Frode Skarstein: Helge Ingstad

FRODE SKARSTEIN

HELGE INGSTAD EN BIOGRAFI

VG Trønder-Avisa «…en kritisk, godt underbygd og spennende biografi om et eventyrlig liv» Bergens Tidende

Helge Ingstad

Frode Skarstein

Helge Ingstad EN BIOGRAFI

Helge Ingstad. En biografi © Spartacus forlag 2010 Omslag: Asbjørn Jensen Sats: Ingrid Goverud Ulstein/Punktum Forlagstjenester Kart: David Keeping Trykk: Printed in ISBN: 978-82-430-

-4

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 02 Oslo www.spartacus.no

Innhold

Forord

9

Tuftene

13

1 Fra jurist til pelsjeger 1899 –1926

15

2 Til Thelons ukjente kilder 1926–1930

25

3 Fangstmann eller forfatter? 1930–1931

35

4 «En fast hævdelse av norske interesser» 1932–1933

51

5 Sysselmann i nord 1933–1935

71

6 «I know how to handle indians» 1936–1938

83

7 «Her trengs nok en kapabel mann» 1940–1945

119

8 Familie 1941–1943

139

9 Efter mit hjerte 1949–1950

147

10 Norrøne begynnelser 1950–1959

159

11 Enter Jørgen Meldgaard 1956

175

12 Oppdagelsen 1960

183

13 I vesterled 1961

193

14 Media og Meldgaard 1955–1961

205

15 Prediksjonen 1954–1959

217

16 Utgravningene 1962–1968

227

17 Overleveringen 1970–1980

261

18 Eventyrer eller forsker? 1960–1985

275

19 Av de siste store

295

Litteratur Noter Register

301 306 333

Til min mor og far

Forord

Dette er én fortelling om Helge Ingstad. Denne mannen står i dag igjen som en av de siste i den lange norske oppdagertradisjonen, som en av dem som tok over etter Nansen, Sverdrup og Amundsen. Han brakte denne tradisjonen frem til min generasjon, som har vokst opp med Helge Ingstads fortellinger om sine ferder, om ukjent villmark og fremmede folkeslag. Han har inspirert generasjoner av nordmenn helt siden klassikeren Pelsjegerliv kom ut i 1931.

Mitt arbeide med å skrive en bok om Helge Ingstad startet i 2006.

Ett av målene har vært å finne og presentere nye kilder som kan kaste nytt lyst over mannen. For, som med alle kjente personligheter, så har det også rundt Helge Ingstad oppstått en myte. Og for å begynne å forstå Ingstads metode, hva som drev ham og ikke minst, mennesket Ingstad, er det spennende å forsøke å frigjøre seg fra myten.

Jeg har forsøkt å lete frem mennesker fra Ingstads viktige ekspedisjoner for å få deres perspektiver på hans ekspedisjonsliv og analyser. Det har vært et særdeles givende arbeide som i tillegg til å gi meg ukjent og interessant informasjon også har latt meg bli kjent med svært trivelige mennesker.

Først i rekken av slike mennesker står Dr. Birgitta Wallace, som tidlig møtte meg åpent, ærlig og ikke minst selvkritisk med sin versjon av Helge og Anne Stine Ingstads utgravninger ved L’Anse aux Meadows og deres senere forhold til canadiske myndigheter. Hun har umiddelbart og muntert svart på alle mine spørsmål om detaljerte arkeologiske problemer rundt L’Anse aux Meadows-utgravningene og gav meg tidlig 9

pekere inn i det enorme og ukjente kildematerialet om Ingstad som ligger i canadiske arkiver. Hun slapp meg inn i sitt hjem og sin familie, åpnet sine private arkiver og lot meg grave som jeg ville i dokumentmapper, fotoalbum og feltdagbøker. For en usikker biograf var det å bli tatt så varmt i mot, både profesjonelt og personlig, avgjørende for det videre arbeidet med boka.

En annen som like åpent har delt er Dr. Bengt Schönbäck. En snøfull og kald vinterdag på Gotland slapp han meg inn til peisvarme og reflekterte analyser av hans tid som arkeologisk ansvarlig for tuftene på Newfoundland. Peisilden skulle slokne hen flere ganger før Bengt var ferdig med sin historie den dagen.

Ivar Ytreland har også gitt meg verdifulle innsyn i Helge Ingstads liv utenfor offentligheten. Ivar er et vandrende leksikon når det gjelder nyere polarhistorie, og de spørsmål han ikke kunne besvare selv har han fort sporet opp gjennom sitt store nettverk i polarmiljøet. Andre som gjennom sin rolle i Helge Ingstads historie har vært viktige for denne boka er tidligere sykesøster Pamela Sweet (nå McAdam), Otto M. Martens, Nicolay Eckhoff, Björn Ambrosiani, Tony Beardsley, Peter M. Jangaard og Tom Bloch-Nakkerud. Under mitt opphold i Newfoundland og L’Anse aux Meadows var Clayton Colbourne, Loretta og Madge Decker til stor nytte. Det samme var også Doug Greer (CBC) og Allan Bock (Northern Pen). Elizabeth Fewer ved arkivet The Rooms i St. Johns slapp meg inn i det da ikke tilgjengelige arkivet til The International Grenfell Mission, og var den som til slutt kom over en mappe med unike brev fra Anne Stine Ingstad.

Kirsten Seaver har den egenskapen at hun i tillegg til å være særdeles oppmuntrende også er en faglig ønskebrønn. Alle mine spørsmål om kildekritikk, norrøn historie og Ingstad-analyser jeg har kastet mot Kirsten, har blitt møtt med velfunderte svar. Ikke bare har hun dyptgående kunnskap om skjebnen til de norrøne mennesker som engang bodde på Grønland, men hun har også saumfart tidlige utkast av flere kapitler til denne boken.

Bjarne Grønnow og Martin Appelt hjalp meg inn i det ennå ikke sorterte arkivet etter Jørgen Meldgaard, og var til stor hjelp og ikke minst inspirasjon under mitt opphold ved Etnografisk Samling, Na10

turhistorisk Museum, København. Meldgaards familie fortjener også stor takk for å tillate meg innsyn i hans arkiver. Kristian Koch Madsen, Hans Kapel, Peter Schmidt Mikkelsen, Jette Arneborg, Christian Keller, Tore Pryser, Robert McGhee, Björn Ambrosiani og Susan Barr har alle gitt meg grundige svar på spørsmål om deres respektive fagfelt.

Den harde kjerne i Polarinstituttets førsteetasje i Tromsø, Ann Kristin Balto, Fred Inge Presteng og Ivar Stokkeland, har kjapt gitt meg svar på alle spørsmål jeg har plaget dem med. Neil Goodwin gav meg generøst tilgang til faren Grenvilles dagbøker, brev og bilder. Þórarinn Eldjárn har gitt farge til boka gjennom å la meg få innsyn i sin fars arkiv, bilder og dagbøker, som Gróa Finnsdóttir ved Nasjonalmuseet på Island ledet meg gjennom. Anders Richter lot meg få tilgang til store mengder arkivmateriale fra Ingstads tid som formann i Polarklubben som hans far, Søren Richter, hadde tatt vare på.

Fjernlånsbibliotekarer er som regel de ukjente helter bak denne typen prosjekt. I mitt tilfelle gjelder det kolleger ved NH-biblioteket ved Universitetet i Tromsø, og da spesielt Grete Overvåg og Leila Johannesen, som begge burde fått overtidsbetalt for det arbeidet de har lagt ned i å skaffe meg de mest obskure bøker, artikler og avhandlinger fra inn- og oftest utland, i mange tilfeller med mer eller mindre latterlig lite bibliografisk informasjon å gå ut fra. Arkivar Cathy Hunter ved National Geographic Societys arkiv og Andrea M. Bartelstein ved Rauner Special Collections Library, Dartmouth College, har gjort en kjempeinnsats med å grave frem materiale for meg. Georg Nyegaard (Grønlands Nationalmuseum & Arkiv) og Rebecca Boxler Ødegaard (Nasjonalbiblioteket, Oslo) har også hjulpet meg flere ganger. Helge Salvesen, Einar Arne Drivenes og andre ved historieseminaret ved Institutt for Historie, Universitetet i Tromsø gav nyttige tilbakemeldinger på tidlige utkast av manuset. Sigridur Dalmannsdottir og Snorri Kristjánsson har hjulpet med oversettelser av det islandske kildematerialet.

Kjartan Andersen fortjener all takk for at han tidlig trodde på prosjektet og hjalp til med å skaffe midler til gjennomførelsen. Svigerfar Jukka Sarvas, kollega Eirik Reierth og storebror og forfatter Atle Skarsten har ikke bare fungert som kritikere av mine analyser, tolkninger og tekster, de har også vært til stor inspirasjon gjennom hele bokens 11

tilblivelse. Redaktør Frode Molven har imponert med sin tålmodighet, sin utålmodighet, sine stadige oppmuntringer, purringer og ikke minst for hans grundige gjennomganger av manus. Fra første stund har han tilrettelagt for at prosjektet skulle gjennomføres på best mulig vis. Tove Jensen Holmås ga også svært nyttige kommentarer på manus.

Men den viktigste personen gjennom hele dette arbeidet har vært min kone, reisefølge og felles Ingstad-interessert, Tuula Skarstein. Ikke bare har hun gjort det mulig at jeg kunne reise så vidt i søken etter kildemateriale, hun har også vært den viktigste samtalepartner rundt researchen og skrivingen av denne boken.

Har jeg klart å kikke inn bak Ingstads egen fortelling? Mange av detaljene jeg henter fram fra kildematerialet kan virke som ubetydelige.

Men, når alle disse detaljene presenteres som en helhet, som jeg håper denne boka fremstår som, vil man kanskje kunne få noen nye glimt inn i Ingstads liv og fortelling.

12

Tuftene

To eldre menn rusler mot sørvest over et gresskledd nes. En smal sti leder vei gjennom det duggvåte gresset. Bukta de er på vei mot kan så vidt skimtes på andre siden av neset. De er omtrent jevngamle de to, begge i første halvdel av de seksti. Den magre har det travelt, men han skjønner at han ikke kan haste sin veiviser. Året er 1960, og det lokale familieoverhodet George Decker er i ferd med å lede Helge Ingstad frem til de til dags dato eneste kjente norrøne tufter i Nord-Amerika.

Etter fem–ti minutters gange er de der, ved Épaves Bay. En bekk sildrer ut i bukta, og bak denne ligger det en gammel marin terrasse, omtrent tre meter over bukta. Bakenfor et villnis av småbusker, lyng og gress. Ingstad får «øye på noen vage overgrodde forhøyninger som nesten går i ett med gress og lyng. Det kan ikke være tvil, dette er tufter, og gamle må de være.»1 Ingstad skal senere denne høsten fly over L’Anse aux Meadows på vei sydover fra undersøkelser i Labrador. «Der nede så vi L’Anse aux Meadows’ vide slette, Black Duck Brook. som slynget seg nedetter og terrassen hvor vi oppdaget de gamle tuftene. Hvilke hemmeligheter skjulte jorden?»2

13

Kapittel 1

Fra jurist til pelsjeger 1899 –1926

Oppbrudd I frykt for å gro fast i velstand solgte en ung jurist i 1925 sin sakførerpraksis i Levanger for å realisere sin gamle drøm om å bli pelsjeger i Nord-Canada. Dette er begynnelsen på historien om Helge Ingstad – historien om et liv fylt til randen av friskt friluftsliv på kartets hvite flekker, spennende ekspedisjoner blant apacher og eskimoer, og bestselgende bøker om hans opplevelser og oppdagelser. Opp gjennom årene var det ikke få journalister og andre som spurte Helge Ingstad om hvorfor han forlot sin etablerte sakførerpraksis i Levanger. Han gjennomførte en rekke ekspedisjoner til ukjente folk og steder, og skrev engasjerende om sine opplevelser etterpå. Men det er først når man vet at Helge Ingstad en gang valgte villmarken fremfor å bli en velstående sakfører, at mannen blir unik.

Nettopp i denne beslutningen ligger nøkkelen til å forstå fenomenet Helge Ingstad. Dette valget av det ukjente eventyret fremfor et trygt pliktløp kom til å løfte Ingstad frem foran andre nordmenn som også søkte lykken som fangstmenn, gullgravere eller annet ute i den arktiske villmark. For det var ikke så rent få av dem på den tiden. Fangstmenn 15

som overvintret i årevis på Svalbard, på Øst-Grønland og på Jan Mayen eller som prøvde seg som pelsjegere i Nord-Amerika. Det som skilte disse fra Ingstad var først og fremst at de nok ikke hadde velstanden som noe alternativ. For mange av dem var det å dra av gårde ofte den eneste vei ut av arbeidsledighet og fattigdom i Norge. Slik var det ikke for Ingstad. Derfor blir oppbruddet så viktig når man i ettertid skal fortelle historien om ham.

Stod virkelig valget mellom sedat rikdom i advokatstanden på den ene siden, og en usikker fremtid som pelsjeger og eventyrer i Arktis på den andre? I hvilken grad var sakførerpraksisen etablert og innbringende og hvor klart så Ingstad i Levanger for seg at han brøt opp for å dra ut i villmarken? Det finnes få konkrete svar på dette, men de hint man kan finne i Ingstads liv før oppbruddet, gir lovnader om en mer fargerik skikkelse enn det myten vil ha det til. Spurte man Ingstad selv om det store valget, fikk man de siste tre-fire tiårene av hans liv mer myter enn fakta til svar. Myten enhver friluftslivsinteressert nordmann kjenner er at Ingstad i hele sin ungdom hadde hatt en drøm om Canadas villmark, og at det var det frie liv ved de tusen fiskevann, med reinsdyrjakt, og blant indianere som fikk ham til å frigjøre seg fra en konform sakførerpraksis og dra ut på eventyr.

I datterens memoarer etter sin far kommer det ikke frem noe som klart spikrer fast at det var pelsjegerlivet i Canada han ville oppleve, annet enn at han elsket somrene når han lå og fisket på Hardangervidda, og at han ville ut og oppleve verden. Rett etter han hadde skaffet seg båtbillett til Canada skrev han til sine foreldre om beslutningen: Jeg frøs og var i dårlig humør. Det var overhodet ingen omstendighet som oppfordret mig til at tilgodese den nordligste del av Amerika. Imidlertid, uten at jeg selv var delaktig i saken, befant jeg mig plutselig utenfor White Stars Canada shippingkontor. Og likeledes, uten at jeg selv kan tillegges ansvaret for det, hadde jeg ordnet ut med min Canada billett som jeg nu har i lommen. Jeg er nu meget lykkelig over mitt valg.3

Etter hvert som denne myten om hans oppbrudd fra Levanger i 1926 festet seg begynte Ingstad selv å underbygge den. I intervju fra 70-tallet 16

og utover var det pelsjeger i Canada han ville bli mens han var sakfører i Levanger. «– Etter eit par år, det var i 1926, braut eg av tvert, selde advokatforretninga og drog ut for å bli pelsjeger i Nord-Kanada.»4 Kikker man litt lenger tilbake, før denne myten etablerte seg og ble videreført av Ingstad selv, så er historien en smule annerledes. I et intervju i 1960 forteller Ingstad selv at han solgte sakførerpraksisen og dro sørover.

Han endte opp i Nice, hvor han «et halvt års tid levde som en greve.

Den gang var det billig der.»5 Når Ingstad i årene etter skulle skissere opp resymé i forbindelse med søknader eller selvbiografisk informasjon til blader og bøker, ble dette halve året til et studieopphold. Etter hvert forsvant det ut av resymeet helt.

Det er nå en gang slik at når man gjennom et helt liv blir bedt om å redegjøre for et valg man tok i ungdommen, så rundes historien av i kantene. Antallet ganger Ingstad måtte fortelle om sitt valg som ung mann må være svært høyt. Fra Ingstads synspunkt må det ha fortonet seg som en jevn strøm av unge som hadde ham som friluftslivsforbilde, og journalister som kom på pilegrimsferd oppover til hans hjem Brattalid. Alle hadde de det samme spørsmålet: Fortell om det store valget du gjorde den gang på midten av tjuetallet, da røttene til en rastløs mann i tjueårene så ut til å få for godt feste. At historien om oppbruddet derfor, etter hvert som tiårene gikk, mistet detaljer og ble stadig mer formet av myten, er derfor forståelig. Desto mer interessant blir det å forsøke å trenge gjennom myten og forsøke å forstå Helge Ingstads valg og handlinger som en ung mann.

Barndom 2. juli 1893 la DS Vesteraalen ut fra Trondheim på vei mot Hammerfest, og ekspressruten som raskt fikk navnet Hurtigruten var med dette etablert. Det lå flere års arbeid bak for å skaffe den statlige støtten som skulle til for å opprette en slik effektiv forbindelse mellom det sørlige og det nordlige Norge. Før Hurtigruten kom i gang kunne postgangen mellom Trondheim og Hammerfest ta ukevis om sommeren og mange måneder om vinteren. Året etter, i 1894, ble det satt inn enda et skip i 17

hurtigrutetrafikk. Ombord på en av Vesteraalens nordgående turer den sommeren møtte en vakker ung pike fra Tromsø en ung ingeniør fra Kristiania. «Kort tid senere var de gift. Dette var min mor og min far, Olga Marie Qvam og Olav Ingstad», forteller Helge Ingstad i selvbiografiske notater.6 Olga Marie Qvam var født og oppvokst i Tromsø mens Olav Ingstad dro dit for å overta stillingen som stadsingeniør og brannsjef i byen. De nygifte slo seg ned i byen noen år. For at en utdannet mann skulle flytte fra Oslo til Tromsø på denne tiden, trengtes nok både utfartstrang og søken etter opplevelser. Og kanskje var det hans egen erfaring med slike følelser som gjorde at han ikke protesterte for faderlig da hans eldste sønn selv gav etter for eventyrlysten.

Det unge paret fikk en datter i Tromsø som de kalte Gunvor (1897– 1975). Andremann, Helge Marcus, ble derimot født i fjellbygden Meråker i Nord-Trøndelag den 30. desember 1899. Familien hadde flyttet dit fra Tromsø i 1898, fordi Olav skulle tiltre som bestyrer på karbidfabrikken i Kopperå. Helge Marcus fikk sitt mellomnavn fra sin farfar, en vel ansett jurist og professor i lovkyndighet. Da skjemaet for folketellingen av 1900 ble utfylt i Ingstad-hjemmet på Meråker i desember dette året, bodde det også en husholderske hos familien.

Helge og Gunvors lillebror, Kaare, kom til verden i 1901. Det skulle bli med disse tre barna for Olav og Olga. Storesøster Gunvor skulle etter hvert utdanne seg til folkeminnegransker, og gjennomførte et stort arbeide rundt innsamling og bevaring av gamle folkedrakter i Hardanger,7 mens broren Kaare ble diplomat som arbeidet på forskjellige legasjoner flere steder i verden. Helge kom gjennom hele livet til å ha tett kontakt med søsknene sine, og spesielt broren Kaare og hans forbindelser ble, som det skal vise seg, ofte dradd veksler på under Helges reiser i utlandet.

Familien bodde i Nord-Trøndelag frem til 1902 da flyttet de til Bærum, hvor Olav gikk inn i den nyopprettede stillingen som kommuneingeniør. Heller ikke her skulle familien bo særlig lenge. Det var først da Olav Ingstad tok sin familie med seg til Bergen og ble stadsingeniør at familien slo seg til ro og bygde seg et fast hjem. På tiden familien Ingstad flytter til byen har Bergen Lysverker levert strøm til byen i nesten fem år, men Fløybanen skal ikke åpne før Ingstad er blitt tenåring.

18

Trikken var snaue 8 år gammel, og selv om jernbanen hadde gått til Voss siden 1883 så fantes det enda ingen jernbaneforbindelse over fjellet til Kristiania. Veiforbindelse med resten av landets veinett kommer ikke før i 1938. Helge hadde fylt fem år. De slo seg etter hvert til i selvtegnet hus, «Snippen», på ei tomt i Kalvedalsveien 10. Et fint strøk av byen, til tross for at familien levde på Olavs beskjedne lønn som statsansatt. Med en rislende bekk gjennom hagen og en fjellheim som omtrent startet i bakhagen, må de friluftsinteresserte ungene ha stortrivdes.8 Helge likte ganske enkelt ikke skolen. Hverken folkeskole eller gymnaset gav ham lærelyst eller inspirasjon. «Nei, den var grå. […] Jeg følte meg innestengt og bundet, og det falt tungt å sitte rolig på pulten.»

Men til tross for at han ikke følte skolen gav ham noe «så møtte jeg da opp hver eneste dag.»9 I 1911 ble Helge innmeldt i klasse 1B på middelskolen ved Bergen Katedralskole, etterfulgt året etter av sin bror Kaare.

«Skibsmægler»-sønnen og etter hvert Helges nære barndomsvenn, Odd Martens, ble også innskrevet i samme klasse.

Det var først da han begynte på gymnasiet ved samme skole og oppdaget gymnasiesamfunnet Hugin at den unge Helge blomstret. Her var det et livlig miljø med foredrag, diskusjon og litteratur som han satte stor pris på. Den fremtidige diplomat og norske legasjonssekretær til USA, Kaare, var også aktiv i Hugin, og fikk foreningen med knepent flertall i tiden rundt revolusjonen i Russland til å goda hans resolusjon «Hugin finder at sosialismen er en edel streben mot et edelt mål»10.

Helge fungerte en tid som formann og fikk publisert sine første artikler i skoleavisen her. Han fungerte også en tid som redaktør for skoleavisen, om enn noe motvillig. «Helge Ingstad vred seg som en orm for å slippe å bli bladstyrer»11, noterte den kommende dikteren og Johan Nordahl Bruun Grieg (1902–1943), for anledningen referent på sitt første Hugin-møte.12 Nordahl gikk et par trinn under Helge, og gjorde seg allerede på sitt første år bemerket som en som «lekte uvørent og suverent med ord og innfall, sjokkerte med eksentrisk svada og fantasifull arroganse»13. I 1930 ble Nordahls bror, Harald Grieg, Helges forlegger ved Gyldendal, og han kom i årene frem til Nordahl Griegs tragiske død over Berlin i 1943 til å holde Ingstad oppdatert om Nordahls siste reiser og utgivelser. Harald Grieg, et par år eldre enn både Helge og Nordahl, 19

hadde også gått på Bergen Katedralskole, og fikk allerede første året bemerkningen «Følger meget godt med» i protokollen.14 Det virker som om Helge Ingstad var beundret som formann, «da han klarte å inngyte respekt og holde ro og orden på møtene, noe som var svært vanskelig.»15 Mye mer betydningsfullt for hans senere liv var det at Ingstads litterære uttrykk begynte å finne sin form i det kreative og engasjerte miljøet rundt Hugin. Han fikk ikke noen formell trening i å skrive. Det var noe han arbeidet frem på egen hånd, gjennom essays, skjønnlitterære tekster og ikke minst dikt. Diktene var noe han aldri selv publiserte, men han vant i 1918 en diktkonkurranse i Hugin, mens Nordahl Grieg kom inn på andreplass. Som forklaring på dette mange år senere humret Ingstad at «– Nåja, det er jo lett å vinne over en som går en klasse under en. Man føler seg som veteran og har bare en nedlatende tanke for en underklassing», og la til at «[f]orresten var Nordahl i stemmeskiftet den gang.»16 Men det er ikke dette han huskes for når klassekameratene tenker tilbake, det er de lengre stykkene han skrev for skoleavisen. «Helge Ingstads innlegg i avisene var som oftest gode, men de var nesten alltid svært lange. Han var tydelig nok praedestinert til å skrive tykke bøker.»17

Eventyr eller studier?

Helge var alltid interessert i friluftslivet. Fra turer opp mot Blåmanen bak huset oppe på Kalfaret i Bergen, til turer på Hardangervidda med sin klassekamerat Odd Martens. Sammen dro de innover viddene med fiskestang og telt, kanskje et lurt smil til seterjentene og ikke minst, all verdens tid. Det skulle bli fire slike somre på rad på Hardangervidda i lag med Odd Martens.

De ungdomsukene han drev over fjellet var de lykkeligste i Helges liv, fortalte han flere ganger på sine eldre dager. I upubliserte memoarer trekker han frem et tidspunkt hvor noe gikk opp for ham. De hadde ligget ved innsjøen Tinnhølen i tre dager, hvor elva Snero blir til Bjoreio.

Fisket var godt, kveldene rundt bålet lange og en ung gutt lot tankene drive. Det slo ham at det fantes områder i verden som ikke var utforsket, at det fantes mennesker som fremdeles var urørt av sivilisasjonen. «Det 20

urørte fascinerte meg. Noen klar oppfatning av hva disse tanker skulle komme til å bety for mitt liv, hadde jeg ikke, men jeg undres på om det ikke var den kvelden ved Tinnhølen at noe av det våknet i meg som senere skulle bli bestemmende for mitt liv.»18 Friluftslivet han oppdaget i ungdommen fulgte ham hele livet. Ikke bare gjennom hans ekspedisjoner til fjerne og ekstreme strøk, men også i det daglige. Innimellom bøker og ekspedisjoner, foredragsturneer og lignende stakk Ingstad til fjells. Her samlet han historier, jaktet og nøt ganske enkelt fraværet av sivilisasjon. «Det er fint i fjeldet nå, kan De tro. Her ligger jeg sammen med en fjellmand ute i hutiheita og liker mig. Stralende vær, deilig føre. Streifer omkring med haglbøsse og skyter en og anden fugle. Et svært dyreliv her inde, jerv og ørn og en vrimmel med hare. Det er forfærdelig at mennesker skal være nødt til å leve i byer og ta livet av hverandre», skrev Ingstad til sin mann på Gyldendal fra en slik pause fra sivilisasjonen i 1946.

Samtidig som første verdenskrig ute i Europa går mot slutten, tar Helge Examen Artium i 1918. Til tross for at han ikke likte seg særlig på skolen, så endte han likevel opp som sin far og farfar, med å bli student etter artium. Ut over den naturfaglige undervisningen ved museet i byen fantes det ikke noen studiemuligheter i Bergen på den tiden, så østover bar det. Kanskje ville han nok helst ha begitt seg ut på friskere eventyr enn en ferd med Bergensbanen over fjellet til Kristiania. Kanskje var det faren som fikk overbevist gutten om at det ville være en god idé å få seg en utdannelse først og så, om uroen fremdeles lå der, dra ut for å få opplevelser av det mer ikke-akademiske slaget. Kameraten Odd Martens hadde også flyttet til Kristiania, for å studere medisin. Selv valgte Ingstad jus-studiet.

Med en professor i lovkyndighet som farfar og flere andre jurister i familien falt det naturlig at det ble jus for Helge også. Farfaren døde det året Helge kom til hovedstaden, men store deler av slekten bodde der: Farmor, onkler og en rekke andre slektninger som han nå ble bedre kjent med. Også hans mormor fra Tromsø var å finne i byen, som enke hadde hun flyttet sydover til en leilighet i Hegdehaugsveien, hvor Helge bodde det året han kom til hovedstaden. Samme år fødes det et pikebarn på Lillehammer. Hun blir døpt Anne Kristine Moe. 21

I november 1922 får Ingstad «Kan få laud»-karakteren på sin eksamen. Han har da brukt noe kortere tid enn vanlig på sitt juridikum.

Han hadde jobbet intenst under studietiden for å få studiene unnagjort.

Han kunne bryte opp perioder med pugging ved å stikke av gårde på turer i Nordmarka på fridagene, enten alene eller med kompisen Odd Martens.19 Omtrent ett år inn i studiene, høsten 1919, var han gått lei og hadde vurdert å «bryte over tvert og dra til en stillehavsøy»20. Faren trer igjen inn og advarer mot den slags, fordi «det viser seg erfaringsmessig at folk som engang har forlatt sitt studium, sjelden greier at ta det op igjen og fuldføre det.»21 Som en gulrot lover faren å bidra med 1000 kr (ca 19 000 2009–kroner) til en eventuell tur utenlands om bare Helge gjør ferdig sine studier. Ingstad var senere glad for at han fulgte det rådet.

«Jeg hørte på ham, utsatte reiseplanene og kastet meg over bøkene igjen. Det var en stor ting at jeg den gang fulgte min fars kloke råd.»22 Igjen står den unge Helge foran et valg – dra ut i verden eller skape seg en karriere? Fra Sørishavet lokker Odd Martens, som nå hadde fått seg jobb som lege på en norsk hvalfangstbåt: «Har du en sjanse til å slippe ut?»23 Men Helge lar foreldrenes meninger veie tyngst. Igjen vil foreldrene få den eldste sønnen inn på en karrierevei. På dette tidspunktet mente de det var smartest å etablere seg som jurist før han eventuelt dro ut på eventyr. Helge søker derfor jobb som fullmektig hos sorenskriveren i Stjørdal og Verdal, og slår seg ned i Levanger. Her begynner han å jobbe med skifterett, vielser og ikke minst jakt, omgitt av praktfull natur og med flyktig kurtisering av unge damer i byens selskapsliv.24 Han arbeider to år hos sorenskriveren før han i 1924 bestemmer seg for å starte en egen sakførerforretning. Etter en del startvansker får han en del større kunder knyttet til seg. Men kanskje gikk det ikke som han hadde tenkt seg. For allerede ett år inn i egen forretning begynner Ingstad å vurdere å selge praksisen. Var det verden utenfor som lokket eller noe i Levanger som dyttet? Igjen trår faren inn og ber Ingstad om å holde ut litt til: «At du ikke straks kommer på verdensomseiling synes jeg ikke er saa farlig. Du er da ingen olding endnu og det er bare bra at du faar litt erfaring før du drar.» Kanskje var ikke sakførerforretningen så blomstrende som myten i ettertid vil ha det til, for faren legger til at 22