Issuu on Google+

ITINERA Magasin om internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid Nr 2

VOKSNES L ÆRING

2009

Trener norsk og bygger selvrespekt

/06/

Kommuniserer med teater

/17/

Skreddersyr kurs for næringslivet

/20/

Vokser på europeisk samarbeid

/22/

Ny underklasse i Norge

/25/

Priser Janteloven

/14/


Tema:

Voksnes læring

Denne utgaven av Itinera er et temanummer om voksnes læring. Befolkningen i Europa, Norge inkludert, blir stadig eldre, samtidig som utviklingen går stadig fortere, ikke minst innen ny teknologi. Internasjonale undersøkelser viser dessuten at lese-, skriveog regnekunnskapene er alarmerende svake blant store deler av den voksne befolkningen, også i Norge. I sum gir dette et stort behov for stadig opplæring av voksne – på ulike nivåer.

INNHOLD

På denne bakgrunnen må vi forstå etableringen av Grundtvigprogrammet i år 2000. Grundtvig er den delen av EUs program for livslang læring som retter seg mot voksnes læring.

/06/ Trener norsk og bygger selvrespekt Flyktninger forteller sine historier på Sørumsand.

En rekke norske institusjoner deltar årlig i ulike samarbeidsprosjekter innen Grundtvig eller Nordplus Voksen, som er en del av Nordplus Rammeprogram. Nordplus er Nordisk Ministerråds største utdanningsprogram innenfor livslang læring. Hva er læringsutbyttet av å delta i et nordisk eller europeisk prosjektsamarbeid? Hva kan vi lære av andres erfaringer? Hva har vi eventuelt å lære bort? Slike spørsmål søker vi svar på i dette magasinet. Voksnes læring er et mangslungent felt, og handler om alt fra formell grunn- og videregående opplæring, via læring i arbeidslivet, inkludert basiskompetanse, til etter- og videreutdanning på høgskole- og universitetsnivå samt et vidt spekter av ikke-formell opplæring, særlig representert ved studieforbundene. Integrering av innvandrere løper gjennom hele dette feltet. Nettopp integrering er et område hvor det er lett å se at Norge har mye å lære fra andre land, som har lengre historie og dermed rikere erfaringer med innvandring enn oss. Spredning av gode resultater både innad i Norge og til og fra Europa, synes avgjørende for å heve kvaliteten innen voksnes læring på alle nivåer. Grundtvig og Nordplus kan fungere som støtte for å innfri nasjonale målsetninger innenfor voksnes læring. RUNO ISAKSEN, REDAKTØR

/04/ Et felles ansvar L O-leder Roar Flåthen og NHOs avdelingsdirektør for arbeidsliv, Liv Ragnhild Teig, om voksnes læring.

/09/ EU-prosjekta var starten Rogaland kurs- og kompetansesenter satsar internasjonalt.

/12/ Læring hele livet Europeisk samarbeid gir nytt overskudd, mener VOFO-leder Sturla Bjerkaker.

/14/ Priser Janteloven  orge er mulighetenes land, ifølge MigrapolisN program­leder Rajan Chelliah.

/17/ Kommuniserer med teater F rå dramaseksjonen ved UiS og inn i asylsøkjar­ miljøa i Rogaland.

/20/ Skreddersyr kurs for næringslivet T il Island for å skreddersy kurs for nærings­ bedrifter.

/22/ Vokser på europeisk samarbeid  ox vil samle og spre gode erfaringer med V opplæring for voksne.

/25/ Ny underklasse i Norge Innvandrere og flyktninger faller utenfor voksen­ opplæringen.

Itinera utgis av Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU), norsk nasjonalkontor for EUs program for livslang læring (LLP). Itinera representerer ikke nødvendigvis SIUs offisielle syn. Magasinet utgis årlig og distribueres gratis. Itinera formidler konkrete resultater fra, og faglig refleksjon omkring, europeisk samarbeid innenfor utdanning og opplæring. Hovedvekten ligger på norske erfaringer med EUs utdanningsprogrammer. Målet er å spre informasjon om allerede gjennomførte prosjekter, som andre kan lære av, men også å diskutere norsk utdanning og opplæring i et europeisk perspektiv.

it’inera (lat.), reiser; veier; ut i verden

UTGITT AV/ Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU) i oktober 2009. ANSVARLIG REDAKTØR/ Informasjonsleder Hanne Alver Krum REDAKTØR/ Runo Isaksen REDAKSJON/ Anette Staaland, Kjersti Brown, Tordis Marie Espeland og Runo Isaksen UTFORMING OG PRODUKSJON/ Konvoi TRYKK/ MOLVIK OPPLAG/ 3500 ISSN 1504-985-X


Hva er egentlig voksnes læring? Hva er behovene – og hvordan bør læringen foregå? Illustrasjon/ Kjersti Lofthaug

ITINERA/3


Ti spørsmål til NHO og LO

Et felles ansvar

1 På hvilken bakgrunn skal vi forstå behovet for satsing på voksnes læring og kompe­tanseheving?

Hvordan få voksne til å ta mer etter- og videreutdanning? Hvilke tiltak fungerer, og hvem skal betale? Hva med internasjonalt samarbeid og utenlandsk kompetanse? Arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene har ansvar og er viktige aktører i debatten om voksnes læring. Her svarer Liv Ragnhild Teig, avdelingsdirektør for arbeidsliv i NHO, og Roar Flåthen, leder i LO.

på noen enkel måte. Egeninnsats og motivasjon for videre læring er særlig viktig.

4 Næringslivet drives ikke av en statlig kompetansepolitikk. Den konkurranse­ utsatte delen av norsk næringsliv lever av å skaffe seg den kompetansen de trenger for å konkurrere internasjonalt. Kompetansereformen har ikke vært innrettet mot denne delen av næringslivet og det er derfor helt selv­følgelig at betydningen har vært be­skjeden.

Liv Ragnhild Teig, avdelingsdirektør for arbeidsliv i NHO. 1 De jobbene som skapes stiller i økende grad krav til høyere utdanning. Utdanning er ikke noe du får, det er noe du selv har et ansvar for gjennom hele yrkeskarrieren. Kompe­tanse­behovene i nærings­livet endres stadig raskere, og utdannings­systemet må speile dette.

2 Vi må fange opp de økende ungdoms­ kul­lene i høyere utdanning. Dette gjelder både her hjemme og gjennom studier i utlandet. Myndighetene må påse at de høyere ut­dan­nings­ institusjonene sam­arbeid tett med næringslivet.

3 Konklusjonen er unyansert. Vi har fått mye kunnskap om «ny-sjanse» gruppen og vi har satset på et eget program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA). At de som har fått en lovfestet rett ikke bruker den, kan ikke løses

4/ITINERA

5 Rask og faglig forsvarlig vurdering og doku­mentasjon på innvandreres kompetanse er helt sentralt. Deretter må de raskest mulig ut i arbeidsmarkedet. Språk og jobb er nøkkelen til videre kvalifisering. Det er på arbeidsplassen, sammen med kolleger, at den mest effektive språk­opplæringen kan drives.

«

Egeninnsats og motivasjon er viktig.

6 At voksne dyktige og erfarne mennesker uten formell kompetanse kan få sin realkompetanse vurdert og dokumentert. Aner­kjennelse av det du kan er den viktigste motiverende faktoren for videre læring.

7 Norsk næringsliv henter kompetanse der den er, uavhengig av nasjonalstatsgrenser. NHO er opptatt av å legge til rette for at flere utenlandske studenter kommer til Norge og flere norske

2 Hvilke tiltak må regjeringen prioritere de neste fire årene for å møte hovedutfordringene innen voksnes læring?

3 Fafo-rapporten «Kompetansereformen og livs­lang læring» (2008) betegner satsingen på voks­nes rett til grunnskole og videre­gå­ende opp­læring som «mislykket». Hva mener du?

studenter tar utdanning i utlandet. Vi må utdanne folk til å beherske fag, språk og kultur der vi har våre viktigste handelspartnere og i land som er interessante markeder for norsk næringsliv, for eksempel flere asiatiske land.

8 Når arbeidstakere ser på videreutdanning som fravær fra jobben, så blir tiden kritisk. Videreutdanning må gjennomføres i tilknytning til daglig arbeid. Norsk fagopplæring er eksempel på at opplæring og verdi­skaping lar seg kombinere. Det gir best kvali­tet og størst relevans.

9 Hovedavtalen mellom LO og NHO sier noe om arbeidsgivers ansvar for kompe­tanse­heving. Arbeidsgiver tar ansvar for det som er nødvendig for bedriften. Slik bør det fortsatt være. Etter- og videreutdanning ut over dette må være et ansvar for myndighetene.

10 Vi er i hovedsak bare uenige om finansi­eringen av etter- og videreutdanning. Både LO og NHO er opptatt av å fremme arbeidslivet som læringsarena, og at den læringen som skjer i jobb blir anerkjent også i forhold til utdanningssystemet.


4 I samme rapport sies det: «Reformen

6 Hvilke er de mest gledelige resultatene

[har] så langt hatt beskjeden betydning for konkurranseutsatte deler av næringslivet.» Kommentar?

som er oppnådd for voksnes læring de siste ti årene?

5 Fra flere hold påpekes det at mennesker med innvandrerbakgrunn både har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet i Norge – og ikke minst å komme inn i kvalifi­sering (opplæring/utdanning). Hva må gjøres?

7 Hvilken nytte kan internasjonalt sam­ arbeid ha for kompetanseheving i Norge?

8 Arbeidstaker oppgir oftest «manglende tid» som hovedhinder for å videreutdanne seg: Hvordan kan tidsproblematikken løses?

3 Fylkeskommunene må prioritere voksne i budsjettene og gi tilbud som er attraktive ut fra et voksenperspektiv. Dette kan for eksempel være å kombinere opplæring i basisferdigheter med praktisk kvalifikasjon innen fag/yrke.

4 Erfaringer viser at tillitsvalgte i bedrif-

Roar Flåthen, leder i LO 1 Selv om Norge har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn mange andre land, skaper krisen mange problemer, blant annet i byggenæringen og deler av industrien. Erfaring viser at det er de med lavest formell utdanning som lettest faller ut av arbeidslivet. Alle disse faktorene skaper behov for en stadig mer kompetent arbeidsstokk.

2 Arbeidsplassen blir mer og mer viktig som lærings­arena. LO ønsker å utvikle kom­pe­tanse­tillitsvalgte som skal bistå med moti­va­sjon og kompetanseutvikling.

Vi må øve trykk på fylkeskommunene for å prioritere tiltak for voksne som mangler grunnskole og videregående opplæring slik at den lovfestede retten for disse gruppene blir reell. Og så må vi ha faglig sterke lærere, som er gode på tilrettelegging for voksnes læring.

tene kan være viktige pådrivere for etter- og videre­utdanning. Vi må bidra til å utvikle en positiv læringskultur i alle deler av nærings- og arbeidslivet, ikke bare i de kunnskaps­intensive bedriftene. Ellers er jeg redd vi utvikler et A- og B-lag i arbeidslivet.

5 Jeg tror flere tiltak må virke sammen. Språk- og samfunnsfagopplæring, og et godt system for godkjenning av utenlandsk utdanning og realkompetansevurdering opp mot norske kvalifikasjonskrav. Vi kan alle bli mer bevisste på hvilke kompetansefordeler arbeidstakere fra ulike kulturer bringer med seg.

«

Vi må bidra til å utvikle en positiv læringskultur.

6 Det er flott å se medlemmer med nye kvali­fika­sjoner som har gjennomført opplæring som voksne. Ellers har vi blant annet fått lovfesting av rett til grunnskole og videregående opplæring, og rett til utdanningspermisjon i arbeidsmiljøloven.

9 Finansiering er et annet omstridt spørsmål: Hvem har hovedansvaret for kompetanseheving for ansatte (de ansatte selv, bedriften, staten?) – og hvem bør dermed frigjøre midler til dette?

10 LO og NHO arbeidet fram en felles «Handlingsplan for kompetanse» i 1998. Hva er egentlig hovedmotsetningene mellom arbeidstakersiden (ved LO) og arbeidsgiversiden (ved NHO) angående voksnes læring og kompetanse­heving?

7 Når vi lærer av hverandres erfaringer på tvers av land og ser andre måter å gjøre ting på, gir dette nye refleksjoner til utviklingen av vårt eget system. Utdannings- og arbeidsopphold i andre land kan være med på å sikre fred og stabilitet. Her er EUs utdanningsprogram viktige verktøy som bidrar til økt mobilitet og samarbeid.

8 En tillitsvalgt sa til meg en gang: «i gode tider har vi ikke tid til etter- og videreutdanning, og er det dårlig med oppdrag har vi ikke penger. Det passer liksom aldri …». Men er man en framsynt arbeidsgiver så ser man på kompetanseutvikling som en investering. Vi må utfordre bedriftene og oss selv i å tenke nytt.

9 Etter- og videreutdanning er et av de viktigste verktøyene vi har for å kvalifisere folk til et yrkesliv i kontinuerlig endring. Arbeidsgiverne har et særskilt ansvar for å finansiere kompetanseutvikling, men samfunnet som helhet tjener på dette. LO mener derfor det må være et felles samfunnsansvar å tilby en solid kompetanseutvikling fra barndom til alder­dom.

10 Det var finansiering av livsopphold den gang da, og er nok fortsatt det. For LO er det viktig å komme videre i dette spørs­ målet. Vi ser at andre land i Norden jobber innenfor både allmenne ordninger og avtale­baserte ordninger for å sikre tilstrekkelig aktivitet. Dette bør være et tankekors for våre skeptikere.

ITINERA/5


Trener norsk og bygger selvrespekt Tekst/ Runo Isaksen Foto/ Truls Brekke

Kurdiske Ismael Palani har vært flyktning i hele sitt liv. Nå går han på introduksjonsprogrammet ved Voksenopplæringen på Sørumsand – og forteller samtidig sin historie til ungdomsskole­elever i regionen.

brøt ut, ble de tvangsflyttet til en flyktningleir i Sør-Irak. I 2007 kom han til Norge, med oppholdstillatelse i 2008. I juni 2009 bosatte han seg på Sørumsand.

Det er stinn brakke i auditoriet hvor Palani viser filmen sin fra flyktningleiren i Sør-Irak, hvor han bodde i 23 år. Filmen viser små barn som selger mat og godterier fra provisoriske småbord. En kvinne prøver å suge opp vann fra et underjordisk rør, uten suksess.

– Jeg har lært veldig mye av dette prosjektet. Jeg lærte å fortelle min historie, og det gikk så bra. Ungdommene satt helt stille. Det var en fin opplevelse for meg. Det var første gang i Norge at jeg fortalte min historie.

– Det bodde 50 000 flyktninger her, alle var kurdere fra Iran som meg, forklarer han. Tilhørerne er innvandrere i Sørum og hender fyker uavbrutt i været. Det går på norsk, engelsk, arabisk og kurdisk.

Bidrar til bedre liv

Premiere på egen historie I 1979 var Palani to år gammel. Sjahen ble styrtet og Ayatollah Khomeini kom til makten i Iran – og Palani og hans familie ble flyktninger i kurdisk Nord-Irak. Året etter, da krigen mellom Iran og Irak

– Jeg har vært flyktning i hele mitt liv, sier han alvorlig til til­hørerne. Tidlig i september 2009 viste Palani klipp fra denne filmen for ungdomsskoleelever i nabokommunen Aurskog-Høland.

– Da Lise Sæther kom med fortellerideen, tenkte jeg: Dette er en glimrende anledning for asylsøkere til å trene norsk og samtidig bygge selvrespekt. Det handler om å fortelle en historie som vi trenger å høre, understreker Lise Kristensen, leder for Voksen­ opplæringen i Sørum. – Det er så mange som vil ha utlendinger ut. Jeg tror det skyldes redsel og uvitenhet. Derfor er det så viktig at Ismael og andre står fram og viser hvem de er og hvorfor de er her. Sånn kan vi også bidra til et bedre liv for de fremmedspråklige i Norge. Vi blir flerkulturelle nå, du får ikke stoppet den prosessen. I fortellerprosjektet settes norsk krigshistorie sammen med dagens innvandrere i Norge. Kristensen mener det er viktig å ha i bakhodet at det ikke er så lenge siden også nordmenn var flyktninger.

Få budskapet fram Lise Sæther fra Den kulturelle skolesekken hadde regi og opplegg på fortellerprosjektet, inkludert opplæring av elevene som var plukket ut av voksenopplæringen i Aurskog-Høland og Sørum.

VERDIER/ – Hvis jeg skal bli godt integrert i det norske samfunnet, må jeg ha jobb, lære meg norsk og bli kjent med norske verdier, sier Ismael Palani.

6/ITINERA


HISTORIE/ – Nå vet vi at når ungdommer får presentert en interessant historie, så lytter de, poengterer Lise Kristensen.

– Vi har jobbet bevisst med media og synliggjøring. Da våre europeiske partnere var på besøk her, synliggjorde vi vårt samarbeid med Flerkulturell møteplass. Selv om vi har satt i gang flere tiltak med solid lokal støtte, handler det jo også om å formidle verdien av arbeidet til andre, ikke minst kommuneledelsen. Vi brukte Grundtvig-prosjektet til å løfte hele arbeidet vårt opp. Både ord­ fører og rådmann ble engasjert. – Her handler det ikke om god norsk, men å få budskapet fram. Blar du for mye med papirer, går det fort i stå. Jeg jobbet med å gjøre dem trygge, på kort tid. Så presenterte vi fortellingene for alle tiendeklassene i Aurskog-Høland. Stort sett fortalte de helt uten notater om frykt og nød og milits og fengsel: korte, poengterte historier. Tiendeklassingene satt som lys og hørte på Ismael og de andre, sier Sæther.

Utvikler kompetanse Sørumsand voksenopplæring deltar i CAIC (Creative Approaches to Intercultural Competence), et toårig Grundtvig partnerskap med partnere fra åtte europeiske land. Prosjektet handler om å dele på innovative metoder for å utvikle den flerkulturelle kompetanse mer effektivt og engasjerende. Fortellerprosjektet er ett eksempel på opplegg utviklet på Sørumsand, og som tas inn i det europeiske prosjektet. – Samarbeidslandene har ulike ståsteder angående innvandring og integrering. Belgia er vel det landet som er mest lik Norge i arbeidet med å integrere innvandrere. I Bersel, det området vi besøkte, har kommunen egne kulturkvelder for innvandrere i kulturhuset med både flamsk og innvandrerkultur. Asylmottaket har godt samarbeid med lokalbefolkningen. Dette lærer vi av, understreker Kristensen. Hun fremhever at Grundtvig-prosjektet mest av alt gir rike mulig­heter til å reflektere over egne holdninger og egen praksis, til å lære og til å utvikle ens egen kompetanse.

Flerkulturell paraply På Sørumsand finnes det en rekke tiltak rettet mot innvandrere og nordmenn. Noen av disse er startet av Voksenopplæringen, andre av Flerkulturell møteplass, som er en paraply av frivillige organisasjoner med ulike aktiviteter som etter hvert har blitt selvgående. – Tre svømmegrupper er startet av Flerkulturell møteplass. Hånd­ arbeidsgruppa er startet av Grende husflidslag, og de sier: «Vi har treff hver torsdag kveld, det er bare å komme.» Inter­nasjonal dans er startet fordi en av våre samarbeidspartnere plutselig fant ut at nabodama Shala kan magedans. Ting blir til underveis, forklarer Lise Kristensen, som er svært opptatt av synliggjøring, at arbeid som gjøres, blir gjort kjent. På personalrommet prydes den ene veggen av tavler med informasjon om alle deltakerlandene i Grundtvig-partnerskapet.

Det europeiske besøket resulterte blant annet i flere avisoppslag om at EU kommer til Sørum. Ordføreren holdt offentlig mottakelse. Kommunen fikk oversatt en rekke av sine sentrale dokumenter og nettsider til engelsk. – Vi arrangerte Dialogkonferansen under Sørumsand-dagene. Denne konferansen var på Rådhuset, hvor også politikere og ansatte i kommuneadministrasjonen deltok, i tillegg til Fler­kulturell møteplass. Vi hadde også en stor teaterforestilling som trakk masse folk. Gjennom den uka flyttet den flerkulturelle aktiviteten seg her fra Voksenopplæringen og opp til høyeste politiske nivå i kommunen, forklarer Kristensen.

CAIC CAIC (Creative Approaches to Intercultural Competence) er et toårig Grundtvig partnerskap (2008–2010) med partnere fra åtte europeiske land. Prosjektet handler om å utvikle flerkulturell kompetanse mer effektivt og engasjerende. «En mulighet – en stemme» er et opplegg utviklet for å gi ungdomsskoleelever et innblikk i hva det vil si å være flyktning. Opplegget er laget av Lise Sæther fra Den kulturelle skolesekken sammen med flyktninger i regionen. Lise Sæther forteller Inger Gulbrandsens historie om hvordan det var å være flyktning under andre verdenskrig. Gulbrandsen hjalp norske motstandsfolk og jøder med å flykte til Sverige, og ble selv sendt til konsentrasjonsleir. «Jorda rundt»: SIF (Sørumsand idrettsforening) ved Svein Haagenrud er initiativtaker til prosjektet, som er støttet av Akershus fylke. Målet er å skape en møteplass for fysisk aktivitet og samvær. SIF arbeider aktivt sammen med Flerkulturell møteplass/Voksenopplæringen og Sørumsand Rotary med inkludering og bedre integrering mellom mennesker fra flere kulturer.

ITINERA/7


Jorda rundt på Sørumsand Innbyggerne på Sørumsand er i ferd med å vandre hele jordkloden rundt. Prosjektet handler om aktiv livsstil for hele befolkningen og møte­plasser på tvers av etnisitet og hudfarge. – Interkulturell kompetanse er ikke noe man kan lese seg til. Man må møtes og være sammen. Idrettens utfordring, akkurat som innvandreres utfordring, er å skape en arena hvor man treffes. I idretten er man hele tiden opptatt av løpende aktiviteter, konkurranser og trening og slikt. Kunsten er å skape en arena hvor man møtes, trener og snakker sammen. Da kommer treningssenteret gunstig inn i bildet. Svein Haagenrud er leder av SIF (Sørumsand idrettsforening) og initiativtaker til prosjektet «Jorda Rundt», som er støttet av Akershus fylke. Haagenrud eier og driver også et treningsstudio i Sørum. Han er dessuten aktivt medlem av lokallaget til Rotary, som har engasjert seg i integrering og i «Jorda Rundt»-prosjektet. «Jorda Rundt» oppsto under årets Sørumsand-dager. SIF laget fire turløyper med ulike lengder, fra 2,5 til ti kilometer. Hele 450 del­ takere stilte til start 6. juni i år. – Det er viktig å få til kontinuitet, ikke stunt. Sånn kom vi opp med «Jorda Rundt»-ideen. Målet er at vi rekker hele kloden rundt og altså tilbakelegger 4  305 mil innen 15. oktober, forklarer Haagenrud. Dette målet er absolutt innen rekkevidde, ifølge hans prognoser. Innbyggerne velger selv rute og etterpå noterer de antall kilometer inne på treningssenteret. Der har Haagenrud også et kart som viser, dag for dag, bygdefolkets frammarsj over kloden. Voksen­ opp­læringen på Sørumsand har turgåing som en del av introduksjonsprogrammet. Også dette tiltaket, som alle andre integreringstiltak i Sørum, er frivillig og åpent for alle, innvandrer eller ei. – Alt er åpent for alle. Det er poenget, aktivitetene skal være møtesteder, understreker Lise Kristensen.

ALLSIDIG PENSJONIST/ Ellen Fonneløp: Leksehjelp, svømmelærer, danse­instruktør, skuespiller – og pensjonist. Her sammen med kurdiske Ismael Palani. (Foto/Privat)

Pensjonist, liksom Etter å ha vært tannlege i 40 år gikk Ellen Fonneløp i januar 2007 over i pensjonist­­til­ værelsen. Trodde hun. Hun ble straks hyret inn som leksehjelp for flyktninger. I dag er hun også svømmelærer, danseinstruktør og skuespiller. – Dattera mi var i oppveksten bestevenninne med dattera i en av de første flyktningfamiliene som kom hit. Jeg har fulgt den familien i 20 år og vet at det trengs litt mer lokalt engasjement, forteller Fonneløp. Hun er med som ulønnet og på frivillig basis. Hun har sin pensjon og trenger ikke å tenke på penger, ler hun.

REGI OG OPPLEGG/ – Kunsten er å skape en arena hvor man møtes, trener og snakker sammen, sier Svein Haagenrud, leder av Sørumsand idretts­forening og initiativtaker til prosjektet «Jorda Rundt», og Lise Sæther fra Den kultu­relle skolesekken.

8/ITINERA

– Arbeidet gir meg masse energi og kunnskaper, og jeg har fått gode og annerledes relasjoner. Man blir jo kjent med andre mennesker og kulturer. Man får høre mange sterke historier, kommer litt under huden på folk – og så får man et litt annet perspektiv på ens eget liv, også. For meg er det viktig å være med på å formidle dette til lokalsamfunnet. Jeg har jo opplevd folk som i utgangspunktet sier: «Å, kommer disse innvandrerne for å ta alle pengene våre, jeg har jo så dårlig råd.» Og så kommer de inn i dette arbeidet, møter flyktninger, lytter til historiene deres, og da forandrer holdninger seg totalt, forteller Ellen Fonneløp.


EU-prosjekta var starten Tekst OG FOTO/ TORDIS MARIE ESPELAND

– For oss var EU-prosjekta starten på ei stadig meir internasjonal satsing, seier Silje Bolset frå Rogaland kurs- og kompetansesenter.

– Det starta vel med at me var arrangør av såkalla studiebesøk innan EU-ordningane, der 10-15 personar frå skular og bedrifter i ulike europeiske land kom til Stavanger eit par gonger i året. Me var også med på nokre Leonardo-prosjekt. Etter kvart fekk me eit stort internasjonalt kontaktnett, fortel Silje Bolset, som er økonomisk og administrativ leiar i Rogaland kurs- og kompetansesenter (RKK). RKK er ei privat stifting, og eit ressurssenter for dei vidare­g åande skulane i fylket som organiserer kurs både for det offentlege og for næringslivet. I tillegg til ein stor og solid kurskatalog for regionen, får RKK også stadig fleire internasjonale prosjekt å halda greie på.

Katalysator Algerie, Angola, Kasakhstan, Madagaskar og Namibia. RKK har prosjekt gåande i alle desse landa, tillegg til at organisasjonen deltok i ni ulike EU-prosjekt i 2008.

INNGANG/– Deltaking i EU-prosjekt var ein inngang til anna internasjonalt arbeid, fortel Silje Bolset frå Rogaland kurs- og kompetansesenter.

«

No veit me at det er viktig å finna dei rette partnarane, og velja dei prosjekta som passar oss.

– Det er viktig for oss at dei vidaregåande skulane er einige i kva me skal satsa på. Skal me tenka Rogaland, Noreg eller internasjonalt? Styret er einige om at me skal sjå utover landegrensene. Det utviklar oss som organisasjon, og me utvidar horisonten. I tillegg lærer ein mykje av andre. Kanskje har me nokre gode idear å koma med også, trur Bolset.

prosjekt, forklarar Bolset, og fortel om Møllehagen skolesenter i Stavanger, som for tida er med på tre ulike Leonardo-prosjekt.

I tillegg til mange eigne internasjonale prosjekt, fungerer RKK også som ein katalysator for skular som er interesserte i å få inter­ nasjonale kontaktar.

EU-prosjekta har også gjeve RKK ny fagkunnskap, fortel Bolset.

– For oss var Leonardo-prosjekta ein inngang til anna internasjonalt arbeid. Frå å vera heilt grøne på søknadsskriving og rapportering kan me no gje råd til skular som ønskjer å vera med på liknande

– Møllehagen er interesserte i internasjonalt samarbeid, og desse tre prosjekta har alle dei same partnarane. Slik får ein møtt kvarandre ofte, blir godt kjende og samarbeider betre.

– Særleg innan IKT har organisasjonen vår fått oppdatert kompetanse gjennom ulike Leonardo-prosjekt. Me brukar bortimot tusen lærarar frå vidaregåande skular i Rogaland som kurshaldarar, og reint konkret har kunnskapshevinga innan IKT ført til at fleire av våre kurshaldarar var tidleg ute med å nytta videokonferansar i undervisninga.

ITINERA/9


VIDEO/ Videokonferanse med Timur Ryspekov, leiar av Aktau Training Centre i Kasakhstan og prosjektleiar Kjell Håvard Sævareid frå RKK. (Foto/Privat)

Eit døme på dette er forelesningane på forkurset til ingeniør, som RKK held i samarbeid med Universitetet i Stavanger. – Etter at me starta med nettbasert undervisning når kurset langt fleire enn før, fordi studentane slepp å vera fysisk til stades, seier Bolset. – Du kan bu i distriktet, vera på plattform eller vera på jobb på dagtid, og sjå førelesningane via internett når det passar deg. – Er du interessert i læring og utvikling er EU-prosjekta ein fin måte å få dette på. Du lærer å sjå ting på ein annan måte. Det er lett å sitja på si eiga tue og tenka at ein er best. Men det finn ein jo eigentleg berre ut dersom ein drar ut og møter folk. I starten sa me ja til alt av internasjonale prosjekt. No veit me at det er viktig å finna dei rette partnarane, og velja dei prosjekta som passar oss.

YRKESOPPLÆRING/ – Me fortel blant anna om korleis norsk yrkesopplæring er bygd opp, når me samarbeider med Kasakhstan, fortel Silje Bolset. Her undervisning ved ein yrkesskule i Kasakhstan. (Foto/Privat)

Rogaland kurs- og kompetansesenter • Rogaland kurs- og kompetansesenter (RKK) er ei privat stifting oppretta av Rogaland fylkeskommune i 1989, og er eit ressurssenter for VGS i regionen innan kurs­ verksemd. • Kursverksemda er i stor grad innan helsefag, generell studiekompetanse og petroleumsfag • RKK har internasjonale prosjekt innan yrkesutdanning og leiarkursing i fleire verdsdelar, og var i 2008 involvert i ni EU-prosjekt.

Direkte påverking Dei siste åra har RKK blant anna jobba med å utvikla yrkesopp­ læringa i både Angola og Kasakhstan, gjennomført med støtte av UD og Norad. Dei samarbeider også med StatoilHydro – ein naturleg konsekvens av at Rogaland har ein sterk olje- og gassindustri. – Å vera med i internasjonale prosjekt handlar mykje om å læra av kvarandre. I prosjekta om yrkesopplæring er det nok særleg me som har påverka dei, blant anna ved å fortelja korleis norsk yrkesopplæring er bygd opp, med to år på skule og to år som lærling. I Kasakhstan har ein blant anna innført reglar om lærlingordning etter påverknad frå prosjektet vårt, seier Bolset. – Næringslivet i Rogaland er mest interessert i prosjekt der me lærer opp lokal arbeidskraft, slik me har bidrege til i Angola og Kasakhstan. Eg ser at me går meir og meir i den retninga, påpeiker Bolset. Ein konsekvens er at RKK nyleg oppretta eit kontor i Namibia, som skal handtera prosjekt på det afrikanske kontinentet.

10/ITINERA

KURSBEVIS/ Diplom utdelt til alle som hadde tatt kurs i å trena gründerar og etablerarar i Pskov, Russland, som ein del av EU Interr­egprosjektet Greenhouse, der RKK var koordinator. (Foto/Privat)


Fjernar barrieren TEKST/ TORDIS MARIE ESPELAND FOTO/ PRIVAT

– Me bur i den rikaste delen av det rikaste landet i verda. Det er ein grunn til at det er viktig å vera med på europeiske prosjekt som rokkar ved våre eigne oppfatningar. Det slår Svein Nossum fast, rektor ved Møllehagen skolesenter, eit spesialpedagogisk senter i Rogaland som for tida er involvert i tre ulike Leonardo-prosjekt. – Me har berre positive erfaringar frå deltaking i slike prosjekt. Som skuleleiar opplever eg at lærarane vert motiverte blant anna ved å få internasjonale kontaktar innan sitt eige fagområde.

GJENNOMFØRING/ – Eg har lært mykje særleg om prosjektgjennomføring, seier Jone Johnsen t.v.). Her med Helen Roth frå RKK, Gheza Keleman frå FRG i Romania og Helmut Kronika frå koordinator-organisasjonen BEST, Austerrike.

Tilpassing Ein av dei som er involverte i Leonardo-prosjekta er stabssjef for IKT Jone Johnsen, som akkurat er komen tilbake frå Istanbul og prosjektmøte i Leonardo vidareutviklings-prosjektet «Empower Deprived Learners».

som av ulike grunnar treng spesialundervisning. Det kan vera drop-outs, menneske som har mista jobben eller som aldri har fått noko særleg skulegong.

– Me fekk spørsmål frå Rogaland kurs- og kompetansesenter om me var interesserte i å delta i tre ulike Leonardo-prosjekt med dei same partnarane, fortel Johnsen. Alle tre prosjekta er støtta av Leonardo, EUs utdanningsprogram for yrkesfagleg opplæring, og har same koordinator – nemleg den austerrikske organisasjonen BEST.

Rektor Svein Nossum understrekar at læringsaspektet ved å engasjera seg i internasjonale prosjekt er uvurderleg for ein institusjon som Møllehagen.

Prosjektet dreier seg om læringsprodukt i spesialundervisning, og byggjer vidare på eit tidlegare Leonardo-prosjekt. Ei oppgåvesamling, ei handbok og ein implementeringsplan for lærarar som jobbar med utsette grupper er tilpassa læringskulturen i Romania, Tyrkia og Slovenia.

Fjernar barrieren

– Det er ikkje mange institusjonar i Noreg som jobbar slik som oss, i grenselandet mellom pedagogikk og psykiatri. Å læra meir om korleis spesialpedagogisk tenking er i andre land, er utruleg nyttig. Nossum legg til at Møllehagen framleis held kontakten med engelske kollegaer etter førre EU-prosjekt. – Frå Stavanger er det like enkelt å fly til London som til Oslo. EUprosjekta hjelpte oss å fjerna den barrieren det er å sjå til andre deler av verda.

– Som spesialskule har me lang erfaring med tilrettelagde opplegg, som prosjektet handlar om, fortel Johnsen. – Produkta me utviklar gjennom prosjektet kan nyttast til elevar

Empower Deprived Learners • Empower Deprived Learners er eit Leonardo vidare­ utviklings­prosjekt (2007–2009) med partnarar frå Italia, Noreg, Romania, Slovenia, Tyrkia og Austerrike. • Møllehagen skolesenter er norsk partnar via RKK. Møllehagen er ein spesialskule med stor kompetanse på tilrettelagd undervisning. • Leonardo er EU sitt utdanningsprogram for fag- og yrkesopplæring • Les meir her: www.empower-deprived-learners.eu

KUNNSKAP/ – Læring er både å henta og å gje kunnskap, seier rektor Svein Nossum ved Mølle­hagen skole­ senter.

ITINERA/11


Læring hele livet Tekst/ Runo Isaksen Foto/ TORDIS MARIE ESPELAND

– Å delta i et Grundtvig-prosjekt er ikke en redningsbøye, for det krever et visst overskudd å delta. Men når du først kommer inn i slikt europeisk samarbeid, gir det nytt overskudd – selv om du ikke hadde så mye på forhånd.

Sturla Bjerkaker er leder for Grundtvigs programutvalg (2009– 2010), som oppnevnes av SIUs styre. Han er også generalsekretær i VOFO, studieforbundenes interesseorganisasjon. – Læring foregår hele livet, det er ikke noe som bare klumper seg sammen i begynnelsen av livet. Dette budskapet må vi stadig jobbe med å få ut bredt i befolkningen.

For snever forståelse Behovet for økt satsing på opplæring for voksne, både i Norge og Europa forøvrig, må forstås på bakgrunn av visse strukturelle utviklingstrekk. Det ene er at befolkningen blir stadig eldre, det andre er at utviklingen går stadig fortere, ikke minst innen ny teknologi. I sum gir dette et stort behov for stadig opplæring av befolkningen. Bjerkaker viser til den tradisjonelle forståelsen av voksnes læring, som ifølge ham er altfor snever. – Mange ser ennå på voksnes læring som noe kompensatorisk – tiltak som skal bidra til å rette opp noe som ikke ble helt som det burde den gangen man var ung. Altså drar man på kurs for å lære seg å male eller spille fiolin. Men dette er en altfor snever for­ ståelse. Folk etterspør i stadig større grad også annen kompetanse­ givende opplæring, understreker Bjerkaker.

Voksenopplæringsforbundet Voksenopplæringsforbundet (VOFO) har 19 studieforbund som medlemmer, disse har igjen til sammen 466 medlems­ organisasjoner. VOFOs hovedmål er å styrke studieforbund­ enes rammevilkår i arbeidet med å gi voksne lærings­ muligheter.

12/ITINERA

Fare for utestenging Voksnes læring foregår på flere nivåer. Det handler om formell utdanning og voksnes lovpålagte rett til grunn- og videregående opplæring. Det handler om læring i arbeidslivet. Det handler om etter- og videreutdanning på høgskole- og universitetsnivå. Dess­ uten handler det om hele spekteret av ikke-formell opplæring, særlig representert ved studieforbundene. Det handler også om basiskompetanse. Ifølge en velkjent OECDundersøkelse (2005) har 430 000 nordmenn så dårlige lese- og regneferdigheter at de regnes å være i «risikosonen» i forhold til dagens kompetansekrav. Blant dagens norske 50- og 60-åringer med særdeles svake grunnleggende ferdigheter, er om lag 40 prosent uføre.

«

Jeg håper at regjeringen vil gjøre voksnes læring mer enhetlig og oversiktlig.

Norge er et land med høyt utdannet befolkning, men likevel: Det er stadig om lag 650 000 personer i alderen 20-66 år som har grunnskole som høyeste fullførte utdanningsnivå. 150 000 har ikke engang fullført grunnskolen. Samtidig vet vi at arbeidslivet i stadig mindre grad vil etterspørre ufaglært arbeidskraft. Risikoen for å bli utestengt fra arbeidslivet er stor.

Voksnes læring på kartet Som leder av Grundtvig-utvalget er Bjerkaker opptatt av viktigheten av internasjonalt samarbeid innen voksnes læring. Han peker på at EUs prioriteringer er temmelig like Norges. Dermed kan Grundtvig, som er EUs program rettet mot voksnes læring, brukes for å støtte opp under nasjonale bestrebelser her hjemme, argumenterer han. – EU definerer tydelig utdanning og opplæring som nasjonale anliggender, samtidig som EU legger til rette for utstrakt læring over landegrensene gjennom sin programdrift. Våre nasjonale


planer er til forveksling lik EUs, noe som også skyldes at Norden har sterk innflytelse på EU på dette fagfeltet, mener Bjerkaker. Selv husker han godt diskusjonen som førte fram til at Grundtvig-programmet ble etablert i år 2000. – Kampen for Grundtvig ble særlig utkjempet i Norden, hvor jo N.F.S. Grundtvig er kjent som folkehøgskolens far. Det var en seier, for dermed ble voksnes læring for alvor satt på kartet. Grundtvig er viktig for satsingen på voksnes læring i Europa.

Trenger samordning En ny voksenopplæringslov trer i kraft fra 1. januar 2010. Bjerkaker mener at det er gledelig at loven ble enstemmig vedtatt i Stor­tinget, for det viser at satsingen har bredt mandat, og at den tydelig definerer noen overordnede mål. Målene handler blant annet om aktivt medborgerskap, inkludering, kulturelt mangfold samt å møte behovene i samfunns- og arbeidsliv. Men den nye loven gjelder utelukkende den ikke-formelle opp­ læringen, representert ved studieforbund, nettskoler og enkelte privatskoler. Grunnopplæringen er ivaretatt gjennom Opplæringsloven. Integrering av innvandrere, som løper gjennom mye av voksen­opplæringen i Norge, er ivaretatt gjennom integrasjons­ lovverket. – Vi trenger virkelig en samordning på dette feltet. Jeg håper at regjeringen vil bruke de neste fire årene på å gjøre voksnes læring mer enhetlig og oversiktlig, slik at alle aktører drar i samme retning. Det trengs. Derimot ser Bjerkaker slett ikke for seg en europeisk samkjøring innen voksnes læring, eksempelvis noe à la Bologna-prosessen innen høyere utdanning. – Definitivt ikke. Jeg tror verken det er ønskelig eller mulig. Derimot kan vi bruke Grundtvig til å gjøre hverandre oppmerksomme på hva slags strukturer og ordninger som allerede finnes rundt om i de europeiske landene. Norge og Norden har i denne sammenhengen mye å tilby. De nordiske landene ligner hverandre, ikke minst ved en sterk frivillig sektor og stor grad av ikke-formell læring. På konti­nentet er det stort sett det offentlige som tilbyr voksen­opplæring.

Visjon om tydelig ansvar Voksenopplæringsfeltet i Norge er mangslungent, med et veldig og uensartet apparat av tilbydere og etterspørrere. Dette er både en styrke og en svøpe, slik Bjerkaker ser det. – Vi kan lære av andre land som ikke har så kompliserte strukturer som oss, understreker Bjerkaker, som også satt i Tronutvalget som foreberedte den nye loven om voksenopplæring. Hans visjon er, noe Tronutvalget også foreslo, at antall fylker reduseres slik at de blir regioner, og at disse nye storfylkene får et enhetlig ansvar for all opplæring for voksne. – Min visjon er sterke storfylker eller regioner som framstår som kompetansemiljøer for voksnes læring, ikke bare saksbehandlere. Slik kan miljøene fungere som koordinatorer og pådrivere for så vel ikke-formell som formell læring, og dermed også bidra til å viske ut skillelinjene mellom ulike aktører og læringsformer.

PÅ KARTET/ Med Grundtvig-programmet ble voksnes læring for alvor satt på kartet i Europa, i følge Sturla Bjerkaker.

Tronutvalgets forslag nådde ikke fram, dels fordi debatten om fylkessammenslåinger ser ut til å være midlertidig parkert. Men Oppland fylkeskommune prøver nå å realisere substansen i for­ slaget, ved å ta et fylkeskommunalt regigrep om voksnes læring sammen med VOFO. – En bit av visjonen lever altså videre, og det blir spennende å følge Opplands videre arbeid.

ITINERA/13


portrettet/

Priser Janteloven Tekst/ Runo Isaksen Foto/ Truls Brekke

Norge er mulighetenes land, ifølge Rajan Chelliah, som holder på med en master i medie­vitenskap ved siden av full stilling som programleder i Migrapolis, NRK. Han er vokst opp med kaste­ system og store klasseforskjeller, og priser den norske Janteloven.

14/ITINERA


– Er det sant: Har du virkelig sans for Janteloven? Vi er på utestedet Myrens kjøkken i Oslo, like ved NRK Østlandssendinga, hvor Migrapolis har redaksjonslokaler. Chelliah har snakket om livet på Sri Lanka, hans hjemland som han forlot som 21-åring i 1983 for å bli student i Norge. Han har snakket om det tamilske miljøet i Oslo, viktigheten av utdanning, Migrapolis-filosofien, kriterier for vellykket integrering generelt og hva som skal til for å lykkes i Norge spesielt. Men nå altså: Janteloven – har han virkelig noe positivt å si om Janteloven?

«

Det er for mange som ikke føler trang til å jobbe.

En god sosialdemokrat Han flirer: – Det må ikke bli overskriften din! Det er selvfølgelig viktig med selv­ følelse og tro på seg selv, men det må ikke komme til et slikt nivå at du ikke lenger ser de andre. Jeg er fra et samfunn med kastesystem og undertrykkelse. Du trenger å senke deg litt for å tenke på og hjelpe andre. Husk at du også er en del av en masse. Snakker jeg som en god sosial­ demokrat nå? Chelliah bryter ut i ny latter. Det er fristende å trekke ham fram som et vandrende bilde på vellykket integrering, men der lurer også flere farer. Spørsmålet om identitet ligger i bunnen hos mennesker som krysser grenser og bygger opp nye liv på nye steder. Selv har Chelliah bodd lenger i Norge enn på Sri Lanka. Så hvordan er hans identitet, på en skala fra norsk til tamil?

Etnisk merkelapp – Det er situasjonsbetinget. Når jeg møter konservative holdninger blant folk fra mitt opprinnelsesland, så jeg er mer norsk enn tamilsk. Men når jeg møter verdier og kulturelle særtrekk som jeg setter pris på, er jeg tamilsk. Men å sette en etnisk merkelapp på folk hører ikke hjemme i den verden vi lever i. Sånn sett skiller Norge seg fra en del andre europeiske land. Man tenker mer etnisk her. Når jeg sier noe eller utretter noe, blir jeg ikke oppfattet som meg, et individ, men som et individ fra en gruppe. – Fordi innvandring i Norge har en kortere historie? Eller at det er relativt få innvandrere her?

Mobilen hans ringer igjen, den ringer mange ganger i løpet av denne samtalen. En datter venter på å bli hentet fra SFO. Chelliah snakker norsk med dattera, men tamilsk med kona, som ringer rett etterpå. – Ja, men også at Norge på sett og vis ikke eksisterte som eget land under Danmark og Sverige, men mer som utallige små samfunn. Norske verdier føles som noe veldig viktig å ta vare på. Jeg ser en redsel for at innblanding fra fjerne strøk skal føre til at den norske identiteten forsvinner. I en del andre land er folk mer avslappet, mener Chelliah. Selv var han i Portugal i sommer, tok t-banen og satt på kafeer og snakket med folk, og følte at hans etniske opphav ikke var av så stor interesse. – Det var befriende. Kanskje det virker som om jeg kritiserer Norge og nordmenn? Jeg verdsetter norske grunnverdier som likhet, likeverd og individuell frihet. Dette er dessuten litt både-og: Av og til er jeg opptatt av at folk lurer på hvor jeg opprinnelig er fra, og denne nysgjerrigheten er viktig. Men andre ganger vil jeg ikke snakke så veldig mye om det.

Mulighetenes land Rajan Chelliah betegner seg selv som journalist, og for øvrig en halvstudert røver. I dag holder han på med en mastergrad i medie­vitenskap ved Universitetet i Oslo ved siden av sin fulltidsjobb i Migrapolis. Og i tillegg til å være gift og ha tre barn. Dessuten vurderer han å takke ja til til­budet om å skrive en bok om sitt eget liv. – Utdanning førte deg til Norge i 1983 og nå holder du på med en mastergrad. Hva tenker du om utdanning i forhold til mulig­ hetene for å lykkes i Norge? – Har du en grunnutdanning og jobber hardt, og ikke sutrer, men ser etter muligheter, er Norge et mulighetenes land. Det finnes mange gode ordninger, som Lånekassen, og mange utdanningsløp å velge mellom. Og du kan jobbe ved siden av. – Hvorfor er det da relativt sett få innvandrere som gjennomfører høyere utdanning? – Sri Lanka var tidligere engelsk koloni og det ligger i blodet hos oss tamiler at utdanning og jobb er viktig. En del andre innvandrere har ikke den samme innstillingen. Noen er interessert i å gjøre raske penger.

Rajan Chelliah, programleder i Migrapolis Rajan Chelliah studerte teknisk tegning på Sri Lanka før han i 1983 kom til Norge. Etter ett år på folkehøgskole studerte han i to år ingeniørfag på NKI. Der­etter ble det noen års sosiologistudier ved Universitetet i Oslo, før han begynte på Høgskolen i Oslo og studerte Flerkulturell forståelse. Siden kom han inn på journalistikk på HiO. I dag skriver Rajan Chelliah på en master­oppgave hvor han ser på sammen­hengen mellom integrering og medie­bruk blant tamiler i Norge. Tamilene har en sterk hjem­lands­ orien­tering, veldig mange følger utviklingen i hjemlandet på tv og internett, men de følger i liten grad med på norske medier. Sin første faste stilling fikk Rajan Chelliah i 1991, i Norsk folkehjelp. Før den tid hadde han en rekke ulike jobber: tolk, pleiemedhjelper, hjemmehjelp. Han begynte som frilanser i NRK i 1998 og fikk tilbud om et NRK-vikariat året etter. Da sa han opp sin faste stilling som kommunal flyktningkonsulent og satset fullt på journalistikken. I 1999 fikk han fast stilling i NRK.

Andre tenker at om de får penger nok til klare seg, så er de fornøyd. De ser ikke mulighetene. Språk er selvfølgelig et hinder for mange. For å lære språk, må man finne eller skape møteplasser med nordmenn. For å skape møteplasser, må man ha jobb. Og for å få jobb, er det en del hold­ ninger som må endres. –Snakker du nå om nordmenns eller innvandrerens holdninger? – Begges. På den ene siden: At mange veldig godt kvalifiserte innvandrere har problemer med å få jobb fordi de har feil navn eller snakker litt gebrokkent, er trist. Der trenger innvandrere et løft, at arbeidsgivere ser de positive trekkene ved en arbeidstaker framfor svakhetene. Folk må få sjansen til å prøve seg.

ITINERA/15


portrettet/

boligpolitikk. Det er avgjørende å skape gode bomiljøer.

HIJAB ELLER IKKE/ – Kvinnene må ut og jobbe, ta en hvilken som helst jobb, kvalifisere seg og lære språk. Hijab eller ikke hijab henger jeg meg ikke opp i, for det finnes nok av arbeidsplasser som tar imot folk som ønsker å jobbe.

Skaper ikke fremgang På den annen side: Utbredte holdninger blant innvandrere selv. Og dette er den vanskeligste biten, slik Rajan Chelliah ser det. Holdninger, og hvordan man kan endre dem. – Integreringen er på rett vei, men det tar tid før folk kvalifiserer seg. Det er også for mange som ikke føler trang til å jobbe. Sosiale ytelser er nok til at de klarer seg. De må oppmuntres til å jobbe. Norge har nok støtteordninger og sosiale ordninger. En del patriarkalske tanker er et hinder, også når det gjelder å ta opp lån for å kjøpe bolig. En del kvinner vil ikke jobbe på steder hvor menn ferdes. En del miljøer tenker at kvinnens sted er i hjemmet, sosiale stønader er nok for å ha den rollen. Når noen har holdninger som: «Jeg vil jobbe hjemme, ikke ute blant menn», eller: «Jeg vil ikke skifte bleier», så skaper man ikke framgang. En liten pause her, og så: – Dette er vel ikke akkurat populært å si, særlig fra en som selv har minoritetsbakgrunn?

Møteplasser først – Hva skal til for å få til god og vellykket integrering, slik du ser det? – Jeg vil ikke si språk først. Jeg vil si å skape møteplasser, sosiale arenaer. Den viktigste i så måte er arbeid. Da er du i en situasjon hvor du er nødt til å kommunisere med folk, og da lærer du også språk. Ja, og ikke minst

16/ITINERA

Selv begynte han med utdanning. Etter gymnaset i Sri Lanka studerte han teknisk tegning før han kom til Norge, hvor en kusine allerede hadde bodd i noen år. Han ville studere videre, men manglet noen poeng for å komme inn. Rønningen folkehøgskole ble løsningen. Det var internat, og Chelliah kunne ikke ett ord norsk da han begynte. Men etter noen måneder la han vekk engelsken og gikk over til norsk. Han minnes de rare dialektene og vakre jentene, og duften av nyvasket internat. Etter folkehøgskolen studerte han i flere år. Og hele tiden jobbet han ved siden av studiene. – Jeg hadde jo en familie og dermed økonomiske forpliktelser. Når du bor i rike Norge, er det også forventet at du bidrar litt, at du hjelper familien på Sri Lanka.

Hva forener oss? Migrapolis har gjort suksess i de tusen norske stuer og Rajan Chelliah har blitt et kjent tv-fjes med sin lune og varme stil.

«

hvert program. De nære historiene skal fram: individet som individ, ikke som representant for en gruppe. Hovedideen er å knekke koder, motvirke fordommer og stereotypier. – Vi vet jo hva som skiller oss fra hverandre, men vi vil gjerne se hva som forener oss. Vi kaller en spade en spader og snakker også om vanskelige temaer: ære, arbeidsmoral, vold – særlig i innvandrermiljøene.

Ikke et offer I det store og hele går utviklingen rett vei, mener Chelliah. Nordmenn i ferd med å bli mer avslappede, åpne og trygge i møte med det ukjente. Han nipper til sin café au lait, som trolig er temmelig kald nå. Det er straks på tide å gå. – Jeg har aldri oppfattet meg som offer. Har du offermentalitet, kommer du deg ikke videre. Jeg er en veldig ydmyk person, rent personlig. Samtidig, innerst inne, har jeg tro på meg selv. Men jeg vil ikke briske meg, jeg vil ikke rope så høyt. På denne bakgrunnen har jeg sansen for Janteloven.

Har du offermentalitet, kommer du deg ikke videre.

– I begynnelsen, for ti år siden, var Migrapolis oppdelt i bolker: portrett, konflikt, samt noe vi kalte «rar». Siden har vi gått bort fra å se innvandrere eller minoriteter som en eksotisk vare fra andre verdens­ deler, for slikt skaper bare distanse. «Du som er inn­vandrer, hva synes du om det og det?» Nå jobber vi temabasert, med et program om sorg og et annet om skjønnhets­ idealer. Det skal være nære temaer, slike som kan fungere forenende, ikke eksklu­ derende. Selv om det naturligvis finnes flere lag av oppfatninger både innad og mellom etniske grupperinger, legger han til. – Hvor mye har min etnisk norske nabo til felles med en som bor i et fiskevær i Finnmark og aldri har vært i Oslo? Kanskje han har mye mer til felles med meg? Sånne ting tar vi opp. Vårt motto er: Migrapolis får deg til å tenke nytt. Vi prøver å ha minst én historie med en etnisk nordmann i hvert program. Migrapolis har tre forskjellige reportasjer i

VAKRE FARGER/ – Jeg er oppvokst med sju søsken, mor og far. Jeg kom til Norge, så de vakre fargene og tenkte: Når kan jeg se familien min igjen?


Kommuniserer med teater Tekst OG FOTO/ TORDIS MARIE ESPELAND

For dramalektorane Anna Songe Møller og Karin B. Bjerkestrand førte EU-samarbeidet dramaseksjonen ut av universitetet i Stavanger og inn i asylsøkjarmiljøa i Rogaland. – Me hadde allereie jobba med dramapedagogikken til den brasilianske teatermannen Augusto Boal i nærmare tjue år då me vart inviterte til å delta i dette EU-prosjektet, fortel Songe Møller. Prosjektet resulterte i ei omfattande lærebok på nettet, kalla «Act and Change».

Dei undertryktes teater Sju partnarar deltok i prosjektet, med eit felles fokus på teater­ formene til Boal i arbeid med minoritetar. Augusto Boal meinte at teater kunne endra samfunnet. Han opponerte mot diktatura i SørAmerika i 60-åra, og vart fengsla og torturert før han flykta til Europa. I fleire år budde han i Paris, og han er i dag kjend for å ha utvikla det han kalla Dei undertryktes teater – eit reiskap for dialog- og freds­ arbeid, noko han blant anna fekk ein Unesco-pris for i 1994. Boal inviterer publikum inn i handlinga, som kan endrast etter deira ønskje, og som gjerne har utgangspunkt i tilskodarane sine eigne liv. Publikum deltek i den sceniske handlinga, og er med på å utforska mulige strategiar for konflikthandtering. Desse vert prøvd ut gjennom teateret. Denne teaterformen vert kalla Forumteater, også skildra som ein generalprøve på det verkelege livet.

«

Vert me overberande, vert me også undertrykkarar.

Teaterformene frå Dei undertryktes teater hadde Anna Songe Møller og Karin B. Bjerkestrand lang erfaring med, men dei hadde ikkje tidlegare jobba med andre grupper enn sine eigne studentar. – Me hadde aldri jobba med minoritetar før. Universitetet i Helsinki, som leia EU-prosjektet, jobba med integrering av russarar. I England jobba dei med travellers, det me i Noreg kallar taterar, medan spanjolane laga prosjekt for illegale innvandrarar frå Marokko, fortel dramalektoren.

Ut av universitetet Prosjektet førte dramapedagogane og studentane ut til innvandrar- og asylsøkjarmiljø i Rogaland. Dei kom også i kontakt med

NYE VEGAR/ Dramalektor Anna Songe Møller understrekar at universitetsleiinga var positive til EU-prosjektet: – For eit ungt universitet som UiS er det ekstra viktig å gå nye vegar, og jobba internasjonalt og tverrfagleg.

Rogalandsprosjektet, eit prosjekt om tvangsekteskap initiert av Internasjonalt hus i Stavanger. – Våre dramastudentar intervjua asylsøkjarar, og sette i scene deira historier, seier Songe Møller. Etterpå var både studentane og innvandrarar med og spelte desse blant anna for ein muslimsk kvinneforeining i Stavanger. Studentane spelte ut episodar der undertrykking fann stad – på advokatkontoret, på bussen, i skulen og i heimen. – Ikkje alle som var med kunne norsk, men me laga fysisk teater. Det vart sterke saker. Ein speler konfliktsituasjonar, som rasisme på bussen og problemstillingar rundt tvangsekteskap. – Etter at EU-prosjektet var ferdig, har me vidareutvikla denne metoden. No samarbeider dramastudentane våre med asylsøkjar-klassar på læringssenter i Stavanger og på Sandnes kvart vårsemester. Asylsøkarane vert med som studentar i undervisninga, før ein drar ut til læringssentra og framfører forumteater, der publikum er med på scenen og improviserer fram nye løysingar. Etter fem års erfaring har Bjerkestrand og Songe Møller no utvikla sin eigen variant av Boal sine teatermetodar, som dei kallar solidari­tets-forumteater. – Før «Act and Change» brukte me berre Boal sine metodar blant studentane, og spelte deira problem og konfliktar. Me gjer framleis

ITINERA/17


dette, men i fase to dreg me inn asylsøkjarmiljø, og lar studentane spela utfordringane deira, saman med desse. Me er no i ferd med å utforma ein artikkel som me håpar å få inn i eit internasjonalt fagblad, fortel Songe Møller, som også har starta teaterprosjekt med mindreårige asylsøkjarar. Ein annan ringverknad er at Karin Bjerkestrand har teke med seg prosjektet til Høgskolen i Oslo, der ho no er tilsett.

Barriere EU-prosjektet var eit såkalla tverrfagleg IKT-prosjekt, der personale frå både IT-, administrasjons - og fagavdeling hos partnar­ institusjonane var involverte. Saman laga dei nettside og la ut blant anna førelesningar og teaterframsyningar. Songe Møller understrekar at det var utruleg inspirerande å vera med i prosjektet. – Det å bli filma, og å forelesa på engelsk, var definitivt ein barriere i starten. Men me vart pusha framover, og fekk dokumentert stoff som me hadde jobba med i mange år. No ligg prosjektet på nettsida som ei lærebok som kan nyttast av blant anna universitet og høgskolar som underviser i forumteater. Her kan student­ane sjå førelesningar og eksempel på teaterformene, fortel lektoren, som også har presentert prosjektet på ulike konferansar, blant anna på nettverkssamling for dramaseksjonane ved høgskolar og universitet i Noreg.

Minoritetar? Anna Songe Møller fortel om den franske antropologen som deltok i EU-prosjektet. Han meinte sjølve termen «minoritetar» var undertrykkande. For han var alle like, alle var franske borgarar. – Det han sa, har eg tenkt ein del på. Til no har me alltid blitt inviterte inn i miljø. Eg trur det er utruleg viktig å vera audmjuke i forhold til dei ein skal jobba saman med. Vert me overberande, vert me også undertrykkarar.

Act and Change • Dramaseksjonen ved UiS deltok i Grundtvig-prosjektet An Educational Dimension of Conflict Resolution Through Cultural Production frå 2004–2006. • Prosjektet utvikla nettstaden www.actandchange.eu • Samarbeidet førte blant anna til at dramaseksjonen no samarbeider med innvandrarmiljø i Rogaland. • Grundtvig er EUs program for vaksnes læring. Les meir på www.siu.no/grundtvig

– Dette er fredsarbeid Tekst og foto/ Tordis Marie Espeland

– Då eg kom til Noreg var det kaldt, og eg forsto ingenting. Og dei første dagane på skulen sa læraren namnet mitt feil heile tida. Gowsigan Tharmalingam frå Sri Lanka, som er elev ved Sandnes læringssenter, fortel om si rolle i dramastudentane sitt forum­ teater. Han kom til Noreg for litt over eitt år sidan. – Me spelte ein skuleepisode, der eg var eleven. Eg måtte hjelpa ei gammal dame som datt på vegen. Då læraren spurde kvifor eg kom for seint kunne eg ikkje svara. Denne dagen skulle me ha prøve, men eg forsto ingenting, men ein annan elev viste meg kva eg skulle skriva. Eg var glad for det, men då læraren leste svaret mitt sto det «Du er gal», seier Gowsigan. Skuleepisoden vart framført blant anna for elevane ved Sandnes læringssenter, og nokre av erfaringane hadde Gowsigan sjølv bi­drege med. – Etter at me hadde spelt dette kom publikum med forslag til korleis me kunne spela episoden annleis. Eg var veldig nervøs på scenen, og forsto ikkje alt. Men det var kjekt.

Nedst i bunken Også Aida Desta Haile frå Eritrea var med på dramaprosjektet. Ho har vore i Noreg i om lag femten månader.

18/ITINERA

MODIGE/ – Eg synst elevane var utruleg modige. Både dei som spelte med studentane og dei som var deltakande publikum, seier lærar Janne Kirsten Cayeux ved Sandnes læringssenter (t.h). Til venstre Gowsigan Tharmalingam og Aida Desta Haile.

– Alle episodane me spela saman med studentane har hendt, seier ho, som sjølv fortalde studentane om korleis det er å komma til advokaten som skal hjelpa til i prosessen om å få asyl i Noreg. Blanda saman med historier frå andre asylsøkjarar vart Aida si oppgåve å snu advokatbesøket til noko positivt – og ikkje eit besøk der advokaten igjen la asylsakene nedst i bunken, slik nokre asylsøkjarar fortalde dei hadde opplevd. – Me spelte at advokaten var veldig opptatt, og at han ikkje likte utlendingar noko særleg. Det var vanskeleg, men publikum kom


Finner tonen TEKST/ SUSAN JOHNSEN Foto/ privat

– Læringspartnerskap er viktig for å få nye ideer, bli inspirert og motivert i vår egen opplæring, sier Kari Engen, daglig leder for SørTrøndelag musikkråd, som i september gikk i gang med sitt tredje Grundtvig-prosjekt. – Vi ønsker å motivere flere voksne til å ta utdanning eller opp­ læring innen folkemusikk og tradisjonsmusikk, og dermed bli mer bevisst på egen kulturell identitet. Dette europeiske partnerskapet fokuserer først og fremst på å utvikle god læringsmetodikk på feltet, sier Kari Engen.

Blir bedre tilbyder UVIKLER SEG/ Vi får direkte tilgang på nye ideer og erfaringer, og dermed utvikler vi oss som tilbydere, sier Kari Engen.

med mange forslag om korleis me kunne løysa situasjonen. Eit forslag var å få sekretæren til å skriva på ein lapp at advokaten skulle ha sett på søknaden min til neste gong eg kom, og ikkje berre seia at eg måtte komma igjen om ei stund, fortel Aida.

Fredsarbeid – Å spela teater på denne måten er fredsarbeid, meiner tidlegare dramastudent Astri Fosse frå UiS, som var med på teater­ prosjektet saman med blant andre Gowsigan og Aida. – Boal arbeider med kommunikasjon og konfliktløysing. Situasjonane me dramatiserte lærte meg mykje om korleis innvandrarar ser på det norske samfunnet, men også at me kan ha ei oppfatning om korleis ei gruppe menneske tenkjer eller gjer. Og at denne kanskje ikkje stemmer i det heile tatt. Som lærar må ein alltid vera vaken for overtramp når det gjeld til dømes religion og skikkar. For meg har forumteateret definitivt vore den viktigaste inngangen til dette i løpet av lærarutdanninga. Boal sine teatermetodar er noko som også kan nyttast med etnisk norske elevar, meiner Fosse. – Teaterepisodane kan handla om kva som helst. Slike øvingar kan gjera elevane flinkare i konfliktløysing, trur den komande læraren, som er sikker på at ho kjem til å nytta Boal sine metodar i sine eigne klassar. Aida Desta Haile og Gowsigan Tharmalingam er einige i at teater­ øvingane kan bidra til å lettare setja seg inn i andre sin situasjon. – Det var spennande. Me blir gjerne med ein annan gong også.

Sør-Trøndelag musikkråd, som er en fylkesavdeling av Musikkens studieforbund, er én av ti partnere i HEAD (Heritage Education for Adults, Exchange of Methodology – How to Use Heritage in Adult Education). Startskuddet gikk på oppstartmøtet hos den tsjekkiske koordinatoren i Praha i slutten av september. – Hvorfor har dere søkt Grundtvig-midler for tredje gang? – Først og fremst for å utveksle erfaringer med europeiske institusjoner. I de to tidligere prosjektene har vi fått mye inspirasjon og motivasjon. Vi har fått direkte tilgang på nye ideer og erfaringer som vi har tatt med oss hjem. Dette har ført til at vi har utviklet oss som tilbydere, sier Engen og nevner et eksempel: En av partnerne brukte aktiviteter for innvandrerbarn for å komme i kontakt med barnas foreldre, som i mange tilfeller kan være vanskelig å få med på ulike læringsarenaer.

Åpen målgruppe – Det første prosjektet Sør-Trøndelag musikkråd fikk støtte til handlet om å bruke musikk for å inkludere innvandrere i lokalsamfunnet. Hvordan skiller HEAD seg fra dette prosjektet? – Denne gangen er ikke målgruppen så avgrenset. I prinsippet er alle i målgruppen, bare det har med kulturarv å gjøre. Det er metodikken som står i fokus. Det viktigste blir derfor mobilitet, å utveksle erfaringer med de andre partnerne og bygge nettverk, understreker Engen. Hun forteller at de foregående Grundtvigpartnerskapene aldri har hatt mer enn fem partnere. Denne gangen var de ti partnere som fant tonen på et kontaktseminar. – Hva er den største utfordringen med å delta i et så stort prosjekt? – Det er utfordrende å være åpen for å akseptere at partnerne har ulik kompetanse og ulik kultur. Vi har erfart at vi i Norden er langt fremme på områder der andre partnere ikke er kommet så langt, for eksempel demokratiske strukturer. Men det er viktig å la alle slippe til, alle må få finne sin form, poengterer hun. – Vi føler at vi har noe å bidra med overfor andre partnere, for eksempel hvordan man strukturerer slike prosjekter. Det er kun vi og Latvia som har deltatt tidligere. Vi kan bidra med å oppklare ting, vi har fått mer selvtillitt etter hvert, slår Engen fast.

ITINERA/19


SKREDDERSØM/ Prosjektet handler om å analysere bedrifters læringsbehov, for deretter å designe skredder­s ydde og fleksible opplegg som imøtekommer bedriftenes faktiske behov.

Skreddersyr kurs for næringslivet TEKST/ RÓSA BJÖRK BRYNJÓLFSDÓTTI FOTO/ KARL R. LILLIENDAHL

Moro, kreativitet, energi, blanding av kulturer og mer kunnskap om bedrifters læringsbehov – det var forventningene deltakerne hadde til Nordplus Voksen-kurset «Training Needs Assessment». Det er en vakker høstmorgen i Reykjavik med kaldt vær og sol­skinn ute. Innendørs befinner det seg en gruppe svært erfarne mennesker som er åpne for mer kunnskap. De kommer fra ulike utdanningsinstitusjoner i hele Skandinavia og skal lære hvordan de utformer gode voksenopplæringskurs for næringslivet.

Fra kateter til bedrift Firedagerskurset er en del av Nordplus Voksen-prosjektet «The Educator as Designer of Learning Processes». Målet med pro­sjektet er å finne ut hvordan læreren kan vurdere ulike bedrifters kompetansebehov med tanke på å utvikle voksenopplæringskurs. Hvordan kan læreren samarbeide med bedriftene for å skreddersy kurs for de ansatte?

20/ITINERA

Hróbjartur Árnason, professor ved seksjon for voksen- og videre­ utdanning ved Universitetet på Island, er ansvarlig for kurset i Reykjavik. Ifølge Árnason spiller lærere i voksenopplæringen en viktig rolle når det gjelder å heve og sikre kvaliteten på voksenopplæringsprogrammene. Lærerens rolle har dessuten endret seg dramatisk de siste årene. – Dette prosjektet skal hjelpe lærerne til å tilpasse seg de nye utfordringene som følger av at læreren stiger ned fra kateteret og går ut i bedriften, sier Hróbjartur.

Nyskapende læring I 2006 ble det nedsatt en arbeidsgruppe innen NVL (Nordisk nettverk for voksnes læring) som skulle jobbe med nye undervisningsmetoder og fange opp nyskapende læringsprosesser. Gruppen undersøkte hva som er gjort på feltet i ulike land, og hva som kan gjøres for å forbedre utdanningen blant lærere i voksenopplæringen. Gruppen opp­fordret deretter utdanningsinstitusjoner til å komme opp med nyskapende prosjekter på feltet, og i 2007 valgte gruppen ut tre pilotprosjekter.


Det første prosjektet ble introdusert høsten 2008 ved Team Academy, den mest nyskapende og moderne handelsskolen i Finland. Dette prosjektet fokuserte på gruppearbeid uten lærere. Det andre prosjektet, som ble arrangert i Danmark senere samme år, undersøkte hvordan scenekunstteknikker kunne være nyttige for lærer­en. «The Educator as Designer of Learning Processes» er det tredje pilotprosjektet.

Bedriftenes behov først Gruppen som kom sammen i Reykjavik, fikk spennende ut­fordringer å bryne seg på. De fikk i oppgave å velge mellom fem islandske bedrifter og analysere bedriftens behov med det for­mål å «selge» dem voksenopplæringskurs. Bedriftene var Landsvirkjun (statseid kraftselskap), Síminn (kommunikasjonsselskap), Össur (leverandør av ortopediske hjelpemidler), Marel (leverandør av avansert utstyr og systemer til matvareindustrien) og Frumherji (bedrift som utfører inspeksjoner, tester og lov­regulert måling).

NYTTIG/ I lærings­ prosessen er det nyttig å konsentrere seg om hva bedriftene faktisk trenger, ifølge Irene Nikolaisen (t.v.) og Stine-Lise Finstad.

– Disse bedriftene er svært ulike, sier norske Stine-Lise Finstad, salgsleder for bedriftskurs ved Folkeuniversitetet Øst. På prosjekt­ ets andre dag har hun forventninger om å få kjennskap til forskjellige aktiviteter i forskjellige bedrifter, og hvordan hun deretter kan utforme kurs. Hun er svært fornøyd med prosjektmetodene.

STIGER NED/ Nordplus Voksen-prosjektet skal hjelpe lærerne til å til­ passe seg de nye ut­ fordringene som følger av at læreren stiger ned fra kateteret og går ut i be­ driften, ifølge professor Hróbjartur Árnason.

– Det er nyttig å lære gjennom praktiske øvelser og se hvordan opplæringen kan gagne de ansatte rent konkret. Irene Nikolaisen, leder for seksjon for språk på Folkeuniversitetet Øst, er enig. – Her har vi fokusert på bedriftenes behov, og det er nytt for oss. I læringsprosessen er det utrolig nyttig å konsentrere seg om hva bedriftene faktisk trenger. Frem til nå har vi vært mer opptatt av folks private utdanningsinteresser, enkeltmenneskets behov for kompetanseheving.

Opptatt av resultater Stine-Lise Finstad er av den oppfatning at mange bedrifter slett ikke nedprioriterer voksenopplæringen for ansatte i økonomiske nedgangstider, men at de snarere prøver å tiltrekke seg nye medarbeidere med kurs. Dette er også Árný Elíasdóttirs oppfatning. Hun underviser i styring av menneskelige ressurser ved Universitetet på Island og har vært en del av «The Educator as Designer of Learning Processes»-prosjektgruppen. Hun vektlegger nødvendigheten av å analysere behovene til bedriftene før man gir ut kurs. – Under den økonomiske oppturen hadde ikke bedriftene tid til å drive med voksenopplæring, og nå har de finansielle utfordringer. Men vi ser et klart skifte fra forhåndsutformede kurs til kurs som er skreddersydd for den enkelte bedriften. Bedriftene er stadig mer opptatt av resultater. Opplæring av ansatte vil i så måte være et viktig verktøy med tanke på å oppnå forbedringer, økt jobbtilfredshet og økt kundetilfredshet – aspekter som er viktigere i dag enn noensinne.

Voksnes læring i Norden «The Educator as Designer of Learning Processes» er et Nordplus Voksen-prosjekt som løper fram til februar 2010. Prosjektet er koordinert av danske Tietgen Kompetence Center. Partnere er: Universitetet på Island, Växjo universitet (Sverige) og Folkeuniversitetet Øst. Prosjektet springer ut fra et erfart behov for å samle kunnskap om og utvikle et kurskonsept for undervisere, som i stadig stigende grad inntar rollen som designere av undervisningsopplegg. Kurset «Traning Needs Assessment» i Reykjavik i september 2009, var en del av Nordplus Voksen-prosjektet beskrevet ovenfor. Nordplus Voksen er Nordisk Ministerråds program for voksnes læring. Mer informasjon på www.nordplusonline.org Mer informasjon om NVL (Nordisk nettverk for voksnes læring): www.nordvux.net

ITINERA/21


Vokser på europeisk samarbeid TEKST OG FOTO/ RUNO ISAKSEN

Årlig går tjue norske institusjoner inn i et europeisk partnerskap under Grundtvig-paraplyen. Ofte stopper ting opp når prosjekt­ perioden er over. Det vil Vox gjøre noe med.

– En av Vox’ roller er å finne den gode praksisen i Norge og utenlands, og deretter spre den ut på nasjonalt nivå. Lærere eller institusjoner som sitter med gode resultater fra Grundtvig-prosjekter bør ta kontakt med oss, sier Graciela Sbertoli, underdirektør i Vox’ enhet for internasjonalt samarbeid. Sbertoli viser til at Vox eksempelvis kan videreutvikle en gitt læringsressurs og presentere den på sine nettsider, på seminarer eller konferanser.

Henter inn impulser

«Financial literacy» er et begrep som blir stadig oftere brukt, ifølge Hanne Christensen. Bakom lurer finanskrisen. Folk tar opp lån som de ikke har oversikt over. Å styre privathusholdning i turbulente tider krever en viss matematisk kompetanse. Et pussig fenomen dukker opp når du sammenligner grunnleggende ferdigheter, påpeker Graciela Sbertoli. Ingen, bortsett fra dyslek­ tikere, innrømmer åpent at de har problemer med lesing og skriving. På den annen side er det mange som sier: «Nei, tall og meg!». – Mange mener at man ikke lenger trenger så mye mattekunn­skaper, for det finnes jo kalkulatorer og regneark. Men bedrifter melder at om du ikke har tallsans, kan du gjøre enorme feil i regneprogrammer som Excel. Slikt kan fort føre til katastrofe i produksjonen.

– Vi kan også utvikle nye kurs basert på denne ressursen. Vi kan gjøre ytterligere tilpasninger til norske forhold der det trengs. Vi ønsker å innlemme gode erfaringer, ressurser og modeller i vår portefølje. Vox skal bidra til at voksenopplæringen i Norge internasjonaliseres, understreker Sbertoli.

Gjør ting minst mulig «skolsk»

«

– Matteus-effekten er velkjent innen voksnes læring: Det er vanskeligst å nå dem som trenger opplæring aller mest. Er det da lettere å nå fram til de som trenger opplæring i matematikk ettersom dette ikke er skambelagt?

Vi har en jobb å gjøre med å lære lærerne forskjellen på hverdagsmatematikk og matte.

Ofte fungerer Vox som kontaktledd mellom europeiske og norske institusjoner, en rolle Sbertoli trives godt med. – Vi har en høy stjerne i Europa og får stadig henvendelser fra institusjoner som vil ha oss med i ulike prosjekter. Ofte sender vi dem videre til andre norske institusjoner. Vi har et ansvar for å hente inn nye impulser, skaffe kontakter i Norge og se hvordan europeiske impulser kan implementeres her hjemme, sier Sbertoli.

Tabu å ikke kunne lese Vox har deltatt i en rekke europeiske prosjekter, innen både Grundtvig og Leonardo da Vinci. EMMA handlet om opplæring i matematikk for voksne. Vox ved Hanne Christensen koordinerte prosjektet, med partnere i 15 europeiske land. – Med EMMA ønsket vi å bygge opp et faglig nettverk av ulike offentlige instanser, forskere og lærere. Poenget var å skape bevisstgjøring som partnerne kunne ta med til sine respektive land: Hva betyr det når folk ikke kan regne? Hva slags regning snakker vi om, på hvilket nivå?

22/ITINERA

– Ja. Hovedutfordringen ligger i å motivere. Vi må få frem hvorfor du trenger regneferdigheter, og gjøre opplæringen relevant for dagliglivet og arbeidslivet. Vi har en jobb å gjøre med å lære lærerne forskjellen på hverdagsmatematikk og «matte». Dette handler ikke om x og y og komplisert algebra. Vi snakker om hva slags ferdigheter man trenger for å kunne håndtere tall og ikke bli skremt av dem, poengterer Sbertoli. Dette har blitt en viktig del av Vox’ arbeid: å lage seminarer for lærere i grunnleggende ferdigheter, hvor de blant annet blir sertifisert for testing innen lesing, skriving og matte. – Vi lærer dem å gjøre ting minst mulig «skolske». I alle øvings­ situasjoner må de tenke på hva slags tekster som er relevante og som voksne faktisk forholder seg til i arbeidslivet. Å få lærere, som er vant med sitt kateter, til å fungere godt i en bedriftssituasjon, er en reell utfordring. Det er en helt ny situasjon for lærere, og dette jobber vi mye med, forteller Sbertoli.

Interessant spredning Kunnskapsdeling ligger i kjernen av internasjonalt samarbeid, slik Sbertoli ser det. Hun understreker at partnerskap ikke nødvendig-


trenger speil/ – Noen ganger trenger vi å speile oss i andre land for å se oss selv, sier Graciela Sbertoli (t.v.). Hun får støtte av Diana Alnæs (t.h.) og Hanne Christensen.

Vox Vox arbeider for økt deltakelse i samfunns- og arbeidsliv ved å heve kompetansenivået hos voksne. Vox er en etat under Kunnskapsdepartementet, men har i tillegg budsjett og mandat i forhold til Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

mangfold på arbeidsplassen. Prosjektet resulterte i et kursopplegg: Verktøy for mangfold på arbeidsplassen.

M2M (From Migration to Management) er et Grundtvig læringspartnerskap (2007–2009) med partnere i seks europeiske land. Målet er at flere innvandrere blir rekruttert og kvalifisert til leder­stillinger på ulike nivå.

EMMA (European Network for Motivational Mathematics for Adults) var et toårig Grundtvig partnerskap (2005–2007) med i alt 17 partnere fra 15 land, koordinert av Vox . Målet var å lage en arena for diskusjon, erfaringsutveksling og bevisstgjøring. Prosjektet har etablert og drifter en nettportal, som er den viktigste kanalen for informasjonsspredning.

Tools for Diversity var et toårig Leonardo da Vinci-prosjekt (2006–2008) med partnere fra Finland, Polen, Hellas, Spania og Norge. Norge var representert ved Mangfold i Arbeidslivet (MiA) og Vox. Målet var å styrke lederes evne til å håndtere

Forward Trainer var et toårig Grundtvig-partnerskap (2004– 2006) med partnere i ni land, koordinert av Vox. Hensikten var å øke bevisstheten om problemer som voksne med lese- og skrivevansker møter i arbeid og utdanning.

ITINERA/23


vis handler om å produsere et produkt sammen, men vel så mye om å få tak i hva andre allerede har utviklet. Bedre strukturer for kunnskapsdeling trengs. – Det er viktig å ta i bruk flere av de ulike ordningene som finnes innenfor Grundtvig. Den ene ordningen kan bidra til å videreutvikle den andre. Alle som har hatt et partnerskap med bra resultat bør deretter organisere workshop eller seminar, som er flotte anledninger til å spre kunnskap. Du inviterer inn norske og europeiske eksperter, og da kan nye innsikter og prosjekter fort fødes. Da er vi inne på en virkelig interessant type spredning.

Interaktiv læring Vox gir tilskudd til opplæring for voksne i lesing, skriving, regning og data gjennom Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA). De europeiske prosjektene har vært helt sentrale som impulser for utviklingen av BKA, ifølge Sbertoli. – Interact, et Leonardo da Vinci-prosjekt som Vox koordinerte, hadde en forløper i et Grundtvig-partnerskap om rollespill på internett for å fremme fremmedspråk. Vi tok konseptet inn i arbeidslivet og brukte det til grunnleggende ferdigheter. Det er snakk om kortvarige aktiviteter for å starte prosessen med å gå tilbake til læring. Internett virker ekstra motiverende, og det ligger også veldig mye IKT-læring her. Flere norske institusjoner har tatt opplegget i bruk, deriblant Akershus sykehus og flere avdelinger av Folkeuniversi­ tetet. Dette er en modell som virker.

Én inngang i Irland – Er der områder du vil si at norske miljøer er svake på innen voksnes læring, og hvor Vox helt klart har høstet gode lærdommer av europeisk samarbeid?

«

Innen voksnes læring er det et stort og ganske uoversiktlig landskap av tilbydere og etterspørrere.

– OECD-målinger har avslørt at også Norge ligger på lavt lese- og skrivenivå, selv om vi skårer bedre enn de fleste andre land. Vi innså fort at vi trengte verktøy til å drive målrettet opplæring, at vi trengte å lage sett med kompetansemål. England, Danmark og Skottland var veldig avanserte på dette feltet, og vi lærte av dem. Videre har vi lært mye om rammeverk-tenkning og om hvordan man best kan tilpasse opplæringen til den voksnes arbeidssituasjon. Karriereveiledning er enda et område hvor vi har lært mye av andre, forteller Sbertoli og viser til det store europeiske nettverket ELGPN (European Lifelong Guidance Policy Network). – I Norge finnes det veiledere på videregående skole og hos NAV, men det har vært lite kontakt mellom aktørene. Nederland har derimot et eget institutt for utdanningsveiledere. Irland organi­ serer voksenopplæring for «employability». Som arbeidsledig henvender du deg kun til ett kontor. Der blir du først testet og der­ etter kurset. Dette er et glimrende éndørsopplegg som vi ennå ikke har maken til i Norge. – Vi lager yrkesprofiler, inspirert av land som England, New Zea-

24/ITINERA

JOBBER INTERNASJONALT/ Kunnskapsdeling ligger helt i kjernen av internasjonalt samarbeid, slik Sbertoli ser det.

land og Canada. Hva trenger en rørlegger av ferdigheter innen lesing, skriving og regning, helt konkret i forhold til jobben? Da blir det lettere for lærere å lage et relevant og tilpasset opplegg, sier Diana Alnæs, seniorrådgiver i Vox.

Samler voksenopplæringen i Norge Det finnes ikke noen egen lærerutdanning rettet mot voksnes læring i Norge, men man kan ta emner i voksenpedagogikk. I høst startet UH-sektoren opp et etterutdanningsopplegg for lærere om grunnleggende ferdigheter for voksne, på Vox’ initiativ. – Erfaringer fra alle våre EU-prosjekter er egentlig bakt inn i våre ulike nasjonale initiativer. Vi har hatt EMMA og Mathematics in Action for regneferdigheter. Vi hadde Forward Trainer og Forward for lese- og skriveferdigheter. Gjennom alle disse prosjektene har vi fått et stort nettverk av lignende institusjoner og forsknings­institusjoner i Europa, og vi henter stadig innspill fra dem, utdyper Sbertoli. – Hva er hovedutfordringen innen voksnes læring, slik dere i Vox ser det? – Innen voksnes læring er det et stort og ganske uoversiktlig landskap av tilbydere og etterspørrere. Selv tilhører vi Kunnskaps­ departementet, i tilegg har vi budsjett og mandat i forhold til Arbeidsog inkluderingsdepartementet som gjelder norskopp­læring med samfunnskunnskap for innvandrere. Og vi har ansvar for hele tilskuddet til studieorganisasjonene og til fjernundervisning. Vi prøver nå å koble alt dette sammen, inkludert opplæring som foregår i arbeidslivet og innen frivillig sektor, som også er mangslungent. Fra 1. juli 2009 er Vox vertskap for det nordiske nettverket for voksnes læring, NVL. – En del av vår visjon for vår vertskapsperiode er å få alle som jobber i sektoren til å kjenne godt til hverandre og operere sammen.


Ny underklasse i Norge TEKST OG FOTO/ RUNO ISAKSEN

Den bedriftsinterne opplæringen i Norge har ikke klart å nå den store gruppen av inn­ vandrere og flyktninger som har kommet inn arbeidslivet. Vi er i ferd med å utvikle en ny underklasse. Det mener Eli Kristin Langset og Rolf Undset Aakervik, henholdsvis daglig leder og rådgiver i Mangfold i arbeidslivet (MiA), en ideell stiftelse som jobber med endringstiltak ved multietniske arbeidsplasser. – I Norge har vi nå et stort tilfang av voksenopplæringstiltak. Har du pågangsmot, er flink og etnisk norsk, kan du kan kjempe deg ut av din egen klasse. For innvandrere er det mye vanskeligere å komme inn i en kvalifisering, sier Aakervik, som ledet MiA 1999– 2005 og i dag er prosjektleder for to europeiske prosjekter som MiA deltar i. Han mener at dagens Norge er i ferd med å gjenta historien fra 1970-tallet. – Hvorfor er det slik at en veldig dyktig innvandrer begynner i en ufaglært jobb – og jobber i den samme ufaglærte jobben etter 30 år? Det skjedde med tyrkerne, marokkanerne og pakistanerne, som har blitt betraktet som en underklasse i Norge. I dag ser vi samme tendenser for de nye arbeidsinnvandrerne fra det gamle Øst-Europa.

«

Innvandrere er så passive.

Leders ansvar MiA har deltatt i flere europeiske prosjekter som handler om å styrke lederes evne til å håndtere mangfold på arbeidsplassen samt å rekruttere og kvalifisere flere innvandrere. European Intercultural Workplace (EIW) involverte partnere i elleve land, og hver partner gjorde case-studier i sju-åtte utvalgte bedrifter. – Det var nyttig for oss å få innblikk i situasjonen på så mange europeiske arbeidsplasser. Det hviler utvilsomt et ansvar på ledere. Flere ledere uttrykker at de trenger hjelp til å få fram de ansattes kompetanse. De trenger å bli mer målrettet på rekrut­ tering også, understreker Langset og viser til ett av verktøyene som kom ut av EIW-prosjektet, dvd-en Europe at Work. – Dvd-en får tydelig fram en del situasjoner og utfordringer man kan møte som leder. Den er laget av profesjonelle filmskapere, så ting blir satt litt på spissen. Det synes jeg er bra. Dette er slett ingen typisk undervisningsvideo, som har en tendens til å være litt platte, kjedelige og for flinke. Her på MiA bruker vi dvd-en på mange lederkurs.

KOMPTETANSEN HEVES/ Det er avgjørende å kunne tilby kompetanseheving i bedriften til de som ønsker det, ifølge MiAs Rolf Undset Aakervik og Eli Kristin Langset.

ITINERA/25


Tapper ikke kompetansen Det tidlige Leonardo da Vinci-partnerskapet «Pakistanske kvinner i pleie og omsorg» (2001–2003) er et kjerneprodukt for å skjønne hovedproblemet i norsk arbeidsliv, ifølge Aakervik. – Her har du en gruppe, pakistanske kvinner, som allerede bor her. Det finnes altså kompetanse eller erfaring eller engasjement eller interesse som det går an å tappe, og som bedriftene ville hatt stor nytte av. Den sørgelige sannheten er at vi ikke klarer å utnytte dette. – Norge har et sterkt behov for arbeidskraft, så vi må tenke: Hvordan forvalter vi den arbeidskraften som kommer til landet? Ønsker vi at de skal komme hit, kvalifisere seg og dermed ønske å bli her, i arbeid og ikke på sosiale ytelser? I så fall må vi ta tak i dette, understreker Langset.

«

Hvorfor er det sånn at en veldig dyktig person begynner i en ufaglært jobb – og jobber i den samme ufaglærte jobben etter 30 år?

Vet ingenting om de ansatte Pleie og omsorg har blitt en innvandrernisje på arbeidsmarkedet, ifølge Aakervik, som viser til en studie MiA har gjort over flere år i Oslo med tiltak i Oslo-bydeler. Tilbakemeldinger fra intervjuer med om lag 400 ledere innen pleie- og omsorgstjenestene avslørte at 70 prosent visste nedslående lite om sine minoritetsansatte. De visste ikke hvor de kom fra eller hva slags utdanning og erfaring de hadde. – Hva slags språk kan denne ansatte? Svaret kunne være: «Hun er vel fra et eller annet sted i Afrika, så hun er sikkert god i engelsk.» Så sjekket vi hvilke kunnskaper lederne hadde om etniske nordmenn som jobbet der. Der lå kunnskapsnivået betraktelig høyere.

smart av dem selv å bli integrert. Vi bør styrke dem i motivasjonen til å finne seg til rette i det norske samfunnet, mener Aakervik.

Skaper et godt liv Langset er opptatt av generasjonseffektene av mislykket inklu­ dering på arbeidsplassene. Hun mener at barn av innvandrere vil dra klar nytte av at foreldrene kvalifiserer seg, blir faglærte og får fortsette i arbeidslivet. – Faller foreldrene ut av arbeidslivet, får det negative effekter også for barna. De får ofte lavere motivasjon for skolearbeid og dårligere gjennomføring av videregående utdanning. I et genera­sjons­perspek­ tiv handler det om å legge til rette for at de som kommer til Norge også skal ha muligheter for å skaffe seg et godt liv her. Alterna­tivet er å leg­ge til rette for klasseskille med etniske fasetter, sier Langset og viser til erfaringer fra Sarpsborg, som har mange innvandrer­fedre uten arbeid. Ungdommer utvikler dermed mang­lende tillit til at de selv kan lykkes i det norske arbeidslivet og samfunnet.

Redd for å si feil Det er to omtrent likestilte faktorer her, ifølge Langset og Aakervik: Innvandrerens manglende ambisjoner eller evne til å stige i gradene og bedriftslederes manglende evne til å se og utnytte kompetanse. Langset viser til bedriftslederes forventninger til språknivå til de ansatte i bedriften. Hun hører ofte ledere si: «Innvandrere er så passive, de tar ikke initiativ på møter, de skriver ikke referater.» – Dette har mye med språk og kulturforskjeller å gjøre. Hvis innvandreren ikke er så dyktig i norsk, tolker bedriftslederen ofte at de ikke har skjønt fagfeltet. Men det kan tenkes at de er redd for å si feil, at de ikke føler nok støtte. Dette kan ha med organisering å gjøre: Har man gode veiledningssamtaler? Hvordan tilrettelegger man for læring på arbeidsplassen? Hvor åpen er man på at her er et miljø som alle kan vokse i?

Dette er den ene siden av bildet: Innvandrere som kommer med sin bachelorgrad eller sitt fagbrev og som opplever frustrasjon over at ingen bryr seg om deres kompetanse. De blir ikke automatisk feid inn i systemet og sendt av gårde på kurs, sånn som talentfulle etniske nordmenn. Den andre siden handler om arbeidsplasser med ufaglærte ansatte, hvor løsningen kort sagt er å gi dem formell kvalifisering mens de er i jobb, argumenterer Aakervik og Langset. – Kvalifisering er ekstremt viktig, for utdanningsnivået og kompetansekravene er veldig høye i norsk arbeidsliv. Bedriftene vil tjene på å få bedre kvalifiserte arbeidere. For arbeidstakeren er det viktig også fordi det kan skje noe med din arbeidsgiver – og hva gjør du da, om du trenger en ny jobb? Omstillingsprosessen blir lettere om du har fått deg mer kompetanse, poengterer Langset.

Styrket motivasjon Det ligger en ekstradimensjon her. Mange arbeidsinnvandrere, som polakker og litauere, har egentlig ikke tenkt å bosette seg i Norge. Samtidig ser vi at stadig flere velger å gjøre det likevel. Langset viser til den nye OECD-rapporten hvor Norge kritiseres for ikke å ha et tilbud i språkundervisning for arbeidsinnvandrere fra Europa. – Som nasjon sier vi ikke: «Vi ønsker å ha flinke folk her!» Dermed går de hele tiden og lurer: Når kan jeg reise tilbake? Hvorfor skal de lære seg norsk når de ikke har noen spesiell lyst til å være her engang? Vi bør tilby dem et langsiktig løp sånn at de føler at det er

26/ITINERA

GRUNNLAG/ Hensikten er at introduksjonsordningen skal gi folk et grunnlag, så skal de fortsette å lære videre på arbeidsplassen, i følge Eli Kristin Langset.


Mangfold i arbeidslivet (MiA) Tools for Diversity var et toårig Leonardo da Vinci-prosjekt (2006–2008) med partnere fra fem land. Norge var representert ved Mangfold i arbeidslivet (MiA) og Vox. Målet var å styrke lederes evne til å håndtere mangfold på arbeidsplassen. Prosjektet resulterte i et kursopplegg: «Verktøy for mangfold på arbeidsplassen».

«Pakistanske kvinner inn i pleie og omsorgsektoren» (2001– 2003) hadde partnere i England og Danmark. Målet var å rekruttere og utvikle kompetanse hos pakistanske kvinner til arbeid særlig i pleie- og omsorgstjenester. Fra Norge deltok Opplæringsetaten i Oslo kommune samt tre bydeler i Oslo. Prosjektet var støttet gjennom Leonardo da Vinci.

European Intercultural Workplace (EIW) var et treårig Leonardo da Vinci-videreutviklingsprosjekt (2004–2007) med elleve euro­ peiske deltakerland. Målet var å utvikle effektive opplæringsmetoder for ulike bransjer. Hver partner gjorde case-studier i utvalgte bedrifter. I Norge deltok blant andre Bygningsarbeiderforbundet i Oslo, Unibuss, NRK, Høgskolen i Oslo og Arcus.

MiA har bidratt til å utvikle et studium (ILA: Inkludering i lokalsamfunn og arbeidsliv) for folk som jobber med flyktninger og innvandrere, knyttet til den nye introduksjonsloven. Høgskolen i Oslo er faglig ansvarlig og tildeler studiepoeng (30 studiepoeng). Folkeuniversitetet er praktisk tilrettelegger. MiA har hånd om drift, inkludert undervisning.

God stemning på arbeidsplassen

Språklæring/

– Vi bruker arbeids­ plassen som arena og emne for språklæring, sier Erik Hagen.

– Vi har aldri hatt noen betydelige konflikter på arbeidsplassen, det er lite klikkdannelse, folk snakker sammen over etniske grenser. Opplæringen har gitt betydelige bidrag til arbeidsmiljøet vårt. Erik Hagen er tillitsvalgt på Arcus. I årene 2004–2007 var Arcus inne som en av åtte norske deltakerbedrifter i det europeiske prosjektet European Intercultural Workplace (EIW), som MiA hadde ansvar for her til lands. Et godt arbeidsmiljø har også et forretningsmessig pre, minner Hagen om. Bedriften slipper å måtte bruke tid og ressurser på konflikthåndtering. Arcus har 250 ansatte i produksjonsenheten i Oslo, derav om lag 20 prosent med innvandrerbakgrunn. Deres opplæringsbehov handler primært om språk, både lesing og skriving. – Vi stiller stadig høyere krav til å kunne lese og skrive, samt bruke data. Pc-terminaler brukes når varer skal plukkes på lager. Alle våre ansatte må ha grunnleggende språk- og IKT-kunnskaper. Våre erfaringer tilsier at språkbeherskelse er helt avgjørende for å bli integrert. Tenk bare så mye informasjon du mister om du står utenfor språket og ikke får med deg kollegialt småsnakk. MiAs modell handlet om språklæring på arbeidsplassen, noe Hagen applauder. Et hovedpoeng er å motivere den enkelte ansatte til læring, og da må læringen være konkret og relevant, med minst mulig smak av skoleklasse. – Vi bruker arbeidsplassen som arena og emne for språklæring. Vi leser og diskuterer Arcus’ nyhetsbulletin, fagforeningsmagasiner og slikt. Vi merker at denne tilnærmingen gjør deltakerne engasjerte.

Siden har Arcus hatt egne opplæringsprosjekter for ansatte med lese- og skrivevansker. Tillitsverv fordeles kløktig, slik at alle ansatte føler seg representert. En egen ordning er etablert hvor ansatte med innvandrerbakgrunn er sikret rett til fire ukers ulønnet permisjon for å besøke familie i opprinnelseslandet. – Vi har bare gode erfaringer med språkopplæring på arbeidsplassen. Det er viktig å starte med kartlegging, slik at de ansatte tilbys opplæring etter behov. Opplæring på arbeidsplassen er best, med fokus på fagspesifikke, aktuelle problemstillinger og dokumenter. Slikt gir motivasjon, som er helt avgjørende for læring, sier Erik Hagen.

Arcus AS Arcus AS er et datterselskap av Arcus-Gruppen AS, Norges største totalleverandør av vin og brennevin og den største privateide vin- og brennevinsaktøren i Norden. Arcus AS har hovedkontor, produksjons- og tappeanlegg samt lager og distribusjon på Hasle i Oslo. Allerede fra slutten av 1970-tallet ansatte Arcus medarbeidere med innvandrerbakgrunn.

ITINERA/27


S ENTER F O R INTERNA S J O NA L I S ERIN G AV H Ø G RE U T D ANNIN G TLF: 55 30 38 00 FAKS: 55 30 38 01 E-POST: siu@siu.no ADRESSE: Postboks 7800, 5020 Bergen BESØKSADRESSE: Vaskerelven 39, 5014 Bergen www.siu.no

• 26539

B


http://new.siu.no/nor/content/download/1024/10907/file/Itinera0209_web