Issuu

Nr. 3 2016

samviten Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

tema likestilling

samviten Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no Utgitt med støtte fra SV-fakultetet Forsideillustrasjon: Andreas Y. Pilskog Trykk: Bodoni Ansvarlig redaktør Hilde Otteren

Innhold

Leder

Orden i uorden

Spalter

Tommel opp og tommel ned, Samviten som

startsskudd, om Samviten

Fakultet

Studenter om likestilling

Samfunn

Truende og styrkende ekteskap

Når hun slår han

Vi er alle dyr

Fra enevelde til demokrati: Statsledende kvinner

23 25

Dersom det utenkelige skjer

ØKONOMIANSVARLIG Frode Realfsen NETTREDAKTØR Eva Nedregaard Kulturredaktør Elise Løvereide samfunnsredaktør Valentina Baisotti PR-ANSVARLIG Solveig Høengh-Krohn grafisk utforming Andrea Iversen Karlsen journalister Elise Løvereide Hilde Otteren Solveig Høegh-Krohn Renate Hamm Valentina Baisotti Mariann Aarthun Gjerde Kristin Alvsvåg Eva Nedregaard illustratører Christopher Lillesund Harestad Ida Woldsund Mathilde Birkeland Ingeborg Karlsby Wiulsrød Mats Kåre Hope Fotografer Valentina Baisotti Solveig Høegh-Krohn

No går jentene i forsvar

Kultur

Kunsten å være en ”gamer girl”

Galleri Samviten

Foto og illustrasjoner

Leder

orden i uorden

Det var sol i Bergen. En kaffekopp, en kompis og en samtale. Vi snakket om litt av hvert. Om hvorfor han ikke var feminist. At han mente vi ikke trengte feminisme. Han var selvsagt for likestilling, selv om han gjerne ville benyttet et annet begrep. Samtalen var som mange andre. Det var ikke noe nytt. Toril Moi skriver i teksten «Å tilegne seg Bourdieu. Feministisk teori og Pierre Bourdieus kultursosiologi» fra 2002, om den franske sosiologens interesse for kjønn. Moi omtaler Bourdieus begrep om en «doksisk orden». «Doxa» viser til sider ved samfunns- og kulturliv som fremstår som naturlige; fremstillinger og forklaringer av samfunnet man ikke stiller spørsmål ved, tar for gitt eller kanskje ikke ser i det hele tatt. Gjennom pågående sosialisering lærer vi måter å forstå og handle på i verden, og disse sannhetene, eller fortellingene om verden, blir en del av vår historie. De fremstår som en del av den naturlige orden. I teksten eksemplifiseres doxa ved å vise til hvordan skillene mellom menn og kvinner forklares fra biologiske faktorer. Det er forskjeller mellom kjønnene, og derfor er den sosiale orden som den er. Det er legitimt. Naturlig. I denne utgaven av magasinet skriver Elise om statsledende kvinner, og om praksis ved norske migrasjonskontor. Er kjønnet grunnen til at kun 6,2 prosent av verdens statsledere er kvinner? Er kvinnekroppen grunnen til at kvinner utsettes for en langt mer krevende og ubehagelig prosess for å få ektemannen til landet, enn menn? Er det slik at siden menn har pikk, og stort sett er fysisk sterkere, så kan de ikke utsettes for vold? Det spør Renate i «Når hun slår ham». Kristin har skrevet om innføringen av allmenn verneplikt. Som første land i Europa skal ikke Norge lenger krige med

kjønnsorganet. Og hva skjer egentlig om en utfordrer kjønnsrollene? Eva har skrevet om det spennende livet som «gamer girl». Solveig har intervjuet studenter ved SV-fakultetet. Enkelte studenter mener at den største trusselen mot likestilling er manglende kunnskap om feminisme. Bourdieu mener at den sosiale orden, og forskjellene mellom kjønnene er effekter av nettopp det en prøver å forklare. Kjønnet er ikke årsak. Bourdieu betegner prosessen der undertrykkelse og dominans legitimeres og skjules, for «symbolsk vold». Utøvere av den symbolske volden, taler for doxa, å bevare systemet og strukturene slik de fremstår. Dette inkluderer diskriminerende maktstrukturer i samfunnet. «Heterodokse» meninger som stiller spørsmål ved «sannheten», utfordrer status quo. Det rokker ved vår oppfattelse av verden, ved definisjonsmakt og ved legitimitet. Akkurat som feminisme. Det utfordrer. Vil endre. Det er kritikk. Noen ganger radikalt. Denne sjeldne solskinnsdagen i Bergen la trykk på én ting. Det var ordet feminisme samtalepartneren min ikke kunne stille seg bak. Samtalen viste likevel at han var for at alle skulle ha like rettigheter og muligheter. Den manglende kunnskapen som SV-studentene påpekte gjør det vanskelig å se at feminisme og likestilling er det samme. Men uansett om begrepet forvirrer, vil en likevel kunne avkle diskriminerende doxa?

Hilde Otteren Ansvarlig redaktør

spalte

Tekst: Redaksjonen

Om samviten Samviten er et studentmagasin og utgis av samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen. Samviten er partipolitisk nøytral, og inneholder saker om samfunn og kultur, i tillegg til nyheter fra fakultetet. Samviten søker å stimulere og øke studentenes interesse rundt samfunnsvitenskapelige emner. Vi arbeider i tråd med etiske retningslinjer for god presseskikk festet i Vær Varsom-plakaten. Har du innspill, ideer eller kommentarer? Send oss en mail på info@samviten.no

«UiB for flyktninger» I forbindelses med den enorme flyktningstrømmen våren 2015, startet UiB prosjektet «UiB for flyktninger» i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet. UiB tilbyr flyktninger og innvandrere med permanent oppholdstillatelse norskkurs. Bestått kurs kvalifiserer en til opptak på universitet og høyskoler i Norge, og bedrer flyktningers konkurranseevne på jobbmarkedet. Kommunikasjonsrådgiver ved UiB, Anne Marit Soltveit Pettersen sier at det i 2015 og 2016 var mellom 86 og 107 søkere til hvert norskkurs, og mellom 12 og 23 som fikk plass. For mer informasjon: http://www.uib.no/uibforflyktninger

Tommel opp og tommel ned

Tommel ned: 1) MILJØTILTAK VED UIB: Universitetet har bestemt at søppelbøtter er forbudt, da de fører til forsøpling, og har inndratt disse fra lesesaler og kontorer. Det synes Samviten er bånn i bøtta! Hvor skal vi nå kaste vår dårlige samvittighet? 2) STOFF: Ikke bare prøver de å ta fra oss hylleplassene våre, men det ser heller ikke ut til at de har nok stoff til å dekke all nakenheten i avisen. 3) CATCALLING: Hvorfor tror så mange voksne menn at de er katter? Og så forstår de ingenting når du mjauer tilbake. 4) MEDIA GÅR ADUNDAS: Til alle journalister som har mistet jobben: Dere er velkomne hit til Samviten. 5) MANNEGRUPPA FJOTTAR: Først sprer de hevnporno, så hetser og truer de jenter ned i 13-årsalder. Voks opp, skulle vi til å si, før vi tenkte på Trump (70).

Tommel opp: 1) SKAM: NRK-serien kommer tilbake, og vi skammer oss ikke. 2) KONGE: Det er bra at kongen endelig har fått seg en taleskriver, så vi kan unngå utsagn som «Vi kan ikke ta imot hele Afrika heller». 3) ALLMENN VERNEPLIKT: Fordi du ikke kriger med kjønnsorganet ditt. 4) SAMVITEN får endelig nye nettsider! Det betyr at vi ikke lenger er skamfulle. 5) PRESIDENT: Hillary Clinton har sine skjeletter i skapet, men i november kan hun bli USAs første kvinnelige president (etter landets 240 årige eksistens). Kanskje det da blir hele 6,3 prosent kvinnelige statsledere i verden?

Samviten som startskudd Samviten har født flere norske mediestjerner. Tekst: Elise Løvereide og Hilde Otteren

Gunnar Stavrum Sjefsredaktør i Nettavisen Gunnar Stavrum, var tilstede da Samviten (tidligere SVada) tok sitt første åndedrag tidlig på 80-tallet. – Behovet for et forum der en kunne skrive om fakultetsrelaterte hendelser vokste frem i en tid med mye studentaktivitet og fagkritikk, forklarer Stavrum. Og han var i godt lag. Haldor Byrkjeflot, professor ved UiO, var pådriver for ideen om egen studentavis på fakultetet. Det ikoniske navnet, SVada, beskriver kanskje forholdet til utdanningsinstitusjonen. Den første utgaven kunne by på lettkledd kontrovers. – Nummeret hadde et nakenbilde av Trine Syvertsen, uten at jeg skal påstå at Trines karriere har direkte sammenheng med det badebildet, legger Stavrum til. Syvertsen er i dag professor ved UiO, og styreleder ved Høgskolen i Oslo og Akershus. – Bladene ble plastret over hele instituttet på «gerilja-vis», sier Stavrum. Det påfølgende året tok Samvitens redaksjonelle kjerne over vervene i Studvest, og Stavrum fulgte med. Deretter fulgte publisering av referater fra Studentersamfunnet i Bergens Tidende, før han kapret første jobb i BT. – Det er ingen tvil om at Samviten ga et støt til å bli journalist. Erfaringen fra organisasjonen har medvirket til over tretti år i ulike medier. Stavrum har vært innom både TV2, NRK, DN og Kapital, før han endte i sjefsstolen hos Nettavisen. Atle Skorstad Forlagsutgiver og tidligere journalist – I 1992-1993 ville en gruppe studenter etablere en forening som skulle arbeide for studentvelferd på SV-fakultetet i Bergen, sier Skorstad. Forløperen SVada var gammelt nytt. – Den nye organisasjonen hadde faddergrupper for nye

studenter, og en komité som orienterte seg mot internasjonale studenter, i tillegg til avis, forteller han. Selv var Skorstad en sentral skikkelse i organisasjonen, og etablerte kjapt en stor gruppe mennesker som tok fatt på å gi organisasjonen en enhetlig profil. – Navnet Samviten samsvarte med intensjonene vi hadde – et organ for og av studentene, med en seriøs og faglig profil, forklarer Skorstad. En av de første redaktørene i Samviten var Roy Tore Jensen. Han er i dag vaktsjef i TV2 Bergen. I tillegg er han medforfatter av boken Glade studentdager. Bergensstudentenes historie 1958-1965. Det tok ikke lang tid før de andre fakultetene fulgte etter og stiftet egne aviser. Å se ideen bli spredt videre var inspirerende for foregangsmannen. Skorstad var med i Samviten i halvannet år, før han ble journalist i Studvest. Senere var han delaktig i oppstarten av Replikk, som ble et tidsskrift for hovedfagsstudenter. I dag arbeider han både som lektor og illustratør. – Erfaringene fra Samviten har kommet godt med, i mitt arbeid som journalist, i forlag og som lærer. Jeg lærte om prosjektering fra ide til ferdig resultat, og hvordan det er å jobbe som journalist og redaktør. Marte Ingul Byrådssekretær og kommunikasjonssjef for Arbeiderpartiet i Bergen Et annet medlem av det unge Samviten, var Marte Ingul. Hun deltok i Samviten mens hun studerte til bachelorgrad i sammenliknende politikk. På Facebook skriver hun: «Viktig å beholde denne kunnskapsperlen,» i sammenheng med at det samfunnsvitenskapelige fakultet ønsket å legge ned Samviten i papirformat. I 2014 begynte hun som valgkampmedarbeider for EU-parlamentets president Martin Schulz. I mars 2015 ble hun månedens UiB alumn.

Fakultet

Studenter om likestilling Er feminismen enda aktuell? Burde burkinien være forbudt? Vi har spurt syv studenter om hva de tenker om likestilling i dag.

Tekst og Foto: Solveig Høegh-Krohn

Martine, 21, IKT Hva tenker du når du hører ordet likestilling? – Da tenker jeg på feminisme, og at menn og kvinner skal ha like rettigheter. For hvis man gjør like mye så skal man tjene like mye. Jeg føler det er åpenbart. Er det mye fokus på dette i faget/fagene du studerer nå? - Nei, men det er jo likestilling på den måten at alle i klasserommet blir behandlet likt. På studiet mitt er det tross alt flere gutter enn jenter, men det handler vel om at dette er noe gutter i større grad interesserer seg for. Hva tenker du om burkiniforbudet i Frankrike? - Det er en drakt man bruker til svømming, det er jo det samme som en våtdrakt, vil jeg tro. Jeg har ikke satt meg helt inn i diskusjonen, men jeg synes man burde få gå med det hvis man vil. Synes du at feminisme er like aktuelt som før? - Ja, selvsagt er det det. Mange tenker nok at det ikke er det, ettersom Norge er ganske likestilt nå. Men det er mange andre land der det ikke er like bra. Hva mener du er den største trusselen mot likestilling i dag? - Det vil jeg si er at folk ikke vet hva som menes med likestilling, spesielt når det kommer til feminisme. Det kan virke som at flere tror at det bare er sinte kvinner som hater menn, men det stemmer jo ikke. 6

Emil, 24, Utvekslingsstudent fra Russland Hva tenker du når du hører ordet likestilling? - Demokrati og det moderne samfunn. Er det mye fokus på dette i faget/fagene du studerer nå? - Ja, for eksempel i faget visuell retorikk som jeg studerer nå, diskuterer vi hvordan menn og kvinner blir representert i reklamer og magasiner, og hvordan måten de blir fremstilt på kan relateres til likestilling. Ofte brukes stereotyper av begge kjønn i reklamer. Hva tenker du om burkiniforbudet i Frankrike? - Jeg har hørt om det, men jeg vet ikke om jeg har nok kunnskap til å ta stilling til det. Synes du at feminisme er like aktuelt som før? - Feminisme er bra om det blir brukt for å fremme likestilling, men det virker ikke alltid som om det skjer i politikken. Og hvis den blir for ekstrem kan det ha uheldige konsekvenser, ved at det for eksempel kommer ekstreme motreaksjoner. Hva mener du er den største trusselen mot likestilling i dag? - Jeg synes at menn burde forbli menn, og kvinner forbli kvinner med deres fordeler og ulemper. I dag har vi imidlertid muligheten til å være et annet kjønn enn det vi ble født med, men jeg mener at vi fremdeles ikke bør glemme menn og kvinners egentlige roller i samfunnet. Jeg tror kanskje representasjonen vi gir av oss selv i sosiale medier er

Fakultet

den største trusselen mot likestilling. Trym, 23, Nye medier Hva tenker du når du hører ordet likestilling? - At alle skal ha de samme rettighetene, uansett kjønn eller legning. Er det mye fokus på dette i faget/fagene du studerer nå? - Nei, det vil jeg ikke si når det gjelder undervisningen eller i det faglige. Men det er en god kjønnsbalanse i klassen vår. Hva tenker du om burkiniforbudet i Frankrike? - Jeg kan forstå begge sider av den saken, men jeg har ikke tatt noe sterkt standpunkt selv. Synes du at feminisme er like aktuelt som før? - Til dels. Jeg er ikke sikker på hvor likestilt samfunnet har blitt. Jeg tror det var mindre før, nå er vi nok på rett vei, men enda ikke fremme. Hva mener du er den største trusselen mot likestilling i dag? - Det er et vanskelig spørsmål. Det må kanskje være veldig radikale politiske meninger. Tiril Sofie, 19, Kunsthistorie Hva tenker du når du hører ordet likestilling? - Det er selvfølgelig likhet mellom kvinne og mann, like rettigheter. Er det mye fokus på dette i faget/fagene du studerer nå? - Nei, men jeg vet at vi skal ha om det. Det er vel ikke der hovedfokuset ligger. Jeg tror ikke det er helt relevant for mitt fag.

likestilling i dag? - Jeg vet ikke, jeg kommer ikke på noen eksempler. Sivert, Olav og Scott, Sammenliknende politikk Hva tenker dere når dere hører ordet likestilling? - Like muligheter for kvinner og menn innenfor alle områder i samfunnet. Er det mye fokus på dette i faget/fagene dere studerer nå? - Ikke i utgangspunktet, men det ligger jo implisitt i veldig mye. Liberalismen innebærer for eksempel like muligheter for alle, uavhengig av kjønn. Også skal vi innom feminismen etter hvert. Hva tenker dere om burkiniforbudet i Frankrike? - Det er veldig rart, og en begrensing på både ytrings- og trosfrihet. Synes dere at feminisme er like aktuelt som før? - Vi synes nesten det har blitt mer aktuelt nå de siste årene. Det har blitt mer fokus på likestilling i samfunnet, og forskjellene har blitt mer utbredt mellom kvinner og menn, blant annet i jobbsektoren. Hva mener dere er den største trusselen mot likestilling i dag? - Kultur og kulturtradisjoner. Blant annet ligger det i underbevisstheten vår at menn generelt er mer dominante enn kvinner, fordi det har vært slik til alle tider. Sånne ting som ligger implisert i samfunnet er den største trusselen mot kvinners rettigheter.

Hva tenker du om burkiniforbudet i Frankrike? - Jeg synes det er vanskelig. Det er jo grusomt at man skal dekke til kvinnekroppen. Men det er vanskelig å gå imot noens religion også. Så jeg har ikke tatt helt stilling til det. Synes du at feminisme er like aktuelt som før? - På en annen måte. Både ja og nei. Hva mener du er den største trusselen mot 7

Samfunn

Truende og styrkende ekteskap Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Cristopher L. Harestad

Hvordan utspiller den norske forståelsen av parforhold seg på migrasjonskontoret? En forskningsartikkel fra 2012 hevder at familiegjenforening foregår annerledes for norske menn enn den gjør for norske kvinner.

Hva består et typisk parforhold av? Ifølge norske forskere definerer nordmenn parforhold og forelderskap gjennom gjensidig seksuell tiltrekning og emosjonelle bånd. Såkalte norske normer for parforhold benyttes for eksempel som ramme i «Living Together»: et statlig finansiert kurs for par med førstefødte barn. Den vestlig- kulturelle familiemodellen har altså som norm at et par er tiltrukket av hverandre, har et aktivt sexliv og følelsesmessige bånd. Men denne modellen ser annerledes ut i andre verdensdeler, der andre normer definerer rammen for et parforhold. Når den vestlige familiemodellen er den som råder ved migrasjonskontorer i Vesten, kan det oppstå problematiske normbrudd, særlig ved ikke-vestlige familiegjenforeninger. Innlemmes i den norske modellen Ifølge forskerne Wencke Muhleisen, Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen (2012) anses migrasjon som legitimt bare dersom det er et resultat av inneboende emosjonelle og seksuelle behov. Gjennom kurset «Living Together», som implisitt genererer de norske normene for forelderskap, innlemmes migrantene i «den norske modellen», og kan produsere barn som blir fullstendig norske. På denne måten vil de, ifølge forskerne, bistå 8

nasjonens reproduksjon, snarere enn å true den. Krav til autentiske ekteskap De aller fleste migranter i Norge er familiemigranter, hvorav cirka 60 prosent oppnår oppholdstillatelse. For å få familiegjenforening, må man etterfølge kravet om at ekteskapet er formelt godkjent, at ekteparet deler husholdning og at ekteskapet er autentisk, skriver Muhleisen m.fl. Blir ikke kravene godkjent, må vedkommende forlate landet og blir tilbakesendt til sitt opprinnelsesland. Kravet om seksuell og emosjonell relasjon samt gjensidig tiltrekning skal forhindre både proforma og tvangs- eller arrangerte ekteskap, til tross for at disse gjerne anses som normen i andre land.1 Norsk lov spesifiserer ikke hva som menes med «autentisk ekteskap», bortsett fra visse attributter som forholdets lengde, «karakter», aldersforskjell og parets kjennskap til hverandre. Imidlertid mener forskerne at kravene er vage, og i praksis opp til skjønn hos politiet og migrasjonsmyndighetene. For å undersøke om et ekteskap er proforma vil UDI se på 1) hvor lenge dere har vært sammen, 2) hvor mye kontakt dere har hatt, 3) hva dere vet om hverandre, 4) aldersforskjell, 5) om ekteskapet er uvanlig i søkerens kultur, og 6) om søkeren tidligere har søkt om oppholdstillatelse i Norge eller

Samfunn

et annet land. Dersom UDI mener at ekteskapet er proforma, vil søkeren få avslag på søknaden, og kan bli utvist fra Norge og andre Schengenland i minimum to år2. - Ubehagelige spørsmål Ayat3 (26) er norskfødt med pakistansk opprinnelse, og giftet seg for et år siden med mannen Azan (29), som er pakistansk. Gjennom familiegjenforening har paret fått godkjent ekteskapet og Azans’ oppholdstillatelse av UDI etter 18 måneders ventetid. Ayat har i den lange ventetiden vært svært fortvilet. Gjentatte ganger har hun ringt UDI for å purre på saken, uten at de har gitt henne ytterligere opplysninger. – Jeg følte at jeg hadde gjort noe kriminelt, sier hun. – Det verste var når jeg måtte inn til avhør med politiet i fem timer. Politiet spurte meg to ganger om ekteskapet mitt var tvang, men hver gang jeg forsikret dem om det motsatte, virket det ikke som at jeg ble ordentlig trodd. – Hva spurte de om? – Det var spørsmål på detaljnivå. Personopplysninger, pass, telefonnummer. Jeg måtte ha mobilen liggende fremme, og ble spurt om jeg kunne si nummeret hans utenat. Videre ville de vite hvordan jeg og Azan møttes, hvem som

bestemte at vi skulle gifte oss, og om vi hadde fått ja fra begge familiene. Jeg viste bilder fra forlovelsesfesten og bryllupet, og måtte oppgi datoer, hvem som var gjester, hva slags mat vi serverte... De vet hvordan pakistanske bryllup fungerer, så de kan avsløre om det er juks, sier hun. Intervjuet med politiet tok fem timer inkludert pauser. Politiet spurte henne to ganger om hvorfor hun hadde valgt akkurat ham. I tillegg ville de vite om ekteskapet skyldtes press fra familien, om de to var i slekt, og om hun og Azan hadde hatt samleie. – Opplevde du spørsmålene som ubehagelige? – Ja. To ganger spurte de om jeg trengte hjelp til å komme meg ut av ekteskapet. Jeg synes det er bra at de ønsker å forhindre tvangsekteskap. Men et så langt avhør er unødvendig og mistenkeliggjørende. Man skal virkelig måtte planlegge en god historie for å kunne lyve seg gjennom noe slikt.

1 - Proforma vil si at hovedgrunnen bak forlovelsen eller ekteskapet er at søkeren ønsker å komme til Norge, noe som er straffbart for begge parter. 2 - https://www.udi.

Den lange ventetiden Da Azan søkte om oppholdstillatelse, var behandlingstiden fra UDI på seks måneder. Etterhvert økte den til ni måneder, så til 12. Ayat og Azan giftet seg i mellomtiden i Pakistan, og endret søknaden til familiegjenforening. I løpet av søkeperioden kunne Azan heller ikke besøke Norge på

no/ord-og-begreper/ proformaekteskap/ 3 - Personene involvert er anonymisert som følger av sakens sårbarhet. Ayat og Azan er ikke deres virkelige navn.

Samfunn

turistvisum, ettersom man ikke kan søke om flere visum samtidig. Etter 18 måneder fikk de endelig godkjent søknaden for familiegjenforening. – Hvordan oppfattet du UDI gjennom ventetiden? – Ventetiden var et helvete. Informasjonen jeg fikk varierte veldig ut fra hvem jeg snakket med, men de hadde sjelden noe å si. Da jeg fikk beskjed om at søknaden ville utsettes tre måneder fordi vi ikke hadde levert vandelsattest, ringte jeg gråtkvalt og klaget på at vi aldri hadde blitt bedt om å sende dette inn. Politiet hadde glemt det. Da jeg kranglet med dem, godtok de til slutt å ordne saken uten tre måneders ventetid. Da det hadde gått 18 måneder ringte Ayat igjen for å få mer informasjon. – Mannen kjeftet i røret om flyktningskrisen og om at «alle må vente». Da la jeg bare på. Etter en stund ringte jeg opp, snakket med en kvinne, og hun beklaget hendelsen. Etter dette fikk jeg en telefon fra en mann litt høyere oppe i systemet, som beklaget igjen, og skulle sjekke saken. To dager senere fikk Azan visum. Hun forteller at ventetiden for familiegjenforening er planlagt å minske utover 2016; men at den foreløpig nå er på 19 måneder. – UDI sa at flyktningbarn dør på vei til Norge. Men plutselig tredoblet regjeringen ventetiden. Før fikk man svar innen ett år, og ny informasjon innen seks måneder. Hele ventetiden bestod av stress, tårer og frustrasjon. Den dagen han fikk visum, forsvant det tusen kilo fra skuldrene mine, sier hun. Seksuelle behov Ifølge Muhleisen, Røthing og Bang Svendsen, tiltrekker transnasjonale ekteskap ulik oppmerksomhet hos ulike immigrasjonsinstanser. Ekteskap mellom etnisk norske menn og ikke-vestlige kvinner (gitt at aldersforskjellen fremstår som normal), ser ikke ut til å skape mistanke i samme grad som ekteskap mellom etnisk norske kvinner og ikke-vestlige menn (eller mellom to personer med ikke-vestlig opprinnelse). Flere norske menn er i ekteskap med utenlandske kvinner, hvorav majoriteten kommer fra Filippinene, Thailand og Russland. Disse kvinnene har en større risiko for å bli ofre for partnervold, og er avhengige av ekteskapsstatus i tre år etter familiegjenforening for å få norsk statsborgerskap. Ifølge Muhleisen, Røthing og Bang Svendsen er 12

det typisk at slike ekteskap anses som legitime fordi mennene har et ønske om seksuelle forhold og en familie. Dermed synes disse ekteskapene å være til fordel for det norske samfunnet og for norske menn. De faller altså inn under den vestlige familiemodellen med dimensjonen seksuell relasjon, der det anses som autentisk i seg selv at menn har seksuelle behov. Den samme normen gjelder ikke for kvinner, mener forskerne. Ønsket om å fylle seksuelle behov anses ikke som gjeldende for kvinner, og ekteskap mellom vestlige kvinner og ikke-vestlige menn blir referert til som «hormonell ubalanse» blant politiet. Det antas at ekteskapet er autentisk hos kvinnen, men proforma hos den ikke-vestlige mannen. Normene forholder seg altså annerledes omkring hvilket kjønn det er snakk om. Det gjør at forskerne konkluderer med dette: Even if the sexual nature of the marriage is not in doubt, the agency granted the non-western man still makes him seem to be subverting the nation, rather than strengthening it.4 Truende eller styrkende ekteskap Det er særlig interessant at ekteskap som inkluderer ikke-vestlige menn anses som truende for nasjonen, når de som inkluderer ikke-vestlige kvinner anses som styrkende. Imidlertid kan det være flere forklaringer på slike normer. En av dem er anerkjennelsen av at menn har større handlingsrom og påvirkningskraft enn kvinner, også i et nytt og fremmed land.5 Fremmedfrykten, samt frykten for endringer i kultur og verdier, kan altså føles større overfor ikke-vestlige menn enn ikke-vestlige kvinner. Den samme tanken kan overføres til de norske mennene. Ved å anerkjenne at norske menn har større andel makt, og samtidig sterkere (eller rett og slett viktigere) seksuelle behov, implementeres tanken om at ikke-vestlige menn utgjør en seksuell trussel mot de norske mennene. Ideen innebærer samtidig at norske menns preferanser dominerer fellesskapet i større grad enn norske kvinner, slik at kvinnene anses som «tilhørende» mennene og fellesskapet. Det er imidlertid interessant hvor glatte skillene er mellom det private og det offentlige når det gjelder den ekteskapelige sonen for menn kontra kvinner. På den ene siden har fellesskapet lenge hatt stor myndighet og definisjonsmakt over (u) sømmelige ekteskap. På den andre siden har det

Samfunn

som har foregått innenfor ekteskapet blitt ansett som privat og utenfor fellesskapet, deriblant termen «husbråk» om partnervold. Forskjellsbehandling av muslimske søkere En annen forklaring er tanken om at en ikke-vestlig mann vil påvirke en eventuell familie i ikke-vestlig retning, og som dermed truer den norske kulturelle identiteten. Kanskje tror man at ikke-vestlige kvinner lettere vil la seg integrere ved å for eksempel underordne seg sin norske ektefelle. Det skal imidlertid sies at religiøse skiller mellom de ikke-vestlige landene kan være av betydning. For eksempel forteller Ayat at Utlendingsdirektoratet inntil nylig praktiserte ulike regler for individer fra Asia eller Sør-Amerika, sammenliknet med dem fra muslimske land. – Før var det slik at UDI krevde å ha søkere fra Midtøsten inne til intervju, mens søkere fra andre verdensdeler ikke trengte dette. Nå er det slik at alle norske personer over 25 år som ønsker gjenforening, ikke trenger å komme til intervju, men fra visse land må begge parter møte på intervju. Etter nye ordninger fra april/mai 2014, er det lik ventetid for alle, sier hun. Tiltak mot tvangsekteskap Cecilie Sande Amundsen, områdeleder for familieinnvandring i Utlendingsdirektoratet, er ikke enig i at det er ulike normer for familiegjenforening etter kjønn og opprinnelsesland. – Det er flere årsaker til at vi ber om intervju i en søknad. Dersom referansepersonen er under 25 år, og søkeren kommer fra et visumpliktig land, så er det lovpålagt at referansepersonen må til intervju før en tillatelse kan innvilges. Dette er et tiltak mot tvangsekteskap. Det er også andre grunner til at vi kan be om intervju i sakene, for eksempel at søkeren kommer fra et land som kun utsteder dokumenter med lav troverdighet. Andre typiske grunner er behov for å undersøke identitet, proformaekteskap og tvangsekteskap i saker der referansepersonen er over 25 år. For visse land tilbyr vi også DNA-test for å kunne avklare familierelasjon. Dette er vanlig i søknader fra mange afrikanske og asiatiske land, samt Tyrkia og Balkan.

ikke-muslimske land? – Hvilken religion som er vanlig i det landet søkeren kommer fra, har ingenting å si for hvordan en søknad blir behandlet. Det er forskjeller i graden av nødvendighet for å utrede saken gjennom intervju og DNA- tester. Dette skyldes forholdene nevnt tidligere. Behovene for å undersøke dette kan variere med hvilket land søkeren kommer fra, ikke av religion, sier Sande Amundsen.

4 - Wencke Muhleisen, Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen (2012). http:// www.academia.edu/1472767/ Norwegian_Sexualities_ Assimilation_and_exclusion_in_Norwegian_immigration_policy 5 - En forskningsartikkel

Like kriterier uavhengig av kjønn – Hvilken kommentar har dere til påstanden om at norske immigrasjonskontorer forskjellsbehandler norske menn og norske kvinner som søker om familiegjenforening med utenlandske partnere? – Det er UDI som behandler de fleste søknader om familiegjenforening. Politiet og ambassader er gitt myndighet til å innvilge søknader uten tvil. Reglene om familiegjenforening er i stor grad detaljert i lov og forskrift, og disse er som oftest rettighetsbestemmelser som åpner lite for bruk av skjønn, mener Sande Amundsen. Det er imidlertid forskjeller i innvilgelsesprosenten når referansepersonen er en norsk mann sammenliknet med når referansepersonen er en norsk kvinne. - Hovedgrunnen til dette er underholdskravet, som oftere er oppfylt i saker der referansepersonen er mann. I de tilfellene vi kan bruke skjønn, er det spørsmål om det kan gjøres unntak fra hovedreglene, f. eks fra underholdskravet, og om et ekteskap er et tvangsekteskap eller et proformaekteskap. Tvangsekteskap er sjelden en problemstilling i saker der referansepersonen er etnisk norsk, og dette gjelder uansett svært få saker i året. UDI legger til at 1-2 prosent av alle søknader om familiegjenforening (med ektefelle) blir avslått med begrunnelse i proforma. Proformaekteskap utgjør mellom 5 og 6 prosent av avslagssakene. – Det er de samme kriteriene som anvendes uavhengig av om referanseperson er en kvinne eller mann, og vi kan ikke se at det er grunnlag for å mene at vi forskjellsbehandler kvinnelige og mannlige referansepersoner, slår Sande Amundsen i UDI fast.

viser at en slik frykt kan være legitim. En ny doktorgradsoppgave fra Universitetet i Oslo viser at kvinner som henter ektemenn i utlandet, har en betydelig redusert sjanse for å være i jobb ti år senere. Innvandrerkvinner (både første-og andregenereasjon) som gifter seg med menn fra opprinnelseslandet, har omtrent 40 prosent lavere sjanse for å være i jobb senere, og dermed også betydelig lavere inntekter. For menn som fikk gjenforening med utenlandske koner, hadde ekteskapet ingen påvirkning på karrieren. http://forskning. no/innvandring-samfunn-arbeid-kjonn-og-samfunn/2016/08/ hente-ektefelle-betyr-lavere-sysselsetting-og

– Helt konkret: Blir det gjort forskjell på søkere fra muslimske land og på de fra 13

Samfunn

Når hun slår han Tekst: Renate Hamm Illustrasjon: Ida Woldsund

”Abusive husband” gir nesten 500 000 treff på Google. ”Abusive wife” gir under 60 000. Mishandler menn oftere enn kvinner? Eller vegrer mannlige ofre for mishandling seg for å si i fra? 14

Samfunn

Det er vanskelig å slå fast nøyaktig hvor mange i Norge, eller verden, som opplever vold fra sin partner. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) ble det i 2014 anmeldt litt over 3000 tilfeller av mishandling i familieforhold, men dette gjelder både partnervold og barnemishandling1. Domestic Violence Roundtable, en amerikansk hjelpenettside for mennesker utsatt for partnervold, skriver at familiemedlemmer som opplever vold i hjemmet kan føle skam rundt situasjonen. Frykt for hvilke reaksjoner en vil møte; enten det er fra mennesker rundt en, eller påkjenningene det innebærer for familien hvis politi eller andre institusjoner blir innblandet, kan gjøre at en ikke forteller andre om overgrep. Det kan også tenkes at ofre kan være redde for hvilke reaksjoner det kan vekke hos en voldelige partner, hvis man sier i fra eller anmelder forholdene. Grensene mellom dårlig behandling og konkret mishandling kan også oppfattes som uklare, noe som gjør en usikker på om det er er noe å ta opp, og melde i fra om. Derfor er det grunn til å tro at det finnes langt flere ofre for mishandling i hjemmet enn det tallene viser. I følge Norsk Helseinformatikk (NHI) har hver tiende kvinne og to prosent av alle menn sagt at de har opplevd voldsomme overgrep i et parforhold2. Hvert år oppsøker 3500 kvinner krisesenteret i Oslo for å få hjelp, mens tilsvarende tall for menn er 4503. En undersøkelse utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viste derimot at et lite flertall menn hadde rapportert mindre alvorlig partnervold på et punkt i livet (16 prosent menn i forhold til 14 prosent kvinner). Dette er likevel bare omtrentlige tall; tall som er basert på mennesker som meldte i fra eller søkte ly, eller svarte på en frivillig undersøkelse. Man har ikke tall på hva som foregår bak lukkede dører og nedtrukne persienner. Forskjeller i fysisk og psykisk vold Det er viktig å peke på og klargjøre forskjellen mellom fysisk og psykisk vold. I følge Krisesenteret i Telemark sine nettsider, er fysisk vold enhver form for fysisk handling som skader eller kontrollerer et annet menneske. Innunder fysisk vold kan man også plassere seksuell vold, som er enhver seksuell handling, forsøk på seksuell handling, uønskede seksuelle kommentarer eller tilnærminger. Krisesenteret i Telemark beskriver psykisk mishandling og vold som all bruk av ord, stemme,

handling eller mangel på handling som kontrollerer, skader eller krenker et annet menneske. Psykisk vold er repeterende krenkelser uten hensyn til den andres følelser. Psykisk vold kan også inkludere materiell vold, der partneren smeller med dører eller kaster gjenstander for å skape frykt eller true sin partner. Videre finnes latent vold, der mishandleren spiller på partnerens frykt for vold. Tall fra NTNU viser at i voldelige forhold der det utøves psykisk vold og benyttes trusler, stiller kjønnene likt: omtrent like mange menn som kvinner opplever forhold som kan klassifiseres som psykisk vold fra sin partner. Økt kunnskap om de ulike formene for vold vil i seg selv være forebyggende, skriver Reform – ressurssenter for menn i Oslo – på sine nettsider. Ved at selv milde former for maktbruk, samt psykisk vold, blir definert som «ordentlig» vold, vil det i større grad bli sett på som skadelig. Når det bare er den grove og fysiske volden som er i fokus, kan mildere fysisk vold og psykisk vold fremstå som noe annet enn vold, eller bagatelliseres, og derfor fremstå som mer akseptabelt. Økt kunnskap om vold vil også føre til at flere kan gjenkjenne mennesker som er berørt av vold, og dermed kunne gripe inn for å hjelpe. Menn og offerrollen Tallene fra NTNU viste at kvinner oftere enn menn er den voldelige parten i et forhold. Men hvorfor er det da flere kvinner enn menn på krisesentre rundt om i landet, og gjerne verden? Hvorfor har internett flere råd til kvinner som blir mishandlet av sin mann eller kjæreste, enn til menn som opplever vold i hjemmet? I 2005 gjennomførte Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) en undersøkelse der 4600 mennesker besvarte spørsmål om sine opplevelser rundt former for maktbruk i parforhold. Da svarte tre av fem kvinner som hadde blitt utsatt for vold at de så på seg selv som offeret i situasjonen, mens en av tre menn beskrev seg selv som det samme. Samtidig beskriver to av tre menn seg som deltakende og at de hadde kontroll i voldelige situasjoner mellom seg og sin partner. En av tre kvinnelige deltakere i undersøkelsen svarte det samme. Føler menn seg sjeldnere som ofre i voldelige parforhold? Eller tør de ikke innrømme sin rolle – og dermed sin sårbarhet? Tove Ingebjørg Fjell er professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og har forsket på,

FORSKJELLER I FYSISK OG PSYKISK VOLD 1 - http://ssb.no/lovbruddo/ 2 - http://nhi.no/foreldre-ogbarn/foreldre/livsstil/voldmot-kvinner-35908.html 3 - http://forskning.no/ vold/2015/02/krisesentertilbudet-er-blitt-bedre

Samfunn

og skrevet bok om menn som blir utsatt for vold av sine samboere eller koner. Fjell pratet med elleve menn som hadde opplevd partnervold, og mange vegret seg for å kalle seg selv ofre i situasjonene de hadde opplevd. Hun mener at å bli ansett som sårbar definitivt var avgjørende da mennene hun pratet med bestemte seg for å ikke si i fra eller oppsøke hjelp. – Dette med skamfølelse er viktig. Hvordan skal man formidle at man selv – store, sterke mannen – blir slått av en kanskje fysisk svakere kvinne?

Hvordan skal man formidle at man selv – store, sterke mannen – blir slått av en kanskje fysisk langt svakere kvinne? I 2010 ble krisesenterloven innført i Norge. Den lovfestet at hver kommune skal sikre et krisesentertilbud for alle som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner og som har behov for et trygt midlertidig bosted. Fjell tror at etter denne loven ble iverksatt og krisesentrene åpnet dørene for menn, har det blitt mer snakk om menn som befinner seg i voldelige forhold. Men før 2010, da hennes intervju med disse mennene fant sted, var det færre som pratet om det. – Jeg spurte om krisesentre hadde vært en mulighet for dem, og de aller fleste svarte nei på det. De mente at krisesentre var et sted for ”de andre”; de som virkelig hadde problemer. De hadde en formening om at de selv alltid ville klare seg uten den type hjelp. Et brudd på kjærligheten Mange av informantene Fjell pratet med ville ikke kalle det de hadde opplevd for vold. De kalte det gjerne for noe annet, og kom med unnskyldninger for hvorfor konen eller samboeren deres hadde reagert som hun gjorde: En vanskelig oppvekst, eller mye stress på jobben. Det var først etter de hadde fått luftet sine tanker og pratet om sine opplevelser, at de skjønte at de har vært et offer. – De kalte ikke det for vold. Etter at vi hadde 16

snakket sammen flere timer sa en av informantene: ”Det er kanskje vold jeg har blitt utsatt for”. Så voldsbegrepet var ikke tilstede der. Fjell forteller at grunnen til at mange menn kanskje vegret seg for å kalle det vold, er voldsbegrepet vi har i vår kultur. Hvis man blir slått ned på gaten av en vilt fremmed, er det definitivt vold. Hvis man derimot blir slått av en man har valgt å gifte seg med eller få barn med, er det vanskeligere å kalle en spade for en spade. Noen av Fjells informanter hadde hatt grove, dramatiske voldsopplevelser. En av mennene ble dyttet utfor en trapp etter en større nakkeoperasjon. En annen ble forsøkt satt fyr på. Det var likevel viktig for mennene at de ikke selv ble voldelige mot kvinnene de bodde med. – De mente at dersom de selv utøvde fysisk vold, så hadde de tapt. Og det syns jeg var et interessant funn: De mente ikke bare at en mann ikke skulle slå en kvinne, men også at en mann ikke skulle slå en kvinne som slo. De fleste mennene Fjell hadde pratet med, var blitt utsatt for psykisk vold, der mye handlet om trusler: Om at samboeren eller konen skulle ta sitt eget liv, ta mannen sitt liv, ta barnas liv, ta abort, eller forlate voldsofferet. Likevel blir menn i voldelige forhold, noe Fjell tror bunner i det samme som hvorfor kvinner blir og holder ut: Kjærlighet. Dette er personen du har valgt å bo med og dele livet ditt med. Ofte er det også barn involvert. Det kan være vanskelig å innse at en person du elsker, som også skal elske deg, gjør noe uakseptabelt og farlig. – All vold i nære relasjoner er vanskelig, men det er kanskje vanskeligere for menn å snakke om det. Det er på en måte et brudd på den kjærlighetserklæringen man en gang ga.

Samfunn

vi er alle dyr Tekst: Valentina Baisotti Illustrasjon: Christopher L. Harestad

Debatten om likestilling er mer høylytt enn noen gang. Mennesker hever stemmen for å oppnå rettferdighet mellom kjønn, etnisitet og religioner. Men hva med dyrene?

Dyr har blitt en forbruksvare for oss mennesker. Daglig brukes de som mat, klær, eiendeler og underholdning. Mennesket har gjort andre arter om til en industri, og den tidligere idyllen med dyr på beite, viker nå for store fabrikker hvor dyrene masseproduseres. På tross av at vi alle er dyr med samme opprinnelse, kan mennesket beskrives som artssjåvinistisk. Artssjåvinisme, som også kalles spesiesisme, innebærer at en tillegger ulike rettigheter eller verdier til vesener, basert på deres artstilhørighet. Mennesket har gjennom naturlig utvalg og evolusjon, inntatt rollen som den klart overlegne arten på planeten. Med lite omtanke og hensyn har vi hevet oss over de andre artene. Dyreetikk Den australske filosofen Peter Singer mener spesiesismen, på linje med rasisme og kjønnsdiskriminering, bidrar til å undertrykke og rettferdiggjøre overgrep mot dyr. Singer mener at gruppemedlemskap, enten det gjelder rase, kjønn eller art, ikke i seg selv er et kriterium for hvem vi burde ta hensyn til og i hvilken grad. I 1975 publiserte Singer boken «Animal Liberation». Det sentrale argumentet i boken baserer seg på den utilitariske idéen om «størst mulig lykke for størst mulig antall», og at dette prinsippet bør gjelde dyr i like stor grad som mennesker. Det var først etter utgivelsen av denne boken dyreetikk, og hvilket hensyn mennesker bør ta til dyr, ble et viktig tema innen filosofien. I dag snakkes det mer om dyrevern, og dyrs

rettigheter enn noen gang før. Filosofer som Jeffrey Moussaieff Masson, som har skrevet ni bøker om dyrenes emosjonelle liv, bidrar til den voksende debatten om en dyptliggende relasjon mellom mennesker og dyr. I 2014 ga Masson ut boken «Beasts», der han diskuterer hva dyr kan lære oss mennesker om det gode og det onde. Han starter boken med fakta som kan være vanskelige å svelge for de aller fleste; «Det finnes to overlegne rovdyr på planeten, med naturens mest komplekse hjerner: mennesker og spekkhoggere. I det 20. århundret drepte et av disse dyrene 200 millioner medlemmer tilhørende sin egen art, det andre drepte ingen.» Kan vi mennesker lære litt om likestilling ved å observere de andre artene vi deler planeten med, eller er vi for overlegne til å kunne relatere oss til dem? Mennesket som utrydningskraft Kyrre Traavik Låberg har hovedfag i evolusjonspsykologi. Han mener at mennesket har visse likhetstrekk med dyrene, men at vi likevel skiller oss veldig ut som art. Menneskets intelligens er gjerne det mest vesentlige trekket som skiller oss fra andre arter, men ikke det eneste. - Mennesket har språk der dyr kun kan sies å ha enklere kommunikasjon. Mennesket har også en rik kultur der man bare kan si at dyr har enkel redskapskultur. Mennesket har med årene blitt den største utrydningskraften på planeten. - På et eller annet tidspunkt i vår 17

Samfunn

evolusjonshistorie ble vi store og intelligente nok til å jakte på de store byttedyrene. Selv om det er vanskelig å finne direkte bevis på at mennesket utryddet de store byttedyrene, er det flere tilfeller der masseutryddelse av arter henger sammen med at mennesket kommer inn i ny områder. Revolusjon i både jordbruk og tenkemåte Låberg forteller videre hvordan jordbruksrevolusjonen ga mennesket en ny, og mer altomfattende rolle som utrydningskraft på både dyr og planter. - Menneskets behov for store arealer til dyrket mark, forflyttet dyr og tok fra dem næringsgrunnlaget. Menneskets rolle i forhold til andre arter, var ikke det eneste som endret seg under jordbruksrevolusjonen. Likestillingen mellom kvinner og menn ble også påvirket. Før jordbrukssamfunnet skaffet både kvinnene og mennene føde, og det antas at det var kvinnene som skaffet mest mat, da gjerne i form av frukt og bær. Forandringen fra et jeger/samler samfunn til et jordbrukssamfunn, førte derimot til at fysisk styrke fikk en sentral rolle. Arbeidet med å pløye jorden var hardt, og da kvinner sto i fare for å abortere ved slikt arbeid, ble det mannens oppgave. Fordi mannen sørget for føde, og dermed overlevelse, begynte mennesket å sette mannen, og de stereotypiske mannlige egenskapene i sentrum. Lite Ying og mye Yang Innen filosofisk taosime, som er en av de tre store religiøse tradisjonene som har formet kinesisk kultur de siste 2-3000 årene, sies det at mannen domineres av Yang egenskaper - den ene halvdelen av Ying/Yang symbolet. I boken ”The Future of Money” skriver økonomen Bernard Lietar om noen av egenskapene ved Yang symbolet, som han mener er en direkte årsak til at vi har organisert samfunnet slik vi har gjort. Disse egenskapene har formet vår kultur, og dermed hvordan vi oppfatter og tolker verden. Han påstår at de dårlige egenskapene ved samfunnet skyldes det ensidige fokuset på Yang kvaliteter, altså mannlige kvaliteter. Ifølge Lietar har denne ubalansen mellom Ying og Yang resultert i både politisk, økonomisk, økologisk og spirituell ubalanse. 18

Noen av Yang egenskapene innebærer konsentrert makt, konkurranse, og idéene om at «større er bedre» og at «teknologi dominerer». Disse egenskapene kan på mange måter sies å være grunnlaget til hvorfor og hvordan menneskene ikke bare har overkjørt kvinner og minoriteter, men også andre arter. Det som startet med jordbruk, er i dag blitt til en industri som ikke bare er skadelig for andre arter, men også for vår egen. Over halvparten av all avskoging det siste tiåret skyldes jordbruk, da særlig produksjonen av kjøtt. Den skjeve maktbalansen som for lengst har forplantet seg i samfunnet, har resultert i at både menneske- og dyreliv nå ofres for et enkelt stykke biff. Alt henger sammen Josefine Andrén jobber for Funky Fresh Foods, et vegansk kjøkkenkonsept. Gjennom deres kafé og restaurant i Oslo, ønsker de å spre kunnskap om mat som kan lages uten unødvendige lidelser for dyr, mennesker eller planeten. Andrén forteller at miljø- og dyrerettighetsbevegelsen ofte blir kritisert av sosiale bevegelser som mener rettferdighet blant mennesker er viktigst. -Jeg er overbevist om at alt henger sammen, og at vi alle har mye å lære av hverandre. Hun mener at alle levende objekter har en iboende egenverdi, og at mennesket ikke har rett til å bestemme hva som er mer verdt enn noe annet. - Bruk av dyr som forbruksvare sier mer om menneskets moral og etikk enn hva det sier om dyrets «ekte» verdi. Mennesket må åpne øynene for andre arter på planeten for å kunne endre den skjeve maktbalansen som lenge har dominert samfunnet. Vi vil aldri kunne oppnå likestilling mellom kjønn, etnisiteter eller religioner, om vi ikke samtidig jobber mot en likestilt verden.

Samfunn

Fra enevelde til demokrati: Statsledende kvinner Er demokratiet bedre i å fremme kvinnelige statsledere enn det eneveldet var? Hvis ja, burde ikke demokratiet produsere flere kvinnelige statsministre enn det faktisk har gjort?

Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Mathilde Birkeland Publisert først i Under Arbeid, 22.04.2015

Bare 6,2 prosent av verdens statsledere i dag er kvinner. Det lave tallet viser at vi har en lang vei å gå før kvinner står i like mektige posisjoner som menn. I gamle dager var monarkiet en politisk institusjon med reell politisk makt, hvor de regjerende monarkene styrte et land ved Guds nåde snarere enn ved folkets godkjennelse. Så kom folkesuverenitetsprinsippet, som innebar at makten skulle utgå fra folket. Det er demokratiet som gir oss muligheten til å velge hvem som skal ta de politiske beslutningene. Siden vi nå i stor grad velger våre politikere og statsledere, betyr det at det mannssyrte samfunnet bare opprettholdes, fordi folket oftest vil stemme på mannlige kandidater? Eneveldige dronninger Kvinnefrigjøringen og demokratibevegelsen henger nøye sammen. Misforholdene mellom menn og kvinners rettigheter ble mer uttalt på 1700og 1800- tallet, og mens rettighetene for menn gradvis ble utvidet, skjedde ikke det samme med kvinners. Menn hadde lenge blitt unndratt stemmerett på grunn av økonomisk status, kvinner simpelthen fordi de var kvinner. Motstanden mot å utvide kvinnenes rettigheter var stor. Gjennom det attende og nittende århundret ble kvinner ikke regnet som selvstendige individer eller rettssubjekter.

I Storbritannia ble kvinner utestengt fra å overvære debatter i Underhuset, og i 1832, selv med den nye demokratiske reformloven, ble kvinner utestengt fra politiske valg. Samtidig som det nedsettende synet på kvinners handlingsrom rådet, var de regjerende dronningene menneskets representant overfor Gud. Om de klarte å produsere en arving, og ellers mange barn, hadde de i manges øyne utført sine kvinnelige plikter. På en side så man på denne tiden kvinnen som ærbar og opphøyd, gjerne i forbindelse med dyd, fruktbarhet og skjønnhet. På den andre siden var veien til skandale og skam ganske kort, også for dronningene. Likevel hadde de kvinnelige regentene en særegen status, i kontrast til vanlige kvinners hverdag. Patriarkalsk institusjon Monarkene i Europas eneveldige alder arvet sine posisjoner gjennom fødsel. Regenten var inkarnasjonen av Gud, og ble altså Guds representant. Derfor var blodsbånd ofte viktigere enn arvingens kjønn. En sønn var selvsagt ønsket og prioritert foran en datter, men fantes det ingen sønner, ble døtrene satt på tronen. De kvinnelige regentene er likevel i sterkt mindretall gjennom historien sammenliknet med mannlige. På tross av mannlig

Samfunn

arverett til tronen har Storbritannia paradoksalt nok overværet flere regjerende dronninger enn de fleste andre monarkier. I dagens demokratiske monarkier er statsoverhodene strippet for reell makt, og fungerer bare som nasjonale gallionsfigurer. Sammenliknet med eneveldet, likner ikke monarkiene i dag så mye på det gamle patriarkalske kongesystemet. «[Med dagens] dronninger kan man glemme at en kvinnelig monark er en anomali (altså et avvik). Selv når stater likestiller arverekkefølgen, kan de ikke gjemme institusjonens patriarki», skriver James McKean i tidsskriftet The Oxonian Globalist, og påpeker at Storbritannia er et forent kongedømme, ikke dronningdømme. Storbritannia og Monaco har fremdeles ikke opphevet regelen om mannlig arverett, som betyr at en yngre sønn arver rollen

som regent foran en eldre søster. Samtidig ser vi nå at de andre monarkiene, både Norge, Sverige, Spania, Belgia og Nederland vil ha dronninger som fremtidige regenter. Demokratiske statsledere Demokratiseringsprosessen gjennom det 20. århundret har sakte, men sikkert bedret kvinners posisjon. Krigene på den europeiske scenen beviste at kvinnene dugde i arbeidslivet og i samfunnet, ikke bare på hjemmebane. Fra 1960 til 2010 var det 73 kvinnelige statsledere i 53 land i verden. I Europa, et av de mest demokratiske kontinentene, er den kvinnelige politiske representasjonen likevel bare på 24,6 prosent i dag. Spriket mellom de europeiske landene er også store: Fra Ungarn og Ukrainas 9 prosent kvinner til Sveriges

KILDER - http://www.aftenposten.no/ verden/Bare-6_2-prosentav-verdens-statsledere-erkvinner-77526b.html - http://forskning.no/ kjonn-og-samfunn-medievitenskap-politikk/2013/10/ kvinnelige-politikere-behandles-stadig-verre-i

Samfunn

45 prosent. Tallene er lavere for de mindre demokratiske landene i Europa. Det er likevel et paradoks at flere (og mange ikke- demokratiske land) utenfor Europa har høyere prosentandel kvinner i politikken enn mange europeiske land, som for eksempel Algerie, Etiopia og Tanzania. Europa, som demokratiets fødested, burde ha mye høyere gjennomsnittlig kvinnelig deltakelse enn det faktisk har. Per nå er det kun de nordiske landene som nærmer seg en 50/50 kjønnsfordeling i politikken. Statsviter Carl Erik Grimstad og forsker van Zoonen poengterer at både kvinnelige politikere og kongefamiliemedlemmer fortsatt behandles dårligere og mer kritikkverdig enn mannlige. For eksempel ble prinsesse Margarets musikalske talent i pressen til en historie om hvor mye hun kjedet sine gjester med musikkopptredener.

“Bare 6,2 prosent av verdens statsledere er i dag kvinner.”

Valgsystem og politisk ulikhet Politisk ulikhet er et resultat av skeivfordelinger av (sosioøkonomiske) ressurser, og dermed også politisk innflytelse. At menn stiller sterkere økonomisk, og derfor bedre sosialt enn kvinner, fører igjen til sterkere politisk stilling. Det er mange mulige årsaker til mangelen på kvinner i politikken, også i Europa. Det kan for eksempel skyldes at de ikke får lov av familien til å stille, eller fordi forventninger om plikter i hjemmet ikke bevilger nok tid. Sterk mannsdominans, lav selvtillit eller mangel på oppfordringer fra samfunnet kan være andre mulige forklaringer på hvorfor kvinner ikke beveger seg ut på politisk terreng. Mange vil si at politikk er en mannlig interesse, men det synes jeg blir en for enkel forklaring. Vanligvis ligger det til grunn sterke, tradisjonelle normer i samfunnet for hva som er mannens og hva som er kvinnens territorier. Dette kan også forklare en neste mulig årsak: At de kvinnene som faktisk stiller, ikke blir valgt eller stemt på, på grunn av sitt kjønn. Disse strukturene ser man tydeligere ved et lands valgsystem. I flertallsvalg vil den kandidaten

“Europa, som demokratiets fødested, burde ha mye høyere kvinnelig deltakelse enn det faktisk har”

med flest stemmer vinne valget. Flertallet har bestemmelsesrett, og man stemmer ofte på individer fremfor partier. Forholdstallsvalg innebærer at de som for eksempel fikk 10 prosent av stemmene, får 10 prosent av setene i parlamentet. Dette systemet er basert på konsensus og maktdeling mellom majoriteten og minoritetene. Ifølge statsviterne Rosenbluth og Iversen i boken «Women, Work and Politics», rekrutterer forholdstallsvalg langt flere kvinner til politikken enn majoritetsvalg. Da Italia og Japan la om deler av sine valgsystem til forholdstallsvalg, ble andelen kvinner doblet. Framtidsutsikter Men til tross for at Norge har 40 prosent kvinnelige representative, har bare 2 av 35 statsministre i landet vært kvinner. Andelen kvinner i regjeringen har tross alt økt fra 7 prosent i 1945 til 50 prosent i dagens regjering. Det har aldri vært så mange kvinnelige presidenter og statsministre i verden som i dag, så kanskje vi i fremtiden vil bli vitne til like mange kvinnelige statssjefer som menn. Når vi så kommer til spørsmålet om eneveldet eller demokratiet har klart å produsere flest kvinnelige statsledere i Europa, kommer demokratiet (heldigvis!) bedre ut. Eneveldet strekker seg dessuten over en lengre tidsperiode enn demokratiet, så demokratiet gir kvinner definitivt en større sjanse til å oppnå politisk makt. Et tankekors er likevel at demokratiet, som et folkestyre, faktisk burde klare å tilrettelegge for flere kvinner i politikken enn det det har gjort til nå. Dette krever holdningsendringer i kombinasjon med økt økonomisk og sosial likestilling. Jo flere synligere kvinner i makttoppen; jo flere jenter vil tenke at det er et realistisk mål for dem å oppnå.

Samfunn

Dersom det utenkelige skjer Media har den siste tiden fokusert mye på voldtektssaker, men lite skrives om hvor man kan få hjelp. Vi har snakket med Voldtektsmottaket. Tekst: Mariann Aarthun Gjerde Illustrasjon: Mathilde Birkeland

I vår fulgte nordmenn ivrig med på sesong to av Skam. Noe av det som sjokkerte mange var karakteren Nooras reaksjon når hun mistenkte å ha blitt voldtatt på fest. I serien oppsøker ikke opplyste, selvstendige Noora medisinsk hjelp, selv om venninnene påpeker at alle vet at dette er prioritet nummer en. Umiddelbart etter voldtekt bør en oppsøke hjelp. Vi skal se på hjelpetilbudene som finnes i Bergen. Voldtektsmottaket I Bergen finnes det et voldtektsmottak som er et døgnåpent og gratis tilbud til kvinner og menn fra 15 år og oppover. Her kan en oppsøke hjelp om man har vært utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk, og man kan bruke tilbudet selv om det er lenge siden overgrepet skjedde. Tilbudet er tredelt hvor den første delen er rettsmedisinsk. Dette vil si at man sikrer spor eller bevis i form av DNA, bilder og skisser i tilfelle en eventuell senere rettsak. «Vi bruker en helt vanlig vattpinne når vi sikrer DNA-spor, så undersøkelsen i seg selv er ikke fysisk smertefull», forteller fungerende overlege ved voldtektsmottaket, Anja Heimen. Områdene som det tas sporprøver fra er gjerne lepper/munn, hals, håndledd

og fingernegler. I de tilfeller hvor det har forekommet penetrasjon tilbyr man en gynekologisk undersøkelse, og om nødvendig en analundersøkelse. Sikring av DNA skjer også ved disse undersøkelsene ved hjelp av en vattpinne som strykes på huden/slimhinnen. Avdelingssykepleier ved Livskrisehjelpen, Birthe Rasmussen, tilføyer: – Hele tilbudet og undersøkelsene blir nøye forklart på forhånd, og dersom noe oppleves ubehagelig for pasienten, stopper vi. Den andre delen er den medisinske oppfølgingen. Her inngår blant annet behandling av fysiske sår og skader, nødprevensjon, samt tester og behandling av klamydia og hepatitt B, og i noen tilfeller HIV. Den tredje delen handler om psykososial oppfølgning. Mange som utsettes for overgrep får psykiske symptomer i etterkant, noen i større grad enn andre. De vanligste etterreaksjonene er angst og frykt, gjenopplevelser av det som skjedde, søvnforstyrrelser og skyldfølelse. Voldtektsmottaket i Bergen har tilbud om støttesamtaler og gruppesamtaler (foreløpig kun for kvinner) et par ganger i året. Pårørende tilbys også samtale ved mottaket. Trenger pasienten mer oppfølging, får de hjelp til videre henvisning. Heimen og Rasmussen presiserer at det er 23

Samfunn

viktig å komme til mottaket, uavhengig av når overgrepet skjedde. Helst så fort som mulig, og uten å dusje, skifte klær, spise og drikke, eller pusse tennene. Dette med tanke på sporsikring. Andre tilbud kan være aktuelle selv lang tid etter overgrepet. Noen opplever for eksempel psykiske symptomer flere måneder etter hendelsen inntraff. Da er det viktig å vite at man likevel kan oppsøke mottaket, og benytte seg av tilbudene som er tilgjengelige. «Vi har strenge regler for taushetsplikt, så alle skal kunne føle seg trygge og ivaretatt når de kommer hit», sier Heimen.

Voldtektsmottaket Bergen Legevakt Solheimsgaten 9, 5058 Bergen Tlf. 55 56 87 60 Hordaland politidistrikt Allehelgensgate 6, 5016 Bergen Direktenummer, 02800 Nødnummer, 112

Utover det medisinske og psykososiale På mottaket i Bergen kan man også få hjelp til å anmelde saken. Politiet kan kontaktes direkte, spesielt i tilfeller der det er kort tid siden overgrepet skjedde. På denne måten kan de sikre ytterligere bevis i saker der den fornærmede husker åstedet eller overgriperen. I andre tilfeller blir politiet kontaktet først, og den fornærmede avhøres. Deretter bringes vedkommende til mottaket for behandling og rettsmedisinsk undersøkelse. Noen ganger ønsker ikke voldtektsofrene å anmelde saken med en gang, men mottaket kan lagre prøvene fra den rettsmedisinske undersøkelsen i opptil et halvt år

etter at prøvene ble tatt. Dette gir mulighet til å ombestemme seg, eller vente med en anmeldelse til et senere tidspunkt. Mottaket gir også hjelp til å finne en bistandsadvokat, og har en liste over advokater som ønsker å bistå i voldtektssaker. Du har rett på opptil tre timer med rådgivning før en eventuell anmeldelse, selv om det sjeldent er nødvendig med mer enn en. Under denne rådgivningen legges det vekt på å forklare og gjøre rede for hva en anmeldelse og eventuell rettsak faktisk innebærer. Situasjonen i Norge I følge Kripos’ rapport om voldtektssituasjonen i Norge i 2015, ble det anmeldt 1367 saker. Den største prosenten av disse voldtektene (39%) var festrelaterte voldtekter, med en klar overvekt av fornærmede i alderen 16-20 år. Tallene i seg selv viser at det er spesielt viktig å opplyse denne aldersgruppen om hvilken hjelp man kan få, og hvor man kan få den, men minst like viktig er det å forebygge. Pass på hverandre, hold debatten ved like og grip inn dersom du ser noe som ikke er greit!

Samfunn

No går jentene i forsvar Forsvaret har innført kjønnsnøytral verneplikt ut frå eit politisk mål om likestilling. Korleis har jenter opplevd møtet med Forsvaret etter at den allmenne verneplikta tredde i kraft? Tekst: Kristin Alvsvåg Illustrasjon: Ingeborg Karlsby Wiulsrød

Verneplikt vert definert som ei plikt statsborgarane i eit land har til å ta del i forsvaret av landet sitt.1 Tidlegare har verneplikta berre gjeldt for menn, men frå og med 1976 har kvinner hatt mogelegheita til å verva seg til Forsvaret. Mykje har skjedd sidan då. Til dømes har det vore sesjonsplikt for kvinner sidan 2010, og i 2013 vedtok Stortinget i Noreg som første NATO-land, samt første land i Europa, at det skulle innførast kjønnsnøytral verneplikt. Både før og etter at denne ordninga tredde i kraft i fjor, har det vore usemje om dette var rett avgjerd eller ikkje - også internt i Forsvaret. Same kvalitet Eit av dei mest brukte argumenta for denne endringa er å gje Forsvaret mogelegheit til å velja blant dei mest motiverte av begge kjønn. Eit politisk mål i denne saka har vore å auka kvinnedelen i Forsvaret utan å svekkja kvaliteten. Militærteneste er psykisk og fysisk krevjande, for begge kjønn. I Noreg er førstegongstenesta i dag brukt som den viktigaste rekrutteringsarenaen til vidare militær karriere. Blanda rom som tiltak Korleis denne ordninga fungerer i praksis, kan skildrast ved å høyre med jenter som har utført førstegongsteneste etter allmenn verneplikt. Denise Kristensen er i førstegongsteneste no, og fortel at ho merker litt på forskjellsbehandlinga. – Eg har i alle fall kjend på det gjennom enkelte kommentarar, å ha blitt ekskludert, eller at befalet har gått ut ifrå at ei jente ikkje kunne gjera «jobben», seier Denise. – Samstundes må du som jente bevisa meir for å bli lagt merke til.

Maria Constanza Haugan har nyleg fullført førstegongstenesta. - Befalet var opptatt av å laga eit meir skjult toalett til jenter når vi var ute på øvingar, seier ho. Slike tiltak og hensyn som dette er viktig at befalet gjer og finne smarte løysingar på, men likevel er det ikkje til å leggja lokk på at det fins utfordringar knytt til å få fleire kvinner inn i Forsvaret. Det finst tiltak som kan gjera førstegongstenesta til ei betre oppleving dette året. Eit anna døme er å innføre obligatorisk blanda rom. Dette er ei løysing som hindrar kjønnsegregering, og forskingsresultat viser at gutar gjennom denne ordninga får betre haldningar til jenter. Fellesrom er i dag nytta i enkelte avdelingar, og meir blant nokre militærleirar enn andre. Betre trivsel, meir inkludering Argumentet mot ordninga med blanda rom har vore at ein då legg til rette for uønskja åtferd hjå soldatane, og at det kan skapa ukomfortable situasjonar. Undersøkingar frå rapporten Forsvaret: Likestillingens fortropp, baktropp og kamparena, som er omtala på Forsking.no og Kjønnsforskning.no viser at ein opplever blanda rom i Forsvaret som avseksualiserande og konfliktdempande. Det er òg rapportert om eit betre og meir inkluderande miljø etter innføring av eit slikt tiltak. Jenter rapporterer om høgare trivsel i militæret, og gutar vert meir positive til jenter i Forsvaret når dei søv på same rom. - Eg har berre sove på rom med andre jenter, men eg kunne ynskje eg også sov med gutar. Det ville blitt lettare å vere kameratar med gutane viss ein delte rom i lag, meiner Denise. Maria Constanza har på si side sove både på rom med gutar, og på reine jenterom, noko ho treivst med. Ein regel dei hadde var at det alltid skulle vera minst to jenter på same rom. Dette 25

Samfunn

var for sikra at jenter ikkje skulle kome i ukomfortable eller utrygge situasjonar på romma. Tidlegare har ein frykta at jenter og gutar som deler rom skal føre til meir seksuell trakassering, men ifølgje forskinga har det altså hatt motsett effekt.

1 - Det er fleire land i Europa som har gått vekk frå verneplikta, og heller satsa på eit profesjonelt forsvar. Eit yrkesforsvar er i motsetnad til eit forsvar basert på verneplikt, samansett av frivillige som har verva seg til å arbeida som soldatar på lik linje med andre yrker.

Seksuell trakassering Sjølv om tiltak som nemnd ovanfor har fått ein større plass i militæret, så er ikkje Forsvaret kvitt problemet med seksuell trakassering - trass i nulltoleranse for slik type åtferd. Dette kan vi sjå i Vernepliktundersøkinga frå 2015. Likestilling og respekt mellom kjønn er ein heilt sentral ingrediens for å lukkast med lagspel, samspel og god kommunikasjon i førstegongstenesta. Verneplikta er ein del av samfunnskontrakten. Difor er det eit paradoks at me i Noreg, som er komen langt med

likestillinga, har behandla kvinner og menn ulikt i eit slikt samfunnsspørsmål. Korkje Denise eller Maria fortel at dei sjølve har opplevd seksuell trakassering i Forsvaret. - Det har gått føre seg seksuell trakassering i troppen min medan eg var inne. Det blei slått hardt ned på, men eg er usikker på kva direkte konsekvensar det fekk for vedkommande, seier Maria Constanza. Begge jentene har hatt mange positive opplevingar i Forsvaret. Dei omtalar tenesta, spesielt rekruttskulen, som både fysisk og psykisk tung. Men begge har tatt utfordringane på strak arm. Maria og Denise trur også at det er viktig å bli inkludert i eit miljø for å fungera og prestera best mogleg. Då vil nok ei kjønnsnøytral verneplikt syne at jenter og gutar kan fungere fint saman, og klare dei same tinga.

Kultur

Kunsten å være en “gamer girl” I følge undersøkelser fra 2014 er det like mange jenter som gutter som spiller spill på konsoll. Kvinner over 18 år synes å utgjøre hele 36 prosent, mens antallet gutter fra 18 år og nedover kun ligger på snaue 17 prosent. Det føles dessverre likevel ikke alltid slik, og det ligger fortsatt ulike assosiasjoner og utfordringer rundt det å være en kvinnelig spiller - særlig online. Tekst: Eva Nedregaard Illustrasjon: Mats Kåre Hope

Det første dataspillet jeg kan huske å ha spilt, er Jill of the Jungle (Epic Megagames) fra 1992. Operativsystemet var DOS. Det var den gangen man måtte skrive alle kommandoer i tekst. Før WinZip, Windows, Word, CD-ROM, Internett, sosialporno og kleine samtaler på MSN. Diskettene hadde nettopp fått samme form som det som skulle komme til å bli lagringssymbolet for både Windows og Mac, og ting tok tid. Veldig lang tid. Storebroren min, som på den tiden var 16 år, viste meg ulike kommandoer og forskjellige spill, noe som var veldig stas for en lillesøster med et i overkant høyt oppmerksomhetsbehov. For meg startet det med Jill of the Jungle, fortsatte med Cosmo’s Cosmic Adventure, Commander Keen, Indiana Jones og Monkey Island. Jeg var for ung til å kunne engelsk, men fikk en bruksanvisning med kommandoer som kunne hjelpe meg i gang. Og jeg ble fort hekta.

Noen år senere kom jeg over Leisure Suit Larry, et spill jeg først i etterkant kom til å forstå var alt for drøyt for meg i en så ung alder. Kommandoer som «use condom» (for å hindre karakteren i å dø av AIDS) og «look boobs» var helt normale. Det er også mulig at det faktisk var da, i en alder av 10 år, at jeg for aller første gang lærte meg betydningen av ordet «fuck». Men jeg spilte og koste meg, og jublet når karakteren endelig fikk napp hos en dame på slutten av spillet, uten å tenke noe videre over det. Dette var bare starten på min fascinasjon for spill. Etter det spilte jeg mye SEGA med en venninne i klassen, og Nintendo med en kompis i nabolaget. Hos kompisen måtte jeg alltid krangle for å få kontrollen. Han og vennene skjønte ikke helt hvorfor jeg ikke heller kunne leke «Barbie» sammen med de andre jentene. Det irriterte meg, men det var ikke før på slutten av barneskolen 27

Kultur

KILDE: http://forskning.no/barnog-ungdom-kjonn-ogsamfunn-data/2014/06/ jenter-speler-ogsa-skytespel

at jeg merket at jeg ikke var en «gamer» på samme måte som gutta. Jenter visste plutselig ikke noe om spill og teknologi lenger. De spilte The Sims og nettspill, og det var ikke det samme. Jeg hadde blitt diagnosert med jentelus. Selv fortsatte jeg med PlayStation. Jeg spilte Rayman og hørte på Backstreet Boys. Spiste godteri og spilte Tekken. Spyro the Dragon. Crash Bandicoot. 007 Goldeneye. SSX. GTA. FarCry. Det var først i senere tid at jeg begynte å spille online. Det gikk (og går fortsatt) mye i Call of Duty, der karakteren jeg spiller er en kvinnelig soldat. Muligheten for å sende private beskjeder til hverandre underveis i spillet gjorde meg brått mer språkdyktig. Jeg lærte raskt “hore”, “ludder” og andre vulgære slanguttrykk på både fransk, tysk og arabisk. “Do you like bondage?”, “Salope!!” og “I will rape you, bitch”, er bare noen av beskjedene jeg kan nevne fra en relativt full innboks. En side av meg fant det veldig ubehagelig, og en annen (muligens sterkere) side boostet meg - fordi jeg visste det var på grunn av at jeg spilte bedre enn dem. Det gikk likevel litt for langt da den kvinnelige karakteren min for to år siden opplevde sin første voldtekt. Hun var midt i krigen og lå skjult bak en bygning, da en fra samme lag plutselig kom hoppende mot henne og trengte henne opp i et hjørne. Soldaten min sto bom fast og kom ingen vei, mens den mannlige soldaten hoppet opp og ned mot henne, i ren, sprengkåt entusiasme. Til slutt ble vi begge skutt og drept av en soldat på motsatt lag, og jeg startet spillet på nytt. I etterkant tenker jeg at jeg selv burde ha sendt en lignende innboksbeskjed; hintet til at han kanskje følte seg tvunget til å kompensere for noe som manglet i det virkelige liv. I stedet blokkerte jeg ham. Man skal kanskje ikke mate trollene, men av

og til kan det være viktig å sette ned foten. En av kvinnene som har gjort nettopp dette, er den feministiske mediekritikeren Anita Sarkeesian som står bak nettsiden Feminist Frequency. I YouTubeserien “Tropes vs. Women in Video Games” setter hun søkelyset på spilltypiske stereotypier der kvinner blir behandlet som bikarakterer, objekter, ofre, hustruer, mødre eller assistenter. Prinsesser som skal reddes, prostituerte som skal slås ned eller bikarakterer som hele tiden står i veien. Dette ble veldig upopulært blant enkelte, og Sarkeesian ble møtt med døds- og voldtektstrusler i en så stor grad at hun i en periode måtte flykte fra sitt eget hjem. Samtidig ble kontaktinformasjonen til kvinnene som stilte seg bak Sarkeesian utlevert og delt på ulike nettforum, noe som igjen førte til en frykt for å uttale seg. Mange av kommentatorene gjemte seg bak hashtagen #gamergate, som ble sagt å være en sammenslutning av spillere som var i mot “den økende innflytelsen av feminisme i spill”. Den såkalte Gamergate-kampanjen dro heldigvis heller fokuset mot diskriminering og trusler, og nye kampanjer ble satt i gang for å motvirke og stoppe utviklingen av trusler på nett. Det skal sies at jeg ikke lenger sitter igjen med de samme følelsene som jeg hadde på slutten av barneskolen. Jeg føler meg ikke lenger som en outsider i spillverdenen, og blir møtt med nærmest utelukkende positive kommentarer når jeg sier at jeg liker videospill. Personlig tror jeg at utviklingen går riktig vei. Ved at spillmarkedet stadig ekspanderer, vil nye sjangre vokse fram og tiltrekke seg ulike spillere i ulike aldergrupper - noe som igjen vil føre til et bredere publikum. Call of Duty er blant annet ikke kjent for å ha de mest voksne spillerne. Jeg er heller ikke utelukkende enig med den i overkant sterke offerrollen Sarkeesian tillegger oss kvinnelige gamere, men tror likevel at vi alle har noe å lære av #gamergate-kontroversen. Trakassering er ikke greit, og det viktigste er at vi ikke skjuler stemmen vår.

Galleri

Galleri Samviten Galleri Samviten viser frem eksterne bidrag fra kreative sjeler. Tema i dette nummeret er:

Galleri

Nora Fjeldheim LerstĂ¸l Jobber som freelancefotograf. Har en bachelor i kunstfoto fra Swansea Metropolitan University, samt en grad i retorikk fra UiB. Jeg inspireres av mennesker og situasjoner rundt meg, og fotografiene mine er ofte observasjoner fra egenferder.

Galleri

Ingeborg Karlsby WiulsrĂ¸d Studerer visuell kommunikasjon ved Kunstog designhĂ¸gskolen i Bergen.

Galleri

Amalie Vestergaard Olsen Studerer kunst ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHIB). Jeg jobber primært med fotografi, video, illustrasjon og tekst. Illustrasjonene er fra serien Pathetic Poetic Comix. Det er en utforskning av min egen identitet, og en tolkning av verden rundt meg. I tegneserien kan jeg gå inn i det personlige, og veksle mellom fiksjon og virkelighet. Hele serien kan ses på http://manualzine.tumblr.com.

For mer info om

samviten Sjekk ut:

w w w. s a m v i t e n . n o

SAMVITEN

Nr. 3

2016

Vil du ha Samviten gratis hjem i postkassen? Send oss en mail! info@samviten.no