59 minute read
Konsertomtaler
ZELJKO DJERDJ
Advertisement
FREDAG 12. AUGUST
Program
Wolfgang Amadeus Mozart: Symfoni nr. 33 Carl Philipp Emanuel Bach: Sinfonia W.182/3 i C-dur Wolfgang Amadeus Mozart: Pianokonsert nr. 22
Medvirkende
Kristian Bezuidenhout, dirigent, klaver og cembalo
STAVANGER KAMMERMUSIKKFESTIVAL & SSO
Mozarts luksusproblem er at han med så mange geniale verker i så mange genrer står i permanent fare for å utkonkurrere seg selv. Hvis symfonien og pianokonserten på kveldens program hadde vært de eneste Mozart hadde komponert, ville de vært spilt i fillebiter for lenge siden.
Pianokonsert nr. 22 er stort anlagt både i varighet og størrelse på orkesteret, solostemmen er vanskeligere enn tidligere hos Mozart, men det kanskje mest strålende ligger i orkestreringen: Der Mozart tidligere har latt to-tre soloblåsere få skinne i melodiøse linjer bringer han nå frem hele blåserensemblet i all prakt, slik man kan høre i den dystre andanten og den rolige mellomdelen i den ellers viltre rondofinalen. Tonearten Ess-dur er staselig, keiserlig og Mozart kler den suverent i dette mesterstykket av en konsert, som burde være fremført langt oftere.
Det samme gjelder hans 33. symfoni i B-dur. Her bruker Mozart et langt mindre orkester enn det han ellers gjør i sine sene symfonier; trompeter og pauker benyttes ikke og treblåserne teller kun fire musikere i tillegg til horn. Det gjør verket mer intimt, men det fargesprakende og briljante er i høy grad til stede. Menutten hører ikke med til originalversjonen fra 1779, den ble tilføyet noen år senere i Wien da det var blitt mer populært med firesatsige symfonier. Eplet faller iblant langt fra stammen, ikke i kvalitet, for C.P.E. Bach var en av sin tids betydeligste komponister, men i stil – det er pussig å tenke på at han så smått beredte grunnen for romantikken i musikken mens hans far satt i Leipzig og kronet barokken med sin store messe i h-moll.
Kveldens Sinfonia er riktignok i den mer tradisjonelle stilen fra midten av 1770-tallet, det kan også skyldes at Bach tilegnet den baron Gottfried van Swieten, som var en stor beundrer av hans far og noe mer konservativ i sin smak. Yttersatsene sender særlig fiolingruppen rundt i virvlende kast, mens mellomsatsen er Bach mer som vi kjenner ham med krasse dissonanser og tåkeaktige avskygninger.
HOVEDSERIEN
TORSDAG 25. AUGUST
KLASSIKERSERIEN
FREDAG 26. AUGUST
Program
Ståle Kleiberg: Byen og menneskene bestillingsverk til Stavanger 900 år – Urfremføring Olivier Messiaen: Turangalîla-symfoni
Medvirkende
Andris Poga, dirigent Pierre-Laurent Aimard, klaver Nathalie Forget, ondes martenot
ANDRIS POGA, DIRIGENT PIERRE-LAURENT AIMARD, KLAVER
SESONGÅPNING
Sesongåpning med Stavanger-komponist Ståle Kleibergs hyllest til byens mennesker og tidligere generasjoner, og den lanserer en serie av nye bestillingsverk knyttet til Stavangers 900-årsjubileum. Kvelden avsluttes med Messiaens Turangalîla-symfoni, en kjærlighetshistorie og hymne til gleden.
NATHALIE FORGET, ONDES MARTENOT Ståle Kleiberg (født 1958) har med sin musikk som taler til både det store publikum og til eksperter, blitt både nasjonalt og internasjonalt kjent. Han har kalt sitt verkt i anledning Stavanger 900 år, Byen og menneskene. Tittelen har han tatt fra Theodor Dahl, forfatteren og journalisten som var hans oldefar. Kleiberg sier at han har skrevet dette verket som «en hyllest til byens mennesker, dagens mennesker og tidligere generasjoner». At byen nettopp er Stavanger, vil bli gradvis klart underveis i verket, kanskje ikke for alle, men garantert for et publikum fra Stavanger.
Olivier Messiaen (1908-1992) skrev i 1946, i en rundspørring, at han ikke visste om han egentlig hadde en estetikk. «Men jeg kan vel si at jeg har en forkjærlighet for en fargerik, omskiftelig, forfinet, ja vellystig (vel å merke: ikke sanselig) musikk som inneholder det sarte og det heftige, kjærlighet og voldsomhet, en musikk som vugger lytteren frem og tilbake». Faste ingredienser i hans musikk er en kristen katolsk tro, en kjærlighet til fuglenes sang, gleden over farger og en fri, individuelle bruk av musikalske teknikker. Turangalîla-symfonien (1948) er for stort orkester, klaver og ondes Martenot, et elektronisk instrument. Det er en hymne til gleden, en glede som enhver kan føle og derfor overstiger det individuelle. Harmonikken i verket er ikke målrettet, men heller statisk. Verket omfatter ti satser, og fire sentrale sykliske temaer dominerer. Modellen for de rytmebaserte konstruksjonene i verket har Messiaen tatt fra årene i blader fra trær. Symfonien markerer høydepunktet i hans tidlige komponeringsperiode.
HOVEDSERIEN
TORSDAG 1. SEPTEMBER
Program
Jan Dismas Zelenka: Hipocondrie á 7 Bohuslav Martinu: Dobbelkonsert for to strykeorkestre, piano og pauker Heinrich Ignaz Biber: Battalia à 10 Bela Bartók: Musikk for strykere, perkusjon og celesta
Medvirkende
Clemens Schuldt, dirigent Odd Børge Sagland, pauker Ida Mo Schanche, klaver
BAROKKMUSIKK OG BARTÓKS MESTERVERK
Hypokondri, håndverksmessig kyndighet Jan Dismas Zelenka og klangfantasier er teamer i Zelenkas (1679-1745) har med sitt verk banebrytende konseptmusikk. Bartóks Hipocondrie à 7 Cencertanti i A-dur (1723) skapt et tidlig verk med sine stadige forandringer og eksempel på det som kan forvandlinger er et av det 20- århundres kalles konsept-musikk. viktigste. Zelenka var en outsider som lot gammelt og nytt krysse hverandre og brukte synkoper og kromatikk på en ukonvensjonell måte. I barokken brukte man en hel katalog av musikalske figurer som skulle korrespondere med menneskelige affekter. Sukk-figuren var sentral. To grunnstemninger utkrystalliserte seg: gladlynt og sørgelig – det senere dur og moll. Hypokondrien er nå ikke akkurat en følelse, men heller et patologisk kompleks av engstelser. Hvordan uttrykke det i musikk? I ouverturen hører vi oppadstigende, eksalterte sukk-figurer og overraskende vendinger i moll som bestemmer affekten. I hovedsatsen blir gjentagelse forbundet med klagende kromatismer. En solo-fiolin gjør oppmerksom på sin individuelle skjebne. Slutten uttrykker forgjengelighet og stillstand. Men likevel tillater Zelenka seg et sart, halvironisk krumspring: plutselig blir fiss-moll til a-moll, og vi er over i en helt annen region.
CLEMENS SCHULDT, DIRIGENT IDA MO SCHANCHE, KLAVER ODD BØRGE SAGLAND, PAUKER
Bohuslav Martinu (1890-1959) skrev ca. 400 verk, bl.a. 14 operaer, 15 balletter, 12 kantater og oratorier, seks symfonier og mer enn 20 verk for stort orkester. Men, han er lite spilt og oppført – med urette. Hans mest kjente verk er vel det siste i Concerto-grosso-trilogien. Dobbelkonsert for to strykeorkestre, klaver og pauker (1938) ble bestilt av den store musikkmesenen Paul Sacher. Martinu dyrket en ofte upersonlig stil, musikken skulle ikke være noe vitnesbyrd. Men i dobbelkonserten merker vi et spenningsfelt mellom et personlig uttrykk og det upersonliges estetikk.
Bela Bartók (1881-1945) skrev sin Musikk for strykere, slagverk og celesta i 1936. Det var igjen på oppdrag fra Paul Sacher. Verket ble straks en suksess og regnes som et av de viktigste verkene i det 20. århundre. Med denne besetningen – to strykegrupper, slagverk, xylofon, celesta, harpe og klaver – blir verket et eneste klangtrylleri. Strukturen i første sats er symmetrisk, men ikke skjematisk, forvandlinger og forandringer griper stadig inn i forløpet. Et kromatisk fugetema fins overalt i satsene. I tredje sats er det tale om en «nattmusikk», med xylofonen til å begynne med og et nytt glissando i paukene. Fugetemaet kommer igjen i forandret form i sluttsatsen og sørger slik for enhet i verket.
ONSDAG 7. SEPTEMBER VAREN KULTURSCENE
Program
Antonin Dvořák: Konsert for fiolin Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 4
Medvirkende
Tianyi Lu, dirigent María Dueñas, fiolin
FESTKONSERT RANDABERG 100 ÅR
MARÍA DUEÑAS, FIOLIN TIANYI LU, DIRIGENT
I år feirer Randaberg 100 år som egen kommune. Vi gratulerer jubilanten med toner fra komponistene Dvorák og Tsjajkovskij i Randabergs egen kulturelle storstue.
Antonín Dvorák (1841-1904) skrev ni symfonier og en rekke med kammermusikalske verk. I Fiolinkonsert i a-moll (1879/80) kan vi høre at fiolinen sto Dvorák nærmere enn klaveret. Verket har tre satser og var tenkt for den tids store fiolinist, Joseph Joachim. Han bisto da også komponisten med råd. Verket ble omarbeidet og igjen ferdigstilt med Joachims revisjon i 1882. Men merkelig nok oppførte Joachim aldri verket. Verket følger den klassiske standarden, men utvidet med Dvoráks egne nyanser; slik hører vi i finalen et folkloristisk element i form av en heftig og karakteristisk pendling mellom betoningen av tonene innenfor taktene. I første sats som er særdeles fri og rapsodisk, er det ikke noe motivisk-tematisk arbeid slik som i hans klaverkonsert; derimot fører satsen umiddelbart over til en følsom og sangbar mellomsats (à la Brahms) som har en egen ro over seg, men er avbrutt to ganger av kontrasterende episoder. Pjotr Tsjajkovskij (1840-93) skrev bl.a. seks symfonier, kammermusikk, klaverkonserter og ikke minst ballettmusikk. Hans Symfoni nr.4 i f-moll (1876/78) kan i mange fremførelser virke sentimental eller overømfintlig, men tas det lidenskapelige ut i ekstremene blir inntrykket et annet. Om denne symfonien skrev komponisten til sin velgjører Nadejda von Meck, at den var et «musikalsk sjele-skriftemål». Uansett hører vi i innledningen til førstesatsen det han kaller et «skjebnemotiv», et motiv som kommer igjen flere ganger i verket. Men det er også et formdannende element. Etter den melankolske andresatsen kommer en scherzo som stimulerer våre ører med sin fine instrumentalkunst. Siste sats er vill og hektisk, med stigninger til det grandiose, men også ganske larmende. Her hører vi også skjebnemotivet dukke opp som en fanfare.
EMMA HAGENSTRÖM
HOVEDSERIEN
TORSDAG 8. SEPTEMBER
Program
Kaija Saariaho: Ciel d’hiver (Vinterhimmel) Antonín Dvorák: Konsert for fiolin Pjotr Tsjaikovskij: Symfoni nr. 4
Medvirkende
Tianyi Lu, dirigent María Dueñas, fiolin
MARÍA DUEÑAS, FIOLIN TIANYI LU, DIRIGENT
DUEÑAS SPILLER DVOŘAK
Saariaho, Dvorák og Tsjajkovskij betyr en kveld med toner som spenner over Finland, Tsjekkia og Russland fra slutten av 1800-tallet og til i dag.
Kaija Saariaho (født 1952) er en internasjonalt kjent samtidskomponist bosatt i Frankrike. Hennes Ciel d’hiver (2013) er mellomsatsen fra det store verket Orion (2002), et av de mest kjente stjernebildene. Ciel d’hiver (Vinterhimmel) er for et mindre orkester. Saariaho legger vekt på synestesier, det at ett inntrykk virker på flere sanser. Her gjelder det både hørselen og synet. Vi ser vinterhimmelen for oss samtidig som vi hører klanger som assosierer til vinterhimmelen. Det er noe atmosfærisk over hele verket. Så har da også Saariaho studert billedkunst samt komposisjon med noen av de fremste samtidskomponister.
Antonín Dvorák (1841-1904) skrev ni symfonier og en rekke med kammermusikalske verk. I Fiolinkonsert i a-moll (1879/80) kan vi høre at fiolinen sto Dvorák nærmere enn klaveret. Verket har tre satser og var tenkt for den tids store fiolinist, Joseph Joachim. Han bisto da også komponisten med råd. Verket ble omarbeidet og igjen ferdigstilt med Joachims revisjon i 1882. Men merkelig nok oppførte Joachim aldri verket. Verket følger den klassiske standarden, men utvidet med Dvoráks egne nyanser; slik hører vi i finalen et folkloristisk element i form av en heftig og karakteristisk pendling mellom betoningen av tonene innenfor taktene. I første sats som er særdeles fri og rapsodisk, er det ikke noe motivisk-tematisk arbeid slik som i hans klaverkonsert; derimot fører satsen umiddelbart over til en følsom og sangbar mellomsats (à la Brahms) som har en egen ro over seg, men er avbrutt to ganger av kontrasterende episoder. Pjotr Tsjajkovskij (1840-93) skrev bl.a. seks symfonier, kammermusikk, klaverkonserter og ikke minst ballettmusikk. Hans Symfoni nr.4 i f-moll (1876/78) kan i mange fremførelser virke sentimental eller overømfintlig, men tas det lidenskapelige ut i ekstremene blir inntrykket et annet. Om denne symfonien skrev komponisten til sin velgjører Nadejda von Meck, at den var et «musikalsk sjele-skriftemål». Uansett hører vi i innledningen til førstesatsen det han kaller et «skjebnemotiv», et motiv som kommer igjen flere ganger i verket. Men det er også et formdannende element. Etter den melankolske andresatsen kommer en scherzo som stimulerer våre ører med sin fine instrumentalkunst. Siste sats er vill og hektisk, med stigninger til det grandiose, men også ganske larmende. Her hører vi også skjebnemotivet dukke opp som en fanfare.
BARN & FAMILIE
SØNDAG 11. SEPTEMBER
Program
Poster kl. 12.00-14.00 Familiekonsert kl. 14.30: Peter og Ulven
ÅPEN DAG MED SSO
Du kan prøve et strykeinstrument, spille trommer og harpe, dirigere orkesteret, lytte til musikkeventyr, tegne, fargelegge og komponere musikk. Åpen dag med symfoniorkesteret er et eldorado for barn i alle aldre! Ta med hele familien, og la barna bli kjent med musikerne og instrumentene. Arrangementet er gratis.
I samarbeid med Equinor, Morgendagens Helter.
HOVEDSERIEN
TORSDAG 22. SEPTEMBER
Program
John Corigliano: The Conjurer Anton Bruckner: Symfoni nr. 7
Medvirkende
KRISTIINA POSKA, DIRIGENT MARTIN GRUBINGER, SLAGVERK
MAGISK PERKUSJON OG BRUCKNERS SYVENDE
John Coriglianos kritikerroste The Conjurer for slagverk og strykere byr på en eksepsjonell mulighet til å oppleve slagverk som solostjerne.
John Corigliano (f. 1938) er en amerikansk komponist som ikke er særlig kjent i Europa, men har et desto større navn i USA. Han har skrevet over 100 verker, deriblant tre symfonier, en opera, en fiolinkonsert, kammermusikk, musikk for sangere og for kor, samt filmmusikk. Hans Konsert for perkusjonist og strykere med tittelen «The Conjurer» (2007) setter solisten i sentrum. Corigliano mener at i altfor mange konserter for denne besetningen drukner de forskjellige slaginstrumentene. Han unngår treblåsere i The Conjurer, og hver av satsene har tittel etter hva instrumentene er laget av: De har betegnelsene Tre, Metall og Skinn og det er store kontraster mellom dem. Hver sats begynner og med en kadens, der solisten får boltre seg og opptrer som en «trollmann». Det skal da også være noe magisk ved solistens fremtrylling av slag og klanger. Anton Bruckner (1824-96) ble av Gustav Mahler kalt «halvt en gud og halvt en tulling». Han var både klossete og naiv. Men bak den ytre væremåten skjulte det seg et musikalsk geni. Det første man legger merke til i Bruckners Syvende symfoni (1881-83), er den enorme dynamikken. Det går fra det nesten uhørlige i begynnelsen til det øredøvende sterke. Hovedtemaet i denne satsen er som fra en annen verden – Bruckner selv sa at han hadde drømt det: en venn hadde plystret det for ham. Temaet utstråler en slags overjordisk herlighet. I adagioen kan vi ikke la være med å bli med på flukten opp mot det ekstatiske cymbalslaget. Da Bruckner var kommet hit i utskrivingen av satsen, var Wagner død (13.2.83). Rystet i sitt innerste forvandlet han da mot slutten adagio-melodien til en klagesang. Etter den hurtige og rastløse scherzoen, der trioen har preg av en vals, kommer finalen der det kromatisk-koralaktige fascinerer. Men Bruckner knytter så an til førstesatsen, det temaet som brakte ham drømmens lykke. Bruckner var sanndrømt!
LØRDAG 24. SEPTEMBER
Program
Iannis Xenakis: Okho Steve Reich: 6 Marimbas Iannis Xenakis: Persephassa Steve Reich: Drumming (utdrag) Avner Dorman: Udacrep Akubrad Iannis Xenakis: fra Plëaides': Peaux, Mélanges
Medvirkende
Martin Grubinger Bastien Ricquebourg Manuel Hofstätter Slavik Stakhov Slagverkstudenter fra Universitetet i Stavanger, Fakultet for utøvende kunstfag
SLAGVERKFEST MED MARTIN GRUBINGER
Slagverkvirtuos Martin Grubinger og venner rocker Fartein Valen med rytmisk perkusjon og stor energi!
Vår residensmusiker, Martin Grubinger, og de andre slagverkerne skal virvle rundt på scenen i et musikalsk fyrverkeri med rytmiske og melodiske slagverkinstrumenter, som afrikansk membranofon, arabisk darbukas, marimbas, vibrafoner, congas, Tom Toms og xylofoner.
ØYVIND GRONG
KLASSIKERSERIEN Program
FREDAG 30. SEPTEMBER
Daníel Bjarnason: Konsert for slagverk og orkester – Skandinavisk urfremføring Sergej Rakhmaninov: Symfoni nr. 2
Medvirkende
Andris Poga, dirigent Martin Grubinger, slagverk (Artist-in-Residence)
MARTIN GRUBINGER, SLAGVERK
RAKHMANINOV OG VIRTUOSEN GRUBINGER
På programmet i kveld står islandsk slagsverksfest og Rakhmaninovs mektige andre symfoni.
Daníel Bjarnason (født 1979) er en islandsk komponist og dirigent som har slått gjennom internasjonalt med flere verk. Han har skrevet en opera, musikk til dans, filmmusikk, musikk for kor, kammermusikk, konserter og orkesterverk. Den betydelige islandske pianisten Vikingur Ólafsson uroppførte hans klaverkonsert, og den er skrevet for ham. Flere store dirigenter har fremført hans verker, bl.a. Zubin Mehta og Esa-Pekka Salonen. Konsert for slagverk og orkester er skrevet for Martin Grubinger, den fremragende perkusjonisten som er Artist-inResidence i SSO i år.
Sergej Rakhmaninov (1873-1943) var en fenomenal pianist. Han er da også mest kjent for sine tre første klaverkonserter og de mange klaverstykkene. Som symfoniker ble han først anerkjent i England, men siden er særlig symfoni nr. 2 og 3 spilt ganske ofte på kontinentet og i Norden. De ble lenge sett på som melankolske og depressive. Men, det er mange krefter i hans beste symfonier. Andre symfoni i e-moll (1906/07) ble til i Dresden og Rakhmaninov var da oppmuntret av suksessen med sin klaverkonsert i c-moll. Første sats er preget av en vuggende og flytende bevegelse, scherzo-satsen er dansende og rask, mens adagioen er særdeles melankolsk, grensende til det klagende – vi assosierer her til hans berømte «Vocalise» for klaver. Finalen byr på motsatt virkende krefter, med en nesten hymnisk avslutning. Man har ment at Rakhmaninov lot seg begeistre av Richard Strauss instrumenteringskunst i operaen Salome, som han var til stede ved premieren på. Men han likte ikke alle dissonansene i operaen.
ANDRIS POGA, DIRIGENT
FILMKONSERT
LØRDAG 8. OKTOBER
Medvirkende
Øyvind Bjorå, dirigent
TOTTORI! SOMMEREN VI VAR ALENE
Vega (8) og Billie (4) er på fjelltur med pappa når ulykken inntreffer: Han ramler ned i en fjellsprekk og skader benet sitt. Jentene må forsøke å finne veien tilbake for å hente hjelp. På ferden møter de ville dyr, store og små utfordringer og de må lære å temme sin egen frykt. Og kanskje de to klarer å hjelpe pappa på egenhånd?
Tottori! Sommeren vi var alene er en norsk barnefilm fra 2020 skrevet og regissert av ekteparet Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen. Filmen har vunnet flere internasjonale priser, blant annet under Mill Valley filmfestival i California, Schlingel filmfestival i Chemnitz, Tyskland og Nordiske filmdager i Lübeck, Tyskland. Filmen vant prisene for beste barnefilm og beste originalmusikk under Amandaprisen 2021 og var i tillegg nominert i klassen beste regi.
HOVEDSERIEN
TORSDAG 27. OKTOBER
Program
Richard Wagner: Tristan og Isolde, 2. akt
Medvirkende
Andris Poga, dirigent Irene Theorin, Isolde Stefan Vinke, Tristan Martina Dike, Brangäne Hans-Peter König, Marke Aleksander Løe Myrling, Kurwenal Steffen Siggervårg Sortland, Melot
TRISTAN OG ISOLDE
En uoppfylt kjærlighet blir Richard Wagners i Wagners Tristan og Isolde til Tristan og Isolde et av musikkhistoriens undere. (1857-59) ble til da han avbrøt komponeringen av tetralogien Ringen; resultatet ble den djerveste kjærlighetshistorien i operaens historie. Forelegget for musikkdramaet ble en romantisk filosofi om verdensflukt, dødslengsel, forbannelse av dagen og en guddommeliggjøring av natten. Det er innflytelse her fra romantikeren Novalis, filosofen Schopenhauer og fra buddhismen. Det oppstår en musikk som ikke fantes tidligere. Ikke bare blir følelser og affekter fremstilt; musikken følger snarere dybdepsykologiske innskytelser, som om Wagner hadde foregrepet Sigmund Freud.
IRENE THEORIN, ISOLDE
HANS-PETER KÖNIG, MARKE STEFAN VINKE, TRISTAN MARTINA DIKE, BRANGÄNE
ALEKSANDER LØE MYRLING, KURWENAL STEFFEN SIGGERVÅRG SORTLAND, MELOT
Det klanglige blir i den grad gjort sanselig at det virker erotiserende. Et av midlene til dette er kromatikken, ikke bare som en utvidelse av den tonale harmonikken, men som en bevegelse i egen rett; den minste bevegelse fra en tone til neste blir som en kroppslig vandring fra den ene tilstand til den andre. Det er særlig to steder som er blitt berømte fra dette musikkdramaet: «Tristan-akkorden» i forspillet, et lidelses-og lengselsmotiv, og Isoldes kjærlighetsdød i tredje akt. Mens første akt tilhører Isolde og hun får kjærlighetsdrikken, er det natten som hersker i annen akt, og som vi får høre konsertant i kveld. Ved møtet mellom de to i parken, blir musikken så rasende vill, at vi tror at Wagner her har komponert en orgasme. De to elskendes stemmer forenes så sart til «O sink hernieder, Nacht der Liebe» (O synk her ned, kjærlighetens natt). Det som engang skilte de to, hører til en mørk forhistorie. Her i annen akt er alt godt. Men virkeligheten, «den onde dagen», innhenter begge: Tristan blir såret.
VICENT MONTALT ROS
HOVEDSERIEN Program
TORSDAG 3. NOVEMBER
Jean Sibelius: Tapiola Jukka Tiensuu: Spiriti – konsert for akkordeon og orkester – Skandinavisk urfremføring Ralph Vaughan Williams: Symfoni nr. 4
Program
Tarmo Peltokoski, dirigent Stefan Hussong, akkordeon
NORDISKE MYTER
Sibelius’ Tapiola inviterer oss inn i de mørke skoger, mens Jukka Tiensuu er kjent for sin dype åndelighet og uventa klangfarger — og et akkordeon som strekker seg mot grensene.
Konserten begynner med Tapiola (1925/26) av Jean Sibelius (1865-1957), et tonedikt med opusnummer 112. Det er komponistens siste orkester-opus, oppført kort tid etter hans Syvende symfoni. Tapiola er en skogsånd som er nevnt i eposet Kalevala. Verket er rikt instrumentert og med stor besetning. Vi kan høre et skogsmotiv i begynnelsen; et langt åndedrag fører etter hvert til store stigninger og eruptive utbrudd. Vi mener å høre en rekke variasjoner i verket. De dystre skogene skal ha hatt en sterk virkning på Sibelius.
Jukka Tiensuu (født 1948) fikk en omfattende komposisjonsutdannelse i både historisk oppførelsespraksis, elektroakustisk musikk og computermusikk. Han er også dirigent og har turnert på flere kontinenter. Han har skrevet over hundre verk for diverse instrumenter, også for akkordeon-ensemble, klarinettkor, instrumentalt teater, jazz-orkester, sheng-instrumentet osv. I 2020 fikk han den høythengende Wihuri Sibelius-prisen for sin komponering, som bl.a. ble berømmet for «dens dype åndelighet». Spiriti – konsert for akkordeon og orkester (2005) er i fem satser. Det eksperimenteres her med både eksotiske, uventede og skingrende klangfarger og et akkordeon som spiller lekent ut mot grensene.
Ralph Vaughan Williams (1872-1958) skrev ni symfonier. Den første har tittelen «The Sea Symphony», den andre «The London Symphony» og den tredje «The Pastoral Symphony». Av de resterende seks har bare nr.7 en tittel. Fjerde symfoni i f-moll (1931-34) begynner ganske abrupt. Vi forstår i løpet av få takter hva som blir byggesteinene i første sats. Den langsomme satsen er bredt anlagt; vi hører oboen ta temaet, så klarinetten og så fagotten. Tredje sats er, som vanlig i klassiskromantisk musikk, en scherzo; scherzo-delen er konsis og konsentrert i sin karakter, trioen har preg av noe landlig og hyrde-aktig. Til siste sats står det «med en fugert epilog». Denne epilogen er en coda (italiensk for «hale») for hele symfonien. Innen det skjer har vi hørt en regruppering av tidligere materiale som gir satsen preg av en slags symfonisk oppsummering.
HOVEDSERIEN Program
TORSDAG 10. NOVEMBER
Igor Stravinskij: Jeu des Cartes Henrik Hellstenius: Public Behaviour for solo slagverk, vokalsekstett, video og orkester – Urfremføring Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 5 “Skjebnesymfonien”
Medvirkende
Ilan Volkov, dirigent Hans Kristian Kjos Sørensen, slagverk Nordic Voices, sang
HANS KRISTIAN KJOS SØRENSEN, SLAGVERK
TA-TA-TA-DAA!!
Blir det mer berømt enn Beethovens såkalte skjebnesymfoni? Kvelden åpner med en urfremføring av Henrik Hellstenius og Stravinskijs Jeu de Cartes.
Igor Stravinskij (1882-1971) skrev Jeu de cartes (1936) som en ballett i tre runder. I disse rundene forsøker jokeren å diktere spillet med en listig strategi. Først i siste runde lykkes det Hjerter å utkonkurrere ham. Alle delene (eller rundene) åpner med et marsjmotiv, som skal assosiere til blanding av kortene. I første del hører vi to rolige avsnitt preget av tematikk i fløyten, med en heller tumultaktig mellomdel. Andre del har variasjonskarakter. Disse delene har sitater av både Beethoven, Rossini og Tsjaikovskij. I tredje del hører vi en vals, en presto og en finale før marsjmotivet i en grell variant bringer verket til et sluttpunkt.
Av Henrik Hellstenius (født 1963) hører vi en urfremføring: Public Behaviour for solo slagverk, vokalsekstett, video og orkester. Tittelen viser at verket er bredt anlagt, både auditivt og visuelt. Hellstenius sier i et intervju i tiden da han var i gang med verket, at han ville lage en «serie situasjoner der de noen ganger motsier hverandre, andre ganger kommer hverandre i møte». Han legger til at han i utgangspunktet arbeider med «følelser som raseri, høflighet, samarbeid og isolasjon». Særlig interessant er det at vi hører sosiologen Richard Sennetts stemme fra forelesninger som Hellstenius har transkribert. Sennet ga i sin tid ut boken Intimitetens tyrrani, der han nettopp fremhever høflighet som en viktig del av offentligheten i et demokrati.
En kritiker foreslo en gang på ramme alvor at Beethovens Femte symfoni i c-moll burde ha fremførelsesforbud, iallfall for et par år. For så mange fremførelser og innspillinger foreligger av dette verket at han var redd det ville forterpes. Men det har ikke skjedd, fordi verket har en helt uvanlig estetisk slitestyrke; det har vist seg som en symfonienes symfoni. Åpningen, det berømte og populære bankemotivet «Ta-ta-ta-daa», kjenner nesten alle. Fire noter altså? Det stemmer ikke: det er åtte, for viderespinningen av motivet hører med. Etter dette jager satsen åndeløst videre, selv om et lyrisk sidetema kommer inn. Gjennomføringsdelen stiger voldsomt med den gjentatte rytmen. Men så – en obo kommer med en sorgtung adagiotakt som Herbert von Karajan mente var «liksom en ensom klage i det tomme verdensaltet». Eller vi kan kalle det en humanitetens stemme. Etter den vakre andanten med variasjoner, kommer en scherzo som skyggeaktig gjentar skjebnerytmen. I finalen kommer det til en overgang til C-dur, med en jublende marsj som liksom skal få veggene i konsertsalen til å styrte sammen. Det er en triumf her, men det er musikken som triumferer.
ILAN VOLKOV, DIRIGENT NORDIC VOICES, SANG
– Jeg kommer aldri til å glemme første gangen jeg så Stavanger Symfoniorkester, sier May Britt Tvergrov fra Wintershall Dea. – Jeg ble mektig imponert av denne samlingen av talenter.
Da det nye konserthuset åpnet i Stavanger i 2012, hadde SSO allerede et godt omdømme som et av de beste orkestrene i Skandinavia. De nye lokalene løftet orkesteret ytterligere. Byens innbyggere var naturligvis nysgjerrige, noe som bidro til at antall publikummere økte. – Det var tydelig at denne fantastiske samlingen av musikere og kreative talenter gjorde klassisk musikk tilgjengelig for et enda større publikum. Som sponsorsjef for Wintershall Dea Norge, er Tvergrov opptatt av å støtte lokale institusjoner som bringer kreativitet og kultur til lokalsamfunnet. Da muligheten bød seg, var det et lett valg for Wintershall Dea å samarbeide med orkesteret. Samtidig som SSO fortsatte å samarbeide med lokale talenter og skape fremragende produksjoner som The Mute i 2019, vokste også Wintershall Dea. I dag er det et av de største gass- og oljeselskapene på norsk sokkel. Med hovedkontor i Stavanger er selskapet en stor arbeidsgiver med spennende planer for årene som kommer. – Vi er takknemlige for å kunne gi tilbake til lokalsamfunnet og bidra til utviklingen av nye talenter. Wintershall Dea går nå inn i sitt åttende år som hovedsponsor for orkesteret. – Vi er en stolt sponsor av SSO og gleder oss til å se hva de gjør videre. Vi er sikre på at det vil bli enda flere magiske øyeblikk, sier Tvergrov.
– Wintershall Dea får mye igjen for å støtte SSO, sier sponsorsjef May Britt Tvergrov.
En av våre selskapsverdier er omtenksom. Vi bryr oss om våre ansatte og miljøet rundt oss, derfor støtter vi en av de største kulturinstitusjonene i området, Stavanger Symfoniorkester. Vi ønsker SSO lykke til med en ny sesong!
VI BRYR OSS
HOVEDSERIEN
TORSDAG 17. NOVEMBER
Program
Ørjan Matre: Lyriske stykker, etter Grieg Talivaldis Ķeniņš: Symfoni nr. 8 – Sinfonia Concertata for orgel og orkester – Skandinavisk urfremføring Camille Saint-Saëns: Symfoni nr. 3 “Orgelsymfonien”
Medvirkende
Andris Poga, dirigent Iveta Apkalna, orgel
DEN STORE ORGELSYMFONIEN
Lyriske stykker av Ørjan Matre er en musikalsk refleksjon over Griegs folkekjære pianostykker. Orkesterklangen er rik og briljant, og fragmenter av de gamle stykkene pipler gjennom og insisterer på sin slitestyrke. Likevel er dette på ingen måte en orkestrering av Grieg. Matre forholder seg til Grieg som et perifert minne – noe abstrakt, men likevel nært og kjært. Respektfullt og behandlet med kjærlighet. Lyriske stykker er et velklingende og vakkert univers som via assosiasjonsavstikkere til både Hollywood, Disney og det samtidige gjør både moderne orkestermusikk og den klassiske arven relevant for flere lyttere. Musikken er elegant og stilsikker, med tydelig eget grep av Matre selv om Grieg er på besøk.
I det siste lyriske stykket, Efterklang, spilles det av et opptak av Grieg selv som spiller klaver (fra 1903), mens orkesteret forsiktig akkompagnerer ham. Lyriske stykker var nominert til Nordisk råds musikkpris i 2020.
Matres musikalske refleksjon over Griegs folkekjære pianostykker, norsk urfremføring av Kenins åttende symfoni og Saint-Saens' store orgelsymfoni.
Talivaldis Kenins (1919-2008) skrev åtte symfonier. I kveld får vi høre hans Åttende; den er fra 1986, men er en norsk urfremførelse. Kenins sier selv at slagverket spiller en stor rolle for symfonien; uten det ville den ikke ha blitt til. Men denne hans «Sinfonia concertata» er for orgel og orkester. Førstesatsen bygger seg opp inntil orgelet kommer inn og på subtil måte vever seg sammen med orkesteret. Verket stiller store krav til organisten, både teknisk og med henblikk på registrering. Noen ganger i verket mener vi å høre Poulenc fra hans orgelkonsert, andre ganger Ravel. Preget av skjønnhet og dybde er koralen, en largo som er en slags kjerne i verket. Siste del er en toccata full av energi, der slagverket spiller en vesentlig rolle. Symfoni nr. 3 i c-moll av Camille Saint-Saëns (1835-1921) kalles Orgelsymfonien (1885/86). Symfonien er viet Franz Liszt, og Saint-Saëns selv vurderte verket høyt. Tittelen «orgelsymfoni» kan være noe villende for dette verket, for orgelet kommer bare inn i 2. og 4. sats som en forsterkning og klanglig berikelse av det kjempeoppbud av instrumenter som verket inneholder. Symfonien er i fire satser, men disse er forbundet gjennom motivene – ett av disse er det gregorianske Dies irae (Vredens dag) som kommer kraftfullt igjen mot slutten. I den langsomme satsen blander orgelet seg fint med strykere, horn og tromboner, mens trio-delen i scherzoen har ville utbrudd. I siste sats har så orgelet en kraftfull inntreden i strålende C-dur, mens verket mot slutten lar orgel, klaver og harpe inngå med det øvrige instrumentarium til en egenartet klangrus. Man kan forstå at Saint-Saëns satte dette verket høyt.
AYA MURAKI
KLASSIKERSERIEN Program
FREDAG 25. NOVEMBER
Witold Lutosławski: Konsert for klaver og orkester Johannes Brahms: Symfoni nr. 4
Medvirkende
Andris Poga, dirigent Lukas Geniusas, klaver
BRAHMS SISTE SYMFONI
Lutosławskis klaverkonsert og Brahms sin siste symfoni inviterer til en kveld i mesterverksklasse.
Witold Lutosławski (1913-94) besøkte i sin tid Stavanger som komponistprofil under Kammermusikkfestivalen. Hans klaverkonsert fra 1987/88, hører altså til hans sene verk. Samme år som klaverkonserten ble til uttalte han at «musikken hører til de kunster som ikke yter det synlige rettferdighet, men som snarere skal formidle noe av den usynlige verden, en ideal verden, en verden altså som vi higer etter». Klaverkonserten ble bestilt av Salzburg-festivalen og er dedisert til den storartede polske pianisten Krystian Zimerman. Lutosławski eksperimenterer her ikke med sjangeren; snarere blir vi hensatt til de store klaverkonsertene av Brahms, Chopin, Rachmaninov og Bartók. Vi tas så å si med på en reise i fortiden, men uten enhver nostalgi. Klaveret spiller så avgjort hovedrollen i dette fire-satsige verket. Det begynner med det reneste klangtrylleri, svinger seg så opp med heftige gester. Klaveret leder an til neste sats der klaver og orkester liksom jager hverandre, mens det i finalen kommer til impulsive utbrudd. Fjerde Symfoni av Johannes Brahms (1833-97) blir gjerne sett som en slags fasit over hva han hadde oppnådd komposisjonsmessig. Hans sene stil er preget av prinsippet om kontinuerlig variasjon og griper tilbake til overleverte formmodeller. Det var dette som fikk Arnold Schönberg til å skrive om «Brahms den progressive». I denne symfonien fra 1885 kan vi høre den frygiske kirketonearten (fra middelalderen), alderdommelige vendinger og barokke former. Alt blir det stilisert til en finmasket vev. Det er noe opphøyd og nesten tungsindig i tonespråket som ligner hans Ein deutsches Requiem. Siste sats er et rent variasjonsverk; 30 variasjoner over et tema Brahms tok fra Bachs kantate BWV 150, Nach dir, Herr, verlanget mich. Barokkformen chaconne sammensmeltes her med den klassiske sonateformen. Tempoforskyvninger mellom variasjonene sørger for at det er bevegelse i den tette veven av stemmer.
LUKAS GENIUSAS, KLAVER
FILMKONSERT
TORSDAG 1.DESEMBER FREDAG 2. DESEMBER LØRDAG 3. DESEMBER
HARRY POTTER OG MYSTERIEKAMMERET
Harry Potter er tilbake for sitt andre år på Galtvort. Men hvordan skal han orke den nye og snørrhovne professor Gyldenprinz Gulmedal? Og hvem er egentlig Stønne-Stina? De virkelige problemene starter når noen, eller noe, forsteiner den ene skoleeleven etter den andre. Er det Harrys største fiende, Draco Malfang, som ligger bak? Eller er det den som alle på Galtvort mistenker - Harry Potter selv?
GJERTRUD ØKLAND
TORSDAG 8. DESEMBER
Program
Johann Sebastian Bach: Juleoratoriet I-III
Medvirkende
Ottavio Dantone, dirigent Marie-Sophie Pollak, sopran Marie Beate Kielland, mezzo Alasdair Kent, tenor Andreas Wolf, bass Stavanger Symfonikor Kateryna Ustyantseva, kordirigent
JULEORATORIET
Til julefeiringen i 1734 skrev Johann Sebastian Bach seks kantater, som til sammen danner juleoratoriet. Dette er et av de mest berømte og spilte av Bachs sakrale verk, og er for mange selve lyden av jul.
De tre første kantatene ble skrevet for de tre høytidsdagene 25., 26. og 27. desember, og de tre siste er bygd over tekstene knyttet til nyttårshelgen, fram til 13. dag jul, helligtrekongersdagen. Flere av koralene og ariene stammer fra verdslige verk som Bach allerede hadde skrevet, så bare en del av musikken ble nyskrevet til oratoriet. De seks kantatene danner en helhet, samtidig som hver av dem har sin klanglige egenart. Teksten er satt sammen av Bibel- og salmetekster, og knytter seg til fortellingene om Jesu fødsel, hyrdene på marken, Jesu navngiving og de hellige tre konger. Første del heter Jauchzet, frohlocket; gi lyd, dere pauker, gi gjenlyd, trompeter, og åpner med festmusikk og et jublende åpningskor i den kongelige tonearten D-dur. Evangelisten forteller at Maria og Josef må følge budskapet fra keiser Augustus om å forlate hjemlandet Galilea, for å skrive seg inn i folketellingen i Josefs fødeby Bethlehem. Altarien «Bereite dich Zion» gir en første anelse om det store som skal skje, og menigheten svarer med koralen «Wie soll ich dich empfangen». I bass-arien «Grosser Herr» synger solisten om barnet i krybben, akkompagnert av solo-trompet som et kongelig symbol, og den første kantaten slutter med en bønn om å gjøre ens eget hjerte til en krybbe.
Andre del åpner med en pastorale med fire oboer sentralt i klangbildet, som fremstiller hyrdenes musikk. Om natten kommer engelen og forkynner budskapet om Jesu fødsel for hyrdene, og at han vil finnes i en krybbe. Morgengryet fremstilles med koralen «Bricht an, du schönes Morgenlicht», og hyrdene oppfordres til å reise til stallen og synge en vuggesang for barnet. Maria synger vuggesangen «Schlafe, mein Liebster», og englenes hærskare jubler i en tutti-fuge med lange melismer og ber om fred på jorden. Den andre kantaten ender med hyrdenes lovprisning over det som har hendt. Tredje del avslutter historien om julenatten med en bønn fra hyrdene i stallen, og de begir seg på veien til Bethlehem, mens de sprer nyheten videre. Hyrdene lovpriser den nyfødte Konge, og i koralene prises den store kjærligheten i Guds gave. Tredje kantate avsluttes med en gjentakelse av åpningskoret i strålende D-dur.
OTTAVIO DANTONE, DIRIGENT
ALASDAIR KENT, TENOR MARIE-SOPHIE POLLAK, SOPRAN
ANDREAS WOLF, BASS MARIE BEATE KIELLAND, MEZZO
STAVANGER SYMFONIKOR
TORSDAG 15. DESEMBER FREDAG 16. DESEMBER
Medvirkende
Øyvind Bjorå, dirigent Marita Sølberg, sopran Rune Nilson, konferansier Stavanger Symfonikor Kateryna Ustyantseva, kordirigent
JULEKONSERTENE
Opplev høytidsstemningen og la freden senke seg i en julepyntet Fartein Valen. Sammen med den norske, prisvinnende sopranen Marita Sølberg og Stavanger Symfonikor inviterer vi til en stemningsfull julekonsert med den aller fineste musikken. Øyvind Bjorå leder orkesteret gjennom konserten og Rune Nilson fra NRK er kveldens konferansier.
ØYVIND BJORÅ, DIRIGENT
FAMILIEKONSERT
LØRDAG 17. DESEMBER
Program
Reisen til julestjernen Sverre Brandt, forfatter Johan Halvorsen, komponist
Medvirkende
REISEN TIL JULESTJERNEN
SILJE SALOMONSEN, FORTELLER
TERJE BOYE HANSEN, DIRIGENT
Det finnes en julestjerne for alle!
Lille prinsesse Gulltopp forsvinner en julaften hun er ute i skogen for å lete etter Julestjernen. Det blir stor sorg og oppstandelse på slottet. Dronningen dør, og kongen forbanner Julestjernen. En dag dukker den snille Sonja opp. Hun ønsker å finne Julestjernen for kongen, for da kan han ønske seg prinsesse Gulltopp tilbake. Den onde greven og heksa gjør alt de kan for å hindre Sonja i å finne stjernen. Hvis kongen dør barnløs, vil nemlig greven arve tronen.
I ord og toner med skuespiller Silje Salomonsen skal vi gi deg den velkjente historien om Sonja, og hennes søken etter Julestjernen. Historien har trollbundet barn og voksne i mange generasjoner, helt siden den ble satt opp første gang julen 1924.
«Måtte du få din! For det finnes en julestjerne for alle. Det gjelder bare at vi leter på den riktige måten.» Sverre Brandt (1924)
ONSDAG 4.JANUAR FREDAG 6.JANUAR LØRDAG 7. JANUAR
Medvirkende
Tianyi Lu, dirigent Martin Grubinger, slagverk (Artist-in-Residence) Per Øystein Kvindesland og Bjørn Olav Skjæveland, konferansier
NYTTÅRSKONSERTENE
30 år med nyttårskonserter har gjort dette til en solid tradisjon for Stavanger Symfoniorkester og en sprudlende start på det nye året!
Vår residensmusiker og slagverkvirtuos, Martin Grubinger, er kveldens solist og orkesteret ledes av SSOs residensdirigent, Tianyi Lu. På podiet sitter sesongens orkestertalent, fiolinist Tarald Omland.
Konferansierene Per Øystein Kvindesland og Bjørn Olav Skjæveland, fra Utakt på NRK P1, leder oss gjennom en musikalsk festaften.
KLASSIKERSERIEN Program
FREDAG 13. JANUAR
Richard Strauss: Sanger for sopran og orkester - utvalg Gustav Mahler: Symfoni nr. 5
Medvirkende
Fabien Gabel, dirigent Nikola Hillebrand, sopran
SANGER AV STRAUSS OG MAHLERS FEMTE
FABIEN GABEL, DIRIGENT NIKOLA HILLEBRAND, SOPRAN
I kveld byr vi på et bredt utvalg av Richard Strauss’ sanger for orkester og sopranen Nikola Hillebrand. Gustav Mahlers femte symfoni har glidd inn i populærkulturen. Kanskje kjenner du igjen den langsomme satsen fra Viscontis film Døden i Venezia?
Richard Strauss (1864-1949) var en formidabel instrumentalkunstner. Hans operaer til Hugo von Hofmannsthal libretti hører også til sjangerens største. Og hvem blir ikke rørt når de hører hans Vier letzte Lieder (De fire siste sanger) eller sangen «Morgen», orkestrert av Strauss i 1897? Utvalget av ni sanger i kveld strekker seg over mange år, fra 1886 til 1935. De beste tekstene til disse sangene er av romantikeren Clemens Brentano: «Amor», «Ich wollt ein Stausslein binden» (Jeg vil binde en liten bukett) og «An die Nach» (Til natten) fra seks sanger op.68. Sangen «Wiegenlied» (Vuggesang) har tekst av lyrikeren Walter Dehmel og er fra fem sanger op. 41; lyrikeren Friedrich Klopstocks tekst til «Das Rosenband» (Rosebåndet) er fra fire sanger op. 36. Sangen «Bächlein» (Den lille bekken) er av ukjent forfatter. Men som man ser og kan høre, dreier sangene seg mye om blomster, barnet, en liten bekk, natten – typisk romantiske temaer, og uten ironi; med en musikk som ofte ligner Schuberts. Gustav Mahler (1860-1911) skrev sin Femte symfoni i årene 1901-03. Her er det ikke noe program og ingen sangsolister som i symfoniene nr. 2 til 4. Og likevel har ytre omstendigheter, hans liv, virket inn: fjerde sats, «Adagietto», er en kjærlighetserklæring til Alma Schindler som Mahler giftet seg med i 1902. Første sats er en sørgemarsj slik vi kjenner den fra tidlige symfonier, særlig den første med Fader Jakob-kanonen. Sammen med andresatsen, «stormende beveget», men med et melankolsk sidetema, danner disse første del av symfonien. Andre del inneholder en danseaktig scherzo, mens tredje avdeling inneholder den kjente og uendelig vakre adagietto-satsen som skal spilles særs langsomt. I finalen forsøker Mahler å vende det dystre og melankolske til noe euforisk: vi hører en koral her, men innhyllet i en frisk og lystig (giocoso) atmosfære.
Medvirkende
Mr. Caboom: Christian Eriksen Svartnissen: Hans Petter Jørgensen Ove Rocketroll: Ove Storland Kissa Nissemann: Kristian Arntsen Maria Molund, dirigent Franz Kraggerud, solist
Idè og konsept
Christian Eriksen, Hans Petter Jørgensen, Kristian Arntsen & Ove Storland
BARNAS NYTTÅRSFEST MED SVARTNISSEN & SSO
Det blir pomp og prakt når Svartnissen, Ove Rocketroll, Kissa Nissemann og Mr. Caboom tar turen fra Sola til Stavanger for å lage barnas nyttårsfest med Stavanger Symfoniorkester!
I 2022 feiret de 20 års jubileum og tar med seg nisse luene fra Sola Kulturhus til Fartein Valen i Stavanger konserthus for å kickstarte 2023 med Stavanger Symfoniorkester. Vi inviterer hele familien inn i nissenes særegne og litt skrudde univers, inspirert av Last Night of the Proms i Royal Albert Hall i London.
SSO opererer vanligvis uten kleskode, men til Barnas nyttårsfest oppfordrer vi alle til å kle seg ut som staselige konger, tøffe dronninger, skumle prinser og rå prinsesser! Ingen høytidsstemt nyttårsfest uten innslag av blått blod, så børst støv av prinsessekjolen og legg festbuksen i press. Å kle seg som en prins føles tross alt helt konge!
HOVEDSERIEN Program
TORSDAG 2. FEBRUAR
William Dawson: Negro Folk Symphony – Skandinavisk urfremføring John Williams: Tubakonsert Antonín Dvořak: Symfoni nr. 9 ‘Fra den nye verden’
Medvirkende
KLANGER FRA DEN NYE VERDEN
En variert kveld med Dvoráks symfoni Fra den nye verden, skandinavisk urfremføring av William Dawsons Negro Folk Symphony og tubakonsert med et av landets største blåsertalenter, August Schieldrop.
William Dawson (1899-1990) er ikke særlig kjent i Norge. I hjemlandet, USA, fikk han etter hvert sin utdannelse og skrev både orkester- og korverk. Hans Negro Folk Symphony ble ferdigstilt i 1934, men får altså sin skandinaviske (!) urfremføring i kveld. Leopold Stokowsky sto for førstefremførelsen høsten 1934. Men det varte til Neeme Järvi fremførte verket i 2001 at det ble kjent i Europa. Verket ble revidert i 1952, med afrikanske rytmer inspirert av Dawsons reise til Vest-Afrika. De tre satsene har titler som taler for seg selv. Dawson sier selv at verket var et forsøk på å ivareta tapte elementer som var blitt slavebundet utenfor hjemlandet. John Williams er først og fremst kjent for filmmusikk, men har også skrevet mange verk for orkester. Hans Tubakonsert (1985) ble skrevet til 100-årsjubileet til Boston Pops. Det er en spenstig konsert hvor intensiteten topper seg i den klart interessante sistesatsen. Tubasolist August Schieldrop, som mottok Equinor Morgendagens helters klassiske musikkstipend for 2021, har selv uttrykt ønske om å bidra til at tuba brukes mer som soloinstrument og vise alle at tubaen også kan synge. I kveld lar han tubaen utfolde seg sammen med orkesteret.
Den store Niende symfoni e-moll («Fra den nye verden») av Antonín Dvorák var komponistens siste verk og ble skrevet i New York i 1893. Komponering falt lett for Dvorák; man tilla ham tidlig en «himmelsk naturlighet». Mens Dvorák tidligere hadde brukt elementer fra tsjekkisk folklore, men aldri med sitater, hadde han i Amerika hørt både på de sortes musikk og på indianermusikk. Elementer av dette er til stede i hans Niende, men igjen uten å sitere. Han sammensmelter elementene, slik som tidligere, med en klassisk-romantisk form. Resultatet blir nye klangvirkninger i et verk som ble hans mest populære. Temaene blir utviklet i frie varianter; hovedtemaet i første sats, som forberedes i den langsomme innledningen, kommer igjen i de tre neste satsene på markante steder. Denne sykliske sammenbindingen kulminerer mot slutten i en storartet effekt som hos tilhøreren kan forbindes med det sublime.
AAGE RICHARD MEYER, DIRIGENT AUGUST SCHIELDROP, TUBA
SONDRE FJOSE SANDBERG
HOVEDSERIEN Program
TORSDAG 9. FEBRUAR
Robert Schumann: Symfoni nr. 1 Clara Schumann: Konsertsats i f-moll Robert Schumann: Symfoni nr. 2
Medvirkende
MARIANNA SHIRINYAN, KLAVER
CLARA OG ROBERT
En kveld dedikert til ekteparet Schumann, et livslangt musikalsk partnerskap som fortsatt setter spor.
JAN WILLEM DE VRIEND, DIRIGENT
Robert Schumann (1840-56) skrev fire symfonier. Den første har tittelen «Vårsymfonien», skrevet i en periode som Schumann selv karakteriserer som lykkelig (i 1841). Det er en vårlig atmosfære som bruser mot oss i begynnelsen av denne Symfoni nr. 1 i B-dur. Symfonien ble skrevet ut på utrolige fire uker. Den hadde opprinnelig overskriftene «Vårens begynnelse — aften– glad elskovlek– full vår». Men Schumann lot dette være, for å skrive en absolutt musikk uten kommentar. Det er ingen indre utvikling i dette verket; her er det stemninger som skifter i hver sats. Særlig i tredje sats, scherzoen, har vi å gjøre med et «poetiserende karakterstykke» med motsetningsfulle temaer: lidenskapelig, lyrisk og dansende. Finalen kan vi høre som en hymne til våren. Clara Schumann (1819-96) skrev som 16-åring en klaverkonsert i a-moll. Sammen med hennes romanser for fiolin og klaver og klavertrioen i g-moll blir den fremdeles spilt i konsertsalen. Som pianist –hun debuterte som ni-åring – var hun en av sin tids fremste, kjent for sitt kraftfulle og sangbare spill. Som mor til åtte fikk hun likevel tid til å komponere innimellom sine mange konsertreiser. Konsertsatsen i f-moll (1847) kunne ha blitt hennes andre klaverkonsert, men også førstesatsen forble et fragment. Satsen ble fullført og instrumentert av belgieren Jozef De Beenhouwer.
Det var Leonard Bernstein som i sin tid viste at Robert Schumanns Andre symfoni i C-dur ikke var et uselvstendig verk. Tolket med innstendighet, kontraster og med en Bruckner-aktig mystikk, viser verket noe helt annet. Bare hør hvordan det kraftfullt lysende trompettemaet vokser ut av det mystisk brusende halvmørke! Og så kommer det igjen i slutten av satsen samt på slutten av verket. Etter den briljante scherzoen kommer en langsom sats som står som et emosjonelt midtpunkt i verket; det er et slags nattstykke eller en romanse som uventet refererer til Bach. Også finalen har noe uventet over seg, der den to ganger siterer et tema fra Beethovens lied-syklus An die ferne Geliebte: «Så ta dem imot, disse sanger».
FAMILIEKONSERT I samarbeid med Equinor
LØRDAG 18. FEBRUAR
Morgensdagens helter
LYDO FAMILIEKONSERT: PULS OG RYTME
Musikk vekker følelser og rytmen i musikk påvirker puls og blodtrykk. Puls og pustefrekvens øker mer ved å høre på energisk og rask musikk, enn på rolig musikk. Musikk som gir “gåsehud” og frysninger øker også pulsen.
Det er fasinerende hva musikk gjør med oss mennesker. Musikk setter hele hjernen vår i gang med å jobbe. Den jobber med språk, minner, følelser og bevegelser og mye mer. Hva er det som gjør at en stor gruppe mennesker beveger seg til samme rytme på dansegulvet? Musikk kan lage alle mulige stemninger i oss mennesker. På stadion hører vi fotballsupportere synge sammen for å støtte laget sitt. Rask musikk med høy lyd kan gjøre oss gira. Hvis du hører på avslappende musikk, synker pulsen og blodtrykket. Noen konsentrerer seg bedre hvis de hører på musikk og hvis du skal trene, kan musikken gi deg ekstra motivasjon og til og med bidra til å øke prestasjonen.
Dette og mer til skal vi utforske i årets LYDO.
LYDO er utviklet av Stavanger Symfoniorkester i samarbeid med Equinor talentutviklingsprogram, Morgendagens Helter. Målet er å stimulere til økt kjennskap og interesse for realfag med musikk som inngangsport og er tilrettelagt for 5.-10. klasse.
HOVEDSERIEN Program
TORSDAG 23. FEBRUAR
Edvard Grieg: Peer Gynt Suite nr. 1 Jan Erik Mikalsen: Basskonsert (bestillingsverk av SSO) – Urfremføring César Franck: Symfoni i d-moll
Medvirkende
Pablo Gonzalez, dirigent Igor Eliseev, kontrabass
NORSKE KONTRASTER OG FRANCKS SYMFONI
Norske kontraster på tvers av generasjoner. Griegs Peer Gynt-suite er komponistens mest berømte, fra Morgenstemning til Åses død. Samtidskomponist Jan Erik Mikalsen står for det helt nye med en urfremføring, og solist fra egne rekker.
Edvard Grieg (1843-1907) er fremdeles Norges mest populære komponist, med a-moll-konserten, de lyriske stykkene for klaver, sangene, Holberg-suiten og de to suitene til Peer Gynt. Henrik Ibsen hadde i 1874 henvendt seg til Grieg for at han skulle komponere musikk til skuespillet. Grieg skrev i alt 23 enkeltstykker, og av disse stilte han i 1888 og 1891 sammen fire stykker til hver av suitene op. 46 og 55.
Peer Gynt-suite nr. 1 begynner med «Morgenstemning», opprinnelig et forspill til 4. akt. Det er et av Griegs mest populære stykker, med en lang dynamisk kurve som baserer seg på en følsom melodi. «Åses død» er en sorgtung klagesang i strykerne der Peer sitter ved sengen til sin døende mor, helt i andre tanker. «Anitras dans» er skrevet i «mazurka-tempo» og er en grasiøs, kunstferdig valsepreget melodi som en beduindatter underholder Peer med i den marokkanske ørkenen. Siste sats, «I Dovregubbens hall», er et paradestykke for orkesteret. Peer unnslipper så vidt horden av rasende troll.
PABLO GONZALEZ, DIRIGENT IGOR ELISEEV, KONTRABASS
Jan Erik Mikalsen (født 1979) hører til de norske komponister som får flest bestillinger fra orkestre og musikere. Han har studert med de betydelige danske komponistene Hans Abrahamsen og Bent Sørensen, begge kjent for fantasifull orkestrering. «De formidlet tanken om orkesteret som noe levende, nærmest som en bevegelig organisme» sier Mikalsen om sine lærere. Vi kan høre dette både i hans klaverkonsert og i fiolinkonserten. Begge er spilt inn med SSO (på Aurora), den siste med Ingerid Dahl som solist. For 200-årsjubileet for Norges grunnlov skrev Mikalsen Songs for Orchestra som han fikk den høythengende internasjonale Rostrum-prisen for. Verket i kveld, en konsert for kontrabass og orkester, er en urfremførelse. César Franck (1822-90) var en fremragende orgelimprovisator. Flere av hans komposisjoner bærer da også preg av orgelstemmer og registrering av disse. Franck skrev bare én symfoni, Symfoni i d-moll, to år før han døde. Det særpregede med dette verket er at det er en indre sammenheng mellom, ikke bare satsene, men i hele formforløpet – mellom motiv- og temaforbindelser, slektskap mellom temaene og det at de går igjen i de forskjellige satsene. Symfonien er i tre staser, ikke fire som er det vanlige i den symfoniske tradisjon. Etter første sats følger det nemlig en kombinasjon av andante og scherzo; takt for takt korresponderer de med hverandre. I finalen, som er en kontrast til den rolige avslutning i mellomsatsen, kommer likevel sørgemarsj-temaet fra denne satsen igjen, samt elementer fra temaene i første sats. Det skulle gi symfonien organisk enhet, men det er vel heller en metamorfose det er snakk om.
HOVEDSERIEN Program
TORSDAG 9. MARS
Maurice Ravel: Alborada del Gracioso Shéhérazade Daphnis et Chloé
Medvirkende
Andris Poga, dirigent Karine Deshayes, mezzosopran Stavanger Symfonikor Kateryna Ustyantseva, kordirigent
EVENTYRLIG AFTEN MED RAVEL
KARINE DESHAYES, MEZZOSOPRAN
En kveld viet til Maurice Ravel. Komponisten sammenlignes ofte med Debussy, men var langt mer kosmopolitisk. Fra Shéhérazade til Daphnis et Chloé er det snakk om stort orkesterartisteri.
STAVANGER SYMFONIKOR
Det første verket, Alborada del gracioso betyr «Hoffnarrens morgensang». Det er en orkestrering gjort av Ravel selv, av et av de fem klaverstykkene som har tittelen Miroirs (Speil, 1905). Disse stykkene var for personer i vennekretsen «Apasjene», der Ravel var midtpunktet. I Alborada del gracioso illustreres det med fine fargenyanser en liten scene: Hoffnarren (eller Harlekin) setter gang på gang i med sin sang. Da det endelig lykkes ham, kjenner hans glede ingen grenser. Pizzicati imiterer gitarklimpring, kastanjetter setter sine rytmiske aksenter. Særlig vakkert utfoldes den smektende vise til tilbederen i bassklarinetten. Glissandi i trompeter, tungestøt, buldrende pauker og grelle dissonanser griper forstyrrende inn. Til slutt hører vi en dans med schwung.
Den fullstendige tittelen på Shéhérazade (1903) lyder: Shéhérazade. Trois Poèmes pour chant et orchestre sur des vers de Tristan Klingson. (Tre dikt for sang og orkester etter vers av Tristan Klingsor). Shéhérazade er heltinnen i Tusen og en natt. Ravels (og Debussys) begeistring for Orienten har med verdensutstillingen i 1889 og 1900 å gjøre. Av de tre sangene er «Asie» (Asia) den lengste. «Asie, Asie, Asie» lyder det i denne første sangen. Den er et slags plutselig skrik som orkesteret viderefører med fff. Ravel eksperimenterer her med hvordan ordene «amour» (kjærlighet) og «haine» (hat) formidles med musikken. De neste stykkene, «Tryllefløyten» og «Den likegyldige», holder seg til samme prinsipper som i det første: Betonte stavelser blir så å si ikke forlenget, og punkterte rytmer, som de franske Wagnerianerne elsket, er så å si borte. I stedet hører vi knapt merkbare overganger mellom forskjellige intervaller.
Daphnis et Chloé ble oppført av den russiske ballett i Paris i 1912, og Daphnis ble danset av den berømte Vatslav Nizjinsky. Balletten baserer seg på en hyrderoman av Longos fra Lesbos (det 3. århundre e.Kr.), fritt satt sammen etter greske myter. Ravel sier selv om balletten at han ville lage «et slags stort musikalske freskomaleri», ikke være tro mot det gresk-arkaiske, men mer mot sine drømmer om Hellas. For konsertbruk stilte Ravel sammen to suiter som inneholder seks tablåer: Gjetere, pirater, kjærlighetshistorien til det udødelige paret. Alt skjer med flimrende strykerklang, glissandi i harpene, sølvaktig lysskjær fra celestaen, summing fra de dempede hornene og en påfølgende vakker, mettet cello-melodi (Daphnis). Og så, en fløytegirlander som etter hvert folder seg ut som en sang (Chloé), de to temaene forenes, hvorpå det virker som om en vind bærer sangen bort. Dette er orkesterartisteri i høyeste potens!
KLASSIKERSERIEN Program
FREDAG 17. MARS
Rolf Wallin: Nytt verk for orkester (bestillingsverk av SSO, Urfremføring) Dmitri Sjostakovitsj: Konsert for cello nr. 1 Sergej Prokofjev: Symfoni nr. 5
Medvirkende
Andris Poga, dirigent Truls Mørk, cello
TRULS MØRK SPILLER SJOSTAKOVITSJ
Den ledende norske komponisten Rolf Wallin byr på et nytt verk. I tillegg fremføres en cellokonsert av Sjostakovitsj og Prokofjevs femte symfoni.
TRULS MØRK, CELLO Rolf Wallin (født 1957) er en av de aller fremste norske komponister i sin generasjon. Han har mottatt flere priser og er kjent for at hans verker taler både til lærd og lek, uten derved å dobbeltkommunisere. Kveldens verk er en urfremføring.
Dmitri Sjostakovitsj (1906-75) skrev to cellokonserter. Begge er skrevet for den virtuose cellisten Mstislav Rostropovitsj. Alisa Weilerstein, som har innspilt begge konsertene, sier at de to er like forskjellige som epler og appelsiner. Cellokonsert nr. 1 er skrevet i 1959 og er heller anti-heroisk i sin karakter. Den har ikke den bekjennelses-karakteren som preger mange av hans senere verker. Rostropovitsj forteller at da han spilte konserten for Sjostakovitsj før uroppførelsen, sa komponisten til ham at følelsene som man uttrykker når man spiller hans musikk, ikke skal komme ut direkte, uformidlet i romantisk forstand. Konserten har et motiv i første sats med fire noter som utvikles og kommer igjen i både tredje og siste sats. Sjostakovitsj hamrer liksom dette temaet inn hos oss lytterne. I andresatsen hører vi en fortryllende passasje i celestaen. Sergej Prokofjev (1891-1953) dirigerte selv uroppførelsen av sin Femte symfoni 13. januar 1945 i Moskva-konservatoriet. Det fortelles at han hadde hevet taktstokken, men måtte straks vente i flere minutter på grunn av kanonskuddene utenfor som feiret seieren til de sovjetiske troppene. Symfonien var et verk som må ha tatt tiden på pulsen, antagelig på grunn av befolkningens euforiske stemning. Borte er de rytmiske og klanglige barbarismene han tidligere var så kjent for. Prokofjev sa selv om symfonien, at han ville istemme «en sang for det frie og lykkelige mennesket, dets skapende kraft, dets edelmot og renhet». Men her er fremdeles mye av den tidlige Prokofjev: I codaen til første sats med det sangbare hovedtemaet som blir akkompagnert av virvler fra slagverket og tamtamslag, kommer det til en voldsom kraftutladning som kan tolkes sarkastisk. Og på slutten av finalen slår den muntert-satiriske grunnstemning om i det groteske: aggressivt repeterende rytmer får det siste ordet. Prokofjev bryter konvensjonene med hensyn til tempobetegnelse på satsene: Andre satsen er hurtig og tredje satsen langsom. Sett under ett er symfonien moderat moderne, men uten å gå på tomgang.
ODD BØRGE SAGLAND
HOVEDSERIEN Program
TORSDAG 30. MARS
Gioacchino Rossini: Wilhelm Tell - Ouverture Ludwig van Beethoven: Konsert for klaver nr. 1 Carl Nielsen: Symfoni nr. 5
Medvirkende
EUROPA PÅ TVERS
En kveld for kontraster. Rossinis Wilhelm Tell-ouverture, klaverkonserten som Beethoven skrev for seg selv, og Carl Nielsen sin kamp mot kaos i Symfoni nr. 5.
RONALD BRAUTIGAM, KLAVER
MICHAEL SCHØNWANDT, DIRIGENT
Rossinis stjerne har gått opp på Europas himmel, skrev Stendhal i sin bok om Rossinis liv (1823), på en tid da Napoleons stjerne var begynt å dale. Knapt noen komponist før ham ble så berømt som Gioacchino Rossini (1792-1868). To generasjoner av italienske komponister levde av hans musikalske oppfinnelser, hans manierismer og hans dramatiske instinkt – helt frem til Giuseppe Verdi. Sveitsiske omgivelser, Wilhelm Tells revolusjonære dåd, bestigningen av Alpene som følge av Jean-Jacques Rousseau, samt politisk opprør var forutsetning for ouverturen og operaen Guillaume Tell (1829). Legg merke til de bredt utformede pastoralscenene i ouverturen.
Klaverkonsert nr.1 i C-dur (1795/96 og 1798) av Ludwig van Beethoven (1770-1827) er skrevet etter nr. 2 i B-dur. Han skrev C-dur-konserten for seg selv som pianist. De mange trillene og forsiringene, de briljante løpene ga ham anledning til å fremvise sine tekniske ferdigheter som klavervirtuos. Klaverstemmen hadde han bare notert skisseaktig, siden han selv skulle spille den. Kadensene improviserte Beethoven, men skrev senere ut ikke mindre enn tre. Konserten var skrevet for et klaver med fem oktaver. Som motsetning til de briljante yttersatsene står den langsomme satsen, med vakre, lyriske partier og arabesk-lignende melodilinjer. Tonearten C-dur er i tradisjonen for musikalsk retorikk lysets og oppbruddets toneart, gladlynt og frimodig. Carl Nielsen (1865-1931) skrev seks symfonier. Nr. 3 med tilnavnet Espansiva og nr. 4, Det uudslukkelige, samt nr. 6 med tilnavnet Sinfonia Semplice er de mest kjente og spilte. Furtwängler dirigertre Nielsens Femte symfoni (1922) ved ISCM-festivalen i Frankfurt i 1927. Symfonien har innbrudd av uorden i den symfoniske orden. En rytme i skarptrommen kommer stadig igjen, vilt og heftig; et sted i første sats har Nielsen skrevet i partituret at slagverkeren skal improvisere. Orkesteret overdøver dette, men en både sart og klagende stemme fra klarinetten får musikken til å virke truende. Andre del av symfonien er dels larmende, dels preget av stillhet. Den inneholder to fuger med forskjellige uttrykk. Til slutt kommer det til triumferende oppløsning av det dramaet som verket er.
KLASSIKERSERIEN Program
FREDAG 14. APRIL
Modest Musorgskij: En natt på Bloksberg Peter Eötvös: Cziffra Psodia (bestillingsverk av SSO) – Skandinavisk urfremføring Zoltán Kodály: Norveg leanyok (Norske piker) Béla Bartók: Miraculous Mandarin
Medvirkende
EN NATT PÅ BLOKSBERG
Musorgskij og tre ungarske komponister står på kveldens program. Peter Eötvös klaverkonsert er en hyllest til den ungarske pianisten György Cziffra, og Eötvös er også kveldens dirigent.
Modest Musorgskij (1839-81) hadde som sitt motto «Til nye strender». Og det stemmer med hans musikk. Både for operaen Boris Godunov, hans klaversyklus Bilder fra en utstilling og den symfoniske diktningen En natt på Bloksberg (1867). Rimskij-Korsakov ominstrumenterte den, dyktig, men uten det grelle og uskjønne som karakteriserer originalen. Han satte disse titlene på delene; «Heksenes forsamling og deres snakk», «Satans trekk», «Forherligelsen av Satan», «Heksesabbat». Heksene møtes ifølge et russisk sagn på et fjell nær Kiev. Det musikalsk groteske, heslige og de uskjønne innfallene preger verket. Men til slutt kimer klokkene i en landsbykirke og mørkets krefter forsvinner.
PETER EÖTVÖS, DIRIGENT
JÁNOS BALÁZS, KLAVER Peter Eötvös (født 1944) skrev sin klaverkonsert til 100-års jubileet for den store ungarske pianisten György Cziffra (1921-94). Pianisten overlevde krigstjeneste, tiden som bar-pianist i en arbeidsleir og skaden han fikk i den høyre underarmen. Han endte sitt liv etter å ha hatt en konsert like før han døde, da han var en skygge av seg selv. Eötvös’ mor hjalp Cziffra til å kunne spille igjen etter skaden. I Klaverkonserten Psodia er der også et obligat cimbalom (hakkebrett), et instrument Cziffras far spilte på kafeer, til og med i Paris som Cziffra siden flyttet til. Verket er ifølge Eötvös basert på en liten melodi som består av Cziffras navn: g,e,d,g,e,ess og c-ciss,f,f.d.a. Konserten skal erindre Cziffras talent og rapsodiske liv.
Zoltán Kodály (1882-1967) var, sammen med Béla Bartók, en lidenskapelig samler og opptegner av ungarsk folkemusikk. Hans komposisjoner er også preget av dette. Bartók sa om Kodálys viktige verk Psalmus hungaricus (1923), at det var utenkelig uten ungarsk bondemusikk. Kodály skrev en rekke verker for kor, barnekor, kvinnekor, mannskor, bladet kor. Hans Norvég leányok (Norske jenter) ble til i 1940. Det skal bli spennende å høre om Kodály her henspiller på norsk folkemusikk. Hvis ikke, er det kanskje inntrykket av norske jenter som har festet seg hos komponisten.
Béla Bartók (1881-1945) skrev sin konsertsuite Den mirakuløse mandarin op.19 i 1918/19. Verket vitner om den «barbariske ekspresjonisme» som den tidlige Bartók komponerte i (inspirert av Stravinskij og Prokofjev). Motorikken er aggressiv, dissonansene mange og orkesterklangen skarp. Verket avspeiler handlingen: Tre vagabonder konkurrerer om en prostituert jente; de tre «kundene» er en gammel kavaler, en sjenert yngling og til sist en skummel mandarin som blir fremstilt med rapsodiske soli i klarinetten og munner ut i en voldsom dans. Det ender med mandarinens raseri, der de to andre forgjeves forsøker å drepe ham, mens han, etter å ha oppfylt sitt begjær, faller død om.
HOVEDSERIEN Program
TORSDAG 20. APRIL
Péter Eötvös: Sirens’ Song (bestillingsverk av SSO) – Skandinavisk urfremføring Péter Eötvös: Alhambra for fiolin og orkester – Norsk urfremføring Claude Debussy: Nocturnes Claude Debussy: Iberia (fra suiten 'Images')
Medvirkende
KRISTOF BARATI, FIOLIN
SIRENENES SANG OG SPANSKE DRØMMER
Péter Eötvös er sesongens Composer-in-Residence og en strålende dirigent. Eötvös presenterer to verk denne kvelden, fulgt av Debussy.
PETER EÖTVÖS, DIRIGENT
Péter Eötvös (født 1944) er både en bemerkelsesverdig komponist, dirigent og professor. Han har skrevet både operaer, orkesterverk og konserter for velrenommerte musikere. Som professor har han etablert sitt eget institutt til fremme for en fremtidig generasjon av komponister og dirigenter. Han var i en årrekke leder av Ensemble intercontemporain, etablert i sin tid av Pierre Boulez. Det første verket vi får høre av Eötvös, er en skandinavisk urfremførelse, Sirens Song, et bestillingsverk av SSO. Så kommer Alhambra for fiolin og orkester (2018), en norsk urfremførelse. Det er hans fiolinkonsert nr. 3, bestilt av festivalen i Granada, Berlin-filharmonikerne, Orchestre de Paris, og BBC Proms. Urfremførelsen fant sted i Granada, med en av vår tids fremste fiolinister som solist, Isabelle Faust og dirigert av Pablo Heras-Casado. Verket er ifølge Eötvös inspirert av disse to samt det fantastiske palasset Alhambra. Krysningen mellom spansk og arabisk kultur fascinerte Eötvös spesielt. Palassets dimensjoner, fontenene, de omgivende fjellene og solnedgangen i Andalusia skal være deler av verket. Tonen G har en spesiell betydning og står for Granada. Eötvös har også en forkjærlighet for kryptogrammer – i dette tilfelle bokstavene A-L-H-A-M-B-R-A, som inngår i verkets hovedmelodi. Eötvös sier også at han har gjemt navnene Isabelle og Pablo i de musikalske mønstre. Fiolinen har en lederrolle i verket, men følges av en mandolin i scordatura (omstemming). Eötvös beskriver verket som en «vandring i den mystiske bygning Alhambra".
Også Claude Debussy (1862-1918) var tiltrukket av det spanske. Av ham får vi høre Nocturnes (1897-99) og «Iberia» fra verket Images (1906-12). Nocturnes omfatter tre stykker, men nocturne er ifølge komponisten selv ikke ment i sin opprinnelige betydning av noe nattlig drømmende, men skal assosiere til inntrykk av lysvirkninger. I «Nuages» går skyene langsomt og melankolsk over himmelen; i «Fêtes» (fester) er det dansende bevegelser og rytmer, opplyst av lynglimt; i «Sirènes» har vi å gjøre med sirenenes sang i den greske mytologi: vi hører havet i månelys og sirenenes hemmelighetsfulle sang. «Iberia», den lengste av de tre delene i Images (Bilder), er en hommage til Spania, med Bolero-rytmer, Habanera-vendinger og klanger av en festmarsj som nærmer seg.
HOVEDSERIEN Program
TORSDAG 27. APRIL
Alfred Schnittke: Klaverkonsert Dmitri Sjostakovitsj: Konsert for klaver nr. 2 Sergej Prokofiev: Romeo og Julie - utdrag (kompilert av Andris Poga)
Medvirkende
Andris Poga, dirigent Plamena Mangova, klaver
RUSSISKE VISJONER
Alfred Schnittkes konsert for klaver og strykere, Sjostakovitsj klaverkonsert nr. 2 og Prokofiev med et utdrag fra balletten Romeo og Julie.
Alfred Schnittke (1934-98) skrev i alt fem klaverkonserter, fra 1960 til 1988. Konsert for klaver og strykere fra 1979 er i én sats. Det er et av hans viktigste og mest populære verk. Det begynner med en langsom innledning i klaveret. Når strykerne kommer til, inngår klaveret med flere melodifragmenter. I denne delen er det en passasje som minner om en russisk ortodoks hymne. Konserten pendler mellom det høydramatiske og stillhet. Schnittke har sagt om det å komponere at «når du arbeider med en komposisjon, så skaper du en verden». Det er her en verden det er verd å lytte til.
PLAMENA MANGOVA, KLAVER
Dmitri Sjostakovitsj (1906-75) skrev to klaverkonserter. Selv var han en fremragende pianist. Den første er den mest kjente, og er fabelaktig tolket av Martha Argerich. Klaverkonsert nr. 2 i F-dur (1957) er lysere til sinns enn det Sjostakovitsj ellers skrev. Den ble skrevet for hans sønn, Maxim, til hans 19-års dag. Maxim, som siden ble en kjent dirigent, fremførte den som en del av sin eksamen ved konservatoriet i Moskva. Den er i tre satser, i første sats svarer klaveret på et tema først spilt av fagotten, så i klarinetten og oboen. Det er marsj-aktige takter her, klaveret har en fuge-aktig solo og krever mye av solisten. Andresatsen er nesten romantisk i sitt tonespråk, melankolsk over store strekk. Siste sats er en livlig dans der solisten liksom driver med forskjellige slags tekniske øvelser. Sergej Prokofiev (1891-1953) orkestrerte nesten alle sine operaer og balletter. Slik er det også med Romeo og Julie (1935-46) som inneholder tre orkestersuiter. Han brukte til og med temaer fra tidligere sceneverk i sine symfonier. Orkestersuitene skal ikke illustrere forløpet i balletten. Snarere er det overgripende aspekter av den dramatiske handlingen som skal bli hørlig, men alle tre har titler fra handlingen. Mest kjent er suite nr. 2 der de to hovedpersonene fremtrer musikalsk til forskjellige tidspunkter. I suite nr. 3 er Julie i fokus, og sluttscenen her utvidet Prokofiev i orkesterversjonen.
TONJE BEKKEN
HOVEDSERIEN Program
TORSDAG 11. MAI
Salina Fisher: Tupaia – Europeisk urfremføring William Walton: Konsert for cello Ottorino Respighi: Vetrate di Chiesa (Kirkevinduer)
Medvirkende
Tianyi Lu, dirigent (Conductor-in-Residence) Nicolas Altstaedt, cello
NICOLAS ALTSTAEDT, CELLO TIANYI LU, DIRIGENT
FISHER, WALTON OG RESPIGHI
En ung komponist fra New Zealand åpner kveldens program. Dette blir den europeiske urfremføringen av verket Tupaia fra 2018, etterfulgt av William Waltons cellokonsert og Respighis meditasjoner over kirkevinduer.
Salina Fisher (født 1993) har allerede skrevet verker som har fått internasjonal oppmerksomhet. Hennes Tupaia får i kveld sin europeiske urfremføring, men verket ble skrevet i 2018. Det ble skrevet til 250-års jubileet for James Cooks første reise til Stillehavet (i 1769). Tupaia var en prest og navigatør fra Tahiti. Han laget kart over Stillehavet og 74 (!) øyer der. Dette har satt spor i Fischers partitur, som ligner karter eller transkripsjon av rommet. Verket er ifølge henne også inspirert av ideen om å navigere etter himmelens stjerner og de forskjellige perspektiver dette innebærer.
William Walton (1902-83) skrev sin cellokonsert i 1957, etter en bratsjkonsert og en fiolinkonsert. Den ble skrevet for den store cellisten Gregor Piatigorsky som var solist ved urfremføringen. Kritikere møtte konserten med forbehold: Walton var for konservativ. Men Piatigorsky selv poengterte at konserten lå godt for celloen, liksom cellokonsertene til Elgar og Delius. Verket har tre satser slik tradisjonen krever, med et langt åpningsmotiv, i andresatsen kommer det til det rene fyrverkeri og denne er vel den emosjonelle kjernen i verket. Finalen er den lengste satsen og består av et tema med flere improvisasjoner. Codaen her tar opp temaer fra første sats. Flere store cellister har spilt inn konserten. Ottorino Respighi (1879-1936) er mest kjent for sine symfoniske dikt over Roma, fontener i Roma, pinjetrær og fester. Han skrev verket Vetrate di Chiesa (Kirkevinduer) i 1926, en serie på fire «symfoniske inntrykk» for stort orkester: «Flukten til Egypt», «Erkeengelen Sankt Mikael», «Santa Claras morgenmesse» og «Sankt Gregor den store». Respighi hadde hjelp fra sin venn Claudio Guastalla når det gjaldt å finne tittelen til verket. De valgte så undertitler for hver av satsene, med religiøse tekster knyttet til scener fra de fargede glassvinduene. Siste skal illudere en slags pavelig kroning. Det ender patetisk med: «Se Pontifex Maximus!... Velsignet være Herren... Syng en hymne til Gud. Halleluja!»
