EnJenteOgEnGutt

Ei jente og en gutt Ă˜ya

1

En av de første dagene ser jeg henne sammen med en naken gutt ved inngangen til hotellhagen. De går gjennom skyggen av de høye daddelpalmene og stanser noen meter fra trappa til hotellets bassengområde. Hun bøyer seg ned mot gutten og peker på det store svømmebassenget. Han følger fingeren hennes med blikket og nikker.

Jeg kjenner ikke gutten. Har aldri sett ham før. Eller kanskje har jeg sett ham uten å legge merke til det, slik man av og til ser gjenstander og mennesker uten å se dem. Fordi de ikke er viktige, fordi de ikke har noen betydning akkurat på det tidspunktet man ser dem.

Da de kommer frem til marmortrappa, stiller hun seg på det nest øverste trinnet. Hun venter på at han skal følge etter, ta det første trinnet ned, men gutten stanser foran trappa.

Hun blir stående, tålmodig, ventende, og det er i dette øyeblikket, mens hun står og venter på gutten, at jeg legger merke til forandringen. Munnen hennes. Måten hun smiler til gutten på.

Lyset i ansiktet hennes, og en sårbarhet som jeg aldri før har sett hos henne. Hun sier noe til ham, bevegelsene i leppene. Kanskje spør hun gutten om hun skal bære ham ned trappa. Men gutten hører ikke hva hun sier, han er for konsentrert om trinnene som går nedover foran ham. Hendene deres. Hun holder så forsiktig i guttens hånd. Neglene hennes er lakkert i svak rosa.

Han tar det første skrittet frem, den høyre foten senkes ned til trinnet under, så den venstre. For bena til gutten er trinnene høye, de rekker ham til over knærne. Hvert trinn er en anstrengelse for ham, men de kommer seg ned. Ett trinn. Ett trinn. Det er det eneste som eksisterer for ham, å stige ned.

På det nederste trinnet går det galt. Han snubler. Jeg ser det i ansiktet hans. Øynene og munnen som sperres opp, frykten. Han vet at han faller, at kroppen, armene, hodet snart treffer de harde marmorflisene, at det kommer smerte. Men gutten faller ikke. Hun holder i hånden hans, holder ham oppe, løfter ham i armen. Snublingen hans blir ikke til det

2

forventede fallet, smerten uteblir. Føttene finner feste og forskrekkelsen forsvinner fra ansiktet til gutten.

De går ned til bassenget, hun holder en hånd opp som skygge mot det skarpe lyset mens hun ser etter guttens foreldre blant hotellgjestene. Hun vet ikke hvem de er, hvordan de ser ut, og det er tilsynelatende ingen som savner en bortkommen gutt. Hun setter seg på huk ved siden av ham, peker rundt på vilkårlige hotellgjester, peker flere steder, men hver gang rister gutten på hodet. Han presser hendene mot øynene, og hun setter fra seg Hermès-veska for å holde rundt den lille gutten.

En bevegelse i den andre enden av hotellhagen. En mann reiser seg brått opp fra en liggestol. Han er blekhudet, antagelig er han kommet til øya en av de seneste dagene. Han løper mot dem og er nær ved å gli på de våte flisene. Da gutten får øye på mannen, rekker han frem armene, og mannen løfter opp sønnen sin, kysser ham på kinnene. Gutten ler.

Mannen snur seg mot henne og trykker hånden hennes. Han sier et eller annet til henne, de snakker sammen, kanskje et minutt, så går han tilbake til liggestolen. Gutten vinker til henne over ryggen på mannen.

Da hun bøyer seg ned etter veska, faller det lange håret fremover og skjuler ansiktet. I den tidlige ettermiddagssolen får den svarte fargen i håret et skjær av blått. Hun begynner å gå nedover langs rekken av liggestoler og trekker veska over den ene skulderen.

Hun fikk den av Advokaten. Han hadde fått den sydd spesielt til henne hos Hermès i Paris, det hadde vært to års ventetid. Det er den eneste gaven hun har beholdt etter ham. Hun hadde tenkt å sende den tilbake sammen med de andre gavene. Det var den riktige tingen å gjøre, mente hun, men jeg sa hun måtte beholde den, at det bare var en enkelt gave blant så mange andre. Hun ristet på hodet. Ikke for ham, sa hun, for ham er det et tegn at jeg beholder den

3

veska. Likevel insisterte jeg. Jeg visste hva den betydde for henne, at hun hver dag nøt følelsen av å henge den over skulderen. Selvfølgelig skulle hun beholde den.

Hun har knytt et håndkle rundt kroppen. Det er for smalt, det øverste av brystene hennes er synlig over kanten på håndkleet. Det er et av hotellets håndklær. Hotellets logo, en hoppende delfin, er brodert på det hvite stoffet. Hun vet at det er forbudt. Det står skrevet på alle badeværelsene, det er satt opp skilt flere steder. Det er ikke lov å ta med seg hotellets håndklær til svømmebassenget eller stranden. Men det gjør hun. Det har hun gjort alle de andre dagene. Sånne ting har hun alltid gjort.

Noen fedre som leker med barna sine i vannet kikker opp idet hun går forbi dem. Jeg tror ikke hun vet at de ser på henne, kanskje vet hun det, men er likeglad. Hun stanser ved en tom liggestol, løsner håndkleet og slenger det på stolen.

Hun har på seg den gule bikinien. Hun har med seg fem bikinier på denne turen, jeg liker alle bikiniene hennes, men det er noe ved den gule, noe veldig vulgært og sexy som gjør kroppen hennes enda vakrere når hun har den på.

Hun stiller seg ved bassengkanten og stirrer ned på den blanke flaten. Hva tenker hun.

Kanskje vet jeg det, kanskje vet jeg hva hun tenker i dette øyeblikk, men jeg håper at det ikke er det hun tenker. At hun bare står ved kanten av bassenget uten å tenke, at hun venter, bare det, at hun venter på stupet.

Hun løfter haken og bøyer lett i knærne, svinger armene opp, sparker fra. Hun stuper.

Et sekund befinner hun seg i vektløst svev før hun treffer vannflaten og går igjennom, presist, mykt. Jeg kan se henne under den riflete flaten, saksesparkene med bena, armene tett inntil kroppen. Det gule i bikinien mot det brune i huden over det azurblå i bassengbunnen. Hun svømmer under vannet til hun når den andre enden og bryter opp gjennom vannskorpa.

4

Solen skinner i dr책pene p책 huden. Hun hviler armene mot kanten og vinker opp mot verandaen der jeg sitter.

5

Lyden av vann mot fliser. Fra plassen min i skyggen på verandaen kan jeg se henne gjennom det åpne vinduet til badet. Hun står under det brede dusjhodet, beveger hodet frem og tilbake.

Mellom lydene av vannet hører jeg stemmen hennes. Hun synger ganske lavt, ordene forsvinner i vannet, men jeg hører fragmenter av en sang. Det er lenge siden jeg har hørt Maya synge i dusjen.

Nå bøyer hun hodet frem, lukker øynene og masserer sjampoen inn i håret med langsomme bevegelser til håret blir hvitt. Hun vender ansiktet opp mot dusjen, og det blir en pause i vannets slag mot flisene mens strålene skyller sjampoen ned over skuldrene og kroppen. Hun fortsetter å synge.

Da hun kommer ut på verandaen, har hun tatt på seg den hvite kjolen. Kjolestoffet som strammer over brystene hennes. Den solbrune, glatte huden på bena. Hun har satt opp håret, det er fuktig etter dusjen, en hårlokk er falt ned over det ene kinnet. Parfymen hennes. Sitrus, gran, hav. Hun vet at jeg elsker den duften.

Hun har tatt med glass, og hvitvin som har ligget til kjøling. Hun stanser like bak meg, pusten hennes mot nakken min, leppene hennes.

Var det godt, spør jeg.

Det var vidunderlig.

Du sang.

Hørte du det.

Ja. Hun stiller vinen på bordet foran meg. Flaska er dekket av dugg fra kjøleskapet. Hun har tegnet i duggen. To hjerter. Det gjorde hun ofte før i tiden. I duggen på flasker. I sand, på servietter, små beskjeder på skrivebordet mitt.

Det virker som du er i godt humør, sier jeg.

6

Det er jeg også.

Det var godt vi kom oss av sted.

Bort, mener du.

Hold opp, Maya.

Jeg sier ingenting.

Det klukker da jeg heller opp, den kjølige vinen får også glassene til å dugge. Vinen er tørr, krydret.

Den er OK den her, eller hva syns du, spør jeg.

Den er helt fin.

Liker du den ikke.

Jo, jeg sier jo den er helt fin.

Jeg trodde du var i godt humør.

Det er jeg.

Hun holder glasset sitt frem mot meg.

Skal vi skåle, spør hun.

Vi drikker den kjølige vinen og solen er nesten gått ned. Barna leker fortsatt i bassenget, de voksne har trukket seg tilbake til værelsene for å gjøre seg klare til kvelden. Jeg fyller mer i glassene.

Jeg fant en gutt som hadde kommet bort fra foreldrene sine i dag, sier hun.

Ja, jeg så dere. Faren var nær ved å falle da han løp bort til dere.

De var engelskmenn, det var første gangen de reiste med sønnen sin.

Hvor fant du gutten.

Han hadde kommet helt ut i lobbyen. Jeg kom inn fra supermarkedet, og det var ingen voksne i nærheten, så jeg spurte hvor foreldrene hans var. Og så begynte han å gråte.

Stakkars gutt.

7

Ja. Men det var jo bra du fant ham.

Jeg tror det var først da jeg spurte etter foreldrene hans, at det gikk opp for ham at han var kommet bort. Han var så søt. Da jeg tok ham i hånden, fulgte han bare med.

Hvor gammel var han.

To år tipper jeg, eller tre. Han kunne snakke noenlunde.

Da må han ha vært tre.

Jeg drikker av glasset. Maya lukker øynene halvt igjen og stirrer fjernt mot en av palmene ved bassenget.

Hva tenker du på, spør jeg.

Husker du hvordan det var som barn å komme bort fra foreldrene.

Ja, litt.

Den følelsen av å være fullstendig alene.

Ja. Jeg prøvde å tenke tilbake på de gangene jeg hadde kommet bort. Jeg husker det som en helt fysisk smerte.

Ja, men jeg tror det var annerledes for deg.

Hvorfor det.

Etter det med faren din, mener jeg.

Det var det kanskje. Men tror du ikke den smerten er noe alle barn føler. Jeg husker at jeg noen ganger følte meg så alene og redd at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Skjønner du hva jeg mener.

Litt. Jeg tror det verste jeg opplevde var da jeg ble borte på British Museum. Jeg gikk bare rundt og rundt i salene og prøvde å finne foreldrene mine, og jo lengre tid det gikk, desto mer fortapt følte jeg meg.

8

Fortapt er det rette ordet, sier hun.

Fant du ut hvordan han hadde kommet bort, gutten.

Han hadde bare gått.

Hva sa faren om det.

At han og kona hans ikke hadde oppdaget at gutten var borte. Det var først da han så meg stå der med sønnen at det gikk opp for ham.

Ja vel.

Merkelig, ikke sant.

De trodde vel at han lekte ved bassenget, sier jeg.

Jo, men jeg forstår ikke hvordan noen kan la være med å holde øye med barnet sitt.

Det skjedde sikkert veldig fort.

Sikkert, men nettopp derfor skal man jo hele tiden være oppmerksom når de er små.

Jo, men ting skjer jo.

Og nettopp derfor skal man hele tiden holde øye med dem.

Enig, men man behøver ikke å være hysterisk overkontrollerende, sånn som enkelte foreldre er.

Maya setter glasset sitt på bordet.

Det er vel ikke overkontrollerende å holde øye med ham.

Nei, selvfølgelig.

Mener du at det ikke er uansvarlig at de ikke oppdager at barnet deres plutselig er blitt borte på et stort hotell og i nærheten av fire svømmebassenger, spør hun.

Selvfølgelig skal de være oppmerksomme, men det er jo sånt som skjer. Tenk på alle de gangene foreldre etterlyser barna sine over høyttalerne i stormagasiner. Han er bare plutselig blitt borte, sånt skjer med barn, det var jo ikke med vilje.

9

Nei, men tenk på hva som ville skjedd hvis ikke jeg tilfeldigvis hadde sett ham, og han hadde gått ut på veien.

Hiss deg ned, Maya. Det var jo nettopp bra at du så ham, og hvis du ikke hadde sett ham, så hadde nok en annen gjort det.

Hun snur seg mot bassenget. Jeg venter litt. Så legger jeg hånden på det ene benet hennes.

Maya.

Hun rister på hodet.

Maya.

Skjenk i litt mer vin, sier hun.

Varmen har formet duggen til dråper. Etiketten har løsnet fra flaska. Vi tar glassene.

Han minnet meg faktisk om deg, sier Maya.

Om meg.

Ja. Sånn som jeg tror du var da du var liten.

Du har da sett bilder av meg.

Ja, men det var måten han så opp på meg på. Han minte meg om deg, sånn som du har vært.

Nei, det gjorde han ikke.

Hvordan kan du vite det.

Han lignet ikke på meg.

Det gjorde han.

Maya smiler. Håret hennes er nesten tørt.

10

Solen skinner gjennom skoddene og legger ei varmende stripe over ansiktet mitt. Jeg flytter meg ut mot sengekanten, bort fra stripa, holder øynene lukket og lytter i halvsøvne til sikadene i treet utenfor vinduet, til havet som hele tiden ligger der som en stor murring bakom alle andre lyder. Jeg blir liggende og våkner langsomt mens solstripa trekker seg nærmere.

Jeg står forsiktig opp av sengen for ikke å vekke henne. Klærne mine henger på pinnestolen ved murveggen, jeg tar dem og lister meg bort til døra. Det knirker i hengslene da jeg åpner, jeg snur meg, hun ligger i sengen på den andre siden av solstripa. Den stillferdige pusten. Roen i ansiktet hennes.

På kjøkkenet setter jeg vann til koking og går ut på badet. Mens jeg står under dusjen, tenker jeg på Mayas sovende ansikt.

Allerede den første natta med Maya ble jeg beveget av å se henne sove. Det var to uker etter festen på universitetet. Det må være seks år siden nå. Den natta elsket vi. Vi hadde sagt til hverandre at vi ikke kunne være sammen, ikke gjøre noe som vi kunne komme til å angre på.

Vi lå i sengen og snakket om det som holdt på å skje med oss, om det uventede i hele greia.

Om Advokaten. Hun sa at hun følte at hun forrådte ham ved å ligge her i sengen sammen med meg. Hun sa at hun ikke hadde fortalt ham om meg. Vanligvis fortalte hun ham om mennene hun møtte, også dem hun gikk til sengs med. Men hun hadde ikke fortalt ham om meg. Det var derfor det var galt. Fordi det ikke var som med andre menn. Hun sa at det var galt at vi lå her. Det var et brudd på en avtale, en pakt, og det var galt.

Men senere kysset hun meg, og da det begynte å bli sent, sa hun at hun ville sove sammen med meg, at jeg skulle overnatte. Jeg spurte om ikke det var i strid med pakten med Advokaten, og hun sa at vi skulle sove. Sove og våkne sammen. Jeg sa ja og gikk ut på badet.

11

Hun slukket lyset mens jeg var ute. Da jeg la meg ved siden av henne, fikk jeg den fornemmelsen som oppstår ved et deja-vu, men det føltes ikke som noe jeg hadde opplevd før. Det var nærmest det motsatte, som en foregripelse, noe jeg visste at jeg skulle. Vi kommer til å angre på dette, hvisket hun, og hun kysset meg, presset seg inntil meg, og jeg merket kroppen hennes som jeg gjennom hele semesteret hadde begjært, på avstand, under forelesningene på universitetet. Varmen i huden hennes, det faste i kroppen som hendene mine gled over, brystene, magen, bena som hun spredte for fingrene mine.

Da jeg våknet senere på natta ble jeg liggende og se på ansiktet hennes mens hun sov.

Etter dusjen lager jeg kaffe. Svart, dampende i den hvite porselenskoppen. Jeg tar en pakke kjeks fra skapet. Skyvedøra ut til verandaen står på klem, jeg ruller den til side og går ut og setter meg ved bordet.

Det er en vindfri stillhet ute på verandaen. Det blir en varm dag. Det er alle dagene, de er vakre, men det jeg liker best, er kjøligheten om morgenen. Himmelen er lys og blå til horisonten. Jeg sitter lenge og ser på havet. Langt ute blinker vingene til en måke hvitt i solen.

Jeg drikker kaffen vi kjøpte på supermarkedet ved siden av hotellet, den smaker for bittert, men det gjør ingenting nå, denne morgenen. Et kystfraktskip ligger ankret opp noen kilometer unna. Havets bevegelser får det til å se ut som om det kjører, men det blir liggende på samme sted, uforanderlig, selv om jeg vet at uforanderlighet ikke finnes, selv et kystfraktskip med sin mange tonn tunge last er foranderlig, selv havet.

Jeg tenker på menneskene som arbeider på disse skipene. På hva de foretar seg mens de krysser havene, om de kikker inn mot kysten, om de angrer på noen av valgene de har gjort, om de tror de kan endre på det som skal skje.

12

Nede fra bassenget kommer den avklippede lyden av et legeme som treffer vann. Det er en kvinne, hun kråler gjennom bassenget på vei bort fra meg. Hun er ung, mørkt hår, solbrun, slank. Noe ved henne minner meg om Maya. Kanskje er det en kvinne her fra øya, kanskje en av de ansatte på hotellet. Hun er alene i det store bassenget, den første svømmeren i dag. Hun kråler gjennom vannet, det er en trygghet i takene hennes.

Da kvinnen når den motsatte enden av bassenget, hviler hun armene på kanten og jeg ser ansiktet hennes, og det er henne, det kan ikke være andre enn henne. Hun vinker. Jeg løfter armen for å vinke tilbake, stadig med denne tvilen. De hvite tennene blottes mellom leppene hennes. Hvordan kunne jeg være i tvil. Visste jeg at det var henne. Hadde jeg visst det hele tiden.

Jeg går ned fra verandaen, bort til bassenget, tar håndkleet med den broderte delfinen fra stolen og setter meg på huk.

Jeg hørte ikke at du kom ut, sier jeg.

Jeg ville ikke forstyrre deg.

Du må gjerne forstyrre meg.

Hun heiser seg opp fra bassenget, og jeg tørker henne med håndkleet. Hun kysser pannen min da jeg tørker henne på brystet.

Jeg skulle ønske du alltid sto med et håndkle og tørket meg når jeg har svømt, sier hun.

Det vil jeg da gjerne.

Hun snur seg så jeg kan tørke henne på ryggen.

Du blir en god far, sier hun.

Jeg tørker hoftene, bena hennes.

Du blir en god far, sier hun.

Hvorfor det.

13

Hun ler.

Jeg vet det.

Hvordan vet du det.

Det er sånt man merker. Jeg merker det på måten du tørker meg med håndkleet. Sånn som en far skal gjøre.

Løft opp armene.

Liker du ikke at jeg kaller deg en far.

Du får lov til å kalle meg hva du vil, sier jeg.

Jeg vikler håndkleet rundt henne og knytter det sammen.

Akkurat hva jeg vil.

Ja. Vi går opp til hotellrestauranten. Det sitter enkelte par og en familie der. En kvinnelig servitør kommer ned til oss. Vi bestiller omelett med poteter og bacon, og kaffe.

14