#68

BERGEN

•

F E B R U A R 2024

•

N R 68

•

Å R GA N G 10

VERDEN VERDEN GJENNOM GJENNOM DUM TELEFON TELEFON DUM RANDI ROSENQVIST

•

A K A D E M I S K B O I KOT T

•

Å E L S K E B E TO N G

•

L I V S FA R L I G G R AV E J O U R N A L I S T I K K

VIL DU VÆRE MED I ?

Vi søker:

Grafikere Journalister Fotografer Økonomiansvarlig Some-ansvarlig Send en søknad til

red@stoffmagasin.no

Søknadsfrist 01. mars

INNHOLDSSTOFF

4

LEDER

5

TRE KULE

6

BAMPARABAM, VI VAR PÅ JUNGELFEST

9

AKADEMISK BOIKOTT AV ISRAEL

12

GRAVEJOURNALIST FRA EL SALVADOR

14

EN KJÆRLIGHETSERKLÆRING TIL BETONG

17

FOTOSTOFF: EMIL HILDEBRANDT

22

RETTSPSYKIATER RANDI ROSENQ VIST

26

JEG DITCHET IPHONEN MIN

29

SLØRET

30

BARNESKOLEREUNION

32

KULTURELL FØRSTEHJELP

33

KVISS FOR DE MED TISS

34

SE OG HØR HER OG NÅ

35

SIDEN SIST

6

29

22

34

14 ansvarlig redaktør

Borghild Rangnes Homlong

samfunnsredaktør

Marie Gjøsund Kleppen

kulturredaktør

Sunniva Myklebust Asbjørnsen

fotoredaktør

Max Weiby

nettredaktør

Elise Skjekkeland

illustrasjonsansvarlig grafisk ansvarlig some-ansvarlig redaksjonen

Søkes!

Josefine Baghestan Press Søkes!

Astri Nyaas, Fay Arenz-Hansen, Elise Skjekkeland, Hauk Fevang, Hermann Stange Jenssen, Kamilla Ellingsen, Mari Evjen, Marie Gjøsund Kleppen, Ole Erdal Ones, Sunniva Myklebust Asbjørnsen, Åse Stefansen, Max Weiby, Hallvard Hegland Øvstebø, Hedda Nord Meland, Audun Aass Roseth, Nike Sager

foto Benjamin Wittemann, Gabriela

Guzmán Leifsen, Nina Stamnes Søylan, Thea Victoria Mendez Okkelmo

grafikere Anna Bjørn Viderø, Haruna Inagaki, Tomine Rønningen Haug, Marie Leonie Reike

illustratører Haruna Inagaki, Inga Hestholm Rohde, Kaïs Chaouch, Maria Hanset Demdal, Sigrid Hole, Tirill Tiller

daglig leder Mari Evjen styreleder Søkes! publiseringsdato 20.02.2024 trykkedato 19.02.2024 forside Åse Stefansen

LEDERSTOFF

SKAVLANS TAFATTE BÆREKRAFTPROSJEKT Du fikk kanskje ikke med deg at det var Vixen Awards forrige uke. Det burde du ikke heller, nyhetsloopen er for kort og konsentrasjonsevnen for lav til å komme seg gjennom all elendighet i utgangspunktet. Likevel: Noe informasjon drypper da ned på oss ufrivillig, og i år ble det at prisen for Årets Influencer Bærekraft (en mer tullete tittel skal du leite lenge etter) gikk til Tise-frontfigur og syprofil Jenny Skavlan.

Denne prisen burde interessere nøyaktig null mennesker.

Det er bare at overkonsumet er i ferd med å ta knekken på oss, og det er på tide å diskutere om det Jenny Skavlan bedriver, faktisk er bærekraft.

Misforstå meg rett: Gjenbruk av klær burde vært en hjertesak for alle og enhver, ikke bare som en artig utfordring på stilfronten, men også som et politisk prinsipp. Ingen klær burde kjøpes nye; det er produsert nok. Problemet er at den ideen om bærekraft som Jenny Skavlan fronter, er en kapitalisering av bruktmarkedet.

Selv om det utvilsomt er best å handle brukt om det først skal handles, er likevel Skavlan med på å opprettholde en forventning om konstant utskifting av egen garderobe, som igjen bidrar til å opprettholde et økt konsum.

I et samfunn der nøkkelen til å redusere overforbruk ligger i avvenning fra konstant garderobeøkning, blir også ønsket om nye bruktplagg på ett vis katalysator for behovet for nye plagg generelt. Det mest bærekraftige du gjør er tross alt å redusere innkjøpene dine og passe på tingene du allerede har.

Selv om Jenny Skavlan brander selskapet hun selv fronter, Tise, som et grønnere alternativ, skal du ikke se bort ifra at pengene dine kun går til å finansiere selgerens ønske om å bytte ut sin gamle garderobe med det nyeste hotte. Når Tise også åpner opp for salg av egne, nyproduserte produkter, for ikke å snakke om Skavlans egen smykkekolleksjon (som også er nyprodusert), faller hele prosjektet litt i fisk. Vi trenger nødig å oppfordres videre til å stadig jage dopaminrushet av å få noe nytt.

kurat hennes kropp, sy dem om og inn til det ugjenkjennelige, og deretter presentere prosjektet som at hun nå har «reddet» plagget fra dynga, faller hele bærekraftsprosjektet fra. I tillegg bidrar det til en usunn demonisering av plagg laget for større kropper enn hennes egen, som er det siste vi trenger i den kroppsfikserte, tynnhetsstandardiserte klesjungelen vi allerede befinner oss i.

Om også bruktmarkedet skal rette seg etter de samme prinsippene, er vi helt på bærtur.

At de som allerede sliter med å navigere i en standardisert klesindustri skal bli fratatt de knappe tilgjengelige bruktalternativene ødelagt av Jenny Skavlan med en stoffsaks som skal gjøre en høyst fungerende kjole om til et snertent lite sett, blir for dumt.

Det er selvfølgelig ikke sånn at det å lære folk å tilpasse klær til egen kropp er en uting. Å styrke folks syferdigheter kan absolutt bidra til at i utgangspunktet avdankede klær kan få et nytt liv. Problemet er at de plaggene Skavlan “reparerer”, som regel er brukbare.

For eksempel har hun laget videoer hvor hun viser hvordan du kan “redesigne” en saueskinnskåpe med hull i til en bunke saueskinnsåler. Hvordan kan noen med litt fornuft i hodet forsvare at det er bærekraft? Er det ikke nettopp det å fikse det hullet som burde være Skavlans prosjekt? Eller, og dette er jo å foreslå noe helt sykt, men du kunne jo bare ha brukt en jakke med et lite hull nederst. I tillegg er ofte det plaggene redesignes til, basert på mikrotrender som kommer til å forsvinne ut av loopen om kort tid. Men hey, har en søm røket i nordlandsbunaden din, sier du? Gjør den om til korsett, da vel! Det er jo trendy med y2k nå.

Gjenbruk er viktig, og influensere som Skavlan kan utvilsomt bidra til et økt fokus på det. Da er det ekstra synd at hun fronter et så lite bærekraftig prosjekt.

Når Skavlan i tillegg har bygd en gjenbruksprofil basert på å finne helt fungerende klesplagg som ikke passer ak-

Borghild Rangnes Homlong ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

04 STOFF

FEBRUAR 2024

K O M M E N TA R S T O F F

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Gunnstein Akselberg Lingvist og professor emeritus Foto: UiB

Hilde Rød-Larsen Forfatter Foto: Adrian Nielsen

Marit Eikemo Forfattar Foto: Agnete Brun

Kva bør ein gjera?

For det første: Bruk masse tid på ingenting, på å la hjernen flakse fritt, på å kope, på å dagdrømme. For det andre: Finn ut, når det passer seg sånn, om dagdrømmene kanskje kan fortelle deg noe om hva du egentlig ønsker deg, i stedet for det du – eller andre – syns du bør ønske deg. Hva gir deg ekte ro i sinnet? Hva skal til for at du får den berusende følelsen av å være i bevegelse, av å forvandles? For det tredje: Husk at det ikke bare er du som syns det er vanskelig å være et menneske i verden – vis ømhet for andres mer eller mindre forståelige forsøk på å finne ut av hvordan de skal være det.

Ver ein som ser annleis på det, som ser stort på det, og som av og til spør: Kanskje er det tvert imot?

Du skal tru på deg sjølv og la deg styra minst mogeleg av andre. Det er alltid nokon som vil styra deg, som vil bestemma over deg og som vil fortelja deg kva du skal meina, kva du skal tru, kva du skal gjera, kva du skal velja og kor livet ditt skal sjå ut. Slike styringsmekanismar finst over alt – mellom anna i sosiale samanhengar, i materielle samanhengar, i yrkessamanhengar og i faglege og utdanningssamanhengar. Og desse styringsmekanismane har ofte med makttilhøve å gjera.

Som student er det viktig at du får eit djupt innsyn i smale særfaglege tilhøve, og at du får eit breitt oversyn over dei faglege landskapa som du navigerer i. Det er lett å mista det faglege gangsynet i val mellom ulike særfaglege paradigme, som ofte vert opphøgd til å vera dén gyldige måten til å få sikker vitskapleg kunnskap, innsikt og fasitsvar. For å få allmenn innsikt i menneskelege og medmenneskelege tilhøve, er skjønnlitteraturen ofte ein nyttig innfallsport. Så difor bør du lesa. Mykje. Sakprosabøker og skjønnlitterære bøker. Ei brei vifte av begge. Hugs at alle fagfelt og vitskapar er like viktige for å få innsikt og kunnskap om det levande livet.

FEBRUAR 2024

Brennhett ekstratips, som er forbundet med alle de ovenstående punktene: Les sosiologen Hartmut Rosa! Og merk hans ord: «Når noe virkelig beveger oss, kan vi aldri på forhånd vite hva som vil bli følgene av dette.»

Les den skjønnlitterære debuten til Line Breidablikk, Heime aleine, om ein hovudperson som ikkje klarer å få dagane til å bli ulike, som går på kryss og tvers i gatene der ho bur og «alt er liksom linjer, men kjennest som ein stabel, nei som ein haug, ein haug av tid og ting og kor i alle dagar skal eg gjere av det».

Ho viser kor stor verda er i det lille, og utan å forenkle livet, skriv ho til dømes fram Majorstuakrysset, kvardagane, det som vi ofte hastar forbi, som sjølve livet. Det handlar om å ha store opplevingar gjennom å ganske enkelt vere tilstade i verda, om å sjå folk og liva dei lever med openheit og ømheit.

Og for Guds skyld: Organiser deg i studietida! For grunnleggjande arbeidserfaring, inspirerande fellesskap og livslange vennskap.

STOFF 05

K U LT U R S T O F F

STOFFS JUNGELTEST

Jungelen ga semesteret en pangstart, og to ærbødige journalister fra Stoff fikk i oppgave å anmelde. Nå skulle det seriøse journalist-antrekket på: Skjorte og slips med en frekk liten penn bak øret.

Tekst Nike Sager og Sunniva Asbjørnsen Foto Max Weiby

STOFF STOFF 14 6

FEBRUAR 2024

K U LT U R S T O F F

Årets Jungelfest var festivalen for eventyrlystne og nysgjerrige mennesker. Du trengte ikke være musikkekspert for å ta del i jungelens nytelser, her var din eneste oppgave å kose deg. Festivalen tok over hele Bergen og benyttet seg av flere av byens heteste kulturarenaer, der de kunne tilby DJs, workshops og konserter. Arrangørene inviterte oss inn på en festival med musikk fra alle verdenshjørner, og vi danset oss entusiastisk på plass.

Best på booking På fredagen imponerte arrangørene med å være de første i Skandinavia til å skilte med Stella & the Longos.

Musikken deres var en blanding av zouk og boogie som ga et unikt og deilig uttrykk. Publikum danset til den synkoperte reaggae-rytmen og vi kan innrømme at vi mistet oss selv i den forførende vokalen. Rytmisk, fengende, funky, groovy, og leken er bare noen av adjektivene som kan beskrive den herlige musikken. Noe ved den underliggende beaten transporterte oss til en karibisk øy – et deilig avbrekk fra det voldsomme bergensregnet utenfor – samtidig som det var fritt fram for å «shake your groove thing».

Cornerteateret ble fylt med en

FEBRUAR 2024

fløyelsmyk funk med nok rytme og groove til at selv sarte sjeler følte for en triumferende tango. For å gi deg et lydbilde: Rytmen lå på bapparappara, der vokalen lå oppå som ladidadeda ladidadeda, blandet med noe tchitchitchi og duuuuriduuuuduuuriduuu i bakgrunnen. Bandet presterte også med vill koreografi.

Flere uttrykte genuin glede, og en tilfeldig beundrer sa om bandet: «Tenk å komme til Norge og få

betraktelig. Dette var kanskje uunngåelig fordi kveldens høydepunkt allerede var nådd, og det var nok lurest å dra hjem og lade opp til neste dag. Likevel var det en god anledning til å mingle, få seg en siste øl og snakke om de musikalske innslagene.

På lørdagen tok Tschiss Lopes scenen fatt, han også for første gang i Skandinavia, som siden artistslipp

«DET BLE DANSET, ORMEN BLE UTFØRT OG RYTMEEGG BLE DELT UT AV EN DELTAKER OG RISTET PÅ LIKE ENTUSIASTISK SOM ALLE RUMPENE.»

sånn her respons!». Det ble danset, ormen ble utført og rytmeegg ble delt ut av en deltaker og ristet på like entusiastisk som alle rumpene.

Stemningen var på topp.

Da bandet gikk av skulle festen fortsette, men da falt energien

ble hvisket og tisket om som en legende fra Kapp Verde, og NMGs Girson sin onkel. Som tidligere sjømann har Lopes reist verden rundt, men vendte i anledning Jungelfest skuten mot Bergen, og tok med seg både Gaita (trekkspill) og Ferrinho (perkusjon). Lopes har blitt mottatt

i Europa med brask og bram, og Bergen kan nå føye seg til denne listen.

Cornerteateret passet godt til konsertene med masse plass til å danse Funaná (en musikk- og dansestil fra Kapp Verde), og et eget rom for å få seg forfriskninger og snakke med kjente, kjære og nye mennesker. Hvis noe skal utsettes på Cornerteateret var det at det pilsen kostet …MASSE. Generelt var ikke Jungelfest snill mot lommeboken, og man kunne risikere å avslutte helgen relativt skrapt.

Vi synes forøvrig at det var et hån mot studenter å sette studentprisen 20 kroner billigere enn de vanlige billettene, og disse ble også raskt utsolgt.

TO ETASJER?!

Etterfesten på lørdagen står igjen som et av høydepunktene fra arrangementet. En av de tingene som virkelig fikk det til å KLIKKE for folk var at Landmark kunne by på ikke én, men TO etasjer. Vi fikk høre kvelden før: «Dere må seriøst komme på etterfesten på Landmark i morgen, de skal ha TO etasjer!».

Say less, sa nå vi. Det viste seg at de TO etasjene på Landmark absolutt levde opp til de skyhøye

STOFF 7 15 STOFF

K U LT U R S T O F F

«– DERE MÅ SERIØST KOMME PÅ ETTERFESTEN PÅ LANDMARK I MORGEN, DE SKAL HA TO ETASJER!»

forventningene. Begge hadde sitt eget uttrykk, og lagde en dynamisk opplevelse som gjorde at man aldri gikk lei.

DJ-ene på Landmark imponerte, og de utførte sitt eneste mål: å få folk til å danse og kose seg. Hver DJ var en godbit som til sammen lagde en herlig konfekteske med forskjellige og unike smaker. Blant mylderet av godis og andre herligheter kunne etterfesten by på zouk, afro-boogie, arabisk funk, punjabi garage, amapiano og baile funk. For et koldtbord! Gikk man lei av én DJ, eller hvis punjabi garage ikke fenget, kunne man prøve lykken i den andre av de TO etasjene.

Kø i køen Køen inn til selve Landmark var lang, og kom man ikke tidlig nok, kunne man ende opp med å stå i kø

10 14 8 STOFF

i opptil halvannen time, eller ikke komme inn i det hele tatt. Kjipt for dem det gjaldt, men det sier også noe om hvor stor suksess Jungelfest var. Den sømløse og lekne byttingen mellom oppe og nede ble også dessverre brutt av kø for å komme opp.

Vi må innrømme at det er ballsy av Jungelfest å arrangere etterfest med kø inne i en kø. Og når toalettene ble holdt avskåret for offentligheten i andre etasje, fristet det mektig å gjøre sitt fornødne ut av vinduet. Dette som en finger til dårlig planlegging og andre begrensende normer på et dansegulv (her hadde Jungelfest størst baller, og undertegnedes innovertiss gjorde vindutissing vanskelig). Tissetrengtheten ble forsterket av at det også var en liten bar oppe.

Digg med øl da.

Til tross for at andreetasjen fikk et VIP-preg, må ikke dette forvirres

med at førsteetasjen var av dårligere rang. Her flekket man bunda til noe så retro som to DJs som spant plater.

Vi ble fascinert og nostalgiske over teknikken som kanskje snart kun blir fortalt om som mytiske kunster på folkemunne. Typ riicka-riicka flip it down and reverse it Missy Elliot style.

Om vi skal pirke enda litt mer var det gjeve dansegulvet oppe så klissete at man sto som en gjeng fluer i en klisterfelle. Det vi først syntes var høyden av ironi – en lapp der det sto «slippery floor» – viste seg etter hvert å være en reell advarsel.

På gulvet var det nemlig noen minefelt av glatte områder, som blant annet førte til at et tilfeldig offer ble liggende langstrakt etter en heftig sklitakling fra en annen. Landmark burde kanskje vurdere om de kan finne en eller annen løsning til neste

gang. For eksempel kan de kanskje anbefale brodder?

Alt i alt kan vi likevel fastslå at Jungelfest til sammen var en herlig opplevelse fylt av glede, dans, samhold og moro. Jungelen har igjen vist at de er best på booking, og introduserer band og artister som allerede har tatt plass i flere Spotify-lister, også nå i Bergen. Festivalscenene har vist seg som en perfekt arbeidsplass for musikere, og Bergen som en ny navle for reggae, boogie, og funk.

De kan gjerne fikse festivalpass, og la studentene få nyte alle mulige seanser av musikalske innslag uten å måtte skrape sammen restene av den lusne bankkontoen. Halloi! Ta det som et kompliment, vi vil ha mer!

FEBRUAR 2024

K U LT U R S T O F F

EN KJÆRLIGHETSÆRKLERING TIL BETONGEN Vi river og bygger, som regel i betong. Det er fint med noe forutsigbart i denne flyktige tilværelsen.

Tekst Elise Skjekkeland

Foto: : Samuel Sjøen (mørkerom)

Sviende øyne og brennende tårekanaler. Jeg blunder mens små støvpartikler stormer mot meg. Jeg gnir panisk hendene mot ansiktet, og kjenner at fingrene blir bløte.

Med mysende øyne ser jeg opp mot ødeleggelsen som foregår rett forut.

Kommer tårene fra støvet i lufta, utløst av gravemaskinens kraftige tak? Er det dette som er melankoli?

Sentralbadet ble nylig revet. En mørk kveld den 28. november 2023 sto jeg og mine kompanjonger foran bygget, alle ikledd en sjokkert mine. Det var forsåvidt også en fuktig yrende kveld, men det er kanskje ikke nødvendig å presisere.

FEBRUAR 2024

Du bor vel her du òg. Men der sto vi iført alt annet enn en regnjakke og søkte en litt rimeligere pils. Det vi derimot fant var en tragedie. Et bygg jeg hadde passert i flere år, som nå hadde møtt sin skjebne.

Nei, skjebne forutsetter at dette var en «long time coming». Et bygg og anlegg som ved åpningen i 1960 ble betegnet som Norges flotteste bad. Herregud, det må ha vært stor suksess, fordi samme år tok Norges

«DET VI TRENGER ER BETONG GJORT RIKTIG. RU MED LANGE FLATER. KRAFTIG OG KANTETE PÅ EN SEXY MÅTE. »

første bowlinghall form i underetasjen. Den aller første! Og folk sier at Bergen ikke er en kulturby?

Nå vet jeg at entusiasmen for bowling kanskje har avtatt noe, men i 1960 var det åpenbart ganske fett.

Fett nok til at tigerstaden gikk lei av å ta Bergensbanen frem og tilbake for å kaste noen straights, spares, og den der greia der kjeglene står så langt fra hverandre, og andre ord man bruker i bowling. Dette var og til tross for datidens mangel på animerte kjegler på knitrende tv-er, som danset hver gang noen skjøt ned noe av verdi. Resultatet ble uansett at det ble bygget en egen

STOFF STOFF 915

K U LT U R S T O F F

« I MIN FRUSTRASJON VURDERER JEG Å MELDE MEG INN I NORSK BETONGFORENING, SOM SIDEN 1954 HAR ARBEIDET MED Å FREMME AKTUELLE BETONGPROBLEMSTILLINGER I NORGE. » bowlingbane i Oslo året etter.

Flyktige tanker drar meg overalt, men tilbake foran rivingen av sentralbadet drar jeg sporenstreks opp telefonen for å søke opp rivingen, i jakt på et svar. I et ampert søk håper jeg å finne en forferdelig tilfeldighet hvor gutta krutt i gravemaskinen hadde en dårlig dag på jobb og egentlig skulle rive nabobygget.

Plantegningene av byggets fremtid lyser derimot opp fra telefonen.

Tegningene tilsier at det skal bygges et kunstscenehus, med et nybygg på toppen av det eksisterende byggets nederste ramme. Et utstikkende fallostårn er også bevart, så det er bra at litt integritet følger med bygget videre. Jeg får senere høre at det vil bli kontorbygg for høystbydende.

I min frustrasjon vurderer jeg å melde meg inn i Norsk Betongforening,

som siden 1954 har arbeidet med å fremme aktuelle betongproblemstillinger i Norge.

Det må vel være flere som deler mitt engasjement og kjærlighet for disse grå bygningene? Jeg faller inn i et hull om betongens historie og oppbyggingen av denne duse substansen.

Det er ikke overraskende at betong er det mest utbredte byggematerialet i verden, men det sjokkerer meg at den forventede levetiden bare er 100 år.

Det er også dagens generasjons forventede levealder. 100 år er ikke svært bærekraftig, men det har kanskje ikke så mye å si. Ting går jo uansett til helvete. Palestina lider.

Den gamle kalde krigen har aldri vært varmere. For ikke å snakke om klimaet. Her kan du putte inn egne bekymringer. Dem er det nok av.

Tross dagens 100-årige betong,

finnes det noen pålitelige eldgamle betongbygg som står støtt selv den dag i dag. Det nesten to tusen år gamle tempelet Pantheon i Roma er et av dem som har tålt tidens tann.

Ikke bare er det godt bevart, men den kuppelformede strukturen forbauser fortsatt enhver som trer inn i det antikke byggverket. Guinness rekordbok verdsetter bygget i like stor grad som meg, og har gitt tempelet tittelen «verdens største ikke-forsterkede betongkuppel».

Uten forsterkning er det utrolig at det har tålt alle utfordringer som menneskets gang og moder jord har utsatt den for. Med den sirkulære åpningen i toppen har de ikke akkurat forsøkt å skjerme for været.

romerske byggetradisjonen?

Nyere forskning fant svaret; gammel romersk betong hadde selvreparerende evner, der den kjemiske sammensetningen selv bygger krystaller om det sprekker. Hvorfor har ikke da alle bygg siden fulgt den

Et langt liv da, det skal sies.

Dessverre forsvant den magiske betongoppskriften i Romerrikets kollaps. Jeg tenker ikke så ofte på Romerriket, men jeg undrer jo over hva slags flotte, bevarte bygninger vi kunne hatt stående. Hva slags nåtid hadde vi vært i dersom kunnskapen aldri hadde svunnet? Tenk om biblioteket i Alexandria aldri hadde falt.

Forskning på den romerske betongen resulterte i at den tapte oppskriften ble funnet, så endelig kan vi lage en ny Pantheon. Vi har muligheten til å lage noe som kan vare lengre enn et samfunn, men vi lager noe som kun varer et menneskeliv.

I litt eldre dager hadde telefoner, biler og bygg lengre holdbarhet, men i likhet med flere produkter i dag, produseres mye akkurat litt for

Foto: : Samuel Sjøen (mørkerom)

14 STOFF STOFF 10

FEBRUAR 2024

K U LT U R S T O F F

Foto: : Elias Aasprong (mørkerom)

dårlig. Denne planlagte foreldelsen gjør alt akkurat dårlig nok til at vi må kjøpe ny om ikke for lang tid, men ikke så dårlig at noen stiller kritiske spørsmål til produsenten. Før ble ting laget for å vare, men det tjener man ikke penger på.

Hvilket futuristisk bylandskap hadde vi møtt om det bare hadde blitt bygd med romersk betong siden starten av vår tidsregning? I mine drømmer ville alt sett ut som Stavanger svømmehall. Eller Mat-Nat, for å gi en referanse som treffer geografisk nærmere. Eller det gamle regjeringskvartalet i Oslo, Y-blokka, tegnet av den avdøde arkitekten Erling Viksjø. Kunsthistoriker Tommy Sørbø hevdet forøvrig å ha telepatisk kontakt med Viksjø fra den andre siden. Sørbøe meldte at den avdøde arkitekten sa at rivingen var greit, fordi det fulgte funksjonalitetens prinsipp: Uten målbar funksjonalitet, har ikke bygget lenger livets rett!

Jeg er helt uenig. Funksjonalitet og stil er ikke gjensidig utelukkende. Noe mister ikke sin funksjonalitet dersom det i seg selv kan fremkalle begeistring og furore i sin flotte og stilfulle egenarthet. Nei,

FEBRUAR 2024

tross slike utsagn har ikke engasjementet for betong, brutalisme og funksjonalisme gått dunken.

Y-blokka falt, men verket av Picasso ble tatt vare på. Spør du meg var hele bygget verneverdig. Det var opprinnelig planlagt å frede «modernismens gjennombrudd» i Norge, som var Y-blokkas tidligere tittel, men det ble vel bare et bygg til slutt – slik som vårt kjære Sentralbad.

lystbetont tilværelse.

Nei, muligens er det bare jeg som er fortryllet av betong. Det var kanskje derfor jeg gråt den mørke kvelden 28. november 2023 i søken på en rimeligere pils.

Bergen kommune erstatter kulturminnebygg med «signalbygg». Utseendet skal tyde videre til byggets hensikt. Akvariets nye bygg, Verdenshavsenter, på Dokken går under et slikt navn, men det sto vel ikke i noe beskrivelse at det skulle være heslig.

Det vi trenger er betong gjort riktig. Betong med karakter. Slik som Kalmarbygget, Sundtbygget og vårt kjære gamle Sentralbad. Ru med lange flater. Kraftig og kantete på en sexy måte.

Lite dilldall og overflødighet. Struktur som føles så permanent og trygg, at jeg føler meg ivaretatt i en flyktig fremmedgjort verden. Kontrasten til det tilhørende glasset ville jo fengslet enhver i en mer

STOFF 11 15 STOFF

SAMFUNNSSTOFF

Å OVERSETTE VOLD Oscar Martinez forteller Stoff om sine døde kilder og sitt arbeid som gravejournalist i El Salvador.

Tekst og Foto Thea Mendez Okkelmo

«HVIS MAN TROR MAN KAN REDDE NOEN SOM JOURNALIST, ER MAN I FEIL YRKE.»

«I dag møtte jeg en gutt som kommer til å bli drept».

Denne setningen skrev gravejournalist og forfatter Oscar Martinez i sin notatbok etter hans første møte med Rudi; et gjengmedlem som selv ikke visste om han var 14 eller 16 år gammel, og som hadde påskrevet seg en uoffisiell dødsdom. Han hadde bevitnet en politimassakre.

Historien om drapet på Rudi og de to brødrene hans er den røde tråden i den nylig oversatte boken De døde og journalisten, som Martinez var i Bergen for å presentere under Litfest.

I boken reflekterer han samtidig rundt journalistyrket og forteller mindre historier som i sum kan bidra til å forstå et så lovløst samfunn som det salvadoranske.

Liv uten muligheter El Salvador er et land preget av gjenger, korrupsjon og politivold.

Landets vei til å bli et av verdens voldeligste har røtter i den USA-støttede borgerkrigen på 80- og 90-tallet.

Gjengene oppsto blant salvadoranske flyktninger i Los Angeles, som da de ble deportert til et land hvis krigens arr ikke hadde grodd, spredte

12 STOFF

seg på landsbygda. Frem til for et par år siden kontrollerte de rivaliserende gjengene Mara Salvatrucha 13 og Barrio 18 flere områder i landet ved å kreve inn skatter og skape usynlige grenser som kunne være livsfarlige å tråkke over.

Ifølge Martinez blir man ikke gjengmedlem for penger, men for å få en annen rolle i samfunnet; å være noe, i et samfunn som ikke kan tilby andre muligheter. Han gjemte historien om Rudi i mange år fordi han ikke så nytten av å fortelle om noen uten håp, retning og muligheter.

Rudi er jo bare en av mange.

– Så innså jeg det interessante i det.

Noen ganger åpenbarer verden seg på den måten. Det er bare et grusomt og desperat liv, et produkt av det grusomme samfunnet vi bygger, forteller Martinez.

God tid og fiksjon Boken stiller flere spørsmål enn svar, og gransker hans virke som undersøkende journalist. Når stopper man? Endrer journalistikken noe?

Brydde han seg? Og kanskje viktigst: Hva forstår jeg?

– Utenlandske reportere kommer gjerne på «journalistisk safari», med en liste over hva de trenger. Alt fra «ansiktstatovering» til «liten jente i offerfamilie». Men de spør seg sjeldent: Hva forstår jeg?

Martinez forteller at utenforstående ikke skjønner hvor vanskelig det er å få slike kilder. Han og kollegaene i den dyptgående nettavisen El Faro (Fyrhuset) kan bruke flere år på én sak, for å få kilder i tale og forstå tilstrekkelig.

– Jeg er en innbygger av to verdener: Den voldelige, der jeg jobber og som jeg prøver å forstå, og den privilegerte, hvor jeg kan fortelle om det.

Jeg ser på meg selv som en oversetter av vold.

For å opprettholde båndene til «den voldelige verden» tilbringer han mye tid der, og understreker igjen at nok tid til observasjon er et premiss for å kunne forstå og formidle komplekse situasjoner.

– Jeg begynte karrieren i aviser som forsto journalistikk som å lage pizzaer, der noe skal produseres og leveres på en time. Hele den

journalistiske verden bygges nå for å nekte oss tid, så mitt råd til alle journalister er: Kjemp for tid.

– Hvordan formidler man slik vold på en måte som fanger hva det innebærer?

– Jeg tror at en måte er å bruke den latinamerikanske cronica-sjangeren, som tar i bruk alle fiksjonens verktøy for å skrive sakprosa. Slik kan jeg forvandle kildene mine til komplekse mennesker i komplekse situasjoner.

Ikke tegneseriefigurer, slik de ofte blir i den generelle pressen. Å møte sårbare kilder I boken skriver Martinez blant annet at kildene han møter nesten alltid er mennesker på bunnen av samfunnet, og sjeldent de med makt. De er gjerne ofre som kan ha mistet alle sine nærmeste, eller kilder som lever i boliger for vitnebeskyttelse eller andre gjemmesteder, uten andre å henvende seg til enn en journalist.

– Hva slags ansvar kjenner du på som journalist og som menneske i møte med kildene dine?

– Det er noe av det vanskeligste. Det FEBRUAR 2024

SAMFUNNSSTOFF

«SLIK JEG SER DET HAR VI JOURNALISTER TO VALG FREMOVER: EKSIL ELLER FENGSEL. JEG VET ENDA IKKE HVA JEG SKAL VELGE.»

eneste jeg kan gjøre er å være ærlig om at jeg skal fortelle historiene så godt som overhode mulig, selv om det tar flere år. Det er det jeg prøver å gjøre. Hvis noen tror at de kan redde noen som journalist, er de i feil yrke.

Likevel er det tilfeller han angrer på, selv om han tror det var det nødvendige for journalistikken.

Han forteller at han for eksempel angrer på å ha overbevist Consuelo til å snakke, en dame som bevitnet politimassakeren der sønnen hennes ble drept. Politimennene endte med å få gå fri i rettssaken hun vitnet, og begynte å true henne fra den avdøde sønnens mobil. Hun ble nødt til å leve i skjul. Martinez tror livet hennes hadde vært mindre miserabelt uten hans innblanding.

– Jeg har måttet akseptere at journalistikken har begrenset virkning i FEBRUAR 2024

et land med så høy grad av straffefrihet. Ting endrer seg aldri på den måten man ønsker. Det skjer alltid i mindre grad og i en annen rytme enn det man vil, sier han og fortsetter: – Jeg må likevel være en hindring for maktinnehaverne. Selv om denne hindringen til tider er liten.

«Verdens kuleste diktator» Siden Nayib Bukele ble president i 2019 har situasjonen i landet forandret seg drastisk. Etter at han i 2022 innførte unntakstilstand i landet som nå har vart i nesten to år, har Bukele klart å oppløse gjengene ved å fengsle rundt 70 000 påståtte gjengmedlemmer i rekordfart. Det har gjort ham enormt populær, til tross for kritikk for hans autoritære stil, beskyldninger om brudd på menneskerettighetene, og forholdene i de massive fengslene, som huser mellom 1.5 - 2% av befolkningen.

Den 4. februar ble Bukele, som i respons til kritikken har kalt seg selv «Verdens kuleste diktator», gjenvalgt som president i El Salvador.

Fra talerstolen skrøt han av at det var det høyeste vinnerresultatet for et demokratisk valg noensinne, til tross for at den salvadoranske grunnloven forbyr gjenvalg.

– For å bli gjenvalgt brøt presidenten 6 paragrafer i grunnloven. Med oppløsningen av gjengene kom samtidig oppløsningen av demokratiet.

El Faro har de siste årene blitt en av Bukeles fremste fiender, blant annet etter granskninger rundt presidentens forhandlinger med gjengene og uskyldige fengslede i forbindelse med massearrestasjonene.

oss ble overvåket med det israelske spionprogrammet Pegasus, og vi har blitt beskyldt for hvitvasking.

I 2023 så Martinez og kollegaene i El Faro seg nødt til å juridisk flytte avisen til Costa Rica, selv om journalistene blir i landet. Flere land i Mellom-Amerika har de samme utfordringene, og ifølge Martinez finnes det nesten ikke journalister igjen i nabolandet Nicaragua. Han virker sikker på at fremtiden med Bukele bare vil bli verre.

– Slik jeg ser det har de maktkritiske journalistene i landet vårt bare to valg fremover: Eksil eller fengsel.

Jeg vet enda ikke hva jeg skal velge.

– Vi har en president som har erklært krig mot journalistikken. Vi har ikke tilgang på informasjon, 22 av

STOFF 13

SAMFUNNSSTOFF

AKADEMISK BOIKOTT

≠

AKADEMISK FRIDOM? Studentar oppfordrar til akademisk boikott av israelske universitet.

Stoff spør nokre av utdanningsinstitusjonane i Bergen korleis dei stiller seg til det.

Tekst Mari Evjen Undset Foto Benjamin Wittemann

Fredag 2. februar blei det halde ein streik i regi av studentgruppa Aktivister for Palestina. Streiken, som både studentar og tilsette ved ulike utdanningsinstitusjonar i Bergen var til stades på, var ein måte å vise motstand mot samarbeid med israelske universitet, og å oppfordre til akademisk boikott gjennom å avslutte gjeldande utvekslingsavtaler. Om akademisk boikott er vegen å gå, er institusjonane riktignok ikkje einige om.

Boikott ligg langt framme i tankane når ein skal diskutere moglege verkemiddel mot eit statleg regime ein ynskjer å opponere mot. Det blei brukt av verdssamfunnet under apartheid-regimet i Sør-Afrika – med stort hell – og store delar av verda har i dag òg sanksjonert Russland. Som student kan boikott vere eit pressmiddel å ty til – som å ikkje møte opp på forelesning på grunn av ein demonstrasjon, droppe å kjøpe dei appelsinane frå det produksjonslandet, eller ta ein tur på Fløyen under Eurovision-finalen.

Som studentar ved ein utdanningsinstitusjon, blir vi, om vi likar

14 STOFF

det eller ei, ein slags representant for den bautaen vi har valt å utdanne oss ved. Framtida til studentar stør seg på at dei som utdannar dei held seg til visse prinsipp. Bautaen skal utdanne oss, og det kan for mange kjennast rettvist å stille visse krav til den.

Ahmed Omar, leiar for studentgruppa Aktivister for Palestina, meiner akademiske institusjonar som har menneskeverd og akademisk fridom som prinsipp, ikkje burde samarbeide med eit regime som blant anna fengslar palestinske studentar og akademikarar. Difor meiner han at boikott er løysinga. Vidare forklarar han kva det inneber.

Ahmed Omar Foto: Benjamin Wittemann

– At ein avsluttar samarbeid med institutt, på institusjonelt nivå, utan at det går utover enkeltmenneske.

Utdanningsinstitusjonane er ein aktiv deltakar i å kunne ta eit standpunkt og vise at dei ikkje støttar institusjonar som bidrar til brot på folkeretten.

FEBRUAR 2024

SAMFUNNSSTOFF

Boikott?

Både Fakultet for kunst, musikk og design ved UiB (KMD) og Bergen Arkitekthøgskole (BAS) har tidlegare hatt utvekslingsavtale med Bezalel Academy of Arts and Design i Jerusalem. Mot slutten av 2023 kom det fram at dette instituttet hadde tilbydd å reparere militæruniformar for det israelske militæret.

I januar i år kom det ut at både KMD og BAS hadde valt å seie opp samarbeidet med det israelske akademiet på bakgrunn av denne informasjonen.

Vi spurte Frode Thorsen, dekan ved KMD, om akademisk boikott hadde blitt diskutert i avgjerda.

– Hjå oss var det einigheit i leiinga om å sei opp avtala. På fakultetsnivå har vi dog ikkje diskutert generell boikott som verkemiddel.

Slik Thorsen ser det, må innføring av boikott utgreiast, vedtakast og innførast på institusjons- eller

sektornivå. Han legg til at rektor ved UiB har varsla om at det skal kome ei styresak om det.

Emma Nilsson, rektor ved Bergen Arkitekthøgskole, meiner det var viktig at dei tok stilling til spørsmålet om samarbeidet med Bezalel.

– Vi hadde eit rådsmøte der vi tok det opp. Då blei det diskutert kvifor det ikkje var ein akademisk boikott.

Vi hadde ei samtale om at det er viktig å oppretthalde dialog med folk vi ikkje er einige i. Det handlar òg om at vi kan ta imot personar som er marginaliserte, og gje dei kraft i eigenskapen av ei utdanning.

– Så dette er ikkje ein akademisk boikott?

– Nei. Det er ei avgjerd om å avslutte eit samarbeid med ein institusjon på grunn av den institusjonen sine handlingar i det som skjer no.

Frode Thoresen Foto: Bjarte Bjørkum

«FRAMTIDA TIL STUDENTAR STØR SEG PÅ AT DEI SOM UTDANNAR DEI HELD SEG TIL VISSE PRINSIPP.»

Ikkje avslutta samarbeid Aktivister for Palestina retta kritikken sin mot tre utdanningsinstitusjonar som har utvekslingsavtaler med israelske universitet, VID vitenskapelige høgskole, Noregs Handelshøgskole (NHH) og Det juridiske fakultet ved UiB. Ut ifrå nettsida til NHH, kunne det sjå ut til at avtala dei har hatt med Tel Aviv University hadde blitt avslutta. Rektor på NHH, Øystein Thøgersen, avklarar: – Nei, avtala med Tel Aviv University er ikkje avslutta. Men, som du har sett, avtala er «sovande» i den forstand at vi ikkje sender studentar til Israel i skuleåret 24/25. Dette skjer etter en vurdering av situasjonen i Israel – og er i tråd med myndigheitenes reiseråd. Vi har heller ingen studentar på utveksling i Israel inneverande akademiske år.

Det juridiske fakultet ved UiB har òg ei avtale med universitetet i Tel

Aviv, sjølv om dei no ikkje sender ut studentar frå UiB på grunn av tryggingssituasjonen i Israel. I ein e-post til Stoff forklarar dekan Karl Harald Søvig kvifor dei har valt å ikkje avslutte samarbeidet.

– Fakultetet har foreløpig ikkje ønskt å avslutte denne avtala sidan det i praksis vil vere det same som akademisk boikott.

Han legg til: – Situasjonen for sivile i Gaza er ufatteleg, og eg har all forståing for dei som tek til orde for boikott.

Samstundes er det gode argument mot boikott. Skal ein institusjon vedta noko slikt, må ein fyrst avgjere kva som skal vere terskelen.

Søvig meiner ein òg må diskutere om boikott skal gjelde alle akademiske institusjonar, eller berre institusjonar som kan identifiserast med myndigheitene i det aktuelle Karl Harald Søvig Foto: UiB

FEBRUAR 2024

STOFF 15

SAMFUNNSSTOFF

landet. Ein burde i så fall legge seg på ei konsekvent linje, påpeikar han.

– Om me boikottar institusjonar i Israel, må me også ta diskusjonen om institusjonar i andre land kor det skjer grove folkerettsbrot.

Bård Mæland, rektor ved VID vitenskapelige høgskole, seier at VID i utgangspunktet er skeptisk til å nytte akademisk boikott. Faglege relasjonar og samarbeid på tvers av landegrenser er avgjerande for å bidra til kritisk drøfting av statar sin overdrivne bruk av militær makt, meiner han.

Mæland meiner at ein boikott kan bidra til å skjerpe presset mot parten ein rettar boikotten mot, eller at den kan styrke ein intern kritikk mot den statlege maktbruken. Likevel kan det òg ha negative konsekvensar, hevdar han.

– Den kan også bidra til at akademisk samtale og meiningsutveksling blir polarisert slik at ein går i forsvarsposisjon og dermed ikkje får brynt standpunkt mot kvarandre.

Ein siste moglegheit er at boikotten ikkje fører til noko som helst hos den ein ønsker å ramme.

– Eg har tidlegare i karrieren arbeida mykje med militær etikk, også med kolleger frå Israel, og mi erfaring frå den tida er at ein ofte kunne finne dei skarpaste kritikarane til staters militære maktbruk i akademiske miljø innanfor dei same statane.

Bård Mæland Foto: VID

«NÅR EIN FØRST SNAKKAR OM UTVEKSLING, KVIFOR HAR EIN IKKJE UTVEKSLING TIL NORD-KOREA ELLER JEMEN?»

Symbolsk verdi Omar frå Aktivister for Palestina meiner boikott som symbolsk handling er like viktig som dei konsekvensane det kan ha i praksis.

– Rundt åtte millionar menneske har blitt drivne på flukt. Vi har ikkje gløymd dei, og vi ser lidingane deira. Kjensla av å føle seg høyrd vil vere med å forbetre ei framtidig fredshandling. Vi kan ikkje ignorere dei. Om ein legg nok press på slike institusjonar, kan ein kanskje roe ned situasjonen. Og palestinarane kan få ei betre framtid.

– Er ikkje utveksling eigentleg ein fin måte å bli kjend med andre menneske frå andre kulturar?

– Når ein først snakkar om utveksling, kvifor har ein ikkje utveksling til Nord-Korea eller Jemen? Det er ganske dobbeltmoralsk.

– Er akademisk boikott ein start på å få ein slutt på massedrapet?

– Det var akademia som tok oss ut av mørketida og det er akademia som tar oss med inn i framtida. Det skal føre oss mot fakta og det som er riktig, og med sunn fornuft kan vi få ei betre framtid. Derfor er det viktig at akademia tek ei stilling til spørsmålet.

•

•

•

Boikott har som formål å påverke til politisk, sosial og økonomisk endring gjennom ikkjevaldelege handlingar https://www.aaup.org/JAF4/ rethinking-academic-boycotts (Heins, 2013) Ifølge Palestinian Campaign for the Academic and Cultural Boycott of Israel (PACBI) sine retningsliner for akademisk boikott, kan ein boikott omfatte arrangement, aktivitetar og avtaler som involverer israelske utdanningsinstitusjonar Akademisk og kulturell boikott handlar ikkje om den enkelte kunstnar eller akademikar ut frå nasjonalitet eller tro, eller om innhaldet i kunstverk eller vitskapeleg arbeid, men om å setje søkeljos på institusjonane sine band til staten Israel. (Palestinakomiteen)

‒ Det spørst kva som meinast med kultur. Er det ein kultur som undertrykker menneske og er rasistisk? Er det det vi ønsker å støtte her i verda? Ønsker vi å oppmuntre til det?

16 STOFF

FEBRUAR 2024

FOTOSTOFF

ABSURDE PORTRETTER. Tekst Max Weiby Foto Emil W. Hildebrand

FEBRUAR 2024

Emil Hildebrand er en 25 år gammel fotograf som holder til i Wien. Utenom forelesninger i statsvitenskap tilbringer han som oftest tiden på atelieret han deler med venner, hvor han har bygget opp et lite studio.

STOFF 17

FOTOSTOFF

– Noen ganger føler jeg meg mer som student, andre ganger mer som fotograf, sier Hildebrand.

Han tar nærmest utelukkende bilder av mennesker, for det meste av musikere og artister.

– Jeg liker å ta bilder av andre kreative, da føles det mer som et samarbeid enn en enveisgreie. Og så er de gjerne med på alt mulig av idéer og eksperimenter. Ellers jobber jeg med venner og av og til mer profesjonelle modeller.

Det er fryktelig mye fotogene folk rundt meg, så der føler jeg meg heldig.

18 STOFF

FEBRUAR 2024

FOTOSTOFF

– Jeg har enorm respekt for gode modeller. Ofte føler jeg meg nesten overflødig som fotograf når modellen vet akkurat hva de skal gjøre – hvilke poseringer som ser bra ut og hvilke ansiktsuttrykk som funker best, sier han.

Hildebrand foretrekker å ta oppstilte og planlagte bilder, og ser oftest for seg motivet på forhånd for å så forsøke å gjenskape det så godt som mulig på foto. Det blir ofte mye leting etter akkurat det riktige gatehjørnet, og flytting av møbler og ting helt til alt står helt riktig. I tillegg liker å inkorporere småabsurde elementer i portrettene sine.

FEBRUAR 2024

STOFF 19

FOTOSTOFF

20 STOFF

FEBRUAR 2024

FOTOSTOFF

– Helst vil jeg at modellene skal se ut som de kjeder seg mens de gjør ett eller annet litt merkelig.

Analogt eller digitalt: Først og fremst analogt Kameraer: Nikon D600 (Fullformat), RB67 (Mellomformat), Nikon FE2 (35mm), Polaroid Impulse AF, Konica C35EF. Foretrukne film: Portra 400

FEBRUAR 2024

STOFF 21

SAMFUNNSSTOFF

– DET ER

ROSENQVIST,

– svares det i telefonen når Stoff slår på tråden. Vi har intervjuet Norges råeste psykiater om nedbyggingen av psykiatrien, sikkerhetspsykiatri og annen galskap.

Tekst Hauk Fevang Foto Tora Hedvig Fevang

I et snøkledd Oslo, på randen til jul, fikk Stoff komme på besøk hjemme hos en frittalende pensjonist på Røa.

Ikke for å tilby hjelp med å måke oppkjørselen, men for å intervjue hun som har vært en preppemaskin innen norsk psykiatri i flere tiår. For å høre hennes tanker om dagens psykiatri – en nedbygd utgave av det den var for 50 år siden – og hvorfor det har blitt slik. I tillegg til å diskutere utfordringene ved det som kalles sikkerhetspsykiatrien, og andre temaer som sakkyndigrollen og ondskap. Ganske heftige spørsmål å belaste noen med klokka 5-på-jul, men ikke for Randi Rosenqvist. Hun har lang erfaring som behandler av de sykeste psykiatriske pasientene i landet, i tillegg til å være en nestor innen norsk rettspsykiatri. Hvis psykiatrien har en him, så er det henne.

En avmagret psykiatri Du har kanskje sett overskrifter om «dagens psykiatri». Overskrifter som alluderer til krisetilstander med

22 STOFF

«VI HAR KOMMET FRA DEN ENE GRØFTEN TIL DEN ANDRE.»

Bedre behandling var en av flere årsaker til at man sendte pasienter hjem – eller åpnet psykiatrien.

alvorlig mangel på sengeplasser og helsepersonell. Det kan framstå paradoksalt at dette er et problem i en tid fiksert på psykisk helse.

Psykiatrien ville imidlertid aldri havnet her i utgangspunktet om det ikke var for drakten den var ikledd før. For å gi oss et inntrykk av psykiatrien i tidligere tider ba vi Rosenqvist skildre psykiatriske institusjoner slik det var da hun entret bransjen.

kolonier, altså gamle villaer på sykehusområdet, eller sinnssykeasylet som institusjonene gjerne ble kalt da.

– Når man først bygget ned psykiatrien, eller åpnet den, var det tre forhold som tillot dette. For det første at man faktisk fikk effektive medisiner. Det andre var at man fikk folketrygd slik at disse pasientene hadde noe å leve av hvis de ble skrevet ut. Tidligere måtte disse pasientene bli på sykehus for å forsørges hvis familien ikke hadde råd til det. Det tredje var naturligvis den mer liberale utviklingen i samfunnet, imot totalinstitusjon og for at folk skulle få bestemme mer selv.

– Jeg hadde min første jobb i psykiatrien for akkurat 50 år siden, på det som da het Valen sjukehus. Og jeg så den gamle omsorgen i psykiatriske sykehus. Jeg har vært opptatt av at pasientene etter min mening hadde et ganske brukbart liv.

Hvem sitt forslag var det å avbryte denne idyllen? I utgangspunktet adresserte man mangler ved den gamle psykiatrien. For selv om disse pasientene levde tilsynelatende fredelige liv, kom effektive medisiner og intervensjoner først på 50-60-tallet. Tidligere levde pasientene altså i større grad kronisk med sine sykdommer, og var omsorgsavhengige.

Hun forteller om pasienter med kronisk schizofreni som bodde i

– Pasientene satt på trappen og røkte, og så på himmelen og fjorden. Så rotet de litt i jorden, og hentet middag på hovedkjøkkenet. På kvelden kom en sykepleier og ga dem medisiner. De hadde et rolig, og på mange måter tilfredsstillende liv.

Det som var ment som et psykisk løft for helsevesenet ledet til mindre psykiatri. Rosenqvist presiserer at noe nedbygging var på sin plass, men at i dag er sykehusene overbelastet.

Bergens Tidende rapporterte i 2022 at Sandviken psykiatriske sykehus tar i bruk gymsalen sin som sovesal for suicidale og psykotiske pasienter

FEBRUAR 2024

SAMFUNNSSTOFF

«STUDENTER TRENGER OGSÅ NOEN Å SNAKKE MED, MEN JEG STOLER IKKE PÅ EN UNDERSØKELSE SOM SIER AT

35% AV STUDENTER HAR PSYKIATRISKE DIAGNOSER.» i tider med mest pågang. Størrelsen på nedbyggingen som Rosenqvist henviser til er sjokkerende.

– I 1960 var det 18 000 senger i norsk psykiatri. Da regner man med psykiatriske sykehjem og privat forpleining. Nå har vi omtrent 3300, og befolkningen er nesten doblet. Vi har kommet fra den ene grøften til den andre.

Hvis nedbyggingen er så ekstrem, samtidig som folk tilsynelatende prater mer om mental helse enn noen gang tidligere, er kanskje det egentlige spørsmålet hva folk henviser til når de sier at psykisk helse må prioriteres? Vi spør Rosenqvist hvem som har vunnet på forandringene.

– Klart det er vinnere. De som kan dra nytte av poliklinisk behandling har det mye bedre når de kan bo godt hjemme og ha en time på poliklinikken i uken. Altså de som har det jeg kaller lettere psykiske lidelser, har fått veldig mye bedre behandling enn for 40-50 år siden.

Det er altså snakk om ulike pasientgrupper. De som bor i eget hjem og til dels fungerer i arbeid eller studier, utgjør i denne sammenheng både brorparten og den ressurssterke part. De aller, aller sykeste psykiatriske pasientene er en marginalisert gruppe som lever på siden av samfunnet. Disse har verken påvirkningskraften, eller for den saks

skyld insentivet, til å bære sin egen fane politisk.

Dette blir et spørsmål om prioriteringer, og Rosenqvist er klar i talen:

– Studentmassen er mer ressurssterk enn de aller sykeste psykiatriske pasientene. Er det slik at studenter får samtaleterapi på bekostning av sengeplasser til de sykeste?

– Jeg sier at hvis jeg hadde vært overlege, og hadde én seng til disposisjon, ville jeg heller tatt inn 12 pasienter i løpet av et år, for kortere opphold, som jeg virkelig kunne hjulpet og sendt hjem til familie og jobb. Istedenfor å ta inn én veldig syk pasient flere ganger som jeg kunne gjort marginalt bedre, men som ellers ville hatt det ganske fælt i egen leilighet.

– Det kan man si. Jeg tenker at studenter også trenger noen å snakke med, men jeg stoler ikke på en undersøkelse som sier at 35% av studenter har psykiatriske diagnoser.

Det er den sykeste pasientgruppen – ifølge Rosenqvist «de som ikke evner et autonomt liv» – hun mener står igjen som taperne etter all nedbyggingen. Presset på de få gjenværende sengeplassene i psykiatrien gjør det vanskelig å tilby lange opphold for disse pasientene. Nettopp den typen sammenhengende behandling Rosenqvist etterspør.

I dag risikerer de aller sykeste å bli såkalte svingdørspasienter som skrives inn og ut av samme avdeling mange ganger i løpet av et år.

Dette går på bekostning av å kunne utgjøre en større forskjell for andre pasienter. Tenker man rent konsekvensetisk er det ikke de aller sykeste kronikerne man klarer å hjelpe mest. Sjansene for helbredelse er større, og tiden det tar er kortere, hos pasienter som for eksempel har sin første psykoseepisode (likevel for syke for poliklinisk behandling).

– Hvem tillater denne avmagrede utgaven av psykiatri hvor sengemangel går på bekostning av alvorlig psykisk syke?

– Jeg tror at sentrale helsebyråkrater og politikere ikke skjønner hvor syk det går an å være.

– Hvordan tenker du at man skal klare å overbevise dem?

– Jeg har prøvd i mange, mange år, og det som er det utslagsgivende problemet er at det å ikke gi behandling og ikke gi omsorg, ikke koster penger. Hvis man skal bygge opp psykiatrien koster det veldig mye penger, så hvilket øre vil de høre på?

Hvor skal de farlige bo?

Det er altså en mager psykiatri vi har å gjøre med. Likevel har mannen i gata visse mer eller mindre eksplisitte forventninger til hva

psykiatrien skal fikse. Det beste eksemplet på dette gjelder de «farlige gale» som kan utgjøre en samfunnsfare. Fordi mannen i gata vil ikke møte mannen i Thereses gate. Pil og bue hører ikke hjemme på Coop. Vi ønsker at psykiatrien skal ta hånd om psykisk syke med et voldspotensial, og tilby de etter forholdene gode liv. Dagens system vanskeliggjør dette.

Før vi beveger oss inn i denne mer lyssky delen av psykiatrien trenger vi en begrepsavklaring. I diskusjoner om psykisk syke med farepotensial er det to ulike pasientgrupper som ofte settes i samme bås. Nemlig psykisk syke med voldsproblematikk som tilhører sikkerhetspsykiatrien, og personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern. Den første gruppen er liten, og trenger ekstra omsorg på bakgrunn av iboende voldsrisiko. Den andre gruppen, som har begått en straffbar handling i utilregnelig tilstand, er derimot sterkt økende i antall.

Omsorgen av pasientene med vedvarende aggresjonsproblematikk er sikkerhetspsykiatriens ansvar når de er på sykehus, og kommunale helsetjenesters ansvar når de er hjemme i kommunale boliger. Og med en nedbygd psykiatri er det meningen at de skal være mye hjemme!

Ifølge Rosenqvist har kommunene fått en oppgave de ikke håndterer.

Modellen og galningen

Den norske helsemodellen gjør at pasienter i sikkerhetspsykiatrien kan bli en kasteball mellom psykiatri og kommunale helsetjenester.

• • • • •

FEBRUAR 2024

Staten har fire helseforetak, og inn under disse tilhører spesialisthelsetjenesten.

Psykiatriske sykehus, eller på folkemunne bare ‘psykiatrien’, er en del av spesialisthelsetjenesten.

I spesialisthelsetjenesten har man spesialkompetanse og bredere tillatelser til bruk av tvang som pasienter kan behøve på sitt sykeste.

Pasienter som tilhører sikkerhetsavdelinger når de er på sykehus, har ofte kommunale boliger som hjem.

Kommunale boliger drives av kommunale helsetjenester, der man verken har kompetansen eller tvangshjemlene man har på sykehus.

STOFF 23

SAMFUNNSSTOFF

Betjening på Valen Sjukehus. Hentet fra Justismuseet.

– På en bemannet kommunal bolig har kommunalt ansatte helsefagarbeidere ansvar. Da sender de inn 22 år gamle jenter for å hjelpe folk med noe som de ikke vil ha hjelp til. Å hjelpe pasienter som ikke vil ha hjelp, med bruk av tvang, er vanlig prosedyre i psykiatrien. Vilkårene for tvangsinnleggelse er definert i den psykiske helsevernloven, og i psykiatrien har man tillatelse, eller hjemler, til å fysisk kontrollere og tvangsmedisinere pasienter. Slik er det ikke i kommunale helsetjenester.

– Kommunen har tvangshjemler når det kommer til psykisk utviklingshemmede, og noen i forbindelse med rusavvenning, men kommunen har ikke lov til å nekte en psykotisk pasient i å gå ut av leiligheten sin. Kommunen har heller ikke hjemler til å hindre ham å drikke alkohol. I tillegg er kommunen kanskje redd for pasienten. Det vil si at pasientene heller ikke får den miljøterapien de burde fått.

Slik er det tiltenkt at pasienter i sikkerhetspsykiatrien skal bo, men hva med dem som har blitt dømt til tvungent psykisk helsevern?

Denne gruppen fyller opp senger

24 STOFF

på psykiatriske sykehus, og ifølge Rosenqvist kan det være lurt å begå noe kriminelt om du vil sikre deg god psykiatrisk behandling.

– Når du dømmes til tvungent psykisk helsevern er det for samfunnsvernets skyld. Denne juridiske statusen er den eneste som gjør at du får sammenhengende psykiatrisk behandling.

Mange pasienter er innlagt under tvang, men dette er likevel ulikt å bli dømt til tvungent psykisk helsevern.

En tvangsinnleggelse garanterer ikke en viss lengde på oppholdet, og hvis avdelingen blir full risikerer du å kastes på dør.

– Jeg har en kollega som sier at hvis noen av hans venner har en datter eller sønn som blir schizofren så må de sørge for at vedkommende gjør noe straffbart så de dømmes til tvungent psykisk helsevern. Da får de god oppfølging. Det er selvsagt å sette det på spissen, og verken han eller jeg mener det, men samfunnsvernet står veldig sterkt.

Antallet som dømmes til tvungent psykisk helsevern har firedoblet seg siden starten av 2000-tallet, ifølge

en nasjonal rapport. Deres juridiske status presser så å si syke uten rulleblad ut av den allerede konsentrerte psykiatrien. Kan løsningen være å etablere en egen institusjon for begge disse pasientgruppene?

Fra 1961-1987 forsøkte man å huse både «sinnssyke kriminelle» og «kriminelle sinnssyke» (sistnevnte refererer til pasienter tilhørende sikkerhetspsykiatrien) fra hele Norge på ett sted, nemlig Reitgjerdet sykehus i Trondheim. Sykehuset fikk en skandaløs avslutning. Stedet som skulle ta vare på pasienter som tidligere falt mellom to stoler – psykiatrien og fengsel – endte opp som en rotestol der vanskelig psykiatriske tilfeller ble gjemt bort under uakseptable forhold.

Etter Reitgjerdet-skandalen ble denne delen av psykiatrien desentralisert, og slik er det ennå i dag.

Rosenqvist mener et fengselssykehus heller ikke er riktig løsning i dag. Dessuten mener hun det er unødvendig å skille mellom dem som har gjort noe kriminelt eller ikke.

– Når jeg skal provosere sier jeg at i prinsippet er det ikke så stor

forskjell mellom å behandle en schizofren som har drept moren sin, og å behandle en schizofren som ennå ikke har drept moren sin.

Hun mener altså det er riktig at de som er dømt til tvungent psykisk helsevern skal være på ordinære psykiatriske sykehus. Noe som vil fungere dersom psykiatrien bygges opp igjen og det blir plass til alle de som banker på døren. Ikke minst majoriteten uten et rulleblad. Dette løser derimot ikke utfordringen for kommunene med å ta vare på pasientene fra sikkerhetspsykiatrien når de er hjemme.

– Mener du at kommunene burde få flere tvangshjemler til å ta vare på sikkerhetspsykiatriske pasienter?

– Nei, jeg tror at psykiatrien burde flytte lenger ut dit folk skal leve. Jeg tror vi trenger “halfway houses” hvor psykiatrien er mye mer inne i det enn kommunen. Og jeg tror vi trenger flere av det jeg kaller sikkerhetshjem. Der vil det bo folk som alltid vil utgjøre en fare for andre, men som likevel skal ha et anstendig liv. Det er noe med å innse at det trengs spesialkompetanse for å ta vare på denne gruppen.

FEBRUAR 2024

SAMFUNNSSTOFF

Da helsedirektør Torbjørn Mork besøkte Reitgjerdet i 1979 ba en 95 år gammel pasient om hjelp til å slippe ut. Hentet fra Adresseavisen.

Utilregnelig rettspsykiatri Om du ønsker å google bilder av Randi Rosenqvist, men det haster ordentlig, holder det å bare skrive «rettspsykiater» i søkefeltet. Såpass profilert har denne delen av hennes virke som sakkyndig og ekspertvitne vært i mediene. Nettavisene har òg brukt mye trykksverte på å skrive om kontroversene som kan oppstå når en gjerningsmann blir vurdert utilregnelig.

Det oppnevnes som regel to sakkyndige sammen for vurdere tilregneligheten til en siktet i en straffesak. På bakgrunn av deres respektive vurderinger gir de retten et samlet råd. Som regel får rådet gehør blant dommerne. De siste årene har det blitt sådd tvil om påliteligheten til sakkyndigvurderinger.

Dette er tydeligst i saker om såkalt filleristing. Døren står åpen for at sakkyndige har for stor innvirkning i rettssalene.

– Må de sakkyndige si seg enige?

«MAN KAN DEFINITIVT VÆRE FRISK OG SLEM.» Eller kunne det vært en idé at rådet kan reflektere uenighet mellom de sakkyndige når det er tilfellet?

– Man burde i mye større grad enn det som er praksis nå si at man er uenig. Når man vet hvor uenige klinikere på en sykehusavdeling er, synes jeg det er skummelt at det liksom er 99% enighet blant sakkyndige.

Noen synes det er galt at man «slipper straff» hvis man blir bedømt utilregnelig. Behandlingselementet ved tvungent psykisk helsevern innebærer tross alt retur til samfunnet så snart hen blir frisk. Uten utilregneligheten utgjør de ikke lenger en samfunnsfare. Tilbakekomsten blir potensielt tidligere enn hva en fengselsstraff for samme gjerning ville

medført.

Den mest kjente saken i Norge når det gjelder spørsmålet om tilregnelighet gjelder Anders Behring Breivik. Det første settet med sakkyndige vurderte ham som utilregnelig, en oppfatning som etter hvert ble snudd om på. Rosenqvist ble kalt inn som ekspertvitne og talte for at han skulle i fengsel. I offentligheten fikk denne omgjøringen en del oppmerksomhet.

– Utenfra kan det virke som det lå et press på at Breivik skulle bli vurdert tilregnelig så han fikk straff. Følte du på dette?

– Nei, faktisk kjente jeg på det motsatte stresset. De første par månedene var man veldig opptatt av

å si «han var gal», «han er ikke en av oss». Utover høsten, da flere hadde lest manifestet og hørt kvasi-politikken hans, var folk mer opptatt av at det her måtte han straffes for.

– Helt avslutningsvis har jeg en filosofisk smørbukk til deg. Tenker du at man kan være frisk og ond?

– Hva vil det si å være ond? Man kan definitivt være frisk og slem.

Men er man ond så tenker jeg at man er litt forstyrra, men hva er man forstyrra på?

– Så du vil ikke stille deg bak en påstand om at alle i fengsel er psykisk syke?

– Nei, nei, men du kan si at nesten alle i fengsel har en psykiatrisk diagnose. Men altså, neglebiting er en psykiatrisk diagnose. Det er jo veldig mange psykiatriske diagnoser som ikke er en sykdom, men som er en tilstand, lidelse eller noe slikt.

Fasaden til Reitgjerdet sykehus.

Hentet fra Trondheim byarkiv.

FEBRUAR 2024

STOFF 25

SAMFUNNSSTOFF

ALCATEL 10.68 TASTETELEFON 2G Jeg ditchet smarttelefonen min, og har aldri tenkt så mye på skjerm som nå. Dette er fortellingen om min dumme ferd med en enkel tastetelefon.

Tekst og foto Åse Stefansen

Jeg stod i leiligheten og lette gjennom bukselommer, jakkelommer og veskelommer. Ingenting. Angsten kom krypende. Ringer du meg?

og pokémonkort, høre musikk på mp3-spillere og spille på DS, er det få som ikke hadde en smarttelefon i hendene før fylte tretten.

Ingenting.

Gutta boys i Silicon Valley delte havet som Moses og vi fulgte etter til den nye verdenen som åpnet seg.

Tavler ble byttet ut med smart-tavler og PC-rom med stasjonære maskiner ble erstattet av PC-skap med laptops som ble trillet inn i klasserommet oftere og oftere. Gamle busskort ble lagt i roteskuffer, sammen med gamle kodebrikker, Nokia-telefoner, mp3-spillere og gamle CD-er.

Jeg hadde altså klart å glemme igjen mobilen min på bar etter å ha drukket to øl for mye. Jeg våknet tidlig og grep etter en del av meg som ikke lå på nattbordet lenger. Helvete.

Tidligere samme dag som min egen mobil havnet mellom to nedslitte stolputer, hadde jeg med rak rygg lagt fram ideen om min neste sak til redaksjonen: Jeg skal bytte til dum telefon, og jeg skal skrive en sak om det.

Skjerm, skjerm, skjerm og en debatt som ikke handler om meg Bruken av skjerm har økt drastisk siden jeg kom til verden en januardag i 2002. Vi, som skribenter og middelaldrende kommentatorer kaller generasjon Z, har vokst opp i en digital boom. Selv om vi ofte snakker om en barndom der alt vi gjorde var å leke med klinkekuler

26 STOFF

Sosiale medier har blitt kritisert siden Facebook ble lansert, og de seneste årene har også debatten rundt skjermbruk braket løs.

I januar var det klar tale fra Støreregjeringens utdanningsminister, Kari Nessa Nordtun: skjermbruken skal begrenses i skolen, og den skal begrenses nå! Hvorfor? Jo, fordi norske barn gjør det dårligere på internasjonale PISA-tester, leseferdighetene synker og fordi vi ikke vet nok om konsekvensene av den

ekstensive skjermbruken til barn ennå.

Men selv om anbefalingen om forbudet mot elevenes private skjerm i skolen virker fornuftig, skjer det på feil premisser. Jeg er usikker på hvilke tiltak som må til, men at det per nå er opp til enkeltindividet å styre sin egen, eventuelt egne barns, skjermtid på fritiden, blir problematisk hvis vi også skal adressere skjermbruket som et samfunnsproblem. Jeg sitter igjen med ett spørsmål: Hvilken minister skal begrense min og din bruk av skjerm hvis vi ikke klarer det selv? Siden ingen har påtatt seg ansvaret ennå, har jeg måttet løse oppgaven selv.

Min egen dumme ferd Jeg, som andre, har hatt smarttelefonen ved min side siden jeg fikk min første HTC da jeg fylte tolv.

Røde varsellamper blinker hver gang et instagraminnlegg postes og jeg sjekker messenger hvert femte minutt i forelesningssalen. Ofte har det slått meg at min egen narsissisme næres av likesene jeg får, og jeg blir sliten av tilgjengeligheten på

duppedingsen som har tegna hvite firkanter i lommene på olabuksene mine.

I desember skiftet jeg til et svarthvitt-filter, som jeg hadde hørt forskere hevde skulle redusere skjermtiden min med 18%. Dette hjalp, men likevel lå den gjennomsnittlige skjermtiden min på over to timer hver dag. Hvorfor? Jo, fordi vi er avhengig av smarttelefonen - men også fordi samfunnet i større og større grad konstrueres rundt den.

Jeg måtte altså ta saken i egne hender, og lånte en ALCATEL 10.68 TASTETELEFON 2G av en kompis.

Og ja, telefonen er dum. Den første gangen jeg skrudde den på ble jeg overveldet av nostalgi. Så kom sjokket. Jeg hadde glemt hvordan jeg tastet på det antikke tastaturet og jeg brukte enormt mye tid på å manøvrere meg rundt på den enkle telefonen. Det slo meg at det kanskje var jeg som hadde blitt dum av alle de lette løsningene på iphonen min.

Den første dagen gikk fint. Jeg lagret de mest nødvendige numrene, og oppdaget den spartanske

FEBRUAR 2024

SAMFUNNSSTOFF

«DET SLO MEG AT DET KANSKJE VAR JEG SOM HADDE BLITT DUM AV ALLE DE LETTE LØS-

NINGENE PÅ IPHONEN MIN.»

FEBRUAR 2024

kamerafunksjonen. Likevel, tok det ikke lang tid før fingrene begynte å verke av all tastingen, og ørene savnet summingen fra musikk og podcast.

Så kom problemene på rullende bånd.

Den andre dagen med ny telefon skulle jeg hjem til Oslo, og satte meg på bybanen i rushtida. Plutselig var klokka blitt boardingtid og jeg satt stuck mellom barnevogner og vesker som gnisset mot boblejakkestoff. Konsekvensen av å være tidsoptimist i en verden før smarttelefoner trådte med ett tydelig

fram. Billetten var det ikke tid til å printe ut på flyplassen lenger. Så stod jeg i den prekære situasjonen der jeg måtte fiske fram smarttelefonen fra nederst i sekken, for så å bytte SIM-kort fra en telefon til en annen. SIM-kortet falt ned på sølegulvet på bybanen. Faen.

Jeg bøyde meg ned og fikk byttet.

Realiteten sank inn. Jeg klarte én dag. Én eneste dag med den dumme telefonen, før jeg satt med halen mellom beina og krøp tilbake til smarttelefonens grenseløse muligheter.

Jeg kom meg tross alt på flyet og byttet telefon igjen. Men

problemene stoppet ikke der. Jeg hadde mistet kortet mitt. Kan du kjøpe en cola, så bare vippser jeg deg? Men jeg kunne jo ikke vippse uten mobil. En ubetalt faktura lå i postkassa. Men jeg kunne ikke logge inn i nettbanken uten BankIDappen. Mobilabonnementet mitt støttet ikke at skyss trakk meg for penger da jeg forsøkte å kjøpe bussbillett på SMS. Månedskortet mitt på klatresenteret er en QRkode. Tofaktorautentiseringen til MittUib måtte jeg gi opp.

Jeg har vært en plageånd for kjente og kjære. Kan du søke opp det?

Kan jeg sende en melding fra din

STOFF 27

SAMFUNNSSTOFF

mobil? Kan vi ta følge dit, jeg husker ikke adressen? På lange meldinger har jeg svart ok, ja, nei. Å tekste var det bare å glemme hvis noe skulle planlegges eller lange svar krevdes.

Tross problemene overlevde jeg med den dumme telefonen. Faktisk digget jeg det. Det var en lettelse å ikke være konstant tilgjengelig og hodet hadde godt av å være avkoblet internett flere timer i strekk. Jeg leste tre bøker på en uke. Jeg mistet behovet for å sjekke mobilen som det første jeg gjorde om morgenen – smarttelefonen føltes ikke lenger som en del av meg. Å gå fra en destinasjon til en annen uten podcast eller musikk ble etter hvert greit. Jeg la merke til små biter av samtaler mellom forbipasserende og begynte å fantasere om relasjonene mellom dem, i stedet for å irritere meg over at jeg skubbet borti dem i forbifarten.

Den sosiale sirkelen min ble mindre over måneden. Jeg trodde dette ville skape en følelse av utenforskap og ensomhet (ja, FOMO), men sånn ble det ikke. Kanskje fordi alle interaksjonene jeg hadde, rett og slett føltes mer givende. I tillegg forsvant jo Instagrams glamorøse bildedryss av venner i andre sosiale settinger.

Hva er problemet med skjermen?

Jeg har brukt mye tid på å stirre ut i lufta over de siste par ukene. Det har fått meg til å reflektere over et par ting. Ikke bare over meg og min egen lille verden, men også over hvordan samfunnet rundt meg forholder seg til skjermen.

Her treffer jo ikke akkurat regjeringa spikeren på hodet når de anbefaler individuelt skjermforbud i skolen, i stedet for å innføre obligatorisk treklemming en time hver dag. Det er kanskje dust, ja vel. Men jeg har den siste tiden undret meg over om det er effektivitetsidealet, så befestet i vårt moderne samfunn, som er grunnen til at smartboarden i klasserommet får bli værende, samtidig som den private mobilen skal bort.

«DEN SAMME INDIVIDUALISERINGSTENDENSEN SOM DIGITALISERINGEN

BYGGER OPP UNDER HAR FÅTT ROTFESTE BLANT OG I OSS.»

Vi er mer opptatt av PISA-tester enn fantasi og kreativ utfoldelse. Vi er mer opptatt av konsentrasjonsspennet i en forelesningssal enn når vi leser bøker på fritiden. Hvorfor er det sånn? Den samme individualiseringstendensen som digitaliseringen bygger opp under har fått rotfeste blant og i oss. Det er kanskje ikke skjermen i sin helhet vi må få bukt med, men det ved den som nærer en skadelig utvikling i oss som individer.

Hva må til for at vi løfter hodet og ser de rundt oss, i stedet for å sitte med nesa i hver vår telefon? Neppe det regjeringa holder på med nå, i hvert fall.

Dette er ikke et forsøk på høylytt protest mot skjermbruken vår, men et forsøk på å fortelle om min egen reise med dum telefon og tankene jeg gjorde meg opp under den.

Og hvis du lurte, så fortsetter jeg en stund til.

Det kan virke som flere og flere har fått et mer bevisst forhold til egen skjermbruk. Omtrent alle jeg har snakket med har vært genuint interessert i hvordan det har vært å bytte telefon. I tillegg er det flere som har sagt at de også har villet kvitte seg med egen smarttelefon. Jeg forstår godt at de fleste likevel beholder den, samfunnet gjør det jo ikke akkurat lett for oss å gå fullstendig offline.

Jeg har likevel følelsen av at et skifte er i ferd med å skje. Drømmen om et småbruk. Interessen for å hekle og strikke eget tøy. Badstu- og klatrebonansa. Salget av dumme telefoner øker enormt. Det ligger noe i disse trendene som har oppstått som lett kan tolkes som små motstandsbevegelser mot det veldige tempoet i samfunnet.

28 STOFF

FEBRUAR 2024

SKJØNNSTOFF

SLØRET Tekst Hermann Strange Jenssen Illustrasjon Haruna Inagaki

En ung kvinne gikk bestemt langs en grusvei. Grusen knaste under føttene hennes. Hun hørte fuglene kalle på hverandre og tretoppene gynge i takt med vinden. Stien var hennes vante vei, hun trasket den daglig fram og tilbake i sine hverdagslige tanker. Langs stien lå en fjellvegg. En del av veggen så ikke ut som stein for den unge kvinnen. For tiden hadde en tanke grodd seg fast i henne, og gjort henne i ustand til å se stort annet: Det virket som noe gjemte seg bak fjellveggen.

Den unge kvinnen stoppet opp. Hun hadde stått her flere ganger, men hadde bestemt seg i dag for at hun skulle gå videre. Kvinnen tok et steg vekk fra stien, og nærmet seg fjellveggen. Hun ble mer og mer sikker, det hun så var ikke stein. Samtidig kunne hun kjenne blikkene i ryggen, som raspet i viljen og skapte en kvalme i margen. Hun snudde seg og fikk se en samling av mennesker stående på stien, som så ut til å ha sett mot henne, men som nå struttet vekk i alle andre retninger. Sakte rygget hun bakover mot veggen, mens hun holdt blikket rettet mot den lille flokken, hun ville ikke at de skulle se henne. Steg for steg gikk hun bakover, og holdt hånden bak seg for å ta seg imot. Fingrene hennes fant noe mykt, det kjentes som stoff. Hun trakk det til side, og gikk inn i fjellveggen, fremdeles med øynene rettet mot menneskene.

Kvinnen la forhenget bak seg og snudde seg. Hun befant seg på innsiden av en stor mørk hule, hvis fjerneste ender var utilgjengelig for synet hennes. I midten av hulen suste en foss som fanget kvinnens blikk.

Hun nærmet seg den, og så opp på den. Det kan ha gått minutter eller sekunder, tiden ble udefinerbar.

Kvinnen holdt øynene på fossen, mens fugler fløy frem fra hulens ukjente kriker og kroker. Hun ville så gjerne se dem nøyere, men idet hun satte blikket på dem, forsvant de. Og jo lenger hun holdt blikket på ett sted, desto merkeligere ble omgivelsene hennes. Rundt fossen

FEBRUAR 2024

vokste det lysegrønn mose til, med planter som liknet små palmetrær om hverandre. Den golde hulen hadde blitt til en liten oase. Hun kunne høre hover som klakket, brølaper som hvinte, og sto der nokså rolig, med et lite smil om munnen, men med en jamrende tvil bakerst i henne.

Bakken begynte å riste. Hun var ikke sikker på om det var et jordskjelv eller noe levende som skapte skjelvet, men det virket å nærme seg henne. Fuglene fløy tilbake til krokene sine, brølapene og hovene forsvant i larmen. Et uvær av lyd skingret i ørene til kvinnen som en dårlig stemt trompet, og trampene fikk ryggvirvlene hennes til å sprette i takt. Tvilen i henne ble elektrisk; hvis dette ikke var ekte, hva var?

I redsel for at hun skulle bli trampet i hjel, brøt hun ut av sin fastlåste posisjon og hoppet til side.

Ingenting. Kvinnen så i retningen lyden hadde kommet fra, men det var ingenting der annet enn den golde hulen, hvis ende hun ikke kunne se. Hun la derimot merke til at hun lå i vann, den susende fossen viste seg å ende i en kulp. Den unge kvinnen fikk øye på noe lysende nede i kulpen, ja, trolig det som hadde fått hulen til å lyse opp til å begynne med. Hun vadet i vannet, som reiste seg opp til hoftene hennes, og tittet ned på lyset. Kilden hadde en merkelig form, som hun hadde sett så mange ganger før, men hvor var hun ikke sikker på. Ja, det var noe så kjent, et eller annet som virket så fortrolig, men allikevel så uklart. For å se nærmere, holdt hun pusten og stakk hodet under vann og ned mot bunnen av kulpen. Lyset skinte sterkt i de store, vide øynene hennes, hun kunne se figuren som lyset kom fra, og ble fortryllet.

Her fantes ingen tvil, men endelig noe fast, noe hun kunne holde seg ved. Hun strakte armen ut, fingrene krummet seg rundt formen, hun hadde endelig funnet det, det var nydelig, det var –

Figuren forsvant. Et tungt dunk dundret gjennom fjellmassivet.

Et mørke la seg umiddelbart over kvinnen og hulen, og etterfulgt av sjokket, flommet en uendelig tristhet inn i hjertet hennes. Kvinnen skrek det siste av pust hun hadde i seg og brøt opp av vannet, som fosset nedover kinnene og blandet seg med tårene hennes. Hun hadde blitt lurt. Med hele sitt vesen hadde hun trodd, men hun ble lurt og satt igjen i det beke mørket. Kvinnen berget seg opp av vannet og satte seg på vannkanten. Hun overga seg, hun orket ikke mer. Omsider kunne hun høre fossen falle bak henne, og i fortvilelsen la en varme omkring seg henne som et pledd. Hun tittet opp og fikk se hulens utgang, reiste seg og gikk bestemt mot den.

Sløret hang fremdeles foran hulen, og på avstand var det vanskelig å se gjennom det. Jo nærmere hun kom det, desto tydeligere ble det for henne; vevet, maskene, og ikke minst verden slik den så ut der utenfor.

Kvinnen la fjeset helt inntil, og tittet ut.

Noe i henne var endret, men akkurat hva, det var fremdeles uklart. Hun visste at hun omsider måtte ut, men bare for en liten stund ville hun stå der og se gjennom sløret.

STOFF 29

K U LT U R S T O F F

Å DRA PÅ REUNION Jeg var på barneskole-reunion i jula, og møtte mitt egosentriske selv i døra.

Løst gjenfortalt.

Tekst Marie Gjøsund Kleppen Illustrasjon Sigrid Hole

En novemberkveld lå jeg på sofaen i kollektivet og var student som studenter flest. Jeg tenkte på universitetet. Jeg tenkte lite på videregående, enda mindre på ungdomsskolen, og barneskolen tenkte jeg absolutt ikke på i det hele tatt.

Så der lå jeg på sofaen og var takknemlig for vennene jeg hadde i Bergen. Det gleda meg sånn at de var akkurat som meg, at de stemte på venstresida og var kulturinteresserte og sånt. At vi var sånne som gikk på Østre og Landmark i helgene, ikke Jada og Loulou. Det var så deilig å slippe å forholde seg til folk som ikke var som oss.

I det øyeblikket tikka det inn ei melding i ei ny Messenger-gruppe.

«Heihei, alle sammen! Siden det snart er ti år siden vi gikk ut av barneskolen så inviterer vi alle til REUNION! Det blir fest 21. desember, håper alle kan komme<333».

Det var melding fra Sunniva. Siden hun var så pen i sjuende klasse gikk hun rundt med en selvtillit som liksom var forplanta i ryggmargen.

Hun kunne velge og vrake i gutter som var forelska i henne. Om jeg var misunnelig, da. Men hun var

30 STOFF

aldri slem – hun var jo ikke usikker, så hun hadde sikkert ikke behovet.

Eller kanskje hun var det, og at jeg bare var en av de som var tatt inn i varmen, hva vet jeg, jeg hadde jo ikke utsikt over så mye annet enn mitt eget rumpehull på den tida. På Facebook så det forøvrig ut som det hadde gått bra med Sunniva. Studerte noe økonomi-greier i Oslo og var fortsatt sinnssykt pen. Klart hun tok initiativ til barneskole-reunion.

Folk meldte sin ankomst i gruppechatten. Noen med begeistring, andre med en tommel opp. Jeg skal innrømme at jeg var i første kategori. Noen sa ingenting, bare forlot chatten etter et par dager. Og det var gjerne de som var mye stille og hang for seg selv i friminuttene på barneskolen. De som var litt rare og barnslige på den tida, de som ikke hadde begynt med mini-topp eller fortsatt lekte med vannpistoler.

Ganske synd egentlig, jeg var nysgjerrig på hvordan det hadde gått med dem.

Så jeg pakka kofferten min mot slutten av desember, og tok flyet til barneskole-reunion. Jeg gjorde mitt beste for å framstå slik jeg ville de skulle se meg; ei som var vellykka

og hadde livet på stell med studier og sånt, men samtidig evna å gjøre masse spennende greier og være kul og laidback og spontan. Hvordan kledde man seg sånn, da? Tok på ei kul skjorte og et pent skjørt. Ante ikke hva de tenkte, jeg.

Da jeg ankom festen var omtrent halvparten av de inviterte der allerede. De var en broket forsamling.

På bordet sto det øl, Somersby, aquavit, rosévin, noe lakris-sprit og en liten solo-flaske med noe blankt i.

«MARIE!! Herregud, DET var lenge sida da!!». Jeg så rundt på ansiktene, og en bølge av gamle minner slo over meg, det var fryktelig spesielt. Der satt Hermann, som motvillig måtte kysse meg på nødt eller sannhet ved huska i et friminutt, som sa til alle «Æsj? Ikke faen!!» da han fikk utfordringa. Det gikk innpå meg, husker jeg. Men hva gjorde han nå da? Deltidsjobb på Leo’s Lekeland, sa du? Kult, da!

Sjenerte Ole, som pleide å være veldig god på alt med verdensrommet og livet i havet, og som ikke begynte med hårgelé da alle de andre gutta gjorde det, gikk allerede på femteåret på nanoteknologi.

Han hadde tatt altfor mange fag

samtidig, sikkert siden han var så sykt smart. Han strålte litt da han fortalte om det, det var deilig å se.

Et par av de jentene som fikk lov til å kjøpe alle klærne sine på Wow i femte klasse, Elise og Mari, hadde laga en liten quiz. Den var fin den, altså, men den gamle sjalusien begynte å krype fram. De hadde hatt evnen til å flytte hele fokuset i rommet over på seg selv da vi var små, og akkurat den samme effekten hadde de nå også. Selv om vi var greit brisne, så lo alle på de riktige stedene, og noterte flittig ned svarene sine.

Jeg óg var like trollbundet nå som da.

Max var en av dem som kom først i puberteten, og var høyere enn nesten alle jentene, og han hadde kommet i stemmeskiftet nesten uten voice cracks. Jeg tror ikke det var noen av jentene som ikke hadde vært forelska i ham én gang mellom femte og sjuende. Han satt nå med skinny jeansa sine i et hjørne og gølva i seg små sure, og hadde anlagt et lite kledelig skjegg. Men tiltrekningskrafta vi alle hadde kjent på for ti år siden var det ingenting å si på – om jentene flokka seg rundt ham, da! Det var nesten noe

FEBRUAR 2024

K U LT U R S T O F F

hypnotisk over knisene til de tre jentene som slukte vitsene hans, én etter én. Hedda (som forøvrig hadde rukket å både gifte seg og skille seg) så ut som hun var mer enn klar for sin lenge etterlengtede sjanse med denne casanovaen.

Vi endte til slutt opp på et av sossestedene på byen. Noen ble nekta

FEBRUAR 2024

inngang i døra, noen dansa natta lang, men de fleste av oss traska hjem til våre barndomshjem i halv to-tida. Etter å ha gitt mora mi en sprit-luktende nattaklem, ble jeg liggende på jenterommet og gruble.

Joda, vi var mer modne og høflige enn vi var i sjuende klasse. Men var det noen som hadde forandra sin essens og aura? Var det noen som

hadde overraska meg i utdanningsog karrierevalg? Svaret var nei. Det var som om vi var 13 år igjen. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å blåse hatten av alle sammen med hvor kul og vellykka jeg var blitt, og at alle andre også skulle ha forandra seg til det ugjenkjennelige. Men vi var ikke stygge andunger som ble svaner, vi var stygge andunger som ble stygge

andevoksne. Og mitt forsøk på å gi inntrykk av et spennende liv med det meste på stell hadde nok ikke funka i det hele tatt, for vi var ikke i stand til å overraske eller imponere hverandre overhodet, vi hadde alle forutsett nøyaktig hvordan de andre kom til å ende opp.

Faen.

STOFF 31

K U LT U R S T O F F

o

Å NEI, ER DU OFFER FOR FORVEN T N I N G ST Y R A N N I ET ?

o

o

JA MANN, VI MÅ DRA PÅ L I T TERATURHUSET.

KULTURELL FØRSTEHJELP Juleferien er over og du har ikke lenger noen unnskyldning for TV-titting og annen latskap. Nå må du ut og oppleve.

Tekst Hedda Nord Meland Illustrasjon Kari Orvik Olsson Så var det et nytt semester, og vi tar det viktigste først: Stoff slippfest finner sted på Kjuagutt 21. februar.

Du har å stille opp.

Hamsterhjulet begynner igjen å få fart på seg og med årsskiftet følger det alltid nye mål, planer, ønsker og fortsetter. I den anledning har du den 21. februar en gyllen mulighet til å møte deg selv i døra på Litteraturhuset, der det skal holdes samtale om nettopp dette såkalte forventningstyranniet. Start semesteret med å ta litt grep.

Med ny giv for livet er du nå klar for en uke med konsertbonanza.

Dagen etter, den 22. februar, er du nødt til å velge mellom å se Daufødt og Fuzzycat Organ Quartet på Landmark, eller Needlepoint på Hulen. Dagen etterpå spiller Mall Girl og Joe’s Truly også på Landmark. Eventuelt kan du vende nesa mot Nordnes og se Rammsund, «Nynorskens Rammstein», flekke av seg skjorta på Verftet.

32 STOFF

Hver mandag har Bergen Offentlige Bibliotek gratis visning av utvalgte filmer – den såkalte Mandagsfilmen.

26. februar vises den norske filmen Sult 2020, en moderne filmatisering av Hamsuns roman fra 1890, der handlingen foregår i koronarammede Oslo. For deg som lengter tilbake til pandemiske tider. Denne gangen blir det også besøk fra filmens regissør, Jan Vardøen.

For den filminteresserte som foretrekker ørkenlandskap framfor storbyliv har Bergen Kino dagen etterpå, den 27. februar, maraton av Dune-filmene, med eksklusiv førpremiere av Dune Part Two. Her lokkes det med rød løper og fotovegg!

Dessverre har Bergen Kino ikke klart å få til regissørbesøk fra Denis Villeneuve og må dermed se seg slått i av Bergen Offentlige Bibliotek når det kommer til prestisje.

Filmkunst kan vekke eksistensiell bevissthet. Om det skulle være den sultende kunstnerens lidelse eller

livet i ørkenen som er triggeren, kan du uansett søke svar på de store spørsmålene hos sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen. Den 27. februar skal han dele sin visdom på Salem Konferansesenter med foredraget «Syv meninger med livet».

2. og 3. mars er det Vintage Pop Up Shop på Kulturhuset Gimle. Sist gang jeg var på dette eventet bar det preg av nøye utplukkede plagg og høye priser – ikke helt loppemarkedstemning, med andre ord. Likevel kan det alltids hende du finner en litt møllspist genser som du kan prute på. Denne kan du nemlig ta med deg rett videre til reparasjonskafé på Bergen Offentlige Bibliotek, som også avholdes 2. mars. Den nyfiksede genseren tar du deretter på deg, for senere på kvelden skal du se TØFL spille på Kvarteret, og da er det stas å dukke opp i et nytt og fresht antrekk.

Med marsmåneden følger også kvinnedagen, og da gjelder det å

snarest oppdatere seg på aktuelle temaer slik at du ikke ankommer demonstrasjonstoget helt tomhendt.

Den 4. mars skal det holdes debatt om det å være tjukk, normer, fordommer og holdningsendring relatert til dette, på Bergen Offentlige Bibliotek. På Litteraturhuset kan du 6. mars høre foredrag om kvinner i kunsten, og den 7. mars kan du dra til Forum Scene for å høre norsk kvinnehistorie på 90 minutter. Sånn, da var du klar til 8. mars-toget, som for øvrig starter på Torgallmenningen som vanlig.

Fra 7. til 10. mars arrangeres Cine Latino på Bergen Kino (det rimte!), Norges eneste latinamerikanske filmfestival. I tillegg til en rekke nye filmer har du mulighet til å få med deg både panelsamtaler, musikk, fest og mer. Til slutt fortjener en så flott måned en flott avslutning, og den er å finne 15. mars i Håkonshallen, der Bergen Demenskor skal synge våren inn. Finere blir det ikke.

FEBRUAR 2024

QKVI UIZ SS T O F F

K J Æ R LIGH E TSKV I SS Det er februar, og kjærlighetens måned gjør sitt inntog. La oss derfor teste kunnskapene dine om amors piler.

Hvem vet, kanskje du blir truffet?

Tekst Fay Arenz Hansen Illustrasjon Maria Hanset Demdal

01 02 03

04 05 06 07

Ifølge nettsiden Reisetips, hvilken by er best å dra til for å finne seg et ONS? a. Reykjavik b. Hammerfest c. Las Vegas Hvilken gave er ifølge nettsiden Smartwills, vanligst å gi/få til valentinsdagen? a. Kort b. Sjokolade c. Blomster

Hva er Galentine’s day?

Hvor mange separasjoner ble tatt ut i Norge i 2021? a. 9000 b. 5000 c. Ingen

Nevn minst tre skuespillere som spilte i filmen Valentines day fra 2010?

Hva heter Afrodites sønn, som er guden for kjærlighet og sex i gresk mytologi?

Når feires tradisjonelt Galentine’s day?

1, a, 2. a, 3. Valentinsdag for venner, oftest feiret med venninner, 4. a, 5.

Jessica Alba, Kathy Bates, Jessica Biel, Bradley Cooper, Eric Dane, Patrick Dempsey, Héctor Elizondo, Jamie Foxx, Jennifer Garner, Topher Grace, Anne Hathaway, Carter Jenkins, Ashton Kutcher, Queen Latifah, George Lopez, Shirley MacLaine, Emma Roberts, Julia Roberts, Taylor Swift, Taylor Lautner, Katherine LaNasa, Megan Suri, Bryce Robinson 6. Eros, 7. 13.februar, 8. Verona, Italia, 9. 210, 10. 11. januar 2009, 11. 39, 12. c, 13. 117 dager, 14. juni.

14 33 STOFF

08 09 10

I hvilken by utspiller handlingen til Romeo og Julie seg?

Hvor gamle ble verdens eldste ektepar noensinne til sammen, ifølge Guinness rekordbok? a. 190 år b. 200 år c. 210 år Når ble likekjønnet ekteskap lovlig i Norge?

11

Vi må ikke glemme den samiske nasjonaldagen midt oppe i alt dette kjærlighetsklisset! Hvor mange mandater sitter på Sametinget?

12

Hva het det første skeive paret som giftet seg i Den norske kirke? a. Per og Fredrik b. Simone og Jenny c. Kjell og Erik

13 14

Hvor mange dager bruker et gjennomsnittlig menneske på å ha sex i løpet av et liv, ifølge kvinnemagasinet Glamour?

I hvilken måned feirer man Pride i Bergen?

0-5 poeng: Uff, den var lei. Blir nok ikke noe kjærleik på deg med det første. MEN, fortvil ikke, du er i godt selskap med de ensomme. Jeg nevner i fleng: forfatter Jane Austen, flere redaksjonsmedlemmer, og den tidligere canadiske presidenten William Lyon Mackenzie King.

5-10 poeng: Dette gikk jo veldig bra, du fikk både ONS og forhold.

Dessverre var det ene ONSet søskenbarnet ditt. Den er kjempelei, virkelig. Heldigvis er du ikke den eneste som har gått på en familiesmell: Den britiske og den egyptiske kongefamilien, Hitler, og de fleste islendere.

10-15 poeng: Casanova? Er det deg?

TIRSDAG 02.FEBRUAR MAI 20172024

K U LT U R S T O F F FILM:

DOKUMENTAR-SERIE: Fotballkrigen (2009)

Mother (2009) Det er lett å glemme at NRK har et eget filmutvalg, og det er ikke bare dårlige filmer de byr på heller. Bong Joon-ho sin Oscar-vinner Parasite ligger for eksempel på NRK TV. Det gjør også den noe mindre kjente filmen hans, Mother. Den handler om en mor som er overbevist om at hennes sønn er uskyldig dømt for drapet på en jente.

Når politiet ikke hører på henne, tar hun saken i egne hender. Høres ikke det ut som en skikkelig god thriller, så vet ikke jeg. Likte du også Parasite? Da må du bare sette av en kveld neste uke og se Mother.

27. juni 1969 møttes El Salvador og Honduras i en avgjørende fotballkamp i Mexico City. El Salvador vant 3-2 etter ekstraomganger. Spillerne takket hverandre for kampen rolig og fredelig, men utenfor fotballbanen ble det bråk.

Opptøyer brøt ut, forholdet mellom landene ble verre og etter noen uker sendte El Salvador militære styrker inn i Honduras. Krigen varte i ganske nøyaktig hundre timer og tok livet av flere tusen mennesker. 40 år senere er Bård Tufte Johansen på plass når lagene møtes til en ny, avgjørende fotballkamp. Dette er ett av seks konfliktfylte fotballoppgjør verden over som besøkes i Fotballkrigen. Den anspente stemningen formidles med humor, selv om han til tider også ser oppriktig redd ut. Med god grunn. Det er viktig å si at denne serien ikke bare er for fotballinteresserte. Den handler like mye om samhold, fellesskap og kultur som den gjør om selve fotballen og volden som omgir disse oppgjørene. Dessuten kan serien gjøre det lettere å forstå hvordan fotball kan være såpass samlende og splittende på én og samme tid.

PODCAST:

– NRK SPESIAL

RADIOTEATER:

Turister (2019) Da jeg var liten hendte det at jeg var på lange bilturer med familien min, for eksempel fra Bergen til Oslo. Pappa hadde kjøpt CD-er fra NRK Radioteatret, og dermed gikk bilturene til å høre på krimhørespillet Dickie Dick Dickens og den mer barnevennlige Tordivelen flyr i skumringen. For noen år siden var jeg tilfeldigvis på en lang biltur med familien min igjen. Denne gangen var jeg ikke lenger liten – jeg kjørte faktisk bilen – og jeg fikk til og med bestemme hva vi skulle høre på.

Kunne det være at NRK Radioteatret fortsatt holdt på? Jovisst! Vi prøvde oss på splitter nye Turister. Der følger man fire 19-åringer, to jenter og to gutter, på fyllatur til Tyrkia. De to guttene vil drikke seg fulle og prøve dop, mens Johanne er på jakt etter «tyrkerpikk».

De menger seg selvfølgelig med feil folk, og ferieturen blir mørkere og mørkere for hver episode. Turister er spennende og troverdig, med noen ganske så ubehagelige scener. Hør på, så oppdager du kanskje en helt ny radiosjanger du ikke visste eksisterte.

34 STOFF

Mysterier i Norge: Fotballforbannelsen En sommerkveld i 2003 kjører en hvit varebil inn på Alfheim Stadion, hjemmebanen til Tromsø IL. To menn drar en geit ut av bilen og dreper den med kniv, så det legger seg en blodpøl midt på banen. Hvorfor? Tromsø IL hadde visstnok blitt forbannet, og det var bare én eneste måte å bryte forbannelsen på: De måtte ofre en geit, midt på banen. Geiteofringen på Alfheim er en historie det har gått rykter om i Tromsø lenge, og i fjor fortalte de involverte hele historien offentlig for første gang, til NRKpodkasten Mysterier i Norge. Historien er utrolig, i ordets rette forstand altså, men den skal visstnok være sann.

DOKUMENTAR:

JEG ELSKER NRK. DETTE ER ET FORSØK PÅ Å DELE MIN KJÆRLIGHET FOR STATSKANALEN OG LØFTE FREM DE SKJULTE SKATTENE JEG HAR FUNNET I NRK-ARKIVET.

20 dager i Mauripol (2023) Det er snart to år siden Russland invaderte Ukraina. Den Oscar-nominerte 20 dager i Mariupol er en dyster påminnelse om hvor brutal krigen er for ukrainerne.

Den fremhever dessuten journalisters viktige oppgave i å informere om uretten som skjer i krigen, og viser hvordan Russland forsøker å stemple de dokumenterte massedrapene som løgn og propaganda. Noen scener i denne dokumentaren er ekstremt krevende å se på, så denne er kun for deg som er klar for å se krigen i hvitøyet.

Tekst Ole Erdal Ones Illustrasjon Inga Hestholm Rohde Foto Max Weiby

FEBRUAR 2024

SAMFUNNSSTOFF

SIDEN SIST Alle disse nyheter som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

Skal vi se. Hva har skjedd siden sist? Dagsnytt atten, nytt på nytt, ymse artikler på internett, elitistiske papiraviser jeg ikke har råd til å abonnere på. En storm av hendelser siden sist, dermed er denne sammenfatningen basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse. For dere som tar den referansen. Merk deg at jeg galant vil bykse over utenrikspolitiske hendelser, dyrtid og styringsrenta.

Både fordi landskapet er dystert, men også fordi du helt sikkert er en oppvakt medborger som ikke trenger belærende formuleringer fra en skribent som på ingen måte har mer kunnskap enn deg selv.

Mannen som arvet tronen i Storbritannia etter dronning Elizabeths død har fått påvist kreft.

Kreften dukket opp der sola aldri skinner. Prognosene ser ikke lyse ut.

Har ikke stort mer å si om det.

Ivar Aasen travet landet på langs og tvers for å systematisere norske dialekter, men dette har du sikkert lært på ungdomsskolen. Uansett; han har nå blitt digitalisert. Eller, ikke Ivar Aasen som sådan, men gjenstandene hans. Blant annet underbuksen han brukte da han var på reisefot. Ja, han hadde én eneste underbukse med seg. Aasen var en sparsommelig mann, da ullunderbuksene ser ut til å være reparert med sytråd mangfoldige ganger.

En rekke av språkviterens dagbøker kan vi nå lese digitalt. “Knud

FEBRUAR 2024

Knudsen er som vanleg ein gauk”, er eit døme.

Drammen kommune har en allerede lang karriere som drittby bak seg. Det er vanskelig å komme seg vekk fra det rufsete ryktet. Men nylige hendelser har fått meg til å spekulere i om drammenserne, eller enkelte politikere som driver på der, bare har bestemt seg for å forherlige det smålige. Dette resulterte i at Drammen kommune ble politianmeldt. På høy tid, spør du meg. Statsminister Gahr Støre uttalte noe slikt: “Dette er ulovlig, tror jeg”. Tro kan du gjøre i kjærka, som jeg pleier å si. Senere får jeg inn på øret at statsministeren har snudd.

Tåkefyrsten står urokkelig ved sitt navn, all honnør for det.

Norske skoler har blitt utsatt for et nasjonalt mobilforbud. Riktignok er ikke forbudet obligatorisk, men en nasjonal anbefaling. Elevrådsledere i alle landets kommuner har endelig funnet en sak de virkelig brenner for, den ukrenkelige friheten til å scrolle og være navlebeskuende.

Flott at ungdommen engasjerer seg.

Dessuten kommenterte en politisk kommentator at kunnskapsministeren får vist handlekraft. I tillegg er tiltaket fullstendig kostnadsfritt.

Kongen har vært innlagt og sykemeldt x antall ganger, men har ingen planer om å gi seg. Han har avlagt en ed. Kronprinsen fremstår lun og

folkelig i sitt vikariat for pappaen sin. Prinsesse Ingrid Aleksandra er desto mer interessant i militæruniform. Spesielt når noen i troppen blør neseblod. Prinsessen skal «ikke spesialbehandles i Forsvaret», heter det. Alt skal i trykken, selv om deres majestet ikke behandles ulikt de andre rekruttene. I den kongelige stallen åpner utstillingen av kongefamiliens private fotografier.

«Kvinner og hester er det vakreste Gud har skapt», sa en deltaker i Demenskoret. Stallen er ribbet for hester, men vakre bilder av dronning Sonja skal det alltids være mulig å oppdrive.

beskyldninger om at Fosse ikke er ekte bergenser.

Været har fått voldsomt med plass i nyhetsbildet. Nordlendinger har mistet hustakene sine. Bergensere har tatt frem skuffer og provisoriske måkebiler. Agder kommune har brukt opp måke-budsjettet for 2024, 2025 og 2026. Kommunen ber nå om økonomisk støtte, slik at de kan finansiere forefallende arbeid på samtlige bedehus. Mye viktigere, har bergensere opplevd et jordskjelv med utslag 3.8 på Richters skala.

Noe å skrive hjem om.

En viss studentavis fikk intervju med Knausgård da han sneiet innom Bergens Litteraturfestival.

Utelukkende fordi forfatteren romantiserer sin egen studietid i Bergen og som medlem i denne unevnelige avisa. Intervjuet var på ingen måte banebrytende. Skylden kan nok legges på Knausgårds trang til å verne om sin mystiske profil.

Bergen kommune bedriver avgjørende politisk arbeid, som vanlig. Skal det være lov å spytte på gata og tisse i havet? Skal Festplassen omdøpes til Jon Fosses plass?

Sistnevnte vil trolig ikke gå gjennom. Bergensere knuger Festplassen til sitt bryst. Det ble ramaskrik og

Tekst Kamilla Ellingsen Illustrasjon Kais Chaouch

Espen Barth Eide tok seg tid til å besøke Kvarteret en tirsdags morgen.

Riktignok var han en drøy halvtime forsinket, men til hans forsvar kom han løpende til Bergen fra både Kina og USA. Utenriksministeren svarte overraskende avbalansert på publikums bekymrede og til tider anklagende spørsmål. Eide arbeider angivelig med langsiktige løsninger “hver dag, kveld og natt”. Han fremstår troverdig. Universitetets rektor var tilstede, men uttalte seg ikke denne gangen heller.

PS: Giske er tilbake. Vart du skræmt no?

STOFF 35

stoffmagasin.no @stoffmagasin