LEDER

Klokka slår 16.00 den 25. september 2021. Over hele landet samles folk i større og mindre grupper for å markere at 562 dager med én-meter, albuehilsing og kohorter er forbi. Hurra! Endelig kan vi puste hverandre i nakken i kassekøen på Kiwi, og hilse med svette håndtrykk på vors. Vi kan klappe oss selv på skulderen og ta en pust i bakken. Vi klarte det! En dødelig pandemi er forbi, uten altfor store omkostninger for oss her i Norge. Men samtidig må vi ta en pause fra gledesrusen for å snakke om hva den siste tiden har betydd for oss som samfunn.

Det siste halvannet året har, som vi alle vet så altfor godt, vært preget av «de mest inngripende tiltakene i fredstid». Vi har ikke fått lov til å bestemme selv hvor mange vi har kunnet ha på besøk, vi har måttet kjøpe Toro tomatsuppe for å drikke øl på bar (om vi har kunnet være på bar i det hele tatt), og vi har måttet holde oss hjemme fra hytta. Det føltes kanskje som uviktige og banale tiltak, men det var likevel en inngripen i våre personlige liv. En inngripen i vår frihet til å bestemme over oss selv.

De aller fleste, meg selv inkludert, har fulgt alle smittevernstiltakene. De fleste av dem har vært høyst nødvendige og godt begrunnede. Men det kan man dessverre ikke si om alle. Da Bergen kommune innførte forbud mot å være flere enn fem personer i hjemmet i fjor høst, fikk de kritikk for at de potensielt brøt menneskerettighetene. Et annet eksempel er da regjeringen innførte munnbindpåbud, til tross for at FHI mente det ikke var nok vitenskapelig grunnlag for det.

Men det var likevel upopulært å rette kritikk mot tiltakene. Dersom man ikke godtok det uten videre, risikerte man raskt å bli satt i samme bås som Charter-Svein som brenner munnbind foran Stortinget, eller Kari Jaquesson som benekter at pandemien i det hele tatt eksisterer. Men det må da vitterlig kunne være kritisk, uten å bli stemplet som å være såpass ekstrem.

Som Eirin Eikefjord, politisk redaktør i Bergens Tidende, skrev i en kommentar i etterkant av fem-personersregelen: Normen har blitt at vi må godta det myndighetene sier først, for så å heller ta diskusjonen i ettertid. Vi skal holde kjeft og ikke stille kritiske spørsmål, for da er man usolidarisk. Eikefjord fikk selv tilsendt anonymt en ferdig kladdet oppsigelse i innboksen, for «illojal og svikefull opptreden», etter å ha kritisert hytteforbudet i en annen kronikk.

Når ble det slik at man er en sviker om man kritiserer myndighetene? Dette er noe jeg har opplevd som en gjennomgående problematikk i løpet av koronapandemien. Vi skal tekkes politiske tiltak, selv når regjeringen kommer med svakt begrunnede restriksjoner, som ofte skulle virke «føre var».

Nedstenging av samfunn er ikke bare-bare. Det er ikke kun korona som kan gi helseproblemer. Derfor er det urovekkende at så mange av oss var villige til å gi opp friheten vår, til tross for at myndighetene ikke kunne begrunne enkelt av tiltakene.

Vi har høy tillit til myndighetene i Norge. Det er et privilegium vi ikke skal ta lett på. Men det betyr likevel ikke at vi skal gi avkall på egen frihet uten videre, bare fordi en alvorstynget Bent Høie sier det på en pressekonferanse. Vi er nødt til å ha et kritisk blikk. Det er vår plikt som samfunnsborgere: Vi kan ikke føye oss bare for å være greie mot politikerne.

Men nå er pandemien (forhåpentligvis) over for oss her i Norge for denne gang. Det betyr likevel ikke at vi skal legge de siste 19 månedene bak oss og glemme dem, som om det hele var en vond drøm. Sannsynligheten for at dette skjer igjen er der, og da må vi være bedre rustet. Vi må ha et bevisst forhold til hvor mye vi bør finne oss i av myndighetenes inngripen i våre personlige liv. Men før den tid, skal vi så klart nyte at vi kan danse gjennom natten, klemme alle vi kjenner og ha så mange one night stands vi bare kan. Nyt gjenåpningen, og husk at friheten din ikke er en selvfølge!

ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no