4000 uker

4000 uker

4000_satskorr.indd 1

07/07/2021 14:39

4000_satskorr.indd 2

07/07/2021 14:39

Oliver Burkeman

4000 UKER TIDEN VÅR PÅ JORDEN OG HVORDAN B ­ RUKE DEN GODT

Oversatt av Aleksander Melli

4000_satskorr.indd 3

07/07/2021 14:39

4000 uker. Tiden vår på jorden og hvordan bruke den godt Originalens tittel: Four Thousand Weeks. Time Management for Mortals © Oliver Burkeman 2021, publisert etter avtale med Ulf Töregård Agency, på vegne av William Morris Endeavour Entertainment Norsk utgave © Spartacus Forlag, 2021 Omslagsdesign: Matthew Flute. Tilrettelagt av Punktum forlagstjenester Sats: Punktum forlagstjenester Papir: Munken Print Cream 80 g Trykk: Scandbook Printed in EU

ISBN: 978-82-430-1063-5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 OSLO spartacus.no

4000_satskorr.indd 4

07/07/2021 14:39

Innhold Innledning

I det lange løp er vi alle døde

9

Del I

Å velge å velge kapittel 1

Det grenserike livet

21

kapittel 2

Effektivitetsfellen

37

kapittel 3

Å se endeligheten i øynene

53

kapittel 4

Å bli flinkere til å prokrastinere

65

kapittel 5

Vannmelonen i rommet

79

kapittel 6

Den indre avbryteren

89

Del II

Hinsides vår kontroll kapittel 7

Vi har egentlig aldri tid

4000_satskorr.indd 5

99

07/07/2021 14:39

kapittel 8

Du er her

109

kapittel 9

Å gjenoppdage hvilen

123

kapittel 10

Utålmodighetsspiralen

139

kapittel 11

Å bli på bussen

147

kapittel 12

Den digitale nomadens ensomhet

157

kapittel 13

Kosmisk ubetydelighetsterapi

171

kapittel 14

Menneskesyken

181

Etterord

Bortenfor håpet

193

Appendiks

Ti tips for å omfavne sin endelighet

199

Referanser

209

Takk

235

Navneregister

237

4000_satskorr.indd 6

07/07/2021 14:39

Til Heather og Rowan

4000_satskorr.indd 7

07/07/2021 14:39

Det er vel det aller siste vi føler oss takknemlig for: at vi har skjedd. Du vet, du trengte ikke skje. Du trengte ikke skje. Men du skjedde.

Douglas Harding Det som gjør det uutholdelig, er din misforståtte tro på at det kan kureres.

Charlotte Joko Beck

4000_satskorr.indd 8

07/07/2021 14:39

Innledning

I det lange løp er vi alle døde

Et menneskes gjennomsnittlige livsløp er absurd, skremmende, fornærmende kort. Her er én måte å sette det i perspektiv på: De første moderne menneskene dukket opp på Afrikas sletter for minst 200 000 år siden. Vitenskapsfolk anslår at livet vil fortsette i en eller annen form i 1,5 milliarder år eller mer, helt til solens tiltakende hete dømmer den siste organismen til døden. Men hva med deg? Gitt at du når en alder av åtti, vil du ha levd i omtrent fire tusen uker.

Det kan selvfølgelig hende at du har flaks og lever til du er nitti. Da vil du ha hatt et nesten 4700 uker langt liv. Har du ordentlig flaks, blir du kanskje like gammel som Jeanne Calment, den franske kvinnen som visstnok var 122 år gammel da hun døde i 1997, noe som gjør henne til det lengstlevende mennesket vi vet om. Calment påsto at hun kunne huske å ha møtt Vincent van Gogh – først og fremst husker hun at han stinket av alkohol – og var fremdeles i live da sauen Dolly, det første vellykket klonede pattedyret, ble født i 1996. Biologer spår at levetider i nærheten av Calments snart vil kunne være hverdagskost. Men til og med hun fikk bare 6400 uker på jorda.

Formulerer man spørsmålet på en så alarmerende måte, er det lett å skjønne hvorfor filosofer fra det gamle Hellas til våre dager har betraktet 9

4000_satskorr.indd 9

07/07/2021 14:39

4000 uker

livets korte varighet som menneskets definerende problem: Vi har fått de mentale evnene til å legge nærmest uendelig ambisiøse planer, men praktisk talt ingen tid til å sette dem ut i livet. «Dette tidsrommet som vi er blitt skjenket, jager så raskt og hastig forbi at alle, unntatt noen ytterst få, oppdager at de når slutten på livet akkurat idet de gjør seg klare for å leve,» klaget den romerske filosofen Seneca i et brev som i dag er kjent med tittelen Om livets korthet. Da jeg først gjorde regne­ stykket som ga meg tallet fire tusen, følte jeg meg uvel; men så snart jeg kom til hektene igjen, begynte jeg å mase på vennene mine og be dem gjette – på stående fot, uten hoderegning – hvor mange uker de trodde gjennomsnittsmennesket kunne forvente å leve. Én nevnte et sekssifret tall. Men som jeg følte meg forpliktet til å opplyse henne, er et relativt lavt sekssifret tall på anslagsvis 310 000 uker det tidsrommet hele den menneskelige sivilisasjon har vart siden sumererne i Mesopotamia.

Innenfor så å si enhver meningsfylt tidsramme, som samtidsfilosofen Thomas Nagel har skrevet, «vil vi alle være døde hvert øyeblikk».

Det følger av dette at tidsstyring i bred forstand burde være en hovedprioritet for oss alle. Man kan hevde at tidsstyring er det livet koker ned til. Likevel er den moderne disiplinen som kalles tidsstyring – i likhet med dens hippere søskenbarn, produktivitet – en deprimerende sneversynt affære, som fokuserer på hvordan man skal tråkke seg gjennom flest mulige arbeidsoppgaver, eller lage alle måltidene til hele uka i en eneste stor ladning på søndager. Det hersker ingen tvil om at slike ting til en viss grad er viktige. Men de er neppe det eneste som betyr noe. Verden er full av vidundre, og likevel støter vi sjelden på en produktivitetsguru som synes å ha vurdert tanken på at hele poenget med alle våre frenetiske gjøremål i siste instans nettopp kan være å oppleve flere av disse vidundrene. Det ser også ut til å gå rake veien til helvete med verden – samfunnslivet har gått fra forstanden, en pandemi har paralysert samfunnet, og planeten blir stadig hetere – men likevel skal du lete lenge og vel for å finne et tidsstyringssystem som gir rom til at du kan engasjere deg produktivt med dine medborgere, med samtiden eller med miljøets skjebne. Man skulle vel i det minste tro at det fantes en håndfull produktivitetsbøker som tok de harde fakta om livets korte 10

4000_satskorr.indd 10

07/07/2021 14:39

I det lange løp er vi alle døde

varighet seriøst, i stedet for å late som om vi bare kan ignorere hele problemstillingen? I så fall tror du feil.

Denne boken er et forsøk på å bidra til å gjenopprette balansen – til å se om vi ikke kan oppdage, eller gjenoppdage, måter å tenke rundt tiden på som yter vår reelle situasjon rettferdighet: livets skandaløst korte varighet og de glitrende mulighetene som ligger i våre fire tusen uker.

Livet på samlebåndet I én forstand trenger selvsagt ingen å minnes på hvor lite tid vi har til rådighet. Vi er besatt av våre overfylte innbokser og stadig voksende gjøremålslister, hjemsøkt av dårlig samvittighet over at vi burde få gjort mer, eller mer av andre ting, eller begge deler. (Hvordan kan vi vite at folk føler seg så travle? Det er som den gamle spøken om hvordan man kan vite om noen er veganer: Slapp av, de sier fra.) Spørreundersøkelser viser med all mulig tydelighet at vi føler mer tidspress enn noensinne.

Artig nok viser likevel forskning fra en gruppe nederlandske akademikere at slike spørreundersøkelser muligens undervurderer omfanget av travelhetsepidemien – siden ekstremt travle mennesker har det for travelt til å delta i spørreundersøkelser. I den senere tid, med en voksende oppdragsøkonomi, har travelhet fått en ny innpakning som hustle – ubønnhørlige arbeidsmengder definert ikke som en byrde som skal holdes ut, men som et herlig livsstilvalg man kan skryte av på sosiale medier. I virkeligheten er det imidlertid snakk om det samme gamle problemet, tatt ut i det ekstreme: presset etter å stappe stadig økende mengder aktivitet inn i hardnakket ikke-økende mengder av daglig tid.

Og likevel er travelhet bare begynnelsen. Mange andre problemer, når man stopper opp og tenker over dem, er grunnleggende sett problemer som er knyttet til hvor lite tid vi har til rådighet. Ta den daglige kampen mot distraksjoner på nett, for eksempel, og den urovekkende følelsen av at konsentrasjonsevnen har krympet så mye at til og med de av oss som var bokormer som barn, nå sliter med å komme oss gjennom et avsnitt uten å føle trang til å ta opp telefonen. Det som gjør tendensen så foruroligende, 11

4000_satskorr.indd 11

07/07/2021 14:39

4000 uker

er i siste instans at den representerer en manglende evne til å gjøre best mulig bruk av vår tilmålte tid. (Du ville ha hatet deg selv mindre over å kaste bort morgenen på Facebook om du hadde ubegrenset med uker til rådighet.) Eller kanskje er ikke problemet at du har det for travelt, men at du ikke har det travelt nok, at du visner hen i en kjedelig jobb, eller ikke har jobb i det hele tatt. En slik livssituasjon gjøres likevel langt mer urovekkende av livets korte varighet, siden du bruker opp din begrensede tid på en måte du helst ikke vil. Selv noen av de aller verste aspektene ved vår tid – som vår brutalt partiske partipolitikk, eller terrorister som er radikalisert av YouTube-videoer – kan indirekte forklares med de samme underliggende kjensgjerningene om livets forgjengelighet. Det er nettopp fordi tiden og oppmerksomheten vår er så begrenset, og dermed verdifull, at sosiale medieselskaper får insentiver til å hanke inn så mye av dem som de klarer, og tar alle nødvendige midler i bruk for å gjøre det. Dette er grunnen til at de viser brukerne materiale som er skapt for å drive dem til vanvidd, i stedet for kjedeligere og nøyaktigere saker.

Så finnes alle de tidløse menneskelige dilemmaene som hvem man skal gifte seg med, hvorvidt man skal få barn eller ei, og hva slags yrkesvei man skal velge. Hadde vi hatt tusenvis av år å leve på, ville slike spørsmål ha gitt oss langt mindre hodebry, siden vi ville hatt tid til å bruke flere tiår på å teste ut enhver tenkelig form for tilværelse. Samtidig ville ingen katalog av tidsrelaterte besvær vært komplett om den ikke nevnte det alarmerende fenomenet som vil være kjent for enhver som er eldre enn tretti, der tiden ser ut til å gå fortere jo eldre man blir – og akselererer mer og mer, helt til månedene, skal vi tro rapportene fra folk i sytti- og åttiårene, til slutt raser forbi på det som føles som få minutter. En mer brutal ordning er vanskelig å forestille seg: Ikke bare renner våre fire tusen uker ubønnhørlig ut i sanden, men jo færre vi har igjen, jo raskere ser vi ut til å miste dem.

Og dersom vårt forhold til vår tilmålte tid alltid har vært kinkig, har den siste tidens hendelser fått det til å tilspisse seg ytterligere. I 2020, under koronapandemiens nedstengninger, der våre normale rutiner ble lagt på is, beskrev mange en følelse av at tiden var i ferd med å gå fullstendig i oppløsning, den desorienterende fornemmelsen av at dagene på en eller annen måte både raste av sted i forrykende fart og trakk ut i det uendelige.

12

4000_satskorr.indd 12

07/07/2021 14:39

I det lange løp er vi alle døde

Tiden splittet oss enda mer enn den hadde gjort før: For de med jobb og småbarn hjemme var det aldri nok av den; for dem som ble permittert eller arbeidsledige, var det for mye av den. Folk begynte å jobbe til alle døgnets tider, løsrevet fra dagens og nattens vanlige sykluser, krumbøyd over glødende dataskjermer hjemme, eller i jobber der de risikerte livet, på sykehus og postordrelagre. Det føltes som om framtiden var satt på vent, noe som medførte at mange av oss ble sittende fast, for å si det med én psykiater, «i en ny form for evigvarende nåtid» – et engstelig ingenmannsland av skrolling på sosiale medier, halvhjertede videosamtaler og søvnløshet der det føltes umulig å legge meningsfylte planer, eller knapt nok danne seg et tydelig bilde av livet etter slutten av neste uke.

Alt dette gjør det spesielt frustrerende at så mange av oss er så dårlige på å styre vår begrensede tid – at våre iherdige forsøk på å få mest mulig ut av den ikke bare mislykkes, men ofte ser ut til å gjøre vondt verre. I mange år nå har vi druknet i råd om hvordan det fullt optimaliserte livet skal leves, i bøker med titler som Ekstrem produktivitet og Firetimersuken og Smartere, raskere, bedre samt nettsider fulle av hverdagstips – såkalte life hacks – for å skrelle bort sekunder fra hverdagens oppgaver. (Legg merke til den pussige antydningen i begrepet life hack om at livet ditt best kan betraktes som en slags defekt innretning som trenger litt målrettet mekking for å hindre at den yter under pari.) Det eksisterer tallrike apper, og dingser man kan gå med på kroppen, som maksimerer gevinsten du får ut av arbeidsdagen, treningsøktene og til og med nattesøvnen, samt måltidserstatninger som Soylent, som eliminerer tiden du sløser bort på å spise middag. Det fremste salgsargumentet for tusenvis av andre varer og tjenester, fra kjøkkenutstyr til nettbanker, er at de vil hjelpe deg å oppnå det bredt bejublede målet om å skvise mest mulig ut av din tid.

Problemet er ikke at slike teknikker og produkter ikke fungerer.

Det er tvert imot at de gjør det – i den forstand at du får gjort mer, skynder deg til flere møter, frakter barna til flere fritidsaktiviteter, genererer mer profitt til arbeidsgiveren din – og likevel, paradoksalt nok, bare føler deg enda travlere, enda engsteligere, på en eller annen måte enda tommere som resultat. I den moderne verden, påpekte den amerikanske antropologen Edward T. Hall en gang, føles tiden som et 13

4000_satskorr.indd 13

07/07/2021 14:39

4000 uker

ustoppelig samlebånd, der vi får stadig nye oppgaver så snart vi rekker å få unnagjort de gamle, og der det å bli «mer produktive» bare synes å få samlebåndet til å gå fortere. Eller eventuelt bryte helt sammen: I våre dager er det vanlig å finne rapporter, spesielt fra yngre voksne, om en altomfattende, dyptliggende utbrenthet, kjennetegnet av en manglende evne til å fullføre selv de mest grunnleggende hverdagsoppgavene – den lammende utmattelsen til en «generasjon av fininnstilte verktøy, konstruert helt fra fosterstadiet for å bli slanke, strømlinjeformerede produksjonsmaskiner», for å si det med samfunnskritikeren Malcom Harris, som selv tilhører generasjon Y. Dette er den frustrerende sannheten om tiden som ser ut til å gå de fleste råd om tidsstyring hus forbi. Tiden er som en uregjerlig krabat: Jo mer du kjemper for å få kustus på den, få den til å innrette seg etter din agenda, jo mer vrir den seg unna din kontroll. Tenk bare på all teknologien som er ment å hjelpe oss med å få overtaket på tiden: I henhold til enhver normal logikk, i en verden med oppvaskmaskiner, mikrobølge­ ovner og jetmotorer, burde vi føle at vi satt igjen med mer rikholdig og tilgjengelig tid, takket være alle timene som er blitt frigjort. I stedet akselererer livet mer og mer, og alle blir stadig mer utålmodige. På en eller annen måte er det blitt uendelig mye mer irriterende å vente to minutter på mikroen enn to timer på komfyren – eller ti sekunder på en webside som laster treigt, versus tre dager for å motta samme informasjon i posten.

Det samme kontraproduktive mønsteret gjelder for mange av våre forsøk på å yte mer på jobben. For et par år siden, da jeg druknet i e-post, klarte jeg å implementere det såkalte tom innboks-systemet, men oppdaget ganske snart at idet man blir voldsomt effektiv på å svare på e-post, er det eneste som skjer, at man ender opp med å få mye mer e-post. Siden jeg bare fikk det mer og mer travelt – på grunn av all e-posten – endte jeg opp med å kjøpe boken Få ting gjort! av tidsstyringsguruen David Allen, som lover at «et menneske kan ha et overveldende antall oppgaver å utføre og fremdeles fungere produktivt, med klart hode» og «det kampsportutøvere kaller ‘et sinn som vann’». Men jeg fikk ikke med meg det Allen dypest sett antydet – at det alltid vil være for mye å gjøre – og satte meg i stedet fore å måke unna umulige mengder med arbeid.

14

4000_satskorr.indd 14

07/07/2021 14:39

I det lange løp er vi alle døde

Faktisk ble jeg en del bedre til å rase gjennom oppgavelisten, bare for å oppdage at enda større arbeidsmengder på magisk vis begynte å dukke opp. (Egentlig er det ikke magi, men enkel psykologi, pluss kapitalisme.

Mer om det siden.)

Det var ikke sånn framtiden skulle være. I 1930, i et foredrag med tittelen Economic Possibilities for Our Grandchildren1, kom økonomen John Maynard Keynes med en kjent spådom: Innen et århundre, takket være voksende rikdom og teknologiens framskritt, ville ingen måtte jobbe mer enn rundt femten timer i uka. Utfordringen ville være hvordan vi alle skulle fylle vår nyvunne fritid uten å gå fra vettet. «For første gang siden mennesket ble skapt, vil vi stå overfor vårt sanne og permanente problem: Hvordan vi skal bruke vår frihet fra presserende økonomiske bekymringer,» sa Keynes til sitt publikum. Men Keynes tok feil.

Det viser seg at når folk tjener nok penger til å dekke sine behov, finner de bare nye behov og nye livsstiler å strebe etter – men klarer imidlertid aldri å gjøre det bedre enn naboen, for hver gang de er i nærheten av å klare det, velger de seg bare nye og bedre naboer som de prøver å danke ut. Dermed jobber de bare hardere og hardere, og snart blir travelhet i seg selv et statussymbol. Noe som åpenbart er komplett absurd: Gjennom så å si hele historien har hele poenget med å være rik vært å slippe å jobbe så mye. Dessuten er de rikes travelhet smittende, ettersom én ekstremt effektiv måte å tjene mer penger på, for de som befinner seg på toppen av næringskjeden, er å kutte kostnader og forbedre effektiviteten i selskapene og industriene sine. Det innebærer større usikkerhet for folk lenger nede, som så tvinges til å jobbe hardere bare for å få endene til å møtes.

Om å få feil ting gjort Men her kommer vi til sakens kjerne, til en følelse som stikker dypere, og som er vanskeligere å sette ord på: følelsen av at all aktiviteten til tross rekker ikke engang de relativt privilegerte av oss å bruke tiden sin på den 1 «Økonomiske muligheter for våre barnebarn».

15

4000_satskorr.indd 15

07/07/2021 14:39

4000 uker

rette måten særlig ofte. Vi fornemmer at det finnes viktige og givende måter vi kunne ha brukt tiden på i stedet, selv om vi ikke klarer å sette fingeren på nøyaktig hva – likevel bruker vi systematisk dagene til å gjøre andre ting. Denne lengselen etter mer mening kan anta mange former: Den er for eksempel til stede i følelsen av at akkurat dette øyeblikket i historien, med alle sine kriser og lidelser, vil kreve mer av deg enn det vanlige rotteracet for å skaffe seg ting og bruke penger. Men den er også til stede i frustrasjonen du føler over å måtte ha en brødjobb for å kjøpe deg små luker av tid til det arbeidet du egentlig elsker, og i den enkle lengselen etter å tilbringe mer av din korte tid på jorda med barna dine, i naturen, eller i det minste uten å pendle. Den spirituelle forfatteren og miljøverneren Charles Eisenstein husker at han først ble oppmerksom på denne grunnleggende «feilen» i tidsbruken vår som barn, da han vokset opp i relativ materiell velstand i USA på syttitallet: Livet, visste jeg, skulle være mer gledesfylt enn dette, mer virkelig, mer meningsfylt, og verden skulle være vakrere. Vi skulle ikke hate mandager og leve for helgene og feriene. Vi skulle ikke være nødt til å rekke opp hånden for å tisse. Vi skulle ikke tvinges til å være innendørs på en vakker dag, dag etter dag.

Denne følelsen av at noe er feil, blir bare forverret av våre forsøk på å være mer produktive, som ser ut til å medføre at vi skyver de virkelig viktige tingene enda lenger ut mot horisonten. Dagene går med på å prøve å «komme seg gjennom» arbeidsoppgaver, for å kunne få dem «unnagjort», med det resultat at vi rent mentalt lever i framtiden, venter på at vi endelig skal få muligheten til å gjøre det som virkelig betyr noe for oss – og imens går og bekymrer oss over at vi ikke strekker til, at vi mang­ ler drivet eller utholdenheten til å henge med i livet i den hastigheten det nå ser ut til å ha. «Tidsånden er gledeløs hast,» skriver essayisten Marilynne Robinson, som observerer at mange av oss bruker livet på å «forberede oss selv og barna våre på å være midler til uutgrunnelige mål som i høyeste grad ikke er våre egne». Vår kamp for å holde alle ballene i luften er kanskje i noens interesse: å ha lengre arbeidsdager – og bruke 16

4000_satskorr.indd 16

07/07/2021 14:39

I det lange løp er vi alle døde

eventuelle ekstrainntekter til å kjøpe enda flere forbruksvarer – gjør oss til bedre små hjul i et stort økonomisk maskineri. Men det resulterer ikke i sinnsro, og det får oss ikke til å bruke mer av vår begrensede tid på de menneskene og tingene som betyr mest for oss selv.

4000 uker er enda en bok om å gjøre det beste ut av den tiden vi har.

Men den er skrevet i troen på at tidsstyring slik vi kjenner den, har mislykkes totalt, og at vi må slutte å innbille oss noe annet. Dette merkelige øyeblikket i historien, når tiden føles så flytende og uten holde­punkter, kan faktisk by på den ideelle anledningen til å revurdere vårt forhold til tid. Eldre tenkere har møtt disse utfordringene før oss, og når deres visdom anvendes på vår tid, framstår enkelte sannheter som enda mer tydelige. Produktivitet er en felle. Blir du mer effektiv, skynder du deg enda mer, og prøver du å rydde skrivebordet, fylles det bare med enda mer ræl. Ingen i hele menneskets historie har noen gang oppnådd «balanse mellom jobb og fritid», hva nå enn det skulle være, og du oppnår det garantert ikke ved å prøve å kopiere de «seks tingene suksessrike mennesker gjør før klokken sju på morgenen». Det vil aldri komme en dag når du endelig har fått alt under kontroll – når flommen av e-posten har blitt demmet opp; når huskelistene har sluttet å vokse; når du oppfyller alle forpliktelsene både på jobben og hjemme; når ingen er sinte på deg for at du ikke har rukket en frist eller har unnlatt å ta ballen på strak arm. Det vil aldri komme en dag når du som fullt optimalisert menneske endelig vil kunne vie deg til de tingene livet egentlig skal handle om. La oss begynne med å innse at slaget er tapt: Ingenting av alt dette vil noen gang skje.

Men vet du hva? Det er en kjempegod nyhet.

17

4000_satskorr.indd 17

07/07/2021 14:39