Johan Egerkrans: Overnaturlige og underjordiske vesener fra folketroen

Overnaturlige og underjordiske vesener fra folketroen

Til Johan og Stefan, som en gang i tiden ga meg en god jobb Og John Bauer, av grunner jeg neppe trenger ĂĽ forklare

·4·

OVERNATURLIGE OG UNDERJORDISKE VESENER FR A FOLKETROEN

INN SA MLET · NEDTEGNET · ILLU STRERT AV

JOHAN EGERKRANS OV ERSATT AV JOHN GR AND E

Jeg så liksom onde øyne blant nettet av tette kratt og hørte iblant bak ryggen små tassende skritt som smatt Fra «I skogen» av Gustaf Fröding

innhold Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . 8

hamløpere . . . . . . . . . . . . . .

vetter . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mare . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84

21

83

Varulv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86

Alver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Askefrue . . . . . . . . . . . . . . . . . 28

Dødsvesener

Bergdronning . . . . . . . . . . . . . 30

. . . . . . . . . . . . 89

Lyktemann . . . . . . . . . . . . . . . 90

Nisse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .32

Gast . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92

Havfrue . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36

Gjenganger . . . . . . . . . . . . . . 94

Kjemper . . . . . . . . . . . . . . . . . .40

Utburd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98

Kvernknurr . . . . . . . . . . . . . . 42

Nattravn . . . . . . . . . . . . . . . 102

Kilderå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Huldra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46

uhyrer . . . . . . . . . . . . . . . . . 105

Skipsnisse . . . . . . . . . . . . . . . . 50

Kraken . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106

Sjørå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52

Gravso . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108

Nøkken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54

Drage . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110

Vannhest . . . . . . . . . . . . . . . . . 58

Kirkegrim . . . . . . . . . . . . . . . 116

Troll . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60

Sjøorm . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118

Vitrer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66

Lindorm . . . . . . . . . . . . . . . . 120

Tusser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .70 Etterord. . . . . . . . . . . . . . . . . 125

hjelpeånder . . . . . . . . . . . . . 77

Litteraturliste. . . . . . . . . . . . 126

Dradokke . . . . . . . . . . . . . . . . 78

Oversetterens etterord . . . .128

Trollkatt . . . . . . . . . . . . . . . . . 80

·7·

Innledning Over hele verden og til alle tider har folk vært overbevist om at vi ikke er alene på jorden. At det i tillegg til mennesker og dyr finnes andre skapninger i verden, som er vesensforskjellige fra oss, selv om de godt kan ligne. Skapninger som ikke er menneskelige, og heller ikke guddommelige, men representerer noe annet. De har hatt mange navn og tar mange skikkelser.

Vanligvis kan vi ikke se dem med mindre de velger å vise seg, men de minner oss stadig om at de er her. Når man forlater bebyggelsen og begir seg ut i den mørke skogen, får man kanskje en fornemmelse av å være iakttatt. En person som forsvinner på mystisk vis, melk som surner over natten, underlige lyder på loftet eller et barn som brått rammes av en uforklarlig sykdom, er tegn på at de overnaturlige har vært på ferde. De personifiserer den lunefulle naturen, og enkelte vesener er bokstavelig talt ett med den. Før ble de oppfattet som en selvfølgelig del av verden og minnet menneskene om å ha respekt for naturen.

·8·

Den andre verdenen Disse vesenene – enten vi nå kaller dem de overnaturlige, de usynlige, vetter, skrømt, trollpakk eller noe annet – lever i vår virkelighet, men samtidig i et eget adskilt rike. De blir ofte omtalt som de underjordiske, som de sma under jordi på Gotland, og her har ordet underjordisk en dobbelt betydning. De holder til under bakken – under en stein, et tre, et hus, en bakke eller et fjell, eller i en gammel gravhaug. Samtidig hører tilholdsstedet bokstavelig talt til i en annen verden: underverdenen, et skyggerike som ligger litt på siden av vår egen virkelighet.

Her fungerer tid og rom på en annen måte enn vi er vant til. Noe som ser lite ut, kan være kjempestort, og årene kan rase forbi i løpet av det vi oppfatter som et øyeblikk. Mennesker som har vært på besøk hjemme hos småfolket, forteller om store, overdådige saler, selv om inngangen ligger under en stein på gården der det ikke er plass til så mye som en jordkjeller. Andre fortellinger skildrer hvordan vandrere som har fortapt seg i alvenes dans, våkner og oppdager at det har gått et halvt århundre når de trodde de hadde danset én natt.

I det gamle Hellas snakket man om anima mundi, verdens sjel, et sted som dannet en forbindelse mellom den guddommelige og den hverdagslige verden. Den var befolket av vesener grekerne kalte daimones, som ordet demon kommer av. Dette var nymfer, dryader, satyrer og andre ånder som holdt til i luften og i naturen. I Storbritannia er Faerie både navnet på et sted og en samlebetegnelse på alvefolkene som oppholder seg der.

Selv om disse skapningene finnes over hele kloden, varierer de veldig fra sted til sted. I Europa og på De britiske øyer er det alvene som dominerer, og de går under mange navn: fairies i England, daoine sidhe i Irland, tylwyth teg i Wales, fées i Frankrike, hadas i Spania, og så videre. I de slaviske landene dominerer forskjellige nymfer med makt over naturen, som vily og rusalki, sammen med andre vesener som vampyrer og domovoj, som minner om våre nisser. I Malaysia finner vi bediari, som har mange likheter med de europeiske alvene, og orang bunian, som kanskje har mer til felles med våre troll.

I Japan har vi mononoke, som opptrer i en rekke former – fra de voldsomme kjempene oni til dyreånder – samt drager og andre monstre. Listen kan bli uendelig.

·9·

Det er farlig å ha kontakt med vesenene, og den sikreste måten å beskytte seg på er å ha minst mulig med dem å gjøre.

Selv i Norden finnes det lokale variasjoner. I Sverige har trollene sitt domene sør og midt i landet, mens i nord er sjansen (eller faren, alt etter hvordan man ser det), størst for å treffe på vitrer. I Danmark bor ellefolket i bakker og hauger, og i Norge dominerer huldrefolket.

Enkelte vesener har nær sammenheng med lokale skikker. Et av de beste eksemplene på dette er de finske badstu-nissene, saunatontut, som har som oppgave å holde orden i badstua og passe på at ingen misbruker den.

De usynliges natur I likhet med naturen selv er naturvesener som regel verken gode eller onde. De er lunefulle og mener etter alt å dømme at de moralske reglene som styrer oss mennesker, ikke helt gjelder for dem. I det ene øyeblikket er de vennlige og sjenerøse, for så med ett å bli mannevonde og hevnlystne. De er stolte og nærtagende og glemmer sjelden en urett.

Naturvesener er ville og anarkistiske og ligner på mange måter mer på barn enn på voksne mennesker formet av sivilisasjonen. De gjør bare det som faller dem inn. Et godt råd er alltid å opptre høflig i møte med troll eller alver, men aldri ta imot noe fra dem, for det er en sikker måte å havne i deres makt på.

· 10 ·

Akkurat som naturkreftene de representerer, kan vesen både gi og ta. Vannet er livgivende, men også en dødsfelle, og en havfrue kan i det ene øyeblikket gi fiskelykke for så å trekke uforsiktige mennesker ned i dypet i det neste.

Huldra, havfruer og nøkken har dessuten for vane å bli forelsket i mennesker, og da skyr de ingen midler for å lure dem med inn i riket sitt. En mulig forklaring på at enkelte naturvesener svermer sånn for menneskene, kan være at de er skapt uten sjel, og at de bare kan skaffe seg en ved å gifte seg med et menneske.

Det er farlig å ha kontakt med vesenene, og den sikreste måten å beskytte seg på er å ha minst mulig med dem å gjøre. Etter at Norden ble kristnet, fikk man en enda bedre grunn til å sky dem, for vettene var ikke en del av det kristne fellesskapet. Magi og trolldom var forbudt av kirken, og å omgås den tidens husguder var en synd mot Den allmektige. Slik kirken så det, var troll og andre hedenske skrømt djevelens følgesvenner, og den som hadde noe med dem å gjøre, risikerte å ende i helvete. Det hendte faktisk at menn som var anklaget for omgang med huldra, ble dømt til døden og henrettet.

Enkelte vesener har visst lengtet bittert etter den saligheten de ble nektet.

Et utbredt sagn forteller om en mann som var på vei hjem og red forbi en bekk der nøkken satt med fela og sang en vise: «På dommedag, på dommedag da skal jeg få Guds nåde.

På dommedag, på dommedag da skal jeg få Guds nåde.»

Mannen ropte til nøkken: «Du er trollpakk og kan aldri bli salig. Det er like umulig for deg å slippe inn i himmelriket som det er umulig for grønne blader å spire på denne ridepisken.»

Da nøkken hørte dette, sluttet han å spille og dukket gråtende ned i stryket. Mannen red videre, men etter en stund begynte det å springe frem grønne skudd på ridepisken.

· 11 ·

Utseende Det er i grunnen fåfengt å forsøke å beskrive vettenes utseende. Det varierer veldig fra forteller til forteller hvordan de fremstiller samme slags vesen, eller til og med samme individ, og det virker som om de kan skifte skikkelse som det passer dem. I likhet med naturen, som er i konstant endring, forandrer mange av dem skikkelse uten stans, og de få som har en noenlunde fast form, skjuler den med trolldom og blendverk.

Ett og samme vesen kan den ene dagen fremstå som en liten nisse, men ved neste møte opptre som katt eller padde. De kan opptre i vakre, overdådige klær, mer blendende enn de flotteste adelsfolk, eller gli helt inn i naturen i form av en morken stubbe eller en gammel rotvelte. Men det vanligste er at de viser seg i en form der de ligner mennesker, og da ser de omtrent ut som folk flest.

Selv om det er forskjell på hvor store forskjellige slags vesener er – et troll er selvfølgelig større enn en alv – kan både troll og alver variere kraftig i størrelse. Noen ganger er ikke alver større enn mygg, noen ganger er de som små barn, og ofte er de noe midt imellom. I noen historier er trollene ikke særlig større enn mennesker, mens de i andre er store som fjell.

Men som navnet de usynlige antyder, er de for det meste ikke synlige i det hele tatt. Det virker som de kan skjule seg for oss, men det varierer nøyaktig hvordan det skjer. Mange historier handler om fortryllede hatter, luer eller kapper som gjør vettene usynlige. Bare synske mennesker, for eksempel de som er født på en søndag – såkalte søndagsbarn – kan se vetter som ikke ønsker å bli sett. Imidlertid finnes det måter å omgå dette på. Man kan se dem hvis man smører en fortryllet salve fra vettene i øynene, og det kan man også hvis man selv får tak i en forhekset usynlighetshatt.

· 13 ·

Opprinnelse Det finnes mange forklaringer på naturvesenenes opprinnelse. Noen tror de er gamle småguder som har hersket over fjell og sjø siden hedensk tid. En gang har menneskene dyrket dem aktivt, men så ble de fortrengt av kristendommen. De har likevel ikke forsvunnet helt, men lever videre i en svekket tilstand med stadig mindre makt. Dette kan forklare hvorfor de noen ganger opptrer så fiendtlig mot menneskene som har sviktet dem.

Andre opprinnelsesmyter tar utgangspunkt i Bibelen. Det finnes sagn fra middelalderen som forteller om Adams første kone, før Eva. Hun het Lilit og var i likhet med dyrene nødt til å føde barn hvert år.

Men hun var egenrådig og frisinnet, og Gud syntes ikke hun var noen god make for Adam. Isteden skapte han Eva og forviste Lilit og avkommet hennes til underjorden og de dype skogene. Noen hevder at Gud fattet godhet for den ensomme Lilit og ga henne en make, Alfør, og at etterkommerne deres siden ble troll, vetter og andre naturvesener.

En annen historie forteller at Eva en dag satt og vasket barna sine i en elv. Gud kom gående på tur gjennom skaperverket og ba Eva vise ham barna sine. Siden hun bare hadde rukket å vaske halvparten av

barna, var det bare disse hun viste frem til Herren, mens hun gjemte de skitne bak ryggen. Men Gud lot seg ikke narre. «Det mennesket skjuler for Gud, skal bli skjult for mennesket», forkynte han. De barna som Eva hadde rukket å vaske, ble menneskenes forfedre, mens de andre måtte leve i skjul og ble til huldrefolk. Gud er ikke alltid helt rettferdig i mytene fra middelalderen.

En tredje legende handler om Lucifer, engelen som ble til Djevelen.

Da Gud formet verden, skapte han i tillegg til mennesker og dyr en rekke ånder og engler. Den mektigste, klokeste og vakreste engelen het Lucifer – lysbringeren. Lucifer ble mer og mer misunnelig på all kjærligheten Gud øste over menneskene. En dag gjorde han og en stor skare med engler opprør og startet en krig. Til slutt kastet Gud Lucifer og de som hadde sluttet seg til ham, ut av himmelen. Disse falne englene havnet etter hvert i helvete og ble djevler og demoner, men i tumultene ble det med en del andre ånder som ikke var blant opprørerne. De kunne ikke vende tilbake til himmelen siden Gud hadde stengt porten til paradiset, men de hadde heller ikke noe i helvete å gjøre. De spredde seg over jorden og bosatte seg blant fjell, skoger og innsjøer og ble voktere for disse.

I norrøn mytologi snakker man om lysalver og svartalver, overnaturlige vesener som hadde makt over elementene uten å være guder.

Lysalvene var vakre og tilhørte fruktbarhetsguden Frøy. De bodde

· 15 ·

sammen med ham i Alvheim, en av de ni verdenene som verdenstreet Yggdrasil holdt oppe. Svartalvene var på sin side stygge dverger som holdt til i det mørke Svartalvheim. De var svært dyktige smeder og lagde mange av gudenes magiske gjenstander, blant annet Tors hammer, Mjølner.

Beskyttelse Stål var den vanligste beskyttelsen mot troll og andre overnaturlige farer – vettene holder rett og slett ikke ut å være i nærheten av det. Det svir som ild hvis de kommer i kontakt med stålet, og trolldomsmakten deres blir brutt.

Det mest effektive er eggstål – og det passet jo bra, for de fleste gikk rundt med lommekniv på seg før i tiden. Når man skulle bade, var det best å binde nøkken ved å stikke kniven i bakken i vannkanten. Da beskyttet man seg mot å bli dratt ned i dypet.

Sakser er dobbeltvirkende motmidler, siden de både består av eggstål og danner et kors når man åpner bladene. En saks i vuggen beskytter den nyfødte mot å bli røvet av troll eller plaget av alvene. Likeledes hindrer en saks i kisten – helst på brystet – den døde i å gå igjen. En ljå over fjøsdøren beskytter dyrene mot besøk av troll eller marer om natten. Før gikk mange med såkalte trollkors av jern rundt halsen.

· 16 ·

Sølv er en effektiv måte å blidgjøre fiendtligsinnede naturvesener på. Å gi et troll en sølvmynt i hånden kan redde en fra å bli bergtatt. Gir man den til en havfrue, kan man regne med god fangst. I Sør-Sverige lagde man iblant ellakors, sølvamuletter som hadde en spesiell virkning mot alvene og sykdommene de kunne blåse på folk. Et slikt kors skulle smis i løpet av tre torsdagsnetter, av sølv man hadde tigget fra ni forskjellige kilder. Flere vesener, blant annet dradokker og trollkatter, kan bare drepes med en kule av sølv.

I det gamle bondesamfunnet var religionen uhyre viktig. Huldrefolket var ikke en del av det kristne felleskapet og hørte derfor den onde til, selv om det var litt uklart nøyaktig hva forbindelsen besto i. Alt som hadde med kirken å gjøre, hadde derfor en enorm makt over de usynlige. Oblater, salmebøker eller tittelbladet fra salmebøker, kirkesølv, korsets tegn eller bare det å nevne Guds eller Jesu navn kunne gjøre en vette helt maktesløs. Skar man inn kors over dørene, hindret man uvelkomne gjester i å komme på besøk.

Troll og kjemper holdt ikke ut å høre kirkeklokkene ringe, og hvis noen ble bortført av troll, hendte det at man tok ned kirkeklokken og gikk og slo på den rundt fjellet der den bergtatte satt fanget. Som regel slapp trollene offeret ut fortere enn svint. Presten kunne også stille seg opp utenfor fjellet og lese bønner eller synge salmer for å bryte bergtagningen.

Troll og kjemper er dessuten livredde for den gamle tordenguden Tor, som helt siden hedensk tid har kjørt rundt i vognen sin og jaget dem med lyn. Fra tid til annen finner man gamle steinøkser som man tidligere kalte tordenkiler, da man trodde de var kastet til jorden sammen med lynet. Disse var mektige amuletter, og trollene skydde dem som pesten.

Fig. 1-2 Trollkors i jern

Fig. 3 Ellakors

Fig. 4-5 Tordenkiler

Forskjellige slags vesener Det er mildt sagt vanskelig å prøve å klassifisere vesenene. De lar seg ikke så lett artsbestemme, og den foranderlige naturen deres gjør i grunnen alle slike forsøk fåfengte.

Ett og samme vesen kan dessuten høre hjemme i flere grupper.

Mange sies å være ånder etter døde mennesker, for eksempel mener mange at nissen er den opprinnelige gårdrydderen som er blitt boende etter at han døde – noe som burde bety at han er et slags spøkelse. Likevel regner man vanligvis nissen med blant vettene. Andre vesener, som troll og alver, har en forbindelse til forfedrenes ånder siden mange tror de bor i gravhauger der gamle konger er begravd. De skal i så fall være åndene etter hedenske stormenn som har blitt igjen på jorden – for gode til å havne i helvete, men ute av stand til å komme inn i himmelriket. Å sortere vesenene er noe ingen fornuftige mennesker bør prøve seg på, og det kan dessuten medføre livsfare hvis de aktuelle skapningene ikke er enige. Men en forsøksvis inndeling kan se slik ut:

VETTER – naturånder med mer eller mindre menneskelige trekk.

Troll, tusser, kjemper, vitrer, nøkken, vannhest, nisser, råer, alver.

HJELPEÅNDER – vesener skapt på magisk vis, ofte ved hjelp av en pakt med mørkets makter.

Dradokker, trollkatter.

HAMLØPERE – mennesker som skifter skikkelse.

Varulver, mannbjørner, marer, hekser.

DØDSVESENER – ånder etter døde mennesker.

Gjengangere, gaster, utburder, nattravner, lyktemenn.

UDYR – overnaturlige dyr og uhyrer.

Drager, lindormer, sjøormer, kraken, gravsoer, kirkegrimer.

· 18 ·

· 19 ·

Vetter Skrømt, trollpakk, naturvetter, de underjordiske. Blant vettene regnes alle naturvesener som har mer eller mindre menneskelige trekk, og som holder til i nærheten av de dødeliges områder. Noen lever alle sine dager i isolasjon, andre i store familiegrupper. En del er stort sett gode, andre åpenbart onde, men de er alltid lunefulle, uberegnelige og nærtagende. De har en underlig sans for humor og liker å spille oss mennesker et puss.

ALVER Elvefolk

En konge rådslår med skogens alvedronninger.

Illustrasjon fra Olaus Magnus’ «De nordiske folkenes historie».

Det klassiske bildet av alver er noen bitte små hvitskimrende kvinner med vinger på ryggen. Dette er delvis riktig, for det er ofte slik de viser seg, men naturvesener generelt er foranderlige – og spesielt alvene. De kan ta en rekke skikkelser avhengig av humøret, årstiden, omgivelsene og hvem som iakttar dem. Noen ganger kan man se dem som en hvit dis over en fuktig eng, andre ganger som små frosker eller summende insekter i sommernatten, og noen ganger er de helt usynlige. Mindre kjent er det at det også finnes mannlige alver. De ser vanligvis ut som små, gamle gubber, og det er de som fremfører musikken når alvene danser.

Alvene bor i kollektiv i jordhauger, på enger eller myrer, og styres av en alvedronning og/eller alvekonge. De reiser gjerne i staselige opptog med kongeparet i spissen, på alvestier som ofte følger underjordiske bekkefar.

· 22 ·

Alvenes tale høres ut som klingende melodisk fuglekvitter.

De reiser gjerne i staselige opptog med kongeparet i spissen, pü alvestier som ofte følger underjordiske bekkefar.