Mai 1945

Vi fortenker ingen i at de i disse dager føler glede ved utsikten til at verdenskrigens vanvittige ødeleggelser og utslettelse av liv omsider skal ta slutt.

Krigen har ikke vært noen til glede, men den har vært millioner til sorg og gru

Vi finner det heller ikke så rart at alle som i Tysklands nederlag og tilintetgjørelse har sett det store ønskemål, ja simpelthen verdens frelse, føler glede også over at dette målet nå er nådd

Og endelig er det jo rimelig nok at alle som har tillagt Nasjonal Samling og nyordningen all skyld for vansker og prøvelser her i landet må føle seg løftet ved tanken på at nyordningen nå snart kan ventes avløst av enda en ny ordning. En eller annen slags ordning, med Håkon eller Nygårdsvold eller Furubotn eller hva det nå kan bli, men i ethvert fall ikke Quisling og NS.

Det er ikke vår hensikt å blande malurt i disse gledens begre.

Det er vår mening at innholdet av malurt er mere enn stort nok, og at smaken vil komme til å gjøre seg mere enn sterkt nok gjeldende når tømmermennene melder seg etter festens rus.

Hva vi vil er bare å uttale vårt beskjedne ønske om at de nærmeste dager må vise at nordmennene er et kristent og høyt sivilisert folk, som ikke i sin glede lar pøbelen og pø belinstinktene ta overhånd.

Vi går villig med på at der er noe å gledes over, at det i ethvert fall er noe å se fram mot med fortrøstning. Hvorom allting er, må en ha lov til å rekne med at når verden igjen inn stiller seg på fredens sysler, og leg ger våpnene ned, om endog bare for en stund, så vil det da i ethvert fall på enkelte måter gå framover og opp over igjen, istedenfor alltid ned, som i årene under krigen.

Men problemene for vårt lands og vårt folks framtid er så pass mange og såpass store og såpass langt fra sin løsning, at det er neppe noen grunn til en tankeløs og ansvarsløs jubel.

La oss glede oss med måte og med verdighet, og la oss ikke i vår glede giemme at morgendagen har store oppgåver som bare kan løses hvis alle gode krefter går sammen om å løse dem.

Og disse oppgåvene løses ikke ved skrik og skrål og utskeielser, og fram for alt ikke ved dans på gravene.

Dette vilde vi gjerne ha minnet om, og ellers vilde vi også minne om et ord av vår store dikter Bjørnson,- som visst heller ikke bør glemmes i dag, hos et folk som vil gå for å være kristent:

Enn om yi lot kjærligheten bli det bestemmende i vår glede, iste denfor hatet? Kanskje gleden ble varigere da, «Elsk din neste du kristensjel, tred ham ikke med jernskodd hel ; ligger han enn i støvet. Alt som lever er underlagt kjærlighetens gjenskapermakt, bliver den bare prøvet».