UT
MIKKEL SOYA BØLSTAD
KUNSTEN Å LEVE ET ENKELT OG EVENTYRLIG LIV UTEN Å TA KNEKKEN PÅ KLODEN
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. B O K D E S I G N : Øystein Vidnes · vidnes.xyz BOKA ER SETT MED
Arek 10,5 / 13° & Vulf Mono
A L L E F O T O : Mikkel Soya Bølstad P A P I R : Magno Natural 120 g
T R Y K K : Livonia
© SKALD 2020 E - P O S T : forlag@skald.no www.skald.no ISBN
978-82-7959-320-1
EN BEGYNNELSE
11
PÅ SYKKEL TIL VANNS TIL FOTS PÅ SKI
19 45 109 145
RÅD PÅ VEIEN
189
EN BEGYN NELSE 9
10
I Oslo stimler festpyntede mennesker sammen med boblende velkomstdrikker i hånden, kong Harald skal snart holde tale, og noen overivrige gutter fyrer av et par raketter ute i de skitne gatene. Men ikke hos oss. Det er ingen klirring i glass, ingen sprakende nyttårsraketter eller høye, festglade stemmer, kun en stille susing fra vedovnen midt i lavvoen. Utenfor teltdukens tynne hinne av komfort er det ingen overivrige gutter med smellende fyrverkeri, men en rev som lydløst skrår over den hvite, snødekte myra på musejakt. Hadde vi hatt med smarttelefon, ville vi kanskje lagt ut bilder på sosiale medier med emneknagger som #stillhet, #lavvoliv og #nyttårivillmarka. Men vi er ikke i villmarka, vi har bare slått leir en knapp kilometer unna parkeringsplassen som ligger ved enden av hyttefeltet, og vi har ikke med smarttelefoner. Så da sitter vi der, uten radio, uten TV, uten smarttelefon, i stillhet, alene, eller nesten alene, for døtrene våre på fire og sju år ligger ved siden av oss i soveposene sine, og vi tenker over dagene som var, og vi tenker over dagene som skal komme. Det er ikke umulig at kong Harald ville satt pris på dette, at vi sitter her, i stillhet, ved den varme ovnen i en lavvo, satt opp på en liten skogøy i myrhavet sammen med barna våre. Hadde vi kunnet høre talen hans der borte på Skaugum, ville vi hørt ham snakke om at årsskiftet er en mulighet til å stanse opp og la tiden stå stille. Til å sette seg ned og tenke over hva vi fyller dagene med. Hadde vi hatt en smarttelefon, kunne vi sett denne mannen, som lever et tilsynelatende bekymringsløst liv i ikke bare økonomisk trygghet, men i overflod, vi kunne sett ham kikke inn
N Y T TÅ R S A F T E N 2 0 0 7.
11
i TV-kameraet med sine litt vemodige, blanke øyne og si: «Det hender noen ganger, når jeg går på jakt, at jeg drikker fjellvann rett av hendene. Av og til, når det er ekstra godt å leve, ønsker jeg at jeg kunne stanse tiden og holde den fast i slike skålformede hender.» Om Harald V hadde sittet ved siden av oss i lavvoen denne kvelden og holdt talen sin med en varm kopp te i hånden, da tror jeg vi ville lyttet ekstra nøye til ham. Det er nemlig verdt å lytte til en mann som lever et tilsynelatende bekymringsløst liv, ikke bare i økonomisk trygghet, men i overflod, og sier at lykke for ham er å forme hendene til en skål og drikke vann rett fra bekken. Kong Harald sitter ikke i lavvoen vår, og vi hører ikke talen hans. Likevel er det som om tankene hans er til stede i varmen her inne rundt vedovnen denne nyttårskvelden. Vi er her fordi noe må skje. Noe må endres. Det handler om at vi absolutt ikke lever et tilsyne- latende bekymringsløst liv i økonomisk trygghet eller i overflod. Det handler om å ha fått barn. Om å forsøke å få endene til å møtes. Om å ha havnet i tidsklemma. Om et friluftsliv uten barn med årlige langturer som plutselig ble endret til et liv med barn, men uten langturer. Ja, nesten uten tur av noe slag. I hvert fall et liv langt, langt unna alle turene vi ser i aviser og blader og nettartikler og filmer. Og det handler om den snikende følelsen av at livet vi lever i dag, ødelegger for livet som skal komme. At den verden som venter våre døtre, kanskje ikke blir en verden fylt med håp og framtidstro, men en verden i oppløsning. Det kan få uventede konsekvenser å sitte i en lavvo uten radio, uten TV, uten smarttelefon, i stillhet, alene, eller nesten alene, på selveste nyttårsaften, for man begynner å tenke. Man tenker at joda, vi henger riktignok fast i hverdagen, men hva med helgene? Hva om vårt nyttårsforsett rett og slett er å komme seg mer ut på tur med barna? Om ikke annet så i helgene? Må vi egentlig reise langt av sted for å finne eventyret? Hadde vi hatt en krystallkule i lavvoen denne kvelden og sett tolv år inn i fremtiden, ville vi sett at mange balet med liknende
12
tanker i 2020. Noe skjedde nemlig da summen av koronakrise, klimakrise, naturmangfoldkrise og kanskje en og annen midtlivskrise fikk halve kongeriket til å ta livet opp til vurdering. Nordmenn ville plutselig gå ned i tid og opp på fjell og inn mellom trærne i et omfang aldri før sett. Nærfriluftsliv ble trendy, og det hang folk i hengekøyer med lykkelige smil om munnen hvor enn du snudde deg i skogen. Vi har ingen krystallkule, vi har bare oss selv i mørket ved den glødende ovnen, og vi vet ikke om mulighetvinduet, som åpnet seg under pandemien, virkelig ble brukt til å skape en bedre verden. I stedet daler idéene sakte ned som små snøfnugg, én etter én. Vi velger oss ut én av dem, et slags løfte, et mål, for kanskje vi kunne forsøke å sove ute en tiendedel av årets dager, bare for å ha noe å strekke oss etter? En liten dytt til å hjelpe oss over dørstokkmila og ut, midt mellom jobb og skole og barnehage, fritidsaktiviteter og vedlikehold på huset og alt det andre som kalles livet? Vi gjør det. Vi drar på pilketur, vi vandrer over furumoene i nærskogen og sover under stjernehimmelen. Det er ikke villmarka i nord, men der vi bor. Det er mer enn nok til å kjenne på gleden ved å være ute. Vår og sommer, høst og vinter. Vi padler bekker og vann, tumler rundt på truger, skjener rundt på skøyter og drar på gapahuktur, midt mellom to skoledager. Vi klarer det faktisk nesten: å sove ute en tiendedel av året. Men det er ikke poenget. Hvis det i det hele tatt er noe poeng, må det være at vi et eller annet sted i hverdagen kjenner at livet ikke ligger og venter langt der framme, men er her og nå. I de små øyeblikkene. Og at dette året ikke kun er et blaff, men et startskudd på en søken. En søken etter kunsten å leve et enkelt og eventyrlig liv. Uten å ta knekken på kloden. Før vi vet ordet av det, er det nyttårsaften igjen, og på ny sitter vi i en lavvo. Utenfor krymper trærne seg i kulda, og det suser stille fra veden i ovnen. Jentene ligger i soveposene sine, ett år eldre. En rev skrår lydløst over den hvite, snødekte myra på musejakt. Og snart, snart skal kong Harald holde nyttårstale.
13
* Førti tusen år etter at aboriginene vandret over en landbro fra Fastlands-Australia til øya Tasmania under en av istidene, flyttet en ung jente fra Tasmania til Danmark sammen med sin mor og storesøster. Hun rakk å fylle 21 år før hun og jeg satte oss ved siden av hverandre for første gang i et lite undervisningslokale nord for København for å ta opp fag før universitetsstudiene våre. Den mørkhårede unge kvinnen, halvt britisk, halvt australsk, fortalte meg om eventyrøya Tasmania, om da faren dykket etter østers som de spiste etterpå, om sjøhestene de fant i Derwent River nedenfor barndomshjemmet, om campingturer i den australske bushen. Om øgler i hagen, og om de skøyeraktige kattestore opossumene som krabbet rundt på bølgeblikktakene på nettene og lagde leven. Jeg forelsket meg raskt i både henne og historien hennes. Ingen av oss hadde riktig funnet oss selv ennå. I stedet fant vi hverandre. Vår første sommerferie sammen bestemte vi oss for å krysse Hardangervidda, fra sørøst til nordvest, og gå størstedelen av turen utenfor sti. Min far hadde en bekymret rynke mellom øynene da han kjørte oss til Oslo S og tok farvel en kjølig sommerdag i slutten av juni 1993. Det var lett å forstå. Selv om jeg hadde vært på mange overnattingsturer tidligere, var to og en halv uke i høyfjellet på forsommeren likevel noe annet. Becky hadde enda mindre erfaring. Vi likte å tenke på oss selv som turvante villmarkinger i Danmark, og joda, vi hadde opplagt mer erfaring enn den jevne dansken, men på Hardangervidda kunne vi ikke lyve for oss selv. Vi var dårlig forberedt. Med en trang studentøkonomi var utstyrsbudsjettet begrenset. Som mellomplagg hadde vi den typen vatterte varmejakker du kan kjøpe billig på byggevarekjeder. Regntøyet var det enkleste fra Helly Hansen, teltet knøttlite og trekkfullt. Våre anslag for hvor mye mat vi behøvde, var for optimistiske, og forsommeren ble alt annet enn varm.
14
Hardangervidda møtte oss med blå himmel og sommerlige temperaturer den første dagen. Det skulle bli siste dag vi så sola på en god stund. På dag to vandret vi inn i et grått, tåkete ødeland uten annen vegetasjon enn litt skorpelav på steinene og nakne flekker med mørke mosematter. Temperaturen var såvidt over frysepunktet, og det vannrette regnet trengte seg inn gjennom den åpne, traktformede kragen på regntøyet. Kiloene rant av kroppen. Likevel står turen fram som et av våre fineste minner. De kalde, våte dagene på Hardangervidda ble en slags lakmustest på forholdet vårt. Allerede neste sommer dro vi på ny tur over Hardangervidda, og slik fortsatte vi. Vi dro på langtur gjennom Sareks nasjonalpark nord i Sverige. Vi dro på fotturer i Nordmarka og trugeturer i Vassfaret og Vålådalen. Og der, mens vi skranglet rundt i bunnen av Maslows behovspyramide, omfavnet vi dagene med hver sin enkle, innebygde logikk. Det handlet om å holde seg tørr og varm og ikke altfor sulten, om å navigere rett. Om å finne gleden i det enkle. Da vi fikk Sif ved årtusenskiftet, rakk hun såvidt å fylle ett år før vi pakket sykkelvogna full av bagasje og dro på sykkeltur i Skåne. Nå dreide det seg ikke bare om vår glede ved å være ute, men også om det lille barnets glede ved å være ute. Danmark hadde allerede blitt for lite, for trangt, da Siri kom til verden et par år senere. Det ble vanskeligere og vanskeligere for oss å klare oss uten den enkle friheten vi følte på tur. Et par måneder senere flyttet vi til Norge. I Oslo ble vi raskt innhentet av hverdagen som trangbodde småbarnsforeldre uten fast jobb i en studentleilighet på 36 kvadratmeter. Det gikk kun et halvt år før vi flyktet ut av storbyen til furumoene i Kongsberg.
16
PÃ… SYKKEL 17
18
1 S E K S Å R S E N E R E stopper Siri, Sif og jeg syklene på en grusvei et sted nær svenskegrensen på Finnskogen. Foran døtrene mine på ti og snart tretten år skritter en elgku over veien i morgenregnet, med en kalv i hælene. De forsvinner raskt inn mellom furutrærne. Vi setter oss på syklene igjen og triller videre, i feil retning fra dagens mål. Vi har noe vi må gjøre først. Før turen vår starter på ordentlig. Vi setter fra oss syklene i en sving og slår inn på en liten sti som renner som et brunt bekkefar nedover åssiden. Skoene surkler, og jeg kjenner allerede hvordan regnet trenger gjennom glidelåsen på jakken og siger kaldt nedover ullundertrøyen på magen. Oppe på åskammen blir vi møtt av en gulmalt riksrøys i et nakent ingenmannsland med skog i alle himmelretninger. Jentene går med på å ta et par hopp for kameraets skyld. Vi strekker kalde, hvite hender opp mot den grå himmelen, jubler litt halvhjertet og forter oss ned mot syklene igjen. En boblende, berusende glede skyller gjennom oss idet vi svinger oss opp på syklene, vagabondens glede, lofferens glede, som om vi har kastet fortøyningene til hverdagen og skal ut på eventyr. Vi snur sykkelstyrene mot vest og målet – kysten – kanskje seks–sju hundre kilometer foran oss. Den første av fire langturer, tvers over landet. Fire turer, på sykkel, til vanns, til fots og på ski. Tett, tungt høljeregn hamrer hardt ned i vannpyttene, og grusveiene blir til langstrakte sjøer. Vi treffer snart på enda en elgku med en kalv på slep. Utpå ettermiddagen krysser vi elva Flisa på en smal bro og slår inn på en gjørmete kjerrevei. Siri, som sykler rett bak Sif, overser en stein i det høye gresset. Forhjulet på den lille sykkelen hennes bråstopper og sender henne rett over styret.
19
Hun bryr seg ikke, er raskt tilbake på sykkelen og tråkker videre. Halv åtte på kvelden slår vi leir. Skitne. Våte. Lykkelige. Fem dager senere står jeg og ser jeg ned på Siri. Hun ligger sammenkrøket i gresset og likner en fugleunge. Det ti år gamle ansiktet med den smale, spisse haken er blekt, de tynne beina er bøyd opp mot magen. En bevegelse starter nede i magen, bølger opp gjennom kroppen, til halsen, munnen. Så kaster hun opp for tredje gang. Er det det tvilsomme vannet jeg hentet i elva kvelden før (jeg kokte det jo!)? Omgangssyke? – Jeg har kjempevondt i hodet, hvisker Siri ut mellom kritthvite lepper, de går i ett med ansiktshuden. Da skjønner jeg det. Jeg skjønner det og blir flau, for dette burde jeg sett komme for flere dager siden, og jeg føler meg som verdens verste far. Allerede da vi tok de første pedaltråkkene fra svenskegrensen, var det noe som ikke hadde vært som det pleide, som om den vante kjemien mellom storesøster Sif, Siri og meg ikke var der. Latter og glede kunne brått snu til krangling over småting. Hverken Sif eller jeg hadde sagt det høyt, men begge hadde tenkt det. Lillesøster var ikke seg selv. Nå innser jeg hvorfor. Hun må ha hatt et voldsomt migreneanfall under oppseiling hele uken, og etter den tunge avslutningen opp bakkene fra Gudbrandsdalen i stekende hete har det slått til for fullt. Allerede da jeg legger utstyret inn i drosjen, har jeg på følelsen at turen er over.
2 H VA E R E G E N T L I G LY K K E ? Ikke den spontane lykkefølelsen vi føler når vi blir øyeblikkelig tilfredsstilt fordi vi har anskaffet oss nytt turutstyr eller noe annet og hjernen belønner oss med et skudd dopamin, men det å være lykkelig, over tid? Spør du noen om de er lykkelige, svarer de neppe utifra om de opplever spontan glede i øyeblikket, i samme sekund som de blir spurt. Joda, forskning tyder på at når vi svarer på spørsmålet om hvor lykkelige vi er, så er vi påvirket av hvordan vi har det nettopp denne dagen. Har vi nettopp funnet en hundrelapp på gaten, er det større sannsynlighet for at vi føler at tilværelsen smiler litt ekstra. De fleste av oss vil likevel basere størstedelen av svaret vårt på en slags husholdningsopptelling av gode og mindre gode sider ved tilværelsen, som om vi legger dem opp på hver sin vektskål og ser om livet vårt tipper den ene eller andre veien, helt til vi kommer fram til et slags svar, et nivå for egen lykke. Ikke bare er det forskjell på hva vi sier gjør oss lykkelige i undersøkelser, og hva vi faktisk gjør i det daglige, i praksis. Når vi blir spurt om vi er lykkelige, avhenger svaret ikke kun av vårt eget liv, men også livet til dem som lever rundt oss. Vi sammenlikner oss kort og godt med andre. Og da er det gjerne materialistiske ting vi ser på, hvor tilsynelatende vellykket vi er. Det ligger jo litt i ordet at vellykkethet handler om lykke. Spørsmålet er om det dypest sett stemmer.
Da Becky og jeg flyttet til Kongsberg med jentene, endte vi opp med å leie en kjelleretasje i en villa i den velstående delen av byen. Leien var høyere enn vi likte å betale, men til gjengjeld var det gangavstand til barnehage, skole og jobb. Ett år senere klarte vi å
21
overtale banken til å gi oss lån til et rekkehus som skulle oppføres litt lenger oppe i veien. Det var på hengende håret. Møtet med bankrådgiverne (vi måtte innom flere før vi fikk napp) var som å få gjennomlyst livet vårt fra alle kanter. Rådgiverne var absolutt hyggelige, men det ble raskt klart at vi som studenter, der bare én av oss hadde jobb, attpåtil en midlertidig deltidsjobb, lå nokså dårlig an til å få lån. Det var ikke nok at vi kunne legge en femtedel av beløpet kontant på bordet etter salg av leiligheten vår i Danmark. Ifølge bankenes modeller, basert på gjennomsnittsfamilier, skulle vi hatt minst dobbelt så høy inntekt som vi faktisk hadde for å kunne få lånet. Det hjalp ikke at vi ikke hadde utgifter til bil, at vi hadde marginalt med studielån og gikk med et pent overskudd på tross av høy leie. Modellen deres tilsa at vi skulle hatt enda mer penger. Ikke til huset, men til forbruk. Det var da vi for alvor skjønte at vi var annerledes. Vi passet ikke inn i malen. Etter mye om og men fikk jeg satt opp tre økonomiske scenarier basert på grundige budsjetter – et verst tenkelig, et moderat og et optimalt. Målet var å synliggjøre at vi faktisk hadde en romslig økonomi om vi tok hensyn til det lave forbruket vårt. Det gjorde susen, men det gikk sannsynligvis kun fordi bankrådgiveren tok en sjanse. Så da satt vi der, omgitt av digre villaer i den velstående delen av byen, der dobbeltgarasjene til naboene våre var så godt som like store som rekkehuset vårt. Naboene kunne i flere år se meg sykle matvarene opp de bratte bakkene fra byen med en hundreliterssekk stappfull med mat et par ganger uka. En dag bestemte vi oss for å skaffe oss en bil slik at vi kunne komme litt mer rundt med jentene på tur og på skitreningen deres, som var nesten halvannen mil unna. En rusten gammel Ford Escort stasjonsvogn til 25 000. Den gikk knapt nok to og et halvt tusen kilometer i året, så å si utelukkende i Kongsberg by. Jeg syklet mer enn jeg kjørte bil. Eller rettere, ble kjørt, for siden jeg ikke hadde førerkort, var det Becky som var sjåfør.
22
Vi hadde det minste huset i gaten, vi hadde den mest rustne bilen. De som bodde i rekkehusene, brukte det bare som en mellomstasjon før de bygde seg store villaer andre steder. Vi hørte liksom ikke til, som om vi levde i vår egen lille verden, der kalenderen fortsatt viste 1970. Når du hele tiden er omgitt av digre hus, dyre biler og folk som jobber med viktige, alvorlige oppgaver som oljeteknologi eller våpenproduksjon, og du selv kun er lærer («alle kan vel bli lærer?»), ja, da begynner du ikke bare å føle deg annerledes. Du begynner å føle deg underlegen. Jeg likte lærerjobben. Jeg hadde gode kollegaer, et inspirerende arbeidsmiljø og trivdes med elevene. Likevel slo det meg en dag at jeg brukte mer tid på å følge opp andres barn enn mine egne. I hvert fall var det sånn det føltes. Tid er penger, sies det, og det kjentes som om jeg hadde byttet den fineste tiden med barna våre mot penger vi strengt tatt ikke behøvde. Det virket som om den dominerende fortellingen i samfunnet gikk ut på å kjøpe stadig dyrere og større biler, nye, digre boliger, en fortelling om båter og hytter og lange utenlandsreiser og moteriktig tøy til barna, om sportsutstyr fra øverste hylle, og i bunnen av det hele – denne tanken om forbrukets velsignelse, at veien til et lykkelig liv går via bankkortet, en forbruksfest ute av kontroll som åt seg stadig dypere inn i naturgrunnlaget. Det måtte da være en annen vei? Det måtte da finnes en annen fortelling? Det var da jeg bestemte meg for å skrive meg et nytt liv. Skal du gjøre karriere som forfatter eller foredragsholder om friluftsliv i Norge, skal du helst gå over en av polene, bestige et eller flere av verdens høyeste fjell, eller dra på episke langturer i fjerne land. Etterpå, når du har blitt kjent, kan du fortelle at det er de nære, enkle turene som er de viktige. Jeg var hverken polfarer eller fjellklatrer da jeg bestemte meg for å skrive om natur og friluftsliv. Der polfarere fikk frostskader
23
på tærne av å kjempe gjennom isødet, mens kvikksølvet gjemte seg helt i bunnen av termometeret, fikk jeg frostskader på tærne fordi jeg fortsatte å sykle til jobben i joggesko litt for langt ut i vinterhalvåret. Der fjellklatrere med dødsforakt klatret uten sikring opp drabelige fjell, fikk jeg skjelven, dinglende seks–syv meter opp i den lokale klatreveggen. Der eventyrerne satt fast i bresprekker, satt jeg fast i hverdagen. Men det gjorde ingenting, for det var akkurat der barna våre også var. Barn er ikke opptatt av å telle høydemeter eller antall tilbakelagte kilometer. De er opptatt av å finne et godt klatretre, plukke blomster, ta en frosk varsomt opp i hånden, bade nakne, base i snøen, tøyse i teltet og få lov til å være sammen med mamma og pappa en hel dag, en hel helg, ja, kanskje en hel uke, helt for seg selv. Alt sammen opplevelser du ikke trenger reise langt av sted for å få. Derfor startet vi like godt i hjembyen vår, Kongsberg. Først med turåret vårt, unnfanget nyttårsaftenen i lavvo. Siden fortsatte vi i samme spor. Vi dro på kortreiste turer, der vi overnattet i telt noen få steinkast fra huset, og vi dro på langturer til fjells. Vi sov i hagen, vi dro på padleekspedisjon ned den lokale elva på luftmadrass. Der andre brukte hytta som avbrekk fra hverdagen, fant vi roen i teltet. Vi samlet hverken på høydemeter eller topper eller tilbakelagte kilometer, men på små og store øyeblikk. Vi dro på tur nær og fjernt, kort og langt, høyt og lavt, helt til det å dra på tur ble en naturlig del av familielivet. Ikke fordi vi dro på tur hele tiden, men kanskje fordi vi ikke dro på tur hele tiden. Vi dro på tur når vi hadde lyst. «Gå kort med barna», var mantraet vårt. Bruk nærområdene. Gjør det enkelt. Eventyret venter rett rundt hjørnet. Og lenge gjorde vi det, brukte nærområdene, gikk kort, eller i hvert fall nokså kort. Gjorde det enkelt. Jeg skrev til og med en bok om det. Om at friluftsliv med barn handler om å huke seg ned i barnehøyde, ned i deres verden, langt unna en voksenverden preget av prestasjonsjag og forfengelighet.
24
Så hvordan kunne jeg tro at det var en god idé å dra fire langturer Norge på tvers med Sif og Siri? Det handlet om at de hadde blitt større og var klare for nye eventyr. Lengre eventyr. Vi hadde en tanke om at jentene våre skulle kjenne på følelsen av å være en del av noe større, der deres innsats og mestring var avgjørende. Vi ville vise dem at eventyret ikke venter langt borte, bak fjerne horisonter, men der vi bor, rett over dørterskelen. Kunne vi lære noe om oss selv, om familien, ved å leve som burhøns med en flortynn hinne av polyester som ramme om livet, dag etter dag, i regn, i sol, i snø og kulde? Vi ville bli bedre kjent med landet vårt, merke lukten av saltvann i nesen ved fjordene i vest, høre heiloens vemodige stemme på fjellet i Midt-Norge og se en bever trekke sølvtråder etter seg i Numedalslågen på Østlandet. På samme tur. Vi ville at døtrene våre skulle kjenne på den samme gleden ved å være på langtur som Becky og jeg hadde kjent på før vi ble foreldre. Være så lenge på tur at det å være ute ble hverdag, at teltlivet for en stund ble normalen. Jeg visste at det var høyt spill, at vi hadde lagt barnas glede ved å være ute i potten. Noen ganger må man bare ta en sjanse.
26
3 D E T S T Å R K U N et par andre biler på den store parkeringsplassen på Skeikampen da vi svinger inn foran hovedbygningen. Området virker nakent og øde uten snø og mennesker. Så står vi i resepsjonen, møkkete, uvasket, med vesker og bager fylt med soveposer, telt og skittent skiftetøy. Siri brekker seg i en pose. De er hjelpsomheten selv inne på hotellet, foreslår at hun legger seg på en sofa i et tilstøtende oppholdsrom mens de skynder seg å få en liten leilighet klar til oss i en av de mange tomme bygningene i vinterlandsbyen. Leiligheten i tredje etasje er sval, har hvite vegger og enkelt møblement. Et lite bad, et soverom med en dobbeltseng og en enkeltseng, et tilstøtende lite oppholdsrom med kjøkken, spisebord, fire enkle stoler, sofa, sofabord, TV – et helt palass i forhold til det grønne teltet som har vært vårt hjem i nesten en uke. Vi legger Siri i sengen, bretter den tunge, hvite dynen over henne og trekker ned rullegardinet. Det blir så godt som fullstendig mørkt. Så går vi inn i rommet ved siden av og venter. Det er stille. Det er ulidelig, larmende stille, og jeg tenker at hvis det er migrene, så blir hun bedre etter å ha sovet. Det har alltid vært sånn, helt siden hun fikk de første anfallene for noen år siden: om morgenen gjentatte brekninger, slapphet og forferdelige smerter i hodet. Etter en halv time, kanskje en time med kraftige brekninger, sovner hun som regel, og så, litt utpå formiddagen, våkner hun, slapp, men smilende, som om ingenting har hendt. Jeg burde sett det komme, og skyld og angst veksler på å vrenge seg i magen. Vi er ikke engang halvveis på den første turen Norge på tvers. Jeg trekker pusten dypt og forbereder det jeg skal si på telefonen til Becky. At vi drar hjem, at vi dropper hele prosjektet. At det ikke er verdt det. Det var ikke slik det skulle bli.
27
UT
MIKKEL SOYA BØLSTAD
å komme seg ut. Om en familie på fire som bestemmer seg for å dra Norge på tvers fire ganger – på sykkel, til vanns, til fots og på ski. De pakker med seg det aller mest nødvendige, fyller sekken med mat, kutter navlestrengen til hverdagslivet og lever som vagabonder. Ikke for alltid, men lenge nok til at reisens iboende logikk for en stund blir normalen. Lenge nok til at spørsmålene om oss selv og samfunnet vi lever i melder seg. Er det vår egen biologi som gjør det så vanskelig å leve bærekraftig? Og er det likevel nettopp vår biologiske arv som redder oss ut av miljøkrisen? DET HANDLER OM
ISBN 978-82-7959-320-1
S K A L D. N O ISBN 978- 82-7959-320-1
9
788279 593201
MIKKEL SOYA BØL STAD
U T
KUNSTEN Å LEVE ET ENKELT OG EVENTYRLIG LIV UTEN Å TA KNEKKEN PÅ KLODEN