Kari Bugge Gjerstad
&
Odd Gjerstad
Kari Bugge Gjerstad (1925–) og Odd Gjerstad (1923–2014) gikk fra å være outsidere som ikke innordnet seg datidens stilideal, til å være blant dem som som brakte impulser fra Europa og verden inn i det norske keramikermiljøet.
Odd Gjerstad
Kari Bugge Gjerstad
Kari Bugge Gjerstad & Odd Gjerstad – Liv og leire er en mangfoldig fortelling om to sentrale norske keramikeres kunstnerliv. Kunst og kultur i alle former, og tanker og ideer fra alle tider og verdenshjørner, inspirerte og begeistret Kari og Odd, og deres livsførsel skapte en sterk tiltrekning på mange som besøkte dem – eller i perioder ble boende hos dem – i hjemmet og verkstedet på Ekerhovd på Sotra utenfor Bergen.
&
Liv og leire
SK ALD
ISBN 9788279593126
Liv og leire
Innhold
Forord «Forelsket i leire» Anne Britt Ylvisåker
7 29
Keramikk 1951–1965 1965–1980 1980–2018
58 72 94
Keramikerliv Kari Bugge Gjerstad
129
Kunstneriske utsmykkinger Skisser og tegninger O Mare Nostrum – en odysse Glasur og brenning Læremesteren Arno Lehmann Læremesterne Kari og Odd
152 164 177 184 190 191
Fortellinger
199
Appendix
220
18
Odd Gjerstad Skulptur Steingods, glasert H 135 cm Odd Gjerstad Skulptur Steingods, glasert H 20 cm
19
«Forelsket i leire» Anne Britt Ylvisåker
«Stekt leire duftet så deilig»,1 svara Kari Bugge Gjerstad (f. 1925) enkelt på spørsmålet mitt om kvifor ho valde nettopp keramikk som levevegen sin. Som lita jente hadde ho oppdaga dette materialet som var så lett å forme, og som vart hardt og sterkt etter nokre timar i steikeomnen. Og som dessutan lukta godt. Valet var mindre innlysande for Odd Gjerstad (1923– 2014), som vart oppmoda heimanfrå om å bruke dei kreative evnene sine i eit skikkeleg yrke med sikker og god løn. Etter eit år på Bergen kunsthåndverksskole, peila han seg inn mot ein bransje som var spådd ei lys og inntektsbringande framtid. Målet var klart: Han skulle bli reklameteiknar. Men det var før han møtte Kari. Vegane til Odd og Kari kryssa kvarandre på danskebåten hausten 1946, og målet for dei begge var Kunsthåndværkerskolen i København. Krigen hadde prega heile ungdomstida deira og røva frå dei høve til å få seg ei utdanning. No var Kari nettopp passert tjue, Odd eit par år eldre, og begge var meir enn klare til å ta att det forsømte. Men møtet på båten skulle bli lagnadsstyrande for Odd. Bergensaren Odd fall pladask for drammensjenta Kari, og med det gjekk alle planane om å bli reklameteiknar over styr. Han starta rett nok på reklamelinja i København, slik planen var, men då vi møttest første gongen nesten seksti år seinare, er det klaraste minnet hans frå skuletida alle timane han sat bergteken ved foten av dreieskiva til Kari: «Jeg tilbrakte nesten all tid på keramikkavdelingen, og mindre tid der jeg skulle være.» Framfor å følgje si eiga undervisning fekk også han etter kvart auga opp for kva fantastisk materiale leire var. Medan Odd på sett og vis kom snublande inn i fagfeltet keramikk i rein forelskingsrus, verka Kari på si side å vere svært medviten om kva ho søkte i København. Ho kjende på førehand til nokre norske keramikarar, som Andreas Schneider (1861–1931) og William Knudzen (1913–1983), men trass i at dei begge to nok var dyktige keramikarar, meinte ho at dei såg på leira som noko underordna, og berre som ein bak-
Kari Bugge Gjerstad Flak-krukke, detalj Steingods med gull H 82 cm
grunn for det dei eigentleg var opptekne av, som var den dekorerte flata. Den same haldninga meinte ho også var styrande for det nye utdanningstilbodet i keramikk som kom på plass på kunsthandverksskulen i Oslo frå 1939, med Jens von der Lippe (1911–1990) som fagansvarleg: «Det falt meg ikke inn å søke på skolen i Oslo. De ante ingenting om keramikk slik jeg mente den var. Jeg hadde ingenting der å gjøre. Jeg ville noe helt annet», seier Kari, og held fram: «Jeg fatter ikke hvor jeg hadde fått det fra, denne fornemmelsen av at det var leiren – leiren! – jeg ville ha frem». Ho hadde høyrt at mange i Danmark arbeidde i ein annan keramikktradisjon enn den norske, og heldigvis for Kari hadde ho ei tante i København som kunne tilby rimeleg husvære under keramikkstudiet der i byen. No låg alt vel til rette. Odd og Kari var i gang. Ekteparet var nærare åtti år då eg møtte dei, og i det vi hadde første praten, kunne dei sjå attende på meir enn femti år som aktive keramikarar med alt det bar med seg av opp- og nedturar i med- og motvind. Som etter måten nytilsett ved kunstindustrimuseet i byen, hadde eg teke mål av meg, saman med dåverande keramikkprofessor Nina Malterud ved kunsthandverksskulen i Bergen (SKHD), å kartleggje etableringa av det forholdsvis unge keramikkmiljøet i Bergen. Vi hadde alt snakka med mange, og nær alle eg så langt hadde vore i kontakt med, drog fram Odd og Kari Gjerstad som heilt sentrale for framveksten av det vi gjerne kallar Bergensskolen. «Odd og Kari sto for alt vi ikkje visste, men alltid hadde drøymt om», uttrykte til dømes ein som var student ved Bergens kunsthåndverksskole midt på 1960-talet. Keramikarparet vart frå mange hald tillagt ein ikonisk status i fagfeltet. No sat eg altså i bilen på veg mot Ekerhovd på Sotra og skulle prøve å nærme meg kva det var som forma desse to som skulle bli så viktige for mang ein generasjon seinare. Kor mykje styrte dei sjølve gjennom eigne faglege val, og korleis gjekk synet deira i takt eller utakt med dei dominerande tankane kring fagfeltet etter kor tidene skifta?
29
106
Kari Bugge Gjerstad Skulptur Steingods, uglasert H 23 cm Kari Bugge Gjerstad Skulptur Steingods, glasert H 18 cm Varianter i glasering
Odd Gjerstad Relieff Steingods, glasert H 54 cm
1980–2020
107
Keramikerliv Kari Bugge Gjerstad
Da jeg var 6 år – i 1931 – grov jeg opp leire i hagen vår og lagde små «tulleting», som mor puttet i ovnen og brente. Det luktet deilig, stekt leire på kjøkkenet. Den samme lukten fyller verkstedet nå når vi brenner – noe nært, kjent og spennende, fylt av forventning. Det var visst så laga at livet mitt skulle bli et liv med leire. Misforstå meg rett! Som 16-åring ville jeg selvfølgelig bli Florence Nightingale, som 17-åring dikter og som 18-åring oppdagelsesreisende! Men leiren vant. Nå er jeg 94, og de fleste dagene i mitt liv har jeg hatt leire mellom hendene. Og enda føler jeg at jeg har noe ugjort der! UT I VERDEN
I min ungdom, rett etter krigen, var keramikk et forholdvis ukjent begrep i Norge. Noen små snuskeverksteder spratt opp som paddehatter under krigen. Det var ingenting å få kjøpt på det tidspunkt i landet vårt, så askebegre og dingeldangel gikk som varmt hvetebrød. Disse verkstedene forsvant like fort som de var kommet. Jeg hadde lenge hatt en drøm om å bli keramiker. Det å få jobbe med leire måtte være det deiligste yrket i verden. Jeg fikk sjansen til å se meg om på kunsthåndverkerskolen i Oslo, men det ble et trist møte. Der så keramikken ut som den hadde tytt ut av en fabrikk. Ingen merker etter menneskehender, ingen spor etter leiren, ingen varme, ingen personlighet. Ingenting av det jeg hadde drømt om. Det at leiren skulle snakke. Den kan jo uttrykke det meste. Det skulle synes at mennesker hadde tatt i den med sine hender, samarbeidet med den, ikke bare slettet alle spor. Jeg var vilt sjokkert. Hvordan kunne dette være mulig? Det var Scandinavian Design. Den hadde slukt keramikkavdelingen på skolen. For meg var det som en klam hånd hadde lagt seg over min elskede leire. Derfor ville jeg til Danmark. Til København kunsthåndverkerskole. Jeg gledet meg. Jeg hadde lest at den ikke var så knust av Scandinavian Design som skolen her hjemme. Danskene hadde en ubrutt kera-
misk tradisjon, med små og store verksteder, og hadde laget mye fin keramikk opp gjennom tidene. Så her kunne jeg lære mye. Jeg står ved relingen på danskebåten mellom Oslo og København. Den er i rute igjen nå, etter fem lange krigsår. Det er så utrolig: Ingen tyskere å se, ingen stengte grenser, bare skipet som glir stille, stille ut over fjorden, ut mot havet, ut i verden, som åpner seg mot meg. Jeg føler en slags høytid, vet ikke hva som skjer med meg. Så overveldende uendelig stort, nesten ikke til å bære. Vil dette være det største øyeblikket i livet mitt? Brystet er så fylt at det vil sprenges, tårene renner. En unggutt står litt bortenfor meg. Han er nok like betatt og overveldet, han som meg. Uten å tenke oss om, helt umerkelig, jeg tror uten å vite det, tar vi hverandre i hånden. Bare står der til solen går ned og vi rusler hver vår vei. Plutselig, to dager senere, ser vi hverandre igjen på København kunsthåndverkerskole i kantinen i lunchpausen. Det var jo dit vi skulle begge to, uten å vite det den dagen på båten. Vi ble bestevenner og fortalte hverandre om hvorfor vi havnet på den båten. Odd het han. Han hadde alltid vært flink til å tegne. 17 år gammel ble han med i en motstandsbevegelse i Bergen. Hans jobb var å kartlegge tyske forlegnin-
Bergens Tidende, 18.06.1945.
Odd og Kari på utstillingen på Galleri Langegaarden, Bergen, 1986. Omtale i Bergens Tidende, «Frå ei oversanseleg verd» av Inger Marie von der Lippe. Hun trekker her frem paralleller til Miro og Chagall.
129
208
Galleristen
Påskriften «Galleri Føyner» skimtes så vidt under en blå figur med utstrakte hender. Den henger under takskjegget til et hytteanneks i Ål. En gang viste den vei til et galleri i Oslo. I 1978 kjøpte Jan Føyner en villa i Gimle terrasse sammen med sin daværende kone. Det kunstinteresserte paret begynte først å selge litt fra egne vegger når venner var på besøk. Så kom de på ideen om å skape et eget galleri i husets kjeller. Til den første utstillingen var det naturlig å invitere Kari og Odd Gjerstad som utstillere. Jan forteller lattermildt hvordan det gikk til: – Jeg ringte Odd, som ropte videre til Kari: «Det er Jan som ringer, han lurer på om vi vil stille ut i potetkjelleren hans.» Jan ble kjent med keramikerparet da han jobbet som dramaturg på Den Nationale Scene i Bergen på 1960-tallet. Da hadde han blant annet studert kunsthistorie og teatervitenskap på Universitetet i Bergen. Slik kom han på ideen om å lage en utstilling med flere kunstarter. Og til sin første utstilling i Natland studentbarnehage inviterte han Gjerstads. – Jeg var kunstinteressert og hadde kjøpt litt kunst, men ble sjelden ordentlig berørt. Ikke før jeg kom ut til verkstedet på Ekerhovd og så en stor, rund krukke med lys oppå. Da var det helt sånn «åh!», sier han og tar seg til hjertet. Han vet ikke om han hadde tenkt det samme ved synet av den kuleformede lysestaken i dag. – Men der og da ble jeg meget begeistret. Plutselig åpnet hjertet seg, og jeg begynte å se ting på en annen måte. Han sitter i hytten i Ål og forteller entusiastisk om arbeidene til Kari og Odd. Hytten er nå overtatt av Jans yngste datter, men han og konen Torrid Midjord har fortsatt bruksrett. Selv om noe av keramikken har fått nye hjem, har hyttetunet fortsatt mange spor av Odka. På en hylle over stuevinduene står fat og lysestake, på peisen en krukke. Skulpturelle arbeider som vitner om et ønske om å frigjøre keramikken fra nytten, fra at tingene de laget, måtte brukes. Jan er på ingen måte minimalist. Han elsker frodig kunst og forseggjort mat. På soignert bergensk forteller han om utallige sammenkomster på hyttetunet og gedigne middager. Kari og Odd kom jevnlig hit. Jan mener det må ha vært i rundt tjue år at de hadde faste treff første helg etter påske. Da tok de gjerne gildehallen i bruk. Over inngangsdøren til dette annekset henger Seidmennene på Skratteskjær, de som skulle kaste trolldom over Olav Tryggvason og ble bundet fast på et skjær. – De kikker i hver sin retning og venter på floen, sier Jan og legger til at norrøn mytologi og folkeviser var noe Kari og Odd var veldig opptatt av.
Inne i gildehallen står to soldame-lysestaker under et teppe fra Peru. De kunne kanskje vært laget i Latin-Amerika, soldamene også. Det var trolig det den amerikanske antikvitetshandleren tenkte da han skapte myten om en av dem. En gang Kari var i USA, fant hun til sin store overraskelse en av sine soldamer i en antikvitetsbutikk. Hun lot som ingenting og spurte hvor den kom fra. Da fikk hun til svar at det var en gammel skulptur av en meksikansk solgudinne. Kari var helt sikker på at dette var hennes figur og ingen mayagudinne. Men hun syntes jo det var underlig at den hadde havnet i Amerika. Etter litt nærmere undersøkelser viste det seg å ha en naturlig forklaring. – Soldamen kom fra hjemmet til en avdød bergenserinne som hadde emigrert til USA, forteller Jan. Når det er fest, bidrar soldamene til stemningsfullt lys i gildehallen. Der kan bordet dekkes med Odkas suppetallerkener. Festlokalet skiller seg fra de øvrige rommene i hyttetunet med sine rosa vegger og lysegrønne lister. Alt her er rehabilitert eller bygget av Jan selv. – Jeg er inntil det kvalmende fornøiet med dette rommet, proklamerer hyttebyggeren etterfulgt av latter. Fornøyd er han og Torrid også med at de i 2004 flyttet ut av Einar Gerhardsens gamle leilighet på Tøyen til Son, noen mil øst for Oslo. Her finner de roen borte fra hovedstadens hektiske puls, men kan likevel komme seg til teater, utstillinger og opera i Oslo på 40 minutter. Huset deres i Son er fullt av kunst – malerier, glassarbeider og keramikk. Ved peisen står en stor, svart hest med en liten rytter. – En av mine favoritter, laget av Odd. Den har utrolig rene og kraftfulle linjer og er helt fantastisk, sier Jan. På pianoet står to hester med den lett gjenkjennelige turkisblå glasuren. – Jeg fikk disse til 60-årsdagen min, og jeg elsker dem, forteller Torrid. Sammen har de skapt et gjestfritt hjem, der venner og venners barn har bodd fra tid til annen. Og der det jevnlig arrangeres selskaper. Kari kommer fortsatt på besøk hit, og for noen år siden skjenket hun Jan et «drukkenskap», som nå henger på spisestueveggen. I overgangen mellom spisestuen og dagligstuen henger en annen av hennes skulpturer. Villemann og Magnhild er inspirert av myten om Orfeus og Euridyke. – Se hvordan han forgjeves prøver å spille henne tilbake, sier Jan og peker på Villemann. I trappen opp til annen etasje står en krukke som får mye oppmerksomhet. – Folk spør om det er en Picasso, men det er en helt spesiell krukke laget av Odd.
Kari Bugge Gjerstad
&
Odd Gjerstad
Kari Bugge Gjerstad (1925–) og Odd Gjerstad (1923–2014) gikk fra å være outsidere som ikke innordnet seg datidens stilideal, til å være blant dem som som brakte impulser fra Europa og verden inn i det norske keramikermiljøet.
Odd Gjerstad
Kari Bugge Gjerstad
Kari Bugge Gjerstad & Odd Gjerstad – Liv og leire er en mangfoldig fortelling om to sentrale norske keramikeres kunstnerliv. Kunst og kultur i alle former, og tanker og ideer fra alle tider og verdenshjørner, inspirerte og begeistret Kari og Odd, og deres livsførsel skapte en sterk tiltrekning på mange som besøkte dem – eller i perioder ble boende hos dem – i hjemmet og verkstedet på Ekerhovd på Sotra utenfor Bergen.
&
Liv og leire
SK ALD
ISBN 9788279593126
Liv og leire