Sveinung Wålengen Marius Nyheim Kristoffersen
Over 65 år etter at Bygdekinoen begynte å snurre film over hele landet, er dette fortsatt en levende kulturinstitusjon. Gjennom ett år har forfatter Sveinung Wålengen og fotograf Marius Nyheim Kristoffersen fulgt kinomaskinistenes ruter over hele landet. De har møtt ildsjeler og publikum som holder liv i det unike kinotilbudet.
En reise i utkanten av lerretet Sveinung Wålengen Marius Nyheim Kristoffersen
Bygdekinoen i Norge
Husker du kveldene da kinomaskinisten kom til bygda?
Bygdekinoen i Norge
Bli med på en filmatisk reise i utkanten av lerretet og landet.
SKALD
Boka er utgitt med støtte av Fritt ord. Tekst: Sveinung Wålengen Foto: Marius Nyheim Kristoffersen Grafisk form: Aslak Gurholt, Yokoland Font: Tiempos, Graphik Papir: G-Print 130 g, Munken Lynx Rough 90 g Trykk og innbinding: GPS, Slovenia © SK ALD 2016 www.skald.no ISBN 978-82-7959-252-5
Innhold 13 14
Innledning Bygdekinoen: kultur ut til folket
17 19 24 28 38 46 52 56 60
Sørlandet Valle kultursenter, Valle Fjellheim, Vegårshei Dypvåg grendehus, Dypvåg i Tvedestrand Evjemoen kino, Evje og Hornnes Marnardal og Byremo i Audnedal Nissedal fleirbrukshus, Treungen i Nissedal Tokke kulturhus, Dalen i Tokke Fyresdal samfunnshus, Fyresdal
67 69 74 78 85 89 95 102 108 114 120 126 134
Nord-Norge Hisnakul, Andenes i Andøy Servicebygget, Ramsund i Tjeldsund Grunnfarnes bygdehus, Grunnfarnes i Torsken Ibestad kulturhus, Hamnvik i Ibestad Sørreisa kulturhus, Sørreisa Otertun, Oteren i Storfjord Øksfjord samfunnshus, Øksfjord i Loppa Trones ungdomshus, Beiarn Havgull ungdomshus, Nygårdsjøen i Gildeskål Furøy camping og Åg samfunnssal, Ågskardet i Meløy Grønøy samfunnshus, Engavågen i Meløy Urd ungdomshus, Meløy
141 143 148 152 158 164 172 177 182 188 192 200 205 208
Vestlandet Bådalstun, Averøy Halsahallen, Vågland i Halsa Friheim kulturhus, Langevåg i Sula Batnfjord ungdomshus, Batnfjordsøra i Gjemnes Manger rådhus, Manger i Radøy Knausatun, Bruvik i Osterøy Bjordal skule, Bjordal i Høyanger Dalsøyra samfunnshus, Dalsøyra i Gulen Breidablik, Larsnes i Sande Værlandet ungdomshus, Værlandet i Askvoll Allhuset, Eikefjord i Flora Atløy kulturhus, Atløy i Flora Dalsbygda grendahus, Norddal
213 215 220 226 232 237 242
Midt-Norge Stadsbygd samfunnshus, Stadsbygd i Rissa Fredly folkehøgskole, Skaun Ålen kino, Hovet i Holtålen Magnushallen, Frosta Meråker skole, Meråker Kulturstua, Åfjord
247 249 257 264 270 274 280 284
Østlandet Lesja kulturhus, Lesja Kaupanger, Ringebu Furulund, Sjoa i Sel Grue kino, Kirkenær i Grue Tofte samfunnshus, Tofte i Hurum Bjørkelangen torg, Bjørkelangen i Aurskog-Høland Furulund allbrukshus, Aremark
288
Kilder og litteraturhenvisninger
Dypvåg i Tvedestrand, Aust-Agder
34
35 
Grunnfarnes i Torsken, Troms
82 
83 
seiersgang på Otertun i 2008, der det ble kjørt fem forestillinger på én dag med et totalt besøk på 521. Bygdas innbyggertall var på det tidspunktet rundt 200 – folk kom reisende fra hele Finnmark for å se filmen. Forrige gang kom det ca. 50 personer på Doktor Proktors tidsbadekar og 20 på James Bond: Spectre. Det høres lite ut sammenlignet med Kautokeino-suksessen, men det er fortsatt ikke dårlig i en kommune med ca. 1900 innbyggere, spredt godt utover det naturskjønne landskapet. Besøket later til å bli godt også i dag – stadig flere trekker innover i salen før Julekongen skal vises. Det er fascinerende å se hva en kinoprojektor og en liten mengde mennesker kan gjøre med et lokale. Otertun er et enkelt bygg der trepanelet dominerer, med skarpt lys i taket og håndskrevne informasjonsplakater. Da stolene er satt frem og Stein-Are er i gang med å teste bilde og lyd, er lokalet allerede i ferd med å forandres. Publikums kropper og stemmer fyller bygget – stemningen er god før kinomørket senker seg. Størstedelen av salen ble bygget i 1988, sammen med den tilhørende, åpne kioskdelen med kjøkken bak. Husets inngangsparti ble påbygd i 1992, sammen med scenedelen, som ligger i motsatt ende av salen for der SteinAre spenner opp lerretet. – En til mentos?! En gutt har funnet ut at han har råd til en pakke til, og Vigdis tar imot pengene i kiosken. – Det er ikke alltid at popkornet er ferdig poppet til filmen starter. Da må vi ut i salen og dele det ut, sier Vigdis. Julekongen er slutt, og Stein-Are har litt tid før siste kapittel i The Hunger Games-filmserien skal klargjøres enda en gang. Han synes vi bør huke tak i ti år gamle Philip Høiseth – en fast kinogjenger. Vi rekker å ta en prat med ham før han følger Julekongen-strømmen ut i den førjulskalde vinterkvelden. Han forteller at han har gått på kino i Otertun i fem år. Da vi spør ham om hvilken film her han har likt aller best, svarer han Julekongen – den han nettopp har sett. – Jeg ser Julekongen-serien på TV også. Doktor Proktors tidsbadekar var også bra. Philip er her alene i kveld, men forteller at det ofte dukker opp venner. Likevel tror han at han og en annen i klassen er de som oftest går på kino. Han går på skole i Hatteng, fire kilometer unna, og de er bare elleve i klassen. Vi snakker også med attenåringen Sindre Engstad Hammer, som mener han er blitt en mer kresen kinogjenger de senere årene, men som tidligere så alle barnefilmer her. Kinotilbudet på Otertun er fortsatt viktig for ham. Sindre mener han må til Nordkjosbotn hvis han vil finne på noe annet enn å gå på kino. Nå nærmer det seg starten på The Hunger Games; Vigdis rekker så vidt å få levert popkornet til Sindre og å slå av en kort prat før reklamen starter.
Oteren i Storfjord, Troms
96
97 
8. desember
Øksfjord samfunnshus, Øksfjord i Loppa
Øksfjord er per i dag det eneste stedet i Finnmark Bygdekinoen viser film. Det var flere bygder på ruta tidligere, men på grunn av de lange avstandene og dårlig publikumsgrunnlag er det ikke lenger formålstjenlig å sende kinomaskinistene lenger oppover enn Øksfjord. Det må sees i sammenheng med at Bygdekinoen i forbindelse med digitaliseringen kun fikk finansiert ti mobile kinoanlegg, og dermed måtte konsentrere seg om områder hvor kinoutstyret kunne utnyttes effektivt, med mange forestillinger per måned. Da Stein-Are morgenen etter kinovisningene i Oteren pakker ut i bilen fra campinghytta på Hatteng og legger ut på veien igjen i retning Finnmark, er det fire timer å kjøre gjennom det storslåtte naturlandskapet før han når frem til Øksfjord. Det kan være eksotisk for folk som ikke er fra Nord-Norge å kjøre denne ruta – for nordmenn så vel som for utlendinger. En gang tok Stein-Are med en tysk haiker som allerede hadde reist langt, og som hadde planer om å overnatte ute i kulda i nord. – Jeg bestemte meg tidlig for at hvis jeg så noen haike langs veien, skulle jeg ta dem med. Tyskeren var dårlig kledd, ikke tilpasset været i Nord-Norge i det hele tatt, så jeg tilbød ham å bli med meg til neste visningssted, så kunne jeg ordne en seng til ham der. Det takket han ja til. Etter overnattingen kjørte de videre neste dag, og nærmet seg stedet der de hadde avtalt at Stein-Are skulle sette av tyskeren. Men etter å ha bremset ned flere ganger der det var naturlig at haikeren forlot bilen, hadde han fortsatt ikke gitt tegn til å gå av. – Jeg skjønte at han ikke lenger hadde lyst til å overnatte ute. Det endte med at han ble med meg videre i flere dager. Da vi ankommer fiskersamfunnet Øksfjord litt utpå ettermiddagen, har mørket allerede falt på. Hurtigruta ligger og dupper i vannkanten før utreise. Det bor om lag 500 mennesker i Øksfjord, og det er stille i sentrum. Vi passerer det nedlagte hotellet, som ligger spøkelsesaktig ved veien. SteinAre overnatter i en leilighet like ved hotellet. Litt lenger oppi veien ser vi samfunnshuset, der kinovisningene foregår. Etter en omfattende renovering og utbygging sto et oppfrisket Øksfjord samfunnshus klart i oktober 2009. Da var nytt kjøkken og scene på plass. Gjennom svingdøra inne fra kjøkkenet ser vi det opphengte lerretet ved scenen, der en av kveldens kinofilmer flimrer. Det er et moderne kjøkken med alt som trengs for store arrangementer, og kaffen tiltenkt Stein-Are putrer på kanna. Død Snø ble spilt inn her i Øksfjord – filmen om nazizombiene som hjemsøker fjellområdene rundt bygda. Lite tyder på at det er onde krefter i sving utenfor samfunnshuset i kveld, der snøen laver stille ned i det oransje
Øksfjord i Loppa, Finnmark
102
lyset fra gatelyktene. Men det kommer ganske mange på forestillingene, særlig på barnefilmen. Folk benker seg langs rekkene av blå stoler, til høyre for juletreet som står ved den ene veggen. Ifølge Stein-Are var ikke besøket like godt på den første Gråtass-filmen da den skulle vises her på premieredagen i sin tid. – Det kom seks stykker. Ingen her hadde sett en traktor før. Hadde det vært sjarken Thomas eller noe sånt, hadde det vært noe annet. Etter den siste forestillingen går det fort med opprydningen; stoler og bord flyttes, og alt utstyret bæres ut gjennom en dør like ved juletreet. Stein-Are får hjelp av to ungdommer og en eldre mann. Det korte oppholdet i Finnmark er allerede over – i morgen reiser vi tilbake til Troms og skiller lag med Stein-Are før hans neste stopp i Vangsvik.
103
Averøy, Møre og Romsdal
146
147 
Langevåg i Sula, Møre og Romsdal
156
157 
4. februar
Batnfjord ungdomshus, Batnfjordsøra i Gjemnes
Inger Marie Harstad er ofte blant de første som møter opp når det er kino i Batnfjordsøra, så også i kveld. Hun har med seg sønnen sin. Faren var kinomaskinist på ungdomshuset, den gang det var ordinær kino her. Han fikk tilsendt filmrullene personlig. Inger Marie og de tre andre søsknene var alltid med ham på jobb. – Han betalte oss inn, så forestillingene ikke skulle gå for mye i minus, husker hun. De fikk bare se filmene de var gamle nok til å se, men det hendte at de lurte seg inn i rommet der faren og kinomaskinen befant seg, og kikket ut av ei luke. – Det var mulig å få noen glimt gjennom den luka. Jeg fikk sett litt av Telegrafisten, noen «voksenscener» fra høyet inne på en låve, minnes Inger Marie. Det går en bratt betongtrapp opp til salen på Batnfjord ungdomshus. Ifølge Frank var det mange som ramlet ned her i fylla under dansefestene i 1960-, 1970- og 1980-årene. De fleste gamle ungdomshus hadde egen kinoprojektor på 1960-tallet, og maskinrommet skulle da ligge så høyt oppe som mulig – slik som her. Dit kommer ikke Bygdekinoen opp med sitt utstyr i dag, så projektoren står bak ved inngangsdøra til salen. Det er ungdomslaget som driver kinoen i Batnfjordsøra nå. Kinoen var også med på ruta for en seks–syv år siden, da var det ei gruppe damer som sto for driften. De hadde et godt nettverk til barnefamilier. Men det er ikke så langt til de nærmeste byene, Molde eller Kristiansund. Publikumstallene sank, og driften ble avviklet etter et par år. Nå er det ingen familiefolk i styret, og Frank mener det gjenspeiles i besøket. Batnfjordsøra er et lite sted med få publikummere, og noen må dekke underskuddet. Per Øvremo sitter klar ved billettsalget inne på det hvite ungdomshuset. Han er vikar og kjører for Frank denne dagen. Kinoreklamen og filmene er programmert til å starte på tiden, så han trenger ikke å løpe opp og ned den bratte trappa. Idet den siste billettkjøperen har forsvunnet opp i salen, forlater vi lokalet, og avslutter denne delen av vestlandsturen vår med synet av det opplyste ungdomshuset bak høye brøytekanter.
Batnfjordsøra i Gjemnes, Møre og Romsdal
158
159 
Manger i Radøy, Hordaland
168 
169 
Dalsøyra i Gulen, Sogn og Fjordane
184
185 
29. februar
Breidablik, Larsnes i Sande Roar Bakke har vokst opp med bygdekinoen. Mens faren var kinomaskinist, var han med på ruta fra han så vidt kunne gå, til han begynte i første klasse i 1977. På et gammelt ungdomshus i Hyen så han Flåklypa Grand Prix; salen var smekkfull, folk sto oppetter veggene. Noen stilte seg til og med oppe på scenen sammen med Roar og faren, der de sto ved projektoren og viste filmen. Da syttitallsutgaven av King Kong ble vist i Jølster, brettet Roar forhenget som hang foran kinomaskinen over hodet, så han kunne kikke under. Han så nesten hele filmen på den måten. Det var et lite forheng med vindu i, der projektorlinsa stakk ut. Han og broren var flinke til å snike seg under for å få med seg filmene de egentlig var for unge til å se. 40 år senere, er Roar i gang med å koble til utstyret på Landsbyhuset Breidablik i Larsnes. Nå er han selv kinomaskinist, med ansvar for Sogn og Fjordane og enkelte visningssteder her i Møre og Romsdal. Han tok over etter faren, begynte å jobbe i Bygdekinoen som vikar i 1988 og ble fast ansatt året etter. Roar er maskinistenes teknisk ansvarlige i Bygdekinoen, og han var blant de første som kjørte digitalkino i Norge da det ble tilgjengelig i 2010. – Faren min sov rundt omkring underveis på ruta, som en sirkus- eller tivoliartist. Gjerne på benker bak i lokalet ved behov, eller i bilen sommerstid. Han hadde med liggeunderlag, forteller Roar. Roar må fortsatt overnatte borte mange steder på ruta, men komforten er annerledes nå. Stedet som kanskje minner mest om «nomadetilværelsen» fra gamle dager, er Værlandet, der han sover i et lite rom i selve kinolokalet. Øya ligger avsondret til, og vi er spent på å få bli med dit dagen etter. På Roars rute er Innvik, Utvik, Ålfoten og Hellesylt aktive visningssteder fra farens tid. I Eikefjord blåste og regnet det inn i lokalet; nå er det gamle ungdomshuset stengt, men Bygdekinoen viser fortsatt film et annet sted i sentrum. Det har vært stabilt med visningssteder på Roars rute, men noen nye steder etableres, mens andre avvikles. I Larsnes, kveldens visningssted, har de lange bygdekinotradisjoner. Det gamle visningsstedet Breidablik brant ned i 1993, men allerede året etter begynte man på et nytt samfunnshus. Da det sto ferdig i 1996, kunne man igjen vise kino. Roar husker godt da de viste Titanic, det var første gang det kom oppimot 200 personer hit. I kveld er det Gråtass – gøy på landet! og Birkebeinerne som står på programmet, etter at det har skjedd en feil. De to filmene ble nemlig vist forrige gang Roar var innom, men det er blitt annonsert på plakater og internett at de vises igjen i kveld. På serveren der de aktuelle filmene er lagret digitalt, har Roar med seg de to han egentlig skulle vise, men han er fast bestemt på at planen må følges ut fra annonseringen. Feilen er uheldig, nå så lenge etter at de to filmene hadde premiere, og det kom bare ni personer allerede den første gangen.
Larsnes i Sande, Møre og Romsdal
188
Bak i kinosalen sitter Håkon Skoge i kiosken. Han er sønnen til Steinar, styremedlem i laget Landsbyhuset Breidablik, som vanligvis er til stede når Roar kommer. Terje Halle og Dagfinn Bugge hjelper til der det passer; de to gledessprederne er ofte på kino, og særlig Terje er en velkjent karakter i bygda. – Terje er med på alt – brannøvelser og bandøvinger. En gang hadde han fått tak i en overtrekksvest og vinket inn alle bilene på ferga, litt ukontrollert, sier Roar og ler. Det kommer ei lita gruppe mennesker på Gråtass til tross for reprisen fra sist, mens det bare er tre i tillegg til kinovaktene på Birkebeinerne. Roar drar fra Breidablik så fort utstyret er pakket inn i bilen, før de andre er helt ferdige med å rydde, slik at han rekker ferga fra Årvik til Koparneset hjemover. Hvis filmene er for lange, kan han ta en annen ferge fra Larsnes. I dag er ruta hjemover dobbelt så lang – det har gått ras langs veien, så Roar må kjøre en omvei. Den rutinerte kinomaskinisten har fått merke hvor viktig det er med et nært tilbud for folk som for eksempel er nødt til å ta ferge for å komme seg vekk fra bygda. I slike tilfeller sitter det langt inne å dra av gårde til en kino et større sted, og Bygdekinoen dekker et viktig lokalt behov, særlig for barn og unge. I likhet med mange små steder vi allerede har vært innom, er det flere bygder på Roars rute der ungdommen gjerne forsvinner etter ungdomsskolen. – Jeg håper barna tar med seg inntrykket videre, når de tar utdanning eller begynner å jobbe. At de fortsetter å bruke kinotilbudet der de er, etter å ha opplevd bygdekinoen i hjembygda. Noen kommer også tilbake med egne barn etter at de selv er blitt voksne. Da skjønner jeg at jeg har jobbet med dette lenge.
189
Larsnes i Sande, Møre og Romsdal
190
191 
14. mars
Magnushallen, Frosta Etter en rask matbit ved bensinstasjonen på Frosta kjører vi etter Jan opp til kulturhuset Magnushallen. Salen har plass til over 300 stykker. Men da Jul i Flåklypa skulle vises i 2013, følte Jan seg likevel sikker på at det ville bli nødvendig med en ekstravisning. Det viste seg å stemme – filmen ble en stor suksess her som alle andre steder. Skolekorpset i bygda har ansvaret for bygdekinoen, og foreldrene veksler på å hjelpe til før og etter visningene. Kveldens utvalgte er i gang med popkornpoppingen på et kjøkken i hallen, og salget i underetasjen, nede ved inngangen til vestibylen, kan begynne. Det er egentlig ikke lov med mat og drikke i Magnushallen, så tilbudet begrenses til popkorn og flaskevann. Hallen ble bygget i 2010 og forbedret bygdekinotilbudet på Frosta betraktelig. Det er skikkelige seter i den nye kultursalen, og betraktelig bedre lyd. Lerret har de ikke, men det Jan har med seg i bilen, gjør nytten. Det er enklere for ham å bære inn utstyret her enn i gymsalen i skolebygget, der forestillingene ble vist tidligere. Da de 82 publikummerne har forsvunnet ut av Magnushallens vestibyle etter barnefilmen, sitter det en solid ansamling nye tilskuere klare for Birkebeinerne. Torgunn Østbø fra kommuneadministrasjonen sitter ved siden av Jan ved inngangen til salen; mens han selger billetter, registrerer hun hvem av skolens åttende til tiende klasseelever som beveger seg inn. De er invitert på Birkebeinerne i forbindelse med et prosjekt om Frostatinget. Filmen passer tidsperioden da tinget eksisterte, fra i alle fall år 600 til utpå 1600-tallet. Skolen betaler for elevene som kommer. Før den gamle gymsalen og senere Magnushallen ble Frostas kinolokaler, viste Bygdekinoen film på ungdomshuset Solvang så tidlig som i 1960-årene. Det gamle forsamlingshuset ligger fem–seks kilometer fra Magnushallen. Torgunn husker et dårlig lydanlegg og knirkete stoler – hvis én rørte seg, flyttet nesten hele stolrekka på seg. Det var kø oppover trappa før forestillingene. Med Magnushallen er visningsforholdene blitt betraktelig bedre, og det ligger også enklere til rette for arrangementer med litt schwung. Før James Bond-filmen Skyfall sto lokale Bond-piker fra koret FrøkenIIStrøken og sang. Man måtte være pent kledd, og det var 18-årsgrense – det ble servert dry martini før forestillingen, med åpen bar etterpå. Etter at siste film er ferdig på Frosta, trenger ikke Jan stort mer enn ti minutter på å rydde ut utstyret. Oppgjøret etter filmvisningene har han tatt i mellomtiden. Mens projektoren kjøles ned, pakker han lerretet og setter høyttalerne i bilen. Så bæres kassene med projektor og server ut. I morgen er det Jan Ove Brøndbo som tar over trøndelagsruta.
Frosta, Nord-Trøndelag
232
233 
Frosta, Nord-Trøndelag
234
235 
Tofte i Hurum, Buskerud
276 
277 
Sveinung Wålengen Marius Nyheim Kristoffersen
Over 65 år etter at Bygdekinoen begynte å snurre film over hele landet, er dette fortsatt en levende kulturinstitusjon. Gjennom ett år har forfatter Sveinung Wålengen og fotograf Marius Nyheim Kristoffersen fulgt kinomaskinistenes ruter over hele landet. De har møtt ildsjeler og publikum som holder liv i det unike kinotilbudet.
En reise i utkanten av lerretet Sveinung Wålengen Marius Nyheim Kristoffersen
Bygdekinoen i Norge
Husker du kveldene da kinomaskinisten kom til bygda?
Bygdekinoen i Norge
Bli med på en filmatisk reise i utkanten av lerretet og landet.
SKALD