#84

bergen

•

a p r i l 2026

•

n r 84

•

å r ga n g 12

om det, han la avsted opp imot berghammeren, og da han kom oppunder­, så a u r a fa r m i n g ?!

•

b e r g e n k i n o l ag e r f i l m e r

• v i n k - å d n e lo d d e r s t e m n i n ga

•

s to r k v i s s g u i d e

sa Espen Askeladd, og alt de lo og gjorde narr av ham, så brydde han seg ikke

han det var et buekorps som sto og trommet og trampet.

«Jeg undres hva det er som trommer og tramper oppunder berghammeren?»

VIL DU VERE MED I STOFF? Vi søker:

ANSVARLEG REDAKTØR SAMFUNNSREDAKTØR KULTURREDAKTØR FOTOREDAKTØR DAGLEG LEIAR

Send ein søknad til red@stoffmagasin.no Søknadsfrist 15. juni

NOVELLEKONKURRANSE! Stoff ønsker noveller og kortprosa til vår novellekonkurranse i temautgaven «Støy».

Er du den nye Jon Fosse? Eller mangler du 2500 kroner for å betale på leia i mai? Send inn din tekst (maks fire sider) til red@stoffmagasin.no innen 10. mai.

I juryen sitter Frode Grytten, April Alexandersdottir, Inga Henriette Undheim. Vinneren får en nett pengesum (2500 kroner) og blir publisert i temautgaven.

Tema er «støy», tolk det som du vil.

Ja, du kan skrive under pseudonym.

Og ja, det er viktig at du sender inn innen fristen 10. mai.

innholdsstoff

5

LEDER

6

UIBS MØRKE HEMMELIGHETER

8

BERGEN KINO FLOPPER

10

BUESTOFF

12

VINK-ÅDNE

15

FOTOSTOFF

20

VILDEBJØNNS SELSKAP

21

HIMMELFARTEN

22

AURAMAXXING

24

KVISSGUIDE

27

STOFF MELDER

28

KRYSSORD

30

KULTURELL FØRSTEHJELP

31

REKREASJON

6 7

15

21

24 ansvarlig redaktør

Åse Stefansen

samfunnsredaktør

Oskar Macdonald Dunlop

kulturredaktør

Asta Eikemo

fotoredaktør

Marie Hovdum Lind

nettredaktør

Benjamin Wittemann, Elise Brudevoll Skjekkeland, ­

illustrasjonsansvarlig

Emilia Valentina Bakke Ellingsund

grafisk ansvarlig

Casper Sørestrand, Emilie Myrene Stokke

some-ansvarlig

Aurora Fykse, Casper Sørestrand

webutvikler

Nikolai Gangstø

økonomiansvarlig

Sindre Gangstø

redaksjonen

Andreas Moldung, Anna Blikom Vollan, Aurora Fykse, August Kristian Blich Ramstad, Carl Ruge, Eirik Zondag Hustad, Elise Brudevoll Skjekkeland, Mikkel G ­ rimstad, ­Sylvester De Faria Loe, Stina Thuland Wolter, Synne Syslak, Ådne Granum ­Kjersheim

fotografer Casper Sørestrand, Daniel Solheim Bjørke-

dal, Hanna Oen, Hild Berntsen, Ida Måren Løseth, Kathrine Albrigtsen, Nina Stamnes Søyland, Randi Marie Glomsrud

illustratører Casper Sørestrand, Emilia Valentina Bakke Ellingsund, Mari Nordgreen, Oda Austvik, Oda Bellen Haflan

grafikere Alberte Oline Mjøs, Hanna Pernille Hollund Digranes, Randi Marie Glomsrud

daglig leder Linnea Lamøy styreleder Oskar Macdonald Dunlop Foto: Hild Berntsen, tekst: Per, Pål og Espen

forside Askeladd, løst gjenfortalt publiseringsdato 21.04.2026 trykkedato 20.04.2026 trykkeri Schibsted trykk

LEDERSTOFF

DET ER IKKE «SUNN FORNUFT» AT AMALIES HAGE LEGGES NED Da journalist og forfatter Linn Stalsberg holdt foredrag i Bergen en kveld i forrige måned, snakket hun lenge om nyliberalismens ødeleggelser og lenger om fagorganisering. I foredraget var hun opptatt av hvordan visse strukturer lager rammer for hvordan vi snakker om arbeidslivet, og at vi må utfordre rammene ved å synliggjøre dem. Rammemetaforen er utformet etter Antonio Gramscis teorier om det kulturelle hegemoniet, altså hvordan styrende klasser beholder makt ikke bare gjennom rå kraft, men ved å forme kulturen og vår felles «sunne fornuft». Rammen er at vi snakker om åttetimersdagen som en konstant. Ifølge sunn fornuft ville jo samfunnet gått under uten den!

Sammenhengen mellom det kulturelle hegemoniet og nedleggelsen av Amalies hage er ikke den tydeligste, men den finnes og det er verdt å snakke mer om.

Arbeiderne på Café Opera gikk i fjor vår ut i streik etter at eier Erkan Mutlu hadde avvist kravet deres om tariffavtale. Da den kom på plass, var det en seier ikke bare for de noenogtjue arbeiderne på Opera, men for hele serveringsbransjen. Nå har også de ansatte ved Amalies hage, kafeen på Bergen offentlige bibliotek, samlet seg og krevd tariff. Engengruppen er eieren av begge serveringsstedene, men utfallet av arbeidernes krav har endt svært ulikt.

De ansatte på Amalies hage fikk tilsendt oppsigelser som takk for å organisere seg gjennom Fellesforbundet, og kreve lønn etter tariffavtalen for serveringsbransjen.

Kafeen legges ned 13. juni etter elleve år i lokalene på biblioteket. Siden det er helt lovlig å avvikle egen bedrift, er det fint lite å gjøre med den saken. Hva Mutlu har å si om nedleggelsen? At kafédriften har gått dårlig de siste to årene. Da var det vel bare et tilfeldig sammentreff at det skulle skje akkurat idet de ansatte ba om verdige lønnsbetingelser? Den gang ei, for ifølge Mutlu ville tariffavtale bety at driften gikk enda dårligere. Kanskje så, men all forskning tyder på at verdige arbeids- og lønnsforhold faktisk øker effektivitet – vi snakker innenfor den «sunne fornuftens ramme», helt uten å utfordre den!

Serveringsbransjen er en grue som nærer vårt nyliberalistiske samfunn. Hva jeg mener med det, undrer du deg kanskje over. Jeg låner et utdrag fra en beskrivelse til en bursdagsfeiring jeg nylig ble invitert på, et konsept som skulle stå i tråd med «dagens stadig mer akselererende, nyttemaksimerende, fragmenterte, og uforpliktende samfunn (…), der den globale konkurranseøkonomien

tvinger fram konstant endring, usikre vilkår, og midlertidige arbeidskontrakter»1. I et slikt samfunn blir arbeidslivet prekært for dem som ikke sitter på toppen av næringskjeden, og da gjelder det å organisere seg.

Fagforeningene er en av de viktigste demokratiske pilarene vi har i Norge. Hvis det er nedbrytende å høre om organiseringsforsøk som ender i do, vil jeg minne om at det er makt i tall. At det er slik vi kan utfordre rammen til Stalsberg, denne «sunne fornuften». Vi må synliggjøre tapene så vel som triumfene for å forstå rammene vi snakker innenfor. Og kanskje kan vi dytte litt borti rammen hvis vi organiserer oss alle som en. Hvis vi slutter å tenke at det er en selvfølgelighet å tjene under to hundre kroner i timen for å selge øl, og at røde dager ikke skal gi ekstra betaling.

I skrivende stund blir nærmere to tusen organiserte arbeidere i hotell- og restaurantbransjen tatt ut i streik.

Det skjer etter brudd i lønnsforhandlingene mellom Fellesforbundet og NHO Reiseliv. Forhandlingene har handlet om grunnleggende sosiale tryggheter, som forskuttering av sykepenger. Bransjen er en av de med lavest lønninger i norsk arbeidsliv. Forhåpentligvis tør noen å stille spørsmål om hvorfor det er sånn, også etter at streiken er over.

Takk til ansatte på Amalies hage som har informert om prosessen. Jeg heier på dere, og håper Engengruppen tar til «sunn fornuft» snart.

Åse Stefansen Ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no Illustrasjon: Casper Sørestrand

Denne nesevise formuleringen kan du takke Louis Jetteng Thomessen for.

1

5 STOFF

APRIL 2026

tour de høyden k o m m e n ta r s t o f f

Det de ikke lærer deg på Universitet i Bergen Tekst Oskar Macdonald Dunlop Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund

Mark H. McCormacks What They Don’t Teach You at Harvard Business School og Philip D. Broughton What They Teach You at Harvard Business School utgjør til sammen summen av all menneskelig kunnskap. Det ene verket utfyller det andre i en perfekt symbiose av vitenskapelige nedtegnelser. McCormack og Broughton må regnes som en slags kunnskapens og vitenskapens Asbjørnsen og Moe. Dette skjuler staten, i samarbeid med Mossad.

Sikkert for at man skal kaste bort livet på studier og for å dekke over maktstrukturene og folkemordet på palestinerne. Sikkert av andre grunner også.

For at du skal slippe å flippe gjennom de to bøkenes oppsiktsvekkende og tidvis svært foruroligende partier (menneskets historie er full av grusomme detaljer som har gått tapt i alle andre nedtegnelser enn i disse to bøkene), presenterer denne artikkelen det man må vite om «sosiale normer ved et utvalg av Bergens studiesteder». Uansett om du selv vanker på disse stedene, eller om du bare er nysgjerrig, gir Stoff deg innsikten bak fasaden på Bergens studiesteder.

6 stoff

Dragefjellet Vandringen starter på Magnus Lagabøtes plass 1, på Høydens nordvestlige spiss. Det juridiske fakultet er en av de mest komplekse sosiale arenaene en bergensstudent kan oppholde seg på. Jussen har et uskrevet, nedarvet, komplekst hierarki, som har vokst sakte frem siden fakultetet ble opprettet i 1980. Dersom du ikke har lært kodene ennå, er det sannsynlig at du aldri vil bli helt fortrolig med dem. For uinnvidde finnes det imidlertid en kilde til fortløpende nedtegnelser av kulturen i det røde mursteinsbygget. For å få tilgang på informasjonen trengs en applikasjon du kanskje ikke har besøkt siden ungdomsskolen; Jodel, og kanalen «Dragefjellet». Her får du blant annet innsikt i sentrale regler som «Joggebukser på fak er strengt forbudt», «Førstiser får ikke sitte på sal i 1. etasje» og «Ikke sett deg på de visse kantinebord i lunsjen, disse er forbeholdt elitegjengene fra de respektive kullene». Vi nøyer oss med å gjengi disse som en slags Dragefjellets Grunnlov, og overlater den videre utforskningen av det juridiske fakultetets komplekse lovverk til den nysgjerrige leser.

Sydneshaugen skole Turen fra Dragefjellet til Sydneshaugen er kort i den fysiske verden, men lang i den sosiale.

Sydneshaugen skole ble bygget etter premieren på Harry Potter og de vises stein og er en hyllest fra arkitekten til sin autistiske sønn som trodde han skulle på Galtvort straks han fylte elleve år. For de av oss som er nevrotypiske er det nokså opplagt at det ikke er noe magisk ved Sydneshaugen, men det er et fint sted å være for å sitte i fred blant andre Harry Potter fans.

Ad Fontes Kommet for gratis kaffe? Lykke til med å spørre om en pappkopp på engelsk. Hva faen heter det liksom?

Cardboard cup? Nei, det blir bare sosial selvpining. Eller hvem bryr seg egentlig. Det er ikke noe ære å miste for de æreløse. De som oppholder seg på Ad Fontes kommer til å tilgi din klossete forespørsel om en pappkopp. Man sympatiserer med sosiale feil og den påfølgende vaklende selvtilliten her. Her er det plass for dem som synes at de øvrige fakultetene, og forsåvidt livsarenaene, kan være utilgivelige og nådeløse. Hvis du snakker engelsk med aksent fra landet du kommer

fra, er glad i Dungeons and Dragons og har et kategorisk avvisende forhold til barberingsutstyr er Ad Fontes stedet for deg. Dersom du mot formodning ikke skulle være opptatt av disse tingene, blir du kanskje ikke sittende, men værende akkurat lenge nok til å fylle koppen din og smile for deg selv, vel vitende om at i velferdsstaten Norge finnes det økonomiske, så vel som sosiale sikkerhetsnett.

Psykfak Psykfak-bygget er en kuriositet det ikke blir anledning til å omtale nærmere her.

Kantina på HF-biblioteket Sjansen er påfallende høy for at du som leser nettopp dette, gjør det akkurat her. Kantina på HF er arnestedet for den sosiale interaksjonen du ikke ba om, men fikk. Her møter du engangsligget fra i fjor, squashtreneren din og den mobbeansvarlig fra ungdomsskolen.

Stoffs insidetips skulle gjerne vært å kjøpe seg en kaffe fra de sjarmerende herrene innerst i lokalet. Men da må du forbi den ovennevnte gjengen og andre diffuse bekjentskaper.

Er du smart går du utenom, piler fra inngangen og inn i bibliotekets

april 2026

k o m m e n ta r s t o f f behagelige blikksanksjonerte ro, uten å ta turen innom kantina.

Dersom du mot formodning ønsker å sette deg ned, følger du denne oppskriften:

Det er sikkert lurt å begynne med Broughtons bok; de lærer nok ikke om BIs filial i Bergen på Harvard Business School. Eller kanskje de gjør det? Jeg har ikke gått der.

Avtal med en venn å ta lunsjen sammen. Sjekk klokka: Når tiden for avtalen er passert med fem minutter, går du ned i kjelleren og bruker noen minutter på å henge i den snålt utformede sitteseksjonen utenfor doen nede. Når du kommer opp, unnskylder du deg med at du glemte tiden, og nikker anerkjennende til den brokete forsamlingen med halvkjente. Du har nå satt deg i respekt. Folk er åpenbart villig til å vente i det lange og det brede på ditt nærvær, og du er selv åpenbart en svært travel person, og ikke minst en flittig student.

Realfagsbygget Vil du oppleve hvordan Ukrainerne i Kiev har det i hverdagen? Nei? Styr unna Realfagsbygget. Hvis ja: sett deg i bunkeren/bomberommet de kaller realfagsbygget. Her vil du neppe møte kjente ansikter, med mindre du selv har ditt daglige virke der. I så tilfelle fortjener du anerkjennelse for å ha valgt et fagfelt som nasjonen i høyeste grad har behov for, og for at du holder ut i møte med livsverket til en arkitekt som var blottet for estetisk sans og antagelig kronisk deprimert.

BI Du tenker nok ditt om BI. Intetsigende folk = intetsigende bygg, vil enkelte hevde. Her skulle Stoff egentlig pensle de onde fordommene inn på et mer nyansert spor. Bygge bro, heller enn å gi næring til den pågående kulturkrigen i vår studieby. Slik ble det ikke. Stoff skulle besøke bygningen, men gadd ikke. Vi har derfor ikke grunnlag til å komme med noen avvæpnende bemerkninger om «BIstudentens egentlige mykhet» bak skjoldet av identitetsmarkører. Stoff nøyer seg dermed med å vise til enten McCormacks eller Broughtons storslagne verker for videre lesning.

april 2026

På realfagsbygget må du imidlertid booke nær sagt alt i forkant. For å sitte på grupperommene, tror den korttenkte. Feil. På realfagsbygget må du booke leseplasser. Idiotisk.

Om dette formålsløse systemet skyldes at realfagselevene har så tjukke brilleglass at de trenger «Mazemap» for å finne frem til plassen sin eller om hensikten snarere er å gjøre oppholdet minst mulig tiltrekkende for utenforstående – i tråd med byggets ytre fremtoning – er vanskelig å fastslå. Funker gjør det uansett.

HVL Dersom du skulle finne på å bevege deg mot HVL. bør du være innforstått med at HVL, som

eneste institusjon med utdanning på universitets- eller høyskolenivå i Norge, strengt håndhever et uniformsregelverk. Dersom du ikke vil at det skal stå et metaforisk «GÅR IKKE PÅ HVL» i panna di, eller enda verre; risikere sosiale, juridiske eller økonomiske sanksjoner under ditt opphold der, bør du utruste deg med følgende bekledning: • • • • • • •

Douchbag-sekk(helt obligatorisk) Tights (i tilfelle det blir aktuelt med en joggetur) Løpesko (ibid.)

Sykkeljakke (i tilfelle det blir aktuelt med en sykkeltur) Sykkel (ibid.)

Lappesaker (i tilfelle sykkelen må lappes på sykkelturen) En næringsrik matpakke (alle de overnevnte)

Ved nærmere ettertanke er det vel bare Douchbag-en som er essensiell på denne listen. Sekken er til gjengjeld inngangen til det sosiale miljøet på HVL. En venne-katalysator om du vil. Praktisk er den også.

Lagringsplass, design og funksjonalitet. Nok om det.

U.phil Ulrikke Phils hus er en uinntrengelig festning, utviklet etter defensive militære prinsipper med tradisjon tilbake til middelalderen. Den eneste veien over vollgraven, og inn gjennom festningsporten, går gjennom et UiB-adgangskort med SV-tilgang.

Som om de andre forsvarsverkene

ikke var nok, vil studentutvalget ha en vektertjeneste for å hive ut «NHH og BI studentene». Slikt gir næring til kulturkrigen.

SV-biblioteket Enhver student med faglige ambisjoner over stryk har tilbragt en natt her. Å rive opp i de traumene er hensiktsløst, og Stoff nøyer seg med å bemerke at SV-biblioteket ikke prøver å være noe det ikke er. McCormack omtaler SV-biblioteket i samme kapittel som CECOT, supermax-fengselet i El Salvador med 40 000 gjengkriminelle.

Merkelig nok lærer de om dette på Harvard. Kanskje de er misunnelige?

Det burde de.

Alrek helseklynge Ved en anledning har artikkelforfatteren hatt fornøyelsen av å tilbringe ettermiddagen på Alrek helseklynge.

Hvem «Alrek» er, og hvorfor bygningene som vitterlig ligger på en rekke langs bilveien betegnes som en «klynge» er imidlertid ubesvarte spørsmål.

Kanskje medisin- og tannlegestudentene har svarene. Dette er nok ikke presserende spørsmål å besvare. Ei heller ligger bygget i det hele tatt på Høyden, noe som på en måte er premisset for denne artikkelen. Stoff nøyer seg dermed med å bemerke at det er meningsløst at tannhelse ikke er gratis.

Den oppfatningen deler de sikkert på «Alrek Helseklynge».

stoff 7

k o m m e n ta r s t o f f

jeg har en høne å plukke med bergen kino Det virker å ha gått Bergen kino hus forbi at studenter er interessert i et fast og rimelig tilbud for å se god film i gode saler.

Tekst Andreas Moldung Illustrasjon Casper Sørestrand

«bergen kino framstår som en lite innbydende og overpriset kiosk»

I forrige utgave av Stoff kalte jeg Bergen Kino for en «kjøpesenterkapitalistisk popkornkiosk». La meg utdype.

Hvor er hvor er hvor er filmkulturen Når jeg går på kino, er det ofte for å se «smale» filmer, som i denne sammenhengen betyr: 1) en film som ikke er amerikansk, 2) en film som ikke har en kjent skuespiller i noen av hovedrollene, eller 3) en film som har vunnet priser under noe annet enn Oscar-utdelingen.

Rent anekdotisk skulle jeg nylig se en av årets store filmbegivenheter, nemlig No Other Choice (2025). Da ble jeg forvist til KP8, en bitteliten sal med seter som tvinger deg til å spenne magemuskulaturen for å holde setet bakoverlent. Dette er en gjenganger ved denne typen filmer. De forvises til små og dårlige saler, og blir så vidt synliggjort og markedsført, mens eksempelvis Super Mario Galaxy (2026) går sin seiersgang i de store og beste salene.

8 stoff

Men kjære surmagede Stoffjournalist, kan du ikke dra til Cinemateket hvis du vil se smale filmer?

Det gjør jeg ofte! Cinemateket viser de viktigste verkene fra filmhistorien, og er en nødvendig motsats til kommersiell kino. Men siden Cinemateket hovedsakelig viser eldre filmer, er det kinoene sitt ansvar å vise nye utgivelser, både de populære storfilmene, og filmer i det smalere sjiktet. Slik sikrer man et variert kinotilbud.

Og det er ikke det at et filminteressert publikum ikke finnes i byen. Da jeg var på Cine Latino tidligere i vår opplevde jeg at visningene ofte var utsolgt. Det samme skjer hvert år under BIFF. Men selv om en av landets viktigste filmfestivaler altså foregår i kinoens lokaler, er det påfallende hvor lite kinoen gjør for å nå dette publikumet selv. Smale filmer forvises til små og dårlige saler, og

blir så vidt synliggjort i programmet eller markedsført. Men det er ikke bare de over gjennomsnittet filminteresserte som lider under kinoens popkornmonopol.

De største og mest populære filmene blir vist i de største salene, men til gjengjeld er billettprisen tilsvarende kiloprisen på popkorn. Det er trist når de fleste går på kino for blockbusterne.

Cine Latino og BIFF gjør rett i å tilrettelegge for studenter, både med rabatter og frivillighetsgoder.

Derimot klør jeg meg i hodet når jeg tenker på hva Bergen Kino egentlig gjør for å nå mengden filminteresserte studenter som helt åpenbart finnes i byen.

Hånlig rabatt Jeg går ofte på kino, helst en gang i uken. Det er jeg ganske alene om, og det er ikke så rart når det koster skjorten.

Bergen Kino er landets tredje største kinosenter, men de har sett

bedre dager. I 2019 hadde de over 800.000 besøkende. I 2024 var det så vidt 500.000. Bergen Kino er ikke alene om å ha opplevd dalende besøkstall etter pandemien. De fleste kinoer har opplevd lavere besøkstall siden da. Dessuten ble strømmefilm samtidig et godt nok alternativ til kinosalen for de fleste.

Dessuten koster det opp mot 230 kroner for en billett. I de mindre salene koster det 150 kroner. Da er det klart at studenter, en gruppe som allerede har en begrenset økonomi, ikke har råd til å gå på kino hele tiden. Men, heldigvis tilbyr Bergen Kino en studentrabatt på hele tjue kroner hver mandag, tirsdag og onsdag!

Kinoen vil nok påstå at de allerede gjør sitt for å nå studenter med tjuekronersrabatten, samt at de hele én gang i måneden setter av en kveld der studentene selv får stemme fram hvilken film man skal se. Billettene koster 120 kroner (inkludert et pizzastykke). Dette

«heldigvis tilbyr bergen kino en studentrabatt på hele tjue kroner!»

april 2026

k o m m e n ta r s t o f f

framstår kanskje som et morsomt konsept, helt til man ser det i praksis, og innser at det slett ikke er studentene selv som velger filmene, men kinoen som legger fram et utvalg av de mest populære filmene fra det aktuelle programmet.

Dette framstår hånlig overfor studentene, all den tid eksempelvis DNS tilbyr 50 prosent studentrabatt på alle forestillinger, og BIFF tilbyr studentbilletter til 85 kroner.

Hadde Bergen Kino tilbudt en studentrabatt tilsvarende DNS sin, hadde det vært både attraktivt og realistisk for studenter å gå oftere på kino, og jeg tror salene hadde vært fullere, også på de smalere filmene.

Grip sjansen!

Bergen er Norges nest største studentby med om lag 40.000 studenter. Under BIFF er det påfallende mange studenter som

april 2026

benytter seg av sjansen til å se kvalitetsfilm til under hundrelappen.

Dessuten er det en stigende trend blant unge å oppsøke kvalitetsfilm

programmerte filmer. Kinosalene har altså blitt et alternativ til scrollebombarderingen vi ellers utsetter oss for. Med såpass lave besøkstall som

«man trenger ikke å være tidligere kjøpesentersjef for å skjønne at kinokulturen har sett bedre dager.»

på Cinematekene, slik NRK meldte tidligere i år. Ifølge artikkelen har cinematekene i Bergen, Stavanger og Oslo til sammen opplevd en 50 prosent økning i besøkstall siden 2023.

I artikkelen ser man at unge trekkes mot cinematekene som en arena for å få servert håndplukkede og nøysomt

Bergen kino har hatt etter pandemien, fatter jeg ikke at de ikke griper sjansen til å nå dette publikumet. Jeg begriper heller ikke hvordan kinosjefen, med sin erfaring som tidligere kjøpesentersjef, ikke ser at det kan være økonomisk gunstig å tilby et titusentalls studenter en ordentlig rabatt, og slik tiltrekke et trofast publikum.

Hvis Bergen Kino hadde fulgt med i timen, hadde de funnet at det finnes et annet publikum i byen enn barnefamilier og pensjonister.

Istedenfor bruker kinoen ressurser på å smykke seg med Europas største D-BOX-sal.

Oppimot 40.000 studenter vil ha glede av et fast kinotilbud. Kinoen må spørre seg selv hvem de retter seg mot, og hvorfor de ikke klarer å fylle opp salene sine, slik byens filmfestivaler gjør. For at flere studenter skal besøke Bergen Kino, trenger vi en kino som faktisk bryr seg om filmog kinokultur, og at flest mulig folk skal se de gode og unike filmene som vises.

Det er slik vi tar vare på filmkulturen i byen.

stoff 9

samfunnsstoff

kristen sekt, kvinnehatere eller ­bataljon for bergensk løsrivelse?

Stoff har tatt på seg oppgaven å forstå buekorpsene Tekst Sylvester Lima de Faria Loe Foto Hild Berntsen ​​ Barn, ungdom, ja, til og med unge voksne marsjerer inn mot midten av Torgallmenningen fra Bryggen og Torggaten. De trommer så høyt at jeg må holde for ørene. De bærer våpen: rifler, sverd, buer og, ­overraskende nok, det m ­iddelalderske våpenet hellebard.

Barn ned i femårsalderen er ­uniformert i det som virker å være etterligninger av Gardens drakter.

Menn godt oppe i tjueårene holder ungene i hånda mens de marsjerer side om side. Ungdommene bærer svære faner. Noe lignende har jeg bare sett på 17. mai i Oslo sentrum, men her holder bergenserne altså på hele våren.

– Så det er dette som er buekorps?

– Ja, dette er jo ingenting i forhold til Buekorpsenes Dag den 30. mai, men det er jo noe, svarer Chris mens han ser utover folkemengden.

For meg, som er østlending og nyinnflytter i Bergen, har dette ­ med buekorps vært et mysterium jeg lenge har gått og grublet på.

Eller lenge og lenge – siden jeg fikk vite om buekorpsene på et ­vorspiel i vinter. Og nå, etter vårens ­inntreden, har jeg latt meg fascinere av ­ buekorpsene som institusjon

10 stoff

og kultur. Det store ­aldersspennet, våpnene, ­ trommingen, at det i ­utgangspunktet er forbeholdt g­ utter, det militære ­ uttrykket, og ikke minst hvor lite likt de er blant oss ­studenter til tross for hvor lite vi kan om dem.

Borgervæpning var utbredt i mange europeiske byer på ­attenhundretallet siden det ikke ­ fantes noe etablert politi eller militær. Dette var også tilfellet i Bergen.

– Det er der vi får inn det militære tilsnittet, sier Chris.

Selv bergensere, i hvert fall mine medstudenter, ser ut til å stusse over buekorpsene som fenomen og hvor de kommer fra.

Likevel, når jeg ser barna marsjere i takt med trommene, børser og sverd i armene, synes jeg det er vanskelig å ikke tenke på militarisering av barn i andre deler av verden. Spesielt de En militær tradisjon Midt i h ­ ovedrommet på militære barneparadene i Russland, ­ Buekorps­ ­ museet sitter vi rundt et som vi av og til kan se bilder av i bord mens Chris Hagen Magnussen, Aftenposten og andre aviser. museets formann, forteller at det første buekorpset i Bergen ble startet – Du tenker ikke at denne typen i 1853. Borgervæpningen, datidens ­militær indoktrinering, kan lede til ordensinstitusjon, var ­inspirasjonen en normalisering av vold for barna? for barna som startet buekorpsene.

«når jeg ser barna marsjere i takt med trommene, børser og sverd i armene, synes jeg det er vanskelig å ikke tenke på

­militarisering av barn i andre deler av verden.»

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror til og med det har en motsatt effekt.

Chris forklarer at buekorpsene først og fremst har en sosial ­funksjon. Våpen og andre militære gjenstander, emblemer og s­kikker ­ er staffasje. Han trekker frem videospillet Fortnite, og bruker ­ det som eksempel på noe som gjør barna mer tilbøyelig for vold enn buekorpsene.

– Du tenker ikke at barna blir mer tilbøyelige for å bli med i militæret da?

Chris svarer at dersom det ­fantes en statistikk på det, ville den trolig vist at like mange fra buekorpsene går inn i militæret som ellers i s­ amfunnet.

Den ­statistikken kan jeg bekrefte at ikke finnes. Det eneste jeg fant, var en artikkel i Nettavisen fra 2008, der en ­fanebærer i Nordnæs Bataljonen fikk utsatt ­førstegangstjenesten, ­fordi det ­krasjet med 150-årsjubileet deres.

Sånn sett virker buekorpsene å være viktigere enn militæret.

Vi tar en titt rundt på museet. Han ­viser meg all mulig litteratur ­skrevet om buekorpsene – svære bøker på opp mot tusen sider. Han viser meg gamle faner fra attenhundretallet. De er slitte, men holder seg likevel greit. Jeg

april 2026

samfunnsstoff må si at jeg blir imponert. Bergenserne leker ikke buekorps –­ dette er en viktig del av k ­ulturarven deres, ja, Norges kultur­ arv, ­ forteller Chris.

Buekorpsene er ikke bare fra Bergen; de fantes over hele landet. Han viser oss et bilde av Kristiania Garde i Oslo på starten av nittenhundretallet.

Jeg føler meg litt dum, når jeg spør om korsene barna i buekorpsene bærer er kristne symboler.

– Nei, det er buer, svarer Chris med den største selvfølgelighet.

Senere, ved å google meg frem, forstår jeg at buekorps heter nettopp buekorps, på grunn av ­ den ­ karakteristiske buen barna

«jeg føler meg litt dum, når jeg spør om

­korsene barna ib ­ uekorpsene bærer er kristne symboler.»

bærer. Det skjuler seg altså ikke en ­hemmelig kristen sekt bak det hele.

Men hva med damene?

Chris forteller at buekorpsene tradisjonelt sett har vært forbeholdt gutter. Men at det finnes et jentekorps, som ble startet på nittitallet, i tillegg til et blandingskorps, der alle kan være med. Likevel er tolv av de fjorten buekorpsene i Bergen ­fortsatt rene guttekorps.

Chris mener at det er like muligheter for alle, men anerkjenner at det ikke er absolutt likestilt.

– Når det gjelder diskusjonen om absolutt kjønnsbalanse, kan jeg mene mye, jeg, men det er de aktive medlemmene i buekorpset som må avgjøre det på demokratisk vis.

Så langt har ­ buekorpsene ­ valgt å ­holde seg tradisjonstro. Han ­forklarer at de er drevet av medlemmene selv, og at alle ­avgjørelser stemmes over.

Alt ­insentiv for endring må dermed komme fra dem.

– Nå har ungdommene i Bergen drevet buekorps siden midten av attenhundretallet. Såpass tillit må vi ha til dem, at dette er noe de kan finne ut av sjøl.

Mer kjønn og øl på Kvarteret Etter praten med Chris, og tilbake på kjent mark (Kvarteret ­ over en øl), møter jeg kompis og ­mangegenrasjons buekorpsmann Samuel Seim Bjørdal. Onkelen hans var med i Wesselengens Bataljonen i sin ungdom, og resten av familien er selvutnevnte buekorpsentusiaster.

Da var det naturlig at også Samuel ble med, allerede som fireåring.

– Dette blir mitt attende år, sier Samuel stolt.

Han forteller om aktiviteter som skjer innad i korpset gjennom hele året, som en tur på badeland, der både den eldste på tjuefem og den yngste på fire deltok.

Jeg synes det er sjarmerende å høre, men klarer likevel ikke å legge fra meg dette med kjønn.

– For å holde litt av tradisjonen, må man prøve å gjøre noe av det samme som for hundre år siden, sier Samuel når jeg spør.

– Fordi det er dere som velger om dere vil ha med jenter?

Det er egentlig ikke opp til medlemmene, forklarer Samuel.

Det er gamlekarene, de som har vært med i korpsene før, men som ikke lenger er med, som bestemmer.

Det er de som putter inn penger, og dermed også finansierer alle ­buekorpsene sammen med pengene organisasjonene får av kommunen.

– De driver bak kulissene, sier Samuel mens han tar en slurk av ølen sin.

korps, eller bli med i ett av de to ­alternativene som allerede finnes.

Selv om dette med kjønnsdeling er problematisk, blir jeg likevel rørt over hvor tradisjonsrike korpsene er.

Samuel forteller at han en 17. mai prøvde å gjøre noe annet enn å gå i buekorpset. Det var en total fiasko.

– Sjampagnefrokost er jo artig, sant.

Men når du har gjort det samme hvert år, så blir det en tradisjon. Det var sykt rart å ikke gjøre det.

Jeg trekker litt på smilebåndet.

Samuel er så entusiastisk, at jeg begynner å lure på om han ikke ­ skjuler noe.

«samuel er så entusiastisk, at jeg b ­ egynner å lure på om han ikke skjuler noe.»

– Er buekorpsene egentlig en hemmelig strategi for å trene opp ­ soldater, så Bergen kan løsrive seg fra Norge?

– Det hadde vært det beste. Starte i ung alder, sier Samuel med et glimt i øyet.

Han forklarer at om jenter skulle blitt med i noen av de allerede etablerte buekorpsene, måtte ­ gamlekarene først åpnet opp for det. Inntil videre, får de nøye seg med å starte egne

april 2026

stoff 11

k u lt u r s t o f f

vink meg baklengs inn i fuglekassa Vink-jentene har lyst ut en vikarstilling, anse dette som min åpne søknad.

Tekst Ådne «vink» Granum Kjersheim Foto Daniel Solheim Bjørkedal og Casper «den fagre» Sørestrand

Savner du at to blonde jenter forteller deg om alle de nyeste spisestedene og mattrendene i Bergen, med et glass naturvin og et budsjett som tilsvarer halve studielånet ditt? Her får du dessverre ta til takke med det motsatte.

Her sjekker jeg (fyr, kommuneblond på en god dag) ut steder i nesten alle kategorier, innenfor rimelighetens grenser så klart, jeg har jo ikke evig med penger heller.

Lola: Studenttilgjengelig dyr mat Lola har vært i Bergen en stund nå og er blant de beste stedene å stikke på date eller når man skal samle gode venner til et måltid ute på byen. Menyen som endres ved hvert sesongskifte byr på et godt, men enkelt utvalg av velkomponerte retter for enhver student som hører på Tøyen Holding, sitter på HF og vet hvem Judith Butler er.

Lola har alltid tre hovedretter: kjøtt, dagens fangst og vegetar. Disse kan ved første inntrykk virke dyre, men du blir god og mett. En kompis og jeg dro dit etter noen øl og var altfor sultne da vi bestilte forretter. Dette førte til at det siste av studielånet ble brukt på to søte, små iberico-

men vi kikket på dem ved siden av oss som spiste dagens fangst, og hjemmelaga gnudi, og de så jævlig fornøyde ut. En Stoff-journalist som var der ved en senere anledning, kunne også meddele at andebrystet var «sjukt digg!» En liten shoutout til den snille servitøren som lot oss ta bilde av retten til en annen kunde, for en helt!

Lola kan varmt anbefales og er nok i toppsjiktet av avslappa bistroer i Bergen som man bør bruke storstipendet på.

Gatefat: Gentrifisert jafs Klemt imellom fotballpuber, inne i et hjørne på Torget, finner man et relativt nytt gatekjøkken. Gatefat har ikke dedikert seg til én bestemt cuisine, i kjent gatekjøkkenstil. Det kan minne om en oppgradert Jafs.

Her er Stabburet-burgerne byttet ut med eksklusivt wagyukjøtt, og tab-extraen med Jarritos. En bougie gatekjøkken-opplevelse rett og slett.

Her klikka jeg litt og brente av en god sum penger i løpet av noen dager fylt med innleveringer på dagtid og sosial pilsing på kvelden. Ska’kke lyve, det var ganske digg mye av det, men det som stakk seg mest ut

«for et brød sondre har!» grillspyd og kveitetataki fra grillen.

Dette skylte vi ned med noen digge margaritaer og pils før vi skuffa i oss storfetartaren med ørretrogn og løpestikke, pent dandert på retten med navn Sondres brød med pisket smør. For et brød Sondre har! Det var dritdigg, atmosfæren var god og servicen tipp topp. Problemet var at vi ikke hadde råd til hovedrett denne gangen (350-400 spenn),

12 stoff

var Pulp Fiction-burgeren. Men hva er greia med at folk noen ganger steker burgeren som en indrefilet?

Jeg er ikke så fan av rått, lunkent kjøtt inne i burgeren, selv om det i dette tilfellet var av typen wagyu og sikkert skulle være sånn. Vil jeg ha tartar, stikker jeg på Lola. Ellers var den nice. De har også taco. Al pastoren var god, men reketostadaen ga meg litt 90-talls rekecoctail-vibber.

Rotte!!!

Kanskje ikke helt blink det. Det som absolutt ikke var helt blink, var de to rottene som pilte rundt da vi skulle ta bilder der. Jeg er ikke glad nok i Rottatouille (2007) til å synes det var flott.

Gatefat sitter godt i nebbet om du kriger deg gjennom en uke med mye fart og moro, men det er litt i det dyreste laget. Om ikke rottene allerede har skremt deg vekk, ville jeg nok heller brukt pengene på noen av de rimeligere alternativene uansett.

Shiraz persisk restaurant og bar: For carnivoren Dette er nok en av de mer undervurderte restaurantene om du vil ha et digg måltid til en ikke så verst pris. Dette er en koselig familiedrevet restaurant, som disker opp digge grillspyd og andre persiske retter.

På Shiraz får du mange gode muligheter til å bruke mye av det velfortjente studielånet ditt.

Dersom man er en gjeng som er lei av lesing inne i de tette lokalene

på Nygårdshøyden, bør man ta turen ned til Nygårdsgaten og kjøre en delemeny. De har blant annet seks- og niretters delemeny, og du får en 7 Fjell pilsner til 110 spenn (nesten like dyrt som på Gåsa, jo!).

De har også grilldelemeny til 423 kroner per, som inneholder fem varianter av deres grillspyd. Ja, nå ble det mye positiv omtale, men jeg synes absolutt dette stedet er verdt å sjekke ut. Det skal sies at det er et sted for de som er glad i kjøtt.

Veggismulighetene er litt labrere: det er bare én rett på hele menyen.

Det er hyggelig å støtte lokale helter, og dersom det kan kombineres med å gafle nedpå yoghurt- og safranmarinert kylling, lamme-koobideh-spyd og ris, er jeg en lykkelig mann.

Litteraturhuset: Bli din indre Vinkjente i trygge og uproblematiske omgivelser Fyfaen, de har Oslo-arbeiderklassens drink Grønn Genser. Ta med deg Mimir, sleng ut noen trusler og drikk en øl- og portvinsblanding, akkurat som en ekte Vink-jente! Ellers har Bien åpnet her, restauranten som er kjent for

april 2026

k u lt u r s t o f f

Ti av ti tartar småretter som enkelt kan deles i godt lag. Prisen per person er 420 kroner (nice) og det er anbefalt å dele på to stykk. Å gi spesifikke anbefalinger om et konsept som endrer seg fra gang til gang er litt meningsløst. Men det jeg kan si er at det var mye godt å velge mellom da jeg var der, dog var noen av rettene litt for like. På menyen sto det blant annet: krabbedip

Det må sies at denne Johnny lager ganske digg pizza også. Stilen minner litt om New York-pizza med tynn og litt sprø deig. På menyen finner du forretter som fritert deig, kyllingvinger og tomatsalat. Men stjerna her er nok pizzaen. Den billigste ostepizzaen koster 219 kroner. Med litt pepperoni på trekkes prisen opp til 279 kroner – pølsa er kanskje «locally sourced»? De har noen spennende varianter som

«opplevelsen jeg sitter igjen med etter rommets izakaya er god, veldig god.»

Grønn genser gikk rett i fletta på journalisten

«det kan minne om en oppgradert jafs.» den bergenske klassikeren persetorsk.

Hvorfor ikke dra hit og prøve den i stedet for en Oslo-drikk hypet opp av Vink-jentene for å appellere til arbeiderklassen?

Rommet Izakaya: «Sjekker ut hemmelig bar i Bergen» Du har kanskje hørt om den superhemmelige baren på Verftet, der du må gå over en bro for å så trekke i et

april 2026

rødt tau for å komme inn?

Ikke jeg heller, men jeg har hørt om Rommet. Denne perla disker ikke bare opp med øredøvende DJ-set og pils i et litt kaldt lokale, to ganger i måneden er det også mulig å spise her. Konseptet baserer seg løst på japansk izakaya (sånne barer med snacks), der nye kokker hver måned setter sammen en meny med

med XO-saus, kveitecrudo, sobaog udonnudler, som alle var digge og enkle retter. Ikke minst var stemninga god. Dersom du liker å dra på Rommet kommer du til å like dette. Lokalet hadde rødlig belysning, og Akira Kurasawas Syv Samuraier (1954) ble vist på repeat i bakgrunnen mens fete jazztunes spilles over anlegget.

Opplevelsen jeg sitter igjen med etter Rommets izakaya er god, veldig god. Det er dette jeg trodde midten av 20-årene mine skulle være: å slurpe i seg udonnudler med et glass hvitvin i gode venners lag, mens krabbedippen kommer på bordet.

Digger du 90-talls warehouserestauranter du har sett i fete filmer, må du dra hit.

Johnnys Pizza: Ey, I’m walkin’ here Bergen Camping ble kanskje ikke et konsept som tok byen med storm, så de svære lokalene måtte fylles med noe.

Inn flyttet det tydeligvis en kar som heter Johnny som liker å lage pizza.

kjøttbollepizza og buffalokyllingpizza, men disse koster svimlende 289 og 299 kroner. Jeg burde kanskje ikke bli overrasket over at det koster såpass, det ligger jo nærme bryggen, på en måte.

Lokalet er kanskje ikke Bergens hyggeligste. Da jeg var der, var det ganske lite folk, noe som sikkert påvirket trivselen. I tillegg måtte jeg sette ølen på bordet ved siden av, for å få plass til pizzaen. Men om du digger minigolf eller karaoke og er sulten på noe digg er det ikke dumt å stikke bort og smake på pizzaen til Johnny.

Broaster: For den fyllesyke Amerikavennen Glem Fly Chicken, dette er stedet om du vil ha fritert kylling. Dette er enkelt, digg og fettete. Prisen er overraskende lav, sammenliknet med andre steder som serverer fritert fjærkre.

Jeg ble tipset om denne godbiten av en lydtekniker for noen år siden, og det har blitt en go-to på søndager,

stoff 13

k u lt u r s t o f f når jeg har noe trang hjelm. Skal jeg være helt ærlig, så skjønner jeg ikke hvem Broaster kylling er, og heller ikke hvorfor det står at de samarbeider med Kronstad Pizzeria.

Ble de fusjonert en gang i tiden, som Samfunnet og Kvarteret? Er Broaster et skummelt amerikansk skyggeselskap som utnytter min forkjærlighet for fritert kylling og bruker alle pengene til å bygge KIdatasentere? Ikke godt å si.

inkluderer to HELE kyllinger (deres ord ikke mine), tre sideretter og seks sauser.

Jeg vet ikke om det er mitt store konsum av amerikansk musikk og populærkultur som har gitt meg fascinasjonen for denne digge og fete retten, men jeg syns den er altfor lite fremtredende i det norske matlandskapet. På Broaster kan du kjøpe by-the-piece eller komboer.

Den rimeligste komboen er Little bro til 179 kroner, som består av fritert kyllingklubbe og overlår, og

Magic Ice Bar: Jäger rett fra fryseboksen Mens krokusen blomstrer, svarttrosten synger i kveldinga og dagene blir lysere, har denne Stoffjournalisten valgt å krype inn i et kjølig varehus langt unna vårens vakre frammarsj.

Her er det takeaway som gjelder.

Dette er nok det nærmeste du kommer klassisk fritert kylling som er både saftig og sprø i Bergen, og prisen er ikke halvgæren. Minus er at det ligger på Kronstad, så om du er for lat til å bevege deg ut må du ty til Foodora eller Wolt.

Jeg husker første gang jeg la merke til dette stedet. Jeg tuslet ut mot

«kanskje var dette stedet vi endelig kunne slutte å være

snobbete stoff-journalister?» inkluderer en siderett; fries eller coleslaw og saus. Den dyreste er Party pack til 999 kroner, som

Nordnes i fadderuka, ølen i posen min var like kald som svarene Mette Marit ga til NRK. Jeg forvillet meg

bort til et snodig lokale med bilder av store isskulpturer og et skilt hvor det sto: Magic Ice. Jeg tenkte: ah, en strippeklubb. Jeg tok feil.

Jeg skal ikke legge skjul på at dette stedet har fascinert meg i flere år.

Derfor må det påpekes at da gjengen fra redaksjonen marsjerte mot Nordnes, var stemninga ganske god.

Tro det eller ei, de har studentrabatt på inngang, så det koster bare 260 kroner (yikes). Inngangen inkluderer også en velkomstdrink (phew), et par hvite hansker og en låneponcho. Ikledd uniformene, trasket vi inn til et rom hvor det var minus syv grader. Der inne skinte neonlys gjennom isvegger og isskulpturer.

Dette lokalet hadde en overraskende effekt på oss. Det er usikkert om dette skyldes at shots fra isglass kostet 79 kroner – eller om det faktisk var noe magisk med Magic Ice. Vi svinset rundt byster av Edvard Grieg og ismalerier av kjente, norske verk. Hansa flaskeøl til 79 og en halvliter med mango IPA til 80, gikk rett ned i pipa. Kanskje var dette stedet vi endelig kunne slutte å være snobbete Stoff-journalister og slå oss løs etter alle harrytassenes kunster?

Eller kanskje vi bare ble trollbundet av tanken på å kunne feste inne i en fryseboks med billig sprit.

Ice cold aura Er det verdt å bruke 260 spenn for å nippe til blå drinker på en trone av is, lurer du kanskje. Minnene jeg sitter igjen med er som en feberdrøm, men jeg tror magien forsvant i det vi trådte ut av lokalet med merch til 98 kroner i den varme vårnatta. Ja, det er verdt det: Verdien av vennene og minnene jeg fikk på Magic Ice Bar kan ikke måles i penger.

For å bekjempe kulda kan man spille lufthockey på et isbrett.

14 stoff

april 2026

fotostoff

EN OPPDAGELSESPROSESS Live Pilø er 25 år, fra Hamar og Stoff har spurt henne om hun kan fortelle litt om sitt forhold til foto.

Tekst Marie Hovdum Lind Foto Live Pilø

april 2026

stoff 15

fotostoff

Hvordan vil et portrett foran en bestemt bakgrunn se ut? Hva kan skje når jeg fotograferer flere venner sammen? Live planlegger sted, og har ofte med seg en tanke om hvilken type klær personen(e) på bildet skal ha på seg.

– Hvordan bildet skal se ut, utover dette, aner jeg ikke. Det er der spenn­ ingen ligger, forteller Live.

16 stoff

april 2026

fotostoff

Hun liker aller best å fotografere portretter, og mange av de samme personene går igjen i flere av fotografiene. Hun tar nemlig for det meste bilder av vennene sine. Og hun ­legger til at hun fotograferer utelukkende analogt: – Jeg lærte å fotografere analogt da jeg gikk på højskole i Danmark. På den skolen var hele prosessen analog; vi fremkalte filmrullene selv, valgte ut bilder fra kontaktkopi, og gjorde etterarbeidet i mørkerom – eller mørkekammer, som det heter i Danmark, og som er hakket fetere – med ulike teknikker under forstørringsprosessen.

– Etter at jeg var ferdig i Danmark, fortsatte jeg den analoge interessen gjennom Mørkerommet, som har blitt et viktig fellesskap for meg.

april 2026

stoff 17

fotostoff

Siden bildene ikke blir tilgjengelig med en gang ved analog fotografering, får Live tid til å bli spent på hvordan foto­ grafiene blir, hva de vil uttrykke og hva som er blitt fanget. I etterarbeidet oppdager hun ofte nye sider ved bildene som ikke var synlige for henne underveis i fotograferingen.

– Det er en stadig oppdagelsesprosess, forteller Live. Å gjøre etterarbeidet digitalt, og scanne fotografier, er noe hun har begynt med i nyere tid, forteller hun.

– Jeg liker at den analoge prosessen blir et håndverk. Å håndtere fotografiet fysisk i etterarbeidet, og endre det med bruk av lys og hender, gir et nærvær som jeg ikke får med digital bearbeidelse av bildet.

18 stoff

april 2026

fotostoff

Underveis i fotograferingen fokuserer hun på å være åpen og nysgjerrig på hva som oppstår i møtet med personen eller personene som fotograferes. Hun tar ofte mange bilder, gjerne flere filmruller, og forsøker mye ulikt ut fra det som føles naturlig i øyeblikket.

– Å sette ord på den prosessen er litt vanskelig, for den er veldig intuitiv. Jeg får en fornemmelse av at jeg har funnet noe. Et blikk for eksempel, eller kanskje en god komposisjon, og så tar jeg et bilde. Etter dette starter en ny utforskningsprosess, frem til fornemmelsen om noe dukker opp igjen, og et nytt bilde tas.

april 2026

stoff 19

musikkstoff

nok til å få en voksen mann til å gråte

anmeldelse Skrike høyt og spytte litt VILDEBJØNNS SELSKAP Tekst August Ramstad Foto Torbjørn Haaland

Vildebjønns selskap gav ut sin debutplate 10. april. Som datterselskap av Hersleb Visekollektiv, soler Vildebjønn seg i fraværet av resten.

Vildebjønns selskap er et av flere bandprosjekter født ut av magen til Hersleb Visekollektiv.

Visekollektivet har sitt utspring fra Hersleb Bar og Grill i Oslo, hvor de pleide å arrangere visekvelder til fryd for byens tørste og lengselsfylte ungdom, sugne på tekster om hunder, sigaretter og en enklere verden.

De er et fyrtårn for gjør-det-selvholdningen i norsk kontekst. Med utgivelsen Skrike høyt og spytte litt klippes navlestrengen til kollektivet av, men klarer trioen å stå på egne to (seks) ben?

Vildebjønns selskap består av Ingeborg Fjørtoft på vokal, Erling Wold på gitar og bouzouki, og Åsmund Erichsen på gitar og mandolin. På plateinnspillingen har de fått med seg Colin Karlsen på kontrabass og Ola Djupvik på trommer.

Gruppens navn er hentet fra en diktsamling skrevet av en =Oslo-selger ved navn Gydur. I en av diktsamlingene finnes en sprø fortelling om Vildebjønn og Olamann, som omhandler livssituasjonen deres når de får vite at Vildebjønn skal dø. I visetradisjonens ånd rotfester Vildebjønns Selskap låtskrivingen sin i steder, fortellinger og personer

20 stoff

– og det overrasker meg ikke at lokalkoloritten også fant sin vei til bandnavnet.

Platen åpnes med «Ess og lo», en slags kjærlighetssang der karenes Gro og pikenes Jens finner hverandres hender i en sprukken skinnsofa, til tross for at de tidligere har vært gladsingle bedårere. På neste låt, «Ei hulder i Oslo», blir ei hulder sluppet ut i Heimdalsgata. Hun er skitten og gutteaktig, med jord på kjolen og et forførerisk blikk, og har tre menn på slep over Hausmanns bru.

Huldra har sjelden vært så fristende som i denne gule innpakningen, akkompagnert av mandolin, uventede akkordvendinger og drivende trommer. Kan det bli bedre? Ja. Låten «Skrike høyt og spytte litt» er platens soleklare høydepunkt, og etterlater meg målløs etter hver gjennomlytting. Hvordan et mesterverk som dette har blitt kokt i hop med utgangspunkt i det noe fjasete og uhøytidelige visekollektivet fra Herslebs gate, klarer jeg ikke å fatte. Vildebjønns selskap geleider deg gjennom et så ømt og introspektivt landskap at det kan få en voksen mann til å gråte, for å si det som The Rolling Stones.

«Du blir her til jeg sier du kan gå [...]» hamres inn i brystet med tiltagende styrke for hver gjentakelse. Strykerne spiller ikke på strenger, men på nervene dine, gir deg magesug og etterlater deg blank. Vokalist Ingeborg Fjørtoft kommer aldri i skade for å være melodramatisk; vokalprestasjonen er nøktern og forfriskende barnlig.

Samtidig smeltes gitar, strykere og kontrabass sammen i en gryte, hvor alle smakene komplementerer hverandre.

Jeg kommer kanskje i skade for å være svulstig, men dersom perfeksjon finnes, er Vildebjønn farlig nærme på albumets tittelspor.

Låtene «Smuler og frø», «Klønevisa» og «Bjønneblund» er mer gjenkjennelige både i form og innhold, og knytter seg tettere til norsk visetradisjon. Både i akkompagnement og tekst er dette vakre og enkle viser som har evnen til å rive deg ut av hverdag, ubehag, selvbedrag og jag – og hvem har vel ikke godt av det?

Nedsidene med platen er få, men det må nevnes at de har resirkulert en låt fra fjorårets Hersleb Visekollektivutgivelse Våt i Pelsen. De har gjort en ny innspilling av «En som er så snill» i kvartettformat, uten å tillegge nok nytt til å rettferdiggjøre

enda en utgitt versjon av låten. De bygger også videre på visekollektivuniverset med låten «Unnskyld unnskyld unnskyld», som er en oppfølger til «Erlingsan har ghosta meg» fra Hersleb-utgivelsen. Låten står, etter min mening, ikke sterkt nok i sin egen rett til å havne på sporlisten, spesielt om man ikke kjenner konteksten. Det er morsomt med interne referanser, men dette oppleves bare som litt slapt. Men det er lett å tilgi når resten av materialet er så vanvittig sterkt.

Vildebjønns selskap er fremdeles en godt skjult perle, men platen skinner ikke noe svakere av den grunn. Jeg spår trioen en lys fremtid, og håper de får anerkjennelsen de fortjener for å bane ny vei i en sjanger som fant sin form for hundre år siden.

Man trenger beviselig ikke å skrive sentimentalt skvip for at noe skal kalles visemusikk, for debutplaten er sylskarp, gjennomført og frisk.

Dersom du liker fjorårets Valkyrienplate, har en forkjærlighet for Lillebjørn Nilsens Oslo-låter eller bare lengter etter å pilse i parken med musikk på høyttaleren, som alle oss andre, har du en venn å finne i Skrike høyt og spytte litt.

april 2026

musikkstoff

NOKON KALLAR DEI «BERGENS BESTE INNOVERBAND» Himmelfarten kjem med nytt album. Bandet fortel om seg sjølv og albumet og vegen vidare.

Tekst Asta Eikemo Foto Randi Marie Glomsrud

Albumet Innover kjem ut 15. mai I studioet sitt på Verftet sit Trygve Tronstad. Han er gitarist og ­vokalist i bandet Himmelfarten, og den ­einaste i trioen som er i Bergen når Stoff skal møte dei.

På facetime frå Oslo, koplar Martin Borge seg på.

Til vanleg held tremanns-bandet til i Bergen. Det består for det meste av gitar (Tronstad og Borge) og trøorgel (Vemund Styve). Alle tre er dessutan med på vokal, ofte samtidig.

«Innovermusikk» Bandet blei starta i 2022, i 2024 spela dei på Vill Vill Vest og i fjor kom debutalbumet. Det nye albumet har namnet sitt frå då kokken på Victoria Cafe og Pub skal ha

april 2026

kalla Himmelfarten for «Bergens beste innoverband». Det blei ikkje godt tatt imot.

trøorgel på moderne innspelingar, men Himmelfarten viser kor allsidig og mektig det kan låte.

– Eg blei ganske irritert då han sa det. For det var sånn «kva meiner du med at vi er eit innoverband?»

Men så gjekk det nokre dagar og så byrja eg å få litt kikk på at vi var eit innoverband, fortel Borge.

– Det lever jo litt. Det er jo litt sånn luft som blåser gjennom stål, og så er det litt sånne klunkelydar. Det kan hende det høyrest litt ut som ei skute, seier Tronstad.

Innovermusikk betyr gjerne at noko er litt inkjeseiande. Men Borge trur at kokken også meinte at dei var litt beskjedne, og det vedgår han at dei kanskje er.

Trøorgelet låter som ein båt Bandet møttest på Griegakademiet, der dei alle studerte jazzmusikk.

Tronstad fortel om korleis dei fann ut at dei ville spele saman.

– Det byrja vel eigentleg med at Vemund hadde sett at inne på eit undervisningsrom så stod det eit trøorgel. Så spurte han om vi ville vere med å spele litt, fordi Martin hadde ein gitar og eg hadde ein kassegitar. Det høyrdest veldig flott og mektig ut med dei instrumenta saman i rommet. Det blei ein veldig spesiell klang.

Det er ikkje så ofte ein høyrer

– Det kan du ikkje seie. «Trøorgelet låter som ein båt» – det høyrest ut som vi har røyka, ler Borge.

– Litt som Billie Eilish med Vogue Det er vanskeleg å sette Himmelfarten inn i ein sjanger. Alle tre er utdanna jazzartistar, men det er ikkje jazz.

Musikken er litt v­ iseaktig, men det er ikkje visesong.

På den første plata var det berre to låter med tekst. På Innover har ­tekstane blitt meir sentrale. Det er stort sett Martin som skriv dei, sjølv om dei i stor grad blir sunge av alle.

På (den utruleg vakre) låta «Livet» syng dei: Om du skulle falle / ned fra himmeltaket / elsker jeg deg / for det.

– Dokker er ikkje redd for å bruke store ord?

– Når eg skriv ting sjølv kan eg

vere redd for å bruke «elskar deg» og store ord, men viss Martin har skrive noko der han brukar sånne ord så føles det heilt naturleg å synge det, seier Tronstad.

– Det er nok mykje lettare å bruke sånne ord i ein songtekst enn for ­eksempel på ein kafé – då skal eg stå for det, liksom, tenker Borge og legg til: – Det er jo ganske feminint óg, på ein måte. Som eg synest er kult med prosjektet, at det er ein sårbarheit der som vi dykkar inn i. Det er ­mindre macho enn det kunne vore.

14. mai skal Himmelfarten ha sleppefest for det nye albumet på Bergen Kjøtt. Etter det håpar dei at det blir fleire konsertar etter kvart.

– Har dokker andre mål?

– Lage masse musikk. Og ha det hyggeleg saman, kanskje glede andre, viss det går. Gjere masse i­ntervjuer – med Stoff, seier Borge.

– Eitt i året, ­lattermildt til.

legg

Tronstad

– Ja, eitt i året med Stoff. Litt som Billie Eilish med Vogue.

stoff 21

k u lt u r s t o f f

jakten på

aura

Foto: turist

Et forsøk på å bevise at jeg ikke er som alle andre.

Tekst Carl Ruge Illustrasjon Oda Bellen Haflan

Lenge før TikTok ble begrepet aura tatt i bruk av Walter Benjamin.

Han ville sette ord på hva som gjør originale kunstverk unike i en verden der alt kan reproduseres og tilgjengeliggjøres. Han forklarte det som at kunstverk har et «her og nå» som aldri kan oppleves i fotografier eller kopier.

Det er lett å tenke at han har rett. Det er vel derfor vi fortsatt går på museer og kjøper kunst, selv når alt finnes på internett. Høyoppløste, digitale bilder er ikke nok for å virkelig kjenne et kunstverk. Det holder ikke engang å se røntgenbilder av Mona Lisa eller Monets vannliljer. Noe får oss til å bruke tid og penger på å komme oss til Louvre og Musée d’Orsay. Er det aura vi reiser verden rundt for å finne?

22 stoff

Jakten starter På en tur til Nederland bestemte jeg meg for å prøve å oppsøke noen kunstverk som kanskje kunne ha en slik aura. Fordi Van Goghmuseet var fullbooket, ble første stopp Mauritshuis i Haag. De har en enorm samling av nederlandsk kunst, men la oss være ærlige: Jeg kom for å se Johannes Vermeers Pike med perleøredobb.

Og hun hadde jeg allerede sett.

Besteforeldrene mine har for eksempel en malt kopi hengende i stuen sin.

Jeg hadde også sett henne på postkort, notatbøker, handlenett, magneter og reklameplakater. Dessuten har jeg sett henne gjenskapt som badeand i en suvenirbutikk på Schiphol. På mange måter visste jeg nøyaktig hva jeg gikk til, men var likevel spent på å se det ekte verket. Utenfor museet i Haag ble

det flagget med bilder av henne, og jeg kjente at det kriblet i magen.

Etter å ha lagt fra meg ryggsekk, vannflaske og selfiestang ble jeg sluppet inn. Jeg prøvde selvsagt å stoppe ved noen bilder av Rubens og Rembrandt, men hele tiden hadde jeg en utålmodighet i kroppen. Jeg ville i alle fall se piken før jeg brukte for mye tid på andre ting. Hver gang jeg gikk inn i et rom, kikket jeg videre til det neste, for å se om det var der hun kunne være. Da jeg etter hvert nærmet meg, begynte det å dukke opp små piler som førte meg mot sal 15. Pikens blikk skulle snart møte mitt.

Bare oss to Det første jeg gjorde var å snu ryggen til. Jeg skulle selvsagt ikke følge det forventede mønsteret. Jeg

var ikke like desperat og føyelig som turistene rundt meg. Bildet jeg vendte meg mot viste seg også å være malt av Vermeer, nemlig Utsikt over Delft. Jeg stod og betraktet det en stund før jeg jobbet meg gjennom de andre bildene i rommet. Jeg prøvde å konsentrere meg, men det var som om at blikket mitt ble sugd mot maleriet vi alle var der for å se.

Til slutt ga jeg etter og snudde meg rundt.

Med armene i kors prøvde jeg å ta maleriet innover meg. Et forholdsvis lite portrett, av en kvinne med turban og perleøredobb. Jeg sto passe langt unna, så jeg ikke forstyrret køen til de som tok bilder. Selv i Nederland kunne jeg med mine knappe 180 centimeter se over mange av turistene, så det var ingenting å klage på. Det var derfor mer av

april 2026

k u lt u r s t o f f

nysgjerrighet enn nødvendighet at jeg begynte å studere ryggene foran meg. Noen tok raske og skjeve bilder med telefonen, mens andre hadde med seg makkere som tok bilder av dem. Noen vinket familien til seg, og noen stod og klødde seg performativt på haken.

På et tidspunkt ble det knuffing i køen, som til nå hadde fungert godt.

En eldre dame ved siden av meg ble skubbet litt bort og vi sendte oppgitte blikk til hverandre. Om bare alle var som oss, tenkte vi.

Da jeg reiste videre, innså jeg at inntrykkene fra museet først og fremst var knyttet til egen og andres oppførsel, og ikke maleriet vi så på.

Det var et lite hav mellom forventningene og opplevelsen jeg faktisk hadde. Dette ekstremt opphøyde maleriet hadde vel ikke noen merkbart magisk utstråling? Om dette var målet for reisen ville jeg antakelig kjøpt et par suvenirer og reist hjem med en liten skuffelse i magen.

Nytt forsøk Men det var et annet verk jeg også ville se, nemlig en altertavle i Utrecht.

Den har ingen fengende tittel og

april 2026

er laget av en ukjent kunstner på 1500-tallet. Steinfigurene har alle fått ansiktene hugget av, og i lang tid var det hele skjult bak en vegg. På mange måter er det et prakteksempel på kunst som ble ødelagt under reformasjonen, da protestanter tok kontroll over kirken. Tavlen ble først gjenoppdaget i 1919, men er i dag synlig for alle besøkende. Statusen kan likevel ikke sammenliknes med kulturelle pilegrimsmål som Pike med perleøredobb.

På internett hadde jeg allerede sett noen bilder av altertavlen, men jeg må slå fast at det ikke var som å stå foran den. Hadde jeg endelig funnet aura? Kanskje. Jeg hadde i alle fall funnet mer enn det et bilde på en skjerm kunne gi meg. Jeg kunne gå helt inntil eller noen skritt tilbake.

Jeg kunne betrakte figurene fra alle vinkler og trekke inn lukten av gammel mur. Jeg kunne stå tett inntil disse personene uten ansikt og innbille meg hvordan de ville kjennes ut. Jeg kunne tatt på det, men lot selvsagt være på grunn av et strengt, lite skilt.

I tillegg var det som om selve rommet løftet opplevelsen. Kirken

«å være så uoriginal var ikke til å holde ut.» var den samme som for 500 år siden, og altertavlen hang på samme sted som den gang. I 2026 befant jeg meg i samme rom som de som knuste verket i 1580. Jeg så for meg hvordan murpuss hadde drysset på gulvet jeg stod på, og hvordan solstråler kom til syne i den støvete luften.

Jeg merket på de andre besøkende at dette verket betydde mer for meg enn for dem. Folk kom og gikk, noen tok bilder, og noen hvisket korte bemerkninger til hverandre.

Noen visste hva reformasjonen var, andre ikke. Og kanskje var det dette jeg egentlig var mest glad for å se.

Jeg ville føle at det var mitt eget, at de andre turistene bare tok turen innom, uten at verket gjorde noe videre inntrykk. Håpet mitt var at jeg var den eneste som forstod hvor fantastisk det var. Jeg skulle forstå det bedre enn noen andre og gjøre det til mitt helt eget verk. Jakten på aura hadde blitt til jakten på det eksklusive. Det var det jeg prøvde å finne.

Det var vel også en bedre forklaring på min opplevelse enn at det ene verket hadde aura og det andre ikke. Det ble litt for lett å se bilder av Vermeer som er på alles liste når de reiser til Nederland.

Tilgjengeligheten hadde ødelagt følelsen av eksklusivitet, så om det finnes noe som heter aura, så spilte det ingen rolle da jeg kom dit. Å være så uoriginal var ikke til å holde ut.

I gavebutikken i Utrecht spurte jeg likevel om de solgte postkort av den knuste altertavlen. Jeg vet enda ikke om jeg ble skuffet eller lettet da de sa nei. Jeg ville selvsagt ha et, men det ville bety at andre også hadde det.

Det er ingen tvil om at det er noe annet å se originale verk enn kopier av dem. Jeg kommer til å fortsette å oppsøke kunstverk, men motivene mine vil ikke alltid være så edle som jeg later som.

stoff 23

k u lt u r s t o f f

bergens beste kvissguide Kva heiter fiskesæd? Kor lang er grensa mellom Spania og Portugal? Kor mange kvissar kan ein gå på før ein blir gal?

Tekst Asta Eikemo Illustrasjon Mari Nordgreen

måndag: Apollon Tid: 19.00 Kva: musikkviss Neste kviss: 27. april (annakvar måndag) Stoff har ikkje fått moglegheit til å teste, men møtte kvissmastar Casper på Nobel Bopel-kvissen, og likte han godt.

Andre måndagskvissar: Opera Tid: 19:00 Inngang: 60 kroner pr. person Neste kviss: kvar måndag og fredag. Les meir under fredag. Ølpris: 114 kroner

tysdag:

Litteraturhuset i Bergen Tid: 19.30 Kva: litteraturkviss, så klart Vanskegrad: 8/10 Inngang: 50 kroner pr. person Neste kviss: 5. mai Premie: billettar til litteraturhuset eller twist Ølpris: 96 kroner Stoffs plassering: 5. plass På denne kvissen har du godt av å kjenne ein littvit-student. Den er vanskeleg. Men stemninga er god, klientellet av det eldre slag. Kvissmasteren kunne fortelje at han hadde seks års fartstid i kvissmasterbransjen. Ja, han var flink, han. Fekk oss «unge» til å føle oss velkomne. Trass i sine åtti spørsmål, blei kvissen effektivt gjennomgått (til tider for effektivt?), og varte i normal kvisstid.

Stoffs lag fekk kjeft då det sjette lagmedlemmet sat seg ved bordet, vi tør ikkje eingong å tenke på kva motstandarane tenkte då vi på eit tidspunkt var ni spelarar. Maks fem personar per lag der, altså. Utanom litteratur var det ei rekke spørsmål om teater, nokre om norrøn mytologi, litt musikk (inkludert ei lytteprøve) og ei bileteoppgåve (med bilete av litteraturfolk).

Andre tysdagskvissar: Kvarteret Tid: 19.00 Neste kviss: kvar tysdag Inngang: gratis Ølpris: 59 kroner for studentøl

24 stoff

Statsraad Tid: 19.00 Neste kviss: kvar tysdag Inngang: 60 kroner per person Premie: «fine premier fra baren»

Dr. Wiesener Tid: 19.00 Neste kviss: 5. mai (annankvar tysdag) Kva: «i det mer folkelige segmentet» Ølpris: 118 kroner

april 2026

k u lt u r s t o f f

onsdag:

Generelle tips: 1. Det kan hende premiene varierer, ikkje skyld på Stoff om du blir skuffa.

Ad Fontes Tid: 20.00 Vanskegrad: 6/10 Inngang: 10 kroner per person Neste kviss: kvar onsdag Premie: billettar til filharmonien og gåvekort på Numero Uno Ølpris: 59 kroner Stoffs plassering: 1. plass

2. Sjekk alltid på internettet om kvissen faktisk går den dagen du skal.

3. Ikkje gå på kviss kvar dag.

Ein heil kategori om Erik Bye. Spør du Stoffs utsende er det for mykje Erik Bye. Jaja, det er vel sånn det går når du lar vinnarane av førre kviss velje kategoriane. It is ålso very suitable for ju inglish spikers, jess jur welkåm.

På toalettavisa til Humanistisk Studentutvalg står det om Ad Fontes-kvissen: Du kom, du tapte, du kom igjen.

I Stoffs magasin #84 står det om den same kvissen: Vi kom, vi vann, vi kjem nok ikkje igjen.

(Merknad: Stoff sitt lag hadde sju spelarar, sjølv om maksgrensa er på fem. Altså ingen premie til oss. Buhu, kva var vitsen då?)

Andre Onsdagskvissar: Falske Reker Tid: 19.00 Neste kviss: kvar onsdag Ølpris: 118 kroner

Elefanten Tid: 19.00 Neste kviss: kvar onsdag

torsdag: Realistforeningen på Kvarteret Tid: 19.30 Kva: musikkviss Vanskegrad: 5/10 Inngang: gratis Neste kviss: plutseleg!

Premie: konsertbillettar til 1. plass, sjokoladeplate til 2. og 3. plass Ølpris: 59 kroner for studentøl Stoffs plassering: delt 3. plass

Nobel Bopel Tid: 19.30 Vanskegrad: 8/10 Inngang: 50 kroner per person Neste kviss: kvar torsdag Premie: valfri kaffi + blings til 1. plass, valfri kaffi + bolle til 2. plass, valfri kaffi til 3. plass Ølpris: 94 kroner Stoffs plassering: 4. plass

Om du saknar tenårene, kan du kanskje finne litt av den stemninga her.

Mange lag med mange folk. Nokre av jentene baki lokalet var litt masete.

Mange albumanbefalinger, det var jo kjekt. Den eine kategorien var «Kven har Mette Marit tatt plassen til?» der Den Høgvørde Kronprinsessa var plassert på ulike albumcovere, det var artig – og overraskande vanskeleg.

Hyggeleg, hyggeleg, hyggeleg. Her kan du dra viss du vil på ein … hyggeleg kviss. Solid (bergensk) kvissmaster. Kanskje den kvissen med størst alderspenn av dei vi har vore på i denne guiden. Tidvis veldig vanskelege spørsmål, men kategoriene spriker mellom alle tema, så noko kan du garantert. Denne gongen blei det delt ut eit kryssord som også skulle svarast og gis poeng for, veldig kjekt.

«Sigmasuckers» kom på sisteplass, det freistar å seie at det var vel fortent.

Andre Torsdagskvissar: Bergen offentlig biblioteket Tid: 18.00 Kva: filmkviss Neste kviss: plutseleg!

april 2026

Bergen camping Tid: 19.00 Kva: popkulturell kapital kviss …???

Neste kviss: av og til liksom? Som oftest på onsdagar

stoff 25

k u lt u r s t o f f

fredag: Opera Tid: 19.00 Vanskegrad: 7/10 Inngang: 60 kroner per person Neste kviss: kvar måndag og fredag Premie: mat- og drikkebongar på Opera Ølpris: 114 kroner Stoffs plassering: 1. plass (for u30) Kjenner du på at du har mykje overskot ein dag kan dette vere staden å dra. Mykje gruble-spørsmål. Eksempel: Ein hundrase, eit utdøyande yrke og noko du har gjort i dag, kan alle omtalast med same ord. Svar: setter. I tillegg til den enorme tankekapasiteten som krevst for å løyse slike knuter, er Operakvissen også ei sosial øving. Kvissmasteren er svært (altså: veldig) hjelpsam på spørsmål. Til tider litt for hjelpsam. Til tider kanskje litt plagsamt. Men han er hyggeleg, altså! Eigen pall for lag under 30 år gir ekstra sjans for gratis mat. Den var god.

laurdag: Gjer noko anna enn kviss i dag, du har fortent det. Dessutan er det ingen kvissar (Stoff kjent) på laurdagar, men om du absolutt har eit behov for å svare på spørsmål på ein LAURDAG, kan du eventuelt ta Stoff sin kviss på side 31.

søndag: Hectors Hybel Tid: 19:00 Vanskegrad: 5/10 Inngang: 30 kroner per person Neste kviss: kvar søndag Premie: billettar til Cinemateket, 500 kroner på Fangene på Fortet og inngang til neste kviss Ølpris: 63 kroner Stoffs plassering: 2. plass No har det vore mykje kviss på ei veke. Litt sliten kanskje. Treng kanskje ikkje drikke øl kvar dag, sjølv om det er kviss. Men det er jo så billig med øl på Hectors. Javel då, berre eit glas til.

Det er visst to kvissmasterer på Hectors Hybel som byter på kven som tar kvissane. Stoff har berre møtt han eine av dei. Upåklageleg humør på han.

Austlending. Berre tre lag med på kvissen og likevel så positiv. Vanlegvis er det visst oppimot ti lag, Stoff har kome på feil søndag, altså. Spørsmåla var også heilt fine. På siste del var alle hjelpemiddel tillate. Det må vere første gong eg har blitt oppfordra til å bruke mobil på kviss. Søndag er jo ofte ein dag med mykje lediggang, det er fint at Hectors Hybel kan vere rota til noko godt.

26 stoff

april 2026

k u lt u r s t o f f

stoff melder Hør på musikk som får deg til å føle deg verdensvant, og ta fatt på førerprøven. Heller før, enn siden.

rydd i snapchaten din

samarbeidet mellom okay kaya og baba stilz

Et kaldt gufs fra fortiden. Et varsel fra et brukernavn og en liten miniavatar som en gang ga deg et lite dopaminkick i hjernen, men ikke nå lenger.

Det er flere svenske musikk-karer enn Ludwig Göransson med langt majestetisk hår og internasjonal suksess. Artisten Baba Stiltz for eksempel. Svensken har gått sammen med norsk-amerikanske Okay Kaya, kjent for låter som «Mother Nature’s Bitch», i flere musikalske prosjekter. I fjor ga disse kule skandinaverne ut et album som heter Blurb. Det er til å anbefale. Men til enda større glede ga Okay Kaya og Baba Stiltz nylig ut to singler. Låten «Scandinavia» er en fin nostalgisk ode til det skandinaviske og til det å vende hjem. Låten «Quelle Surprise» er en slags sær nordisk vri på sånn alternativ fransk rock fra tidlig totusentall. Disse to låtene anbefales hvis du for eksempel skal ut og reise til kontinentaleuropa.

Den Tinder-matchen du lå med for noen år siden? Dersom vedkommende plutselig sender deg en snap etter mange år, la det være en påminnelse om å fjerne hen fra applikasjonen. Folk fra barneskolen som du så vidt husker hvem er? Det er unødvendig støy å fortsatt få opp My Storyen deres. Eller kanskje enda verre, deres priv-story.

er det på tide å ta lappen?

Det er noe som kverner i underbevisstheten din. Eller, la oss være ærlige. Det er nok mange ting som kverner, men jeg gjetter at en av de tingene er førerprøven. Gå inn i deg selv. Dersom det å besitte kjøretillatelse er noe som er svært riktig for deg og din livsstil, så er det kanskje på tide å ta dette på alvor. Sett til side de pengene trafikkskolen forlanger og gjør det. Bergen er kjent for å være en vanskelig by å kjøre i, men tenk så god sjåfør du vil bli dersom det er akkurat her du får det etterlengtede førerkort klasse B! Selv tok jeg endelig lappen i oktober i fjor, etter fire år med kjøretimer. Det var verdt det.

Tekst Stina Thuland Wolter Foto Kathrine Albrigtsen

bellycat sine open source utfordringer Bellingcat er en gruppe som driver med gravejournalistikk ved hjelp av åpne kilder. De bruker offentlig tilgjengelig informasjon, som satellittbilder og sosiale medier, for å undersøke alt mulig lumsk som skjer i sammenheng med verdens kriger og konflikter. Dersom du selv har lyst til å prøve å grave i åpne kilder, har Bellingcat egne utfordringer for spesielt interesserte.

pavel mot putin Årets Oscar for beste dokumentar gikk til en russisk film. Grunnskolelæreren og videografen Pavel Talankin dokumenterte hvordan skolen han jobbet på ble mer og mer preget av propaganda etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Opptakene resulterte i filmen Mr. Nobody Against Putin (norsk tittel: Pavel mot Putin). Dokumentaren gir et unikt innblikk i hvordan vanlige mennesker i Russland blir påvirket av krigen. Det som imponerer meg mest, er likevel den ufiltrerte framstillingen av ungdomsliv. Talankin var elsket av elevene sine, og de følte seg trygge hos ham. Det ser man gjennom hele filmen.

Har du en indre detektiv i deg? Er du skikkelig god på GeoGuesser? Da hadde jeg sjekket ut www.challenge. bellingcat.com.

Pavel mot Putin kan sees på NRK TV. Det er mer! Bellingcat har også en Discord-server, med over 40 000 medlemmer, som er giret på å dele kunnskap og nerde om geolokalisering og tidsverifisering. I serveren utlyser også helt vaskeekte journalister hjelp fra åpen kilde-entusiaster til deres egne prosjekter. Hvem vet?

Kanskje du er den neste som hjelper en gravejournalist å avdekke det neste store.

oktober 2025

stoff 29

rekreasjonsstoff

utgavens rutenett med felter som for bokstav skal fylles ut Tekst Elise Brudevoll Skjekkeland Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund

vannrett

I begynnelsen var kryssordet. Kryssordet var hos Gud, og kryssordet var Gud (Stoff 1,1)

5. okseprovokatør, og inkluderer en islender med hellsangels-venner 6. land hvor snusing nylig gir bot og fengselsstraff 9. fiende; nemesis; mostander 10. ser ut som hytta til Kurt Nilsen 12. preposisjonsretning, og ikke på siden av vesten 14. å ha i minnet, og en ronse/disse 15. åttebeinet krus 18. høythengende samling av små pinner som kan soves i 21. lokasjon for oppevaring, og å anerkjennende beundre noe/noen (i presens) 22. bombefrukt 24. sikkert det innflyttere fra Oslo kaller bybanen i starten 26. litt neo og Aasen er dens rette far 27. nærmest mål etter målvakt, og en muret respons 28. en norsk regissør nylig avslørt på reddit for å like unge jenter

29. tresort-øy 32. sprøtt britisk salt 33. akvarium for edderkopper og slanger 34. si det to ganger, så åpner kanskje Ali Babas port seg 36. eufemisme for promp, og løpende luft 37. fugl, og ikke mege 38. ikke natten, og Selbekks lekeplass 39. kan være av typen genetalia, Razer eller Mikke 41. den ate delen av menneskets bakside, nei helst ikke bruk kritt på den 42. lang torturkrakk 43. å ta et bilde, og ngerperkusjon 46. Ungarns nasjonalkonservative og tidligere leder 48. konichiwa (ツ) 49. juridisk ammespyttende berg 50. en Joachim, og en von 51. alle de nynorske fjellene i Bergen, og bergensk bydel

28 stoff

april 2026

rekreasjonsstoff

som bokstav s ut

loddrett 1. den etterlengtede tiden etter eksamener i vårsemesteret 2. uhyrea, og fin plante som finnes i mange hjem 3. selve kaken inni en bløtkake 4. en tidligere problematisk(?) youtubekanal, og betegnelse på en gruppe menn 7. en lite permanent måte å holde ark sammen på 8. pustende håndholdt piano eventuelt med knapper 11. idiot, og et lojalitetsbasert kundeprogram uten f pluss p 12. sylinder med søt og brun laktose 13. både en krimforfatter, og selve lederen for alle norske forfattere 16. predestinert og forhåndsbestemt 17. vanligvis med tre, og av typen pariser, fiske, muse 19. her putter du lommetørklet om du er fin på det 20. en kleptoman type kråke 23. planten du i skogen først tror er blåbær før du blir skuffa 25. han på forrige tohundrelapp som fant opp norsk hydro og terellaen 28. underlag for religiøse regnestykker 30. popdronningen, og ikke hore, men 31. synonym for bar pluss basilikum uten basi 35. av typen blære, sag, gris og sau, og hører sammen med ting 40. ristet spyd, og å riste pære 44. digg fisk i en liten bukt, og bergensk bydel 45. øverste oljesjef, og siste del av hippieøya i Oslofjorden 47. turistelsket bar i Tromsø, og det luftbårne missilet

april 2026

stoff 29

k u lt u r st o f f

kulturell førstehjelp Solen titter stadig fram, og D-vitaminmangelen er på retrett.

Kulturmanglene er det heldigvis mulig å rette opp i selv.

Tekst: Anna Blikom Vollan

KONSERTER Villskudd // Victoria Café og Pub, 24. april Villskudd slapp nylig sitt tredje album, Ingenting er forgjeves, og ­returnerer omsider til Bergen, hvor de denne gang spiller på viccen. Ta turen for å oppleve «norsk råkkenroll om livet, døden og kjærligheten etc.», som ­ ­bandet selv beskriver det. Mathias Langeland og band stiller som support.

EarthBall // Landmark, 29. april Rykker det fortsatt i råkkefoten, bør du sjekke ut Playdate, et b ­ ookingkonsept for improvisert musikk, som har månedlige konserter på Landmark. Denne måneden er det canadiske EarthBall som står for tur – her blir det ­psykedelisk frijazz, improvisasjon og post-pønk for en hundrelapp.

ALBUM før og nå av Rektor For de som foretrekker hodetelefoner over konsert, har Rektor sluppet det etterlengtede nye albumet før og nå, skrevet med små bokstaver så klart.

Enmannsbandet fra Gudbrandsdalen presenterer nok en gang storartet ­fjell-emo. Låtene svinger mellom tenåringsangst og sliten apati, iblandet noen etterlengtede våryre toner.

Jazzbombe av Folk & Røvere Folk & Røvere står også opp fra vinterdvalen for å feire 30-årsjubileum, og er i den anledning ute med det nye albumet Jazzbombe. Her får vi en god blanding av nye låter og innspillinger av gamle sanger, som «Hengekøye» og «Karma». I den første låta «Farvel, november» lyder det: «Hei endorfiner, hei dopamin. Farvel november, jeg blir aldri din», hvor stemningen settes for et nytt og gammelt, godt og blandet, våralbum.

UTSTILLING KUNST · HÅND · VERK // Permanenten Kode åpnet 11. april den nye utstillingen KUNST·HÅND·VERK på Permanenten. Utstillingen utforsker mer enn 100 håndlagde arbeider – alt fra store installasjoner til små og detaljrike kunstverk. Det er også verdt å merke seg at Kode tilbyr årsmedlemskap for de under 30 år til 350 kroner.

FILM Thelma & Louise // Bergen Offentlige Bibliotek, 4. mai Bergen Offentlige Bibliotek runder av programmet for mandagsfilmen med visning av den fabelaktige krimklassikeren Thelma & Louise. Det foregår 4. mai klokken 14 og 18 i Auditoriet på hovedbiblioteket, og er helt gratis!

Magnolia // Cinemateket, 10. mai En knapp uke senere viser Cinemateket den forbløffende Magnolia, under taggen «kjempelange filmer». Klokken 16 snurres den tre timer og åtte minutter lange filmen i gang. Om ønskelig, kan du varme opp med å høre Aimee Manns briljante Magnolia-album på forhånd.

YMSE Jungelfest, 23. april Jungelfest går av stabelen 23. april for tiende gang. I to dager fylles byens barer og scener med DJ-sett, konserter, foredrag og mat. Her kan du få med deg napolitansk disko, bergensk-ghanesisk afro-tekno, norsk-brasiliansk samba, fersk jazz fra London – og mer!

Klesbytting og loppemarked, 25. april Trenger klesskapet et hamskifte, arrangerer KMD klesbyttemarked på ­studentbaren sin Formbar, fra klokken 12 til 16. Her kan du ta med deg klær som ikke brukes, og bytte dem i nye. For de viderekomne, er det mulig å ta bybanen tre kvarter fra sentrum til Skjold skole, som arrangerer et stort loppemarked samme helg. Det er åpent 25. og 26. april fra klokken 10 til 16 og 11 til 15.

Slippfest for Svartediket, 5. mai Trenger de nye loppene en luftetur, kan du ta turen til Boksalongen på Litteraturhuset. Der arrangeres det slippfest for Mats Tjønum Alfsens debut, diktsamlingen Svartediket. Fra klokken 19 blir det høytlesning fra den nye utgivelsen, samt opplesninger fra åtte andre forfattere.

Nafeer – en dag for Sudan, 26. mai 26. mai arrangerer en gjeng studenter en stor innsamling i Sandviken, til inntekt for det lokale, frivillige nettverket Emergency Response Rooms i Sudan. Fra klokken 16 blir ettermiddagen fylt med fotball, marked, appeller, mat, konsert og DJ. Eksakt sted publiseres senere i Facebook-arrangementet.

Av Emilia Valentina Bakke Ellingsund

30 stoff

april 2026

rekreasjonsstoff

frivillig kviss Undertegnede er i overkant glad i frivilligheten, så her kommer en kviss som du kan ta helt frivillig!

Robert Mueller

1944-2026 Av Stoff er du kommet, til Stoff skal du bli, av Stoff skal du igjen oppstå.

Tekst Aurora Fykse Illustrasjon Casper Sørestrand

Fredag 20. mars døde tidligere FBI-direktør Robert Mueller, 81 år gammel. Med unntak av J. Edgar Hoover holdt han posisjonen lenger enn noen andre, fra 2001 til 2013. Mens han til å begynne med satte kjepper i hjulene for Bushadministrasjonens Terrorist Surveillance Program, forsvarte han senere overvåkning av befolkningen, overbevist om at slike programmer ville ha avverget 9/11. Dette samtidig som han arbeidet iherdig for å straffe Edward Snowden for hans lekkasjer, noe som blottlegger den amerikanske politikkens dobbeltmoral – staten kan, gjennom alle mulige midler (også de som bryter med grunnloven!) sikre informasjon om dens innbyggere, men om «the little man» (Snowden) avslører lovbrudd gjort av staten, bør han jaktes ned og møte sin straff.

1. Dugnad kommer fra gammel-norsk dugnaðr, men hva betyr det egentlig?

2. Hva står forkortelsen FAU for?

3. Henri Dunant sto bak stiftelsen av Røde Kors, og var den første som mottok Nobels fredspris i 1901. Hvilket slag i 1859 var årsaken til at Røde Kors ble stiftet?

Mueller er en arketypisk amerikansk maktperson man aldri ville tro man skulle savne. Han faller innunder samme kategori som Obama, deres mest velformulerte mann, som tilsynelatende ikke var drevet av ren egoisme, men som likevel i gjennomsnitt slapp en bombe på utenlandsk jord hver time i løpet av hans åtte år i det ovale kontor, hvorav noen av droneangrepene drepte utelukkende sivile (søk f.eks på 2013 Radda airstrike).

De representerer amerikaneren som mister all proporsjonalitet i sitt ønske om å fremme amerikanske interesser.

4. Fullfør Aristoteles drøfting om viljesfrihet: «hvis ikke viljen er fri, kan ikke …»

5. Aristoteles forlangte også at en «frivillig» handling skal oppfylle to vilkår, hvilke?

6. Noen som har fri vilje, iallfall til yrkesvalg, er Bashar al-Assad. Hvilket yrke har han, når han ikke er President i Syria?

Mueller er også mannen bak «The Mueller Report», som undersøkte Trump-kampanjens mulige lovbrudd under valgkampen i 2016, en siste bragd før han i 2021 ble diagnostisert med Parkinson. Da den rett nok aldrende mannen kreperte, publiserte Trump følgende på Truth Social: «Good, I’m glad he’s dead». Hvil i fred, Mueller. Vi kommer til å savne tiden da USAs umenneskelighet i det minste var forutsigbar.

7. Noen som ikke har fri vilje er fengselsinnsatte. Hva er den nye kriminelle lavalderen

Tekst Mikkel Grimstad Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø

som den svenske regjeringen foreslår å innføre?

8. Nå nærmer sommeren seg, og det er tid for å sette av tiden for å være frivillig på festival for å få billetter.

Hvor finner disse festivalene sted? Malakoff, Riddu Riddu, Måkeskrik.

9. Dersom man har fri vilje, er noe man kan gjøre å spise appelsin i dusjen. Hva er det man stikker i appelsinen for å lage en adventskalender?

10. Leonard Cohen synger om Suzanne som mater deg appelsiner fra Kina, hva annet mater hun deg?

11. La oss komme tilbake til temaet, og avslutte på et fint sted. Hvor mange årsverk tilsvarer den frivillige arbeidsinnsatsen (2020)?

Slingringsmonn på 5000.

12. Hvor mange prosent av befolkningen (over 15 år) gjorde frivillig arbeid i løpet av 2024? Nærmeste ti-prosent er greit.

VIKTIG

Streik da

Hells Angels avkrefter vennskap med Mimir

Trommerabalder på stadion

Hegseth (han i USA altså) siterte Pulp Fiction-bibelvers i god tro om Guds ord Isalill Kolpus ferdig i Nytt på Nytt

Studvest søker redaktører Rommet har sluppet avis om Rommet

Mimir har venner i Hells Angels

UVIKTIG Et minutts stillhet og en skål for fargedamen april 2026

5-10: Du har fri vilje til å lese deg litt opp.

OVERRASKENDE

IKKE OVERRASKENDE

Norsk bibliotektransport er gått konkurs

10-12: Dugnadsånden din er på topp! Måtte flotte damer mate deg appelsiner i all evighet.

Fasit: 1. «Hjelp, støtte», 2. Foreldrenes arbeidsutvalg, 3. Slaget ved Solferino, 4. «… mennesket holdes ansvarlig for sine handlinger», 5.

Motivet må ligge hos den handlende selv, og den handlende må være seg bevisst det mål handlingen retter seg mot, 6. Øyelege, 7. 13 år, 8.

Malakoff i Nordfjordeid, Riddu Riddu i Manndalen (Kåfjord kommune) og Måkeskirk i Kristiansand (jaja, her skal du få ett poeng for hvert riktige svar), 9. Nellik , 10. Te, 11. 142 000 årsverk, 12. 61%, og vi er tilbake på samme nivå som før pandemien<3

Statsraaden har kommet hem!

0-5: Tenkte du på Free Willy? Nei, det var fri vilje din løk!

Orbán tapte valget, på tross av J. D Vance-støtte

stoff 31

STOFF Idé Andreas Moldung Illustrasjon Casper Sørestrand