Issuu

978-82-7959-324-9

En del av vår landbrukshistorie

e r l i n g a . t v e i t (f. 1943) er fra Kvam i Hardanger. Han er pensjonert driftsleder ved gårdsbruket til Norges landbrukshøgskole (nå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet). Før det var han blant annet lektor og deretter driftsleder ved Akershus landbruksskole Hvam.

e r l i n g a. tveit

Gårdsbruket ble etablert for at teoriundervisning og praksis ved skolen kunne gå hånd i hånd. Brukets hovedoppgave, både i eldre og nyere tid, har vært å bistå høgskolens forskningsarbeid innen plante- og husdyrproduksjon.

Gårdsbruket ved Norges landbrukshøgskole (nmbu)

Boka forteller historien om gårdsbruket ved Norges landbrukshøgskole på Ås fra begynnelsen i 1859 fram til vår tid. Boka gir samtidig en beskrivelse av utviklingen av norsk landbruk i denne perioden.

Gårdsbruket ved Norges landbrukshøgskole (nmbu)

erling a. tveit

En del av vår landbrukshistorie

Disse har gitt økonomisk bidrag til utgivelsen av boka:

Grafisk design: Øystein Vidnes Font: Arnhem og Ludwig av Fred Smeijers Papir: 100 g Tauro Offset Trykk: GPS © s k a l d 2020 e - p o s t : forlag@skald.no www.skald.no i s b n 978-82-7959-324-9

Innhold

Forord Forholdene i europeisk landbruk Degeberginstituttet Første former for landbruksopplæring i Norge Landbruksstipend Sentral- eller distriktsseminar Ekspertkomitéen Valg av eiendom i 1847 Arbeidet med å frigjøre Ås prestegård Prestegården i Ås Husmannsplasser Behandling i Stortinget i 1851 og 1854 Fredrik A. Dahl begynner sin gjerning på Ås Sorenskrivergården Plan og målsetting Areal ved oppstart av skolen Dyrking av eiendommen under F. A. Dahl Produksjon av drensrør Ekstern evaluering Gjødsling Eksperimentalfeltet Aas Tilsynskommisjon Direktør Fredrik A. Dahls avskjed

7 9 13 17 25 27 33 39 47 56 59 66 69 76 86 90 93 110 114 116 128 136 140

Gårdsdrifta under de kommende direktørene Rabarbradyrking Storfe Mjølkemaskin Fôringsforsøkene Den første ensilasjen Småfe Svin Hester Driftsbygninger Brannen i driftsbygningen i 1945 Redskaper og maskiner Traktorer Maskinprøveanstalten Lærlinger og kvegrøkterskolen Arbeidsforhold og lønn Norderås Engdyrking Beitene Korndyrking i nyere tid Potetdyrking Dyrking av rotvekster Plantevern Økologisk driftsform Vanningsanlegg Ledelse av Gårdsbruket Kart over NLHs landbruksarealer Litteraturliste

142 161 164 196 199 204 206 221 229 239 270 274 289 302 305 309 314 319 328 334 342 350 357 365 369 373 378 380

KO L U M N E T I T T E L

Forord

Boka innleder med en omtale av landbruket ute i Europa, og tar videre for seg forholdene her til lands, med stiftelse av desentraliserte landbruksskoler og det krevende arbeidet som resulterte i opprettelsen av Den høiere Landbrugsskole på Ås i 1859. Den tar dessuten for seg den omfattende oppgaven med kultivering av jorda på eiendommen, som ble utført den første tiden. Det var viktig å få etablert et eksperimentalfelt for å utprøve nye planter, samtidig som den tids handelsgjødsel, hovedsakelig peruguano og beinmjøl, ble testet for innhold av næringsstoffer, og hva som kunne være optimal tilførsel til de ulike plantearter. Vider om utviklingen av åkervekstforsøkene og øvrig planteproduksjon og hvordan dette har utformet seg fram til våre dager. Ved etablering av skolen ble det kjøpt inn avlsdyr av gode husdyrraser fra utlandet, som ga grunnlag for avlsarbeid. Det var behov for å avklare næringsinnholdet i de ulike fôrslag, og finne dyras behov for næring for å komme fram til gode og riktige fôrrasjoner. Ved forrige århundreskifte, da skolen ble vitenskapelig og skiftet navn til Norges landbrukshøgskole, ble egen -øsavdeling opprettet for en mer omfattende forsøksvirksomhet. Landbrukshøgskolen har hele tiden hatt forskjellige nye maskiner og redskaper til utprøving og bedømmelse, og med økende pågang og krav om mer spesifikasjoner, medførte dette etablering av maskinprøveanstalten. Det har vært spesielt å drive gårdsbruket, med tilpasning av de mange ulike forsøk inn i drifta. Samtidig har en hatt privilegiet å stille opp for forskning og undervisning. Hovedoppgaven både i eldre og nyere tid har vært å bistå høgskolens forskningsarbeid innen plante- og husdyrproduksjon.

Ås, mai 2020 Erling A. Tveit

PRESTEGÅRDEN I ÅS

Prestegården i Ås

Gården Ås er opprinnelig en av urgårdene i Follo. I tidlig tid favnet den også Herum, Børsum, Voll og Burum, samt Norderås og Sørås. Utbredelsen prestegården hadde rundt 1850, uten disse nabogårdene, da den ble vurdert som eiendom for sentraldyrkingsseminar, hadde den imidlertid hatt i lang tid, og den var fortsatt en av de største gårdene i distriktet. Det var her på denne gården kirken ble bygget på 1100-tallet, og slik som på mange andre steder ble kirken og prestegårdstunet liggende på et høgdedrag med tilhørende vidstrakt utsikt. Da nabopresten Jacob N. Wilse i Spydeberg, senere Eidsberg, på slutten av 1700-tallet besøkte Ås, beskrev han prestegården med disse ord: En meget betydelig Gaard med smuk Beliggenhed i en behagelig Bygd. Gaarden har store Aakervidder og en overordentlig produktiv Jordbund. Selve prestegården hadde mesteparten av jordarealet på nordsiden av åsmorenen, med Frydenhaug og Amager mot øst. Videre vestover kom Nordbyenga, Einarstujordet og Kirkejordet. På sørsiden av morenen lå Åsbakken og Kroerenga. Skogarealet var avgrenset til Frydenhaug, Kaja og Nordskogen. Lengst mot øst kom Åsmosan. Under prestegården var det sju husmannsplasser, mange av dem store, i tillegg var det fem husmenn uten jord. Alle husmennene hadde arbeidsplikt på prestegården. De hadde ikke skriftlige avtaler med sognepresten, men møtte til arbeid daglig eller på de dager som var avtalt muntlig. Hvordan prestene drev gården, kjenner vi ikke i detalj, men går vi tilbake så langt som til slutten av 1700-tallet, var Henrik Stoltenberg sogneprest. Han hadde sterke interesser i gårdsdrifta og drev gården selv ved hjelp av husmennene og med en av disse som husbondskar. Gården var delt i 18 skifter med åker og eng, men det ble ikke praktisert noen form for omløp. Et av de store problemene bøndene slet med på den tid, var vassjuk jord, som var til hinder i arbeidet og i tillegg førte til små avlinger med mye innblanding av ugras. Det var gjerne vanlig å avlede vann fra overflaten, senere ble det gravd en del åpne, men grunne grøfter, og noen ble fylt helt med stein. Slik ble det gjort på prestegården også, og under Stoltenberg ble det gjort på en omstendelig og nøyaktig måte. Sogneprest J. N. Wilse i Eidsberg, som vi hørte om, var i tillegg til å utøve prestegjerningen også landbrukskyndig og regnet som pioner i faget. Han ga råd om det meste innenfor jordbruk, som sædskifte, såtid, gjødsling og om valg av kulturvekster. Ved et nytt og senere besøk til Ås omtalte han grøftene på prestegården som noe av det finest utførte grøftearbeid han noensinne hadde sett.

Kongeveien gikk den gang som nå over prestegården, men egnet seg best til bruk når det var tørt. Vår og høst lignet veien mer på et gjørmehav, og de farende kunne uten skrupler ta seg frihet til å svinge ut på både åker og eng for å komme lettere fram. Det må ha smertet en jordens mann som prest Stoltenberg å se hvordan jordene ble mer og mer oppkjørt. For å få slutt på denne uskikken kom han til å legge opp solide steingjerder langs de mest utsatte delene av veien. Gjerdene kunne være opptil to alen høye, gjerne med et lag kvist på toppen. Samtidig som han bygget gjerder, fikk han ryddet åker og eng for stein, «stor Sten brukte han til og med Krudt paa for at sprenge i Filler». I Åsbakken anla han en allé av allehaande forskjellige treslag. Trærne er senere blitt fornyet, men alléen har beholdt sin form. Etter Stoltenbergs periode gikk det sakte tilbake med drifta av prestegården. I 1845 ble det gjennomført folketelling som inkluderte oppgaver over såmengder og dyretall på hvert bruk. For prestegården er alle husmannsplassene inkludert i tallene. Oppgavene forteller at det i alt ble sådd 59 tønner korn og satt 43 tønner poteter. Det var oppgitt et dyretall på elleve hester, 39 kyr, 33 sauer og tre griser. Noen år senere, da ekspertkomitéen kom på besøk for å besiktige eiendommen, fikk de oppgitt av husbondskaren at selve prestegården sådde 40 tønner korn, som ga fire–fem foll, og

Kornlageret ved kirken ble oppsatt i Falsens tid og flyttet til nord for Svanedammen i 1860. Foto: NMBU.

SORENSKRIVERGÅRDEN

Sorenskrivergården

Christian Magnus Falsen Forgjengeren til Christian Magnus Falsen, sorenskriver Erich Horn, kom til Follo i 1792. Like etterpå kjøpte han gården Skorkeberg i Frogn, hvor han bosatte seg med sin familie. Om det var jordbruksinteresse eller interesse for eiendommer vites ikke, men da husmannsplassen Vollebekk under Nordre Voll i Ås var på salg i 1794, kjøpte han også denne. Selv om den var husmannsplass, hadde den et relativt stort jordareal på mellom 30 og 40 mål. Tunet lå hvor Falsenstøtta står i dag, med jordareal sørover, langt inn på Kjerringjordet. Det ser ut til at sorenskriver Horn etter dette fikk forkjærlighet for Ås, for allerede i 1801 makeskiftet han Skorkeberg mot gården Sørås, som på den tid var en av de større i Ås. Noen år senere (1804) kjøpte han også til gården Burum som lå sør for Sørås. Med dette hadde han fått slått sammen flere nabogårder til det som skulle bli en stor sorenskrivergård i Ås, og nå en av de største i bygda. Geografisk sett var også Ås å foretrekke framfor Frogn, fordi stedet lå mer sentralt i sorenskriverens arbeidsområde. Men Horn skulle ikke bli så mange år på Ås. Da Aker sorenskriverembete ble lyst ledig i 1808, søkte han seg dit og forlot storgården han hadde bygget opp i Follo. Det falt naturlig for ham å selge denne til etterkommeren C. M. Falsen. Gården gikk for en pris av 1 450 spesidaler. C. M. Falsen benyttet anledningen til å utvide eiendommen ved å kjøpe til nordre del av nabogården Tomter (1809), og han stoppet ikke der, men kjøpte et par år senere også Nordre Voll. Rett nok solgte han fra søndre del av Burum. Falsen hadde også intensjon om å kjøpe garden Børsum, som lå sør for Vollgårdene, men dette kjøpet ble motarbeidet på det sterkeste, og det ble ingen handel. Det var de i bygda som mente at sorenskriveren nå hadde mer enn stor nok eiendom. Selv om det i ettertid er gjort mindre endringer i eiendomsgrensene for sorenskrivergården, utgjør den fortsatt den del av NLHs eiendom som ligger sør for Drøbakveien fra Korsegården i vest til Ås sentrum i øst, med jordene Voll, Vollhaugen, Kjerringjordet, Damstykket og Sørås. En sorenskrivergård krevde også sine bygninger, og C. M. Falsen lot føre opp fra grunnen av de bygninger som tradisjonelt var vanlig å ha på en storgård. Han sparte ikke på noe. Hovedbygningen var riktig nok reist av Horn, den hadde to etasjer med i alt tolv rom og kjøkken med spiskammer. En flott bygning som var en sorenskriver verdig, men ikke stor nok

Christian Magnus Falsen (1782–1830). Maleri tilhørende NMBU. Foto: Finn Måge.

SORENSKRIVERGÅRDEN

til plass for kontorer. Falsen lot derfor reise en ny toetasjes bygning inntil hovedbygningen, hvor andreetasjene var forbundet med hverandre med en overbygget bro, og slik at en kunne gå tørrskodd mellom disse. I sistnevnte bygning var det tre store kontorer i øverste etasje, mens det i første etasje var innredet drengestue og mjølkebod. Det ble også oppført separat eget stabbur. På en stor gård var det videre behov for kornlager, og dette ble bygget i tre etasjer, sannsynligvis konstruert på samme måte som de mange bygdemagasinene for korn. Bryggerhuset fikk tilbygg for tjenere, dessuten ble det bygget til et stort vedskjul, og det ble satt opp både egen smie og tørkehus. Av uthus kom det opp -øs med plass for 26 kyr, det ble bygget saue-øs for 30 sauer, eget grisehus og stall for åtte hester. Det ble i tillegg reist vognskjul med særskilt skur for ekvipasjen til sorenskriveren. Videre kom det opp tre låver under ett tak, alle med egen låvebro, alle ble panelt utenpå tømra vegger, noe som var uvanlig på den tid og ble sett på som råflott. Falsen sparte heller ikke på taktekking, det ble lagt stein på alle hus, selv om det var mest vanlig å benytte halm eller flistak på uthusbygninger. Byggearbeidet kostet penger. Hans far, Enevold Falsen, endte sitt liv samme år Christian Magnus kjøpte Vollebekk, og han arvet økonomiske midler etter ham, men vi vet også at han i 1813 hadde et 1.-prioritetslån på 800 spesidaler hos Universitetet i Christiania. (Universitetet satt på en meget stor kapital etter innsamlingen til dets opprettelse, og kunne låne ut av overskytende beløp.) Falsen tok også initiativet til å opprette to nye husmannsplasser: Høybråten som lå sør for dagens Åsgård barnehage, og Steinbråten hvor Samfunnet ligger. På to av de eksisterende husmannsplassene, Fleskebakke under Tomter og Burumhytta, lot han også bygge nye hus. C. M. Falsen så det som et mål å få til forbedringer i drifta av sorenskrivergården. Da han overtok, var blant annet mye av jorda på Sørås-eiendommen utpint og tilvokst med krattskog som han fikk ryddet. På Vollebekk fikk han -ernet mye stein som tidligere eiere ikke hadde brydd seg med. På den tid var det heller ikke vanlig med drenering av jord, bortsett fra noe overflatedrenering. Den vassjuke jorda var til stort hinder i planteproduksjonen. Noen få bønder hadde så vidt prøvd med grøfting, både store, åpne grøfter, og mindre, som ble fylt helt opp med åkerstein. De hadde erfart nytten av dette tiltaket. Falsen for sin del startet opp med noe systematisk grøfting med lukkede grøfter på Vollebekk og fikk grøftet en del av arealet, selv om han ikke rakk over så mye før han forlot Ås. Da det norske Universitetet i Christiania ble opprettet i 1811, ble selve byggearbeidet gjennomført ved hjelp av innsamlede midler. Det var viktig at alle samfunnslag bidro, ikke bare overklassen. Det ble gitt både små og store beløp, alle skulle ha anledning til å gi; alle samfunnslag skulle føle eierskap og ha mulighet til å søke opptak. Siden det kom inn mer enn nok byggekapital til Universitetet, tok C. M. Falsen initiativ for å yte midler til den årlige drift. Dette skulle gjennomføres gjennom kornbidrag, og Falsen for sin del forpliktet seg til årlig å

levere fem tønner bygg fra Vollebekk. Dette var mye tatt i betraktning de små avlingene (en tønne er 139 liter). Han gikk også i spissen for å få til samme type bidrag fra bønder i Ås hovedsogn, som til sammen kom opp i 64 tønner, og fra herredet for øvrig 48 tønner. For en sorenskriver var det en kurant sak å tinglyse plikten til kornleveranse. Han mente med dette at Ås ville være eksempel til etterfølgelse for resten av landet. De neste årene ga små avlinger, og det ble ikke levert en tønne korn fra Vollebekk. Forpliktelsen førte til at gården etter hvert opparbeidet seg stor kornskyld til Universitetet. De andre Ås-bøndene likte heller ikke ordningen som de stort sett kom til å bli alene om i landet, men det tok mange år før de klarte å få opphevet den tinglyste leveringsplikten. Selskapet for Norges Vel var blitt opprettet i 1809. Falsen tok initiativ til å danne en avdeling av dette i Follo, og Distriktskommisjonen for Follo,

Skisse med vollebekktunet i forgrunnen og Den høiere Landbrugsskole bak, slik Vidar Asheim forestiller seg det.

SORENSKRIVERGÅRDEN

en mjølk som ga grunnlag for både å yste og kjerne, i tillegg til mjølkedrikke som det gikk mye av i onneperiodene. Fra da av gikk en over til å ha færre dyr og fø dem godt for å ha inntektsgivende avdrått også om vinteren, noe som skulle gi bedre økonomisk utbytte. Som den foregangsmann Christensen var, startet han opp og drev husdyrproduksjonen etter de nye prinsipper, og med sine erfaringer skulle han ha gode forutsetninger for å drive gården godt. Noe gikk galt, det nye opplegget fikk han ikke skikk på, og etter sigende til en viss skadefryd blant Ås-bønder. Han la raskt ned mjølkeproduksjonen, solgte alle husdyra og gikk over til høyproduksjon med salg av avlingen. Dermed var det heller ikke dyr igjen på gården som ga gjødsel, og ingen næringsstoffer ble tilbakeført jorda. I stedet for å drive Vollebekk fram til et mønsterbruk, gikk det fra da av stadig nedover med drifta av gården, også økonomisk. Hypotekbanken, som var opprettet i 1851, hadde som formål blant annet å skaffe eiendomsbesittere lån. Christensen tok opp flere lån der, slik at han i 1854 kom til å skylde over 5 000 spesidaler. I disse årene hadde han også lånt penger og opparbeidet seg skyld til P. Wollebæk på i underkant av 7 000 spesidaler. Wollebæk så innom den tidligere gården sin ved flere anledninger, og erfarte nok at hele eiendommen ble vanskjøttet og var i ferd med å forfalle. Han så alvoret i situasjonen og tolket det dithen at Christensen ikke ville være i stand til å innfri noen av lånene sine. Eneste mulighet for Christensen til å skaffe midler, var å selge gården, men dette vegret han seg for å gjøre. På den annen side var Christensen fullstendig klar over omstendighetene han var kommet opp i og så i hvilken retning det hele gikk. Han var forutseende nok til å få delt og matrikulert sorenskrivergarden i fem selvstendige enheter: Søndre og Nordre Sørås, Kjerringjordet, Vold og Vollebekk, sannsynligvis for å slippe å selge hele eiendommen ved en eventuell tvangsauksjon. Etter begjæring fra Hypotekbanken kom tvangsauksjonen i juli 1854. Søndre Sørås ble solgt til eieren av nabogården. For resten av sorenskrivergården kom det ikke høge nok bud. Dette resulterte i at Hypotekbanken krevde ny tvangsauksjon som ble avholdt i september, men heller ikke denne gang ble gården solgt. Etter ny begjæring, denne gang fra Peder Wollebæk, kom neste tvangsauksjon i oktober, og nå med et bud på 10 500 spesidaler. Også dette ble imidlertid betraktet som for lavt. Etter ny begjæring fra Wollebæk ble det holdt tvangsauksjon igjen i november, og med samme bud som i oktober, men også nå med avslag. Wollebæk begynte å bekymre seg for situasjonen med å få avhendet eiendommen og fryktet at han i verste fall kunne tape hele eller store deler av beløpet han hadde lånt til Christensen. Han søkte derfor bistand hos cand.jur. Jørgen Gjerdrum, som tilrådde han å kjøpe eiendommen selv. Problemet var å skaffe nok penger, og det var her Gjerdrum sa seg villig til, på visse betingelser, blant annet å få deler av fortjenesten, å kunne stille midler til disposisjon og være med på et kjøp av Vollebekk. Wollebæk krevde

dermed ny tvangsauksjon som fant sted i desember, og det var her han og Gjerdrum fikk tilslaget på 9 000 spesidaler.

Kjøp av Vollebekk Wollebæk sammen med cand.jur. Gjerdrum eide nå sorenskrivergården. Sistnevnte hadde ingen interesse av å ha gården, og den tidligere eier av Vollebekk hadde eiendommen Søndre Linnes i Lier. De hadde betalt 9 105 spesidaler for gården på tvangsauksjonen, men var i tillegg pålagt å betale noe renter til Hypotekbanken, en del påløpte skatter og diverse omkostninger på til sammen 2 000 spesidaler, slik at kjøpesummen egentlig var oppe i 11 000 spesidaler. Mer eller mindre tilfeldig skjedde denne gårdhandelen nøyaktig på samme tid som det ble kjent at det kunne være aktuelt å kjøpe Vollebekk inn til prestegården som eiendom for Den høiere Landbrugsskole. Vi vet ikke hvilke informasjoner som forelå

Den fredrikhaldske kongevei gikk like forbi vollebekktunet (sett mot sørvest). Reisetid med diligencen fra Christiania til Fredrikshald var rundt åtte timer. Tegning: Vidar Asheim.

P R O D U K S J O N AV D R E N S R Ø R

Produksjon av drensrør

110

Agronomisk var det en absolutt forutsetning å drenere eiendommen. Det eksisterte i det hele tatt ikke grøfter som fungerte. Selv om det fantes mye stein i både åker og eng, var storparten uegnet til grøftefyll. Det måtte skaffes til veie teglrør, og i store mengder. Selv om det fantes flere teglverk i distriktet, var det ingen i nærheten som beskjeftiget seg med denne type produksjon. F. A. Dahl mente derfor det ville være til størst nytte både for Gårdsbruket og i undervisningsøyemed om drensrørene ble produsert på skolegården. Et tilsvarende opplegg hadde han god erfaring med fra Degeberg, hvor hele eiendommen var blitt drenert. Det ble derfor tidlig reist et skur på 25 x 10 meter nord for vognskjulet, til produksjon og tørking av røremner. Skuret hadde store lufteluker langs veggene og var innredet med langsgående hyller til å legge røremnene på. Til selve drensrørproduksjonen ble det brukt leire som det fantes mer enn nok av på Gårdsbruket. Leira måtte imidlertid være fri for røtter, kalkklumper og helst uten stein. Røtter skapte først og fremst problemer i selve produksjonen, men det var også uheldig om de kom med i røret som da kunne sprenges når det ble lagt i jorda og trakk fuktighet til seg. Det samme kunne skje med kalkklumper i rørveggen. Stein var det mulig å sålde fra, men det ga en god del merarbeid. Vanligvis ble leira tatt fra dypere jordlag, den ble gjerne kjørt fram og lagt i haug om høsten for opptørking og for at den kunne forvitres av kulden gjennom vinteren. Mye leire ble tatt ut i skråningen bak Smia, her var det både god kvalitet og kort transport til tilvirkingsplassen. Første ledd i produksjonen var å blande leire med vann. Det ble benyttet en egen blandemaskin som ble drevet ved hjelp av hestevandring. Hele massen måtte eltes godt, og det var svært viktig å ha riktig konsistens. Ved bruk av for mye vann ville rørene deformeres, og for lite vann ga for stor seighet i massen, slik at den ble tung å presse gjennom rørmaskinen. Tilbereding av massen skjedde ute, like inntil tørkeskuret. Derfra ble en batch kjørt inn og lagt i maskinen, en Williams hånddrevet rørmaskin som Dahl hadde anskaffet fra London. Maskinen hadde en stor kasse hvor leira ble fylt oppi, lokk ble lagt på, og et stempel presset leirmassen gjennom en plate med åpne ringer og videre ut på et rullebord. Det skulle mye kraft til å skyve stempelet fram, og det ble drevet manuelt med sveiv på et tannhjul og med mange utvekslinger.

Håndsveivd maskin til rørproduksjon, anskaffet av F.A. Dahl i London på en av hans reiser til Storbritannia. Røremnene ble presset ut på avtagerbordet og kappet i bestemte lengder. Tegning: F.A. Dahl

Tregaffel til flytting av rør fra avtagerbord til hylle. Tegning: F.A. Dahl

Rør til bruk i sugegrøfter hadde en indre diameter på bare 1,5 tommer (3,75 cm). Men de gjorde sin nytte fullt ut. Foto: Jærmuseet.

111

GJØDSLING

Beinmjøl og guano Som nevnt lå forholdene godt til rette på Gårdsbruket for å prøve ut kjøpegjødsel. Dahl mente hele gården de siste tiår før overtagelsen hadde tapt sin produktive kraft og dermed gitt en utpint jord, og han så nå fram til at dette kunne rettes opp ved tilføring av kjøpegjødsel. Det første året, 1859, ble det anskaffet 6 000 kg, hovedsakelig beinmjøl. Beinmjøl ble tilvirket på enkelte møller, og det kunne kjøpes både i grov og finknust tilstand. Det fantes også svovelsyrt beinmjøl, og Justus von Liebig hadde gjort oppmerksom på at beinmjøl ble lettere oppløselig og mer effektivt som fosforkilde etter å ha vært behandlet med svovelsyre. I tillegg ble det brukt både guano og fiskeguano. Guano var fugleekskrementer akkumulert i store fugle-ell, det meste importert fra Sør-Amerika. Fiskeguano var gjødsel av fiske- og hvalavfall, tillaget her til lands, men i mindre mengder. Også oljekaker som ble kjøpt til fôr, bidro indirekte til at mengde husdyrgjødsel økte.

Utslag for kjøpegjødsel Den innkjøpte gjødsla var på langt nær nok til å rekke over hele eiendommen, det var bare til en liten del. Det var òg lite husdyrgjødsel å ta av, og den som fantes, ble fordelt med litt til alle tre avdelingene: Ås, Vollebekk og Sørås. På Ås-avdelingen ble husdyrgjødsla spredd som grunngjødsling på skifte nr. 1. I tillegg ble det på dette skiftet tilført grov- og finknust beinmjøl og litt svovelsyrt beinmjøl. Noe av det knuste beinmjølet ble først gjæret med urin og deretter oppblandet med torv før spredning. Stykket ble, som nevnt ovenfor, tilsådd med høstrug i 1859, som sommeren etter ga en frodig rugåker. Året etter, da det kun ble brukt husdyrgjødsel på stykket, var det ved besiktigelse tydelig å se gjødslingseffekt fra foregående år på årets avling av rotfrukter og poteter. På skifte 1 på Sørås, som lå brakk, ble det foretatt en oppgjødsling med guano, fiskeguano og svovelsyrte bein. Året etter, da skiftet ble grøftet og fortsatt lå brakk, ble det vurdert dithen at gjødsla medvirket til å få jorda i bedre hevd. På skiftene på Vollebekk hvor det ble brukt kjøpegjødsel, kunne det ved iakttakelse ikke observeres noe utslag, og heller ikke ble det gjort registreringer av avling om høsten. Men på en mindre potetåker i hageanlegget ble det tilført noe kjøpegjødsel. Her ble det brukt guano og svovelsyrte bein til sammenligning med noe ugjødslet. Potetene sto grødefulle, så det syntes være tydelig virkning av gjødslingen, men ved opptak viste det seg at det var heller lite utslag for bruk av kjøpegjødsel. Synet kunne bedra. Det ble ment at årsaken kunne være en tørr sommer med liten effekt av gjødsla. I 1861 mente en å kunne se tydelige utslag av gjødsling til en hveteåker som sto tettvokst med kraftige aks. Avlingen ble ikke veid, men den ble anslått til å være meget stor. Til ti mål rotfrukter ble det brukt en blanding

120

Mineralgjødsla ble blandet i vognskjulet og deretter kjørt ut i stuttkjerre for spredning. Illustrasjonsfoto fra 1947, tatt av Leif Ørnelund. Oslo Museum.

121

Alle skifta skulle ha et 6-årig omløp etter dette mønster:

G Å R D S D R I F TA U N D E R D E KO M M E N D E D I R E K TØ R E N E

1. år vårsæd (havre, blandkorn) 2. år brakk, potet, turnips, belgsæd og vikkehavre til høy 3. år vårsæd (bygg, havre) eller høstsæd 4.–6. år gras Mens Dahl hadde hatt 40 % av arealet liggende til eng, ble dette arealet nå økt til 50 %. Likedan ble rotfruktarealet økt en god del, mens kornarealet gikk tilsvarende tilbake. Med mindre åpen åker ble det også et mindre behov for arbeidsinnsats av både folk og hester. Departementet hadde lagt strenge restriksjoner på anskaffelse av kjøpegjødsel, og det skulle vise seg at Koller heller ikke kom til å øke forbruket vesentlig, hovedsakelig på grunn av manglende bevilgninger.

Kalking Det ble funnet noe mergel på Amager og senere i Lopphullet, dog med et heller lavt innhold av kalk. Men så i slutten av 80-årene ble det mulig å kjøpe kalk utenfra. Kambo kalkbrenneri hadde på denne tid begynt å levere avfallskalk (gjødningskalk) til jordbruket, og som nevnt forærte G. Wankel, eier av Kambo, i 1887 noen jernbanevogner med kalk til Den høiere Landbrugsskole på Ås. G. Wankel hadde sittet i tilsynskommisjonen i perioden 1881–84, slik også hans far hadde gjort tidligere, og han følte nok en viss relasjon til skolen, som han mente burde være blant de første til å ta i bruk dette produktet. Det var imidlertid oppnådd lite erfaring med bruk og mengder av kalk, og det var behov for en viss utprøving. De foreløpige iakttakelsene på Gårdsbruket synte at resultatet av kalking gjerne ikke viste seg det første året, men til eng ble det konstatert at kalking hadde god virkning det andre året, da graset oppnådde en friskere grønnfarge, enga ble tettere i bunnen og langt frodigere. Brukt til korn var konklusjonen at kornavlingen ble rikere, resultatet var iøynefallende og helt tydelig. De følgende årene ble det kjøpt flere vogner med kalk fra Kambo. Spesielt ble det tilført kalk på myrlendte steder.

Ås gård Koller følte at det på en del områder var uklare grenser mellom Gårdsbruket og den delen som angikk administrasjon, undervisning og forskning. Spesielt gjaldt dette de økonomiske forhold. For å klargjøre driftsutgifter og driftsinntekter som tilhørte Gårdsbruket, tok han disse inn i årsberetningene og da under navnet Ås Gård. Resultatet skulle synliggjøres først og fremst for skolen, men også for Departementet og ikke minst for

144

Bakketørking krevde stort mannskap til å snu høyet. Gårdsfullmektig Olav Hillestad og underfullmektig Olav Spydevoll poserer fremst på bildet. Litt annerledes arbeidsantrekk enn dagens. NMBU-foto fra 1920.

Den da bare 20 år gamle Martin Døsen (1875–1958) bakerst til venstre var gårdsfullmektig i 1895. Han ble senere bestyrer ved Akershus landbruksskole Hvam fra den ble opprettet i 1911 og fram til 1945. Høygaffelen var et nytt redskap på den tid bildet ble tatt. Foto fra Hvam videregående skole 100 år.

145

S TO R F E

Storfe

Tidlig i 1859 ble det kjøpt inn ti kyr som det også måtte kjøpes en del fôr til. Det eneste fôret på den nye skolegården var noe høy høstet på Vollebekk foregående år og noe gammelt høy som lå på prestegården, som hadde vært bortforpaktet fra 1854. Det var derfor nødvendig å anskaffe høy og halm foruten havre og kli. Fôret skulle også rekke til sauene og hestene. Utover våren og sommeren ble det kjøpt ytterligere 13 kyr samt 13 kviger og kalver av flere ulike raser som hadde utgangspunkt i det gamle feet i bygdene rundt Ås. Utenom dette ble det anskaffet 16 fôringsokser beregnet for slakt til husholdningen, og en avlsokse. Til å stå for den daglige drifta av -øset ble Johan Hendrik Kundert tilsatt som -øsmester. Som flere sveitsere var han noen år tidligere kommet hit til lands for å virke som læremester i -øsstell, i tillegg til at han hadde arbeidet både som røkter og yster. På -øset ble det satt opp egen fôrplan, fôret til hvert dyr ble oppmålt, og alle kyrne fikk fra høsten av samme dagsrasjon, som besto av: 5 kg hakkelse (3/4 finskåren halm og ¼ gjærede agner) 4 kg høy 2,5 kg vårsædhalm 2 kg rotfrukter Utenom grovfôret ble det gitt ett kilo innkjøpt kraftfôr til hvert dyr; mjølkekyrne fikk en halvpart linoljekaker og en halvpart mel, mens ungfe og slakteokser fikk bare rapskaker. Dyra ble godt fôret, og det viste seg ved jevnlig veiing at de økte i vekt. Krybbene ble spist rene hver dag, og utover vinteren ble derfor fôrrasjonen økt noe. Nå ved oppstarten ble det ved sammensetning av de ulike fôrslag brukt høyverdiberegning hvor annet fôr ble sammenstilt med høy, men uten at det samtidig ble vurdert annet innhold i fôret. F. A. Dahl savnet utstyr for å kunne analysere den kjemiske sammensetningen, og i mangel av dette benyttet han beregninger etter utenlandske analyser, siden disse var datidens nyeste og mest pålitelige. Den tyske landbrukskjemikeren dr. Hubert Grouven hadde begynt å gjennomføre noen større, vitenskapelige ernæringsforsøk på flere husdyrslag. Han analyserte ulike fôrslag samtidig som han i grove trekk vurderte

164

Ayrshirekua Wilsine ble kjøpt som kvige i Skottland i 1860 av Johan Lindeqvist. Noen år var kua den høgstytende i besetningen. Høgste avdrått var på 3 855 kg. Foto NMBU.

Telemarkskua Embla. Jon Sæland har omtalt flere gode dyr i årsberetningen for NLH for 1904–05, og skriver: Direktør Koller indkjøbte ved Seljordutstillingen i September 1892 13 Kjør og 2 Kviger til Skolen. Den ene av disse ble Embla. Den er nu Fjøsets Veteran. Ingen anden Ko er saa gammel som den; men trods sine 15 Aar er den endnu frisk og kjæk, saa man nok tør haabe, at den endnu i nogle Aar vil komme til at holde sin Baas lige hederligt som før. Foto: NMBU.

Oksen Willmann var avkom etter Wilsine og Lord Avondale. Foto: NMBU.

165

KO L U M N E T I T T E L

16. august 1925 var Kong Haakon VII tilstede ved avdukingen av Jacob Sverdrups bauta. Fire dager senere, torsdag 20. august, var han igjen på Ås ved immatrikuleringsfesten og overrekkelsen av rektorkjedet. Samme dag var de beste kyrne i besetningen stilt ut på området mellom vognskjulet og Palasset. Det var avsatt tid til og nærmest en selvfølgelighet at Kong Haakon skulle få beskue disse dyra. I bakgrunnen ses «nye» anatomibygningen og ett av trillinghusene. Foto: Oslo Museum.

180

Direktør J. L. Hirsch skrev i 1899 at dette året har en ku mjølket 5 592 kg, som var svært mye. Kua var da ni år gammel, den hadde en levendevekt på 480 kg, som var ca. 30 kg over snittet. I alt var det ti kyr som mjølket over 4 000 kg, og en 14 år gammel telemarksku mjølket hele 4 685 kg. Den totale mjølkeproduksjonen var på 273 021 kg, og av dette ble mesteparten solgt til Christiania. Til skolens funksjonærer ble det solgt 12 250 kg, og til kalvefôr gikk det med 11 300 kg. Resten, litt under 15 000 kg, gikk til ysting. Det ble klaget på dårlige beitemuligheter for mjølkekyrne, som kun gikk ute på håbeite tre–fire uker om høsten, og fikk da tildelt 1 kg kraftfôr i tillegg. Ellers besto vinterfôret av høy, hakkelse, turnips og kraftfôr. Fôrmengdene ble veid hver 14. dag, og da ble det utregnet dagsrasjon av kraftfôrenheter etter Fjords system. Dansken Niels Fjord var pioner i husdyrernæring, og hans fôringsforsøk i 1880-årene la grunnlag for bruk av fôrenheten som måleenhet for fôrets næringsverdi. På -øset på Ås var det ikke individuell fôring, alle kyrne fikk samme rasjon. Men det ble regnet ut innhold i fôret av fordøyelig protein, fett og kullhydrat (Kühns fôrnorm). Også fettinnholdet i mjølka ble fra nå av registrert. I 1897–98

var det i snitt 3,58 % fett. Det ble også regnet at inklusiv vedlikeholdsfôr gikk det med 89 fôrenheter til å produsere 100 liter mjølk. I overgangen til rødkoller sto det noen få telemarks- og ayrshirekyr på båsen som fortsatt hadde en høg avdrått.

Driftsplaner I tillegg til problem med sjukdomsangrep i -øset var en bundet til detaljerte driftsplaner. Rett nok ble planene i grove trekk utarbeidet ved NLH og senere godkjent i Landbruksdepartementet. Planene hadde nøyaktig beskrivelse av det meste som skulle skje. Mens bønder flest på sin side kunne ta forholdsregler og gjøre eventuelle nødvendige endringer i -øsdrifta, gjaldt det å følge rigide retningslinjer i -øset på NLH. Det var lite rom for handlefrihet, og det føltes til tider lite oppmuntrende å arbeide der. Byråkratiet virket som en hemsko, og ikke minst førte det til en svakere lønnsomhet. Såpass drastisk utviklet situasjonen seg at det ble gjort henvendelse til Landbruksdepartementet for å avklare hvilke tiltak NLH skulle gripe til for å få drifta på fote igjen. Det var trass alt spørsmål om økonomi oppi det hele. Departementet responderte raskt ved å sette ned egen komité for å behandle saken, og i februar 1909 ga komitéen sin innstilling om -øsdrifta på NLH. I innstillingen, som var omfattende, var det viktigste tiltaket å sløyfe innkjøp av bruksdyr og okser til feiting. Ved å unnlate å ta inn nye dyr, ble det framhevet, ville en langt på vei bidra til å vinne over smittsom kalvekasting, overløping og tuberkulose. Intensjonene med innstillingen var de aller beste, men verken direktør N. Ødegaard eller husdyrlærer H. Isaachsen var enige i innholdet. De mente at på denne måten ville det ikke være mulig å opprettholde stor nok besetning, og avlsmaterialet ville bli for lite. Det sto nå bare 92 kyr igjen på båsen, og gjennomsnitt mjølkemengde pr. ku og år var kommet ned under 2 000 kg. Å kjøpe inn kalver til påsett, slik komitéen bestemte, var problematisk, da det nesten ikke var mulig å framskaffe slike. Forholdsreglene ble likevel langt på vei fulgt, og det hjalp noe. Blant annet ble dyr som kastet kalven, isolert på sjuke-øset, og det ble brukt egen okse til disse. Kutallet tok seg sakte, men sikkert opp igjen, og i 1914 sto det 133 rødkoller, åtte telemarkskyr og fire dyr av blandingsrase på båsen. Ytelsen bedret seg og kom opp i 2 379 kg med 3,47 % fett. Høgstytende ku mjølket 3 844 kg. Noe av grunnen til økt avdrått var mer bruk av kraftfôr. Kraftfôrprosenten var oppe i 32. Resten av fôret besto av 34 % stråfôr, 23,5 % saftig fôr og 10,5 % beite. Oksene til feiting, som igjen ble holdt for å skaffe ferskt kjøtt til husholdningen, var fremdeles ingen lukrativ forretning. Noen dyr måtte tas før de var slaktemodne, andre ble stående for lenge. Økonomisk gevinst fra oksehold ble det bare om en tok med gjødselverdien i regnskapet.

181

MJØLKEMASKIN

Mjølkemaskin

196

I 1918 gjennomførte maskinprøveanstalten forsøk med en mjølkemaskin av merket «Heureka» i -øset på NLH. Maskinen ble drevet med motorkraft fra en aksling med eksenterskiver montert over båsen. Bevegelsene ble ved hjelp av to kabler overført til mjølkeorganet hvor de trykte på to aluminiumsplater utenpå spenegummien. Mjølkeorgan og spann hang i sele over krysset til kua, og maskinen arbeidet etter trykkprinsippet, hvor spenegummien ble presset sammen ovenfra og ned med 60 bevegelser pr. minutt, fremstilt som at den etterlignet godt håndens bevegelse ved håndmjølking. Mjølkestrålene gikk rett ned uten å være i kontakt med spenegummien og ble beskrevet som at de ga en flott symfonisk sang når de traff i mjølkebøtta (trebøttene ga ikke noen slik lyd). Trykket på spenegummien kunne varieres, og det ble anbefalt å øke dette litt utover i nedgiingstida og til kyr som var tungmjølka. Avstanden mellom spenekoppene, som var festet til en plate, var justerbare i lengderetningen, noe som kom til nytte ved flytting fra ku til ku. Juret var foran og bak omslutta av to aluminiumsplater og disse ga en vuggende og masserende bevegelse på juret under mjølking. Mjølkeorganet veide to kg. 14 av kyrne på -øset var med i forsøket, hvor det ble brukt tre mjølkeorganer, noen ganger utvidet til fire. Til å mjølke disse 14 kyrne gikk det i begynnelsen med litt over en time både morgen og kveld, men tidsforbruket gikk ned etter som en fikk erfaring, slik at etter en måneds tid som forsøket varte, var tidsforbruket kommet ned i 38 minutter. Morsbaan ll, ku nr. 413, ei av de 14 kyrne som var med i forsøket, mjølket første dag 6,8 kg med maskin og 2,2 kg ved ettermjølking for hånd, i alt 9 kg. Ved avslutning av forsøket ble det mjølket 7,5 kg med maskin og ettermjølking var kommet ned i 0,3 kg, i alt 7,8 kg. Det tok tid å lære seg bruken av maskinen, som krevde godt pass, samtidig som en måtte kjenne nedgiinga til kua. Ved håndmjølking var vanlig kapasitet rundt 0,7 kg mjølk pr. minutt, mens en ved maskinbruk kom over 1,0 kg, ja, en var faktisk oppe i 1,32 kg i minuttet. Maskinanstaltens konklusjon av forsøket var at mjølkemaskinen utførte et meget tilfredsstillende arbeid. Maskinens konstruksjon var solid og enkel. Rengjøringen av maskinen var paa grunn av dens enkle konstruksjon særdeles lettvint ved at den kunne bare spyles ved at holdes under springen. Kyrne kunne hurtig vennes til bruk av maskinen, det kunne ikke konstateres noen

Mjølkemaskinen Heureka med elektrisk drevet aksling med eksenterskiver montert i fjøstaket. Foto: NMBU

Mjølkeorgan med spenekoppene (12) og kabler (10 og 11) til drivakselen. Mjølka gikk direkte i spannet uten å være i berøring med spenekoppene. Platene 18 og 19 beveget seg og masserte juret for å stimulere nedgiing. Foto: NMBU.

skadelig innflytelse paa dyrene, ei heller var det noen unaturlig nedgang i mjølkemengden. Gårdsbruket så nok rasjonaliseringsgevinsten som lå i å gå over til maskinmjølking i -øset, det var rundt 130 kyr på bås, men syntes tidspunktet var noe tidlig ut fra en teknisk vurdering. Det hadde vært flere driftsavbrudd på grunn av ustabil strømtilførsel, og kabler på maskinen hadde både løsnet og røket i prøveperioden. Et annet forhold som talte mot overgang til maskinmjølking, var -øslærlingene som kom til Ås for å dyktiggjøre seg til gode røktere. Ikke bare skulle de lære håndmjølking, de skulle bli drevne mjølkere, godt kompetente til å overta ansvar for å drive en hvilken som helst besetning, med eller uten mjølkemaskin. Ømme ledd og senebetennelser som kunne forekomme hos røkterne på Høgskolen, var til å leve med, slike ting gikk over før eller senere. Det ble derfor ikke gjort noe innkjøp av maskiner i denne omgang, først ti år senere, i 1928, anskaffet Norges landbrukshøgskole seg sine egne, vakuumdrevne mjølkemaskiner.

197

SVIN

Øverst til venstre: F.A. Dahl kjøpte svin av rasene Prins Albert og Berkshire fra avlsgården ved Windsor. Her er en Prins Albert som ble regnet for en mindre yorkshiretype. Foto: Wikipedia. Øverst til høyre: Berkshire. Den hadde blant annet høyt halefeste som var et bygningstrekk fra kinesiske svin. Foto fra Samson Berges bok Svineavl.

222

Nederst: Morpurke av stor Yorkshire med gjeter i 1902. Motivet ble også brukt på postkort. Foto: NMBU.

Fôring Slaktesvina ble fôret hardt. Det ble brukt maisgrøpp og sammalt bygg, dessuten småpoteter og skyller fra husholdningen. Hovedfôr til purkene besto av kraftfôr sammensatt av mjøl fra flere kornarter iblandet sildemjøl, og i tillegg kokte poteter, samt skyller fra både kjøkkenet og meieriet. Sommerstid fikk de også ubegrenset med grønnfôr. Det ble brukt noe turnips, litt – gjerne ubetydelige mengder av – ensilasje av gras, en del mjølk, både kjernemjølk, nysilt og skummet. Ingenting av det som kunne brukes til fôr på høgskolen, gikk til spille. Alt av rabarbrablad, kålblad og høymo (avfall etter lagret høy) ble brukt. Brødrester fra kjøkkenet ble sortert ut og brukt til smågriser etter hvert som de vokste til. Dessuten fikk disse mjølk, kraftfôr, benmel og fri tilgang til trekull, som skulle ha god innvirkning på fordøyelsen. I 1906 gikk det blant annet med 17 180 kg turnips, 31 100 kg poteter og 19 255 kg grønnfôr, men mest av alt kjøkkenskyller på 34 865 kg. Målsettingen om å produsere mest mulig spekk var nå forlatt. Det ble mer og mer fokusert på å få fram magrere slakt, og det ble derfor kjøpt inn dyr av Yorkshire og noen år senere av Landsvin. Begge rasene viste seg å ha god slaktekvalitet, og ikke minst hadde de god fruktbarhet og stor veksthastighet. Kryssing av dyr fra disse to rasene ga ytterligere god fruktbarhet. Det ble fortsatt brukt sterk fôring, nå med maisgrøpp, sammalt bygg, skyller og småpoteter, og det ble oppnådd 80 kg vekt allerede ved seks–sju måneders alder. N. Ødegaard, som da var direktør, la opp til en økning av smågrissalget og framfôring av flere slaktesvin. Bingearealet ble utvidet ved at også en del av saue-øset og syke-øset ble gjort om for gris. En del av Kajaskogen var hugget, og et mindre inngjerdet område like øst for Kirkeveien ble brukt til avlsgrisene i sommerhalvåret. Om vinteren gikk de på en inngjerding utenfor stallen, gjerne begrenset til en time pr. dag om det var skikkelig kaldt. Her hadde de for vane å søke til haugen med hestemøkk, hvor de kunne legge seg til å sove i den varme møkka. Økonomien i svineholdet hadde tatt seg opp, og best av alt var at NLH fikk opparbeidet seg godt ry med stor etterspørsel etter dyr og med godt salg. Sunnhetstilstanden var god, de holdt dyra fri for luseangrep som var en plage hos mange andre oppdrettere. Det var dårlig økonomi å holde lusete svin, og spesielt var lusete smågris et bedrøvelig skue. Bruk av arsenikkvask av dyra, som mange hadde prøvd, hjalp lite. Den rant av uten å gi noen effekt. Svineprodusenter søkte derfor høgskolen om råd mot luseplagen, og husdyrlærer Haakon Isaachsen kunne gi dem svar på problemet. Det beste midlet var harskt hestefett påført med børste. Det var viktig å ta vare på dette fettet enten ved hjemmeslakting eller fra en slakter. Etter behandling fantes det ikke en levende lus igjen. Det kunne også brukes petroleum strøket over hele dyret. All Behandling maa foretages om Formiddagen, og med Sæbevask om Eftermiddagen. Efterpaa er det viktig at undersøge Dyret

223

D R I F T S BYG N I N G E R

kusjoner mellom arkitekten og nå statsagronomene om akkurat denne saken, men noen bygningsmessige endringer ble ikke etterkommet fra arkitektens side. De tre statsagronomene sendte en innsigelse på dette til Dahl. Det var også opprettet en byggekommisjon som besto av rittmester Zwilgmeyer, stortingsmann Holstad samt arkitekt Holtermann, men det ser ikke ut til at de som kommisjon har engasjert seg i akkurat denne saken. De fokuserte mest på bygningene i inntunet. F. A. Dahl kommenterte at han ikke likte anken fra statsagronomene siden han ikke hadde vært med på utarbeidelse av de opprinnelige planene for bygningen i området ved kirken, men tok deretter arkitekt Holtermanns arbeid i forsvar og skriver: Denne Anke vedkommer ikke mig, der ikke har været taget med paa Raad angaaende Udhuusbygningernes Indretning, skjønt som før oplyst, vet om deres Størrelse og Plads. Jeg anseer imidlertid ikke denne Anke for i nærværende Tilfelde beføiet. Jeg vil ikke bestride, at Gjødselkjældere under mange Forhold, – hvor man har god Raad, let Adgang til sten og især under mindre Fjøs, – ere hensiktsmessige. Men den Arbeidsbesparelse, som en Gjødselkjælder medfører ved et saa stort Fjøs, som det paa Aas, er ikke saameget værd, som Renten av den Kapital, Gjødselkjelderen beløber seg til, i forbindelse med hva den hyppige Fornyelse av Bjelkelag og Gulv over samme vilde koste. Reengjørelse af Fjøs og Stald samt Udbringelse av Gjødselen fra samme er nemlig ikke mer end 3 Timers daglig Arbeid for en Mand i den Tid af Aaret hele Besetningen staar inde. Dessuten har Gjødselkjeldere ogsaa den Uleilighed, at Fjøsene over dem er langt vanskeligere at holde varme, og endelig vilde det neppe være muligt, uden med uforholdsmessig Bekostning at faa en Gjødselkjælder saa stor, at Gjødselen der skulde kunde behandles saa meget og opblandet saa sterkt, som det nu skjer paa Gjødselpladsen her. Arkitekten fikk gjennomslag for sine synspunkter. Olav Spydevold har i sine nedtegnelser fortalt at i praksis gikk det daglig to mann i tre timer for å få ut gjødsel fra -øs, stall og grisehus. Til transport av gjødsla ble det brukt en vagg på flyttbar trallegang, hvor en mann gikk foran og trakk i et tau, mens den andre gikk bak og skjøv.

Driftsbygningen Driftsbygningen med sin hesteskoform kom trass alt til å framstå som et imponerende og mektig byggverk. Selve låvefløyen som lå lengst mot sør, var 75 meter lang og 14 meter bred. Størrelsen var beregnet for å kunne huse avlingen fra hele eiendommen når den var ferdig oppdyrket og i full produksjon igjen. Den var i to etasjer reist med bindingsverk og kledd med panel. Det gikk kjørebro langs nordveggen gjennom hele bygningen med innkjøring på låvebro i begge ender. Det var god plass for gårdens avling med lettvint og rasjonell avlessing ved innkjøring. Kornbandene var lette å ta igjen for tresking, mens det var mer arbeidskrevende å få høy og halm som ble lagret her, fram til -øs og stall.

242

Ut fra låvebygningen mot nord gikk det to fløyer, en for -øs og en for stall. Fjøset lå i østfløyen og stallen mot vest. Begge disse var 39 meter lange og 14 meter brede. Til nå hadde det vært mest vanlig å lafte -øsene, men dette gikk Holtermann bort fra, og både -øs og stall ble bygget av murstein med utvendig fuget teglstein. Fjøset ble bygget med mange, men heller små vinduer. Ved nybygg ble det på den tid vektlagt å få til gode lysforhold. Tidligere hadde det vært vanlig med noen glugger her og der i veggene som eneste lysåpning, i tillegg til lys gjennom -øsdøra når den sto åpen. Lyset var med på å skape bedre trivsel, bedre dyremessig velferd og ikke minst bedre arbeidsforhold. I den mørke årstida ble det i tillegg brukt spesielle -øslykter. En sak som var lite påaktet og heller ikke tatt hensyn til på den tid, var ventilasjon. Det var ikke konstruert noe eget opplegg for dette, og «ventilering» foregikk stort sett gjennom glugger – vinduene var ikke til å åpne – og døråpningen hvor en fikk ut noe varm og oksygenfattig luft,

På bildet fra 1934 ses så vidt luftegården foran Palasset. Bak, mellom Urbygningen og Cirkus, ligger høgskolens sagbruk. Bak dette er østre- og vestre grisehus under oppføring. Foto: Dag Petter Fjellklang/ Ås lokalhistoriske arkiv/ Postkort.

243

B R A N N E N I D R I F T S BYG N I N G E N I 1 9 4 5

Brannen i driftsbygningen i 1945

Den 3. september 1945, litt før klokken 11.30, begynte det å brenne i låven, og i løpet av noen få timer var bygningen nedbrent. Bare de murte veggene i -øsene og betongsiloene sto igjen. Brannen oppsto under en av maskinene som sto bak treskeverket og hakket halm, og antakelig var det stein i denne maskinen som slo gnist og antente halmen. Noen år tidligere var det montert inn halmvifter og rør for å blåse halm fra akkurat disse hakkelsmaskinene fram til lagerrommet, og nå ble varmen således ført til denne hakkbingen, som i løpet av sekunder sto i full flamme. Så tørr som både avlingen og bygningen var, forplantet brannen seg meget raskt, og på kort tid utviklet det seg til et inferno av et flammehav. Midt under brannen hørtes en uhorvelig kraftig eksplosjon da et forråd på rundt 100 kg natriumklorat gikk i luften. NLHs eget brannvesen samt brannvesenene i Ås, Ski, Vestby og Drøbak kom alle ganske raskt til stede, men uten å kunne redde bygningen. Redningsarbeidet ble vanskeliggjort av en tykk og kvelende røyk fra halmstakkene. Det var håpløst å prøve å slokke. Heldigvis var det vindstille, og dette reddet nok den nærmeste bebyggelsen fra brannen. De som arbeidet i låven, hjalp til med å få dyrene ut fra -øset, sammen med -øsfolkene som i hui og hast kom til. På grunn av tørke og dårlige beiter var både kyr og ungdyr allerede satt inn for høsten, og til sammen sto det 130 dyr på -øset med stort og smått. Alle dyrene ble reddet ut i løpet av et kvarters tid, en prestasjon det sto respekt av. De fire hestene som var på stallen, ble også berget ut. I løpegården bak låven gikk seks purker, en brant opp, og to måtte slaktes på grunn av skader. De 72 slaktegrisene som sto inne i den gamle storfefløyen, var det umulig å berge ut fra varmen, men da overbygningen var brent ned, og det ble råd å komme inn, fant en trass mye røyk alle grisene i live. Det gikk flere dager før brannen ble ferdig slukket, og i den store hakkbingen lå det og ulmet til langt ut i oktober.

Provisoriske husdyrrom Ganske snart etter hendelsen måtte det finnes ny plass for husdyra. Hestene ble plassert i vognskuret, grisene ble flyttet til vestre grisehus, mens storfebesetningen måtte ut på beitet igjen. Problemet var at beitene var

270

snaugnagde etter en tørr august-måned med bare 37 mm nedbør (normalt 97 mm), og det kom ikke en dråpe regn før 15. september. Selv om det ble tilkjørt høy og brukt relativt mye kraftfôr, gikk mjølkemengden drastisk ned. Men det største problemet var å finne hus til den store besetningen, det var ingen ledige -øs på bygda, og selv om det kunne settes inn noen dyr her og der, ville besetningen bli spredt på et for stort område. Det kom mange forslag til løsninger, alt fra nedslakting til oppsetting av enkle skur eller provisoriske -øs, og til å rydde og sette i stand det brente -øset hvor bare vegger og innredning sto igjen. Det var den siste løsningen som etter mye om og men ble valgt. Landbruksdepartementet ga sin tilslutning og tillatelse til å bygge nytt tak over -øset. Det ble laget ny trehimling med 20 cm kutterflis som isolasjon over. Til dekking av yttertak ble brukt trefliser. Nøyaktig en måned etter brannen sto kuene inne på båsen igjen. Ungdyra kom inn noen dager senere.

Alt treverk brant opp, mens fjøskassene av betong og murstein sto igjen, men tydelig skadet. Inne i denne gamle fjøsavdelingen sto slaktegrisene mens det brant. Foto: Knud Maartmann/Norsk Skogmuseum.

271

Øverst til venstre: Case D. Da denne kom i 1941 ble den først og fremst brukt til pløying hvor den gjorde en framifra jobb. Traktoren er tatt vare på og har stått hensatt på NMBUs lager på Slørstad. Øverst til høyre: John Deere A med framhjula som tvillingpar tilpasset bruk i rotvekståker. Illustrasjonsfoto: Wikipedia. Nederst: Farmall H, også med tvillinghjul framme, men her for å gi plass for lesseapparatet. Trillet ut fra lageret på Slørstad. På traktoren sitter Frida, fotografert av sin mor Ida Vesseltun.

og det gjaldt å få utnyttet traktorene, og spesielt generatortraktoren, som også dette året gikk dagen lang. Med ny fireskjærs skumplog som pløyde til fire tommers dybde, rakk en over det som skulle pløyes dette året også. Traktorene var nå ubestridt hestene overlegne til bruk i onnene og overtok etter hvert de tyngste og mest slitsomme arbeidsoppgavene deres.

Ford 2 N Ferguson TEA Først to år etter krigens slutt ble det på nytt kjøpt traktor til Gårdsbruket. Denne gang en parafindrevet Ford 2 N som hadde gummihjul og var utstyrt med tre gir og revers, hadde kraftuttak og en motorytelse på 22 hk. Denne ble av en eller annen grunn allerede året etter skiftet ut med en Ferguson TEA bensin på 28 hk, produsert i Coventry, England.

296

Prisen på traktoren går ikke fram av årsmeldingen, men det var kommentert at den var urimelig dyr i innkjøp. Traktoren hadde flott design og var smekkert bygget, den hadde fire gir med hastighet opptil over 20 km pr. time. Oppfinneren og produsenten, Harry Ferguson, hadde allerede før krigen utviklet det revolusjonerende «Fergusonsystemet» med hydraulisk løft av redskaper som ble koplet til via et trepunktssystem. Anordningen var utstyrt med dybdekontroll som holdt redskapen til bestemt dybde under arbeid. I tillegg var det motstandsregulering som trådte i kraft når jordarbeidingsredskaper, spesielt plog, møtte på større hindring. Motstandskraften ble overført til toppstaget som ga impuls til hydraulikksystemet som umiddelbart løftet redskapen. Med trepunktkoplingen fikk en også vektoverføring fra redskap til traktor.

Deutz F1 M. Liten og lett traktor med midtmontert slåmaskin. Den kom som velsignet til slåttonna i 1940 da åtte av hestene ble avlevert til tyskerne, og de fleste gjenlevende på stallen, ble smittebefengt av en kverkelignende sjukdom. Foto: Dag Bækkedal / Gamle Deutz traktorer.

297

L E D E L S E AV G Å R D S B R U K E T

Johan Austeen (1863–1932). Foto fra ordførergalleriet i Stokke kommune.

Ludvig Bærøe (1877–1943). Foto: NMBU.

Sverre Stokstad (1907–1985). Foto: Kristin og Sverre Johan Stokstad.

For Gårdsbruket sin del skulle det ifølge den nye loven opprettes et embete som driftsleder. I den nye loven står det: Ledelsen av høgskolens gårdsbruk overdrar Kongen til en av lærerne, fortrinnsvis driftslæreren, eller til en særskilt driftsleder, som kan tilpliktes å forelese en mindre del av driftslæren. Gårdsbruket skal drives på en rasjonell og en så økonomisk måte som mulig, i det det til like skal være innrettet på å avgi undersøkelses- og undervisningsmateriell for anvendte fag. Den av driftslederen med departementets godkjente lagte driftsplan må nøye følges uten andre forandringer enn slike, som uforutsette omstendigheter gjør nødvendig. Høgskolens øvrige praktisk-økonomiske driftsgrener skal tjene samme øyemed og blir på tilsvarende måte satt under faglæreres eller særegne driftslederes ledelse. Embetet ble utlyst, og tidligere gårdsfullmektig Johan Austeen ble utnevnt ved kongelig resolusjon 29. oktober 1920. I mellomtiden, siden han forlot DhL i 1895, hadde han vært bestyrer for landbruksskolen på Fossnes i Stokke i Vestfold. Fra 1906 til 1912 var han innvalgt på Stortinget fra Vestfold, og i perioden 1914–1919 var han ordfører i Stokke. Dosent i bokholderi ved NLH, Ole Martinus Helgeby, fungerte som midlertidig driftsleder fra 18. juni 1919 til J. Austeen kunne overta på vårparten 1921. J. Austeen sluttet ved oppnådd aldergrense i 1929. Ole Ludvig Bærøe overtok så fra samme tid. Han har vi stiftet bekjentskap med tidligere, da som assistent for husdyrlæreren på NLH da forsøks-øset ble opprettet i 1901. Etter at han sluttet der i 1903, var han forvalter flere steder, sist ved Jarlsberg hovedgård, før han i 1917 overtok

374

Johan Julseth (1914–1996). Foto: Elisabeth Julseth.

Bjarne Sakshaug (1894–1959). Foto: Elsa Sakshaug.

Erling Bergseng (1905–1999). Portrett malt av Otto Østenstad.

som bestyrer ved Jønsberg landbruksskole, en stilling han hadde fram til 1926. Han var valgt til Stortinget i 1928–30 og 1934–45. I 1926 ble han utnevnt til landbruksminister, og fra 1927–28 fungerte han også som kirke- og undervisningsminister. Fra 1937 fram til han døde i 1943 var han formann i Høyre. Bærøe var politiker på sin hals, noe som tydelig kom til syne ved at han formidlet forskningsresultater fra NLH utover landet og kom eksempelvis med klare anbefalinger om hvilke kornarter og sorter som burde dyrkes i de ulike distriktene. Ved ny lovendring om Norges landbrukshøgskole av 19.06.1936 går det fram at høgskolen står umiddelbart under Landbruksdepartementet. Den ledes av en rektor, et professorutvalg, bestående av rektor og to av de fast ansatte lærere og tiltres av driftslederen ved behandling av alle spørsmål som angår gårdsbruket, byggerådet eller disses samvirke med høgskolens øvrige grener, samt et professorråd hvori alle høgskolens faste lærere har sete og stemme. Om Gårdsbruket står det nå: Driftslederen leder høiskolens gårdsbruk. Gårdsbruket skal være innrettet på å avgi undersøkelses- og undervisningsmateriell til høiskolens forsknings- og undervisningsvirksomhet. Det skal drives så rasjonelt og økonomisk som det under hensyntagen til de ovenfor nevnte forhold er mulig. Driftslederen skal ha plikt til å fremvise og demonstrere for de studerende ting av interesse ved gårdsbrukets drift, likesom han kan tilpliktes å forelese visse deler av driftslæren. Etter O. L. Bærøes bortgang begynte Sverre Stokstad, som ved ministerpresidenten ble konstituert som driftsleder. Han hadde eksamen fra NLH i 1934. Stokstad planla blant annet å øke salgsproduksjonen fra Gårds-

375

L E D E L S E AV G Å R D S B R U K E T

Ole Nedreø (1929–1988). Foto fra boka Grøn veg til kunnskap 1907–2007.

Knut Skatvedt (1920–1995). Foto: Martin Skatvedt.

Erling Tveit (1943–). Foto: NMBU.

bruket. Han deltok mye i utearbeid, og ikke noen arbeidsoppgaver anså han for å være uverdige. Han ble suspendert fra embetet ved krigens slutt. 10. mai 1945 overtok Johan Julseth som midlertidig tilsatt driftsleder. J. Julseth var da 31 år gammel og hadde eksamen fra NLH i 1941. Han hadde arbeidet som assistent ved Gårdsbruket noen år, og var i 1945 ansatt som ekstraassistent ved Åkervekstforsøkene. Han fikk oppgaven med å normalisere forholdene etter krigen. Den aller største og mest krevende oppgaven var å finne løsninger på vanskelighetene som oppsto da driftsbygningen brant i september 1945. Bjarne Sakshaug ble utnevnt som driftsleder i april 1946, 52 år gammel. Han hadde eksamen fra NLH i 1919 og hadde bl.a. arbeidet ved Apelsvoll beiteforsøksgård, som tilhørte Selskapet for Norges Vel. De siste årene på Apelsvoll arbeidet han som forsøksleder og konsulent. Driftsbygningen på Åkebakke ble reist de første virkeårene hans på Ås. Perioden etter krigen var preget av sterk mekanisering innen jordbruket, og traktoren avløste hesten som trekkraft. Mange har benevnt epoken som det andre hamskiftet innen landbruk. Erling Bergseng ble utnevnt til driftsleder i 1959. Han hadde eksamen fra NLH i 1931 og virket deretter et år ved jordkulturforsøkene, før han begynte som landbrukslærer ved Evenstad skogskole og var senere noen år ved Jønsberg landbruksskole. Han var rektor ved Akershus landbruksskole fra 1954 til han overtok som driftsleder i mai 1960. Noe av det første han gjennomførte, var en rasjonalisering av rotvekstproduksjonen, som til da hadde vært meget arbeidskrevende. Med ham gikk en også over til å bruke fullgjødsel i hele planteproduksjonen, det ble slutt på hjemmeblanding av enkeltgjødselslag.

376

Ole Nedrebø, født i 1929, med eksamen fra NLH i 1956, praktiserte først som overlærer ved Voss jordbruksskule, fra 1963–70 som rektor ved Langvin jordbruksskule og deretter som rektor ved Holt landbruksskole. I 1962 utga han Jordbruksboka som han noen år senere, sammen med medforfatter Andreas Nome, gjorde mer omfattende. O. Nedrebø hadde permisjon fra rektorstillingen på Holt og var driftsleder fra 1974–75. Knut Skatvedt overtok som driftsleder i 1975 og var i embetet til utgangen av 1987. Han hadde eksamen fra NLH i 1945. Han virket deretter hovedsakelig som bonde i Eidsvoll. Fra 1972 til 1974 var han på Madagaskar i oppdrag for NORAD. I hans periode ble Avls-øset satt opp, samtidig som fôrsentralen i driftsbygningen ble omgjort og isolert. Noen år senere ble -øset rehabilitert, og det ble blant annet satt inn langsgående båsrekker. Erling Tveit ble utnevnt til driftsleder i 1987 og begynte 1. januar 1988. Han var da 44 år gammel med eksamen fra NLH i 1969. Han hadde virket som lektor/gårdsfullmektig ved Akershus landbruksskole fra 1972, og driftsleder ved denne skolens gårdsbruk fra 1983. I hans periode ble vannings- og gylleanlegget bygget, og nordre del av driftsbygningen ble gjenreist etter brannen. Han fikk oppgaven med å legge om en del av drifta til økologisk landbruk, og også arbeidet med å tilrettelegge Gårdsbrukets omdanning til Senter for husdyrforsøk. Et samarbeidstiltak som skulle betjene både UMB og NVH.

KART

Kart over NLHs landbruksarealer

1 Vollebekk forsøksgård 2 Vollhaugen 3 Kjerringjordet 4 Søråsjordet 5 Brønnerud 6 Halabeitene 7 Hala 8 Kinn 9 Berg 10 Syverud 11 Åkebakke 12 Kirkejordet 13 Frydenhaugjordet 14 Amager 15 Einarstujordet 16 Einarstubeitet 17 Nordbyenga 18 Norderåsbakken 19 Norderås vest 20 Norderås øst Kartgrunnlag openstreepmap.org

378

9 8

19 20

7 18 16

17 15 12

14 13

Norges miljĂ¸- og biovitenskapelige universitet

5 2 1

3 4 379

978-82-7959-324-9

En del av vår landbrukshistorie

e r l i n g a. tveit

Gårdsbruket ved Norges landbrukshøgskole (nmbu)

erling a. tveit

En del av vår landbrukshistorie

Gårdsbruket ved Norges landbrukshøgskole (NMBU)