10 minute read

Gjestespaltist: Lars Bærrum

Lars Bærrum «Borte bra, hjemme best»

Det var Norske Kvinners Sanitetsforening som først begynte å utdanne sykepleiere i Norge. For ett år siden ble jeg medlem, da jobbet jeg som komiker. I dag jobber jeg som sykepleier.

Advertisement

LARS BÆRRUM (33) AKTUELL: SYKEPLEIER OG KOMIKER

Da jeg var ferdig med videregående skole hadde jeg lyst på et friår. Jeg følte meg fri, «friår» var noe jeg hadde hørt om. Det var et naturlig valg. Jeg var et levende eksempel på min generasjon, vi som fikk alt vi ville og hvor selvet var det som skulle dyrkes. Hadde det ikke vært for press fra mamma og pappa, hadde jeg dratt til Brasil for å lære spansk. Der snakker de portugisisk svarte pappa, og før jeg rakk å tenke meg om hadde mamma bedt med om å ta en utdannelse. En utdannelse som gir jobb, fordi du vet aldri hva fremtiden bringer. Jeg gjorde det. Jeg ble sykepleier, og etter dette etablerte jeg meg som komiker. Jeg har aldri angret, i hvert fall ikke da koronaen kom til Norge. Akkurat nå jobber jeg som sykepleier på en Covid19 avdeling på Diakonhjemmet Sykehus. Det er 9 år siden sist. I 9 år har jeg fortalt mennesker jeg har møtt at jeg er utdannet sykepleier, men at jeg nå jobber som komiker. Nå jobber jeg som sykepleier, men jeg pleide å være komiker. Jeg elsker det. På mange måter så er jeg hjemme igjen, og dette er ene

Nå jobber jeg som sykepleier, men jeg pleide å være komiker. Jeg elsker det. På mange måter så er jeg hjemme igjen, og dette er ene og alene på grunn av mine nye kollegaer. Jeg snakker da om sykepleiere som har disse unntakstilstandene, Norge i dag føler på, som hverdag.

og alene på grunn av mine nye kollegaer. Jeg snakker da om sykepleiere som har disse unntakstilstandene, Norge i dag føler på, som hverdag. Det er disse som nå omstiller seg, står oppreist i situasjonen, mister sommerferien, sparer på smitteutstyr og i tillegg må bruke tid på opplæring av meg. Jeg er ikke dem, men jeg elsker å få lov til å være en del av dem. Jeg har oppnådd mye som komiker, men ingenting har gitt meg mer verdighet enn det å kalle meg selv sykepleier. Ikke visste jeg at da jeg var 18 år og jaktet på å forfylle selvet, så var det den «påtvungne» sykepleierutdannelsen som skulle være utslagsgivende 10 år senere.

Jeg tror min generasjon har lært mye av koronaen, dagens studenter har tilsynelatende allerede lært. Sykepleierstudiet har aldri hatt flere søkere. Jeg sier ikke at vi skal slutte å følge drømmen, eller ha foreldre som legger til rette for at barna skal få selvtillit til at de faktisk kan nå drømmen. Det jeg sier er at du kan følge drømmen, men ta deg en utdannelse først. En utdannelse som gir jobb, for du vet ikke hva fremtiden bringer. Jeg anbefaler sykepleierstudiet, og visste du at det faktisk var Norske Kvinners Sanitetsforening som startet den utdannelsen? Det visste ikke jeg.

Takk mamma, pappa og Norske Kvinners Sanitetsforening!

Asylsøkeres situasjon: Ikke råd til helsehjelp?

Forskning viser at asylsøkeres økonomi ble svekket med 20 % i tidsrommet 1989 – 2017. Den har i økende grad blitt svekket på 2000-tallet.

TEKST: RAGNHILD MAGELSSEN OG CATHRINE HOLST SALVESEN

Trondhjem sanitetsforening deler ut mat og leker til familier på asylmottaket i forbindelse med påske og Koronapandemien

I 2001 mottok en tobarnsfamilie med sosialstøtte litt mer enn en tilsvarende asylsøkerfamilie. I 2017 mottok de på sosialstøtte omtrent dobbelt så mye som en asylsøkerfamilie.

Helsearbeidere med erfaring fra arbeid med asylsøkere, har lenge vært bekymret for asylsøkeres økonomi. De har sett at økonomien er blant faktorene som gjør det vanskelig for dem å opprettholde en sunn livsstil, ta kontakt med helsetjenesten ved behov, og følge opp den behandling de blir anbefalt. Enhet for migrasjonshelse ved Folkehelseinstituttet (FHI) ønsket å dokumentere situasjonen, og komme med forslag til tiltak.

De utarbeidet derfor en prosjektbeskrivelse og presenterte den for Norske Kvinners Sanitetsforening. De var kjent med at N.K.S. hadde frivillige rundt omkring i landet som bl.a. organiserte ulike tiltak for asylsøkere i mottak. Sammen søkte vi Stiftelsen Dam om økonomiske støtte. Jubelen var stor da vi rett før jul fikk beskjed om at støtten var innvilget.

Datainnsamling og korona

Opprinnelig plan var å starte datainnsamlingen i mars 2020. Prosjektleder skulle reise rundt og intervjue asylsøkere i ordinære mottak. Samtidig skulle vi gjennomføre en spørreskjemaundersøkelse blant mottaksansatte, frivillige og helsearbeidere med erfaring fra arbeid med asylsøkere. Vi skulle også gjennomføre gruppesamtaler om hva vi kunne foreslå av tiltak for å redusere den barrieren økonomien kan spille. Så kom korona viruset til Norge. Det ble innført møte- og reiserestriksjoner. Mye av datainnsamlingen har derfor blitt utsatt på ubestemt tid. Vi kan imidlertid gjennomføre spørreskjemaundersøkelsen blant frivillige og helsearbeidere. Ansatte på mottakene og asylsøkerne selv kan vi ikke kontakte før UDI har gitt oss klarsignal på at vi kan besøke mottak igjen.

Hva kan frivillige gjøre?

Dersom du ønsker å delta i spørreskjemaundersøkelsen, send en epost til prosjektleder: ragnhild.magelssen@fhi.no Vi vil da sende deg mer informasjon om prosjektet, et informasjonsskriv, en samtykkeerklæring og selve spørreskjemaet. Samtykkeerklæringen, i underskrevet stand, og utfylt spørreskjema må returneres til prosjektleder.

Vi vet at frivillige som tilbyr aktiviteter på mottak, ofte får nær kontakt med asylsøkerne. Din deltagelse i spørreskjemaundersøkelsen er derfor av stor betydning. Dersom du kjenner andre frivillige, eller helsearbeidere med relevant erfaring, send epostadressen deres til prosjektleder. Vi kan da sende dem nødvendig informasjon.

Tryg Forsikring heier på Sanitetskvinnene

Som stolt samarbeidspartner til Norske Kvinners Sanitetsforening ønsker vi å bidra med det vi kan best. Forsikringer. Som medlem får du opptil 25 % rabatt på dine forsikringer hos Tryg.

Ønsker du å prate med en forsikringsrådgiver for å få et tilbud på forsikringene du faktisk trenger, kan du enkelt kontakte oss på telefon 915 04040 eller via skjema på tryg.no/nks. i samarbeid med

BENEDICTE BJØRNLAND FØDT: 1965 SIVILSTATUS: GIFT AKTUELL: DIREKTØR FOR POLITI- OG LENSMANNSETATEN UNDER KORONAKRISEN

Politiets koronasjef

For direktør Benedicte Bjørnland i Politidirektoratet er Sanitetskvinnene gamle kjenninger.

TEKST: JEANETTE FAGERLI-QUAINO FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN

Bjørnland er født og vokste opp i Sandefjord, og har god kjennskap til det flotte arbeidet til de lokale sanitetsforeningene. – Jeg kjenner lokalforeningen, Fjorden Sanitetsforening, som holder til i Sandefjord, og det er jo en fantastisk Sanitet. Der er det energi og masse stå-på-vilje. De er så flinke og synlige i Sandefjord. Jeg liker særlig godt EL-syklene med passasjersetet foran som brukes til å ta sykehjemsbeboere og andre med på tur. Så når helse og smittevern tillater det igjen kommer det til å bli et kjærkomment bidrag til de lokale beboerne på sykehjemmene i Sandefjord. Da vil det bli godt å komme ut igjen, sier hun.

I likhet med Sanitetskvinnene landet over, er også hun opptatt av hvordan pandemitiltakene påvirker livet til sårbare grupper, men primæroppgaven er å passe på at alle gjør som de får beskjed om i disse koronatider.

En utholdenhetsprøve

Da Benedicte Bjørnland var sjef for Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) var hun ansvarlig for å ivareta rikets sikkerhet. Som politidirektør er hun den øverste lederen for politi – og lensmannsetaten under koronakrisen, og passer på at vi overholder myndighetenes retningslinjer under pandemien. – Det er første dag i koronaperioden at jeg sitter hjemme. Vi i politiets strategisk kriseledelse har vært på jobb hele tiden, og det har vært helt nødvendig. Vi har vært isolert i vår kontoretasje med masse håndsprit, avstand og de retningslinjene vi må følge, så det har gått greit. Og det er jeg takknemlig for. Det å sitte på hjemmekontor kan være krevende når det går over tid, kanskje særlig med barn som trenger både oppmerksomhet og undervisning, sier hun forståelsesfullt på telefon fra hjemmekontoret i Sandefjord.

DIREKTØR FOR POLITI- OG LENSMANNSETATEN UNDER KORONAKRISEN

Selv er hennes egne barn voksne, og har flyttet hjemmefra.

Sjefen over alle

Hun ukependler inn til arbeidsplassen i Oslo hvor hovedkontoret for politi – og lensmannsetaten i Norge holder til.

Det var ingen ting i Bjørnland sin oppvekst som tilsa at hun skulle studere juss, og gjøre karriere i politiet. Riktignok har det vært jurister i familien, men ikke på et par generasjoner. – Det er jurister i familien, men det er tilbake til tippoldeforeldre, så det er ikke noe veldig nært som gjorde at jeg ble jurist. Men det var en uttalt forventning hjemme om at man måtte ta utdannelse. Det var viktig, selv om det ikke var et press, vil jeg si at jeg skjønte jo at det er lurt å skaffe seg

Politidirektør Benedicte Bjørnland er sjef over alle politi - og lensmannsetaten i landet, og kjenner godt til det lokale arbeidet til sanitetsforeningen.

en utdannelse. Juridikum var et åpent studium den gangen, jeg var ingen flittig elev på videregående, og jeg valgte juss litt av tilfeldigheter. Etter tredje avdeling syntes jeg det ble givende, og har aldri angret siden, forteller hun.

Det har vært hard jobbing for politisjefen den siste tiden, særlig i de første ukene etter, og rett i forkant av at de mest inngripende tiltakene ble iverksatt i landet. Politidirektoratet skulle blant annet iverksette indre Schengen grensekontroll mellom Sverige, Norge og Finland. Det vil si å bemanne opp på hoved innfartsårene med til sammen over 80 grensepasseringssteder, en betydelig jobb for politiet.

Politidirektoratet har ansvar for politiet i de 12 politidistriktene og politiets særorganer, men ikke for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), som er direkte underlagt Justis – og beredskapsdepartementet. – Vi er også i ferd med å tilsette 400 politiutdannede personell som skal bistå gjennom krisen, så dette har vært to store arbeidsoppgaver. Vi har satt stab, det betyr at som politidirektorat utgjør vi landets sentrale kriseledelse innenfor politiet. Det å stå i stab er en ekstraordinær situasjon hvor du trekker ressurser ut av linjen, og inn stabsfunksjoner, og det har også vært mye arbeid. Men koronaen er ikke en politikrise i den forstand at det er ikke vi som er den mest sentrale aktøren. Det er helsemyndighetene som har vær hovedaktør under koronapandemien. Som politietat har vi opplevd mestring – Vi skal være varsomme med å konkludere, men slik det ser ut per nå har vi håndtert nye oppgaver og kriseledelse godt. Så får evalueringer i ettertid vise om min vurdering er riktig, sier hun.

Frivillighet

Norske Kvinners Sanitetsforening har i to år hatt en samarbeidsavtale med politidirektoratet. Politidirektøren har gjort seg mange tanker om de frivilliges rolle i koronakrisen. – De frivilliges rolle i Norge i stort har en betydelig verdi, og under koronakrisen er det ulike initiativer i de ulike foreningene. Det er en periode som kan være krevende for mange, og kanskje særlig sårbare familier. Man erfarer isolasjon,

Det å sitte på hjemmekontor kan være krevende når det går over tid, man har barn som skal ha oppmerksomhet og undervisning, så det kan være en utholdenhetsprøve, rett og slett

BENEDICTE BJØRNLAND

permitteringer, bekymring for fremtiden med tanke på om jobben er der når man er gjennom krisen, og konsekvenser det får for økonomien. Det er familier som tidligere kanskje har strevd, det kan være økt rusbruk, og det å se disse, det å kunne strekke ut en hånd på et eller annet vis, det mener jeg er viktig.

Dugnadsånden blir viktigere enn noensinne. Vi er jo ikke sånn innrettet at alt kan finansieres av statlige midler, fortsetter hun.

Bjørnland har gjennom SOS-barnebyer hatt et fadderbarn i 15 år, men noe frivillig arbeid har hun ikke hatt tid til. Ennå. – Ikke annet enn at vi samlet inn penger på barneskolen til frivillige organisasjoner, og det var spennende og fint. Selv om jeg ikke har brukt min fritid på frivillig arbeid, så vil jeg si at jeg alltid har verdsatt og støttet det når jeg har kunnet. Vi har fulgt fadderbarnet vårt, selv om det ikke på noen måte har fordret mye av oss, men det har vært viktig å vise egne barn at ikke alle har det like greit, samtidig som vi har bidratt til at et barn får en trygg og god oppvekst og utdannelse. Jeg har ikke hatt tilstrekkelig tid og overskudd til å bidra som frivillig selv, lang reisevei og krevende jobber har gjort dette vanskelig. Kanskje byr det seg muligheter i fremtiden, avslutter hun.

This article is from: