SVshistorie

SV Fra Kings Bay til Kongens bord

Frank Rossavik

SV Fra Kings Bay til Kongens bord

Bilderedaktør: Trine Jansen

SV. Fra Kings Bay til Kongens bord © Spartacus forlag, 2011 Omslag: Øystein Vidnes Bilderedaktør: Trine Jansen Sats: Punktum Forlagstjenester Trykk: WS Bookwell Printed in Finland ISBN 978-82-430-0495-5

Endel fotografier har vi ikke maktet å skaffe rettighetshavere til.

Fotografer som ikke er kreditert bes ta kontakt med forlaget.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Institusjonen Fritt Ord

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 2587 Solli 0203 Oslo www.spartacus.no

Innhold

Forord 7 1 Til 1961: Uunngåelig splittelse

9

2 1961: Seier ut av intet

45

3 1961–63: Svenneprøven Kings Bay

63

4 1963–1967: Strid om distriktspolitikken

89

5 1967–69: Splittelse

105

6 1969–73: Reddet av EF

125

7 1973: Mulighetens øyeblikk

147

8 1973–75: Arrangert ekteskap

167

9 1975–77: Krasjlanding

201

10 I østerled

237

11 1977–1981: Hamskifte

263

12 1981–1987: I skyggenes dal

289

13 1987–1991: Høyt at flyve

317

14 1991–1997: Dypt at falle

345

15 1997–2001: Tunnel med lys i enden

379

16 2001–2005: Veien til Soria Moria

409

17 Partiet og menneskene

441

18 2005–2009: Inn perleporten

455

Takk

493

Forfatteren og SV

495

Noter 497 Kilder 542 Register 545

P책 bokens baksats er det en oversikt over partiets ledere

Forord

SV er litt av et parti, og har litt av et liv bak seg.

For femti år siden ble Sosialistisk Folkeparti stiftet i opposisjon mot Arbeiderpartiets utenriks- og sikkerhetspolitikk, ikke minst som protest mot beslutningen om å melde Norge inn i Nato i 1949. I dag sitter SFs etterfølger Sosialistisk Venstreparti i regjering sammen med Arbeiderpartiet og er med på å administrere Norges deltakelse i Natos krig i Afghanistan.

Noen vil også mene at SV ikke er en forlengelse av SF, men noe annet. Spørsmålet er, var det som skjedde i 1975, egentlig en samling mellom fire parter, eller var det snarere en utvidelse av SF med tre mindre grupper?

Forfatteren heller mot det siste.

Med unntak av to temakapitler er stoffet ordnet kronologisk. Boken begynner med begivenhetene som leder frem til stiftelsen av SF og slutter valgnatten 2009. Å skrive om årene fra 2005 til 2009 har

vært vanskeligst, både fordi det er vrient å få et perspektiv på begivenheter som ligger så nært i tid, og fordi det selvsagt ikke er lett å få innsideinformasjon om en regjering som fortsatt sitter ved makten. I den grad kapittelet frembringer ukjent informasjon, er det grunn til å understreke at det er SVs aktører som forteller. Aps og Sps folk i regjeringen kan ha andre versjoner. Kapittel 18 er for øvrig også det eneste der kilde ikke er oppgitt for alle opplysninger.

Jeg er ikke historiker. Følgelig er boken antakelig mest «journalistisk», det vil si med vekten lagt på mennesker, konflikter og begivenheter mer enn på de store samfunnsendringene historikere har det med å si at alt er en konsekvens av. Likevel håper jeg at det historiske perspektivet ikke er helt fraværende. Jeg håper også at en historiker senere vil ta partiet for seg med sin metode.

At boken primært er journalistisk, er ikke den eneste begrensningen. For i det hele 7

fra kings bay til kongens bord

tatt å komme gjennom på det året jeg hadde muligheten til å finansiere, har jeg måttet velge – og velge bort. Fremstillingen er i det vesentlige fokusert på SFs og SVs sentralledd, ikke på lokallag og kommunalpolitisk innsats. Jeg har ikke åpnet hver eneste av de mange arkivboksene SF og SV har fylt med papirer opp gjennom årene. Noen perioder er saumfart, andre er det tatt stikkprøver i, men de fleste gangene jeg har åpnet en arkivboks, har det vært for å finne mer informasjon om noe som er omtalt i et avisklipp eller av en av mine muntlige kilder. Ofte er arkivene også sjekket for å klarlegge om en muntlig kilde som hadde noe interessant å fortelle er blant dem som husker godt, eller

blant de farlige eksistensene som bare tror de husker godt.

Jeg har for øvrig selv hatt et forhold til SV, og de som måtte være interesserte vil finne litt om dette mot slutten av boken.

Sammen med Eivind Kolflaath gjorde jeg et forsøk på å skrive en bok om SV i 1990. Det skar seg, primært av en grunn som vi ikke forstod da, men som er åpenbar i ettertid: Vi var for unge. Men vi rakk å intervjue enkelte sentrale personer før vi ga opp, også Finn Gustavsen og Per Eggum Mauseth, som i mellomtiden er døde.

Kildene er nærmere gjort rede for lenger bak i boken. Der takkes også forhåpentligvis alle de mange som fortjener en takk.

Budapest/Oslo, januar 2011 Frank Rossavik

8

1 Til 1961: Uunngåelig splittelse

Lørdag 15. april 1961 i Bygningsarbeidernes Hus i Oslo: 120 kvinner og menn fra 15 fylker1 er for andre dag samlet til landskonferanse for å stifte et nytt sosialistisk parti.

Sant å si har det vært en del kaos og rådvillhet. Også sentrale aktører har helt inn i selve møtet vært usikre på om det var klokt å stifte parti. Vil de ikke bare bli smadret av Det norske Arbeiderpartis mektige apparat? Er det ikke klokere å vente?

En kraftfull tale av forfatter Sigbjørn Hølmebakk skaper mot og klarhet i den røykfylte luften. 94 stemmer for å danne parti, fire mot, og to avholder seg: «Partidannelsen et faktum kl. 19.23».2 Men fortsatt vil ingen ha formannsvervet. Her varer usikkerheten hele dagen og langt utpå kvelden søndag 16. april. Bare én mulig kandidat, Knut Løfsnes (43), har signalisert at han kanskje kan tenke seg det.

Men Løfsnes drar på det. Snart er han villig, snart ikke. Tiden løper ut. Til slutt går student Berge Furre (24) bort til Løfsnes.

«Eg gret. Var heilt fortvila. Skjønte ikkje kva Løfsnes dreiv med. Eg tok han i handa, tårene rann, og sa at no må du ta på deg dette vervet! Elles fell dette saman!»3 Først da sier Knut Løfsnes ja til å bli det nye partiets midlertidige formann, «etter en del betenkning», som det står i protokollen, og møtet kan avrundes kl 21.30 søndag kveld.

Når starter historien om det vi i dag kjenner som Sosialistisk Venstreparti? Historiker Harald Berntsen, som var med på stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti, trekker tråden tilbake til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.4 NSA ble stiftet i 1921, i opposisjon til at Det norske Arbeiderparti i 1919 – under Kyrre Grepps og Martin Tranmæls ledelse – sluttet seg til Den tredje internasjonale og dermed tilsynelatende slo inn på en kommunistisk, revolusjonær kurs. NSA var en avskalling mot høyre, men hadde et viktig fellestrekk med SF: NSA ville kjempe 9

fra kings bay til kongens bord

Dagen etter stiftelseskongressen: Et nytt parti er dannet. F.v. Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk, professor Gutorm Gjessing og forskningsstipendiat Per Maurseth. 17. april 1961. Foto: Arbeiderbladet/Arbark

for sosialismen på nasjonal og demokratisk grunn, uavhengig av internasjonale maktblokker. Partiets mellomspill ble kort, for da DNA brøt med den kommunistiske internasjonale i 1923, startet en tilnærmingsprosess som endte i gjenforening i 1927. Et av NSAs medlemmer, Carl Bonnevie, var i en alder av 80 år til stede på SFs stiftelseskongress og holdt flere entusiastiske innlegg.5 Historiker Per Maurseth, en av SFs grunnleggere, går i en artikkel6 tilbake til andre verdenskrig for å beskrive hvilket klima som la grunnlaget for partidannelsen: 10

Krigen skjøv hele det politiske spektrum mot venstre, både i Norge og i resten av Europa. Etter forberedelser under krigen ble det såkalte Fellesprogrammet i 1945 forhandlet frem mellom partiene. De borgerlige justerte kursen mot venstre ved å slutte seg til dette ganske «røde» programmet for gjenreisning. Samtidig gikk partiene også til valg på sine egne program. Norges Kommunistiske Parti fikk 11,9 prosent, mens Arbeiderpartiet fikk 41, også det på et meget radikalt program. I en kort periode fremsto en sosialistisk samfunnsomveltning som en

Til 1961: Uunngåelig splittelse

reell mulighet. «Vi står i dag i den stilling at Det norske Arbeiderpartis store mål gjennom alle år: et sosialistisk Norge – dette mål kan vi gjennomføre på folkestyrets grunn gjennom de midler som forfatningen og lovene gir oss», het det i DNAs valgprogram.

I 1945 satt det to kommunister i statsminister Einar Gerhardsens samlingsregjering.

Samme sommer forhandlet partiene om sammenslåing. DNA og NKP ble enige om politikken, men så skar det seg likevel på organisatoriske spørsmål. Etter dette ble forholdet mellom DNA og NKP forverret, dog ikke raskere enn at NKP til langt ut i 1947 så på seg som et støtteparti for den rene DNA-regjeringen som satt fra valget i 1945, snarere enn som opposisjon. I finansdebatten høsten 1946 anklaget de borgerlige partiene DNA og NKP for å forberede en sosialistisk omdanning. Statsminister Einar Gerhardsen sa da fra talerstolen at ja, men det var da slett ingen hemmelighet, heller ikke for velgerflertallet som stemte på de to partiene året før.7 Etterkrigsradikalismen varte ikke lenge.

Fra 1947 ble konflikten mellom verdenskrigens seierherrer, Sovjetunionen og vestmaktene, aksentuert. Den kalde krigen startet.

DNA begynte på en lang ferd mot sentrum.

Marshallhjelpen ble til OEEC, forløperen til OECD, og stimulerte til gradvis nedbygging av den nasjonale kontrollen med økonomien og til økt internasjonalisering og liberalisering. DNA brukte ikke stortingsflertallet sammen med NKP til å gjøre Norge sosialistisk. Atlanterhavspakten ble til Nato.

I februar 1948 holdt Gerhardsens sin snart berømte tale på Kråkerøy ved Fredrikstad:

Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati er den fare som Kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere Kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.

På denne tiden ble også DNAs aviser mer lukket for meninger partiets ledelse ikke likte. Kampen mot avvikere startet i partilag og i fagbevegelsen. Youngstorgets eget omfattende overvåkingsapparat ble bygget opp.

Uten stor intern debatt sørget DNA i april 1949 for at også Norge ble medlem av Nato, og dermed alliert med USA, den ene av verdens to fremvoksende supermakter.

Alternativet for mange – lenge også for statsminister Einar Gerhardsen – var et nordisk forsvarssamarbeid. Men forhandlingene mellom de nordiske landene brøt sammen tidlig i 1949. Da fikk de som ønsket seg inn i Nato, overtaket, og medlemskap ble vedtatt med stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøte samme år. I stortingsgruppen stemte til slutt bare to DNA-representanter sammen med NKPs 11 mot medlemskapet.

Samtidig erklærte Norge at landet ikke skulle brukes som base for fremmede styrker «så lenge Norge ikke er angrepet eller er utsatt for trusler om angrep».8 Utad gikk det strålende for Arbeiderpartiet. Den pragmatiske økonomiske politikken skapte vekst og velstand, utenrikspolitikken nøt bred tilslutning, og i den grad folk fikk det med seg, så de ikke ut til å ha noe imot DNAs «faste» hånd med venstreorienterte elementer. DNA innkasserte overbevisende valgseirer ut over 40- og 50-tallet.

11

fra kings bay til kongens bord

Men kjeden av raske begivenheter møtte også motstand. Mange følte i tråd med hva tidligere statsminister Johan Nygaardsvold skal ha svart da han i 1950 eller 1951 ble spurt om å holde 1. mai-tale: «Hva skulle jeg vel snakke om? Sosialismen er jo ikke lenger gangbar mynt».9 Ikke minst var det kontroversielt at Norge hadde sluttet seg til en allianse ledet av den ledende kapitalistiske verdensmakten USA, som bare få år tidligere hadde sluppet atombomber over Hiroshima og Nagasaki.

Forfatteren og journalisten Sigurd Evensmo var blant Nato-medlemskapets mest aktive kritikere. I 1949 hadde han forlatt DNAs partiavis Arbeiderbladet i protest. Stadig markerte han i stedet avstand til både Sovjetunionens og USAs maktpolitikk.

På vei fra Trondheim til Oslo med Dovrebanen først i desember 1952 stakk Evensmo innom en kiosk og fant en avis han aldri hadde hørt om: Orientering. Ifølge sin dagbok reagerte han med forbløffelse på at han selv ikke var bedt om å bidra.

Papirlefsen Sigurd Evensmo bladde i under resten av turen, var et prøvenummer.

Den var ikke rare greien; noen få sider dominert av lange artikler om utenrikspolitiske spørsmål. Slagside hadde den også, konstaterte Evensmo. I dagboken skrev han at avisen «virket nokså forstemmende, med sin sterke slagside østover, istedenfor en virkelig uavhengig mellomstilling».10 I gruppen som ga ut den første utgaven av Orientering,11 fantes det flere som var ekskludert fra NKP etter et indre oppgjør i 1949. En av dem, ingeniør Haavard Lang­ seth, var drivkraften og hadde tatt opp et lån på 10 000 kroner.12 Den 69 år gamle redaktøren Jakob Friis hadde bakgrunn 12

fra både DNA og NKP. Da Orientering så dagens lys, satt Friis på Stortinget for DNA, i sin andre periode. Han var en sterk kritiker av USAs og Natos politikk, men ikke blant DNA-representantene som i 1949 stemte mot Norges medlemskap.13 Gamle Friis skulle snart bli ekspedert ut av redaktørstolen, for ikke bare Sigurd Evensmo var misfornøyd med den nye avisens profil. Det var også helsedirektør Karl Evang, med fortid fra Mot Dag 14 og for lengst etablert som en tung aktør i norsk samfunnsliv. Han hadde levert en artikkel til prøvenummeret, men følte at det han så, var noe annet enn hva han var forespeilet.

Her kan man innvende at det var urettferdig å dømme redaktøren og avisen etter én tynn prøveutgave. Det handlet da også om noe mer håndfast. Evang og andre fryktet at eks-NKP-eren Langseths pengebidrag skulle bli kjent og mistenkeliggjort, og at det skulle kompromittere hele prosjektet.

Da Arbeiderbladet i en notis 5. desember opplyste at kommunisten Langseth hadde drevet avisen frem, må det ha skapt frykt for at også finansieringen ville bli kjent.15 Da Sosialistisk Kulturlag16 noen dager senere arrangerte debatt om Orientering, kom det til et kraftig sammenstøt mellom Evensmo og Friis, eller mer presist: Førstnevnte skjelte ut sistnevnte.17 Også Knut Løfsnes, en venn av Friis, var til stede. Resultatet ble at Karl Evang tok grep. Han forhindret neste planlagte utgivelse av avisen,18 og startet det som i praksis ble et kupp mot Friis og Lang­ seth. Gjennom en serie av møter i desember 1952 og januar 1953, de fleste hjemme hos seg selv, drev han frem sitt Orientering. På ett av møtene, denne gangen på Institutt for samfunnsforskning, dukket den 28-årige

Til 1961: UunngĂĽelig splittelse

Forsiden av Orienterings prøvenummer, desember 1952.

13

fra kings bay til kongens bord

Karl Evang (1902–1981). Lege, tidligere medlem av Mot Dag, politisk aktiv med stort engasjement for folkeopplysning. Evang satt 34 år som helsedirektør frem til 1972. Foto: Orientering / Ny Tid

journalisten Finn Gustavsen opp. Han var tidligere på høsten blitt kontaktet av Jakob Friis og tilbudt jobb som redaksjonssekretær. Men Gustavsen trengte lønn for å forsørge kone og barn. Det kunne Friis ikke love, og dermed ble det ikke noe av da.19 Men nå kom Gustavsen altså inn i Evang-kretsen, 14

som den ble kalt. Raskt fikk han igjen tilbud om å bli redaksjonssekretær, noe han sa ja til.

Gustavsens betingelse var at Sigurd Evensmo tok på seg jobben som redaktør.

På et møte i Studentersamfundets lokaler 3. januar 1953 ga Karl Evang redaktør Jakob Friis valget mellom Evangs egen fraksjon og den til Haavard Langseth og de andre eks-NKP-erne. Evang vant møtet og fikk kontrollen med Orientering. Så gikk det slag i slag frem mot Orienterings første generalforsamling 28. januar. Her ble det med 98 mot fire stemmer vedtatt et sett av retningslinjer, i det vesentlige utarbeidet av Sigurd Evensmo. Et avsnitt lød: «Sovjetsamveldet befester diktaturet i stedet for å avvikle det, ikke bare innenfor samveldet selv, men også i tilstøtende ’interesseområder’, samtidig som kommunistpartiene i vest nyttes som brikker i stormaktspillet».20 Ifølge Knut Løfsnes, som også var der, presset Evang og Evensmo Jakob Friis «til det ytterste, for ikke å si at de kjørte dampveivals over ham i Sovjet-spørsmålet».21 Orienterings redaksjonelle linje gikk mot USA og Nato, selvsagt, men altså også klart mot Sovjetunionen. Her hadde Sigurd Evensmo og generalforsamlingen knesatt «det tredje standpunkt» som prinsipp for avisen. Hans biografer mener Evensmo lot seg inspirere av en radiotale Karl Evang holdt i desember 1950.22 Begrepet er likevel enda litt eldre.

Det oppsto i europeiske studentmiljøer allerede på slutten av 1940-tallet. Sveriges senere statsminister Olof Palme diskuterte «det tredje standpunkt» som studentpolitiker på den tiden.23 Litt senere ga Sigurd Evensmo, etter lang tids nøling, etter for presset fra særlig Karl Evang og tok jobben som

Til 1961: Uunngåelig splittelse

redaktør av Orientering. Finn Gustavsen ble redaksjonssekretær.

I 1953 ser vi konturene av prosessen som skal ende i Sosialistisk Folkeparti åtte år senere: Orientering forfektet det tredje standpunkt, takket være Sigurd Evensmo. Tre sentrale personer – Karl Evang, Knut Løfsnes og Finn Gustavsen – alle medlemmer av Arbeiderpartiet – hadde funnet hverandre.

Den første skulle bli viktig i prosessen frem mot stiftelsen, den andre ble partiets første formann, den tredje partiets første og eneste stjerne.

Men ikke alt skjedde i Oslo. I 1954 grunnla lektor Torolv Solheim i Brevik, med fortid fra både NKP og DNA, tidsskriftet Fossegrimen. Det startet forsiktig, mest med kultur, men markerte gradvis et politisk ståsted klart til venstre for regjeringspartiet.

Fossegrimen ville – som Solheim sa – være «ein del av den motstraumen som med tida skal føre til straumvende». Solheim og Fossegrimen skulle få stor betydning for stiftelsen av SF og for partiets profil.

1954 var forresten også året da Haakon Lie skapte rabalder med boken Kaderpartiet.

Kommunistisk strategi og teknikk24, der han mente kommunistene styrte eller var i ferd med å overta en rekke organisasjoner, blant annet Venstres studentlag på Universitetet i Oslo. Lie utropte Dagbladet til NKPs mest effektive talerør. Året etter, høsten 1955, dukket en skokk nykommere opp i Sosialistisk Studentlag (Sos.stud.) på Universitetet i Oslo. Laget soknet til DNA og var styrt av litt eldre høyresosialdemokrater som Kaare Sandegren, senere LO-topp. For SFs tilblivelsesprosess skulle de to viktigste nykommerne bli tidligere nevnte Per Maurseth (23), bergenser

Sigurd Evensmo (1912–1978). Forfatter og journalist.

Fra 1953 ble han medlem av Orienterings redaksjon, blant annet som redaktør 1953–59 og 1961–65. Her i sitt private bibliotek. Foto: Tom Martinsen/ Kjell Cordtsens fotosamling.

og allerede forskningsstipendiat i historie, samt Berge Furre (18) fra Sjernarøy i Ryfylke.

Maurseth og Furre bestemte seg for å erobre makten i Sos.stud. og fikk hjelp av blant andre Georg Johannesen, en annen nykommer i laget, og alt som student en verbal mitraljøse.

Til å begynne med forløp maktovertakelsen enkelt. Lagets halvgamle medlemmer var glade for å få selskap av engasjert ungdom.

Det gikk en stund før de skjønte at det sto 15

fra kings bay til kongens bord

om makt og politisk retning, og fremfor alt opposisjon mot Nato-medlemskapet.25 En annen nykommer i Sos.stud. høsten 1955 var Tron Gerhardsen, nevø av statsministeren.

Han fant naturlig tilhold på den partilojale fløyen, og fikk «et sterkt møte med opposisjonen innen Arbeiderpartiet». Han merket seg Berge Furre, dennes «våpendrager» Kaare Sollund, Torild Skard, Per Maurseth, Kjell Gjøstein Resi, Dag Halvorsen og Karl Evangs barn, Turid og Anders. I tillegg kom Per Aavatsmark, som hadde vært med i Sos. stud siden før den nye gruppens ankomst.

Tron Gerhardsen, den gang 19 år, ble rystet: «En sterk kjerne drev opposisjon mot Arbeiderpartiet, uten plass til avvik. Noen humørløse fanatikere levde i sin egen konspirative verden. Andre, som Kaare Sollund og Per Aavatsmark, kunne ta en halvliter».26 Berge Furre opplevde det Sos.stud. han kom inn i, som en «traust gjeng av gamle folk som skulle ha sine karrierer».27 Palassrevolusjonen kom gradvis. Høsten 1955 ble Kaare Sollund, økonomistudent og storbondesønn fra Vestfold, formann i et styre der også folk fra høyresiden som Sandegren og Gerhardsen kom med. I mai året etter gjorde de radikale nesten rent bord, nå med Maurseth som formann.

Aktiviteten i Sos.stud. vokste i 1956 og 1957. Mange som senere skulle markere seg i samfunnsliv, strømmet til: Jon Elster, Hilde Bojer og Dag Seierstad, for å nevne noen.

Medlemstallet steg fra om lag 50 til 200.28 Lagets avis Underveis utviklet seg til å bli krass og radikal, og fikk oppnavnet «lille Orientering». Viggo Hansteen og Georg Johannesen var redaktører i en periode og ble ved en anledning innkalt til Haakon Lies kontor på Youngstorget. Det var LO 16

som finansierte Underveis, og der hadde partisekretæren innflytelse. Lie utba seg en forklaring på en krass leder Johannesen hadde skrevet: «Hva skal dette være for noe?», spurte Lie mens han viftet med artikkelen. Johannesen svarte som best han kunne, og avisen fikk pengene sine dette året også.29 Men bekymringen vokste, både på partikontoret og hos ledelsen i Sos.stud.s moderorganisasjon, Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF).

Også utviklingen i Orientering skapte uro på Youngstorget. Avisen var fra starten av nøye med selv å poengtere ønsket om ikke å virke splittende. Men strømmen av kritiske artikler ble tolket motsatt. At avisen hadde nær null ressurser, lavt opplag og en vrien distribusjon hjalp lite, for den fantes, og DNA-ledelsen hadde ikke full oversikt over dens innflytelse. DNAs ledelse var vant til nær 100 prosent lojalitet fra sin omfattende partipresse. I utenrikspolitiske spørsmål var også nesten hele den borgerlige pressen på «rett» side. Bare Dagbladet kunne opponere iblant, men den soknet til Venstre, og kunne slik sett bortdefineres. Orientering var indre opposisjon. Dessuten hadde avisen kompetanse på utenrikspolitikk. Mange ledere og andre artikler ble skrevet av Erik Nord, sekretær for Stortingets utenrikskomité, under pseudonym.

I 1953 gikk avisen i fleisen på utenriksminister Halvard Lange av primært to grunner: Året før hadde Lange på Norges vegne sluttet seg til Nato-rådets resolusjon til støtte for Frankrikes kolonikrig i Indokina, som her ble fremstilt som en nødvendig kamp mot kommunistisk aggresjon.

Og i mai 1953 hadde Halvard Lange avlagt forbundskansler Konrad Adenauer en

Til 1961: Uunngåelig splittelse

offisiell visitt. På denne tiden kjempet de vesttyske sosialdemokratene (SPD) mot at landet skulle gjenopprustes etter andre verdenskrig, mens Adenauer representerte både det motsatte syn og det konservative partiet CDU. Under festmiddagen i Bonn sa Lange at han hadde «tillit til det tyske folks demokratiske vilje, og vi hilser forbundsrepublikken som en partner som kan tilføre Vestens samfunn uunnværlige krefter og verdier».

Den gang var hans ord kontroversielle, ikke minst fordi et betydelig antall av Wehrmachts offiserer i Adolf Hitlers tredje rike nå fikk fortsette sine militære karrierer i den nye staten. Orientering trykte artikkelen «Farvel, Halvard Lange», skrevet av den detroniserte redaktøren Jakob Friis, som fortsatt var med i redaksjonsrådet, og som inntil valget i 1953 fortsatt representerte DNA på Stortinget.

For å spre Friis’ bannbulle mot Lange mer effektivt bestilte Orientering en annonse i Arbeiderbladet. Den ble avvist fordi, som det het i svarbrevet til redaksjonssekretær Finn Gustavsen, «uten å agere formynder tillater vi oss å hevde at denne annonseform ikke vil være gunstig for annonsøren».30 Orientering og Sos.stud. skulle komme til å inngå det som i dagens språk heter en strategisk allianse. Alt i 1953 prøvde Ola Bonnevie, medlem av Orienterings redaksjonsråd, å trekke studentene inn i avisen.

Han fikk ikke napp da, men bearbeidingen fortsatte.

Den viktigste linken skulle bli Berge Furre. Han kom til Oslo i 1952 for å gå på gymnaset. Ganske raskt dukket han opp i Majorstua AUF, der han først var for Nato, men ble påvirket i motsatt lei av mer radikale medlemmer.31 Snart konstaterte han at hans kristne tro ikke lot seg kombinere

med støtte til militær virksomhet, ble militærnekter og aktiv i organisasjonen Folkereisning Mot Krig. I 1954 var han med på å stifte Gymnasiastmållaget Von i Oslo, og i 1955 ble han formann for Oslo Kristelege Gymnasiastsamband.

På samme tid ble Berge Furre kjent med Ragnar Forbech, residerende kapellan ved Oslo domkirke. Forbech var pasifist, primus motor i Kristent Fredslag og entusiastisk brobygger mellom øst og vest, så ivrig at Sovjetunionen i desember 1955 æret ham med Stalins fredspris.32 Med prisen fulgte – ifølge VG – 180 000 kroner, et formidabelt beløp i 1955.33 Forbech brukte en del av pengene til å styrke Kristent Fredslag, blant annet ved å ansette Berge Furre som sekretær. Såpass ble sikkert registrert av ulike overvåkningstjenester. Det Haakon Lie kanskje aldri fikk vite, var at pengene fra Stalin-prisen også finansierte Berge Furres universitetsutdanning utover 50- og 60-tallet.34 Ved årsskiftet 1955/56 fikk Ragnar Forbech naturligvis gjennomgå i de fleste norske medier for den innbringende hyllesten fra Moskva, men han fikk støtte i Orientering.

Støtteartikkelen var et av Berge Furres første bidrag der.

Om lag samtidig som student Furre meldte seg hos Orientering, i 1955, meldte Finn Gustavsen (29), tidligere aluminiumsarbeider i Holmestrand, seg hos Sos.stud.

Også Gustavsen var med i AUF. Vinteren 1955 var han til og med blitt valgt til formann for Oslo AUF etter et benkeforslag som tok organisasjonens partilojale på sengen. Et år senere ble Gustavsen kastet, blant annet anklaget for å være Orienterings-mann og for å ha brukt AUFs medlemsarkiver til verving for avisen.35 17

fra kings bay til kongens bord

Finn Gustavsen (1926–2005). Journalist og politiker.

Her fra sin tid i Arbeiderbladets sportsredaksjon, 1954. Foto: Arbeiderbladet/Arbark

Men nå altså studentlaget. Der kunne Gustavsen melde seg inn fordi han hadde artium fra 1945. Han var husvarm fra første stund og erklærte på første møte at «han kunne politikk, og vi andre var håplause akademikarar».36 Drammenseren tok ingen fag på Universitetet i Oslo, men gjengen av foretaksomme studenter ville han være tett innpå.

Og tett ble det. For Orientering var de engasjerte ungdommene gull. Ikke bare leverte de stoff, de tok også et tak med frankering og sjauing. Og for studentene, som for mange andre, var Orientering et pustehull i en, med unntak for Dagbladet, ellers monoman og offisiøs norsk presse. Her kunne de for eksempel få tilstrekkelig og ordentlig 18

informasjon om Algeries uavhengighetskrig.

I norsk presse for øvrig ble krigen lite omtalt, og det som sto, var gjerne vinklet til fordel for kolonimakt og Nato-venn Frankrike.

Oppstanden i Ungarn som ble slått ned av Sovjetunionen i oktober/november 1956, ble en utfordring for både Orientering og Sos.stud. En ting var å programfeste at Sovjetunionens maktovergrep skulle fordømmes like hardt som USAs og Natos. I praksis var det ikke like enkelt. Både studentene og bladfykene var først og fremst i opposisjon til Det norske Arbeiderparti og dets konsekvent Nato-vennlige linje. Sånn sett var det som skjedde i Ungarn grusomt irriterende fordi det ga Haakon Lie og Halvard Lange vann på mølla, noe Berge Furre i en artikkel i Underveis prøvde å takle ved å gi vesten noe av ansvaret: «Ein klossut, forelda, og lite smidig maktpolitikk frå vest førte så vidt ein kan sjå til ein siger for reaksjonen i Sovjet, og Ungarns tragedie vart resultatet».

Setningen ble plukket opp av Haakon Lie, sikkert i en blanding av forargelse og glede.

Furre-sitatet ble da også videreformidlet i en av Lies bøker, sammen med en påstand om at Sos.stud. på toppen av alt hadde gått i tog til vestlige ambassader i protest mot hendelsene i Ungarn.37 Det siste er ikke helt riktig. Saken er at det var et møte i Studentersamfundet med foredrag om Sovjetunionen 27. oktober, tre dager etter at oppstanden mot regimet var brutt ut. «Til Sovjetambassaden!» lød kampropet fra høyresiden. Men talere fra Sosialistisk Studentlag advarte mot ensidighet og pekte på Suez-krisen, som da også var under utvikling. Egypts president Nasser ville nasjonalisere Suez-kanalen. Han ble truet av Frankrike og Storbritannia, som

Til 1961: Uunngåelig splittelse

eide selskapet som drev kanalen, og noen dager senere skulle de to Nato-maktene da også fly inn med bomber. Per Maurseth var på talerstolen og sa at det var like god grunn til å protestere mot Frankrike og Storbritannia som mot Sovjetunionen. Det ble nærmest opptøyer rundt talerstolen, og Georg Johannesen skrek: «Dette er ikke noe møte – det er en orgasme!» Ute i friluft gikk 500 fra «høyresiden» på høyre side, mens 70–80 fra Sos.stud. gikk på venstre side. De skulle til Sovjetunionens ambassade på Drammensveien, og etterpå hadde Sos.stud. tenkt å fortsette til Storbritannias og Frankrikes ambassader. Politiet stanset det hele.38 Så fulgte en oppvask i Sos.stud. Om lag 50 medlemmer falt fra,39 men dermed styrket også de radikale stillingen. Berge Furre ble valgt til formann og Torild Skard til nestformann for et rent og rødt styre sent i november.40 Furre var kanskje ingen naturlig lederskikkelse. Han «var ennå ikke blitt den gammeltestamentlige profeten han er blitt de siste årene. Han var glattbarbert, spinkel, blek, skjeløyd, bebrillet og kledd i dårlig sittende, slitte grå dresser». Dessuten var han avholdsmann og målmann. Men han var intelligent og «velsignet med en uvanlig vakker og kraftfylt stemme».41 Orientering kom ut etter at britiske bomber hadde falt i Port Said,42 og fikk det derfor litt lettere enn studentene. I et svært oppslag tok avisen avstand fra både Sovjetunionen, Frankrike og Storbritannia: «Warszawapakten hviler ikke engang på frivillig solidaritet mellom kommunistiske bevegelser, men på russisk våpenmakt og politiske gangstermetoder». Og, på den annen side: «England og Frankrike knuste det ideologiske grunnlaget for Nato og demonstrerte

for all verden at organisasjonen har tjent en imperialistisk aggresjon som ikke har mer unnskyldning enn Sovjets overfor Ungarn».43 Ved denne anledningen veide parallelle hendelser med aktører på begge sider av blokkskillet hverandre opp, og dermed ble det en drømmesituasjon for redaktør Sigurd Evensmo. Han utla «det tredje standpunkt» slik at enhver østkritikk skulle balanseres med tilsvarende vestkritikk og vice versa, helst 50/50. Den firkantete tolkningen skapte misnøye både hos redaksjonens Sovjet-vennlige medlemmer og hos Finn Gustavsen på motsatt side.44 Mens Youngstorget og urosentrene Sos.stud. og Orientering skulte på hverandre, kom atomvåpenspørsmålet for alvor på dagsordenen både i Nato og i norsk politikk. I 1954 hadde alliansen vedtatt å bygge sitt forsvar mot den antatte trusselen fra Sovjetunionen og Warszawapakten på atomvåpen, samt at Vest-Tyskland skulle inkluderes i strategien.

Samme år ble det såkalte Boyesen-utvalget nedsatt for å vurdere hvordan Norge skulle forholde seg til utviklingen. Utvalgets hemmeligstemplede rapport ble lagt til grunn for det Forsvarsdepartementet kalte «Hovedretningslinjer for Forsvaret for årene fremover», som kom i januar 1957. Her ble det presisert at: Kjernefysiske våpen er for tiden utenfor vår rekkevidde, men vi bør allerede nå forberede oss på å kunne ta imot slike våpen og utnytte atomvåpnene for taktisk bruk. I alle fall må vi legge vekt på å øve våre styrker i fellesoperasjoner hvor disse våpen kan bli brukt.

19

fra kings bay til kongens bord

Orienterings dobbeltoppslag om øst og vest, 10. november 1956.

20

Til 1961: Uunngåelig splittelse

Foran Det norske Arbeiderpartis landsmøte 30. mai 1957 var denne kryptiske formuleringen om Nato-samarbeidet lagt inn i forslaget til arbeidsprogram: «Gjennom fellesskapet kan vi tilpasse vårt forsvar den tekniske utvikling som finner sted».45 Atomvåpen ble ikke eksplisitt nevnt, men ingen kunne være i tvil om hva det handlet om.

På landsmøtet ble det grepet inn fra uventet hold. Ordfører Theodor Kinn i Fet kommune la frem et forslag: «Arbeiderpartiet vil av all kraft gå inn for en øyeblikkelig stans av atomprøvene i alle land. Atomvåpen må ikke plasseres på norsk område». I første omgang skapte Kinns forslag intet oppstuss. Det ble ekspedert videre til landsmøtets redaksjonskomité, som gjorde det slike komiteer skal med forslag som er vanskelige for ledelsen.

Men da redaksjonskomiteens innstillinger skulle stemmes over, var Kinn oppe med hånden igjen og brukte sin rett til å kreve realitetsvotering. Da ble det rett og slett vedtatt – uten at noen markerte seg imot. Til stor glede for blant andre Berge Furre, som var på landsmøtet, og som markerte seg ved alene å stemme mot gjenvalg av Haakon Lie som partisekretær.

Lie selv reagerte slik: Jeg skvatt da klubba smalt: Kinns forslag enstemmig vedtatt. Jeg så på statsministeren. Jeg så på utenriksministeren.

Begge tok mål av hverandre. Halvard Lange gjorde det klart, uten å si noe, at her burde partiformannen gripe inn. Jeg har siden om og om igjen spurt meg selv om hvorfor han ikke gjorde det – han som ellers passet på som en smed når det gjaldt programformuleringer. Svaret gir

vel seg selv. Han grep ikke inn fordi han ønsket at forslaget skulle bli vedtatt.

Lie var opptatt av at «Norge skulle ikke ved sine nei utsette samholdet innen alliansen for påkjenninger av noe slag».46 Statsminister Einar Gerhardsen reiste likevel til Nato-toppmøtet i Paris samme høst og erklærte at Norge i fredstid ikke hadde planer om stasjonering av fremmede styrker, mellomdistanseraketter eller atomladninger. Han ønsket også utplasseringene andre steder i Europa utsatt. I stedet ønsket Gerhardsen, på Norges vegne, forhandlinger om nedrustning.

I denne perioden gikk det en het debatt innad i DNAs toppledelse som offentligheten ikke fikk kjennskap til. Utenriksminister Halvard Lange oppsummerte det hele med at Norge i Paris hadde sagt at «Vi har ikke planer … Vi sa ikke: Vi skal ikke få noen planer». Ordene ble ikke kjent før i Haakon Lies memoarer i 1975, men Finn Gustavsen konstaterer at dette bare bekreftet hva Orientering gang på gang hevdet i 1957: Sterke krefter i DNA ville ha atomvåpen på norsk jord.47 Atomvedtaket på DNAs landsmøte og Gerhardsens tale i Paris la grunnlaget for den kanskje mest omtalte episoden i norsk politikk på 50-tallet: Det såkalte påskeopprøret.

På universitetet i Oslo hadde de radikale studentene, nå ledet av Berge Furre, full kontroll med Sos.stud., som fortsatt var DNAs offisielle arm i studentpolitikken.

Men de hadde ingen planer om å stoppe med det. Ungdommen «aktet å overta hele Arbeiderpartiet».48 Det var ingen lett oppgave. Der de svenske sosialdemokratene mottok unge 21

fra kings bay til kongens bord

studenter med åpne armer og interessante verv, noe en misunnelig Torild Skard fikk innblikk i når hun deltok på «sossernas» pinsetreff,49 ble de i DNA møtt med en kald skulder. Spesielt gjaldt det selvsagt unge som gikk i opposisjon til partiets ledelse. Hjulpet av den garvede arbeiderklassegutten Finn Gustavsen erkjente Berge Furre at de måtte bygge allianser for å komme noen vei. Aller helst til fagforeninger, DNAs maktbase.

Studentene tok et første skritt senhøsten 1957, da de fikk Fornebu-arbeiderne med på en aksjon mot at en av Hitlers generaler – nå i Nato-uniform – skulle til Natos nordkommando på Kolsås. Sammen med fagforeninger fikk de arrangert steinkasting mot et fly de trodde Speidel skulle komme med, et større demonstrasjonstog og en kort markeringsstreik. VG likte det ikke: «Er general Hans Speidel krigsforbryter og nazi-svin slik kommunister og enkelte andre hevder? Nei. (…) General Speidel avvæpner venn og fiende med sin sjarm».50 Med aksjonene mot Speidel knyttet studentene sine første kontakter til Oslos arbeidere.

Få måneder senere, 27. mars 1958, slo studentene til for alvor. Det skjedde på et møte i Aulakjelleren, i komiteen for økonomisk politikk, en av gruppene Sos.stud. hadde opprettet for å snekre en helhetlig politikk.

For det hadde de også skjønt; skulle de få makt, måtte de ha noe å fare med også på andre felt enn utenrikspolitikken.

Men denne kvelden ble det utenriks likevel. Samme dag hadde Arbeiderbladet nemlig trykt en artikkel om «Utvidet atomsamarbeid mellom USA og allierte». Her fremgikk det at den vesttyske Forbundsdagen hadde vedtatt å akseptere atomvåpen hvis Nato anbefalte det. Nå kunne tyskerne altså 22

når som helst få atomvåpen. Det opprørte de tilstedeværende.51 Stemningen var nedtrykt, og «Finn Gustavsen var molefonken og hang med nebbet».52 Noen foreslo at man jo kunne forfatte en resolusjon. Arbeidet startet straks, uten at adrenalinet steg av den grunn. En resolusjon, liksom. Men så kom tanken, uvisst fra hvem, om at man burde hente inn tilslutning fra folk på Stortinget for å øke resolusjonens slagkraft.

Berge Furre og Torild Skard ble sendt dit og gikk først til Venstre-representanten Lars Ramndal fra Rogaland, som Furre kjente fra før. Skard var «ikke en av gutta» men ble sendt av sted fordi hun virket søt og uskyldig, og slik sett kunne komme til nytte.53 Ramndal var positiv til resolusjonen, men mente at de unge heller burde skaffe støtte hos DNAs folk: «De må gå til Løberg!»54 Denne borgerlige omveien tyder jo på at Sos. stud.-erne ennå ikke hadde klart for seg hva de var i gang med.

Sverre Løberg sa straks ja til å undertegne, men rådet studentene til – av taktiske grunner – å stryke en passus om at Norge måtte sette Nato-medlemskapet inn på å forhindre vesttyske atomvåpen. Så gikk de videre til Olav Meisdalshagen, som skrev under. Samtidig ringte Finn Gustavsen til Peter Kjeldseth Moe og Hans Offerdal, som også ga sin tilslutning. Så ble uskyldige Torild Skard sendt for å hente underskriftene. Dagen etter ble navnetrekkene til tre fremtredende klubbformenn innhentet, Ragnar Kalheim (Akers Mek. Verksted), Ernst Hansen (Nylands Verksted) og Gunnar Nylund (Standard Telefon og Kabelfabrikk).55 I sin endelige form lød resolusjonen slik:

Til 1961: Uunngåelig splittelse

Kommunistisk innslag mot atomvåpen i 1.mai-demonstrasjon 1958. Foto: Arbeiderbladet/Arbark

Norsk veto mot atomopprustning av Tyskland Til den norske regjering: I løpet av april og mai vil spørsmålet om atomopprustning av Vest-Tyskland bli avgjort. Norge må hindre at vedtaket i Forbundsdagen får tilslutning fra Nato. De tyske sosialdemokratene og fagbevegelsen kjemper innbitt mot dette vedtaket. Den norske arbeiderbevegelse må vise sin solidaritet med den tyske arbeiderbevegelse.

Atomvåpen til Vest-Tyskland vil føre til atomopprusting av Øst-Tyskland og andre østeuropeiske land. En hel verdens håp om avspenning og nedrustning vil være brutt.

Norge må forhindre denne katastrofen ved å ta prinsipielt standpunkt mot stasjonering av atomraketter i Vest-Tyskland på forsvarsministermøtet 14.–16. april og nedlegge veto på utenriksministermøtet 6. mai. En slik holdning er den eneste naturlige konsekvens av statsminister Einar Gerhardsens initiativ på møtet i Paris i desember.

23

fra kings bay til kongens bord

Resolusjonen var undertegnet av de fire stortingsrepresentantene fra DNA, de tre klubbformennene og av Kaare Sollund på vegne av Sosialistisk Studentlag. Allerede var dokumentet imponerende. Noen av de eldre i gruppen, som Per Aavatsmark, mente man fikk nøye seg med dette og offentliggjøre resolusjonen. Irritert mante han til realisme.

Sollund og andre unge og ivrige ville gå videre.56 Da møtet i Orienterings redaksjonslokaler endte, ble Kaare Sollund igjen.

Neste morgen kom Berge Furre tilbake, og da var Sollund der fortsatt, lys våken og lynende begeistret: «Nå er vi oppe i ti representanter!»57 Da ble det mobilisert.

Metoden var å kontakte dem som hadde vært kritiske til ledelsen, først og så jobbe seg innover mot de partilojale. Alle fikk lest opp resolusjonen to ganger og så listen over hvem som hadde skrevet under. Det beste argumentet var at resolusjonen jo strengt tatt bare var en støtte til statsministerens linje, slik den hadde kommet til uttrykk på Nato-møtet i Paris. Der gikk Gerhardsen klart inn for å utsette utplasseringen av de nye mellomdistanserakettene.

Nå var de kommet til selve påsken, og mange representanter hadde reist til fjells.

Noen ble kalt ned fra fjellet. Trygve Bull gikk i en time for å komme til en telefon.

Nesten alle sa ja, og listen ble lengre og lengre. Jo flere navn som kom til, jo større inntrykk gjorde det å få dem lest opp. Berge Furre, som sammen med Sollund tok de fleste telefonene, fikk følelsen av at noen trodde det var fattet gruppevedtak om å skrive under resolusjonen.58 Veggen møtte studentene først da de – «beruset av egen suksess»59 – ringte parlamentarisk leder Nils Hønsvald.

24

Han ante uråd, men agerte interessert og ba om å få resolusjonen skriftlig. Så ringte han Haakon Lie på påskefjellet. Dermed startet motaksjonen.

Studentene samlet seg samme kveld på Tostrupkjelleren for å diskutere videre skritt. Planen var fortsatt å vente til etter påskeferien og overrekke resolusjon og underskrifter til statsminister Einar Gerhardsen personlig. Men da kom Knut Løfsnes innom. Han hadde vært på en mottakelse i den polske ambassaden. Der var det også en del DNA-folk, som ymtet frempå om at Haakon Lie var i gang med å rydde opp i en aksjon. Løfsnes’ råd var klart: Nå måtte resolusjonen offentliggjøres.

Berge Furre og Kaare Sollund reagerte spontant, hev seg på motorsykkelen og dro til kommunalminister Ulrik Olsen, som var fungerende statsminister i de større kanonenes påskefravær. Han nektet først å ta imot skrivet, hvorpå Sollund sa: «Men det er jo De som er statsminister!» Da tok Olsen imot. Så dro de til NTB og fikk saken offentliggjort, med 42 stortingsrepresentanter på listen, et flertall av DNAs stortingsgruppe, pluss en rekke fagforeningsledere. Det var påskelørdag – 5.4. – så i første omgang rullet saken ut på radioen. Den kom med i 19-sendingen.

Morgenen etter ringte telefonen på Orienterings kontor, der Berge Furre, Finn Gustavsen, Viggo Hansteen og noen få andre var til stede. Haakon Lie forlangte å få snakke med studentlagets formann: «Berge Furre, dette skal bli din grav!» «Eller Dykkar», svarte Furre.60 Samme dag meldte ytterligere tre stortingsrepresentanter sin tilslutning, slik at aksjonen hadde 45 av DNAs 78 representanter «inne» på det meste.

Til 1961: Uunngåelig splittelse

Saken ble svær i mediene. Det kom en rekke oppslag om «påskekupp», overrumpling og splittelse. Lederskribentene i borgerlige aviser oppfordret Halvard Lange til å overkjøre de 42 dissidentene ved å innhente støtte til Nato-politikken fra de borgerlige partiene. Arbeiderpressen var også bortimot samstemmig i sin fordømmelse, men med ett interessant unntak. AUFs avis Fritt Slag fordømte ikke aksjonen. Tvert imot ble den nøytralt omtalt på reportasjeplass, mens redaktør Bjartmar Gjerde i en leder «slutter [vi] opp om den henstillingen som blant annet over halvparten av Arbeiderpartiets stortingsgruppe har tiltrådt, og som munner ut i kravet om at vår regjering i de kommende Nato-møtene må gjøre alt for å hindre at Adenauers henstilling blir fulgt».61 Halvard Lange sendte ut en redegjørelse via NTB, der han blant annet brukte et logisk c-moment for å avvise at Norge kunne nedlegge veto i Nato: «For å unngå misforståelser om den såkalte vetoretten i Nato er det kanskje nødvendig å gjøre oppmerksom på at den ikke finnes i noen annen form enn at alle vedtak må være enstemmige for å bli gyldige».

I dagene som fulgte, hanket studentene inn tilslutninger fra hundrevis av bedriftsklubber og fagforeninger med til sammen 300 000 medlemmer. Alle forbundene, sammenslutningene på toppen, fulgte imidlertid parti- og LO-ledelsens beskjed om å holde fingrene unna.

Orientering, som kom ut bare hver 14. dag, gjorde naturligvis krus på ungdommen.

I første utgave etter påske ble Kaare Sollund (22) og Berge Furre (21) avbildet med brede smil og intervjuet. Der Sollund var «fra Stokke i Vestfold », ble Sjernarøy og Ryfylke

Berge Furre (1937–) som nyvalgt formann i Studentersamfunnet, 1958. Foto: Arbeiderbladet/ Arbark

forbigått i omtalen av Furre, som var «Oslogutt med nynorsk som hovedmål»: – Det var selvsagt ikke noe kup, sier Kaare Sollund og Berge Furre i en samtale med Orientering. – Iallfall var det ikke vår mening å gjøre noe kup. Vi startet vår aksjon for å utløse en opposisjon som vi var overbevist om var latent i hele det norske folk. Det var en klar politisk aksjon, – og hva var da naturligere enn å henvende seg til våre representanter i Stortinget og be dem gå i brodden sammen med de fagorganiserte?62

Mange antok at studentene hadde valgt tidspunktet for aksjonen med omhu, ettersom 25

fra kings bay til kongens bord

Haakon Lie og andre i ledelsen da var på fjellet. Det virker alt i alt lite sannsynlig.

Aksjonen oppsto temmelig tilfeldig, og studentene skjønte ikke potensialet før de var godt i gang. Dessuten var påsken også en ulempe. Datidens studenter var fattige og rikstelefoner dyre. Heller ikke Orientering kunne betale for å holde telefondamene i sving for å spore opp DNA-representanter.

Ifølge en kilde tro stortingsrepresentant Sverre Løberg støttende til, ved å kontakte fagforeninger og få dem til å donere penger til aksjonistene.63 Partiledelsen fikk kontroll igjen. De fleste representantene trakk sine underskrifter, mange under press, og noen ved å hevde at studentene hadde lurt dem. Men Berge Furre var blitt kjendis og erobret den prestisjetunge posten som formann for Studentersamfundet, mens DNAs ledelse slikket sine sår. I 1975 hadde Haakon Lie ennå ikke helt kommet over affæren, og klaget over at studentene i 1958 «effektivt kunne spille på folks fordommer, frykt og hat overfor tyskerne».64 Men mot slutten av livet var den gamle partisekretæren mer forsonlig også om påskeopprørerne, og medga at aksjonen var «imponerende godt utført».65 Allerede påsken et år tidligere hadde statsminister Einar Gerhardsen bedt sin bror, Arbeiderblad-redaktør Rolf Gerhardsen, ta med sønnen, Sos.stud.-medlem Tron, til en prat på sin hytte i Bærum. Statsministeren ville vite om noen i studentlaget snakket om å bryte med partiet. Tron Gerhardsen bekreftet at slike tanker ble luftet «en sjelden gang», men han trodde det store flertallet ønsket i bli i DNA. I juni samme år fikk 26

Tron et brev fra faren, som igjen hadde vært på statsministerens hytte og snakket om Orientering og studentlaget: Det er flinke og utålmodige folk, som Kaare Sollund og Berge Furre. For flinke for mange i AUF. Jeg skulle ønske de ville melde seg inn i Oslo-partiet. For vår del, men også for tiden som kommer.

Det er mange som sliter med å forsone seg med all opposisjonen, og den får mange ganger en svært kritisk form.66

I konteksten virker det sannsynlig at Rolf Gerhardsen her skrev også på sin brors vegne. Tron Gerhardsen mener brødrene var bekymret for utviklingen og for AUFledelsens manglende evne til å håndtere situasjonen. Men han tror ikke det var så enkelt at Gerhardsen-brødrene ønsket forsoning, mens Haakon Lie ønsket skilsmisse. Det gjorde de kanskje for de radikale studentenes vedkommende, men ikke for den konfliktglade hissigproppen Finn Gustavsens. Når han ble samtaleemne, ble også Rolf og Einar stramme i tonen.67 Akkurat når folk i Orientering og Sos. stud. for alvor begynte å snakke om dannelse av et parti, er vanskelig å fastslå. Tanken ble slynget ut nå og da, men ikke fra dem som senere skulle bli Sosialistisk Folkepartis frontfigurer. Finn Gustavsen og Berge Furre var ikke pådrivere. I februar og mars 1958 trykket Orientering en artikkelserie av Hans Irmann, DNA-mann og Orienterings forretningsfører, om Arbeiderpartiets kurs. Skribenten mente den pekte bort fra sosialismen. Berge Furre rykket – like før påskeopprøret – ut med en kommentar: «Eg trur […] det er rett å hevde at DNA har

Til 1961: Uunngåelig splittelse

ført Norge framover mot sosialismen, og i motsetnad til Irmann kan eg ikkje sjå anna enn at denne utviklinga pågår framleis. Ei så negativ vurdering av DNA som Irmanns er difor etter mitt syn ikkje rettferdig».68 Med mindre unge Furre her bedrev avansert taktikkeri, er det grunn til å konstatere at han på denne tiden fortsatt hadde tro på partiet han var medlem av.

En reise til Den tyske demokratiske republikk (DDR) skulle sette fart i sakene. På denne tiden var mange for lengst i gang med tilnærmingsforsøk på tvers av blokkdelingen i Europa etter andre verdenskrig. Statsminister Einar Gerhardsen var på offisielt besøk i Moskva i 1955 og ble mottatt med store æresbevisninger av Nikita Khrusjtsjov.

Finn Gustavsen hadde en rekke øst-reiser bak seg og rapporterte sommeren 1958 erfarent og lite apologetisk fra den nystartede «fredsfestivalen» Østersjøuken i Rostock for Orienterings lesere.

Gustavsen syntes østtyskerne nå hadde tatt kritikken fra tidligere opplegg ad notam. Pressefolk fikk operere i fred, «ja, ofte var det slik at en kunne ha ønsket seg flere offisielle opplegg». Og fra en kulturmønstring bemerket han: «Programmet gikk rett i hjertet på enkelte, selv må jeg innrømme at det minte meg for sterkt om vitnemål i Filadelfia-menigheten; ’det er deilig å være frelst’». I neste utgave kunne Gustavsen fortelle om «Mere mat og klær, men like lavt under taket».69 Da som senere ble det diskutert om kommunist-tyskernes Østersjøuke kun var et propagandaopplegg, eller om den også var en nyttig arena for kontakt og diskusjon.

Året etter kom problemstillingen på spissen. En gruppe på ti unge norske sosialister, åtte fra Sos.stud. og to gymnasiaster, reiste til DDR 1. mars. Kjell Gjøstein Resi var reiseleder, mens Berge Furre, Kaare Sollund, Georg Johannesen og Dag Seierstad var blant de øvrige deltakerne. Turen kom i stand via Sambandet Norge-Folkedemokratiene, ledet av NKP-eren Georg Rosef. Opprinnelig var det meningen at Freie Deutsche Jugend (FDJ), ungdomsorganisasjonen til ØstTysklands statsbærende kommunistparti Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), skulle stå for invitasjonen. Det ble avvist av Kjell Gjøstein Resi. AUFs ledelse krevde på denne tiden at kontakt med partiorganer i DDR måtte gå gjennom den Sosialistiske ungdomsinternasjonale, IUSY.70 Derfor ba Resi om at et statlig organ skulle stå for invitasjonen. I korrespondansen med kontakten i Øst-Berlin, Walter Schönwetter, understreket Resi også at de ti skulle reise som privatpersoner, noe det var viktig å formidle til vertskapet. Av korrespondansen fremgår det likevel at begge var på det rene med at gruppen i realiteten representerte Sos.stud.71 Noe senere fikk Resi et telegram fra Øst-Berlin om at alt var greit, og at det som i kortform ble kalt «Kulturverbindungen, Berlin», 72 skulle stå for invitasjonen.

Da kontaktet han Georg Rosef og sa at det var i orden, delegasjonen ville reise.73 Turen var ikke ukontroversiell i Sos. stud., hvor det i 1959 hadde utviklet seg motsetninger og rivalisering. Torild Skard var formann, men følte seg motarbeidet av enkelte. Skard ble sent orientert om turen til DDR, og spurt om å bli med som en av de siste, noe som irriterte henne. Dessuten visste Skard at Rosef og Schönwetter var folk 27

fra kings bay til kongens bord

Torild Skard (1936–) møter som yngste kvinne på Stortinget for SF i 1966. Torild Skards fotosamling

som «ikke handlet med roser og nelliker», og hun følte det var noe fordekt over det hele.

Derfor besøkte hun venner i Engerdalen i stedet for å dra til DDR.74 Da det senere smalt, fikk Torild Skard dårlig samvittighet fordi hun ikke hadde tatt innvendingene åpent opp.75 Og smalt, gjorde det virkelig. Halvannen måned etter hjemkomsten vedtok AUFs sentralstyre å suspendere medlemskapet i ett år for Kaare Sollund, Berge Furre og Kjell Gjøstein Resi. AUFs formann da, Bjartmar Gjerde, sa suspensjonen utelukkende skyldtes turen til Øst-Tyskland, og at FDJ var den reelle arrangøren. Studentene nektet og sa at verten var det Berge Furre kalte «ein organisasjon 28

for kulturell kontakt, upolitisk så langt noko i det heile er upolitisk i eit kommuniststyrt land».76 Her pyntet begge parter på sannheten. Bjartmar Gjerde medga to år senere under beretningsdebatten på AUFs landsmøte at suspensjonene måtte sees «i en videre sammenheng», 77 les: påskeopprøret og kontakten med Orientering. Studentene var aldri i tvil om at FDJ sto bak hele opplegget og trolig også finansierte det hele.78 Å ta Resi var logisk ut fra AUF-ledelsens tenkemåte. Han var jo reiseleder. At Berge Furre og Kaare Sollund også ble tatt, tyder derimot på at reaksjonen var en hevn for påskeopprøret. Men hvis AUF-ledelsen den gangen visste det, kunne den også ha en mer saklig grunn for plukkingen. Sollund var den andre kontaktpersonen på Sos.studs side i forkant av besøket, mens Furre holdt takketalen under det avsluttende møtet med FDJs sentralråd.79 Det var kontakt mellom folk i Sos.stud. og AUF-toppen om turen til DDR før møtet, men det er uklart hva som ble sagt. Finn Gustavsen mener AUF-lederne kunne ha stoppet Sos.stud., men at den med overlegg valgte å la være for å få et påskudd for å slå til.80 Det virker troverdig. Samtidig er det lett å lure på om man ikke også på den andre siden søkte en mulighet til å sette konflikten på spissen. Var ikke turen et dårlig kamuflert brudd på kjente retningslinjer, altså en provokasjon? At det ble bråk, var ingen bombe, men ingen ante at det kunne ende i eksklusjoner, sier flere kilder i Sos.stud. Men, som Berge Furre sier: «vi var jo ikkje med i den kalde krigen».81 Nå gikk det slag i slag. Sos.stud. var i opprør mot det man mente var en overreaksjon,

Til 1961: Uunngåelig splittelse

også Torild Skard. Styret vedtok 12. mai enstemmig at medlemmene hadde deltatt i en «privat gruppereise», at de ikke hadde brutt AUFs retningslinjer, og at suspensjonene ikke ville få konsekvenser for deres medlemskap i Sos.stud. På et medlemsmøte samme kveld fremmet Tron Gerhardsen et forslag om at laget skulle «godta og ta til underretning» suspensjonene fra AUF, men et flertall på 51 mot 11 støttet styrets linje.

Avisene slo saken stort opp, og særlig Dagbladet skjønte tegningen – over fem spalter på første side og med tittelen: «Vil Arbeiderpartiet kvitte seg med hele Orienteringsgruppen?»

I denne perioden ble det hva man trygt kan kalle hektisk møteaktivitet. Tidspunkt og rekkefølge er ikke helt lett å slå fast, men Berge Furre husker at han og Kaare Sollund ble innkalt til et møte hos Rolf Gerhardsen, som da var leder av Oslo Arbeiderparti. Til stede var også partisekretæren, Ivar Mathisen. Spørsmålene kretset rundt kontakten med østeuropeere.

Furre og Sollund visste at formålet var å få dem til å si noe som kunne styrke eksklusjonsgrunnlaget.82 Karl Evang hadde gitt Berge Furre et par plater med opptak av senator McCarthys avhør av mistenkte kommunister i USA. De surret i bakhodet og gjorde Furre mer oppmerksom på fallgruver i Gerhardsens og Mathisens grilling.83 Om lag samtidig var Erik Nord del av en delegasjon fra Sosialistisk Forum, en sammenslutning av akademikernes partiforeninger i Oslo, som hadde bedt om et møte med DNAs sentralstyre for å diskutere krisen. Møtet ble innvilget, men da de kom inn i sentralstyrerommet, viste det seg at alle de

Berge Furre og Kaare Sollund, var sentrale i det såkalte påskeopprøret hvor bl.a. 45 av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter ga sin tilslutning til resolusjonen som gikk mot at NATO skulle utplassere atomvåpen i Vest-Tyskland.

Foto: Arbeiderbladet/Arbark

store kanonene hadde gått. Bare noen få var der for å høre på delegasjonens anliggende, hvorpå Ivar Mathisen avviste at det var noe grunnlag for å gripe inn.

Partiets helt fra mellomkrigstiden Martin Tranmæl fulgte delegasjonen ut fra møtet. Nord spurte ham hva han mente. «De gjør en stor tabbe», lød svaret. «Hvorfor sa du ikke noe, da?» «Ingen hører på meg lenger allikevel», svarte Tranmæl.84 De viktigste meglingsforsøkene ble gjort i regi av tingmennene Sverre Løberg og Olav Meisdalshagen, med en tredje, Trygve Bull, som støttespiller. Her verserte ulike forslag, men det viktigste synes å ha vært et i fire punkter fra Meisdalshagen. De tre første var at studentene skulle love å følge AUFs retningslinjer i fremtiden, innrømme AUF 29

fra kings bay til kongens bord

retten til å tolke dem og medgi at reisen til DDR var et brudd. Det siste punktet gikk ut på at AUF skulle oppheve suspensjonene.

Sos.stud. godtok de tre første punktene, men AUF-formann Bjartmar Gjerde sa nei til det siste.85 Det skulle være klar beskjed.

Orientering kommenterte med hovedoppslag 16. mai: «Det gjelder åndsfriheten innenfor Arbeiderpartiet. Truslene mot Orientering – en fare for DNA selv».

Like før generalforsamlingen i Sosialistisk Studentlag 26. mai ble Tron Gerhardsen med sin far til statsministerens kontor. Einar Gerhardsen var i dystert humør og ba om en oppdatering fra studentlaget. Brorsønnen svarte at bruddet syntes ufravikelig siden AUF-ledelsen kjørte så hardt. «Dette er ikke noe for Fylkingen», sa statsministeren.

Tron Gerhardsen spurte hvem som ellers skulle ta saken, Sos.stud. var jo en del av AUF. Statsministeren svarte ikke, så bare ut vinduet. Rolf Gerhardsen mente det ikke var noen vei tilbake. Turen til DDR var for mye av en provokasjon. Etter halvannen times prat spurte statsministeren sin bror: «Har du snakket med Karl Evang?» Da denne svarte nei, lød oppfølgingen: «Vi bør vite hva Evang mener». Da de skulle bryte opp, og var på vei ut døren, sa Einar Gerhardsen: «Nå er du forsiktig, Rolf!»86 Men generalforsamlingen i Aulakjelleren 26. mai måtte ende med brudd. Inn kom AUF-formann Bjartmar Gjerde, nestformann Bjørn Skau og sekretær Reiulf Steen.

Så fint folk hadde mange av studentene aldri sett «live» før. Gjerde tok ordet: «Styrets forslag87 må betraktes som et utmeldingsforslag. De som stemmer for, er ikke lenger medlemmer av AUF og partiet». Det var en tradisjonell hersketeknikk i DNA; det 30

skulle alltid se ut som om elementene man ønsket å kvitte seg med, «satte seg selv utenfor». Det ble protestert fra salen. Ledelsen fikk nå heller ta mot til seg og ekskludere ordentlig! Torild Skard sa: «Det ser ut til at betingelsen for at jeg fortsatt skal få stå i partiet er at jeg holder kjeft».88 Hun spurte også om hvorfor disse tre skulle ut mens andre AUF-ere hadde reist på «verre» turer østover tidligere.89 I voteringen stemte 65 for styrets forslag, 12 stemte mot. Bjartmar Gjerde gikk så opp og ba de 65 levere inn sine medlemsbøker, mens «de 12 apostlene», som de straks ble kalt, ble med for å reorganisere det som kom til å hete Arbeiderpartiets studentlag, Astud. Blant apostlene var det flere fremtidige toppfolk, blant dem Knut Frydenlund og Gro Harlem.

Den blide sørlendingen Kåre Knudsen snudde seg i døren og sa: «Ja, ja. Takk for nå, alle sammen!» En sint kasserer Oddvar Grøder la samtidig hele kroppen over lagets kasse, av frykt for at apostlene skulle ta den med seg.

Tron Gerhardsen reflekterer i ettertid slik over det som skjedde: «Det var politisk uenighet, og vi hadde aldri forstått den naive og romantiske holdningen flertallet hadde til arbeider- og bondestaten DDR. Flere hadde følt stort ubehag og press til å mene annerledes under flertallets strenge styring».90 Nå var et helt studentlag altså skjøvet ut av AUF og DNA. Men fortsatt gikk utviklingen ikke snorrett mot nytt parti. Noen av studentene meldte seg inn i andre partiforeninger, som Oslo Arbeidersamfunn. Det

Til 1961: Uunngåelig splittelse

nektet Youngstorget dem ikke, sikkert ut fra en tanke om at studentene kun var farlige i samlet tropp. Men nye forsøk utover sommeren fra Sos.stud. på å finne kompromisser ble avvist.

En grunn til DNAs og AUFs uforsonlighet kan være at trollets andre hode heller ikke holdt lav profil. Orientering hadde i 1959 omsider kommet ut av livet i ulike kalde og kummerlige lokaler rundt om i Oslo og inn i selveste Folkets Hus. Avisen trodde den hadde lurt seg inn ved hjelp av en misforståelse, uten Haakon Lies vitende. Senere viste det seg at arbeiderbevegelsens overvåkere hadde vært lurere. Mikrofoner var skrudd inn både her og der, og i naborommet satt en mann med båndopptakerutstyr.

I januar 1959 overtok også Finn Gustavsen som redaktør. Hans mål at avisen skulle bli mer konkret og politisk. Dessuten skulle den utfordre DNA sterkere ved å prioritere utenriksdekningen noe ned til fordel for innenrikspolitikk.

Gustavsen slo til med et programmatisk 1. mai-nummer der hovedoppslaget var «Nei til atomvåpen. Ja til sosialisme», og hele utgaven var tilegnet «de arbeidere som samles under fanene 1. mai og til Arbeiderpartiets landsmøte som trer sammen 7. mai».

På lederplass stilte Gustavsen spørsmålet: «Er den politikk vi går inn for bedre eller dårligere enn den kurs regjeringen følger?»

Flere artikler fokuserte på at DNA var på vei bort fra målsettingen om å sosialisere nøkkelsektorer i økonomien. Utgangspunktet var en innstilling fra den såkalte Sosialiseringskomiteen, og Berge Furre gikk løs på den: «Det er komiteens hovedkonklusjon at offentlig overtakelse av privat eiendomsrett for tiden ikke er aktuell politikk»,

Ola Bonnevie (1924–1990). Økonom. Aktiv i motstandsarbeidet under krigen og senere bl.a. i kretsen rundt Orientering. Nestformann i SF 1967–69. Foto: Orientering / Ny Tid

skrev han. «Ein må ha lov å spørja, kva vil AUF no gjera? Vil dei slå seg til ro med at sosialisering som økonomisk og politisk virkemiddel no er gravlagd, eller vil dei reisa kravet på ny og avvisa innstillinga frå komiteen?» Berge Furre håpet på AUFs folk under landsmøtet i DNA senere i samme måned. Ola Bonnevie fulgte opp i en annen artikkel: «Sosialisering ER aktuelt», og: «Norge blir ikke sosialistisk om Trasti og Hauge blir banksjefer». Bonnevie mente at sosialisering er en nødvendig forutsetning for planøkonomi, som igjen trengs for å få til en rettferdig fordeling av ressurser.

Argumentasjonen gikk langs spor miljøet hadde fulgt lenge. DNA var på full fart bort fra gamle programposter om nasjonalisering 31

fra kings bay til kongens bord

av bank, forsikring og andre nøkkelsektorer, nødvendige forutsetninger for å en sentralstyrt planøkonomi som kunne dekke alles behov. Men prinsipprogrammet fra 1949, «Grunnsyn og retningslinjer», var fortsatt gyldig. Og her var mye av det sosialistiske tankegodset intakt. Sos.stud. og Orientering likte derfor å peke på prinsipprogrammet til DNA og si at de selv jo ikke sa annet enn hva som sto å lese der.

Arbeiderpartiets landsmøte vedtok å be sentralstyret og landsstyret vurdere eksklusjoner av folkene rundt Orientering. Forslaget viste til partilovenes paragraf 15, som rettet seg mot folk som internt dannet fraksjoner som arbeider mot partiets politikk og vedtak, eller som er medlem av andre organisasjoner som gjør det samme. «Vi renner oss en stake i livet», sa delegat Haakon Bingen, den eneste som opponerte.91 Utenom ham hadde de fleste nok Berge Furre og særlig Finn Gustavsen langt oppe i halsen nå.

Så langt hadde bare tilfeldige debattanter og andre marginale aktører luftet tanken om å danne et nytt parti. Hver gang ble de avvist av Orienterings sentrale kjerne. Men nå da Sos.stud. var ekspedert ut, og Orienteringkretsen selv var på vei til å bli sendt etter, begynte også de tyngre aktørene å snakke om partidannelse.

Orientering kom på dagsordenen for landsstyrets møte 25. september. Vedtaket ga klar beskjed: Medlemmer av Det Norske Arbeiderparti kan ikke delta i den virksomhet gruppa Orientering driver og samtidig være medlem av Det Norske

32

Arbeiderparti. […] Bladet Orientering har tatt standpunkt for partier, maktgrupper og synsmåter som representerer et klart brudd med den demokratiske sosialismen.

Dagbladet ringte straks Finn Gustavsen, som svarte: «Jeg kan bare svare for meg selv.

Jeg mener så mye med mine synspunkter at jeg ikke akter å gi slipp på dem». Avisen ville så vite om dette kunne ende i et nytt parti.

«Det kan jeg ikke svare på, men det er klart at vi nå må drøfte hele situasjonen», svarte Gustavsen.92 Forfatteren Helge Krog, også en del av kretsen rundt Orientering, skrev i sin avis at «nå er linjene klare». Orientering hadde i alle år fastholdt ønsket om å være en foryngende venstrefløy i DNA, poengterte Krog, men nå gjorde partiet det klart at den ikke ønsket seg noen slik.

Nå har partiet vist Orientering døren, men har samtidig, uforvarende, vist oss veien framover. Vi er blitt henvist til en ny start – nødt og tvungent, men fra det gunstigst mulig startpunkt: vi har alle frisinnede menneskers sympati også blant partimedlemmene. Det har Arbeiderpartiets undertrykkelsesreklame sørget for.93

Heller ikke Helge Krog var i Orienterings indre kjerne, men nå rykket partitanken unektelig i den retning.

Arbeiderpartiets ledelse kunne ikke gi klarere beskjed: Kom dere ut! Orienteringkretsen nølte likevel. Det handlet ikke bare om taktikk, altså ønsket om å gi DNA skylden for bruddet. Like mye dreide det seg om angst

Til 1961: Uunngåelig splittelse

for det ukjente. Å drive intern opposisjon er en relativt trygg geskjeft og kan gi betydelig innflytelse. Å stifte nytt parti og bekjempe det gamle i åpent lende er en helt annen sak.

Alle visste at Arbeiderpartiet ville bruke hele sitt apparat til å knuse konkurrenten. På den andre fløyen fantes dessuten et ennå ikke helt dødt NKP, som også kunne bli en nøtt.

En annen faktor var at Orientering-kretsen risikerte å miste kontroll også internt.

Så lenge det bare handlet om en avis med en redaksjon og et redaksjonsråd, var det lett å kontrollere hvem som slapp til, hva som kom på trykk, og så videre. Riktig nok hadde man generalforsamlingen, men den var grei å ha med å gjøre. Ved å stifte parti måtte alt åpnes opp. Hvem som helst kunne komme inn.

Man kunne til og med risikere at feil folk ble valgt til verv.

Finn Gustavsen var åpent bekymret for at man ville få inn kverulanter i viktige posisjoner, eller folk som var monomant opptatt av kun én sak. Kari Enholm, som på to år hadde gitt ut tre bøker om Nato og atomvåpen, var en av dem Gustavsen fryktet.94 Fremfor alt var Finn Gustavsen minst like redd som Einar Gerhardsen for hva Karl Evang kunne finne på. Helsedirektøren var fortsatt det største navnet utad og den sterke mann i Orientering. Han kom nesten alltid for sent til møtene, men forlangte med selvfølgelighet at Sigurd Evensmo, Gustavsen eller andre skulle referere hva som til da var blitt sagt. Og enhver beslutning kunne omgjøres etter hans ankomst.95 Et nytt parti med Evang ville ha langt bedre sjanser enn et uten.

Alle visste det – på begge sider av frontlinjen.

Tre dager etter landsstyremøtet inviterte Einar Gerhardsen Karl Evang hjem til seg for å snakke. Evang refererte fra samtalen

på Orienterings neste redaksjonsmøte, og da kom motsetningen på bordet for første gang. Evang sa at han ikke hadde gitt statsministeren noen konsesjoner hva gjaldt Orienterings redaksjonelle linje. Men helse­ direktøren fastholdt for sin del linjen alle i kretsen inntil nylig hadde vært enige om: Intet nytt parti! Og overfor Gustavsen viftet han med pekefingeren: «Du har arbeidet for nytt parti hele tiden!»96 Her la Evang vel litt for mye i den langt yngre mannens hissige gemytt. Men Finn Gustavsen hadde politiske ambisjoner, og nå som han var kastet som leder av Oslo AUF og i ferd med å bli ekskludert fra hele partiet, var det ikke så mange veier å gå. En liten og økonomisk svak avis uten parti fremsto den gang ikke nettopp som noen maktbase.

Etter initiativ fra Sosialistisk Forum ble det holdt et nytt meklingsmøte 19. oktober.

Denne gangen var en rekke toppfolk i sentralstyret til stede, også Einar Gerhardsen. Karl Evang og Finn Gustavsen var to av dem som møtte fra Orientering. Det ble en reell samtale, men uten resultater. Gustavsen gikk fra møtet og «følte det nå bar mot slutten i mitt forhold til Arbeiderpartiet og var like gla».97 Den første offisielle antydningen om hvor det bar, kom på Orienterings generalforsamling 30. oktober 1960. I åpningstalen sa forsamlingens formann Ola Bonnevie at han kviet seg for å tro at det ville ende med eksklusjoner, altså at suspensjonene ble gjort permanente. Han håpet også at det stadige snakket om å endre DNAs «atomparagraf» fra 1957 ikke ville ende i realiteter. «Men går det ikke som jeg håper, vil jeg og mange med meg måtte ta medlemskapet og spørsmålet om nytt parti opp til fornyet vurdering», sa Bonnevie.98 33