Issuu

Eivind Falk

Spikkeboka

Grafisk formgivning Fagtrykk Trondheim AS Omslagsdesign Fagtrykk Trondheim AS Omslagsfoto Tonje Falk Foto Tonje og Eivind Falk Illustrasjoner Eivind Falk Forlagsredaktør laila.andreassen@museumsforlaget.no Papir 115 g Artic volume Boka er satt med Cambria Regular 11,5/14 pkt Trykk og innbinding 07 Aurskog

Museumsforlaget Trenerys gate 9 7042 Trondheim Telefon 47 47 87 47 post@museumsforlaget.no www.museumsforlaget.no Denne boka er beskyttet av lov om opphavsrett til åndsverk, og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Ta kontakt med forlaget om du ønsker å gjengi deler av boka, i medieuavhengig form.

Boka er støttet av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)

Eivind Falk

Spikkeboka

Innhold Forord......................................................................................................................... 7 Innledning................................................................................................................. 9 Å spikke i rått virke............................................................................................... 11 Kniven......................................................................................................................... 11

Skarp kniv og bryne.............................................................................................. 15

Sandpapir.................................................................................................................. 19 Grunnregler og sikkerhet................................................................................... 20 Fem grep.................................................................................................................... 22 I skogen...................................................................................................................... 23 Kongledyr og bondegård.................................................................................... 27 Barkebåt.................................................................................................................... 28 Minkepinne.............................................................................................................. 29 Heklepinne............................................................................................................... 30 Kneppert.................................................................................................................... 31 Knagg.......................................................................................................................... 33 Kleshenger................................................................................................................ 37 Vandrestav................................................................................................................ 43 Knerten...................................................................................................................... 44

Pil og bue................................................................................................................... 46 Sprettert..................................................................................................................... 49 Seljefløyte.................................................................................................................. 51 Purkefele.................................................................................................................... 56

På fisketur................................................................................................................. 58 Eggeglass, armbånd og tørklering.................................................................. 62 Smørkniv................................................................................................................... 63 Stekespade................................................................................................................ 67 Grillklype................................................................................................................... 68 Skje............................................................................................................................... 69 Sleiv.............................................................................................................................. 72 Rørboks...................................................................................................................... 76 Krakk........................................................................................................................... 82 Gardinstang.............................................................................................................. 86 Dørhåndtak.............................................................................................................. 87 Dekor på tre............................................................................................................. 90

Overflatebehandling med olje.......................................................................... 100 Gapahuk og overnatting..................................................................................... 101

Liste over verktøy.................................................................................................. 106 Litteratur................................................................................................................... 112

Forord Dette er ei bok spesielt for alle som vil spikke sammen med barn og unge. Den er til Husflidslagene, kulturskolene og til skolene. Ikke minst håper jeg den kan bli brukt på lærerskolene der spikking i rått virke stadig blir mer populært. Dette er også ei bok til foreldre og besteforeldre som vil fordype seg i spikking og trearbeid og har lyst til å føre spikkingens gleder videre til en ny generasjon. Først og fremst er boka likevel skrevet for barn og unge som har lyst på inspirasjon og rettledning i spikkingens edle kunst, og som føler seg klare til å gå videre på egen hånd.

Innholdet i boka har blitt til gjennom mange års arbeid med spikking. Enten har jeg spikket for meg selv, fordi jeg liker det, eller jeg har fått spikke på Barne-TV og med barn og unge både i Norge og i utlandet. De siste årene har jeg fått lov til å være Robin Hood i prosjektet Ung Husflid der blant annet Norges Husflidslag er en viktig faglig bidragsyter i Maihaugens flotte omgivelser. Mye av materialet er derfor hentet derfra. Jeg vil takke alle de barn og unge som har spikket med meg opp gjennom årene. Tusen takk til alle som har inspirert, veiledet og stadig hjulpet meg lenger inn i skogen: Tonje Falk, Trine Thommessen, Harley Refsal, Jarle Hugstmyr, Bodil Akselvoll, Jon Godal, Thomas Dengler, Jøgge Sundquist, Hans Marumsrud. En spesiell takk også til Maihaugen, Norges Husflidslag og Norsk håndverksinstitutt.

Innledning Da jeg var liten, hadde faren min en halvferdig geit av tre i r yggsekken. Kun nær familie kunne se at det var en geit, og da fordi vi var blitt fortalt det. Når familien gikk søndagstur rundt Østensjøvann og etter hvert skulle raste, tok faren min fram geiteemnet fra sidelomma på ryggsekken og spikket på den. Litt hver gang, som i et zen-buddhistisk ritual.

Faren min plantet et frø med den geitespikkingen. Jeg har spikket siden da. Siden har jeg holdt mange kurs for både barn og voksne, og skrevet og oversatt bøker om spikking og trearbeid. I tillegg har jeg fått lov til å arbeide med tradisjonelt håndverk etter at jeg ble voksen. Jeg tror den geita bidro til å forandre livet mitt litt. I det minste penset den meg inn på et spor der spikking, form og det å bruke kniv ble en naturlig del av livet. Jeg lærte gleden over å skape noe med mine egne hender.

Jeg tror at det er viktig å føre den delen av kulturarven videre til en ny generasjon slik at de lærer seg å bruke kniv og erfarer gleden ved å forme noe med egne hender. I en tid der veldig mye skjer på en skjerm eller i et dataspill, er det kanskje spesielt viktig å ha med seg dette. Datteren min fikk sin første kniv da hun var 3 år. Selvsagt har hun skåret seg litt opp gjennom årene. Men det er også en viktig ting å få med seg i livet at litt blod ikke er så farlig.

Når jeg har hatt kurs med barn, er det veldig stor forskjell på de som har vokst opp med kniv, og de som ikke er fortrolige med knivbruk. Spesielt husker jeg et barnekurs jeg hadde på Holmen Gård. Der var det en gutt som skar seg litt i fingeren. Det var så vidt det kom en liten dråpe blod, men han hylskrek og rullet rundt i grusen. Han hadde antagelig ikke sett sitt eget blod før, selv om han var fylt ti år. På det samme k urset var det en annen gutt som satt ved siden av meg og spikket. Han hadde ikke sagt noe de første fire dagene av kurset, men bare jobbet konsentrert og stille med sitt. Plutselig hørte jeg 8-åringen si rolig: «Eg skar av meg tøppen.» Og ganske riktig hadde han kuttet av det øverste hudlaget på tommelen. Toppen. Han var like rolig. Vi fikk 9

plastret det sammen, og han fortsatte like ivrig og iherdig etter en liten pause med hånda i været. Jeg snakket selvsagt med moren hans om det som hadde skjedd, og sa jeg var imponert over hvordan han tok det. Hun fortalte at han hadde vokst opp med kniv, øks og en far som var tømmerhugger.

Før var spikking og bruk av kniv noe de fleste fikk med seg hjemmefra. I dag er det ingen selvfølge. Besteforeldre og foreldre har ofte en travel hverdag der de er opptatt med helt andre ting enn å arbeide med tre. Kunnskapen om bruk av kniv og øks er kanskje heller ikke så sentral som den engang var, i hverdagen vår. Derfor er det som skjer gjennom kurs i husflidslagene, ved museene, i kulturskolen og i skolen et veldig flott supplement for å kunne videreføre denne delen av kulturarven til en ny generasjon.

Ord, uttrykk og begreper som brukes i boka, vil helt sikkert være helt annerledes i ulike dialekter og i ulike deler av landet. Disse ordene er en del av vår felles kulturarv, som best tas vare på gjennom å føre dem videre. Det kan være navn på treslag, der det for eksempel kan hete einer ett sted, og brakje et annet. Eller det som kalles ru, ro, rui, råegg, roegg eller slipero: Ordet betyr det samme, men kalles forskjellig i ulike dialekter. For de som skal bruke boka i undervisning, er det derfor fint å finne fram til de lokale navnene og uttrykkene, slik at disse føres videre.

Å spikke i rått virke. Å forme ting med en kniv. Det er en viktig del av vår historie, og dermed av oss selv. Det er en del av kulturarven vår som må praktiseres, og som en ikke kan lese seg til. Da Norge ratifiserte UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven i 2007, sa Stortinget samtidig at den levende håndverkskunnskapen var en like viktig del av vår kulturarv som gjenstander og bygninger. Jeg håper denne boka kan bidra til å inspirere en ny generasjon til å gripe kniven.

Å spikke i rått virke Å spikke i rått tre kan være som å skjære i smør i forhold til å gå løs på tørt materiale. Med den skarpe kniven skjærer du en seljefløyte eller lager en vandrestav på få minutter. Ikke minst av den grunn er ferskt tre mye mer egnet for barn å arbeide med. Det er forunderlig at så mye av sløydundervisningen foregår med tørre plankebiter i en sløydsal, når en kunne vært ute i skogen med buesag, øks og kniv for å gå på skattejakt etter de gode emnene til fiskestang, dørhåndtak, armbånd og krakk. Skal en spikke en seljefløyte, en rørboks eller en fiskestang, vil dette være materialer som heller ikke finnes i sortimentet ved trelastutsalget. Og så er det selvsagt mye morsommere for både elever og lærere å jakte etter emnene i skog og mark enn å kjøpe en sjelløs planke på byggevarehandelen. Hvis jeg var kunnskapsminister, ville jeg lagt til rette for at en mye større del av undervisningen kunne holdes utendørs med buesag, kniv og øks. Det er biologi, det er kroppsøving, og det er håndverk på samme tid, og det hjelper en til å se sammenhengen. Amerikanerne kaller det «green woodworking». I Norge bruker vi uttrykket å spikke i rått virke. Nå er det ikke slik at dette er noe nytt: Denne måten å arbeide på, å høste emnene i naturen når en trenger dem, er slik det har vært i alle tider. I denne boka er det lagt opp til at en finner materialene selv i skog og mark. Og de skal være ferske. Men selvsagt må man snakke med grunneier først. Og husk at det er viktig å gå varsomt fram i naturen.

Kniven

En god kniv er viktig. Men hva er en god kniv? Det spørsmålet kan enklest besvares med et nytt spørsmål: Hva skal den brukes til? Et enkelt søk på nettet vil vise oss en jungel av forskjellige knivtyper for like mange bruksområder. Det finnes kniver for å flå elg, og det finnes kniver for å skjære små miniatyrfigurer i hvaltann. En kan få en kniv fra femti kroner opp til eksklusive håndlagede kniver til mange tusen kroner, med håndsmidd damaskblad og skaft i sjeldne treslag. Er man ute etter en god spikkekniv, er det verd å merke seg at kvaliteten ikke 11

nødvendigvis er proporsjonal med prisen. For den som skal spikke i tre, og da særlig i rått virke slik det er skrevet om i denne boka, har jeg følgende tips ved valg av kniv:

Kniven må være skarp

En sløv kniv krever ofte bruk av mer kraft. Dermed går det lettere galt hvis en mister grepet eller gjør feil. Ved å kjøre på med full kraft er det fort gjort å skjære seg i låret eller hånden. En skarp kniv gir mye bedre kontroll, og en kan lettere konsentrere seg om å skjære.

Skarp kniv som skjærer

Kniven må ha et godt skaft å holde i

Mange kniver kommer fra fabrikken med et anatomisk utformet skaft. Det kan være fint når en skal holde kniven på en bestemt måte, men fungerer ofte dårlig når kniven skal gripes an på en annen. Jeg an befaler dermed en kniv som har et nøytralt utformet skaft og som dermed kan brukes på flere måter; enten en skal spikke fra seg, mot seg eller dekorere med enkel stikkskurd.

Kniv med anatomisk skaft

Stopper eller ikke stopper

Noen foreldre føler seg tryggere om kniven har en stopper som skal hindre fingrene å gli ned på bladet. Det er nok litt smak og behag, men for min egen del vil jeg si at den ofte er i veien. En annen sak er at ved riktig bruk og med skarp kniv, så glir ikke fingrene ned på bladet slik at en skjærer seg. En slik stopper kan dessuten fort gi en falsk trygghet fordi det i tillegg er så mange andre måter å skjære seg på. En kniv med stopper er i prinsippet et våpen. Noe en kan stikke med. En kniv uten stopper er et verktøy, noe til å skjære og spikke med.

Kniv med stopper

Størrelsen på kniven

Min egen erfaring er at en god spikkekniv ikke bør være for stor. En får gjort mye med et knivblad på rundt 5 cm, som ikke er for bredt og tykt. Med en liten kniv har en bedre kontroll og kan enklere styre prosessen. Her er det sikkert noen som er uenig med meg. Både i samisk tradisjon og blant gurkaene i Nepal har de røslige kniver som de håndterer på en utmerket måte. Men for den som skal lære seg å spikke, vil jeg likevel anbefale en lett håndterlig kniv.

På samme måte som et for stort knivblad lett kan være tungvint å arbeide med, er det viktig at skaftet er dimensjonert for den hånden som skal holde kniven. Et skaft som er for tykt, blir mye tyngre å holde i. Jeg har derfor dimensjonert ned omkretsen på skaftet med en kniv, slik at den passer bedre til en barnehånd. Den skårne overflaten på skaftet gir dessuten et svært godt grep. Det er når skaftet smalner inn mot knivbladet, at en får det beste grepet. 13

Samekniv

Gurkakniv fra Nepal

Kniv med et skaft som er tilpasset en barnehĂĽnd

Kniven min

Her er en kniv jeg synes er ganske god. Skaftet er fint avrundet, slik at grepet kan varieres og kniven brukes på flere måter. Den har dessuten et knivblad som er godt å spikke i rått virke med. Den lange slipefasen bidrar til det. I tillegg er kniven overraskende god til å dekorere treoverflaten med. Det skyldes kombinasjonen av at den er spiss i enden, og at den har en lang slipefas. Og ikke minst koster den under hundrelappen.

Kniven min

Skarp kniv og bryne En sløv kniv er verken bra for motivasjon eller resultat. Forskjellen mellom å arbeide med en skarp kniv og en sløv kniv er enorm. Da den gamle læreren min, Jarle Hugstmyr, skulle sjekke om jeg hadde klart å få kniven skarp, kjente han på eggen, tok noen prøvespikk, før han så strengt på meg og sa: «Skarp? Denne kniven kunne du ridd på herfra til Moss uten å bli sår i rompa!» For ordens skyld kan jeg legge til at vi var ganske langt fra Moss. En sløv kniv øker som sagt risikoen for skader. Når en må bruke mer kraft, er det lett å miste noe av kontrollen. Derfor er det altså svært viktig at knivene holdes skarpe. Å slipe kniver og annet eggverktøy er noe 15

en vil bli flinkere til gjennom lang tids øvelse. Det er derfor bare å hoppe i det. Når en bruker kniven, blir den gradvis sløvere, og den må derfor settes opp, slipes, etter en stund. Det er bedre å gå over kniven ofte slik at du slipper å gjøre de store grepene med smergel og slipestein. Hva er en egg? En kan si at eggen er to flater som møtes i ingenting. Disse flatene kalles slipefaser. Emnet møter knivstålet på den ytterste millimeteren av eggen. Det er der det skjæres. Det er derfor slipefasene, eller disse to flatene, du skal arbeide med når kniven skal settes opp. Det er slipefasen som forteller deg i hvilken vinkel du skal bryne kniven.

Tverrsnitt av en egg

Når kniven blir sløv, betyr det at eggen, altså der slipefasene møtes, er blitt rund eller har fått et hakk.

Det finnes mange typer bryner. Det er sandsteinsbryner, arkansasbryner, japanske bryner og mye forskjellig i handelen. Jeg er veldig glad i å bruke diamantbryne, gjerne med to ulike finhetsgrader. Med det kan jeg sette opp eggen raskt mellom hver gang jeg bruker kniven. En stor fordel med dette brynet er at det er greit å ha med seg i lomma, og at det i motsetning til et sandsteinbryne, holder seg plant.

Prinsippet med å bryne er det samme som når en bruker sandpapir. Når man skal pusse med sandpapir, er rekkefølgen at en begynner med et grovt papir. La oss si et 60-papir, slik at eventuelle hakk, ujevnheter og merker i treoverflaten fjernes. Et grovt sandpapir fjerner mye effektivt, men vil også sette igjen merker i treverket. Deretter fjerner vi ripene i treverket fra 60-papiret med et 80-papir. Så fjernes ripene fra 80-papiret med et 120-papir. Slik arbeider vi oss oppover sandpapirets finhetsskala til treoverflaten er glatt og jevn. På samme måte er et grovkornet bryne effektivt, men vil etterlate seg merker i eggen. Derfor går slipeprosessen slik at eggen bearbeides gradvis fra det grove brynet til det fine, og avsluttes til slutt med polering av eggen. Polering er også sliping, men med veldig høy finhetsgrad. 16

Hvis eggen er skadet med hakk eller er feilslipt, er det lurt å begynne med et veldig grovt bryne eller en slipestein, fordi den da må rettes opp og eventuelle hakk fjernes før en beveger seg over på bryner med høyere finhetsgrad. Hvis eggen bare er litt sløv etter normal bruk, trenger en ikke å gå veien om de groveste brynene, men gå rett på et fint bryne, og så polere til slutt. Å gå ofte over eggen med et fint bryne er en fin måte å holde kniven skarp på. Det er derfor ikke å anbefale at du bruker den samme kniven til å åpne malingsspann, kappe småstein eller skrape båt med, den vil da bli full av hakk. Spikkekniven bør få være spikkekniv. Det vil spare deg for mye arbeid. De aller minste barna kan få hjelp av voksne til å holde kniven skarp, men barn og ungdom fra 12–13-årsalderen kan fint holde kniven sin skarp selv. Det krever litt øvelse. Men har de lyst, bør de få prøve seg, og det er den eneste måten å lære på.

Man kan gjerne bruke samme posisjon når man bryner, som når man spikker. Det er viktig å holde kniven stødig. Da er det godt å sitte og holde albuen inntil kroppen som stødig anlegg til kniven, mens hånden med brynet jobber. Fremgangsmåte for bryning med diamantbryne Husk at du ikke trenger bruke vann eller olje på et diamantbryne.

1. Legg diamantbrynet mot knivens slipefase så du kjenner at brynet ligger rett ned mot slipefasen, plan mot plan. 2. Uten å endre vinkelen fører du brynet med sirkelbevegelser. Pass på at du hele tiden kjenner at brynet har kontakt med hele slipe fasen. Det er lettere å ha kontroll hvis du har godt lys. Da ser du lettere hvor brynet tar, i skinnet fra metallet. 3. Når du er ferdig med den ene siden av kniven, snur du den og jobber med den andre siden. 4. Kikk på slipefasen og sjekk at du har arbeidet helt ut mot eggen slik at kniven nå er ferdig brynet. 5. Når du sliper eggen, får du opp det som kalles en ru, ro, roegg eller slipero. Denne må fjernes om kniven skal bite. Dette gjør du ved å polere slipefasen. 17

Sliping med diamantbryne Når det gjelder selve bevegelsen, har jeg skrevet sirkelbevegelser. Det er fordi jeg foretrekker det selv. Brynet kan like gjerne beveges fram og tilbake. Det spiller egentlig ingen rolle hvordan en beveger brynet. En må finne den bevegelsen som fungerer best for en selv. Nå har tiden kommet for å polere opp slipefasen. Det er fort gjort. Jeg har limt en lærbit på en trekloss. Lærbiten har engang fått litt slipepasta på seg, og det har fungert i flere år. Kniven trekkes i motsatt retning av eggen over klossen, med slipefasen ned mot læret. Et par drag på

Polering av slipefasen

hver side skal være nok. Hvis du ikke har kloss med lærbit for hånden, kan du gi kniven et par drag over baksiden av lærbeltet ditt. Med poleringen fjerner du en eventuell slipero. Sliperoa dannes når knivbladet slipes. Den kan du kjenne om du drar neglen over slipefasen ut mot eggen. Hvis det kjennes som om neglen henger igjen ytterst på eggen, er det roa du kjenner. Det er først når sliperoa er borte, at kniven virkelig biter.

Det viktigste trikset for å holde kniven skarp er likevel å behandle den varsomt. La den ligge i slira når den ikke er i bruk. Hold kniven unna jord, sand og stein. Det er heller ikke lurt å bruke spikkekniven som soppkniv eller til å rense fisk. Hvis du passer på disse tingene, slipper du å sette den opp så ofte.

Sandpapir Jeg har ikke lagt opp til bruk av sandpapir i denne boka. Først og fremst er det fordi den skårne flaten fungerer så bra estetisk at jeg anbefaler å la den stå som avslutning. Sandpapiret kan etter min mening ha en tilbøyelighet til å runde av og dempe former og linjer slik at det en lager, fort blir mindre tydelig og friskt i formspråket. I tillegg gjør sandpapiret eggverktøyet sløvt om en bruker det etter å ha pusset først. Dette er fordi rester av pussemiddelet i papiret lett legger seg igjen i porene i treoverflaten. Om noen likevel skulle ønske å bruke sandpapir på gjenstandene som beskrives i denne boka, så husk å vente til gjenstandene er tørre og du er ferdig med å bruke skjærende verktøy.

Sandpapir i ulike finhetsgrader

Grunnregler og sikkerhet 1. Sitt ned

Hovedregelen når en spikker med barn, er at vi alle sitter og spikker. Når vi sitter, har vi kontroll på kniven. Dette gjelder både voksne og barn. Ulykker skjer lett når voksne skal hjelpe raskt og effektivt og ikke tar seg tid til å finne god arbeidsstilling. Dette er i hvert fall min egen erfaring fra kurs der jeg har hatt ansvar for barn og voksne sammen. Derfor er grunnregel nummer én: Sitt ned, finn en god balanse, og hvil gjerne underarmene mot lårene.

God stilling