Issuu

Nr. 4 2015

SAMVITEN Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

TEMA PSYKISK HELSE OG STUDENTER

SAMVITEN Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no

Innhold

Utgitt med støtte fra SV-fakultetet Forsideillustrasjon: Andrea Iversen Karlsen

Leder

Rosa arr

Fakultet

Trykk: Bodoni ANSVARLIG REDAKTØR Elise Løvereide FAKULTETSREDAKTØR Hilde Otteren SAMFUNNSREDAKTØR Maria Rud Halvorsen FOTOREDAKTØR Thea Willoch Njaastad ILLUSTRASJONSANSVARLIG Eric L. Risbakk GRAFISK UTFORMING Andrea Iversen Karlsen JOURNALISTER Elise Løvereide Frode Realfsen Monica Beeder Victoria Lindqvist Maria Rud Halvorsen Solveig Høegh-Krohn Valentina Baisotti Vilde Molven Ellen Wickberg Månsson Mariann Aarthun Gjerde Silje Marie Waaktaar Åsheim Eric L. Risbakk Hilde Otteren ILLUSTRATØRER Gaute Handelsby Kristin Lian Aa Eric L. Risbakk Elise Løvereide Julia Beate Bådsvik FOTOGRAFER Silje Marie Waaktaar Åsheim Valentina Baisotti Thea Willoch Njaastad Mariann Aarthun Gjerde Vilde Molven

04 6 på SV 06 Dannelsesemner 08 Hva gjør studentdemokratiet for

studentenes psykiske helse?

Samfunn

Kvinner som hater kvinner?

Overbefolkning – et underkommunisert

kjønnsproblem?

SiB psykologen: – Vi fungerer bedre med rutiner

Smil og vær glad for hver dag som går

18 Psychaid: Psykisk velvære globalt og lokalt 20 Et behov for kontroll 22 Paradokset 25 Hvorfor presterer du? 27 Legokassen 29 Hjernen i krise

31 33

Kultur Konsoll 2015 Når Disney-klassikerne gjenfødes

LEDER

ROSA ARR

Da jeg gikk i barnehagen smalt en jente en stor og tung ytterdør i pannen min. Jeg husker at det silblødde, og at jeg ropte på barnehagelærerne, som hadde lunsjpause akkurat da. Det var ikke før de så det blodige ansiktet mitt at de fòr opp av stolene og hastet meg inn i en bil i retning legevakten. Hvert arr forteller en historie, slik mitt rosa arr i pannen forteller denne. Men noen arr er ikke synlige. Barn løper til voksne når de slår seg eller blør, og de blir fortalt at alt blir bedre med et plaster. Men ingen forteller dem hvordan man leger et psykisk sår. Vet for eksempel de som blir utsatt for mobbing eller overgrep hvordan de får hjelp - og hvordan de ber om det? Ida Storm har laget en dokumentar om sin egen selvskading og innleggelse på psykiatrisk institusjon. I Aftenposten 23. oktober skriver hun: «Om vi hadde lært mer om dette da jeg gikk på skolen, hadde det kanskje ikke gått så langt. Jeg kunne fått hjelp tidligere (...) Det ville gitt bedre helse og livsglede for mange mennesker. Det ville spart samfunnet for milliarder av kroner og mange ressurser.» President i Norsk psykologforening, Tor Levin Hofgaard, hevder at halvparten av nordmenn vil få en psykisk helseplage i løpet av livet. Likevel er kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i tvil om psykisk helse er nødvendig som fag i skolen.

Studenter sliter mer psykisk enn øvrig befolkningen i samme aldersgruppe. Av disse er det kvinnelige studenter som sliter mest. Lav selvtillit kan være en årsak til det, slik Maria skriver om i dette nummeret. Prestasjonsjaget er stort, og veien til spiseforstyrrelser eller misbruk av ritalin kan dermed bli kort. Ellen og Monica har intervjuet SiB – psykologene for å høre hvordan det står til med studentene i Bergen. Vi har spurt studenter på SV om de trives, og om stresset som kan oppstå i disse eksamenstider. I tillegg har Vilde laget en internett- poll der våre medstudenter gav oss personlige tanker om egen ensomhet. Mange av svarene bekrefter, etter min mening, behovet for å jobbe mer systematisk med forebygging av psykisk sykdom. Plaster hjelper ikke mot alt. Noen ganger trengs det omsorg eller terapi, allerede i barnehagealder. For det finnes ofte verre ting enn å få en ytterdør i hodet.

Elise Løvereide Ansvarlig redaktør

FAKULTET

6 PÅ SV Tekst og foto: Valentina Baisotti

I en undersøkelse som ble gjennomført av TNS Gallup på oppdrag av landets tre største studentskipnader i 2014, kom det frem at omfanget av psykiske plager var dobbelt så høyt

blant studenter som i befolkingen ellers i samme aldersgruppe. Samviten tok en runde på SV-fakultetet for å forhøre seg litt om studentenes trivsel.

1.SOFIE, ADMINISTRASJON OG ORGANISASJONSVITENSKAP Bekymrer du deg for å ikke møte kravene studietilværelsen stiller? – Ja, innimellom. Jeg stresser ganske mye, i hvert fall sånn natten før innleveringsfrist. Det er jo også på mange måter litt press på å delta på sosiale ting. Det å være student sier jo at du både skal være på skolen, studere, men også delta på alle de sosiale tingene. Jeg vil absolutt si at jeg føler litt på det presset.

2. JONAS, JOURNALISTIKK Bekymrer du deg for å ikke møte kravene studietilværelsen stiller? – Nei, det vil jeg ikke si at jeg gjør.

Klarer du å kontrollere ditt eget stressnivå, eller kan stresset ta overhånd i perioder? – Det kan ta overhånd ja. Jeg reagerer da ofte med å gjøre ingenting, jeg gir vel egentlig litt opp der og da.

Nå beveger vi oss mot eksamenstiden, vil du si at du har (litt) eksamensangst? – Ikke nå, men erfaringsmessig så vet jeg at det kommer dagen før.

Nå beveger vi oss mot eksamenstiden, vil du si at du har (litt) eksamensangst? – Nei, jeg tenker at jeg burde ha det og at det sikkert kommer ganske snart. Likevel har jeg ikke fått det over meg helt enda. 6

Klarer du å kontrollere ditt eget stressnivå, eller kan stresset ta overhånd i perioder? – Jeg er en notorisk rolig person, jeg blir veldig lite stresset. Om jeg for eksempel er fem minutter for sen tenker jeg at jeg kommer meg dit jeg skal uansett, jeg tar bare neste buss.

3. HILDE, NYE MEDIER Bekymrer du deg for å ikke møte kravene studietilværelsen stiller? – Ja, det vil jeg si at jeg gjør. Klarer du å kontrollere ditt eget stressnivå,

FAKULTET

eller kan stresset ta overhånd i perioder? – Nei jeg klarer vel å kontrollere det ganske greit. Nå beveger vi oss mot eksamenstiden, vil du si at du har (litt) eksamensangst? – Ja. Det er enda en stund til eksamen da, så foreløpig er det bare litt, men jeg tror at hvis jeg ikke har så mye kontroll når det nærmer seg, så blir det nok litt vanskelig. Litt angst altså, men det kan nok bli mer etterhvert. 4. JULIAN, SAMFUNNSØKONOMI Bekymrer du deg for å ikke møte kravene studietilværelsen stiller? – Ja, det gjør jeg. Klarer du å kontrollere ditt eget stressnivå, eller kan stresset ta overhånd i perioder? – Jeg føler jeg klarer å kontrollere mitt eget stressnivå ganske godt, så jeg vil ikke si at stresset tar overhånd for min del. Nå beveger vi oss mot eksamenstiden, vil du si at du har (litt) eksamensangst? – Kanskje litt, det må jeg nesten innrømme. 5. MATHEA, SAMMENLIGNENDE POLITIKK Bekymrer du deg for å ikke møte kravene studietilværelsen stiller? – Ja, jeg vil nok si at jeg bekymrer meg litt for det.

Klarer du å kontrollere ditt eget stressnivå, eller kan stresset ta overhånd i perioder? – I perioder, men som regel så klarer jeg å kontrollere det ganske greit. Trening og yoga er måter som hjelper meg å kontrollere stresset mitt på. Nå beveger vi oss mot eksamenstiden, vil du si at du har (litt) eksamensangst? – Ja, veldig. Det er første året så jeg vet ikke hva jeg går til og det er sykt skummelt, men jeg håper det skal gå fint. 6. JAKOB, JOURNALISTIKK Bekymrer du deg for å ikke møte kravene studietilværelsen stiller? – Nei, egentlig ikke. Jeg stresser generelt ikke så mye med ting,og tar livet ganske rolig. Klarer du å kontrollere ditt eget stressnivå, eller kan stresset ta overhånd i perioder? – Jeg merker at jeg stresser litt for at jeg ikke er mer stresset. Tar det vel kanskje litt for rolig, men alt rundt stress og det å stresse, er som regel ikke et hverdagsproblem for min del. Nå beveger vi oss mot eksamenstiden, vil du si at du har (litt) eksamensangst? – Ja, litt eksamensangst har jeg vel med tanke på at man alltid føler at man ikke har lest så mye som man burde. Likevel tenker jeg at det helst går godt, og at jeg kommer i havn til slutt. 7

FAKULTET

DANNELSESEMNER Dannelsesemner er ukjent for det fleste studenter ved Universitetet, selv om det er noen av de få emnene som er ment for alle studenter, uansett alder, studie eller fakultet. Tekst: Monica Beeder Foto: Thea Willoch Njaastad

MOTVEKT TIL BOLOGNA REFORMEN OG NYE VERDENSPROBLEMER Dannelsesemner ble for første gang startet opp som et pilotprosjekt i 2010 ved Senter for vitenskapsteori (SVT). To år etterpå ble de faste fag, grunnet gode tilbakemeldinger fra studentene. Tanken var på en side at dannelsesemnene skulle være en motvekt til Bologna reformen, som kuttet ned på bredden til universitetet. På den andre siden sto samfunnet og universitetet ovenfor noen store utfordringer i en verden i endring, som måtte belyses på nye måter.

vitenskapsteori sin uavhengige rolle har vært viktig for suksessen med dannelsesemnene. Han ønsker å utfordre monopolet mange institutt og fakultet har på «sannhet», men understreker at dannelsesemnene ikke skal være en motpol til de tradisjonelle fagene. Tvert imot skal det få studentene til å reflektere med kunnskapen de har fra sine vanlige studier og utvide kunnskapsfeltene. Det skal altså styrke den faglige kompetansen til studentene.

I dag er dannelsesemnene videreutviklet til å være et slags universitet i miniatyrform. Der studenter fra forskjellige fakulteter kommer sammen for å praktisere sine kunnskaper med medstudenter med forskjellige synspunkter og forutsetninger. Emnene og temaene forandrer og utvikler seg fra semester til semester, men omhandler alltid store samfunnsaktuelle spørsmål som går på tvers av fagretninger, og som ikke har noen absolutte svar.

OPPSETT Hvert emne varer i ca. én og en halv måned med både forelesninger og seminarer. På forelesningene kommer det forskere fra forskjellige fakultet for å belyse temaet fra sitt ståsted. På seminarene blir studentene utfordret til å stille seg kritisk til informasjonen de innehar, og det vektlegges at man former sine egne tanker og meninger. Det er obligatorisk oppmøte ettersom faget er av den sort «man ikke bare kan lese seg til». Emnene er derfor lagt opp på ettermiddagen, slik at studenter skal kunne delta uansett studium.

Universitet i Bergen er eneste universitet i Norge med dannelsesemner. Jan Reinert, en av ildsjelene bak dannelsesemnene, mener Senter for

Til slutt har studentene enten muntlig eller skriftlig eksamen, det velger man selv. Men eksamensoppgaven får man allerede på første forelesning,

FAKULTET

slik at man har god tid til å reflektere over problemstillingen. Som sensur får man «bestått» eller «ikke bestått». Hvert emne gir 5 studiepoeng, og det går 2 emner per semester. Emnene overlapper ikke, så det er mulig å ta begge emnene hvert semester om man ønsker. Til våren går emnene Mennesket: Natur og kultur (VIT210) og Mennesker på flukt: Hva vet vi? Hva bør vi gjøre? (VIT215). Emnene er på 200nivå, noe som betyr at de krever en del, men de er åpent for alle studenter, uansett om man går bachelor, master eller doktorgrad.

«VIT212: KLIMA: HVA VET VI? HVA BØR VI GJØRE?» Siri Kleppe Reintz (22), som til vanlig studerer sosiologi, oppdaget dannelsesemnene ved en tilfeldighet via Miside for litt over et år siden. Hun hadde lenge vært interessert i klima og bestemte seg for å ta emne «VIT212: Klima, hva vet vi? Hva bør vi gjøre?», uten helt å vite hva dannelsesemne egentlig var. – Vi var ca. 30 studenter og hovedfokuset var på kritisk tenkning og refleksjon, uavhengig av fakultet og studieretninger. Siri mener at grunnen til at faget var spennende var fordi tema var noe som allerede interesserte henne, men fra et helt annet perspektiv: – Vi fokuserte på hva løsningene var, ikke hva problemene var. Det handlet mye om hvordan vi kommuniserer med hverandre. Siri sier hun har lært mye av faget. Nå ser og tenker hun på klimaproblemer på en annen måte. Hun har også endret syn på universitetets rolle i samfunnet. I tillegg ble hun med en gruppe av studenter fra dannelsesemnet som startet opp studentorganisasjonen Concerned Student Bergen. En klimaorganisasjon som bygger på de samme verdiene om kritisk tenkning og kommunikasjon i klimaspørsmålene. – Før jeg tok faget var jeg veldig interessert i klima, mens etterpå hadde jeg fått faglig påfyll

og engasjement til å gjøre noe. Siri forklarer at evnen til å analysere, se kritisk påog gjennomskue informasjon, gjør det mye lettere å både forholde seg til problemer og forstår dem bedre. – Innenfor klimaproblemer finnes det andre aspekter enn det fysiske og de politiske, og hvis det er en ting som er sikkert er det at politikk ikke kan løse noe alene. Christopher Søetorp (26), studerer politisk økonomi og tok «VIT212» denne høsten. Som Siri, hadde han allerede stor interesse for klima og har tatt de fleste fagene på universitetet som handler om klima, men visste lite om dannelsesemner fra før av. Det var kun da han gikk gjennom listen over emner på UiB at han fant fram til dannelsesemnet, og i etterkant er han veldig fornøyd med å ta faget. – Dannelsesemnet var sånn jeg så for meg at universitetet skulle være før jeg begynte å studere; med mye diskusjon og kritisk tekning, og professorer som utfordret tankegangen min. Han synes faget var veldig interessant og satt særlig pris på diskusjonene på seminarene. Christopher synes faget er såpass viktig for å utvikle en kritisk sans, at han vil at alle skal ha det. Han mener også at deltagelse er viktig for å få mest mulig ut av faget. – Studentene hadde veldig forskjellig kunnskapsnivå, noen kunne veldig mye om klima, dette gjorde debattene veldig spennende. Christopher mener samtidig at det går fint å ta faget uten mye forkunnskaper, det viktigste er interesse. – Jeg skulle gjerne hatt flere sånne fag! avslutter Christopher og etterlyser mer bredde ved universitetet.

Mer informasjon om dannelsesemnene finnes på

Alle forelesningene er offentlig, så hvis man er nysgjerrig kan man ta turen innom Egget en ettermiddag (forelesningsplan legges ut på nettsidene deres). Det går også rykter om tidligere studenter som kommer igjen, og igjen, uten å få studiepoeng, men kun fordi faget alltid forandrer seg litt og at det er så lærerikt.

hjemmeside: http://www.uib. no/fag/dannelsesemner Facebook: www.facebook.com/dannelsesemner-185157744832794 Twitter @Dannelsesemner

FAKULTET

Hva gjør studentdemokratiet for studentens psykiske helse? Hvordan er det psykiske helsetilbudet for studentene i Norge, og hva kan forbedres? Samviten har møtt studentpolitikere fra Norsk Studentorganisasjon (NSO) og Velferdstinget i Bergen. Tekst: Frode Realfsen Foto: Thea Willoch Njaastad

Jørgen Ringen Andersen er velferds- og likestillingsansvarlig i Norsk studentorganisasjon (NSO), som er en nasjonal interesseorganisasjon for 43 ulike studentdemokrati ved norske læreinstitusjoner. Organisasjonen arbeider aktivt for å påvirke politikerne gjennom å fremme studentenes rettigheter og interesser. NSO ble stiftet i 2010 og representerer landets 230.000 studenter. Hvordan står det til med det psykiske helsetilbudet for studenter i dag ved de ulike studiestedene? – Det er viktig for oss å nevne at det først og fremst er studentsamskipnadene som skal sikre det psykiske helsetilbudet til studenter. Dette skal skje gjennom en god statlig finansiering, med fokus på god behandling og forebygging av de psykiske helseplagene. Tilbudet i dag varier rundt om i landet, men det som er symptomatisk er at det er stor pågang på det eksisterende tilbudet. Vi mener derfor en bedre finansieringsordning må på plass slik at flere kan få hjelp så tidlig som mulig. Hva er de vanligste årsakene for at studenter trenger hjelp? – Det vi har sett er at psykiske symptomplager i stor grad kan knyttes til for eksempel eksamensangst eller redsel for å holde fremføringer og lignende. Mange studenter har også høye forventninger til seg selv, og utsetter seg for et unødvendig høyt press, sier Andersen. 10

– En annen utslagsfaktor er studenters økonomiske situasjon. Mange opplever økonomiske utfordringer i studietiden, både gjennom dyre leiepriser og lav studiestøtte. Dette krever at studentene må bruke mer tid på deltidsjobb og mindre på studiene, som kan slå negativt ut for selvopplevd studiemestring og stressnivå. Sist men ikke minst kan ensomhet, og mangel på sosialt nettverk være utslagsgivende. Dessverre er dette noe mange studenter opplever i løpet av sin studietid, forteller Andersen DAGENS TILBUD Hvorfor er det viktig at studiestedene og studentsamskipnadene har sine egne dedikerte tilbud. Kan ikke studenter benytte seg av det eksisterende offentlige tilbudet? – Studenter kan selvfølgelig også benytte seg av det offentlige tilbudet. Studentsamskipnadenes tilbud skal først og fremst fungere som et supplement til det offentlige tilbudet. Det som er viktig med at studentsamskipnadene har egne tilbud er at studenter er i en spesiell livssituasjon. Det å ha personer ansatt på feltet som er eksperter på studenters situasjon kan spille en viktig rolle i behandlingsprosessen, mener Andersen. – Terskelen for å oppsøke hjelp i det offentlige kan også føles høyere enn hjelp gjennom studentsamskipnadene. De er tettere på studentene og vet bedre hvordan deres problemer kan håndterers.

FAKULTET

Hva er NSO sin strategi for å kunne bedre tilbudet? – Vi jobber opp mot regjeringen og de politiske partiene for å sikre at de har et stort fokus på studentenes situasjon i sitt daglige arbeid. Vi mener de bør få en bedre finansieringsordning for det psykiske helsetilbudet. Men også at de sikrer bedre økonomiske rammer for studentene. For tiden jobber vi med neste års statsbudsjett der vi setter fokus på våre saker. Vi ønsker å fremme vår politikk mot partiene og arbeider allerede nå med neste Stortingsvalg, forteller Andersen. FANGER OMFANGET Linnea Reitan Jensen er leder for Velferdstinget i Bergen, som er en sammenslutning av studentdemokratiene fra studieinstitusjonene tilknyttet SiB. Velferdstinget består av 27 representanter som skal gi studentene en stemme i SiB, Bergen Kommune og fylkeskommunen. I tillegg fordeler Velferdstinget semesteravgift til studentkultur, studentmedier og studentidrett. Jensen begynner intervjuet med å forklare hvor stort omfanget av psykiske helseplager er blant studenter. – Studentenes helse og trivselsundersøkelse (SHoT) blir gjennomført hvert fjerde år, hvor omtrent alle samskipnadene i landet med. På grunn av undersøkelsens omfang får man veldig gode tall. Studien omhandler psykisk helse, trivsel samt fysisk helse. Resultatene viser blant annet at én av fem studenter har alvorlige psykiske symptomplager. En av tre som rapporterer om slike plager søker etter hjelp, forteller hun. Hvor godt er tilbudet for studenter tilknyttet til SiB? – SiB sine studenter har egentlig et kjempegodt tilbud. Ventetiden hos psykologene var på omtrent tre uker i 2014. I det offentlig er ventetiden vanligvis på seks måneder. Velferdstinget ønsker en maksimal ventetid skal være på to uker. Men når man bestiller time får man svar dagen etter, i motsetning til det offentlige systemet. Jeg tror det er viktig for mange som oppsøker psykolog, at de føler seg sett og hørt med en gang. Men hvis det er veldig alvorlig blir man skjøvet fremover i køen, sier Jensen. – I tillegg til psykologene har SiB en veldig god rådgivingstjeneste. Det er jo ikke alltid man har behov for å snakke med psykolog, men at man har behov for å snakke med noen. Og da har vi rådgivere som kan ta seg av det. De har mange kurs å tilby, for eksempel eksamenskursene, stressmestring og presentasjonskurs. FORBEDRINGSPOTENSIALET Hva mener du kan gjøres bedre ut i fra det man har i dag? – Det som behøves er at andre enn bare studentene finansierer det psykiske helsetilbudet. Nå er det i størst grad studentene selv som finansierer både det behandlende og det forebyggende. Studentenes Psykiske Helsetjeneste (SPH) som ligger under SiB,

blir finansiert gjennom semesteravgiften. Det Velferdstinget ikke deler ut av semesteravgiften går til SPH. Deretter fordeler Velferdstinget de resterende 5,9 millionene som ikke går til SPH, til studentorganisasjonene, som kan regnes som forebyggende arbeid innen psykisk helse. Enn så mye som vi gjør, øker fortsatt antallet studenter som har det vanskelig. Vi har et veldig godt behandlingstilbud, mer er fortsatt nødt til å inngå et samarbeid med kommunene og stat om hva vi kan gjøre, mener Jensen. – SHoT - undersøkelsen viser at omtrent halvparten av studentene i Bergen engasjert i et eller annet, slik som idrettsforeninger, studentkultur og lignende. Disse er med på å skape et miljø der studentene føler de er en del av noe viktig. Men så er det de som faller utenfor, som vi absolutt må møte på en eller annen måte. Det å bli med en studentorganisasjon krever jo at man oppsøker det selv. STUDENTENE MÅ FINANSIERE SELV Hvordan er det offentlige tilbudet i Bergen sammenliknet med SiB? Jensen forteller at SiB samarbeider med helsestasjonen for ungdom og studenter på Engen, som er godt besøkt av studentene. – Det eneste problemet er at kommunen kun bevilger penger som er prosjektbasert, slik at de som jobber der ikke har faste stillinger, men jobber i prosjektstilling. Velferdstinget prøver å få kommunen til å omgjøre disse til faste stillinger. De som jobber på helsestasjonen sier at mange som kommer dit trenger noen å prate med. Jeg tror mange går til helsestasjonen fremfor SiB fordi det er et tilbud de kjenner fra før. Jensen påpeker imidlertid at det overordnede ansvaret for studentenes psykiske helse bør ligge hos staten. – Jeg har vært i samtaler med samskipnadsrådet og de andre samskipnadene i Norge, og vi er alle enige i at det er samskipnadene som har kompetanse og ansvaret for det psykiske helsetilbudet. Men det er feil at det er studentene som utelukkende må dekke dette selv, slik er det ikke for noen andre grupper i samfunnet, avslutter hun.

SAMFUNN

KVINNER SOM HATER KVINNER? Hvorfor hater jenter fotballfrue, og hvorfor er det så vanskelig for oss å heie på hverandre? Tekst: Maria Rud Halvorsen Illustrasjon: Julia Beate Bådsvik

Kvinnebevegelsen har kjempet for likestilling og kvinners rettigheter i over 200 år. Det har også vært fokus på å invitere menn inn i denne kampen. Dette har fått fornyet fokus det siste året med blant annet FN sin «he for she» - kampanje. Feministiske bevegelser arbeider for likestilling mellom ulike grupper i samfunnet, og på ulike samfunnsarenaer. Men jobber kvinner for likestilling for hverandre, eller er vi mest opptatt av oss selv? Mange er blant annet opptatt av kvinners rettigheter i land hvor de nærmest ikke har noen. Men disse kvinnene konkurrerer ikke med oss her hjemme, for eksempel i et jobbintervju. Er det litt lettere å kjempe for rettighetene til kvinner i andre deler av verden enn å kjempe for annerkjennelse for kvinner vi møter på i hverdagen? Kvinner som vi tenker har de samme mulighetene og privilegiene som oss. Kan det være fordi vi oppfatter disse kvinnene som våre konkurrenter? Og hvorfor konkurrerer vi oftere med hverandre og ikke med mennene i samme situasjon? KVINNER HAR LAVERE SELVTILLIT En av årsakene kan være at jenter har lavere selvtillit enn gutter i en periode av livet. Fra jenter er 13 til de blir 28 får de bare lavere og lavere selvtillit, ifølge boken Bullshitfilteret av Oda Faremo 12

Lindholm. Samtidig får gutter bare høyere. En av grunnene til at det er færre kvinner enn menn i lederstillinger er fordi kvinner ikke søker på disse stillingene. Vi er redd for å gripe sjanser, men ser ned på andre kvinner som gjør det. Når jeg søker på en stilling eller en oppgave som virker spennende, så er jeg ofte litt redd for å faktisk få den. Er jeg egentlig dyktig og kvalifisert nok til å gjøre denne jobben? Dette burde selvfølgelig være opp til de eller de som ansetter. Likevel føles det naivt å være ambisiøs. Spesielt er jeg redd for hva andre jenter, venninner, tenker om meg og det jeg gjør. Dette er naturligvis fordi jeg har vært del av utallige samtaler hvor andre jenter er temaet. Dette hjelper ikke på selvtilliten, og derfor holder den oss nok en gang igjen. HATER FOTBALLFRUE Kvinner som for eksempel Fotballfrue, eller Caroline Berg Eriksen som hun egentlig heter, høster både kritikk og ros. Rosen kommer i stor grad fra kvinner og yngre jenter som leser og setter pris på bloggen hennes. Man kan hente både sminke- og motetips, samtidig som man kan lese om hvordan hun takler livet som småbarnsmamma. Kritikken går på hva slags forbilde hun er og hvordan hun fremstiller seg selv. Er hun med på å skape et mer overfladisk

SAMFUNN

samfunn? Hun har blant annet fått mye kritikk for å retusjert bilder av seg selv. Men er denne kritikken legitim, eller kan bilderedigeringen være et produkt av all kritikken hun møter? Det som er skremmende er det manglende fokuset på henne som forretningskvinne. Faktum er at hun er en gründer som jobber opptil ti timer om dagen, ifølge henne selv, og på grunn av dette har hun en høy inntekt. Dette snakker vi sjelden om. Hun møter med annonsører, forbereder innlegg, tar bilder og mye mer. Men dette får tilnærmet ikke noe oppmerksomhet. KVINNER BEGRENSER EGNE RETTIGHETER En side av saken er hvordan hun blir fremstilt i media, men en annen side er hvordan jeg hører kvinner snakke om kvinner som henne. Hun omtales som et dårlig forbilde for andre jenter og sånne som henne svekker kvinnesaken. Dette gjelder også i stor grad kvinner som uttrykker seg på en seksuell måte. Men er det dette kvinnesaken handler om? Er det kun en riktig måte å benytte seg av våre historisk sett «nye» rettigheter på? Jeg mener svaret er nei. Vi har fått rettigheter og nå jobber vi mot oss selv for å legge bånd på disse rettighetene. Jeg ser på dette som nok et symptom på hvordan vi kvinner ikke har selvtilliten til å gripe sjanser,

samtidig som vi ser ned på andre kvinner som gjør det. Hvordan samfunnet behandler og oppfatter kvinner er selvfølgelig en faktor som spiller inn på hvordan vi velger å uttrykke oss. Da er det kanskje disse samfunnsstrukturene vi må kritisere, ikke hverandre. KONKURRERER IKKE MED GUTTA Nå tar jeg kun utgangspunkt i samtaler med venninner som alle går på tunge konkurransepregede studier som siviløkonomi, juss og psykologi, men jeg oppfatter at de ikke konkurrerer med alle på studiet, bare med jentene. Det er som om guttene er i en annen, uoppnåelig liga. De sier ikke at guttene er for gode til å konkurrere med. Det nevnes rett og slett ikke. Det er en uuttalt selvfølgelighet. At vi kun konkurrerer med andre jenter kan også være en årsak til at vi er så himla kritiske mot hverandre. Situasjonen i samfunnet vårt er ikke nødvendigvis like enkel som jeg har beskrevet over. Selvfølgelig er ikke manglende selvtillit eneste årsak til at det er færre kvinner enn menn i toppstillinger. Og vi er alle produkter av samfunnet vi lever i, og dette kan være grunnen til at noen kvinner velger å uttrykke seg gjennom nakenbilder. Samfunnet kan vi kritisere. Det er kritikken av hverandre vi må slutte med. Og misforstå meg rett. Det er fantastisk at vi jenter endelig konkurrer om noe annet enn ektemenn. Og det er flott å invitere gutta med i likestillingskampen. Men er det kanskje på tide å begynne å heie på hverandre også?

SAMFUNN

OVERBEFOLKNING

– ET UNDERKOMMUNISERT KJØNNSPROBLEM?

Tekst og illustrasjon: Elise Løvereide

Norske kvinner må føde flere barn, sier noen eksperter. Vi er alt for mange i verden, sier andre. En av dem er UiBprofessor Harald Kryvi.

7 367 622 672. Det er tallet på verdensbefolkningen i det jeg skriver dette, ifølge tellingen til nettsiden Worldometers. At vi er så utrolig mange mennesker i verden i dag, er slående, men prates overraskende lite om. Det ønsker professor Harald Kryvi å gjøre noe med. Han er zoolog ved Universitetet i Bergen, med et sterkt engasjement mot overbefolkning. Senest 12. september holdt Kryvi et foredrag om emnet på Universitetet. Folk kaller deg veldig pessimistisk? – Ja, men det er jo et trist og deprimerende tema. Jeg er veldig pessimistisk, men så er jeg blitt så gammel også, svarer han med glimt i øyet. Overbefolkning er et globalt og relativt moderne fenomen som har en rekke årsaker. Hver dag fødes 385.000 nye menneskeliv, og hver femte dag trenger vi en ny storby godt større enn Oslo for å romme befolkningsoverskuddet. Går man bare 70 år tilbake i tid, var befolkningstallet 5 milliarder mindre. Annet enn medisinsk utvikling, hva skjedde? – Det er mange årsaker. Effektivisering av landbruk og fiske, kunstgjødsel, flere avlinger og generelt økt matproduksjon. Folk lever lengre, og barnedødeligheten er gått ned. Og så har vi funnet kur til mange sykdommer og epidemier.

EN KVINNELIG SKJEBNE Befolkningsutviklingen viser sammenhengen mellom antall fødsler og antall dødsfall, slik at vi kan forutse eventuell befolkningsvekst. I Norge, hvor kvinnene har høy utdanning og sysselsetting, fødes 1,9 barn per kvinne. Men også her øker befolkningen, både på grunn av fødselsoverskudd og arbeidsinnvandring. Det er sterk sammenheng mellom kvinners utdanning og antall barnefødsler. I fattigere deler av verden gir mange barn sikkerhet om at noen vokser opp til å ta vare på de eldre. Særlig prioriteres guttenes utdannelse, slik at de kan sikre familien økonomisk. Jentene blir giftet bort i ung alder av samme årsak. Er utdanning til jenter det største tiltaket mot overbefolkning? – Ja, det er blant det viktigste. I utviklingsland giftes så mange som 60-70 prosent av jentene før de er 18 år. Mali, Burkina Faso og Niger ligger høyest på liten over land med barneekteskap. Spør man jentene selv hvor mange barn de ønsker, svarer de at de vil ha det antallet som gjør at de alle kan få gode liv. UTDANNING SOM BOTEMIDDEL Når jenter utdannes, får de mer kontroll over hvor mange barn de ønsker å ha. I Mali har for

SAMFUNN

eksempel utdannede kvinner gjennomsnittlig 3 barn hver, mens de uten utdanning har 7. En studie i Guatemala fant at for hvert år en jente gikk på skole, så ble første barnefødsel utsatt med seks til ti måneder, skriver Population Reference Bureau. Mer utdannelse fører både til mindre barseldød og bedret helse for mor og barn. Kvinneundertrykkelse er en viktig årsak, men også virkning av overbefolkningsproblemet, hevder Kyvri. 39.000 jenter tvangsgiftes hver dag, og mister med det som oftest utdanningsmuligheter. Jenters verdi ligger på ekteskapsmarkedet fremfor arbeidsmarkedet i store deler av verden - de skal være kone og mor fremfor å ha karriere og økonomisk selvstendighet. Både voldtekt og barneekteskap utgjør store problemer i mange land, som bakenforliggende årsaker til overbefolkning. En kan derfor anta at jo mer likestilt et land er, jo færre barn fødes. Utdanning til jenter kan redusere fattigdom, analfabetisme og undertrykkelse - men gjennom dette også øke velstanden og redusere barnedødeligheten, som igjen fører til at flere overlever? – Det er klart. Men det viktigste er at de som gjør det får et godt liv, svarer Kryvi.

GLOBAL ABORTPOLITIKK I tillegg til barneekteskap forhindrer religiøse lover og tradisjoner endring i befolkningsproblemet ved å nekte prevensjon og abort til kvinner. I Polen, Italia, Irland og på Malta er abort enten ulovlig eller vanskelig tilgjengelig, og i Afrika, Asia, SørAmerika og Midtøsten er det enda flere land som nekter kvinner abort. Senest i år vedtok portugisiske politikere at kvinner må betale for egen abort. Hvert år utføres mellom 50 og 60 millioner aborter verden over - antageligvis er det totale, reelle antallet på milliardnivå. Men kjønnselektiv abort er svært utbredt. I følge FN «mangler» jorda 200 millioner jenter, som enten aborteres eller drepes etter fødselen, da gutter er det foretrukne kjønn. Bare i Storbritannia har 5000 jentefostre blitt selektivt abortert på grunn av kjønn, meldte Mail Online om i januar i fjor. ETTBARNSPOLITIKK OG MANNSOVERSKUDD Mannsoverskudd er spesielt synlig i Kina. Ettbarnspolitikken som har blitt ført fra 1979 har forhindret 400 millioner barn fra å bli født, skriver Tor Arne Andreassen i Aftenposten 3. november 2012. Resultatet er at folk valgte å beholde sønnene. Men på landsbygda kunne man få et barn til, dersom første barn var en jente. Kina- ekspert Harald 15

SAMFUNN

Bøckman hevder i samme artikkel at alternativet til ettbarnspolitikken hadde vært verre; at flere kinesere ville vært fattige. Det er Kryvi enig i: – Kinas ettbarnspolitikk var riktig og nødvendig. De ønsket å være selvforsynte og klare seg selv, som fødselshyppigheten ble et problem for. 1,3 milliarder er svært mange mennesker, som alle trenger mat hver dag. Forfatter Gert Nygårdshaug talte i sommer i Klassekampen for ettbarnspolitikk i Norge som tiltak mot at verdens ressurser raser sammen om få år. Er du enig med ham? – Ja, veldig enig. Han tør å si det. Som han sier: Det burde vært barnetrygd kun for førstefødte barn. Men overbefolkning er upopulært å snakke om, for det er vanskelig å kritisere at folk får for mange barn. Det er ikke negativt at det ble mannsoverskudd da? – Nei, det er ikke så negativt. Med så mange menn blir det jo enda færre barn, smiler han. Uansett om man er for eller mot abort, må man vel innrømme at det kan være et effektivt tiltak mot overbefolkning, eller? – Ja, det er det. Abort forekommer der barna ikke er ønsket. Målet må jo være at barn er ønsket.

Folk tenker at alle må bli som dem selv. Men tenk heller selv, oppfordrer Kryvi. Flere overlever, flere blir eldre. I Norge snakker vi om en såkalt eldrebølge. Forskere advarer om at få år vil det være flere tærende i befolkningen enn nærende, altså mennesker hvis pensjon eller trygd betales av andres skatt. Innvandring har da blitt foreslått for å bøte med dette. Er innvandring et tiltak når det gjelder mangel på arbeidskraft, eller vil det igjen føre til flere personer med høyere velstand, og dermed større miljøutfordring? – Migrasjon er en kortsiktig og billig løsning. De bør få ned sine egne folketall i stedet for og flytte fra sult- og tørkekatastrofene som kommer av overbefolkningen. Dersom alle skulle levd på norsk levestandard, hadde jorden kun hatt kapasitet til 1 milliard mennesker. Men norsk levestandard er også kvalmende høy, der overflod i Vesten fører til fedmeepidemi mens folk sulter andre steder.

RELIGION STÅR TIL HINDER På spørsmål om hva som opprettholder overbefolkning, svarer Kryvi: Religion, tradisjon og ren mannsjåvinisme. – Religion spiller en ganske stor rolle. Jeg har ikke kjennskap til hva som står i Bibelen eller Koranen, men mange religiøse - særlig katolikker og muslimer - er imot abort og prevensjon. Men kritiserer man religion, er man på farlige veier. På hvilken måte er kvinner og barn taperne av overbefolkning, som du sa i foredraget? – Barn blir underernærte, både i svangerskap og gjennom oppveksten. Dette skaper varige, kroppslige skader. Fedrene selger jenter som barn, og vi må ikke glemme at det skjer tvangsekteskap også i Norge. Kvinnene taper på manglende utdanning.

KLIMAKAMP, KVINNEKAMP OG DYREVERN MØTES Fordelingen av ressurser er utrolig skeivt fordelt i verden. Jorden har nok mat til alle, men distribusjonen bestemmes av betalingsevne. I klimakampen begynner man nå å innse at dersom avlinger gikk til mennesker fremfor husdyr, og dermed kjøttproduksjon, kunne man mettet hele 12 milliarder mennesker. Det innebærer en overgang til mer vegetarisk kosthold - som er enda et ubehagelig, underkommunisert tema. Hvorfor snakkes det ikke mer om overbefolkning, tror du? – Det er et utrolig deprimerende tema, som er lite synlig i politikken. Overbefolkning fører til at dyrearter utryddes, regnskogen forsvinner, og våtmarker dreneres. Hva slags natur er det vi overleverer til våre barn? Det er det jeg er opptatt av. Når befolkningen bare vokser og vokser, uten at vi endrer på vanene våre - så er det naturen som blir den største taperen.

FØDEPLIKT FOR ELDREBØLGEN Avisene skriver hvert år at norske kvinner føder for få barn. Hva tenker du om disse holdningene? Er kvinner egoistiske for å prioritere karriere? – Det er forkastelige holdninger. Folk må få lov å velge selv, det er ikke en kvinnes kall å bli mor.

Overbefolkningstemaet er altså der klimakamp, kvinnekamp og dyrevern møtes. Konservative normer går ikke bare løs på kvinners rettigheter, men også på jordas bærekraftige helse. Forebyggende tiltak må derfor se dette i sammenheng. Jeg kikker på Worldometers’ telling igjen. Tallet viser nå 7 379 981 378 mennesker.

SAMFUNN

SIB PSYKOLOGEN:

‒ VI FUNGERER BEDRE MED RUTINER Tekst: Ellen Wickberg Månsson og Monica Beeder

Samviten møtte SiB- psykologen Øystein Sandven, som har arbeidet i 8 år som psykolog for studentene på Høyden. Hvordan valgte du å jobbe som psykolog blant studenter? – Studenter er unge og flinke og kan endre seg lett. De kommer inn her tidlig, mens det fortsatt er mye håp. Det er kjekt å kunne se endringer og forbedringer hos pasientene.

problemene. Men de forholde seg til problemene sine og følelsene sine for øvrig på forskjellige måter.

Hva er den vanligste årsaken til at studenter kommer til dere? – Det er først og fremst angst og depresjon. Men også alle aspekter av psykiske lidelser som finnes ellers i samfunnet, der i blant en del med spiseforstyrrelser.

Er det flere som kommer til dere i eksamensperioden? – Nei, det er det ikke. Tendens er faktisk motsatt, det er flere studenter som kommer i begynnelsen av semesteret, og dette gjelder både høst og vårsemesteret.

Har dere møtt på en økt pågang hos dere? – Ja, det er en jevn økning av tilbudene våres som har vært over mange år. Men det må jo korrigeres ettersom det også blir flere studenter. Men etter 2010 har vi hatt en betydelig økning, kanskje opp i 50 %.

Har du noe tips til studenter som opplever mye eksamensstress? – Ja, det er viktig ikke å snu livet på hode bare fordi det er eksamensperiode. Fordi vi fungerer som oftest best når vi får til våre daglige rutiner. Jeg tror det er viktig å holde på rutinene våres og lage en plan for dagene og ukene før eksamen, hvordan de skal se ut, og holde på disse planene. For eksempel å sitte på lesesalen i 12 timer er noe jeg fraråder sterkt, ha heller litt tid til å være sosial og komme seg på trening, hvis det er det man er vant med. I tillegg har SIB stressmestringskurs og eksamensangstkurs igjennom semesteret som man kan melde seg på.

Har årsakene for å oppsøke dere også forandret seg over tid? – Nei, i det store bilde er det lignende problematikk. Er det mest nye studenter som kommer hit? – Det fordeler seg over hele aldersspennet, men det er flest i de yngre kullene, mellom 20 og 23. Er det like mange gutter som jenter som oppsøker hjelp? – Nei, det er det ikke. De vi tar imot her er ca. 70% kvinner og 30% menn, men så er det jo også mange flere kvinner som studerer (ca 60/40). I tillegg er dette i samsvar med at kvinner generelt bruker flere helsetjenester enn menn. Er det ulike grunner til at de forskjellige kjønnene kommer til dere? – Nei, sånn grovt sett kommer de med samme

Fra hvilket fakultet kommer studentene oftest fra? – Det fordeler seg ganske jevnt.

Studentenes Psykiske Helsetjeneste er gratis for alle betalende studenter, og gis for kort varighet. SiBpsykologene befinner seg i 3. etasje på Studentsenteret, Parkveien 1. Telefonnummer 55 54 51 45 (telefonen ekspideres mellom klokken 10 og 14).

SAMFUNN

SMIL OG VÆR GLAD FOR HVER DAG SOM GÅR Så skal du se hvor mange likes du får. Tekst: Victoria Lindquist Illustrasjon: Julia Beate Bådsvik

– Jeg blir stresset om jeg ikke får et smilefjes, sier «Hilde» fra Bergen til meg i en samtale. Vi sitter henslengt i stuen hennes, solen blinker i skjermen fra det store vinduet bak oss. Den 22 år gamle studenten ønsker å være anonym, da hun selv sier at innrømmelsene er noe irrasjonelle. – Jeg vet jo at det er teit, smiler hun. – Det bare er sånn. Aldri har unge brukt så mange ikoner i kommunikasjonen som i dag, og aldri har vi vært så opptatt av å fremstå som sprudlende. «Hvordan går det?» er ikke et oppfordrende spørsmål til å være ærlig. Til nøds kan man kaste på en «litt sliten, faktisk» på slutten – men vi følger raskt opp med «men ikke mer enn hva jeg klarer å tygge over, så klart!». Og så smiler man for å flytte fokuset bort fra ringene under øynene. LYKKELIG PÅ BEKOSTNING AV ALT – Det er jo et paradoks, legger Hilde til og ser på meg. – Jeg mener, vi har aldri brukt så mange smilefjes, men vi har heller aldri brukt så mye antidepressiva. Og bruken øker. Det viser tallene fra Reseptregisteret.no – hvor også NRK i 2014 hentet tallene sine da de skrev om fagfolks bekymring over lykkepilleøkningen. – Hvor kommer fenomenet fra? undrer jeg. – Vi vil fremstå som lykkelige, på bekostning av alt. Hilde tenker. – Men hvorfor? – Jeg vet faktisk ikke helt. Men hva føles egentlig bedre enn pur lykke? Om man tenker på lykke som noe mennesker setter høyt av verdi hos seg selv, er det da rart at man vil vise verden denne verdien? Respons Analyse gjorde i 2013 en undersøkelse i regi av UngHjelp, og tallene viste at 1 av 4 skryter på seg litt mer 18

lykke, enn det som gjerne er sannheten. LITT FOR MYE ROM FOR TOLKNING – Der kommer blant annet smilefjesene inn, mener Hilde og åpner laptopen. Hun scroller nedover nyhetssiden på Facebook, og prøver å telle antall glisende selfies. Hun stopper ved et kjent ansikt, og legger til en rask kommentar. – «Så vakker», leser Hilde flirende. – Med smileikoner bak, selvsagt. En med hjerter som øyne. – Hva om du ikke hadde lagt ved et smilefjes? – Da kan hun begynne å lure på om jeg er spydig, eller sur, eller sarkastisk. Eller veldig opptatt av å virke selvsikker. Jeg vet ikke. – I tillegg virker jeg genuint glad for at hun ser bra ut, når jeg smiler, legger hun til. Å skrive setningen er ikke nok lenger. Man må finne den masken som passer stemningen, putte den på og nikke bekreftende til mottaker. Vi er vant til å bruke skrift, og det har lenge vært en viktig del av menneskers kommunikasjon seg imellom. Men vi mangler muligheten til å oppleve det som medievitenskapen kaller «social cues», det å for eksempel se mottaker inn i øynene. Blikkontakt har vært vår fremste måte å søke tillit på i årtusener, og overgangen til å kun møte bokstaver på en skjerm, kan bli litt for brå for de fleste. Så da kan alt skje. Hva forfatteren mener i en setning uten smilefjes, kan fort skifte betydning i øynene til mottakeren som har startet dagen på feil fot. BAK SMILENE – Når venninnene mine virker så lykkelige, hele forbanna tiden, hvorfor kan ikke jeg? Hilde viser meg profilsiden sin, og det er en tilsynelatende fornøyd jente som møter meg.

SAMFUNN

– Slik som her, sier hun. – Her har jeg lagt ut bilder og statuser fra siste del av sommeren. Det er grilling, solnedganger, smilende ansikter og en haug av glade greier i kommentarfeltet. – Dette er ikke virkeligheten? spør jeg. – Absolutt ikke, svarer Hilde kjapt og ler. – På de bildene der hadde jeg lagt sminken 3-4 ganger før jeg var fornøyd. Det ser gjerne ut som om jeg har det meste under kontroll, men ølen foran meg måtte venninna mi spante på meg, fordi jeg nesten var blakk. Noe som bekymret meg mye. – Men det kommer ikke frem. – Nei, er du gal. Hvordan hadde kommentarfeltet sett ut om jeg var ærlig? Jeg tror folk hadde blitt pinlig berørt. – Og her! utbryter hun og peker mot skjermen. – Her sitter vi fjonge og smilende på jentekveld, fire fine frøkner. Det ingen vet, er at jeg hadde soppinfeksjon den uken, og hadde helst lyst å sitte på et pinnsvin. Hele underlivet mitt var innsmurt med Canesten, og jeg hadde på meg mensen-trusene mine. Følte meg egentlig ikke som noen fin frøken da. Ved University of Huston, har forskeren Mai-Ly Steers prøvd å finne ut grunnen til at Facebook-bruk kan gi en slik negativ innvirkning på den psykiske helsen vår. – Det gir oss flere muligheter til å sammenligne hverandre sosialt, sier Steers til Science Daily. Man vil jo ha det andre har, spesielt om det er snakk

om noe så bra som lykke. Hvem vil vel ikke være lykkelig? Smilende, lykkelige mennesker får oss til å drømme oss bort i en fargeskarp virkelighet – et sted hvor dagene kun består av latterfylte, selvrealiserende øyeblikk. Men så våkner man, og skjønner at det ikke henger sammen med ens egen virkelighet. SMIL OG VÆR GLAD – Så da smiler man, sier Hilde. – Hva annet kan vi gjøre? – Det høres jo ikke ut som en helt feil innstilling da? – Nei, men det føles heller ikke kult å smile, bare fordi du er redd for at noen skal se deg deppe, skyter Hilde raskt inn. – Vi er blitt ekstremt vare på hva andre synes om livene våre. Kanskje det er derfor jeg ikke kan avslutte en SMS uten et smilefjes? Tenk om personen i andre enden tror jeg er sur på hen? Eller verre, sur på meg selv. – Ulykkelig, mener du? – Ja, det må være det verste å bli ferska på, svarer hun. – Hvem vil vel ikke fremstå som lykkelig? :-)

SAMFUNN

PSYCHAID: PSYKISK VELVÆRE GLOBALT OG LOKALT Tekst: Solveig Høegh-Krohn Foto: Silje Marie Åsheim

I 2014 begynte Vivian Lynghjem som bøssebæreransvarlig for PsychAid. I dag er hun leder for den frivillige hjelpeaksjonen, som hvert år samler inn penger til en organisasjon som fremmer psykisk helse og velvære.

I mars 2015 klirret mellom 100 og 150 bøsser rundt i Bergen og Oslos gater, til innsamling for barn i de syriske flyktningeleirene. PsychAid samarbeidet da med UNICEF, der pengene gikk til deres underprosjekt ”No Lost Generation”. Det var en del oppmerksomhet rundt årets aksjon, da blant annet kunstkollektivet BART bidro med det 14 meter lange kunstverket som prydet den fredede frontveggen til psykologisk fakultet. Kunsten er nå tatt ned, men organisasjonen sitter igjen med mange nye medlemmer. De gikk nemlig fra 18 til 30 medlemmer fra 2014 til 2015. Lynghjem tror økt oppmerksomhet var årsaken. Inntektene på omtrent 130 000 kr fra bøsser, kakesalg, SMStjeneste og auksjoner var nesten 20 000 kr mer enn da de samarbeidet med UNICEF i 2011. – Men været er nok også viktig, sier hun, kanskje spesielt for bergenserne, da den fine marsdagen ikke bare bød på god samvittighet, men også solskinn.

HVOR GÅR PENGENE? Pengene som samles inn hvert år, kommer i fra både kakesalg, SMS-tjeneste, bøsser og auksjoner i Oslo og Bergen. Hvert år går inntektene til en organisasjon som setter fokus på psykisk helse og velvære. I forbindelse med innsamlingen i 2015 og underprosjektet til UNICEF, ”No Lost Generation”, gikk pengene til blant annet tilrettelegging for kreativ læring og utvikling hos barn i syriske flyktningeleirer. Strategien til UNICEF, ”child-friendly-spaces” hadde som formål å skape en arena for barn som skal tilby ikke-formell læring, psykososial støtte og lek, i en ellers ekstrem situasjon. Året før, i 2014 gikk inntektene til Fiji-stiftelsen. De hadde da som formål å bedre den pedagogiske utdannelsen til lærere i møte med, og undervisning av, barn med psykisk utviklingshemning. I forbindelse med den kommende aksjonen, som er i mars 2016, skal pengene gå til

SAMFUNN

master i arbeids- og organisasjonspsykologi, opplever at temaet er viktig blant studentene. Selv om hun tror hun kanskje kan være litt miljøpåvirket ved at det tross alt er noe alle snakker om på hennes eget fakultet. – Men vi kjenner vel alle noen som sliter, og vi kan alle relatere. Alle er på en eller annen måte hobbypsykologer da, sier hun.

organisasjonen Blå Kors. Deres prosjekt kalt ”Snakk om Mobbing” skal være et lavterskel tilbud, i form av chattetjenester der barn og unge kan snakke anonymt med en voksen om mobbing. Er psykisk helse noe man kan kjøpe? - Nei, det kan man nok ikke som enkeltindivid. Det viktigste er litt kjærlighet og det å være aktiv, sier Lynghjem. Men på en annen side kan man kanskje muliggjøre psykisk helse med penger. – For hvem skal betale reisen til Syria med klær til trengende flyktninger hvis ikke? Men akkurat jeg blir ikke akkurat lykkeligere om jeg i morgen fikk en million kroner i banken, ler hun. Hva er psykisk velvære? På hjemmesiden til organisasjonen står det at inntektene skal gå til et formål som fremmer psykisk velvære. Lynghjem er usikker på hva hun tenker med akkurat det, det kan være så mye. – Men generelt er psykisk velvære først og fremst emosjonell stabilitet og en følelse av tilfredshet, ofte som et resultat av at våre grunnleggende behov er ivaretatt. Dersom for eksempel ett eller flere av våre psykologiske behov ikke tilfredsstilles, vil dette kunne påvirke ens opplevelse av seg selv negativt, sier hun. Lynghjem, som studerer første året på sin

HVA MED STUDENTENE? Vil dere fokusere på studentene i fremtiden? I disse dager snakker mange om at studentene føler seg ensomme, og kan slite spesielt psykisk i eksamensperioden. Noen tyr også til prestasjonsfremmende midler, som blant annet den reseptbelagte ADHD-medisinen ritalin. Lynghjem utelukker ikke at man kunne satt studentenes psykiske helse i fokus i fremtiden, - det er synd at eksamenspanikk kan føre til at noen tyr til reseptbelagte medisiner, sier hun. Men om de skulle hatt en aksjon for studentene, måtte det ha vært i et samarbeid med en frivillig organisasjon som hadde et prosjekt med dette fokuset. – Samtidig finnes det allerede de som har fokus på studentenes psykiske helse, slik som SIB eller studentpsykologene, sier Lynghjem. Er dere interessert i flere medlemmer? Så langt er der bare studenter fra det psykologiske fakultet som er frivillige i organisasjonen. Men Lynghjem sier at alle studenter er velkomne til å bidra – Alle kan bli med. Alt vi trenger er engasjerte og interesserte medlemmer, smiler hun. Hun påpeker også at organisasjonen fungerer som en sosial arena for medlemmene. Blant annet arrangerer de hvert år en stor veldedighetsfest og en fagdag, samtidig som de prøver å finne på morsomme ting utenom, også internt. Blant annet sier hun at hun selv ble med i den frivillige organisasjonen fordi hun savnet et skikkelig samhold i sin egen klasse da hun gikk bachelor. Hun mener organisasjonen var en ypperlig mulighet til å bli kjent med flere, samtidig som hun fikk gjøre noe meningsfullt. – Bare kom og snakk med oss – vi er åpne!, sier Lynghjem med et smil.

SAMFUNN

ET BEHOV FOR KONTROLL For alle mennesker er mat kroppens næring, drivstoffet vi trenger for å utføre de aktiviteter som møter oss i hverdagen. Mat er også for de fleste kos, et moment for sosialt samvær, eller en etterlengtet stund som helst skal nytes helt alene. Mat kan være så mye, og for noen er kontroll over maten de spiser noe som tar over hverdagen.

Tekst og foto: Mariann Aarthun Gjerde

En fellesnevner for dem som utvikler en form for spiseforstyrrelse er ofte dårlig selvfølelse, og vanskeligheter for å kjenne på vonde følelser. Det å ta kontroll på mat, vekt eller trening hjelper for noen å holde de vonde følelsene på avstand. Jeg har snakket med Linn Bæra fra organisasjonen ROS om hva spiseforstyrrelser er, og hvordan man kan få hjelp til å bli frisk. Hva er ROS? – ROS, Rådgivning Om Spiseforstyrrelser, er en landsomfattende organisasjon, som slik navnet tilsier rådgir om spiseforstyrrelser. Vi er et lavterskeltilbud, og vi tilbyr samtaler med de som har spiseforstyrrelser deres pårørende, eller en som frykter at en venn har problemer med mat og kropp. Hvordan jobber dere med spiseforstyrrelser? – Dette er som nevnt et lavterskeltilbud, og det skal ikke være skummelt å komme hit. De som jobber her har som regel egenerfaring, noe vi opplever at gjør det lettere for de som kommer inn å snakke åpent med oss. Vi tilbyr samtaler, seminarer og kurs, samt at vi driver med en del forebygging. Da reiser vi rundt til barnehager, skoler, universiteter og høyskoler og holder foredrag.

Hvorfor får noen spiseforstyrrelser? – Det finnes noen som er mer disponert for å utvikle spiseforstyrrelser enn andre. Innenfor genetikk og arv kan det være noe så enkelt som at en jente som kommer tidlig i puberteten, eller en gutt som kommer sent i puberteten. Det å føle seg annerledes fra andre kan gi komplekser for egen kropp, og dårlig selvfølelse. Det viser seg også at mennesker med perfeksjonistiske trekk kan være mer utsatt enn andre. Når det kommer til ytre faktorer ser vi en tendens innenfor toppidrett der estetikk er relevant, at mat og kropp for noen blir et problem. Videre er det viktig å formidle at de som får en spiseforstyrrelse i utgangspunktet ønsket å gjøre noe godt for seg selv, uansett om det var ved hjelp av trening eller kosthold. Utløsende faktorer til at trening og kosthold blir et problem kan være brå uforutsette hendelser i livet, som overgrep, dødsfall, flytting eller noe så tilsynelatende lite som en feil kommentar til feil tid. Hvilke varselstegn på spiseforstyrrelser kan man se etter både hos seg selv og andre? – Hvis vi ser på dette med overtrening, så se for deg en sirkel hvor trening er midten av sirkelen. Resten av det som betyr noe for deg som familie, venner, studier osv ligger rundt midten og styres av at treningen er hovedfokuset i hverdagen. Når

SAMFUNN

det blir et stressmoment om man ikke får trent en dag, eller om man kan ikke går på den festen fordi at du vet at det serveres pizza der, da bør det gå et varsko. Dette er lettere å oppdage hos seg selv enn hos andre, men hvis du har en venn som har gått mye opp eller ned i vekt, eller skyver sine nærmeste bort, kan det være indikasjon på at noe er galt. Hvordan ser man på seg selv om man har en spiseforstyrrelse? – Hvis vi begynner på det ytre, så kan jeg forklare det med en liten fun fact om persepsjon. Det er slik at hvis du stirrer på nesen din i speilet i fem minutter hver dag i en uke, så vil du oppfatte den som 20 prosent større enn den egentlig er. Dette vil skje med alle. Men det som er skummelt er at det vil ta minst fire ganger så lang tid å kvitte seg med den oppfattelsen av sin egen nese. Da er det ikke vanskelig å forstå at en med spiseforstyrrelser ser på sin egen kropp, med helt andre øyne enn vi som er rundt gjør. Innvendig er det mange som føler skam, de har dårlig selvfølelse og føler ofte at de ikke strekker til eller holder mål. Hva kan man gjøre om man mistenker at en man kjenner har en spiseforstyrrelse? – Ta en prat med den det gjelder, bry deg og si at

du er bekymret. Vær klar for å bli avvist, men ikke slutt å bry deg. Snakk sammen igjen og uttrykk bekymring, til slutt kan det være at vennen din ser det du ser og ønsker hjelp. Kom inn til oss og ta en prat, vi kan veilede både deg som venn eller deg som kanskje tror at trening, kosthold og sunnhet er blitt et problem. Hva kan vi gjøre for å holde dårlig selvfølelse på avstand? – Vær bevisst på valgene du tar. Tenk over hvorfor du trener, er det for bevegelsesglede og mestring, eller er det for å passe inn i et kroppsideal? Vær kritisk til det media serverer deg, og det du velger å bli servert på for eksempel instagram og facebook. Du kan slutte å følge personer og innlegg som får deg til å få dårlig selvfølelse. Dette er små enkle grep som alle kan ta. Jeg har helt til slutt en øvelse som jeg kan dele; Skriv ned ordene - er, kan, vil, trenger og føler, og skriv ned positive egenskaper du har under disse punktene. Hvis du kan anerkjenne og tro på disse punktene er selvfølelsen på topp, men hvis de er vanskelig å anerkjenne og føle at de stemmer overens med deg, så trenger du å snakke med noen, enten det er et familiemedlem, en venn eller oss her på ROS, ta kontakt!

SAMFUNN

PARADOKSET Et kjapt søk på Google viser tallene: Én av seks studenter er ensomme. I den perioden av livet som visstnok skal være den mest sosiale – er mange likevel alene. Tekst og foto: Vilde Molven

Vinduet står på gløtt. En stue, stuen er også et kjøkken, et soverom, en fasade, luft, luft. Ingen følger med på tiden her inne. (…) Jeg kan gjøre hva jeg vil. Om jeg står opp eller ikke, vil det ha liten eller ingen betydning for andre. Sitatet er hentet fra Eline Lund Fjærens andre bok, Klokken og sengen (2015). Boken handler om en 19 år gammel jente som flytter til Bergen for å studere – men som velger å trekke seg unna. Hun går ikke på forelesninger og isolerer seg i den lille leiligheten sin. Selv om karakteren i Klokken og sengen velger å være alene, og velger å oppsøke ensomheten, er det uansett trekk ved tilværelsen hennes som jeg tror kan være representativt for studentlivet til mange. Det er ofte ingen som følger med på tiden inne på rommet til en student. Det er gjerne ingen som merker om en kommer på forelesning eller ei. Det er kanskje lettere å bli ensom, fordi en befinner seg i en tid i livet hvor det er enklere å isolere seg uten at noen merker det. Ensomheten er ofte usynlig. For å få et lite innblikk i studentenes tanker om ensomhet, laget jeg en anonym poll på internett, spredte den ut i forskjellige grupper for studenter på Facebook, og spurte: Kan du fortelle om det å være student og ensom? Mange svarte, og mange skrev mye. FORVENTNINGER Mange av svarene på pollen bærer preg av skuffelse knyttet til forventninger. En begynner gjerne studiene sine med forhåpninger til hvordan tiden 24

framover skal være. Kanskje at en skal lære mye. At en skal vokse. At en skal få venner for livet. At en har mange harde, men svært interessante år fremfor seg. En får gjerne høre at studietiden er springbrettet til resten av livet, nettopp på grunn av disse tingene. En får høre at studietiden er en fantastisk tid som må nytes til det fulle imens en kan. Hvis virkeligheten da ikke passer overens i det hele tatt med disse forventningene og bildene på studietiden man får presentert, er det ikke vanskelig å forstå at slaget i ansiktet kan være hardt og at resignasjonen er tung: ”Det føles ikke normalt å være i de såkalte beste årene av livet ditt og du tilbringer tiden alene.” Når tallene viser at 1 av 6 studenter er ensomme, er det tydelig at mange lever i et paradoks: Å bli fortalt at en nå befinner seg i en av de mest givende periodene i livet, og å vite at det ikke stemmer: ”De sier jo at i studenttilværelsen får man venner for livet, men for min egen del opplever jeg det stikk motsatte: Mennesker som stresser hverandre opp i skyene og som fører til at en ikke orker å forholde seg til hverandre.” OM Å LESE I ENSOMHET For de fleste som svarte på pollen, er det tydelig at ensomheten påvirker studietiden deres veldig negativt. Både når det gjelder følelsen av mangel på gode venner: ”Man har kanskje ikke alltid så mange man kan sette seg ned med og si de innerste mørke tanker til eller ting som er vanskelig, studentlivet er lagt fram som den beste tiden

SAMFUNN

i livet ditt og da er det ikke plass til tristhet.” Men også at det påvirker selve studiene: ”Jeg er ensom hver gang jeg skulle ønske jeg satt på et av bordene i kantinen hvor de ulike guttegjengene sitter. (…) Jeg er kanskje aller mest ensom i studiesammenheng når jeg ikke har NOEN å prate med om stoffet jeg prøver å lære meg. ”Å være ensom student handler altså ikke bare om at man ikke har noen å snakke med om personlige ting, men det handler også om å studere alene – omgitt av mennesker. Personen som skrev at hen føler seg ensom hver gang hen ser guttegjengen sitte sammen i kantinen, skrev også at hen ville ofret venstrearmen for en velfungerende kollokviegruppe. Det tror jeg det er mange andre som ville gjort også. Å være ensom med alt pensumet kan være tungt. På den andre siden er det også noen som forteller om at de foretrekker å være ensom med pensumet. En fortalte at relasjonene til medstudenter er såpass mye forbundet med press rundt studiene, at hen ikke orker å forholde seg til dem: ”Jeg trekker meg unna medstudenter

fordi de tapper meg for energi. (…) Jeg orker ikke sitte på samme lesesal, jeg orker ikke spise lunsj sammen, jeg orker ikke gå tur, jeg orker ikke ha kollokvier.” Samme person skrev videre at hen i de første årene som student var mer sosial – men at dette gikk negativt ut over studiene: ”Jeg har aldri vært så stresset og gjort det så dårlig på skolen i hele mitt liv. Jeg holder pusten til studiene er over - og håper på bedre miljø i arbeidslivet.” Noen savner altså kontakten med medstudenter i arbeidet, mens andre føler seg såpass påvirket av presset fra andre studenter at de heller velger å trekke seg unna. Retningen som fører til den gylne middelvei er her, forståelig nok, vanskelig å finne. SAMMEN ER VI MINDRE ALENE? Jeg har fått tatt et bittelite dykk ned i studenters tanker om ensomhet, tanker om ting jeg selv har følt på, ting jeg vet folk jeg kjenner har følt på. Mange studenter er veldig, veldig ensomme, og det er tydeligvis ofte lett å bli ensom som 25

SAMFUNN

student. Men alle grupper mennesker i samfunnet opplever også ensomhet. En leser for eksempel om eldre som er ensomme, som kanskje har mistet alle som stod dem nær. I tillegg leser man om leger som sammenligner de helsemessige farene ved ensomhet med farene ved røyking. Hvis det da er slik at man er ensom, og at man ikke vil være det, kan en jo slå seg sammen med andre som ufrivillig er alene? Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, og at en ny venn ikke alltid er løsningen. Jeg har likevel et forslag til de som virkelig har lyst på en venn, men som ikke føler for å melde seg inn i en studentorganisasjon eller sette seg ned med fremmede studenter i kantinen: Bli besøksvenn for Røde Kors. Da blir du koblet sammen med en person som har meldt i fra om at hen ønsker en besøksvenn. Noen som også ønsker å ha noen som merker om man ikke står opp. Jeg er besøksvenn for en eldre dame, og det er veldig, veldig fint. Hun er glad for at jeg følger med på tiden i rommet hennes, jeg er glad for at vi aldri, aldri, aldri konkurrerer om å ha lest flest sider til eksamen. HER FØLGER NOEN LITT LENGRE UTDRAG FRA SVARENE PÅ POLLEN Jeg er ensom hver gang jeg skulle ønske jeg satt på et av bordene i kantinen hvor de ulike guttegjengene sitter. Jeg er ensom når jeg innser at jeg ikke trives eller ønsker å være med i den obligatoriske arbeidsgruppen, og jeg ikke får samlet folk til en annen alternativ en. (…) Jeg er ensom ofte fordi jeg innser at jeg ikke har mulighet til å være aktiv i studentlivet, men likevel lengter etter å delta. Jeg er kanskje aller mest ensom i studiesammenheng når jeg ikke har NOEN å prate med om stoffet jeg prøver å lære meg. Jeg ville gitt venstrearmen for å ha en velfungerende kollokviegruppe. Jeg er grønn og blå av misunnelse på de som samarbeider godt. Helt ærlig tror jeg at folk har godt av å være litt ensom av og til, men det betyr ikke at det ikke suger. Jeg føler selv at studentlivet er ca. 10% sosialt stimulerende i forhold til hva jeg opplever 26

på nåværende og tidligere arbeidsplasser. Aner ikke hvorfor jeg føler meg så ensom, og synes selv at jeg bare burde komme meg over det, men det henger over meg hver dag. Jeg vet ikke hvorfor så mange av oss studenter føler seg ensom. Kanskje det er fordi vi må ta på oss en maske hver dag og leve opp til forventningene som stadig stiger, mens drømmen om selvrealisering blir svakere og svakere. Jeg er student og jeg er ensom. Jeg er mest ensom rett etter forelesninger/seminar, og på kveldene når ting som skolearbeid er avsluttet. Det er da jeg kunne ønske at jeg hadde noen å være med. Det er kjipt å sitte hjemme en torsdagskveld når man vet at så mange andre studenter er på kino, på besøk til hverandre, ute på byen og sånt, mens jeg sitter hjemme alene med Netflix-film nummer 10 den uka.. Det føles ikke normalt å være i de såkalt beste årene av livet, og du tilbringer tiden alene. Jeg tror mange studenter kan føle seg ensomme. Man har ofte store forventinger til studenttiden, hvor mange venner man kommer til å få, som man kan lese sammen med og gå på fester med. (…) Det negative med å være ensom er følelsen av å ikke være bra nok, å ikke være normal som alle andre rundt deg. Det er nok lett å tenke at du er den eneste som sitter alene hjemme dag etter dag. Det går veldig utover humøret, man blir så inderlig lei av å ikke gjøre noe annet enn å lese. På den positive siden har man all verdens tid til å lese til eksamen og ha fullt fokus på studiene. Nå rundt eksamenstiden er det nesten litt praktisk å ikke bli invitert med på ting, men ikke noe mindre trist. Jeg takker så veldig mye til alle som svarte. Selv om jeg ikke har sitert alle svarene satte jeg svært stor pris på hver eneste person som valgte å dele sine tanker.

SAMFUNN

HVORFOR PRESTERER DU? Presset fra dagens prestasjonssamfunn gjør hverdagen vanskelig for mange. Er det mulig å tenke seg fri fra presset? Tekst: Silje Marie Waaktaar Åsheim Illustrasjon: Gaute Handelsby

Vi har blitt stemplet som «generasjon prestasjon». Selv om det å prestere noe er en bragd, er det ikke en positiv prestasjonskultur som blir framhevet i media. Tvert imot. Prestasjonskulturen kan virke som en byrde vår tids generasjon snart ikke lengre makter å bære. Hvorfor har det blitt sånn? Kanskje ligger noe av forklaringen i måten vi motiveres til prestasjon på. «Generasjon prestasjon» har alle muligheter foran seg, og med disse mulighetene følger det forventninger om at man skal bli noe. Ikke bare skal man bli noe, men mange unge føler i dag at man skal bli best – i alt, skriver psykolog Linn Rødevand i artikkelen «Generasjon prestasjon» på nettstedet psykologisk.no. Det er et stort press, og i bunn og grunn en umulig oppgave. Likevel synes dette opplevde prestasjonspresset å bli et større og større problem for dagens unge og dagens samfunn. Antageligvis har de ytre omstendigheter mye å si. Man kan gjerne si at dagens unge befinner seg fanget i et edderkoppnett av krysspress. Det forventes at man presterer fra alle kanter. Som

student skal man ikke bare studere, men gjerne ha en jobb i tillegg, et par frivillige verv, og så må man trene og spise sunt, være sosial og alt mulig annet. Men kan det hende at vi også fanger oss selv litt inn i dette prestasjonsnettet med tankene våre? Og kan det hende at ved å endre tankegang, kan det bli lettere å leve i prestasjonskulturen? Det finnes to typer perfeksjonisme, skriver Rødevand. Normal perfeksjonisme og nevrotisk perfeksjonisme. Normal perfeksjonisme viser til det å sette høye standarder for en selv og å oppnå genuin glede av innsatsen en investerer. Nevrotisk perfeksjonisme derimot, innebærer å sette seg høye mål, og samtidig tillate lite rom for feil. Perfeksjonisme er altså ikke nødvendigvis problemet. Man må gjerne sette seg høye mål, og strekke seg etter å bli bedre, så lenge man opplever en viss glede ved det man gjør. Det man ikke bør gjøre, er å nekte seg selv å feile. Dette kan kanskje virke innlysende. Vi er jo faktisk alle mennesker med feil og mangler. Men likevel er det en slik tankegang som sniker seg inn hos mange, og 27

SAMFUNN

gjør presset om prestasjon tungt å bære. Det er ikke lett å prestere når målet er perfeksjon, og feil ikke tillates. Når fokuset er på å ikke gjøre feil, blir ingen forsøk gode nok. Det kan slite på selvtilliten, og gjøre målet enda mer uoppnåelig. Dermed blir presset om at du må prestere enda mer tyngende. Det kan bli så tungt at beina svikter og du faller om. Så hva skal man gjøre dersom frykten for å feile er stor, og målene er høye? «Generasjon prestasjon må bli mye bedre til én ting, og det er å prioritere» skriver Rødevand. Hun mener vi må prioritere det som er viktig for oss, velge bort det som er mindre viktig, og anerkjenne oss selv for dette. Kanskje er det en vanskelig oppgave for generasjon prestasjon, som nettopp skal prioritere alt. Men det ligger en mulighet her, i å løsrive oss litt fra dette prestasjonsnettet. Muligheten innebærer at vi må velge bort noe. Eller kanskje mer viktig; prioritere det som føles riktig for oss. Prioritere de målene man faktisk 28

kan oppnå en viss glede av å strekke seg etter. Kanskje trenger ikke alle strebe etter å bli en hverdagsmesterkokk, ha sprettrumpe, gå på alle studentersamfunnet-møtene, eller konkurrere i antall likes på sosiale medier. Kanskje ikke alle trenger å være best i klassen heller. Jeg vet ikke hva hver enkelt av oss i denne prestasjonskulturen trenger, men jeg begynner å skjønne at det ikke er verdt å strebe etter mål som ikke kommer innenifra. Så la oss høre litt mer på den glemte stemmen inne i oss, og gjøre litt mer av hva den vil, og litt mindre av hva det øvrige samfunnet vil. Når vi har gjort dette, må vi sette i gang med å feile, og klappe oss selv på skulderen for det. For som et bilde på weheartit.com lærte meg; «Failure is not the opposite of success, it’s part of success», for ikke å snakke om del av det å være et helt vanlig og helt fullgodt menneske.

SAMFUNN

LEGOKASSEN Tekst: Victoria Lindquist Illustrasjon: Kristin Lian Aa

«Dere skal bygge dere selv!» sa læreren til oss på barneskolen. Det var muligens første eller andre klasse, og vi hadde fått i oppgave å bruke så mange legoklosser vi ville. «Prøv å tenke på hvilken personlighet dere har», la læreren til, og smilte til de oppglødde blikkene våre. For oss var det lek. Iallefall i starten. Jeg husker jeg samlet meg sammen med de andre barna rundt legokassene, og vi hvinte i ekstase da vi fikk lov å tømme det hele utover gulvet. De sterke fargene skinte mot oss, og det klødde i de små barnefingrene etter å få begynne. «Min skal være grønn», fortalte venninna mi stolt, og sorterte ut de grønne brikkene. Jeg svarte ikke, men fortsatte på mitt eget byggverk. «Min også!», la en annen til og studerte venninna mi sin legoperson. «Det er lov å bruke forskjellige farver», sa frøken oppmuntrende til dem. Men jentene hørte ikke, de ville bygge seg selv i grønn. «For å være med oss, må du se ut som oss», fortalte venninna mi meg da vi var ferdige. Jeg hadde bygget en høy og staut jente, med trekantskjørt og firkantet hår. «Ja, du har for mange farger», nikket de andre. Da plukket jeg ut de gule og blå brikkene, og lot de røde, rosa og grønne være igjen. «Ok, da», sa venninna mi kort, tydelig misfornøyd med innsatsen min. De grønne jentene ble en gjeng, og de satte seg i hjørnet av klasserommet og lekte sammen. Ikke med legopersonene, de stod pyntelige på pultene deres, allerede for viktige til å kunne lekes med. Jeg satte meg sammen med dem, men fant raskt ut at de rosa og røde brikkene måtte bort.

Jeg var jo ikke lik dem. På ungdomskolen var legofigurene blitt mer tause retningslinjer for å passe inn, og ikke lenger en fysisk artefakt. Selv om de andre fargene var luket bort, og kun de grønne var igjen, føltes det som om det fantes sorte hull i personen min. Der de sterke fargene skulle være, de jeg hadde måttet fjern, fantes det nå kun ensfargede bevis på at jeg ikke kunne være meg selv. «Er du ikke lik oss, kan du ikke være med oss», hang fremdeles i luften, selv om ordene aldri ble ytret så skarpt. Jeg prøvde å eksperimentere, bytte ut noen av de grønne brikkene med hvite. Litt valører burde jo ikke gjøre så mye fra eller til. Men jentegjengen tok det som en taus fornærmelse. Hvordan våget jeg å rokke ved deres fellesskap? Det var én farge som gjaldt, kun én farge. Hvem trodde jeg at jeg var? «Du er rar», fikk jeg høre, og jeg fjernet raskt de hvite brikkene. Jeg la merke til at de andre på trinnet også hadde begynt å frykte farger. Ingen ville skille seg ut, ingen ville komme i noe søkelys. Det ble skapt klikker, små gjenger, hvor hver gjeng hadde sin farge. Det var ikke lov å blande, man måtte vise at man hadde en tydelig identitet. På videregående var det ikke like kritisk om man blandet sammen farger, men man måtte godta å havne i en bås som «spesiell», «sær» og «egen». De uten en bestemt farge ble sett på som en unødvendig motspiller, en egen gjeng som kunne stues litt bort sammen. Det var aldri noen negative kommentarer, kun en underliggende sannhet om at det var de som valgte å være annerledes, det var de som valgte å melde seg ut av fellesskapet. . 29

SAMFUNN

Men, en dag endret noe seg. Vi var blitt eldre, vi var blitt studenter. Ungdomskolementalitet om «du må være som oss, for å være med oss» stod fremdeles sterkt i visse miljøer, og hos noen var konsekvensene for å bryte ut strengere enn hos andre. Det som derimot var nytt, var en snikende nysgjerrighet for det som var litt annerledes. Som om flere begynte å kaste stjålne blikk bort til legokassen, hvor de forskjellige sterke og flotte fargene lå blandet. Klikkene begynte å utvise en ny interesse for hverandres valører, og de inviterte til og med noen av de blandede fargene inn i samtalene. Jeg husker jeg satte meg sammen med dem, og studerte regnbuefargene til den ene «selvvalgte særingen»,

som nå var blitt et symbol på noe spennende. Vi begynte å bytte brikker med hverandre. Den grønne gjengen fikk en smak for de blå, og de blå tok mer enn gjerne noen gule inn i sine byggverk. Snart var vi alle regnbuer, og det som tidligere var en sterk frykt for å skille seg ut, var nå en avslappet eksperimentering av hverandres personligheter. Da solen skinte gjennom skolevinduene, ble vi alle reflektert i rutene,- og det som før var tydelige sorteringer, var nå blitt en stor legokasse med blandede farger. En helt ny ide om hvem vi egentlig ville være. «Det er lov å bruke forskjellige farver», sa frøken på barneskolen. Denne gangen hørte vi.

KULTUR

HJERNEN I KRISE Flere år etter en traumatisk hendelse kan livet, tankene og følelsene fortsatt være preget av en situasjon. Hvorfor henger sinnet fast i fortiden? Tekst: Hilde Otteren Illustrasjon: Eric L. Risbakk

Anne Marita Milde, førsteamanuensis ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi, er psykologspesialist og traumeforsker. Samviten har snakket med henne om hvordan hjernen reagerer i krisesituasjoner, og hvilke følger dette kan få i ettertid for mennesker som opplever traumatiske hendelser. FØLELSER OG FORNUFT Dypt under tinningen sitter amygdala. Dette er hjernens alarmsentral, og skal varsle deg om eventuelle farer som kan oppstå. Det er antatt at denne funksjonen ble til med evolusjonen, men at responsen for hvert individ er basert på erfaring en har tilegnet seg gjennom livet. Milde sier at amygdala spiller en viktig rolle for at alle pattedyr skal overleve. – Den regulerer alle våre reaksjoner når hendelser i omgivelsene varsler oss om umiddelbar fare, for oss selv eller andre, forteller Milde. Amygdala er altså det systemet som regulerer følelsene våre, fra angst til glede. Når en hendelse oppleves som truende blir den først behandlet i amygdala. Dette gir oss en mulighet til å reagere fort, altså gir den oss en sjanse til å overleve. Amygdala er moden med fødselen, men strukturene rundt denne er ikke ferdig utviklet. – Derfor kan barn som blir skremt eller som utsettes for skremmende opplevelser bli mer styrt av følelser, og reaksjoner som frykt, redsel og sinne, og dette kan vedvare over tid, gjerne flere år, sier Milde. Dette skjer selv om den opprinnelige faretruende hendelsen ikke er aktuell lenger. Amygdala har med andre ord tatt over kontrollen, og alarmsystemet slår seg ikke av. Faresignalene som sendes ut i hjernen, når amygdala før hjernebarken. – Hjernebarken, som cortex og prefrontal cortex,

er den delen av hjernen som utvikles i ung voksen alder og som har en kontrollfunksjon eller reguleringsfunksjon, også for atferd, sier Milde. Dette er altså området i hjernen hvor fornuftige avgjørelser tas. – Cortex er viktig for evnen til å ta beslutninger, tenke rasjonelt, endre vaner og tilpasse oss endringer i situasjoner blant andre, legger Milde til. I en krisesituasjon overstyres denne delen av hjernen, ettersom amygdala reagerer raskere og får informasjonen før Cortex. Følelsessenteret reagerer før fornuften rekker å slå inn. – Etter en traumatisk hendelse kan denne delen fortsette å bli overstyrt av følelsessentrene i hjernen. Derfor kan man i ettertid av en traumatisk hendelse bli irrasjonell, handle på impuls, plutselig begynne å gråte eller vise annen atferd som ikke er i tråd med den faktiske situasjonen man befinner seg i, utdyper Milde. Hvordan en reagerer i den faretruende situasjonen avhenger av vedkommende sine automatiske responser. En opererer gjerne med begreper som freeze, flight eller fight for hva den enkelte gjør i en truende situasjonen. – Nervesystemet vårt reagerer på millisekunds nivå dersom det finnes signaler på reell fare eller tenkt trussel, og disse er viktige stressresponser som hjelper oss i disse situasjonene, forteller Milde. I kroppen blir det under flight eller fight mobilisert energi til musklene, og mindre til andre organer. Dette er den vanligste formen for respons til en faretruende hendelse. Milde forteller at dette er en evolusjonsmessig egenskap nedarvet gjennom tusenvis av år. Freeze responsen handler om aktivering av den delen av nervesystemet som ikke muliggjør hverken flukt eller angrep, som for eksempel dyr under angrep som legger seg ned og spiller

KULTUR

død. Dette er en respons som kan øke sjansen for overlevelse. – Lignende respons kan rapporteres fra kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, hvor man gir opp kamp eller flukt og overgir seg, utdyper Milde. Dette kan gi en følelse av nummenhet, av å ikke være tilstede i hendelsen. Responsen, eller mangelen på respons kan prege livet senere. Det kan føles som om en sitter fast i et handlingsmønster som kroppen ikke blir ferdig med. Uansett hvilken respons en har, er dette automatiske, og ikke valgte responser.

sterke reaksjoner på lik linje med de følelsene og reaksjonene en fikk under eller etter en traumatisk hendelse. Derfor er èn behandling eksponering for det traumatiske eller det som man frykter, kalt eksponeringsterapi. – Dette må være i trygge omgivelser slik at man kan avlære angst og negative følelser knyttet til selve minnet om hendelsen. Dette kan igjen hjelpe personen til å danne nye tankeskjema som ikke er forenelig med frykt og angst, det gir ny informasjon som kan skape ny mening, legger Milde til.

HENDELSER OG MINNE Å miste noen en står nær, blind vold, overgrep og krig er eksempler på hendelser som kan være traumatiserende å oppleve. – Hippocampus er en del av hjernen som er spesialisert til å håndtere og tolke flere stimuli på en og samme tid, altså å tolke en situasjon. Amygdala er den delen av hjernen som vil huske bittet fra en hund, men hippocampus vil huske selve situasjonen og hvor dette skjedde, forklarer Milde. Dette gjør at hippocampus er involvert når man utvikler angst. – Angst er ikke det samme som frykt. Angst kan være mer generell. Det vil si at man kjenner redsel og ubehag men kan ikke identifisere trusselen. Frykt derimot er rettet mot noe man kan identifisere, for eksempel frykt for høyder eller edderkopper, sier Milde. Om en har opplevd en traumatisk hendelse kan dette forstyrre minnet. Ting som forbindes med hendelsen, men som ikke egentlig er farlig, kan likevel tolkes som faretruende. – Dersom disse fryktminnene får dominere vil det være vanskelig å oppleve verden som annet enn utrygg, sier Milde. Hun peker også på at emosjonelle og følelsesmessige minner kan være vanskelig å glemme, men det betyr ikke at man er nødt til å ha opplevd noe traumatisk. – Det er også et poeng at en trussel kan være noe vi tenker, altså ikke noe som nødvendigvis er virkelig. Dette handler om hvordan vi tilegner oss kunnskap gjennom læring og erfaring. Minner om tidligere erfaring kan for eksempel utløse skremmende tanker og dermed også en alarmberedskap, selv om vi sitter aldri så trygt hjemme i sofaen, i bilen eller på kino, utdyper Milde. – Om en har opplevd noe traumatisk kan påminnere, signaler eller tegn som ligner på hendelsen, gjøre at en gjenopplever traumet, forklarer Milde. Dette kalles retraumatisering, og kan utløse

Å SKAPE NYE MØNSTRE Å forandre etablerte tanke og handlingsmønstre er tidkrevende. Eksponeringsterapien som er omtalt over skal være effektiv. – Men den krever at det er opprettet tillit mellom behandler og vedkommende, at personen ikke har en vanskelig livssituasjon eller en mer alvorlig psykisk lidelse, rusproblematikk eller føler mye skyld og skam, presiserer Milde. Posttraumatisk stresslidelse, kan utvikles av en enkelt hendelse som for eksempel en bilulykke. Om personen har blitt utsatt for gjentatte hendelser, for eksempel overgrep over lengre tid kalles det kompleks PTSD. – Dette er mer sammensatt og krever andre tilnærminger enn tradisjonell behandling, utdyper Milde. Hun forteller videre at det finnes studier som viser at blant annet mindfullness, fokus på å være tilstede her og nå, kan være en nyttig behandling. Et helhetlig behandlingstilbud vil uansett kunne hjelpe vedkommende å rive seg løs fra fortiden.

KULTUR

KONSOLL 2015 Spillutviklere fra Norge og utlandet samles for å hylle og diskutere den norske spillindustrien. I oktober i år var samlingsstedet Bergen. Tekst og illustrasjon: Eric L. Risbakk

Konsoll beskriver seg selv som en blanding av konferanse og festival, og tok sted i år utover 29. og 30. oktober, i Bergens storstue, Grieghallen. Konsoll har vært organisert av Spillmakerlauget siden 2012, og har vist seg å være en så stor suksess at den er den fjerde av sitt slag. Spillmakerlauget er en non-profit organisasjon som jobber for å styrke spillutviklermiljøet her i Norge, som allerede har brakt oss spill som Teslagrad, Shadow Puppeteer og Savant Ascent. Jeg føler virkelig at Konsoll fungerer etter de ordene Spillmakerlauget er stiftet rundt, “Vår visjon er å fremme en bærekraftig spillindustri i Norge. Vi skal fungere som et bindeledd mellom utdanning og industri, og skape en arena for alle med interesse for spillutvikling. Vi skal være en ideell og gjennomsiktig organisasjon.” Jeg var med på Konsoll i fjor, og jeg må si festivalen har blitt større og bedre siden da. FOR EN GJENG Tom Petty fra Double Fine gjestet Konsoll i år også, med et fantastisk foredrag om elementer i stil, og hvordan man kunne implementere det i spill. Emmy Jonassen, også en gjentredende gjest og skaperen av spillmarkedskonsulenten Indie Game Girl,

snakket om hvordan å utstille sitt spill mest mulig effektivt. Claire Blackshaw, en senior-konsulent for Sony, hadde et henrivende foredrag med mengder av tekniske råd om programmering, og historier fra eget liv. Gary Napper, fra Mass Assembly, fortalte om prosessen de gikk gjennom for å gjenskape Alien-vesenet fra filmen med samme navn, hvis resultat du finner i det kritikerroste Alien: Isolation. Jeg ville nevnt flere om jeg hadde hatt plass, men i stedet vil jeg oppsummere det hele med ett ord: imponerende. SPRUDLENDE ATMOSFÆRE Det er en slags eim av norsk folkeånd i luften, en god og sprudlende atmosfære. Konsoll har holdt på i 4 år nå, og folk gjenkjenner hverandre. Dette er et sted hvor spillutviklere kan få inspirasjon og visdom fra veteraner i industrien, samt snakke og bygge et nettverk med andre i samme bransje. Selv om Konsoll har blitt mer profesjonelt, har det og blitt vennligere. Den store utfordringen for norske spill er kort og godt at de må konkurrere internasjonalt – det er ikke et stort nok marked i Norge for å få en ordentlig industri på bena. Det går gradvis fremover. I år har Norge fått en ny spill-utgiver, Snow 33

KULTUR

Cannon Games, dannet for både den norske og internasjonale spillindustrien. Med denne kreativiteten allerede på plass, er det akkurat dette landet trenger; en utgiver som hjelper norske spillutviklere med markedsføring salg, og med å nå et internasjonalt publikum. Som tidligere nevnt er det et vennlig miljø i den norske spillindustrien, Men er det faktisk bra for industrien? Spørsmålet om samholdet i industrien også kan forhindre konkurranse ble tatt opp ved konferansen. Jeg deler ikke den tanken. EN LYS SPILL-FREMTID Norge har nok av konkurranse å møte internasjonalt – der industrien vår må konkurrere – det trengs ikke å konkurrere innenlands. Godsinnet konkurranse er fint, men den har ikke et behov for et masseslagsmål. Er det noe norske spill er, så er de særegne. Så langt har man unngått å prøve å 34

tilfredsstille markedet med flere generiske etterligninger. Vi trenger ikke å få inn flere slike på markedet. Spill regnes som underholdning i den vanlige verden, men det er også, på sin måte, en form for kunst; noe som kan oppleves. Kunst vokser gjennom dyrkingen av ideer, ikke ved å sette dem opp mot hverandre. En samlet norsk spillindustri vil kunne klare å utrette mye mer på denne måten, ved å behandle yrket som et håndverk. Vi har alt vi trenger i den norske folkeånden, vi trenger bare å bygge videre på den. Det må sies at ikke alle ideer er gode og vi har heller ikke midlene til å dyrke alle ideene. På den andre siden: jo mer vi skaper i tråd med den kreative ånden, og med et godt felleskap som grobunn, har jeg troen på at vi vil få til noe stort. Jeg tror den norske spillindustrien har en lys fremtid i møte.

KULTUR

NÅR DISNEY-KLASSIKERE GJENFØDES Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Gaute Handelsby

Også Disneyuniverset trenger reformer. Men ikke alle reformer er nødvendigvis gode.

Å ha vært barn på 90- tallet er nærmest synonymt med å ha vokst opp i Disneys’ glanstid. «Skjønnheten og udyret», «Løvenes konge», «Herkules» og «Aladdin» er alle eksempler på klassiske filmer som aldri går ut på dato. Frem til nå? De siste årene har Disneyfilmene på rekke og rad blitt gjenfødt i et virkelighetens lerret. Ødelegger dette nostalgien, eller blir det snarere pustet ny livskraft i et døende tegnefilmformat? REFORMERT INNHOLD Om man sammenlikner de klassiske Disneyfilmene med deres nyeste prosjekter, ikke minst Disney Channel, så er det klart at både rammen og innhold har endret seg drastisk. Den tradisjonelle tegningen er blitt erstattet av dataanimerte figurer eller virkelige skuespillere. I tillegg er filmenes budskap moderniserte, ved å for eksempel unngå bruk av «helter redder jomfruer i nød» eller den klassiske «Jenter som gifter seg med fremmede prinser». Dette kan for eksempel ses i filmen «Maleficient» (2014), en nyinnspilling av tegnefilmen «Tornerose» fra 1959. I stedet for at den onde heksa Maleficient hater et jentebarn uten noen åpenbar grunn, blir vi vist mer dybde i karakterene; deres tanker og utvikling. Vi får en begrunnelse og et nytt perspektiv på

hvorfor Maleficient gjør onde handlinger i utgangspunktet. Og det trengs ikke lengre en prins for å vekke Tornerose, for kjærlighet kan ta andre former enn romantikk. Plotet med «forbannelsens kyss» tar også nye vendinger i den store salgssuksessen «Frost» fra 2013, samt i «Snow White and the Huntsman» fra 2012. GJENFORTELLINGER At gamle Disneyfilmer blir omgjort til virkelig skuespill, er ikke noe nytt. Både «Jungelboken», «Alice i eventyrland» og «Sverdet i stenen» har tidligere blitt filmatisert, og det ryktes i tillegg om at Disney planlegger nye versjoner av disse. Men dette er bare toppen av isfjellet, for Disney har nemlig flere filmprosjekt under planlegging. I 2017 kommer en ny versjon av «Skjønnheten og udyret», med Emma Watson og Dan Stevens i hovedrollene. «Dumbo», «Pinocchio» og «Mulan» er også klassikere som skal virkeliggjøres og gjenfortelles de kommende årene. Andre gjenfødte filmprosjekter får en ny vending ved at de lager hovedrolle ut av en tidligere bikarakter. For eksempel skal Cruella de Ville fra «101 dalmantinere» få sin egen film, det samme skal også Tinkerbell (spilt av Reese Witherspoon) 35

KULTUR

fra «Peter Pan», samt Genie fra «Aladdin». I tillegg skal Christopher fra «Ole Brumm» bli hovedperson i en ny film, nå som voksen mann. På toppen av det hele skal Prince Charming- arketypen endelig få hovedfokuset i filmen «Prince Charming» - det samme skal Night on Bald Mountain fra filmen «Fantasia». Å MELKE GAMMEL SUKSESS? Disneyuniverset har det altså travelt om dagen. Men selv om de nye filmenes innhold er substansielt dypere og mindre stereotypiske enn før, kan en likevel spørre seg om Disney prøver å melke gammel suksess. Har de gått tom for ideer, og forsøker de å tviholde på gamle fans? Det som betegner en klassiker er nettopp at den er evig aktuell, slik at mine barn kan få like mye glede av å se «Tornerose» som det jeg en gang fikk. På en 36

måte blir de gamle historiene modernisert inn i en ny tid. Er Disney genuint opptatt av å forevige historiene sine, eller er det hele bare et sirkus på nivå med sirkuset i «Dumbo»? Verken «Cinderella» eller «Maleficient» fikk spesielt god presseomtale. Det gjør heller aldri oppfølgerfilmene (som «Mulan 2», eller «Pocahontas 2»). Sånn sett er det bedre å lage nye versjoner enn å drive en god historie helt ut av ledd. Men Disney er best på sine nye historier, noe både «Frost» (2013) og «Innsiden ut» (2015) har vist. Og selv om jeg forstår at Disney ønsker å nå ut til nye generasjoner, på nye måter, må jeg ærlig si at for min del har den gamle Disney- sjarmen for lengst sluknet.

For mer info om

SAMVITEN Sjekk ut:

W W W. S A M V I T E N . N O

SAMVITEN

Nr. 4

2015

Vil du ha Samviten gratis hjem i postkassen? Send oss en mail! info@samviten.no