Issuu

Nr. 1 2016

SAMVITEN Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

TEMA BÃ†REKRAFT

SAMVITEN Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no Utgitt med støtte fra SV-fakultetet Forsideillustrasjon: Andrea Iversen Karlsen

Innhold

Leder

03 Drømmeglasset

Trykk: Bodoni ANSVARLIG REDAKTØR Hilde Otteren ØKONOMIANSVARLIG Frode Realfsen NETTREDAKTØR Solveig Høegh-Krohn KULTURREDAKTØR Elise Løvereide SAMFUNNSREDAKTØR Valentina Baisotti FOTOANSVARLIG Silje Marie W. Åsheim ILLUSTRASJONSANSVARLIG Eric L. Risbakk GRAFISK UTFORMING Andrea Iversen Karlsen JOURNALISTER Elise Løvereide Silje Marie W. Åsheim Eric L. Risbakk Hilde Otteren Eva Nedregaard Frode Realfsen Valentina Baisotti Solveig Høegh-Krohn Vilde Molven Mariann Aarthun Gjerde ILLUSTRATØRER Julia Beate Bådsvik Andrea Iversen Karlsen Mathilde Birkelund FOTOGRAFER Eva Nedregaard Elise Løvereide Silje Marie Åsheim Mariann Aarthun Gjerde

Fakultet

Flyktningsdebatten har blitt en

skyttergravsdiskusjon

6 på SV

Samfunn

Å redde planeten

Forbruk i eit syltetøyglas

Utarming av jorden – hva er det?

18 21 22 24

Resirkuler eller dø?

Odin og det som følger Bærekraftig titanutvinning - et dilemma En bærekraftig tilnærming til rusavhengige kriminelle - et regnskap med røde tall

Kultur

28 29

Ølbyen Dublin

Galleri Samviten

31 35

Økolandsbyen

På ein ny stad

Foto

DRØMMEGLASSET

LEDER

Nyttårsaften 2014. Vi skrev ned drømmer for 2015 og puttet dem i en liten krukke. Et par av venninnene ønsket å inngå avtale om shoppingfritt år. Jeg takket nei. Det forgående året hadde jeg handlet klær én gang. Motvillig. Behovet for flere ting hadde blitt kraftig minimert. Jeg trengte ikke et nyttårsforsett for å slutte å handle. Jeg hadde gitt bort nesten alle kjøkkenting, samt en del klær, møbler og pynt. For hver ting jeg gav vekk, ble behovet for dem mindre. Den konstruerte nødvendigheten av tingene avtok. En befrielse. At kjøttforbruket ble mer enn halvert, skjedde av seg selv. Det var enkle, og ønskede endringer. Men ikke alle ting kommer like lett. Jeg er fremdeles dårlig til å resirkulere. Jeg kan ta taxi to kilometer om det regner. Samtidig flydde jeg mer i 2014 enn noen gang tidligere. Det er et gode jeg ikke vil gi slipp på. I drømmeglasset la jeg et ønske om å reise, mye og overalt. Kanskje dette er felles for de fleste, at det er egenviljen og godene mot naturen. Til hvilken pris? 17. februar viser NRK til forskningsrapporten «Sensitivity of global terrestrial ecosystems to climate variability», en kartlegging av verdens klimafølsomhet. Rapporten viser hvordan jordens ulike økosystemer kan reagere på klimaendringer. Hele den norske kysten og deler av innlandet er kategorisert som veldig følsomt. I artikkelen «Ylvas verden» datert 22. november har NRK skissert hvordan en fire år gammel jente kan møte fremtiden i 2050 og 2100. Skildringen hviler på FNs klimapanelrapport RCP8,5. I dette scenarioet tar en høyde for at klimagassutslipp vedvarer og at temperaturen stiger fire grader innen 2100. Ved en to graders temperaturøkning i 2050 kan scenarioet arte seg slik; mørke gater trumfer snø kyssede fjell og daler på vinterstid. Kraftigere nedbør og flom. Ekstremvær. Torsken trekker seg nordover, og sørlige arter som hvithai og ansjos nærmere Norge. Stigende vannstand. De norske trehuskonstruksjonene vil bøye seg for store vannmengder. I landene rundt Middelhavet spiser varmen opp vegetasjon, og etterlater sand, hetebølger og klimaflyktninger.

Artsutryddelse. Dette er bare begynnelsen. Eva har intervjuet studenter på SV-fakultetet. Samtlige vektlegger resirkulering som viktigste bidrag til jordens fremtid. Frode tar over pennen i «Å redde planeten», og fremhever tiltak og handlinger som kan være effektive og ikke. Hvordan stiller resirkulering seg her? Solveigs tale er klar: «Resirkuler eller dø». Artikkelen tar utgangspunkt i en emballasjefri kolonial som åpner i skostredet våren 2016, og gründer Anita Bui forklarer konseptet. Anno-deltaker Enok Groven tenker i lignende baner. Elise har intervjuet han om cChallange – en trettidagers utfordring om å minimere eget forbruk. Vilde tar for seg gruvedrift og fjorddeponi, og hvordan enkeltes idealistiske ønsker ikke harmoniserer med nordmenns storforbruk av titan. Matproduksjon okkuperer også jordareal. En liten omtalt tematikk er at jordens dyrkningsevne ikke er fornybar. Valentina har skrevet om utarming av jorden, og hva dette innebærer. Bærekraft strekker seg lenger enn klima og miljø. Silje belyser frykten for at velferdsstaten skal gå til grunne med inntak av flyktninger. Den reelle situasjonen kommer gjerne ikke til syne i mediene. Gjesteskribent Maria og Martin skisserer de økonomiske utfordringene rundt straffeforfølgelse av de svakeste i samfunnet. Nåværende praksis er ikke økonomisk levedyktig. Kanskje vil det å tviholde på behagelighet kunne kalles egoisme, men det må være en snever type. Menneskers nåværende levemåte kan få fatale konsekvenser på sikt. Det vil påvirke både oss, og fremtidige generasjoner. Hvordan fremtiden blir er vanskelig å si. Men en ting er jeg sikker på. Jeg ville aldri puttet klimaødeleggelser i drømmeglasset.

Hilde Otteren Ansvarlig redaktør

FAKULTET

FLYKTNINGSDEBATTEN HAR BLITT EN SKYTTERGRAVDISKUSJON Flyktningedebatten har i økende grad blitt polarisert samtidig som flyktninger som personer ofte knyttes til stereotyper. Postdoktor ved Sosiologisk institutt Susanne Bygnes forsker på migrasjon og asylinnvandring, og beskriver et mer nyansert bilde. Tekst: Silje Marie W. Åsheim Illustrasjon: Julia Beate Bådsvik

Strømmen av flyktninger og migranter til Europa og Norge har eskalert kraftig det siste året. Det medfører store utfordringer for oss som samfunn og som individer. Hvor går grensen mellom å verne om vår velferdsstat og plikten til å hjelpe mennesker i nød? Mange opplever kanskje og at det rokkes litt ved deres verdigrunnlag idet man kjenner at en bekymring for fremtiden kommer snikende. Den pågående debatten er viktig. Viktig er det også å ikke glemme hva som utgjør denne «strømmen», nemlig enkeltindivider som søker beskyttelse. Gjennom sin forskning intervjuer sosiologen Susanne Bygnes blant annet migranter fra Spania og flyktninger fra Syria, som for øvrig snakker veldig likt om det å komme til Norge. ETTERLYSER STEMMENE TIL DE «MIDT I LØYPA» Bygnes mener den offentlige debatten rundt flyktningkrisen fremstår veldig polarisert, uten at den reelle situasjonen nødvendigvis er sånn 6

– Det er en ekstremt voldelig og intens skyttergravsdiskusjon rundt flyktningene. Tenk så fint det hadde vært om ytterfløyene kunne sette seg ned og prate sammen, istedenfor å stå og rope til hverandre uten å være interessert i hva motparten sier. Dele noen argumenter, noen bekymringer, noen håp og hva man ønsker ut av dette. Bygnes tenker at mange har mye mer balanserte synspunkter, men at de ikke er synlige i den offentlige debatten.

– DET ER JO INGEN SOM SKRIKER OM AT DE ER AMBIVALENTE OG LIGGER MIDT I LØYPA. DE SOM SKRIKER ER JO DE UTE PÅ KANTENE.

FAKULTET

Diskusjonen, ordene som brukes og måten å snakke med hverandre på blir krassere og krassere. For Norge og det politiske klimaet er dette ganske lite ønskelig. INNSTRAMMINGER I ASYLPOLITIKKEN KAN BLI UHELDIGE Noen av de innstramningsforslagene som diskuteres for asylpolitikken kan bli for strenge, mener Bygnes. For eksempel på familiegjenforeningsfeltet. Hun sier at i praksis vil de nye reglene kunne føre til at kone og barn kan bli sittende å vente i 7-8 år før man kan gjenforenes som familie.

– HVIS DU ØNSKER Å UNNGÅ EN SITUASJON MED FOR MANGE UNGE FRUSTRERTE MENN UTEN MENING OG INNHOLD I LIVET SITT, SÅ ER DET EN DEL AV INNSTRAMMINGENE SOM IKKE STØTTER OPP OM DEN LOGIKKEN. Det må jo være forferdelig bittert å sitte i trygghet mens bombene regner over familien din, og det eneste du kan gjøre er å vente. Økt bruk av midlertidig oppholdstillatelse er også problematisk. Hun mener det foregår en dobbeltkommunikasjon når man sier at flyktningene skal assimileres og bli lik oss, samtidig som de når som helst kan sendes ut av landet igjen. Dessuten er det slik at midlertidigheten i praksis ofte varer veldig lenge, hvis ikke livet ut, forteller hun. 8

– Effekten blir gjerne at folk som er mot innvandring føler at de har fått igjennom en streng innvandringspolitikk. Flyktningene blir sittende med en usikkerhet, og vi får en type annenrangs personer innen rikets grenser. FLYKTNINGENE KAN BLI EN RESSURS Menneskene som tar seg over grensene og inn til Norge flykter for livet. Det burde kanskje vært likegyldig for oss om de er ressurssterke eller ei. For de trenger hjelp. Likevel er det mange som bekymrer seg for nettopp dette, at flyktningene skal bli en byrde for den norske velferdsstaten. Bygnes kan fortelle at mange av flyktningene som kommer hit er veldig motiverte til å fortsette utdannelse eller komme seg ut i arbeid ved å bruke den utdannelsen de allerede har. Når hun spør flyktningene om hvordan man skal få til god integrering, er det to ting som er viktige for dem. Det ene er jobb og utdanning, det andre er å skaffe seg et norsk sosialt nettverk. – De har gjerne en ekstremt sterk trang til å komme seg videre med livet sitt og fortsette på fremtiden som ble ødelagt av krigen, sier hun. Mange av de hun snakker med er unge, høyt utdannede og ressurssterke menn. Hun forklarer at en av grunnene til at de valgte Norge, er at de ser gode muligheter for å fortsette utdannelsen sin her. Det kan imidlertid ofte være utfordrende for innvandrere å komme seg ut på arbeidsmarkedet. Men Bygnes forklarer at andregenerasjonsinnvandrere tar revansj. – Det kreves ofte bare en generasjon, før de blir noen av de mest ressurssterke menneskene. Ca. 80% av de som går på farmasi i Oslo har innvandrerbakgrunn. Det er altså en tendens til at folk med foreldre som er innvandrere er veldig ambisiøse. Hun mener at hvis man tenker på kort sikt er det kanskje komplisert, vanskelig og krevende

FAKULTET

økonomisk å håndtere flyktningene som kommer, men at de på lang sikt kan være en ressurs. – Det kommer an på hvordan man håndterer det underveis, sier hun. INNVANDRERE TAR AVSTAND FRA STEREOTYPIENE Mange av flyktningene og migrantene Bygnes intervjuer virker å være bevisst på selv å gjøre en innsats for å integreres. – De har en veldig sterk trang til å markere avstand fra ideen om asylsøkere og migranter som velferdsmottakere, forteller hun.

– DE SIER AT IDEEN OM Å MOTTA VELFERD ER BARE HELT UTROLIG FREMMED FOR DEM OG DE VIL GJØRE NESTEN HVA SOM HELST FOR Å JOBBE. De vil ikke engang motta støtte fra lånekassen under studiene, de vil heller jobbe. Hun forteller videre at flere av migrantene og flyktningene hun intervjuer, snakker om å kombinere økonomi- eller ingeniørstudier med en manuell jobb i helger og på kveldstid for å finansiere studiene. – Det er viktig for dem både på grunn av selvrespekt, men også fordi de ønsker å vise at de ikke er som stereotypiene av migrantene. De vil vise tydelig at de ikke er sånn. Mange er også opptatt av å skaffe seg norske venner, fremfor å være med andre i samme situasjon som dem, sier hun. – De er veldig bevisst denne tanken med at

innvandrere holder seg for seg selv, og de er opptatt av å komme bort fra det. De vil søke bort fra andre asylsøkere og folk med innvandrerbakgrunn, for de har ikke lyst til å basere sitt sosiale liv på akkurat det. De ser også en tydelig sammenheng mellom å ha et norsk sosialt nettverk og det å komme seg ut på arbeidsmarkedet. NORGE ER SOSIALT UTFORDRENDE Vanskeligheter knyttet til å forstå nordmenns sosiale normer er et problem som stadig dukker opp som tema under intervjuene, forteller Bygnes. Og det gjelder både spanjoler og syrere. – Når jeg spør om hvordan man kan skape god integrering, sier de at de vil så gjerne henge med noen nordmenn. Ikke på den måten at noen skal hjelpe dem, men det hadde vært så hyggelig å treffe noen med like interesser, sier de. Bygnes forteller videre at de prøver veldig hardt å få seg en venn. – De ønsker å kunne møte et annet menneske hvor de kan være noe annet enn «nordmannen og flyktningen», men de sosiale kodene i Norge er utrolig vanskelige å forstå. Her er folk veldig travle, og skal du treffe noen må du booke tid i timeplanen. – Når du kommer fra en kultur som er mye mer sosialt varm, mer fleksibel og spontan, så er det mange som lider under å være ensomme, både spanjoler og syrere, avslutter hun med.

FAKULTET

6 PÅ SV Tekst og foto: Eva Nedregaard

Hva mener studentene er de største problemene i dagens samfunn, og hvilke fremtidsutsikter har de for miljøet? Samviten tok seg en tur innom SV-fakultetet.

1. NINA, 26, ADMINISTRASJONS- OG ORGANISASJONSVITENSKAP Hva mener du er det største problemet med/ i samfunnet i dag? – Oi. Det er vanskelig å svare på. For tiden er det mange problemer knyttet til innvandring. Mange er redde for hva nye deler av verden og mennesker fra andre samfunn gjør med det norske samfunnet og dens kultur. Det er en stor utfordring at folk er egoistiske i møte med nye kulturer. Hva gjør du for å ta vare på miljøet? – Jeg resirkulerer. Hvordan tror du klimaet er om 50 år? – Så lenge vi ikke gjør noe, går det nok verre med klimaet. Hvis vi får gjort en del tiltak så håper jeg at det ikke blir så mye verre enn i dag. Men det forutsetter jo at det skjer mye rent globalt med tanke på klimapolitikk og gjennomføringer av mulige tiltak. 2. HANNE, 27, SOSIALANTROPOLOGI Hva mener du er det største problemet med/ 10

i samfunnet i dag? – Miljø, klima og global oppvarming. Og for øyeblikket innvandringen til det norske og europeiske storsamfunnet. Hva gjør du for å ta vare på miljøet? – Kildesorterer. Hvordan tror du klimaet er om 50 år? – Må innrømme at jeg er litt pessimistisk til at klimatiltakene vil bli satt inn i tide, så jeg tror det blir varmt og godt. 3. ARVIN, 22, SAMMENLIKNENDE POLITIKK Hva mener du er det største problemet med/ i samfunnet i dag? – Vanskelig spørsmål. Vi har for eksempel et problem med tiggere på gaten og måten de blir sett på. Jeg vil gjerne at det skal bli mindre av dem, men da synes jeg heller vi skal finne en litt bedre løsning enn å bare forby tigging. Heller finne roten til problemet og løse det der.

FAKULTET

Hva gjør du for å ta vare på miljøet? – Resirkulerer. Jeg føler det lille initiativet gjør mye. Hvordan tror du klimaet er om 50 år? – Hvis vi fortsetter med utslippene som vi gjør nå så tror jeg ikke klimaet vil være så bra, men alle de store statene og landene tar jo et initiativ nå for å begrense utslippene deres, så.. Hvordan jeg tror det kommer til å være? Ikke bra. Men vi håper jo på at det blir bedre og at de holder fast på prinsippene. 4. MATOUS, 28, SOSIALANTROPOLOGI Hva mener du er det største problemet med/ i samfunnet i dag? – Fremmedfrykt og flyktningkrisen. Men dette er ikke noe som er spesielt med dagens samfunn. Det har alltid vært et problem. Hva gjør du for å ta vare på miljøet? – Resirkulerer og støtter ulike kampanjer. Hvordan tror du klimaet er om 50 år? – Godt spørsmål. Jeg er usikker. Det er vanskelig å forutse. Det går ikke spesielt bra med klimaet, og jeg tror egentlig ikke at det kommer til å bli noe bedre. Samtidig vet jeg ikke helt hvor mye verre det kan bli. 5. ANNA, 19, IKT Hva mener du er det største problemet med/i

samfunnet i dag? – Kroppspress, kanskje. Og karakterpress. Personlig kjenner jeg ikke noe på kroppspresset, fordi jeg driter i det - men det er veldig mange som gjør det. Hva gjør du for å ta vare på miljøet? – Nå tar jeg bussen mye. Jeg lot være å ta med bilen hjemmefra da jeg flyttet. Hvordan tror du klimaet er om 50 år? – Ikke så bra. Det er en synkende kurve. Polene smelter, og Nordpolen kommer sikkert til å være vekke om femti år. 6. MORTEN, 20, SAMFUNNSØKONOMI Hva mener du er det største problemet med/ i samfunnet i dag? – Jeg tror at samfunnet er veldig opptatt av at man skal ha mastergrad .. i alt, egentlig, før du kan få deg en god jobb. Dette var mye enklere før. Hva gjør du for å ta vare på miljøet? – Hjemme, der jeg kommer fra, driver vi mye med kildesortering. Men her i Bergen - i hvert fall der jeg bor - er det ikke lagt opp til annen kildesortering enn restavfall og papir. Det burde finnes bedre løsninger. Hvordan tror du klimaet er om 50 år? – Kan tenke meg at det er verre enn det er i dag. Sikkert litt varmere, med mer ustabilt vær. 11

SAMFUNN

Å REDDE PLANETEN I dagens samfunn blir man oversvømt av informasjon om miljøtiltak. Hvordan skal man som samfunnsbevisst individ kunne vite om de tingene en gjør for å være miljøvennlig virker? Tekst: Frode Realfsen Illustrasjoner: Eric L. Risbakk

De fleste studenter som har vært innom samfunnsvitenskaplig utdannelse har antageligvis vært innom tanken på å redde verden. Man studerer jo samfunnsvitenskap fordi man har en interesse for samfunnet, de fleste i hvert fall. Her kan man fort kan komme til konklusjonen at hvis man vil ha et bra samfunn må en først sikre at planeten er levelig for oss som bor her. Videre tenker en gjerne at det å redde planeten betyr at man må bli miljø- eller naturverner. Ikke misforstå, rent normativt burde alle ønske å redde verden. Selv om man ønsker å redde planeten vil det ikke være en garanti for at tiltakene er med å bidra til å oppnå målet. Uavhengig av hvor aktiv man måtte være i dette arbeidet. Grunnen til at mange gjør kontraproduktive ting i sitt arbeid for å redde planeten, ligger sannsynligvis i miljøvernbevegelsen selv. Det er ikke fordi miljøvernbevegelsen har uedle mål eller til tider kjemper for saker med høy symbolverdi, men liten eller skadelig nytte. Årsaken ligger heller i typen mennesker som bevegelsen ble startet av og generelt har bestått av frem til nylig. Altså før den ble såpass mainstream som den er i dag, godt hjulpet av advarslene om klimaendringer. OPPRINNELSEN TIL DAGENS MILJØVERNBEVEGELSE Miljøvernbevegelsen i seg selv har en historie som strekker seg flere hundre år bakover, men den man 12

kjenner i dag har sitt utspring i motkulturene som oppsto på 60-tallet. Ikke at det er noe prinsipielt galt med å være i mot det etablerte samfunnet, men man bør være forsiktig med hvilke deler av storsamfunnet man velger å gå imot. Motkulturen fra 60-tallet var og er i dag i mot det meste; mot penger, mot samfunnsordenen, mot eksisterende maktstrukturer, men uheldigvis også vitenskap. Samtidig kan man si at motkulturen er veldig for alt det som kan regnes som alternativt. Det var slik miljøvern ble sauset sammen med åndelighet, trommesirkler, konspirasjonsteorier og nakendans i blomsterenger. Bevegelsen ble fiendtlig mot vitenskap fordi det er en del av det etablerte, og for det alternative fordi det er mot det etablerte. En av effektene av denne anti-vitenskapelige holdningen kombinert med forkjærligheten til det alternative, har kanskje bidratt til at det tok så lang tid før miljøvernbevegelsen ble en reell politisk kraft. En årsak kan være at folk som i utgangspunktet har vært for miljøvern, har sett på tiltakene som har vært ønsket fra bevegelsen og konkludert med at det er tøys alt sammen og dermed bestemt seg for at det ikke verd bryet. En annen årsak til manglende politisk gjennomslagskraft, er at miljøvernbevegelsen har fokusert på trivielle saker som et resultat av den anti-vitenskaplige holdningen. Et godt eksempel er all oppmerksomheten flytrafikken får, selv om det står for kun en brøkdel (3% i 2010) av verdens utslipp av CO², mens jordbruk

SAMFUNN

står for rundt 50%. Det som forsterker konsekvensene av miljøvernbevegelsen sin anti-vitenskapelige holdning, er at mange har liten kjennskap til vitenskap og vitenskapelig metode. Dette gjør det vanskelig for gjennomsnittspersonen å skille de gode tiltakene fra de dårlige. Når man kombinerer dette med at miljøvernorganisasjoner har stor autoritet innenfor miljøsaker, velger mange å følge anbefalingene de kommer med. Derfor er det viktig at anbefalingene som miljøvernorganisasjonene kommer med er virksomme og basert på data og vitenskap. Men som på annen hånd kan være direkte farlige om de er basert på anti-vitenskaplige ideer og holdninger. KONSEKVENSENE DET HAR FÅTT Er det egentlig farlig at miljøvernbevegelsen til dels tror på rare ting, kan man lure på. For oss som bor i den rike delen av verden, er svaret som vanlig et kvalifisert nei. Det er godt mulig at vi kan få et litt kjipere liv når miljøødeleggelsen og klimaendringene begynner å få store konsekvenser, men det hjelper å være rik når man skal dempe konsekvensene av feilaktig tenking. De som vil bære de største konsekvensene av anti-vitenskapelige tankegang, er som vanlig fattige mennesker i fattige land. Og på ingen områder har dette et større utslag enn motstanden mot GMO (Genetisk modifiserte organismer) spesielt og moderne jordbruk generelt. Vi i rike land kjenner dette som økologisk jordbruk. I et tenkt tilfelle der man forbyr alle former for matvitenskap, som moderne jordbruk er bygget på og går over til den mest ekstreme versjonen av økologisk jordbruk så ville konsekvensene vært små. For oss rike mennesker her oppe i nord ville det blitt dyrere å gå i butikken og frukten vår ville sett litt rarere ut. Den mest sannsynlige konsekvensen for fattige mennesker i fattige land hadde vært at store deler av dem vil sulte til døde. Selv i tilfellet der man hadde gått for versjonen av økologisk jordbruk som kun gikk på å forby syntetiske pesticider og kunstgjødsel, så måtte vi sannsynligvis ofret en milliard eller to mennesker. Fordi det hadde ført til en kraftig nedgang i avlinger i basismatvarer som korn. Anti-vitenskapelig tankegang har selvsagt enkelte konsekvenser for rike mennesker og, for eksempel motstanden mot atomkraft. Om man

spør hva man skal gjøre i stedet for atomkraft, så vil de fleste miljøvernere svare at en skal erstatte det med fornybar energi. Ser man bort i fra de praktiske problemene som vind- og solkraft har, så er den triste virkeligheten at atomkraft som oftest blir erstattet med kullkraft. Som i den ultimative ironi slipper ut mye mer radioaktivitet enn det Tjernobyl og Fukoshima noen sinne har gjort. Årsaken er at man finner spor av uran og andre radioaktive stoffer i kull. Mengdene pr. tonn er små nok til at det ikke er noe fare i seg selv, men den kumulative effekten av flere millioner tonn som blir brent hvert år gjør at det kan måles, spesielt hvis man bor i nærheten av et kullkraftverk. SÅ HVA KAN MAN GJØRE? Hvis man ønsker å kunne kombinere bevaring av natur og miljø uten at det vil gå ut over fattige mennesker i fattige land, så er det selvsagt mulig. Men det som kreves av en selv er en villighet til å ofre mange av fruktene av vår rikdom og ha veldig mye tålmodighet. Og da menes et annet «offer» enn kildesortering, som kun hjelper på samvittigheten og lite for å redde miljøet. Med villighet til å ofre menes at man må være villig til å gjøre sitt eget liv mindre komfortabelt slik at man rett og slett bruker mindre ressurser. Et godt eksempel er å bli vegetarianer. Hvis man slutter å spise kjøtt vil det for mange være et reelt offer fordi man liker det og kjøtt er en viktig del av det man spiser. Årsaken til at det vil hjelpe å bli vegetarianer, er at for hvert dyr man ikke spiser vil det være et mindre dyr som må bli avlet. Og maten som blir brukt til det burde heller gå rett til mennesker. Dyret forurenser bare ved at det eksisterer, spesielt drøvtyggere som de fleste dyr vi spiser er, ved at de fiser ut veldig mye metan. Et vanlig motargument mot å bli vegetarianer er et en person ikke vil ha særlig påvirkning. Det er her tålmodighet kommer inn, det er sant at man ikke redder klima ved å ikke spiser kjøtt en dag, men tar man den samlede effekten over et helt liv vil det bli det bli ganske mange dyr som ikke må bli slaktet.

SAMFUNN

FORBRUK I EIT SYLTETØYGLAS

Tekst og foto: Elise Løvereide

Enok Groven lever kanskje litt annleis enn mange andre. I fjor deltok han på reality- programmet «Anno», kor dei levde som ein gjorde tidleg på 1700- talet. Han er òg modell, der han frontar miljøvenleg mote. No har modellen føre seg eit nytt prosjekt, nemleg «cChallenge»: Ei 30-dagers utfordring i å minimere bosset sitt. – Eg har vore fokusert på det ei stund, fortel Enok, som er ein aktiv miljøforkjempar i Miljøpartiet Dei Grøne. – Eg kjøper jo nye ting, og det blir ein del boss, men kleda – dei er vintage. Seinare på kvelden skal Groven halde motevisning med eit berekraftig fokus. – Eg har takka nei til store modelloppdrag på grunn av klede som promoterer forbruk, og som bidrar til eit dårlegare miljø, seier han. Enok viser meg ein nøkkelring han har smidd sjølv, i ekte vikingstil. Sverdkamp og vikingar går òg inn under det denne Bergenskaren brenn for. Men hovudfokus no er boss.

NULL-BOSS RØRSLA Eg møter Groven i Stjernesalen på Kvarteret, der Kristine Ullaland; som driv bloggen Grønare Kvardag, straks skal halde foredrag. I Norge er ho nærmast ein frontfigur for zero waste- rørsla, der målet er å produsere så lite boss som mogleg. – cChallenge handlar om å forandre noko i livet sitt på 30 dagar. Eg vil prøve ut ein ny livsstil, og bidra til så lave utslepp eg kan. Då må ein òg tenke boss i utvida forstand, meiner Groven. – I korte trekk, kva går zero waste ut på? – Zero waste fokuserer på korleis ein handler i butikkane for å forbruke minst mogleg. Venninna mi Lauren (amerikanske Lauren Singer, journ.anm.) har samla opp alt bosset sitt i eit syltetøyglas på tre år, då skal eg klare det på ein månad. BAKTERIEHYSTERI – Kvifor trur du zero waste har blitt ein trend? – Eg irriterer meg over all plasten i butikken. Det er eit hysteri i mediene over virus og bakteriar i mat, sjølv om det også har med økonomi og haldbarheit å gjere. No bestemte eg meg for å prøve noko nytt, så då heiv eg meg på bølga, fortel han. Groven var nett i Paris for å følge med på klimatoppmøtet. Til det valde han tog framfor fly, som gir ut mindre giftige utslepp.

SAMFUNN

«cCHALLENGE HANDLER OM Å FORANDRE NOKO I LIVET SITT PÅ 30 DAGER. EG VIL PRØVE EI NY LIVSSTIL, OG BIDRA TIL SÅ LÅGE UTSLEPP EG KAN.»

Les meir om zero waste: Følg med på utfordringa til Enok, på http://bossefordrittsekkar.tumblr.com cChange: www.cchange.no Lauren Singer: www.trashisfortossers.com og www.youtube.com/watch?v=pF72px2R3Hg Kristine Ullaland: www.gronarekvardag.no

– Det er ei trend no, å tenke klima. Null boss- rørsla er den beste metoden til å tenke over sitt eige forbruk, meiner han. – Til jul ville eg til dømes bare ha økologisk mat og postkort, så då fekk eg det, ler han. EI GRØN OG DEMOKRATISK RØRSLE Vi skal straks inn for å høyre på foredraget til Ullaland; som driv med zero waste på fulltid, med mellom anna 2000 kompostmakk i kjellaren. Sjølv levde Groven med kompost under opphaldet i «Anno». – Den lukta ikkje godt, den vi hadde, seier han. – Er Ullaland ein frontfigur i Norge innan

zero waste? – Eg har ikkje sett Ullaland på foredrag før, men ho er kanskje inspirert av Lauren. Og sjølv kan ho nok inspirere veldig mange, særleg ungdom, trur Groven. – Før har det vore internasjonalt og langt vekke. No gjer Ullaland det lokalt. Vi får ei rørsle som kan påverke etterspurnaden. Det er fint, det ho gjer. Då vi kjem inn i Speilsalen, speider vi begge utover det folksame rommet. – Legg merke til at det er 95 prosent kvinner her. Ein kan gå i frå kapitalisme til ei grøn og demokratisk rørsle. Ho kan bli eit førebilde for kvinner, kviskrer han til meg, og set seg deretter på første rad. 17

SAMFUNN

UTARMING AV JORDEN

– HVA ER DET? Tekst: Valentina Baisotti Illustrasjon: Mathilde Birkeland

Menneskers påvirkning på naturen og jordens ressurser truer fremtidens landbruk. - I en krisesituasjon vil vi slite med å kunne produsere mat til oss selv, forteller seniorforsker Anne-Kristin Løes. FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) melder at verden i snitt bare har 60 avlinger igjen før jorden er så utarmet at det ikke er mulig å dyrke i den lenger. De påstår at om vi skal holde følge med matbehovet på planeten, trenger vi 6 millioner hektar med nytt jordbruksareal hvert år. Per dags dato mister vi derimot daglig jordbruksarealer. Det er åpenbart at vi beveger oss i feil retning. Det er allmenn kjent at vi i fremtiden vil slite med å produsere nok mat til jordens stadig voksende befolkning. Likevel er mange uvitende om hvor utfordringen egentlig ligger. Hvorfor sliter landbruket? Hovedproblemet er at det er stor mangel på dyrkbar jord, og dette problemet vil kun øke om landbruket, og måten det drives på, ikke endres. Det snakkes om utarming av jorden, men hva vil dette egentlig si? Samviten har snakket med seniorforsker AnneKristin Løes fra Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) i håp om å få en bedre forståelse av hva som skjer med jorden vår. Kort forklart, hva er utarming av jorden? - Når vi lager store, sammenhengende jorder uten oppdeling med hekker eller åpne bekker, øker faren 18

for at jorden blåser bort med vinden eller renner bort med kraftig nedbør. Slik erosjon er en viktig årsak til utarming av jord. Løes forteller at dyrket jord trenger godt stell for å ikke brytes ned over tid, og at pløying og annen jordarbeiding tærer på humusinnholdet i jorden. - Humus er stabile rester av nedbrutt organisk materiale. De gir jorden en mørk farge, samt mange gode egenskaper som evnen til å holde på vann, binde næringsstoffer, og lage aggregater som gir jorden en god struktur slik at plantene trives. UDYRKBAR JORD Løes forteller videre at det er viktig å tilføre omlag like mye næringsstoff som det man tar bort med avlingene, ellers vil jorden bli mindre fruktbar over tid. Det er akkurat denne synkende fruktbarheten som fører til utarming av jorden. Menneskene tømmer jorden for alle dens viktige næringsstoffer, og gjør den til slutt udyrkbar. Omdisponering av jordbruksarealer nær store byer er også svært vanlig, og jorden brukes heller til veier og bygg – enn til dyrking. Globalt sett er det store begrensninger i arealer som kan nydyrkes. Mange arealer har nemlig andre viktige funksjoner som for eksempel våtmark og skog. - Det er derfor svært viktig å ta godt vare på dyrket jord, sier Løes. Løes forteller videre at det i varme strøk også er et stort problem at det hoper seg opp med salt i jorden. Dette er fordi fordampingen er større enn nedbøren, og salt som følger med grunnvannet opp vaskes ikke ut. Det samme gjelder overskudd av tilført næringsstoffer. - Problemet med salt jord, eller jord som ikke lenger lar seg dyrke fordi det ikke er nok vann i

SAMFUNN

området, øker etter hvert som klimaet blir varmere. KAMP OM MATJORDEN Løes forteller at planeten vår har en endelig størrelse, og når vi ødelegger eller bygger ned matjorden så blir det mindre jord igjen å dyrke mat på. En stor utfordring er at mye av den beste jorden legges under asfalt og betong. - Det er blitt en stadig sterkere kamp om matjorden, med stygge eksempler på at lokalbefolkning for eksempel i Afrikanske land får vanskeligheter med å brødfø seg fordi jorden selges til internasjonale selskap. Hun forteller at matjord er en svært begrenset ressurs, og at vi mennesker burde stelle mye penere med den enn det vi gjør i dag.

protestere og aksjonere mot nedbygging og annen ødeleggelse av matjord - spesielt i et land som Norge hvor bare 3% av landarealet er dyrket mark. - Vi bør bevisst etterspørre mat som er dyrket med en landbruksform som tar vare på matjorden, for eksempel gjennom allsidig drift med vekstskifte som igjen tar vare på humusinnholdet.

PROTESTER OG AKSJONER MÅ TIL Løes forteller at det er viktig å støtte opp om ulike agroøkologiske metoder. Hun forteller at dette kan gjøres ved å for eksempel utnytte nitrogenfikserende planter til å lage jorddekke som beskytter og nærer jorden. - I tillegg bør vi endre den ensidige oppdelingen av åkerdrift i noen områder og husdyrhold i andre, som vi ser i mange land. Likevel er det ikke bare å knipse med fingrene. Løes forteller at for å i det hele tatt kunne realisere slike tiltak, må vi først og fremst gi bøndene både kunnskap og rammebetingelser for å gjennomføre endringene. - I en krisesituasjon vil vi slite med å kunne produsere mat til oss selv. For å jobbe mot dette, mener Løes at vi bør 19

SAMFUNN

RESIRKULER ELLER DØ? Tekst: Solveig Høegh-Krohn Foto: Silje Marie W. Åsheim

Emballasjen finnes over alt. Men er den nødvendig? Vi har snakket med gründeren Anita Bui, som sammen med fire andre skal åpne en kolonial fri for unødvendig emballasje i Skostredet til våren. ”Recycle or die” står det med store bokstaver på handlenettet mitt i det jeg går inn i den lokale matbutikken. For jeg ønsker å vise at jeg bryr meg om miljøet, og på denne måten ikke forbruke mer plast eller emballasje enn nødvendig. Men i det jeg vandrer rundt i butikken begynner jeg etter hvert å lure på om det spiller noen rolle at jeg har med handlenettet når alle matvarene likevel er kledd i kartong og kondomdrakt. I dag virker det nesten umulig å finne selv en løk eller gulrot uten pakking og polstring i en vanlig matvarebutikk. I mellomtiden kan jeg i det minste trøste meg med å resirkulere alt sammen. All denne resirkuleringen hjemme hos meg selv har imidlertid resultert i lange turer til avfallsstasjonen, opp til flere ganger i uken. Samtidig har våte kartonger og plastbegre satt et eget estetisk preg på kjøkkenbenken min. BARE ÉN PROSENT Selv om det gir oss god samvittighet å vite at ressursene tross alt ikke går til spille når vi resirkulerer, forteller ekspertene at det nytter lite. Faktisk utgjør det private forbruket av emballasje kun én prosent av hver og en av oss sitt totale CO2-regnskap. Skal vi da bare slutte å skylle, brette og stappe? I det apatien ser ut til å få et godt grep rundt den gode samvittigheten, kan vi kanskje heller spørre oss selv; hvorfor har vi egentlig all denne emballasjen – er den overhode nødvendig? Før var det som regel en grønnsaksvekt i nesten

alle dagligvarebutikker. Da kjøpte du bare akkurat det du trengte, verken mer eller mindre. I dag gjør de ferdigpakkede matvarene dette vanskelig, og vi kjøper mer enn vi orker eller trenger å spise. Ifølge initiativtakeren bak Stop spild af mad, Selina Juul, er også forpakninger ansvarlig for 25 % av matsvinnet i Danmark. Hva om forpakningene var noe vi tok med oss, fylte på og brukte på nytt? I det vi vandrer mellom butikkhyllene ser det likevel ut til at det nytter lite, da alt allerede kommer i sin egen emballasje. Da må vi ta til takke med det nest beste alternativet; pleie samvittigheten mens vi skyller plast og bretter kartong. ET NYTT PERSPEKTIV PÅ TILVÆRELSEN Frustrasjonen over all emballasjen som kastes og resirkuleres har imidlertid resultert i et stille opprør. Zero-Waste bevegelsen er et eksempel på dette. Flere av dem prøver å vise at det er mulig å begrense det månedlige eller til og med det årlige avfallet sitt til et volum på størrelse med et syltetøyglass. Men for de fleste kan det virke som et urealistisk, frustrerende og tidkrevende prosjekt. Kunne ikke matbutikken bare gjort det enklere å handle avfallsfritt? Det var nettopp den tanken som slo nåværende NHH-student og gründer Anita Bui. Etter fullført bachelor på Handelshøyskolen følte hun at det var noe som manglet og bestemte seg for å jobbe og reise i ett år. Det endte med at hun ved en tilfeldighet havnet på en gård i Thailand, eid av en tidligere buddhistisk munk. Da hun kom ble hun bedt om å meditere en hel dag. For første gang var hun nødt til å være med seg selv uten mulighet for distraksjoner. I den uvante stillheten ble hun bevisst på kroppen, fjellene og fuglene fremfor seg. Hun fikk deretter inspirasjon til å fortsette reisen sørover i landet, til Suan Mokkh i Surat Thani på mediteringsretrett. Her skulle hun i 10 dager, uten å snakke, lese eller skrive, være sammen med 250 andre mennesker. Da hun ikke hadde mulighet til

SAMFUNN

å gjøre annet enn å sitte, observere og vandre i stillhet, merket hun at trangen til å leve ut det velkjente flink-pike syndromet forsvant. Fordi man måtte bare være. Et rom på noen få kvadratmeter med en stråmatte, et myggnett og en trepute var alt hun hadde her. Beskrivelsen kan for mange minne om et fengsel, men her kjente hun selv på en grenseløs frihet og rom. – Så nå savner jeg nesten den treputa, du ligger behagelig nok helt i ro, forteller hun. Etter en reise uten vestlig materialisme og dårlig tid, ble hun bevisst på det faktum at livet en dag vil ta slutt. –Kan vi ta med oss kunnskap eller ting i døden? Er ikke alt det vi har og eier bare lånt for en viss tid? spør hun. Bui innså at det ikke er noe poeng i å jage etter ting og kunnskap som likevel en dag vil forsvinne. Etter reisen satt hun igjen med et ønske om å gjøre noe viktig for samfunnet og for andre mennesker. Hva dette skulle bli, visste hun ikke før hennes mor ba henne om å ta ut søppelet da hun var kommet hjem igjen til Norge. IDEEN I det hun skulle ta ut søppelet holdt hun en tom og ren ketchupflaske i hånden og tenkte: –Hvorfor kaster vi den? Den er jo helt fin. Hvorfor fyller vi ikke bare på? forteller hun. Da Bui etterpå dro på utveksling til Sveits høsten 2014, for å studere videre på økonomi, fikk hun ideen om matdispensere og gjenbrukbare beholdere. I januar 2015 kom hun tilbake til Bergen der hun møtte Hilde Øvreeide på eplesidersmaking i

Hardanger. De to ble etterhvert forretningspartnere og dannet initiativet Rå Lab, som i dag består av en gruppe på 5 gründere og støttespillere. Initiativet går ut på å tilrettelegge for at vi enklere skal kunne redusere eget avfall i hverdagen. På hjemmesiden står det at de ”fremmer rått mot, tanker og handlinger som gagner vårt økosystem”. Deres første prosjekt er å åpne kolonialen Råvarene i Skostredet i slutten av mai. Her skal man kunne kjøpe et utvalg av dagligvarer, men helt uten unødvendig emballasje. Slagordet ”same, same – but different” er budskapet i reklamevideoen deres med kjendisen Enok, fra fjorårets sesong av NRK-serien Anno. Du skal kunne kjøpe det samme i kolonialen som i butikken, men uten å forsøple like mye. Da kan du bytte ut plastposen med et syltetøyglass, en tøypose eller kanskje til og med en gammel spritflaske. HANDLING FORAN ORD Bui forteller at det er flott at vi diskuterer miljøutfordringene stadig mer, men at vi sjeldent handler effektivt eller gjør noe med det. –Da er det viktig å starte med seg selv og sin egen hverdag, sier hun. – For man hører og ser så mye i media om hva som er galt. Til slutt fikk jeg bare lyst til å handle, og jeg fant ut at det enkleste var å redusere matsvinnet. Først mitt eget og nå gjennom å åpne kolonialen Råvarene, forteller hun. Spørsmålet er om det egentlig hjelper når ekspertene likevel sier at vi bare reduserer CO2-utslippene med en prosent. Men kanskje glemmer både vi og ekspertene at det ikke kun 21

SAMFUNN

handler om emballasjen isolert sett, men også alle de ressursene som går til spille når vi kaster maten den inneholder. For vi kan fort la de små forskjellene forbli små, om vi ikke selv ønsker å gjøre dem større. Bui forteller også at forbrukeren har en mer avgjørende rolle enn hva hver og en av oss føler på i det vi trekker kortet. –Hver gang du handler, stemmer du på en verden du ønsker å leve i. Det er bare det at man ofte ikke er bevisst på og klar over det, forteller hun. Og vi glemmer nok ofte at den kyllingfileten og det begeret med rosa epler vi kjøpte, eller den posen vi sa ja til i kassen, alle er våre egne valg som butikken tar i betraktning. Vi har valgt én ting fremfor noe annet. Vi har stemt på vår egen fremtid. Men det er ikke så enkelt likevel. Det kan virke overveldende vanskelig og frustrerende for oss vanlige dødelige å skulle komprimere avfallsmengden til et syltetøyglass, når vi ikke en gang har et reelt tilbud av emballasjefrie matvarer. Fordi vi alle må og vil ha mat, er vi nødvendigvis også nødt til å spise den fra de plastbegrene den blir servert i. Om vi da ikke utelukkende skal leve på bananer. VIPPEPUNKTET Ofte er vi veldig opptatt av de usynlige kaloriene og proteinene maten vår inneholder. Du vet jo at den går med til å opprettholde ditt eget liv og til slutt utgjør alle molekylene i din egen kropp. Men vi vet veldig lite om hvor den kommer fra, og hva som skjer før den har havnet i butikkhyllene. Bui forteller imidlertid at Råvarene skal være en butikk der de ønsker å ha kunden i fokus. –Vi ønsker å være en dynamisk kolonial. Vareutvalget vil vi at kunden skal få være med på å bestemme, sier hun. –Derfor ønsker vi å skape en møteplass for folk. Og vi håper at dette skal være vippepunktet, bort fra kjøp og kast samfunnet, mer på det å bare være med hverandre, gjøre ting som virkelig betyr noe, forteller den engasjerte gründeren. For hvorfor skal både vi og miljøet betale for en emballasje vi verken ønsker eller trenger? Kanskje tar vi for gitt at den er nødvendig. Det ser heller ikke ut til at de store dagligvarekjedene i fremtiden har tenkt å redusere emballasjen med det første, da fokuset først og fremst er prisreduksjon. ALT HAR EN PRIS Men de fleste bryr seg om jo om pris. Hvordan vil lommeboken kunne merke et fravær av First-Price produkter og andre stordriftsfordeler som de konvensjonelle matbutikkene har? På hjemmesiden til Rå Lab og Råvarene står det at du i kolonialen skal 22

kunne spare både penger og miljø. –Vi vet at vi ikke kan konkurrere på pris fordi vi ikke kan matche de store kjedene på volum, men fordi du kun kjøper den mengden du trenger, slipper du også å kaste. De pengene man sparer på å kjøpe mindre kan man bruke neste gang man handler, forteller Bui. Samtidig sier hun at det er flere miljøaspekt enn emballasje butikken kommer til å ta hensyn til. Den gulroten som du kastet i går fordi den var litt sløv, eller det dyret som endte som middagsrester i søppelet, har krevd mange ressurser. –Det er så mye mer som går i søpla på grunn av forpakningene, sier hun. Hun forteller meg også at gulroten kan settes i kaldt vann, så blir den fin og hard igjen. Det visste du kanskje ikke? For ofte når vi kaster mat, handler det om mangel på kunnskap om holdbarhet. Dette vil også butikken i Skostredet sette fokus på. –Vi ønsker å trigge bevissthet og vekke nysgjerrighet for mat med kunnskap. Hver gang du kommer inn i butikken er tanken at du skal kunne lære noe nytt, forteller hun. –I tillegg vil vi også arrangere eventer og work-shops. For hvis vi kommer i kontakt med maten og får litt jord på henda, så vil vi kanskje kunne bli glad i det som spirer og dyrkes frem, sier hun. Kolonialen skal imidlertid være en vegetar-vegan butikk. –Men det er ikke fordi vi tar absolutt avstand fra kjøtt. Men kjøttproduksjon er ofte uetisk og utgjør samtidig 18 prosent av våre klimagassutslipp, mer enn det totale utslippet fra all transport kombinert, sier hun og referer til dokumentarfilmen Cowspiracy. –Men hvis kundene likevel ønsker kjøtt, kan de henvende seg til butikken som vil ha kontaktpunkter vi kan sende dem til, hvor vi vet at produksjonen er bra, forteller Bui. –I Norge har vi jo flotte beiteområder, og det hadde vært synd om vi ikke nyttiggjorde oss disse, sier hun. Det viktigste er at man kan handle etisk og miljøvennlig i butikken, kjenne at du utgjør en forskjell. –Da slipper man å tenke på det, sier hun til slutt. EN PROSENT NÆRMERE HUNDRE Må man resirkulere eller dø, slik som det miljøvennlige handlenettet mitt påstår? Vår ene prosent kan virke ubetydelig liten i møte med de store miljøutfordringene. Likevel må vi heller ikke glemme at vi stemmer når vi handler. Hver stemme teller, både når vi går til valgurnene og i butikken. Det trenger heller ikke å være så vanskelig. Løsningen kan ligge rett bak deg. En prosent er kanskje ikke mye, men husk også at en prosent alltid er et skritt nærmere hundre. Vi vil prøve og feile litt på veien, men det viktigste er å fortsette å gå.

SAMFUNN

ODIN OG DET SOM FØLGER Soldiers of Odin er en ny borgervernsgruppe her i Norge. Hvilken plass har de i samfunnet vårt?

HVEM ER SOLDIERS OF ODIN • Borgervernsgruppe med opprinnelse i Kemi, Finnland. • Kan sees på som en reaksjon mot den store flyktningsstrømmen og den økende mengden asylsøkere. • Vanligvis assosiert med islamkritiskeog høyreekstreme miljøer

Tekst: Eric L. Risbakk

Jeg vil først ta meg tiden til å forklare hvordan denne teksten ble til. Den startet som en småironisk liste med forslag til aktiviteter Soldiers of Odin kunne vurdere å bruke tiden sin på. Problemet var at teksten ble nedlatende, og dette var ikke tekstens formål. Jeg vil gi noe å tenke på til en person som støtter eller er med i Soldiers of Odin. Om noen skal endre mening den ene veien eller den andre, trengs det gjensidig respekt for hverandre som medmennesker. Det innebærer mer enn å si at den andre tar feil. Man må gi et innblikk i hvorfor og hva man tenker, for å bli forstått av den andre, presentert seriøst. Soldiers of Odin sitt ønske er å gjøre gatene tryggere og dette respekterer jeg. De vil gjøre noe hjelpsomt, og bidra til samfunnet. Dessverre er deres handlinger mer til bry enn gagn, og jeg håper at resten av denne teksten vil kunne belyse hvorfor. OM INNVANDRING Jeg skal ikke nekte for at innvandringssituasjonen er litt ute av kontroll, i den forstand at det norske systemet mangler effektivitet og kapasitet. Men det er viktig at vi alle er på samme spor når det gjelder asylsøkere og innvandrere. Dette er mennesker som du og jeg, på jakt etter et bedre liv. De kommer fra andre kulturer, kanskje med verdier forskjellige fra vår egne. Verdiene er ikke alltid like gode, men det er ikke våre heller (moralsk overlegenhet er ironisk nok en av dem, dobbelt ironisk er jeg nok skyldig for dette selv). Uansett betyr dette at vi alle har muligheten til å lære av hverandre og akseptere hverandres forskjeller. Det er gitt at Norges prioritet er å sørge for befolkningen og deres fremtid, men Norge har også et ansvar som en del av verdenssamfunnet. En kan ikke lukke dørene og ignorere det som skjer utenfor landegrensene.

OM VERDIER Jeg er ikke nødvendigvis imot borgervernsgrupper. En venn påpekte at opprettelsen Sons of Odin ikke hadde vært så

kontroversiell ved valg av et annet navn, en mer nøytral logo og font for skriften. Måten Soldiers of Odin har valgt å fremstille seg forteller hvor deres verdigrunnlag ligger. Dette kommer godt frem i navnet. Ronny Alte, en talsmann for Soldiers of Odin, sier at gruppen ikke bryr seg om hudfarge eller religion og ønsker kun at det skal være trygt i gatene. Det virker da en smule inkonsekvent at de har tatt i bruk symbolikk fra norrøn mytologi og kulturarv. Odin er den mektigste og klokeste blant de norrøne gudene. Det hjelper heller ikke at de kaller seg for soldater, som om de kjemper en eller annen krig. Det er dessverre tilfellet at nynazister og fascister bruker denne kulturarven til egne formål. Det skaper ubehagelige assosiasjoner, som at denne «krigen» er mellom etnisk norske og resten av befolkningen. Det eneste som mangler er Mekkas Vises Protokoller. Det kunne vært godt for Norge å gå tilbake til norrøne røtter, men dette er feil vei.

OM FRIVILLIGHET Om det ikke skal være gatepatruljer, finnes det da et alternativ? Det er viktig å engasjere seg i aktuelle problemer, og det er ingen tvil om at menneskene i Soldiers of Odin gjør nettopp det. Det virker som om Norges stat er overveldet. Da finnes det ikke et bedre tidspunkt for befolkning å melde seg til frivillig arbeid. Et alternativ er å arbeide frivillige på asylmottak! De nyankomne finner et fremmed land annerledes fra deres eget. Det er et nytt både sosialt og kulturelt. Da hjelper det å omgås folk som allerede kjenner landet og dets folk. Vi får begge et bedre innblikk i hverandres kulturer og lærer hverandre å kjenne … Og når man først blir kjent, hvorfor ikke ta en gåtur sammen? Vis frem nabolaget. Vær litt sosial. Brettspill er også gøy. Jeg vet at jeg ville følt meg litt tryggere om vi alle kunne kommet overens.

SAMFUNN

BÆREKRAFTIG TITANUTVINNING

– ET DILEMMA

Å ødelegge natur- og dyreliv er en av risikoene i et forbrukersamfunn som Norge. Å balansere produksjon og forbruk av råstoffer på en bærekraftig måte er uten tvil en av våre største utfordringer. Tekst: Vilde Molven, Johannes Wiest Foto: Johannes Wiest

I april 2015 gav klima- og miljødepartementet sitt ja til gruveselskapet Nordic Mine til å åpne opp for gruvedrift i Engebøfjellet i Naustdal kommune, og dermed også gruvedeponi i Førdefjorden. Det vil si at restavfallet fra gruvedriften vil havne i fjorden, avfallsrester som beregnes til å ville utgjøre et 150 meter tykt lag på bunnen om 50 år. Med andre ord; seks millioner tonn gruveavfall i året. De negative reaksjonene til dette har vært svært mange, fra flere hold, både nasjonalt og internasjonalt. Havforskningsinstituttet sier at gruvedrift i området ikke vil være forenelig med en bærekraftig forvaltning av fjorden. De sier at deponiet vil føre til tap av bunnlevende organismer og dypvannsfisk i området, og peker også på at deponiet vil forstyrre gytingen til kysttorsken i området. Nasjonalt Institutt for ernærings- og sjømatforskning er også kritisk til deponiet, og peker på at avfallsmassene kan føre til problemer for sjømattryggheten. Norges Naturvernforbund kaller gruveplanene for regelrett miljøkriminalitet. Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening sier at sjødeponiet ikke må aksepteres for enhver pris. En av Storbritannias fremste marinbiologer kaller det galskap, forurensning i stor skala, og mener gruveselskapet har “dratt ull over øynene til det norske folk”. I tillegg til dette har det også vært en storm av miljøvernere som har aksjonert mot gruvedriften ved å lenke seg fast til boremaskiner på Engebøfjellet. Flere av aksjonistene er fra Natur og Ungdom, som aksjonerer under plakater som blant annet peker på at det er vår generasjon som

må rydde opp når Førdefjorden er ødelagt av gruveslam. Det er med andre ord svært mange som er negativ til at fjorden skal brukes som deponi. Professor i geologi ved NTNU, Allan Krill, argumenterte for at Nordic Mine burde selge restavfallene istedenfor å dumpe dem. Han pekte på at store deler av overskuddsmassen er brukbart til mer enn å bare ligge og forurense i dypet. Allikevel har altså Miljødirektoratet snudd etter å først ha advart mot deponiet, og sier i sin nye vurdering at fordelene er store nok til å veie opp for ulempene. De sier dermed at utvinningen av det som skal utvinnes i Engebøfjellet er nødvendig, at Engebøfjellet er stedet det må skje, og at det altså er verdt å risikere fjordens fremtidige ve og vel i arbeidet. Men er det egentlig slik? Finnes det alternativer? Og finnes det alternativer som er mer bærekraftig enn den planen som nå er fastsatt? TITAN + BÆREKRAFT = DILEMMA Først og fremst – det som skal utvinnes i gruvene i Engebøfjellet er mineralet rutil, som består av grunnstoffene titan og oksygen. Rutil er altså et titanråstoff. Titan er et stabilt men samtidig lett metall som kan brukes for eksempel innen flyindustrien. Uansett brukes nesten 95% av materialet til å fremstille hvitt fargepigment, en viktig bestanddel i for eksempel maling, plastprodukter og kosmetikk. Mindre mengder av titan brukes til å lage kunstige kroppsdeler. Det anslås at Engebøfjellet inneholder 15 millioner tonn ren rutil – med andre ord inneholder det en av verdens største forekomster av

titan. Professor i mineralteknikk ved NTNU, Rolf Arne Kleiv, peker på at Norge har et forsyningsansvar når det gjelder råvarer og produksjon, ettersom det er et land med høy levestandard og et høyt forbruk av ressurser. Titan er altså et hyppig brukt stoff i Norge, noe det sikkert kommer til å fortsette å være. Dette gir oss to alternativer; vi kan enten produsere det selv, eller vi kan importere. Men er sistnevnte nødvendigvis så mye mer bærekraftig enn at vi dumper restavfall i Førdefjorden? Verdens største produsenter av titan er Australia, Sør-Afrika og Canada. Norge bidrar allerede, ikke inkludert den framtidige gruven i Engebøfjellet, med 6-7 % av verdens årlige titanproduksjon. Men utvinning av mineralressurser har de samme skadelige påvirkningene på miljøet i alle land. Både Australia, Sør-Afrika og Canada har også vakker, uberørt natur som blir ødelagt av denne type produksjon. Globalt sett er altså produksjon i utlandet ikke mer bærekraftig miljømessig enn produksjon i Norge. Det må likevel nevnes at bærekraftig utvikling ikke bare dreier seg om miljø; det er også sosiale og økonomiske aspekter å ta i betraktning. Et land som Sør-Afrika er økonomisk mer avhengig av slik produksjon, sammenlignet med Norge. Norge kan kanskje ta seg råd til å velge dyrere løsninger for å gjøre produksjonen mer bærekraftig. Her kan man igjen peke på forslaget til geolog Krill med å selge restavfallene istedenfor å dumpe dem i fjorden. Det høres vel og bra ut - men her er det selvsagt et økonomisk aspekt i bildet; å gjøre noe annet enn å dumpe

overskuddsmassen vil både være dyrere og mer tidkrevende - altså ikke særlig gunstig for gruveselskapet. Ville produksjonen da istedenfor blitt flyttet til utlandet? Vi har mindre kontroll over hvor bærekraftig produksjonen av importerte råvarer er, enn det vi produserer selv. Poenget vi vil frem til her er at det er komplisert å bruke en målestokk for hva som er mer bærekraftig enn noe annet. Er det for eksempel mer bærekraftig å ødelegge Førdefjorden enn å ødelegge naturen i Sør-Afrika? MILJØFORKJEMPERE OG FORBRUKERE Det kan nesten ses på som litt paradoksalt. At vi går totalt av hengslene når en plan for utvinning av et materiale legges frem – samtidig som vi i aller høyeste grad er en del av et forbrukersamfunn av dimensjoner. I fjor ble det anslått at nordmenn ville bruke omtrent 55.5 milliarder kroner i desember i anledning julehøytiden – eller den såkalte kjøpefesten. Dette paradokset er en del av et stort dilemma; det er svært vanskelig å være et bærekraftig samfunn og samtidig storforbrukere av råstoffer som for eksempel titan – et stoff det stort sett ikke går an å resirkulere. Og det er her vi har utfordringen. Produksjon eksisterer ikke uten forbruk, og vice versa. Så selv om titanutvinningen i Engebøfjellet er svært kontroversiell, og fjorddumpingen tilsynelatende ikke bærekraftig i det hele tatt, virker det som at det ikke finnes et enkelt svar til dette dilemmaet.

SAMFUNN

EN BÆREKRAFTIG TILNÆRMING TIL RUSAVHENGIGE KRIMINELLE

– ET REGNSKAP MED RØDE TALL

Tekst: Maria Hessen Jacobsen og Martin Gautestad Jakobsen Illustrasjon: Andrea Iversen Karlsen

FAKTA OM ARTIKKELFORFATTERNE Maria Hessen Jacobsen og Martin Gautestad Jakobsen er advokatfullmektiger hos Advokatfirma Alvheim og Hansen i Bergen. Et av firmaets kjerneområder er strafferett, og begge har jevnlig forsvareroppdrag for domstolene. Jacobsen og

Gjennom vårt arbeid møter vi klienter som har brutt en eller flere bestemmelser i straffeloven. Eller rettere sagt, som politiet hevder at har brutt straffeloven. Noen av klientene har kommet i politiets søkelys grunnet enkeltstående hendelser. Slåssing som på fylla ble til nesebrudd. Sex som ble eller alltid var voldtekt. Opplasting av malware på statlige servere på grunn av «jeg-skulle-sjekke-om-jeg-klarte-det»-syndromet. Noen av klientene har gjort handlinger som pågår over lengre tid, eksempelvis ved bedragerier, skatteunndragelse og andre slinger i den økonomiske valsen. Men for en meget stor gruppe klienter er rus og rusrelatert kriminalitet det siktelsen eller tiltalen gjelder. Dette trekket er så gjennomgående at vi kan plassere våre klienter i to hovedgrupper. Den ene er straffesaksklienter uten rusproblematikk, den andre er straffesaksklienter med rusproblematikk. Denne teksten vil gjøre noen bemerkninger til rusmisbruk og strafferett, og samtidig belyse om det er hensiktsmessig og bærekraftig å møte rusproblematikk med strafferettens sanksjonssystem.

Jakobsen har også i flere år arbeidet ved siden av studiene i Jussgruppen Wayback – et rettighetsrådgivningstilbud til innsatte ved fengslene i Bergen – med fokus på tilbakeføring til samfunnet for kriminelle.

RUS SOM FORMILDENDE OMSTENDIGHET. Hver eneste dag i norske domstoler anfører forsvarere rehabiliteringshensyn for å gi en lavere fengselsstraff, eller en annen straffereaksjon enn fengsel. Med bred og smal penn understrekes rus som betingelse for kriminalitet. Tanken er at dersom man kan utelukke rus, vil man få lovlydighet med på kjøpet.

Det argumenteres for eksempel med følgende: - Tiltalte har tatt et endelig oppgjør med sitt tidligere liv. - Han er under pågående behandling. - Han er i en særlig sårbar situasjon. - Straff i fengsel vil ødelegge hans motivasjon for behandling. Rehabiliteringshensyn som formildende omstendighet ser både tilbake på gjerningspersonens forhistorie, kriminelle handlinger og fremtid. Det forutsettes at endring er mulig og at det er til det beste for den enkelte og samfunnet. Begrepet rehabilitering synes å beskrive en handling eller atferd for å komme tilbake til en opprinnelig tilstand. Denne tilstanden synes underforstått å være noe å trakte etter, altså er den opprinnelige tilstanden ønskelig. Man har bare gått seg bort i skogen. Det burde man ikke gjort, så man snur og forsøker å finne veien hjem igjen. Det foreligger ingen legaldefinisjon av rehabilitering i norsk strafferett. Imidlertid er det klart nok at lovgiver (Stortinget) og domstolene vektlegger rehabilitering som et gode for individet og samfunnet. Dette hensynet til den enkeltes livssituasjon, balanseres opp mot hvorfor vi straffer. Straff er samfunnets klander overfor den som begår kriminalitet. Det er mange grunner til at vi straffer, men kjernen er etter vår mening slik: Uansett om du hviler deg på religionenes gylne regel, kardemommeloven, kantianske imperativer eller John Locke. Er du ikke snill og grei overfor andre menneskers liv,

SAMFUNN

helse, eiendeler eller eiendom, så er det legitimt at samfunnet reagerer på dine handlinger. Sagt på en annen måte; hvis alle hadde gjort kriminalitet som deg, hadde samfunnet gått under. Kriminalitet er derfor et onde, herunder ikke bærekraftig, og må forhindres. Men rettssystemet legger også vekt på individet. Derfor er det som forsvarer riktig å prosedere på at klient er i en rehabiliteringssituasjon, og at han på den bakgrunn bør få en mild straff, kanskje samfunnsstraff eller en straffereaksjon i frihet. Dette nettopp på grunn av at klient bør få anledning til avstå fra rus, som igjen gir mulighet til å avstå fra kriminalitet. Men er strafferettens system fornuftig å bruke i alle narkotikasaker, eller bare noen, eller i det hele tatt? Vi skal nå forsøke å gi et innblikk.

FNs verdenskommisjon for

miljø og utviklings rapport Vår felles framtid (1987) 2

Social Progress Index 2015

Sirius-rapport 5/2009 og

Ungdata-rapporten fra 2014

KOSTNADER I KRONER OG ØRE. Det koster å bruke strafferettssystemet. I følge FN kan bærekraftig utvikling blant annet omfatte «[u] tvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.» 1 At en løsning skal være bærekraftig antyder at den må kunne opprettholdes over tid, uten at den koster mer enn man har råd til. Kostnadene ved rusavhengighet og rusrelatert kriminalitet er store, enten man regner menneskelig, samfunnsmessig eller økonomisk pris. Hva gjelder den økonomiske kostnaden, så kan det nok være grunn til å se nærmere på hvordan ressursene brukes og fordeles. Utgangspunktet er at narkotikalovbrudd belaster strafferettssystemet i betydelig grad. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det samlet sett nær 20 100 personer med i alt 40 300 siktelser for narkotikalovbrudd i 2014. Videre ble det i følge statistisk sentralbyrå i 2013 registrert 34 800 straffereaksjoner i forbrytelsessaker. Dette rommer alt fra forenklede forelegg til fengsel. 17 300 av disse straffereaksjonene var narkotikaforbrytelser alene. Det vil si at omtrent halvparten av alle straffereaksjoner i 2013 er knyttet til bruk av narkotika, eller besittelse, innførsel, utførsel, kjøp, salg og oppbevaring av narkotika. I 11 700 av 21 900 dommer i domstolene i forbrytelsessaker, økte bruken av ubetinget fengsel med 17 prosent fra 2012 til 2013. Ut fra statistikken er det vanskelig å se om dette også gjelder narkotikaforbrytelser, men det ville vært underlig

hvis det ikke gjorde det. På toppen av dette kommer alle straffereaksjoner med narkotikarelaterte lovbrudd. Vi snakker da om det som finansierer eller på annen måte er knyttet til rusmisbruk, herunder typisk tyverier, underslag, ran, helerier, brudd på bortvisningsforbud med mer.. Altså settes det inn enorme ressurser på straffeforfølgning av narkotikalovbrudd. Det offentlige svir av penger i løpende fart til å finansiere politi, rettsvesen, forsvarere og kriminalomsorg. Ikke glem helsevesenet, men det er en annen diskusjon. Dette viser etter vår mening at det er et stort fokus i Norge på en såkalt sanksjonstilnærming. Det allokeres meget av offentlige midler for å straffeforfølge narkosaker, for å bekjempe og hindre denne type kriminalitet. Hvilket påvirker forfølgning av andre lovbrudd og tar av sårt tiltrengte midler til forebygging, rehabilitering og ettervern. Om effekten av dette vises det til hvor mange som hadde tilbakefall til kriminalitet innenfor en femårsperiode etter at straffen ble gitt. Blant siktede for narkotikarelatert kriminalitet var prosentandelen med tilbakefall nesten 70%, og med det betraktelig høyere enn øvrige lovbrudd, som lå på mellom 30 og 54 %. Uten å mene noe om spørsmålet om avkriminalisering, kan det altså være god grunn til å se nærmere på hvor økonomisk hensiktsmessig det er å angripe bruker-enden av narkotikakjeden. Ikke minst hvor hensiktsmessig det er i en menneskelig sammenheng å kriminalisere den tragedien rusavhengighet er. Bruker-enden utgjør en stor del i den ovennevnte statistikken. BRUKER-ENDEN ER DE SOM RAMMES. Den menneskelige kostnaden er også altfor høy. Aktiv rusavhengighet koster liv, helse, relasjoner og menneskeverd. Samfunnets tilbud til mennesker i aktiv rusavhengighet preges i for stor grad av tilfeldigheter eller byråkratisk murbygging, en mangel på erkjennelse av hvor vanskelig det er å leve i en slik tilværelse, og hvor mye som skal til for å komme seg derifra. Lange ventelister på behandlingstilbud kan forhindre effektiv rehabilitering, og et tungrodd system gjør at de uten krefter til å kreve sine rettigheter, ofte ikke får dem. De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt trukket kølapp på et offentlig kontor eller slitt oss i håret over en søknad til skatteetaten, plan- og byggesak

SAMFUNN

eller NAV, og vet hvor irriterende det er å prøve å løpe med sirup til knehøyde. For bruker-enden kan dette bli et uoverkommelig hinder. Ettervernstilbudene fra det offentlige er sparsommelige og lite innovative, og de få gode tiltak som fungerer driftes ofte av frivillige organisasjoner på trange budsjetter. En gjenganger i FNs uttalte mål for bærekraft er ordet «inkluderende». Side om side med viktige mål om klima, økonomi og likestilling finnes også målsettingene om å utrydde fattigdom, sikre og fremme god helse for alle, anstendig arbeid og reduksjon av ulikheter. Norge er blant landene som har de beste forutsetninger for å nå FNs mål, og havnet i 2015 for 12. gang på toppen av FNs Human Development Index (HDI). Man ble samme år kåret til det mest sosialt utviklede land i verden. 2 Likevel. På de nederste trinnene i livsmestringstrappen finner en delen av befolkningen som sjeldent leser FNs rapporter om bærekraftsmål, men som medborgere like fullt er omfattet av dem. Kanskje finnes det en pekepinn på hvilken tilnærming som er å foretrekke i målene selv. Inkludering og sosiale løsninger fremfor konsekvenser og straff? Man må erkjenne at verken samfunnets eller de rusavhengiges behov møtes. Regnskapene har og vil ha røde tall i uoverskuelig framtid, og den styrende tanken er og må være en om skadebegrensning. Man kan spørre seg, -med den belastningen på både økonomi, samfunn, familier og enkeltmennesket som følger i kjølvannet av et liv levd i rushvorfor det ikke settes flere krefter til å forebygge rekrutteringen, og gi et bedre rehabiliteringstilbud. Kan vi fortsette å bruke så mye ressurser på sanksjoner fremover?

En inkluderende tilnærming til rehabilitering praktiseres i ettervernsorganisasjonene i dag, med stort hell. Kirkens bymisjon, Wayback, Kalfarhuset, Trappen, Røde Kors, selvhjelpsgrupper m.fl. har alle en tilnærming som bygger på sosiale verdier, som anerkjenner og møter mennesket bak handlingene. Tilnærmingen har ikke fokus på den straffbare handlingen. Den fokuserer på hvilke ressurser den enkelte kan ta i bruk, og hvordan tilbudene kan tilpasses slik at en kan hjelpe mennesker tilbake til samfunnet. Suksesshistoriene er mange, og forteller om mennesker hvis liv ble til gagn for seg selv og for samfunnet, fremfor en belastning. De ble møtt der de var, og hjulpet dit de er. Enten man regner kroner og øre eller menneskelig valuta, utgjør bidragene en forskjell. VEIEN VIDERE En tilnærming der langt flere ressurser benyttes til konsekvenser enn til forebygging og rehabilitering, sikrer ikke noen form for inkludering. Tvert imot. Den gir heller ingen grunn til å regne med at de røde tallene for hverken det menneskelige eller det økonomiske regnskapet vil endres. Tilværelsen bør bli lettere for dem som velger å bli, og veien adskillig kortere for dem som ønsker seg ut. En bedre og mer effektiv rehabiliteringsprosess kan hjelpe medborgere ut av en vanskelig livssituasjon og vil virke inn på deres evne til å bidra til samfunnet igjen. Viktigst av alt; ved å sette inn adskillig mer midler og krefter på forebyggende tiltak, kan man forhindre at så mange havner i bruker-enden. Hver krone brukt på forebyggende tiltak for barn og unge, familiestøtte og barnevern i dag, vil forhindre tusenlapper i morgen.

HÅP I SIKTE – FOREBYGGING. Forebygging av rus er et tiltak som opplever uventet medvind fra de unge selv. De siste årenes undersøkelser blant unge viser en kommende generasjon som er mer lovlydig enn før, ruser seg mindre og har en markant endring i holdning til rus sammenliknet med tidligere. 3 Det er god grunn til å være optimistiske. De siste tiårene har også strafferetten, om man ser bort fra økning i straffenivåene, en økende vektlegging av rehabiliteringshensyn, ungdomsprogrammer, rusprogrammer og alternative straffereaksjoner. Dette må også brukes aktivt i domstolene. 29

KULTUR

PÅ EIN NY STAD Det pratast ofte om einsemd, og kanskje særleg om at studentar er einsame. Sjølv har eg aldri følt meg så åleine som den første natta på ein ny stad. Tekst og foto: Elise Løvereide

Ein augustdag i 2011 køyrde pappa og eg til Kristiansand i ein fullstappa bil. Eg hadde med meg dyne, toalettsaker, klede, skrivesaker og pyntegjenstandar. Då vi kom fram til kollektivet var eg den første studenten som hadde kome. Leiligheita var ikkje heilt som forventa, men elles OK. Pappa hjalp meg med å lesse av tinga mine på rommet, og så måtte han køyre igjen. Den natta var grusom. Det var ein laurdag kveld, og eg var heilt åleine. Berre uker i forvegen hadde eg treft ein gut eg likte, som hadde invitert meg ut denne laurdagen. Men der og då følte eg at eg måtte førebu meg til første skuledag på universitetet. Der eg satt for meg sjølv i det heilkvite, tomme rommet angra eg på at eg ikkje drog dagen etter. Skulen byrja ikkje før på måndag. Plutseleg var eg i ein heilt framand by der eg ikkje kjente nokon. Eg visste ikkje kvar næraste butikk var; kvar sentrum låg; kvar kollektivet mitt låg i forhold til skulen. Tinga mine var nedpakka i esker og posar. Alle venane mine heimefrå var ute på fest. Eg låg hikstande i fosterstilling heile natta, på ei seng utan laken. Aldri har eg følt meg så einsam og åleine i verda. Eg trur mange kan kjenne seg att i dette. Anten ein flyttar til ein ny stad for å jobbe, studere eller av andre grunnar, kan ein føle seg utruleg einsam i starten. Samstundes er det modig av folk å gjere det, og ikkje berre flytte til stadar der ein kjenner nokon frå før. Ofte drar mange frå same gjeng til ein ny plass, og held seg med denne gjengen på den nye staden. Det var omtrent dette som skjedde då eg to år seinare flytta til Bergen. Saman med guten eg trefte sommaren 2011, flytta eg til Bergen i 2013, og hadde mange vener i byen frå før. Og sjølv om eg har blitt kjend med mange nye menneske, 30

er det vi Stavanger- jentene som held mest kontakt. Desse Stavangergjengene er det fullt av både i Kristiansand og i Bergen elles. Det blir omtrent som når norske pensjonistar flyttar til Spania for så å berre henge med andre nordmenn. Vi menneske likar stabilitet og tilhøyrsle; og mange av oss følar ubehag ved forandringar. Forandringar er skremmande, nytt, framand. Omgjevnadane blir totalt forvandla og ein er plutseleg i ei heilt anna sosial rolle. Kanskje er det noko liknande innvandrarar kjenner på kroppen når dei kjem til nye land. Plutseleg får dei ein anna status enn dei hadde i sine heimland. Alt ein har bygga opp, må byggast om att. Mange fortel om einsemd, både studentar, innvandrarar – som er vande med gjestfridom og omgjengelege naboar – og eldre. Kanskje er det på tide å erkjenne at einsemd er eit samfunnsproblem, eit folkehelseproblem? Det viktigaste er å hugse på at det blir betre. Dagen etter mi fyste natt i Kristiansand, kom òg dei andre bebuarane i kollektivet. Eg fekk raskt nye vener på Universitetet, ikkje minst ei orientering i byen sin geografi. Sommarflørten blei til kjæresteforhold, og tida i Kristiansand vart til gode minne eg tar med meg vidare. Likevel kan eg ikkje la vere å tenke på om det finst nokon der ute som kjenner den sterke kjensla av einsemd kvar dag. Dei som ikkje får nye venskap, dei som ikkje opplever å få tryggleiken tilbake. Der følelsen av nederlag og ekskludering blir til vonde minne som vanskeleg kan fjernast. Vit at du var modig som prøvde. Gå tur, les bøker, sjå filmer. Skaff deg Besøksvenn, eller eit kjæledyr. Og vit at det mest sannsynleg går over. Du er ikkje åleine i verda, sjølv om det følast slik der og då.

KULTUR

ØLBYEN DUBLIN En by med brostein, skiftende vær og gamle bygg. Det høres nesten ut som Bergen. Ved første øyekast tror en ikke Dublin har noe å tilby en bergenser, men så feil kan man ta. Tekst og foto: Mariann Aarthun Gjerde

–Did you come by boat or plane? spør Freddy, en av sjåførene våre. Han har akkurat funnet ut at vi er fra Norge. Freddy refererer til de norske vikingene som ankom i båt omkring år 840. Dublin ble et sete for norsk kongedømme, som danske vikinger senere tok kontrollen over. Årene som fulgte var preget av kamper mellom irer og nordmenn/ dansker, og irene seiret ikke før i 1014. Gjennom hele turen skulle vi høre dette, «Ah, the vikings have returned!». TEMPLE BAR Jeg valgte å bo i et område kalt Temple Bar, som ligger i sentrumskjernen ved elven Liffey. Temple Bar er hovedsakelig kjent for utelivet, men er også et kulturområde. Brostein, trange smau og slingrete gater kjennetegner bydelen. Et sted som har bevart gatenettet fra middelalderen. Andre plasser er mer moderne, basert på kvartaler tilsvarende andre storbyer. Til tross for at byen har et industrielt, grått preg, er den likevel fargerik. Mangelen på grøntområder gjøres opp for med nydelige kirker. Dører og puber bærer skarpe farger og elven Liffey åpner opp en ellers trang by. GUINNESS Byen er mest kjent blant folk for sitt unike Guinness

øl. Å smake dette var førsteprioritet, og hvor passet det bedre enn på hovedkvarteret Guinness Storehouse? Det første som slo meg da vi nærmet oss bryggeriet var den enorme størrelsen. Vel inne var det et annet preg enn den industrielle fasaden. Selve bygget var formet som et enormt guinnessglass og bestod av syv etasjer. De første nivåene viste hvilke ingredienser ølet inneholder, og hvordan det blir produsert. Videre var det fokus på den store eksporten av ølet, før vi kom til et smaksrom. Inne i det helhvite rommet var det «luktestasjoner» hvor vi fikk lukte på alle aromaene i ølet, samt en instruksjon om hvordan vi skulle smake på den. Vi fikk utdelt smaksprøver, og beveget oss videre til et mørkt rom, fylt med levende lys. Der skulle smaken virkelig komme frem. Etter smaksrunden lærte vi hvordan et Guinnes-øl skulle tappes, som er litt av en kunst. Ølet vi tappet, fikk vi ta med og nyte i en skybar. Glassveggene åpnet for det definitivt beste utsiktspunktet i hele byen. LOKALBEFOLKNINGEN Etter vår lille utflukt tok vi en taxi tilbake til Temple Bar. Vi spurte sjåføren hva lokalbefolkningen gjorde på fritiden og hvor de holdt til, for å unngå de verste turistfellene. Artig nok kunne han fortelle oss at puben var deres fristed, og de fleste hadde 31

KULTUR

en eller to stamsteder i nærområdet. Likevel ville en alltids finne irer i turistområdet Temple Bar. Vi spurte forsiktig hvor mye penger han pleide å bruke på puben. – That differs of course … On how much I have in my pocket each day, lo han med med sin brede irske aksent. PUBEN Puben er et naturlig samlingssted for irene, og det skjønner jeg godt etter å ha vært der i bare fire dager. Tiden før lunsj er rolig. Det serveres frokost de fleste stedene og selvfølgelig er en «full irish breakfast» med egg, pølse, bacon og blodpudding på menyen. Rundt klokken tre på ettermiddagen begynner pubene å fylles, folk er ferdig på jobb og musikerne tar plass på podiet. Så godt som alle stedene har livemusikk, og det er ikke bare irske drikkeviser som blir spilt, men også

alt fra REM til Kings of Leon. De er dyktige. Både til å synge og spille, alt fra banjo til fele. Det drikkes mye Guinness i Dublin, og det er muligens det eneste de lokale slukker tørsten med. For en som ikke har fått Guinness inn med morsmelken, holder det med en da ølet er veldig mektig. Det finnes heldigvis godt med alternativer. Aldri før har jeg sett et så stort utvalg på tapp. I en bar på knappe 15 kvadratmeter talte jeg hele 12 tappetårn. MYE KULTUR Å BY PÅ I tillegg til Guinness fabrikken, blir whiskyen Jameson produsert i Dublin og anlegget kan besøkes. Dublins universitet, Trinity College, er definitivt verdt et besøk. Det har slående vakre bygninger og et enormt bibliotek, og ble forøvrig også brukt under filmingen av Harry Potter. En kan også stikke innom Glasnevin Cemetary, Irlands største gravlund. På det vakre området er over 1,5 millioner mennesker gravlagt, inkludert berømte irer - alt fra poeter til krigshelter. Jeg opplevde irene som hyggelige og høflige folk. Alle fortalte stolt om byen og anbefalte steder å besøke. Jeg skal definitivt reise igjen.

GALLERI

Galleri SAMVITEN Galleri Samviten viser frem eksterne bidrag fra kreative sjeler. Tema i dette nummeret er:

GALLERI

Økolandsbyen 2016 Fotografi På min reise til Puerto Rico, møtte jeg mennesker som hadde gått det neste steget mot en bærekraftig livsstil. Her fantes ikke jag etter materielle verdier. Eller overbruk. I stedet levde man enkelt og i harmoni med naturen. Middagslaging var mulig ved hjelp av solenergi, og drikkevannet kom fra nedbør. Og jorden ble dyrket, med håp om spiselige vekster i fremtiden. Her fantes også en hvit bil, dog ikke av den vanligste typen. Vegetarianer var han og matolje var hans favoritt. I økolandsbyen var individualismen byttet ut med fellesskapsfølelse. Og enkelhet var idealet. Tror ikke de levde mindre behagelig av den grunn.

Tone Mari Måseidvåg Studerer 3. året på medisin ved Universitetet i Bergen

GALLERI

Silje-Marie Molland 2016 Fotografi Studerer visuell kommunikasjon på 4.året (master) på Kunst og designhøgskulen i Bergen. Er 24 år og opprinneleg frå Sogn.

SAMVITEN

Nr. 1

2016

Vil du ha Samviten gratis hjem i postkassen? Send oss en mail! info@samviten.no