Samviten 3 2015 by Samviten

Nr. 3 2015

SAMVITEN Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

TEMA KULTUR /KULTURSJOKK

SAMVITEN Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no Utgitt med støtte fra SV-fakultetet Forsideillustrasjon: Andrea Iversen Karlsen Trykk: Bodoni ANSVARLIG REDAKTØR Elise Løvereide FAKULTETSREDAKTØR Hilde Otteren SAMFUNNSREDAKTØR Maria Rud Halvorsen FOTOREDAKTØR Thea Willoch Njaastad ILLUSTRASJONSANSVARLIG Eric L. Risbakk GRAFISK UTFORMING Andrea Iversen Karlsen JOURNALISTER Elise Løvereide Hilde Otteren Frode Realfsen Monica Beeder Victoria Lindqvist Maria Rud Halvorsen Solveig Høegh-Krohn Valentina Baisotti Vilde Molven Ellen Wickberg Månsson Mariann Aarthun Gjerde ILLUSTRATØRER Eric L. Risbakk Sondre Haaland Bjelland Kristin Lian Aa Julia Beate Bådsvik Elise Løvereide FOTOGRAFER Thea Willoch Njaastad Mariann Aarthun Gjerde Hilde Otteren Vilde Molven

Innhold

Leder

Global kulturkamp

Fakultet

De som ikke stemmer

Samfunn

Kulturens narsissisme

Nygårdsparken - fra blomster til sprøytespisser

Møtet mellom rusmisbruker og helsepersonell

Cis-normativitet i metodefaget

En tøffere studiehverdag

Kultur

To av 11 millioner

Kulturpessimisten

Fra sommer i Nicaragua til jul i Texas

Et første møte

27 Langsnutene 29

To mennesker, ingenting annet

Galleri Samviten

31 Fugler 32

Vietnam, Hanoi

LEDER

GLOBAL KULTURKAMP

Fremmedkultur og flerkultur er begreper som har blitt mer stadfestet i det norske vokabularet. Samtidig med at verden blir mer globalisert, øker andelen flyktninger og migranter. Da jeg skrev bacheloroppgave om globalisering i 2013, brukte jeg et forsidebilde av en McDonalds- butikk i muslimenes helligste by, Mekka. Det bildet fortalte mer enn bare tusen ord. Statsviteren Benjamin Barber kaller denne prosessen «McWorld vs. Jihad»; en moderne kamp mellom globalisert korporativ kontroll av politikken og tradisjonelle, religiøse verdier. Når vi bringes tettere over landegrensene, skapes en slags global kulturkamp – en kamp om rådende verdier mellom «Vesten og resten». Akkurat nå pågår det en flyktningkrise fra krigsherjede land - spesielt fra Syria. Nettopp derfor har Hilde intervjuet Mohamad og Yusuf om deres opplevelser som flyktning. Victoria skildrer rasismen som kan komme i kjølvannet av kulturforskjeller, og Maria forteller om studentpolitiske prosjekt i Zimbabwe. Selv stiller jeg spørsmålet om vi nordmenn rett og slett er litt «kulturløse». Randi Gressgård og Christine M. Jacobsen fra UiB skrev i Tidsskrift for kjønnsforskning 2008/2, at liberale samfunn kan anses som kulturløse eller kulturnøytrale, mens «de andre», her forstått som muslimer, anses som styrt av sin kultur eller religion - som om deres rasjonalitet eller vilje ikke er fullt utviklet. Kanskje er det nettopp dette Deeyah Khans dokumentar «Jihad. En historie om de andre» forsøker å gå i dybden på. Selv de som velger å gå til ekstreme

ytterpunkt har en sårbar menneskelighet. Konfrontasjonen mellom fremmedhat og solidaritet er til å ta og føle på. Samtidig kan det være lett å få tåkesyn av eget privilegium. Hjemme i Norge sirkulerer tankene vanligvis rundt eget liv og såkalte i- landsproblemer. Men da jeg var i Tanzania sommeren 2014 følte jeg på ubehaget ved å være rik, slik Monica beskriver i «Fra sommer i Nicaragua til jul i Texas». Kontrasten var stor mellom drink-serveringen rundt svømmebassenget på de helhvite turisthotellene og de store slummene utenfor hotellområdet. Men selv om fattigdommen var merkbar i Tanzania, betyr ikke det at våre stereotyper om et primitivt Afrika bør vedvare. Spørsmålet er hvordan man bør forholde seg til «oss og dem»- tenkningen, noe vi ønsket å sette fokus på i dette nummeret. Kvinne og mann (og alt i mellom); norsk og utlending; mørk og lys; narkoman og ikke- narkoman. Behovet for å kategorisere er forankret bevisst eller ubevisst i vår tenkning, og trenger å problematiseres. For vi vil vel verken ha en McWorld eller Jihad, men snarere toleranse og medmenneskelighet?

Elise Løvereide Ansvarlig redaktør

FAKULTET

DE SOM IKKE STEMMER

Hva er det som gjør at studenter som gjerne regnes som de mest politisk interesserte borgerne i landet ikke bryr seg om lokalvalg ved studiestedet sitt? Tekst: Frode Realfsen Illustrasjon: Eric L. Risbakk

Vi har for litt siden hatt kommune- og fylkestingsvalget for 2015, med en deltagelse på henholdsvis 59,9 prosent, og litt over 55 prosent for fylkestingsvalgene, samlet for hele landet. Dette har ført til at enkelte mener valgdeltagelse er så lav at den er farlig for demokratiet, gjerne avslutningsvis med moralske prekener om at det er de såkalte sofavelgerne sin feil. En gruppe som kommer under dobbeltpress angående valgdeltagelse er studentene, som både har lav valgdeltagelse og som ikke stemmer der de faktisk bor. Det er et par ting man bør ha i bakhodet når man skal se på fenomenet valgdeltagelse. Den første og kanskje viktigste er at man må huske at i Norge er det ingen stemmeplikt, som enkelte hevder. Det andre man må huske på, er at valgdeltagelsen for Stortingsvalget i 2013 var på 77,7 prosent. Dette er et nivå som er praktisk sett så høyt man kan forvente at valgdeltagelsen kan være. 22,3 prosent av den stemmeberettige befolkningen hadde nok i stor grad gode grunner til å ikke avgi stemme i 2013. Det kan være snakk om personer som er syke, demente eller ikke er i landet 6

på tidspunktet. Så det man i grunnen diskuterer, er hva det er som skyldes den omtrent 20 prosentpoeng forskjellen mellom de to ulike valgene vi har i Norge. Denne forskjellen er viktig fordi den viser at Norges befolkning ønsker å stemme, men velger å ikke gjøre det i lokalvalgene. Min tanke er at forskjellen skyldes at kommunene har så lite selvstyre at folk ikke ser noen grunn til å stemme. Fylkeskommunene er såpass usynlige i politikken at nesten ingen vet hva de egentlig gjør. Et eksempel som går igjen er at folk tror at det er kommunene som er ansvarlig for kollektivtrafikken. Og der de fleste kan fortelle hvem ordføreren i kommunen sin er, kan knapt noen navngi fylkesordføreren (i Hordaland er det Anne Gine Hestetun fra AP). STUDENTENE SOM VELGERGRUPPE Tar man utgangspunkt i at det kan virke som om borgere generelt ikke er særlig interessert i lokalpolitikken for plassen de gjerne bor hele livet sitt, så er det kanskje ikke så rart at studenter ikke vil være særlig interessert i lokalpolitikken til en plass de bare bor i få år. Et annet moment er at studentene

FAKULTET

bare studerer i noen år. Kombinerer man de foregående to momentene med at de ofte planlegger fremover, til behov studenter gjerne mener at de får når de har blitt eldre og ferdig utdannet. Et annet poeng som har kommet i diskursen rundt dette, er at studenter gjerne stemmer på vegne av andre grupper, slik at barnehager og sykehjemsplasser blir viktigere for den gjennomsnittlige student enn studentboliger og billigere kollektivtransport. Det som kan være dumt med at studenter stemmer på vegne av andre grupper, er rett og slett at få andre grupper i samfunnet tenker på studentenes behov. Folk som har barn i barnehagen stemmer på partier som ønsker å prioritere det, og man kan banne på at din bestemor stemmer frem sykehjemsplasser. Det man da sitter igjen med, er en gruppe som ikke vil stemme der de faktisk bor, og som ikke er villige til å stemme på seg selv når de faktisk gidder å ta turen til stemmelokalene. KONSEKVENSER Da jeg spurte et utvalg tilfeldige studenter på valgdagen om hvorfor de ikke ønsket å stemme i Bergen, var svaret veldig ofte at de mente at deres egen stemme alene ikke hadde nok betydning, og at det i det store og hele ikke påvirket utfallet av politikken. Hvis de jeg har snakket med er representative for studenter som gruppe, vil jeg påstå at det ikke lover godt. Det er i seg selv ganske paradoksalt med tanke på at studenter ofte regnes som over gjennomsnittlig interessert i politikk. Den viktigste konsekvensen er ut i fra min mening de økonomiske. Denne konsekvensen har flere aspekter ved seg som etter min erfaring mange overser. Det første er en manglende forståelse blant mange om hvordan politikere ser velgere, spesielt rundt valg. Sagt veldig enkelt så er alle valg i demokratier en ganske symboltung popularitetskonkurranse. Dette gjør at enkelte grupper blir mer snakket til enn andre. For eksempel gruppen småbarnsforeldre, en relativt liten gruppe, men som har stor sympati i befolkningen. De eldre er en annen slik gruppe, men som til gjengjeld er ganske stor. Dette blir forsterket av at en større andel av de eldre velger å benytte seg av stemmeretten, spesielt hvis man sammenligner med 8

de andre gruppene. Dette vil medføre at disse vil få mye oppmerksomhet fra politikere. Studenter, derimot, en ganske liten gruppe, har lite sympati i resten av befolkningen. Kombinerer man dette med at studenter generelt tjener lite og dermed skaper lite skatteinntekter, fører det til at studenter fort blir uinteressante for den jevne politiker. HVILKE MULIGHETER HAR STUDENTER SOM EN GRUPPE? Mangelen på sympati som studenter har blant den jevne befolkning vil nok være umulig å endre, friske unge mennesker vil aldri vinne mot syke barn eller eldre. Det eneste reelle grepet man kan gjøre som student for å kunne bidra til at studenter får større politisk pondus blant politikere, er å melde flytting til studiebyen sin. Dette vil gi mer makt til studenter som gruppe på to måter. Den første er selvsagt stemmerett, men som allerede nevnt over så vil mange studenter stemme i sympati med andre grupper eller tenke på sin egen fremtid med jobb, hus og barn. Den andre konsekvensen av å melde flytting er at det vil føre til større inntekter til kommunen. Dette skjer på den ene siden gjennom økte skatteinntekter ved at man betaler skatt til kommunen man er folkeregistret i. Den andre siden er rammetilskudd fra staten, som for Bergen kommune er 28,3 prosent av budsjettert inntekt for 2015. Per person blir dette ca. 18.500 kroner. Sagt på en annen måte vil det utgjøre 18 millioner kroner per tusen student. Med ca. 27000 studenter i Bergen vil dette potensielt, ekskludert skatteinntekter, bli en halv milliard kroner i en ganske slunken kommunekasse. Dette vil få betydning selv om kommunebudsjettet til Bergen er på 18 milliarder kroner, og vil gjøre studenter mer interessante for politikerne, spesielt med tanke på at kommunen sjeldent vil ha tilsvarende utgifter per student siden de er stort sett friske og krever lite assistanse. Det kan også gjøre at kommunene blir mer villige til å bygge flere studentboliger, for eksempel ved å stille med flere tomter. HVA HOLDER STUDENTENE TILBAKE? Ser man de fordelene det vil ha for studenter som

FAKULTET

DET MAN SITTER IGJEN MED DA, ER EN GRUPPE SOM IKKE VIL STEMME DER DE FAKTISK BOR OG IKKE ER VILLIGE TIL Å STEMME PÅ SEG SELV NÅR DE FAKTISK GIDDER Å TA TUREN TIL STEMMELOKALENE.

gruppe hvis alle melder flytting til studiestedet, så hva er det som stopper de fra å gjøre det? En ting er selvsagt at man er bare student for en kort periode, og gjerne ikke ønsker å kaste vekk politisk kapital på noe man bare er i noen år. Jeg vil påstå at noe av problemet er at studenter er det eneste unntaket som i dag finnes for loven som sier at man skal melde flytting til folkeregisteret senest 8 dager etter gjennomført flytting. Og fordi dette ikke er noe man må gjøre, så velger mange ikke og bruke tid på det. Dessuten får man ekstra penger fra Lånekassen i form av reisestipend hvis man ikke melder flytting. Men det bør nevnes at ingen av studentene jeg spurte, visste hvor mye penger det var snakk om. En sjekk hos Lånekassen oppgir at man kan få maksimalt 7837 kroner per undervisningsår. En ganske grei sum vil de fleste påstå, nesten 800 ekstra kroner per måned. Men leser man eksempelet som er presentert på samme side, så ser man at den summen kommer med noen store forbehold. Eksempelet Lånekassen presenterer, viser et tilfelle der en student bor 700 kilometer unna studiestedet sitt, som tilsvarer strekningen Bergen – Levanger. I dette tilfellet vil faktisk reisestipendet, etter at man trekker i fra egenandel og avstand, være nede i 759 kroner per år. Eventuelt en øl på byen hver måned gjennom studieåret. Det er verdt å merke

seg at det store flertallet studenter i Bergen har hjemsted som er betraktelig nærmere enn det Levanger er, så de vil nok få enda mindre penger. ETTERLYSER SPENNING I VALGET Dersom man måler de personlige ulempene mot fordelene ved å melde flytting, så finner jeg ikke at det er en posisjon som utmerker jeg på noen måte. Personlig vil jeg si det er fordelaktig å kunne stemme ved lokalvalget i kommunen man bor i, og samtidig betale for tjenestene man faktisk bruker. Hvert fall hvis man måler det opp mot de manglende økonomiske årsakene for ikke å melde flytting. Så lenge lokalvalgene i Norge oppfattes som såpass intetsigende som det den lave oppslutningen tilsier, altså det egentlige problemet, så er det liten grunn til å tro at studenter kommer til å bry seg om hvilken kommune de stemmer i, eller betaler skatt til. Det vil si at den beste måten å gjøre studenter glad i studiekommunen sin, er å gjøre lokalvalg spennende med reelle valg og utfall. Bonusen med dette er at det vil øke oppslutningen betraktelig ved lokalvalgene for resten av befolkningen i tillegg.

SAMFUNN

Kulturens narsissisme Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Sosiale medier sier bare ett: Deg. Tekst: Solveig Høegh-Krohn

Er du en narsissist? Nei, selvfølgelig ikke, tenker du sikkert. Men noen er det, og vi tenker på dem som egoistiske og selvopptatte skrytepaver. Vi tenker kanskje på dem som selvpromoterende selvdyrkere, og vi liker dem ikke. Men narsissisme kan også gi mer alvorlige assosiasjoner, som en diagnose. I psykologien er det også regnet som en alvorlig personlighetsforstyrrelse. I et samfunn som preges i stadig større grad av sosiale medier og den økende tilgjengeligheten på disse, finnes det mer enn noen gang muligheter for å promotere seg selv. Noen holder seg kanskje helst til Facebook, mens andre både twitrer, snapper og instagrammer hyppig. Uansett er de fleste av oss en integrert del av den rasktflytende informasjons- og mediekulturen. Med tanke på den velkjente frasen om at et bilde kan si oss mer enn tusen ord, er det vel riktig å anta at det er på Instagram mest informasjon om oss selv kan distribueres. Og med en Instagramkonto dukker fort spørsmålet om hvor mange følgere en har eller hvor mange likes du fikk på det forrige bildet opp. I noen grupper kan antall følgere definere din popularitet. Egenverdien kan bli tallfestet i doble tastetrykk. Men hva gjør denne rasktflytende mediehverdagen egentlig med oss? Det er riktignok tydelig at på Instagram og Facebook blir bekreftelsen på en selv viktigere å få fra andre i form av sammenlignbare talldata. Den økte individueringen i samfunnet vårt har gjort det vanlig å drive med aktiv selvpromotering i mediekanalene, da vi har blitt egendesignede produkter i et marked med tilbud og etterspørsel. DU ER BUDSKAPET Den utvidede bruken av sosiale medier, der alle kan delta, bli sett og hørt, vil noen kalle økt demokratisering. Men blir vi i større grad hørt på politiske arenaer ved å gjøre oss selv relevant og tilgjengelig til enhver tid egentlig, eller handler det mer om å være synlig i seg selv? Har vi glemt det som Marshall McLuhan en gang sa; at ”the media is the message”? Mediet vi bruker er ikke nødvendigvis noen forlenger av et eksisterende medium, 10

som et tv-apparat eller en avis, mediet endrer også hva det er som overhode kan formidles. Og i de sosiale medier, ser det ut til at den viktigste informasjonen er deg. For i de sosiale medier er det egentlig ikke våre prestasjoner som samfunn, venner eller familie som betyr noe. Det som betyr noe er mine prestasjoner, og hva andre synes om dem. Og når det er jeg som til stadighet er i fokus, er det kanskje ikke så rart om man blir en smule selvsentrert. For hva har skjedd, når det for mange av oss har blitt mer vanlig å ta selfies enn å spise brødskiver? Begrepet narsissisme kommer imidlertid fra den greske halvguden Narkissos. Han var som oss, så fascinert av sitt eget speilbilde i vannet at han druknet. Er vi også så glad i å stirre ned på telefonen mellom tomlene, at vi ikke innser at vi står med vann til knærne i den narsisstiske kulturen? Kanskje er du ikke en narsissist, men vi må innse at det miljøet vi lever i definitivt er en god måte å fremavle en på.

HELT NORMALT For hadde vi bare gått ti år tilbake i tid, da sosiale medier slik vi kjenner dem hadde sin spede begynnelse, hadde nok de flest som bevitnet noen som tok en selfie alene på bussen, på treningssenteret eller på tur med hunden kategorisert det som asosial atferd. Er det desto mindre asosialt i dag, til tross for at kanskje sidemannen, mamma eller kjæresten gjør det samme? Kanskje den beryktede selfiestangen, som de fleste av oss enda bruker og omtaler med ironisk distanse, er en endelig bekreftelse på hvor langt vår egen selvopptatthet og egenpromotering kan gå i fremtiden. Det er dessverre også en mindre kjent bakside ved narsissisten; bak den selvgode fasaden finnes det et tomt indre som mangler mening, en form for depresjon. Meningen finner hun eller han i de andres bekreftelse på en selv, fordi selvet ikke eksisterer uten de andres speiling; uten selfies eller likes. Det er da kanskje ikke så rart at vår tids generasjon unge, mye mer enn før diagnostiseres med depresjon – en følelse av manglende mening i tilværelsen. Når selvtilliten kun viser seg å være en refleksjon av virkeligheten, kan den fort snu seg til en alvorlig usikkerhet i det vi innser at vi bare var en narsissist som ingen likte, og som bare fylte livene våre med mange rom av ingenting.

SAMFUNN

NYGÅRDSPARKEN

Fra blomster til sprøytespisser

Den har blitt kalt «Nordens største åpne russcene» - parken som ble anlagt i 1885, inspirert av datidens tanker om at lys og frisk luft var helsebringende, ble 25 august 2014 stengt etter 50 år som samlingsted for narkomane i Bergen. Tekst: Valentina Baisotti Foto: Vilde Molven

Med sine 74,2 mål og engelske landskapstil, var Nygårdsparken Norges største og mest elegante park på slutten av 1800-tallet. Bergensere forbandt den med rekreasjon, lek og avslapning. Ja bergensere forbandt den med glede, og liv. Den samme parken foreldre tok barna med til for lek og aktivitet på første halvdel av 1900-tallet, ble 2000-tallets barn holdt langt unna. DET «NYE» NARKOTIKAPROBLEMET Det startet allerede på slutten av 1960-tallet; bohemer og studenter benyttet i hovedsak øvre del av parken, som var blitt landets første åpne narkotikamarked, til å skaffe seg cannabis og hallusinogener. Slike midler skapte på den tiden samfunnets «nye» narkotikaproblem, da de tidligere såkalt «klassiske narkomane» kun var regnet som dem som ble avhengig av medikamenter som morfin og andre

smertestillende midler. Med nye narkotiske midler, og et åpent, lett tilgjengelig marked for både kjøp og salg, tok det ikke lang tid før Nygårdsparken ble selve symbolet på byens rusmiljø. Ikke mer enn to drøye tiår senere kom tyngre stoffer som heroin og amfetamin på markedet, og dermed også i parken. En kunne nå skaffe seg nesten hva som helst av narkotiske midler på Flagghøyden. Den såkalte sprøytekulturen var med ett blitt en realitet – rusmidlene ble sterkere og problemet ble større. Parken kan deles inn i tre hoveddeler; nedre, midtre og øvre del. Den øvre delen, også kalt Flagghøyden, har vært både et samlingspunkt og nærmest et symbol for rusmiljøet i Bergen de siste ti årene. Daglig har det vært meldt om alt fra naboklager på bråk, til narkosalg, overdoser og vold. Forholdene har vært alt annet enn bra, og 11

SAMFUNN

sprøytespisser liggende rundt omkring har vitnet om mange tunge skjebner. FLERE MISLYKKEDE STENGINGSFORSØK Bergen kommune overtok parken fra Nygaards Parkselskap allerede i 1947 - før rusmiljøet ble en realitet og overdoser et hverdagsproblem. Fra slutten av 80-tallet og frem til den offisielle stengingen i 2014, har kommunen gjentatte ganger prøvd å stenge ned det som var blitt de narkomanes del av parken. I 1989 ble det gjort et forsøk på å rydde opp i de lovløse tilstandene i parken, men forsøket gikk ikke akkurat rette veien. En ny, midlertidig russcene ble nemlig opprettet på Torgallmenningen, og åpenbart rusede narkomane oppholdt seg nå midt i byens sentrum. Dette skapte stor debatt, og tidlig på 90-tallet ble rusmiljøet som hadde etablert seg på Torgallmenningen for mye for bergenserne. Som et resultat var Nygårdsparken tilbake som både samlingssted og døgnåpent rusmarked for Bergens narkomane, allerede i 1994. STENGTE PARKEN 25 august 2014 satt politiet i Bergen opp et 700 meter langt gjerde rundt øvre del av parken, og stengte denne delen for alle. Stengingen av Flagghøyden hadde vært planlagt, og varslet om i omkring et år. Parken skulle nå få nytt liv – den skulle ikke lenger ta liv. «Nygårdsparkprosjektet» ble startet av Bergen kommune allerede i 2012. Prosjektet skal over tid bidra til å løse rusproblemene i Bergen, blant annet ved å få de narkomane ut av parken, og inn på mottaks og oppfølgingssentre (MO sentre). I en rapport lagt fram av Bergen kommune i november 2011 står følgende punkter oppført som prosjektets hovedmålsettinger: – Den narkotikarelaterte kriminaliteten som begås i Nygårdsparken og dens nærområder, samt i området ned mot, og rundt Bergen storsenter, skal

reduseres. – Nygårdsparken skal bli en trygg, ryddig park som er tilgjengelig for alle. – Misbruket av tunge rusmidler særlig blant unge skal reduseres. (Bergen kommune, «Rapport og anbefalinger fra prosjektgruppen november 2011») I samhold med Flagghøydens stenging i 2014 åpnet to nye mottaks og oppfølgingssentre; MO-Wergeland, og MO-Nesttun. I tillegg er MO-Strax-huset på Gyldenpris et døgnåpent tilbud som skal kunne ta imot narkomane som ikke lenger får tak i rusmidlene sine i parken. Ved å tilby både sosiale tjenester og helsetjenester jobber huset for å redusere fysiske og psykiske problemer hos rusmisbrukere over 18 år i håp om å bedre livssituasjonen deres. For å hindre det som folk frykter mest, nemlig en oppblomstring av nye åpne russcener, opprettet politiet i Bergen en innsatsgruppe i forbindelse med stengingen. I tillegg vil politiet blant annet ty til bortvisningspålegg på inntil 10.000 kroner, og såkalte bortvisningskart som viser hvor de narkomane kan og ikke kan oppholde seg. Dilemmaene og debattene rundt både stengingen og tiltakene som gjøres for å hindre nye, åpne russcener har vært mange. Per dags dato er bergensere vitne til at de narkomane har sett ut til å samle seg spesielt på Gyldenpris og i Vågsbunnen. Det skal nå være vanskeligere å spontant få tak i stoff, da det ikke lenger finnes et åpenbart torg for narkotikahandel. Bergensere har i tiden etter stengingen fundert på hva som skal skje med de narkomane; vil de få den hjelpen de trenger? Vil kommunen klare å få flere inn på MO-sentre for å gi dem muligheten til en lysere og rusfri fremtid? NYÅPNING AV FLAGGHØYDEN 3. juni 2015 kalte byrådet inn til pressekonferanse for å fortelle at Nygårdsparkens øvre del åpner igjen i 2016. Forhåpentligvis vil rusmiljøet i byen mellom de syv fjell ha tatt et skritt i riktig retning innen den tid, og forhåpentligvis vil også Flagghøyden igjen bli fylt med liv og glede.

SAMFUNN

MØTET MELLOM RUSMISBRUKER OG HELSEPERSONELL Tekst og foto: Mariann Aarthun Gjerde

Bare 10 minutters gåtur fra Bergen sentrum ligger Stiftelsen Bergensklinikkenes avdeling, Skuteviken. Her blir jeg møtt av avdelingssjef, Gerd Helene Irgens, som har jobbet med rusavhengige og deres pårørende i snart 30 år.

Sammen går vi opp til de ansattes kantine, hvor jeg får en kopp kaffe, og får møte staben som skal være med å fortelle om klinikken. I møterommet blir det fort klart at dette er en gruppe mennesker som jobber tett sammen både med hverandre og pasientene.

en stabiliseringsavdeling med plass til tolv pasienter. På denne avdelingen kan en være pasient opp til 4 uker etter avrusning, hvor det fokuseres på veien videre. Under stabiliseringsperioden brukes verktøy som trening, gruppeterapi, undervisning og mestring av hverdagslige gjøremål.

EN SÅRBAR TID FOR PASIENTENE Det er ikke alle ansatte som får møte pasienten under mottak. Det er viktig at dette første møtet er med kyndige personer, som har kunnskap og samtidig kan vise empati for pasienten i denne sårbare første fasen av avrusningen. Dette møtet skal ikke tas lett på, da det er en situasjon hvor pasienten må åpne seg i forhold til å hjelpe lege og sosialarbeider med å danne et riktig bilde av situasjonen som pasienten befinner seg i. - Vi har en prosedyre hvor vi går gjennom pasientens bagasje sammen med pasienten, samt at vi sjekker lommer. Noe videre visitering ønsker vi ikke å utsette pasienten for, sier Irgens. Etter det første møtet og gjennomgang av baggasje følges pasienten til rommet sitt. Noen pasienter kommer til klinikken ruset, og må da holde seg på rommet til rusen har gitt seg, slik at det ikke skaper ubehag for andre pasienter.

40 PROSENT UTEN EGEN BOLIG På Skuteviken har en god del av pasientene vært innom klinikken før. Hvorfor faller så mange tilbake til rusmisbruk etter endt behandling? En av grunnene kan være den store andelen av hjemløse pasienter. Nasjonale undersøkelser viser at så mye som 40 prosent av pasienter ved kommunale rus-institusjoner ikke har egen bolig. Det hjelper ikke på i tiden etter behandling, dersom man stadig må ty til gamle venner for en plass å sove. Erfaringskonsulent Bjørn Tormod Ringdal presiserer viktigheten av det å bryte med rusmiljøet man tidligere var en del av, for å klare å holde seg rusfri. - Det er utrolig vanskelig å holde seg rusfri om man ikke har en egen bolig. Noen flytter hjem til foreldrene sine, og klarer seg bra der. De som sover en uke på en sofa, og neste uke på en annen, faller fort tilbake til gamle vaner. Ventetiden på kommunal bolig er per i dag på ca. 3 år, og om en klarer å skaffe seg et krypinn i mellomtiden, kan en miste retten på den boligen.

HVEM FÅR KOMME TIL KLINIKKEN? Alle skal få hjelp, uansett hvilke typer rusmidler som nyttes. Kriteriet er at pasienten er avhenging eller bruker rusen på en skadelig måte. Retningslinjen som følges for å stille diagnosen avhengighet er den samme som WHO har vedtatt, og som brukes i Europa. På Skuteviken har de avrusingsplass til syv kvinnelige og femten mannlige pasienter. I tillegg har de 14

ERFARINGSKONSULENT - Stillingsbeskrivelsen er ikke helt spikret ennå, vi tester oss fortsatt frem, sier Ringdal. Dette er en relativt ny stilling på klinikken på Hjellestad. Foreløpig har de ikke en på Skuteviken, men Ringdal blir lånt inn når det er behov for det. Ett kriterium

SAMFUNN

er i hvert fall satt: En erfaringskonsulent må ha vært tidligere rusmisbruker. Fram til nå har Ringdals hovedfokus vært å holde seg oppdatert på, og lage en nettside med alle aktive ettervernstilbud som finnes i Bergen og omegn. Noen av tilbudene har han selv tidligere brukt, og vet hvor viktig det er å ha noe å gå til etter endt behandling. STIGMATISERING AV RUSMISBRUKERE - LAR-pasienter, er ikke rusmisbrukere», presiserer overlege ved Skuteviken, Eva Skudal. Det foregår en del stigmatisering også innad helsevesenet, og noen vegrer seg faktisk for å behandle og ta imot LAR-pasienter, da de mener at LARmedisiner innebærer at pasienten er ruspreget. Det finnes en del LAR-pasienter som sliter med misbruk ved siden av medisinen, eller selger dosene sine. Dette er ikke til å se bort ifra. Samtidig er det svært mange som er i jobb, kjører bil, er gode foreldre og fungerer godt i samfunnet ved hjelp av LAR. Om en pasient viser god rusmestring, finnes det nasjonale retningslinjer for at en kan hente medisinen sin sjeldnere, men aldri sjeldnere enn en gang i uken, hvor den første dosen tas på stedet, under tilsyn. - Det finnes

grenser for hvilket fengsel vi setter LAR-pasienter i for resten av livet, sier Skudal. POSITIV UTVIKLING Siden Ringdal selv var pasient har han sett en positiv utvikling i selve mottaket av rusmisbrukere. Ventetiden på å få vurdert henvisning fra lege til avdeling for rusmedisin har gått ned fra 30 dager til maksimum 10 virkedager. Samtidig har avvenningen blitt er mer behagelig prosess. Tidligere var «cold turkey» metoden ofte brukt, noe som førte til lange, smertefulle abstinensperioder, mens det nå brukes en mer gradvis nedtrapping og avvenning. Ved Bergensklinikkene er man privilegert som pasient, men vel ute i samfunnet må lærdommen praktiseres uten et organisert støtteapparat 24 timer i døgnet. For noen blir hverdagen for mye, og de faller tilbake til gamle vaner. Noen av disse kommer dog tilbake for igjen for å frigjøre seg fra rus. Behandling av rusmiddelavhengighet er en lang og kompleks prosess, men mange pasienter klarer etter hvert å mestre hverdagen sin uten bruk av rusmidler.

SAMFUNN

CIS-NORMATIVITET i metodefaget Tekst: Vilde Molven og Ellen Wickberg Illustrasjon: Julia Beate Bådsvik

Dette semesteret tar vi MET102, metodefag for samfunnsvitere. Faget er spennende og lærerikt, men det er allikevel noe som skurrer – både i pensum og på forelesning.

Vi lærer om enheter, variabler og verdier, hvor en enhet er et undersøkelsesobjekt, en variabel en indikator om egenskaper hos enhetene, for eksempel utdanning eller bosted, og verdi er alternativene under variablene, for eksempel høyere eller lavere utdanning, Hordaland eller Vestfold. En variabel som til stadighet blir nevnt som eksempel både i pensum, på seminar og på forelesning, er variabelen kjønn. Vi blir lært at denne variabelen er et veldig godt eksempel å bruke, ettersom det er en gjensidig utelukkende variabel, med andre ord en variabel bestående av verdier som utelukker hverandre. Og det er altså her det begynner å skurre: Vi lærer at kjønn er et perfekt eksempel på en gjensidig utelukkende variabel, fordi det bare finnes to verdier: Mann eller kvinne. Men gjør det egentlig det? CIS-NORMATIVITET I samfunnet vårt er det et binært kjønnssystem som utgjør oppfatningen av kjønn. Et binært kjønnssystem innebærer at kjønn deles inn i to deler; mann eller kvinne. Disse ses ofte også som hverandres motsatser og fremstilles som fastlagte kategorier. Den rådende normen er at alle mennesker faller 16

inn under en av disse to kategoriene – med andre ord at alle mennesker er cis-personer. Begrepet cis-person beskriver et menneske som har en kjønnsidentitet, og kjønnsuttrykk, som stemmer overens med det som anses for å være normen for det juridiske kjønnet som ble tilskrevet personen ved fødselen. Altså et menneske som identifiserer seg med, og uttrykker, det kjønnet det fikk tilskrevet ved fødsel. Dette blir problematisk for personer som har en kjønnsidentitet, eller et kjønnsuttrykk, som på en eller annen måte ikke stemmer overens med normen. Det finnes mennesker som har en kjønnsidentitet som beveger seg bort fra den tradisjonelle oppdelingen av mann og kvinne, som opplever at de ligger midt i mellom eller forbi den inndelingen. Et vanlig begrep for å beskrive disse individene er ikke-binær og det er veldig varierende om de har en bestemt kjønnsidentitet eller en flytende kjønnsidentitet. Det er med bakgrunn i dette at det skurrer litt for oss når både forelesere og pensumbøker utelukkende opererer med den tradisjonelle dikotome oppdelingen av kjønn, uten å i det minste nevne at det finnes problematiske sider ved å gjøre det.

SAMFUNN

EN DISKRIMINERENDE PRAKSIS? I forsøk på å finne ut hvordan, og om, en kan håndtere denne problemstillingen i samfunnsvitenskapelig metode, snakket vi med Thomas Lorentzen og Jacob Aars, forelesere i MET102. Vi snakket om hvordan en kan gå frem i bruken av metode med viten om at kjønn er flytende og at det ikke er så enkelt som at en alltid kan dele variabelen kjønn inn i to gjensidig utelukkende deler. De påpekte at å bruke kjønn som en gjensidig utelukkende variabel har lang tradisjon innenfor samfunnsvitenskapen, men at dette kan utgjøre en diskriminerende praksis. Videre snakket vi om at det kan være en komplisert problemstilling å være oppmerksom på, men at det absolutt kan være mulig å finne løsninger på den. Et alternativ er å legge til en tredje verdi under variabelen kjønn, slik at det finnes flere alternativer enn å huke av i boksen for mann eller kvinne. Det vi fremfor alt vil understreke er viktigheten av å erkjenne, alltid, at kjønn ikke bare er mann eller kvinne. Dette er noe som i alle fall burde bli nevnt, om så bare med noen få ord. Ikke-binære er en gruppe som ofte blir utelatt og usynliggjort. I og med at det er opp til hver enkelt forsker å avgjøre

hvordan utformingen av variabler skal foregå, så er det den personen som sitter på makten av hva som skal inkluderes i en analyse. Hvis en velger å bruke variabelen kjønn i forskningen sin, vil vi tro at den aktuelle forskeren da mener kjønn er en interessant faktor å jobbe med, og tenker at en da også burde være interessert i se ordentlig på hva kjønn kan ha å si for det aktuelle temaet. Vi mener derfor at en da burde være oppmerksom på at det kan være problematisk å dele variabelen kjønn inn i bare to verdier, ettersom en da kan risikere å utelate info fra en gruppe mennesker. Selv om det er snakk om en liten gruppe mennesker, er det like fullt en gruppe. At en gruppe mennesker er i minoritet, burde ikke være en unnskyldning for ikke inkludere dem. Derfor mener vi også at det er viktig at problemstillingen blir belyst på forelesning, istedenfor at den overses og dermed fremstilles som uviktig. Det er viktig å i det minste erkjenne denne gruppens eksistens, ettersom praksisen som læres ut i kurset er noe studenter tar med seg videre inn i sine respektive fagfelt – og i livet.

SAMFUNN

EN TØFFERE STUDIEHVERDAG Tekst: Maria Rud Halvorsen Foto: Thea Willoch Njaastad

Samuel og Patience jobber begge for organisasjoner i Zimbabwe som ønsker å forbedre forholdene for studenter. Det de har å fortelle om studiehverdagen sin er langt unna hva vi kan fortelle om vår egen. Denne høsten kom Samuel Gwenzi og Patience Malunga til Norge. Første stopp på turen var Bergen. De skal være stasjonert i Oslo i ett år på fredskorpsutveksling fra Zimbabwe og jobbe for organisasjonen SAIH – Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond. I løpet av året skal de og lære om hvordan vi har det i Norge, samtidig som de skal informere om hvordan forholdene er for studenter i Zimbabwe. I hjemlandet har Samuel studert antropologi, og ønsker å ta en master i internasjonale relasjoner. Patience har studert historie og internasjonale relasjoner, og ønsker å ta en master i menneskerettigheter og utviklingsstudier. Organisasjonene de jobber for i hjemlandet går inn for å forbedre forholdene for studenter. Patience jobber for FSN – Female Students Network, og Samuel for Zinasu – Zimbabwe National Students Union. Zimbabwe ble kolonisert mot slutten av 1800-tallet og var ikke et selvstendig land før i 1980. Dette var dessverre ikke synonymt med at landet ble fritt. Zimbabwe har vært et diktatur under Robert Mugabe siden frigjøringen fra Storbritannia. Derfor er ikke utdanningsinstitusjoner 18

og rettsvesen selvstendige enheter i landet. Samuel forteller at de nye myndighetene tok i bruk kolonimaktenes midler, militær og politi for å fortsatt undertrykke befolkningen. Derfor fremhever han at Zinasu ikke bare kjemper for studenters rettigheter, men også for opplysning. Han mener folket trenger opplysning for å ønske frihet, utdanning vil frigjøre. Patience påpeker at for å bli virkelig fri må befolkningen avkolonisere sinnet. SEKSUELL TRAKASSERING I STUDIEHVERDAGEN FSN har et spesielt fokus på kjønnsbasert og seksualisert vold og trakassering forbundet med skolehverdagen til kvinnelige studenter i Zimbabwe. Et problem for studentene er hvor dyrt det er å gjennomføre et studie. Patience forteller at mange kvinnelige studenter ender opp i prostitusjon for å finansiere studiene. Dette bidrar blant annet til å gjøre HIV/Aids problematikken i landet verre. Et annet stort problem ved utdanningsinstitusjoner i Zimbabwe er seksuell trakassering. Kvinnelige studenter opplever dette både fra mannlige studenter og forelesere. Noen kvinner får ikke mulighet til å fullføre utdannelsen på normert tid fordi de ikke vil gi etter for tilnærminger fra proffesorer. Professorene det gjelder kan stryke de kvinnelige studentene dersom de ikke oppnår det de ønsker. Det er også en kultur for at noen proffesorer støtter hverandre og kan stryke hverandres kvinnelige studenter. Slik kan en grad som i utgangspunktet tar fire år bli forlenget slik at det tar fem eller seks år å fullføre studiet. For å motvirke denne typen trakassering har FSN startet et «scorecard» system. På denne måten kan studenter fylle ut et skjema om seksuell trakassering på lærestedet. Dette gir FSN større oversikt over type

SAMFUNN

og mengde seksuell trakassering på ulike utdanningsinstitusjoner. Det gir dem også mulighet til å avsløre hvilke utdanningsinstitusjoner som er verst i forhold til seksuell trakassering. Patience forteller at den patriarkalske samfunnsstrukturen fortsatt står sterkt i Zimbabwe. Mannen er overhodet både i familien og samfunnet. I 2013 fikk Zimbabwe en ny grunnlov som forsterket kvinners rettigheter. Likevel sitter den patriarkalske tankegangen så dypt i folket at selv om kvinner har fått flere rettigheter er det unaturlig for dem å benytte seg av disse rettighetene. Derfor arrangerer FSN lederkurs for kvinner og oppfordrer dem til å for eksempel ta lederverv i studentorganisasjoner og studentledelsen for å bryte ned disse barrierene. AKADEMISK FRIHET FOR ALLE Samuel forteller at Zinasu først oppstod på The University of Zimbabwe. Målet er at studentene skal involvere seg i studiehverdagen sin. Zinasu skal representere zimbabwiske studenters interesser, samtidig som de samarbeider med lignende organisasjoner i Namibia, Sør-Afrika og Botswana. Som nevnt er ikke utdanningsinstitusjonene i Zimbabwe selvstendige enheter og derfor er en annen fanesak for Zinasu å få slutt på korrupsjon i utdanningssystemet. Studententer i Zimbabwe må betale for studiene, bolig og sosiale goder. Alle disse utgiftene gjør det kostbart å studere. Utdanningsinstitusjonene blir samtidig mer og mer kommersialisert, noe som medfører flere utgifter studentene må ta hensyn til. Samuel forteller at Zinasu jobber mot denne utviklingen. Når studenter har protestert mot kommersialiseringen tidligere har det blant annet ført til

at de har blitt fengslet. Ettersom Zinasu oppfordrer studenter til å ytre seg og ta opp problemer, er de ansett som en ulovlig organisasjon i regimets øyne. Å uttrykke misnøye kan føre til utvisning fra lærestedet, eller verre konsekvenser. Samuel forteller videre at Zinasu arbeider for rettighetene til alle studenter. Dette innebærer blant annet å kjempe for akademisk frihet for funksjonshemmede studenter. Det er ikke tilrettelagt for funksjonshemmede på universitetene. Zinasu prøver å forbedre disse forholdene gjennom politiske kanaler. Samuel forteller at dette kan fungere dersom de er mange, men i noen tilfeller er ikke den politiske fremgangsmåten nok til å gjøre en forskjell. Derfor har Zinasu vært en del av ulovlige protester for å fremme endring. Når myndighetene bekjemper denne type protester arrester de ofte ledere for aksjoner og organisasjoner som kjemper mot dem for å hemme engasjementet. Samuel sier at det også er for å sende en beskjed om at slik oppførsel ikke blir akseptert. Samuel og Patience er nå på plass i Oslo hvor de fortsetter sitt arbeid for å informere om Zimbabwe gjennom SAIH. Samtidig jobber FSN og Zinasu videre med å forbedre forholdene for studenter i deres hjemland.

KULTUR

TO AV 11 MILLIONER Flukten over Middelhavet var en kamp om livet. Samviten møtte syriske Mohamad og Yousef i Bergen. Tekst og foto: Hilde Otteren

Fire bein går sakte over blanke brostein. Mohamad (27) og Yousef (27) beveger seg mellom gatekryss og mennesker som haster av sted. – I Syria kunne vi gjøre det vi ønsket da vi vokste opp, så lenge vi ikke snakket om politikk. Vi hadde veldig gode liv, men vi trengte frihet, forteller Mohamad. Det drypper lett fra himmelen i det vi søker ly under varmelamper på Logehaven. Det er mer enn et år siden de flyktet fra borgerkrigen i Syria, og bosatte seg i Norge. Yousef forteller at revolusjonen i Syria var en kamp for ytringsfrihet og grunnleggende rettigheter. – Det var ett år med fredelige demonstrasjoner, før noen la våpen i gatene, sier Yousef. Det syriske regimet med al-Assad i spissen svarte med tønnebomber og kjemiske våpen i krigføringen mot befolkningen. For å beskytte seg selv og familien, bar folk våpen. – Men det viktigste våpenet vi hadde var mobiltelefonen, sier Mohamad. Slik kunne en dokumentere systematiserte overgrep mot befolkningen. Nylig har en av Assads fotografer flyktet landet med 46000 bilder av torturkamre som kan bekrefte regimets krigsforbrytelser. Samtalen flyter over bord og kaffekopper. Mohamad kom til Hellas etter 6 timer med båt og tilsvarende antall timer i det kalde havet. Han var en av få overlevende. Den lille smuglerbåten gikk ned med kvinner og barn som hadde oppholdt seg 20

i kahytten for å holde varmen. Mohamad prøvde å redde dem, en fåfengt kamp i mørket. Yousefs reiserute var noenlunde lik. For begge to gikk ferden videre fra Hellas til Oslo, og deretter til et asylmottak i Nord Norge. Begge studerte i Aleppo, en by med flere millioner innbyggere. Å komme til en folketom bygd hvor man handlet på butikken alene, var spesielt. Da de selv ordnet seg bosted og plass på Introduksjonssenteret for Flyktninger i Bergen, var gleden stor over å se busser, biler og folk i gatene. NØKKELEN TIL LIVET I NORGE Mohamad og Yousefs skjortekrager skjermer mot den friske høstvinden. Regnet blir til tusenvis av små bekker som strømmer mot nærmeste kumlokk. I Syria var begge studenter; Mohamad var ferdig utdannet tannlege og nesten ferdig med PhD da skolen ble bombet, og Yousef har en bachelor i engelsk litteratur. – I Syria jobbet jeg 16 timer hver dag, sier Yousef. – Da jeg kom til Norge kunne jeg både engelsk og arabisk, men jeg måtte kunne norsk for å få meg jobb, sier Yousef. Tall fra UDI viser at de fleste må vente på asylmottak i ett til to år før de kan bli bosatt i kommunene og komme i gang med livet. Både Mohamad og Yousef hadde ressursene og egenskapene som skulle til for å korte ned denne ventetiden.

KULTUR

– Jeg tror at både menneskene på asylmottaket og myndighetene venter på at tilstandene skal bli bedre i hjemlandet, men å vente der hindrer at en integreres, sier Mohamad. Det var først da de kom til Bergen at tiltakene for å lære det norske språket ble iverksatt. Introduksjonssenteret for Flyktninger henviste dem til Jobbguide som består av to dager norskundervisning og tre dager arbeidsrettet undervisning om jobbintervjuer, hvordan skrive CV og lignende. – En lærer fortere om en leser aviser og reklame selv, men vi må allikevel lære grundigere og mer avansert skriftlig språk om vi skal ta høyere utdanning ved universitetet, sier Yousef. TAPTE STUDIEÅR – Vi setter stor pris på menneskene som hjelper oss i Norge, men systemet for nye flyktninger fungerer ikke alltid i praksis, legger Mohamad til. Begge har fått tilbud om å være med på fellestreninger og ulike arrangement, men både Yousef og Mohamad er klar i talen; det koster mer enn det er verdt når pengene heller burde gå til å bedre flyktningenes språkferdigheter. Mohamad ble plassert i jobbguide for å finne jobb, men uten tannlegeautorisasjon kan han i beste fall arbeide som tannpleier. Åtte år med tannlegeutdanning vil gå tapt om han ikke får fullført studiet ved universitetet.

Solen skjærer gjennom det tykke skylaget, og bordene rundt oss fylles opp. – Vi er ikke vant til å få penger uten å jobbe for det, sier Mohamad. Begge to snakker norsk og er i praksis i dag. – Jeg er i praksisarbeid fordi jeg ønsker å få penger i bytte mot mine tjenester, ikke ta penger fra staten, legger Yousef til. Han sier at de ikke har tid å miste i Norge, at de må utvikle seg, gå på universitetet, finne jobb og være sosial med andre mennesker. – Vi kom ikke til Norge for å slappe av. Vi har masse erfaring som vi vil bruke og det er ytringsfrihet her, sier Yousef. Selv jobber han frivillig i Amnesty, har kontakt med ulike partier og ønsker å bli kjent med det politiske systemet i Norge. Mohamad jobber i Leger Uten Grenser, som han kjenner til fra Syria. – I Norge har vi masse muligheter. Vi banker på alle dører, sier Yousef. Sammen bruker de kunnskapen de har lært i Norge til å veilede nye flyktninger ved å gi informasjon om utdanning, kurs og arbeid. KULTUR OG RELIGION Menneskene haster over Torgallmenningen. Paraplyene senkes mot hoften, og solen har bestemt seg for å bli. – Jeg har ikke funnet mange kulturforskjeller, sier Yousef. Mohamad smiler og forteller om Syria. 21

KULTUR

Om steder i Aleppo som nesten ligner Norge, om steder det regner sånn som her. Yousef sier at det lever både kurdere, arabere, muslimer, kristne og ateister side om side i Aleppo. – I Norge snakker en om en trives eller ikke, men som syrere snakker vi om en passer til eller ikke. Når vi er her så tilpasser vi oss, og vi trives i Norge, utdyper Yousef. Mohamad forteller om Introduksjonsprogrammet for Flyktninger, der de nylig snakket om hvordan de skulle tilnærme seg norske mennesker. – Kanskje kvinner tenker at de kan stå på bussen, at de ikke ønsker å få plassen din. På samme tid vil jeg føle meg dårlig om jeg ikke reiser meg for henne, sier Mohamad. Yousef utdyper at han respekterer de norske normene, men sier også at det norske folk må vite noe om deres kultur for å kunne respektere og forstå deres væremåte. – Målet med integrasjon er ikke å bli norsk, men å forstå den norske kulturen, skyter Mohamad inn. Samtalen glir mellom Mohamad og Yousef, like naturlig som de første bladene faller fra trærne en dag i september. Men noen ting er annerledes i hjemlandet. Yousef sier at hvis han inviterer til sitt hus i Syria, og han spør om du vil ha noe å drikke, men du sier nei, da må du likevel drikke. – Du er i mitt hjem og da må du respektere meg. Vi liker å vise at vi er sjenerøse og sosiale, så du må spise, sier Yousef med et smil. Vi ler. Det ligner på situasjonen da vi ankom restauranten og jeg prøvde å betale kaffen selv. – Da jeg kom hit forstod jeg ikke måtene å kommunisere på. Vi avtalte på Facebook når vi skulle treffes, og avsluttet samtalen fort om den ene skulle i seng. I Syria fullfører vi samtalen før vi legger oss. Vi forstår hvorfor en gjør disse tingene, men vi trenger litt tid på å skjønne alt, forteller Yousef. Mohamad legger til at det finnes løsninger slik at alle kan føle seg bra. Drikkekulturen i Norge står i sterk kontrast til Syria. Mohamad forteller at flere drikker, men ikke offentlig slik som i Norge. – Det er ikke vanlig i samfunnet og blir gjerne sett på som galt, men alle vet at flere drikker, sier Mohamad. Mohamad forteller at det ikke er så konservativt i Syria. – De fleste er muslimer, men ingen snakker om religion. Vi går i moskeene som nordmenn går i kirken. Men under og etter krigen mister man troen på andre mennesker, og en begynner å tenke på 22

hvorfor alt dette skjer med oss, at det må finnes en grunn til dette. Når en mister håpet vil en gå direkte dit hvor en kan finne noe å tro på. I Syria er dette Allah, forteller Mohamad. Begge sitter tilbakelent og avslappet på trestolene. – Vi traff døden hver dag, med fat som kom fra himmelen. Mennesker ber til gud, eller Allah, for å redde dem. Menneskene som bor i IS -kontrollerte områder må gjøre som de blir fortalt for å overleve, på tross av at de ikke er religiøst konservative, forteller Yousef. Han legger til at det samme gjelder kristne i Syria - de går i kirken mer enn før, og av samme grunn.

MOT EN FREMTID Mohamad forteller at det i sosiale medier blir skrevet og spurt om hvorfor de kommer hit, og hvorfor de ikke reiser tilbake og dreper IS. – Men vi kan ikke gjøre dette. Det er ikke oss, sier Mohamad. I dag skriver de unge mennene om egne opplevelser. Mohamad skriver historier om det som skjedde i Syria før, og om det som skjer nå. Begge ønsker å gi ut bøker slik at folk kan forstå hvorfor de flyktet. – Jeg planlegger å skrive om hvordan det var å være fengslet i Syria, om tilstandene der. Jeg var i fengsel på grunn av regimet, ikke på grunn av IS. Boken skal hete oransje, ettersom den eneste maten vi fikk i fengselet var en appelsin hver dag. Flere ganger la de appelsinen på gulvet og vi måtte krabbe for å hente den, mens de sto på hendene våre, sier Yousef. På underlig vis er bordene rundt oss blitt folketomme. – Hvis krigen sluttet i Syria i dag, ville jeg reist tilbake. Ingen vil flykte fra hjemmene sine, forteller Mohamad. Yousef sier at Syria trenger mange år på bygge seg opp, og at det i dag er flere millioner syriske barn uten utdanning eller jobbmuligheter. – De som har flyktet skal bli en del av samfunnet de er kommet til, om det er i Tyskland, Sverige eller Norge. Ettermiddagssolen myker opp de grå gatene. – Vi ønsker å reise hjem, men vi forbereder oss på å leve livene våre her, og ikke bare vente, avslutter Yousef.

KULTUR

KULTURPESSIMISTEN

- Er norsk kulturidentitet i fare? Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Sondre Haaland Bjelland

Med fare for å skrive årets hipsterinnlegg må jeg ta et personlig oppgjør med norsk kultur. Da jeg var yngre tenkte jeg at jeg måtte finne meg en utenlandsk mann, fordi jeg ville at eget avkom skulle ha en mer eksotisk bakgrunn enn meg selv. Å ha en helnorsk, blåøyd slekt langt tilbake var bare så utrolig kjedelig. Jeg tror det har sammenheng med at jeg syntes norsk kultur og historie var så kjedelig. Nå har jeg riktignok funnet en mann som er en åttendedel tysk og som forguder vikinger. Vikinger er kule de, men siden den gang har ikke nordmennene gjort så veldig mye spennende. Når man tenker på Europa, tenker man Pisatårnet, Louvre, Big Ben og Akropolis. Eksotiske reiser til Europa i filmverdenen er liksom enten i Frankrike, Italia eller Hellas. Verken norske stavkirker eller katedraler statueres i internasjonale medier. De få turistene som kommer hit er enten fjellgeiter eller tyske bobilturister. Når jeg har reist til små og store steder på det europeiske kontinentet, slår det meg hvilken sterkt forankret kultur de har; en kultur som respekterer nasjonens historie. En arkitektur som er blitt ivaretatt og fremhevet. Ta for eksempel Frankrikes yrende kafeliv, engelske musikaler eller tysk ballett. I Norge er vi ikke så fine på det, og vi er på den måten ganske egalitære og jordnære. Men samtidig har vi omfavnet en slags mainstream- kultur som ikke henger sammen med historisk norsk identitet i det hele tatt. Se bare på Finn.no hvor innmari like norske hjem er. Hvite vegger, svarte bilderammer,

IKEA- bord og Kahler- vase. Vi har for lengst tatt imot den minimalistiske stilen, mens klassisk interiør fortsatt er overklasse i Sør- Europa. Det finnes riktignok noen gamle hus og bygårder i Norge fremdeles, men de har måttet gi etter for den konforme IKEA-stilen innvendig. TYPISK NORSK Kanskje er det bare jeg som romantiserer over lysekroner, rosetter og høye vegger, men det føles som om vi har mistet en essensiell del av vår kultur. På videregående diskuterer elevene hva som er typisk norsk. De svarer ofte ostehøvel, ski, lutefisk, fele, bunad og fjelltur. Problemet er at de fleste av disse tingene er nokså utdatert for hva som er typisk norsk anno 2015. Grandiosa, TV- titting, chartertur og oppussing er nok mer «norsk» i praksis. At vi nordmenn er enkle, gjenspeiles altså både i interiøret og i kostholdet. Men hvor kommer denne mainstream - kulturen fra? Hvorfor har vi vært så dårlige på å ivareta norsk kultur? Frem til midten av 1900- tallet var Norge ganske anonymt i verdenssammenheng. Det var et fattig land, som på lik linje med de store landene hadde blitt utsatt for tvangskristning, svartedød, despoti og heksebrenning. Landet lå underlagt Danmark og Sverige med deres respektive kongehus. Men i motsetning til de fleste andre land avviklet Norge adelen på 1600- tallet. Mary Wollstonescraft skrev nettopp i sine memoarer fra 1795 at «Norge var det mest fredfulle og demokratiske land hun hadde sett, på tross av den store mangelen på skolering.» De intellektuelle kreftene i Europas opplysningstid tok også til i Norge, da hovedsakelig i Christiania; hvor politiske debatter utspilte seg på 23

KULTUR

byens sentrale kafeer. Gina Krogh, Edvard Grieg, Henrik Ibsen, Camilla Collett, Amalie Skram og Henrik Wergeland er alle sentrale skikkelser i landets kulturelite utover 1800- og 1900- tallet. Denne delen av norsk kultur har kanskje vedvart, - om man tenker på Karl Ove Knausgård, Marie Simonsen eller Hans Olav Lahlum - men den er ikke særegen for Norge. AMERIKANISERING OG KULTURIMPORT Samtidig som vi er himla flinke til å tenke fremover i Norge, så ser vi oss ganske sjeldent tilbake. Da er det også lett å glemme både nynorsken, kvinnesakshistorien og de gamle stavkirkene. Det er ikke spesielt norsk å lese bøker, besøke museum eller gallerier. For oss er det sporten som har definert oss som kulturelle, og kanskje er det nettopp min egen usportslighet som har gjort meg fremmed overfor norsk kultur generelt. I de siste tiårene har vi vært vitne til en massiv amerikanisering av norsk kultur. I motsetning til mange andre land som har følt sin kulturelle identitet truet, har vi i Norge tatt imot amerikanisering med åpne armer. Dette gjør at vi snakker bedre engelsk enn mange andre, men også at vi blir mer kapitalistisk og liberalistisk orientert både sosialt, politisk og økonomisk. Den typiske norske likhetstanken i vår velferdsmodell er i ferd med å forvitre, ifølge rapporten NordMod 2030. Mens vi ser amerikanske filmer og skriver amerikanske hashtags blir skolene privatisert, skatteprosenten lavere og ansettelsene midlertidige. DØENDE ELLER LEVENDE NORSK KULTUR? Hva som er norsk i denne prosessen, er ikke lenger godt å vite. Akkurat derfor kaller jeg den mainstream- kultur, selv om det godt kan være at noe fremdeles er særegent norsk. I dag har imidlertid jåleriet steget, og nordmenn blir stadig mer opptatt av mote, kafeliv og statussymboler. Om dette er nok et produkt av amerikanisering, eller om det er kulturinnflytelse fra andre steder, er heller ikke godt å vite. Sannsynligvis er norsk kultur noe som er i stadig forandring, og som derfor er umulig å definere. Fransk, britisk og italiensk kultur er på en måte lettere håndgripelig, og den gamle, snobbete arkitekturen er synlig og bevart. Våre enkle trehus er sjeldent mer enn 150 år gamle - fordi de gang på gang brenner ned - og det er mer poppis å gå 24

på Starbucks enn på byens lokale kafeer. Vi har et slags ambivalent forhold til både vikinger og kristen kulturarv - kanskje til og med overfor vårt eget flagg. Men på en måte er det ikke så farlig, for vi er folket som ser fremover, ikke bakover. Men akkurat i det jeg skriver denne teksten innser jeg at det er visse ting som er nokså typisk norsk. Og ja, jeg tenker også på snus og helgefylla. Men spesielt tenker jeg på evnen til å ikke ta oss selv så høytidelig. Nettopp derfor kan jeg skrive dette innlegget uten å få sure sokker i posten. Vi trenger ikke demonstrere daglig på åpen gate slik som franskmennene, eller saksøke alt og alle som amerikanerne, for vi er gode på å løse konflikter uten å brøle. Vi er et fredfullt folk som ser verdien i det enkle og det moderne. Vi kan se utover like mye som innover, uten å være hardbarka patrioter eller rasister. Så uansett om vi har bevart norsk kultur, eller blitt mainstream, har vi mye å være stolte av.

KULTUR

ET FØRSTE MØTE Tekst og illustrasjon Elise Løvereide

Første gang jeg møtte henne, var jeg 22 år. Da var jeg allerede dreven og erfaren på de kravene hun kunne komme til å stille. Jeg hadde tross alt vært med to andre før; og trivdes. Men jeg klarte ikke holde meg i ro - jeg var ung; måtte flytte på meg, og dermed også bytte dem ut. Som 22- åring kom jeg omsider til Bergen, som viste seg å være mindre regnfylt enn forventet. Selv om jeg var erfaren, fikk jeg sjokk i starten av det nye forholdet. Jeg hadde jo forberedt meg godt, og lyktes tidligere. Men nå krevde hun at jeg måtte lese tusen sider i uka, og prioritere henne mye mer enn hva jeg var vant til fra før. En ukes arbeid kunne være av like stort omfang som 30 prosent av halvåret ved mitt forrige sted. Likevel følte jeg at jeg ble tatt mer på alvor nå. Istedet for å høre henne snakke til meg på lang avstand, stod vi nå ansikt til ansikt og diskuterte. I tillegg fikk jeg mitt eget rom for å skrive. Hun lærte meg å se saker fra ulike perspektiv, argumentere for egne meninger, reflektere over det jeg leste. Hun lærte meg hvordan jeg kunne måle konsepter, og hvordan jeg kunne vite om målingene var troverdige. Hun lærte meg å utvikle mitt eget potensial; og å finne mine sterke og svake sider. I løpet av de to årene vi var sammen, måtte jeg arbeide hardt for å gjøre henne fornøyd. Hun var streng, og jeg var også i tvil noen ganger, om jeg hadde valgt det rette. Likefullt bestemte jeg meg for å fortsette det jeg hadde startet – et prosjekt som ville gi meg høyere kompetanse og større muligheter. På internett kunne jeg lese advarsler om mastersyke, men jeg var frisk som en fisk.

De eneste unntakene var da vi i fellesskap hadde tatt en fest, og drukket litt for mye – men du vet at den mosjon vi har av en natts dans er som å få et helt apotek i magen. Særlig husker jeg kvelden hvor en dårlig flaske vin ble til en stor vaskejobb for Ujevnt. I løpet av min tid har jeg blitt kjent med mange gjennom henne. Ikke bare med dem fra mitt eget kull, men også med andre. Hun satte meg i kontakt med Samviten studentavis, som har gitt meg verdifull skriveerfaring; Sampolkonferansen, hvor jeg har vært med på å skape et stort arrangement; Karrieredagen, hvor jeg ble invitert med på middag; Karrieresenteret som gav meg gode tips, og ikke minst SiB – som ikke bare har huset og matet meg, men også trent meg sunnere. Bergen er en by man kommer til, og en by man ønsker å bli hos. Den har mangfold, engasjement og liv. Jeg elsker å gå rundt i sentrum for å kikke på de gamle bygårdene. Gå på debattkvelder og møter, quiz, eller foredrag. I Bergen er det alltid noe som skjer, og Universitetet og dens organisasjoner har mye av æren for dette. I dag er jeg en alumni, som vil si at jeg og Universitetet har et livslangt forhold sammen. Slik forteller hun meg at jeg alltid er velkommen i hennes favn, og at vi aldri blir virkelig ferdig utdannet. Hun vil alltid være oppdragende, opplysende og omsorgsfull i det å forvandle oss fra kleivete tenåringer til voksne individ. Hun forbereder og følger oss ut i voksenverdenen, hvor større forpliktelser og ansvar venter. Selv om røttene til utdanning kan være bitre, er frukten søtere. Først publisert i www.studentblogg.bergen.no 25

KULTUR

FRA SOMMER I NICARAGUA TIL JUL I TEXAS Å dra fra enkle hverdagskår i Nicaragua til julehandelkaos i Texas ble et postkultusjokk.

Tekst: Monica Beeder Illustrasjon: Kristin Lian

For noen år siden bestemte jeg meg for å studere i Nicaragua, et lite land i Mellom-Amerika. På det tidspunktet visste jeg verken hvor Nicaragua lå og bare det å skrive” Nicaragua” riktig tok meg flere måneder, og forøvrig kunne jeg ikke et ord spansk. Men selv om jeg ikke helt visste hva jeg gikk til, skulle det vise seg å være et av de beste valgene jeg har tatt i mitt liv. Jeg møtte så mange hyggelige mennesker, hadde det utrolig gøy og fikk en annen holdning til hvordan man burde se på livet. Jeg var sammen med mennesker som hadde veldig lite og som hadde opplevd helt forferdelige hendelser, men som allikevel klarte å være lykkelige i situasjonen. De fleste levde i fattigdom. Uten varmt vann, med ris og bønner til frokost, lunsj og middag hver dag, og med edderkopper i sengene og skorpioner i skapene. Dette var noe jeg også fort vendte meg til, fordi det var normalen. Hadde det vært slik at rike mennesker med flotte villaer bodde rett ved de fattige falleferdige husene, hadde sikkert verken jeg eller befolkningen forøvrig vært så fornøyd med den lave levestandarden. Men siden alle levde på samme nivå og «hverdagen» gikk rundt var det

lettere å akseptere vilkårene. Det føltes egentlig veldig befriende å slippe å tenke på hvordan man så ut og slippe å bruke penger på unødvendige og overfladiske ting og klær. I tillegg var denne nye kulturen så spennende og levende, at jeg ikke hadde tid til å få noe kultursjokk og lengsel hjem. Mange hadde advart meg om kultursjokk ved utreise, spesielt når det var til et fattig land, men det var ingen som hadde advart meg om et post-kultursjokk når man reiser hjem igjen. For etter fire flotte måneder i sol, varme og fattigdom, skulle jeg dra hjem til jul. «Hjem» på det tidspunktet var Houston i Texas, USA, hvor foreldrene mine hadde flyttet på expatkontrakt, en toårig jobbkontrakt med den internasjonale delen av et norsk selskap. Texas er det stedet som mange fra Nicaragua og resten av Mellom-Amerika flykter til for å søke en bedre framtid. Faktisk er det sånn at flere snakker spansk enn engelsk i Texas og ca. 1/4 av inntektene til Nicaragua kommer fra familiemedlemmer og venner som har immigrert over grensen til USA og som sender penger tilbake. Så etter å ha hørt alle de fantastiske vandrerhistoriene, gledet jeg

KULTUR

meg til å dra til Texas. Med slitte klær, magevirus og et smil vendte jeg tilbake til Houston. Det var utrolig kjekt å se familien min igjen og deilig å ligge i en ordentlig og ren seng, men allerede første natten kjente jeg på en uro som skulle bli med meg de neste ukene. Alt var så stille. Det var ikke lenger fyrverkeri midt på natten, heller ingen selgere i gaten som ropte høyt, eller barn som lekte og lo ute. Det var faktisk ingen ute i gatene, men unntak av de hjemmeværende mødrene som var ute og gikk tur med veskehundene sine. Første kvelden tilbake i Houston dro jeg på treningssenteret, Life Time. Det føltes alt annet enn levende ut. Jeg hadde levd fire måneder uten varmt vann og et skikkelig håndkle, og plutselig kunne jeg ta så mange håndklær jeg ønsket og bare kaste dem etterpå. Det føltes så meningsløst at det holdt meg våken hele natten. Jeg skulle fortelle om alt det fine jeg hadde opplevd av gode verdier og samtaler, og om hvordan Nicaragua hadde endret holdningene mine. Men jeg opplevde både at folk ikke forsto hva jeg snakket om, eller rett og slett ikke var interessert. De var mer interessert å høre om kaffetyper, strandforhold, og om det var billig å shoppe der, ikke om menneskene. Dessuten fikk jeg mange spørsmål av naboer og bekjente om trening og treningsforholdene, ettersom jeg hadde lagt på meg. Dette virket til å bekymre dem mer enn at jeg var lykkeligere enn noen gang. Dagene etter var fylt med juleshopping. Jeg som hadde trodd at mine hjemmelagde øredobber av tre og litt lokal mat skulle være tilstrekkelig som julegaver, fikk et brått sjokk på de store kjøpesenteret med gigantiske tilbudsplakater om alt man bare måtte kjøpe til jul. Jeg burde jo benytte meg av de fantastiske tilbudene de hadde, selv om jeg bare noen dager før hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle vende tilbake til de kapitalistiske dårlige vanene mine med å kjøpe masse jeg egentlig ikke trengte. Mens folk i Nicaragua ikke hadde mye penger til å pynte til jul med utenom noen små juletrær og litt lys, hadde folk i Houston masse penger å bruke, og de brukte dem. Man har kanskje hørt uttrykket everything is bigger in Texas, og det var tilfellet. Hvis det er en ting amerikanere ikke har forstått, så er det at større og mer ikke nødvendigvis er finere. I butikkene 28

SITUASJONEN VAR HELT SURREALISTISK. PLUTSELIG HADDE JEG BLITT EN DEL AV DE «RIKE MENNESKENE» SOM VAR MED PÅ Å ØDELEGGE VERDEN MED OVERFORBRUK, OG JEG FØLTE MEG HELT MAKTESLØS I SITUASJONEN.

fantes det plastikkjuletrær i alle regnbuens farger, inkludert rosa. «Alle» hadde hus som lyste opp med dekorasjon. Noen gater hadde til og med lys som blinket i takt med musikken på radioen i bilen. Sitasjonen var helt surrealistisk. Plutselig hadde jeg blitt en del av de «rike menneskene» som var med på å ødelegge verden med overforbruk, og jeg følte meg helt maktesløs i situasjonen. Juleferien gikk videre, uten at jeg klarte å få noe glede ut av det. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si, og følte egentlig at min forståelse av verden hadde rast sammen. Hvordan gikk det an å leve i en slik verden? Og hvorfor brydde ikke folk seg mer? Men litt etter litt klarte jeg å vende meg til virkeligheten. Jeg klarte å synes det var kjekt å gå på skøyter inne på et kjøpesenteret selv om det var 30 grader ute og å sette pris på å få nye klær, uten å få dårlig samvittighet. Jeg forstod at hvis jeg ville endre på samfunnet, måtte jeg klare å leve i det og forstå «folk flest», og spesielt dem som var rike og hadde makt. I etterkant har jeg tenkt på om sjokket ville ha vært like stort om jeg hadde dratt tilbake til Norge, og ikke Texas. Det er selvfølgelig lite i verden som viser kapitalismen på en mer ekstrem og ærlig måte enn Texas, men jeg kan ganske sikkert si at det samme ville ha skjedd hvis jeg bare hadde dratt tilbake til Norge. Eller det vil si at jeg opplevde det samme da jeg flyttet tilbake til Norge, selv om jeg da var fullt klar over det. Jeg prøver å se for meg hvordan det må være å komme til Norge for første gang fra helt andre kulturer, det må garantert være kultursjokk. Derfor tror jeg det er desto viktigere å ta imot dem med åpne armer, enten det betyr å banke på døren til de nye i nabolaget eller bli buddy for utvekslingsstudenter. Man trenger noen å snakke med som kan forklare kulturforskjeller og som kan forstå at det tar tid å vende seg til en ny kultur.

KULTUR

LANGSNUTENE Tekst: Victoria Lindquist Illustrasjon: Eric L. Risbakk

«De har fremdeles ikke prøvd å bli venner med oss.» «Jeg vet». «Jeg mener, det er jo tydelig at de ikke liker oss, når de kun holder seg for seg selv.» «Synes jeg ser forakt i blikket deres av og til, faktisk.» «I de der skjeve øynene.» «Ja, freaker meg ut.» Ronja lener ryggen mot den skyggelagte murveggen, og slipper ut et tilfreds sukk idet hun glir ned mot sanden. Hun dulter borti Mia idet hun ser en av de nyinnflyttete naboene stå ved gjerdet. «Skal vi si hei?», hvisker venninna. «God morgen!» roper Ronja og smiler bredt. Tanja titter opp, møter blikket deres, og ser bort. Hun snur seg sakte og går innover i hagen igjen. «Der ser du», hvisker Ronja. «Hun skjønte jo sikkert ikke hva du sa, vet du». «Enda verre. Tenk å flytte inn her, og ikke kunne si god morgen til naboene sine en gang.» Ronja fnyser. «De liker oss ikke, det er jo det jeg sier!», mumler hun og reiser seg. Med et stønn, strekker hun på ryggen – før hun smiler over gjerdet til Eriksen. «God morgen, Rex!» «Ronja», hilser Rex tilbake og nikker. «Varm dag». «Deilig», svarer Mia og reiser seg opp. Hun stiller seg ved siden av Ronja, og kaster igjen et blikk over gaten. «Fått med deg de nye naboene?» spør hun og snur seg tilbake mot Rex. «Jeg lukter dem», svarer Rex lavt og rister på hodet. «Du lukter alle, du» ler Ronja og kaster på hodet. «Jeg lukter det de spiser», mumler Rex. «De spiser jo ikke som oss, de spiser på den der frukten sin. Og så ligger restene igjen og stinker i varmen.» «Det har jeg sett!» skyter Mia inn og nikker. «Aldri

har jeg sett dem spise noe jeg spiser. Enten spiser de planter jeg aldri har sett før, eller så spiser de på disse spesialfruktene sine.» «Som om vår mat ikke er god nok.» «Ikke sant?» «Jeg lurer på hvor dyrt det er for oss å importere all den der fargerike maten, jeg.» undrer Rex seg. «Sikkert alt for mye», svarer Ronja. «Hvorfor kom de hit, om de ikke liker det som finnes her? Det kan jo ikke være noe gøy for dem heller, mener jeg!» kommenterer Mia, og møter blikket til de andre. «Jeg hørte et sted, at de egentlig ikke hadde noe valg. Men vet ikke om jeg tror noe på det.» «Nei, det tror ikke jeg noe på. Jeg er ganske sikker på det ligger detaljert planlegging bak den reisen deres.» «Kun for å komme hit å klage? Altså, hvor utakknemlig er nå ikke det», Ronja himler med øynene, og lar et høylytt sukk slippe forbi leppene. «Det provoserer meg altså». «De bør iallfall lære seg språket. Jeg gidder ikke drive med liksomtegnspråk.» «De liker oss ikke en gang, hvorfor skal de orke å lære seg språket?» mumler Mia. «De snur seg jo bort, eller gir oss stygge blikk.» «De synes sikkert vi er stygge» «De er større bygget enn oss», sier Rex. «Det er klart de ser ned på oss. Vi er vel små pingler i deres øyne.» «Jeg synes de høres skumle ut», skyter Mia inn. «Når de snakker. De høres rett og slett aggressive ut.» «Sikkert fordi de er aggressive.» «Helt sikkert». «Har alle fra Afrika slik hud? Det ser jo noe gyselig ut, synes dere ikke?» «Jeg hørte fra noen at det var på grunn av solen. At de rett og slett må ha slik hud. Du vet, på grunn 29

KULTUR

av varmen og sånn.» «Det gir mening», nikker Ronja. «Men det ser ikke bra ut». «Jeg synes nesen deres er den største turn-off’en egentlig. Hva er greia?» Alle tre begynner å le, og kaster små, diskret blikk over veien. «Jeg holdt på å DØ første gang jeg så dem i øynene», flirer Mia og lener seg tettere mot de andre to. «Nesene er jo helt grusomt store!» «Og ørene», nevner Rex lavt. «Men det som irriterer meg mest, er virkelig lukta altså. Den jævla maten de spiser!» «Vi vet», hvisker Mia og ler. «Glad vi ikke har din luktesans!» Rex nikker og ler, før han brått spisser ørene. Han ser bort på naboen over veien, og sender de andre et blikk. «Jeg gidder ikke å hilse denne gangen», fnyser Ronja og retter seg opp. Alle tre stirrer over veien på Tanja, som rolig rydder bort noen melonrester med snabelen sin. Hun sender dem et forsiktig nikk, før hun snur seg igjen. «Der ser du! Ikke ville hun komme nærmere for å hilse en gang». Ronja rister på hodet, og sender Mia et blikk. «Hun burde jo ha introdusert seg selv. Veldig tydelig at de ikke vil ha noe med oss å gjøre. De vil rett og slett ikke bli venner 30

med oss.» «Jævla typisk langsnuter», sier Ronja. «Dra tilbake til Afrika!» uler Rex og avslutter med et lite knurr. «Hun forstod det sikkert ikke», ler Mia og drar en pote over ansiktet. «Nei, jeg får komme meg tilbake til vannet og se om jeg får fanget noe fisk. Er visst min tur i dag». Hun sender et nikk mot Rex over gjerdet, og tasser avgårde på alle fire mot den innebygde lille innsjøen. «Min mor fortalte meg at det ikke fantes noen langsnuter i dyreparken da hun var ung», sukker Ronja og rister på hodet. «Det var en bedre tid da din mor var ung», sier Rex. «Den gangen var vi bare pelsdyr, slik som det var ment å være». «Ja», mumler Ronja. «Jeg synes ikke vi baksnakker heller, egentlig». «Det er jo deres egen feil, når de ikke en gang vil integrere seg», svarer Rex og slikker seg på benet. «Nei, langsnutene må faktisk skjerpe seg.» «Og så de nesene da...»

KULTUR

To mennesker, ingenting annet Tekst: Victoria Lindquist Illustrasjon: Elise Løvereide

Hva om du møtte en person i ørkenen. Det fantes ingen andre mennesker rundt dere, ikke på mils avstand. Du hadde ikke sett noen andre på lenge,- og det hadde tilsynelatende ikke hen heller. Ville du satt deg ned med hen? Jeg spilte et spill her en kveld. Et fantastisk lite indiespill, som sikkert mange av dere kjenner til, nemlig Journey. Du spiller et elegant vesen kledd i rød kappe. Ansiktet er gjemt i skyggen av hetten, men du kan se et par pupilløse, hvite øyne. Ingenting mer. Ingen ansiktsuttrykk, ingen blunking, ingen indikasjon på hva du føler. I spillet skal du komme deg til et fjell, og du løser oppgaver for å komme deg videre til neste område. I løpet av reisen lærer du mer og mer om din egen sivilisasjon, og det hele blir som en aktiv eventyrbok. Se for deg bølgende sanddyner, gamle ruiner, fjell og huler,perfekt akkompagnert med meditasjonsverdig musikk. Å spille alene har aldri vært så terapeutisk. Men så skjedde det. Jeg var ikke alene. Det var meg, en øde ørken, og en annen. Jeg visste ikke noe om denne personen, absolutt ingenting. Det eneste jeg visste, var et det var en ekte person, et eller annet sted i verden, som spilte Journey samtidig som meg. Jeg satte meg ned sammen med hen, tenkte at spilleren sannsynligvis snart ville komme tilbake. Det var noe betryggende med å sitte der, som om vi alltid hadde kjent hverandre. Vi så helt like ut, det var ingenting som skillet oss fra hverandre. Vi var to mennesker, og ingenting annet. Så reiste hen seg. hen så på meg, og lurte nok voldsomt på hvem jeg var, og hvorfor jeg hadde sittet slik fremfor hen. Jeg reiste meg. Fikk med ett litt prestasjonsangst. hen eller henne var et levende menneske, og jeg hadde nettopp sittet å stirret på karakteren hens i godt over fem minutter. Hadde jeg tenkt at hen var creepy om hen hadde gjort det samme? Rar? Kanskje hen kom til å snu seg og gå, fortsette spillet i fred , slik som hen i utgangspunktet hadde tenk. Men hen snudde seg aldri. hen gikk aldri. hen stod bare der å så tilbake på meg,- og jeg presset O-knappen på kontrollen. Karakteren min gav fra seg en musikalsk note, og personen gjengjeldte med samme tone. Vi hadde hilst.

Fra det punktet var vi uatskillelige, og det ble etterhvert utenkelig å fortsette alene. Vi løp sammen, løste oppgaver sammen, og kommuniserte med de tre tilgjengelige tonene som fantes. Tre toner var alt vi hadde, og det viste seg å være nok. Vi uttrykte begeistring over nye landskap med en dyp tone. Vi ropte ut en serie med lyse toner når ting ble skummelt, eller intenst. Vi pratet aktivt på langstrakte gåturer. Av og til kun for å gi et livstegn. En tone kunne være nok. Selv uten faktiske ord, fantes det en forståelse for hverandre mellom oss. At to mennesker kan finne en sammenhøring, uten å ha noen distraksjoner som tidligere kunne sløret blikket vårt for hverandre, var ikke noe annet enn vakkert. Det var ingen skepsis for hverandres religion, ideologi, klær, hårfarge eller språk. Vi var kun to mennesker, og ingenting annet. På et punkt mistet vi hverandre i kaoset, og jeg stod alene på en snødekket klippe og så etter hen. I ny og ne ropte jeg på hen, med min mørkeste og sterkeste tone. Ingen svar. Jeg begynte å bli urolig, og vurderte frem og tilbake om jeg bare skulle fortsette uten hen. Det var en stor sjanse for at personen allerede hadde gjort akkurat dét, og jeg bestemte meg motvillig for å gå. Men jeg klarte det ikke. Jeg stoppet i bakken, og snudde meg bakover. Jeg visste med meg selv at hen hadde ventet på meg, jeg kunne jo ikke bare gå. Det var ikke et vanskelig valg å traske tilbake til klippen, og jeg fortsatte å sporadisk rope på hen ut i vinden. Slik stod jeg i 10-15 minutter. Så hørte jeg det. Den enkle lille tonen. Jeg snudde meg rundt, og der stod hen. Vi løp mot hverandre, og trykket manisk på O-knappen. Vi spandt rundt hverandre, pratet og pratet. Jeg er sikker på at personen følte akkurat det samme som meg, lettelse over å gjenforenes. Vi hadde jo vært gjennom så mye sammen, spilt i flere timer sammen. Det var ikke aktuelt å ikke være oss to. Vi gikk side om side opp den siste bakken, og vi pratet en siste gang med hverandre. Tonene fylte luften rundt oss, og vi kom etterhvert til enden. Det var siste gang jeg så hen. Siste gang jeg noen gang vil prate med hen igjen. Hvem personen egentlig var, vet jeg ikke. Og det jeg kjapt fant ut, var at det ikke betydde noe. Vi var to mennesker, og det var nok. 31

Galleri SAMVITEN Galleri Samviten viser frem eksterne bidrag fra kreative sjeler. Tema i dette nummeret er:

GALLERI

100%

Bergensk MÅKE

41,5% SPISE!

2,5%

Drite folk på hodet

4,5%

Pøbling med duer

12,5% HYLE!

FULLTID HELGEJOBB: Henge utenfor McDonald’s på Torgallmenningen

39%

Chille ved Lillelunger’n

Fugler 2015 Tegning Vivian Lynghjem Studerer master på arbeids- og organisasjonspsykologi (UiB) 33

GALLERI

Vietnam, Hanoi 2015 Fotografi Silje Marie Waaktar Ã…sheim

GALLERI

For mer info om

SAMVITEN Sjekk ut:

W W W. S A M V I T E N . N O

SAMVITEN

Nr. 3

2015

Vil du ha Samviten gratis hjem i postkassen? Send oss en mail! info@samviten.no