Blå

Utgitt med støtte fra Bildende Kunstneres Hjelpefond og Norske Kunsthåndverkere. Opphavsrett til kunstverk: © Axel Becker / BONO, Oslo 2026 de signi dé og om s l ag: Rune Døli / Modest Graf isk f or m : Øystein Vidnes / vidnes.xyz Bilde r eda ktør : Guri Dahl Sat t med 10,5 / 14,2 punkt Lyon Text Papir : 115 g Munken Print White Trykk og i nnbi ndi ng: Livonia Print e nge l sk u t gav e: i s bn 978-3-89790-787-4 arnoldsche / arnoldsche.com © SKALD 2026 www.skald.no ISBN 978-82-7959-417-8

blå Axel Becker

Kunsten å farge langsomt med indigo

Skald 2026

Innhold

Forord \ 25 Lærlingen møter mesteren \ 29 Veien inn i det blå \ 33 De historiske europeiske blåfargeriene \ 49 Tidlige læreår \ 63 Veien til India \ 101 Blåfargerfaget og handlingsbåren kunnskap \ 119 Det blå i Europa \ 153 Maskinene tar over \ 183 En blå framtid \ 215 Også nå lykkelig blå \ 237 Fargeinstruks \ 243 Takk \ 247 Kilder \ 251

Igangsetting av blåfargebadet.

Forord

Helt siden urmennesket klemte på en blomst og ble gul på fingrene og så at plantesaften gjorde hånden full av brune og gråsvarte flekker, så har vi gjort den erfaringen at planter kan inneholde stoffer og væsker som kan brukes til å male og farge med. Blod fra et felt dyr kunne males på hud, på hulevegger og på skinn. Brent tre – forkullet eller i askeform – kunne også brukes. Dyrenes ull og plantenes fibrer lot seg tvinne og settes sammen til tråder og rep. Noen fibrer tok til seg farge bedre enn andre. Erfaringene ble over tid til kunnskap, som så ble mer og mer avansert og detaljert. Menneskene lærte å bruke redskaper og å utnytte naturresurser til mat, klær og byggematerialer, men også til farging. De spesialiserte seg. Noen spant trådene, noen vevde, noen flettet med basten eller tvinnet tråd til garn og fangstredskap eller til beholdere og utstyr. Og noen farget. De erfarte at noen farger og prosesser kunne forlenge bruksgjenstandenes levetid. Håndverket står sentralt i nesten all kunstnerisk utdanning. Som kunstner og nysgjerrig menneske syns jeg det er uhyre interessant å oppdage det utrolige mangfoldet av teknikker og fag som våre forfedre og -mødre skapte, og som mitt eget håndverk nyter godt av og er en del av. Mitt kunstnerskap bygger på bruken av én enkelt farge, blå, og det eldgamle blåfargerfaget som ble skrevet inn på UNESCOs liste over immateriell kulturarv i 2018. På tysk går det under begrepet blaudruck, som viser til en tradisjon der et fargeavvisende stoff blir påført et tekstil før det blir farget blått ved hjelp av indigoplanten, Indigofera tinctoria, i et tradisjonelt fargebad. Tekstilet

Detalj fra maleriene i Lascaux-hulene i Frankrike, anslått å være rundt 17 000 til 22 000 år gamle.

Forord

25

suger til seg den klare, blå fargen på stedene der det fargeavvisende stoffet ikke har sittet, og på den måten danner det seg et mønster eller et motiv. Min begeistring for den blå fargen er direkte og intuitiv, den rører noe i meg som ikke kan beskrives med ord. Som ung og nyutdannet tegner og illustratør gjorde denne begeistringen meg nysgjerrig, og jeg leste alt jeg kom over om både fargen og det tradisjonelle blåfargingshåndverket. Historien om fargen blå er komplisert, innviklet og spesiell, og da jeg dykket ned i stoffet, fant jeg flere spørsmål enn svar. Det kan høres litt merkelig ut at man som tekstilkunstner, med tilgang til hundrevis av farger, frivillig reduserer valget til kun én eneste farge. Fordelen med å beskjeftige seg med bare én farge er at man kan gå i dybden, fordype seg i dens sjatteringer og varianter og virkelig bli kjent med den. Ikke bare visuelt, men også følelsesmessig og sanselig. Fra tid til annen dukker det riktignok opp et behov for det motsatte, for eksempel en varm gulfarge som går mot sennepsgul. Den kan jeg ha en «komplementær» glede av. Fargene gul og blå står på motsatt side av hverandre i fargesirkelen. Blant levende organismer kan blåfargen finnes i noen typer sopper og blomster, fugler, fisker og insekter, men er hovedsakelig knyttet til de store flatene og rommene – himmelen og havet, det uendelige. Da menneskene startet sine reiser i verdensrommet i 60og 70-årene og plutselig kunne se vår egen planet utenfra, oppdaget de at den var blå. Hvor utrolig og oppsiktsvekkende astronautenes opplevelser og beskrivelser var, kan knapt fattes i dag. Oppdagelsen var en sensasjon. Andre planeter i solsystemet vi ser fra jorden, skinner i ulike fargetoner. Mars er rødaktig, Saturn gulaktig, Uranus og Neptun har et grønnaktig skimmer, mens de fleste andre er hvite. Astronautene ble overveldet av jordens blå skjønnhet. Opplevelsen kom uventet på dem – ja, helt ut av det blå. Vi bor altså på en blå planet. Er det slik at mennesket nærmest har hatt en nedarvet fascinasjon for det blå? Resonerer fargen med vårt indre på en egen måte som bare kan oppleves, føles og erfares, men vanskelig beskrives? Veien min inn i det mystiske blåfargerfaget gikk gjennom møter med eldre læremestre, som satte meg på et spor jeg aldri har

26

Forord

forlatt siden. Overføringen av kunnskap ble gjort på tradisjonelt vis, og gjennom dagboknotater har jeg prøvd å vise hvordan en slik overføring skjer – hvilken kontrast til dagens utdanningsmetoder! Etter fire selvpålagte læreår i begynnelsen av 90-årene kunne jeg kalle meg en ordentlig blåfarger. I en kontinuerlig prosess som spenner over 35 år, har jeg fulgt mestrenes oppskrifter, framgangsmåter og anbefalinger. Kontinuitet og konsekvent videreføring av det jeg har lært, uten å fravike den opprinnelige tekniske prosessen, har båret uventede frukter. Det har kommet invitasjoner fra inn- og utland, spesielt fra India, Afrika og Sørøst-Asia, hvor indigoplanten har sine biologiske og kulturelle røtter. Etter mitt første besøk i India valgte jeg ut to lokale institusjoner for å bygge opp et blåfargeri. Der lærte jeg opp personer som kan drive fargeriet, og som jeg har fulgt opp siden som en slags faglig konsulent. Med utgangspunkt i tradisjonshåndverket har jeg vært nysgjerrig på fagets muligheter og grenser, og jeg har tøyd og strukket håndverket samtidig som jeg har flettet det inn i mitt virke som kunstner og kunsthåndverker. Denne boka gir innblikk i en verden, et yrke, et fag, der tiden har stått stille. Faget praktiseres stort sett på samme vis, med de samme teknikkene, de samme ingrediensene, det samme utstyret og de samme oppskriftene som i oldtiden. Jeg tar for meg historiske og kulturelle sider ved dette spesielle håndverket. Boka er også historien om min vei inn i blåfargerfaget og dem som gikk veien før meg. Etter flere tiår i glemselens skygger løftes blåfargerfaget fram i dag som et eksempel på hvordan tekstiler kan farges giftfritt og uten skadelige tilsetninger. Det kan være en liten bit i det store puslespillet vi må legge for å oppnå en bærekraftig verden. Forhåpentligvis klarer jeg å vise hvorfor og på hvilken måte dette gamle og tradisjonsrike håndverket stadig er aktuelt, og ikke minst vise at det absolutt er et fag for framtiden.

Forord

27

Stendal, tidligere Øst-Tyskland, vinteren 1990 Dagen etter besøket i Scheeßel er jeg på vei til den lille byen Stendal for å møte Herr Schmidt, en annen blåfargermester. Dette er min første tur i dette området, som ligger i det som bare for noen måneder siden var Øst-Tyskland. Før murens fall kjørte vi iblant gjennom landet for å komme til Berlin. Den gangen fikk vi kun kjøre på anviste motorveier. Motorveiene, Hitlers Autobahn, var bygget med store betongelementer, som under kjøring ga en karakteristisk og monoton kneppelyd når bilen kjørte over skjøtene til elementene. Jeg husker at den ensformige kneppingen fikk både sjåfør og passasjerer til å bli temmelig trette og signe. På vei til Stendal tar jeg et tog. Et bitte lite mintgrønt tog, som bare har to vogner. Det ligner mer på en trikk enn et tog. Det gynger kraftig mens det med forbausende hastighet suser gjennom vinterlandskapet. Ofte stopper det midt i ødemarka eller i noen små byer som er skitne og grå, nedsotet som de er av all brunkullfyringen. Og overalt denne lukta. Lukta er ille, og samtidig det mest karakteristiske ved DDR. Litt av en tur, gjennom et gråbrunt land, tenker jeg. De tre passasjerene som var igjen den siste halvtimen av togturen, går alle av i Stendal. Den lille byen med sitt norskklingende navn og sine grå og triste gater og ensformede hus, like søvndyssende som Hitlers Autobahn hadde vært. Framme i Stendal, et intet av en stasjon, husker jeg at jeg er uten klokke. På min ferd videre gjennom dette landskapet trenger jeg en vekkerklokke. Det er nesten ingen mennesker på veiene. Ingen biler heller. Litt spøkelsesaktig. Jeg finner fram til en liten urmakerbutikk. Damen bak disken skvetter til da jeg kommer inn. Jeg skulle gjerne visst hva hun holdt på med der under disken. Jeg spør etter en liten vekkerklokke. Hun kvikner til da hun lukter salg på denne rolige formiddagen. Fem minutter etter er jeg ute av butikken med en liten Casio-vekkerklokke. Batteridrevet, med fin ringelyd og til og med et belyst mini-display. Ekspeditrisen og jeg har liksom blitt godt kjent

44

Overflaten av en kype som er godt igangsatt.

med hverandre på disse 5 minuttene. Merkelig, slike møter mellom mennesker som aldri har møtt hverandre tidligere. Hun vet godt hvor blåfarger Schmidt holder til, og vil gjerne forklare. Det virker som hun heller har lyst å følge meg dit denne grå formiddagen enn å vokte klokkebutikken. Hun blir med ut på trappa, står veldig nær meg, som om vi er gamle kjenninger, og peker i retningen jeg skal gå. Det ser ut som jeg har gjort henne glad, og det kan det jo hende jeg har gjort. Blåfargeriet ligger ikke langt fra kirken i et gammelt hus i bindingsverk. Herr Schmidt, en middels høy mann i 50-årene, står klar. Han har ventet på meg og har forberedt alt til fargingen. Jeg kommer ut av den litt smådeppa stemningen fra togturen og alt det grå med en gang jeg setter mine føtter innenfor døra. For her var indigolukta igjen. Myk og god, hvis man kan si det om lukt. Schmidt er ordentlig mesterutdannet, viser det seg. Riktignok i veverifaget, men den kunnskapen om fargene han har tilegnet seg gjennom veverifaget, kommer godt med også her. Han forteller at han fikk lyst til å sette i gang med blåfarging etter at flere små fargerier i nærheten hadde stengt lokalene sine. Mest på trass, forstår jeg. Penger var det ikke akkurat å tjene på å være blåfarger i Øst-Tyskland. Indigokypen har han i en stor tretønne med lokk. Det klassiske fargestativet med noen trykte stoffbiter henger over. Jeg skal få en fullstendig gjennomgang av prosessen. Kypen er i veldig god stand, allerede etter 5 trekk à 20 minutter oppnår han en dypblå farge. For å få vist hele prosessen hekter han av det enda våte stoffet og lemper det over i en tønne med uttynnet salpetersyre. 2–3 %. Schmidt beveger stoffet sakte fram og tilbake, og etter 2–3 minutter kommer det fram et intrikat trykt mønster. Som hos mester Friese i Scheeßel forstår jeg at også Schmidt jobber med både gode trykkreserver og intense indigokyper som er oppvarmet til ca. 20 grader. Beskyttet av tykke gummihansker vrir han opp stoffet og legger det over i et stort kar med rennende vann. Her lærer jeg en spesiell måte å vri opp stoffet på: å legge det dobbelt, trekke det gjennom en jernring på veggen, for så å vri det opp maksimalt. Her får jeg bek-

46

reftet og sett med egne øyne hva jeg har lest, hva de andre mestrene har sagt, og hva mester Friese har lært meg. Over en lunsj i stua gir Schmidt meg uoppfordret en innføring i det politiske arbeidet den evangeliske kirken i Øst-Tyskland hadde gjennomført i hemmelighet i månedene før murens fall i 1989, da president Gorbatsjov og kansler Kohl hadde gjort sine overenskomster om avslutningen av det som ble kalt den kalde krigen. Den gryende politiske frigjøringen i Øst-Tyskland fikk på denne måten aldri vist hva den kunne innebære og føre til om den hadde sluppet til, mente Schmidt. Schmidt var tydeligvis skuffet over at Vest-Tyskland nærmest bare hadde «invadert» Øst-Tyskland, «valset inn» som han kalte det – lynraskt og effektivt. Jeg er meget fornøyd med reisen. En endelig bekreftelse på at jeg hadde vært heldig med mine valg og funnet gode læremestere. I grunnen hadde jeg bare sett på deres praktiske blå-hvite resultater før jeg bestemte meg for hvem jeg ville oppsøke. Jeg føler at jeg ikke har behov for enda mere påfyll. Jeg vil hjem og komme i gang. Drar innom Berlin for å se på en dame som driver et blåfargeri i Dalem-Dorf. Så blir det tog nordover igjen.

47

De historiske europeiske blåfargeriene

I Norge var det ikke bare Schjølberg i Trondheim som farget tøy. For 200 år siden var det flere hundre fargerier i Norden. I en tid da det ikke fantes klesbutikker i et omfang som i dag, ble de fleste brukstekstiler – som stoffer til klær, duker, sengetøy og matter – produsert på gårdene. Rundt omkring på bygdene spant og vevde man, og man produserte produkter i lin og ull. Tekstiler som skulle farges, leverte man til et lokalt fargeri. Der det fantes nok vann, fantes det også et fargeri, og de dukket opp i de fleste europeiske byer. De var en blanding av fargeri og stoffbutikk, som også importerte stoffer og solgte dem som metervare. I Norge hadde de største fargeriene en egen avdeling hvor det kun ble farget med blått. Blåfarging utgjorde en selvstendig gren av fargerifaget med spesialutdannede fargere som behersket blåfargeteknikken. Ute i Europa var det helt andre forhold med vesentlig større befolkningsgrupper. I de store tettstedene ble mange fag spesialiserte, også fargerifaget. Blåfargeriene etablerte seg først som selvstendige fargerier i byene, men etter hvert mer og mer også på bygdene. Det var på landet ull- og linstoffer ble til, og et fargeri hadde minst like stor kundekrets på landet som i byene fordi blåfargerne her møtte kundene direkte. De tok imot bestillinger og var alltid i direkte kundekontakt. Arbeidsprosessene i et blåfargeri var sammensatte og besto alltid av 2–3 yrkesgrupper som arbeidet sammen. For å trykke trengte

«In der Garnfärberei», grafisk framstilling fra 1893, etter et maleri av Paul Höniger.

De historiske europeiske blåfargeriene

49

Blåfargeriet i Stadsbygd, mai 2007 Det er kaldt, maks 7–8 grader i fargeriet. En søndag morgen i mai. Altfor kaldt til farging enda, i grunnen, men jeg har vært obs på de lave temperaturene. Indigokypen ble igangsatt for noen dager siden. Flere testfarginger har blitt gjort denne uken før fullmåne. Kvelden før har tykke isolasjonsmatter blitt lagt over lokket og rundt fargetankens del som stikker opp fra gulvet. Sesongens fargeperiode ringes inn. Indigokypen skal vekkes til liv igjen etter vinterdvalen. For bare 3 måneder siden var kypen enda bunnfrossen. Det er 7 år siden jeg satte i gang denne kypen, og den har aldri vært skiftet ut. Bare justeringer og en oppfriskning har vært nødvendig når det trengtes. Klokken er litt over 6.00. Jeg bærer 10-liters spann, et i hver hånd, fra vaskerommet 15 meter unna til fargebrønnen. Tømmer spannene og gjentar turene mange ganger. Så tar jeg den lange åra som har tilhørt en åfjordsbåt, og fører den ned i fargebrønnen. Jeg sentrerer åra i midten av bunnen, 3 meter nede i tanken. Jeg er nøye med dette, akkurat som jeg er nøye med hele prosedyren, før farging med indigo settes i gang. Jeg kan det nå, og jeg er trygg. Jeg er til og med litt stolt l. Det har tatt tid å utvikle den tryggheten blandet med iver og utholdenhet jeg har i dag. Jeg må nesten smile over meg selv og holdningene mine 20 år tidligere. Hvordan jeg avviste det de gamle fargerne hadde fortalt. Ypperlige tradisjonshåndverkere alle sammen, fulle av kunnskap og erfaring. Deilig at det er lyst. Røringen settes i gang etter et fastlagt mønster som alltid bygger på 9-tallet. 9- er summen av 3 ganger 3. Et tredobbelt hellig tall som går igjen i røringen. 3 x 3 x 3 = 27. Jeg rører og teller. 27 ganger mot venstre, 27 ganger mot høyre. Allerede ved 24 begynner jeg å røre med mindre kraft, for snart skal det snues og røres i den andre retningen. Så 18 begge veier, mot venstre og mot høyre, så 9, så 6, så 3, før åren løftes ut igjen. Forsiktig, for jeg må ikke tilføre indigokypen unødvendig oksygen. Siden i går kveld, da jeg justerte fargebadet med litt mer Inne i blåfargeriet til Axel Becker. Stoffet er oppspent over brønnen og det er klart til å farge.

73

Også når det gjelder trykkblokkene, dukker det opp mange spørsmål med svar som grenser til magi. Treskjærerne opplevde tekniske og manuelle begrensninger når de skulle etterligne mønstre som kom fra India og andre land til Europa på 1800-tallet. Mønstrene var så intrikate og fine at treskjærerne måtte lære seg å feste metalldeler i trykkblokka. På folkemuseet i Trondheim fant jeg trykkblokker som var av så høy kvalitet at de kunne ha vakt internasjonal oppmerksomhet. Ikke minst gjelder det for den helt spesielle trykkblokka i Schjølberg­-samlingen. Den ene av de to gjenværende formstechere i Europa, Hans Joachim Frindte i Mühlhausen fra Thüringen i Tyskland, fikk se og vurdere blokka. Den har et mønster som er satt sammen av tusenvis av små messingdeler som er «festet» eller innfelt i en treblokk av det harde slaget. Messingdelene er festet i saktevokst og krysslimt kirsebær- og pæretre. Frindte forsøkte å telle de små messingdelene, men ga opp da han kom til 8000. Blokka er rett og slett enestående og reiser mange spørsmål. Hvordan får man messingpinner, tynne som hår, inn i en treblokk, og

86

Tidlige læreår

hvordan holder de seg der? Ble blokkene «mykgjort» på en måte? Man kan også lure på hvordan denne blokka egentlig var kommet til Schjølbergs fargeri? Hadde farger Schjølberg selv kjøpt den? Bestilt den? Hvor i så fall? Hadde han selv fått tak i den i løpet av sin egen vandringstid i utlandet? Vi vet at blokka har blitt brukt til trykking av reserve på hvitt stoff. Etter trykking vasker man forsiktig av melmassen med en myk børste og tar vare på blokka til neste gang. Over tid vil man ikke få vasket blokka helt ren etter hver trykking, og små, hvite melprikker står igjen mellom metalldelene som danner mønsteret. De hvite melprikkene bekrefter at denne blokka ble brukt til å trykke en reserve, ikke farge. Fagfolk ved universitetet og i forskningsmiljøet i Trondheim ble kontaktet. Dette mysteriet skulle de løse, sa de. Både forsøk med etsning, laser og fres ble gjort, men ingen kunne gi meg sikre svar. Når jeg siden reiste i «embets medfør» til mange ulike land i verden, var jeg hele tiden på utkikk etter en trykkblokk som hadde samme kvalitet, men forgjeves. Men så finnes det altså en i et lokalt folkemuseum i lille Trondheim i lille Norge, en skatt som ingen har maken til. Skatten er i kulturhistorisk sammenheng gigantisk og enestående. Jeg følte meg privilegert som fikk låne den av Trøndelag Folkemuseum til en liten prøveserie med trykk.

Den enestående trykkblokka fra Schjølbergs Farveri.

Tidlige læreår

87

118

Vandringsrute konstruert etter nedtegnelsene til Karl Friedrich Kluge og Franz Kluge, far og sønn. Reisene ble gjennomført i 1780 og 1846–1850.

Blåfargerfaget og handlingsbåren kunnskap

Enkelt forklart betyr handlingsbåren kunnskap at ord har sekundær betydning i formidlingen og videreføringen av et fag. I en rekke gamle håndverk er ord nærmest overflødig dekor fordi prosessen med å gjøre og å erfare noe er knyttet til hendene og kroppen, den kroppslige erfaringen. I blåfargingen forholder man seg riktignok til nedskrevne oppskrifter, men hver farger har sine egne notater, sine egne erfaringer og sine konklusjoner, og kortene holdes tett til brystet. På denne måten er blåfargerens personlige læring og forståelse av blåfargerfaget nesten fri for boklærd kunnskap. En bok kan selvsagt gi en innfallsvinkel og en pekepinn. Boka kan gjøre leseren nysgjerrig og virke motiverende. Så også i mitt tilfelle. Min mangeårige kontakt med Jon Godal, som har bidradd vesentlig til å forme begrepet handlingsbåren kunnskap, lærte meg tidlig denne formen for læring og det som på engelsk kalles «ways of knowing through doing» eller «practical knowledge». Godal har skrevet bøkene Nordlandsbåten og Åfjordsbåten, som på samme vis beskriver hvordan lærlingen bare må følge med på hva mesteren gjør. Han må se, huske og herme for å lære faget. Selv om blåfargerfaget siden høsten 2018 har stått på lista over UNESCOs immaterielle kulturarv, finnes det ikke i dag et organisert opplæringsprogram. Tradisjonelt ble faget overført fra mester til lærling, og som i mange andre gamle håndverk er tid et sentralt stikkord. Læringen

Blåfargerfaget og handlingsbåren kunnskap

119

Det blå i Europa

Min gjenoppdagelse av blåfargeryrket gjorde meg ikke bare interessert i selve teknikken, jeg ble også nysgjerrig på fagtradisjonen og alle menneskene og systemet som hadde holdt faget levende gjennom mange hundreår før meg. Etter å ha dykket ned i historiene rundt det lokale fargeriet i Trondheim og fulgt de blå røttene tilbake til mitt fødeland Tyskland ble jeg trukket lenger tilbake i tid, og jeg leste alt jeg kom over om det blå. Hva var det som lå bak den store oppblomstringen av blåfargerier over hele Europa? Mens man kan følge blåfargens historie i verden utenfor Europa i en nokså sammenhengende tidslinje, er fargen tilsynelatende fraværende i europeiske kilder over et langt tidsrom på omtrent tusen år, før den så får sin renessanse på 1200-tallet. Publikasjoner med kunnskaper om tekstiler er oftest skrevet av menn som befant seg langt oppe i hierarkiet. De kunne lese, og de hadde kanskje studert. Folk flest i det sentrale Europa kunne ikke lese før lenge etter middelalderen. De som skrev ned historien, hadde altså ikke nødvendigvis kontakt med de nedre samfunnssjikt. Kan det hende at fargen som den europeiske planten vaid frambringer, var godt kjent og i bruk selv om det ikke er skriftlig dokumentert, men kun i de laveste samfunnslag? At historieskriverne ikke visste om fargebruken blant bønder, fiskere og håndverkere? Vi vet hvordan konger, dronninger, kardinaler og andre i de herskende klasser gikk kledd, men ikke bonden eller fargeren. At tekstile funn i arkeologien er sjeldne, skyldes materialets natur. Tekstile klesplagg forvitrer. Når et plagg var slitt, ble brukbare deler

Tidlig arbeid av Axel Becker.

Det blå i Europa

153

Munnar, Kerala, India, 25. mars 2010 Da vi hadde blandet sammen indigokypen, måtte jeg finne en enkel og dekkende forklaring av prosessen og snakket om en todeling av indigofargeprosessen. Hovedtanken, med nesten 2600 liter væske, ble kalt for «Child Vat», og konsentratet i en liten plasttønne ble kalt for «the Mother Vat». «Mora» måtte jo gi «barnet» mat fra tid til annen. Det forsto og likte indigoteamet veldig godt, en perfekt forklaring for fire unge mødre. Håper at temperaturen bidrar til at alt går noe raskere og tryggere. De hadde fortjent det. Jeg er generelt litt overrasket over hvor lite teknisk utstyr og verktøy som brukes. Snekkeren bruker håndhøvel. Boremaskinen, som vi trengte for å blande sammen indigo-konsentratet, måtte vi lete lenge etter. Vi fant i Munnar bare én eneste blandestav til boremaskinen. Her brukte man bare trepinner til å røre med. Stiftepistol hadde ingen sett før, og silketrykkduk måtte bestilles i Mumbai. Hver dag har «the trainees» så langt hatt kurs/workshop med meg om morgenen og så mer produksjonsorientert undervisning på ettermiddagene. Jeg var meget usikker noen dager, men er mer avslappet nå etter å ha sett at det skal gå an å få i gang et fargebad på 2500 liter. En seng med hard madrass gir uønskede ryggsmerter. Hadde det samme hjemme før jeg skiftet madrass. Ble invitert til å delta på en butikkinnvielse i morges klokka 8. Et utsalg med produkter fra alle aktivitetene her. Alt – absolutt alt – åpnes med en Puja, altså en religiøs seremoni, før man gjør noe som helst annet. På vei opp hit om ettermiddagen så jeg teplukkerne igjen, men denne gangen på nært hold, ved gjestehuset her. Vaktmannen, som snakker veldig godt engelsk og tamil, oversatte en del. Vi snakket en stund med en femtiårig kone som har gjort dette arbeidet i 30 år. Utrolig nok tjener en kvinnelig teplukker kun 1,25 rupi per dag. Det er bare knappe 2 kroner! Jeg ble nesten dårlig da jeg hørte det. Og da får arbeiderne kun betalt for arbeidsdagene, ikke søndagene. Jeg klarer ikke å fatte det, dette beløpet er svært lavt også her i India. De jobber fra klokka 8 til 17 med en times pause. Tungt arbeid i bratt terreng Indigo-materialet (blader og stilker), som har ligget til fermen­tering i store basseng i noen dager fjernes, før menn med stokker pisker opp indigo-væsken til det danner seg tykt skum.

179

Kort etter gikk de over til «9 or 10 ounce blue Denim», farget med den beste tekstilfargen på markedet: Indigofera tinctoria. Dyrt som indigo var, valgte de en vri som i dag utgjør jeansens særpreg: De slitesterke stoffene ble vevd med 2 renningstråder farget med indigo, mens den ene innslagstråden forble hvit. Dette sparte gründerne for 30 % i utgifter. Vevteknikken skaper et diagonalt mønster i stoffet, og dette mønsteret utgjør en viktig del av buksens utseende. Indigos svake punkt er friksjon. Friksjon gjør at stoffet falmer mest der berøringen eller kontakten er størst, og denne falmingen skaper de typiske lyseblå partiene etter en tids bruk. Levi Strauss satset i utgangspunktet på en arbeidsbukse av høy kvalitet, og derfor ble Levis-modellen 501 dyppet hele 12 ganger i indigokypen, mens bukser av andre modeller fikk etter hvert kun 6 dypp. I dag blir buksene produsert på en helt annen måte, og produksjonen bidrar vesentlig til den globale miljøforurensingen: fra bomullsproduksjonens bruk av enorme mengder vann og sprøytemidler, sandblåsing og bruk av silikon til enorme transportutslipp før produktene er i salg. I snitt reiser hver jeans cirka 65 000 km før den ligger på salgsdisken. Kjært barn har mange navn. Ordet jeans kan stamme fra genuese og genois, som peker på stoffenes viktigste utskipingshavn, Genova i Italia. Helt siden 1600-tallet har byen vært kjent også som et tekstilsentrum. Andre kilder mener at ordet stammer fra de blå uniformene til en hær kalt «genuesere» («Bleu de Génés»). Et noe klarere språklig slektskap kan ordet denim muligens vise til. Det slitesterke stoffet ble i stor grad produsert i Frankrike, i byen Nime (Serge de Nimes). Navnet kan altså ha oppstått fordi stoffet kom fra Nime (de Nime på fransk).

206

Maskinene tar over

Levi Strauss-plakat fra 1874.

Maskinene tar over

207

Fargeinstruks

For nybegynneren er det enkleste å kjøpe et ferdig sett (kit), som inneholder alt du trenger: indigo, kalk og jern, der bare varmt vann skal tilsettes. Du trenger en høy kasserolle i stål med lokk som rommer 5 l. 1) Fyll kasserollen med 3 l varmt vann fra springen. 2) Løs opp 100 g jern i vannet. 3) Løs opp 150 g hydratkalk (lesket kalk) i 500 ml varmt vann i en ekstern beholder. Tilsett kalken i kasserollen sakte imens du rører kontinuerlig. 4) Løs opp 50 g indigopulver i en blanding av: a) 100 ml rødsprit og b) 400 ml varmt vann i en ekstern beholder 5) Hell indigoblandingen over i kasserollen, som nå inneholder cirka 4 liter. Du har nå blandet en såkalt 1-2-3-indigokype (1 del indigo, 2 deler jern og 3 deler kalk). 6) Dekk til kasserollen med et teppe e.l. og la den stå godt innpakket et lunkent sted i 3 t. Du har nå to muligheter: 1) du kan velge å farge videre samme dag, eller: 2) du kan fortsette senere, og fyller derfor indigokonsentrat i en egen beholder med lokk.

Fargeinstruks

243

Axel Becker

a xe l bec k e r (f. 1951) er utdannet illustratør og kunsthåndverker med tekstil som fagfelt. De siste 35 årene har han praktisert den tradisjonelle blåfargingsteknikken.

Kunsten å farge langsomt med indigo

I et avsidesliggende småbruk på Fosen i Trøndelag får vi bli med inn i blåfarger Axel Beckers arbeidsrom og kikke ham over skulderen der han utfører ritualene i et flere hundre år gammelt håndverk. I over tretti år har kunsthåndverkeren lært og videreutviklet den tradisjonelle teknikken, overlevert fra mestere i Tyskland, Japan og India. Han følger sporene etter fargen og faget gjennom historien, langs skipsrutene fra Asia til Europa og vandrerutene til blåfargerlærlingene på 1800-tallet. Dette er en fortelling om et håndverk som er i ferd med å forsvinne, om bærekraft og verdien av det langsomme som en motkraft til hastverk og overforbruk.