Samviten 4 2014

Fakultet

Nr. Nr.44

2014 2014

samviten samviten Studentmagasin Studentmagasinfor forDet Detsamfunnsvitenskapelige samfunnsvitenskapeligefakultet fakultet

3

samviten Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no Utgitt med støtte fra SV-fakultetet Forsideillustrasjon: Vilde Mahle Thygesen Trykk: Bodoni

Innhold Leder 3

Feministgate

Ansvarlig redaktør Karina Håland Jakobsen samfunnsredaktør Johanne Kalsaas

FAKULTET

Fakultetsredaktør Hilde Otteren

4

Øst, vest, hjemme best

Kulturredaktør Sondre Haaland Bjelland Fotoredaktør Mads Oliver Oftshus illustrasjonsansvarlig Kristian O. Eide grafisk utforming Vilde Mahle Thygesen journalister Sondre Haaland Bjelland Kristian O. Eide Emma Gerritsen Maria B. R. Halvorsen Kaja Møller-Hansen Johanne Kalsaas Ole Løkkevik Elise Løvereide Hilde Otteren Eric L. Risbakk illustratører Sondre Haaland Bjelland Kristian O. Eide Anna Kristine Fiskerstrand Kjartan Forthun Silje-Marie Molland Mads Oliver Oftshus Margrethe Pedersen Eric L. Risbakk

SAMFUNN 7

Feminisme: Kjønnskrigerne

10

Feminisme: Mer enn kvinnekamp

12

Feminisme: Flink, flinkere, sykest

14

Immunitetens skjørhet

17

Å identifisere seg som prostituert

20

Aldri norsk nok

22

Jeg har røtter, men er rotløs

24

Den glade galskap

28

Kjøttfri mandag, eller kjøttfrie år?

KULTUR 31

Film i forandring

34

Konsoll 2014

leder

Feministgate

I høst, igjen, har det blitt debattert rundt feminisme. Denne gangen blant annet forårsaket av en kommentar i et av de mest populære radioprogrammene i Norge. En 19 år gammel rosablogger ble kalt knulledukke av menn over 30, en skribent i Fett reagerte og skrev kronikk og siden ballet det bare på seg. Kronikkene haglet.

Det begynte å ligne litt på en kamp om hvem som har mest rett til å kalle seg feminist.

Som både feminist og stor tilhenger av Radioresepsjonen på NRK P13 var jeg noe usikker på hva jeg egentlig skulle mene. Jeg vet jo hvordan de snakker i radioprogrammet og ville aldri tenkt over det uten kronikken. Det hele føltes for meg veldig overdrevet.

Likevel er jeg enig i at det er viktig å ta debatten om hvordan unge jenter omtales både i media og ellers. Mange unge jenter har et ekstremt stort fokus på kropp og utseende, og trenger ikke enda mer av det fra voksne og media. Vi har ofte lett for å kommentere andres utseende, og det kan virke som vi i alle fall synes det er helt greit med en gang det er noen som ser ut til å være ekstra opptatt av eget ytre.

Jeg skal ærlig innrømme jeg selv gjør det, og jeg tror ikke jeg kommer til å klare slutte helt med det heller. Likevel har jeg prøvd å bli mer bevisst på hva jeg sier og kommenterer; det er ikke nødvendig å rope ut om jeg synes noen ser rare ut – verken bokstavelig talt eller via sosiale medier. Jeg mener jo, helt på ordentlig, at det er det indre som teller og at alle burde bry seg

mer om å være sympatiske og smarte, enn å være tynne og ha flotte øyenbryn.

Så til tross for min i utgangspunktet noe negative innstilling til Fett-skribentens kronikk, ser jeg i ettertid at det hun prøvde å få frem er viktig. Det føltes dessuten forfriskende at den offentlige debatten for en gangs skyld pågikk mellom feministene selv, og ikke bare mellom de som vil kalle seg feminister og de som absolutt ikke vil gjøre det. Diskusjonen som kom i tillegg om hvem som har mest rett til å kalle seg feminist og ikke, tror jeg blir vanskelig å få noe mer ut av. Det viste i alle fall at feminister også godt kan være uenige og at debatten både rundt «feministiske» saker og begrepet selv lever i beste velgående. Og det tror jeg er bra.

I dette nummeret har vi intervjuet Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiB og Ottar om nettopp feminisme. Du finner også et intervju med en tidligere prostituert og en sak om flink pike-syndromet. I tillegg er også saker om blant annet film, arrangementet Konsoll 2014, vaksinemotstand og å ikke føle seg helt norsk å finne i nummeret du nå holder i hendene.

God lesning!

Karina H. Jakobsen Ansvarlig redaktør

5

Fakultet

Øst, Vest, hjemme best Tekst: Emma Gerritsen Illustrasjon: Margrethe Pedersen

– Hvis det er en ting du kan ta med deg tilbake til Norge, hva ville det ha vært? Han ser på meg med et spørrende blikk.

Vi spaserer langs elvebredden som deler byen i to. Gatelysene speiler seg i den urørlige vannoverflaten. I det fjerne kan vi høre hoiing fra en fotballgjeng som har slått seg ned foran storskjermen for å se verdensmesterskapets spill.

Jeg ser meg rundt. På en benk tuller en uteligger seg inn i et teppe. Tomme ølflasker er samlet i en pose like ved. I gresset sitter en gruppe ungdommer med rastafletter og klimprer på en gitar mens de tenner en røyk. Langs

Berlin: • Ca. 900 kvadratkilometer.

• Ca. 3,4 millioner innbyggere.

• 2500 park- og grøntområder, som utgjør et areal på over 5 500 hektar.

Die Freie Universität: • Grunnlagt i 1948 i Vest-Berlin.

• Vårsemester: april - september (undervisningsfri fra midten av juli).

• Høstsemester: oktober - mars.

6

veien spaserer folkemengden forbi byggekraner. Noen med stresskoffert, andre i joggesko og jeans.

– Jeg vet ikke, sier jeg. Vi nærmer oss et Hausmania-lignende kompleks i regnbuefarger.

En stor rød A er skrevet på døren. Symbolet for anarkismen. – Kanskje bare det å være. Eller kanskje min lilla sykkel, svarer jeg omsider.

ERASMUS-boblen Hvert år drar rundt 500 nordmenn til Tyskland for å studere. I år var jeg blant dem. Et halvt år har jeg tilbrakt i Berlin: en by som huser mer enn 3,4 millioner mennesker, og som både har status som Europas grønneste metropol og største byggeplass.

I et halvt år har jeg levd i en ERASMUSboble, en unik tilværelse hvor tiden er et rom og samhold er en realitet. Før semesterstart på Die Freie Universität, møtte mange utenlandske studenter opp for å følge et seksukers språkkurs. Til tross for storbyens anonymiserende og fremmedgjørende egenskaper ble vi raskt en sammensveiset gjeng. Utallige oppdagelsesferder sto for tur, mange måltider ble fortært og et mangfold av arrangementer ble besøkt.

I et halvt år har jeg tråkket rundt på en sykkel, og danset i nattklubber frem til daggry for så å slikke solen i en park. I et halvt år har jeg lest og lært på tysk, og deltatt i gruppediskusjoner, noe som er en vanlig undervisningsform i Tyskland.

Snart er det på tide å vende nesen hjemover til jantelovens land, hvor ordet «kleint» blir brukt i annenhver setning og folk må ha ganske mye innabords for å tørre å snakke med den ukjente sidemannen – bare for å sette det litt på spissen.

Fakultet

Frekk og freidig I Berlin er mentaliteten en ganske annen. Sitatet av Hildegard Knef «Berlin, dein Gesicht hat Sommersprossen, und dein Mund ist viel zu groß» (Berlin, du har fregner og munnen din er alt for stor), passer godt til byens beboere.

Berlinere er kjent for sin frekkhet og direkte væremåte. Klisjeen kan bekreftes i stor grad, og usminkede kommentarer slenges etter deg når du bryter høytelskede regler, som å krysse veien på rødt lys eller kjøre forbi en syklist fra høyre hold. For en som er vant til å bli møtt med taushet i lignende situasjoner i Norge, kan det raskt oppleves som direkte personangrep. Tanken om å være en hardbarket nordkvinne forsvinner da i samme sekund.

Likeså kan man bli overrumplet av å få hjelp av en vilt fremmed når man sårt trenger det. Som ivrig syklist i byen, klarte jeg på et tidspunkt å vrake sykkelen min. Fortvilet forsøkte jeg å bøye aluminiumsstengene i riktige

proporsjoner. Før jeg visste ordet av det stoppet en forbipasserende opp for å hjelpe til, mens hun slo av en prat. Hun fortsatte deretter spaserturen, mens jeg sto igjen og måpte, og klarte såvidt å få fram et «Danke schön!».

En urban smeltedigel Også byen fremtrer som usminket og direkte.

Sitatet «fattig og sexy» passer denne byen som ingen annen. Fattigdom og rikdom er på ingen måte gjemt, og lever i en slags flytende symbiose, side om side. På grunn av den utsatte gentrifiseringen, som først kom i gang etter murens fall i 1989, er det fortsatt relativt billig å bo i mange av bydelene, selv om dette er i rekordrask endring. For et magert studentbudsjett er det attraktivt. For en tynn lommebok til kunstnersjeler likeså. Resultatet er få grå hår, og en flora av gatekunst, gallerier og musikkscener.

Samtidig møter man den barske realiteten rett 7

Fakultet

TIPS: • Vær forberedt på et papirbyråkrati.

• Skaff deg en sykkel!

• Opplev kulturlivet.

utenfor dørstokken der narkomane tar den daglige rusen og lider av kronisk øldrikking. Der arbeidsløse samler flasker og lever av en slant, mens tenåringer drar på shopping og politikk diskuteres hett i parlamentet. Byen topper arbeidsledighetsstatistikken i Tyskland med 13 prosent.

– Å være, bare å være Vi setter oss ved elvebredden. Fjernsynstårnet blinker i nattemørket. Vi åpner en øl med bunnen av en lighter og skåler. – Prost.

Til tross for en konstant summing av trafikken oppleves byen å være hensunket i en stillhet. En total ro. Kanskje det bare er meg, tenker jeg.

Tankene flyr av sted til minner som er etterlatt på mangfoldige steder. En ettermiddag i Holzmarkt, et område med bar, urbane hager og lekeplass for unge. Et pusterom fra et ellers hektisk byliv. Vi er en liten gjeng som har samlet oss for å henge, og spise kebab, en tyrkisktysk rett som har blitt smaksløkenes favoritt. Vi har blitt flinke på det. Henge rundt, slik berlinere 8

gjør. Jeg har undret meg mange ganger om befolkningen som har jobb i det hele tatt jobber. Dag og natt er det folksomt i parkene, kafeene og langs innsjøene. Her blir det diskutert politikk, lest bøker og klekket ut fremtidsplaner.

En avslappet stemning midt i smørøyet av travelhet. Kanskje det er bare prioriteringen som er en annen. Kanskje mange berlinere prioriterer fritid over jobb. Slik var det iallefall for oss studenter. Den innleveringen som skulle leveres på slutten av semesteret var det tid til siden. Nå skulle vi nyte livet her og nå. Ja, vi hadde blitt ekte livsnytere. Det er noe Berlin har lært meg.

En stein treffer vannoverflaten og gjør en elegant salto før den synker ned med et plask.

Jeg skvetter tilbake til virkeligheten. Til sommerkvelden ved elven hvor uteliggeren omsider har begynt å snorke tungt og ungdommene fortsatt klimprer på en gitar.

– Ei venninne sa en gang, dra dit hvor du føler at du hører hjemme. Jeg tror ikke jeg trenger å dra noe sted. Jeg tror jeg hører hjemme her i Berlin, sier jeg.

Samfunn

Kjønnskrigerne Tekst: Johanne Kalsaas Illustrasjon: Mads Oliver Oftshus

For Kvinnegruppen Ottar er ingen fri før alle er fri. Så lenge patriarkatet består kan jenter aldri bli mer enn objekter. Er et slikt kvinnesyn noe mindre snevert enn sjåvinistenes? Jeg har møtt radikalfeministene.

– Jeg kan forstå at kvinner ikke vil assosiere seg med våre analyser fordi de ikke vil være ofre, men det er fordi de ikke vil akseptere at det faktisk er sånn, sier Sunniva SchultzeFlorey. Ordene kommer som svar på spørsmålet om Ottar kan forstå at kvinner ikke kjenner seg igjen i deres beskrivelser av kjønn. Hun poengterer at når jenter går hjem fra byen, velger de den veien med mest lys fordi de er redde for å bli voldtatt. For Ottar er dette et bevis på de dype strukturelle forskjellene mellom kjønnene. Kvinnen lever i redsel for mannen, og vi lever i et samfunn som reproduserer årsakene til denne redselen.

Ottar er radikalfeminister. Dette er kvinnekamp på sitt – bokstavelig talt – mest usminkede. Gruppen er kompromissløs i sin beskrivelse av kjønnsforskjellen. Kvinner er det svake kjønn. Sånn er det, og sånn forblir det frem til det altoverskyggende patriarkatet kastes. Jeg er nysgjerrig på hvordan en så deterministisk holdning til kjønn kan forsvares. Hvorfor må kvinner behandles som en uniform gruppe heller enn individer? Og hvorfor må kvinnefrigjøring foregå gjennom utestengelse av menn? Jeg har prøvd å stille Ottar de vanskelige spørsmålene.

Patriarkatets åk Hva er feminisme for dere?

– Feminisme er en analyse av at vi lever i et patriarkat. Det er strukturelle forskjeller mellom kvinner og menn, og vi ønsker å endre dette. Vi ser at menn som gruppe får fordeler, og kvinner som gruppe får ulemper. Vi har et annet utseendepress, vi tjener mindre, vi har vanskeligere for å nå de høyeste posisjonene. Kjønn setter begrensninger for hva vi kan gjøre. Strukturforskjellene setter også begrensninger for menn som for eksempel ønsker å jobbe i barnehage, men de er mye sterkere i sin begrensning av kvinner enn menn.

Apropos menn, hvorfor får de ikke lov til å være aktive medlemmer i gruppen deres?

– Siden vi har analysert at kvinner har dårligere sjanser i dagens samfunn, er det vi selv som må finne ut hva vi vil gjøre med det. Vi ønsker et rom der det kun er kvinner, der vi slipper de brautete mennene. Vi mener at særegen kvinneorganisering er nødvendig for å kunne endre på forskjellene.

Men er ikke dette en reproduksjon av den kjønnede forskjellsbehandlingen?

– Jo, kritikken vår er jo at vi blir delt i kjønn. Som reaksjon på dette deler vi oss i kjønn. Vi må anerkjenne denne delingen og organisere oss separat før vi kommer til et stadie der kjønn ikke betyr noe. Frem til vi ikke trenger å være opptatt av kjønn, er vi nødt til å være det.

Dere mener at kvinner sosialiseres til å ikke ta plass, og til å se seg selv som mindre viktige enn menn. Hvordan foregår dette?

– Det er en del av oppdragelsen vår og av samfunnet som helhet. Vi blir fortalt at utseendet vårt er det viktigste vi har og blir bedømt utfra dét, ikke utfra indre kvaliteter. Vi får fort beskjed når vi tar for mye plass. Det er en veldig ulik måte å behandle små barn på. Det ble gjort et forsøk der babyer ble kledd i gule klær, og forsøkskaninene ble veldig opptatt av hvilket kjønn barna hadde. De visste ikke hvordan de skulle forholde seg til dem. Det viser at vi behandler folk forskjellig utfra kjønn.

Etter å ha lest programmet deres sitter jeg med en følelse av at kvinner fremstilles som en uniform og hjelpeløs kategori av ofre. Er ikke dette kjønnsdeterminisme?

9

Samfunn

– Det er en forskjell på å gjøre noen til ofre og å peke på at det faktisk er sånn. Det som er sannheten er at menn utøver vold mot kvinner. Det er kvinner som er redd for å bli voldtatt og slått. Vi må kunne anerkjenne denne undertrykkende strukturen uten å bli anklaget for å reprodusere den.

Dere avviser at biologi skal ha innflytelse på menneskers valg og posisjoner. Men er ikke sosialisering som eneste forklaringsmodell like ensidig?

– Jeg ser ikke at det er noen biologiske forskjeller utover at kvinner kan føde barn og menn har sæd, og det å skulle forklare strukturelle forskjeller med biologi utover det er meningsløst. Det er ingen grunn til at kvinner skal være omsorgspersoner bare fordi de kan føde barn. Menn kunne tatt akkurat det samme valget om å være hjemme med barna selv om de mangler kvinnens hormoner. Du kan ikke forklare de store forskjellene mellom kjønnene utfra biologi. Det er hovedsaklig sosialisering.

Kan ikke kvinner ta frie valg som samsvarer med tradisjonelle kjønnsroller? Er det alltid et resultat av strukturforskjellene og sosialiseringen?

– Valg kan aldri taes i et vakuum. Vi er påvirket og sosialisert av strukturene, og det går ikke an å forestille seg at noen tar et valg utenfor dem. Vi har selvfølgelig et visst handlingsrom, men det er mye lettere å ta et valg om å følge kjønnsrollene enn å ikke gjøre det.

Hva med kvinner som for eksempel foretrekker en patriarkalsk familiestruktur? Kan ikke de få velge det?

– Vi ønsker ikke det. Vi er uenige med kvinner som mener at dette er bra, og vil ikke ha et samfunn som er organisert etter kjønn – uavhengig av om kvinner selv skulle foretrekke dette.

Sexindustrien Dere kjemper mot sexindustrien. Kan ikke stripping, porno og prostitusjon sameksistere med kvinnelig frigjøring?

– Nei. Det er vold mot kvinner, og de groveste uttrykkene for patriarkatet. Det gjør sex til en salgsvare, og objektiviserer både kvinner og menn – men mest kvinner.

Hva med amatørporno?

– Spørsmålet blir igjen – hva er det vi gjør som individer, og hva formes av samfunnet rundt oss? Jeg ser ingen stor forskjell på at et pornoselskap lager en film og at privatpersoner gjør det. Det handler fremdeles om å gjøre sex til en salgsvare, og å gjøre mennesker til objekt for andres opphisselse.

Du kjøper deg uansett tilgang til andres kropper.

Kan ikke kvinner ta frie valg om å delta i denne industrien?

– Majoriteten av dem som er involvert i sexindustrien er i 10

prekære situasjoner, og det å snakke om frivillighet blir bare provoserende for denne gruppen. Det å selge kroppen sin er et alternativ som alltid finnes for kvinner, fordi vi alltid kan reduseres til kroppsåpninger. Men det er alltid skadelig. Det er rett og slett menneskefiendtlig. Det er mye snakk om de «lykkelige horene» som tilsynelatende frivillig er del av sexindustrien, men de er veldig få, og det er meningsløst å henge seg opp i dem.

Er det noen vesensforskjell på en som ser på porno og en horekunde?

– Nei. Folk glemmer at porno lages av ekte mennesker.

Det å se på porno er å delta i undertrykkelsen av disse menneskene.

Dere hevder at alle kvinner gjøres til ofre og salgsvarer av porno og prostitusjon. Er ikke det en vanvittig passivisering av kvinner som gruppe?

– Det pornoindustrien spyr ut, er at kvinner er tre hull som kan pules. Det forteller dem som bruker porno at kvinner er til for å pules.

Tror du ikke at de som ser på porno klarer å skille mellom porno og virkelighet?

– Nei. Det påvirker oss selvfølgelig. Det har vært flere voldtektssaker der tiltalte har forsvart seg med at han hadde jo sett det i porno, der hun likte det, og når damer sier nei mener de ja. Pornoen har blitt mye råere enn den var før. Det er veldig mye voldsporno, og jeg ser det som resultat av et hårreisende menneskesyn.

Angående vold – i programmet deres står det at dere er mot sado-masochisme. Hvorfor kan ikke kvinner få gjøre som de vil i sengen?

– Vi er imot all kobling mellom seksualitet og vold. Veldig mange av oss blir utsatt for seksuelle overgrep, og vi er imot å erotisere dette. Vi har blitt beskyldt for å være dyneløftere og mot sex. Men i et samfunn med så mye vold er det et problem at det utgis bøker som 50 shades of grey, som romantiserer seksualisert undertrykkelse.

Den mangelfulle friheten Hva tenker dere om kvinner som opplever seg som frie og likestilte i samfunnet vårt? Er det ikke reelt?

– Det er forskjell på å være individuelt fri og helt fri. Vi har et slagord om at ingen er fri før alle er fri. Priviligerte hvite kvinner med gode jobber, som meg selv, har selvfølgelig en helt annen frihet enn papirløse, arbeidsledige kvinner med andre hudfarger. Men jeg er også redd for å bli voldtatt på vei hjem, så helt fri er jeg jo ikke. Jeg mener uansett at kvinner som føler seg frie har et ansvar for å sikre at flere kan ta del i den friheten, avslutter Schultze-Florey.

Samfunn

Refleksjoner Noen av Ottars holdninger provoserer meg. Premisset om at kvinner er ofre åpner for noe som unektelig føles som en nedlatende og snever tolkning av kjønn. Det reduserer meg som kvinne til en ussel salgsvare, underlagt strukturer jeg som individ ikke har kontroll over. Det hevder at jeg er et produkt av det monolittiske samfunnet, der mine avgjørelser og valg er en ufravikelig konsekvens av kjønnet mitt. Det fratar meg muligheten til å ha hardhendt sex eller slappe av med litt porno uten å reprodusere min egen offer-rolle. Hvordan kan en slik holdning være noe mindre destruktiv og deterministisk enn holdningen til det såkalte allmektige patriarkatet, som radikal-feministene kjemper mot?

Samtidig er det noe som skurrer med min egen overbevisning om frihet. Jeg snakker med sterke, uavhengige og selvhevdende jenter, og oppdager at alle har opplevd undertrykkelse på et eller annet vis. En arbeidsgiver som favoriserer mannlige kolleger. Ikke sånn at det strider med loven, men nok til at en føler seg sekundær. En annen arbeidsgiver som ber sin ansatte om hun ikke kan «utsette det litt» når hun forteller at hun er gravid. Det evige skjønnhetsmaset. Uønsket berøring på byen. Å bli avfeid fordi «du vet ikke hva du snakker om», eventuelt følelsen av å bli lyttet til bare fordi noen vil ha deg med hjem. Kanskje er det noen få drittsekker som henger igjen i 50-tallet. Eller kanskje er det noe større, noe underliggende og vedvarende, noe som påvirker og begrenser oss som aktører i egne liv. Ottar tror det er det siste. Selv er jeg usikker. Men jeg vet at min mulighet til å i det hele tatt publisere disse tankene er en direkte konsekvens av at noen har kjempet for at min stemme som kvinne skal bli hørt. Og jeg er takknemlig for at Ottar tross alt minner meg på at kampen ikke er over.

11

Samfunn

Mer enn kvinnekamp

Tror du feminisme kan bli unødvendig en dag? − Jeg tror at forskjellsinndelinger som kjønn og seksualitet er veldig sentrale for hvordan vi organiserer samfunnet vårt og hvordan vi oppfatter oss selv. Derfor tror jeg det alltid vil være behov for å stille seg spørsmålet om disse inndelingene er urettferdige eller undertrykkende. Hvis feminisme er noe som minner oss på å stille det spørsmålet, så nei, da vil ikke feminismen bli overflødig.

Tekst: Maria B. R. Halvorsen Illustrasjon: Mads Oliver Oftshus

«Feminisme er en bevegelse som stiller spørsmål ved urettferdighet og undertrykking knyttet først og fremst til kjønn, men også andre ulikheter, og som har til hensikt å endre på det de identifiserer som urettferdighet og undertrykking».

I Ida Bloms hus har Senter for Kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) sine kontorer. SKOK er et tverrfakulært forskningssenter som skal styrke kvinne- og kjønnsforskningen ved Universitetet i Bergen. På kontoret til senterleder Christine M. Jacobsen prøver jeg å få svar på noen spørsmål om feminisme og kjønnsforskning.

Feminisme Hvordan vil du definere feminisme? − Feminisme har mye forskjellig meningsinnhold. En definisjon er derfor etter min mening lite nyttig å begynne med.

Mange vil heller si at man burde snakke om feminismer i flertall. Det er stor forskjell på feminisme både historisk og internasjonalt. Hva man la i begrepet på 70-tallet og hva man legger i det i dag, og hva man ser på som feminisme på Toten og i Teheran er ganske forskjellig. Ulike måter et begrep som dette blir brukt på mener jeg er mye mer interessant. Men hvis jeg skal gi deg en slags minimumsdefinisjon vil jeg si at feminisme er en bevegelse som stiller spørsmål ved urettferdighet og undertrykking knyttet først og fremst til kjønn, men også andre ulikheter, og som har til hensikt å endre på det de identifiserer som urettferdighet og undertrykking.

Hvilke ulike oppfatninger eksisterer rundt feminisme i dag, som eventuelt går på tvers av den minimumsdefinisjonen du nevner? − Hvordan folk oppfatter feminisme har jeg ikke forsket på, så dette blir basert på min synsing. Jeg tror at mange i Norge tenker på feminisme som et spørsmål om likestilling mellom kvinner og menn. Dette er en altfor snever oppfatning, fordi det handler om mye mer enn det. Siden vi er så likestilte i Norge tror jeg mange tenker at vi ikke trenger feminisme lenger.

12

Feminismens historie Hvordan har feminismen endret seg fra 70-tallet til i dag? − Innenfor feminismen som fagfelt snakker vi gjerne om bølger av feminisme. Den første bølgen var stemmerettskampen.

Den andre bølgen var den såkalte 70-tallsfeminismen hvor kvinnesaker som like rettigheter i arbeidslivet og vold mot kvinner var viktig. Den tredje bølgen på 80- og 90-tallet handlet om at de feministiske spørsmålene ble kritisert for å kun representere hvite middelklassekvinner i Vesten.

Minoritetskvinner, svarte kvinner og kvinner i det globale Sør utfordret kvinnebevegelsen og sa at de ikke nødvendigvis kunne snakke for alle. Disse kvinnene opplevde undertrykking på andre måter, ikke bare fordi de var kvinner. I tillegg fikk lesbiske og homofile mer tydelige stemmer innenfor feminismen og påpekte hvordan undertrykking oppleves på grunnlag av seksualitet. Feminismen ble altså mer mangfoldig under den tredje bølgen.

Er feminismen fortsatt i den tredje bølgen? − Det har nylig vært snakk om en fjerde bølge av feminisme, men det er fortsatt litt tidlig å si hva den handler om.

Feminist Hvordan ville du definert en feminist? Er dette noe man kan definere selv, eller kan man påpeke at noen har visse verdier og holdninger som tilsier at man er feminist? − Feminisme er et mangetydig begrep og derfor blir feminist også det. I noen kontekster vil det oppfattes veldig positivt å kalle seg feminist. I andre sammenhenger kan ordet brukes som noe negativt. Hvis jeg skal prøve å definere det så må jeg henvise til minimumsdefinisjonen av feminisme og si at en feminist er en person som tilslutter seg betydningen av å stille spørsmål ved urettferdighet og undertrykking.

Denne minimumsdefinisjonen representerer noen holdninger jeg tror mange kan være enig i. Likevel er det mange som vegrer seg for å si at de er feminister. Hvorfor tror du det kan være vanskelig for eksempelvis menn å si at de er feminister? − Spørsmålet om hvorvidt menn kan være feminister har skapt stor diskusjon gjennom kvinnebevegelsens historie. FN har nylig startet denne «HeForShe» kampanjen, hvor de inviterer menn til å delta i kvinnekampen, men dette er ikke noe nytt i det hele tatt. Det kan være mange grunner til at menn,

Samfunn

men også kvinner, ikke ønsker – eller synes det er vanskelig – å identifisere seg som feminister. Blant annet kan det handle om hvordan begrepet feminisme forstås i samfunnet. Når det er sagt finnes det jo også menn som kaller seg feminister, driver feministisk politikk og feministisk forskning.

Mener du det er mange misoppfatninger rundt det å være feminist? − Da jeg var student og medlem av norsk studentunion sin kvinnegruppe på midten av 90-tallet så var det fortsatt dette med at feminister var stygge og lite feminine vi jobbet med å ta avstand fra. Vi prøvde å vise at disse stereotypene ikke stemte. Vi ville vise at man kunne være feminist og kvinnelig at man godt kunne være feminist og kle seg fint. Men det er jo også problematisk, fordi man da bekrefter normer for hva som er «kvinnelig» og «mannlig». Feminisme har nok fått et litt dårlig rykte rett og slett.

Menn og kjønnsforskning Hvor viktig mener du menns deltagelse er i kampen for kvinners rettigheter og likestilling? − Hva det betyr i et samfunn å organisere kjønn på bestemte måter er et spørsmål vi hopper over når vi ser på likestilling som et praktisk fordelingsspørsmål. Derfor mener jeg slik organisering kanskje er mer interessant å se på. Men hvis vi skal endre på hvordan kjønn er organisert i samfunnet vårt må selvfølgelig også menn endre seg.

Er det mange menn som er aktive på dette forskningsfeltet? − Vi har blant annet noen menn som jobber her, men det er en lavere andel menn enn kvinner. Andelen mannlige forskere på dette feltet er generelt lavere, men det er nasjonalt og internasjonalt veldig anerkjente mannlige kjønnsforskere og mannlige forskere innenfor feministisk forskning.

Hvorfor er «kvinne» spesifisert i navnet til SKOK når det er et naturlig del av ordet kjønn?

− Det er først og fremst et resultat av faghistorien. Det startet her som senter for humanistisk kvinneforskning.

Kvinneforskningen var en reaksjon på at det var nesten bare menn som forsket og ble forsket på, og en erkjennelse om at dette måtte vi gjøre noe med. Ut fra dette kom senere kjønnsforskningen som ble et eget fagfelt og handlet om mer grunnleggende spørsmål som «hva er kjønn». Vi har beholdt navnet slik fordi begge fagtradisjonene har vært viktige for forskningen som foregår her på senteret.

Kjønnsforskning i dag Hva er de viktigste aktuelle temaene innenfor kjønnsforskning i dag? − Det er tre temaer jeg vil fremheve som er viktige innenfor kjønnsforskningen i dag og i vår forskning og undervisning her på senteret. Det første er interseksjonalitet. Det handler om at man må se kjønn i sammenheng med andre forskjeller som seksualitet, klasse, rase osv. Det andre temaet er kjønnsvariasjon. I kjønnsforskning refererer ikke kjønn bare til «menn» og «kvinner», men til ulike forståelser av kjønn og seksualitet. Dette kan også omfatte ulike versjoner av et tredje kjønn, transpersoner og skeive identiteter. Det tredje feltet er det postkoloniale. Det handler om at vi i vesten gjerne ser på historisk utvikling som en rett linje hvor vi ligger foran de andre. «De» skal gjennomgå samme utvikling som «oss». Dette skaper et hierarki som tilsier at Vesten har kommet lengst og vet best. Vi prøver å vektlegge at det finnes kunnskapsformer andre steder i verden som kan si oss noe viktig om kjønn og seksualitet som vi burde lytte til og kan dra nytte av.

I dette intervjuet prøvde jeg å få noen enkle svar på noen grunnleggende spørsmål om feminisme. Det viser seg at det ikke finnes noen enkle svar på disse spørsmålene. En ting er i hvert fall klart. Feminisme handler ikke kun om kampen for likestilling og kvinners rettigheter. Det handler om å bekjempe alle former for undertrykking og urettferdighet i samfunnet. Feminisme er i stadig utvikling og har med tiden blitt et mangfoldig fenomen.

13

Samfunn

Flink, flinkere, sykest Tekst: Kaja Møller-Hansen Illustrasjon:

Har samfunnskravene blitt så ekstreme at vi ikke lenger kan forholde oss til dem på en normal måte?

Mads Oliver Oftshus

«Flink Pike»-fenomenet er et tilsynelatende uskyldig begrep, som i dag skaper et ubehagelig bilde av flinkhetens skyggeside. Det går faktisk an å være sykelig flink. Temaet har blitt mye omtalt den siste tiden og vært en tankevekker for de fleste, fordi det sier noe om det enorme presset vi møter i dagens samfunn. Et press vi som ulike individer også håndterer ulikt.

Samtidig viser statistikken at det er jentene som er mest syke. Hvorfor er det slik? Er jentene mer utsatte for å bli syke i dag?

Hvem er den flinke piken?

På veien mot suksess, eller snarere hva vi tror er suksess, blir noen jenter psykisk syke.

Fenomenet er komplekst, men kjennetegnes ved det å verdsette sin identitet ut fra prestasjoner. Den flinke piken føler et stadig press om å gjøre det best på alle livets arenaer. Livet blir en tredemølle hun aldri kommer ut av i kappløpet om gode resultater. Begrepet bekrefter på en måte sider ved det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret der pikene ble oppdratt til å være yndige, pliktoppfyllende og i det hele tatt utrolig uproblematiske. Et bilde som er endret i dag, takket være dagens likestillingspolitikk. Men det er fortsatt jentene som faller inn under dette flinkhetsbegrepet, på en ikke lenger så uproblematisk måte.

Flinkhetens skyggeside Solveig Melkeraaens dokumentar Flink Pike viser et skremmende eksempel på flinkhetens skyggeside. Kombinasjonen av å være et ja-menneske, ha en stressrelatert jobb og for mye ansvar resulterte i en diagnose, fordi alt i tillegg skulle utføres med grenseløs flinkhet.

Løsningen ble elektrosjokkbehandling og 14

grensesetting. Lære å gi mer faen, rett og slett.

Et annet eksempel på flink pike-atferd ble illustrert i spalten Si:D sin nylige skrive-konkurranse om temaet mental helse. En jente på 19 år som akkurat hadde fullført videregående vant. Kravet for å komme inn på drømmestudiet krevde gode karakterer og karakterjaget resulterte i blod, svette og tårer; hun leste tysk-gloser til hun blødde neseblod og la seg gråtende til sengs fordi hun fortsatt følte hun ikke hadde prestert godt nok. Det opplevdes bokstavelig talt som et mareritt.

Hvorfor den flinke «piken»?

Ser vi på flertallet av kvinnelige studenter i dag, særlig på de mest prestisjefulle studiene, blir jentenes karakteristiske flinkhet bekreftet. På livets vei opplever vi konkurranse og uansett målet om likestilling blant menn og kvinner, ser vi fortsatt visse forskjeller. Vi ser flere menn i lederstillinger enn kvinner og vi ser en underrepresentasjon av kvinner i det offentlige rom; både blant gjestene på The Graham Norton Show og på Skavlan. Viser dette at flinkhetskravet til kvinnene er blitt større, samtidig som mennene bare kan nyte sin overordnede status som før? I så fall kan det være med på å begrunne noe av det presset unge jenter føler i dag.

Jenter – Hverandres verste fiende?

Satt på spissen er det kanskje mulig å generalisere visse egenskaper til jentene, som igjen vil kunne underbygge det presset unge jenter føler i dag. Er det ikke sånn at om to par går forbi hverandre på gaten, så ser guttene på jentene, mens jentene ser på hverandre? De overrepresenterte kvinnemagasinene, kvinnelige bloggerne, mote-tipsene, og fjorårets Acneskjerf epidemi, tyder på at jenter som gruppe er mer påvirkelige enn menn. Samtidig viser Fotballfrue sin bloggrangering en utbredt fascinasjon for «perfeksjon» og alle kommentar-

Samfunn

ene på hennes «etter fødsel-bilde» bekreftet det åpenbare kroppspresset unge jenter føler i dag.

Gjennom alt dette mote-, sunnhets- og kroppshysteriet skaper jentene kanskje et kollektiv press, der de i verste fall kan gjøre hverandre syke.

«Generasjon Prestasjon» «Flink Pike»-fenomenet er aktuelt i dag fordi det illustrerer hvordan dagens press på unge jenter får alvorlige konsekvenser. 19 åringen sin tekst i Si:D vant nettopp fordi den ga et sterkt uttrykk for det presset unge føler. Men er det ikke også viktig å skille slik ekstrem flink pike-atferd som Melkeraaen og 19 åringen viser, fra hvordan flertallet faktisk håndterer dagens press? De fleste leser heldigvis ikke tysk-gloser til de blør neseblod og må heldigvis aldri oppleve elektrosjokk. Og siden de fleste ikke blir alvorlig syke av dagens press, handler det kanskje også om kravene de flinke pikene stiller til seg selv. Det er jo disse skyhøye kravene om å gjøre det best i alt som gjør dem syke.

Skjebnens ironi Flink pike fenomenet har vært en tankevekker for det åpenbare presset unge jenter føler i dag.

Likevel synes jeg det er viktig og ikke blåse opp et bilde av alle jentene som jobber seg gale og mister all bakkekontakt. Flertallet klarer heldigvis å forholde seg til presset på en normal måte.

Men poenget er vel likevel at flere og flere ikke gjør det, og det er det viktig å ta stilling til. Det mest ironiske eksempelet representerer kanskje årsstudiums-studenten i psykologi; hun som, i tillegg til å gå på lav-karbo og trene til sommerkroppen 2015, må prestere tre A-er for å komme inn på profesjonsstudiet. Da gjelder det å være flink, for det er kun de flinkeste som kommer inn. Mon tro om hun ikke blir utbrent allerede før hun får muligheten til å bli psykolog. Snakk om skjebnens ironi.

15

Immunitetens skjørhet Tekst: Ole Løkkevik Illustrasjon: Silje-Marie Molland

Samfunn

Vaksinemotstand er i ferd med å gjenopplive alvorlige smittesykdommer i moderne vestlige samfunn. Hvor kommer denne skepsisen fra?

I episode fem av Folkeopplysningens sesong i høst, stilte programleder Andreas Wahl spørsmålet: «Har det så mye å si om folk vaksinerer seg eller ikke? Er ikke dette en beslutning den enkelte skal få ta selv, uten at vi andre blander oss inn i saken?» Videre konkluderte han: «Hvis vaksinemotstanderne hadde vært alene i verden, ville det vært greit. Men de er jo ikke det».

Flokkimmunitet Når de fleste i befolkningen er vaksinert mot en sykdom, vil det være få personer igjen som smitten kan spre seg til. Denne flokkimmuniteten er et viktig våpen mot alvorlige smittesykdommer.

Hva som kreves for å opprettholde denne, er en vaksinasjonsdekning i befolkningen på 80-95 prosent, avhengig av hvor smittsom sykdommen er1. Er derimot vaksinasjonsdekningen for lav, har smitten nok ofre å spre seg til. Dette setter småbarn som enda ikke har tatt vaksinen, og folk med sykdommer som gjør at de ikke kan vaksinere seg, i stor fare.

I Los Angeles har det allerede oppstått alvorlige problemer. The Hollywood Reporter utga i oktober en rapport om kikhosteepidemien i California2. Rundt 8000 tilfeller er rapportert, og tre barn er døde så langt i 2014. Flokkimmuniteten på enkelte prestisjeskoler er visstnok på linje med Sør-Sudans. Dette grunnet velstående, utdannede foreldre som velger å ikke vaksinere barna sine. Og det samme foregår i Norge.

Men hvorfor er folk så skeptiske til disse vaksinene? Hvem er disse menneskene, og hva er de så redde for?

Digital debatt Liv Kristin Heggheim (29) studerer Medievitenskap på Universitetet i Bergen, og er i gang med masteroppgave. Hun skal forske på hvordan småbarnsforeldre oppfatter og bruker vaksineinformasjon på internett, og om dette – til tross for høy vaksinasjonsdekning – skaper en form for uro rundt vaksinasjon. På bakgrunn av dette har hun tilbrakt mye tid på å studere diskusjonen som foregår på ulike steder av Internett.

– Noen lener seg på Rudolf Steiners filosofi om at sykdommer er noe en må gjennom for å styrke seg selv, der enkelte også blir påført

sykdommer i såkalte smittesirkler. Andre har en generell mistillit til staten, og hevder at svineinfluensaepidemien i 2009 var en global svindel for å blant annet skaffe økonomisk fortjeneste.

Nettmagasinet Nyhetsspeilet og Norges største anti-vaksinegruppe på nett: Vaksineaksjonen, viser seg her fremtredende.

Frykt for innhold Konspirasjonsteoretikerne er likevel ikke mange og Heggheim hevder at mange av navnene går igjen. Hovedargumentasjonen sentrerer seg mer rundt en generell skepsis og frykt for virkestoffene som finnes i vaksiner, derav tanken om at bivirkningene av vaksiner er større enn selve nytten av dem.

Det er her viktig å skille mellom barnevaksinasjonsprogrammet og epidemi- og pandemivaksiner. Førstnevnte ser man en tydelig effekt av og det er ifølge Heggheim få som argumenterer mot dette. Mange er derfor på pro-siden av barnevaksinasjonsprogrammet, men skeptiske rundt vaksiner som hurtig kommer ut under epidemier og pandemier. Dette har Heggheim stor forståelse for, men likevel kan argumentasjonen være litt tynn.

– Mange tar opp innholdet av kvikksølv i vaksiner, men dette ble tatt ut av barnevaksinasjonsprogrammet i 1997.

Det er likevel akseptert å ha kvikksølv i vaksiner som må lages raskt, for eksempel under pandemier. Pandemrix-vaksinen, som helsemyndighetene anbefalte til det norske folk under svineinfluensapandemien i 2009, inneholdt 2,5 mikrogram kvikksølv. Likevel får en 60 kg tung kvinne i fruktbar alder, i seg minst 6 mikrogram kvikksølv i uken, det gjennom kosten3.

– Autisme trekkes også inn i diskusjonen, selv lenge etter at Wakefield-studiene ble trukket tilbake, hevder Heggheim.

Misbruk av makt I 2001 fortalte den norske dokumentarserien Rikets Tilstand om barn som ble autister etter å ha tatt vaksinen mot meslinger, kusma og røde hunder (MMR-vaksinen). Programmet bygget på teoriene til den britiske forskeren Andrew Jeremy Wakefield, som hevdet at det var en sammenheng mellom MMR-vaksinen og tilfeller av autisme. Dette vekket internasjonal oppsikt, og andelen av vaksinerte barn falt dramatisk.

Men i 2004 ble Wakefield sine studier avslørt som juks, og det viste seg at han hadde mottatt 17

Samfunn

flere millioner kroner fra advokater som ville gå til søksmål mot vaksineprodusentene. I 2010 ble han fradømt retten til å praktisere som lege, etter at flere barn var døde4.

– Vaksinedekningen gikk ned med fire prosent på landsbasis og opp til ti prosent på enkelte steder i landet. Dette er ganske fatalt når sykdommer som meslinger er så smittsomme at man trenger å ha en vaksinedekning på 90 prosent for å vedlikeholde flokkimmuniteten, sier Heggheim.

Subjektivitet I følge Heggheim er vaksinasjonsdebatten preget av «mye synsing og lite statistikk». Om det brukes statistikk er dette på et svært tynt grunnlag. For eksempel vises det til at grafen på statistikken av meslingtilfeller i Norge var på vei ned det året da vaksinasjonen ble iverksatt. Dette stemmer riktignok, men meslinger er en sykdom som går i epidemier omtrent hvert fjerde år. Uten vaksinen ville grafen til syvende og sist begynt å stige igjen.

Er det for mye uvitenhet i argumentasjonen?

– Noen ganger. For eksempel kan det høres logisk ut at barn bygger opp et sterkt immunforsvar ved å bekjempe sykdommer naturlig, men mange forstår ikke at dette er hva vaksinen i prinsippet gjør. Kroppen tilføres enten et svekket virus, deler av et virus eller noe som ligner det viruset det ønskes beskyttelse mot. Så hvis man senere blir smittet av dette viruset, vil immunforsvaret være trent opp og det vil gi en raskere og bedre respons som vil forhindre sykdommen.

18

Risikosamfunnet Rikelig med informasjon via internett gjør at enhver kan sette seg inn i temaet, men dette kan samtidig skape usikkerhet rundt reliabiliteten til kildene. At hvem som helst kan komme til ordet fører lett til at diskusjonen sporer av, men samtidig er utestengning uakseptabelt når ytringsfrihet er grunnsteinen her. Internett med sitt svært demokratiske potensiale har både sine styrker og svakheter, og ifølge Heggheim har det gjort noe med debatten.

– Da jeg begynte dette prosjektet ringte jeg moren min og spurte om hvilke vurderinger hun gjorde den dagen hun skulle vaksinere meg og min bror. Hun holdt på å le seg i hjel. Hvordan skulle hun gjøre noen vurderinger? Hun har da ingen medisinsk bakgrunn. I dag ligger alt av informasjon om sykdom og helse bare noen få tasteklikk unna. Dette gjør noe med folk i samfunnet, dette risikosamfunnet Ulrich Beck snakker om.

Ser vi en økende polarisering eller vil det bli enighet, i så fall hvordan?

– Jeg tror det er viktig å høre på frykten folk føler. Man kan fort miste tillit ved å hurtig avskrive motargumenter. Om det noen gang vil bli enighet, tror jeg ikke. Det er en svært stor andel av folk på pro-siden, og vaksinemotstandere har det alltid vært og det vil det alltid være.

Kan vi lære noe av situasjonen i California?

– Flokkimmunitet. Når flere hevder at de har helt friske barn eller personlig er helt friske, selv om de ikke har vaksinert seg, er jo det nettopp fordi vi har så høy vaksinasjonsdekning i Norge. Blir det for mange «gratispassasjerer» vil ikke dette vedlikeholdes, og det kan bli farlig.

Kilder: 1. Folkehelseinstituttet: http://www.fhi.no/artikler/?id=68717 2. Hollywood Reporter: http://www.hollywoodreporter.com/ features/los-angeles-vaccination-rates/ 3. Aftenposten: http://www.aftenposten.no/helse/Hvor-farliger-vaksinen-5589514.html 4. Folkeopplysningen på NRK Nett-TV: http://tv.nrk.no/serie/ folkeopplysningen/KMTE50007512/sesong-2/episode-5

Samfunn

Å identifisere seg som prostituert Tekst: Hilde Otteren Illustrasjon: Anna Kristine Fiskerstrand

«Det å heve meg over dem da jeg stod og slo de med et belte, og de kalte meg for helten sin, fikk meg til å tenke at de måtte være ødelagt mentalt» Foran meg sitter en kvinne med en noe uvanlig historie, og vi skal prøve å snirkle inn en del av livet hennes i en liten tekst.

Som ung, og frem til midten av trettiårene, var hun rusavhengig. I perioder finansierte hun rusmisbruk med inntekt fra stripping og prostitusjon. At det endte godt er sikkert. I dag er hun en trygg kvinne som hjelper andre ut av rusavhengighet til et verdig liv. Ikke minst er jobbmiljøet skiftet om til sykepleier på en akutt avdeling for eldre med palliativ lindring i livets siste innspurt. Ettersom en del av historien skildrer kjente folk og steder, og med tanke på hennes trygghet, kaller vi henne for Margrete, som betyr perle. Historien hennes skildrer utfordrende øyeblikk, hvordan en kvinnes maskuline og feminine identitetsroller finner sted i et mannsdominert miljø.

Maskulin og feminin identitet Regndråpene hamrer mot vinduet. I sofaen sitter Margrete (45) med beina i kryss. To dype smilehull hviler rundt et smil.

Det bølgete blonde håret strekker seg til skuldrene, og under sidecuten svaier en fargerik øredobb.

– Fra mitt ståsted er det de maskuline verdiene som veier mest i et rusmiljø hvor flertallet er menn. Da jeg var ung var det enda flere menn enn i dag. I 20-årene ble jeg intervjuet av Det Nye om jenter i rusbehandling. Det var sjeldent. At kvinner avstår fra å søke mot gatemiljøet har selvsagt flere grunner. På et tidspunkt får kvinner barn, og mange blir sittende hjemme. Av de kvinnene som er ute, og det finnes selvsagt gråsoner, pleier jeg å tenke at det finnes to typer; feminine jenter som ynder seg til det de trenger, og guttete jenter som selger og blir med på brekk. Jeg ble ikke den

jenta som hadde sex med alle, men hun som kjørte opplegg og gjorde brekk.

Margrete var guttejente fra hun var liten. Å vise følelser og sider som kunne virke feminine var uaktuelt for henne.

– Jeg ønsket ikke å bli identifisert med jenter, som for meg kunne fremstå som svake. Ikke engang min mor hadde sett meg gråte. Å gråte var det ytterste tegnet på svakhet, slik det gjerne er i et maskulint miljø. Menn er absolutt følsomme de også, men gjerne på en annen måte enn kvinner.

Selv var jeg jo en jente, så det gikk på tvers av min menneskelighet og mitt eget kjønn.

Margrete børster håret bak ørene. Med rusen forsvant også de kvinnelige formene. Da hun ble rusfri i slutten av 30-årene, og begynte å legge på seg, kom formene tilbake.

– Både i speilet og på innsiden ble jeg en kvinne igjen.

Følelsene jeg tidligere hadde assosiert med å være svak og liten fikk vokse til, og med tid og miljøskiftet har jeg skrudd av den røffe identiteten. Det var et forsvar som jeg ikke trengte lenger, og i dag kan jeg tillate meg å leve i følelser som usikkerhet og tristhet.

Syn på menn I mørket utenfor skimtes konturene av gatelys gjennom regndråpene på ruten. Flakkende flammer fra stearinlys kapper om å lyse opp stuen, og lange skygger strekker seg opp mot taket.

– Ved å fremstå maskulin i rusmiljøet beskyttet jeg kroppen min, og slapp å ha den seksuelle omgangen med folk jeg ikke likte. Med et hardt skall var det som om jeg var en del av gutta. De så ikke på meg som en jente, men som en lagkamerat. Margrete smiler. – Det er egentlig ganske sprøtt, å være en jente som er en gutt.

I flere år var Margrete en del av et bikermiljø. I motsetning til andre jenter kunne hun komme og gå i deres lokaler som hun ville. Ingen forventet å ha sex med henne der, verken før eller etter hun sovnet.

– Jeg hatet å se når de puttet alt mulig i andre jenter for 19

Samfunn

så å ha sex med dem etterpå. Jentene visste nok ikke hvem de selv var. Margretes blikk og stemme beveger seg rolig gjennom historien.

– Jeg jobber fremdeles med å ha et godt syn på menn.

Det er lett å falle tilbake i negative tanker og jeg har flere opplevelser gjennom prostitusjon og stripping som kan fremkalle disse.

Vinden river i huset. Margrete retter seg opp, en smule mer fremoverlent. Hun fortsetter å fortelle. For mange år siden gikk hun inn i et rom for å levere et femten minutters strippeshow. Klærne var tatt av, og prosedyren var å spørre om mennene ønsket et ekstranummer.

– Jeg hadde allerede tatt ut pakken av papiret og vist musa, men et ekstranummer ville de gjerne ha. Tenkte de at det var noe nytt som skulle skje nå? At jeg for eksempel hadde puppene på ryggen? Margretes latter fyller rommet.

Smilet er bredt og øynene myke.

– Men det handler vel gjerne mer om menneskers seksualitet og historie, om forføring gjennom dans. Da jeg jobbet i Oslo på massasjestudio kom det gjerne kunder som likte voldsom SM. Jeg kunne være den første som strakk hånda i været og si at den kunden kunne jeg ta. Det å heve meg over dem da jeg stod å slo dem med et belte, og de kalte meg for helten sin, fikk meg til å tenke at de måtte være ødelagt mentalt. Men jeg likte å fornedre dem, og det var det jeg selv synes at jeg gjorde. Ofte kom menn inn fulle, ute av stand til å få utløsning. Situasjonen kunne bli stygg. Det er klart at ting har blitt ødelagt gjennom slike opplevelser.

Prostitusjon Margrete trekker pusten, og blikket vandrer ut i rommet.

Selve prostitusjonsdelen var i begynnelsen av tjueårene.

Første gang var hun femten år. På strøket i Oslo ble hun med en annen jente inn i bilen ettersom det skulle være tryggest å være to.

– Men det var fælt. Det var en lett måte å tjene mye penger på, men det var aldri noe for meg. Jeg likte ikke å bli oppfattet som et sexobjekt. På en slik vei blir mange ulike roller og mønstre til. Det å heve seg over menn som kvinne kan jeg tidvis gjøre i dag også, men jeg jobber med meg selv og skjønner at det er det jeg driver med. Det er nok et forsvar.

Det var ganske forvirrende å ha så mange identiteter, og selv om jeg ofte identifiserte meg med menn, var det også dem jeg så ned på.

Høststormen utenfor enses ikke lenger. Samtalen flyter videre til mediehistorier, hvor kvinner tidvis står frem med at de liker jobben som prostituert.

– Jeg jobbet et sted i Tøyengata, hvor vi hadde VIP leiligheter for businessfolk. Der traff jeg en dame som var nærmere 50 år og bestemor. Ektemannen hadde forlatt huset og henne til fordel for en yngre dame. Hun var oppvokst i en generasjon hvor kvinner gjerne ikke hadde utdannelse, og med huslån var prostitusjon en sikker måte for henne å tjene

penger på. Hun klarte å skille mellom inntekt og følelser. Om hun greide det privat også, vet jeg ikke.

Margrete forteller at sjefen på massasjestudioet hun jobbet het Bente Lyon. Hun har skrevet en egen bok, ved navn Horemamma. Lyon var den første i Norge som ble dømt for hallikvirksomhet.

– Sjefen var en flott og frodig dame som var stolt av seg selv. Jeg husker jeg likte det godt. Selv hadde jeg et navn når jeg var på jobb, og mitt eget navn når jeg gikk ut.

«Det var ganske forvirrende å ha så mange identiteter, og selv om jeg ofte identifiserte meg med menn, var det også dem jeg så ned på.»

Margrete forteller at tidlig på 90-tallet blomstret slike massasjestudioer i Oslo. Det var mer lukrativt å jobbe i et studio hvor en hadde tilsyn enn på gaten.

– Politiet visste om oss, men de lot oss være i fred. Vi hadde noen kamper med A- og B-gjengen, hvor de ønsket å innkreve penger fra oss. Men talen fra sjefen var klar: det kunne de bare drite i. Lyon gikk til avisen og sa at de prøvde å presse penger fra virksomheten, et helt ordinært massasjestudio.

Men prostitusjonen fikk også en stopp.

– For det første brant studioet ned, badstuen tok fyr.

Margrete ler. – Og så fikk jeg en kjæreste, og det ble veldig unaturlig å prostituere seg da. Jeg falt aldri tilbake på det i seinere år, på tross av at jeg fortsatt ruste meg.

Tanker om prostitusjon i dag – Om en ønsker å beskytte prostituerte mot vold og voldtekter, skulle det vært klarere regler rundt prostitusjon. Dette er noe som aldri kommer til å bli borte. Det kommer alltid til å være prostitusjon.

Noen av stearinlysene har slukket.

– Jeg kan ikke si annet enn hva jeg har opplevd, men jeg har ikke møtt mange lykkelige prostituerte med gnist i øynene.

Det er en jobb som krever en evne til å skru av følelsene. Om en er voksen, og vet hva en driver med, kan en godt arbeide som prostituert. Men det er vanskelig for meg å ta stilling til dette ettersom jeg har brukt mange år på å lande på en ordentlig seksualitet. Det å tørre å være kvinnelig og sexy, uten at jeg havner i gamle innøvde roller er utfordrende. Og det er vanskelig å forstå at en kan komme umerket fra det å bli sett på som et stykke kjøtt. Det gjør noe med sinnet ditt, og å være stolt av arbeidet er vanskelig. Pengene jeg tjente betydde også veldig lite. Det var skitne og ekle penger, som ble brukt like fort som de ble tjent. Men det var meg i min rusavhengighet. For bestemora var det nedbetaling av hus, og antageligvis kjærkomne penger for henne.

21

Samfunn

Aldri Norsk Nok Tekst og illustrasjon: Kristian O. Eide

Når jeg ser meg i speilet har jeg aldri forstått hvem jeg egentlig er. Foreløpig er den eneste kategorien jeg tør å sette meg selv i er at jeg er et menneske, innbygger på planeten jorden.

Gjennom oppveksten min har jeg blitt kategorisert som mye forskjellig, men aldri nordmann.

Selv om folk rundt meg aldri har noe imot å prøve gjette hva slags etnisitet jeg tilhører: pakkis, indianer, guling, søramerikaner, tilfeldig asiatisk etnisitet og mange andre kulturer som jeg ligner, men ikke definerer meg på noen måte. Selv om jeg har mange gode venner som sier jeg er norsk er det fortsatt vanskelig å ta det til seg, når man selv ikke klarer å se på seg selv som norsk.

Jeg er født i Norge. Jeg har norsk far og thailandsk mor, jeg har vokst opp i et trygt hjem med veldig få problemer. Jeg besøker sjeldent Thailand, men beundrer landet svært mye.

Dessverre kan jeg ikke språket, så jeg kan derfor aldri utgi meg for å være thailandsk. Jeg elsker landet mitt. Norge er et vakkert land, med vakker natur og for det meste fantastiske mennesker.

Jeg har fullført min førstegangstjeneste og har viet et år av livet mitt for dette landet. Jeg kan kanskje ikke hele «Ja vi elsker», men jeg kommer meg lett forbi første og andre verset. Jeg vil veive flagget stolt på 17. mai, og går gjerne i tog hvis jeg er i humør, men du vil aldri se meg i bunad. Det er fordi jeg ikke føler meg norsk, eller thailandsk, bare rotløs.

Selv om jeg pleide å delta mye i norske aktiviteter som å stå på ski, dra på hyttetur, ta en tur på fjellet, svømme i sjøen og andre nasjonalromantiske aktiviteter som er særegent for nordmenn, kommer jeg aldri til å føle meg norsk.

Grunnen til dette er genetisk. Jeg er halvt thailandsk, og vil derfor aldri være noe annet enn det. Jeg snakker kanskje flytende norsk, men jeg vil alltid være låst fast i «halvt thai»-kategorien.

22

Det er kun en mann som har sagt at jeg ser norsk ut, men han var ikke akkurat en person man kaller «rett til sinns». Så jeg tar ikke referansen hans for god fisk.

Det er lett å fnyse av disse tankene og tenke; «jammen kjære deg, det handler ikke om hvordan du ser ut. Det viktigste er at du føler deg norsk i hjertet». Til det sier jeg tullball! Disse tjuefem årene jeg har tilbragt i dette landet har jeg følt at jeg ikke helt passer inn i fargepaletten, og det er mange folk som har fått meg på det tankesporet. Jeg er til og med redd for å få meg norsk kjæreste på grunn av hva foreldrene til denne kjæresten vil tenke om meg. Spesielt etter en enkelt hendelse hvor jeg leide hender med min daværende kjæreste. En rotund mann med hvitt hår og skjegg snerret til seg selv når han så oss sammen. «Scheisse!» bjeffet det ut av leppene hans. «Du er vel ikke helt norsk du?», «er du indianer?», «jævla pakkis», «hva er det du er halvt av?», den slags spørsmål og slengbemerkninger. Man venner seg heldigvis til det med årene. Det er en mager trøst at jeg aldri har hørt «dra tilbake til der du kommer ifra». Dog er Bodding i Nes i Akershus et veldig koselig sted å komme tilbake til, så jeg tror ikke det ville vært noe problem.

Jeg tror jeg aldri noensinne vil oppleve dagen en person vil peke på meg og si «ser du han som går der? Det er en vaskekte nordmann!». Det er derfor jeg alltid bærer dog-taggen jeg mottok i militæret. Det er det eneste objektet jeg har på kroppen min som det faktisk står «NORSK» med store bokstaver på, og minner meg på hvor jeg er fra og hvem jeg egentlig er. Det er bare synd at det er kun et alminnelig metallobjekt jeg fikk av det norske forsvaret som kan fortelle meg det, og ikke enhver person jeg møter på gata.

Samfunn

Jeg har røtter, men er rotløs Tekst: Emma Gerritsen Foto: Vilde Mahle Thygesen

– Er du et militærbarn? spør noen meg.

– Nei, mine foreldre er nok pasifister, svarer jeg med et smil om munnen. Jeg vet nøyaktig hva vedkommende kommer til å si nå.

Jeg har hørt det utallige ganger før. Både i hjemlandet og i Norge.

– Jeg klarer ikke å plassere dialekten din.

Til tross for mitt norske pass, nord-europeiske utseende og delvis norsk skolegang, klarer jeg ikke å henge med når folk snakker om Mummitrollet og synger for full hals når nasjonalsangen spilles på 17. mai. Det var en julekveld for et par år siden at det virkelig gikk opp for meg at det var jeg som var annerledes i annerledeslandet Norge. Kirkeklokken hadde for lengst kimet inn til julekvelden, og familier hadde samlet seg rundt julebordet. Ribbe, pinnekjøtt og lutefisk ble fortært, og akevitten gjorde sitt.

Levende lys farget stuene. Folk var ikledd finstasen. Jeg i en tykk boblejakke, mens jeg gled forbi hus etter hus på ski. Det var musestille.

Bare den trege rytmen av skistavene var å høre.

Livet deres ble levd innendørs. Mitt utendørs.

Levende lys ble erstattet med stjerner. Akevitt med snø. – Føler du deg norsk? spurte jeg min søster som gikk ved min side. Lydbølgene vibrerte forsiktig i vinterkulden. Hun så på meg uten å svare.

For elleve år siden tok familien min avskjed med pannekakelandet og flyttet oppover, bokstavelig talt. Fra å bo et par meter under havnivået bodde vi nå nesten tusen meter over.

Hageslag (sjokoladestrø) og appelstroop (eplesirup) ble erstattet med brunost og salt(!) smør.

Naboer med skog. Vi flyttet inn i det endeløse

24

bartrebeltet. Vi lærte språket, fikk oss norske venner, ga slipp på våre tradisjoner og tilpasset oss norske vaner. Vi gjennomgikk en identitetskrise, slik alle gjør i puberteten. Der krisen omsider tar slutt, gjennomgikk min bare en metamorfose og ble til en identitetssøken. Og den er jeg langt fra ferdig med. Jeg shopper rundt i forskjellige kulturer og gir det en plass i mitt eget liv. Resultatet er en sammensatt identitet som jeg ikke kan sette ord på. Også kommer det store spørsmålet: Hvorfor føler jeg trangen til å definere min identitet? Kanskje det er så enkelt at jeg er rotløs. En gang i tiden ble jeg dratt opp med røttene og har siden etterlatt litt av røttene på utallige steder. Derfor vet jeg aldri hva jeg skal svare når noen spør om jeg føler meg nederlandsk eller norsk. Det beste svaret jeg kan komme med er sitatet til Ole Brum – Ja takk, begge deler, og mange flere.

Jeg har omsider kommet frem til konklusjonen at jeg hverken er nordmann eller nederlender.

Men bare et menneske. Og at det handler om å finne tilhørighet og identifisere seg med mennesker og deres tanker, ideer og kreativitet.

Og med det går livet lykkelig videre uten den obligatoriske appelsinen i påskefjellet, et forhold til De Lillos eller et barndomsminne fra Mummidalen.

En reise Født pilegrim eller blitt det, alltid skal jeg av sted, mot horisonten i det fjerne, mot strand, sol, regn og snø, mot en glitrende stjerne, og en togstasjon med lang kø.

Ofte spør jeg meg selv, om den trangen jeg føler for å krysse fjell, er en jakt, eller flukt på en rømmesti.

«Begge deler», vil jeg si.

Som mange vet, bærer vi alle på et rom, en plass som er tom.

Det gnager der inne et sted.

Jeg leter etter en flamme som vil tenne, og for evig vil brenne.

Jeg venter på at planten skal gro, og mitt rastløse vesen skal finne en ro.

Næring gir jeg veksten i mellomtiden, og ser mot solsiden.

Verden snakker et språk jeg sakte men sikkert begynner å forstå, inspirasjon stammer fra impulsene her og nå.

Det ytre er et speilbilde av vårt indre, den største partikkelen er en representasjon av de mindre.

Hvert enkelt frø bærer på, en potensiell frukt man kan høste og så.

For lenge siden har min reise begynt, Det verdslige og spirituelle er tross alt en og samme mynt.

Igjen drar jeg avsted, en pilegrimsferd for å finne fred.

Kjære moder jord, takk for at nettopp jeg, får ta del i livets teater uten å bli lei.

Samfunn

Den glade galskap Tekst: Johanne Kalsaas Illustrasjon: Kristian O. Eide

Vi lever i en globalisert verden, og æraen av isolerte eneherskere i fri utfoldelse går mot slutten. Likevel finnes det fremdeles statsledere som tviholder på maktgalskapen.

Si hva du vil om det liberale demokratiet, men det er ingen spesielt spennende styreform. Politikerne er tvunget til å oppføre seg rasjonelt, og må stå til ansvar for handlingene sine både overfor en kravstor velgermasse, et frustrerende lite korrupt rettssystem og skandalehungrige massemedier. I det store og hele er det lite rom for halsbrekkende politiske stunt i den moderne staten. Våre øverste ledere er forutsigbare til det kjedsommelige, og ikke engang en regjering med de noe ustabile disiplene til Siv Jensen har ført til en radikal oppfriskning i Norges politiske elite. Det er jevnt over en gjeng med relativt rasjonelle og tilsynelatende sinnsfriske mennesker. Vel og bra for folkestyret, selvfølgelig, men hva med den påfallende mangelen på underholdningsverdi? Har ikke folket også krav på litt sirkus?

Maktfordelingsprinsippet og det evige jaget etter politisk rasjonalisering har redusert våre øverste ledere til en fargeløs og uformelig masse. Det er rett og slett ikke rom for vannvidd i de politiske systemene som danner normen for den moderne verden. Heldigvis finnes det fremdeles et sjikt av statsledere som befinner seg i en helt annen dimensjon. En dimensjon

26

der absurditet er normalen, der uforutsigbarhet og irrasjonelle innfall former den politiske agendaen. En dimensjon av rein, skjær maktgalskap.

Yahyah Jammeh Først på listen over gale statsledere står presidenten i Gambia. Notorisk kledd i en enorm hvit drakt som gir uheldige assosiasjoner til Ku Klux Klan, og alltid bærende på en flamboyant dekorert pinne, som etter sigende tidvis blir brukt til å disiplinere uregjerlige undersåtter. Til og med navnet på presidenten vitner om at han befinner seg i en helt annen skala enn våre egne ledere «Hans eksellense sjeik professor Alhaji Dr. Yahya Abdul-Azziz Jemus Junkung Jammeh Nasiru Deen Babili Mansa øverstkommanderende av de væpnede styrker og vokter av Gambias hellige grunnlov». Ingen match for puslete statsministre som høyst kan skilte med en bindestrek i etternavnet, altså.

I tillegg til den majestetiske tittelen har president Jammeh intet mindre enn mirakuløse krefter. Mens USAs president ikke engang kan få et lovforslag gjennom kongressen, kan Gambias øverstkommanderende kurere AIDS. Den revolusjonerende behandlingen krever at pasientene erstatter medisinen de har fått av legen med et oppkok av urter, utviklet og perfeksjonert av Jammeh selv. Urteblandingen skal også kunne kurere ebola. Hvorfor verdenssamfunnet ikke har kastet seg over behandlingen er usikkert.

Her hjemme har det kvelende fokuset på likeverd og menneskerettigheter redusert den offentlige debatten til en utveksling av politisk korrekte floskler. I Gambia er man heldigvis ikke

Samfunn

hemmet av slike begrensninger, og presidenten kan blant annet fritt uttrykke sin mangel på entusiasme for homofili. Med mangel på entusiasme mener jeg trusler om å halshugge hele gjengen.

Jammeh kritiserer Vesten for å promotere homofili som en menneskerettighet, på tross av at det åpenbart er både ondskapsfullt, anti-menneskelig og anti-Allah.

En annen artig karakteristikk ved Jammeh er den ukrenkelige troen på trolldom. Da presidentens tante døde i 2009, hevdet Jammeh at hun hadde blitt drept fordi noen forhekset henne.

Resultatet var en omfattende heksejakt, der et tusentalls mennesker skal ha blitt anklaget for å ha bedrevet hekseri. I kjent Jammeh-stil måtte de anklagede drikke en mystisk urteblanding.

Jammeh har hatt makten i Gambia siden 1994, og har ingen planer om å gi seg med det første – han har uttalt at han, om nødvendig, vil styre landet i en milliard år. Flaks for dem som ønsker potente alternativer til tafatte politikere som ikke kan kurere en eneste sykdom.

Saparmurat Niyazov Inkarnasjonen av absurd politikk, Turkmenistans president Saparmurat Niyazov, døde dessverre i 2006. Likevel har han etterlatt en imponerende arv av totalitær galskap som ikke kan forbigås.

Niyazov var et barn av Sovjetunionen og Stalinkulten, og bestemte seg tidlig for å ikke være noe dårligere enn sjefen selv. I en rus av triumf etter valgseieren i 1992 – der Niyazov var eneste kandidat - døpte han seg Turkmenbashi, «leder av turkmenere». Niyazov skulle være landets eneste, evige, elskede Führer. I 1999 erklærte han seg formelt som «President for livet», og havnet i det eksklusive selskapet til blant andre Julius Cæsar og Napoleon. Niyazovs var altså ikke utpreget beskjeden, og brukte mye tid på å bygge statuer av seg selv. Høydepunktet var en 100-meters høy fallos toppet av en tolvmeters roterende gull-Niyazov som alltid stod vendt mot solen.

Presidenten tok prosjektet om å lede sitt folk på blodig alvor, og skrev blant annet sin egen 27

Samfunn

bibel - Ruhnama. Den skulle gi åndelig veiledning til befolkningen. Niyazov kunne også love at alle som leser Ruhnama minst tre ganger automatisk kommer inn i himmelen. Presidenten stengte bibliotekene i landet, siden det eneste folk trengte å lese var Koranen og hans egen bok. Selv etter Niyazovs død blir Ruhnama ansett som en viktig del av utdanningen i Turkmenistan.

I 2002 bestemte Niyazov seg for at navnene på månedene ikke var lovprisende nok.

Løsningen var å gi dem helt nye navn. Januar oppkalte han enkelt og greit etter seg selv Turkmenbashi. April fikk navn etter presidentens mor, og september fikk navn etter Ruhnama.

Resten av månedene ble oppkalt etter andre (mindre) viktige nasjonale symboler. Også ukedagene måtte gjennomgå navnebytte.

Av Niyazovs noe irrasjonelle og uforutsigbare politikk kan nevnes forbud mot opera, ballet, sirkus, skjegg og langt hår på menn, offentlig røyking og gulltenner. Mennesker med gulltenner ble beordret å trekke dem ut, og tygge på bein for å styrke munnhygienen – det var jo tross alt sånn hunder gjorde det. Apropos hunder ble de erklært forbudt i hovedstaden, siden Niayzov syntes de luktet dårlig.

Teodoro Ubiang Nguema Vi skal tilbake til Afrika, og hilse på verdens lengstsittende ikke-kongelige statsleder.

Nguema har sittet på makten i EkvatorialGuinea siden slutten av 70-tallet, men ikke tro at han tviholder på presidentmandatet. Nguema har aldri fått under 90 prosent av stemmene i et valg, noe man jo må si å være ekstremt legitimt.

Den totale støtten til presidenten gjenspeiles i at (de kanskje ikke helt uavhengige) mediene omtaler ham som Gud, og hevder at han har all makt over både mennesker og ting. Nguema 28

har dermed direkte tillatelse til å drepe hvem som helst når som helst om han skulle føle for dét.

I likhet med Jammeh er Nguema opptatt av overnaturlige krefter, og anklaget på 90-tallet en amerikansk ambassadør i landet for å drive med heksekunst. I motsetning til Jammehs forkjærlighet for obskure urter foretrekker imidlertid Nguema etter sigende å spise sine fiender.

Du leste riktig, Nguema har blitt anklaget for å praktisere kannibalisme for å få mer makt.

Hvorvidt dette er sant eller ikke er ikke relevant – bare det at en statsleder i fullt alvor kan mistenkes for å spise menneskekjøtt illustrerer hvor tafatte våre egne politikere er. Det falt aldri noen inn å spørre om Bård Hoksrud kunne ha tatt seg noen tygg av den stakkars latviske prostituerte i 2011. Han har det liksom ikke i seg.

Jevnt over er det sjelden våre folkevalgte klarer å produsere tilsvarende saftige rykter.

Nguema scorer også poeng for den hemningsløse bruken av offentlige midler. Han nedla i 2003 personlig monopol på kontroll over statskassen fordi han ville unngå at offentlige ansatte utnyttet den. Selv kan han imidlertid bruke statskassen som en utømmelig sparegris og unne seg et presidentpalass eller to. Eller tre.

Than Shwe I motsetning til de andre heltene våre var ikke Myanmars øverstkommanderende frem til 2011 opptatt av å hylle seg inn i en ugjennomtrengelig rustning av personlighetskult. Selv om han er skuffende lite karismatisk, er det likevel én faktor som sikrer Shwe en plass på listen over gale statsledere: Han er besatt av astrologi.

Som øverste leder av et skruppelløst militærregime kan det kanskje virke noe fjernt å søke åndelig veiledning i stjernene. Men ikke for

Samfunn

Shwe. Da en astrolog fortalte ham at han stod i fare for å bli angrepet, tok Shwe den naturlige avgjørelsen om å flytte hele hovedstaden til et fullstendig isolert hjørne av jungelen. Astrologen hadde forutsett at byen måtte flyttes på minuttet 06.37, 6. november 2005, og Than Shwe adlød.

Man ypper da ikke med stjernene. Hovedstaden ble flyttet fra Myanmars kulturelle, historiske og økonomiske sentrum til et sted ingen hadde hørt om. Offentlig ansatte ble tvunget til å flytte, men resten av befolkningen lot være. Resultatet er at den overdådige nye byen er folketom og preget av spøkelsesstemning à la Tsjernobyl.

Fordelen er at militærregimet har så mye boltreplass som de måtte ønske.

Flyttingen skal ha kostet nærmere 300 milliarder kroner. Da er det flaks at Myanmars befolkning allerede er lutfattige, så den enorme statsgjelden Shwe har påført landet ikke utgjør den helt store forskjellen fra eller til.

En fremtid uten gale statsledere?

Diktaturet er et utdøende fenomen, og med det mister verdens ledere muligheten til fri utfoldelse av sin galskap. Det er unektelig en positiv utvikling fra et folkerettslig synspunkt, men samtidig medfører det en viss nostalgi. Er fremtidens verden styrt av pregløse Erna-kloner?

Mekaniserte manifestasjoner av statsmakten, strippet for personlighet? Finnes det noe kjedeligere enn politisk realisme, rasjonalitet, pragmatisme og moderasjon? Kanskje er det nettopp avfargingen av politikken som gjør at folk blir mer og mer apatiske. Den samme, monotone retorikken fylt til randen av politisk korrekte klisjeer kjeder oss i hjel. Vil en verden uten sporadiske innslag av galskap bli vår død? Det er ikke lett å si. Forhåpentligvis vil ikke den politiske galskapens død også bety døden for fargerik politikk, initiativ, engasjement og et mangfold av underholdende politiske personligheter.

29

Samfunn

Kjøttfri mandag, eller kjøttfrie år?

Den økende trenden vegetarianisme

Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Eric Risbakk

Vegetarianisme er en stadig økende trend, skal vi tro både Framtiden i våre hender og Norsk vegetarforening.

Grønnere og kjøttfrie varianter er i vinden hos både restauranter, i medier og blant folk flest. Hvorfor bør egentlig nordmenn spise mindre kjøtt? Økt forbrukerbevissthet Osloby skrev i midten av august at stadig flere restauranter i Norge satser på grønne løsninger, og tar mer hensyn til bærekraftige og etiske prinsipper enn før. Dette kan ha en sammenheng med at forbrukere har blitt mer bevisste på hvor og hvordan maten har blitt laget, i tillegg til økt bevissthet rundt både sunn helse og sunt miljø. Forbrukerbevisstheten gir resultater i butikkhyllene sammen med et mer mangfoldig tilbud til vegetarianere. Økologiske og vegetariske tilbud er i frammarsj over hele verden, men utviklingen går saktere i Norge enn i våre naboland. Forsker Annechen Bugge forteller imidlertid om nye trender hvor man ønsker å komme «nærmere naturen», og hvor maten som etterspørres er plantebasert og råkost, såkalt raw food.

Kjøttindustriens fotavtrykk på planeten Ifølge Norsk Vegetarforening har antallet vegetarianere i Norge økt de siste 20 årene. Man regner grovt antallet vegetarianere i Norge på et sted mellom to og fire prosent, et tall lavere enn mange andre europeiske land. Anja Bakken Riise fra Framtiden i våre hender forteller at stadig flere nordmenn ønsker å bli «fleksitalianere», som innebærer et variert 30

kosthold hvor man spiser mindre kjøtt, for eksempel kun i helgene. Mens noen er veganere, som altså kutter ut alle produkter som stammer fra dyr, er andre mer «moderate», som semi-vegetarianere (spiser fugl og fisk), peskitalianere (kun fisk), mens andre igjen kutter ut kjøttet bare på mandager. Uansett er det bra for både kropp og miljø å kutte ned på kjøttforbruket sitt; Framtiden i våre hender fortalte i et foredrag på Kvarteret 17. oktober at nordmenn får i seg dobbelt så mye kjøtt som er anbefalt av helsedirektoratet. Årlig spiser en nordmann i gjennomsnitt 70 kg kjøtt i året, som etter klimahensyn burde vært 30 kg. Kjøttindustrien står for hele 18 prosent av samlet klimagassutslipp (mer enn all transport til sammen), og spesielt utgjør rødt kjøtt en fare for global oppvarming. Men selv om flere er bevisste, har kjøttforbruket i Norge steget blant annet ved at prisen på kjøtt har blitt billigere. Samtidig påviser forskere sterk sammenheng mellom kjøttinntak (særlig rødt og bearbeidet kjøtt) og kreft, diabetes, hjerte- og karsykdommer, samt generelt kortere levetid.

Hvordan redusere nordmenns kjøttforbruk?

– Konseptet «kjøttfri mandag» har blitt lansert i en rekke byer i verden, og er et incentiv for å få det totale kjøttinntaket ned. Dersom alle nordmenn begynte med kjøttfrie mandager, ville det tilsvare å kutte utslipp fra 200 000 biler, sier Riise.

Underkommunisert utfordring Ifølge J. Massons’ bok Beasts dreper mennesker rundt 60 millioner landdyr hvert år. Men ikke bare dyrevelferden øker med vegetarianisme; kjøttkuttet har også en økonomisk gevinst og kan bidra til en mer rettferdig fordeling av mat i verden. 90 prosent av jordbruksarealet i Norge går til kjøttproduksjon, i stedet for at man kunne dyrket større mengder korn og dermed gitt økt matproduksjon. Maten som

Samfunn

produseres til husdyrene, kunne blitt brukt til å brødfø en sultende befolkning. I 2012 produserte verden nok mat til 12 milliarder mennesker, men store deler av maten kastes, og maten er altfor skjevt fordelt blant rike og fattige.

– Framtiden i våre hender mener at kjøttforbruk- og produksjon er en av de mest underkommuniserte miljøutfordringene vi står overfor. En reduksjon i kjøttproduksjonen er en av de enkleste og rimeligste klimatiltakene Norge kan innføre, og det er samtidig enkelt for oss forbrukere å kutte ut kjøttet for eksempel en gang i uka, fortsetter hun.

sammenkomster. Da jeg valgte å gå over til en helt plantebasert diett for ett år siden var det hovedsakelig på grunn av målet om en bærekraftig planet. Kjøttindustrien er en av de største klimaverstingene. Den andre årsaken var helse, siden menneskekroppen ikke trenger alt kjøttet vi får i oss i dag. En positiv effekt var at jeg følte meg bedre og hadde mer energi som motiverte meg til å fortsette. Etterhvert som jeg leste mer om vegetarianisme ble også dyrenes rettigheter og hvordan kjøttindustrien behandler kjøttet før salg en stor grunn til at jeg er og kommer til å fortsette som vegetarianer.

Motiver for å bli vegetarianer Hvorfor velger noen å bli vegetarianer? Noen kutter ut kjøttet rett og slett fordi de føler seg i bedre form uten, og de opplever at kjøttet er tungt for kroppen. Andre er mer helse- eller samfunnsbevisste på makronivå.

– Hovedmotivene folk har for å kutte eller redusere kjøttkonsum, er primært helse- og klimaårsaker, samt respekt for dyreliv, forteller Riise.

For å finne ut mer om årsakene og om hvordan det er å være veganer i Bergen, spurte jeg to studenter om akkurat dette. Det er Aleksander S. Lunde, som har vært veganer siden 2003, og Katrine Hiorth som har vært vegetarianer i ett år.

Hvordan opplever du tilbudet til veganere og vegetarianere hos kafeer, restauranter og i matvarehandel?

Aleksander: I Bergen er tilbudet bedre i dag enn det var for ti år siden, men det er fremdeles manglende. Det er et par kafeer som tilbyr vegansk bakst og supper, og et par spisesteder som tilbyr burgere som enten er vegetariske eller veganske, men når det gjelder restauranter så må man stort sett bare kartlegge de som tilfeldigvis har vegetarretter på menyen, eller ringe i forveien til restauranter som er villige til å diske opp noe. Det blir mye asiatisk mat. Jeg merker at de store matvarekjedene har økt tilbudet av vegetaralternativer i butikkene sine de siste årene, og det er helt supert.

Katrine: Jeg spiser sjeldent ute og foretrekker å lage maten fra bunnen av. Men inntrykket er at man kan få vegetaralternativ på de fleste restauranter og kafeer. Likevel kunne det vært bedre, og mer kreativitet i vegetarrettene. Siden jeg lager maten selv er matbutikkene gode å ha i tillegg til helsekostbutikkene og internasjonale butikker.

Hvorfor valgte du å bli veganer/vegetarianer?

Aleksander: Jeg klarte ikke å rettferdiggjøre mitt eget økonomiske bidrag til industrielt dyrehold, så jeg valgte å i stor grad slutte å konsumere animalsk. Om vi kan redusere etterspørselen av animalske varer, så vil produksjonen også gå ned, og det vil ha positiv innvirkning på miljøet, på bruken av plante- og vannressurser, og det vil redusere antall dyr som må lide i fangenskap for å tilfredsstille smaksløkene våre.

Katrine: Jeg har aldri spist særlig mye kjøtt, utenom i sosiale

Tror du det har blitt økt bevissthet blant forbrukere når det gjelder etiske og bærekraftige, for ikke å snakke om sunne, produkter? Er vegetarianisme en økende trend?

31

Samfunn

Aleksander: Jeg har sporet en tendens til at flere personer rundt meg kutter animalske produkter i perioder, er mer mottakelig for ideen om vegetarkost og viser en forståelse for de positive effektene av veganisme og vegetarianisme. Når det gjelder økt bevissthet rundt etisk og bærekraftig forbruk blant forbrukere generelt, så vil jeg bare anta at det vil speile fokuset temaet får i media og gjennom organisasjoner.

Katrine: Det har vel blitt en økende bevissthet om å velge de sunnere alternativene i butikken og økologisk mat har fått en opptur. Om vegetarianisme har blitt en trend vet jeg ikke, men skulle ønske det ble det! Om flere velger bort kjøttet kun et par dager i uken vil det hjelpe stort!

Riise er enig i at nordmenn er flinkere til å være bevisste forbrukere, og at engasjementet rundt palmeoljen viste at forbrukermakten virker.

– Restaurantbransjen har fortsatt en lang vei å gå, selv om det har skjedd en positiv utvikling. Det er for eksempel mer trendy med nordisk matkultur i norske restauranter, men på veikroer og bensinstasjoner finnes det omtrent ingenting verken sunt eller vegetarisk. Framtiden i våre hender jobber 32

for at kommuner, universiteter og forbrukere flest blir enda mer bevisste på hvordan de kan bidra til et lavere nivå av klima-fotavtrykk. Det finnes mange gode og velsmakende vegetariske retter, avslutter Riise.

Som både Bugge og Riise er inne på, synes jeg det å leve i større samspill med natur og kropp er en positiv trend.

Jeg er overbevist om at kjøttkutt er et mye mer effektivt tiltak mot klimautfordringene for folk flest, enn å kutte ned på bilkjøring. Med tiden vil den økende bevisstheten også fjerne myten om vegetarianere som «hippier» fordi flere ulike personer og personligheter vil slutte seg til vegetarianisme.

Norges toppblogger Sophie Elise er et kroneksempel på at hun som vegetarianer med mediemakt har evne til å påvirke sine lesere i den retning. Apropos blogger finner man flere gode tips om vegetariske retter på www.veganmisjonen.no og www.vegetarbloggen.no Blant de restaurantene med flest vegetartilbud i Bergen nevnes Kvarteret, Pygmalion og Kafé Spesial. Bergen har også egne økologiske butikker og kafeer som Godt Brød, Kinsarvik og Reindyrka. Dessuten kan man nå finne økologiske frisører som Huldra og Lille grønne frisør.

Kultur

Film i forandring Tekst og illustrasjon: Sondre Haaland Bjelland

I en tid hvor diskusjon omkring toleranse og likestilling bare ser ut til å vokse i omfang, er det fort gjort å glemme at en ikke trenger å gå langt tilbake før man ser en dramatisk forskjell hensyn som blir tatt i disse områdene. En måte å «måle» disse forandringene på er å ta en titt på hvordan filmer har håndtert slike problemstillinger. Man kan lett se for seg replikker, handlingsforløp og framstilling fra 50- og 60-tallet har diskriminerende undertoner, så hvilke eksempler kan man trekke fra de siste tiårene som stadfester denne utviklingen?

Noen ganger i året samler kameratgjengen min seg for å se Arnold Schwarzenegger-filmer. Ikke nødvendigvis de klassiske actiongigantene som ofte nevnes i sammenheng med ham; Schwarzeneggers CV er en gullgruve for folk som setter pris på snål underholdning. Tidligere skrev jeg et kort innlegg på Samvitens nettside om Junior, et stykke filmhistorie hvor Terminator-stjernen spiller en nøktern, mannlig forsker som ender opp gravid etter at en kollega utsetter ham for et fruktbarhetseksperiment.

Den siste filmkvelden ble James Cameronfilmen True Lies vist. Fra samme produksjonsår som Junior (1994) får Titanic-regissøren boltre seg i noe som er så fjernt som man kommer fra hans andre berømte prosjekter. En slags merkelig thrillerkomedie som innledes med en klisjéfylt, men tydeligvis selvbevisst, James Bond-scene. Førsteinntrykket er i det minste ganske streit. Ingenting spesielt oppsiktsvekkende å melde når Schwarzenegger tar seg inn på en rikmannsfest i et Alpepalass, briljerer i flere språk og sjarmerer seg innover i ballsalen.

Et intetsigende plott blir sparket i gang – en trussel om iranske terrorister utgjør de vage rammene i handlingen. En tongue-in-cheek actionparodi på spionfilmer – virker simpelt nok.

Men ca. halvveis tar filmen en uventet vending.

Kona til hovedpersonen (og ja, den topphemmelige agenten er også familiefar) har tilsynelatende en affære med en slesk bruktbilselger som påstår at han selv er spion. Schwarzenegger finner ut av dette, og klarer på en eller annen måte å få kollegaene sine med på et storslått razzia i et forsøk på å fakke kona og bruktbilselgeren i akten. Campingvognen til den stakkarslige løgneren blir revet i stykker i det en maskert Arnold og hans lubne komi-sidekick braser inn og terroriserer paret. Det som nå følger er kjernen av problemet – den sentrale grunnen til at noe slikt umulig kan bli lagd av en regissør av samme kaliber i 2014. En hulkende og tydelig traumatisert Jamie Lee Curtis blir plassert i et forhørsrom hvor Arnold og partneren sitter på den andre siden av enveisspeilet. Den forvrengte stemmen fra høytaleranlegget stiller spørsmål som; «hadde du sex med ham?» og «elsker du fremdeles mannen din?». Dette treffer neppe dagens yngre publikum på den måten Cameron hadde sett for seg i 1994. Det foreligger en forstyrrende dissonans i stemningen her. Hva skal vi føle? Hvem skal vi holde med?

Med det første trodde jeg at det skulle være en trist og alvorlig scene hvor Curtis blir traumatisert, at den rent dramaturgisk oppfylte en slags torturscenemodell. Men etterhvert kommer det 33

Kultur

en vending som bryter helt med stemningen.

Kona hadde ikke vært utro – hun innrømmer at hun tilbragte tid med spionbløfferen på grunn av et desperat behov etter spenning i livet. Den kjedsommelige A4-hverdagen hadde gått innpå henne, og ektemannen fremstod (ironisk nok) som en uinteressant og passiv del av tilværelsen.

Dette tar Arnold til seg. Men det etisk forkastelige overgrepet mot kona blir aldri referert til.

Man reagerer helt klart på at det hovedpersonen gjør er totalt over streken og ulovlig, men dette er noe han aldri må svare for. Det virker nesten som om man skal sukke i lettelse sammen med Schwarzenegger i det Curtis sier at hun aldri har hatt seg med bruktbilselgeren. En hensynsløs og sjåvinistisk vinkling av at målet helliger midlene.

Jeg mener ikke at ubehagelige scener bør sensureres, slike sekvenser tegner dog til en annen tid når narrativet ubetinget tar overgriperens side.

Denne formen for selvmotsigende, blandede signaler er ingenting nytt i True Lies. 80-tallet er fylt til randen med rare filmscener som mest sannsynlig blir oppfattet annerledes den dag i dag. Familiekomedien Big fra 1988 er en film som for det meste framstår som morsom og koselig, men innehar definitivt sekvenser som får en til å løfte på øyenbrynet. En 13 år gammel gutt finner en mystisk maskin som forteller ham at han får ett ønske. Det han vil mest er å bli stor – og neste morgen våkner han som en (nesten) fullvoksen Tom Hanks. Resten av filmen dreier seg naturlig nok om en tenårings tilvenning til voksenlivet. Et rimelig simpelt, om ikke noe forstyrrende sentralplott.

Tom Hanks drar til Manhattan i et slags eksil, foreldrene tror nemlig at denne fremmede mannen har kidnappet sønnen deres. Hovedpersonen begynner arbeidet med å finne ønskemaskinen igjen, og får høre at registeret over diverse tivolier i delstaten vil bli sendt til ham i posten.

Dette med en lang leveringstid. «Fanken, da må jeg være voksen i hele SEKS UKER til!»; den naive 80-tallsmentaliteten bryter nesten den fjerde veggen i det seeren blir informert om det veldig 34

konkrete tidsforløpet i filmen. I mellomtiden får han seg jobb og leilighet. Akkurat hvordan dette faller på plass får en nesten se filmen for å finne ut av. Dette er altså ikke problemet.

Manusforfatterne har nemlig bestemt seg for å skvise inn en såkalt «love interest». Det skal bli ungguttens første kjæreste – en kvinnelig kollega på godt over tretti år. Og hvordan løses en så kinkig utvikling rent dramaturgisk? Å kutte bort rett før samleiet begynner, så klart! Et kjærlighetsforhold mellom en tretten år gammel gutt og en tretti år gammel kvinne er tydeligvis en uproblematisk forestilling i filmskaperens hode. Strengt tatt vet ikke kvinnen at kjæresten er en tenåring i en voksen manns kropp, men det blir ikke nødvendigvis mindre lugubert av den grunn. Igjen, vi besøker den samme stemningsmessige problemstillingen som i True Lies – hva skal jeg føle her? Skal jeg heie på at Tom Hanks endelig klarer å ende opp til sengs med denne damen? Skal det være komisk, kanskje?

Skal det være et bilde på de komplekse sosiale strukturene man treffer på som voksen? «Ja!» sier narrativet. «Jeg vil kommentere på alle disse problemstillingene samtidig!». Det topper seg når kjæresten finner ut at Tom Hanks egentlig er et barn. Hun er overraskende lite sjokkert – bare lei seg for at hun ikke trodde på ham den første gangen han innrømmet det. «Åh, jeg skulle ha visst!». Det var ønskemaskinen som fikk henne til å innse at han snakket sant – den blir naturligvis funnet igjen etter de seks ukene med venting.

Kjæresten kjører Tom Hanks hjem til foreldrene i New Jersey – transformasjonen kan skje hvert øyeblikk nå. Denne dramatiske vendingen i forholdet poengteres med at hun kysser ham på pannen istedenfor på munnen. «Du får beholde nummeret mitt, og kanskje ringe meg om ti år?» konkluderer hun. Rare greier. Tom Hanks forlater bilen, etterfulgt av en mildt sagt spesiell sekvens. Det klippes mellom den resignerte ryggen til Hanks og nærbilder av ansiktet til Perkins. Etter et par runder fram og tilbake har hovedkarakteren krympet, og den tretten år

Kultur

gamle gutten fra begynnelsen av filmen vasser i de altfor store klærne mens han vinker til ekskjæresten. Veldig rare greier.

Men en av filmene fra 80-tallet som virkelig sjokkerer når det kommer til politisk ukorrekthet blir nok Revenge of the Nerds. Et generasjonskræsj av dimensjoner – en glorifisering og stadfestelse av voldektskultur. Handlingen er igjen ganske enkel. To nerdete bestekompiser skal begynne på college, og tilvenningen til det sosiale miljøet og sportsidiotenes terrorvelde blir de sentrale problemene i handlingsforløpet.

I de første delene av filmen er framstillingen av kvinner nokså i tråd med «college-komedier». De er personlighetsløse troféer som de populære gutta paraderer rundt med som om de er materielle forekomster strippet for noen som helst bevissthet, mål eller mening. Hun er chihuahuaen i vesken – en måleenhet for hvor populær den sportsgale kjæresten hennes er, og ingenting mer enn det. Det er et par tilfeller som understreker dette på en utrolig grotesk måte. Mot slutten av filmen er de fleste av sentralkarakterene i kostymer. En av hovednerdene har fått tak i masken til lederen i den rivaliserende, sportsglade studentgruppen. Den maskerte nerden klarer å snike seg innpå kjæresten til sportsidioten, og hun tror naturlig nok at det er ham hun har med å gjøre. De har seg med hverandre i det som forblir en utrolig ubehagelig og dårlig kamuflert voldtektscene. Masken kommer av. Hva skjer så? Hyling? Haglende anklager om overgrep? Neida. Hun er positivt overrasket, så klart. Det var et mye bedre ligg enn den dumme kjæresten hennes som bare tenker på sport.

Skaperne av filmen har prøvd å vri en voldtekt om til en komisk, romantisk scene. Og til slutt skiftes sportsidiotene ut – nerdene er på toppen av hierarkiet og alle jentene som følger med. Det er en mer kynisk variant av den klassiske «prinsessa og halve kongeriket». Her utsettes kvinnene for en av de fæleste stereotypene i film, som helt motivløse ressurser som byttes fra den ene siden til den andre.

Nå virker det som om jeg stiller spørsmål ved om det i det hele tatt er moralsk forsvarlig å se politisk ukorrekte filmer i dag. Det er en klar forskjell mellom å se og å skape. Langt i fra alle de gamle og sjokkerende scenene er dårlige på en morsom måte, men de har også en verdi. I beste fall kan de oppfattes som skrekkeksempler; motpoler til hvilke holdninger et progressivt samfunn skal oppfordre til. De kan også sette i gang viktig debatt omkring sentrale problemstillinger som sårt trenger oppmerksomhet, og hva «politisk korrekt» egentlig burde bety. Forøvrig kan jeg absolutt anbefale å se True Lies og Big. Revenge of the Nerds appellerer definitivt til dem som har en fascinasjon for 80-tallskultur som er så naiv, positiv og moralsk hensynsløs at den omtrent kollapser innover seg selv.

35

Kultur

Konsoll 2014 Tekst: Eric L. Risbakk Illustrasjon: Kjartan Forthun

Spillutviklere samles i Bergen for å diskutere fremtiden til Norges spillindustri.

Den 16. oktober gikk Konsoll 2014 av stabelen her i Bergen by. For den nysgjerrige, er Konsoll en smakfull overraskelsesblanding av konferanse og festival som dreier seg rundt alt tenkelig innenfor spillutvikling. Over 200 mennesker møtte opp for foredrag, sosialisering og business i Magnus Barfot Kino. Festival-konferansen er organisert av Spillmakerlauget her i Bergen, og er den tredje av sitt slag (først i 2012).

Alt som skjer på dette arrangementet er sterkt knyttet opp til Spillmakerlaugets egne målsetning: “Vår visjon er å fremme en bærekraftig spillindustri i Norge. Vi skal fungere som et bindeledd mellom utdanning og industri, og skape en arena for alle med interesse for spillutvikling. Vi skal være en ideell og gjennomsiktig organisasjon” En skikkelig godtepose Fra hele Norge samles norske spillutviklere for å høre veteraner fra spillindustrien dele av sin dype visdom. James Portnow fra Extra Credits startet showet med et glødende foredrag om magien til spill, så vel som fremtiden til den norske spillindustrien. Det var ingen mangel på variasjon. Emmy Jonassen, også kjent som Indie Game Girl, presenterte et informativt stykke om effektiv markedsføring for indie-spill.

Lee Petty fra Double Fine snakket om kickstarter-suksessen Broken Age og hvordan de har samhandlet med fansen gjennom utviklingen av spillet. Foredragene ble streamet over nett for dem som ikke kunne delta i årets arrangement, og fjorårets presentasjoner er tilgjengelige på youtube.

Mesteparten av spill er laget med en spillmotor, et program som forenkler spillmaker-prosessen. På årets Konsoll ble vi presentert nye funksjoner i spillmotoren Unity 5. Mye av det vi så var lys- og rendering-relatert, som var meget underholdende. Med noen tasteklikk ble en katt forvandlet fra en heliumballong til en tøydukke, ved å endre på teksturen og hvordan programmet skulle håndtere den tredimensjonale formen.

Det er likevel mye en ikke vil få med seg ved å bare se på streaming. Workshops med emner som blant annet design 36

og kunstig intelligens, hvor nyere utviklere kunne stille spørsmål om ting de lurer på, eller få tilbakemelding på deres arbeid. Disse workshopene lar dem gå dypere og grundigere til verks om spesifikke problemer som foredrag ellers ikke ville ha berørt.

Mer enn bare spill Når en deltar på en konferanse som denne, får en også en unik mulighet til å utvide ens eget nettverk. Torsdag kveld ble det fest og fundraiser på samme tid: det ble mingling med andre spillutviklere og senere på kvelden ble det holdt en auksjon med donerte gjenstander fra sponsorer. Alle pengene gikk til stiftelsen Sykehusbarn, som jobber for å lysne opp hverdagen til syke barn.

Festival/konferansen endte til slutt med en runde ”Dragons’ Den”, hvor utviklere én etter én fikk lansere sitt produkt til mulige investorer og gjøre drømmer til virkelighet.

Det ble nådeløst fyrt av med spørsmål for å undersøke om utviklerne hadde en god idé, så vel som at de var målbevisste og hadde økonomien på styr. Årets vinner ble Turbo Tape Games, fra Bergen. Det var en merkverdig seier, for de vant utrolig nok uten å vise spillet sitt offentlig! Isteden, vant de dommerne over gjennom en ordentlig gjennomgang av deres økonomi hvor alle sider var tatt i betraktning. Litt uortodoks kanskje, men når det er snakk om flere hundre tusen kroner i støtte, vil man vite hvor pengene går (og dette er småsummer i spillverdenen hvor storspill utvikles med budsjett på flere millioner).

Fremtiden Norge venter fortsatt på en egen kronjuvel, men stor suksess er ikke ukjent her i Norden. Glitrende eksempler er Finlands Rovio med Angry Birds og Sveriges Mojang (nå kjøpt opp av Microsoft for heftige 2.5 milliarder dollar) med Minecraft, men for øyeblikket har Norge enda ikke utviklet en slik slager, selv om Flåklypa-spillet var ganske tøft. Det er derimot ikke et spørsmål om kapasitet, men heller tid. Spill som Teslagrad fra Rain Games (Bergen) og Among the Sleep av Krillbite Studios (Hamar) har høstet inn god kritikk internasjonalt og viser at Norge har plenty med talent på lur. Med konferanser som konsoll, er det ikke annet å forvente.

Vil du ha Samviten gratis hjem i postkassen?

Send oss en mail! info@samviten.no