Strammer inn på frynsegoder

NYE REGLER FOR FRYNSEGODER

Revidert nasjonalbudsjett inneholdt nye regler for frynsegoder.

Skattedirektoratet og Finans-departementet har i lengre tid jobbet med å få på plass endringer i regelverket for naturalytelser. Målet har vært å gjøre reglene enklere, men høringsrunder har vist at næringslivet og organisasjonene som har vært spurt til råds ikke har jublet for alle forslagene som har blitt spilt ut.

Derfor var det overraskende at regjeringen likevel la frem forslag til nye regler da finansminister Siv Jensen presenterte revidert nasjonalbudsjett. Disse forslagene er nå vedtatt.

Hovedgrepene er å legge hovedansvaret for rapportering av frynsegoder på arbeidsgiver, også når frynsegodene blir gitt av en tredjepart. I tillegg erstattes skjønnsmessige vilkår for skattefrie personalrabatter med en beløpsgrense og klarere verdsettelse. I tillegg endres reglene om fri avis og overtidsmat.

Kraftig utvidelse for arbeidsgiver

Finansdepartementet legger altså et utvidet ansvar på arbeidsgiver. Det er arbeidsgiver som både skal rapportere inn og betale arbeidsgiveravgift av rabatter som ansatte får gjennom forretningspartnere.

Begrepet forretningspartnere defineres i tillegg relativt omfattende av departementet. I tillegg til leverandører og kunder av arbeidsgiveren, inkluderer det også «alle parter som arbeidsgiver har inngått avtale om kjøp eller salg av varer eller tjenester med».

Det vil også gjelde rabatter som de ansatte tar imot fra tredjeparter når den ansatte kjøper varer eller tjenester fra tredjepart på vegne av arbeidsgiver – og deretter får kostnadene refundert av arbeidsgiver.

For eksempel: Hvis du reiser mye gjennom jobben og sparer opp bonuspoengene for å bruke dem privat senere, så vil dette nå bli skattepliktig.

Andre typer rabatter blir derimot ikke skattlagt. Det er for eksempel markedsføringstiltak eller lignende. Såkalte nabolagsrabatter, hvor ansatte i bedrifter i et nærområde blir tilbudt rabatt hos en bedrift, vil ikke bli skattlagt.

Rapporteringsplikt

Finansdepartementet skriver i forslaget at mange arbeidsgivere ikke rapporterer inn det de er forpliktet til.

- En effektiv skattlegging skattlegging av ytelser i arbeidsforhold avhenger i økende grad av at ytelsene blir innrapportert til styresmaktene av arbeidsgiver. Dette kommer delvis av at det kan være krevende for den ansatte å avgjøre om en ytelse er skattepliktig eller ikke, og hvilken verdi den har. Den ansatte vil ofte heller ikke ha et system der slike ytelser kan registreres gjennom året, heter det.

Departementet legger derfor til grunn at skattepliktige ytelser vunnet i arbeidsforhold så langt som mulig må innrapporteres av andre enn den ansatte selv.

- Slik departementet ser det, er det prinsipielt riktig å legge til grunn at ytelser som er skattepliktige fordi de er mottatt som følge av et arbeidsforhold, blir regnet som ytelser fra arbeidsgiver, skriver Finansdepartementet i forslaget.

Selv om tredjeparter ofte har bedre oversikt over hvilke ytelser som er gitt, mener Finansdepartementet at det er riktig å pålegge arbeidsgiver ansvar – og at det på mange måter bør være naturlig for arbeidsgiver å ha en slik oversikt.

- Arbeidsgiver vil (…), uavhengig av de skattemessige pliktene, trolig ønske å ha gode rutiner for å ha oversikt over hva den ansatte mottar av ytelser fra tredjeparter, blant annet for å sikre seg mot korrupsjon og for å sikre seg mot uheldig påvirkning.

Departementet foreslår videre at det er mulig å legge inn en plikt om å gi opplysninger i et arbeidsreglement, samt at arbeidsgiver kan bestemme at de ansatte ikke skal ta imot slike ytelser eller begrense muligheten til å ta imot gaver, delta på arrangement eller reise av privat karakter med forretningspartnere med mer.

Kan straffes

Men hva så hvis arbeidsgiver ikke har oversikt og ikke rapporterer inn alt? Eller hva hvis tredjepart ikke vil fortelle noe til arbeidsgiver? Vel – i utgangspunktet kan arbeidsgiver da straffes med tilleggsskatt. For å unngå dette setter Finansdepartementet opp en del krav til aktsomhet.

- I tilfeller der ansatte opplyser arbeidsgiver om å ha mottatt en naturalytelse fra en tredjepart, men der tredjeparten ikke bidrar med nødvendige opplysninger, bør arbeidsgiver overfor skattemyndighetene kunne vise til at arbeidsgiver og den ansatte har fastsatt verdien basert på de opplysningene de har, skriver Finansdepartementet, før man fortsetter:

- Departementet understreker at arbeidsgiver ikke skal kunne pålegges reaksjoner eller sanksjoner for brudd på pliktene dersom arbeidsgiver har gjort det som med rimelighet kan forventes for å sørge for at ansatte og tredjeparter gir relevante opplysninger. Det gjelder for eksempel dersom arbeidsgiver har fastsatt i arbeidsreglementet at de ansatte plikter å opplyse arbeidsgiver om ytelser de mottar fra tredjeparter. Dersom en ansatt likevel ikke oppfyller denne plikten overfor arbeidsgiver, og arbeidsgiver heller ikke burde ha oppdaget forholdet på annet vis, må forholdet regnes som unnskyldelig, slik at det ikke skal ilegges tilleggsskatt på arbeidsgiveravgiften.

Rapporteres fortløpende

Men når skal dette så rapporteres? Finansdepartementet foreslår at ytelsene rapporteres inn løpende gjennom året gjennom a-ordningen, men at det gis en forlenget frist på to måneder. Grunnen er at arbeidsgiver skal få tid til å innhente de nødvendige opplysningene.

Tidfestingen av inntekten på de ansattes hånd skal utsettes tilsvarende, slik at arbeidsgivere ikke må åpne tidligere perioder i a-ordningen.

Slik skal frynsegodene verdsettes

Med dagens regler er verdsettelse av naturalytelser nokså varierende. Det vil si: Normalt sett skal man verdsette disse til omsetningsverdien. Imidlertid er det noen vesentlige unntak. Blant annet gjelder det ansattes kjøp av varer og tjenester som arbeidsgiver selv har anskaffet.

I slike tilfeller blir varer eller tjenester verdsatt til den prisen arbeidsgiver ville fått ved et salg på den måten som er vanlig for bedriften. Verdien av varen, og naturalytelsen, varierer altså etter om du jobber hos en produsent, grossist eller i en butikk der salget skjer til sluttbruker.

Nå foreslår regjeringen at det skal legges til grunn en ny definisjon av «omsetningsverdi».

Forslaget går ut på at omsetningsverdi er den prisen som er allment tilgjengelig for forbrukere, altså prisen i sluttbrukermarkedet, på det tidspunktet arbeidstaker mottar ytelsen.

Unntakene som gir ansatte muligheten til å få kjøpe varer til mye lavere priser enn i sluttbrukermarkedet, foreslås fjernet.

Nytt tak for personalrabatter

Det er med dagens regler tillatt å gi ansatte personalrabatter. Vilkårene er at rabatten er «rimelig» og at vareuttaket «anses å dekke et vanlig privat forbruk». I tillegg må varen «produseres eller omsettes i arbeidsgivers virksomhet».

Dette er ganske skjønnsmessige vilkår, og gir rom for betydelig grad av tolkning – selv om Skatte-ABC lister opp momenter som skal tillegges vekt i vurderingen.

Nå foreslår regjeringen å sette en beløpsgrense for hvor mye man kan motta i personalrabatt årlig.

Verdien av personalrabatter skal fastsettes med utgangspunkt i omsetningsverdien i sluttbrukermarkedet. Rabatten kan ikke være høyere enn 50 prosent av prisen på den enkelte varen eller tjenesten i dette markedet. I tillegg blir det altså innført en øvre grense for den samlede verdien av rabatter du kan ta imot skattefritt i året gjennom arbeidsforhold hos en arbeidsgiver. Verdier som overstiger grensen blir skattepliktige.

– En grense og en maksimal rabattsats vil bidra til et mer rettferdig regelverk på tvers av ulike bransjer og næringer. Det blir enklere for arbeidsgivere og skattytere å vite når rabattene er innenfor skattefritaket, skriver Finansdepartementet.

Dersom bedrifter ikke har, eller har klart begrensede, personalrabattordninger, skal det bli mulig med en forenklet rapporteringsløsning. I slike tilfeller er det tilstrekkelig at arbeidsgiver gir opplysninger om at bedriften har en ordning – men at det ikke er nødvendig med rapportering på ansattnivå.

Det skal fortsatt være mulig å få personalrabatt for kjøp av varer og tjenester som blir omsatt innenfor samme konsern, selv om ikke arbeidsgiverselskapet omsetter alle disse. Da gjelder beløpsgrensen for alle konsernselskapene samlet.

Departementet skriver også at selv om man foreløpig har ett skattefritt beløp per år for hver arbeidsgiver, åpnes det opp for å vurdere om dette skal strammes ytterligere inn for deltidsansatte. Det kan for eksempel gjøres ved å innføre en regel om at de skattefrie rabattene ikke kan overstige en bestemt del av det den ansatte mottar i kontantlønn. SB