Speiderpiken nr 9 (november) 1927

SPEi DERPI KE"1 I

f

\

NORSK SPEIDERPlli't ~FO RBUNN

Ser jeg på alle de mennesker jeg daglig er sammen med - på skolen, hjemme, ute, eiler blandt speiderpiker - så blir jeg igrunnen ofte svært motløs. For jeg synes at de andre er så meget bedre enn jeg. Ja - mange av dem er akkurat ~lik som jeg gjerne vilde være - men ikke er. De er så gode og snilde f. eks. kommer jeg inn i deres hjem, så er de overfor sin mor ganske anderledes enn jeg er overfor min.

Møter vi sammen på gaten en gammel mann eller kone - er det alltid min venninde som er hjelpsom - men jeg står bare og ser på.

Hvis der er tale om å være høflig, så er det alltid min venninde som gjør det som er rett - mens jeg så efterpå gjør det hun gjorde først.

Og da blir det ikke det samme som om jeg selv hadde vært den første. Dette gjør mig motløs.

Og nu har jeg tenkt på hvad vel grunnen kan være til dette. Og jeg tror at grunnen må være den - at de andre - de er blitt skapt slik - de.

Gud har gitt dem en egen evne til å være snild hjelpsom, høflig. Derfor må de være slik. De kan visst ikke være anderledes. Men med mig er det anderledes. Jeg har ikke fått den evnen.

Jeg er bare slik - som jeg er - jeg. Jeg kan visst ikke b.li anderledes heller. Det er trist det.

Og jeg b lir ba re enda mere motløs når jeg tenker p å det.

- J a - det gjør du nok - og d erfor må du ikke tenke slik mere. For du tar helt feil. Hvis du tror at d u skal være slik som du er, da handler du mot Guds vilje. Og hvis du tror at d e and re er fø dt med en egen evne til å være god som du ikke har fått - da glemmer du at det er Gud som har skapt d ig. Han gav 'dig den samme sjel - som H a n ga de andre. Han ga dig evner og anlegg som Han en dag vil kreve dig til regnskap for hvordan du har brukt. Og først og sist gav han dig Jesus Kristus som levet for dig, for å vise dig hvordan du skulde være - som led og døde for dig forat du skulde seire og vinne over alt i dig og utenom dig som prøver å hindre -dig i å gjøre Guds vilje. Og Guds vilje med dig - nettop med dig - det er ikke mindre enn dette som , han sier: «Vær fullkommen likesom Eders himmelske far er fullkommen.»

Så må du aldri mere tenke eller handle slik at hans liv og hans. død for dig blir forgjeves, men du skal be ham om hjelp til å bli ham lik.

Den bønn vil han høre.

Trondhjem.

N. C. B.

58

SPEIDERPIKEN

Mrs. Juliette Low. In memoriam.

Vårnummeret av « The Council Fire», verdensorganet for speiderpikene, - altså alle tilknyttet det internasjonale Girl Guides forbund, bragte efterretningen om mr. Juliettes Low's d ød.

Det blev dengang forsent å skrive noe i Speiderpiken derom, men de norske speiderpiker bør også kjenne mrs. Low's navn og betydning for speidersaken.

Mrs. Juliette Low var grunnleggeren av speiderpikebevegelsen i Amerika, og The Council Fire skriver «at de som kjente henne, v et og føler, at ikke bare hennes egne speiderpiker, m en at speiderbevegelsen i sin helhet verden over har tapt en venn, en kraft, en inspirasj on.»

• Undertegnede hadde selv gleden av perso nlig å kjenne henne. I 1922 på reise mellem London og Cambridge, på vei til den store internasjonale konferanse sistnevnte sted, var vi i samme jernbanekupe, og mrs. Low innledet raskt bekjentskapet.

Hun fortalte at hun var meget d øv, men når ramlen og støien av vognhjulene blev riktig sterkt, overdovet dette susen i hennes hode, og da horte hun bedre enn ellers. Det blev en temmelig hoirøstet konversasjon oss imellem, men

interessant.

Mrs. Low var veldig interessert for Norge og håpet å komme hit, da hun hvert år var en tur i Europa. Dessverre for oss blev det ikke så.

Især lappernes liv og levnet interesserte henne, så jeg har flere ganger sendt henne prospektkort med lappeleire og rener hvorover hun blev meget glad.

For 15 år siden bragte mrs. Low speidersaken med sig fra England for å plante den om i sitt hjemland Amerika. Det var et tappert arbeide, hun utførte.

Alene og uten hjelp, uten noen spesiell innflydelse eller større formue, og hindret i sitt arbeide ved sin døvhet, forsøkte hun å erobre en verdensdel, og hun vant den. Men til å begynne med møtte hun bare undskyldninger og avslag. Hun vendte både billedlig og bokstavelig det døve øre til og gav ikke tapt. Tilslutt lyktes det henne å vinne en av Amerikas største pedagoger for sin sak og fra den stund grodde og vokste speidersaken til den store institusjon,

den nu er i Amerika.

Det var henne som foreslo «The Postboks»,

henne som ivret for å danne et « Internasjonalt Council », henne som insisterte på at verdenskonferansen skulde bli holdt i Amerika forrige å r.

Hvor godt jeg husker henne i Cambridge, da spørsmålet blev bragt på bane, hvor næste konferanse skulde holdes, og England gjestfritt hadde innbudt til å komme igjen . Mrs . Low reiste sig øieblik~elig og innbød oss ti l Ame rika.

Stor munterhet.

Hun spurte forbauset hvad vi lo av. Og da svaret enstemmig lød, at d et blev altfor kost bart å reise til Amerika, sa hun p å sin korte måte som var det den enkleste sak av verden: «Wel l, I will send a ship and take you all over frce . » - Ved en stor te i hennes smukke hjem i L ondon (hun hadde nemlig også et h us i Londo n , alltid rede ti l å ta imot henne) efter Ca.nbridgekonferansens slutt, og hvort il vi alle var innb ud t, gjentok hun sin invitasjon. Dette var ikke tomme fraser.

Hun holdt sitt ord.

Hun gjennemførte nu som alltid, hvad hun h adde foresatt sig. Skibet fra Amerika fo rte a lle deltagere til konferansen helt fr itt over og ti lbake igjen ifjor i mai.

Mrs. Low fikk sitt hjertes store ønske opfylt før hun døde, å se speiderpiker fra verdens forskjellige hjørner samlet i Ame rika og knyttet sammen til ett.

Måtte der finnes mange, som arbeidet like tappert og uegennyttig som Mr. Low i edel speiderånd.

Velsignet være hennes minne .

L. M.

2nen gradsprøve§ 6, Forklare,

kommandere og utføre gymnastiske øvelser.

5

(Fortsettelse.)

Tabell nr. 2.

1) Armøvelse: Armer opad bøi !

Utad strekk!

Senkning med lett klask siden og armbøining utad nu!

Det samme - ett! - 2! - 31 Ved senkningen med klask spretter armene ut igjen med det samme.

SPEIDERPIKEN 2) Be nøvelse: P å tå - hev !

Knæ r helt n ed - b øi ! - s trekk ! - b øi !

- strekk! - Se nk!

P ass på : Knærne godt ut under bøiningen , hælene sammen , t å hevningen beholdes, ryggen rett .

3) Ba la n seøvelse: Ve nst re kne opa d b øi ! S tiv av d et kenet d er e står p å ).

Fotopbøin in g - I! Strekning 2 !

D et samme - I ! - 2 ! - r ! - 2 ! (Eller : op! - n ed !) .

Bytt om - still !

Sa mme fot opbøining og strekning 1 l - 2! r! 2!

St illing! <1 ) R yggøv else: Med et h opp føt t er t il sid e - s t ill !

R yggb øining ned a d med et lett slag p å tåspisse n r!

S t re kning med et let slag i siden - 2 !

D et samme - ned ! - op. (Eller: - 1 ! - 2 !).

Stilling !

P a ss p å: R ette k n æ r und er b øiningen n ed , str ekk helt op for hver gang.

S) Bukøvelse: Ligg ned p å rygge n !

Armen e la n gs s iden giv - akt !

Bøi op knærne - en!

K nestrekning re t t op - 2 I L a n gso m be n senkn ing - 3 ! (Rette knær.)

Det samme - r ! - 2 ! - 3 !

R eis - op!

Pass på : Knærne b øies så godt op som mulig, men baken skal ikke heves fra gulv et. Knestrekningen rett i taket, strekk på tåspissene. Under senkningen må· man ikke holde pusten.

6) Sideøvelse: Med kryssede føtter , venstre (eller hø ire) fot øverst - sitt I (Som skredder).

Giv akt!

Armer opad - bøi l Til venstre - vrid!

Fremad - vrid!

Til høire - vrid!

Fremad - vrid I Det samme - I ! - 2 l - 3 ! - 4 !

59

Pass på: Rett rygg, fingertuppene samlet så godt tilbake som mulig, albuene godt tilbake og ned.

Når vridningen foregår til venstre må h øire albu holdes tilbake. Tilhøire, omvendt.

Om øvelsenes virkning se tabell I i nr. 7 av «Speiderpiken.»

G. S.

Et barndomsminne.

Det, å spasere med far , hadde alltid sin spesielle t il t rekning. For det første gikk det så sjelden p å, da far b estandig hadde så meget å gjøre, og for d et annet blev en sådan tur litt av en oplev else, selv om t uren gikk hjemmefra og ned i byen, e n halv times vei. Alltid hadde far noe morsomt å fortelle, om hvad vi så, og hvad vi passerte.

A, hvor v i barn syntes, at far kunde meget og visste m eget. Selv den minste lille ting, som kansk je ikke mange la merke til , fikk sin spesielle betydning og v erdi, når far gjorde opmerksom derpå, hvade nten det gjaldt naturen, dyrene eller menneskene. Han gikk med åpne øine gjenne·m verden og så skaperen bak alt det skapte. Far forstod å gi oss livsverdier ut av sitt eget rike indre. - Alt huskes i hver enkelt detalj, ikke minst nu far er borte, og tanken går da alltid i takk til far , når under hverdagslivet så en ting så e n a nnen dukker op i tanken . .

En t ing, som blev prentet uendelig fast, fastere enn d e andre og aldri kan glemmes, var, at når far m øtt e et likfø lge, stanset han med front mot likvognen, og hilste ærbødig. Far var officer og hvis han da var i uniform, stod han i sin vakreste honnørstilling, mens han i civil tok hatten av med uendelig ærbødighet og blev stående med hatten i hånden, mens likvognen og følget passerte.

Det var ingen annen i hele byen enn far, som gjorde dette, og ennskjønt jeg syntes, det var litt genert, at forbipasserende så på oss, gjorde dog stundens alvor, at jeg uvilkårlig bøiet mitt hode, selv om jeg litt sky gjemte mig bak far.

Efterpå var far svært alvorlig, og det var stilt mellem oss en stund, jeg forstod at han gikk og tenkte.

Så spurte jeg ham engang, huem det var, som blev kjørt forbi?

60

SPEIDERPIKEN

Fars svar lød: «Det vet jeg ikke.» Forbauset sa jeg: «Men hvorfor hilser du da?» Da sa han uendelig mildt, idet han tok min hånd så fast i sin: «D_et er dødens majestet jeg hilser, mitt barn, ham lærer vi alle engang å kjenne.» Da mor noen år efter fars død, blev kjørt til sitt siste hvilested, stanset en gammel engelsk herre og to damer op og hilste på samme ærbødige måte, som far alltid hadde gjort. Det var første gang, jeg så noen annen enn far gjøre det, og det grep mig sterkt, den gamle herres hvithårede hode blottet og høitidsfullt bøiet, - som et gjengjeld for fars hilsen. Jeg har hørt si, at i utlandet hilses alltid et likfølge. Nu gjør de militære det her og speiderne.

Kjære speiderpiker, husk også dere å gjøre det. Hvis dere er i drakt, gi dødens majestet eders høieste speiderhilsen. Hvis dere er civile, bøi, i ærbødighet eders hoder. Dere får selv en livsverdi derved.

Honnor for dødens majestet.

L. M. 9<::::,,9<::=:,,.iJl<:::>4!9<::>~~~~

9<:::>ec,.~~

Fra Trøndelag krets.

Iste Trondhjems speiderpiketropp feiret den 2. oktober sin 12 års-fest i Kvinnelig Handelstands lokaler.

Festen åpnedes med en prolog som blev fremsagt på en fortjenstfull måte av en speiderpike.

Troppsføreren, Gunvor Sitter, ønsket gjestene velkommen, spesielt de mange foreldre som var fremmøtt.

Det var løftesavleggelse, høitidelig og vakker.

Senere var der opvisning i gymnastikk, sykepleie, barnepleie og ellers øvrige speiderferdigheter.

Videre var der tombola, hvortil alle gjenstandene var arbeidet av speiderpikene. En kakebod manglet heller ikke, ·hvor det gode bakverk naturligvis var laget av dyktige

speiderpiker.

Under festen blev utdelt diplom for de vakreste håndarbeider og ellers for ferdigheter innen speiderlivet. Som nytt av året blev der utdelt «Møteknapper» til de speiderpiker som i årets løp ikke hadde forsømt et eneste møte. Møteknappen er en liten mørkeblå knapp med det norske våben forgyldt.

Troppsassistenten Thyra Heløe takket Gunvor Sitter for hennes store og dyktige arbeide gjennem alle år, og tolket i hjertelige ordelag spe iderpikenes følelser for henne.

Den helt igjennem vellykkede tilstelning a.v sluttedes med avsyngelsen av speiderbøn nen, og man fikk et inntrykk av at speiderpikene i fø rste tropp arbeider målbevisst og godt.

Adresseavisen 3. oktober.

Litt fra K. F. U. K. speidernes forerleir på Skånes i sommer .

Norges K . F. U . K . speidere h a dc e førerlei r på Skånes i Trøndelag i sommer. Som eneste blåspeider som deltok, skal jeg få lov -::il å for telle litt om denne leiren.

Deltagerne, ca. 100 speiderpiker fra hele landet møttes i Trondhjem I. og 2. j u li . Vi blev mottatt av Trondhjemsspeiderne som gjorde det riktig hyggelig for oss de par dag ene vi var i byen. Mandag 3. juli om formiddagen reiste v i så med «Namsos» innover Trondhjem sfjord e n ti l Skånes, hvor leiren skulde holdes.

Skånes er en stor gård litt nord for L evan ge r.

Den ligger meget vakkert til ved Trondh jem sfjorden. Vi var fremme ved 4 tiden om eftermiddagen, og blev på det vennligste mottatt a v gårdens eier, herr Amdahl og frue.

Speiderpikene blev inndelt i patruljer p å 10.

Hver patrulje skulde ha sitt eget kj ø kkentelt i leiren og soveplass på den store, rummelige lå ven.

- Selve leirplassen, hvor vi opholdt oss om dagen, lå ca. 700 m. fra hovedbygningen i en lun vik med skogen like bak og en utmerket badestrand foran. - Samme aften blev leiren høitidelig åpnet av K. F. U. K.-speidernes landschef, frk. Josefine Barman. Hermed begynte en uke, rik på oplevelser, sammen med gode kamerater, og det gode været gjorde også sitt til at alt blev så storartet.

Først gikk vi igang med å ordne i leiren, reise kjøkkentelt, lage ildsteder, høikasser, kjølerum til opbevaring av maten o. s. v. Det hele blev praktisk og greit.

Hver formiddag var det bibeltime, av Værdalspresten Pharo, pastor Fjeldbu fra Trondhjem eller frk. Barman. Og så hadde vi foredrag og øvelser i parade, i signalisering, sporlek og karttegning. Foredragene var særlig slike. som angikk speiderarbeidet, f. eks. «Er min metode (det vil

SPEIDERPIKEN si s om patruljefører) rett?» av speidersekretær frk. N østvik, om senior og juniorarbeidet osv. Meg et morsom var matlagningen ute. Det var til og m ed konkurranse i hurtigkokning. Men noe a v det gildeste var det kameratslige samvær v e d leirbålet om kveldene. Patruljene underholdt e fter tur, og da fikk vi gjerne h øre litt om hvordan man drev speiderarbeidet på d e forskjellige steder a v la n d et. Så pratet vi lit t , diskutert e dagens h en d elser. D et blev avsluttet med en liten andakt, og så b a r d et opover til låven for å «køie».

Søndag IO . juli var alle samme n på tur til Værdalen. V i overv ar g udstjeneste i Stiklestads kirk e . Efterp å fikk vi se oss litt om på stedet.

Om efter middagen holdt kret schefen for Trøndelag, frk. Hov, foredrag ved Olavs-støtten om «Hellig01:::.,; og ha ns menn» . Aldri har vel Hellig-Olavs historie g jort mere inntrykk enn nu da vi fikk høre de n p å selve stedet hvor han gav sitt liv for d en sa k han k j empet for. Om aftenen bilte vi ti lba k e til Skå nes.

61

Mandag var siste dagen i leiren. Om aftenen va~ det fest på låven med elektrisk leirbål. Det var da premieutdeling til de seirende i de forskjellige konkurranser som var avholdt under leiren, bekransning av lederne og avskjedstaler.

Det nyttet nok ikke for barakkechefen å få ro og orden så tidlig den kvelden.

Tirsdag morgen blev leiren ryddet og sakene våre pakket, og i 12 tiden «dampet» vi ut fjorden med rutebåten, mens Amdals saluterte og hilste med flagget.

Om aftenen var alle deltagere innbudt til fest av Trondhjems K . F . U . K . Det var en hyggelig avslutning på den i alle deler vellykkede leir.

N æste morgen reiste jeg hjem, beriket med gode minner fra samværet med K . F. U. K.speiderne.

Med speiderhilsen Thora Grønseth Kr .sund N. Il I.

Blåveisenes ferietur.

Av fru Ingrid Stig.

(Fortsettelse.)

Nu stod de der og ventet , Astrid , Else, Borgh ild og Kari. Bare Gerd var ennu ikke kommet; d e var ikke så lite redde for , at hun skulde komm e forsent , den uforbederlige somlepaven. Bilen skulde gå om 5 minutter.

Nå, end elig , der kom hun. Hun så alt opgitt ut, syntes de andre. «Morn Gerd,» ropte Else.

«Assen s kal det vel gå med dig, du ser alt utkjørt ut, syns jeg. » «Ja, ser du,» svarte Gerd .

«Det kommer av at jeg har Astrids «lyse ide» på benene og alle mors formaninger i ryggsekken ; og begge deler veier minst 5 kg. hver. Men jeg venner mig vel til det altsamme_n efter hvert.» Så tok chaufføren alle sekkene og plaserte på taket og småpikene krabbet inn bakerst i bilen, hvor de alle blev plasert. Alt var selvfølgelig jubel og glede; selv det at bilen var stappende full var moro. Og endelig rullet de av gårde ut av byen.

Efter en times kjøring omtrent gikk de av ved J onsrud, hvor de tok fatt på marsjen.

De fulgte den gamle Ringeriksveien, som drog sig opover, og solen stod høit på himmelen og

stekte ubarmhjertig på de fem speiderpikene, som blev varmere og varmere.

«Sannelig skal det bli godt å komme inn i skogen og skyggen,» sa Borghild. «Da kan det kanskje gå an å få litt mat også. Jeg syns det er nokså lenge siden frokost.»

«Kom så setter vi oss litt,» sa Astrid, «og bestemmer spisetiden. Skal vi ha tidlig middag med «eftasvæl» eller formiddagsmat og sen middag.» De bestemte sig for det siste. Så trakk de lodd om kokketjenesten og la ivei igjen til stor skuffelse for Bolla. Men alle de andre var enige om, at de måtte gå litt lenger før de spiste.

Jeg skal si maten smakte godt, da de litt efter satt ved en liten bekk inne i skyggen og spiste. Og da klokken manet til opbrudd, var det nokså hårdt å komme sig op igjen. De var lissom ikke kommet ordentlig igang ennu, som Astrid sa, «bare vent til imorgen, så skal dere se at benene formelig går av sig selv.» «Ja gid bare støvlene vilde gjøre det i hvert fall, så er nok vi pukka nødt til å bli med,» svarte Gerd.

På veien hadde de truffet på flere grinder,

SPEIDERPIKEN og Borghilds anelser blev verre og verre for hver grind. Hun var nemlig livende redd for kuer.

Og da de pludselig hørte en kubjelle i nærheten, blev hun ganske blek.

«Mamma! Det er kuer her, hvad skal vi gjøre,» ropte hun.

«Bare ta det med ro du, og gå videre,» svarte Kari. «De er nok ikke farlige når de går løse her på veien.»

Det fantes nær sagt ikke det dyr, som Kari var redd for. Likeså genert og fryktsom hun var overfor mennesker, likeså tillitsfull og fortrolig var hun overfor dyr. Og da en stor vakker hjeldeku kom ut på veien og blev stående og glo på dem, gikk Kari rolig hen til den og klappet den og klødde den mellem hornene, mens de andre drog den vettskremte Bolla mellem sig. Da all «fare» var over for denne gang, sa Borghild: «Ja, dere kan godt få lov til å le av mig så mye dere vil, men jeg kan ikkje hjelpe for at jeg er så redd .

Og hvis jeg skal ligne dig med noe Kari, så må det nærmest være selveste St. Georg.»

Kari, stakkar, blev ganske rød og genert over slik ros.

«Jeg har igrunnen aldri tenkt mig at drager så slik ut,» sa Gerd, og så lo de alle.

Så var da endelig klokken blitt middag og alle var glad til, selv kokkene. Det var jo ikke tale om å gjore op varme her, hvor skogen stod så tett innpå, så de fant sig en flat sten, hvor de kunde plasere kokeapparatet. Så spiste de og koset sig og hvilte sig godt ut.

«Det er ikke vært å overanstrenge sig heller,» sa Borghild.

«Efter som jeg har regnet, så skulde det ikke være stort mere enn en time igjen, » mente Astrid.

«Det er sant!» ropte Gerd og for bort til sekken sin. «Guttene gav mig en pakke, som jeg måtte love ikke å åpne før efter midda.g en. Nu skal vi da riktignok se hvad det er.»

Hun kom med en nokså stor pakke og alle satte sig omkring henne.

«Det var sannelig ikke rart at din sekk var tung, når du hadde den også nedi,» sa Else. «] eg begriper bare ikke at du fikk plass.

«A, du vet, hvor det er hjerterum er det også husrum,» svarte Gerd, «og jeg hadde da ikke hjerte til å si nei til dem, da de kom med denne og var ganske generte over sin egen godhet.»

Og da pakken viste sig å inneholde chocolade, karameller og annet godt, som unge damer

sjelden vokser fra, blev jubelen stor, og de b lev straks enige om å sende et takkekort til de edle givere fra nærmeste postkontor.

Resten av veien gikk uten videre oplevelser og ved 1 / ~7 tiden kom de i god b ehold til Kievstuen.

IV N æste morgen gikk de alle fe m ut til « Kongens utsikt» som bare ligger et litet stykke fra Klevstu en. Stemninge n v ar høi og alle skravlet i munnen på hverandre til de kom frem til utsikten.

Da tidde de plutselig h el t stille og stirret betatt utover.

Sån hadde de aldri tenkt sig d et . Noe så vakkert!

Hele bygden und er sig så langt d e bare kunde se .

«Jeg er ordentlig g la for , at du valgte dette stedet, Bolla, ellers hadde vi kan skje: aldri. fått se det.»

«Ja, jeg hørte engang far si, al denne utsikten var den vakreste en kund e ønske sig,» svarte Borghild. « Det skal kunne gå a n å se 7 kirketårn herfra, tror jeg.»

«Se derborte er visst H ø n e foss ,» sa Gerd, «det må være den veien vi skal gå.»

«Ja,» sa E lse, «det må være Stensgaten, den lange rette veien dernede. » «Og den store innsjøen under oss er Tyrifjorden. Den øen som dere ser uti der, er d en stenen som trollet kastet efter hellig Olavs kirke, han var så rasende, heter det i sagnet. Far har fortalt mig det altsarnmen, » sa Borghild .

Snart måtte de komme sig tilbake til Klevstuen, hente sekkene sine og betale for sig. S å spurte de sig for om veien og drog avsted.

Krokkleven nedover er ustyrtelig bratt og stenet. Enkelte steder er den som en eneste pukkstenshaug. Midt i en av de verste stedene stoppet Gerd, så på Astrid og sa: «Jeg gir mig, Astrid; aldri hadde jeg kommet helskapendes nedover disse steinrøisene, hvis jeg ikke hadde hatt tykke støvler til å ta imot alle disse støtene. Jeg skal forsøke å aldri mukke mere, når du sier noe.» Astrid bare smilte og begynte å synge.

De andre stemte i med og så sang de av full hals, den ene kjente sang efter den andre, helt til de var nede av bakken, rundet en sving og stod foran en flokk speider-

gutter. Da stoppet sangen plutselig, og sangerinnene blev litt røde i toppen. «Nei du store,

SPEIDERPIKEN

SPEIDERPIKENS JULENUMMER Kommer omkring midten av November.

Utsalgspris kr. 0,75.

Utmerket innhold, bidrag av: Pastor Bonnevie ved Trondhjems domkirke, Lady Baden-Powell, N. S . P. F.s, Æreschef frk. Liska Michelet, Erling Hauger, Regine Normann. As/rid og Olaf Thalberg, Sofus Års, og en fortelling for Brownier av Sir Robert Baden-Powe/1, «Foxlease».

Av vå r egen ldndschef frk . Kari As. Referat fra den internasjonale leir i Geni med mange billeder. Heftet er rikt illustrert.

Permie utdeles til den speiderpike der selger fles/ eksemplarer.

Bestill i lide og ting juleheftet bort på forhånd dess fl e re får dere solgt og jo snarere kan dere sende opgjør.

Bestillingene og b etaling sendes til redaktøren, fru Ågot Brinchmann, Trudvangveien 2 B, Oslo.

1111111111111111 111111 111111111111111111111 1111 111111111111111 111111 111111111 1111111 1111111111111:i1111 11111111111111 111111111 11 11111111111111111111111111111 111111 1111 1111111111111111 11111111111111111111 111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111111

e r d et ikke Else!» ropte en av g uttene ; og sannelig fikk ikke Else øie p å sine to fettere i gutteflokken. Så blev det snakking og spørring .i rem og tilbake til d e skiltes med gjensidige ø nsker om «god tur». Kommen i nærheten av Sundvolden hotell spurte K a ri, hvor lang tid de hadde brukt fra Klevstuen og ne d , og alle blev meget forbauset over, at de ikke hadde brukt mere enn en halv time. Nu var kl. snart 12. Så gikk de inn i en landhandel og kjøpte det de trengte til formiddagen, og så tok de fatt p å veien til H ø nefoss. Først måtte de over den lange rare veibroen, som er bygget over fjorden.

Da de var næsten over spurte Kari: «Kan noen av dere si mig, hvad alle de hvite tingestene, som flyter bortover på vannet, er for noe ?»

Nei, det kunne ingen skjønne, og de gjettet på mye rart. Tilslutt spurte de en gammel kone som kom gående, hvad det var.

Artikler for speidere som økser, kniver, sækker, thermosflasker, fløiter, bægre, o. s. v, A nbelal<!s li/ mrget rimeli_~e priser,

Johan Melandsø & Co. Aktieselskap.

Trondhjem.

«Ja, det er krebseteiner, det,» svarte hun.

«Selve teinene ligger på bunnen og så er de hvite trestykkene bundet fast i dem med en snor, for at de skal finne dem igjen, skjønner dere.»

De takket pent for oplysningen og gikk videre.

Snart var de inne på Stensgaten og veien lå foran dem som en lang, rett, støvete strek i solskinnet.

Den var ikke videre opmuntrende, men de trasket freidig videre, varmere og varmere for hvert skritt. Da kl. var ¼2 bestemte de sig til å hvile ved den første bekken de kom til. De fant snart et passende sted og tok en velfortjent hvil på en hel time, spiste maten sin og koset sig riktig.

(Forts.)

Adresser: Landschef: Frk. Kari As, Gudes gt. 4, Trondhjem. Telef. 2837 k.

Forbundssekretær: Frk. Gunvor Sitter, Museumsplass I. Trendhjem. Telef. 5195.

Vicechef: Fru Else Lind, _Mogens Thorsensgt. 7 Oslo. Telef. 46 129.

Kasserer: Frk: Bergliot Østby, «Solvang» Hamar.

Depotchef: Frk. Anna Meyer, Ålesund. Telef.

885 - 1084.

«Speid_e rpikens» redaksjon og ekspedisjon: Fru Aagot Brmchmann, Trudvangv~ien .2 B, Oslo.

ST EE N

&

ST RØ M

SPE ID ER·UTST YR For gutter: Kr. Spei de r sk jort e r nr. i-2 » » 3- 4 - ,·.»

5- 6 » _ ,, _ bedes A lder, skulderbr edde, hc:lsvidde og a rmlængde ved bestilling.

Sp e id c r benk I æ r a v blaat engelsk skind.

40

45

Kr. 6,50 -

6,75

Størrelse

-

50

55

60

7,00

7,50

8,00

8,50 9,00 9,50 opgit

cm.

For piker: Sp ei der b 1us er av marinblaa t stof.

4 3 Størrelse 10,50 Kr. 9,50

5

11,50

Sp e iders kj ø rte r av blaal engelsk skind.

60 cm.

55 Størrelse 50 12,50 11,50 Kr. 10,50 Blaa speider hatter

. . Kr. 6,50

Vindjakker, Overalls, Halstørklæ r, Slips, Skuldersløifer, Strømper, Spiralpult ees, Speidergu tboken, Staver, Rygsækker, Thermosf lasker, Medicinkasser, Kompasse r, Vandflasker, Kniver, Guttebelte r, Pikebelter , Kokekar, Sanitetsvæsker, Signalhorn, Signalflag, Spisebesti k, Økser, Fløiter, Speiderte lter, Sovepose r.

NIKOLAI OLSENS BOKTRYKKERI • OSLO

I

I