STOFF #56

BERGEN

•

S E P T E M B E R 2022

•

N R 56

•

Å R GA N G 8

DRITT.

PUNK

•

PINSEVENNER

• 35

MM-FILM

•

M I D DAG M E D G O D F R E Y

INNHOLDSSTOFF

4

LEDER

5

TRE KULE

6

RIS, NUDLER OG CV-MAT

8

MIDDAG MED GODFREY

10

MÅNEDENS DEBUTANT

12

BÆSJ OG BEFARING

16

THELMA OG LOUISE

18

FOTOSTOFF

24

PÅ HØYDEN AV HØYDEN

28

DRONNINGENS DØD

30

INN I BORNEOS JUNGEL

32

STUDENT OG PINSEVENN

34

PUNKEN LEVER

36

KULTURELL FØRSTEHJELP

37

QUIZ

38

SE OG HØR, HER OG NÅ

39

SIDEN SIST

8 12

18

24

ansvarlig redaktør samfunnsredaktør kulturredaktør

Endre Holm Vassenden Jørgen Sjeggestad

Joakim Holmen Egenæs

fotoredaktør

Thea Victoria Mendez Okkelmo

illustrasjonsansvarlig some-ansvarlig redaksjonen

Jin Heggelund, Nina Thuestad Forus, Terkel Eikemo

Borghild Rangnes Homlong

nettredaktør art director

foto Ada Harboe, Aksel Persen, Daniel

Søkes!

Marie Haugen Nina Thuestad Forus Joakim Holmen Egenæs Simen Tomren Grip Astri Nyaas, Fay Arentz-Hansen, Hallvard Øvstebø, Hauk Fevang, Hermann Stange Jenssen, Jonas Vedeler Gudmundson, Josefine Gjerde, Julie Strand Klausen, Jørgen Sjeggestad, Kjartan Gjerde, Mats Vederhus, Nike Söderström Sager, Oskar Haltbrekken Tveitdal, Sander Kleppe, Simen Tomren Grip, Thora Selsøvold, Tollef Yttri Solsrud

grafikere/illustrasjon Kristine Sundsdal, Mariane Guldager, Marie Reike, Nadja Asghar, Oline Løseth, Rian Adam Sadiq

daglig leder Nora Marie Mjølhus styreleder Nina Thuestad Forus publiseringsdato 20.09.2022 trykkedato 19.09.2022 trykkeri Schibsted trykk

37

LEDERSTOFF

K JØLIG KRISEMAKSIMERING Høsten begynner for alvor å dra seg til. Vi er i gang med nok et studiesemester. Storstipendet fra august blir sakte, men sikkert, brukt opp på pensumbøker, øl, kaffe og næringsfattige middager. Idet den værmessig begredelige sommeren uanstrengt går over i høst, snører kulden seg om halsen, og vi begynner så smått å tenke på å skru på varmeovnene.

Men før du i det hele tatt rekker å ta støpselet i stikkontakten, husker du oppslaget fra morgenens avisrunde: «Ny strømrekord – igjen!»

Joda. Vi liker spektakulære oppslag, og disse sakene leses latterlig godt. Men spesielt hyggelig lesning er det ikke.

Det er klart, strømkrisen går ut over alle. Bedrifter, idrettslag, familier – og studenter. Men når avisoppslag hevder at en enkel dusj koster 70 kroner, har det gått for langt.

I realiteten er kostnadene, for den gjengse forbruker, selvsagt langt lavere enn oppslagene skal ha det til. Med dagens strømstøtte, hvor hele 90 prosent av prisen over 70 øre per kilowattime går på statens regning, vil husholdningers strømpriser aldri ligge i nærheten av disse nivåene. Oppslagene er rett og slett krisemaksimering. Ikke noe annet.

Det som derimot skjer, er at studenter og andre befolkningsgrupper med svært stramt budsjett lar være å bruke strøm, i frykt for at strømregningen som til slutt dukker opp i postkassen skal være feitere enn lommeboken. En kald vinter uten oppvarmet bolig er beinhard å komme seg gjennom.

Og det er nettopp derfor denne åpenbare krisemaksimeringen potensielt er skadelig. Vi vil jo ikke at folk skal fryse fordi de er redd for strømprisene, og det er nettopp derfor vi har strømstøtten (forresten, hva er oddsen for at «strømstøtte» blir årets nyord?). Men det er frysing en får når vi til en hver tid pepres med oppslag om hvor dyr strømmen er.

Ja, det er fint at vi får et reflektert forhold til vårt eget forbruk. Men det er viktig å huske på at det ikke er vi, studentene, husholdningene, som tar regningen for Europas sinnssyke strømkrise. Den tar staten seg av. Og det skal vi være glade og takknemlige for.

Så, til deg som tror du kommer til å fryse utover høsten: Skru på den ovnen din. Ta deg en varm dusj. Det blir ikke så jævlig dyrt.

De gir ingen forståelse av hva de høye strømprisene faktisk innebærer for leserne selv. Tvert i mot, bildet som presenteres er falskt – den enkelte betaler jo ikke mer enn 70 øre per kilowattime, uansett (sett bort i fra de som bryter gjennom støttetaket på 5000 kilowattimer. Men det er jo isolert sett en nesten imponerende prestasjon).

Endre Holm Vassenden ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

Illustrasjon: Elina Ulén

4 STOFF

SEPTEMBER 2022

K O M M E N TA R S T O F F

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Gabriel Fliflet Musiker og naturverner Foto: Hans Jørgen Brun

Karsten Blomvik Standupkomiker og radiovert Foto: Herman Paulsen (NRK)

Eili Harboe Skuespiller og forfatter Foto: Youna Baupoux

Bergen er din by. Det gjelder uansett om du er oppvokst her, eller er midlertidig bergenser.

Gå ut i de brede, staselige gatene. Gå inn i de kronglete smugene på Nordnes eller bak Fløybanestasjonen. Du vil møte både tidige typer og selvgode katter. Byen har aldri vært vakrere. Da jeg var ungdom, holdt Bergen på å bli kvalt av bilene. De var overalt, de fylte Torgallmenningen og Festplassen. Der det i dag er trehus-idyll, var det ofte nærmest slum. Trusler om riving hang over flere strøk.

Det skulle bygges nytt, hardt og høyt. Hvorfor gikk det ikke slik? Hvorfor har alt blitt så mye bedre?

Studietiden er jævlig. Aksepter det. Og finn deg en hobby.

Start foreining.

Det er ikke tilfeldig. Det var noen som protesterte. Som viste alternativer, mot en bedre by. Studenter gjorde undersøkelser i forfalne trehusstrøk og foreslo hvordan de kunne fornyes og tas vare på. De vant frem! Selv er jeg leder av Naturvernforbundet Hordaland, og forsøker, sammen med andre aktive, å jobbe videre med det folk før oss har fått til.

Det gir styrke og mening å være en del av dette fellesskapet. Du yter, men får mangedobbelt igjen.

Finn et fellesskap! Denne byen har mange, og stadig nye spretter opp. Ett sted å møte både byen og verden, er på Folkemusikklubben Columbi Egg på Augustin Hotel, der jeg er musikalsk vert. Hit kommer det utøvere fra Sandviken og Skottland, fra Breim og Brasil.

Og hele salen synger i lag! Sammen blir alt bedre. Byen er å være sammen.

SEPTEMBER 2022

Studietiden har alltid vært en romantisert tid.

Det er tiden alle voksne mimrer tilbake til: All festingen, drikkingen og (den potensielle) liggingen. Men mennesker har en tendens til å glemme de vonde delene. Du har dårlig råd (jeg vet ikke om du er klar over det, men øl er jævlig dyrt i Norge), dårlig tid (fordi du må ha en jobb på siden av studiene for å få råd til øl og strøm) og dårlig søvn (fordi du har den jævla innleveringen du ikke helt har starta på enda). Eksamensperioden er noe helt forjævlig dritt. Og sånn skal det være. Du kommer ikke til å føle deg klar, du kommer til å være trøtt, sliten og hungover. Men det jeg har lært om jævlige tider, er at om man går inn i det klar for å ha det jævlig, blir det umiddelbart mindre jævlig.

Det du skal gjere er å starte foreining. Ikkje ein studentforeining, men ein venneforeining.

Ein slags middagsavtale på rundgong. Ein spleisefest. Ein Tillsammans-studenttilvere.

Gå saman og bytt på kven som har ansvar for innkjøp, spleis og lag mat saman. Dagane med spagetti og ketchup er det mange nok av. Å ete ute er ikkje alltid like greitt for lommeboka heller. Difor er spleisemiddag perfekt.

Når haustmørket kjem er det godt med varme inne. Bonus er kanskje at du lærar ein ting og to om matlaging.

Og få deg en hobby, helst noe som krever bevegelse. Spesielt om du er introvert som meg. Meld deg på et idrettslag, eller brattkortkurs, gå på yogatimer, meld deg på orienteringsløp og løp deg vill i skogen. Det vil hjelpe. Og stopp opp, sett pris på tidene som ikke er jævlige. Tidene man er ute og pilser med venner, møter noen man har lyst til å ligge med (og som har lyst til å ligge med deg), eller kan se på Netflix med god samvittighet. Det skjer ikke hver dag.

STOFF 5

K O M M E N TA R S T O F F

DYRKJØPT ERFARING Skal studenter måtte nedprioritere CV-mat til fordel for mat på bordet? Det hadde vært fett om de folkevalgte kunne prioritere fremtidens arbeidsliv, istedenfor å late som om de gjør studenter en tjeneste ved å presse økonomien deres ytterligere.

Tekst Astri Nyaas Foto Benedikte Bergevik Illustrasjon Marie Haugen

– Jeg mener at å ha en jobb ved siden av studiene er svært positivt. Det å få arbeidstrening og en fot innenfor yrkeslivet mens man studerer, er en bonus i tillegg til inntektene, uttalte utdanningsminister Ola Borten Moe til VG høsten 2021.

Han svarte på spørsmål om den høye andelen arbeidende studenter i Norge. Tre dager senere sa han også klart nei til økt utdanningsstøtte.

Dette har regjeringen holdt fast ved, og Borten Moe har ved flere anledninger fortsatt å snakke om hvor positivt det er at studentene skaffer seg arbeidserfaring. Blant annet i intervjuer hvor han har blitt stilt spørsmål om trang studentøkonomi og det høye antallet arbeidende studenter i Norge.

Er det virkelig sånn at man må presse studenter til et økonomisk bristepunkt for at de skal ha et insentiv til å skaffe seg relevant erfaring?

Studenter er aktive. De engasjerer seg i studentpolitikk, solidaritetsorganisasjoner og støttetilbud. De arrangerer festivaler, konserter og debatter. De lager magasiner, utstillinger, apper, you name it. Noen av dem tar ubetalte

6 STOFF

internships, sommerskole eller ekstra praksisopphold. Ifølge tall fra SSB har 66 prosent av dem også allerede betalt arbeid på siden. Det eneste man oppnår ved å presse studentøkonomien ytterligere er at man legger føringer for hvem som får erfare hva.

jogget rundt i servitørsko og lurte på «hvem det nå egentlig var som skulle ha denne omeletten?» De har jeg fra frivilligheten. Skriving, redigering, pitching og redaksjonelt arbeid. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at slike erfaringer kan komme meg minst like godt til nytte

«STUDENTER SOM HAR RÅD TIL DET KAN SKAFFE SEG VERDIFULL CVMAT. STUDENTER SOM IKKE HAR RÅD TIL DET KAN SKAFFE SEG MER ERFARING MED ESPRESSOMASKIN OG ØL-TAPP»

De som kan ta seg tid og råd til det, blir ulønnede studentpolitikere, tillitsvalgte, organisasjonsledere eller ubetalte praktikanter i relevante bedrifter. Studenter som har råd til det kan skaffe seg verdifull CV-mat.

Studenter som ikke har råd til det kan skaffe seg mer erfaring med espressomaskin og øl-tapp.

Mine mest relevante erfaringer har jeg ikke tilegnet meg mens jeg

i et ferdig utdannet arbeidsliv, som all kaffen jeg serverte i en tidligere servitørtilværelse.

Nå skal jeg ikke sitte her og si at erfaring fra yrker som ikke krever noen utdanning ikke er verdifull.

Det er den absolutt. Jeg skal heller ikke påstå at Borten Moes arbeidserfaring som gårdbruker og brøytebilsjåfør fra studietiden ikke har kommet ham til nytte

som politiker. Det må likevel være rimelig å anta at flere av de politiske vervene han påtok seg som student også har bidratt til å få ham dit han er i dag.

Nå har både jeg og Borten Moe klart å skaffe oss ubetalt, men relevant erfaring, til tross for en presset studentøkonomi. Borten Moe har riktignok selv uttalt til Universitas at karakterene som resultat ble «blandede». Jeg på min side, har vært heldig med lav leie og fast forutsigbar sommerjobb. Det har gitt meg rom til å fokusere på faglig fordypning og frivillig erfaring i semestrene. Men den luksusen er det ikke alle som har.

Flere studenter har timeplaner fullstappet med obligatorisk undervisning, og flere studenter betaler syv eller åtte tusen for et enkelt rom i kollektiv. Da sier det seg selv at deres muligheter for både frivillig erfaring og videre fordypning i eget studium blir begrensede.

Det ble sagt ganske greit på den første forelesningen jeg gikk på.

Professoren hadde sett seg lei av studenter som strøk på eksamen fordi de hadde tilbragt studietiden på varetelling istedenfor på lesesal.

SEPTEMBER 2022

K O M M E N TA R S T O F F

Han forstod at mange trengte de ekstra inntektene, men oppfordret oss likevel til å reflektere over hva vi valgte å bruke mest energi på. «Tenk litt over hva som er viktigst for din identitet akkurat nå. Er du student?

Eller er du butikkmedarbeider på Rema 1000?». 105 216 fikk tilbud om studieplass via samordna opptak i år. Men med dagens økonomiske situasjon må man kanskje regne med at vi i praksis får færre studenter og nettopp flere butikkarbeidere på Rema. Det er vel strengt tatt ikke heldig for noen.

En regjering som gikk til valg på å øke utdanningsstøtten og studentenes kjøpekraft, fører nå en politikk som bidrar til å øke forskjellene mellom studenter som får økonomisk støtte hjemmefra og ikke. Det tar seg dårlig ut.

Arbeiderpartiet som gikk til valg på slagord som «Nå er det vanlige folks tur.» stiller seg bak en politikk som forsterker ulikheter i samfunnet. Det

SEPTEMBER 2022

ser ikke dødsbra ut det heller.

Hvem er disse vanlige folkene? Det er vanlige studenters tur til å jobbe i dagligvarebutikk. Det er bemidlede studenters tur til å jobbe som politikere, arrangører, formidlere og ledere.

sine og skaffe seg relevant erfaring.

Forskjeller vil det også alltid være.

Problemer vil derimot oppstå om forskjellene blir så store at de får innvirkning på hva slags muligheter folk fra ulike samfunnslag får til å

«ARBEIDERPARTIET SOM GIKK TIL VALG PÅ SLAGORD SOM «NÅ ER DET VANLIGE FOLKS TUR» STILLER SEG BAK EN POLITIKK SOM FORSTERKER ULIKHETER I SAMFUNNET.»

Ikke misforstå meg. Ifølge en undersøkelse av Sentio fra 2019 får 37 prosent av alle studenter hjelp hjemmefra. Det unner jeg dem virkelig. Samfunnet er tjent med at flest mulig får engasjere seg i studiene

erfare, utdanne og utvikle seg. Det er ikke bra for størsteparten av studentmassen, og det er heller ikke bra for fremtidens arbeidsliv. Det må de folkevalgte gjøre noe med.

Men så langt virker det som om de er mer opptatte av å snakke om hvor fint det er at studenter får skaffet seg erfaring fra arbeidslivet.

Arbeidserfaring er vel og bra, men vi snakker ikke om at studentene skal slutte å jobbe. Vi snakker om at studentene ikke skal måtte jobbe så mye at de ikke har tid til å erfare andre nyttige ting. Både når det kommer til frivillighet og fordypning innen egen utdanning. Hvis den økonomiske utviklingen vi har sett de siste årene får fortsette, kan vi fort havne der.

Kanskje er det utenfor de folkevalgtes evner å stanse den? Hvis det er tilfellet så hadde det vært kult om de i det minste kunne slutte å late som om de gjør studentene en tjeneste.

Det er ikke bare nedlatende og umyndiggjørende. Jeg synes faktisk også at det er ganske frekt. .

STOFF 7

SAMFUNNSSTOFF

HÅP PÅ KJØKKENET Sri Lanka er et land med en kompleks politisk historie, så vel som matkultur. Middag med Godfrey har som mål å fremme begge deler.

Tekst Joakim Holmen Egenæs Illustrasjon Kristine Sundsdal Foto Ada Harboe

Middag med Godfrey har siden februar 2022 matet bergensere med kryddersterke retter fra Sri Lanka, med mål om å formidle gjestfriheten og de digge smakene som kommer fra dette konfliktfylte landet.

Etter en sosial runde hvor Manoharan hilser på kjente og kjære i lokalet, setter vi oss ned med en kopp kaffe og et glass vann fylt opp med limebåter, for å diskutere tamilsk mat og kultur.

«– VI HADDE POP-UP OG DET SPRENGTE.» For å finne ut mer om Middag med Godfrey møter vi mannen bak konseptet, Godfrey Manoharan.

Landmark, som selv har høstet god kritikk for maten på menyen, virker som et logisk sted å møte personen bak det brennhete konseptet.

8 STOFF

Et pandemiprosjekt – Hvordan oppstod Middag med Godfrey?

– Under pandemien, da restriksjoner gjorde at man bare kunne være ti personer samlet, hadde vi

en vennegjeng fra jobb som laget middag til hverandre. Da det var min tur inviterte jeg til tamilsk mat.

Da var det flere som spurte «hvorfor finnes ikke dette på en restaurant?

Dette smaker ikke som noe vi har smakt før!» forklarer Manoharan.

Det var disse reaksjonene som gjorde at lyspæren over hodet til Manoharan ble tent.

– Da tenkte jeg at det hadde vært gøy å ha en pop up-restaurant. Går det, så går det – hvis ikke, så har vi prøvd. Jeg hørte med Øyvind Vik som driver Victoria, og vi fikk låne stedet gratis. Vi hadde pop-up og det sprengte, forklarer Manoharan, ikke helt uten overdrivelse.

Siden den gang har Middag med Godfrey hatt fem utsolgte kvelder på Viccen og blitt booket til flere private arrangementer.

Familie og svette panner Konseptets suksess skyldes ikke det tamilske kjøkkenets gode smaker alene. Hjelpen fra familie og venner har vært uvurderlig. Blant annet har Godfreys bror, Steven, også gjennomført sine skift på kjøkkenet.

- Alt kommer fra familie og nære venner. Det er veldig fint å se at den tamilske kulturen og samholdet også kan oppstå i Norge. Det er mange av våre etnisk norske venner, som ikke har noe tilhørighet til tamilsk

SEPTEMBER 2022

SAMFUNNSSTOFF

«– DET ER VELDIG FINT Å SE AT DEN TAMILSKE KULTUREN OG SAMHOLDET OGSÅ KAN OPPSTÅ I NORGE.» matkultur, som er like giret som oss, forteller Manoharan, og fortsetter: – Det får oss til å tenke at vi er på rett spor. At vi har truffet en eller annen nisje, og fylt et tomrom som har eksistert i Bergen.

Når man setter seg til bords på Middag med Godfrey, blir man møtt av en meny på femti prosent tamilsk og femti prosent norsk. Her får man velge mellom vegetar eller kjøtt.

Styrkegrad får man imidlertid ikke velge, og her serveres det sterk mat.

Ikke av typen som brenner ørene dine, men typen som gjør at du får lyst på mer.

– Vi anbefaler alle å spise med hendene, og vi ser at de fleste som kommer spiser med hendene og svetter fra pannen. Det gjør meg så glad, sier Manoharan med et smil om munnen.

Konflikten på Sri Lanka dreide seg lenge om kampen mellom regjeringen og Tamiltigrene.

– Tamiltigrene var en veldig autoritær bevegelse, som hadde som interesse å skape sin egen stat i den nordøstlige delen av Sri Lanka, forklarer Sørbø.

Finnes det håp på kjøkkenet?

Sørbø forteller at Tamiltigrene som representerte de nordlige områdene av Sri Lanka i 2009 ble slått av regjeringsstyrkene, og lederskapet ble drept. Mange sivile tamiler ble fanget mellom regjeringsstyrkene og Tamiltigrene. Disse ble skutt og drept uten å bli gjort forskjell på, på den nordøstlige delen av Sri Lanka.

– Majoritetsbefolkningen på Sri Lanka er singaleserne, og de er buddhister. Tamiler er enten hinduister, eller, som veldig mange tamiler i Bergen, katolikker, forklarer Sørbø.

All politisk endring har skjedd på majoritetsbefolkningens premisser.

Et land i krise Du husker kanskje å ha lest om den politiske krisen på Sri Lanka i nyhetene for noen måneder siden.

Vi tok en prat med Gunnar Sørbø, sosialantropolog og tidligere direktør for Chr. Michelsens institutt.

Sørbø var i flere delegasjoner for den norske fredsmeklingen på Sri Lanka, den første i 1978.

SEPTEMBER 2022

– Det har aldri vært en positiv politisk kultur på Sri Lanka. For mange besøkende er landet på mange måter et «paradis på jord».

Det er et land med veldig store muligheter, som har blitt ødelagt av politikere, for å si det rett ut.

– Du har en politisk elite som har styrt dette landet i alle år, siden Sri Lanka fikk uavhengighet fra den britiske kolonimakten.

Mange i denne eliten er i slekt med hverandre, selv om de tilhører ulike politiske partier. Det er en relativt snever politisk elite som har kjørt landet i grøften, og derfor er det en desperat situasjon for folk flest, sier Sørbø, og fortsetter:

Godfrey Manoharan har store planer for Middag med Godfrey.

Alle pengene de tjener fra popups blir spart til en restaurant, og håpet er å gi tilbake til Sri Lanka.

– Situasjonen på Sri Lanka har vært tilspisset veldig lenge, og landet er konkurs. I april hadde vi en innsamlingsaksjon over to dager på Victoria, hvor vi samlet inn 50.000 kroner som gikk til rundt 400 familier på Sri Lanka, forteller Manoharan, før han fortsetter:

det andre som skjer i verden.

For Godfrey Manoharan er kursen satt.

–Vi er sykt glade for at folk tør å gi oss tillit. Ingen av oss er kokker, vi lager bare maten vi har vokst opp med. Men folk vil ha det.

«– POLITIKKEN KAN POLITIKERNE TA SEG

AV, SÅ FÅR VI BRUKE KULTUREN TIL Å

FREMME FOLKET.»

– Det er vår måte å vise at vi ikke trenger å være politiske, vi kan ved hjelp av den tamilske kulturen få folk i Bergen engasjert. Politikken kan politikerne ta seg av, så får vi bruke kulturen til å fremme folket.

Gunnar Sørbø er imidlertid klar i sin tale.

– Det Sri Lanka trenger nå er humanitær bistand. Rett og slett nødhjelp.

Men det er kanskje ikke så mye interesse i Oslo lenger for å gjenåpne det politiske engasjementet, i lys av alt

Gunnar Sørbø (Foto: CMI)

STOFF 9

K U LT U R S T O F F

MÅNEDENS DEBUTANT: ROBIN VAN DE WALLE En fortelling om kjærlighetssorg som gir rom for utforskning av viktige, eksistensielle temaer. Robin Van de Walle debuterer med ensjangerutfordrende roman hvor de store spørsmålene går hånd i hånd med tilfeldig sex og popkulturelle referanser.

Tekst Hallvard Øvstebø Foto Terkel Eikemo

Veien ut av et vanskelig brudd blir en lang erkjennelsesreise for hovedpersonen i Van de Walles nye roman «Han, Solo». Heldigvis er turen kortere til intervjuet med Stoff.

Vi møter debutanten i kafeen på Biblioteket i Bergen, der han jobber som litteraturformidler. Over en kaffe til internpris tar vi en prat om ensomhet, identitet og tilhørighet.

Og Star Wars.

– Ja vel, Robin, du har skrevet bok.

Hvordan ble denne til?

– Den kom egentlig ganske av seg selv. Boka starter med et brudd og handler om kjærlighetssorg.

Dette var også noe jeg selv gikk gjennom i perioden den ble skrevet.

Etter hvert ble denne opplevelsen så nærværende at jeg ikke klarte å skrive om noe annet. Jeg gikk på Skrivekunstakademiet og hadde flere prosjekter gående, men da bruddet kom halvveis i skoleåret leverte jeg kun tekster som handlet om dette. Til slutt ble det en slags helhet av det, og jeg satte det sammen til en roman.

boka. Samtidig tenker jeg også på tittelen som en kontrast. Jeg begynte på boka under pandemien, og disse filmene ble en slags kontrast til isolasjon og lockdown hvor man kunne lengte etter å reise mellom stjernene. Det er også en rotløshet hos hovedpersonen som kan knyttes opp mot karakterene i Star Wars. De tilbringer store deler av livene sine i utrivelige romskip, uten å høre til noe sted. Boka stiller spørsmål ved hva det vil si å ha et hjem.

– Ensomhet er også et gjennomgående tema i boken. Blant annet skriver du: «Eg blei ikkje fødd som eit einsamt menneske.

Noko må ha skjedd. Hòlet i meg var ikkje medfødd, eg må ha fått det på eit bestemt tidspunkt i livet.» Hvor kommer ensomheten fra, tenker du?

– Kan du fortelle litt om tittelen på boken, «Han, Solo?»

– Jeg tenker at ensomhet er et grunnleggende prinsipp i menneskelivet.

Det er et eksistensielt grunnlag som vi alle må forholde oss til. Vi blir født i familier, men er også individer som i bunn og grunn er overlatt til oss selv. Som skeiv har jeg også kjent mye på ensomheten gjennom hele barndommen. Jeg kommer fra en liten bygd i Belgia hvor det var lett å føle seg utenfor, ikke minst som skeiv.

– Gutten som forlater hovedpersonen heter Han, og blir dermed en viktig karakter i romanen. Det er også en Star-Wars-referanse som går som en rød tråd gjennom

– Boka tar altså opp det å være ensom og skeiv. Det har blitt gjort mye de siste årene for å forsøke å skape et fellesskap for skeive. Vi har

14 STOFF 10

blant annet Pride, Skeivt Kulturår og Skeivt Arkiv her i Bergen. I hvilken grad synes du vi lykkes i å ivareta dette fellesskapet?

utforske hva andre skeive tenker om slike tema. Det gir også mulighet til å tenke selv. Hva vil jeg? Hva vil jeg ikke?

– Dette er selvsagt en viktig jobb som vi aldri blir helt ferdige med.

En ting jeg har tenkt på er at det skeive miljøet har veldig mange møteplasser som enten er kommersialiserte eller digitaliserte. Det er enten barer og klubber man må betale for å besøke, eller apper som Tinder og Grindr som i høy grad bestemmer hvem og hvordan man skal treffes. Vi har derfor et behov for å skape et ikke-kommersielt rom som både er gratis og inkluderende.

Dette er en av grunnene til at jeg har startet en skeiv lesesirkel her på biblioteket. Det gir mulighet til å skape et gratis og inkluderende rom, hvor både skeive og ikke-skeive har mulighet til å møtes.

– Boka er skrevet på nynorsk – var det et bevisst valg for akkurat denne boken?

– Ja, det var det. Jeg synes at nynorsk kan betraktes som det skeive språket i Norge. Det er et minoritetsspråk som like gjerne kunne vært et majoritetsspråk, med tanke på hvor tett opp mot talemålet til mange det ligger. På denne måten er det flere som kunne ha praktisert det, enn det som faktisk er tilfellet. Slik er det også med skeivhet. Jeg tror det finnes mange flere skeive enn de som faktisk praktiserer det. Det finnes et større mangfold enn mange kanskje tror.

– Kan du si noe mer om hvilken rolle den skeive litteraturen spiller i dette arbeidet?

– Helt til slutt: Hvilken Star Wars film liker du best?

– The Last Jedi! Et litt upopulært valg, men jeg liker den veldig godt.

– Som skeiv person i slutten av 20-årene, synes jeg det er ganske få forbilder å se opp til som er skeive. Selv om vi har mange moderne «coming-out»-historier og tenåringsdramaer med skeiv tematikk, savner jeg skeive historier om mer hverdagslige temaer for voksne. Hva med skeive som blir eldre?

Hvordan ser skeivt familieliv ut?

Skeiv litteratur gir mulighet for å

SEPTEMBER 2022

K U LT U R S T O F F

SEPTEMBER 2022

STOFF 11 15

SAMFUNNSSTOFF

ET LITE SKUP I BYENS JERNKLEDDE INNVOLLER Jeg var på omvisning i kloakken.

Her følger en beretning om den.

Tekst Oskar H. Tveitdal Foto Thea Victoria Mendez Okkelmo

Var på do i dag tidlig. Fint det. Eller, utsøkt vil jeg vel nesten si. Resten av kollektivet hadde for lengst dratt, så mitt fornødne fikk foregå i etterlengtet ro og sårt tiltrengt mak. Det

er i slike stunder man virkelig får tid til å tenke stort. Skjønt, når mobilen er forlagt og man ikke blir sittende å bla i reels. Ingenting som er verre for storhetstenkning enn reels.

Uansett. På do og tenker stort.

Forsøksvis. Går litt treigt i dag bare.

Ideene strømmer liksom ikke på som vanlig. Men så, akkurat idet jeg er i ferd med å gi opp og begynner å tørke meg, demrer det. Blir veldig oppstemt, bare så vidt ikke papiret brast og alle fem fingre i rumpa satt fast. Man skal bli gravejournalist!

Og det på dagen.

Tenk da! Avdekke hemmelige smutthull som står i direkte årsaksforbindelse med noe helt for jævlig, som man tidligere antok var forårsaket av noe helt annet og uhåndgripelig. Har jo litt erfaring og ganske bra utgangspunkt som innehaver av et verv i en studentavis som satser på dyptpløyende journalistikk.

Hva skal man grave i da? På dodøra henger et dikt av Rolf Jacobsen, Byens Metafysikk. Aldri helt skjønt hva det handler om, men har lenge festet meg ved «byens jernkledde innvoller». Synes det er et så fint bilde på vann og avløp. Og der har du det kanskje? Vann og avløp altså.

Er jo ingen som har peiling på det bortsett fra de som faktisk jobber med det. Med andre ord, ypperlige

forutsetninger for å holde noe skjult fra offentligheten. Kanskje er arbeidsforholdene helt uutholdelige?

Mulig infrastrukturen er i ferd med å bryte sammen i samtlige ledd?

Har for øvrig fra en tidligere tenkestort-på-do-session funnet ut at det meste her i verden henger sammen.

Kanskje vil ikke graving i vann og avløps-businessen alene lede frem til noe. Men står ingenting i veien for at jeg her ledes inn på sporet av noe annet og virkelig stort.

Tørker meg ferdig og trekker ned.

Doen surkler en stund før den avgir et plumpt sukk. Ikke vær redd du doen – nå skal det endelig frem for dagen hvilke kummerlige forhold det jobbes under der nede!

Sender en mail til Bergen Vann med det samme og spør om å få være med en tur ned i kloakken. Høre litt om hvordan det arbeides der nede og sånt. Tenker det er greit å holde seg lokalt sånn i første omgang. Får heller jobbe meg oppover i systemet etter hvert.

Det tar ikke mange timene før jeg får svar. Et veldig hyggelig et. Jeg er hjertelig velkommen. Blir jo litt

Close-up av grovristen

12 STOFF

SEPTEMBER 2022

SAMFUNNSSTOFF

Tunellen ned til anlegget

betenkt da. Det var da veldig så velkommen jeg var da? Tyder ikke på noen som skulle holdt noe skjult.

Men etter nærmere overveielse lurer jeg på om det heller er slik at de her øyner en mulighet til å sette seg i et godt lys. Typ, her kommer en kis fra studentavisa – han kan vi fint bruke til å reklamere litt, så holder andre seg unna. Ja, er nok sånn det er.

Så er dagen der. Vi skal møtes utenfor Grieghallen hvor vi skal kjøre ut til renseanlegget på Flesland. På vei ned har jeg gira meg opp med noe skikkelig Elvis på øret. Er ikke sikkert det blir Pulitzerpris-materiale, men man kan jo aldri bli for sikker.

Det skrumper seg i rumpa, så gira

SEPTEMBER 2022

er jeg. Til og med ordnet med bra fotograf.

Hun fra Bergen Vann viser seg å være veldig hyggelig. Trude Haugen heter hun, og jobber som kommu-

litt opp på hvordan dette med avløp fungerte i riktig gamle dager, så føler det er bra å starte der. Trude kan en hel masse, og det var, som jeg trodde, helt for jævlig før i tida. Det var utedo og åpen kloakk. Ideen om

«INGENTING SOM ER VERRE FOR STORHETSTENKNING ENN REELS.» nikasjonsrådgiver. Tidligere har hun jobbet som journalist. Dette er bra observasjoner å gjøre seg tidlig. Hun kjenner gamet, så her må jeg velge min tilnærming med omhu.

Vi begynner å kjøre. Har lest meg

rensning hadde de ikke kommet opp med ennå, så folk fikk en hel masse sykdommer.

Så går praten over til det moderne rensesystemets prinsipper. Her har jeg ikke gjort like grundig research.

Føler meg litt dum, men prøver å følge med så godt jeg kan. Det er Trude som har tatt over styringa nå. Hun snakker om bakteriell rensning, klima- og miljøansvar, og den intrikate ingeniørkunsten som muliggjør det hele. Prøver å finne en god inngang til å begynne å grave.

Men den ligger der liksom ikke helt.

Fotografen må jo tenke hun er utsendt med en real amatør. Men nei, nytter ikke å tenke sånn.

Det blir mer teknisk prat. Soner litt ut av og til. Lurer litt på hvor lang tid det tar før bæsjen min fra i morges ankommer renseanlegget, og om det er sånn at vi kanskje kan kappkjøre med den? Men blir for

STOFF 13

SAMFUNNSSTOFF

Biologisk rensebasseng dumt å spørre. Hadde vært litt kult da. Være der idet den dupper seg inn med alle de andre kladdene, og så smile triumferende til den. Jeg kom først! Men har vel ikke særegen nok kladd til at jeg ville gjenkjent den.

Burde ha fått den farga på et vis.

Før jeg rekker å bestemme meg for om konditorfarge eller å spise mengder med rødbeter ville fungert best, er vi fremme. Trude stopper

Er i ferd med å miste hele styringa nå. Bestemmer meg for å bytte taktikk og heller være litt mer flue på veggen. Kan fort bli for åpenlyst at man er her for å grave, og da får man ikke gravd noe særlig.

Nede i anlegget begynner vi omvisningen. Først ut er innløpet. På vei dit møter vi en av de ansatte. Hun forteller at vi skal være forsiktige med å oppholde oss der for lenge. Er

«MAN KAN NESTEN BLI LITT RØRT AV HVOR LANGT MAN HAR KOMMET FRA DE ÅPNE RENNENE I GATA.» bilen foran det som ligner en enorm garasjeport. Hun foreslår å la fotografen sitte foran. Tunnelen ned til anlegget er visst helt rå og bør fotograferes.

Blir litt bitter, men setter meg likevel baki. Trude har sikkert også gjort seg opp en mening om mine journalistiske evner. De duger vel verken til å reklamere eller grave, og som tidligere journalist vet hun at folk nå er blitt vel så opptatt av kule bilder som godt skrevne saker.

i overkant mye hydrogensulfid der nå som kan gi hodevondt. Her er det noe! Men før jeg rekker å grave tar hun frem en gassmåler. Den begynner å pipe hvis nivåene blir for høye.

Det var da ergerlig. Sikkerheten er ivaretatt. Men var ganske nære noe der.

Innløpet er en liten tunell. Midt i renner en meterbred bekk med kloakk og avløpsvann. Trude går et lite stykke inn i tunnelen og holder opp en liten lyskaster.

– Sånn, nå blir det lettere å ta bilder!

Det var da voldsomt så mye fokus det skulle være på disse bildene da!

Knyter seg litt. Men har vel ingen andre enn meg selv å klandre. Jeg ser ned i det brungrønne vannet.

Det sildrer, akkurat som en bekk.

Og plutselig får jeg øye på en kladd som er umiskjennelig lik den jeg trakk ned i dag morges. Kanskje kom jeg først likevel?

Om det er triumfen over å tilsynelatende komme først eller de høye verdiene av hydrogensulfid som spilte meg et puss, så blir jeg i hvert fall litt lettere til sinns idet vi kommer ut av tunnelen.

vært redd for å være dum. Ikke få til ting skikkelig. Og sånn går man der da, fortvila, og da er det så jævlig lett å bli revet med når du først er inne på noe. Blir fort jævlig smart da! Og så blir du dum igjen, like fort. Men det kunne vært verre. Jeg kunne vært dildostapper.

Men det er ikke bare det som gjør meg lettere til sinns. For akkurat som dildostappingen helt sikkert virket som en god idé i øyeblikket, innser jeg nå at denne gravejournalistideen er fåfengt. Og akkurat som

Vi tas med videre til grovristen.

Første ledd i renselsesprosessen. Her fanges alt som ikke er bæsj og væske opp. Mye ufordøyd mais, snus og noen våtservietter. Trude forteller at det ikke er sjeldent de finner bankkort. De har til og med funnet dildoer.

Tanken på en som stapper en dildo ned i do gjør meg enda lettere til sinns. Av en eller annen grunn. Tror det har å gjøre med at jeg alltid har Slam til avvanning

14 STOFF

SEPTEMBER 2022

SAMFUNNSSTOFF

Bekken i innløpstunnelen dildostapperen helt sikkert våknet angrende dagen etter, angrer jeg nå på mitt opprinnelige ønske om å finne grums. Ble revet med der. Ser det nå.

bakteriene, mens slammet ledes videre til avvanning og ytterligere tørking så det kan benyttes som biogass. Det blir stille en stund mens alle tre skuer utover bassenget.

Denne gravingen får jeg komme tilbake til en annen gang. Må nok flere do-sessions til. Hvor mange ganger har vel ikke Julian Assange vært på do?

Man kan nesten bli litt rørt av hvor langt man har kommet fra de åpne rennene i gata. De har virkelig skjerpa seg de som driver med dette.

Omvisningen fortsetter. Det er mye lettere å følge med uten denne gravingen hengende over seg. Vi tas med til trinn to. I digre kar tromles vannet slik at man får separert sand og

jeg håper jeg husker, for dette bør jeg avslutte artikkelen min med: – Vi drikker det samme vannet som dinosaurene en gang gjorde. Vi har ikke fått noe mer eller mindre av det

siden da. Vi har det vannet vi har, og da er det vel bare rett og rimelig at vi tar vare på det som best vi kan.

Det er kun tiss, bæsj og dopapir som skal i do.

Og så begynner hun å snakke om klimaansvar. En del om anleggets, men først og fremst oss innbyggeres.

For når alt kommer til stykket kan et renseanlegg bare gjøre så mye.

Resten må vi forbrukere sørge for.

«HVOR MANGE GANGER HAR VEL IKKE JULIAN ASSANGE VÆRT PÅ DO?» fett. Av og til blir det for mye fett i avløpsrørene, forteller Trude. Da står rørene i fare for å tettes. Særlig rundt juletider kan dette bli utfordrende. Mye ribbe og pinnekjøtt er dårlig nytt for både rør og anlegg.

Fritt for fett og sand ledes avløpsvannet videre til digre bassenger.

Der jobber en etablert bakterieflora på spreng med å drepe de farlige

SEPTEMBER 2022

Og det sørger vi ikke godt nok for.

Og brått skrumper det seg bak igjen.

Men det ligner ikke helt det oppgiringsskrumpet fra tidligere i dag. Det forekommer meg mer som et mildt ansvarsfølelseskrump. Det er kanskje ikke et skup, men har her fått vesentlig og kritisk informasjon om oss innbyggere. Og den er det min jobb, som journalist, å videreformidle. Også sier Trude noe flott som

Bunnen av reserve-rensebasseng

STOFF 15

K U LT U R S T O F F

DEN GLEMTE KUNSTEN Filmmaskinisten Sigurd Wik har en jobb som tidligere krevde en utdanning, men som nå ikke finnes lenger. På Cinemateket i Bergen er han en av to som jobber med å bevare en gammel kunst.

Tekst Nike Söderström Sager Foto Terkel Eikemo Sent på kvelden, søndag 28. august holdt Cinemateket utekino i forbindelse med sitt 30-årsjubileum. På skjermen ble den italienske klassikeren «Cinema Paradiso» vist på 35 mm brede filmruller. Før filmen rullet kunne Cinemateket med stolthet fortelle salen at dette var den første arkivgodkjente utekinoen med analogfilm i Norge.

Otta i ti år. Hele huset skulle rives sammen med filmmaskinene, om ingen hentet de.

Mens Philippe Noiret og Enzo Cannavale fikk skinne på skjermen, var kveldens virkelig store stjerner de to gamle filmmaskinene som summet under filmen. Duoen har blitt døpt Thelma og Louise.

Dette var starten på ideen om en utekino som viste 35 mm-film, noe som aldri før har blitt gjort i Norge.

Filmmaskinist Sigurd Wik forteller om hvordan maskinene støvet ned i andre etasje på samfunnshuset i

– Da fikk vi ganske dårlig tid. Vi kjørte bort, demonterte maskinene, og hentet dem. Vi monterte de på nytt i Bergen, og de ble stående i et år før vi fant ut av vi måtte bruke de til noe, forteller Wik over telefonen.

– Det ligger i Cinemateket sitt DNA å gjøre de litt ekstraordinære tingene som ingen andre gjør, så dette prosjektet var midt i blinken.

Daniel, hovedmaskinisten, brukte stort sett sommeren på restaurering.

«DETTE VAR STARTEN PÅ IDEEN OM EN UTEKINO SOM VISTE 35-MM, NOE SOM ALDRI FØR ER GJORT I NORGE.»

«– DET LIGGER I CINEMATEKET SITT DNA Å GJØRE DE LITT EKSTRAORDINÆRE TINGENE SOM INGEN ANDRE GJØR.»

Vi kom nesten i mål, men ikke helt, så det var mye stress nå i innspurten, forteller Wik. Wik forteller om den tunge jobben med å restaurere Thelma og Louise.

Sentralt i prosessen var ønsket om å bevare de originale lampehusene.

– Lampehus er en metallboks med selve kinolampene. De sender ut lyset gjennom en projektor som gir film på lerretet.

Dette lyset er såpass sterkt at lampehusene er nødvendige for å beskytte mot det økende trykket, og kan ikke åpnes før 10 minutter etter at filmen er ferdig.

– Vi hadde veldig lyst til å bruke de originale lampehusene, så de måtte

16 STOFF

bygges om innvendig, for å tilpasses nye kinolamper. Så det var også en prosess som tok mye tid, forteller han videre.

– Er det noen fordeler ved å bruke de originale lampehusene?

– Fordelen er jo at vi mener at det å bruke originaldeler har en verdi i seg selv. Det er ikke noen store kvalitetsforskjeller, men vi hadde lyst til å ha mest mulig originale fremvisninger. Å bevare originaliteten er et gjennomgående tema for analoge filmvisninger. I dag kommer slike maskiner i par, akkurat som Thelma og Louise, med den hensikt å bevare dem best mulig. Wik forteller at det hele ligner det som skjer på museer.

SEPTEMBER 2022

K U LT U R S T O F F – Cinemateket har tilgang til dette store 35-mm filmarkivet som ligger i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Så vi har tilgang til veldig mange, om ikke alle filmer som har gått på norske kinoer. De ligger som filmkopier i Nasjonalbiblioteket. En spillefilm består av kanskje fem-seks ruller med film.

Normalt sett blir disse spleiset sammen til én stor rull som vises på en maskin. Dette forklarer Wik at de ikke får lov til lenger av Nasjonalbiblioteket, da det sliter på filmen.

– Siden dette er arkivmateriale ønsker de å beholde de lengst mulig

SEPTEMBER 2022

uten så mange skader. Skader som små striper eller støv, som du ser på filmen. Derfor må de vises på to maskiner. Det vil si at en rull, som kanskje er et kvarter til tjue minutter lang, vises på en projektor. Først når den er ferdig switcher vi over til en ny rull på den andre maskinen, forhåpentligvis uten at publikum ser det. Det er målet da.

Avslutningsvis snakker vi litt om hvordan man ender opp som filmmaskinist. Wik understreker at det i stor grad handler om erfaring.

– Tidligere har det vært kurs, en slags kort utdanning, for å bli

kinomaskinist. I dag er det stort sett erfaringsbasert arbeid. Hvis man har erfaring får man gjerne jobben.

Og det er ikke så mange som har det, sier Wik lurt.

–Siden du er filmmaskinist: Hva er dine favorittfilmer?

– Oi, den er vanskelig! Jeg liker mye gammel film. På Cinemateket viser vi en blanding av både nytt og gammelt. Jeg tror «Cinema Paradiso» kunne vært en av dem. Den handler om det vi jobber med, det som skjer i kulissene. Og noe western som er litt eldre, sier han før han tar en kort tenkepause.

– Jeg er også veldig glad i 70 mmfilm – en annen av disse gamle filmformatene. Hvis jeg skal si en 70 mm-film, må jeg si «Lawrence of Arabia», fastslår han tilslutt.

For alle som ikke kan like mye om film, er 70-mm film dobbelt så bred film. Wik forklarer at for oss publikum er forskjellen i hovedsak bildekvaliteten, men for filmmaksinistene er det en helt annen prosess bak kamera. Og til de ekstra nysgjerrige viser Cinemateket 70 mm-film hver søndag i hele november.

STOFF 17

FOTOSTOFF

MØKK

Tekst Thea Victoria Mendez Okkelmo Foto Mila Elisabeth Larvoll

22 år gamle Mila Elisabeth Larvoll studerer visuell kunst ved KMD i Bergen.

Interessen for fotografi begynte for et par år siden, da depresjon gjorde at hun fikk et større behov for inspirasjon. Hun oppdaget at et kamera tilbød et nytt blikk og muligheten til å se det vakre i det som bare er. Interessen viste seg også å bli en sosial booster gjennom både det analoge fotokollektivet Mørkerommet, fotomagasinet Sjå og som freelancer i byens kulturliv.

Milas fotografier har et spontant uttrykk som gjør at de føles som snapshots fra byens kriker og kroker. Der lever det absurde i det urbane. Og mye møkk. Hun mener motivene trolig har blitt påvirket av å ha jobbet i utelivsbransjen i Beograd store deler av oppveksten. Flere av bildene som er utstilt i denne utgaven av Stoff er tatt i eller rundt nattklubber. Hittil har hun jobbet mest med å gi noe verdi og fremheve det uten ekstensiv manipulasjon. I videre arbeider ønsker hun å utforske en mer aktiv rolle ved å heller la motivet dokumentere fotograferingen.

18 STOFF

SEPTEMBER 2022

FOTOSTOFF

SEPTEMBER 2022

STOFF 19

FOTOSTOFF

20 STOFF

SEPTEMBER 2022

FOTOSTOFF

SEPTEMBER 2022

STOFF 21

FOTOSTOFF

22 STOFF

SEPTEMBER 2022

HAR DU NOE PÅ HJERTET? Har du sterke meninger om kjøttindustrien, kjønnsnormer, eller kanskje er du veldig opptatt av ulike skomerker?

Kanskje er du supergod på å skrive kronikker om politiske ideologier, eller essay om kjærlighetssorg?

Det spiller for så vidt ikke så stor rolle hva det er du er mest opptatt av, det vi lurer på er om nettopp DU har lyst til å skrive ned meningene dine og få de på trykk i Bergens desidert kuleste studentmagasin.

Send oss en melding på some eller mail!

Vi håper på å høre fra nettopp DEG!

red@stoffmagasin.no

K U LT U R S T O F F

H

ØYDENS ØYDEPUNKTER

Da Høydenfestivalen gikk av stabelen for andre gang, var det tydelig at den på kort tid har blitt en sentral del av studiestarten i Bergen.

Tekst Borghild Rangnes Homlong

Foto Mats Vederhus, Ada Harboe og Borghild Rangnes Homlong

Været har tatt en snuoperasjon av de sjeldne. Der det bare noen dager i forveien var meldt styrtregn, er det nå strålende sol i Nygårdsparken denne siste helgen i august. Her har en gjeng frivillige jobbet på spreng for å få til en hundre prosent studentdrevet festival.

halsen. All planleggingen er tydeligvis ikke over ennå. Etter en rask samtale med andre enden fortsetter han: – Det er så gøy å se folk kose seg. Da vi sto og så på at scenen ble rigget, tenkte jeg «hva har jeg gjort nå?», sier han og ler, før han fortsetter:

– Jeg var veldig i planleggingsmodus frem til torsdag, men nå koser jeg meg egentlig bare, sier festivalsjef Olav Bjelland Brekke.

– Det å se at ting vi snakket om i november i fjor realiseres, og at det funker, det er veldig kult.

Mens vi snakker kommer det en beskjed på sambandet han har rundt

– Høydenfestivalen blir jo utelukkende drevet av studenter. Gjør det at det

24 STOFF

blir ekstra gøy å se ting falle på plass?

– Absolutt. Det har hele tiden vært viktig for oss at det skal gjøres skikkelig, selv om det drives på frivillig basis. Vi merker at de som er med tar det seriøst.

Brekke er særlig takknemlig for innsatsen de frivillige har lagt ned: – Det har vært pissregn de to siste dagene. Denne gjengen, som har jobbet i så lang tid allerede, møter opp klokka 08:00 for å sette opp

gjerder, uten at noen klager over noe som helst. Da tenker jeg at vi er inne på noe.

Han påpeker også at de har vært veldig heldige med hvem som har bidratt med organiseringen: – Ingen av oss har mye erfaring med denne typen ting. Jeg har ingen erfaring med sceneproduksjon, liksom. Men der har jeg fått med meg en utrolig dyktig sceneansvarlig, Synnøve Reitan, som har vært helt uunnværlig. Jeg tror virkelig at de riktige folka har blitt med på

SEPTEMBER 2022

K U LT U R S T O F F

«– JEG TROR VIRKELIG AT DE RIKTIGE FOLKA HAR BLITT MED PÅ LAGET.» laget, og at alle som har bidratt har kommet med avgjørende kunnskap, forteller Brekke.

Variert program Det er tydelig at festivalen har hatt et stort fokus på å få til et variert program. Helgen rommer alt fra melankolsk indie fra Markus Matland, energisk punk fra Hudkreft, i tillegg til større navn som Musti, Ary og Kakkmaddafakka.

Programmet for helgen er lagt opp slik at de største navnene kommer sent begge dagene, og mengden publikum er derfor varierende gjennom festivalen. Likevel er det god stemning på alle konsertene, og både artister og publikum bidrar til mange hyggelige timer med musikk.

Høydenfestivalen har som mål å kombinere musikk med annet kulturinnhold, og særlig er panelsamtaler en viktig del av programmet. Diskusjoner rundt håndtering av klimakrisen og

SEPTEMBER 2022

samtale om skeivt rom i kulturlivet, er bare noen av de ikke-musikalske innslagene på festivalen. Også her er oppmøtet ganske varierende, men samtalene i seg selv er en god blanding kritiske kommentarer og humor som engasjerer.

Stort potensial Studentene Eivind Frorud, Hedda Midtstraum, Gina-Agathe T. Tytingvåg og Karoline Widding er alle på Høydenfestivalen for første gang, og også de merker at de fleste dukker opp til de største navnene.

– Det har kanskje virket litt halvfullt, sier Tytingvåg Selv om gjengen gjerne skulle sett at enda flere tok turen til Nygårdsparken denne helgen, er de tydelige på at de gleder seg til å følge festivalen fremover.

– Den har et kjempepotensial.

Herfra kan den nok vokse seg enda

Festivalsjef Olav Bjelland Brekke er særlig takknemlig for innsatsen som er lagt ned fra de frivillige.

STOFF 25

K U LT U R S T O F F

(Fra v.) Eivind Frorud, Hedda Midtstraum, Gina-Agathe T. Tytingvåg og Karoline Widding er alle enige om at festivalen har et stort potensiale

større, og få inn enda større navn.

Bergen trenger absolutt en studentfestival, sier Widding.

Kontakt med publikum De to orkesterpregete bandene Tigerstate og Fieh, begge med over ti musikere på scenen, står frem som veldig passende bookinger til en studentfestival. Det er helt tydelig hvor mye bandene koser seg med å spille med hverandre, noe som sprer gleden videre til publikum. Man kan nesten få følelsen av at man ser på et kollektiv med musikkinteresserte spille sammen i stua.

Denne kontakten med publikum er en fellesnevner for artistene som er booket inn til årets festival, der også soloartistene evner å interagere godt med tilskuerne. Den avslappede festivalstemningen med studenter sittende spredt i parken erstattes raskt av ivrig forventning når navn som Lokoy og Ary kommer på scenen. Artistene byr på henholdsvis limbo i publikum og lyrisk dans på scenen, og begge deler ser ut til å fenge voldsomt. Hudkreft trosset

26 STOFF

tekniske problemer og dundret gjennom et energisk sett, i følge dem selv den første konserten de har spilt uten å høre hverandre i det hele tatt.

Det blir kanskje ikke mer punk enn det. Også når Musti går på scenen lørdag kveld blir det tydelig at hun har samtlige i publikum med seg gjennom hele konserten.

Underlig men stemningsfylt avslutning Når det kanskje største navnet til Høydenfestivalen i år, Bergenbandet Kakkmaddafakka, avslutter hele festivalen lørdag kveld, er det tydelig at det er dette folk har sett mest frem til. Samtlige festivaldeltakere vi prater med trekker det energiske popbandet frem som et soleklart høydepunkt. Og bandet leverer absolutt i form av feststemning; publikum hopper i takt og synger med, og det crowdsurfes gjennom hele konserten. Det eneste som legger en demper på stemningen er når bandets vokalist Axel Vindenes leverer noen ganske lite politisk korrekte vitser, og senere gjør et tappert forsøk på å ro seg

ut av situasjonen. Senere i konserten leveres det også noen ufine kommentarer mot Securitasvaktene, som forsøksvis plukker ut de mest utagerende i publikum. God stemning er det imidlertid nok av, og publikum er i ekstase når «Forever alone» spilles som siste sang.

Festivalhelgen avsluttes der, og for mange i publikum står nok dette igjen som det ordentlige startskuddet for studiesemesteret. Høydenfestivalen har på kort tid blitt et nytt – og nødvendig – møtepunkt for både nye og gamle bergensere. Det blir spennende å følge fortsettelsen.

«– BERGEN TRENGER ABSOLUTT EN STUDENTFESTIVAL.»

SEPTEMBER 2022

K U LT U R S T O F F

SEPTEMBER 2022

STOFF 27

K O M M E N TA R S T O F F

GUD HJELPE MONARKIET Dronning Elizabeth IIs bortgang markerer starten på en ny æra.

Tekst Mats Vederhus Illustrasjon Marie Haugen

Da dronning Elizabeth II gikk bort på Balmoral slott i Skottland torsdag 8. september var hun den lengstlevende monarken i britisk historie.

Ikke nok med det, hun var også en av de siste gjenlevende fra sin generasjon. Ikke bare i Storbritannia, men i verden.

Hennes far, George VI, døde i 1952.

Når man hører fortellinger fra hennes barndom forstår man hvor lenge siden det er. En gang tok han henne med ut på plenen foran slottet for å lære henne å skyte i tilfelle tyskerne kom. Historien ble fortalt til Jonas Gahr Støre som fersk utenriksminister for 17 år siden. Det finnes besteforeldre i både Norge og Storbritannia som har levd hele sitt liv uten at en tronarving har tatt over i Storbritannia.

Elizabeth IIs bortgang er med andre ord ikke bare historisk, men en hendelse som vil kunne komme til å ha enorme betydninger. Ikke bare for Storbritannia, men for verden.

Da hun tiltrådte i 1952 etter sin far var hun bare 25 år. Fortsatt en ung kvinne og et mer eller mindre ubeskrevet blad.

Når prins Charles nå overtar og blir kong Charles III, er han 73 år. Han

28 STOFF

har hatt mer enn nok tid i offentligheten til at folk har dannet seg et bilde av ham, og det bildet er ikke utelukkende positivt. Han er slått i popularitetsmålinger både av moren, sønnen og sønnens kone Kate. Den britiske historikeren og kongehuskjenneren Robert Lacey har sagt til NRK at han mener Charles’ manglende popularitet skyldes forholdet til Camilla og den skandaløse skilsmissen fra Diana på nittitallet. Charles har også uttalt seg om alt fra klimaendringer til sitt syn på moderne arkitektur – noe som åpenbart har satt ham på kant med enkelte velgergrupper og arkitekter.

og bare 17 prosent liker tanken på Charles som overhode.

Det spekuleres nå også i om Elizabeths bortgang vil føre til at Skottland én gang for alle pakker snippesken sin og drar – og slik skaker selve grunnvollene i Storbritannia.

For hans mor ville slike påfunn vært uhørte. Det er det en grunn til. I en tid der politikere splitter folkeopinionen som aldri før, også i Norge, trenger særlig Storbritannia et samlende overhode om unionen skal klare å holde sammen. For både innen- og utenfor Storbritannias grenser pågår det debatter om monarkiets rolle.

Noen mennesker befinner seg i offentligheten i så lang tid at de blir mer enn offentlige personer – de blir institusjoner. Nærmest en slags målestokk som tydelig markerer et skille mellom tiden før og etter dem.

Dronning Elizabeth II var definitivt en slik person, og i en slik grad at selv standhaftige republikanere motvillig har måttet forholde seg til henne. Ikke bare fordi hun levde så lenge. Også fordi hun opparbeidet seg respekt og til og med en viss popularitet selv blant sine argeste motstandere. Rett og slett fordi hun utførte sine plikter, som britene ville sagt det, come rain or come shine.

Debatten om monarkiet har pågått i Canada siden 1970-tallet, og i en spørreundersøkelse foretatt tidligere i år av et canadisk opinionsbyrå svarte bare 21 prosent at de fortsatt vil beholde monarkiet. 34 prosent ville foretrukket William som konge,

Hun var også et svært privat menneske, karakterisert av blant andre Jonas Gahr Støre som «en introvert». Derfor klarte hun, uansett om hun ville det eller ikke, å skape en aura av mystikk rundt seg og sin person. Dette, kombinert med

at hun var av den gamle skolen og aldri delte politiske – eller andre, for den saks skyld – synspunkter med offentligheten, gjorde at hun for det meste var en veldig ukontroversiell monark og fungerte som et samlende midtpunkt for Storbritannia gjennom sine 70 år på tronen.

Fordi hun hadde et så langt liv klarte hun også å oppnå en slags kultstatus blant yngre generasjoner, omtrent som en perifer bestemor.

Etter 96 år og 15 statsministre blir man nemlig mer enn bare et vanlig menneske – man blir en svunnen tids relikvie.

Dette var damen, nei, monarken, som overlevde både Churchill og Thatcher, og hun gjorde det med en stødig hånd på rattet.

Når hennes sønn Charles nå tiltrer som konge blir derfor ikke spørsmålet om verden vil endres etter hennes bortgang, men når.

SEPTEMBER 2022

K O M M E N TA R S T O F F

SEPTEMBER 2022

STOFF 29

K U LT U R S T O F F

BORNEOS JUNGEL I Sørøst-Asia finner vi en frodig øy ved navn Borneo. Kanskje har du hørt om den? Nå har Edvard Borneo ikledd seg dongeribukser og vrengt lommene.

Herfra triller musikalske toner i form av viseroll, folk’n’roll og tungfolk.

Tekst Endre Holm Vassenden & Jonas Vedeler Gudmundson Foto Henning Bjordal Stokka

Det er ikke altfor lenge til vi får muligheten til å navigere oss gjennom den dynamiske jungelen som er Edvard Borneo. Det selvtitulerte albumet BORNEO kommer en gang mellom januar og februar.

Vi hadde æren av å presentere den nye singelen og musikkvideoen «So Lonesome I Could Drive» i

– Bøker kan ofte gi meg mye inspirasjon, der for eksempel «Steppeulven» av Hermann Hesse fortsatt kan påvirke tekstene mine selv om det er årevis siden jeg leste den, tenker han høyt.

En inspirasjonens bølge skylte over stranda, og Borneo lot seg fascinere

«VI SKLEI NESTEN RETT I BAKKEN. DET VAR EN SKIKKELIG GRUSOM KONSERT, MEN DET STÅR IGJEN SOM EN GØY OPPLEVELSE OG ET MINNE I ROCKEBOKA.»

slutten av august. Nok en gang har vi plukket opp røret, for å snakke med Borneo om albumet i sin helhet.

– Jeg har hentet inspirasjon fra mye forskjellig. Først og fremst Bob Dylan, Joe Walsh og Nick Drake, forteller Borneo.

Vi har fått en snakkesalig og reflektert mann, oppkalt etter en øy, på telefonen. Han forteller at inspirasjonen i musikkverdenen hovedsakelig ligger hos «de gode, gamle gutta». I Norge er det Stein Torleif Bjella og Real Ones som har påvirket gitarmannens musikalske sving.

– Litt nyere er blant annet Daniel Romano, som jeg er svært inspirert av nå.

Men det er ikke bare andre musikere som inspirerer artisten. Alle har vel ligget på en strand akkompagnert av god litteratur. Hos Borneo er det litteraturen som er inspirasjonens kelner.

30 STOFF

av Hesses måte å skrive om en indre prosess – uten å være sutrete.

Med dette perspektivet har han skrevet om personlige bestridelser, gjennom mer lystige introspeksjoner. Borneo slenger seg i sine egne lianer, og den nyeste singelen hans gjenspeiler inspirasjonskildene vi har fått høre om.

«So Lonesome I Could Drive» Til tross for at tittelen er et pek mot legendariske Hank Williams’ «So Lonesome I Could Cry», er det lite med lydbildet i Borneos siste låt som minner om Williams og hans melankolske sinn. Teksten, som Borneo har sittet på i hele syv år, bærer imidlertid preg av å være skrevet på en noe grå dag.

– Det var fredag og jeg var med en gjeng, men ville helst være alene.

Da satte jeg meg i bilen og kjørte så langt jeg kom. Til slutt kjørte jeg helt til hytten, satte meg ned i sofaen og skjenket et glass rødvin. Så skrev jeg denne låten.

– En voldsomt bokstavelig tittel, altså?

– Rett og slett. Å være sosial føltes bortkastet i det øyeblikket, og jeg ville heller gjøre noe kreativt.

Så denne låten ble til i form av en plutselig bølge av kreativitet.

Det samme kan sies om låtens musikkvideo, som er skrevet og regissert sammen med tidligere spellemannsnominerte Samuel Rud Dale. Der den nå legger frem et kjærlighetsforhold mellom to gitarer, var planen at den skulle handle om noe helt annet.

– Jeg begynte på kickboksing for å overvinne sjalusi etter et kjærlighetsbrudd, og etter en stund fikk jeg for meg at jeg ville lage en musikkvideo hvor jeg sloss med en gitar. Vi hadde rekruttert inn en bodybuilder som skulle ha på seg en gitarmaske og sloss mot meg, forteller han entusiastisk.

Alt var lagt til rette for at ideen skulle bli gjennomført. Så gikk det galt.

– Bodybuilderen skar seg på en spiker og ble skamsyk! Vi hadde leid en boksehall og alt var klart, men

ved en flom av kreativitet, ble musikkvideoen også laget med et plutselig kreativt overskudd.

– Vi måtte skrive en helt ny historie mens vi rallet rundt i en gammel Suzuki Baleno som vi hadde fått da jeg flyttet ut av et dødsbo. Det ble et voldsomt skippertak, men resultatet ble verdt det.

Den ferdigstilte, lett absurde versjonen av musikkvideoen åpnes med at kunstneren Jon Th. Josefsen gir Borneo en gitarmaske.

– Det var fint å lage en historie på den måten! Josefsen har laget mange gitarer av spader, økser og all slags, så ideen var at han skulle vise meg en magisk gitar jeg kunne gå inn i og gi liv, litt som Pinocchio.

Welhavens innflytelse Borneo er en av flere kunstnersjeler innenfor kulturklyngen Welhaven Kollektiv. Her henter han krydder til sin allerede kokende gryte. Stoff har tidligere skrevet om Welhaven og deres multikunstneriske institusjon i hjertet av Bergen by. Krydderet hentes dermed fra dedikerte og originale vinklinger på musikk, maling og visuelt arbeid som foregår innenfor kollektivets rammer.

«JEG HAR HENTET INSPIRASJON FRA MYE FORSKJELLIG. FØRST OG FREMST BOB DYLAN, JOE WALSH OG NICK DRAKE.» så måtte vi plutselig gjøre noe helt annet.

Og noe annet ble det. På samme måte som låten ble skrevet

– Det er mange forskjellige kunstformer. Det har vært veldig inspirerende å se så mange forskjellige mennesker som gjør sine helt egne ting. Noen som lager klær, noen som

SEPTEMBER 2022

K U LT U R S T O F F

maler helt andre malerier enn det jeg maler, og lager helt annen musikk enn det jeg lager, forteller han.

Videre forteller han om de ulike nyansene og variasjonene som har oppstått i hans egen kunst – mye av det farget av kollektivets andre medlemmer. Elementer som i Borneos musikk tidligere har vært fraværende, dukker plutselig opp i hans nyere musikk.

som vertskap. De har stått for flere arrangementer som gjenspeiler deres unike og flerdimensjonale arbeid.

Sjeldent får du mulighet til å besøke et lokale som har kunstutstilling, konserter og annet sprell på én og samme tid.

– Ja, og det er dessverre litt for ofte ingen eller små honorar når du spiller konserter for diverse arrangører.

Det er litt klisjé å si, men det er det.

– Jeg har aldri brukt maj7-akkorder, men plutselig er halvparten av sangene fra Welhaven blasert med maj7, så da sniker det seg også inn slike frekke akkorder i mine treige countryballader.

Borneo trekker litt på det.

Det er ikke bare den musikalske produksjonen som får kjenne på Welhavens samhold.

Gjengen har også tatt på seg rollen

For det er ikke rent sjeldent han står på scenen. Artisten har spilt egne konserter siden han var 19 år gammel, og har skrevet mange

SEPTEMBER 2022

– Nå som vi har begynt å arrangere våre egne konserter og sånt, slipper vi å bli lurt av andre, og kan heller ha friheten til å lure oss selv, ler han.

kapitler i det han selv omtaler som rockeboka.

Et av hans beste minner som musiker er en bryggekonsert han spilte på Osterøy. Beruset publikum spydde bak sofaene, og en scene dekket i pils gjorde det vanskelig å kontrollere rockefoten.

– Vi sklei nesten rett i bakken. Det var en skikkelig grusom konsert, men den står igjen som en gøy opplevelse og et minne i boka.

Et sjangertvistende landskap Borneos musikalske landskap er preget av flere ulike sjangre, på samme måte som inspirasjonen varierer. Musikken minner om en slags fusjon mellom americana og norsk folkrock. Innenfor denne løse rammen har Borneo utviklet egne begreper rundt sitt musikalske sinn.

– Jeg kaller det viseroll når jeg

spiller alene. Når jeg spiller med bandet bestående av Leon Seilen, Sigurd Steinkopf og Øystein Høynes blir det folk’n’roll, og på vårt hardeste beveger vi oss mot tungfolken.

Det er liksom de tre sjangrene jeg har laget innenfor min musikk, og jeg bruker dem som et spekter for å beskrive dynamikken.

Disse begrepene, som med en god dose humor kjennetegner Borneos musikalske dynamikk, er representative for musikken. Det kan gå fra lavt til høyt, introspektivt til utadskuende, og kaldt til varmt ganske raskt. Dette er forhåpentligvis noe vi kan glede oss til ved den nye skiva.

– Det vet jeg med sikkerhet. Helst på hver låt, forteller han.

STOFF 31

SAMFUNNSSTOFF

STOFF MØTER PINSEVENNER I Bergen er det et aktivt pinsemiljø blant studenter. Mange av dem tilhører menigheten Salt.

Tekst Fay Arentz-Hansen Foto Daniel Jin Heggelund Da vi inviterte oss selv til søndagsgudstjeneste med Salt, ble vi tilbudt kaffe, twist og frukt før vi satt oss i salen. Salen minner om en stor, mørk konferansehall, og det eneste som vitner om at en gudstjeneste snart skal begynne er et stort prosjektert kors som dekker den ene sideveggen. En gjeng på fem-seks sangere går opp på scenen møtt av lilla lys. Et stort band spiller bak dem. Gudstjenesten er i gang.

Etter drøye 45 minutter med poplovsang og noen tilfeldige innslag av oppfordringer til å ta større del i menigheten, kommer prosten opp og publikum sitter med store øyne. Prosten i pinsemenigheten bruker, i motsetning til Den norske kirke, ikke den tradisjonelle presteuniformen. Etter at prosten gir en tale om viktigheten av å prioritere det som er viktigst først, går hun av scenen, og lovsangen fortsetter.

32 STOFF

Etter den halvannen time lange gudstjenesten, går vi backstage for å møte studentene og pinsevennene Jon Eivind Ramslien (21) og Veslemøy Søpstad Svorkås (24). Ramslien er jusstudent ved UiB, og Svorkås er sykepleierstudent ved HVL. Hvordan balanserer de religion og studielivet? Fra utsiden kan det virke som å hoppe mellom to helt forskjellige univers.

Svorkås forteller at hun ble kristen for tre år siden – under året hennes på folkehøgskole. Siden har hun gått i pinsemenigheten. Ramslien har gått i pinsemenigheten siden han var liten, men sier at han selv har tatt et aktivt valg om å bli kristen.

– Selv om man er født inn i en kristen familie, så må man på et tidspunkt selv ta et bevisst valg om sin egen tro, legger Svorkås til.

Ramslien forteller at det å være pinsevenn, for ham, betyr at Den hellige ånd står i fokus.

Noe av det som skiller pinsevenner fra den norske kirke er at de døpes som voksne i stedet for som barn, gudstjeneste med opppoppet lovsang, EDM-lignende lysshow og proster i vanlige klær.

Ifølge tall fra Regjeringens rapport fra i år om medlemstall i tros- og livssynssamfunn, har menigheten 860 medlemmer.

«The best of both worlds» Balansen mellom å leve et gudfryktig liv og studentlivet hvor festing er en viktig arena hvor mange får venner, kan virke som to verdier som er vanskelig. Men for studentene vi snakket med er det «the best of both worlds», og de kan fortelle at nettverket både i og utenfor menigheten er stort.

– Jeg tror man har godt av det, forteller Svorkås, og peker på det å ha et nettverk utenfor menigheten. Hun er selv med på BSIs lacrosselag.

Svorkås forteller at hun ønsker at andre ser at hun har noe fint, som de kanskje kan trenge selv, når de møter henne. Videre forteller hun at det var denne opplevelsen hun fikk da hun var på folkehøyskolen og møtte sine kristne lærere. Å komme ut som kristen Studentene kan også fortelle at de har hatt gode opplevelser med å «komme ut» som kristen i nye miljøer, som for eksempel under fadderuken.

– Det er noe som skjer etter hvert som man blir bedre kjent med folk, sier Svorkås om det å dele troen sin med nye mennesker.

SEPTEMBER 2022

SAMFUNNSSTOFF

Ramslien forklarer at troen hans ikke er det første han nevner når han møter nye mennesker.

– Det kommer ofte casually opp i samtaler, legger Ramslien til.

Ramslien forteller videre at han føler troen hans har blitt tatt godt imot av hans ikke-kristne venner, og at det i tillegg har ført til mange gode samtaler.

– Jeg tenker at det også er viktig at man har en stemme som kanskje ikke er så utbredt på mange studiesteder, sier Ramslien om det å være kristen i et hovedsakelig ikkekristent miljø.

Alkohol og venner Selv om pinsemenigheten har en lang historie med å være avholdsmennesker, praktiserer ikke alle pinsestudentene dette. Begge forteller imidlertid at de har et bevisst forhold til alkohol. Det vil si at de alltid vil være seg selv når de drikker – og ha kontroll. De drikker altså ikke for å bli borte. Ramslien

fortsetter om det å greie å stå imot drikkepress: – Det er viktig å huske på når man er i settinger hvor folk pusher det ganske langt.

Han forteller videre at han tror det er viktig å stå i det, og håper at det kan redusere drikkepress for andre også.

Men det å ikke bli full når man går ut er ikke like populært i alle miljøer.

– Jeg tror miljøet man er i har mye å si. Visse grupperinger og miljøer tror jeg det kan være utfordrende å komme inn i hvis man ikke drikker, forteller Ramslien.

Begge studentene mener at ettersom studiemiljøet er såpass stort, vil avholdsmennesker eller dem som drikker lite finne hverandre, og at de fleste vil nok greie å få en god studietid.

Vi utdanner framtidens kunstnere, designere, utøvende musikere, komponister, musikkterapeuter, musikkvitere, kuratorer, musikk- og kunstpedagoger.

Fakultet for kunst, musikk og design (UiB) holder til i Møllendalsveien 61 og Lars Hillesgate 3

kmd.uib.no

SEPTEMBER 2022

STOFF

K U LT U R S T O F F

PUNKEN LEVER OG HUDKREFT LAGER DEN Hudkreft, bandet som tok musikknorge med storm da de slapp albumet Nevemagnet i september i fjor, tar oss med inn i et smug ved Torgallmenningen for å prate om musikk, definisjonsmakt og norsk punk.

Tekst Borghild Rangnes Homlong Foto Thea Victoria Mendez Okkelmo

– Kan vi ta intervjuet i et smug?

Lokasjonspreferansen slår undertegnede som litt underlig, men er kanskje helt naturlig, gitt at den kommer fra Norges nye punkstjerneskudd. Hudkreft er i Bergen for å spille på Høydenfestivalen, og har i siste liten fått tak i alt utstyr, etter litt trøbbel ved avreise.

– Johannes klarte å forsove seg, så han fikk ikke med seg bassen. Men det løste seg!

Bandet, som ga ut sin første singel i 2017, har på kort tid blitt en viktig del av det norske punklandskapet.

Den spede begynnelsen oppstod på Loud Bandcamp, en musikkcamp for jenter i Fredrikstad, der bandets nåværende trommis Stella Oter Lindeberg og vokalist Leah Røkke fikk mersmak for å lage musikk. Da daværende gitarist og bassist etter hvert valgte å prioritere skolen, kom gitarist Roksana Niebrzegowska og bassist Johannes Granaas Danielsen inn. Debutalbumet Nevemagnet kom i september i fjor, bestående av 13 energiske låter i høyt tempo, med hardtslående titler som «Jentemonsteret» og «Kulturelitens barn», og mottok strålende kritikker.

– Det virket vel som at både anmeldere og lyttere likte det godt. Det var en fin periode. Vi fikk bekreftet at det vi synes er kult, synes andre også funker. Det er hyggelig, sier Niebrzegowska. Å definere punk Jeg spør hvilket forhold bandet har til sjangeren punk, som ofte kan virke vanskelig å definere. Det skal kanskje ofte være innforstått at noe

34 STOFF

er punk, uten at det egentlig skal være sjangerbestemt?

– Jeg tror det er grunnleggende upunk å sette rammer rundt hva det er. Det er med en gang veldig lite punk, sier Lindeberg.

– Vi har jo opplevd kritikk rundt hva vi omtaler oss som. Og skrevet en sang om det, for så vidt, om punkens normer og regler, skyter Niebrzegowska inn.

Niebrzegowska sikter til låta «Punken er død og Hudkreft drepte den», som er å finne på albumet Nevemagnet.

– Ja, for mener dere at punken er død?

– Den sangen skrev vi etter at noen hadde tagget nettopp den setningen, «punken er død og Hudkreft drepte den», på doen på Blitz. Det må også nevnes at det var skrivefeil i Hudkreft, som er imponerende, forteller hun.

musikere generelt, og som kvinner i punkemiljøet spesielt, opplever vi mye mansplaining, og at folk mener vi kan mindre enn de etablerte mennene der ute, sier Niebrzegowska.

retningen vi beveger oss i, med mer melodiske riff og melodilinjer på vokalen. Men vi finner også inspirasjon i de mer klassiske punkbandene, som Wannskrækk og Bøyen Beng.

– Er ikke det litt underlig kritikk, i og med at punken kanskje defineres litt av å være nettopp upolert og skranglete?

– Opplever dere at dere har et press på dere for å videreføre den norske punktradisjonen? Ta over stafettpinnen, liksom?

– Det tror jeg varierer veldig, sier Lindeberg, før hun fortsetter:

– Jeg tror vi kan kjenne på at folk mener at vi beveger oss vekk fra punken, nettopp fordi vi begynner å eksperimentere mer, sier Niebrzegowska.

– Honningbarna er jo for eksempel veldig teknisk flinke, og tidvis ganske polerte, men lager også dritbra musikk. Folk kan finne på å si at det ikke er punk, men jeg tenker at det er det. De rammene som finnes er ganske løse, og det handler mest om hva man definerer seg selv som. Bare gi litt faen i det og lage det man har lyst til å lage.

– Definerer dere dere som punkere?

– Jeg vet ikke om jeg definerer meg som en punker, men jeg definerer vår musikk som punk.

– Hvilken skrivefeil?

–«Hudkeft». De glemte r-en. Det er ikke usannsynlig at det ble skrevet i beruset tilstand, så under ble det skrevet «legg ned flaska og slutt å sutre». Da vi så hele utvekslingen der på doen tenkte vi at det var veldig gøy, og noe vi ville skrive en sang om, fortsetter hun.

Gammelpunkerne har vokst opp – Norge har en veldig sterk tradisjon for punk. Er det noen av de eldre punkbandene dere er ekstra inspirert av?

– Når vi får det spørsmålet pleier vi å trekke frem Kjøtt og The Aller Værste, sier Røkke.

Bandet forteller at de møter mye formeninger om hvilken musikk de skal lage.

Hun trekker også frem Blitzbandet Life… But how to live it, som viktig inspirasjonskilde.

– Nå kan ikke Johannes relatere så mye til dette, men som kvinnelige

– De har definert mye av den nye sounden vår. Det er kanskje den

– Men jeg føler at de som kommer med den kritikken ofte er folk omtrent på vår egen alder, sånn skikkelig hardcore skinheads, skyter Røkke inn, før hun fortsetter.

– «Kaller dere dette ska, liksom?

Dette er ikke i nærheten av ska, eller punk eller noe av det dere tror dere definerer dere som». Sånne kommentarer kan vi få litt av. Mens jeg opplever at gammelpunkerne har lagt det litt fra seg. De har vokst opp, på en måte.

– Dere mener at gammelpunkerne har lagt definisjonsmakten litt fra seg?

– Jeg tror det er en ganske ungdommelig impuls å ha et sterkt behov for å definere alt hele tiden. Man prøver å finne ut av ting, og da føles det enklest og lurest å prøve å skjønne hva det er. Og det tror jeg mange eldre legger mer fra seg, sier Lindeberg.

I gang med nytt album På spørsmål om planen videre er det tydelig at det er ny musikk på gang,

SEPTEMBER 2022

K U LT U R S T O F F

(Fra v.) Leah Røkke, Roksana Niebrzegowska, Johannes Granaas Danielsen og Stella Oter Lindeberg

til tross for litt uenighet rundt hvor nært forestående den er.

Resten av bandet protesterer.

– Nei, det er å ta litt hardt i.

– Vi jobber med et nytt album. Vi kan ikke si akkurat når det kommer, men det nærmer seg, sier Niebrzegowska.

SEPTEMBER 2022

– Men det er i gang! Vi jobber med saken.

«– JEG TROR DET ER GRUNNLEGGENDE upunk Å SETTE RAMMER RUNDT HVA

DET ER. DET ER MED EN GANG VELDIG LITE PUNK.»

STOFF 35

K U LT U R S T O F F

KULTURELL FØRSTEHJELP Rutinene blir mer synlig og tilstanden kan minne om hverdag. Lys opp høstmørket ved å sikre kulturinntaket.

Tekst Sander Kleppe Illustrasjon Kari Orvik Olsson

Er du på utkikk etter noe å se frem til, eller skuer du etter flere grunner til å holde deg vekke fra pulten med skillevegger? Av erfaring vet vi at studiestart kan oppleves like tørr og forutsigbar som eksamensperioden.

Bryt opp mønsteret og svelg kulturpillen, for her er det duket for en omgang høyst nødvendig kulturell førstehjelp!

Før vi begir oss ut på diverse alternative metoder for behandling, presenteres medisinen med aller størst suksessrate: Slippfest for utgaven du nå holder i hånden (eller leser på nett, alt ettersom). Her ventes det artige toner på anlegget som inviterer til både hoftevugging og væskepåfyll. Besøk vår Facebook-side for arrangementinformasjon. Kom alene, eller ta med en venn og bli kjent med mange potensielle bekjente!

Dersom du derimot har konserter som foretrukne behandlingsmetode, er det godt mulig at sykemeldingen ryker. Allerede 1. oktober sparkes måneden i gang med en forestilling til hyllest for hele Norges Knutsen & Ludvigsen på Ole Bull Scene. Hvis

36 STOFF

du er ute etter noe kjent og godt som ny student i fremmed by, er det bare å lukke øynene når hjernene bak forestillingen opplyser at showet egner seg best for barn fra 5 år og oppover (merk oppover). Dette er en gylden mulighet til å reise tilbake til universet der kongen spiser middag hos fremmede og grevlinger bosetter seg på tak. Jeg er i hvert fall solgt.

med en tur til Grieghallen 8. oktober. Da inntar Smokie storstuen for å besvare spørsmålet som stilles med samme hyppighet som «tillater du cookies?» under nettsurfing: «who the fuck is Alice?» Bli opplyst, dra på konsert, og ta ansvar for å oppklare dette for alle halvsvette mennesker som har en tendens til å spørre på nattestid.

«“HVERDAG ER EN FEST” SIES DET AV FOLK SOM OFTE HAR DET FETT, DA GJERNE PÅ HVERDAGER.» «Hverdag er en fest» sies det av folk som ofte har det fett, da gjerne på hverdager. Tirsdag 4. oktober er heller intet unntak når 50 Cent legger til rette for moshpits og vertikale hodebevegelser i Vestlandshallen. Hold av dagen og ta turen innom godteributikken – dette blir stas!

Hvis du ennå ikke er blitt friskmeldt etter dette, kan du avslutte kuren

Skulle du mot formodning være mett av ørestimuli, trenger du ikke å se lengre enn til Brann stadion – stedet som de siste månedene har minnet mer om et fort enn en gressplen med streker. Klubben er allerede sikret opprykk, og planlegger 2. oktober å pynte ytterligere på statistikken når serielederne får besøk av nedrykksaktuelle Stjørdals-Blink. Mobiliser og ta turen til staddaen. Gullet ska tross alt hem.

Vi kommer heller ikke unna å nevne Gunnar Vikenes siste film, «Krigsseilerne», med Kristoffer Joner i spissen. Filmen er allerede blitt tatt varmt imot av kritikerne, noe som gjør premieredatoen fredag 23. september ekstra staselig. Her har du anledning til å bli både underholdt og litt klokere.

Sliter du med å oppnå samme kombinasjon i forelesning, er du nærmest garantert dette på Bergen kino. Vel møtt!

Hvis du til nå har opplevd arrangementene som litt for tørt, allment og streit, så setter du av en dag i perioden 7. til 9. oktober og retter snuten mot Radisson SAS Hotel Bryggen. Der kan du delta på alternativmesse for kropp og sjel.

Her kan man slå av en prat med flere healere, klarsynte og spirituelle rådgivere. Usikker på studiet, eller om typen eller damen er noe å satse på? Øk sjansen for svar ved å dra på messe!

SEPTEMBER 2022

QUIZSTOFF

DEN PASSE STORE RUMPEQUIZEN! Rumpen er kanskje den morsomste kroppsdelen. Den er i utgangspunktet uskyldig, men det er nesten umulig å nevne den uten at noen må fnise litt. Her er 12 spørsmål som forhåpentligvis får deg i et både tenkende og fnisete humør!

Tekst Simen Tomren Grip Illustrasjon Nadja Asghar

01 02 03 04 05 06 07 08 09

De dedikerte Harry Potter-tilhengerne der ute kan glede seg over at Bergen Studentidrettsforening har et eget rumpeldunklag.

Hvilken norsk videregående skole er også kjent for å ha dette?

Et annet ord for rumpe er skinke, men det bruker vi som regel bare hvis vi skal spise rumpen. Hva er navnet på Italias mest populære skinke?

Hvem står bak disse låtene?

(0,5p per riktige svar) a) Rompa Mi b) My Humps c) Fat Bottomed Girls Hva er tittelen på det kjente intervjuet med Kim Kardashian, der hun blant annet er avbildet mens hun skjenker et glass sjampanje som hun balanserer på sin egen bakdel?

I hvilken tegneserie som gikk på MTV på 90-tallet kan man finne Beavis sittende på en sofa med kameraten sin, ofte mens de titter på tv og kommer med drøye uttalelser?

Hva innebærer en brazilian butt lift?

Hvordan puster rumpetroll?

Hvem skrev Doktor Proktors Prompepulver?

Det er få ting som er like effektivt som en rumpe for å fange både blikket og oppmerksomheten. Med et slingringsmonn på 10, hvor mange ganger kunne man lese ordet «rumpe» i Dagbladet i 2021?

10 11 12

Hva er det latinske ordet for rumpemuskelen?

Hva betyr «rævedilter»? Et lokalt bergensord som har gitt navn til en nyoppstartet bar i Nygårdsgaten.

Hva er en rombe? Hint: Det er ikke rumpe på sørlandsdialekt.

POENGSCORE 0-3 poeng: Du bør kanskje vurdere en sånn brasiliansk rumpeforstørring. I hvert fall lese litt mer om det.

4-6 poeng: Kanskje du ikke synes rumpe er så morsomt, og det må være greit.

7-10: Imponerende! Det er veldig kult at du kan så mye om rumper.

11+: The way you shake it. I can’t believe it. I have never seen an ass like that!

Fasit: 1. Oslo Katedralskole. 2. Proscuttio di Parma, eller Parmaskinke 3. a) D.D.E b) The Black Eyed Peas c) Queen. 4. Break the Internet. 5. Beavis and Butthead. 6. En brazilian butt lift innebærer å forstørre rumpen med å sprøyte inn fett tatt fra andre deler av kroppen. 7. De har gjeller, som senere utvikler seg til lunger etterhvert som rumpetrollet blir til en frosk. 8. Jo Nesbø. 9. 161 10. Gluteus maximus. 11. Noen som dilter eller følger andre, gjerne tett opp i rumpen deres. Ofte assosiert med unge gutter som ikke er helt klar for buekorpset ennå. 12. En geometrisk form. En rombe er en firkant der alle sidene er like lange, og der to og to av sidene er parallelle med hverandre. Altså et kvadratisk parallellogram.

SEPTEMBER 2022

STOFF 37

K U LT U R S T O F F ARTIST:

Navy Blue Det er en rekke amerikanske undergrunnsrappere som går i sporene til preppemaskinen Earl Sweatshirt. Subsjangeren kjennetegnes ved introspektive raptekster uten refreng, smurt oppå fragmentariske sample-beats. Navy Blue er en av de mer fremtredende av disse artistene. Det som gjør at det er akkurat marineblå jeg vil anbefale, er at han også er en himla god produsent.

Som frampek mot hva fremtiden kan bringe for Navy Blue, gir jeg tre sanganbefalinger. Til antipasti foreslår jeg hans første singel «Higher Self».

Sangteksten smaker som et anerkjennende nikk i speilet, mens de romlige kvalitetene ved pianosampelet danner et eksistensielt bakteppe. I «The Mint» rapper han med nevnte Earl Sweatshirt – et modent verk av hovedrettkaliber.

Til dessert ønsker jeg å fremme Navy Blues evner som produsent. På «Stay Sane» rapper Pink Siifu, mens den balsamerende beaten er produsert av Navy Blue.

TV-SERIE:

«The Rehearsal» - Nathan Fielder «Ååh hvorfor må jeg alltid overtenke sånn?» Jo, svaret finner du i den nye TV-serien til Nathan Fielder, kalt The Rehearsal. I dette ambisiøse prosjektet gir Fielder deltakerne muligheten til å øve på livsendrende samtaler eller beslutninger de vurderer å ta i sine virkelige liv. Deltakerne gjennomgår utallige, virkelighetsnære simuleringer for å bli best rustet til å naile de faktiske situasjonene. Fielder er en overtenker, og det er artig å se denne karakteristikken boltre seg med en stor produksjon i ryggen. Samtidig som deltakerne blir nødt til å ta et oppgjør med seg selv, viskes gradvis skillet mellom programlederen og individet Fielder bort. Det er når denne meta-selvgranskningen begynner at man enten synes serien taper seg, eller blir genial.

FØLELSE:

Indre ro Indre ro er følelsen du ønsker å starte høsten med. Å være lykkelig er å finne en søppelkasse å kaste papiret til Sandwich-isen i. Indre ro, derimot, er opplevelsen av at det stråler tilfredshet fra armhulene inn over brystkassen, mens det er havblikk i hodet. Undertegnede opplevde indre ro i juni, og det fristet til gjentakelse. Dessverre er det evige problemet med følelser at den spontane varianten smaker best, og hvordan får man tak i den? Jeg har en gjøremålsliste og forflytter oksygen gjennom neseborene når jeg blir stressa, men er likevel oftere sen enn jeg er zen.

Vi må nok slå oss til ro med at den kommer på egen regi. I mellomtiden er det bare å stresse.

NATTØY:

Buff Vurderer du å begynne å sykle med hjelm? Da utfordrer jeg deg til å la fornuften tale enda mer med deg – sov med buff! Samtidig med at løvet nå farges gult er det mange som blir såre i halsen. Å sove med buff forebygger nettopp dette. Fenomenet er ikke iverksatt som et offisielt folkehelsetiltak ennå, og jeg tror stigma, så vel som kunnskapsmangel angående fordelene, er årsakene.

Hva gjør man for eksempel om man skal sove sammen med en romantisk partner? Merker du i vedkommendes blikk at å dra buffen nedover hodet virker som en sensuell nødbrems, kan du alltids fortsette, strekke den ut over skuldrene og lekent trekke den nedover kroppen. Vips, så har du tredd gjennom en elskovens portal og din partner er inneforstått med at dette blir en uforglemmelig natt. Bland 4 egg med 5 dl pastamel, kna den godt, la den hvile i kjøleskapet i tretti minutter, og til slutt kjevle den ut. I motsetning til den tørkede varianten, trenger vår hjemmelagde pasta kun et par minutter i kokende vann. Takk meg senere!

38 STOFF

BOK:

Tekst Hauk Fevang Foto Ada Harboe Illustrasjon Mariane Guldager

HVORDAN VET MAN AT SANSENE ER INTAKT? TEST DEM UT PÅ KURATERT STIMULI.

«Crossroads» – Jonathan Franzen Et av målene til mange forfattere er å skape karakterer med en sammenhengende indre logikk, samtidig som man på troverdig vis utfordrer denne logikken med tydelige dilemmaer. I Crossroads har Jonathan Franzen klart å skape en familie bestående av fem slike karakterer. Attpåtil står familiemedlemmene i veien for hva de andre prøver å oppnå. Fortellingen finner sted i Chicago på 1970-tallet, og jegpersonen boka er skrevet ut ifra går på rundgang i familien. Franzen beskriver på skarpt vis lengsler man kan hjemsøkes av i ulike stadier av livet. I tillegg er det et skikkelig godt kapittel som forsøker å skildre hvordan det er å bli gal.

SEPTEMBER 2022

SAMFUNNSSTOFF

SIDEN SIST Alle disse nyheter som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

Nok en sommer er forbi og høsten møter oss alle med sitt kjølige favntak og sin trekkfullhet i våre kjære, spede hjem. Tiden går med andre ord som den pleier. Opplevelser er blitt til minner og nyheter er blitt til vanligheter. Allikevel er det i vår interesse å ta deg med gjennom noen av øyeblikkene som utgjør tida siden sist du hvilte øynene på papir med formuleringer produsert av Stoff-redaksjonen.

Krig, død og fest Det er stadig krig i Europa.

Ukrainernes motstandskamp og Europas (i hvert fall delvis) samlede respons til Russlands invasjon kjennes her på hjemmebane i form av et realt dask på pengepungen. Alt virker dyrere enn i går, og kanskje er det virkelig det også. Uansett: Sutring er for tapere.

Aggressorene i Russland har i tillegg til å føre krig mye på asjetten om dagen. Sovjetunionens tidligere leder og foregangsmann for en mindre synlig barriere mellom øst og vest, Mikhail Gorbatsjov, er død som en sild. 30. august dro en av den nyere

SEPTEMBER 2022

historiens mest kjente menn sitt siste åndedrag, og ble premiert post mortem i hjemlandet med et besøk av selveste Vladimir P. i lukket rom.

Snaue to uker etter Gorbatsjovs avskjed tok dessuten dronning Elizabeth II av Storbritannia farvel, etter rekordlang regjeringstid. Premie? Hennes sønn, nå kong Charles III, overtar som monark.

Foruten å dø er det som tidligere eller nåværende regjeringsleder andre måter å komme i medias søkelys på. Finlands statsminister Sanna Marin har fått erfare hva det å bli dokumentert på fest kan gjøre med et menneske i politikkens sfære.

Det hele har endt i en uttalelse fra Marin selv om at hun aldri i sitt liv har brukt narkotika. Hvorvidt det er betryggende får være opp til hver enkelt. Trond Giske har for øvrig gjestet Nettavisen-podkasten Stavrum & Eikeland siden sist – for sommergrill.

Den urett som ikke rammer deg selv…

Sommeren har vært brutal i Pakistan. Verdens skjevfordeling

gjør seg gjeldende på hjerterått vis idet vannmasser, så langt, har tatt livet av over tusen mennesker, og drevet mer enn tre millioner på flukt. Pakistans regjering, ved minister for klimaendringer Sherry Rehman, har bedt om å ikke måtte betale prisen for enkelte andre lands betydelig høyere CO2-utslipp enn deres eget. Dessverre er prisen allerede betalt i form av et betydelig tap av menneskeliv, og regningen for gjenoppbygging og forebyggende tiltak skal det et mirakel av en holdningsendring i Vesten til for at de ikke må betale selv.

Apropos både Pakistan og (potensiell) holdningsendring: Det er nå betydelig flere enn før som vet at Abid Raja har en storesøster – Abida Raja, og at hun er produktet av et enda større utslag av kulturkonflikt enn sin bror. Abida Raja deler historier fra oppveksten i bokform ett år etter at broren gjorde det samme.

Men som Abid Raja selv sier, er det faktum at Abida er kvinne med på å gjøre hennes utgivelse mer kontroversiell i deler av det norskpakistanske miljøet enn hans egen.

Lenge leve åpenhet om, og eksponering av, den undertrykkelse som eksisterer rett foran nesene våre.

Takk for nå, corona!

Litt lystige, men kanskje overflødige, nyheter: den sagnomsuste FHI-appen Smittestopp pensjoneres/ skrotes/glemmes etter å ha gjort jobben for Instituttet. Appen som skulle være med deg i selv dine mest intime stunder har bukket under for tiden/ presset/angrepet. Vi takker for følget og satser på å aldri sees igjen – eventuelt i helvete.

Når vi er inne på både pandemi og helvete får denne utgavens aller siste nytt være at Nord-Korea har løftet sine koronarestriksjoner etter verdens korteste og minst dødelige utbrudd av Covid-19. Gratulerer!

Tekst Jørgen Sjeggestad Illustrasjon Kais Chaouch

STOFF 39 15

stoffmagasin.no @stoffmagasin