NorgesVersteNazister

PRESSEEKSEMPLAR

Bernt Rougthvedt

norges verste nazister nordmenn og tyskere i hitlers tjeneste 1940–45

PRESSEEKSEMPLAR

Norges verste nazister.

Nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste 1940–45 © Spartacus Forlag AS, 2015 Omslag: Øystein Vidnes Omslagsfoto: Riksarkivet Sats: Punktum forlagstjenester Trykk: Bookwell Printed in Finland ISBN 978-82-430-0979-0

Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .

Spartacus Forlag AS Postboks 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no

PRESSEEKSEMPLAR

Innhold

Foror d I ngolf A. A ndr esen Ber nh ar d Ask v ig Olav Asphei m H a ns Aum eier Olga Bjoner W er ner Br au ne Emil Clem ens Astr id Døv le Dollis Einar Døn n um H a ns Eng Nikolaus von Fa lk enhorst Heinr ich Fehlis Siegfr ied Feh m er Olaf W illy Fer m a n n Ger h ar d Flesch Rolf Jørgen Fuglesa ng I var og K itt y Gr a nde A lbert V ilja m H agelin K n ut H a msu n K laus H a nsen Car l Frølich H a nssen Feli x H artm a n n A dolf Hoel Egil Holst Tor k ildsen Gar d Holtskog R eidar H a a la nd Per I m erslu nd H a ns Solga ar d Jacobsen

7 15 17 20 23 26 28 31 35 38 41 44 47 50 52 55 58 62 65 68 71 73 77 79 81 83 86 89 92

PRESSEEKSEMPLAR

Fin n K n utinge K a as Gertru d Thielick e K ar lsen Jonas Lie Gu n nar Li ndv ig Olaf T. Li ndv ig Gulbr a nd Lu nde K ar l A. M arthinsen Oli v er Cappelen Møysta d H a ns Hendr ik Neum a n n Her bert Noot Egil Olbjør n V idku n Quisling Arthur Quist W ilhelm R ediess Egil R eichbor n-Kjen nerud Sv er r e R iisnæs Henry Oli v er R in na n Henr ik Rogsta d K n ut Rød H a ns Jakob Sk a ar Pedersen Per Pedersen R agnar Sk a nck e Wa lther Sta hleck er Josef Ter bov en Holger Tou Thorva ld Thronsen W ilhelm Wagner Paul W egener Ole W eh us Er nst W einer Georg Wolff H a lldis Neega ar d Østby e

95 97 99 102 104 106 110 113 116 118 120 123 128 132 135 138 141 144 146 149 151 153 156 159 162 164 166 168 170 173 175 177

Litter atur Noter Billedliste

181 183 186

PRESSEEKSEMPLAR

Forord

En boktittel som Norges verste nazister kan aldri bli helt dekkende.

For det første må en del personer utelates fordi vi har for lite informasjon om dem. Dette gjelder for eksempel de 300 norske frivillige som deltok i Divisjon Wikings grusomheter mot sivilbefolkningen i de første månedene av krigen mot Sovjetunionen. Noen av dem sendte øyenvitneskildinger av Waffen SS-soldatenes mishandling og likvidasjoner av den jødiske befolkningen til NS-avisen Hirdmannen eller lokalpressen, men siden de kun var fotsoldater i den barbariske storkrigen i øst, har de etterlatt seg få biografiske opplysninger utover fornavn eller initialer. De Wiking-frivillige som er med i denne boken, er valgt ut fordi de gjorde seg bemerket hjemme i Norge etter endt tjenestetid, om det nå var som beryktet torturist i Statspolitiet eller det tyske Sipo-SD, eller som organisator av et kupp mot Quisling og Terboven for å kunne innføre et mer genuint nazistisk styre. Vi vet lite om hva de opplevde av grusomhetene i øst, vi vet bare at de var tilknyttet den mest beryktede av alle hæravdelinger tyskerne satte inn mot sovjetbefolkningen. Historien om Division Wikings fremrykning er full av forbrytelser mot sivile, summariske henrettelser av krigsfanger, nedbrenning av landsbyer med mer.

7

PRESSEEKSEMPLAR

Boken omhandler ikke bare krigsforbrytere og torturister, for et slikt utvalg ville ha utelatt både Vidkun Quisling og Josef Terboven, og få ville nøle med å gi dem «versting-stempelet». Flere sentrale personer i Nasjonal Samling, Reichskommissariat, det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo u. SD), Statspolitiet og det ordinære politiet er med fordi dette var viktige ledd i terrorregimet som den tyske okkupasjonen skapte her i Norge 1940–41.

Denne boken er skrevet for lesere som har mye kunnskap om okkupasjonsårene, og for lesere som vil ha en kort innføring i emnet.

Mest av hensyn til sistnevnte gruppe har jeg valgt å gi en kort oversikt over institusjoner og organisasjoner som spilte en sentral rolle her i landet under krigen, for dem av leserne som behøver et slikt draft for å kunne navigere gjennom et så kaotisk og konfliktfylt farvann som nazistyret i Norge 1940–45 var: Wehrmacht (den tyske hær, marine og flyvåpen) hadde ansvar for de militære områder under okkupasjonen og var ledet av Wehrmachtsbefehlhaber i Norge, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst (april 1940–november 1944), Lothar Rendulic (november 1944–januar 1945) og Friedrich Böhme (januar–april 1945).

Abwehr var den tyske militære kontraspionasje- og etterretningsorganisasjon og ble etablert i Norge like etter okkupasjonen som Abwehrstelle Norwegen.

Rikskommissariatet (Reichskommissariat für die besetzten norwegischen Gebiete, RK) hadde ansvar for de sivile områder i det okkuperte Norge. RK skulle holde oppsikt med forvaltningen i Norge, og de forskjellige avdelinger kontrollerte hver sin gren av norsk sentraladministrasjon gjennom Terbovens forordninger. Josef Terboven var rikskommissær i Norge april 1940–mai 1945.

Einsatz-stab Wegener (Einsatz-stab der NSDAP) var en hovedavdeling innen rikskommissariatet, ledet av Paul Wegener (september 8

PRESSEEKSEMPLAR

1940–mai 1942), Hans Hendrik Neumann (mai 1942–senhøsten 1944) og Heinrich Schnurbusch (frem til kapitulasjonen). Einsatz-stab hadde opprinnelig til oppgave å omdanne Nasjonal Samling etter forbilde av det tyske nazipartiet (NSDAP), men Heinrich Himmler anså avdelingen som utgangspunkt for sine forsøk på å la SS trenge inn på NSDAPs arbeidsområde. Både Wegener og Neumann var høyt rangerte medlemmer innen SS. SS (Schutzstaffel) ble ledet av Reichsführer-SS (RFSS) Heinrich Himmler. Organisasjonen var på grunn av Gestapo, Waffen SS og Totenkopf-avdelingene det tredje rikes mest fryktede terrorinstrument. SS hadde tre hovedavdelinger: Allgemeine SS, Waffen SS og Sipo-SD. Gottlob Berger, som var sjef for SS-Hauptamt, det veldige SS-byråkratiets sentral-administrasjon, besøkte Norge en rekke ganger. Himmler var også Chef der Deutschen Polizei og etablerte i 1936 et Hauptamt for ordenspolitiet (Orpo) med Kurt Daluege som sjef, og et tilsvarende Reichssicherheitshauptamt (RSHA) for Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst (Sipo-SD), ledet av Reinhard Heydrich.

SS i Norge (Orpo, Sipo-SD, Waffen SS og norsk politi) fungerte som rikskommissær Terbovens eksekutivmakt under okkupasjonen. Den øverste leder for SS her i landet var HSSPF (Höherer SS- und Polizeiführer) Nord Fritz Weitzel (april–juni 1940) og Wilhelm Rediess (juni 1940–april 1945). HSSPF Nord hadde kommando over alle SS-organisasjoner i Norge. Hans viktigste oppgave var å etablere et statsbeskyttelse-korps (Staatsschutzkorps) her i landet ved å integrere den norske politietaten i SS. HSSPF hørte polititjenestelig under Reichsführer-SS Heinrich Himmler, samtidig som han personlig var underlagt rikskommissær Terboven.

BdO (Befehlshaber des Ordnungspolizei) hadde ansvaret for seks tyske ordenspoliti-bataljoner (Orpo-bataljoner), til sammen omkring 3500 menn, som var stasjonert i Norge under okkupasjonen. Fra april 1940 til mai 1945 var seks forskjellige personer BdO i Norge.

9

PRESSEEKSEMPLAR

BdS (Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD), Franz Walther Stahlecker (april–november 1940) og Heinrich Fehlis (november 1940–mai 1945), var ansvarlig for det tyske sikkerhetspolitiet (SipoSD) i Norge. Den mest kjente avdeling var IV Gestapo (Geheime Staatspolizei) som var den eksekutive del av organisasjonen og ansvarlig for arrestasjoner, avhør, tortur, fengsel og likvidasjoner.

BdWSS (Befehlshaber der Waffen SS) i Norge ble opprettet av Heinrich Himmler i juni 1940. Stillingen tilsvarte den BdO hadde overfor ordenspolitiet og BdS overfor sikkerhetspolitiet. Norge var det første land som fikk en BdWSS. Waffen SS var den militære delen av SS og skulle bestå av en rasemessig og ideologisk elite. Mellom 4000 og 4500 norske frivillige ble rekruttert til tjeneste i Waffen SS i løpet av okkupasjonsårene.

Regiment Nordland ble sagt å skulle bestå av norske Waffen SSfrivillige som ble rekruttert våren 1941. Nordmennene ble i stedet fordelt på de tre regimentene i SS-Panzerdivision Wiking, og flere av dem deltok i angrepet på Sovjetunionen 22.06.1941. Norske frivillige tjenestegjorde også i SS-Panserregiment Norge og SS-Skijegerbataljon Norge under okkupasjonen.

Den norske legion (DNL) var en formasjon av norske frivillige som ble tildelt det tyske 50. Armékorps ved Leningrad-fronten. 1. Politikompani under Jonas Lies ledelse var tilsluttet DNL i perioden oktober 1942–februar 1943. Senere ble 2. Politikompani, 3. Politikompani og 4. Politikompani opprettet. Jonas Lies ambisjon var at samtlige norske politimenn skulle ha tjenestegjort på østfronten.

NS (Nasjonal Samling): Politisk parti ledet av Vidkun Quisling.

Nasjonal Samling ble Norges eneste lovlige parti 25.09.1940, og en norsk regjering av kommissariske statsråder (statsråder som styrte hvert sitt departement på vegne av Rikskommissariatet) ble utnevnt.

10

PRESSEEKSEMPLAR

01.02.1942 ble Quisling innsatt som ministerpresident og leder for en nasjonal regjering bestående av NS-medlemmer. Jonas Lie var politiminister i både den kommissariske og den nasjonale NS-regjering.

Nasjonal Samlings viktigste underorganisasjon var Hirden, partiets uniformerte, men ubevæpnede stormtropper.

AT (Arbeidstjenesten) var en samfunnstjeneste hvor unge menn ble satt til å bygge veier, demninger og så videre. AT ble opprettet av Administrasjonsrådet og kom 25.09.1940 under kommissarisk statsråd for arbeidstjeneste og idrett, Axel Stang, som innførte fire til åtte ukers obligatorisk tjeneste for alle. Under okkupasjonen ble AT oppfattet som politisk nøytral, til tross for at den ble nøye kontrollert av sin tyske søsterorganisasjon Reichsarbeitsdienst (RAD). Gottlob Berger betraktet Arbeidstjenesten som en oppdragelse og forberedelse til fremtidig medlemskap i GSSN eller Waffen SS. GSSN (Germanske SS Norge) var en norsk avdeling av Allgemeine SS opprettet 21.07.1942, etter at Norges SS, opprettet 21.05.1941, i praksis var gått i oppløsning. GSSN fikk 1285 medlemmer og 4000 støttemedlemmer under krigen.

Norsk politi var fra 25.09.1940 ledet av et eget Politidepartement, med Jonas Lie som minister. 25.10.1940 ble departementet underlagt HSSPF Nord Wilhelm Rediess på vegne av Rikskommissariatet. Året etter ble norsk politi omorganisert etter tysk modell. Det ble innført politipresidier, og etaten ble delt i to avdelinger: Ordenspolitiet og Sikkerhetspolitiet.

Ordenspolitiet ble ledet av Egil Olbjørn. For å utdanne aspiranter ble det fra 01.07.1941 etablert et skolekorps med to trinn: Ordenspolitiets Skoleavdeling (senere «Øvelsesbataljonen») på Kongsvinger og Oslo politibataljon (senere «Ordenspolitiets beredskapsavdeling») ved gardekasernen på Majorstuen. Dette var et ledd i planene om å danne et statsbeskyttelseskorps i Norge: Aspirantene fikk militær 11

PRESSEEKSEMPLAR

opplæring og ble undervist i «verdensanskuelseslære», det vil si SSorganisasjonens raseideologi ved siden av vanlig politiutdannelse.

Sipo (Sikkerhetspolitiet) ble ledet av Oliver Møystad (november 1941– juli 1943) og Karl A. Marthinsen (juli 1943–februar 1944). Sipo besto av Kriminalpolitiet (Kripo) og Statspolitiet (Stapo) med Marthinsen som sjef. Statspolitiet hadde blant annet ansvaret for Politiets særdomstol. Høsten 1941 ble det også opprettet et Grensepoliti (Grepo) underlagt Statspolitiet, med Erling Søvik som sjef.

Offisersgrader innen SS Reichsführer-SS (riksfører) – en grad forbeholdt Heinrich Himmler som øverste leder i SS SS-Oberstgruppenführer (gruppefører) SS-Obergruppenführer (overgruppefører) SS-Gruppenführer (gruppefører) SS-Brigadeführer (brigadefører) SS-Oberführer (overfører) SS-Standartenführer (regimentsfører) SS-Obersturmbannführer (overstormenhetsfører) SS-Sturmbannführer (stormenhetsfører) SS-Hauptsturmführer (hovedstormfører) SS-Obersturmführer (overstormfører) SS-Untersturmführer (understormfører) SS-Sturmscharführer (stormtroppfører) SS-Hauptscharführer (hovedtroppfører) SS-Oberscharführer (overtroppfører) SS-Scharführer (troppfører) SS-Unterscharführer (undertroppfører)

12

PRESSEEKSEMPLAR

PRESSEEKSEMPLAR

PRESSEEKSEMPLAR

Ingolf A. Andresen

Ingolf A. Andresen var født i 1909. Han hadde et avbrutt medisinerstudium bak seg, men ble senere tatt inn i studiet igjen og avla legeeksamen i 1941. Trolig skjedde dette ved hjelp av Gestapo. Som takk for hjelpen skaffet han Gestapo et nettverk av ca. 40 «negative agenter».

Negativ e agenter var betegnelsen Gestapo brukte på personer som selv ikke var klar over at de ga informasjon til en ansatt i det tyske sikkerhetspolitiet.

Ingolf A. Andresen var vikarierende distriktstlege på Bjørkelangen utenfor Oslo. Dette ga ham anledning til å infiltrere kurer- og flyktningetrafikken til Sverige. For å bygge opp tillit hjalp Andersen flyktninger over grensen. Han lyktes også med å skaffe seg kontakter i den svenske e-tjenesten gjennom godseier Nils Nilsson i Skillingsmark.

I 1942 ga Ingolf A. Andresen en rekke opplysninger til Grensepolitiet, noe som førte til avsløringen av et illegalt apparat med forbindelse til overrettssakfører Otto L. Johnsen i Oslo. Etter dette ble Ingolf A. Andresen kontaktet av Siegfried Fehmer, sjef for Referat IV E 2, en underavdeling av Gestapo (Geheime Staatspolizei) som skulle etterforske spionasjesaker og koordinere dette arbeidet for hele landet, som tilbød ham jobben som Gestapo-agent. Andersen fikk dekknavnet dr. Harry.

15

PRESSEEKSEMPLAR

Ingolf A. Andresen åpnet legepraksis i Torggata 20 i Oslo for å forsøke å infiltrere den norske etterretningsorganisasjonen XU. XU var den største og viktigste etterretningsorganisasjonen i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Antagelig var det Andresen som muliggjorde fellen som førte til at XU-nettsjefen Bjørn Reinertsen ble drept i desember 1943. Andresen hadde også en finger med i andre opprullinger av andre motstandsgrupper i 1944. Dette var bakgrunnen for at Milorg bestemte seg for å likvidere ham.

En motstandsgruppe rundt sekretær i Norsk Hydro, Svend Hovind, med dekknavnet Mørkemannen, planla aksjonen. Ifølge motstandsmannen og advokaten P. Munthe Kaas var det Gregers Gram som skulle utføre oppdraget.

Sammen med to andre Milorg-folk slo Gram til 20. april 1944.

Andresen skulle til Danmark og hadde nettopp satt seg inn i en drosje utenfor sitt kontor i Torggata 20, da tre syklister plutselig dukket opp.

Gram var en av dem, og da han kom frem til drosjen, steg han av sykkelen og fyrte av fire skudd med en 7,65 mm Walther pistol gjennom sidevinduet på bilen. På tross av den korte avstanden var likvidasjonsforsøket mislykket. Foruten Andresen satt to andre passasjerer, samt drosjesjåføren i bilen, og Gram ble nødt til å rette skuddene slik at han ikke traff uskyldige. Det reddet livet til dr. Harry. Han fikk to skudd i høyre arm og to i ryggen, men ble ikke livstruende skadet.

Likevel var han satt ut av spill. I juli 1944 reiste Andresen til Sverige, hvor det norske Rettskontoret sørget for at han ble arrestert.

Han satt i fengsel i Gävle til august 1945 – da ble han overført til varetekstfengsel i Norge. I 1948 fikk Ingolf A. Andresen en dom på tre år og seks måneder, som senere ble opphevet av Høyesterett.

16