsett­ er vi. Kanskje ikke helt upåvirket, men vi holder oss i alle fall over seks hundre gram.

Etter en stund er vi tilbake til nor­ malen. Maks trøkking. Og det andre uhellet inntreffer. Denne gangen er det mitt verk. En dag klarer jeg ikke å lukke begeret, og dressingen tyter ut som følge av trykket som har opp­arbeidet seg inne i salatbegeret.

I panikk ber jeg Petter om å legge ut

Ulykken ulmer i kulissene. Skal vi fortsette? Skal vi føye oss til systemet­og jekke oss ned til ca fem hundre og femti gram pr beger?

Du vet hvordan det er med gutter i sin beste alder, ikke sant. Det blir testo­stemning AF. Vi fortsetter. Det neste uhellet får bare komme. Det er kostnad­en av å drive business.

Og det kommer. Mens eksamen­ skjøret nærmer seg på vårparten. Jeg får en snap av følgende situasjon:

stoff 09

samfunnstoff

Hans har knukket skjeen, og denne gangen sprutet det salat utover hele disken. Han står som frosset. Jamrer litt. Han har senere forklart at det var som om en flash-bombe sprengte rett ved siden av han. Ørene pep, og han blacket ut. Husker ingenting. Petter befinner seg på åstedet.

Hans reaksjon er mildt sagt upass­ ende. Han får lættis, og filmer altså det hele. Hans står der og vet ikke opp eller ned i verden, mens en av de ansatte kantinedamene står bak disken og sier «Nei. Nei.» Her er det viktig at dere visualiserer toneleiet.

Det er ikke som en litt nedlatende «Nei, nei gutt». Det er mer som om en nyhet om at tredje verdenskrig har brutt ut har tikket inn på VGappen. Hans får etterhvert karret seg til å kaste salaten han sølte, og tørke benken med papir. Lættis. Litt

10 stoff

på kanten lættis kanskje? Vi vet ikke om vi skal le eller gråte.

Og det ender ikke der. Hans må stå til ansvar for det hele. Han jobber på Akademika vis-à-vis kantinen.

Etter katastrofelunsjen tropper sjefen for kantina opp i sjappa. Hun vil prate med Hans, som senere ringer meg og beskriver at han fikk huden full. Og det foran en kunde.

Jeg synes det hele er uhørt, og setter meg i aff­ekt ned og skriver en velformulert klagemail til ledelsen for SIB Kafé. Jeg tenker at resultatet vil bli at de ansatte i kantinen får seg et smekk på pungen, og lar oss trøkke videre i fred.

Den gang ei. Mailen sendes rett til kantinesjefen på NHH. Riktig, hun som nettopp hadde skjelt ut Hans

på jobb. Hun innkaller oss til møte.

Vi kan ikke gjøre annet enn å gå med på det. Vi skal tross alt spise lunsj på NHH en stund til. Herre. Vi er 29, 25 og 24 år, studerer på en av landets høyest ansette økonomiske høyskoler, men føler oss ikke så jævlig voksne i det vi blir geleidet inn gjennom kantinen til sjefens kontor.

Det var egentlig ikke så rart. At vi hadde fått noen litt sure blikk over disken. At Hans hadde blitt kjeftet på. Petter hadde tross alt filmet det hele og ledd litt, mens Hans hadde kastet maten som de kantineansatte hadde laget, fordi den endte på disk­­ en. Og vi hadde fylt salat med et fårete glis så å si hver dag i mange måneder. Vi hadde oppført oss som tre drittunger, og selv om de ansatte hadde klart å holde maska en god

stund hadde de tross alt sittet med følelsen av at vi køddet med dem. At vi lo av dem og ikke hverandre.

Hvordan endte det hele? Vi ble venn­ er igjen. Alle innrømte litt skyld. Tok hverandre i henda. Alle skulle forbedre seg litt. Vise litt mer respekt. Ha bittelitt mindre salat i be­geret. Det går fortsatt tre ­trøk­k­ere inn i kantina på NHH rundt tolv, mandag til fredag. Hvis du lover å ikke knekke skjeen, og ikke misbruke kreftene, så kan vi godt lære deg kunsten å trøkke.

tirsdag 20. september 2016

k o m m e n ta r s t o f f

du får ikke sitte ved bordet vårt Hvor mange NHH-studiner får plass opp fløyensvingene en søndags formiddag?

Teks Mathias Juell Johnsen Illustrasjon Ida Neverdahl

Husker dere den store sofaen ved inngangen til lærerbygningen? Eller det ene langbordet i kantina? Der hvor de kule satt. Toppen av jungelhirearkiet på ungdomsskolen og vgs.

Der hvor du aldri var velkommen. De du forgjeves forsøkte å gjøre et inntrykk på, i håp om å slippes inn i varmen. Slikt er det deilig å bli ferdig med. Eller blir man egentlig noen gang det?

Dersom en vil delta i studentidretten på NHH og BI, så må man som regel gjennom en prosess som blir kalt for opptak.

Fair enough, tenker du kanskje. Det kan bare være så og så mange med på et lag, og man vil naturligvis ha med de beste?

Jeg drev selv med idrett på en relativt seriøst nivå en gang. Det var likevel ikke sånn at man måtte gjennom et opptak dersom en ønsket å være med i en klubb. Du endte bare opp på (andre)laget som passet ditt ferdighetsnivå best. Hvis du ble bedre, kunne du rykke oppover i divisjonene i takt med klubbens egne fluktuasjoner. Så lenge du betalte inn ditt bidrag til klubbkassa. Nå har du betalt ditt bidrag til klubbkassa til alle lagene i Bergen som mottar støtte fra Velferdstinget. Likevel velges folk inn på trynefaktor.

I veldig mange sammenhenger handler det altså mer om hvem du er, hvem du kjenner og hvordan du ter deg i festsammenheng, enn om ferdighetene dine i å løpe opp en bakke eller svømme hundre meter. Et eksempel jeg nylig har kommet over, var NHHS opptur. En jentegruppe på NHH som samles på søndager for å gå opp Fløyen sammen. Med andre ord ingen plassbegrensninger. De har likevel et opptak. Av

tirsdag 20. septmeber 2016

40-50 som ville være med i år, kom elleve inn. En venninne i gruppen fortalte meg før opptaket at hun ønsket at det skulle være åpent, men at flertallet i gruppen ga uttrykk for at dette var uønsket. Man kan ikke ha så mange på vors! Ærlig talt.

Det er vel ingen som forventer at noen skal åpne hybelen sin for 70 jenter sånn uten videre. Det man derimot kan forvente, er at man skal få lov til å gå en hyggelig tur med jenter fra skolen sin en gang i uken, uten å måtte «bestå testen» i forkant. Det skal for ordens skyld nevnes at denne gruppen ikke mottar støtte fra velferdstinget, men at denne prosedyren er representativ for mange av idrettslagene på NHH og BI. Bare for å ha ting på det rene: jeg har selv vært med på slike opptak når jeg var fersk i Bergen. Gitt alt både i bakken og på fylla i etterkant i håp om å få være med å jogge opp en bakke og ta en pils på toppen et par ganger i uka med NHHI Motbakke. Den gang ei. Jeg var ikke en av de kule gutta, på tross av at jeg utleverte meg selv i plenum. Jeg delte historier jeg angrer dypt på, badet i Munkebotnsvatnet i bokseren, og vant push-upkonkurransen. Jeg er med andre ord en forsmådd student, som ikke har klart å gi slipp på ydmykelsen på fire år, og dette må tas i betraktning når man veier argumentene mine. Men jeg mener altså at opptaksordningene av denne naturen er ekskluderende, barnslige og skadelige for studentvelferden. Der er en praksis det snart må gjøres noe med fra de valgte styrene i nevnte foreninger. Så får heller de som ønsker å bedrive frimurerklubberi gjøre det på utsiden av den organiserte studentvelferden, i trehytter i foreldrenes hager eller andre passende lokaler.

stoff 11

samfunnstoff

kollektivt

selvmord En vennegjeng flytter sammen. Løst gjenfortalt.

Tekst Emmad Zangani, Øystein Evenstad og Audun Brendbekken Illustrasjon Ola Lysgaard

Det lukter russebuss i din nye leilighet. Du er gjennomvåt etter å ha dratt bagen fra eksens hybel i Sandviken. To år inne i studenttilværelsen har du allerede bodd under tre forskjellige tak. Og hver gang har omstendigheter inntruffet som har drevet deg ut, alt fra mugg i veggene til hasjsprøyter på kjøkk­enet. Hele togturen over fjellet har du fetisjert om hvordan drømmekollektivet endelig skal realiseres, for nå, NÅ erre deg og gøtta bois.

smekker uansett på Colgate-gliset så de andre i huset ikke skal tro du er veik. Foruten det sporadiske raseriutbruddet over internettbrudd fra CoD gjør han lite ut av seg. Heldigvis er våpenet på veggen fra glansdagene på Rena kun til pynt.

Skyting gjør han uansett, men målskivene er byttet ut med løse jenter fra Tinder. Etter ukens femte runde sengepolka, proklamerer han at fitte er forbruk.

Midt på natten våkner du av at noen rister i deg. Klokken er Illusjonen får en trang fødsel, for det viser seg at den serbiske tre søndag morgen og bestekompisen din står over deg. Fyren kompisen din som flyttet inn for tre uker siden, hverken har du ikke har sett på tre måneder, pusher nå varme brow­nies vasket eller fått med på deg. Du tror først seg at de forrige som det er en dårlig spøk, det er mandag ettermiddag og bodde i leiligheten har men når han begynner etterlatt biologiske å gråte og forklarer at du er flyktning i eget hjem fotavtrykk i form av den nye dama hans skal matrester i hele leiflytte inn, skjønner du ligheten. Du tør ikke at han mener alvor. Du å klage på ham, siden du innbiller deg at det kanskje er sånn tar motvillig en bit av den tårevåte kaken, men egentlig har kulturen er der han kommer fra, hvem vet, bruttern hadde jo du lyst til å lappe til ham. vært i Japan og der satt de på gulvet og spiste middag! Du er jo ikke akkurat noen verdensborger, og dessuten er du så Dagen etter skulle du ønske du var alle andre steder enn i risikoavers på konfliktfronten at du med glede blåser stipen- forelesning. Det tok tre timer av nattesøvnen din å forsikre det på grønnsåpe og zalo. Mens du renser hjørnesofaen for kompisen om at du ikke var forbanna, men nå er du mer sigarettsneiper, kommer du over et klebrig bokark der brød- bitter enn SIB-kaffen din. På raden foran snakker tre jenter teksten «Gud er død» er streket ut. Saltlukten er velkjent, om hvor sykt fet husvarming de hadde hatt i helgen. I etter­ og mens du betrakter det menneskelige forfallet rundt deg, middag skal de på Stoltzen og instagramme hverandre. Selv ønsker du selv at du var denne omtalte guden. må du hjem og skrubbe gammel pizza av gulvet.

«

Gutten på naborommet er en familievenn fra barndommen.

Det var egentlig moren hans som inviterte ham til å bo med dere, og siden du ser dem hver jul kunne du ikke si nei. Du

12 stoff

»

Vel hjemme blir du møtt av en amerikansk fotball seilende gjennom gangen. Du ville egentlig koble ut i sofaen, men stuen er pakket med bøse, kæpskledde gutter. De har fjeset

tirsdag 20. september 2016

samfunnstoff

innsmurt i BBQ-saus og roper «LADS! LADS! LADS!!!» mens de hopper rundt til «Blue Swede’s Hooked on a Feeling». Det er mandag ettermiddag og du er flyktning i eget hjem.

Kjøkkenet er ikke noe bedre. Kjøleskapet er blitt forvandlet til et oppbevaringssted for udefinerbar biologisk masse.

Du letter litt på lokket til kasserollen på komfyren, i håp om en kostnadseffektiv middag. Du går nesten i bakken da alt du finner er kokte mensenkopper. Kollektivets nyeste gratis­ passasjer har fått seg fore at ALT skal resirkuleres. Hun har til og med bedt dere bæsje i komposthaugen. Skal du gidde å ta diskusjonen? Ikke faen, tenker du, og slenger en grandis i ovnen. Og hva skjedde egentlig med planene om kun å spise sunn mat dette semesteret?

Vel, du kan i alle fall spise litt av det hjemmelagde bringebærsyltetøyet til kompisen din til dessert. Han har jo sagt at du bare skal ta! Det skal uansett bare mangle, etter at han lot New age-dama flytte inn uten å spørre. Men i det du åpner lokket, kommer han inn på kjøkkenet og du ser svetten begynne å forme seg på pannen hans. «R-r-rolig, jeg tenkte å spare noe til jul, så du kan godt spørre». Du tenker «jævla vrak», men gir ham en klem.

Livet i kollektiv får ut det verste i folk. Dette skulle jo være fett! Du kjenner jo alle gutta fra før. Dere skulle spise middag sammen, dra på fjelltur, spille vri åtter hver fredag. Du hører jo hele tiden om folk som bor i fete kollektiv og har hippe husFESTER. Det er da du kommer på løsningen på pro­blemet: Arrangere tidenes innflyttningsfest, en fest som både kan binde kollektivet sammen og vise verden at dere er kule. For dere er jo det?

tirsdag 20. SEPTEMBER 2016

Festen kommer med pønsj og campingstoler i stua. New age-dama har kjøpt diskokule som innflyttingsgave og blæster Ravi Shakhar fra anlegget kjæresten fikk i konfirmasjonsgave. Han står i hjørnet med en hånd på pilsen og den andre på volumknappen. Gjestene er en god blanding av skyteglade gamere og desillusjonerte hippier. Serberen du bor med, glimrer derimot med sitt fravær på den store dagen.

Han hadde tydeligvis dobbeltbooket, og funnet ut at fylla­ bistand på kapitalismens høyborg var viktigere enn sin egen innflyttningsfest. Det han prøvde å kamuflere som en spontan avgjørelse, har ligget i kortene lenge. Hele sommeren har han jobbet som sykkelpromotør for den lokale strippebulen for å kunne flashe køsh og hamre forsvarsløse 97ere på handicapdassen i kjelleren etter auksjonen.

Konturene flyter ut, og du merker at pønsjen virker. I det fjerne hører du roping fra stuen. Det har brutt ut en krangel mellom kompisens kjæreste og en invitert boler. Fyren hadde satt på litt Bieber, og nagles nå opp etter veggen av husets kulturpoliti. Det hele er direkte ubehagelig, og han fra Rena gjør vondt verre når han forsøker å roe situasjonen med å hente ut børsa. Et vådeskudd skyter løs diskokula, og den knuser midt på dansegulvet. Gjestene forsvinner fort nok etter fadesen, og fra verandaen ser du dem sjangle mot byen. Du tenner en sigg, og spør deg selv hvor dine egne venner ble av i kveld.

Uroen oversvømmer deg da du innser at de fortsatt er her. Og de kommer ikke til å dra før kontrakten er ute, tidligst.

FAEN.

stoff 13

samfunnstoff

syredager i portugal Reisebrev fra Ola og Kari Nordmann på dopfestival.

Tekst Anonym Illustrasjon Ida Neverdahl

«Psy-trance er bare noe dere må forstå!­Jeg var heller ikke opplyst før i går, da jeg prøvde å tilbringe tolv timer ved hovedscenen og trippet­ som bare faen på de helt syke visuelle effektene. Dere må bare skjønne det!»

Vi skjønner det ikke. Tyskeren som står foran oss er så høy på MDMA at kjeven hans beveger seg som et stempel frem og tilbake. Det bryter ned de stakkars tennene hans. Det er fem dager siden vi ankom BOOM. Dette er Europas svar på «Burning Man». En festival dedikert til psykedelisk kunst som holdes annethvert år i Portugal. Det er 40 grader i skyggen og festen er i full gang.

Vi sliter med å finne vår indre ro.

Kanskje vi burde proppet i oss mer psykedelika?

Festivaldeltakerne har rømt til et

14 stoff

øde naturreservat på grensen til Spania. Dette for å flykte fra den dominerende hverdagen, samt leve ut sine spirituelle sosial-aktivistiske drømmer. For de fleste festivaldeltakerne er BOOM en utopi: en tolerant arena for tilhengere av en tøylesløs tilværelse, hvor kunsten og kjærligheten dyrkes. Det er en livsstil. Noen tester den ut for første gang. Andre er trofaste gjengangere­ med bånd fra tidligere festivaler hengende som medaljonger rundt sine skjøre håndledd. Forresten, du finner ingen skrytepaver på BOOM. Her er alle barn av regnbuen, og «Adams drakt» er bademoten i den friske innsjøen.

For enkelte holder det ikke med armbånd som markering på hvor viktig del av livet denne festivalkulturen er – om dette virkelig er verdiene dine så gifter du deg her! Vi er vitne til et

av de mange bryllupene som tar sted under festivalen. «If there is anyone here who oppose this union, then get the fuck out!», ropte brude­parets selvproklamerte prest, før han viet dem. «By the power invested in me by fucking no one». Det var umulig ikke å bli sjarmert. Overalt rundt oss er vi vitne til kjærlighet.

Skulle det være slik at kjærligheten ikke naturlig springer frem, finner du pilleversjonen hos en av festival­ ens farmasøyter. Pappskilt med lister over de forskjellige substansene de tilbyr blir etter hvert et van­ lig syn. Syre, 2CB, MDMA, sopp, opium,­speed, kokain og cannabis er gjengangere­. Salget foregår relativt åpent i campingområdet, selv om sikkerhetsvaktene én og annen gang slår ned på de mest vågale og høylytte selgerne. På Boom er det faktisk alkohol som er det mest uglesette

rusmiddelet. Alt annet enn øl og Sommersby blir solgt som det giftige alternativet hos «The Poison Bar», som forøvrig står for festivalens kor­ teste kø. Resultat? Festivalen, med sine 33 000 deltakere har ikke én eneste slosskamp i løpet av en hel uke! Anders Anundsen ville sikkert ha påstått å ha solide kilder på at det var helt tilfeldig.

Heldigvis er Boom så mye mer enn piller, pupper og party. Det uke­ lange programmet er fullt av diverse aktiviteter, foredrag, filmer og workshops. Her har man muligheten til å prøve akro-yoga, lære seg å lage raw-food, eller høre på diverse foredrag om den historiske viktigheten til psykedeliske stoffer. Maten som serveres er kortreist og organisk, og deltakernes egne avføring får gjødsle­ de grønne urtehagene ved bruk av komposttoalletene. Boom har med

tirsdag 20. september 2016

samfunnstoff

sine miljøbevisste tiltak flere ganger utmerket seg som Europas grønn­ este festival. Dette er en gjenganger blant psy-trance-festivaler, så vidt vi har skjønt. Disse menneskene bryr seg oppriktig om sine omgivelser og om bærekraftig utvikling.

Musikken er det vi sliter mest med å relatere til. Psy-Trance: en rask, bråkete og melodiløs musikksjanger.

Hvordan har denne musikkstilen – som i våre utrente Norske ører høres ut som om Mega-Tron har ufrivillig samleie – blitt et uttrykk for dopkulturens, eller snarere psykedelikakulturens musikalske preferanser? Musikken blir mer og mer aggressiv etter hvert som dagene går. Det finnes tydeligvis en rekke sub-sjangre innenfor PsyTrance. Den blir raskere, og det lille av melodi som man av og til kunne oppfatte i løpet av de første

tirsdag 20. september 2016

dagene forsvinner til fordel for harde basslinjer og forutsigbare drops. «Trance forteller en historie», forteller vår mer erfarne venninne oss. «Den handler om kampen mot det onde. Det skjønner dere når dere dropper syre og stiller dere på dansegulvet». Vi dropper syre og stiller oss på dansegulvet, men ender bare opp med å føle oss ekstremt utilpasse.

Redningen finner vi i form av en hvit, kuppelformet konstruksjon gjemt innerst inne i en eventyrskog designet for og av sinnsaltererende substansknaskere. Vi følger skiltet som lover oss et «DJ Party» kl 02.30, og finner «The Ark Dome», et visuelt prosjekt som viser et særdeles psykedelisk lysshow. «We promise you, no trance!», roper de over megafon. Og det stemmer. I løpet av de neste timene får vi høre

noe av det kuleste vi har hørt innen­ for elektronisk musikk.

Ut av skogen ramler det plutselig et eiendommelig tog av mennesker.

Noen av de har laget to fem meter lange delfiner med innebygde lys, og noen andre holder opp en gigantisk brennmanet med selvlysende tråder hengende ned. Troppen ledes an av en brite ikledt en svart, heldekkende våtdrakt som han har dekorert med lysrør som former en strekman. Vi kan ikke gjøre annet enn å smile.

Du snakker om dedikering! Hvem er denne mannen i det virkelige liv? Hva gjør dette vesenet, når han ikke er kledd som en profesjonell epilepsi­utløser? Hvor finner han sin plass i det virkelige liv?

spiller ingen rolle, og ingen dømm­ er­deg for fjærene i håret ditt eller pudderbarten til kompisen din. I stedet kjenner vi på en følelse av fellesskap som står i stil med Booms motto: «We are one». I én uke har disse menneskene mulighet til å leve i det de selv mener er en prototyp av et idealsamfunn. Det er vel derfor «after»-festivalen som følger Boom heter «Utopia», der de hardeste av raverne får én uke på seg til å sakte­men sikkert re-integreres i den virke­­­lige verden. Vi, derimot, har fått nok av inntrykk å fordøye etter én uke i dette absurte kaninhullet av en festival.

Det er kanskje dette som er det beste med Boom. Her kan man gi full­ stendig faen. Hvem du vanligvis er

stoff 15

samfunnstoff

meditasjon mot angst Reduserer mindfullness angst? Både ja og nei.

Tekst Ingrid Marie Sandvik Illustrasjon Ida Neverdahl

Aslak Hjeltnes disputerte i høst med en doktorgrad som baserer seg på den mye omtalte metoden mindfulness.

En pandoras eske Det åtte ukers kurset Hjeltnes be­ nyttet seg av i prosjektet heter Mindfulness based stress-reduction og ble egentlig utviklet for pasienter med kroniske, fysiske sykdommer.

Det handlet om å hjelpe dem til å mestre hverdagen bedre, og øke livskvaliteten.

– Det som viste seg veldig tidlig, var at de fikk mindre angst.

Gjennom et samarbeid med Studentenes Psykiske Helsetjeneste fikk han kontakt med studenter og unge som sliter med sosial angst.

Selv om han visste at det fantes mye å ta tak i blant studentbefolkningen, sier han at det var sterkt for han å se hvor mange det egentlig var som ville ha hjelp.

– Det var litt som å åpne Pandoras ekse og oppdage hvor mye som egentlig finnes i studentbefolknin­ gen av psykiske vansker. Og jeg vet at prosjektet bare har rørt ved topp­ en av isberget.

Kjenne seg selv På mange måter handler mindful­ ness om det å være til stede. Veldig mange som strever med sosial angst blir hyperoppmerksom på farer, og de blir selvbevisst og selvkritisk.

16 stoff

Mange kan også bli redd for sine egne reaksjoner på omgivelsene, og oppleve ubehagelige reaksjoner slik som hjertebank og svetting.

Metodene kurset baserer seg på skal gjøre det lettere for disse å møte sit­ uasjoner i hverdagen.

resultater av med en gang. Det kan være utfordrende å skjønne hvorfor en skal gjøre noe som er ubehaglig og krever masse. Men mange fant også nøkler som de kunne ta med seg i hverdagen og klarte å løse noen av flokene de satt i.

– De kravene til lykke vi lever med, gjør at vi konstant går rundt med en underbevisst frykt for å mislykkes.

Det å gå rundt å ha et slags ideal­ bilde av seg selv som en ikke oppnår, det er en god oppskrift på stress, angst og depresjon.

– De går ofte veldig mye rundt og tenker veldig negativt om seg selv.

Det er tanker vi alle kan ha, men for de med sosial angst kan det bli et vel­ dig fastlåst og destruktivt mønster.

Gjennom å praktisere meditasjon over tid kan man bli mer oppmerk­ som på hva som skjer inne i en.

– De fikk mindre symptomer, og også en liten økning i selvfølelse.

Men mest en økning i grad av medfølelse for seg selv. De ble rett og slett mer selvaksepterende og vennlige mot seg selv, noe som er en viktig ting når man sliter med skam og selvkritikk.

Selv om han understreker at mindful­ ness ikke fjerner disse pro­blemene, mener han at det kan hjelpe folk å møte de på en litt ­ann­en­måte.

Ingen rask løsning Men han påpeker at mindfulness ikke på noen som helst måte er «quick fix». Det krever mye av del­ tagerne. For noen ble det for mye arbeid med daglige meditasjonsøv­ elser og gruppesamtaler, for andre igjen var det vondt å komme i større kontakt med sine egne problemer.

Av de femtifire som deltok, var det en tredjedel som kom uendret ut av det.

Stresser for framtiden Selv om prosjektet var rettet mot studenter med sosial angst, viser Hjeltnes til de generelle fordelene med mindfulness.

– Man ser jo det at mange av delt­ agerne nok hadde en forestilling om at hvis man bare praktiserer mind­ fulness, så vil en raskt føle seg rolig, glad og trygg. Men selv om det kan gi ro, kan det også gjøre vondt å se sine egne problemer litt klarere.

For studenter med en travel hver­ dag, kan det være demotiverende å sette av tid til noe som man ikke ser

– Det kan øke livskvalitet, selvak­ sept og evne til empati. De fleste av oss blir jo stresset eller lei oss, eller kan gå rundt å være kritiske til oss selv. Prinsippene i mindfulness er jo det å bli oppmerksom på dette og lære oss å behandle oss selv på en mer aksepterende måte.

For «generasjon prestasjon», med sine utallige krav om suksess akad­ emisk, på jobb, med venner, sosiale medier og i kjærligheten, kan dette være et viktig punkt. Man skal være ekstrovert, utadvendt og selvsikker, en mal mange ikke egentlig føler de passer inn i.

– Men da må det være noe som den enkelte personen kjenner at, dette er noe som jeg selv er villig til å gå ak­ tivt inn i, og gi litt tid.

• Mindfulness er en budhistisk inspirert meditasjonsform, og kan oversettes med oppmerksomt nærvær eller oppmerksomhetstrening (Store Norske Leksikon) • Handler om å være opp­ merksom på alt som skjer, på en spontan og åpen måte (Store Norske Leksikon) • Kurset Mindfulness based stress-reduction ble utviklet i Boston, USA på 1970-tallet av Jon Kabat-Zinn • I Hjeltnes prosjekt ble det ikke satt krav om at alle måtte ha en diagnose, men sosial angst var mest relevant.

tirsdag 20. september 2016

tirsdag 20. september 2016

stoff 17

Fasit: 1. «Sammenlignet med» 2. Bang og Olufsen-høyttaler 3. Nei 4. Vanskelig å si, de synes kanskje det er finere? 5. Nei, altså, folk er bare så jævlig dritt, liksom 6. Det burde vært et førerkortlignende opplegg for å få lov til å bruke semikolon, med kurs og avsluttende eksamen 7. Det kan brukes 1. som kort punktum, altså mellom helsetninger, eller 2. som «superkomma» i oppramsinger, til å skille lister over lister og så tilsvarende 8. Lol, du sa det feil! Det uttales akkurat som det skrives: «pro-jektor». Er ingen s der 9. Du bommet igjen! Det uttales «brusketta» 10. Folk burde ikke få jobb når de ikke behersker grunnleggende rettskriving 11. Det er fordi leserne heller ikke kan skrive. Det er ingen som bryr seg. Bare deg, meg, Per Egil Hegge og en og annen skjeggete Unge Venstre-parodi. Om ti år kommer språket vårt kun til å bestå av usammenhengende lyder og emotikoner

01 02 03 04 05 06

Bare ikke bruk semikolon hvis du ikke behersker det. Det er ikke noe stort tap.

Men hvorfor skulle vi hatt et eget tegn for kolon hvis det betydde akkurat det samme som semikolon?

Hvorfor tror folk at det er riktig?

Kan du bruke semikolon istedenfor kolon?

07 08 09 10 11

Jeg har møtt profesjonelle journalister som ikke kan dette.

Hva er forskjellen på «og» og «å»?

Hva med «bruschetta»?

Hvordan uttales «projektor»?

Word. Men hva er egentlig reglene for semikolon?

Hva er riktig: Bang og Olufsen høyttaler, Bang og Olufsen-høyttaler eller Bang-og-Olufsen-høyttaler?

Hva betyr «i forhold til»?

s p r å kq u iz Tekst Olve Hagen Wold Illustrasjon Ola Lysgaard

quizstoff

k u lt u r s t o f f

Inkluderingens

vold

Hva gjør en med traumene av å ha blitt voldtatt og kvalt halvt til døde?

Tekst Varg Lukas Folkman Foto Gry Dahl

— Det er vanskelig. For selvsagt hater jeg han. Selvsagt skylder jeg på han for hva som skjedde, og jeg ønsker ikke å se han igjen, men jeg vet også at voldens forbannelse er større en individet.

Det er hendelsen som inspirerte hans nye bok, «Voldens historie», Èdouard Louis omtaler. Første jule­ dag 2012 endte han opp med den algeriske mannen Reda i sin leilighet.

Etter å ha hatt sex under samtykke oppdager Louis at Reda har stjålet telefonen hans. Konfrontasjonen dette skaper leder til at Reda voldtar Louis og forsøker å kvele han med et skjerf.

Etter overtalelse fra venner anmelder Louis overgrepet, og hans møte med politiet setter i gang hjulene som til slutt munner ut i hans andre bok. Å få frastjålet sin egen historie — Jeg dro til politiet, og jeg sa at

18 stoff

dette var hva som skjedde. Plutselig fikk jeg inntrykket av at politiet og rettssystemet stjal historien min. De sa noe som «Selvsagt. Han er ara­ ber. Det er derfor det skjedde. Vi skal sende ham i fengsel i 20 år». De undersøkte kroppen min som var fucked up, og alt bevis brukte de for å bygge et narrativ jeg ikke var en del av.

Hva om han ikke ønsket en så hard straff for Reda? Dette er sentralt for Louis. Ikke nødvendigvis at mannen han ble voldtatt av skal gå fri eller at han er fratatt noen skyld, men at vi spiller så små roller i våre egne liv.

At en i det ene øyeblikket forsøkes kvalt, og idet andre ikke har noe å si i historien om sin egen kvelning. Èdouard Louise brøt overflaten av publikums bevissthet i 2014 med den selvbiografiske boken «Farvel til Eddy Bellegueule». Boken som omhandler hans — mildt sagt

—­­røffe oppvekst i den nordfranske byen Hallencourt. Det ender med Louis begynner på skole i en nær­ liggende by og senere endrer navn til Èdouard Louis. Louis mener boken kan leses til å omhandle mye av den samme tematikken han nå tar opp eksplisitt.

— Eddy Bellegueule var Eddy Bellegueule, og han valgte ikke å være den han var. Så å bli ferdig med Eddy Bellegueule var å bli fer­ dig med en historie jeg ikke selv valgte. Det er inkluderingens vold. Å inkluderes i noe en ikke ønsker å inkluderes i.

Voldens arv Når Louis snakker slår det en raskt hvor distansert han klarer å for­ holde seg til overfallet som rammet ham selv. Han er svært analytisk rundt både eget traume og sin egen overgriper. Og et av aspektene han legger størst vekt på både i «Farvel

Til Eddy Bellegueule» og «Voldens historie» er hvordan volden danner et system. Volden blir noe større enn individet.

For å forklare dette viser han til Toni Morrissons roman «Elskede» hvor den rømte slaven Sethe ender opp med å ta livet av sin egen datter så hun ikke skal falle tilbake i hen­ dene på slaveherrene.

— Kvinnen tar livet av barnet sitt.

Hun er voldelig, men hennes vold ble produsert av de som brukte å herske over henne. Hun ble tvunget til å være voldelig. Det er volden slaveherrene plasserte i henne, og de tvinger henne til å fortsette denne volden. Det er akkurat det som skjer i «Farvel til Eddy Bellegueule» og «Voldens his­ torie». Disse menneskene har en vold i seg som ikke tilhører dem. Når min mor og min far sa jeg var til skam for familien, så var de som kvinnen som kuttet strupen på sitt eget barn.

tirsdag 20. september 2016

k u lt u r s t o f f

De re­produserer en vold som ikke tilhører dem.

opplevde i møte med politiet og rettsvesenet.

–– Det er ikke snakk om å kriti­ sere de dominerte. Selv om du sier at de reproduserer nettopp denne volden. For volden har vært så sterk mot dem at de ender med å repro­ dusere den. Den går inn i dem, og den kjennes sterkt på kroppen. Det er det jeg skriver om. Disse menn­ es­kene. De ansvarlige for volden er de dominerende. Ikke de dominerte.

— Jeg var så nervøs. Foreldrene til Reda var immigranter. Hva ville folk tro? Hvordan ville de reagere?

Selvsagt er det han. Han er jo araber.

— Boken var også en form for protest mot alle de rasistiske antagelsene.

Louis griper om mye i «Voldens historie», og et av temaene som falt naturlig å angripe når han først snakket om vold, var rasisme. Da ­ med fokus rettet mot de antagel­ ser og den forutinntattheten han

tirsdag 20. september 2016

Han lar i boken feilantagelsene­ rundt immigranters voldelighet komme til lys gjennom sin søster.

Hun forstår at han stjal, men det gjorde jo hvite franskmenn i Hallencourt også. Hun skjønner

« når min mor og min far sa jeg var til skam for familien, så var de som kvinnen som kuttet strupen på sitt eget barn «Ahh. Der ser du. Araberne!». Så jeg vurderte å endre historien, men så innså jeg hvor absurd det var. Det ville virkelig vært rasistisk. Å tenke at siden en kommer fra Algeria kan en ikke være voldelig, og at en ikke kan påpeke denne voldeligheten.

»

at han var voldelig, men hun kjen­ ner flere hvite i fengsel av lignende grunn.

«She went crazy» Som en kan tenke seg gikk det ikke stille for seg ved lansering av bøkene til Louis. Spesielt i «Farvel

til Eddy Bellegueule» fikk familie og lokalsamfunn i Hallencourt hard medfart. Reaksjonene på dette var lite overraskende, med noen unntak.

— Moren min gikk av skaftet. Hun var gal. Hun ble intervjuet på alle tv-program. Hun snakket med alle avisene. Hun sa jeg var en løyner, og at det jeg sa ikke var sant.

— Når boken ble publisert var jeg ikke på talefot med min far. Han ringte meg like etter at boken var gitt ut og sa «Èdouard. Jeg er så stolt av deg». Det var første gang han kalte meg Èdouard. Før ville han kun kalle meg Eddy, fortsetter han.

Hvordan var reaksjonen «Voldens historie»?

på

— Den var bedre.

stoff 19

k u lt u r s t o f f

Forelsket i å skrive Bård Torgersens litteratur har tidligere blitt kalt vitser. Det stoppet ham ikke fra å gi ut sin nye roman «Loki».

Tekst Siren Løkaas Foto Mona Ødegård

— Jeg skulle ønske at jeg kunne forklare mitt litterære prosjekt. Men det er ikke så lett. Det er ikke sånn at jeg har hatt en plan og begynt å jobbe for å gjennomføre den. Jeg be­ gynte å skrive på den første romanen min for 15 år siden og jeg ble besatt.

Den besettelsen har ikke sluppet ta­ ket. Jeg har skrevet og skrevet. Jeg har levd mer i tekst enn utenfor og prosjektet har vokst og vokst. Den ene teksten har hatt kimen i seg til en ny. På mange måter tenker jeg nå at alle bøkene, om det er romanene eller diktene henger sammen. Jeg skriver for å slippe vekk fra livet mitt, eller lage nye versjoner av det.

Jeg skriver fiksjon for kunne leve an­ dre liv enn mitt eget.

Bård Torgersen har i mange år under­ vist på tekstlinjen ved Westerdals i Oslo og forklarer at han ser at flere og flere unge vokser opp med det selvbiografiske. Han forklarer at han ikke er en selv­ biografisk forfatter. ­ For bare noen år siden var det — uhørt at en journalist spurte om elementer i et litterært verk var selvbiografisk. Å skrive er en forelskelse Bård Torgersen legger ikke skjul på at han er en middelklassestreber som er selvopptatt nok til å vie seg fullt

20 stoff

og helt til å skrive. Tidligere har han også jobbet som rådgiver i reklame­ bransjen, journalist og tømrer, han er lærer ved Westerdals og musiker.

— Jeg har ikke lyst til å bli låst til en identitet. Jeg er og har vært dedikert til det jeg gjør. Men jeg vil ikke være låst til å måtte gjøre noe som helst.

Utover det å ta meg av familien min.

Det er ikke sikkert jeg skriver resten

— Eller en tråd fra en tidligere bok, og er jeg heldig så åpner teksten seg. Etter hvert, når jeg har fått en viss mengde tekst, så begynner det å utkrystallisere seg en form. En komposisjon. Og fra dette punk­ tet og ut jobber jeg like aktivt med kom­posisjonen som inn­holdet. Alle bøkene mine har fått forskjellige strukturer. Når jeg skrev Loki ble det ganske raskt klart for meg at

« h­ an tror ikke lenger på fortellingen om europa, og han har laget seg en fortelling om sørøst-asia som passer ham bedre

»

av livet. Å skrive har vært en for­ elskelse for meg. Noe jeg ikke kunne klart meg uten. Men likevel. Jeg må være åpen. Ikke tenke at noe vil vare for alltid.

hele teksten måtte være en uavbrutt strøm. At Loki måtte kastes ­framover, ikke stoppes. Den forrige romanen min «Vær så snill», var stikk motsatt.

Metoderegler innenfor litteratur er også noe Torgersen regelmessig le­ ker med. Han mener ikke at en tekst starter med form, men heller et bilde eller ideen om en karakter.

Loki er både en roman og hovedperson Han forklarer at den litterære per­ sonen Loki definitivt ikke er et menneske av kjøtt og blod.

— Han sier selv at han egentlig heter Kristian, oppkalt etter farfar, men at moren hans begynte å kalle ham Loki som en protest. Loki er den i­slandske versjonen av Loke.

Loke var en gud som opponerte mot de andre gudene. Han kunne skifte form, bli til en fisk, sel, flue og merr.

Han fødte hesten Sleipner. Men mest av alt var han en lurendreier. Som ikke fant seg i å bli styrt av de andre­ gudene. Når Loki sier i boka at han ikke ville være Kristian, og han sam­ tidig oppfordrer andre til å ta seg nytt navn, så ville jeg vise at han ikke vil forholde seg til den konven­ sjonelle virkeligheten. Og at jeg ikke ser på ham som et reelt menneske.

Han er en romankarakter som protest­erer mot å være en realistisk romankarakter. Han tilhører myten og fantasien. Og det må han kanskje straffes for. Både i selve boka, og i mottagelsen av den.

Hvorfor er Loki fascinert av Sørøst-Asia/Bangkok?

— Han tror ikke lenger på for­ tellingen om Europa, og han har laget seg en fortelling om SørøstAsia som passer ham bedre. Han har en forestilling om at mennesket kommer til å ta det neste skrittet i evolusjonen i Asia og smelte sam­ men med teknologien.

tirsdag 20. september 2016

k u lt u r s t o f f

I romanen ser vi at teknologi ikke spiller helt på lag med ham: «Jeg trenger en iPhone-lader. Det har vi dessverre ikke. Å, kom igjen!»

— Det er jo funny. Han drar med en iPhone til Asia som han har alle disse fantastiske forestillingene om, så mister han laderen, og når han kommer fram får han ikke tak i en ny, fordi alle har Samsung.

Den rike drittsekken «Du har ikke lyst til å være her om ti år. Du vil ha en leilighet med takterasse. På senga ligger pengene.

Forsyn deg, men ikke vær for grådig,

tirsdag 20. september 2016

jeg vet hvor mye som er der. Det kan jeg ikke. Klart du kan.» Mens jeg leste følte jeg at Loki oppfører seg som en drittsekk mot de han møter.

Hva er hensikten med oppførselen?

— En gang så jeg en dame på Nordby som gikk rundt i en de gigantiske godteforretningene med ­ en baby på armen. Hun hadde en gedigen vogn hun fylte med snop.

Hun ble så ivrig. Plutselig glapp hun babyen ut av armen, og den falt i gulvet. Og hun kikket seg fort rundt før hun plukket den opp igjen. Jeg måtte ringe rett hjem til kona mi for å fortelle det. Det er mye av den

damen i meg, sa hun. Og det er mye av Loki i meg. Hvor mye ansvar tar jeg egentlig når jeg reiser ut i verden?

Hvor mye bryr jeg meg om hun som kommer og vasker rommet mitt?

Hva annet enn det som gavner meg gidder jeg å forholde meg til? Jeg grafser til meg fordi jeg kan. Sånn sett er vel både Loki og jeg typiske nordmenn ute på tur.

— Dypest sett er Loki på mange måter konservativ. Han liker at ting er som de alltid har vært, og han er glad i tydelige tegn på makt. Han sier og tenker en ting, men gjør noe helt annet. Han lever med hodet i skyene og kroppen plantet på bakken. Han er en heliumsballong, knytt fast i et lite blylodd. Det er det eneste som holder ham fast.

Jeg oppfatter hotell og skredder­ sydde dresser med initialer sydd i som arkaisk og nærmest en mot­ setning til teknologi. Hvorfor er disse tingene så viktige?

Romanen om heliumsballongen Loki er utkommet på forlaget Oktober.

stoff 21

k u lt u r s t o f f

hollywood til norge Endelig skulle Norge hevde seg som det perfekte sted å legge store, utenlandske filmproduksjoner. Den gang ei.

Tekst Elias Bakken Johansen Foto & Illustrasjon Gry Dahl & Ida Neverdahl

Da Michael Fassbender inntok norsk jord i januar i år, markerte det ikke bare innspillingsstarten på den etterlengtede filmatiseringen av Jo Nesbøs «Snømannen», det markerte også starten på slutten for årets filminsentivpott. Hele 90 prosent av årets pott går nemlig til Harry Holes vei mot det store lerretet.

Filminsentivordningen trådte i kraft 1. januar i år, bare noen uker før nevnte innspilling tok til. Den baserer seg på at produsenter av film og tv-serier, ved å ha søkt om støtte før den ene fristen som foreligger – og kun da! – kan få tilbakebetalt 25 prosent av utgiftene de får ved å legge produksjonen sin til Norge.

45 millioner var satt av for 2016, hvilket for lengst har blitt tildelt.

Tomas Alfredsons «Snømannen» fikk innvilget sin søknad om 40,5 millioner kroner, noe som medførte at Alexander Paynes «Downsizing» måtte ta til takke med halvparten av de 9 millionene de opprinnelig søkte om. Dette gjorde at produsentene valgte å kutte antall innspillingsdager i Norge.

The perks of being a wallflower Hva er så formålet med denne

22 stoff

ordningen? Jo, den skal «fremme norsk kultur, historie og natur.

Ordningen skal også bidra til økt erfaring og kunnskap i den norske filmbransjen, stimulere til vekst, en bærekraftig norsk filmnæring og økt internasjonalt samarbeid», slås det fast i formålsparagrafen til Forskrift om insentivordning for film- og serieproduksjoner. Til gjengjeld tilbakebetaler altså staten en fjerdedel av produksjonskostnadene for de som velger seg vårt langstrakte land som filmatisk kulisse.

«Snømannen» hadde mellom 50 og 60 innspillingsdager i Norge, og filmet scener i Oslo, Bergen og Rjukan.

Nær 200 norske filmarbeidere var involvert i prosjektet. Sigmund Elias Holm, leder av filmkommisjonen ved Vestnorsk filmsenter, estimerer at nær 1000 forskjellige norske leverandører av varer og tjenester var involvert i forbindelse med innspillingen av «Snømannen» og «Downsizing».

Foruten filmfaglig input, vet man at filmer også avstedkommer turisme. Populærkultur turismen, som betegner det å besøke steder på bakgrunn av at de har opptrådt som

kulisser i blant annet filmer og bøker, er et populært fenomen. «Ringenes Herre»-trilogien brukte blant annet 150 ulike steder på New Zealand – for øvrig Peter Jacksons hjemland.

Dette førte til en stor oppsving i så vel den lokale filmindustrien som landets turismestatistikker.

Leifur Dagfinnsson, filmprodusent i Truenorth, har tidligere uttalt til Aftenposten at «Walter Mittys hemmelige liv» har vært «det største utstillingsvinduet for Island som turistland de siste to-tre årene», og viste til at over 20 prosent av turistene gjestet Sagaøya nettopp etter å ha lagt merke til scener skutt på Island.

Rammet av rammen Ifølge Norsk filminstitutt (NFI), som gjennomgår søknadene, og som sammen med Kulturdepartementet har ansvaret for ordningen, var det i år fire produksjoner som søkte om å legge deler av innspillingen sin til Norge. Til sammen hadde denne kvartetten budsjettert med kostnader på 384 millioner kroner i forbindelse med eventuell produksjon på norsk jord. Dersom samtlige produksjoner skulle fått

Filminsentivordningen • Ordningen har som formål å øke antall internasjonale film- og tv-serie-produksjoner i Norge.

• Således skal ordningen fremme norsk kultur, historie og natur, samt løfte nivået på den hjemlige filmbransjen.

• Ordningen går ut på at produksjonsselskapene som mottar støtte kan få refundert opptil 25 prosent av utgiftene som kommer i forbindelse med Norge-innspillingen.

• Årets filminsentivpott var på 45 millioner, og ble fordelt mellom «Snømannen» (40,5 mill.) og «Downsizing» (4,5 mill.)

Kilde: Norsk filminstitutt

tirsdag 20. september 2016

k u lt u r s t o f f

tilbakebetalinger på 25 prosent, ville det blitt en total på 96 millioner – mer enn det dobbelt av rammen for 2016. Derfor måtte to av søknadene avslås.

De to avslåtte produksjonene var to norske tv-serier: andresesongen av «Okkupert» og nykommeren «Skuespilleren».

— Det er mange ting som spiller inn i vurderingen av en søknad, men kort sagt er det altså insentivordningens formål som ligger til grunn. Det som best lever opp til ordningens formål, er det som prioriteres, sier Benedikte Danielsen, prosjektleder i Norsk filminstitutt, om hvorfor de to hjemlige seriene ble utelatt.

Danielsen vil ikke si noe om hva NFI tenker om ordningen per i dag, annet enn at «vi forholder oss til de rammene vi har, og så får det være opp til andre å arbeide for å endre rammebetingelsene».

«Okkupert 2» ble riktig nok tildelt 6,5 millioner kroner av NFI i forbindelse med et tv-serie-prosjekt.

Et anstrøk av Island Det er kjent at

tirsdag 20. september 2016

ordningen

re­gjeringen omsider fikk stablet på beina, var inspirert av Islands variant. Likevel har ikke Norge stått den islandske distansen ut. Mens vi her til lands altså hadde et tak på 45 refunderbare millioner kroner for 2016, hadde islendingene ifølge Dagsavisen lagt opp til en ramme på over 70 millioner i 2015. Island har heller ingen årlig søknadsfrist.

Mens fleksibilitet altså kan beskrive Islands ordning, er «faste rammer» mer dekkende for den norske.

Sigmund Elias Holm ved Vestnorsk filmsenter er glad ordningen etter lang tids arbeid i år endelig trådte i kraft. Samtidig er han klar på at dette bare er en start, at Norge ikke er spesielt konkurransedyktige ennå.

— Det er på tide å nærme seg tilsvarende ordninger i andre land.

Det mangler forståelse for alle mulighetene ordningen kan åpne opp for.

avhengige av en fastlagt budsjettramme, og dermed må de ha denne søknadsfristen. Island, Irland, Storbritannia, Frankrike. Ingen av disse landene har noen søknadsfrist, noe som gjør at de kan arbeide med å skaffe prosjekter året rundt.

Uforløst potensial Stine Helgeland i Norsk filminstitutt skriver i en e-post til STOFF at «Olsberg SPI (konsulentselskap, journ.anm.) har på oppdrag fra NFI gjort en uavhengig evaluering av den norske insentivordningen så langt, og anslår at Norge vil kunne huse ca. fire produksjoner i året på størrelse med «Snømannen».

Det tilsvarer en utbetaling på 162 millioner kroner i året». Det igjen tilsvarer en firedobling av årets pott.

— Bare i Europe er det 26 land som har slike ordninger. Det viktigste kriteriet for at en ordning skal være attraktiv, er at den er forutsigbar. En ordning uten søknadsfrister og uten Holm mener et av problemene en ramme er det mest forutsigbare, handler om at insentivordningen­ skriver Helgeland videre. er underlagt Kultur- og ikke Finansdepartementet. Det forhindr- I sommer konkluderte Nærings­ er automatisering. politisk råd, et råd bestående — Kulturdepartementet er av aktører med den noe tåkete

påskriften «kommersiell suksess fra relevante virksomheter», for eksempel arkitektur, film, musikk og litteratur, med at dagens ordning ikke er god nok. På listen over svakheter nevnes blant annet det (for lave) økonomiske taket, omfanget av krav som blir stilt og at ordningen ikke ligger under Finansdepartementet.

NHO Reiseliv kan sin populær­kultur turisme, og har i lang tid involvert seg i insentivordning-debatten. I et brev adressert Kulturdepartementet – datert 15.03.2016 – ba de om at midlene til ordningen skulle økes i revidert nasjonalbudsjett for i år, og for neste års nye budsjett. De begrunner det med muligheter for en «unik markedsføringseffekt».

I revidert nasjonalbudsjett ble ikke ordningen tildelt mer penger.

stoff 23

k u lt u r s t o f f

– Så hører du på death metal?

Tekst Olve Hagen Wold Illustrasjon Vincent Locke

Det er oppfølgingsspørsmålet jeg alltid stiller når jeg prøver å spørre noen om hva slags musikk de hører på og de svarer med et veikt «nei, jeg hører egentlig litt på alt mulig, jeg, hehe». Og de svarer alltid at nei, det gjør de ikke, det er jo sykt.

Eller kanskje de svarer «mener du sånn Korn og System of a Down nå, for det hørte jeg litt på da jeg var yngre?» Men nei, jeg snakker ikke om Korn eller System of a Down Slipknot eller Lamb of God eller Gojira nå, eller for den saks skyld om veik fittemusikk som In Flames eller Killswitch Engange, jeg snakker om pure fucking brütal death metal. Ingen hører på death metal.

I motsetning til andre ekstremmetallsjangere, har ikke death metal klart å trenge inn i den norske hovedstrømmen. Mayhem har jubileumskonsert i solskinn på samme scene som Thomas Dybdahl og Comet Kid; kidsa fester til Marilyn Manson, bygger opp emosjonell styrke til å stå imot mobberne med Slipknot og gråter til Bring Me the Horizon (de gjorde i hvert fall det); Kvelertak spilles ikke bare på P3 (som spiller ALT), men på P2. Men death metal? Det er jo BARE bråk.

Musikkens ytterkant For de uinnvidde: Death metal er en form for ekstremmetall som oppsto i USA på siste halvdel av åttitallet.

Sjangeren kan beskrives som en videreutvikling og mer ekstrem utgave

24 stoff

av thrash metal, representert ved band som Metallica, Megadeth og særlig Slayer og deres plate Reign in Hell. De tidligste bandene Death og Possessed ble raskt etterfulgt av band som Morbid Angel, Deicide, Obituary og Cannibal Corpse.

Siden da har sjangeren blitt videreutviklet og inspirert sjangere som teknisk death (Gojira), nu metal (Slipknot, Korn), djent (Meshuggah, Uneven Structure), progmetall (Opeth, Enslaved), death n’ roll (Entombed, The Cumshots), metalcore (Botch, Converge), doom/death (My Dying Bride, Paradise Lost), groove metal (Pantera, Lamb of God), blackened death (Behemoth) og jazz fusion (Cynic, Atheist). Det oppsto også en sterk death metalscene i Sverige, som blandet death metal med Abba-aktig pop, gjorde det mer «emosjonelt» og skapte Den Verste Musikken Som Er Laget, men nok om det. Det er musikken fra death metals gullalder på sent åtti- og tidlig nittitall, og band som spiller i den stilen, jeg er opptatt av.

Den sterkeste sjangermarkøren for death metal er vokalen: Mørke, gutturale brøl, som kalles growling og minner om stemmen til Kakemonsteret i Sesam stasjon.

Men death metal kjennetegnes også av atonale riff spilt på nedstemte gitarer med mye vreng, rask og komplekse tromming med mye

blast beats og doble basstrommer, hyppige og brå taktskifter, og hyperaktive gitarsoloer.

Jeg hører på death metal. Det er ikke det jeg hører mest på (selv om jeg akkurat nå er inne i en trap og death metal-periode), men det har en plass i katalogen. Likevel var det ikke før i vår jeg begynte å høre på det for alvor, selv om jeg har hørt på metall siden jeg gikk på ungdomsskolen. Og det er ikke at death metal egentlig er drøyere eller mer ekstremt enn den andre musikken jeg har hørt på: Jeg hører på musikk med samme vokal (Cult of Luna), med den samme mørke atmosfæren (Emperor), som er like aggressiv og voldelig (Slipknot), og som har like kaotiske og hurtige rytmer og rytmeskifter (The Dillinger Escape Plan). Men det har likevel vært en terskel for å høre på death metal.

Redneck-kultur Svein Strømmen, musikkjournalist og forfatter av Mayhem-boken «Dødsarkiv», mener premisset mitt er feil. Det er ikke noe spesielt med death metal. At sjangeren har en

tirsdag 20. september 2016

k u lt u r s t o f f

så liten plass i Norge er en historisk tilfeldighet, på grunn av black metal­-scenen på nittitallet.

amerikanere og slo an hos sitt hjemlige wrestlingfanpublikum. Akkurat som Slipknot.

— Når Mayhem spiller på Øya, handler det om hvilken rolle de har spilt kulturhistorisk, ikke om hvilken musikk de faktisk spiller. Norge har ikke plass til noen andre sånne band. Bare se på hvor irrelevante andre metall­ band ser ut i forhold, sier han.

Pult med en kniv En annen ting som er spesielt med death metal er estetikken. Det er brutalt, voldelig og mørkt, med tekster og illustrasjoner inspirert av slasherfilmer. Det kryr av lik og voldsskildringer, nesten i en slags konkurranse

Norge har ingen kjente death metalband, men andre steder er black metal som er en nisjesjanger.

Bare se til Sverige, som har tusenvis av death metal-band, en langt større og mer inn­ flytelsesrik metallscene enn Norge noen gang har vært i nærheten av å ha.

Og se på hvilken death metal som faktisk selger mest.

Det er ikke utvannet «melodisk» death som In Flames og At the Gates. Det er Cannibal Corpse, Deicide og Morbid Angel.

— Morbid Angel og Cannibal Corpse har solgt mye mer, reist verden rundt i større grad og hatt et bredere nedslagsfelt enn noe black metal-band. Det er det flere grunner til, men kanskje mest at de er

tirsdag 20. september 2016

De som har dratt det lengst er nok Cannibal Corpse. De har låter som «I Cum Blood», «Fucked with a Knife» og «Entrails Ripped from a Virgin’s Cunt». Coverene deres er oppvisninger i blod og gørr, tortur, liksjending og seksualisert vold. De første albumene deres ble forbudt i Tyskland og Australia.

Men Cannibal Corpse’ svar på kritikken er at musikken deres ikke er seriøst ment. Det er fiksjon.

Horrornoveller fra gutter som liker skrekkfilmer. En lek med symboler og estetikk. Harmløs moro.

Ivar Bjørnson, gitarist og låtskriver i progmetallbandet Enslaved, tror det kan være noe av grunnen til at sjangeren aldri har fått fotfeste her på bjerget.

mer bak det, sier han.

Ganske annerledes enn den tidlige norske black metal-scenen, altså, der ideologi var viktigere enn musikken.

Der du ikke fikk ta del i miljøet hvis du ikke var satanistisk nok, der folk drepte hverandre og brant kirker.

— Det amerikanske death metalmiljøet har sett på Norge som utrolig teit. Black metal har et pretensiøst skjær av at de mener det de synger, at de bare går hjemme og knurrer hele tiden. Men alle skjønner at de ikke gjør det. Death metal er mer ærlig.

Antipop Likevel er det noe spesielt med death metal. Det er kanskje ikke mer bråkete eller aggressivt enn andre ekstremsjangre, men det er mer eks­ tremt. Det er noe rent med det. Det er på mange måter antitesen til pop, uten antydning til melodi. Kun riff, trommer og aggresjon. Heavy metal kondensert. Eller som Ivar Bjørnson sier det: — Death metal er musikkteknikk i ren form. Det blir nesten som obskur klassisk musikk, eller jazz. Det blir en helt annen kunstopplevelse.

Det er noe digg ved å bli fullstendig overkjørt.

— Det ble sett på som fjollete. Folk ble litt uvell av folk i shorts som spilte brutal metall. Som sang om død og fordervelse uten at det lå noe

stoff 25

k u lt u r s t o f f

BIFF 2016 Vi forteller deg hva du skal se på BIFF 2016.

Tekst Varg Lukas Folkman & Siren Løkaas

LO AND BEHOLDE, REVERIES OF THE CONNECTED WORLD Vises 24. & 27. sep i MB3 Om du som meg kjenner en pirrende følelse smyge seg opp nakken når du hører Werner Herzog beskrive livets mørke sider, er dette filmen for deg. Mannen som gjennom 50 år har vist oss alt fra Amazonas dypeste avgrunner til en skihopper som var redd han skulle hoppe ut av stadionen, har her bestemt seg for å dekke hele internett. Fra dets spede start når brukerne fikk plass i en telefonbok og en kjente de tre-fire andre med samme navn som seg, til en hypotetisk situasjon hvor alle gjenstander rundt oss er koblet til nettet. Det er vittig, dyster og treffende samfunnskritikk, om noe begrenset av Herzogs interesseområder.

I, OLGA HEPNAROVÁ Vises 21. & 23. sep i MB3

Dette er en tsjekkisk spillefilm basert på en virkelig hendelse.

22 år gamle Olga kjørte lastebilen sin igjennom en folkemengde og drepte åtte mennesker på et fortau i Praha i 1973. Hun var den siste som fikk dødsstraff før den ble avskaffet i Tsjekkia.

Gjennom oppveksten hadde Olga blitt mobbet av sine foreldre, lærere og jevnaldrene for sin seksualitet. Det kom til det punktet at hun skrev et brev til en avis like før hun utførte massedrapet om at hun var ødelagt og enten måtte drepe seg selv eller andre.

Dette er et blodaktuelt tema som er solid skrevet, spilt og regissert. Det er ikke et eneste lyspunkt i denne unge kvinnens korte og kjærlighetsløse liv.

KAMMERPIKEN Vises 23., 26. & 28. sep i MB3 Chan-Wook Park har i samspill med Joon-Ho Bong (aktuell på BIFF 2015 med Snowpiercer) vært mang en filmelskers inngang til Koreansk film. Med Kammerpiken kan det virke som om han går hakket mer konvensjonelt til verks enn hva han har gjort i enkelte av sine tidligere installasjoner, men med ord for å ha vært all the rage i Cannes er det nok trygt å anta at han ikke har firt på kvaliteten av den grunn. Med en handlingen lagt til en adelsfamilie i 30-tallets Korea kan en nok se frem til fantastiske kostymer, undertrykt seksualitet og betydningsfulle blikk i fleng.

26 stoff

tirsdag 20. september 2016

k u lt u r s t o f f

ABSOLUTELY FABOLOUS: THE MOVIE Vises 26. & 27. sep i MB2 Denne britiske spillefilmen er basert på en TV-serie ved samme navn som gikk på BBC fra 1992 til 2004 som handler om Edina og Patsy. Edina er konstant på slankekur og er det man kan kalle en øvre middelklasse idiot som kan gjøre det hun vil uten å måtte tenke på penger. Patsy er tidligere modell og har ikke spist fast føde siden 1970-tallet. Filmen er en lang episode av serien egnet utelukkende for blodfans (som denne skribenten) eller hobbyalkoholikere som vil føle seg bedre om seg selv. Mye av handlingen baseres på at de to kvinnene driver Edinas datter opp etter veggene med sin ekstreme egoisme og narkotikamisbruk.

ENDLESS POETRY Vises 21., 27. & 28. sep i MB1 og MB3 Regissør Alejandro Jodorowski kommer til BIFF med oppfølgeren til The Dance of Reality. Dette er en serie på fem filmer.

I løpet Jodorowskis usedvanlig mangfoldige karriere har han regissert teater, forfattet tegneserier, forfattet poesi og romaner og arbeidet som «psychomagic» guru i ehh terapisalonger; og, så klart, skapt den psykedeliske Western-splatter-operaen El Topo som inspirerte en verden av filmer. Jodorowskys liv har vært en lang prodigiøs utgytelse (selv om han ikke fikk lage sin versjon av Dune). Nå som han har kommet godt opp i åttiårene har han gjenfunnet seg selv på en filmatisk spektakulær måte som du bare må se.

VOYAGE OF TIME Vises 21., 24., 25. & 26. sep i MB2 Jeg skal ikke påstå at jeg forstod The Tree of Life av regissør Terence Mallick, men det de fleste er enige om er at desto mer man røyker desto mer (eller mindre) forstår man av filmen og universet. Mallick holder nemlig på med et prosjekt som skal gi en visuell opplevelse av tid, rom og organisk liv, slik dette har vokst fram over milliarder av år. Voyage of Time ble født ut av en scene hvor universet blir til som skulle være del av The Tree of Life, men ble heller til en fullverdig film i seg selv. Det skulle vel bare mangle siden det er universet det er snakk om. Dette er verken en spillefilm eller dokumentar, så man må være klar for noe magisk, kjedelig, vakkert og forvirrende.

WEINER Vises 21. sep i MB2, 25. & 28. sep i Røkeriet på Verftet.

Du kjenner han kanskje bare under sitt serie-sexstende pseudonym, Carlos Danger, men Anthony Weiner og hans historie er verdt så mye, mye mer av din oppmerksomhet. Med ry for å være republikanernes største skrekk gjorde han rakettkarriere som ilter, liberal vaktbikkje i kongressen. Mange hevder han idag ville vært naturlig presidentkandidat for demokratene om ikke bare et visst erekt lem hadde forvillet seg ut på twitterkontoen hans. Etter dette ble han tatt for å sexte tre separate ganger (senest i år). Først måtte han gi seg i kongressen, så ble han tatt igjen når han stilte som ordførerkandidat i New York, og det er denne hendelsen dokumentaren dekker. Med alt fra sammenbrudd på live-TV til vill flukt fra paparazzier gjennom kjøkkenet på McDonalds.

tirsdag 20. september 2016

stoff 27

k u lt u r s t o f f

på hifi-kjøret med kvamkollektivet Er du villig til å brenne 250 000 kr for å bli pult i øret av Michael Jackson?

Tekst Stian Økland Foto Gry Dahl

Det er ingen hemmelighet at det er mye en kan bruke penger på. Ei heller at det finnes hobbyer og in­ teresser hvor man, uten for mye innsats, opparbeider seg kredittkort­ gjeld som kvalifiserer til deltagelse i luksusfellen. Hifi er en av disse. Vi har tatt på oss jobben å skille kv­ akksalveriet fra the real deal, så du får det som loves for dine hardt erh­ vervede kroner

hvor alt styres med iPhone. To høytalere — sci-fi verdig — står på hvert sitt stativ. De armeres med samme Donald Fagen-låt for rettferdig sammenligning. Prisen på herligheten blir pruttet ned i over­ kommelige, om du driter i å spise et år eller to, 54000 kr og en pils. Et semesters studielån med andre ord.

Våre ledestjerner i denne son­ iske oppdagelsesferden er Bergen, Molde og Norges trapkonger, Kvamkollektivet. Erlend Lyngstad og brødrene Bendik og Are Breidablikk er beatmakere og pro­ dusenter av noe av den hippeste hip hopen som er å oppdrive i dag.

De burde være i besittelse av den kunnskapen som trengs for å skille klinten fra hveten, eller ørevoks fra ørebalsam.

High Fidelity, indeed Direkte ankommende fra Husets pub møtes vi på platekompaniet og blar blant vinylplater. NWA trekkes opp og Nina Simone sings the blues før oppmerksomheten trekkes mot jappetidjazz. Fra dette er veien kort (i hyllemeter) tilbake til de glade kirkebrann-dagene med Burzum og Mayhem. Med dette er kveldens lytte­pensum satt.

Hifi kan defineres som samle­­ be­ tegnelse på alt lyd-avspillingsutstyr og relatert utstyr. En ikke ukjent konn­otasjon er et poteniselt prisnivå som ikke hører fornuften til. Etter et kjapt nettbutikk-raid hos en gjenn­ omsnittlig norsk hifi-forhandler gikk det ikke lang tid før total­summen på 500k ble overskredet. Dette for et hyggelig ­ stue-stereoanlegg som kan akkompagnere en finere rød Bordeaux etter Gullrekka på NRK. Vi snakker ikke forbrukslån. Vi ­snakker huslån.

Hvem, spør vi oss, er det som bruker tusener på stereoanlegg når de fleste tar til takke med de hvite iPhone-proppene og laveste streamingkvalitet på Spotify?

Kvamkollektivet ser for seg lang­ hårete 50-60 åringer. De privilegierte 68-erne som på 70-tallet veltet seg i prog rock og syre, og videre inn på det gyldne 80-tallet nøt ­øko­nomisk vekst og Steely Dan. Selv vil de ­definere seg som audiofile, men uten kapital til å slukke tørsten etter høytalerkabler til 40000 kr meteren.

28 stoff

Hifi-pusheren Martin Aadland tar oss imot og betrygger oss ved å betegne seg som en «litt ærlig» hifi-selger og låser med et enda ­ bredere glis opp rommet hvor de ­ordentlige godsakene står. Det er her menn blir til gutter. Det er også her Bendik for alvor merker hva å­ revis med metall­ tromming gjør med ­ørekanalene. Tinitus.

— Det høres ut som rødvin.

Etter noen minutter med uvanlig høy spyttkjertelaktivitet starter lytt­ ingen. Et alt-i-ett-stereoanlegg til prisen av ca. 2 studielånutbetalinger aktiveres.

Det smiles høflig, men Are er bare nokså overbevist. Likevel k ­ommer det et låtønske: Donald Fagens «IGY». Donald Fagen er forøvrig en av to to medlemmer i tidligere nevnte Steely Dan.

Stereosystemet som betegnes av den «litt ærlige» Aadland som «kone­ vennlig» kan flytte mye lyd, og når AC/DC med «boogie man» settes i gang er lufttrommesettet satt opp og ansiktsuttrykkene til forveksling ser ut som grimaser som skjæres når man lukter på sure gymsokker.

Ordforrådet begrenser seg mer og mer til banneord før Are, Bendik og Erlend sitter seg ned i sofaen.

«Nå er vi såvidt begynt,» sier Aadland. «Faen,» kommer det fra sofaen. Et allerede kokende hifi-blod er i ferd med tåkelegge rommet.

Donald Fagen låter tøffere enn før.

På et stereoanlegg til 250 000 er en av jappetidens kjenningsmelodier endelig kommet hjem. «Du kan sette på hva som helst og det blir bra.»

Det hele avsluttes med «Glass» av Linni. Guttas egen produksjon. Det meldes om gåsehud.

Med et bredt glis kan vi derfor ­meddele at ja … bruk 250 000 kr på hifi. Det er verdt det.

Vi blir ført videre til et nytt alternativ

tirsdag 20. september 2016

k u lt u r s t o f f

RÅ, EKTE OG KONGELIG KRIGSFILM Tekst Siren Løkaas

Åpningsfilmen til årets BIFF er en «american dream» hvor dugnadsånd blir til Oscar-kandidat.

Erik Poppe har tidligere job­ bet utenriks som fotojournalist i konflikt­fylte områder i verden. Nå har han regi på høstens store norske krigsfilm. «Kongens nei» handler om tre dramatiske døgn i april 1940. Med tyske fly og soldater i hælene tvinges kongefamilien på flukt. Etter tre døgns desperat flukt beslutter kong Haakon at Norge ikke vil kapitulere, selv om dette kan koste både ham selv, hans familie og mange nordmenn livet.

Hvorfor valgte du å lage film av denne hendelsen?

— Fordi dette var en utrolig drama­ tisk historie. Jeg husker den vagt fra undervisning i skoledagene. Jeg ble fascinert av kong Haakon fordi han ikke er en klassisk helte­ skikkelse.

Han var en ganske annerledes konge i sin tid. Jeg var forbauset over at ingen hadde laget film av denne historien før. Fordi jeg ikke har opp­ levd dette var jeg avhangig av de som husket det og de holder på å dø ut. Jeg måtte få det gjort med det samme.

Poppe mener at filmer som «Max Manus» har tatt seg absurde fri­ heter når de gjenforteller historiske hendelser.

— Jeg ville ikke ta meg slike friheter.

tirsdag 20. september 2016

Jeg har intervjuet et hav av menn­ esker. Det var problematisk med kong Haakon fordi han hadde få venner, men heldigvis var prinsesse Astrid med på flukten, så jeg kunne snakke med henne.

plukker ut filmer. Men så handler det om å nå opp. Oscarakademiet er heldigvis ikke bare amerikanere og de plukker ut film etter filmens meritter. Men det handler også om å være synlig.

Hvordan skiller «Kongens nei» seg fra «Max Manus» i produksjon og resultat?

Erik Poppe fikk internasjonal anerkjennelse med den engelsk­ språklige filmen «Tusen ganger god natt» i 2013 og forklarer at han har jobbet mye i USA og opparbeidet seg et nettverk i amerikansk filmbransje.

— Jeg opplever at «Max Manus» og «Løvekvinnen» er ganske stive kostyme­ drama og karakterene spilles på en måte som får dem til å virke stive og uvirkelige. I min post­ doktor har jeg forsket på hvordan man kommer nærmere historien i filmmediet. Denne forskningen har hjulpet «Kongens nei» til å værer bedre spilt og mye mer troverdig og rå.

— Og «Kongens nei» er av den typen historier som akademiet er svak for.

Statister jobbet gratis for fedrelandet Men Poppe legger til at de egentlig ikke hadde på langt nær budsjettet til å lage en storskala «Max And the Academy award goes to Manus»-aktig krigsfilm. Ikke at de 8.September ble det avgjort at­ ville det.

«Kongens nei» er Norges oscar­­­­­­­­­kandidat.­ Til NRK sa du at det har gått mye «dugnadsånd» med i å lage filmen.

Hva tenker du om sirkuset rundt Hva betyr det?

Oscarutdelingen og kampanjen du eventuelt må drive?

— Det koster fryktelig mye penger å lage en film som dette, se bare — Jeg vet allerede en del om proses­ på «Løvekvinnen». Budsjettet til sen. Jeg vil si at Oscarutdelingen har «Løvekvinnen» hadde ikke vi, men noen begripelige sider som at det sit­ jeg ville at det skulle se ut som vi ter noen utvalgte folk i en jury, både hadde pengene, så da trengte vi i Norge, USA og andre land som mye dugnadsånd for å få det til å se

bra ut. Vi brukte mye statister. Folk spiller til og med sine egne beste­ foreldre. Vi har fått til det uttrykket vi ønsket. Når vi snakker om denne filmen vil jeg få frem alle de flotte menneskene som skulle til for å re­ alisere historien. Dette er vår alles historie, ikke bare min.

Kongens nei åpner BIFF Kongens nei er åpningsfilmen for årets Bergen internasjonale film­ festival 20. september og vises flere ganger deretter.

Hva synes du om at Kongens nei er åpningsfilmen ved årets BIFF? — Jeg har et godt forhold til BIFF. For noen år siden satt jeg i juryen og opplevde BIFF som den festivalen med best filmprogram i Norge. Og jeg liker Bergen!

Hvordan tror du publikum vil motta filmen?

— Uansett alder er dette en sterk og dramatisk fortelling. Jeg tror yngre publikummere vil se en gjen­ kjennbar bestefarskikkelse i kongen.

Filmen har også en annen historie hvor en ung mann er del av troppen som har fått i oppdrag å beskytte kongefamilien. Testvisninger har vist at det er dette som er mest inter­ essant blant unge.

stoff 29

k u lt u r s t o f f

MÅNEDENS

DEBUTANT

Månedens debutant er Maiken Horn Bolset.

Hun kom nylig ut med langdiktet Narr.

Tekst: Siren Løkaas Foto: Marie Vallestad

Hvorfor valgte du å skrive lyrikk?

— Fordi jeg leste danske Asta Olivia Nordenhofs diktsamling Det nemme og det ensomme. Det var ikke et bevisst valg, alt skjedde av seg selv. I utgangspunktet skrev jeg prosa og var engstelig i møtet med poesien.

Hvordan vil du beskrive din debut «Narr»?

— Den er ikke like enkel som den ser ut ved første øyekast. Det er i hvert fall det jeg håper.

Hvordan gikk du frem i prosessen med å skrive en bok?

— Jeg leste mye, skrev mye, skrev fort og skrev lenge. Så var det bare å begynne og rydde i alt det jeg hadde skrevet.

30 stoff

Hva driver du forfatteryrket?

med

utenfor

— Jeg jobber som litteraturkritiker for littkritikk.no. Dessuten har jeg en deltidsjobb for å overleve, og stu­ derer filosofi.

Du har bakgrunn fra Skrive­ kunstakademiet i Hordaland. Hvor viktig har dette vært for skrivingen og debuten din?

— Veldig viktig. Hver gang noen går i strupen på skriveskoler eller snakker om at det bare blir samle­ båndsforfattere av sånt, så tenker jeg «jada jada, hold nå bare på til dere blir slitne av det.»

Hvilke forventninger har du til mot­ tagelsen av boken din?

— Jeg håper på en god lesning, om

den så er positiv eller negativ. Jeg er veldig glad i kritikk, og jeg mener at den i visse tilfeller kan lære for­ fatteren noe også.

Jeg kunne tenke meg å snakke som James Baldwin, men det kommer nok aldri til å skje.

Hvem er dine litterære forbilder?

— Språklig sett er jeg nok ennå inspirert av veldig mange danske samtidsforfattere, og det bærer nok spesielt bokens syntaks preg av. Det siste året har jeg allikevel skiftet noe, og dessuten har jeg begynt å lese el­ dre litteratur. Jeg kom seint i gang med litteratur og har ikke lest så mye ennå.

Hva med forbilder generelt?

— Jeg leste en artikkel om gode for­ midlere i Morgenbladet, og jeg vil gjerne bli en sånn en. Det tar ofte en evighet for meg å komme til poenget uten å rote meg bort i digresjoner.

tirsdag 20. september 2016

fotostoff

less is more Linn Heidi Stokkedals arbeid består hovedsaklig av portretter. Hun elsker å fotografere folk som fascinerer henne, og liker å invitere­ dem på eventyr hvor lys er et slags kompass. Hun har alltid en idé som skaper rammene for fotograferingen, men spontanitet er det som preger bildene mest. Hun verdsetter samarbeidet mellom fotograf og modell. Naturlig lys. Naturlig menneske. Naturlig kontekst. Naturlig prosess, altså, ikke digitalt. http://www.linnheidi.com/

tirsdag 20. september 2016

stoff 31

fotostoff

32 stoff

tirsdag 20. september 2016

fotostoff

tirsdag 20. september 2016

stoff 33

k u lt u r s t o f f

Linn Frøkedal og Richard Myklebust mener verden er både stygg og morsom. (Verden er mer rar enn morsom, dersom du vil ha vår betydning av Funny i denne kontekst;)

trenger ingen tabloid tittel Misty Coast springer ut fra STOFFs favorittband, The Megaphonic Thrift. Velkommen til et popunivers med like deler kjærlighet og syre.

Tekst Tellef Solbakk Raabe Foto Gry Dahl

Gratulerer med aller første singel­ utgivelse som duo! Hvordan ble sangen unnfanget?

— Takk! Funny World ble unn­ fanget­­­på stuegulvet vårt på Danmarks­plass, og underveis i inn­ spillingsprosessen falt bitene mer og mer på plass. Vi tok med sessionen til Matias Tellez, og han snudde opp ned på alt og skapte en magi som klarte å underbygge den rare verdenen­vi var på vei inn i. Vi bytta ut den kjipe ipad-trommebeaten med litt deilig jamming fra Kim Åge Furuhaug, og så var vi der.

Dere har spilt sammen i The Mega­ phonic Thrift i nesten ­ti år.­Hvordan er overgangen til duoformatet?

— Vi elsker å spille i The Mega­ phonic Thrift, og der er vi veldig komfortable med et velfungerende system rundt oss. I Misty Coast har vi lyst til å styre mest mulig selv, og det er digg å føle at man har full­ stendig kontroll på det man driver med. Alt går veldig mye kjappere når det er færre kokker og meninger, og dessuten er det dobbelt så stor

34 stoff

sjanse for at ingen ser idiot ut på pressebildene. Det er mye billigere å mate og frakte en duo, så nå kan vi kanskje dra på USA-turné uten å bli totalt ruinert.

Hva skjer videre med TMT? Ble Spellemannsuksessen i fjor for mye å håndtere?

— På ingen måte! Vi slipper singel i slutter av september, drar til Japan i oktober, gir ut plate med bestill­ ingsverket fra Den Elleville Festen (sammen med Emil Nikolaisen og Njål Paulsberg) i november, og samtidig jobber vi med et nytt studioalbum.

Som sentrale brikker i Bergens kom­ pakte musikkmiljø, kjenner dere alle produsentene i byen. Hvorfor falt valget på Matias «Messias» Tellez?

— Han har så fint hår. Og dessuten syns vi det var gøy å utfordre mannen, som sjelden jobber med mindre enn 100-spor, med en 6-spors-session. Matias er den ­ ryddigste og mest rutineprega pro­ dusenten vi har jobba med, men

oppi hodet hans skjer det ekstremt mye rart og genialt!

Dere er en duo, men deilige «Funny World» åpner med Kim Åge Furuhaugs trommespill. Hvem er dere live?

— Vår live-konstellasjon k ­ommer nok til å variere litt fra gang til gang. Vi kan spille konserter som duo, men vi liker veldig godt det ­organiske, ­ekspressive elementet som en ­ trommis tilfører. De ­konsertene som er planlagt til nå er heldigvis s­ ammen med Kim Åge.

Vi gleder oss veldig til å se dere spille på Vill Vill Vest! Hvor mye ­materiale er egentlig klart til konserten? Og hva kan vi forvente oss? Skal dere bare svare «I don’t know what brought you here»? Hva ønsker dere å formilde? Hva er verdens vakreste farge? Hva er meningen med livet?

— Vi gleder oss veldig til å spille for dere på Vill Vill Vest! Vi får lov til å spille en halvtime, så da kan vi presentert godt over halve plata vår. Dere kan forvente dere noe helt

annet enn dere tror. Pop på syre og vreng fra helvete. Vi er blitt litt lei av at veldig mye av tidens musikk skal være så pompøs og overlesset med følelser, med enorme arrangementer og gigantisk lydbilde. Vi vil dra dere ned til jorda igjen, og vise at det enkle ofte treffer minst like hardt i magen. Vi har akkurat b ­ egynt å like farger, og akkurat nå er det grønt som er finest. Tror ikke vi hadde vært her nå, hvis vi h ­adde svaret på hva som er meningen med livet.

Man må skape sin egen mening og den trenger ikke være konstant.

Akkurat nå er m ­ eningen med livet å lage betydnings­full musikk, spise god mat og henge med deilige mennesker.

Helt til slutt, når blir dere Frøkebust sånn på ordentlig?

— Det har vi vært lenge!

Denne teksten har tidligere vært lagt ut på stoffmagasin.no. Her legger vi så godt som ukentlig ut intervjuer med spennende og ferske artister og grupper.

tirsdag 20. september 2016

k u lt u r s t o f f

som natt og dag Khib-student Ruben Eikebø er blant debutantene under årets Høstutstilling, og er langt ifra fremmed for å utforske kunstens ytterpunkter.

Tekst Elias Bakken Johansen – Jeg ønsker å lufte tanker rundt moralske problemstillinger knyttet til det virtuelle versus det virkelige liv. Vi kommer lengre og lengre i moralsk utvikling, samtidig blir vi mer og mer eksponert for umoralske ting. Det er et paradoks, synes jeg.

Ruben Eikebø utgjør noe av en selvmotsigelse selv der han sitter.

En tatovert sleeve dypper en tepose statisk opp og ned i en rykende papp­ kopp. Han arbeider figurativt så vel som abstrakt. Han snakker om voldsfenomenet tilknyttet spillverdenen og utroskap i amerikanske tenårings-dramaer.

gikk fra å være dritdårlig til bedre.

Det er også en knagg å henge dette på, egentlig. Ta Pac-Man, for eks­ empel. Det kan ikke påvirke fordi det ikke gir noe sjelelig inntrykk.

Mens å spille siste versjon av Call of Duty er så enormt virkelighetsnært.

Det er brytningspunktet mellom «dritdårlig og bedre» grafikk han Eskapismen den virtuelle verden finner tiltalende, og serien som nå utgjør, i samspill med påvirkningen­ henger på Høstutstilling utforsker den har på mennesket, er noe Eikebø nettopp det. ­ønsket å forevige på lerret. Det er også disse motivene som gjorde at Til tross for tv-spillets fristilte arena,­ Eikebø nå er en av 75 utstilte kunst­ der «alt du gjør er blottet for konnere under årets Høstutstilling. sekvenser», poengterer Eikebø at Utstillingen som for første gang voldsspill «så å si aldri» tilfører offisielt åpnet i 1882 har utviklet spillerne voldelige tilbøyeligheter. På ­ seg til å bli Norges viktigste arena så måte er ungdomsseriene verre. for samtidskunst. De tre oljemaleriene som nå skal henge til offentlig Foruten det virtuelles påvirkning besku­ else i en hel måned, er alle på oss jordlige vesener, er den ut­ ­inspirert av stillbilder fra t­ v-spill. vandrede­sunnmøringen opptatt av hva det er å se, menneskets pers­ Skjæringspunkter epsjon av omgivelsene.

– Jeg var veldig opptatt av tidsperioden der oppløsningen på TV-spill – Du kan se noe med det ytre og du

mensblod til folket

Tekst: Siren Løkaas Foto: Monki

tirsdag 20. september 2016

Denne dualiteten er gjennomgående for Eikebøs kunst, det være seg verkene han skaper eller måtene han jobber på. To ytterpunkter, og skjæringspunktet der de møtes.

– Jeg jobber veldig polariserende, abstrakt og figurativt om hver­andre. Å male noe fra et foto er ganske trøttende, det har aldri noe spenn­ ingsmoment, derfor synes jeg det abstrakte maleriet er betydelig mer givende å jobbe med.

– Men plutselig klør det i fingrene etter å pirke litt, og da må jeg tilbake til det figurative.

Denne saken har tidligere blitt lagt ut på stoffmagasin.no

medmenneskelighet når det gjelder de fattige og overarbeidede menn­ eskene som lager deres billige plagg på falleferdige fabrikker. I en pressemelding forklarer sjef for brand og markedsføring, Jennie Dahlin Hansson at kampanjen med tittelen #monkifesto (*spy* red. anm.) ikke er laget for å selge klær. Det er tre år siden den kata­ strofale fabrikkulykken som kostet over tusen mennesker livet s­kjedde i Bangladesh. Det viktige er at «Periods are cool» som det skal stå på plaggene som Gandhi fronter.

Verden største motevarekonsern bruker feminist til å hylle menstruasjon.

Det svenske klesmerke Monki med butikker i Bergen og resten av ­verden har nylig startet en ­kampanje med ukonvensjonelle modeller.

Blant dem er amerikansk-indiske Kiran Ghandi som ble verdenkjent da hun løp London maraton mens menstruasjonsblodet fløt uhemmet. Hun gjorde dette for å belyse det faktum at mange kvinner ikke har tilgang til sanitetsbind i fattige land. Mange ga uttrykk for hvor ekkel Gandhi, og med henne halve ­menneskeheten, var siden hun blødde utover ­treningstightsen. Foruten å blø en gang i måneden, er det 26 år gamle Gandhi også feminist, aktivist og musiker som har turnert med M.I.A.

kan se noe med det indre. Jeg jobber både abstrakt og figurativt, og da toucher jeg borti nettopp dette. Selv om øynene er lukket, ser du jo når du drømmer, for eksempel.

I en e-post til Stoff forteller red­aktør for det feministiske tidsskriftet FETT, Hedda Lingaas Fossum, at det forsåvidt er kult at kles­ merker ­bruker modeller med sosialt ­engasjement og politisk bevissthet.

Gandhi forklarer til STOFF at hun velgte å jobbe med Monki fordi at de er mektig.

— De var åpen for ­ukonvensjonell markedsføring med fokus på kvinners daglige liv, heller enn å ­ bruke under for konvensjonelle skjønnhetskonstruksjoner. Jeg vil

oppfordre unge jenter til å være fryktløse!

Mensen først. HMS siden.

Monki er, sammen med COS, Weekday og & Other Stories en del av H&M konsernet, men Gandhi ser ikke ut til å plages nevne­ verdig med konsernets mangel på

— Når det er sagt tror jeg alltid man skal ta reklameverdenens bruk av ulike ‘feministiske’ budskap med en ørliten klype salt, og ikke glemme at de først og fremst er ute etter å selge produkter. Jeg tror nok ikke at den forbruksrettede «empowerment»orienterte varianten av feminisme er tilstrekkelig for å oppnå sosial endring. Men reklamer som spiller på et naturlig og avslappet forhold til egen kropp er helt klart bedre enn motsatsen!

stoff 35

k u lt u r s t o f f

EKSPORTERT

singel Tekst Sigrid Raabe Illustrasjon Ola Lysgaard

Her i kollektivet i Parkveien får jeg tyn fordi jeg nynner. Mye. Jeg har problemer med å lære låtene som leker med hitlistene utenat, så jeg ender som regel opp med å gjenta det samme hooket helt til mine samboere må be meg holde kjeft. Jeg hadde for eksempel en periode på to måneder hvor jeg utelukkende nynnet Justin Biebers «Is it too late now to say sorry» mellom badet og kjøkkenet. Det ble litt slitsomt i lengden. Akkurat som Kardashians. Keeping up with Parkveien.

Men nå er det altså skjedd en forandring. Det er alltid gøy å finne en ny favorittartist, men det er enda gøyere å finne ut at hele kollektivet synkront har oppdaget samme artist. Jeg har seriøst ikke hørt annen musikk enn Christine and the Queens de siste ukene, og håper det varer litt til. Det er litt hyggeligere å få anerkjennelse av min nynning i form av tommel opp, eventuelt nynning av neste linje, istedenfor småirriterte blikk og «Sigrid, plis, ikke nå». Sjekk ut singlene nedenfor du kan irritere ditt kollektiv med. Stay cool.

Blunkefjes.

Sjekk ut alle anbefalte låter på soundcloud.com/stoffmagasin

Lumikide - Golden I en verden av snork/vibe-lydbilder, er det digg med band som Lumikide. «Golden» er litt som den fredagskvelden som bare fortsetter og fortsetter. For å trekke en sammenligning: førsteverset er deg som tusler nedover Nygårdshøyden med UiB-totebagen dinglende fra skulderen din, vel vitende om at sixpacken med Hansa Premium (høy på deg selv fordi du nettopp har fått skolestipend) kommer til å skumme over både deg og han søte på festen en halvtime senere. Og så kommer refrenget. Altså, denne festen går over all forventning - ingen setter på russemusikk for å minnes gullalderen som kongen av vgs, og ingen spyr i sofaen. Pur glede.

Outroen på «Golden» er deg og din gjeng som lever ut drømmen som unge, urbane studenter flankert av myke gatelys på vei til et Postgirobygget-fritt nachspiel.Verdens beste fredag. Akkurat som Lumikides «Golden».

Slow Motion Violence - Graded Det første som slår meg med denne låten er at det må være en professor som står bak. For dette er spaca. Av en eller annen grunn minner det meg om en blanding av soundtracket på filmatiseringene av norsk modernistisk litteratur og stemningen i Edward Scissorhands.

Slow Motion Violence tilbyr kanskje ikke like trivelig stemning som Kygo, men det er da i hvert fall ubehagelig vakkert for den som liker det. Typ bare sjekk an ut.

IMPORTERT HONNE & Izzy Bizu - Someone That Loves You Jeg vet ikke med dere, men jeg er småallergisk mot god stemning. Jeg er av den typen som nekter å være med på obligatorisk allsang når noen prøver seg på en jovial kassegitar-versjon av Postgirobygget natt til søndag. Det er kanskje derfor jeg liker HONNE så godt. «Someone That Loves You» har et sjeldent karaoke-vennlig refreng, men britene passer heldigvis på at det ikke blir for god stemning i monitor via låtens kjipe budskap. Husk at det er lov å danse og gråte.

Christine and the Queens - Tilted Dama bak Christine and the Queens, Héloïse Letissier, er kanskje den kuleste i hele pop-gamet nå om dagen. Letissiers dancemoves får selv de største popstjernene til å se omtrent like badass ut som undertegnede dansende til Flo Rida på danseforestilling med Ålesund Ballettskole i 2003. Kombiner det med en fantastisk stemme, skamcatchy vokalhooks og over gjennomsnittet elegant produksjon og du har «Tilted» .

38 stoff

tirsdag 20. september 2016

k u lt u r g u i d e

bergen

revels Tekst Martin Hjelle Illustrasjon Ida Neverdahl

oktober kan du nyte synet av indie-trioen GREAT NEWS på Bergens sikreste scene, Hulen (i hvert fall er det ikke mobildekning, så PST finner deg ikke). Ta på deg Hawaii-skjorten, be om paraply i ølen, og prøv å glemme at solen ikke varmer igjen før om 6 måneder.

Narkotika er kontroversielt som aldri før (Anundsen vs. science), og da passer det med en liten historietime for å se hvordan folk forholdt seg til disse temaer før i tiden. Forfatter og journalist NORMAN OHLER kommer sørfra for å snakke om dop-preferansene til våre tyske venner under 2. verdenskrig. Foredraget «Der totale Rausch - Narkotika i det 3. Riket», får du servert 11. oktober på Bergen Offentlige Bibliotek. Kanskje kommer Justisministeren også? I verste fall er ølet ikke altfor dyrt. Og øl er jo ikke så farlig, eller?

Oktober. En traust måned for alle nordmenn.

Dermed kunne denne spalten fort blitt til et himkok av halvfordøyde anekdoter og billige metaforer over hvordan oktober påvirker oss alle: høstdepresjoner og generell laber sinnsstemning (til tross for eller på grunn av sentralstimulerende midler). Dog er ikke det poenget. I hvert fall ikke i år. Istedenfor skal vi gjøre som selvhjelpsbøkene oppfordrer til: tenke positivt. Se det positive ved denne lunefulle tiden. Og hvis du kikker nøye etter, raker bort løvet fra trynet, stikker hodet ut fra paraplyen, så ser du jammen meg at oktober måned har potensiale. Ikke til å bli en jundermed imåned - behold realismen - men potensiale til å ikke bli så svart som dødt som værmeldingen tilsier.

«

forrige arrangement: «Herregud, det var så gøy med hipp-håpp-bonnansa på Landmark! Vi tok over det hipsterstedet, lissom». Dermed anser vi HIPHOPBONANZA som dødt. Gratulerer til NHH med nytt klubbkonsept og lekegrind.

Melder interessen seg for å bare glane på en skjerm? Lei av all denne høykulturen hvor du må være så aktiv? Dine bønner er hørt. Filmklubben HUFF viser mandag 17. Oktober filmen «FILTH» på Verftet. Stikkord: Korrupt, narkoman politimann med borderline personlighetsforstyrrelse sloss med seg selv. Sånn føler vel alle seg på denne tiden av året?

Måneden får en prematur avslutning, da undertegnede forlater byen for å nyte andre deler av Kultur-Norge i noen uker fremover. Dermed oppfordres lesere som ikke vet hva de skal ta seg til de resterende dagene av måneden om å a) få seg en hobby, b) begynne å lese til eksamen eller c) stjele paraplyer.

anser vi hiphopbonanza

. gratulerer til nhh med nytt klubbkonsept og lekegrind »

Allerede onsdag 5. oktober prøver Litteraturhuset i Bergen å få oss på lysere tanker, med foredraget «GRØNN INDUSTRI?», i samarbeid med Naturvernforbundet. Som den bevisste studenten du er, så bryr du deg jo om miljøet? Om du så ikke er av den bevisste typen, så liker du vel å være trendy?

Og alt med prefikset grønn/øko er jo trendy. Så i verste fall får du pusset imaget ditt, og kan skryte litt når dine medstudenter lurer på hvorfor du ikke var på den bed.pres. med PWC.

Dagen derpå bør du vurdere å tilbringe kvelden på hipsterhuben Landmark. Dropp støvlene, ta på deg elektronikaskoene, og nyt danske SEKUOIA inn i de sene nattetimer. Som produsenten selv sier: «Jeg ville lage et atmosfærisk dansespor […]» hva nå enn det betyr. Uansett, dette er dansk el skreddersydd for house-kåte hipstere med treningsbukse, så vel som vanlige lekmenn.

Er du ikke el-fan? Eller trenger du noe mer sommerlig for å komme på lysere tanker? Fredag 7.

tirsdag 20. SEPTEMBER 2016

Vi nærmer oss midten av måneden. Så unn deg noen fridager, evt. ta ut 3 dagers egenmelding.

Torsdag 13. oktober inviterer Bergens mest upolitiske bar, Legal, sammen med STUDENTERSAMFUNNET til politisk diskusjon. Så ta med deg dine politisk ukorrekte venner, bruk opp alle Lånekassen-geltene som nettopp kom inn på konto, og lek politiker for en kveld.

God høst!

Martin Hjelle er en nokså normal kis fra Bergen. Han har tidligere vært radiovert i SRiB og delaktig i diverse studentorganisasjoner.

Studerer medisin ved Universitetet i Bergen, er ellers medeier av Trevarefabrikken i Lofoten. Glad i utveksling og døde forfattere.

Drømmer ellers om å jobbe på polet og åpne en bar med 25 tjommier. Personlig kokk for sin matblogg-kjæreste. Har aldri eid støvler.

Ble det for mye politiske analyser igår? Nyt i så fall fredagen slik den best tilbringes en sedvanlig oktoberkveld: med regn utenfor vinduet, noe varmt i koppen, og en pakke Paracet lett tilgjengelig.

For i morgen er det viktig å være i form. Lørdag 15. oktober inntar nemlig Norges feteste live-act Verfet: KAKKMADDAFAKKA. Mer trenger man vel ikke å si. Riktig nok, om du er en av dem som hadde planer om å ta turen på HIPHOPBONANZA istedenfor, kan Stoff-redaksjonen meddele at følgende utsagn ble overhørt på NHH i etterkant av

stoff 39

Vi søker nye medarbeidere!

Nyhetsredaktør Annonseselgere Organisasjonssekretær Daglig leder Fotografer Korrekturlesere Send søknad og referanser til red@stoffmagasin.no