Samviten 2 2016 by Samviten

Nr. 2 2016

SAMVITEN Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

TEMA YTRINGSFRIHET

SAMVITEN Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no Utgitt med støtte fra SV-fakultetet Forsideillustrasjon: Andrea Iversen Karlsen Trykk: Bodoni ANSVARLIG REDAKTØR Hilde Otteren ØKONOMIANSVARLIG Frode Realfsen NETTREDAKTØR Solveig Høegh-Krohn KULTURREDAKTØR Elise Løvereide SAMFUNNSREDAKTØR Valentina Baisotti FOTOANSVARLIG Silje Marie W. Åsheim ILLUSTRASJONSANSVARLIG Eric L. Risbakk GRAFISK UTFORMING Andrea Iversen Karlsen JOURNALISTER Elise Løvereide Silje Marie W. Åsheim Mariann Aarthun Gjerde Hilde Otteren Vilde Molven Solveig Høegh-Krohn Valentina Baisotti Frode Realfsen Eva Nedregaard Victoria Lindquist ILLUSTRATØRER Julia Beate Bådsvik Mathilde Birkelund Hilde Otteren Elise Løvereide Gaute Handelsby Christopher Lillesund Harestad Andreas Y. Pilskog Eric L. Risbakk FOTOGRAFER Eva Nedregaard Ragnar M. Rørnes Admira Bajrektarevic Mariann Aarthun Gjerde

Innhold

Leder

Hellig ytringsfrihet

Fakultet

04 06

3 på SV

Fra medievitenskap til politiets sikkerhetstjeneste

Samfunn

Kjære lille venn, pass deg for hersketeknikker!

Den gode retorikken

Ytringsfrihet på sosiale medier

18 20 23 26

Medias etiske grense

Studerer IS-propaganda

Toleransens Intoleranse ”Jeg skriver på vegne av minoritetene” ASMR: Imaginær stressforløysing

Kultur

Dikt: Blyant

Galleri Samviten

Foto

LEDER

HELLIG YTRINGSFRIHET

– Media var med på å skape Vigrid, fortalte Tore Tvedt da jeg intervjuet ham for Samviten i 2014. Den høyreekstreme gruppens far gjorde det klart at mediedekning og muligheten til å ytre seg gav oppslutning. Med rasediskriminerende ideologi og frisinnede ytringer traff de enkelte segmenter i den norske befolkning. Ved slutten av 2015 lanserte regjeringen underskriftskampanjen «Innsats mot hatefulle ytringer» på egne sider. Dette er en politisk erklæring som tar sikte på å stoppe krenkende ytringer som ikke inngår i straffeloven. Det finnes utallige eksempler på debattanter som utsettes for hets basert på etnisitet, kjønn og religion i den norske offentligheten. Vildes artikkel viser hvordan hersketeknikker kan være et verktøy for å kneble den offentlige samtale. IS nyter også godt av den vestlige ytringsfrihetens goder, som beskrevet av Silje i artikkelen om terrormagasinet Dabiq. Forskeren Sindre Bangstad innleder en artikkel 12. februar 2015 på Universitetet i Oslos sider med ordene «Ytringsfrihet – for enhver pris?». Bangstad påpeker at det er lite som er like hellig i den vestlige, sekulariserte verden som retten til å ytre seg. Så opphøyd er den at det trumfer andre menneskeretter. Nettmagasinet for demokrati og ytringsfrihet, Vox Publica, fremlegger kritikk mot regjeringens erklæring i artikkelen «Rett til ikke å bli krenket?» 10. mars 2016. Anine Kierulf ved Norsk senter for menneskerettigheter på UiO påpeker at ingen har rett til ikke å bli krenket eller såret. Og hvor skulle grensene for en hatefull ytring gått? Hvem besitter definisjonsmakten? Ytringsfrihet frembringer meninger som gir gjenklang i egne verdier,

men bryter også med dem. Frodes kronikk eksemplifiserer den tolerante nordmanns intoleranse ovenfor meninger som ikke samsvarer med ens egne. Dette blir tydelig understreket i Valentinas artikkel om stemningen i debattsfærer på sosiale medier, hvor uredigerte privatpersoner kolliderer med den rasjonelle, nøkterne offentligheten. Offentlighetsteoriens foregangsmann Habermas mente diskursen i samfunnet skulle være en brytning mellom argumenter. At en fjerner forstyrrende elementer fra diskusjonen, fratar befolkningen muligheten til å definere og konstituere seg selv, og i prosessen avkrefte ideer som ikke passer inn i fellesskapet. Er det ytringsfriheten som skaper hatefulle meninger? Å hindre uttalelser gjør ikke at meningene fordufter. Som Solveig skriver, foregår og avhenger meningsdannelse av inntrykk i samtiden. Om en ønsker å bannlyse ekstreme meninger fra offentligheten, mister en også innblikk. Vil vi dette? Som Vigrids talsmann påpekte gav mediedekning og sosiale medier rom for at et ekstremt meningsfellesskap kunne organiseres. Men Vigrid ble også knust. På intervjuets tidspunkt var han dets eneste medlem. Den danske armen av Soldiers of Odin har nettopp trukket seg. De bukket under for mediepress rundt deres rasistiske rammeverk.

Hilde Otteren Ansvarlig redaktør

FAKULTET

3 PÅ SV Hva er egentlig hverdagsrasisme? Samviten har snakket med studenter på SV-fakultetet om hva hverdagsrasisme er, og hvordan de påvirkes av dette i hverdagen. Tekst: Mariann Aarthun Gjerde Foto: Mariann Aarthun Gjerde og private foto

«Rasisme er tradisjonelt forstått som en oppfatning eller sett av holdninger som tar utgangspunkt i at mennesker kan deles inn i distinkte «raser», og at disse kan rangeres etter deres verdi» (SNL). Nå til dags er denne formen for rasisme, gjerne kalt klassisk rasisme mindre utbredt. Men den såkalte hverdagsrasismen hvor man snakker om «oss norske» og «dem», de som er annerledes, er fremdeles et samfunnsproblem. Hverdagsrasisme handler ofte om misforståelse, uvitenhet og generalisering. Forenklede bilder og stereotyping av større grupper, gjør at vi tar stilling til noe eller noen uten egentlig å vite noen ting. Elin Hva er hverdagsrasisme? – Jeg mener at er de skrå blikkene, og de kommentarene hvor du kan lese mellom linjene at de mener noe litt verre enn det de ytrer. Det er ikke nødvendigvis konkrete handlinger, men det er små stikk hele tiden i en rasistisk retning. De ville aldri sagt selv at de var rasistiske, de som «driver» med hverdagsrasisme. Har du opplevd eller vært vitne til en hverdagsrasistisk situasjon? – Ja. Nå er det det jo hver dag, spesielt på Facebook. På sosiale medier blomstrer det jo, og folk blir veldig såre hvis du tar de på det, at de er rasistiske. Så det skjer ofte, særlig nå i forbindelse 6

med flyktningekrisen. Hva mener du man må gjøre for å hindre hverdagsrasisme? – Jeg tror først man må anerkjenne at det er rasistisk i utgangspunktet, at disse kommentarene ikke bare er konstruktiv kritikk rettet mot islam eller mot utdaterte tradisjoner. Du må gå i deg selv for å finne ut at det ikke er hold for det du sier. Hvis vi får problemet litt mer på agendaen, så kanskje folk skjønner at de har holdninger de må jobbe med. Og ikke minst er det viktig at man sier ifra til den som ytrer seg når man hører eller leser slikt, at det ikke er greit. Thea Kristin og Caroline Hva er hverdagsrasisme? Thea –Hverdagsrasisme kan for eksempel være å kalle noen en neger når du referer til dem, uten å legge noe i det. Litt indirekte rasisme kan man vel kalle det, at du ikke mener det åpenlyst. Eller hvis du unngår å gå forbi noen som er mørk i huden om det er mørkt ute. Eller er livredd for folk med burka og viser det tydelig med kroppsspråk eller med kommentar. Caroline – Ja, eller hvis noen hører om en kriminell handling og tror med en gang at det er en innvandrer som har gjort det. De hører for eksempel om en voldtekt og tenker aldri at det kan være en

FAKULTET

etnisk norsk som er skyldig. Thea – Det er spesielt i kommentarfeltene på facebook om det har skjedd noe. Da er det alltid en nabodame som sier at «det er sikkert han neger’n nedi gata», eller «de der jævla Mulla Krekarne!», eller muslingene som noen også sier. De driver å gir alle sånne navn, muslimer blir «muslinger», og så har du «Mulla Krekarne», og «burkahuene» og «teppetrollene». Har dere opplevd eller vært vitne til en hverdagsrasistisk situasjon? Thea – Jeg blir mest eksponert for dette på sosiale medier, det er der det kommer mest frem. Folk sitter og hamrer på tastaturene sine mens de gjemmer seg bak et bilde på facebook. De ville nok ikke sagt tingene de skriver høyt på nærbutikken. Og spesielt nå som det er mye terror i Europa. Folk lager statuser hvor de henger ut ikke-etnisk norske, og i flyktningpolitikken fronter de et ønske om at folk skal komme seg til helvete ut av landet. Tankegangen er litt sånn «de kommer til å voldta alle kvinnene våre og spise alle barna». Det er ikke måte på. Jeg føler at sosiale medier styrker hverdagsrasismen. Jeg ikke tenke meg at hverdagsrasisme hadde eksistert i like stor grad uten de. Caroline – Jeg synes nesten det er litt fascinerende dette med eldre mennesker, hvor rasistiske de

faktisk kan være. Jeg kjenner folk på gamlehjem som nekter å bli pleiet av helsearbeidere som er mørke i huden. Og de bruker ord som neger fordi det var slik det ble omtalt i samfunnsfagbøker, eller på radio og TV i deres dager. De forstår liksom ikke at det ikke er greit. De har ikke vokst opp i et multikulturelt samfunn. De er oppvokst med Pippi og negerkongen, det var helt vanlig før. Men det betyr ikke at de ikke bør endre på det. Thea – De blir gjerne litt unnskyldt på en måte, de eldre. Hva mener dere man må gjøre for å hindre hverdagsrasisme? Thea – Det er et veldig stort spørsmål. Jeg mener vi skal starte med å integrere de som kommer til Norge bedre. Å normalisere og akseptere det multikulturelle samfunnet. Man er menneske selv om man går med burka liksom. Jeg vet ikke. Egentlig skulle vi gitt ut bøter og slått ned på folk som ytrer eller oppfører seg rasistisk. Caroline – Det hadde jo vært veldig bra, men jeg tror egentlig det bare hadde forverret saken. Jeg blir så glad når jeg går forbi barnehager og skoler, og ser at barn leker så lett sammen, på tvers av kultur, språk og religion. Vi må få inn integrering og aksept så tidlig så mulig.

FAKULTET

STUDERER IS-PROPAGANDA – Det er nesten som å lese The Times, bare at det handler om krig, IS og halshugging, sier masterstudent Admira Bajrektarevic om propagandamagasinet Dabiq. Tekst: Silje Marie W. Åsheim Foto: Admira Bajrektarevic

Admira Bajrektarevic gikk litt utenom det vanlige da hun valgte masteroppgave i medievitenskap. Hun studerer nemlig propagandamagasinet Dabiq som terrorgruppen IS gir ut. Ved å se på magasinet med utgangspunkt i konstitutiv retorikk, søker hun etter hvordan IS portretterer seg selv og fienden for å appellere til fremtidige rekrutter. Hun leter etter måtene de gjør seg attraktive på, for å bli en merkevare folk har lyst å bli en del av. Det propagandabladet gjør kan sammenlignes med å selge sko, mener hun. – Det er på en måte det samme de gjør i magasinet. Bare at i magasinet er det meninger, verdier og et fellesskap som selges. SOFISTIKERT JIHAD Det er selve magasinet og dets innhold som er fokuset for Bajrektarevics analyser, men ved å studere dette kan hun likevel skimte hvem lesergruppen kan være. Hvem er det magasinet appellerer til? – Det meste i magasinet er designet for rekrutter, forteller hun, og det er veldig tydelig at de er bevisst sin målgruppe. Hun kaller det sofistikert jihad, for selv om innholdet er brutalt og voldelig, fremstilles det veldig sofistikert og glossy. Hun sier 8

det visuelle i magasinet er svært virkningsfullt. – Det er nesten som å lese The Times, bare at det handler om krig, IS og halshugging. Hun forteller at krigerne som er avbildet ofte poserer sammen, med våpen høyt hevet. – Det kan nesten se ut som de har den beste tiden i livet sitt, sier hun. Vold og brutalitet kan kanskje virke fremmed og lite appellerende for mange i Vesten, men hun kan forklare at mye peker på at det er nettopp hit magasinet forsøker å nå ut. – Alt innholdet er skrevet på engelsk, og det skrives mye om såkalte kall, som direkte handler omVesten. Talsmannen for IS sier gjentatte ganger i magasinet ting som «gå å drep din vantro nabo», som kan tyde på at de taler til noen som skal komme til kalifatet herfra. Det er litt rart at slike grusomme bilder appellerer til folk? – Ja, men det spørs hvilket utgangspunkt man har. Selv er jeg nødt til å ha et objektivt kritisk blikk på bildene, og distansere meg fra det. For en vanlig leser tror jeg ikke det er noe behagelig å bla gjennom bilder av folk med avkappede hoder og lignende. Men for en leser som fra før deler IS sine synspunkt kan magasinet virke svært forlokkende.

FAKULTET

«DET DE TILBYR ER I BUNN OG GRUNN ET FELLESSKAP»

VOLD, POLARISERING OG MARTYRDOM Hvordan appellerer de til rekruttene? – Retorikken i magasinet reflekterer tre sterke temaer, som kan appellere til fremtidige rekrutter; polarisering, vold og martyrdom. De spiller på at det er oss mot fienden og fienden mot oss. De deler verden inn i et syn hvor man enten er med IS, eller med resten av den vantro verden. Det finnes ingen mellomting. Gjennom dette klarer de å skape en følelse av at du må ta et valg, forklarer hun; enten tilhøre IS eller bli kategorisert som vantro. – Dette skaper en slags frykt. For en som ikke føler noen tilhørighet med andre i Vesten, vil man ikke bli værende som vantro der. Da vil man heller være lykkelig i et fellesskap med dem, tenker hun. – Vold appellerer fordi det fremvises på en eventyrlig måte. De får det til å nesten se gøy ut å gå i krig. I tillegg glorifiseres krigerrollen ved å vise til at den store profeten Muhammed også var en kriger. Det at man kan ta rollen som de tidligere forfedrene i islam oppleves som ærefullt, mener hun. Fokuset på martyrdom henger sammen med dommedagsprofetier om at enden er nær, forklarer hun. IS venter nemlig på verdens undergang, og et siste slag mellom muslimer og USA vil markere

starten på denne undergangen. De som rekrutteres til IS har derfor et håp om at de er med på å oppfylle dommedagsprofetiene. – En viktig del av appellen er at du kommer til paradis ved å være en kriger. En stor del av magasinet spiller på nettopp dette med at tiden snart er inne for det siste slaget og verdens undergang, og dermed må man skynde seg. I alle fall oppfatter man at man må det. Bajrektarevic mener at denne knappheten på tid kombinert med at man blir tvunget til å ta et valg mellom IS eller de vantro kan være en virkningsfull retorikk. «STRANGERS» Masterstudenten påpeker at for å forstå hvorfor disse virkemidlene appellerer, må vi se på bakgrunnen til mange av de som rekrutteres. – Vi må forstå at dette hovedsakelig appellerer til noen som er utstøtte i sitt samfunn. Det de tilbyr er i bunn og grunn et fellesskap, påpeker hun. Magasinet skaper en oppfattelse av at alle kan delta i krigen, 9

FAKULTET

uansett hudfarge, så lenge man har den samme tro. – De skaper en idé om at de er en multikulturell organisasjon. De skriver at de «er samlet, brødre av alle ulike hudfarger». Det virker appellerende, uavhengig av om realiteten er sånn, sier hun. Muslimer i vestlige samfunn kan oppleve stigmatisering og ha vanskelig for å tilpasse seg. Mange kan føle seg fremmedgjort og isolert, og det kan føre til deltagelse i radikale miljøer. I magasinet brukes ofte begrepet «strangeness». Det handler om muslimer som lever i Vesten og ikke føler tilhørighet på grunn av tro og muslimsk praksis som er vanskelig å forene med det vestlige samfunn. De blir dermed «strangers». Ifølge Bajrektarevic hevder propagandabladet at man kan bli kvitt denne fremmedheten ved å komme til kalifatet og delta i krigen. KVINNER I JIHAD Appellerer magasinet like mye til kvinner som menn? – Magasinet reflekterer hovedsakelig mannlighet og det mannlige kjønn. Kvinner er for eksempel ikke avbildet med mindre de er steinet eller som sivile har blitt bombet og lignende, og da er de også i niqab, forteller hun. Kvinner har altså som oftest rollen som død i magasinet. – Krigerrollen er noe av det viktigste i magasinet, og ifølge islam kan ikke kvinner delta direkte i krig, forklarer hun. – Men fra syvende utgave kommer en spalte som retter seg mot kvinner, som de kaller «To Our Sisters». 10

Her skriver de om hva kvinners rolle i kalifatet er. De skriver blant annet om hva kvinner skal gjøre med sine menn om de dør og blir martyrer. Kvinner blir gjerne redusert til morsrollen og oppgaver innenfor hjemmet, forteller hun. – Magasinet fremstiller at jihad for en kvinne er å være hjemme og passe hus og barn mens mannen er ute i krig, samt være der for han når han returnerer. Dette viser at Dabiqs publikum ikke bare er menn, sier Bajrektarevic, men hun tror likevel at mesteparten av propagandaen rettet mot kvinner ligger på nett gjennom sosiale medier. GUDS ORD Hva er det som blir lovet i magasinet? – En av tingene som loves handler om himmelriket. Religiøse tekster brukes flittig, både tekster fra koranen og hadither. Hadither er profetens egne ord samlet i fortellinger. – Det står ting som «delta i jihad, så får du en inngang i himmelriket». For noen som allerede synes krig og IS er tiltrekkende, kan det religiøse aspektet være en utløser for faktisk deltakelse. Mye av retorikken er basert på en selektiv fremstilling av religionen. – Jeg tror de er veldig klar over hvem de taler til, og at de vet akkurat hva som fungerer. De taler til et publikum som allerede er muslimer, og derfor virker bruken av religiøse tekster veldig godt.

FAKULTET

FRA MEDIEVITENSKAP TIL POLITIETS SIKKERHETSTJENESTE Tekst: Hilde Otteren Illustrasjon: Eric L. Risbakk

– Det er ikke en typisk åtte til fire jobb, sier Martin Bernsen om stillingen som presseansvarlig i PST. År 2000. Bernsen sitter på Naturhistorisk museum. Med en master i medievitenskap fra Universitetet i Bergen, var planen å bli medieviter. Fullføring av mastergrad sammenfalt med raskt stigende aksjekurser, risikoinvesteringer i den hurtigvoksende IT-bransjen og NASDAQ-indeksen på et historisk høyt nivå. IT-boblen bristet. Krise, konkurser og arbeidsledighet ble et faktum i teknologiselskaper på et internasjonalt plan. Medievitere var ikke lenger attraktive på arbeidsmarkedet og Bernsen måtte ta alle jobber han kunne få. – Jeg påtok meg blant annet et tekstforfatteroppdrag for latterlig dårlig lønn i et lite reklamebyrå, forteller Bernsen. På Naturhistorisk museum samlet han støv. STUDENTLIVET – Jeg var vel en typisk student som mislikte 08:15 forelesningene, forteller Bernsen. Lesesalen fikk både effektive og mindre virkningsfulle besøk. – Av festlige faste høydepunkter kan jeg nevne Film & Vaffel på Hulen og Bierstube på Kvarteret, sier PSTs talsmann. Han var ikke den mest aktive studenten når det gjaldt frivillig arbeid. – Etter hvert ble jeg med i styret i Bergen filmklubb og Cinemateket. Aktiviteten i filmklubben og Cinemateket skyldtes først og fremst filminteresse. Men det var også hensiktsmessig å opparbeide erfaring og knytte kontakter som kunne bli en fordel på jobbsøkermarkedet i fremtiden. Selv anbefaler han studenter å ta en solid utdanning innen temaer en selv synes er interessante.

– Dersom motivasjonen er til stede ville jeg også satset på en mastergrad. Mange interessante jobber har master som et minimumskrav og det er også greit å kunne vise til graden i lønnsforhandlinger, utdyper Bernsen og legger til at karakterer ikke var hovedfokus i jobbene han søkte. – Jeg tror de fleste som rekrutterer er mest interessert i gode samarbeidsevner og at en er hyggelig og omgjengelig. MOT PST Etter et godt år med korte oppdrag ble Bernsen tipset om en 100% stilling som kampanjekoordinator for fosterhjemsrekruttering i Hordaland fylkeskommune. Men gleden var kort ettersom stillingen var midlertidig. – Når tiden i fylkeskommunen nærmet seg slutten intensiverte jeg jobbsøkingen, fortsetter Bernsen. Dette var til liten nytte, og etter hvert måtte han utvide den geografiske horisonten, og reiste med jevne mellomrom til Østlandet på jobbintervju. Etter tre lange måneder med NAV-støtte ble han omsider tilbudt et vikariat med mulighet til forlengelse i informasjonsavdelingen i Barne- og familiedepartementet. – Endelig fikk jeg ordentlig bruk for utdannelsen min. Læringskurven i et departements kommunikasjonsavdeling er bratt. Jeg husker jeg ble fortalt at en får grunnfag i statsvitenskap på tre uker. Mange av de mest interessante utfordringene dreide seg om kommunikatorens rolle i skjæringspunktet mellom folkeopplysende statlig kommunikasjon og politikkens innflytelse på denne, forteller Bernsen. To travle og spennende år senere søkte han jobb i en nyopprettet kommunikasjonsenhet i PST. – Her skulle jeg være med å bygge opp kommunikasjonsplattformen til en av landets mest lukkede og sagnomsuste organisasjoner.

FAKULTET

I PSTS KULISSER Som seniorrådgiver for pressen i PST er Martin Bernsen en av fire ansatte i kommunikasjonsavdelingen. – Grovt sett har vi fem arbeidsområder. Mediehåndtering, internett og sosiale medier, intranett, visuell grafisk profil og kommunikasjonsrådgivning til ledelsen. Mine hovedoppgaver er mediehåndtering og medieovervåkning, samt å gi råd til ledelsen om hvordan PST skal håndtere ulike hendelser, utdyper Bernsen. Mediehåndteringen i PST er en spennende og krevende jobb. – Svært mye av tiden min brukes på å ha gode og grundige samtaler med journalister, slik at mediene skal skrive og forstå mest mulig når det braker løs. Det gjennomføres terroraksjoner jevnlig, og politikere og befolkning har økende forventninger til at PST skal levere gode analyser og råd, informerer han. Dette fører til at en alltid må være oppdatert på siste nytt. – Det er ikke en typisk åtte til fire-jobb. Mediene sover aldri, og det er forventet at det svares på telefonen 24-timer i døgnet, bemerker pressetalsmannen. Når det gjelder lekking av dokumenter som er unntatt offentlighet og feilinformasjon, er ikke PST nådig. – Det er lite rom for feil. Jeg har aldri lekket noe hemmelig, men det hender jeg kan bli litt oppgitt på irriterende journalister, sier Bernsen. Han forteller at Aftenposten siterte han som «en tydelig irritert Martin Bernsen», hvilket ikke tok seg godt ut på trykk. – Jeg ringte tilbake og spurte om de kunne stryke «tydelig irritert», for jeg var jo ikke irritert, men snakket bare veldig klart og tydelig bergensk. Dette knepet har jeg benyttet flere ganger, og østlendingene i redaksjonen lar seg lure hver gang, humrer Bernsen. «INGEN KOMMENTAR» I senere tid er PST oftere inventar i medias rampelys. – Det betyr ikke at vi avslører flere hemmeligheter enn tidligere, men vi er mye mer tilgjengelig for media og offentligheten, sier Bernsen. NRKs artikkel «Nordmenn har egne mapper i hemmelig IS-register» den 30. mars vitner om dette. NRK siterer at Bernsen verken vil bekrefte eller avkrefte om PST har disse listene. Bernsen fremhever at kommunikasjon fra PST skal være hensiktsmessig, og at de absolutt ikke vil informere om det de vet til enhver tid. – Et eksempel på en vanskelig avveining var terrortrusselen mot Norge sommeren 2014. Da hadde PST informasjon om at mulige

terrorister var på vei til landet. Vanligvis informerer vi ikke om slike opplysninger, men dette var informasjon vi ikke klarte å avkrefte, og vi valgte derfor å informere befolkningen om trusselen. Det er aldri et mål å skape frykt, det viktigste er at befolkningen og politikerne skal ha et mest mulig korrekt trusselbilde, slik at gode beslutninger kan tas, forteller Bernsen. I kjølvannet av opplysninger om forhøyet trusselnivå ble innsatspersonell midlertidig bevæpnet, og vådeskuddene har fortsatt inn i 2016. Bernsen fremhever at en av de viktigste egenskapene når det gjelder kommunikasjon med medier er å forstå mekanismene i samfunnet og politikk. – Det er ikke en kommunikasjons-

«DET ER IKKE ALLTID LIKE GØY Å BLI TVUNGET TIL Å LESE SAKER I MEDIA SOM VI VET ER FEIL UTEN MULIGHET TIL Å RETTE OPP» rådgivers jobb å ha en mening om et tema, men å kunne forutsi hva som blir konsekvensene når disse meningene formidles, forteller Bernsen. En av PSTs ønsker og kommunikasjonsmål er at informasjonen rundt deres saker skal være mest mulig presise. – Det er selvsagt ikke alltid mulig, ettersom det finnes strenge regler for personvern og mye informasjon som ikke skal ut i offentligheten. Det er derfor viktig at mediene viser ansvar og er kildekritiske når de skal dekke saker hvor ikke all informasjon er åpent tilgjengelig. Det er ikke alltid like gøy når vi blir tvunget til å lese saker i media som vi vet er feil uten mulighet til å rette opp, forteller Bernsen. Av hensyn til kildevern kan mottakelse av tips verken bekreftes eller avkreftes, og informasjonsutveksling med andre sikkerhetstjenester kommenteres aldri. Samarbeidet trumfer i disse tilfellene den offentlige samtale. DRØMMEJOBB? Martin Bernsen forteller at det innen samfunnsvitenskapen er vanskelig å planlegge hvor man ender. – Det dukker alltid opp overraskende muligheter og plutselig lukker dører seg uten at du har mulighet til å påvirke utfallet. Jeg vet ikke om jeg har drømmejobben, men jeg har valgt å bli værende i PST i over 12 år, så da må den jo være bra.

SAMFUNN

KJÆRE LILLE VENN, PASS DEG FOR HERSKETEKNIKKER! Har du noen gang hatt en uggen følelse av at en samtale- eller diskusjonspartner har gitt deg følelsen av å være underlegen med vilje? Da har du kanskje blitt utsatt for hersketeknikk.

”Men lille venn, du vet nok ikke helt hva du snakker om. Du er så søt når du er sint. Mener du virkelig at det er en god idé? Jeg tror det er best hvis du overlater dette til oss.” Nei, dette er ikke ting man sier til treåringen, men eksempler på hersketeknikker. På 1970-tallet introduserte Berit Ås begrepet hersketeknikk. Som navnet tilsier, er det en teknikk en bruker med formål å herske over en annen; å gjøre den andre personen en kommuniserer med underlegen. Det handler om å kontrollere hvordan andre fremstår eller oppfatter seg selv, og det handler om makt. En som bruker hersketeknikker ønsker gjerne å fremheve seg selv som den kunnskapsrike, og den andre som den kunnskapsløse. De fem tradisjonelle hersketeknikkene som Berit Ås skriver om i boken fra 1970-årene, Kvinner i alle land – håndbok i frigjøring, er usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør og påføring av skyld og skam. Hersketeknikker kan altså også fremsettes gjennom kroppsspråk; en kan himle med øynene, flire, legge hodet i hendene, bråke slik at det som sies ikke kan høres, hvis en er i et møte kan en kanskje enkelt og greit bare reise seg opp og velge å ta toalettpausen akkurat idet personen en vil gjøre underlegen skal prate. I 2014 skrev den svenske organisasjonsutvikleren Camilla Ländin en bok der hun fornyer beskrivelsen av disse hersketeknikkene. Ländin forteller nå om syv teknikker, hvorav den ene er knyttet til stereotypier; hersketeknikker fremsatt for å redusere deg til en stereotypi basert på kjønn, utseende, etnisitet eller lignende. Og det er problemet med nettopp denne hersketeknikken jeg nå vil snakke videre om. ET MULIG HINDER FOR VIKTIGE YTRINGER Hersketeknikker kan også være et svært godt verktøy for å få folk til å holde kjeft. Et eksempel på dette er å bruke hersketeknikker ovenfor kvinner som uttaler seg offentlig – i et forsøk på å kneble eller utestenge denne gruppen mennesker fra en debatt. Hvis en konstant blir møtt med nedlatende kommentarer 14

når en diskuterer er det forståelig at noen etter et visst punkt gir seg – og kanskje trekker seg fra debatten. Dette er også noe vi ser fungerer – det er færre kvinner som deltar i media enn menn, og jeg tror dårlig debattkultur er mye av grunnen til dette. Hersketeknikker kan dermed brukes som et middel for å begrense menneskers følelse av frihet til å ytre seg. Det sier seg selv at dette er høyst uønsket; å ha en diskusjonskultur der noen trekker seg fordi andre prøver å overbevise dem om at deres deltakelse er lik et barn som hopper opp og ned mellom to voksne i et forsøk på å få oppmerksomhet. Så – vi har nå altså etablert at hersketeknikker ikke er synonymt med god debattkultur, eller jobbmiljø, eller undervisningsmiljø, eller samtaler mellom venner, eller i det hele tatt i alle arenaer der en kommuniserer med andre. Jeg synes derfor det er viktig at en er oppmerksom på to ting: 1. Om en utsettes for hersketeknikker i samtale med andre eller om man 2. selv bruker hersketeknikker mot andre, kanskje til og med ubevisst. Å FÅ BUKT MED PROBLEMET Ländin anbefaler at en bør avsløre og si ifra om hersketeknikker på en konstruktiv og tydelig måte. Jeg tenker at det viktigste er å si ifra og vise at en ikke finner seg i å bli hersket med og forsøkt skvist ut av en samtale eller debatt. En måte å gjøre dette på er rett og slett å bare si ”nå bruker du hersketeknikker!”. For det første kan det gjøre en person oppmerksom på det som ikke gjør det med vilje, og personen får en sjanse til å tenke seg om. For det andre informerer det personen som gjør det med vilje om at du legger merke til at hen bruker hersketeknikker, at det ikke gjør nytten og at personen bør slutte med det hvis hen ønsker å fortsette debatten. Til tross for at vi i samfunnet vårt stort sett har voldsomme forutsetninger for å kunne ta i bruk ytringsfriheten for alt den er verdt, er det fremdeles svært mange stemmer som ikke våger, eller slipper til. Sørg i alle fall for at hersketeknikker ikke er grunnen til dette. Hvis du vet at du bruker dem ovenfor andre

SAMFUNN

Tekst: Vilde Molven Illustrasjon:

– dropp det! Ha såpass tro på meningene dine at du ikke trenger å bruke hersking som middel for å bli hørt, og ha såpass respekt for andre at du ikke kaster bort tiden deres ved å kneble en debatt som egentlig kunne utviklet seg til noe veldig spennende. Og hvis det er slik at du blir utsatt for hersketeknikker – si ifra! Prøv i alle fall så godt du kan å heve deg. Meningene dine fortjener å se dagens lys selv om det er noen som insisterer på å riste på hodet av dem.

Andreas Y. Pilskog

NB: Vil poengtere at jeg ikke syntes eksemplene i begynnelsen av teksten er OK ting å si til barn. Bruk av hersketeknikk for eksempel mot ungdom er også et problem, og regelen bør vel helt enkelt være å snakke med alle på en skikkelig måte. 15

SAMFUNN

DEN GODE RETORIKKEN Tekst: Solveig HĂ¸egh-Krohn Illustrasjon: Mathilde Birkeland

Slutt med den retorikken der! Slutt ĂĽ manipulere, kontrollere og overtale! Du lyger, du pakker inn og du villeder med retorikken din. Ikke sant? 16

SAMFUNN

Hva er egentlig retorikk, og hvor er den? Noen snakker om den som et verktøy for manipulasjon, ofte brukt av mennesker med kun to ting for øyet: makt eller penger. Retorikken er fine ord med onde hensikter. Noen kaller den et våpen. MEN HVOR ER DEN? Vi kan ikke la være å se den, i det den løper naken rundt på scenen, helt uten klær og roper ut voldsomme og pompøse utsagn. Men betyr det at retorikken slutter å eksistere i det den opphører å være vulgær? For den kan kle på seg. Rette litt på kragen og snakke alvorlig, rasjonelt og objektivt. Spørsmålet er bare om vi ser den da. For retorikk er ikke bare metaforer, ethos, pathos eller logos. Den finnes først og fremst i det tomrommet mellom det som ble sagt og det som blir hørt. Altså utspiller retorikken seg hovedsakelig i kommunikasjonens situasjon. Tenk for eksempel på en bok, et kunstverk, en reklame, en forskningsartikkel eller en politisk tale. De har alle blitt skapt eller fremført på et tidspunkt. Tidspunktet er det vesentlige for å forstå hvordan de blir forstått. Alt sammen baserer seg på stedet og tidens forståelse av hva som er rett eller galt, sant eller vakkert. Derfor er det lett å se hvor retorikken har vært i ettertid, den har satt sine tidsriktige spor. Og spesielt tydelig blir den, hvis den fraviker sterkt fra det verdenssynet vi selv har. For eksempel virker det absurd for oss i dag, at naziregimets propaganda og Hitlers voldsomme taler kunne ha en slik effekt det hadde før og under 2. verdenskrig. Ofte avfeier vi det raskt som hjernevasking. Men denne grufulle historiske hendelsen forteller oss også noe universelt om alle mennesker og samfunn. Vi kommuniserer, taler, tenker og forstår i en tid og et rom som hele tiden endrer seg og skifter mening. Nazistene hadde en verdensanskuelse som de så som den eneste riktige. Hitlers taler og Goebbels propaganda ga gjenklang i et land i økonomisk krise. Den økonomiske krisen, etterkrigstiden og selvfølgelig mange andre små og store aspekter ved Tyskland på denne tiden, utgjør det vi kaller den retoriske situasjonen – den konteksten som enhver tale og argumentasjon avhenger av. For tyskerne var ikke noe annerledes enn oss, egentlig. Deres hjerner var ikke biologisk forskjellige fra våre. Akkurat som deg, var ikke de tomme bokser som godtok enhver løs og dårlig argumentert påstand. Så når vi sier at de ble hjernevasket, unngår vi samtidig å ta innover oss det faktum at vi står i fare for å gjøre tilsvarende feil i vårt eget samfunn. Men hva har dette med retorikk å gjøre? Mange tyskere så ikke Hitlers taler som voldsomme eller pompøse. De så ham som et talerør for sannhet og rettferdighet. Vi kan riste på våre kloke hoder i ettertid, akkurat som vi rister på hodet av Trump og den kleine kompisen på Facebook som postet en artikkel fra en lite troverdig kilde. Vi kan riste på hodet av alt vi mener er tull og tøys. Så lenge vi selv vet hva som er sant og rettferdig, spiller det vel ingen rolle?

For vi kan nikke samtykkende til at Hitlers retorikk var voldsom og ekkel i dag. Den tilhørte en annen tid, et annet sted. Men hvorfor treffer ikke Trump deg, og hvorfor himler du med øynene av den artikkelen til kompisen din? Er du smartere? Kanskje, men det har ikke nødvendigvis så mye med saken å gjøre. For det du antar for å være sant, faktabasert, objektivt og rettferdig, vil av noen andre oppfattes helt forskjellig. Kanskje vil du også selv skifte mening en gang i fremtiden. For det som er sant eller rettferdig er og har alltid vært oppe til diskusjon. Vi har alle en formening om alt fra menneskerettigheter til boligpriser. Forskjellen er at vi lett konkluderer med at boligprisene er en relativ sannhet, mens menneskerettighetene er universelle. En gang har vi likevel ment at kvinner og jøder var mindre verdt enn andre, og kanskje mener noen det enda. Og fremdeles i dag har vi et behov for å rangere rettighetene til ulike grupper hierarkisk. Det er ikke alltid lett å vite hva som er rett eller galt. Det eneste vi kan vite er at sannhet og rettferdighet er relative størrelser, stadig i forandring. Selv om vi kan virke ganske enige i store deler av den vestlige verden i dag, finnes det andre steder, andre mennesker og andre tider hvor det vi mener er rett, hører til absurditeten selv. Dette er også årsaken til de mange konfliktene vi ser. Skal vi gå til krig på bakgrunn av vår egen forståelse av sannhet og rettferdighet? Mange ganger har vi sett at selv når kriger føres i det godes ærend, har det kunne ført til alvorlige og uheldige konsekvenser. Heldigvis kan vi i mange land diskutere disse spørsmålene i offentligheten gjennom demokratiet og ytringsfriheten. Da bruker vi ikke våpen. Da bruker vi demokratiets viktigste prinsipp, nemlig det ikke-voldelige middelet; talen. Og talene, samtalene og diskusjonene vil alltid være retoriske, fordi vi hele tiden vil forsøke å forstå hverandre ved å fylle tomrommene i mellom oss med mening. Det betyr ikke at retorikken er ond. Det betyr bare at den finnes over alt hvor det hersker tvil eller uenighet. Steder hvor man ønsker å løse problemer på en fredelig måte. For retorikken er ikke bare i besittelse av de rike eller mektige. Den overbeviser over alt og alle steder hvor mennesker kommuniserer. I rettsalene, i forskningsartiklene, i bøker, i kunsten og på Instagram. Men for det meste av tiden er den ikke vulgær. For når vi ser den rett i øynene, så er den også mest usynlig. Så når vi sier at noen manipulerer, er det som regel fordi vi er utenforstående tilskuere til det som blir sagt. Kommunikasjonen og budskapet er ikke rettet mot oss. Retorikken kan vi lett se, men vi forstår den ikke som sann fordi den ikke spiller på vår egen forståelse av tomrommet. Tomrommet ditt vil alltid være sant og rettferdig for deg. Men husk at også du kan være den kleine kompisen på Facebook en gang.

SAMFUNN

YTRINGSFRIHET PÅ SOSIALE MEDIER

– IKKE ET FRIPASS FOR HAT

Tekst: Valentina Baisotti Illustrasjon: Christopher Lillesund Harestad /Skjermbilder fra Facebook kommentarfelt

Mennesker liker å ytre seg i det offentlige rom, og i 2016 omfatter det offentlige rom også sosiale medier. Men bak mobilog pc-skjermer er det mange som legger alle restriksjoner til side. Hatefulle ytringer og oppfordringer til vold tyder på at mange har glemt at ytringsfriheten er langt fra absolutt. Ytringsfrihet er den friheten vi mennesker har til å uttrykke våre meninger. Den blir sett på som en menneskerettighet som er nødvendig for menneskers søken etter sannhet, personlig frihet og ikke minst demokratiet. I Norge er ytringsfriheten beskyttet av Grunnloven. Under paragraf 100 står det at ytringsfrihet bør finne sted, og i dagens samfunn gjør den sannelig det. Men selv om ytringsfriheten er grunnleggende, er den ikke absolutt. Det finnes flere lovfestede unntak fra ytringsfriheten; deriblant forbud mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, vedvarende trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn. ET VAGT SKILLE MELLOM PRIVAT- OG OFFENTLIG SFÆRE Etter at internettet kom har utviklingen av kommunikasjonsplattformer vært konstant – nå kommuniserer mennesker over

hele verden via alt fra e-post til sosiale medier. På plattformer som Facebook, Instagram og Snapchat snakker vi med hverandre, og gir utrykk for våre personlige meninger om alt fra vær til politikk. Facebook er det største sosiale mediet på verdensbasis med hele 600 millioner brukere. Plattformen ble i 2004 startet som et privat nettsamfunn for studenter ved Harvard universitetet i USA. I 2006 ble Facebook gjort tilgjengelig for alle med en gyldig e-post adresse, og nettstedet gikk dermed fra å være et privat sosialt medium til å bli en plattform av offentlig interesse. Siden den gang har Facebook sakte men sikkert utviklet seg til å bli en stor del av hverdagen for mennesker verden over. På Facebook kan man ikke bare kommunisere med hverandre, man kan også dele bilder, statuser, lese nyheter og spille spill. Etter utviklingen av sosiale medier som Facebook, har skillet mellom den offentlige- og den personlige sfære blitt mye vagere. Den offentlige sfære, også kalt offentligheten, er en åpen del av samfunnslivet der alle medlemmene i et samfunn skal ha tilgang. I 2016 er sosiale medier blitt en arena for offentligheten og den offentlige samtale. Det er lett å la seg lure av den til tider intime og personlige atmosfæren, og glemme at alt en publiserer er tilgjengelig for alle og enhver. Selv om aktiviteten på slike plattformer kan styres fra den trygge sofakroken, vil det publiserte innholdet være offentlig – ikke bare i Norge, men også i store deler av verden. HATEFULLE YTRINGER – ER ALT LOV? I dagens samfunn er det spesielt på sosiale medier en kan bli vitne til utallige hatefulle ytringer. Mennesker i alle aldre liker å ytre seg om aktuelle

SAMFUNN

temaer. De siste månedene har flyktingekrisen i stor grad preget nyhetsbildet, noe som reflekteres i kommentarfeltene på sosiale medier. Én sak som engasjerte det norske folk både på godt og vondt, og som er et eksempel på hvordan mennesker i full offentlighet oppfordrer til vold og går imot ytringsfrihetens restriksjoner, er TV2 sin sak kalt «Desperate flyktinger forsøkte å henge seg i Aten». Saken, med vedlagt bilde av to mannlige flyktinger som i desperasjon forsøker å henge seg i et tre i Aten, ledet til en rekke uventede reaksjoner blant det norske folk. Fra personlige Facebookprofiler med fullt navn og bilde, valgte voksne menn og kvinner å etterlate kommentarer som; «Jippi endelig gjør de noe fornuftig (smilefjes)», «Inn samling av penger så vi får kjøpt mer tau (smilefjes)» og «To mindre personer på trygd ut i Europa det (smilefjes)». Oppfordringer til vold og ulovligheter er ikke vernet av ytringsfriheten. Hver enkelt person er selv ansvarlig for sine utsagn, og slike ytringer kan være ansvarsbetingende. Det problematiske er at som oftest vil ikke slike rasistiske, krenkende og hatefulle kommentarer på sosiale medier resultere i konsekvenser for dem som ytrer dem. Dette grunner i det faktum at Facebook, Instagram og andre plattformer har makten over hvilke ytringer som skal finne sted på deres plattform. Dermed kan en kommentar stride mot restriksjonene i den norske ytringsfriheten, men ikke nødvendigvis være krenkende eller diskriminerende nok til at Facebook velger å gjøre noe med saken. Politiet i Norge kan straffeforfølge de verste ytringene, spesielt om de klassifiseres som trusler for samfunnet. Likevel får de fleste hatefulle ytringer på nett sjeldent store konsekvenser.

IKKE SÅ USYNLIG BAK SKJERMEN Sosiale medier gir ofte følelsen av å kommunisere, og dele livets små hendelser med nære venner dermed er det mange som ikke tenker seg om to ganger før de ytrer seg. Atmosfæren på for eksempel Facebook og Instagram er ofte så lett og ledig at kommunikasjonen på disse plattformene føles mer som kommunikasjon i privatlivet, og ikke i det offentlige. Ved hjelp av sosiale medier kan vanlige mennesker nå føle at de «blir kjent» med opinionsledere som for eksempel politikere eller kjente idrettsutøvere. Den offentlige samtale er altså på mange måter blitt mer følelsesladd og personlig etter framveksten av sosiale medier. Hver eneste nordmann har friheten til å kunne ytre sine meninger, men om ens personlige meninger kun involverer hat og oppfordring til vold, kan en regelrett ikke forsvare slike ytringer ved å si at en bare bruker ytringsfriheten. Restriksjonene er til for en grunn, og på tross av at de norske lover ikke alltid vil kunne stoppe den offentlige samtale på internettet fra å inneholde hat, vil det ikke si at slike ytringer går umerket forbi.En føler seg gjerne trygg og nærmest usynlig bak skjermen, men den offentlige Facebook statusen en skrev kan fort bli lest av ikke bare mange tusen, men mange millioner mennesker. 19

SAMFUNN

MEDIAS ETISKE GRENSE Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Gaute Handelsby

Muhammad- karikaturar, Je Suis Charlie og paparazzi-jaginga av prinsesse Diana skapa alle debatt om grensene til media og såleis grensa på ytrings- og pressefridommen. Media skal beskytte individ og grupper, men krenker like ofte. Den fjerde statsmakt, folkets talerøyr, kritisk vaktbikkje. Media har mange viktige samfunnsfunksjonar, som å vere informerande, overvakande, kommenterande, rettleiande og underhaldande. Med basis i demokrati, trykkefridom og ytringsfridom skal media «beskytte enkeltmenneske og grupper mot overgrep eller forsømming frå offentleg statsmakt, institusjonar, private føretak eller andre.» Om Per ikkje får den hjelpa han har krav på frå NAV, eller viss Ingunn ikkje får sjukeheimsplass, skal media altså sete kritisk søkelys på dei offentlege instansane. Deretter er det opp til lesarane å gjere opp si eiga meining i saka. Vær Varsam- plakaten er dei etiske normene norsk presse bør, men ikkje må, følge. Presseetikken frå denne plakaten er korkje juridisk eller rettsleg, så i prinsippet er pressa uavhengig frå både domstolar og styresmakt. Punkt 1.4 i Vær Varsam- plakaten summerer opp medias funksjonar ganske presist: «Det er pressa si rett å informere om det som skjer i samfunnet, og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressa si plikt å sete eit kritisk søkelys på korleis media sjølv fyller si samfunnsrolle.» Å vere kritisk til eigen og andre mediums roller er altså ei plikt, men igjen, ikkje ei juridisk plikt. PFU – KLAGEINSTANSEN TIL PRESSA For nokre veker sidan var eg på kurs i etikk og journalistikk, held av professor Svein Brurås ved Høgskulen i Volda. Han trakk fram fleire døme på

saker som har vorte klaga inn til Pressens Faglege Utval. PFU er eit kontrollorgan av pressas eigne, og som behandlar klagene. Dersom PFU finn at saka har brote Vær Varsam- plakaten, fell dei avisa eller kanalen; men det får ingen konsekvensar utover at avisa eller kanalen må nemne fellinga, og på den måten mister truverd. Dette er nokre av døma på saker som har blitt klaga inn til PFU – og som skildrar både gråsoner og etiske utfordringar: - Ein lite kjend politikar i Bergens bystyre blir mistenkt for å nytte handikap- parkering, trass i at det er hans kone, og ikkje han sjølv, som skal nytte handikap- parkeringa. Bergens Tidende snikfotograferte mannen, overvaka han medan han køyrde, og ringde så kona på heimetelefonen for å høyre om ho var i bilen. Då ho svara, la dei på røyret. Ekteparet klagar inn saka til PFU, men får ikkje medhald. - Ei kvinne i 20- åra lurer på kven far hennar er, men får ingen informasjon frå mora. Då ho brukar media til å leite etter faren, klagar mora saka inn til PFU for å ha offentleggjort og krenka privatlivets fred. Mora meiner ingen har noko med kven ho hadde samkvem med på den tida; PFU meiner den unge kvinna har rett til å bruke ytringsfridommen sin til spørje etter far sin. - Ei mor går til avisa med si historie om korleis borna har forlate ho til fordel for faren. Kvinna blir anonymisert, men avisa blir likevel fella av PFU for mangel på tilsvar. - Ei lokal avis i Bergensområdet skriv at ein fotballtrenar i tjueåra har utøva vald mot ein av gutane på øving. Mannens bror klagar saka inn til PFU for mangelfull anonymisering, feil alder (han var berre 18 år), og feilinformasjon om at trenaren var sikta, som ikkje stemte. Saka blei fella av PFU for sistnemnde, med særleg vekt på at mannen ikkje hadde fått moglegheit til å forsvare seg mot skuldingane. «ANSVAR FOR AT ULIKE SYN KJEM TIL UTTRYKK» Som døma viser, er det mangel på tilsvar som oftast

SAMFUNN

fører til felling av PFU. Når ein person, gruppe, bedrift eller organisasjon blir skulda for noko, er det altså vesentleg at dei får høve til å forsvare seg – som plakaten seier: «Pressa har eit særleg ansvar for at ulike syn kjem til uttrykk.» Medieomtala kan nemleg øydelegge både levebrødet og ryktet til nokon. Særleg derfor er det Vær Varsam – plakaten seier: «Ord og bilde er mektige våpen – misbruk dei ikkje.» Den første saka fekk ikkje medhald trass i at Vær Varsam- plakaten tydeleggjer korleis ein intervjusituasjon skal vere klar ovanfor kjeldene. Det er avisa si ytringsrett å påpeike maktmisbruk og lovbrot frå ein som er vald inn av folket. I tillegg har saka ei større samfunnsrelevans, noko som veg inn til avisas fordel. Dette argumentet blei også nytta i det andre dømet: Det er relevant for fleire i samfunnet at mange born leiter etter foreldra sine, sjølv om ein kan forstå mor sitt argument om privatlivets fred. BÅDE VERNAR OG KRENKER I prinsippet er rommet for kva media kan skrive, veldig stort. Etter eigen erfaring som journalist, er det ingen uvanleg oppleving at folk ein ringer seier: «Her har du ikkje noko sak». Mange prøver å halde informasjon unna media, og mange liker ikkje det ein skriv. Men det er redaksjonen som har rett til å avgjere kva som er ei sak: «Pressa skal verne om ytringsfridommen, trykkefridommen og offentlegheitsprinsippet. Den kan ikkje gi etter for press frå nokon som vil hindre open debatt, fri informasjonsformidling og fri tilgjenge til kjeldene.» Dette gjelder også grensa mellom journalistikk og reklame: Å la sine kjelder nytte media som eit middel til marknadsføring, er å la dei legge føringar for pressa si sjølvstende. Trass i dette bryt bloggarar og dameblad denne norma konsekvent – noko som fører til nye debattar om kven normene gjelder når nye medium oppstår.

Å KRITISERE MAKTA Pressa utgjer kanskje det viktigaste uttrykket for ytringsfridom. Men denne retta inneber også å måtte ta ansvar for konsekvensa av ytringane. Diskriminerande eller hatske ytringar mot nokon kan ikkje forsvarast med ytringsfridom. Media skal i all hovudsak kritisere makta, og å avdekke maktmisbruk. Kven som har makt, varierer. Politikarar, kongehus, bedrifter og organisasjonar sit på både pengar, ressursar og makt til å endre samfunnet og å påverke andre. Også idear har makt: Politiske, religiøse og sosiale ideologiar må jamt kritiserast i eit demokrati. Pressa si oppgåve blir derfrå å la fleire synspunkt komme til uttrykk, sjølv om det krenker menneske undervegs. Det er til dømes forskjell på å kritisere ein muslim og det å kritisere islam, der sistnemnde er ein mektig religion og ideologi, kanskje til forskjell frå førstnemnde. Likevel kan Muhammad- karikaturane oppfattast både som respektlause og lite naudsynt for den enkelte muslim sin identitet. Og jaget etter prinsesse Diana som fullstendig krenkande mot hennar privatliv. Grensa for kva slags journalistikk som held seg innanfor den etiske grensa, er derfor ein debatt som går føre seg i mediehusa kvar einaste dag, og som heller aldri må ta slutt. Ein ting er i alle fall sikkert, det er at ytringsfridom ikkje kan eksistere utan media som talerøyr.

SAMFUNN

TOLERANSENS INTOLERANSE Norge er det man i statsvitenskapen kaller et moderne liberalt demokrati. Det er demokratisk ved at folket velger hvem som skal styre, moderne ved at staten sørger for store deler av det sosiale sikkerhetsnettet. Og med liberalt menes det at vi borgere får lov å si og gjøre som vi vil, så lenge det ikke er farlig eller forhindrer andre å utøve sin frihet som de ønsker.

Tekst: Frode Realfsen Illustrasjon: Julia Beate Bådsvik

I tillegg kan det Norske samfunnet betegnes som veldig tolerant, hvor aksepten for folk som er «annerledes» har blitt gradvis større i løpet av de siste årene. Mantraet som råder samfunnet i dag, er at man ikke skal diskriminere noen basert på hudfarge, religion, kjønn eller legning. Alt dette er verdier som er helt i tråd med vestlige liberale ideer. Det som ikke er like sikkert, er om dagens unge liberale mennesker egentlig har blitt særlig mer tolerante. Det finnes ting som tyder på dette. En forfekter gjerne ideer om at man skal akseptere alle som er annerledes ut i fra kriteriene som nevnt i forrige avsnitt. Samtidig finner man tolerante personer som fort vil angripe og fryse ut alle som har meninger som skiller seg fra normen. Jeg liker å kalle slike mennesker intolerante tolerante. Folk som forfekter moderne liberale tanker som likestilling og respekt for livssyn, samtidig som de ikke klarer å ta til seg den liberale livsfilosofien. For meg virker det som om de har de «rette» meningene fordi det er det som forventes av dem, ikke fordi de helt innerst mener at alle har retten til å leve det livet de selv ønsker. Baksiden av den liberale medaljen er at man er nødt til å akseptere at folk har «feil» meninger uavhengig av hva man selv tenker. I praksis vil det

si at i et tilfelle der tanten din er rasist, så er det hennes rett å være det og det er din rett å mene at det er forkastelig. Å VÆRE EN EKTE LIBERALER Å måtte forsvare andres rett til å ha illiberale meninger mot såkalt tolerante mennesker er noe jeg har brukt alt for mye tid på opp igjennom årene. Men fortsatt blir jeg like overrasket over at de ikke klarer å se ironien i egne argumenter, når de med en alvorlig mine sier at enkelte meninger ikke bare bør, men må forbys. Spørsmålet jeg ofte stiller ved slike utsagn er «hva er det som skal være grensen for lovlige meninger?» Svaret vil erfaringsmessig koke ned til at de vil forby eller finne en måte å fjerne meninger de ikke liker fra samfunnet. «Så...,» begynner gjerne oppfølgingsspørsmålet mitt, «men hva hvis en person mener at kvinner ikke burde få lov til å uttrykke seg offentlig, hva er det som gjør at det ikke er den personens grense som bestemmer hva som er greit å si offentlig?» Det er med dette spørsmålet diskusjonen gjerne ender, uten at personen som mener at det å forby meninger er greit, klarer å komme med et ordentlig svar. Ideen om at det ikke burde være opp til enkeltindivider å avgjøre hva som er lov og ikke lov å si

SAMFUNN

BAKSIDEN AV DEN LIBERALE MEDALJEN ER AT MAN ER NØDT TIL Å AKSEPTERE AT FOLK HAR «FEIL» MENINGER UAVHENGIG AV HVA MAN SELV TENKER.

offentlig vil erfaringsmessig ikke demre for dem. Et tilsvarende surrealistisk eksempel på manglende forståelse av hva ytringsfrihet og liberalisme faktisk er, opplevde jeg for noen år siden med en venninne. Hun argumenterte for at det var helt greit å forby ytring av en mening fordi det ikke var det samme som å forby selve meningen. Hun jobber i dag som jurist, så jeg burde ikke være overrasket av at hun velger å tolke noe bokstavelig for å unngå lovens egentlige intensjon. Å VITE HVA TOLERANSE ER Det kan virke som om det moderne tolerante mennesket man finner i Norge i dag ikke har den nødvendige kunnskapen til å forstå årsakene til at vi har blitt et såpass tolerant samfunn. Grupper som tidligere ble undertrykket hadde som oftest kun retten til å ytre seg om hvor dårlig de ble behandlet fordi den ble ansett som universell. Dette gjaldt homofile, samer og ikke minst kvinner. 24

I dag må man ikke bare forsvare ytringsfriheten i fra de vanlige fascistiske tullingene på ekstreme høyre (se, jeg bruker ytringsfriheten til å si stygge ting om folk jeg er uenig med). Men også fra grupper i samfunnet som kun nyter den statusen de har i dag fordi ytringsfriheten eksisterer. Det var ikke mangel på folk for 50-60 år siden som oppriktig mente og sa at kvinner ikke burde ha stemmerett. Det finnes fremdeles folk i dag som mener at alle homser bør kastreres og at lesber kan bli kurert bare de får kjenne en skikkelig mann. At disse normativt forkastelige meningene eksisterer er prisen man må betale for at meningen om at homofile er vanlige mennesker skal kunne bli ytret, hørt og akseptert av samfunnet. Det finnes fortsatt meninger og ytringer der ute som enda ikke har blitt hørt som har potensialet til å gjøre verden til en bedre plass. Og faren ved å sperre porten for meninger du ikke liker, er at meningene som fortjener å bli hørt blir med i dragsuget.

SAMFUNN

“JEG SKRIVER PÅ VEGNE AV MINORITETENE” EN SAMTALE MED BERGENS NYESTE FRIBYFORFATTER

Tekst: Eva Nedregaard Foto: Ragnar M. Rørnes, Bergen offentlige bibliotek

SAMFUNN

I følge Committee to Protect Journalists (CPJ) ble 71 journalister, bloggere og andre skribenter myrdet i 2015. På delt fjerdeplass over fjorårets mest dødelige land finner vi Bangladesh. Der satt Ratan Kuman Samadder foran datamaskinen og skrev kritiske innlegg om den økende islamistiske fundamentalismen. – Jeg blir aldri vant til været her i Norge, sier Samadder lattermildt. Han har nettopp kommet hjem fra arbeidsplassen på biblioteket og har kontaktet meg via Skype. I fjor tok han kontakt med International Cities of Refugee Network (ICORN). Fire skribenter i Bangladesh hadde blitt drept på åpen gate, og han begynte å frykte for sitt eget liv. Han tok med seg familien og bloggen, og dro til Bergen.

journalist, men helt enkelt og greit en blogger. Samtidig nevner han at bloggere utgjør en stor del av ytringsfriheten i den tredje verden. I Bangladesh er blogger og sosiale medier en viktig talerstol for ytringsfrihet ved at de bærer muligheten til å gi en stemme til de som ellers ikke blir hørt. Nå holder han til på Bergen Offentlige Bibliotek. Der har han sitt eget kontor, sin egen datamaskin og muligheten til å blogge risikofritt.

Hva skriver du om for øyeblikket? – Jeg skriver om politikken i Bangladesh. Om undertrykte minoriteter som prøver å praktisere rettighetene sine, men som ikke blir hørt. Kritiske tekster om hvorfor disse minoritetene blir undertrykt og utestengt fra samfunnet. Jeg skriver på vegne av dem. Minoritetene. Samtidig er jeg ateist, så jeg skriver mye utenfra om hvordan religiøse problemstillinger påvirker samfunnet vårt og gradvis radikaliserer det. Han forklarer at situasjonen i hjemlandet er drevet av politiske og religiøse motiver. Da Bangladesh ble selvstendig i 1971 sto sekularismen og religionfriheten i fokus, men ble gradvis overtatt av Islam som statsreligion. Dette har ført til konflikter innad i landet, og et forsterket skille mellom islamister og sekularister. Senest i mars avviste den bengalske retten kravet fra en gruppe borgere som krevde å få Islam avskaffet som statsreligion. Samtidig har denne religionen, som i mange andre land, ført med seg en voksende fundamentalisme. – Ytringsfriheten i Bangladesh er stille. Terroristorganisasjoner dreper og angriper skribenter for å praktisere ytringsfriheten og stille kritiske spørsmål til religion og samfunn. Det gjelder heller ikke bare religionskritiske tekster. Om du skriver en vitenskapelig artikkel eller en kritisk, drøftende artikkel som taler mot den oppfatningen de har av verden, er du i fare.

Hva mener du selv er viktige aspekter når det kommer til ytringfrihet? – Personlig er jeg imot alle former for sensur. Men det er klart at jeg som blogger også møter en slags selvsensur ved å publisere på nett. Det dukker alltid opp spørsmål rundt hva man skal skrive, hva man skal gjøre, og lignende. Det er likevel ikke noe som burde sensureres av religion eller politiske synspunkter. Vi må få lov til å gjøre narr av, skrive om og kritisere det vi vil. Vi snakker videre litt om Charlie Hebdo, og han påpeker nok en gang viktigheten av å skrive, tegne og mene akkurat det man selv vil. Det å ikke være redd for å støte andre. – Jeg vet om en tegner fra Bangladesh som kom til Bergen for en eller to måneder siden. Han var i fengsel i over seks måneder for å ha tegnet en tegneserie, og fryktet for livet når han kom ut. Til og med i fengselet prøvde noen av medfangene å drepe han. Her i Europa er det mer tillatt å gjøre narr av religion. Til og med i India er hinduismen spøkt med og latterliggjort. Jeg vet forresten om en som tegnet et nakenbilde av en gudinne. Han måtte bo i India en stund. Han ler. Jeg ler. Selv om realiteten er langt ifra den vi møter i Norge. Det blir stille en stund.

Så innholdet blir sensurert? – Nei. Det er ikke sensuren i landet som er problemet, men konsekvensene av å bruke ytringsfriheten. Mange bloggere og skribenter tør ikke uttrykke seg. De lever i frykt. Samadder presiserer at han selv ikke er noen 26

Hvordan er en typisk dag som fribyforfatter? – Jeg skriver mye i sosiale medier, men samtidig har jeg også norskkurs og andre kurs jeg må følge. Jeg er som regel veldig opptatt. Når jeg endelig kommer hjem trenger jeg å tilbringe tid sammen med familien min.

Har du planer om å returnere til Bangladesh? Han bruker litt tid på å svare. – Det kommer helt an på situasjonen i Bangladesh. Slik som situasjonen er nå er det ikke mye håp om at ting vil forbedre seg med det første. Jeg håper jeg kan fortsette med bloggingen min, og satser på å lære meg norsk slik at familien min og jeg kan få et godt liv i Bergen. Jeg må bare klare å venne meg til været.

SAMFUNN

Fribyforfatter er en forfulgt forfatter som inviteres til en friby. For at en person skal komme inn under fribyordningen, må han/hun være forfatter med en viss litterær produksjon og beviselig være truet eller forfulgt i sitt hjemland på grunn av sitt litterære virke. Byene gir gjesteforfatterne et trygt sted å bo og økonomisk trygghet i to år. Bergen kommune ble friby for forfulgte forfattere i 2008 da byen ble medlem av organisasjonen ICORN - International Cities of Refuge Network. ICORN er et nettverk av byer i mange land i verden som verdsetter og engasjerer seg for ytringsfriheten. (Kilde: Norsk PEN, Bergen Offentlige Bibliotek)

SAMFUNN

ASMR: IMAGINÆR STRESSFORLØYSING Ei prikkande kjensle spreier seg frå hovudet og ut i resten av kroppen. Kjensla blir trigga av lyder frå skraping, tapping, skriving eller kviskring. Brukarar av ASMR rapporterer om mindre stress, angst og søvntrøbbel, men fenomenet er framleis lite kjend.

Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Christopher Lillesund Harestad

Ein mann slår fingrane i bordet i ein slags rytme. Ei dame snakkar til deg som om du er hos frisøren, og barbermaskinen lagar 3D- lydar rundt hovudet ditt. Ein anna mann, denne med maske, kviskrar på eit uforståeleg språk som høyrast ut som ein song. Dette er typiske videoar av ASMR. ASMR står for autonomous sensory meridian response. ASMR speler på sansar og kroppsleg respons, kor videoane primært nyttast som hjelpemiddel til å få å sove og å stresse ned i ein hektisk kvardag. EIT LITE OBSERVERT FENOMEN Engelsk wikipedia (fenomenet har framleis ikkje ei norsk side) skildrar ASMR som eit «persepsjonelt fenomen karakterisert som ei distinktiv nytande sensasjon i hovudet, skallen, ryggen samt perifere kroppsdelar.» Målet er å vekke respons gjennom syn, lyd, lukt og kognitiv stimuli. Sida poengterer òg at fenomenet er lite observert av forskarar, og at definisjonen av ASMR derfor er kontroversiell. Den austerrikske forfattaren Clemens Setz hevdar at ei notis frå boka til Virginia Woolf, Mrs Dalloway (1925), beskriv noko som liknar ASMR: «’K… R…’ said the nursemaid, and Septimus heard her say ’Kay Arr’ close to his ear, deeply, softly, like a mellow organ, but with a roughness in her voice like a grasshopper’s, which rasped

his spine deliciously and sent running up into his brain waves of sound which, concussing, broke. A marvellous discovery indeed – that the human voice in certain atmospheric conditions (for one must be scientific, above all scientific) can quicken trees into life!»1 HJERNEORGASME Men det er ikkje berre kviskring som prydar ASMRvideoar på Youtube. Kloring, tapping, blåsing og lyden av skriving er alle gjengangare. 3D - lydar er eit verkemiddel som brukast i ASMR, som kan få lyttaren til å kjenne at den som kviskrar er rett framfor seg på ekte. I tillegg til 3D nyttast rollespel der nokre videoskaparar sjølv er skodespelar i eit «stykke». Handlingane er ofte daglegdagse scenario, til dømes eit besøk hjå legen, frisøren eller massøren. Sjølv om ein ikkje får massasje på ekte, rapporterer brukarar at ASMR reduserer angst, søvnproblemer og panikkanfall. ASMR handlar altså om å slappe av, ikkje om seksuell nyting. På Psykologisk.no kallar Jan- Ole Hesselberg likevel ASMR for «hjerneorgasme». Han skildrar opplevinga si slik: «Kriblingene starter for min del på toppen av hodet, alltid på høyre side. Derfra sprer kriblingen seg nedover høyre arm og høyre ben. Helt

SAMFUNN

ut til fingre og tær. Følelsen er udelt positiv, og den starter tilsynelatende uten en tydelig utløser.» Men dersom fenomenet viser seg å ha ein helseeffekt, kvifor er det då så lite kjend? Fleire engelsktalande medium har diskutert fenomenet ASMR, medan dei norske ser førebels ut til å henge etter. Unntaket er ei Typisk deg- episode frå TV Norge der Jan–Ove Hesselberg fortel om det.2

1 - https://bioethics.georgetown.edu/2015/07/ asmr-and-absurdity/ 2 - http://psykologisk. no/2014/03/hjerneorgasmen/ Videoen kan sjåast her: https://www.youtube.com/ watch?v=PUUh_qwPo7U

SOVEMIDDEL «MassageASMR» har 314 925 abonnentar på Youtube. Han er ein slank mann med behageleg stemme. I videoane sine nyttar han mange av dei typiske trekka ved ASMR - som massasje, eit fiktivt legebesøk, eller ulike nærbilde av seg sjølv medan han dannar rolege lydar. Ephemeral Rift blir følgd av 192 697 personar på Youtube. I ein video heller han øl i eit glas, og legg mikrofonen til dei brusande lydane frå ølskummet. Dei fleste som legg ut videoar er engelsktalande, og videoane varer stort sett mellom 20 og 90 minutt. Nokre viser naturlydar og maskerte skodespel, medan andre har fokus på menneskelydar, der ein til dømes krøllar saman ein pose. Målet er dog det same: Stress- forløysing, redusere angst, depresjon og sovevanskar. Gjennom å sjå og lytte til videoane, skal ein få kjensla av å vere til stades, og å bruke sansane sine fullt ut. Aila Eckhoff Sinobet frå Oslo vart tipsa om ASMR gjennom ei venninne. Ho tykte det var rart i byrjinga, og fekk inga kroppsleg respons, slik som venninna. Likevel nyttar ho ASMR hyppig: – Det får meg til å slappe av, og hjelper meg å sove om kvelden. Når ein ligg i senga og begynner

å planlegge morgondagen, så funkar ASMR ved at det tømmer hovudet for tankar. I kontrast til ein travel kvardag set det ting i orden. UKJEND «INTERNETTGREIE» Kva videoar ser du på sjølv? – Folk liker forskjellige typer lyder. Eg kan til dømes sjå nokon som fargelegg noko eller som sminkar seg. Det kan òg vere ein person som får pakke i posten, tar ut tinga og forklarer kva dei er. Sjølv liker eg å høyre med hovudtelefonar, då kjennest det ekte. Kvifor trur du ASMR framleis er så ukjend i Norge? – Eg veit faktisk ikkje, men det er lite kjend på generell basis. Og så er det vel nesten ingen i Norge som lagar ASMR- videoar. Eg har berre høyrd norsk éin gong, det same med tysk og italiensk. Men desse fekk førespurnadar frå sjåarane om å snakke engelsk. Aila samanliknar ASMR med mindfullness og øvingar dei gjorde på dramalinja for å slappe av. ASMR blir ein fristad som bryt med utolmoda og det kjappe tempoet i dagens samfunn. – Det handlar om kvardagslege ting, og det handlar om å ta seg god tid. Mange skriv på nettet at psykologane deira anbefaler ASMR, då det gjer ein lettare til sinns, og hjelper ein å flytte fokuset vekk frå ein stressande kvardag, seier ho. Aila trur ASMR er noko mange ikkje veit at dei treng. – Eg håper ikkje berre det er ei «internettgreie».

KULTUR

Blyant

GALLERI

Galleri SAMVITEN Galleri Samviten viser frem eksterne bidrag fra kreative sjeler. Tema i dette nummeret er:

GALLERI

Edvard Pires Bjørgen 22 år, fra Haugesund. Studerer informasjonsvitenskap på UiB, 3. året.

GALLERI

For mer info om

SAMVITEN Sjekk ut:

W W W. S A M V I T E N . N O

SAMVITEN

Nr. 2

2016

Vil du ha Samviten gratis hjem i postkassen? Send oss en mail! info@samviten.no