Spor_leseutdrag

1

«En aldeles enestående bok … For­fatteren heter Lena Sundström og for deg som bryr deg om demokratiet, rettsstaten og våre muligheter til å leve ­anstendige liv, burde den være ­obligatorisk ­lesning. … Sundström vet hvordan man for­teller en grusom historie. Hun b ­ ehersker til fulle all den pedagogikk som d ­ ramaturgien krever. Hun fører en ­effektiv og drivende prosa, samtidig lavmælt, ­reflektert og med en briljans i stil og anslag som få skribenter kan matche.»

Leif GW Persson, Expressen.

LENA SUNDSTRÖM er en prisbe­ lønnet journalist og forfatter. Hun vant den svenske SKUP-prisen Guldspaden for sin forrige bok, Världens lyckligaste folk (2009). Den ble også nominert til Augustprisen, i likhet med boka du nå holder i hånden.

Forfatterfoto: © Ola Kjelbye

«Hvis du skal lese én thriller denne høsten, så velg denne.

Den er både velskrevet, ­aktuell og rystende. Den brutale volden dirrer under overflaten; verden over og ­døgnet rundt. Og det mest skremmende av alt er at den er helt sann».

Dagens Nyheter

«Jeg får vondt i magen når jeg leser Lena Sundströms bok. Jeg leser den som en t­ hril­ler, men hele tiden kjenner jeg en sterk uro. Det er så vanskelig å ta inn over seg at det som beskrives i boken, virkelig har hendt. At det ikke er en konspiratorisk amerikansk thriller, men et stykke virkelig­het.»

Arbetarbladet «Spor har en kraft og en klarhet som er direkte ubehagelig … Jeg applauderte høylytt under lesningen.»

Norrköpings Tidningar «Sundströms evne til å gjøre gravende journalistikk til en pageturner er imponerende. … fortellingen er ikke bare en skildring av tre journalisters prøvelser og triumfer, i like stor grad er den en rapport om en statsmakt som lyver og tjenestemenn som spiller sine roller som nikkedukker.»

Helsingborgs Dagblad «Pageturner pleier man kalle bøker som er så spennende at verden rundt en forsvinner og man bare leser og leser. Dette er en slik bok. Dessuten med en sprengkraft som burde få flere framstående myndighetspersoner til å kaldsvette. Lena Sundström har skrevet en lysende dokumentarisk thriller» Aftonbladet

Min venn, min bror, du har ingen anelse om hva jeg har måttet gjøre for å gjemme dette brevet til deg. Hold det hemmelig, brenn det.

Fordel klærne, gjør opp regningene for Internett, hvem som skal få PC-en, at bredbåndsmodemet skal leveres tilbake, at det er et depositum som du kan få tilbake på det. At telefonregningen skal betales.

At Laila, kjæresten min, får gjøre «som hun vil».

SVERIGE 18. DESEMBER 2001

Han visste at det fantes dem som ikke likte slike oppdrag, men det var jobben hans. Han syntes det var en god jobb, og han hadde ingen­ting å klage over.

Hvis ikke han gjorde jobben, var det bare noen andre som gjorde den i stedet.

For noen dager siden hadde det vært et møte på Säpo, det svenske sikkerhets­ politiet, hvor de hadde drøftet en utvisning som skulle gjennomføres. Det skulle velges ut mannskap, og han var blitt utpekt siden han både snakket arabisk og var politimann. En person fra Karlstad skulle føres til Bromma lufthavn utenfor Stockholm, og flere politifolk og en tolk hadde deltatt på møtet for å diskutere hvordan det hele skulle foregå, og hvem som kunne dra ut.

«Kan du ta det?» hadde de spurt ham. «Kan du stille opp?»

«Jeg tar det,» sa han. «Det går fint.»

Det var først senere han skulle hente datteren sin, så hvis de bare ble ferdige til fastsatt tid og alt forløp som planlagt, passet det fint for ham.

Han hadde kontaktet en kollega ved Säpo i Karlstad, som skulle hjelpe til med logistikken rundt mannen som skulle hentes. Kolleger fra det ordinære politiet skulle også være med og hjelpe til.

«Ring oss når lasten er om bord og alt er klart,» hadde de sagt til ham oppe på Säpo.

Da dagen kom, dro han med tjenestebilen ned til Karlstad, hvor han kjørte til kommandoplassen, eller samlingsstedet, som man sa utenfor politikretser, og han hadde forklart de andre politifolkene i Karlstad hvordan han ville ha det. Han ville ikke hente ham i m ­ oskeen, hadde han sagt.

7

«Ikke når han er sammen med familien, og ikke i moskeen.» Dette var han helt klar på. Han ønsket å gjøre det på en rolig og god måte. Han hadde 15 års erfaring som politimann og hadde vært i utrykningspolitiet, så han visste hvordan man vurderte om en person var voldelig eller ikke.

De andre reagerte med irritasjon og protester. De vendte ham ryggen og syntes det var for slapt. Han hadde sagt at han var i stand til å bruke makt, det var ikke det det handlet om. Han var ikke feig. Han bare ønsket å unngå vold og store dramatiske opptrinn. Og til slutt fikk han det som han ville.

De skulle ta Agiza mens han var på vei fra svenskundervisningen sin. Han skulle gå bort til ham helt rolig og ha med seg en kollega på den andre siden.

Han skulle utveksle noen ord med Agiza, og dersom han etterpå tok tak i Agizas arm og begynte å legge ham ned på bakken, skulle det være et signal til de andre om at alt var under kontroll.

Det hele gikk akkurat slik han hadde tenkt.

Han hadde sett mannen på avstand, lagt merke til at han bar på en hvit plastpose, og at han var litt mer overvektig enn han hadde forestilt seg. Han hadde gått opp på mannens venstre side med sin kollega skrått bak seg. Han hadde tatt frem legitimasjon og vist den til mannen og sagt: «Herr Agiza».

Agiza nikket, eller nærmest våknet til, som om han hadde gått i egne tanker.

«Jeg kommer fra den svenske sikkerhetstjenesten,» hadde han sagt. «Fold hendene dine sammen, og ikke ta dem fra hverandre igjen før jeg sier ifra.»

Agiza gjorde alt dette. Samtidig var det som om han ikke helt forsto.

«Jeg har en beslutning fra regjeringen om at du skal forlate Sverige. Vi skal sette deg i bilen og så kjører vi opp mot Stockholm.»

Han hadde vært med på flere slike oppdrag, møtt mange menn. Men det var som om mannen foran ham ble aldeles paralysert. Lam­slått.

«Sett på deg sikkerhetsbeltet, og ikke ta det av deg igjen før jeg sier ifra,» hadde han sagt. Etterpå hadde han tatt posen fra Agiza, posen som Agiza bar på. Det var bare godterier i den, ingen bomber eller granater eller våpen, som han senere forklarte det for de andre.

De brukte en gammel folkevognbuss, og han var redd for at han kunne komme til å glemme et eller annet, så for sikkerhets skyld hadde han laget en sjekkliste.

«Tar du noen medisiner?» spurte han Agiza.

Mannen nikket.

8

«Da gjør vi det sånn,» sa han, «at du får ringe til din kone og si at noen skal komme ned med magemedisinen, sånn at du får den med deg på reisen.»

«Hvor skal jeg hen?» spurte Agiza.

«Du skal til Egypt,» svarte han.

Mannen hadde liksom sperret øynene opp da han sa det, men han protesterte ikke, og ba ikke om advokat. Han sa ingenting på hele den lange reisen til Stockholm. Ikke engang at han måtte tisse.

De hadde stoppet likevel. Én stopp på veien, og da hadde alle gått ut. Han hadde latt døra stå halvveis på gløtt for å kunne se til at Agiza ikke fant på noe.

Ikke fordi han følte at det var noen fare for det. De hadde ikke engang satt på ham håndjern. Hverken i bilen eller da de stoppet for å gå ut.

De andre politifolkene hadde også begynt å roe seg ned på dette tidspunktet.

De begynte vel å forstå at dette ikke var så farlig.

Klokka 20:30, etter fem timers reise, hadde de rullet frem mot bommene ved Bromma lufthavn. Det var mørkt, og de hadde blitt sittende i bilen i ti minutter, kanskje et kvarter.

Det virket som de der inne var opptatt med den andre fyren som hadde blitt hentet inn.

Han hadde sett at det var noen fra den nasjonale innsatsstyrken som passerte utenfor, for han kunne kjenne dem igjen på uniformene.

Han hadde også sett flyet. Ikke fordi han hadde forstått det akkurat da, at det var dette flyet. Det sto et lite fly på rullebanen, og det var ikke fordi han var dum eller noe sånt, men han hadde ikke koblet dette til flyet som «amerikanerne» skulle komme med.

De hadde sittet slik en stund da han plutselig så tre–fire personer. Det var noen menn med masker, noe som lignet finlandshetter, eller strømper med hull til øynene, og de nærmet seg bilen med raske skritt.

Da døra ble åpnet, pekte han raskt mot Agiza, som på impuls. En følelse av at de ellers hadde kunnet ta feil og tatt ham selv i stedet. Han kikket nysgjerrig på dem idet de førte bort Agiza, for han syntes overhodet ikke de virket som de var fra den nasjonale innsatsstyrken.

Etter en stund gikk han ut og strakte på beina.

På avstand så han lufthavnpersonale som sto borte på flyparkeringen og 9

kikket på dem, og virket som de lurte på hva som foregikk. Det visste jo heller ikke han, egentlig, så han bestemte seg for å gå inn og se etter.

Før han åpnet døra, sørget han som vanlig for at politilegitimasjonen satt godt synlig i beltet. Han jobbet i sikkerhetspolitiet (Säpo), men han var mørkhudet, så det skjedde iblant at han ble stoppet ved en feiltagelse. Det var viktig for ham å vise hvem han var, det var noe han hadde lært seg opp igjennom årene.

Politikontoret var lite, og da han kom inn gjennom døra, lurte han først på hvor det var blitt av alle sammen. Han hørte noen stemmer, svingte inn til venstre og fikk se et lite og trangt omkledningsrom hvor mennene med finlandshette sto bøyd over Agiza. De gjorde et eller annet med ham, han kunne ikke helt se hva. En av de maskerte mennene sto litt bak de andre. Enten videofilmet han det hele, eller så tok han bilder. Han så det ikke ordentlig fra der han sto, men han så kameraet, som hadde en slags monitor.

Det hele virket veldig profesjonelt, syntes han. De maskerte mennene kommuniserte med hverandre med tegn, med ordløse kommandoer.

Fyren som filmet, rygget hele tiden inni ham i det trange rommet, så til slutt ga han opp og gikk og stilte seg utenfor, hvor det var bedre plass og noen sofagrupper.

Neste gang han så Agiza, hadde de tatt av ham alle klærne. Nå hadde han fått på seg en kjeledress og en svart hette som var tredd ned over hodet på ham som en pose. Håndjern og fotjern, og kjetting mellom dem.

Det var det siste han så. Agiza som ble ført barføtt mot flyet, og det reagerte han på. Alle gjør det jo på sin måte, hadde han tenkt. «Jeg ville i alle fall ha satt på ham sko.»

Dette var den 18. desember.

Seks dager før julaften.

Han så på klokka. Kjente at han ville hjem. En sterk følelse av at nå driter jeg i dette og drar min vei, for jeg har andre ting å gjøre.

Han hadde det travelt og begynte å fundere på hvordan han skulle komme seg fra Bromma, og hvilken bil han skulle ta.

10

NOTISEN JANUAR 2004

Fredrik Laurin tok seg god tid. Innimellom lød det som et bunnløst ekko under ham når han slo staven ned i isen. Andre snøfrie dager satte hvert støt, hvert fraspark med sparkstøttingen, hvert skjær med skøytene, i gang en klingende klar tone av krystall som bredte seg ut over fjorden.

Isen hadde tusen ord og tusen nyanser, og alle som bodde ute på øya, visste hvordan man skulle lese den. Visste at man overhodet ikke behøver å være redd med sju centimeter stålis, fordi man kan høre det, og fordi man vet at stålis som har frosset til så raskt som denne her, er sterk som jern. Den er som betong. Hvis man går igjennom denne isen, skyldes det at en vindbrønn eller en havstrøm har skapt et svakt punkt i isen. Da kan man alltid svømme tilbake til det stedet hvor man gikk igjennom, og vite at det kommer til å være fast som stein, som en trygg bassengkant som man kan slenge opp det ene beinet på.

Inntil for noen uker siden hadde det bare vært én vei over til den andre siden, og det var over havet med en av familiens båter. «Gloma Explorer», som Fredrik hadde døpt etter den båten som Howard Hughes fikk bygget for CIA, «Puke», som hadde fått navn etter en av de jagerne som Sverige kjøpte av Mussolini etter utbruddet av annen verdenskrig, og «Fram», oppkalt etter Roald Amundsens skip. Men nå var det hvite vidder av fast grunn og åpent slettelandskap. Han gikk på vannet for å komme seg på jobb, og man kunne bli religiøs av mindre.

I den vanntette ryggsekken lå avisutklippet med den lille notisen fra avisen 11

Dagens Nyheter som han hadde revet ut like før jul for to år siden. Og så snart han var kommet inn på redaksjonen, dro han den opp av ryggsekken og la den frem foran Joachim Dyfvermark og Sven Bergman.

Joachim protesterte høylytt.

«Jeg har jo sagt det. Jeg orker ikke enda en asylhistorie. Kalla Fakta har gjort en masse asylhistorier, og asylhistorier som har vært betydelig bedre enn denne her. Det har vært innslag om hvordan man har slept panikkslagne barn om bord i Transporttjänstens fly. Den her handler bare om to fyrer fra Midtøsten som er blitt utvist. Jeg har lyst til å gjøre noe morsomt, Fredrik, og det her er faen meg ikke morsomt.»

Fredrik insisterte.

«Det ligger et eller annet her. Hele magen min skriker det. Det er et eller annet som er merkelig med hele denne historien.»

Han viftet med notisen.

«Vi har fått garantier for at de ikke skal bli utsatt for tortur eller dødsstraff, sier Gun-Britt Andersson, UDs statssekretær for bistand og migrasjon.»

Han kikket på de andre.

«Forstår dere dette?»

Joachim og Sven så ikke ut til å forstå. Men de så heller ikke ut som de syntes det var et problem – at de ikke forsto.

Fredrik fortsatte å insistere.

«Hvorfor reiser en svensk statssekretær til Egypt? Reiser ned dit på forhånd, før utvisningen, med en forbannet rød løper. Det er fullstendig over the top. Hvorfor har de gjort seg sånne anstrengelser, helt plutselig? Min forestilling er at vi utviser folk i grupper, på minuttet. De som jobber i Transporttjänsten, er noen forfyllede, avdankede folk fra det svenske kriminalpolitiet som sitter på flyet og drikker sprit, og som gliser når de overleverer folk til det syriske politiet i Libanon. Alle vet at Syria eier Libanon. Vi dumper jo folk rett i gapet på djevelen hele tiden, så hvorfor skulle det plutselig forhandles frem en diplomatisk garanti akkurat her?»

Joachim protesterte.

«Fredrik, alle vet ikke at ‘Syria eier Libanon’. Og hvor mange vet så mye som hva en sånn diplomatisk garanti som du snakker om, er for noe? Ikke særlig mange.»

12

Dette var et av deres halvårlige møter. Hver sjette måned låste de seg inne med sine ideer og skrudde av telefonene, bare de tre. En verbal fightclub for folk som så lykkelige ut når de fikk seg en på kjeften. Et oppskrudd toneleie som ofte kunne høres ut som det britiske underhuset når de først kom i gang.

Her inne måtte man overbevise de andre ved å tegne tankekart på tusjtavla til det ikke var mer farge igjen i tusjene, og skrike til man ble lei av sin egen stemme. Her kom de frem til hvilke spørsmål som fortsatt måtte besvares før en idé kunne kvalifisere til neste nivå. Det vil si: legges frem for redaksjonsledelsen.

Innimellom måtte man finne seg i at møtet hadde analysert det man hadde å si, og spyttet det ut igjen. Da måtte man bare gå hjem og komme tilbake om seks måneder. Akkurat denne historien hadde vært trukket frem og endevendt flere ganger i løpet av de siste årene.

«Så hva er det som er nytt nå, Fredrik? Bortsett fra at du har funnet frem notisen?»

Fredrik måtte innrømme at det ikke var særlig mye. Han ville bare ha svar på det grunnleggende spørsmålet – var denne garantien nok? Ble de torturert?

Hvem var det Sverige overlot dem til?

«En ambassadør som rapporterer at Sverige sjekker hvordan de har det, og at de er feite som julegriser og har rent tøy og er nybarberte og har en banan i hver hånd … Jeg har bare lyst til å dra ned og undersøke saken selv, om ryktene stemmer, at de faktisk blir torturert der nede.»

Nå var Kjell Jönsson, en av mennenes advokater, på vei ned for første gang, fortalte Fredrik. Samt en jurist fra Fonden för mänskliga rättigheter, som het Anna Wigenmark. Han ville også være med.

«Det behøver ikke å koste så mye.»

Sven stemte for. Syntes de kunne ta en sjanse og gå videre med det denne gangen. Riktignok var det temmelig tynt, og vanligvis var det han som var realisten blant dem. «Holder virkelig dette her, altså?» Men hvis det nå eksisterte et absolutt forbud mot å utvise folk til tortur, så måtte jo meningen være at det skulle overholdes.

Dessuten var det enkelte ting i denne historien som unektelig virket litt pussig. Høringene i Riksdagens kontrollkomité i 2002 hadde riktignok fritatt regjeringen for ansvar, men samtidig var det kommet frem ting som hadde forsterket mystikken rundt hendelsene.

13

Sammen hadde de tre også laget et program om Mehdi Ghezali for noen år siden. De hadde reist i Ghezalis fotspor og hadde påvist hvordan han hadde kommet med fly fra Tora Bora-området, til tross for at han selv hadde benektet dette.

Sven hadde reist til Pakistan og havnet midt i krigen mot terror og sett begge sider av saken. Pakistanske våpenfabrikker, fanatiske antisemittiske mullaer og amerikanere som reiste rundt med feite seddelbunker med dollar som ble utbetalt til dem som kunne angi eller utlevere en talibankriger. Personer som ble solgt til amerikanerne, ikke fordi de var talibaner, men fordi mennesker plutselig var blitt en handelsvare.

Arbeidssituasjonen hadde vært vanskelig. Det ble løsnet skudd hele tiden, og våpen fantes overalt. Fotografen Jacek hadde sovnet i dusjen om nettene med vannet på. For det var det eneste stedet han fant ro. Og Fredrik hadde skapt uttrykket «Peshawar!» dem imellom. Som et slags «Kom igjen! Vi er ustoppelige!».

Dette tenkte Sven på nå. Han tenkte på den pakistanske advokaten med britisk Oxford-aksent som hadde lent seg frem over en kopp te og sagt at krigen mot terror var det reneste ville vesten, og «vi bekjempet ikke britene bare for å la oss selge som slaver av USA i dag».

Han tenkte på den hvite, velkledde mannen som han hadde møtt noen år tidligere på en strand på grensen til Somalia. Mannens rykte hadde løpt foran ham, som «mannen fra CIA som leter etter islamister».

Sven så på de andre to i rommet.

«Denne utvisningen. Jeg synes vi burde se om det går an å finne ut noe mer.»

Joachim var fortsatt imot, men gikk til slutt likevel med på å legge forslaget frem for redaksjonsledelsen. «Selv om jeg overhodet ikke har noen lyst, bare så dere vet det. Sven, du liker den der redd-verden-greia. Fredrik, du elsker hele denne her kampen mot øvrigheten og internasjonale nettverk. Jeg gjør ikke det. Jeg vil bare ha en spennende historie. Og dette her er faen ikke mye spennende.»

Dagen etter satt de sammen med Kajsa Stål, sjefen for Kalla Fakta, og Fredrik Lundberg, som var redaktør.

Fredrik Lundberg var skeptisk.

14

«Dette er ikke så opplagt. Først må vi ha en masse forkunn­skaper om diplomatiske garantier. Vi må først forklare folk at det som har hendt, er merkelig, før vi kan begynne å fortelle om at det har skjedd.»

Kajsa var enig. Syntes det var en høyst usikker jobb, samtidig som hun likte den typen saker som man fikk litt pes for i korridorene etter­på. Når folk ikke helt skjønte hva hun eller resten av redak­sjonen holdt på med.

«Det koster 5000 kroner å få en turistcharter til Kairo, med hotell­rom og det hele. Og jeg blir ikke borte mer enn fem dager,» sa Fredrik.

Sven og Joachim bakket ham opp.

«Kom igjen, Kajsa. To ukers research. Bare for å se om det h ­ older.»

«Det inngår til og med frokost i hotellprisen,» forsøkte Joachim.

«To uker, sa dere?»

De tre nikket.

Kajsa kunne ikke med sikkerhet si når «Troikaen» hadde blitt en troika, eller når kroken deres i redaksjonen hadde blitt en krok. Hun hadde observert at det dukket opp litt møbler her og der, bokhyller som utgjorde en grense mot resten av redaksjonen.

Det var som med en hagtornhekk. En vakker dag oppdaget man bare plutselig at den hadde blitt veldig høy, og at man ikke lenger kunne se over til naboene.

Det fantes dem som klaget. Syntes at troikaen, eller LDB, som andre kalte dem (etter etternavnene), isolerte seg for mye fra resten av redaksjonen. Men troikaen leverte varen, og Kajsa skulle holde programmet gående med små ressurser.

På veggen hang fortsatt kartleggingen over korrupte sjefer i Systembolaget (det svenske vinmonopolet), som de hadde jobbet med sammen med Fredrik Lundberg. Små, små fotografier i passfotoformat, så mange at det var vanskelig å få oversikt.

Granskningen om rovfisket på torskebestanden i Østersjøen hadde blitt en kjempestor sak. Og innimellom gjorde de mindre brødjobber, bare for å sørge for at hun var i godt humør.

Noen spesielt homogen gruppe var de heller ikke.

Fredrik i sine snekkerbukser og sin fleecevest så mer ut som om han skulle ut og slipe båten, enn som en person som satt i et kontorlandskap med sentralfyring hele dagen.

15

Kajsa hadde hørt ham forelese en gang for flere år siden, og latt seg fascinere av en journalist som ikke var helt som andre journalister. Han hørtes snarere ut som en ekspert, og hadde stått og snakket om Excel-filer og research på Internett som om han kommenterte en landskamp hvor Sverige var i ferd med å få overtaket. Noen år senere hadde hun sørget for å knytte ham til redaksjonen.

Han var ikke like populær hos alle.

Fredrik var av den typen som syntes at en helaften på puben var å ha en skikkelig prinsippdiskusjon med dørvakten, snarere enn å gå inn og få seg en øl. På samme måte visste fotografene hans at det var lett å bli stående fast i grensekontroller med utstyret, siden Fredrik anså reiser som en utmerket anledning til å diskutere Schengen med nederlandske, tyske og franske passkontrollører, som ikke fant det like underholdende. Den tekniske avdelingen i TV4 avskydde ham, for han var av den typen som hadde sine egne løsninger på det meste.

Om 99 prosent hadde Outlook, så kom Fredrik Laurin og sa at han ville ha det der finske systemet som er «veldig, veldig, veldig bra». Og så måtte sjefene undertegne 14 papirer, og så ble folkene på dataavdelingen helt gale.

Opprinnelig hadde trioen vært en duo, bestående av Joachim Dyfver­mark og Sven Bergman.

Joachim hadde begynt sin journalistiske løpebane som frisør. Han hadde klippet folk og småsnakket og vasket hår, helt til han en dag følte at han hadde småpratet nok, og da dro han i det militære i stedet. Der fikk han sin egen tropp, helt til han en dag merket at han ville videre, ut i verden, og bega seg ut på en lengre reise.

Han hadde skrevet brev hjem fra Australia og Fiji, inntil han en dag også følte seg ferdig med reisingen, men slett ikke ferdig med å rapportere. Så da han kom tilbake til Göteborg, søkte han seg inn på journalisthøyskolen. Han var vant til at han selv måtte finne sin plass, og gjorde det også her. Som 15-åring hadde han allerede flyttet 15 ganger, med en mor og en far som alltid hadde håpet at gresset skulle være grønnere på den andre siden.

Overlevelsesstrategien til et barn som hele tiden tvinges til å bryte opp, satt fortsatt i ham. Han var rask til å lese både mennesker og situasjoner, og hadde tidlig kommet frem til at det var lettere å beskytte seg bak en hard maske i lederposisjon enn å gjemme seg som nykomling i en skolegård.

Med sine 1,90 sverget han fortsatt til samme taktikk.

16

Sven Bergman var diplomaten av de tre. Og idealisten. En fyr fra Farsta som i sin ungdom hadde vært heavyrocker, med langt hår og peace-merke på jakka.

Svens hypokondriske legning hadde gitt seg utslag tidlig i livet, da han som 9-åring sammen med sin fetter Christer satte opp en liste over «likheter» mellom dem: Vondt i hjertet Vondt i ryggen Pustevansker Vondt i knehasene Vondt i armhulene Forbigående svimmelhet Bevegelsene blir noen ganger mekaniske Iblant er livet ikke verd å leve Denne tidlige melankolien hadde han senere i livet bekjempet ved å bli usedvanlig aktiv. Et sporty friluftsmenneske som gikk Vasaloppet og arrangerte musikkfestivaler og gikk i fjellet og lærte seg flytende indonesisk. Den som sprengte lungene for å holde ut lengst, komme først og bli igjen til slutt, uansett om det gjaldt jobb, fester eller reiser.

Om Fredrik hadde sine båter, så hadde Sven sine band: Guitongo, Gay Arne Experience og Wickham Fancy. (Det sistnevnte hadde fått sitt navn etter en fiskeflue, akkurat som Deep Purple, ettersom fluefiske var en av hans store hobbyer.) Journalistrollen hadde aldri vært noe han hadde identifisert seg med.

Derimot hadde tiden på en folkehøgskole etter gymnaset påvirket ham sterkt.

Møtet med lærerne som snakket om at man måtte ta standpunkt her i livet. Sven hadde pakket med seg en skrivemaskin og en båndopptaker i en ryggsekk, og kommet seg til Øst-Timor med båt da lufthavnene ble stengt. Han var en av de første vestlige – og den første journalisten – som kom inn i landet etter en stor massakre hvor flere hundre mennesker hadde blitt skutt til døde på en kirkegård, mens de overlevende hadde blitt stukket i hjel med bajonetter av det indonesiske militæret. Han rapporterte for Washington Post. Senere dro han opp i fjellene, hvor han møtte prester som prøvde å gjøre motstand. Prestene ga ham lange navnelister som de ville at han skulle prøve å smugle ut av landet og gi til FN, i full visshet om at det var det samme som å underskrive sin egen dødsdom.

17

Reisene til Øst-Timor, og senere også Burma, hadde preget ham. Møtene med menneskene der satte alle ting i perspektiv, på samme måte som i Peshawar.

Machobildet av utenriksreporteren hadde han derimot aldri levd opp til.

Sven var en fyr med batikkskjorter og et stort smil, som alltid så ut som om han kom rett fra fisketur, og i fritiden var det fortsatt kompisene fra Farsta som betydde noe. Alle hadde pussige kallenavn som hverken Fredrik eller Joachim klarte å lære seg. Mille, Guson, Stalle, Scharre, Kakan, Skalis, Pälsen, Radar og Bengetö. En egen verden som hadde vært der helt siden barndommen.

Om Dyfvermark representerte en selvsikker klarhet, og Laurin en ustoppelig energi, så var Bergman trygghet og stahet.

Når de var enige om noe, hvilket de nesten alltid var, så var de vanskelige å kontrollere.

18

JULEFESTEN SOM MANGLET EN GJEST

Fredrik oppsøkte Alzerys advokat på hans kontor. Bortsett fra et bilde som viste et vinterlandskap, var det ingen annen pynt på veggene enn bokhyller.

Lovbøker, utredninger, bokrygger i byråkratifarger som ikke gjorde noe for å selge seg selv.

På et rullebord sto et lite TV-apparat med en VHS-spiller. Og i midten av rommet sto et stort ovalt bord med en masse permer.

Kjell Jönsson hadde holdt svensk flyktningrett under armene gjennom 30 år og kom etter hvert til å betrakte det som en slags samfunnstjeneste. Sten Heckscher, den tidligere rikspolitisjefen, hadde ved en anledning kalt ham naiv da Kjell sto i riksdagen og snakket om grunnleggende krav om rettssikkerhet, og Kjell Jönsson hadde senere svart ham at det handlet om en profesjonell naivitet. Han var nødt til å tro på at det fantes en ærlig mening bak regelsystemet og oppgavene Sverige hadde påtatt seg.

Hvis dette var naivitet, så var det hans jobb å være naiv.

Opprinnelig hadde det ikke vært noe tydelig kall som gjorde at han søkte seg til jussen, men ei jente som het Gunilla, som han hadde forelsket seg i på en studentfest.

Selv hadde han hatt store planer om å dra på reise ut i verden. Han hadde jobbet i dagligvarebransjen og spart opp en del penger, men da høsten kom, ønsket han å bli værende i Sverige sammen med Gunilla, og skrev seg derfor inn på jusstudiet for å ha noe å drive med. Dette til tross for at han var sikker på at han aldri kom til å bli jurist. Det skyldtes i stor grad at hans mors mann arbeidet som jurist og snakket om juss på en fryktelig kjedelig måte som ingen forsto.

19

Kjell ville gjøre noe annet. Han visste bare ikke hva.

Etter utdannelsen havnet han hos påtalemyndighetene i Handen, og senere som dommerfullmektig ved tingretten i Eksjö, hvor sorenskriveren næret nazistiske sympatier og pleide å dra på krigsveterantreff i Tyskland på fritiden.

Da Kjell ble innkalt til siviltjeneste, ble sorenskriveren så rasende at han gjorde det klart at han ikke lenger ønsket å ha Kjell ved tingretten.

Kjell bestemte seg for å dra til Chile, men Pinochets kupp kom i veien, så det ble i stedet Colombia, Ecuador og Peru, hvor han fikk se fattigdom og undertrykkelse, men også mennesker som kjempet for sine rettigheter. Da han kom hjem, havnet han til slutt på et advokatkontor i Södertälje, og ble bestyrtet over hvordan asylsøkende barn ble satt i fengsel, iblant uten foreldrene sine, og hvordan vedtak ble fattet på bakgrunn av mangelfulle utredninger. Håndteringen av disse sakene var i strid med alt han hadde lært om rettssikkerhet, og etter noen måneder i Södertälje ble han oppringt av en politisjef i byen.

Politisjefen meddelte at han skulle «ligge jævlig lavt i disse sakene, det skal du ha klart for deg. Hvis du mener at du skal inn i advokatyrket, så skal du ligge jævlig lavt i disse sakene».

Kjell Jönsson hadde sittet på kontoret og hatt vanskelig for å ta inn over seg hva han nettopp hadde fått høre, men bestemte seg for at hvis mennesker kjempet for sine rettigheter i Colombia, Ecuador og Peru, så måtte det gjøres også i Sverige. Det var ingen stor beslutning han fattet, det ble bare slik at det ene dro det andre med seg. Og tjuefem år senere satt han nå her på kontoret med Fredrik. Han ristet på hodet.

«Nei, det har aldri hendt. Nei, nei. Aldri noen gang.»

At man iverksetter en utvisning samme dag som det kommer en regjeringsbeslutning. Det hadde aldri skjedd, og derfor hadde han til å begynne med heller ikke blitt særlig bekymret. Han trodde at han fortsatt hadde tid på seg til å gjøre jobben sin. Gjøre det som han hadde sagt til UD at han skulle gjøre.

At hvis det mot formodning kom et utvisningsvedtak, så skulle han henvende seg til Den europeiske menneskerettsdomstolen for å få utvisningen stoppet.

En såkalt inhibisjon. Slike asylsøkere blir ikke utvist til Egypt. Til og med Migrationsverket (som tilsvarer det norske Utlendingsdirektoratet) mente at omstendighetene i denne saken var av en slik art at mennene skulle kunne anses å ha krav på beskyttelse i henhold til utlendingslovens 3. kapittel.

20

Ved en ren tilfeldighet hadde han sittet i telefonen med Alzery akkurat da de kom for å hente ham den dagen. Klokka hadde vært omkring fem, og han hadde sittet på kontoret i Fryxellsgatan og tenkt at han ville rekke noen samtaler til før han slukket lyset og lukket for dagen.

«Vi snakket sammen en stund, og så hørte jeg at noen sa ‘legg på røret’ veldig bestemt. Og så ble samtalen brutt.»

Kjell hadde lagt på røret, undrende. Etter et minutts tid var det noen som ringte til ham fra jobben til Alzery og sa at politiet hadde kommet stormende inn. De hadde pågrepet Alzery og kjørt av sted med ham. Ingen visste hvor.

«Jeg begynte jo å resonnere for meg selv. Hadde de tatt Alzery i forvaring? Forelå det et utvisningsvedtak? Men det kunne ikke stemme. Regjeringsbeslutninger kommer på torsdager, og dette var en tirsdag, så det virket pussig.

Med mindre det hadde vært et ekstraordinært regjeringsmøte, selvfølgelig.

Eller om regjeringen i statsråd hadde fattet et vedtak om forvaring.»

Kjell ringte til Charlotte Roth Olanders i Regjeringskanselliet, som var saksbehandler i denne saken. Sentralbordet koblet ham videre.

«Henrik Surell tror jeg det var jeg fikk snakke med.»

Kjell gikk bort til en av bokhyllene og kom tilbake med en blå mappe. Han bladde litt i arkene og fisket frem noen notater skrevet med blekk.

Datoen sto øverst: «18/12-2001» «Stemmer. Jeg snakket med Henrik Surell i UD, og senere Pekka Johansson i informasjonsavdelingen. Begge sa det samme. Charlotte Roth Olanders var ikke å treffe. Hele avdelingen var på julelunsj. Som du ser, spurte jeg også Surell spesielt om han hadde sett noen beslutning fra statsrådet, eller om det forelå noe vedtak om forvaring. Og til det svarte han altså at det gjorde det ikke.»

Og hverken Henrik Surell eller Pekka Johansson hadde kjennskap til noe ekstraordinært regjeringsmøte, sa Kjell. «Og Pekka Johansson var jo pressesekretær, så han burde jo vite det.»

Kjell hadde blitt beroliget av dette. Det var julemottagelse hos UNHCR, FNs kommissariat for flyktninger, den kvelden. Så Kjell hadde sagt til disse to i Regjeringskanselliet at «hvis det kommer frem noe, hva som helst, så må dere ringe».

Han ga dem mobilnummeret sitt.

«Jeg er tilgjengelig i hele kveld, sa jeg. Ring meg, for jeg vil at dere skal undersøke hva som er skjedd.»

21

Deretter hadde han dratt bort til julemottagelsen. Ingen hadde kontaktet ham. Så han dro tidlig til kontoret morgenen etter og begynte å ringe rundt.

«Klokka var vel ni da jeg fikk tak i Charlotte Roth Olanders. Hun sa at utvisningen allerede var iverksatt. Etterpå fikk jeg snakke med en mann, Arne Andersson på Säpo, som sa at klienten min befant seg i Egypt.»

Kjell fortalte at han var blitt sjokkert.

«Ja, altså, jeg skjønte ingenting. Men jeg forsto jo at jeg hadde blitt lurt trill rundt. Såpass skjønte jeg.»

Fredagen sendte han et brev til regjeringen, hvor han ba om å få se de diplomatiske garantiene som var grunnlaget for vedtaket. Det skulle gå tre måneder før han til slutt mottok papirene.

Like etter nyttår hadde noen ved en feiltagelse satt telefonsamtalen hans over til ambassadør Sven Linder, som var den som skulle overvåke på stedet at garantiene ble oppfylt i Egypt.

Kjell Jönsson hadde da spurt hvor Agiza og Alzery ble holdt fanget. Det visste ikke ambassadør Linder. Kjell Jönsson spurte når ambassadøren skulle besøke dem. Linder svarte at dette var noe han «skulle gjøre».

Den svenske ambassadøren hadde åpenbart så stor tillit til de egyptiske myndighetene at han holdt seg borte i den mest kritiske perioden, mens forhørene pågikk, de første ukene etter pågripelsen, når faren for tortur er aller størst. Kjell ble bekymret, men den 30. januar 2002 ble han kalt inn til Gun-Britt Andersson i UD. Hun forsikret Kjell om at hverken Agiza eller Alzery på noen måte hadde fortalt om trusler, overgrep eller tortur under sitt første møte med ambassadøren.

Han hadde lest det inn på diktafonen sin så fort han var på vei bort fra UD, for at han skulle huske de nøyaktige formuleringene.

Etterpå hadde han fundert over hvordan han kunne komme videre i saken.

Skulle han gå til Den europeiske menneskerettsdomstol når han ikke engang hadde mulighet til å spørre sin klient om hva som hadde skjedd?

Allerede den 21. desember 2001 hadde han bedt regjeringen om å bidra til å gjøre det mulig for ham å besøke Alzery i fengselet sammen med en lege og en uavhengig tolk, men de svarte at «det er bedre hvis Jönsson selv tar kontakt med myndighetene i Egypt».

22

Han ba regjeringen om hjelp til å få en fullmakt fra Alzery, som han måtte ha overfor Den europeiske menneskerettsdomstolen.

«Jeg sendte den med Sven Linder, men fikk vite at Alzery hadde nektet å underskrive den.»

«Fra hvem?»

«Fra de egyptiske myndighetene.»

Kjell Jönsson skrev til den egyptiske ambassaden, uten å få svar. Han sendte et brev til Anna Lindh og etterlyste støtten som UD hadde lovet, men fikk aldri noe svar.

To år senere gikk nå Sven Bergman for å møte Charlotte Roth Olanders. Kvinnen som skulle ha vært på en julelunsj som hun umulig kunne ha vært til stede ved, ettersom hun samtidig hadde ekspedert selve utvisningsvedtaket.

De skulle møtes kl. 9:30 på hennes kontor. Sven sjekket adressen på lappen som han hadde i lommen. Han hadde ikke helt styr på hvor det var, men antok at det var i nærheten av UD eller Rosenbad, og tok T-banen inn mot City.

I hånden hadde han en mp3-spiller, som hadde rykte for absolutt ikke å være noe man holdt i hånden. Sven foretrakk de gamle minibåndspillerne hvor man kunne se mekanikken og hvordan båndet rullet, og være rimelig sikker på at lyden hele tiden gikk inn.

Denne saken gjorde ham nervøs, og han var bekymret hele veien inn.

På Drottninggatan hadde ikke butikkene åpnet ennå. Mennesker med målbevisst ganglag skyndte seg bortover mot Rosenbad (regjeringsbygningen).

Selv svingte han opp mot venstre og Malmtorgsgatan. Han stanset ved nummer 3, som lå lenger oppe, og konstaterte at UD lå like rundt hjørnet.

Mellom husene kunne han skimte slottet.

De satte seg i biblioteket. Charlotte Roth Olanders virket stresset og usikker, og han forsøkte å berolige henne med å si at hun kunne ta det hele i sitt eget tempo.

Han ønsket bare å få vite hvordan selve saksbehandlingen hadde foregått.

Hun nikket, men virket fortsatt usikker.

«Ja, altså. Det foregår jo på den måten at når regjeringen fatter et vedtak om en sak, så får jeg beskjed om det. Og så snart jeg får denne muntlige 23

beskjeden, setter jeg i gang forberedelsene av en utskrift, som senere skal underskrives, undertegnes.»

Hun hadde underskrevet med sitt eget navn, sa hun, og etterpå begitt seg til utenriksministerens kontor, for at ministeren også skulle underskrive.

«Og hva var klokka da møtet ble avsluttet?»

«Det husker jeg ikke helt.»

«Sånn omtrent.»

«Om morgenen, formiddagen … jeg vet ikke.»

Da papirene var underskrevet, hadde kanslisjefen Henrik Surell, ringt og sagt at nå var alt klart.

Vanligvis var det assistenter som pleide å ta seg av resten etter dette. Men siden dette ærendet var av en annen karakter, hadde hun tatt hånd om det hele selv.

Hun var ikke så rutinert, så det hadde tatt litt ekstra tid.

«Hvor mye lengre tid?»

«Ja, det var jo en hastesak. Men jeg rakk i alle fall ikke å få sendt det til postavdelingen. Vi har jo en intern postrunde som går klokka tre …»

«Og da var du ikke ferdig?»

«Nei, eller så valgte jeg kanskje selv å gå til postkontoret, for å være på den sikre siden. Jeg husker ikke helt. Men jeg husker at jeg gikk til postkontoret.»

«Og da gikk du til …?»

«Drottninggatan. Jeg gikk til Drottninggatan.»

Säpo kom og hentet sin kopi, sa hun. Etter at hun var kommet tilbake fra postkontoret, hadde de ringt og spurt om vedtaket var ferdig og ekspedert.

«Og da ville de komme og hente en kopi.»

«Og hva var klokka da?»

«Jeg var på posten etter fire.»

«Så da var klokka fem eller der omkring …»

«Ja. Jeg hadde vært tilbake en stund, men ikke så veldig lenge. Senere kom denne personen ned til vakten. Vakten må altså ha vært på jobb enda, og da må det ha vært før klokka seks.»

«Da trekker jeg den konklusjon at Säpo må ha fått denne beskjeden muntlig, ettersom de ble pågrepet klokka 16:40.»

«Det kommenterer jeg ikke, jeg vet ikke, jeg har ikke utlevert noe til Säpo.»

24

Sven gikk over til å spørre om det som Kjell Jönsson hadde fortalt. At Charlotte Roth Olanders hadde gjort seg utilgjengelig hele dagen.

«Fikk du vite at Kjell Jönsson forsøkte å nå deg?»

«Nei. Han ringte først dagen etter.»

«Nei, han ringte faktisk den samme dagen, om ettermiddagen. Flere ganger. Det kan dokumenteres.»

«Jaha.»

«Fikk du aldri vite at han hadde ringt?»

«Det lyder ikke kjent for meg. Da burde jeg selvfølgelig ha ringt ham tilbake.»

Sven forklarte det hele. Fortalte at Kjell hadde fått en beskjed fra to personer. «At du ikke kunne nås. Fordi du var på julelunsj.»

«Ja, det stemmer, det var en tilstelning for enheten vår, som jeg ikke kunne gå på.»

«Så det var en feilaktig beskjed, at du var på festen?»

«Nei, jeg var ikke på festen. Antagelig hadde jeg koblet av telefonen inntil jeg ble ferdig med å ekspedere vedtaket. Man må være konsentrert for å få det av gårde.»

Sven spurte om dette var normal rutine. At man skrur av telefonen. At man ikke informerer advokatene samtidig som man informerer Säpo.

Charlotte Roth Olanders ble nervøs i stemmen.

«Jeg har ingen kommentar. Det virker som du er ute etter en eller annen kommentar.»

Sven sa at det ikke var noen grunn til å bli opprørt. Han forsøkte bare å finne ut hvordan det hele hadde foregått.

«Du er jo den eneste som kan forklare hvordan du selv har resonnert her.»

«Da forklarer jeg at du ikke kan få noen flere svar enn dette. Dette følger en normal saksgang. Det fantes ingen muligheter for meg til å fakse av gårde vedtaket til advokatene på dette tidspunktet, de fikk det morgenen etter.»

Charlotte Roth Olanders sa at hun ikke hadde hatt noen anelse om at iverksettelsen var så nært forestående.

Sven klødde seg i hodet. Det hadde jo stått i selve vedtaket, som hun selv hadde ekspedert. At det skulle gå fort.

«Men hvor fort … det kunne ikke jeg ha noen informasjon om.»

25

«Så du hadde ikke snakket med noen andre om at vedtaket ikke skulle bekjentgjøres til advokatene. Dette var helt og holdent din egen avgjørelse.»

«Jeg arbeidet alene med dette.»

«Jeg forstår.»

Sven takket for at hun hadde tatt seg tid til ham.

Fredrik var ikke i redaksjonen da Sven kom inn, så han ringte ham opp på telefonen.

«Hadde du navnene på de der folkene i Regjeringskanselliet som svarte da Kjell Jönsson ringte?»

Sven slengte jakken over en stol og skrudde på PC-en.

«Hva?» «De der som sa til Kjell at Charlotte Roth Olanders var på en julefest. Men at han ikke behøvde å bekymre seg, for det hadde ikke vært noe ekstraordinært regjeringsmøte. Nevnte Kjell noen navn?»

«Jeg tror jeg har det et eller annet sted. Hvordan det?»

«Jeg syntes bare jeg kjente igjen et navn som Charlotte Roth Olanders nevnte.»

Da Fredrik kom tilbake om ettermiddagen, gikk de igjennom notatene fra møtet med Kjell.

«Her, her. Henrik Surell og Pekka Johansson.»

Sven lente seg tilbake.

«Jeg var og traff Charlotte Roth Olanders i formiddag, og hun sier at Henrik Surell var den som overlot regjeringsbeslutningen til henne for at hun skulle ekspedere den. Den samme Henrik Surell som sa til Kjell at det ikke hadde vært noe ekstraordinært regjeringsmøte, og at det ikke forelå noe vedtak. Samme person som sa at Charlotte Roth Olanders var på julefest.»

«Har du det der?»

«Jeg håper det.»

Sven la båndopptakeren opp på bordet.

26

Originalens tittel: Spår Utgitt på svensk av Natur & Kultur, Stockholm – 2013 Utgis på norsk av Spartacus forlag AS 2014 Oversatt av Erik Ringen Utkommer 27. mars Kjøp boken i din nærmeste bokhandel eller bestill på www.spartacus.no For mer informasjon ta kontakt med forlaget på post@spartacus.no

Spartacus forlag AS Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no

«LENA SUNDSTRÖMS NYE BOK HAR ET ALVORLIG PROBLEM: DEN TILLATER IKKE AT MAN TRYKKER PÅ PAUSEKNAPPEN, AVBRYTER OG LAGER MIDDAG TIL FAMILIEN. DEN ER RETT OG SLETT ALTFOR SPENNENDE.» Expressen

En kald vinterkveld i 2001 fører maskerte CIAagenter to menn ut til et ventende fly på en liten svensk flyplass. De er barbente, har hetter over hodene og lenker på hender og føtter. Dagen etter tortureres de av Mubarakregimets sikkerhetstjeneste i Egypt.

To år senere begynner tre journalister å nøste i historien.

De kommer på sporet av et mystisk fly med betegnelsen N379P som dukker opp en rekke steder rundt om i verden.

Samtidig forsvinner mennesker tilsynelatende sporløst.

Spor er en dokumentarisk thriller om gravende journa­ listikk og en iherdig søken etter sannheten. Men fremfor alt er dette en fortelling om verden etter 11. september, om svenske tjenestemenn som bevisst ­lukker øynene og om en av de største politiske skandalene i Sveriges historie.

Sporene etter CIA fører også til Norge, og Lena Sund­ ström har skrevet et nytt kapittel til denne norske utgaven.

«EN LYSENDE DOKUMENTARISK THRILLER»

Aftonbladet