Alderdom er kvinnesak

Alderdom

er kvinnesak

– Vi kvinner er døtre, mødre og ektefeller. Menn er «smartere» som dør tidligere og omgitt av omsorg. Når det er vår tur, er det ingen igjen. Hjemmeboende kvinner med demens, er ikke en gang nevnt i Kommisjonens Koronarapport.

Det sier professor og eldreforsker, Bettina Husebø, ved Senter for aldersog sykehjemsmedisin på Universitetet i Bergen.

Hun synes det er graverende at den gruppen som har minst får minst, og er provosert over at en så sårbar gruppe utelates når det offentlige setter opp et samfunnsregnskap om hvilke konsekvenser en krise, som en pandemi har hatt for innbyggere eller næringslivet.

Trøster og bærer

80 % av de innlagte på sykehjem er kvinner. Siden kvinner lever lengre enn menn, er det flest kvinner blant personer med demens. – Det er kvinnene som innehar alle omsorgsfunksjonene. De ansatte på sykehjemmene er kvinner, og beboerne er flest kvinner. Kvinner er mødre, døtre og ektefeller. Menn er «smarte» og dør tidlig, omgitt av omsorg, gjerne besørget av yngre kvinner. Når det er vår tur til å trenge omsorg er det ingen igjen til å gi omsorg. Derfor er alderdom en kvinnesak, fremholder Husebø.

Eldre kvinners helse

Når det kommer til å definere hva som er eldre kvinner så har det skjedd store forandringer de siste 20 årene, knyttet til alder.

– En er ikke eldre enn det man føler seg. Det er 90åringer som er «unge» og 40åringer som er «gamle». Men økende alder øker sjansen for sykdom, og det skjer fysiologiske forandringer. Kroppen forandrer seg, og vi kvinner kommer jo i overgangsalderen. Når vi blir enda eldre så øker risikoen for å utvikle demens. Men sjansen for å få demens kan reduseres, opplyser eldreforskeren.

Kan forebygges

– Kun ti prosent av de som får demens er disponert gjennom arv. Vi tror ofte at det er arvelig at vi får demens, men dette er også betinget ut i fra et sammensatt sykdomsbilde. Det er ikke slik at demensen kommer først. Den kan komme som en konsekvens av flere faktorer. Det er kun fem prosent av de som har demens som ikke har sammensatt sykdom. Dette betyr at vi kan forebygge sykdommer som kan lede til demens, og dermed redusere demens risikoen. Ofte er det enkle grep i hverdagen. Når vi tidlig i livet satser på utdanning så forebygger vi demensrisikoen med syv prosent, sier Husebø.

Faktorer som derimot øker risikoen for demens er dårlig hørsel, depresjon, høyt blodtrykk, høy vekt, lav vekt, dårlig søvn, langvarig bruk av medikamenter og ikke minst et inaktivt liv, uten sosial omgang med andre mennesker. Alkohol og nikotin er heller ikke å anbefale.

Gode råd for god alderdom

Hun har mange gode råd som kan bidra til å gjøre dagene gode til langt inn i alderdommen. – Lev et aktivt liv, både fysisk, sosialt og mentalt. Jeg mener ikke at du skal begynne å løpe når du aldri har likt å jogge, men gjør det du likte best da du var ung. Hvis det var å svømme, begynn og svøm igjen. Eller liker du best å bade? Vi vet jo alle hvor glade vi blir når vi hører musikk fra den gangen vi var unge, finn igjen den følelsen i en aktivitet. Gjør det som gir deg et kick. Gå på konsert eller i teater. Treff venner. Tren gjerne litt styrke og yoga. Meditasjon og det å være spirituell er bra. Å være aktiv innen frivilligheten er sunt. Vi vet at det å gjøre noe for andre gjør godt for en selv. Når du står opp om morgenen, så start gjerne dagen med litt enkel gymnastikk. Skriv ned tre ting du er takknemlig for, og tre aktiviteter som du skal gjøre i dag. Minn deg selv på hva du er god på. Lag deg gjerne et motto for dagen. Bestem deg for at i dag skal du ringe en venninne, eller sende en hyggelig mail. Husk at de beste åtte timene med søvn får du mellom kl. 22.00 og 06.00 om morgenen, lyder rådene fra professor og eldreforsker Bettina Husebø.

Berit Schei

Kvinnehelse fra vugge til grav

Sanitetskvinnenes arbeid for kvinnehelse er viktig fordi det bidrar til at forskerne dras ut fra sitt glassbur og «oppdras» til å tenke nye problemstillinger. N.K.S. er en organisasjon som inspirerer, og løfter temaer innen kvinners helse der det er stort behov for forskningsbasert kunnskap.

BERIT SCHEI (70) AKTUELL: PROFESSOR EMERITA, INSTITUTT FOR SAMFUNNSMEDISIN OG SYKEPLEIE VED NTNU, TRONDHEIM

Jeg blir ofte spurt av andre forskere, hva som er så viktig med Sanitetskvinnene og kvinnehelse.

Er det midlene de kan gi? Selvsagt er det flott å få innvilget forskningsmidler, og få innspill til søknader til Stiftelsen DAM. Men det aller viktigste, slik jeg ser det, er at Norske Kvinners Sanitetsforening er en inspirerende organisasjon, som har evnet å løfte fram kvinnehelsetemaer der forskning mangler. N.K.S. bidrar hver dag til at forskeren dras ut fra sitt glassbur og «oppdras» til å tenke nye problemstillinger og peke ut retningen.

For systematisk å avdekke kunnskapshullene bidro N.K.S. til rapporten som gjennomgikk forskningen for å identifisere kunnskapshull innen kvinners helse. Etter å ha vært pådriver for å få myndighetene til å lage en ny norsk offentlig utredning (NOU) om kvinnehelse (den siste var fra 1999) gjennomførte Sanitetskvinnene i samarbeid med Kilden, en frittstående avdeling i Forskningsrådet, en kunnskapsgjennomgang.

Rapporten bidro til at det nå pågår arbeid med å lage en ny NOU og der N.K.S. er representert. Det blir spennende!

Et at temaene vi forsker på hos oss ved NTNU, St. Olav hospital i Trondheim, er

Eldre kvinners risiko for brudd påvirkes av hvordan helsen var tidlig i livet. Vi vet at lårhalsbrudd bidrar til at eldre kvinner får et dårligere liv i deres siste år. Målet vårt er at vi vi skal bidra til en bedre kvinnehelse gjennom hele livsløpet – fra vugge til grav.

Kvinnehelse fra vugge til grav

hvordan forhold ved fødsel kan påvirke senere helse. Mens hjerte karsykdommer lenge har vært vist å bli påvirket av forhold ved fosterlivet, og i «vuggen», vet vi mindre om benhelse. Eldre kvinners risiko for brudd påvirkes av hvordan helsen var tidlig i livet. Vi vet at lårhalsbrudd bidrar til at eldre kvinner får et dårligere liv i deres siste år. Målet vårt er at vi vi skal bidra til en bedre kvinnehelse gjennom hele livsløpet – fra vugge til grav.

Men det helsepotensiale en nyfødt har ved fødselen, påvirkes av svangerskapet. Med vår forskning, både nasjonalt og internasjonalt, har vi vist at livshendelser som vold og overgrep påvirker svangerskapet, og fører til at den nyfødte får en dårligere start.

Å føre slekten videre, har også omkostninger for kvinnen selv. Lenge var plager som urin og avføringslekkasje upåaktede plager. Heldigvis har blant annet Sanitetskvinnene bidratt til at dette er kommet på dagsorden. I dag lever vi i en globalisert verden. Kvinner i Norge er en stadig mer heterogen gruppe. Vi har bakgrunn fra mange land, både som forskere og som brukere og pådrivere. Med ulike livshistorier, kultur og språk og også med erfaringer med en anderledes helsetjeneste enn vår. Hos oss pågår en studie om hvordan kvinner fra ulike land opplever vårt helsevesen under fødselen. Viktig for oss å få vite, slik at fødselsomsorgen tilpasses så den blir likeverdig for alle.

Foto: Geir Mogen/Gemini.no

100 000 frivilligtimer!

Sanitetskvinnenes innsats under pandemien har vært helt enorm. Det er lagt ned nærmere 100 000 frivilligtimer landet rundt. Oppgavene har vært ulike, noen har tatt imot og registrert de som skal vaksineres, andre har passet på avstand, spritet hender og delt ut munnbind.

Noen igjen har bistått med henting, eller passet på de som har fått vaksinen, slik at ingen har fått reaksjoner eller er blitt syke.

Sanitetskvinnenes innsats har blitt lagt merke til av mange, og det er daglige oppslag i lokalavisa med takknemlighet og ros for den enorme frivillige jobben for å få oss gjennom pandemien. I tillegg har vi fått mange nye medlemmer som gjerne vil være med på Sanitetskvinnenes største dugnad i 2021.

(f.v) Britt May Hollås, Surnadal Omsorgsberedskapsgruppe og Jenny Klinge (Sp), også fra Surnadal – og nestleder i Justiskomiteen på Stortinget – har kjempet vår sak på Stortinget.

ELI-KARI GJENGEDAL FØDT: 24. MARS 1971 SIVILSTATUS: GIFT AKTUELL: KOMMER MED BOK OM OVERGANGSALDER

Jeg var sikker på at jeg var dødssyk

TV2s værdame Eli-Kari Gjengedal (50) trodde hun var dødssyk da symptomene på overgangsalderen meldte sin ankomst.

TEKST: JEANETTE FAGERLI-QUAINO FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN

– Det begynte med at jeg fikk så vondt i håndleddene, en uforklarlig mystisk smerte som jeg ikke hadde kjent før, og i perioder så ømt at jeg ikke klarte å holde mobiltelefonen fordi det kjentes smertefullt, forteller hun.

ALS

Eli Kari var overbevist om at hun var alvorlig syk, og at det var noe skikkelig galt med henne, fordi det var en smerte hun aldri før hadde kjent. Hun var skråsikker på at det var noe revmatisk og at hun hadde den dødelige sykdommen ALS (Amyotrofisk lateral sklerose). Hun tok derfor en alvorsprat med ektemannen om at hun ikke hadde lenge igjen, og ville de skulle legge en plan for hvordan han skulle ta seg av sønnen hennes når hun var syk. Han beroliget henne med at hun heller burde ta en tur til legen før hun snakket om sin egen dødsdom.

En uke etter legebesøket ble hun ringt opp av legekontoret

«Hei EliKari, nå har vi fått svar på prøvene dine, og vi har en god, og en kanskje vet ikke, nyhet. Du er ikke alvorlig syk, du har ingen revmatiske lidelser, men nå må du ikke bli fornærmet, men vi har sett at du er i overgangsalderen. Og det kan være at det er derfor du har vondt i hendene dine, for det er noen som kan få vondt i leddene på grunn av hormoner.»

Og det var jo et gledens budskap for en som trodde hun skulle dø, og full jubel i den andre enden. – Jeg skulle jo ikke dø, jeg skal jo bare sikkert holde på med dette her en stund, ler hun.

Hun kommer syklende langs elvepromenaden i Drammen i en knallrød dress hun har lånt fra jobben. Det lyse lange håret flagrende og et strålende smil.

Ingen hadde snakket med EliKari Gjengedal om overgangsalder i miljøet hun vanket i. – Jeg husker bare ei venninne som hev opp vinduet, og sa «jeg må ta opp vinduet, jeg er så varm». Hun sa ikke at hun trodde hun var i overgangsalderen, bare at hun trodde hun var kommet i de varme greiene. Verken mamma eller den seks år eldre storesøsteren min har noensinne nevnt overgangsalderen, sier Gjengedal.

Vanskelig tema

Selv har hun bestemt at hun bare må akseptere overgangsalderen. Et eksempel er da hun var på et foredrag med nesten bare menn til stede. Plutselig kommer hetetoktene og hun blir så våt at hun kunne snu seg rundt 360 grader i dressen. – Jeg tenkte med meg selv at, nei, nå skal jeg bare elske det som kommer, det går fort over, jeg skal se på det som et forskningsprosjekt. Så gikk jo hetetokten over, og jeg tenkte at det er helt topp, der kom du jo, en fin bris inn her nå og alt er i orden, ler hun hjertelig når hun tenker tilbake på det. Hun vil at vi skal tenke at kroppen oppfører seg helt normalt og gå videre i livet, men at det finnes hjelp å få fra legen for de som ønsker det.

Du er ikke alvorlig syk, du har ingen revmatiske lidelser, men nå må du ikke bli fornærmet, men vi har sett at du er i overgangsalderen.

Eli-Kari har alltid vært så stolt av varemerket sitt, de lange lyse lokkene. Med overgangsalderen er hun bekymret for at det skal bli tynnere.

I alle fasene av livet har Gjengedal alltid vært en person som går all in, derfor har hun også rukket å skrive flere bøker. Da hun var gravid skrev hun barnebok, da hun jobbet som bartender måtte det jo bli en om cocktails. Det har blitt bøker om været, men den eneste gangen hun ikke har gått all in var i «Skal vi danse». Det var en så flau opplevelse og traumatiserende tid på parketten at vi må komme tilbake til den.

Gjengedal går en travel tid i møte i høst med den nye boken om klimakteriet og det å bli eldre. Det er en coffe table bok om det å bli eldre, og har små anekdoter fra eget liv. – Mange på min alder blir veldig dyriske, men jeg er blitt mer lyrisk, og har skrevet vers som mange kan kjenne seg igjen i.

Det lange lyse håret har alltid vært hennes stolthet og varemerke. Dette verset kom for en dag etter mye redsel for å bli tynn i håret:

Hår:

” Kjemmer håret med flid, det har vore min stolthet i all mi tid. Lagar hestehale så fin og stram, kvir meg til den dagen eg ikkje treng kam.”

– Gjekk til doktaren som kunne fortelle meg at litt hår i kammen er heilt naturleg, stråler hun.

Hun har en tendens til å få tunellsyn på fest. Ofte er det slik som dette hun opplever det:

Fest:

”Musikken ljomar, det klirrar i glas, det er laurdagsnatt, ikkje måte på stas. Eg dansar i veg som ei dronning på festen! Til eg oppdagar at eg er den siste gjesten!”

– Det skjedde sist gang også. Da rakk jeg å falle i trappa og bryte noen ribbein. En får gjort mye på fest, ler hun.

Usynlig

Eli Kari tror det er vanskelig å snakke om overgangsalderen fordi det er usexy, du abdiserer fra det å være den fruktbare, attraktive kvinnen som skal videreføre genene våre, til at du blir usynlig. – Det er jo veldig synd. Alle damer skal jo gjennom dette her, og gutta skal gjennom det fra sidelinjen. Det er forskjellig hvordan man opplever overgangsalderen, men når halvparten av oss skal gjennom det før du dør, så er det veldig synd at det skal være helt usynlig. Det er jo ikke sånn at det skal prakkes på overgangsalder, men å si at vi er en gruppe med folk som er gjennom dette i større eller mindre grad er jo en del av livet. Det er litt det samme som at vi skal dø, men ikke skal snakke om døden. Vi må ikke være så redde for det å bli eldre. Jeg er kjempeglad for at jeg har en helt normal kurve på min utvikling i livet og kroppen min, og alternativet er kjempekjipt. Vi må heller være happy for at vi er normale, påpeker hun.

Vi triller bortover langs elvepromenaden. Hun peker engasjert på steder i området, og hvor fint det er blitt i byen de siste årene med byutviklingen her. Drammen er byen hun har pendlet til i nesten ni år. Her bor hun av og til med ektemannen Tom og hans sønn, mens EliKari og hennes sønn bor i Bergen. I helgene møtes de alle fire i leiligheten på Geilo. – Jeg er heldig som kan jobbe både fra Bergen og Oslo, Tom har en jobb som gjør at han ikke kan pendle så da ble det sånn, sier hun.

I hytt og vær

I 21 år har EliKari loset nordmenn gjennom sol og regn på TV2. – Det er et enormt engasjement om været, nordmenn er kjempe værinteresserte og veldig patriotiske. Så når du setter Geilo på kartet, men dropper Hemsedal, eller du setter Ålesund på kartet men ikke Molde, så blir det ramaskrik. Så har du vær nerdene som engasjerer seg fordi man har desimalfeil, de klager over at vi melder 8 grader når det er 8,3 eller 8,9 grader, sukker hun.

Helt fra gymnaset i Sogndal har hun vært opptatt av klima. Skolebussen kjørte forbi et stort veibyggeprosjekt på andre siden av fjorden, og den unge EliKari tenkte hvordan det kunne bygges på en annen måte. Hun vurderte derfor å starte på bygg og planleggingsteknikk, men endte opp på ingeniørskolen på akvaingeniør studiet med havbruk i Bergen. Det var også den interessen som gjorde at hun havnet i TV2, da utfordreren ville gi et alternativ til statskanalens værkart.

Det kan være det er fra oppveksten i Leikanger i Sogn og Fjordane, og alle helger og sommerferier familien Gjengedal tilbrakte på gardsbruket i Nordfjord, som har gitt grunnlaget til at EliKari er en person som alltid gir det lille ekstra på jobb. – Jeg hadde en veldig god oppvekst, men vi måtte jobbe, det var ingen kjære mor der, altså. Det var et miljø i bygda hvor du ble målt i hvor mye du jobbet og stod på. Det har kanskje også gjort at jeg er blitt så lojal overfor min arbeidsgiver, og alltid sier ja til ekstra vakter hvis kollegaer er syke. Jeg vet ikke hvor mange ganger venner har blitt sure fordi jeg ikke kommer på en fest, og er på jobb i stedet, sier hun.

Ingen dancing queen

Tilbake til «Skal vi danse» opptredenen i 2016 som fortsatt er så flaut flere år senere at hun nesten ikke klarer å snakke om det. Hun skjønte det ble feil første gang hun tok danseskoene på.

– Jeg har aldri vært så redd før i hele mitt liv som da jeg gikk ut på parketten. Det var ingenting i veien med koreografien, men når du ikke er elegant, ikke smidig og aldri har hatt kroppskontroll sier det sitt. Jeg følte meg som en utstoppa hjort og det var så pinlig, forteller hun rødmende.

Med et nødskrik kom hun seg gjennom første runde. Så ringer moren «Gud, EliKari jeg er altså så stolt over at du kom videre, det hadde jeg aldri trodd du som er i så utakt, og aldri klarte å treffe melkeglasset da du var liten.» «Mamma, det kunne du jo sagt fra om før da», sier EliKari til moren.

Da hun røk ut av serien etter det andre programmet ringte søsteren «Gudskjelov, jeg er så glad for at du er ferdig, jeg har aldri sett et menneske så ukomfortabel».

Perler og parfyme

Høsten byr også på et webinar med Norske Kvinners sanitetsforening om nettopp overgangsalder. Det er derimot ikke første gang hun stifter bekjentskap med organisasjonen, og blir helt rørt når hun tenker på det. – Det strømmer så mange minner inni meg. Det er perlekjeder, parfymeflakonger og mamma sin tante Målfrid som vi kalte «Molla». Hun var medlem i lokalforeningen. Det var så stas når medlemsbladet kom, hun var så stolt over Norske Kvinners Sanitetsforening. Jeg var vel rundt 10 år og hørte på at hun fortalte historiene da hun bladde i medlemsbladet. Jeg husker til og med bankgiroen hun betalte for medlemskapet, minnes hun varmt.

Det lange perlekjedet som Molla brukte på søndager da hun leste i medlemsbladet, arvet Gjengedal da tanten døde. N.K.S. er den organisasjonen hun har hørt mest om på grunn av tante Molla. Og ser ikke bort fra at hun selv blir medlem og frivillig en gang.

Men først siste innspurten av bokmanuset før den går i trykken. Boken blir med et glimt i øyet. – Da jeg kom i denne overgangsalderen begynte jeg å gjøre meg noen tanker om midt i livet fasen, og skrev ned noen små vers i en bok. Det var i utgangspunktet bare tull, men så tok jeg det med i et jentetreff i forbindelse med Rosa sløyfe, og jeg ble så overrasket over responsen, forteller hun.

Boken er på 48 sider, som var alderen for da hun kom i overgangsalderen, og 48 vers, den inneholder også hennes egen begravelse.