Issuu

Nr. 3

2014

samviten Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

samviten Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no Utgitt med støtte fra SV-fakultetet

Innhold

Forsideillustrasjon: Vilde Mahle Thygesen, pastisje etter et verk av El Lissitzky Trykk: Bodoni

Leder

Ansvarlig redaktør Karina Håland Jakobsen

Et utvidet perspektiv

samfunnsredaktør Johanne Kalsaas Fakultetsredaktør Hilde Otteren

FAKULTET

Kulturredaktør Sondre Haaland Bjelland

Professor om dagen, DJ om natten

Utveksling: Berkeley, California

Fotoredaktør Mads Oliver Oftshus illustrasjonsansvarlig Kristian O. Eide grafisk utforming Vilde Mahle Thygesen journalister Sondre Haaland Bjelland Emma Gerritsen Maria B. R. Halvorsen Kaja Møller-Hansen Harald Christian Hoff Johanne Kalsaas Ole Løkkevik Hilde Otteren fotografer Emma Gerritsen Ole Løkkevik Mads Oliver Oftshus Hilde Otteren illustratører Sondre Haaland Bjelland Kristian O. Eide Anna Kristine Fiskerstrand Kjartan Forthun Silje-Marie Molland Eric Risbakk

SAMFUNN 08

En høstkveld i Nygårdsutopien

En dag på asylmottak

Unge matspirer skaper liv og røre

Lebanon - Biker Paradise

Ekstremisme: Revolusjonens siste skanse

Ekstremisme: Det rene landet

Ekstremisme: Hellig krig?

KULTUR 30

Open Stage Berlin: En mulighet for musikere

Svømmebasseng: Originalt og flytende

Leder

Et UTvidet perspektiv

Da jeg var 17 år og fortsatt trodde jeg kunne redde verden, ble jeg og en venninne med i en velkjent antirasistisk organisasjon. Vi hadde strengt tatt vært støttemedlemmer i mange år, men som ambisiøse tenåringer bestemte vi oss for at vi skulle bli aktive; starte opp igjen ungdomslaget, arrangere filmkvelder og møter med fokus på å bekjempe rasisme. Et par ganger etter skolen dro vi til lokalene deres og lite visste jeg at disse tilsammen få timene på et rotete kontor i Haugesund skulle endre mitt perspektiv på mennesker og politikk i Norge for alltid. De som jobbet der hadde ikke bare et brennende engasjement mot rasisme, de var nemlig også medlemmer av Tjen Folket. En organisasjon jeg da visste lite om, men som jeg altså etterhvert fikk en ganske god innføring i. Veltalende og kunnskapsrike voksne menn satt der og mente, i fullt alvor, at den eneste måten å få Norge på rett kjøl var ved væpnet revolusjon. Jeg trodde knapt det jeg hørte, men forstod kjapt at dette var alvorlig ment. (Her skal det understrekes at de på ingen måte hadde noe som helst planer om å starte en, men de var sikre på at dette ville være nødvendig for å få gjennomført kommunisme i Norge). Etter kort tid, av det som for meg var åpenbare grunner, sluttet jeg i organisasjonen. Latskap kan være en forklaring, men også fordi jeg ikke kunne stå for det meste av det politikken som jeg følte gjennomsyrte alt. For meg ble dette for ekstremt, men jeg er likevel veldig

takknemlig for å ha fått et nytt perspektiv. Og nettopp ekstreme tanker og meninger har det vært mye snakk om i mediene de siste årene, og kanskje spesielt nå i sommer og høst i forbindelse med IS og terrortrusler. Det har også vært mye diskusjon rundt om mennesker med ekstreme meninger skal få slippe til i media. At det blir diskutert, og at kanskje ikke alle bør få fritt spillerom overalt er i og for seg forståelig. Likevel synes vi i redaksjonen at det er viktig å anerkjenne at andre mennesker, som gjerne både bor og er oppvokst i samme land som oss, kan ha meninger som grunneleggende avviker så mye fra normen i landet. Det er noe fascinerende og interessant med det hele. I dette nummeret kan du altså lese intervjuer med medlemmer fra både Tjen Folket og Vigrid, tilsynelatende totale ytterpunkt på den politiske skalaen i Norge. I tillegg finner du saker om religiøs ekstremisme, utveksling til California, en Nygårdsutopi og intervjuer med mennesker tilknyttet et asylmottak, en libanesisk MC-gjeng og bandet Svømmebasseng. Og mye annet i en salig blanding og for en hver smak som vanlig i Samviten.

Karina H. Jakobsen Ansvarlig redaktør

Fakultet

professor om dagen, dj om natten Bassen dundrer til up-beat rytme. Bak miksepulten på Den Elleville Festen står Ole J. Mjøs (44), førsteamanuensis i medievitenskap på Universitetet i Bergen. Idet Mjøs setter kaffekoppen på bordet, sniker siste rest av sommersolen seg inn døren på Café Opera. De aldrende karene på utsiden trekker lange drag av sigarettstumpene, og røykskyen demper det krasse lyset. Det var på denne kafeen jeg noen måneder tidligere oppdaget en ganske interessant plakat om et musikkarrangement. Housework, lød teksten, og avbildet karakteristisk med en vaskekost i hånden, stod emneansvarlig på medievitenskap, Mjøs. Veien mot universitetet – På Universitetet i Bergen er jeg førsteamanuensis i medievitenskap, på institutt for informasjons- og medievitenskap. Dette er da den offisielle tittelen, sier Mjøs. Han smiler. En tilbakelent stilling er inntatt, og blikket vandrer ut mot karene i bakgården. Ettermiddagsroen senker seg sammen med myke toner fra musikken i lokalet. Hvor tok du bacheloren? – Jeg hadde tatt bachelor i sosiologi og engelsk i Tromsø. Så fant jeg ut at jeg skulle flytte til Skottland og studere film og media der. Gjennom hele 90-tallet holdt jeg på med musikk. Jeg var ikke en stjernestudent, for å si det sånn, og hadde interesser som var kjekkere. Da jeg først ville ta master visste jeg at det var akkurat det her jeg ville holde på med. Jeg var vel 31-32 år da. Veilederen min mente jeg skulle vurdere å ta PhD, og etter en samtale med han bestemte jeg meg for å gjøre det. Jeg skrev så en oppgave om Discovery Communication, som eier Discovery Channel, om hva som skjer når nisjekanalene som dukket

Tekst og foto: Hilde Otteren

opp på 80-tallet i USA begynte å spre seg. Dette var utgangspunktet for å forstå hvilke prosesser som er med å styre internasjonaliseringen. Etterhvert ble Discovery så store at de begynte å samarbeide med BBC om å lage de storslåtte programmene, blant annet Planet Earth. BBC hadde produksjonskunnskap, og Discovery hadde penger. Menneskene vrimler rundt i lokalet, og et sammensurium av ivrige samtaler sprer seg rundt oss. Mjøs prater engasjert og rolig videre om veien som førte ham til universitetet i Bergen. – Jeg hadde holdt mye på med musikk og en del med dokumentarfilm, før jeg ville fortsette studiene i England. Jeg ville studere forhold mellom medier, globalisering og internasjonalisering, innenfor et felt som het International Communication, som er en av flere disipliner innen medievitenskap. Den strekker seg tilbake til tiden da man skjønte at det foregikk propaganda under den første verdenskrigen i det internasjonale rom mellom land. Etter hvert begynte man å snakke om hvordan medier internasjonalt kan brukes i utvikling av den tredje verden, og senere om kulturimperialisme, hvor USA var den store stygge som ulmet ut over hele verden. Hvordan utviklet du interessen for det internasjonale mediaperspektivet? – Jeg vokste opp i Tromsø med en far som var forsker, men vi bodde tidvis også i Skottland og USA. Kanskje det åpnet en dør. Men det var avgjørende at den elektroniske musikken i utgangspunktet var veldig internasjonal. Da vi satt i Tromsø samarbeidet vi hovedsakelig med platebutikker og musikkscener i London, Amsterdam og Belgia. – Hvorfor valgte du å flytte til Bergen? - Foreldrene mine er fra Vestlandet, og jeg tilbrakte ofte sommeren på Osterøy utenfor Bergen. Både slekt og musikkvenner fra det elektroniske miljøet holder til i byen, så det var ikke unaturlig å komme hit. Ikke minst hadde jeg også interessen for media.

Fakultet

Forskning og musikk Septembersolen svir fortsatt på bordflatene, og Mjøs’ kaffekopp tømmes sakte. I tilbakeblikkene forteller Mjøs at han fikk jobb på universitetet, og at han med tiden har steget i gradene på arbeidsplassen. Men mest om at han trives. – Jobben byr på mange forskjellige oppgaver, som krever mye ulikt. En arbeider med ting som er veldig langsiktig, som forskning, og andre, blant annet undervisning, som foregår her og nå. Jeg møter folk som kan være alt fra 19 til 70 år, som har både ulike behov og tanker. Det at man er i kontakt med Norges fremtid, studentene, er et ganske spennende aspekt ved stillingen. Hva forsker du på nå? – Akkurat nå arbeider jeg med en bok, som heter The Media Welfare State, i samarbeid med Hallvard Moe, Gunn Enli og Trine Syvertsen. Den handler om mediesystemet i Norden, om hvordan mediene er organisert etter samme prinsipp som velferdsstaten. Det er på en måte et kulturelt informasjonssikkerhetsnett med støtteordninger til NRK, aviser og lignende. Reisen Mjøs forteller om, har alltid inneholdt musikk. Fra oppveksten i Tromsø, gjennom utdannelse i Skottland og England. – Jeg var med på noen utgivelser i 1990. På slutten av 80-tallet, og begynnelsen av

90-tallet begynte den elektroniske sjangeren å utvikle seg fort. I USA var det veldig mye, og særlig Detroit, såkalt Detroit-techno som var veldig viktig for oss. Men også house fra England var viktig. I dag spiller jeg en type house, men også noe techno. For tiden så lager jeg ikke musikk selv, men spiller og mikser plater. Det er en kombinasjon av vanlig vinyl, CDer eller USB-stikker. Siden tilgjengeligheten til musikk er så stor er det viktig at jeg er personlig når jeg velger musikken. Selve utvalget blir det unike. Er det en spesiell følelse du ønsker å få fram med musikken? – Ja, jeg er ikke ute etter at det skal være hardt og sint, men litt røft, en slags kant, skal det jo være i musikken. Det må ikke bli for pop, men heller ikke for hemmelig og smalt. Man skal få lyst å danse og bli i godt humør. Nylig spilte Mjøs på Den Elleville Festen sammen med Bjørn Torske. Dansegulvet var vått av øl, og menneskene på det likeså. Mjøs har også skapt god stemning andre steder, og har tidligere spilt live på Roskilde og Quartfestivalen. – På 90-tallet var jeg veldig aktiv. Så var jeg litt mindre involvert når jeg holdt på med doktorgraden min, men det har tatt seg opp igjen i senere tid. Det går litt i bølger med interesser. Det å følge det man har lyst til er viktig.

Fakultet

berkeley Tekst: Kaja Møller-Hansen Illustrasjon: Anna Kristine Fiskerstrand

Et utvekslingsopphold i solfylte California. Våren 2014 dro jeg på utveksling til det velkjente universitetet i Berkeley, California. Tanken på å tilbringe et semester i varme omgivelser nær San Francisco gjorde valget om å reise dit ganske enkelt. I tillegg er Berkeley kjent for å ha mange interessante fag for en sosiologistudent. Etter en lang reise fant min norske venninne og jeg frem til leiligheten vi skulle dele med to andre utvekslingsstudenter; Lin fra Kina og Yumi fra Korea. Det bidro til et aldri så lite kulturstudie på siden oppsummert i nudler, høy solfaktor, god stemning og The Big Bang Theory. Med en sentral beliggenhet på hovedgaten Shattuck Avenue var vi omringet av små kafeer, barer, studenter og gamle hippier og uteliggere. Kledd i slitte klær og luer med katteører, var jeg sikker på at jeg hadde funnet de bortkomne barna fra Peter Pan som aldri ville bli voksne. I begynnelsen var det ganske overveldende å se hvor åpenbar den sosiale ulikheten var her i motsetning til Norge. De mange studentene og barnefamiliene bidro likevel til at Berkeley ble et veldig hyggelig sted å være. Berkeley campus er en liten verden for seg selv: omgitt av natur, store flotte bygninger, et titalls biblioteker, vrimlende liv av studenter og litt for uredde ekorn. Mellom forelesningene holdt mange ulike studentforeninger stands utenfor den velkjente inngangsporten Sather Gate. Det ble spilt musikk, jente- og guttekor opptrådde og det var i hele tatt akkurat som på film. Veldig underholdende og en smule mye å ta innover seg for en bergensstudent ved SV, hvor det kuleste som skjer er utleveringen av studentpakka i begynnelsen av semesteret.

Med fire fag, «midterms» samt «finals», ble semesteret både interessant og krevende. I motsetning til studieopplegget i Norge, var det mye mer å gjøre underveis med flere obligatoriske oppgaver og lekser. Det bidro til noen stressmomenter, men også bedre produktivitet. Både foreleserne og studentene var alle veldig dedikert, og diskusjoner i timene var i motsetning til i Norge, veldig vanlig. I tillegg ble vi sendt på flere «field-trips» til ulike områder i Berkeley og San Francisco. Her skrev vi ned observasjoner som utgangspunkt for sosiologiske oppgaver, som gjorde det hele mer praktisk og gøy.

«Veldig underholdende og en smule mye å ta innover seg for en bergensstudent ved SV, hvor det kuleste som skjer er utleveringen av studentpakka i begynnelsen av semesteret.»

Ved siden av skolen åpnet utvekslingsoppholdet for mye reising og nye bekjentskaper; paradoksalt nok med flest nordmenn da det er over hundre norske studenter som reiser til Berkeley hvert semester. Nærhet til storbyen San Francisco var et stort pluss og førte til mange konsertopplevelser, timevis med spasering i byens uendelig mange gater og det obligatoriske bildet ved Golden Gate Bridge. Alt i alt innfridde Berkeley alle forventninger. Universitetet var flott, klimaet behagelig og amerikanerne like åpne og uredde som jeg hadde forventet. Et begivenhetsrikt utvekslingssemester jeg kan anbefale til selv den mest introverte bergensstudent der ute!

Fakultet

samfunn

en høstkveld i nygårdsutopien Stengingen av Nygårdsparken har ført til utryddelse av narkomani og offentlig berusning! Her har dere Bergenpolitiets Twitterfeed fra en utopisk kveld på by’n.

Tekst og illustrasjon: Sondre Haaland Bjelland

«19:23 – Rapport om usedvanlig stor søppeloppsamling på Torgallmenningen. Patruljebil sendt for å etterforske.» «19:29 – Torgallmenningen, patrulje møtt av spydig ungdomsgjeng utenfor Norli. Muligens opphavet til søppelkonsentrasjonen. Sak opprettet.»

«20:15 – Ingenting å melde.» «20:36 – Kriminalteknikerne rapporterer at «Pokemen-kort» er i tråd med norsk lov og at det ikke er noe tilsynelatende ulovlig ved dem.» «20:41 – Markeveien, meldes om bråk – «skraping og smelling» ute langs veien. Patruljebil sendt for å etterforske.» «20:49 – Søndre Torgallmenning, rapporter om høy snakking. Samtalen visstnok ikke av kriminell eller truende art såvidt fornærmede har fått med seg. Patruljebil sendt for sikkerhets skyld.» «21:02 – Markeveien, betjenter har funnet årsaken bak bråket. Kvinne som haler med seg «fangst» fra loppemarked. Betjenter har fått klarsignal om å bidra med bærehjelp.»

«19:31 – Lille Øvregate, eldre kvinne vitner om å sett forsøk på tyveri av brostein. Innsatsleder med følge på vei.»

«21:15 – Kong Oscars gate, knuffing utenfor McDonalds. Innblandede roet seg etter alvorsprat med kjøkkensjef i følge restaurantgjest på Egon.»

«19:39 – Nordre Torgallmenning, foreldre av siktet ungdomsgjeng kontaktet og orientert om hensynsløs søppelkasting og mangel på respekt for Politiet.»

«21:22 – Fjellveien, ulovlig sykkelløp. Tre innblandede syklister. Flere patruljebiler er involvert i jakt. En av syklistene skal ha sett «skikkelig guffen» ut i følge vitner. Sak opprettet.»

«19:46 – Strandgaten, folkemasse samlet på fortauet utenfor Kløverhuset. Patruljebil sendt.»

«21:37 – Møhlenpris, rapporter om en «grådig frekk katt». Teknikere sendt for å hente DNAspor, har muligens sammenheng med katt som har plaget beboere i nordenden av Møhlenpris flere kvelder på rad. Sak opprettes og prioriteres hvis dette viser seg å være tilfellet.»

«19:47 – Nordre Torgallmenning, opprydning av søppel påbegynt av ungdomsgjeng. Betjenter vil ikke forlate åstedet før «søppelet er rydda og dere snørrvalper har lært leksa».» «19:52 – Folkemassen i Strandgaten oppløst før patruljen kom fram, spor av mulige aktiviteter er visstnok «Pokimon-kort». Ukjent for operasjonssentralen – research påbegynt av kriminalteknikerne. Sak vil bli opprettet hvis «Pokmon-kort» viser seg å være i strid med norsk lov.» «20:04 – Lille Øvregate, innsatsleder konkluderer med at det er «små hull» i gaten etter

nøye etterforskning. Beboere i nærområdet lidenskapelig uenige i om hullene forekom denne kvelden eller om de har vært der i over en lengre periode.»

«21:56 – Fjellveien, «skikkelig guffen» syklist anholdt av politiet. De to andre mistenkte unnskyldte seg med at de skyndte seg hjem til sine gravide koner. Den siste mannen, med et mindre sympatisk utseende, ble anholdt på grunnlag av mangel på unnskyldning.» «22:11 – Møhlenpris, komplikasjoner underveis har gjort det umulig å samle katte-DNA. Teknikerne vil ikke kommentere situasjonen for øyeblikket.»

samfunn «22:23 – Torgallmenningen, ansatt syklist som adverterer for strippeklubb rapportert «tippet over» i følge vitner. Patruljebil på vei.» «22:31 – Ole Bulls plass, flere meldinger om i overkant forstyrrende og bråkete buss. Sjåfør har blitt konfrontert av politiet, og henviser til bussens stand. Rapporter stadfester at sjåfør forklarer med diskurs som «irriterende hydraulikksyste» og at det ikke bare er hans kjøretøy som er bråkete på veien. Sjåfør slipper unna med advarsel.» «22:45 – Ingenting å melde.» «22:53 – Mann sett sjanglende nedover Welhavens gate. Viser seg å være vertigo.» «23:01 – Korskirkeallmenningen, kvinne nekter å flytte seg for politibil på oppdrag. Pågrepet, men det hele viser seg å være en misforståelse.» «23:15 – Ingenting å melde.» «23:19 – Kong Oscars gate, sekker sett falle ut av stor lastebil, patrulje i området på vei.» «23:20 – Småstrandgaten, rapport om hund som urinerer på billettautomat. Eier etterlyst.»

«23:22 – Hvitt pulver fra sekker strødd i sørenden av Kong Oscars gate, publikum rådes til å holde avstand.» «23:30 – Ingenting å melde.» «23:35 – Politi og brannvesen ankommer Kong Oscars gate. Opprydning og bevissamling påbegynt.» «23:41 – Bryggen, uvanlig høyt antall plastposer har viklet seg fast i understell på buss. Publikum bedt om å forlate kjøretøy og avvente videre instruks.» «23:45 – Ingenting å melde.» «00:00 – Ingenting å melde.» «00:03 – Nordnes, rapport om «masete ender» fra eldre beboere. Adresse uoppklart.» «00:07 – Pulver i Kong Oscars gate «trolig sukker og melis» i følge teknikere.» «00:15 – Samtlige patruljer melder om lite til ingen aktivitet i gatene. Innsatsleder rapporterer at personer i sentrum har trukket seg tilbake til sine respektive boliger for å sove.»

samfunn

en dag på asylmottak Tekst: Johanne Kalsaas Foto: Mads Oliver Oftshus

Samviten har tatt del i gleden, fortvilelsen og den helt vanlige hverdagen ved Arna mottakssenter. En knapp halvtime fra Bergen sentrum, i en salig blanding av stolt industrihistorie, landlig idyll og perifer tristesse ligger tettstedet Ytre Arna. Av rundt 2000 innbyggere er nærmere én av ti asylsøkere. Asylsystemet er kanskje et av de mest polariserende temaene i norsk samfunn og politikk. Men hvordan fungerer egentlig de omdiskuterte mottakene? Samviten har brukt en dag sammen med både ansatte og beboere for å prøve å finne et svar. Det første møtet - Vår oppgave er å gjøre livet mest mulig normalt i en unormal situasjon. Ordene kommer fra Anpuchelvan Mahesan, lederen for Arna mottakssenter. Han har jobbet på mottaket siden 2002 og ser ut til å være på fornavn med alle vi møter. Vi ankommer kontorlokalene akkurat idet resepsjonen åpner, og en strøm av mennesker flokker seg ved inngangen. Det skal deles ut mat: to ganger i uken får mottaket en varelevering fra Kiwi som fordeles blant beboerne. Kurvene er fylt med blant annet fersk torskefilet og grønnsaker. En oppslagstavle med tilbud om alt fra språkkafé til gratis helsetester dekker den ene veggen i lokalet. Kommunikasjonen mellom beboerne og de ansatte i resepsjonen ser ut til å flyte relativt problemfritt – mottaksledelsen behersker til sammen rundt elleve språk. Vi følger Mahesan til kontoret hans, og prøver å henge med mens den energiske mannen forklarer hvordan asylsystemet henger sammen. - Asylmottak er et midlertidig botilbud for dem som søker asyl og venter på et svar. Når de har fått svar skal de enten bosettes i en norsk kommune eller, hvis de har fått avslag, reise ut. På grunn av forsinkelser er i dag rundt halvparten av beboerne mennesker som venter på å bosettes i en kommune, 25 prosent av dem venter på svar og 25 prosent har fått avslag. Slik fungerer det norske mottakssystemet, sier Mahesan. Arna mottak er det eldste i Norge, etablert i 1987. Mottaket har plass til 210 beboere, men huser i dag cirka 170. I følge Mahesan finnes det rundt 100 mottak på landsbasis. Til sammen omfatter det norske asylsystemet cirka 15000 mennesker.

Drift, funksjon og beboere Staten har ansvar for driften av asylmottakene, men de driver dem ikke selv. Mottakene legges ut på anbud. I Arna er det Hero, Norges største driftsoperatør av asylmottak, som har fått oppdraget. Arna mottakssenter består av en kombinasjon av desentraliserte leiligheter og hybelbygg med felleskjøkken, fellesbad og det Mahesan kaller nøktern standard. Mottaksledelsen består av 6,6 årsverk som er på jobb fra 8 til 16. - Noen synes det er rart at ikke vi har døgnbemanning, men dette er ikke en institusjon. Her er det personer som kan ta vare på seg selv. De er nye i landet, og trenger derfor informasjon og veiledning. Siden de ikke har rett på sosialtjenester får de også behovsprøvde økonomiske ytelser, forteller Mahesan. Mottaket består av 65 menn, 64 kvinner og 44 barn, og mellom 15 og 17 nasjonaliteter. Den som har bodd lengst ved mottaket har vært her helt siden 2002. Mahesan forteller at det er viktig å huske på at det finnes bakenforliggende grunner til at mennesker blir boende på asylmottak så lenge, men kan på grunn av taushetsplikten ikke utdype hva han legger i dette. Mahesan er spesielt opptatt av de mange barna som bor ved mottaket. - De går på skole og i barnehage, spiller på den lokale idrettsklubben Arna Bjørnar. De har et liv. Likevel understreker Mahesan at livet ved mottaket ikke er noen normaltilværelse. - Å være på flukt er ingen normal livssituasjon. Å bo på asylmottak er ikke normalt. Hverdagslivet Hvordan er egentlig hverdagen for beboerne? - De som er helt nye i Norge får tilbud om inntil 250 timer norskundervisning. I tillegg har vi et informasjonsprogram som er en innføring i norsk samfunn, rettigheter og plikter. Tanken er at når det har gått seks måneder kommer det et svar på søknaden fra UDI. Hvis du får opphold fortsetter undervisningen mens du venter på å bosettes i en kommune. Hvis du får avslag får du advokatbistand og kan sende inn klage til Utlendingsnemda. Da er det en ti-måneders ventetid i gjennomsnitt. Den perioden kan være ganske innholdsløs, sier Mahesan. Han forklarer at situasjonen heldigvis er annerledes for barn. De får fortsette i barnehagen, på skolen og i fritidsaktiviteter som normalt, selv om det foreligger et avslag.

Mottaksledelsen har stort fokus på at mennesker med avslått asylsøknad skal returnere frivillig. Så langt i år har likevel bare én beboer reist frivillig ut av landet. Mahesan anslår at politiet må involveres i utsendelsesprosessen i underkant av ti ganger årlig. Sosialt miljø og lokalbefolkning Mottaket er et sammensatt samfunn med sine mange nasjonaliteter og språk. Mahesan forteller at mange mennesker flettes sammen på tross av store kulturforskjeller. Familier sammenkobles fordi de har barn som er lekekamerater og kvinner forenes fordi de bor i samme etasje. Menneskene ved mottaket får påvirke og bestemme over hverdagen sin gjennom beboerråd. Beboerrepresentantene velges av beboerne selv, og det arrangeres informasjonsmøter i forbindelse med valget. Beboerrådet forvalter et eget budsjett til aktiviteter og innkjøp. Mahesan forteller om mangfoldet: - Vi har leger, ingeniører, en ambassadør, men også mennesker som er analfabeter. Derfor er det viktig at vi ser individ. De kan ikke språket, og kan ikke kommunisere det de kan. Men det betyr ikke at de ikke kan noe. Hvordan er forholdet til lokalbefolkningen? - Det må fungere i en slags tango. Mottak eksisterer ikke i et vakuum, de eksisterer i et lokalsamfunn. Jeg tror naboen over gaten her vil ha vanskelig for å se for seg Ytre Arna uten mottaket. Det har vært en del av stedet i mange år. I tillegg til mottaksbeboerne bor mange innvandrere i området, så det er ganske internasjonalt. Faktorer som mottakets lange driftstid og desentralisering har bidratt til normalitet. Ideal og utfordringer - Et ideelt mottak skal være raskt inn og raskt ut. Det er tenkt som et midlertidig botilbud, og da skal det være det. Raskere svar, raskere effektuering. Enten ut og starte et nytt liv, eller reise hjem. Venting og dødtid er grunnlag for mye negativt, forteller Mahesan. Som sin største utfordring i jobben nevner Mahesan balansegangen i å hjelpe. - Vi skal ikke klientifisere. Vi vet at dette er mennesker i

vanskelige situasjoner, mennesker på flukt. Samtidig er de selvstendige, ressurssterke personer. De skal ha den hjelpen de har behov for, men hvilke behov har de? Det må vi hele tiden spørre oss selv om. Det som gjenstår Vi spør Mahesan om hva han ville forandret fra henholdsvis myndighetenes, beboernes og vanlige nordmenns side for å skape et best mulig asylsystem. Fra myndighetenes side gjentar Mahesan viktigheten av å effektivisere logistikken. Fra vanlige nordmenns side sier mottakslederen at han skulle ønske vi var flinkere på inkludering. - Det er enkelt sagt, men du må oppleve at du er en del av noe. Han forteller om et tilfelle der en mor har satt fra seg barnevognen utenfor en butikk, men kommer løpende ut for å rive den bort idet en beboer gikk forbi. - Det er bevisst ekskludering, og selvfølgelig et ekstremt tilfelle. Man må inkludere i stedet for å fokusere på hvor forskjellige vi er. Fra beboernes side snakker Mahesan om viktigheten av å ikke forsvinne i asylsøkerrollen. - Mange føler at de ikke har anledning eller mulighet til å bruke den kunnskapen de har. Men asylsøker er én rolle de har. Ha fokus på de andre rollene, enten det er som mor eller fotballspiller. Hvis asylsøker er hovedrollen, blir du klientifisert. Du blir en som venter på noe. Vi som jobber her må ha fokus på hvordan de kan utnytte sine andre roller. Tilbake på gaten Mahesans ord om asylsøkerrollen kommer til live i det vi igjen befinner oss i folkemengden utenfor kontoret. Skolen, som ligger 50 meter lenger borte, er akkurat ferdig, og en flom av barn kommer strømmende mot oss. Luften fylles av latter. Det er fredag, skolefri og et hav av tid som skal fylles på egne premisser. En dyp følelse av frihet ligger over bildet. Dette er først og fremst barn, ikke først og fremst asylsøkere. Mahesan har gitt oss et rammeverk for å forstå tilværelsen på asylmottaket, men hvordan oppleves det for de som faktisk bor her? Vi går videre for å snakke med noen som kan svare oss på nettopp dét.

samfunn

To historier fra mottaket

David David er en menneskerettighetsaktivist fra Kenya. Han er 44 år, velformulert på både engelsk og norsk, og gir inntrykk av å være en klassisk intellektuell. I hjemlandet var David aktiv som konsulent for nairobiske medier i forbindelse med blant annet økonomisk kriminalitet. Han har forsket på østafrikanske land og har hatt internasjonale oppgaver knyttet til menneskerettigheter. David er handikappet som følge av polio, og har engasjert seg i arbeidet for handikappedes rettigheter. - Jeg liker å holde meg travel, er noe av det første David forteller. Ventetiden på svar fra UDI har vært lengre enn forventet, og søknaden hans er fremdeles til behandling et helt år etter ankomsten til Norge. Likevel nekter David å la det bli et hinder. - Systemet må gå sin gang. Jeg må ha ting å gjøre, jeg kan ikke sitte og tenke på UDI. Jeg ser at mange andre sitter og bare venter. De som venter lenge blir resignerte og frustrerte, og de mister håpet, forteller han alvorlig. David driver selv med rådgivning av andre beboere ved mottaket, og er svært opptatt av hvor negativ effekt ventingen

kan ha. Han har selv gått til frontalangrep på ventetidens stillstand med aktiviteter utenfor mottaket nesten hver dag som norskkurs, språkkaféer, bibelstudier, pianospilling og biblioteksbesøk. Og han er opptatt av hvor viktig det er at asylsøkere utnytter mulighetene de har. - Det går an å være en del av samfunnet. Det er så mye man kan lære, men også mye man kan gi av seg selv. Davids vei til asyl begynte mens han var på en konferanse i Norge i september 2013. Under konferansen kom det en gruppe menn på døren hans i hjemlandet. De ga seg ut fra å være fra politiet, og ville ha tak i David. Davids kone fortalte at han var bortreist. De begynte å krangle, og kona endte med å dra til politistasjonen. Det viste seg at mennene ikke hadde noe med politiet å gjøre. David hadde allerede merket at situasjonen hans i hjemlandet var blitt stadig tøffere, og etter denne hendelsen tok han avgjørelsen om å søke asyl i Norge. - Jeg sier ting som de er. Det er dette som har gitt meg problemer i Kenya. David forteller at det er umulig for ham å reise tilbake til hjemlandet. Han vil bli forfulgt. Hvordan var ditt møte med asylsystemet? - Når man flytter fra et nivå med høy respekt i sitt hjemland, forventer man jo også et visst nivå av respekt i et annet land. Og det fikk jeg. Politiet var ikke arrogante, og det ble tatt hensyn til handikappet mitt. De som utførte asylintervjuet var opptatt av å gjengi historien min nøyaktig. Jeg fikk god informasjon hele veien, og opplevde prosessen som god, forteller han saklig. David er klar på at asylsystemet er tidkrevende, men sier at han kjenner til hvordan byråkratiet fungerer og har forståelse for det. Han understreker likevel at det hadde lønnet seg for alle parter hvis prosessen ble akselerert: - Det hadde vært lettere, også for Norge, hvis sakene hadde blitt behandlet raskere. Det ville også redusert kostnadene betraktelig. De som venter for lenge på svar vil ofte bli deprimerte, og selv om de får opphold vil de ende opp med å bli avhengige av skattebetalerne. Jeg har sett mange som går rett fra mottaket til NAV. Det vil hjelpe landet å få fortgang i systemet, avslutter han bestemt.

samfunn

Møtet med Innocent skiller seg sterkt fra møtet med David. Den første forskjellen er boforholdene. Mens David har enerom og bor i et koselig trebygg rett ved mottakets kontorlokaler, bor Innocent i mottakets eldste del, et institusjonspreget hybelkompleks i betong. Han deler et tremannsrom, sparsomt møblert med tre senger, et bord og et skap. Her er det verken bøker eller tv. Innocent er 33 år gammel, og opprinnelig fra Kongo. Han snakker seks språk, men dessverre ikke noen jeg behersker særlig godt. På hans stotrende engelsk og mitt enda mer stotrende fransk får vi likevel ført en samtale. Innocent har bodd i Norge i tre år. Han har nettopp fått sitt endelige avslag fra UNE, og er svært fortvilet. - Jeg kan ikke reise tilbake til Kongo. Det er helt umulig. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har fått avslag. Han uttrykker stor frustrasjon, og føler seg feilbehandlet. Likevel er det verste for Innocent at de siste tre årene har

gått med til lediggang. - Det er ingenting å gjøre, ingenting å fylle dagene med. Det eneste jeg vil er å jobbe. Jeg har en sterk kropp og et godt hode, men jeg får ikke bruke det. Jeg får ikke engang slå inn en spiker. Hvilken jobb ønsker du deg? - Hva som helst. Jeg vil bare jobbe, svarer han besluttsomt. Innocent tegner et bilde av asylsøkertilværelsen som er svært mørkt. Han forteller at det ikke finnes noe tilbud om språkopplæring etter at de tilmålte timene med norskundervisning er brukt opp. Siden Innocent har vært i Norge i tre år og språkundervisningen er noe som tilbys nyankomne, betyr det at han knapt nok husker et eneste norsk ord. Når jeg spør Innocent om hva han bruker dagene sine på, sliter han med å komme på noe. - Jeg går mye rundt, ser om det er noen å snakke med. Det er ikke så mye mer å gjøre. Han beskriver ventetiden på asylmottaket som kjedelig og innholdsløs. Innocent vil ikke snakke om saken sin, men forteller at han valgte å flykte akkurat til Norge fordi broren hans bodde her. Broren har fått innvilget opphold, og Innocent hevder at de to har søkt asyl på akkurat samme grunnlag. Han mener det er et bevis på at asylsystemet er urettferdig og tilfeldig. Før jeg avslutter samtalen ber Innocent meg om hjelp. Han ber meg innstendig om å kontakte myndighetene for å prøve å få omgjort avslaget hans, få dem til å forstå at han ikke kan reise tilbake. Han spør om det ikke er noe jeg kan gjøre. Jeg blir slått av hvor desperat han må være, hvor maktesløs han må føle seg for å spørre et menneske han nettopp har møtt om å prøve å redde ham. Jeg prøver å forklare at det ikke er så mye jeg kan gjøre, men merker at han ikke tror på meg. For ham er jeg Norge, jeg er i den eksklusive kategorien «nordmann», med alt det innebærer av privilegier og makt. Det er med en rar følelse i kroppen jeg forlater ham.

Et møte med kontrastene Timene i Ytre Arna ble ikke som forventet. Jeg var fullt forberedt på at det ville bli et møte med kontraster. I forkant tenkte jeg at det ville handle om hvor stor kontrast det er mellom mitt og deres liv, men det viste seg i stedet å handle om hvor store kontraster det er mellom asylsøkerne selv. Totalt forskjellige bakgrunner, holdninger, erfaringer og liv samles under den ene fellesnevneren: asylsøker. David og Innocent. Begge representerer det norske asylsystemet.

Det finnes 15000 mennesker med hver sin historie, hver sin opplevelse av livet på mottak. Dermed har også spørsmålene som var premisset for denne artikkelen 15000 svar. Likevel er det ikke tvil om at også kontrasten til livet utenfor asylsystemet er stort. Forhåpentligvis kan mottakslederens ord om å bevare det normale bære frem. Og forhåpentligvis kan spørsmålet om hvordan livet på asylmottak er i fremtiden beskrives av flest mulig som «helt vanlig».

Innocent

samfunn

En del av overskuddet etter Bergen Matfest skal gå til å finansiere filmatiseringen av boken “Sannheten på bordet” av Niels Christian Geelmuyden.

unge matspirer skaper liv og røre Tekst og foto: Emma Gerritsen

Jonas Zackrisson Torp legger de vestlandske rotgrønnsakene i en rikelig mengde meierismør. Martin Inderhaug strør en håndfull hjemmedyrket oregano på toppen. - Mer lokalt får man det ikke, sier han. Det bankes på døren, og på kort tid blir peisstuen fylt med samtaler og latter. Det er en torsdagskveld tidlig i september, og de to 24-årige ildsjelene har bedt kjære og kjente på en «eat -in», eller et slags vorspiel til Bergen Matfestival som starter dagen etter. Også jeg er blitt invitert, noe jeg takket ja til. - Folk blir stadig mer bevisst på miljø og helse, samtidig som mediene florerer av matindustriens groteske spill, forteller Torp. Guttene er initiativtakerne til det første Slow Food Youth Network (SFYN) lokallaget i Norge. SFYN er en gren innen Slow Food-bevegelsen, det vil si et matmessig motsvar til fast food- industrien, grunnlagt av italienske Carlo Petrini

i 1989. Torp har vært leder for Slow Food Bergen før han flyttet til Italia for å studere gastronomi. Nå ønsker guttene å skape oppmerksomhet rundt lokallagets eksistens og vil benytte Bergen Matfest til dette. - Til tross for at mange mennesker jobber for en bevisst verden, er vi ukoordinerte. Derfor ønsker vi å skape en åpen arena for unge engasjerte mennesker, der vi kan samkjøre idealer, dele kunnskap og hente det beste ut av alt, forteller Torp, mens han rører rundt i byggryngryten. Sannheten på bordet Gløden i peisen holder høstkulden ute. Likeså er det hett rundt bordet. Praten går livlig om alt fra matpolitikk til hvilke råvarer som skal fortæres. - Med tiden har vi distansert oss fra naturen. Det igjen fører til et spill uten samspill, der makten i samfunnet havner på stadig færre hender, dette gjelder ikke minst innen matindustrien, sier Inderhaug. Den alvorlige minen er ikke til å ta feil av. Han stryker seg over det blonde skjegget, mens blikket henger konsentrert i luften:

samfunn - Så lenge vi er naive nok til å tro at matindustrien vil oss godt, og ikke innser at deres eneste mål er å tjene penger, får vi som fortjent. Men hva gjør vi oss fortjent til da? Spørsmålet blir hengende i luften. Matindustrien i dag handler i stor grad om effektivitet, mengde og lave kostnader, der det øverste målet er å tjene så mye penger som mulig. I Norge er det fire dagligvarekjeder som står bak 99 prosent av det norske dagligvaremarkedet. Med andre ord kanaliseres pengestrømmen og avgjørelsene om hva som skal være i butikkhyllene hos bare fire aktører. Menneskene bak firmaene befinner seg på listen over Norges seks rikeste.

Inderhaug folder hendene sammen og fleiper: - Nei, vi må takke Jesus. Bergensdialekten er lett gjenkjennelig. Latteren fyller stuen. Utenfor er det blitt mørkt, men noen ser fremdeles lyset, i det en annen rundt bordet skyter inn: - Har dere sett det todelte bildet der på den ene siden en velstående kristelig familie takker Jesus for maten, og på den andre siden ser man en liten gutt i filler ved navn Jesus på en plantasje et sted i Latin Amerika, som svarer «denada» (ingen årsak)? Igjen blir stuen fylt med latter. Ja, det handler om å forstå matens produksjonsforhold, tenker jeg. Jeg tygger på tanken mens natt skiftes til dag.

«Hvis man ikke bruker lokale ressurser, går mangel på bruk av dem på bekostning av andres lokale ressurser, nettopp fordi vi da er nødt til å utnytte andres lokale verdier»

Tenk globalt, handle lokalt I Bergen er Matfesten i gang. De gamle, fargerike trehusene står på rekke og rad ved Bryggen, dag etter dag. En motsetning til presenningen, som er spent over og huser mer enn 90 produsenter i tre dager. Denne helgen er det Vestlandsbonden som dominerer matmarkedet i Bergen, og det åpnes opp for direkte kontakt med lokale produsenter. Torp og Inderhaug er likeså representerte og har stelt i stand 680 økologiske kalkunburgere fra Homlagården i Hardanger, som de skal selge i form av slow- food burgere med grønnsaks- og ostefyll. På denne måten ønsker de å få byens beboere til å bite på deres initiativ og skape engasjement, og de har like så godt plassert seg i midten av torget. Torp står bak stekeplaten med plasthansker og forkle, og smører et rikelig lag med rødbetemos på burgerbrødet. Inderhaug har tatt på seg kokkehatten og tar imot pengene. Guttene får hjelp av ingeniørstudenten Kristoffer Hasund (23), og trioen har på seg t-skjorter med logo og slagordene «If you eat, you’re in». - Kalkunburger? Det har jeg aldri smakt før, sier en forbipasserende, og ser forundret på guttene. Han og følget stiller seg i køen og famler fram et par sedler i bytte. Burgere blir delt ut i rikelige mengder, og det samme blir pamfletter, med informasjon om lanseringsmøte til SFYN Bergen i november. - Alle er velkomne, sier Inderhaug, og smiler fra øre til øre.

Kvalitetsopplevelser Mens glassene tømmes, legges dagligvaremarkedet på hyllen. For nå skal det spises, og det av en rykende grønnsaksrett der hele høstens fargespekter er representert. Jeg får vann i munnen, tenker jeg. Nei, heller sagt mat i munnen, og nyter hver bit som om det var den første. Jeg lukker øynene og kjenner hvordan gulroten smelter på tungen, og med litt hjelp av jekslene omsider finner sin vei ned til spiserøret. Jeg merker at flere gjør det samme, i alle fall velger jeg å tro det. For her sitter syv mennesker, syv smakssanser og syv matopplevelser. Nærmere kommer man ikke den syvende himmel, tenker jeg, mens oppmerksomheten rettes mot neste bit. Eksepsjonelt. Det er nettopp slike kvalitetsopplevelser de to studentene med gastronomiutdanning fra Univerità degli Studi di Scienze Gastronomiche (UniSG) i Bra i Italia, har lyst til å dele med andre mennesker. - Hvorfor ikke da ta i bruk måltidets samlingsevne og møtes over en middag for å diskutere, slik vi gjør her i kveld? spør Torp, mens han andektig tygger på en rødbete. De blå øynene blir tydelig fokuserte når han snakker om lidenskapen for vårt første fysiologiske behov; mat. Takk for markens grøde - Selv om mat er utgangspunktet for Slow Foodbevegelsen, er det ikke kun mat det handler om. Det er kvalitet. Kvalitet på alle plan. En god, ren og rettferdig verden. Vi tenker mye på mat, men det er ikke alltid tanken som teller. Det vesentlige spørsmålet er om vi forstår maten, sier bærumsgutten. Mens matpraten har gått, har tallerknene omsider blitt tomme og magene fulle. - Skål! Og takk markens grøde for dette herlige måltidet, sier en jente rundt bordet.

«If you eat, you’re in» Lokale verdier Matfesten går sin gang, og guttene leverer, dag etter dag. Søndag ettermiddag er kun 30 burgere igjen, resten er utsolgt og resultatet er et overskudd. Guttene pakker sammen boden og legger pamflettene i en eske. Jeg hjelper til, og mens vi ruller, bretter og stabler sammen spør jeg; - Hvorfor mener dere det er viktig med lokalmat egentlig? Inderhaug ser bort på meg, mens han bretter sammen noen grønne kasser.

samfunn

Ingrediensene er valgt med omhu og kommer fra lokale produsenter. Majoriteten av produktene er sertifisert med Debio sitt merke for økologisk mat.

- Det er så enkelt som at alle levende vesener har en verdi i seg selv. En urokkelig verdi som eksisterer også når vi ikke ser den. Poenget er hvis man ikke bruker lokale ressurser, går mangel på bruk av dem på bekostning av andres lokale ressurser, nettopp fordi vi da er nødt til å utnytte andres lokale verdier. Det fører omsider til en ubalansert og urettferdig verden. Hvis man fokuserer på helheten kommer man ikke utenom de lokale verdiene, sier han. I Norge legges det ned gjennomsnittlig syv gårder hver dag, en utvikling som har pågått siden 90 -tallet. Matjorden reduseres og kun tre prosent av Norges areal egner seg til matproduksjon i dag. I tillegg er landet under 40 prosent selvforsynt. Det er den laveste selvforsyningsgraden på flere tiår. Mat med mer Dagen blir til kveld, og månen står høyt på himmelen som en rund, glødende ost. Jeg trasker av sted for å møte den lille SFYN-gjengen på en restaurant i Vaskerelven. Vi avslutter der vi begynte, og en eat-out står på planen, bokstavelig talt. Torp drar tilbake til Italia om noen dager for å fortsette studiene, og Inderhaug skal igjen dykke ned i filosofibøkene, etter å ha fullført bachelorgraden i Italia. Begge guttenes bevissthet og lidenskap rundt mat har festet et spørsmål i meg: Hvordan startet det hele? - Jeg har omtrent bodd på kjøkkenet helt siden jeg var liten. Interessen for mat har alltid vært der, men først da jeg gikk på NHH og skrev for skoleavisen ble jeg oppmerksom på bakgrunnen til matproduksjonen og råvarene, forteller Torp. Jo mer han gikk i dybden på temaet, jo mer slo det ham at i alle de årene han hadde jobbet i bransjen, var det så godt som ingen som visste noe om råvarenes produksjonsforhold og opprinnelse.

- Og etter å ha tatt en telefon til Martin en vakker dag i februar bestemte jeg meg for å slutte på NHH og dra til Italia for å studere dette nærmere. - Ja, Jonas ble glad i meg først, før han ble glad i mat, fleiper Inderhaug. - Det var nesten sånn det var, legger Torp leende til. Inderhaug har på sin side vært mer opptatt av det ernæringsmessige ved maten, og ble tidlig fascinert av biologien. Studiene i Italia førte til at han ble mer og mer opptatt av andre aspekter ved maten, og helheten. - Jo mer man vet om utviklingen vi er i ferd med å gå i, noe som gjenspeiler seg uhyre godt i matindustrien, jo mindre tillit får man til menneskeheten. Eller bedre sagt homo sapiens, presiserer han. - Derfor må vi samle alle oss som er litt interessert i mat. Man trenger på ingen måte å være lidenskapelig opptatt av det, slik vi er. «If you eat, you’re in», og det er jo alle. Jeg håper å se mange på lanseringsmøtet, sier han, og slår hendene sammen. Måltidets samlingsevne har brakt oss sammen. I fire dager har vi utvekslet ideer, tanker og ikke minst mat. Vi går omsider hver til vårt med magen full og mange tanker å fordøye.

Slow food • Ble stiftet i 1989 av Carlo Petrini. Det startet som en protest mot at det skulle åpnes en McDonalds på spansketrappen i Roma. • Det er en ikke-kommersiell, dynamisk organisasjon med over 100 000 medlemmer i 140 land. • Slow Food Youth Network (SFYN) er en ungdomsorganisasjon innen Slow Food. • 1999: Det første Slow Food lokallaget i Oslo. • 2014: Det første Slow Food Youth Network lokallaget i Bergen. • Prinsipper: God, ren og rettferdig. Matglede blir koblet til forpliktelsen overfor dyr, natur og mennesker. • Legger vekt på sosial og kulturelt fellesskap koblet til mat og matkultur. • UniSG i Bra, Italia har den eneste gastronomiutdanningen i verden med fokus på Slow Food.

samfunn

lebanon - biker paradise Tekst: Harald Christian Hoff Illustrasjon: Kjartan Forthun

In Beirut, next to famous names like Hezbollah and ISIS and so on, a new group is emerging. An Australian outlaw motorcycle club, ironically enough, called The Rebels. The Rebels Motorcycle Club where founded in 1969 in Brisbane, Australia. It is an outlaw motorcycle club of the onepercenter subculture. It is a well-known fact that the brands of one-percenters is meant to be feared and respected. Onepercenter clubs are popping up around the world together with the expanding areas of influence internationally. On one hand they are resting on a Ethos of terror, while they on the other hand, with their spokespersons and their informative web-pages, are also prioritizing to establish legitimacy in their surrounding society. The Rebels now have 70 chapters in 18 different countries, with approximately 3000 members total. It is one of the four biggest outlaw one-percenter-clubs in the world - together with Bandidos, Hells Angels and The Pagans. In June 2013 the Rebels founded a Lebanon chapter, in the district of Juneh. I sat down with president of the Lebanon chapter, Tony Istambouly, and his Vice president Charbel Kahaleh, to understand who the rebels are, and what they were trying to do as the first one-percenters club in the Middle East. You guys are talking about a loyalty to the brotherhood. Do you think this loyalty is different from the one that is being asked for by groups like Hezbollah, or from other Lebanese religions/ethnic groups? Charbel: Of course! It is different in its very essence! This brotherhood is built on loyalty and friendship, but it is also built on the spirit of riding Harleys. So it is very different from invading territory, and from killing people, for an I-don’tKnow-what Ideology. We are trying to spread a good image of the bikers in Lebanon and in the world. It has nothing to do with terrorism. We would very much like to be a part of the society. We have started to get a couple of events together, about music and so on. We might have a couple of runs for different causes. It is very socially oriented. Tony: We are not a criminal organisation. Charbel: Or how you compared us to Hezbollah, we are not like them. Tony: Yalla! Their slogan is Islamic resistance. We do not have anything to do with religion. Yes, but Hezbollah has fighters in its brotherhood, and your brotherhood is founded by soldiers. Isn’t there a

certain «nature» of fighters you guys share with fighters from Hezbollah, or other soldiers in general? Charbel: We are more like a social club, than soldiers going to war. Tony: Because until now we are the only one-percenters in Lebanon. However, if someone would come to Lebanon to put up a chapter here, then there would be war, because it would be as if they were invading our homes. This is my house. This is my territory. You cannot open a chapter here. Charbel: Before anything else: Yes, Tony was talking about war. But we are more like diplomats. It is about influence. When you are established in a region you have connections, you have friends. It is closer to politics than real war. The brotherhood is not a criminal organisation you say, although there is a lot of criminal activity affiliated with Rebels members. Tony: It is forbidden to partake in any criminal activity wearing the MC cut. You have to respect your colours. Let me give you an example; there are bankers that steal from their banks, but are all bankers criminals? No, nobody is saying that all bikers are criminals. Tony: In Australia, they are saying that all Rebels are criminals. Charbel: We are not even allowed to go into a fight with the cut and our colours… We do not want to give a bad image to the club. Especially since we are so small and new. We want to give a positive image to recruit people, and to spread a good image. Tony: Not all apples are bad apples. No. Bu.. Tony: There are bad apples, in all organisations. Yeah. But it is… Tony: I’m not telling you that all rebels in the world are saints. Charbel: Let me tell you something: we have no directions from Australia to start criminal activity in Lebanon. The only thing we have in common is our patch on the back. And they are happy when they see good stuff, and good exposure we do in Lebanon. Nevertheless, you guys are talking about the influence. The influence through the exposure and the influence when somebody comes to your territory. What kind of influence is this? What is it you produce? Charbel: Haha. We told you about that! It’s more about knowing people on the ground connected to the social tissue.

samfunn This is us. If some other group wants to get involved in criminal activities, we will leave that to the cops. Yes. Because when I am reading rapports from Interpol I notic.. Charbel: Our approach is very close to branding and advertising. So what are you guys advertising? Charbel: Nothing! But we deal with this cut like a brand. If you have a brand you want your brand to shine, and you do not want it to be exposed to bad advertising. Why would you choose The Rebels in a country like Lebanon where there already is so many groups that are demanding people’s loyalty and respect? Tony: In Lebanon, 80 % of people with bikes just park their Ferraris for the day, put on leather and ride their bike. These are not real bikers. They are show-offs. We wanted a brotherhood. If you puncture your wheel on the highway people are just going to leave you with the number of a tow-truck. A brotherhood on the other hand is going to really help you out. To get this you don’t necessarily need to pledge an allegiance to… Charbel: No! That is not the reason we joined the Rebels. But this tell what the brotherhood is about. What you might get out of it.

One of the quotes from Interpol is «You need to bear in mind that members of this criminal one-percenters MCs have both a national and an international network. This simplifies the cross-border-criminality, especially in distribution of narcotics.» Charbel: If you look at any company, it has connections internationally. You have, I have, and we all have international connections. This is not new. But what they say is that this kind of groups, with their international reach is a tool for criminals. Tony: Listen, please. I think the Interpol is wrong. Like the Malta chapter is registered legally as an association. We will be legal. Charbel: We are going to be registered as a social association. Here in Lebanon you have this excess, with the big production of hashish, the weapons, the paramilitary skillsets and so on. Is that relevant for the Rebels? Charbel: Let us talk about the states. You can very easily buy guns. And you have all these incidents of people shooting up schools or killing random people. This we do not have here. Just because there is tensions, does not mean that it is easier to do crime here. You might have terrorist activity. Like Hezbollah trying to blow up the American embassy. Or like the three suicide bombs that hit Beirut two weeks ago.

samfunn Tony: With the ISIS and all that stuff. Charbel: Yes, but you said there is an easier access here. It is easy to buy a gun here that is true. However, it is still a black market, and it is still illegal. In the US, on the other hand, you can buy it legally in the store.

Is it easier to be an outlaw biker in Lebanon than it would be in the western world? Do you guys get less marginalized here than bikers do in other places? Tony: Itâ€™s easier in Lebanon. 90% of Lebanese are outlaws, or at least are doing something illegal.

Lebanon is being used by journalists, business people, and intelligence agencies as a between point. It is a portal to the West and the East, in the middle of the Middle East. It is a strategic place for many people. Do you thi.. Tony: We have our own Lebanese groups here that handle the illegal activities. Militias and so on. We are the countryâ€™s last concern.

Is this an ideal place to be a biker? Tony: Yeah. Here you can go to the authorities with your patch and nobody would ask you about it. It is simple to be a biker in Lebanon. If you have all your papers in order, you will have no problem. The car drivers drive like shit, so you need to watch out. Besides this, it is very simple. If you have a Harley, you are the most respected biker in Lebanon.. The police like us Outlaw bikers anyway since we always have our papers in order and since we always drive responsibly with our helmets on. Most of the police officers have Harleys themselves too, so we have no problems with them. They often smile and nod when we pass by. Charbel: Look, I understand that you did some research and that you used reports from Interpol and whatever. But I think they are mistaken. I think maybe the Interpol has been watching too many series. Too much of The Wire, Sons of Anarchy and so on.

But this is the excess that the Police institutions would be anxious about, since the criminal infrastructure is already in place. Charbel: That is true, but they did not wait for us to build all of this. All this shit is already here. It is well implemented with politicians involved, corruption and so on. Tony: Interpol should take a Xanax pill, and just chill. Charbel: I personally believe that they are smarter than this. CIA, Mossad, everybody have connections here. They should know everything about everybody. The second in command of Interpol is actually Lebanese. They should know what is going on.

Haha Ok. Then I think we are good. Thanks you guys. Charbel: Here is a last tip for you. If you meet any bikers, try to scratch the surface. I promise you; you will find a sweetheart underneath.

samfunn

revolusjonens siste skanse Tekst: Johanne Kalsaas Illustrasjon: Eric Risbakk

På en ganske vanlig søndag i Skostrædet har Samviten drukket kaffe og diskutert væpnet revolusjon med en representant for Norges kanskje mest radikale politiske bevegelse. Hva er politisk ekstremisme, og hvem tilhører egentlig denne kategorien? Tjen Folket vil bygge et politisk parti på arven fra blant andre Stalin og Mao. Å kalle dette ytterliggående kan kanskje virke ukontroversielt. Men da jeg brukte ordet i min første henvendelse til Tjen Folket fikk jeg som svar: «Vi er på ingen måte ytterliggående ... det er de som ønsker at kapitalismen og imperialismen skal fortsette som er ytterliggående». For Tjen Folket er det deres idéer som utgjør det naturlige sentrum på den politiske skalaen. Det majoriteten forstår som den politiske normalitet, idéer og verdier mange anser som vedtatte sannheter, er for Tjen Folket ekstremisme. Hvilken virkelighetsoppfatning bygger et slikt standpunkt på? Er Tjen Folket i det hele tatt noe mer enn en gjeng innrøykte Sovjet-nostalgikere? Hvordan kan metoder som gjennom historien har forårsaket titalls millioner menneskers død og lidelse fremdeles idylliseres? Dette er noen av spørsmålene jeg har prøvd å få svar på. Hemmelighold og representativitet - 22. juli viste oss at vi ikke kan offentliggjøre medlemmene våre. Utsagnet kommer fra Roger Solsvik, Tjen Folkets eneste offisielle medlem i Bergen og bevegelsens talsmann. Vi snakker om hemmeligholdet som omslutter organisasjonen, og at ingen aner hvem eller hvor mange som er medlemmer. - Det handler om personvern. Vi har en sikkerhetspolitikk fordi vi vet at når revolusjonære grupper blir sterke nok til å ha en effekt på samfunnet, har det gjennom historien

alltid blitt satt inn tiltak for å begrense dem. Både fra myndighetenes side, men også fra fascister som Breivik. Det er en reell trussel for oss. Hvem er Tjen Folket? - Vi er et politisk forbund. Vi ønsker ikke å kalle oss et politisk parti før vi er representative nok i befolkningen. I begynnelsen kalte vi oss en marxist-leninistisk gruppe, og i mange år var vi nettopp det, en ganske liten gruppe. Vi hadde vårt ordentlige gjennombrudd i 2008, ble en landsdekkende organisasjon og økte medlemstallet betydelig. Hvor representative er dere egentlig? - Vi er klar over at vi ikke har støtte i flertallet i dag. Men vi har et fokus på å bygge rød makt. I europeisk målestokk er vi et veldig unikt prosjekt. Grupper fra forskjellige land i Europa kommer for å studere det vi holder på med. Vi er i sterk vekst, i motsetning til resten av den politiske venstresiden. Hva og hvorfor Hva er det politiske målet deres? - Det endelige målet vårt er kommunisme. Det klasseløse samfunnet, drevet av frie individer, uten noen stat. Hva legger dere i ordet «stat»? - Statens primæroppgave per i dag er å sørge for voldsmonopol i et samfunn. Det er en voldsmakt. Det samfunnet vi ønsker har ikke behov for voldsmonopol, og må derfor være et samfunn uten grenser, uten nasjoner. Derfor kan aldri kommunismen, vårt endelige mål, være et lokalt fenomen. Hvorfor trenger vi kommunisme i dagens samfunn? - Fordi det er så urettferdig. Det beste eksempelet er imperialismen, det mest ekstreme utslaget av kapitalismen i dag. Du har en imperialistisk blokk som lever på mennesker fra andre deler av verden. I den tredje verden blir det produsert

samfunn

store mengder verdier, men de kommer ikke menneskene til gode. Men også på lokalt plan, det er enorme forskjeller mellom livene til folk i Norge. Betingelsene for arbeidere er grusomt dårlige. Du arbeider livet av deg, og du skal ikke si mange skjeve ord før du ikke har jobb lenger. Tjen Folket mener altså at sosialdemokratiet og innsatsen for å utjevne forskjeller ikke er nok? - Nettopp. Kapitalismen tillater bare en viss grad av utjevning. En vil aldri kunne oppnå et egalitært samfunn under kapitalismen. Revolusjon Hvorfor trengs en væpnet revolusjon? - Fordi selve fundamentet i samfunnet ikke kan tas opp til diskusjon på Stortinget. Hvis kommunistene hadde fått flertall i valget, kan du banne på at det ville bli satt inn tiltak. Derfor må folket ta makten i egne hender og bygge sine egne institusjoner. Grunnen til at maktovertagelsen må være væpnet, er at statens voldsmonopol er fundamentet for all annen makt. Den reelle makten, voldsmakten, må ligge i folket. Dere er opptatt av at revolusjonen må være folkets eget verk. Er dette realistisk i Norge? - Selvfølgelig. Hvis ikke hadde vi ikke drevet organisasjonen. Det er ikke bare realistisk, men uunngåelig. Kapitalismen er selvdestruktiv. Vi trenger ikke å velte den, det klarer den fint selv. Vi må bare være der for å unngå krig. I kapitalismen er fred unntaket heller enn regelen. Store kriger er kapitalismens siste utvei når profittraten faller. Kan målet deres nås uten bevæpning og vold? - Nei. Hvis du ønsker å forby våpen, må du jo kunne skaffe den makten - våpen - som trengs for å kunne iverksette et sånt forbud.

Tanker om ekstremisme, demokrati og diktatur Mange anser meningene deres som ekstreme. Hva tenker dere selv? - Vi anser oss ikke som ekstreme, men vi har en ærlig stil. Når det gjelder plakater og lignende kaller vi det åpent for propaganda, mens Arbeiderpartiet kaller det «informasjonskampanjer». Når vi snakker om revolusjon snakker vi om væpnet revolusjon, fordi vi vet at revolusjon uten voldsmakt ikke har noen mulighet for å vinne. Norske kommunister har ikke begått et eneste drap siden krigen. Det er noe helt annet enn fascistene. De aller verste er likevel det norske sosialdemokratiet. Vi liker å si at det er de som er ekstreme. Det er de som vedtar å bombe folk. Vi er ikke en voldelig organisasjon, men vi vet at vi trenger voldsmakt for å gjennomføre revolusjonen. Hva er deres forhold til demokratiet? - Jeg liker dårlig den borgerlige betegnelsen demokrati. Spørsmålet er – demokrati for hvem? Vi kaller systemet vi har i dag for borgerskapets diktatur. Kapitalistene har den despotiske makten. Folk får lov å stemme, men har ikke noe å si når de store linjene skal tegnes opp. Demokrati er et spørsmål om klassemakt. Det vi arbeider for, er proletariatets, arbeiderklassens diktatur. Vi mener at dette er det ekte demokratiet. Hvorfor vil dere erstatte et diktatur med et annet? - Så lenge det finnes imperialistmakter i samfunnet er vi nødt til å ha en stat, og en stat vil alltid være én klasses diktatur over en annen. En stat er altså per definisjon et diktatur. Et absolutt demokrati kan ikke finnes i en verden med kapitalisme og imperialisme. Frem til vi får realisert kommunismen er vi altså avhengige av proletariatets diktatur. Ytringsfrihet Er det vanskelig for Tjen Folket å ytre meningene sine?

samfunn

- Det er det alltid for annerledestenkende. Da jeg deltok under 1. mai-demonstrasjonen i 2012, før Stoltenberg skulle tale, dukket det opp tre politibiler. Jeg fikk beskjed om å forlate sentrum og holde meg borte i 24 timer. Selvfølgelig stilte jeg spørsmål til dette. Da ble jeg lagt i jern, kastet på glattcelle, og sluppet løs når Stoltenberg hadde dratt igjen. Jeg fikk 4800 i bot med på kjøpet. Siden hendelsen havnet på Youtube har jeg også hatt et helvete med å finne meg jobb etterpå. Undertrykkelse I følge deres programmer må man undertrykke borgerskapet for å oppnå kommunisme. Kan man ikke oppnå et klasseløst samfunn uten undertrykkelse? - I et klasseløst samfunn vil jo ingen bli undertrykket, men på veien ditt er det uunngåelig. Historien viser at den gamle herskerklassen går til motaksjoner, og derfor må det legges begrensninger på deres frihet.

Men hvem skal forstås som herskerklasse? Hvem gjelder dette i Norge? - Det gjelder jo kapitalistene. I tillegg gjelder det ledersjiktet i alle de store partiene og LO. Du har en hel klasse av mennesker i Norge som hopper fra styreverv til styreverv. Roar Flåthen er et kjempegodt eksempel. Det er folk med CV’er som kan puttes inn overalt der det er behov for dem. De er ekstremt lojale til systemet. Om norsk politikk Hva tenker dere om sosialdemokratiet og den politiske strukturen vi har i Norge? - Norge har posisjonert seg veldig godt i den imperialistiske verden. Det har gitt dem masse ekstra profitt som kan brukes til å unngå opprør og revolusjon. Dette har medført litt bedre arbeiderlønninger. Men det er et ekstremt hyklerisk system. Vi omtaler oss som fredsnasjon, men ruster samtidig opp til krig. En annen ting er de enkelte

samfunn

partiene. Arbeiderpartiet har ikke talt arbeidernes sak i en eneste situasjon. De har blitt borgerskapets parti. Fremskrittspartiet er et mye mer ærlig parti, og det beundrer jeg dem for. Selv om Rødt hadde fått flertall i Stortinget måtte de ha blidgjort norske kapitalister for å hindre kapitalflukt. Sånn er systemet lagt opp. Kunne dere selv ha deltatt i tradisjonelle politiske kanaler? - Vi er ikke mot å stille til valg, og Stortinget kan være en talerstol for revolusjon. Men vårt hovedfokus må være revolusjonær omveltning. Å bli valgt inn lokalt eller nasjonalt må vi se på som taktikk, ikke strategi. Vi må ikke ha illusjon om at man kan vinne noen seire der. NKP, for eksempel, jobber hele året for å mobilisere velgere, og har gjort seg avhengig av det. De er ikke aktive i revolusjonære miljøer lenger. Føler dere noe brorskap til den politiske venstresiden representert på Stortinget eller lignende? - Ikke i det hele tatt. Rødt er et utrolig småborgerlig parti med helt hinsides paroler. De legger alle krefter ned i å få Moxnes på Tinget. Forholdet til meningsmotstandere og terror Er kampen for kommunisme forenelig med fri politisk opposisjon? - Det kommer an på hvordan opposisjonen er organisert. Det bør være demokrati for dem som vil bygge det kommunistiske samfunnet, og diktatur for dem som ønsker å ødelegge det. Opposisjonen må undertrykkes hvis den driver aktivitet som kan virke nedbrytende, hvis den prøver å sabotere for oss. Hva tenker dere om den terroren som har blitt begått i kommunismens navn? - Det har også blitt begått veldig mye terror i kapitalismens navn. Det er det mest terroristiske systemet vi har. Hvis du tenker på Moskvaprosessene (Stalins systematiske forfølgelse og utrenskning av politisk motstand, red.anm.), for eksempel, var det nok ikke alt som var like rettferdig, men det var et desperat forsøk på å begrense innflytelsen til folk som støttet nazistene. Kulturrevolusjonen (Maos blodige lydighetskampanje, red.anm) var et forsøk på å hindre at den skadelige revisjonismen skulle spre seg i Kina. Det var kyniske tider og krevde nok en del kyniske handlinger. Vi må moderere kritikken utfra den forståelsen.

Ikke farlige Hvordan er det egentlig å representere en så politisk uglesett organisasjon? - Det er veldig inspirerende. Vi bygger rød makt og aksept for å være revolusjonær. Vi har fokus på å være ute blant folk, og jobber mye gjennom andre organisasjoner. Mesteparten av arbeidet vårt gjør vi ikke i Tjen Folkets navn, men i navnet til andre organisasjoner. Så bildet av dere som en isolert politisk gruppe ute av kontakt med samfunnet stemmer ikke? - Nei. Vi er ikke farlige eller ekstreme på noen som helst måte. Den relative ekstremismen Møtet med Solsvik har gjort det klart for meg at definisjonen på ekstreme synspunkter avhenger av hvem du spør. Mens mange ser massemordene under Mao som kulminasjonen av politisk brutalitet, ser Tjen Folket det som et nødvendig tiltak for å bevare den eneste riktige samfunnsformen. Dagens velferdsstat, som for mange er historiens viktigste seier etter mange lange års kamp for rettigheter og trygghet, er bare opium til folket for å få dem til å glemme hvor ille de egentlig har det. Ikke før folket griper til våpnene og fjerner alle eksisterende institusjoner og strukturer, river ned samfunnet slik vi kjenner det, kan det gode samfunnet bli født. Vold, undertrykkelse og frihetsberøvelse er roten til alt godt. Det overrasker meg at Solsvik har mer positivt å si om FrP enn Rødt. Det virker som om venstresiden representerer det ultimate sviket mot saken, det totale bedraget av folket. Sosialdemokratene er den despotiske kapitalismens velvillige undersåtter. Enda verre, de er despotene. Jeg tar meg i å lure på om jeg ville vært blant dem som må undertrykkes for at Tjen Folket skal nå sine mål. Ville disse ordene blitt regnet som sabotasje? Samtidig personifiserer Solsvik et helt sentralt problem: Hvordan vet vi at vår måte å organisere samfunnet på er riktig, eller riktigere enn alternativene? Ytringsfriheten og retten til å være uenig kommer med store forbehold, det har Solsvik selv bevist gjennom pågripelsen i 2012. Hvordan kan alternative paradigmer få gjennomslagskraft når vi begrenser dem fra å bli hørt? Spørsmålet kan forøvrig like godt rettes til Tjen Folket selv. Hvordan kan et regime som bygger på forfølgelse og undertrykkelse av meningsmotstandere legitimere seg selv? Det er spørsmålet Tjen Folket ikke kan gi meg noe tilfredsstillende svar på.

samfunn

det rene landet Tekst: Hilde Otteren Illustrasjon: Eric Risbakk

Pulsen slår noe høyere idet summetonen forsvinner, og Vigrids far Tore Tvedt tar til ordet i andre enden. Personen som er intervjuet uttrykker ekstreme tanker som kan virke støtende. Hensikten med denne artikkelen er ikke å videreformidle vedkommende sin ideologi, men heller å sette søkelyset mot ekstremisters tanker rundt ytringsfrihet i et demokratisk land. Hvordan skal en forholde seg til uttalelser som går på bekostning av andres selvverd, når ordet i hovedsak er fritt? Ønsker en å la ekstreme grupper komme til orde i media, slik at de kanskje vinner oppslutning? Eller foretrekker en at aktiviteten deres foregår i det skjulte? At ekstreme grupper får utvikle seg utenfor den offentlige samtale, utenfor borgernes kontroll, kan også være problematisk. At grupper etter en stund kommer frem fra mørket, til et folk som gjerne ikke er forberedt, kan tenkes noe farlig. Hva tenker du? Hvem er Vigrid? – Vigrid er jo en nettverksorganisasjon for å ta tilbake vår egen nordiske religion, og videreutvikle den, og samtidig gjøre landet vårt etnisk norsk igjen. Hvor mange medlemmer har dere? –Teknisk sett ingen, i og med at vi er et helt frivillig nettverk. Vi har aldri organisert en organisasjon, har ikke noe styre, og ikke noen formann. De som tar initiativ gjør det. Det er ikke så mange som gjør det dessverre, og som du kanskje vet så ble vi forfulgt hardt en del år tilbake. Så det som er av Vigrid har gått under jorden. Det er undergrunnsaktivitet. De få gruppene som er aktive er helt standard, vanlig ungdom mellom 18 og nærmere 30 år. Det finnes et par tre slike grupper i dag. Hvordan ser dere på dagens samfunn? – Det er sikkert litt forskjellig for de enkelte, så jeg svarer mest for meg selv. Det er et samfunn i krig. Vi ble okkupert i 1945 av anglo-sionister, styrt av jødiske finansoligarker, som fører krig mot alle etniske, og europeiske samfunn de har kontroll over. Så dette er krig, total krig. Vi skal utryddes og jeg går imot dette, og har jo fått merke hva det betyr.

Hva legger dere i ordet «stat»? – Det er et nødvendig onde. Gjør det minst mulig, det er et nødvendig onde. Hvis du sier velferdsstat, så sier jeg forfeilet politikk. En stat kan være veldig mye rart, men vi må ha en stat. Jeg tror på at vi skal ha et samfunn, og at det er nødvendig med en styring fra toppen. Staten skal til enhver tid kun være til nytte for sitt eget folk. Er den ikke det, er det fremdeles en stat, men da er det en folkefiendtlig stat slik vi har i Norge i dag. Hva er det politiske målet deres? – Det er å få makt. Ved å hive ut alle rasefremmende, og fjerne alt som har med kristendom og andre dødehavsreligioner å gjøre, kan en gjenskape Norge som et land for det nordiske folk, basert på nordisk religion, kultur og moral. Veldig enkelt.

«Dette er krig. Total krig»

Hvilke virkemidler trengs for å få folket på deres side? – La meg si det sånn. Jeg startet jo Vigrid, eller vi, i 1999 og rundt tusenårsskiftet. Og vi brukte sivile virkemidler. Jeg er jo selv totalt rusfri, og jeg oppmuntrer folk til å gå bort fra rus, og drive som politiske soldater, skolere seg og kjøre sivilt. Vi ble utsatt for en terror som blant annet førte til at Breivik begikk massedrap for tre år siden. Så du kan si at jeg har i utgangspunktet tro på at det ville kunne gå an å bruke sivile midler. Den troen gav jeg opp for mange år siden. Breivik kom til samme konklusjon og startet massedrap. Det er programmert av de som har makten i samfunnet i dag. Media, politikere og maktelite for øvrig. Nå vet ikke jeg hvordan en skal oppnå makt i Norge, eller vårt mål i Norge, da sivil virksomhet har vist seg å ikke gå. Militær virksomhet har jeg veldig liten tro på, til det er Norge alt for gjennomkontrollert. På hjemmesiden til Vigrid kan en lese om Vikingpartiet. Hva er det? – Det er akkurat snakket om, så vidt det er, med de første. Vi har opprop på egne nettsider for å få folk interessert. Det er

samfunn

foreløpig et tomannsprosjekt. Hvordan det utvikler seg, det får vi se. Får vi ikke flere med oss, blir det jo dødfødt. Får vi flere med oss får vi se hvor det havner. Ser man i Europa ellers, blant annet i Sverige nå nylig, så er potensialet stort.

tankene. Koblingen til rasisme og nazisme går da på meg som person. Det er tenkt på som et politisk parti, som ser på politiske saker på lik linje med alle de andre partiene. Formålet er at partiet skal tjene folket.

Ønsker dere å ha kontakt med likesinnede grupper i andre land? – Nei. Min profil er jo velkjent. Jeg har jo ikke tenkt å gjøre noe med den. Jeg er jo det man kaller rasist, i betydningen av at jeg tror på rase som et grunnleggende begrep. Og det er et begrep blant annet Sverigedemokratene og Nasjonal Front i Frankrike tar avstand fra. Jeg kan ikke røre meg for ordet rasist er befengt. Jeg har talt Tysklands sak, som historisk sett kalles å være nazist. Disse to stemplene vil være nærmest uspiselig for alle.

Tanker rundt demokrati og ekstremisme Mange mener at Vigrid er ekstremistisk. Hva tenker dere om dette selv? – Det er jo helt riktig, hvis en skal se på det sånn. Jeg er jo en eldre mann, og oppfatningen fra 1950-årene da jeg fikk formet mitt syn, vil i dag bli presentert som ekstrem ekstremisme, og ikke vært spiselig for folket i det hele tatt. Begrepet ekstremisme er ikke noe absolutt begrep. At vi i dag er ekstreme, er fordi verden er i en ekstrem utvikling. NATO, USA og EU driver en ekstrem krig mot Russland. Araberstatene svarer på NATOs slitne korstog med å utvikle ISIS og ISIL. I en så ekstrem verden som går mer og mer mot krig, en krig som går inn i samfunnet og drives av ikkemilitære styrker, så vil også Norge etter hvert bli ekstremt. Det går mot borgerkrig, mot total krig mellom flere fronter. I en krig er det de ekstreme som får oppslutning.

Så hvordan tenker du det er mulig å nå ut til folket når de fleste forbinder dere med rasisme og nazisme, som er svært negative konnotasjoner? – La meg si det sånn, Vikingpartiet vil ikke være direkte knyttet til Vigrid. Det holder med at Vigrid har disse

samfunn Hva er forholdet deres til demokrati? – Jeg vil påstå at det Vigrid legger frem er mer demokrati i praksis enn det vi har i Norge i dag. I Norge har vi et konsensusdiktatur. Det ble installert i Norge i 1938-39 med statskuppet til Arbeiderpartiet. Siden har utviklingen vist at vi bare har et parti i dag, og det er et konsensusparti. Det lager ikke demokrati. Vigrid er tilhenger av folkeavstemninger, fra etniske nordmenn selvfølgelig. Jeg er demokrat, tvers igjennom. Men i Norge i dag er det mennesker fra andre land med både oppholdstillatelse og stemmerett. I et demokrati bør vel disse kunne avgi sin stemme på lik linje med resten av folket? – Uansett statsform, uansett statens styrelse, hva man kaller dette, og hvordan man organiserer det, så har det til formål å sikre utviklingen og eksistensen til eget folk. Det har ingenting med demokrati å gjøre, eller styreform. Rasefremmede skal ut. Det spiller ingen rolle hva folk mener om det, hva de stemmer på. Det er feil. Det er en krig som er ført mot oss og som skal reverseres. Men det går ikke på min oppfatning av demokrati. Ytringsfrihet og makt Hvilke reaksjoner opplever dere vanligvis rundt deres ytringer? – Jeg er jo bannet fra stort sett alt som heter debattsider og aviser i Norge. Jeg sier meningen min rett ut under eget navn. Det er ikke akseptert. I Vestfold har vi noe som heter Borrehaugene (gravplass fra år 600-900, brukt av nazister under andre verdenskrig). Jeg brukte min ytringsfrihet til å holde seremonier der. Jeg var aldri til sjenanse for noen. Tvert imot var det et par som syntes det var stas å holde den norrøne troen igjen. Det er nå blitt ulovlig å holde seremonier der, altså at jeg ytrer meg religiøst i Norge. Det finnes ikke ytringsfrihet i Norge. Jeg har definert det som ytringsfrigang, altså det du har i fengsler eller asyler når du får lov å gå ut med følge. Frihet har vi ikke.

«Media var med på å skape Vigrid»

Muligheten deres for å nytte media som talerør, er den tilstede? – Jeg var veldig flink til det. Men det var oppe på Storting og kringkastingsråd, at de måtte slutte å fungere som mikrofon for meg. Media var med å skape Vigrid. Nå har de lært leksen sin. Jeg ble intervjuet en time her en dag, og kun en setning av det jeg sa kom på TV. Det er min hverdag nå. De ringer, og intervjuer, så får journalisten skrivenekt. All PR er god PR, det gir de meg ikke lenger.

Hvem tenker du har mest frihet til å ytre seg i Norge? – La meg snu det litt rundt. Du har total frihet i Norge hvis du holder deg innenfor den politisk, korrekte rammen. Da kan du si hva du vil. Er makthaverne norske folk? – Nei. De har ingen makt i det hele tatt. Jeg bor nå på landet, og står ved et vindu og ser ned på naboens saueflokk. Når det gjelder rettighetene til folket, er de like store som det sauene har. Det er en okkupasjonsmakt som bestemmes utenfra, fra London og Washington, gjennom NATO og EU. Vi har ingen politisk selvstendighet i Norge i det hele tatt. Så du tenker at Norge bør operere for seg selv, og ha minst mulig kontakt med EU og andre organisasjoner? – Nei. Jeg ser det litt annerledes enn det. Østlandet er forankret mot Sverige og var en del av det systemet, mens Sør- og Vestlandet er nordsjøstater. Så halvparten av Norges befolkning er det man kan kalle atlantoider, de kan ikke røskes vekk fra et fellesskap med de over havet. Ut av NATO ja, ut av EU ja. Og heller slutte Norge til en løsere allianse enn hva de er nå. Folket Har dere oppslutning blant det norske folk? – Nei. Den tiden jeg var aktiv hadde vi en enorm oppslutning, reflektert gjennom antall seremonier, mailer, henvendelser og lignende. Slik at de måtte jo bruke alle de midlene de hadde for å knuse Vigrid. Og det førte til Breivik. Det er klart at de synspunktene vi markedsførte må ha blitt sett på som en trussel. Men vi ble jo knust. Så den som ikke liker meg og Vigrid kan jo hovere med at vi ble knust. Tenker du at bildet folket har av dere er feil? – Jeg vet ikke helt klart hvilket bilde folk har av verken meg eller oss. Jeg er jo blitt nektet å bo rundt omkring. Så nå bor jeg på en gård hvor jeg får leid et lite hus. Da det ble kjent i området her at jeg hadde flyttet inn, var det to forskjellige reaksjoner. Et par kom for å ta en prat, og si seg helt enig, men de kan jo selvfølgelig ikke si det offentlig. Også var det noen som mente at nå var satan kommet til bygden. Er det noe du vil legge til? – Jeg håper dere på Vestlandet tar ideen om regionalisering av Norge på alvor. Alle pengene i landet blir tjent på Vestlandet, og forbrukt i Oslo gravd ned i gjørmen. Men arbeidskraften på Vestlandet består stort sett av utenlandske arbeidere, er det greit? – Så lenge det ikke er rasefremmede. Det er raser det går på for meg. Jeg tror ikke det jobber mange negrer fra Uganda i oljeindustrien. Skotter, polakker og litauere kanskje. Jeg har et ganske romslig rasebegrep.

samfunn

hellig krig? Tekst: Maria B.R. Halvorsen Illustrasjon: Silje-Marie Molland

Den voldelige, islamistiske gruppen Islamic State har gjennom brutal krigføring tatt kontroll over et område i Midtøsten på størrelse med Portugal. Deres handlinger er tilsynelatende religiøst begrunnet. Religion som legitimering av krig, er noe som går igjen i historien til alle de store verdensreligionene. De fleste religioner rommer tanker som kan virke voldsfremmende. Islamic State, eller IS, er en ekstremistisk, islamistisk gruppe som ønsker et samfunn i tråd med en ekstrem tolkning av islam og Sharia-lovene. IS’ nylige militære framrykking vekker stor internasjonal bekymring. Deres voldelige opptreden blir fordømt av mange, ikke minst muslimer. Deres ideologi og fremgangsmåte oppfattes som en form for religiøs krig. Men er IS’ framgangsmåte i tråd med islamsk tradisjon? Religiøs fundamentalisme Religiøs ekstremisme eller fundamentalisme er en ideologi hvor religion skal være basisen for allmenne normer og regler i en stat. Hellige skrifter skal være grunnlaget for hvordan samfunnet organiseres. Religiøse ekstremister lager sine egne tolkninger av hellige skrifter, og aksjonerer ut fra disse. Det er viktig å få frem det opprinnelige budskapet i religionen slik det defineres av den ekstremistiske gruppen. Sekulær eller annen religiøs politikk er ikke akseptabelt i et fundamentalistisk eller ekstremistisk samfunn. Dette gjelder også i samfunnene IS har opprettet. Derfor er tusenvis av mennesker som ikke passer innenfor deres religiøse tolkning, drevet på flukt. I den arabiske delen av verden ble det ikke bedre leve-

kår med opprettelsen av sekulære samfunn og sosialisme, slik det ble flere andre steder. Håpet om et bedre liv ble derfor knyttet til Islam som følge av fundamentalistiske gruppers påvirkning. Når det gjelder religiøs fundamentalisme er det viktig å skille mellom grupper som ser religiøs omvendelse som en forutsetning for gradvis samfunnsendring, og ekstremister som bruker religion som legitimering for voldsbruk for å nå politiske mål. Islamic State IS anser alle som etter deres syn ikke er rettroende, for vantro. De skal derfor bekjempes. Dette gjelder også muslimer som ikke deler deres tolkning av religionen. Gruppen er i tillegg anti-vestlig. IS er godt bevæpnet og finansiert. Hvor de får ressursene sine fra har vært et omstridt tema. Blant annet regjeringspartiet AKP i Tyrkia er blitt beskyldt for å ha bistått IS. Det antas også at de får støtte fra privatpersoner. Likevel ser det ut til at gruppen ikke er avhengig av ekstern finansiering, men får inntekter fra blant annet oljesalg, ran, smugling og utpressing. IS er kjent for sin brutalitet og regnes av flere land som en terroristorganisasjon. De har blant annet truet med folkemord på den religiøse gruppen Yazider. De har i tillegg lagt ut videoer på nettet med halshugginger av vestlige journalister. De driver ikke kun med voldelige aksjoner og er i full gang med å etablere samfunn som er under deres kontroll. Her drives både religiøs og sosial virksomhet. Områdene IS kontrollerer blir styrt med jernhånd. IS’ eget moralpoliti sørger for at befolkningen oppfører seg i henhold til Sharialovene og deres ekstreme tolkning av islam.

samfunn

Voldelig konfrontasjon forbundet med religiøs ekstremisme kan ofte knyttes til et geografisk område gruppen vil forsvare eller erobre. Dette gjelder blant annet muslimske ekstremistgrupper. IS har som mål å ta kontroll over områder i Midtøsten og vil der etablere et kalifat som skal være sentrum for ledelsen av hele den muslimske verden. Kalifatet de ønsker å opprette innebærer et styresett hvor lederen er en Kalif, en muslimsk leder, og samfunnet skal være preget av en muslimsk livsstil. IS’ leder Abu Bakr al-Baghdadi har utnevnt seg selv som Kalif for hele verdens muslimske befolkning. Dette kalifatet er ikke akseptert blant andre muslimer. Til tross for at IS’ hovedmål er å ta over områder i Midtøsten, er vestlige mål også aktuelle, og vesten får stadig terrortrusler. Sivilisasjonskonflikt Teorien om sivilisasjonskonflikt er aktuell i forhold til den pågående situasjonen med IS. Sivilisasjonskonflikt dreier seg om kulturelle motsetninger som dannes av religiøse forskjeller. Dette er spesielt gjeldende i forhold til den vestlige sivilisasjonen mot den islamske sivilisasjonen. Vestlig sivilisasjon er forankret i protestantisk og katolsk kristendom. Den islamske sivilisasjonen er på den annen side forankret i islam. Enkelte muslimer har rettet terrorangrep mot vesten. Vesten har på sin side ført krigen mot terror. Noen har argumentert for at dette også er en form for terror. Et hovedtrekk ved sivilisasjonskonflikt er at det ofte er store forskjeller innad i sivilisasjonene. De fleste muslimer støtter ikke terrorangrep eller slik brutal krigføring IS utfører i Syria og Irak. Deres tolkning av koranen er fordømt av flere muslimske ledere. I tillegg kjemper IS mot andre muslimer, for eksempel sjia-muslimer, som de anser som kjetterske. De hevder blant annet å ha henrettet 1700 irakiske soldater etter å ha tatt de til fange. At det er store stridigheter innad i den islamske sivilisasjonen kan tyde på at etniske, økonomiske og politiske motsetninger er viktigere årsaker til konflikter enn religion. Fundamentalistiske grupper som IS er misjonerende og bruker blant annet media for å spre budskapet sitt. IS driver også rekruttering i Vesten. Gruppens leder al-Baghdadi oppfordrer alle muslimer til å utvandre til den islamske staten, og regner dette som en religiøs plikt. Jihadister rekrutteres fra mange land, blant annet Norge.

Jihad Religion er ofte ikke utgangspunkt for en konflikt, men det kan være et aspekt som skjerper konflikten. Utgangspunktet kan være etniske, sosiale eller politiske stridigheter som blir forsterket av ulike religiøse identiteter. Politisk sett kan religion spille en viktig rolle. Å begrunne politiske handlinger religiøst kan gjøre det lettere å oppnå støtte for disse handlingene. Dette kan føre til såkalt hellig krig. Ordet for hellig krigføring i islam er Jihad, men ordet kan ha flere betydninger for muslimer. Det er både fredelig innsats for islams sak og krigføring eller væpnet forsvar av islamsk territorium. Tanker om hellig krig er omstridt blant muslimske rettslærde. Enkelte aksepterer bare forsvarskrig og i prinsippet tillates ikke krig mellom muslimer. Likevel kjemper IS mot andre muslimer med en annen tolkning av religionen. Muslimske ekstremister fremhever Jihad som en individuell plikt på linje med faste og bønn. I vesten oppfatter man gjerne Jihad som voldelig krigføring mot islams fiender, men ordet reflekterer også den enkeltes kamp mot det onde i seg selv. Jihad kan dermed også ha en positiv og fredelig betydning. Religion som konfliktløser Religion blir ofte nevnt som en årsak til krig, men religion kan også virke konfliktløsende og bidra til forsoning. Alle religioner inneholder tanker om fred og et bedre liv med andre mennesker. I de store verdensreligionene, islam inkludert, finnes idealer om fredelig samhandling mellom mennesker. Islamsk etikk går ut på at Allah har skapt alle mennesker og naturen. Man kan derfor tolke det som at man går mot Allahs vilje hvis man skader hverandre. Islamsk lære har mange humanitære og viktige etiske retningslinjer. IS’ tolkning av religionen og de hellige skriftene blir ikke bifalt av mange muslimske ledere. Det er derfor vanskelig å si at deres mål kun er religiøst begrunnet. Ettersom de fleste konflikter har ulike årsaker er det viktig å ikke overvurdere hvilken rolle religion faktisk spiller.

kultur

en mulighet for musikere Tekst: Emma Gerritsen Foto: The Open Stage Berlin & Philip Taubert

OPEN STAGE BERLIN Hva En promoteringsmulighet for musikere uten platekontrakt Stikkord Mangfold, både innen musikk og steder Hvor Berlin Hvem Carlos Vargas (28) og Christian Blümel (31) Når Siden 2010 Hvordan Musikken blir filmet og publisert på den interaktive nettsiden theopenstageberlin.de

- Berlin har en utrolig spennende musikkscene som fortjener å bli hørt, sier filmskaper Carlos Vargas. Sammen med skuespilleren Christan Blümel er han initiativtakeren til prosjektet The Open Stage Berlin. De holder til i et nedtagget industribygg i nordøstlige Friedrichshain, som ble forvandlet til en folkelig kulturscene på 80-tallet. - Vi tilbyr Berlins musikere som ikke nødvendigvis har et plateselskap bak seg, å lage en video i ulike deler av byen. Ideen er å oppleve byen gjennom musikken, og musikken gjennom byen, forteller Vargas (28). Vargas har drømt om å regissere egne filmer siden han var femten år. Drømmen har blitt til realitet og sammen med skuespilleren Blümel har han opprettet filmproduksjonsfirmaet Rock’n Roll Pictures & Rock’n Roll Media. Ved siden av The Open Stage jobber de med grafisk design og tar på seg diverse filmoppdrag. Uhørte toner blir hørt - Vi elsker musikk og elsker å lage filmer. Gjennom dette ikke-kommersielle prosjektet klarer vi å kombinere nettopp disse to faktorene, forteller Blümel (31). Ved at musikerne ikke trenger å betale for tjenesten, ønsker duoen å vise frem den gullgruven av dyktige uoppdagede artister som Berlin har. - Siden mange av våre venner driver

med musikk, opplevde vi på nært hold hvor vanskelig det var for dem å promotere musikken sin. Vi ønsket å hjelpe til, og lagde den første videoen for en god venn av oss i 2010. Tonene kunne jo ikke forbli uhørt, legger han til. I dag er over 50 videoklipp tilgjengelig på nett og 20 til står på planen i nærmeste fremtid. I tillegg har Berlins musikk på nett inspirert andre ildsjeler. Der det i utgangspunktet bare var Vargas og Blümel som jobbet med prosjektet, har de nå blitt åtte. Åpnet dører The Open Stage Berlin har åpnet nye dører for Philip Taubert (26). - Takket være videoen, som førte til en økt oppmerksomhet, vant jeg en låtskriving konkurranse arrangert av Open Air Kinoen i Dresden og Chemnitzt, og fikk spille live før filmvisningen av Searching for Sugar Man og Inside Llewyn Davis. I tillegg har jeg blitt invitert med på en turné i Tyskland i oktober, og skal spille sammen med den kjente artisten Haugen Stoll. Det er veldig kult! Taubert har drevet med musikk siden han var tolv år, og hadde lenge gått rundt med tanken om å profesjonalisere musikken. Gjennom et klistermerke av The Open Stage Berlin på en kafé i Berlin ble han oppmerksom på prosjektet og sendte straks en mail til dem. Et møte ble avtalt og før han visste ordet av det ble musikken spilt inn og filmet. - Det er et fantastisk musikkprosjekt drevet av dyktige og kreative mennesker.

kultur

Veien videre Gjennom bruk av blant annet sosiale medier sprer initiativtakerne skattene de snapper opp gjennom kameralinsen. Nettsiden er også tilgjengelig døgnet rundt. Prosjektet blir finansiert av crowdfunding og de to unge mennene er alltid på leting etter sponsorer som kan bidra litt ekstra. - Drømmen er å lage et nettverk av Open Stages i verden og arrangere festivaler, som gjør det mulig for musikere og filmskapere å utveksle arbeid og ideer, sier Vargas. To venner av Blümel og Vargas har allerede startet et lignende konsept i Vancouver og Dublin. - Det er kult å kunne inspirere andre. Vi hjelper gjerne til med å starte opp et slikt forum i andre byer også, føyer han til. Bevare historien gjennom musikken Et viktig aspekt av prosjektet er å ta vare på byens historie i en tid der en stadig strøm av informasjon treffer oss, og skylles vekk lik bølgeskvulp som treffer strandkanten. - Med videoene ønsker vi at de neste generasjonene gjennom musikken skal kunne oppleve hva Berlin en gang var, forteller Blümel. Berlin er nemlig aldri, men blir stadig. I likhet med Berlin er også The Open Stage Berlin i en stadig fornyelsesprosess og neste plan er å lage et interaktivt kart av byen, der de ulike musikkvideoene blir integrert.

originalt og flytende Tekst og foto: Ole Løkkevik

Svømmebasseng: (f.v.) Hans Heli (24), Philip Popescu Lindberg (25), Jørgen Husom Tholens (21), Jens Heli (21), Lars Aksel Sandbakken (25) og Ine Bredengen Johnsen (21). Foto: Fenze.

Etter en tung skoleuke sitter tre unge menn dypt i hver sin stol. To av dem er medlemmer i bandet Svømmebasseng som i september serverte myk og fengende synth-pop til Bergenstudentene. Fredag formiddag. Varmen sitter igjen etter de siste solrike dagene, men lavtrykket har lagt seg som et teppe over sentrum i dag. Et grått lys skjærer inn vinduene til Café Opera, som er åpne for å lette på den klamme luften. Musikk flettes inn i samtaler flytende over bord dekket med mat og drikke. Medlemmene På enden av bordet vårt sitter Philip Popescu Lindberg (25) med en gin and tonic i hånden. Han har mørke denimbukser og en lyserød skjorte på som er kneppet helt opp til øverste knapp. Det lange, mørke håret er strøket bak hans venstre øre, mens det på andre siden henger løst nedover med krøllete tupper. Til hans høyre og min venstre sitter Hans Heli (24), ikledd lyseblå skjorte og mørke denimbukser. Han tar en god slurk av ølen og retter litt på brillene. Klør seg deretter på hodet som er dekket av kort, lysebrunt hår, og begynner å fortelle.

– Det er Jørgen Husom Tholens (21) på trommer, Lars Aksel Sandbakken (25) og Ine Bredengen Johnsen (21) på vokal, lillebroren min Jens (21) på gitar og synth, Philip på gitar og synth og meg på bass. Det hele begynte for rundt to år siden, da Jørgen, Philip, Jens og jeg bodde i Bergen. Vi leide en container nede på Marineholmen og var der en gang i uken. Vi jammet i vei og begynte å lage noen låter. Etterhvert økte interessen for en vokal, så Philip sendte det vi hadde laget til en kompis i Oslo han tidligere hadde spilt med, nemlig Lars. Hans ser over mot Philip, som nikker for seg selv. Philip ser tilbake på Hans, retter så blikket mot meg og fortsetter: – Men da vi skulle spille to konserter i fjor sommer, skulle Lars på ferie til Tyskland. Vi fikk da Ine, barndomsvenn og nabo til Hans og Jens, til å synge på de to konsertene. Det viste seg at hun var veldig flink, og deretter ble hun med. Hun spiller også nå synth. Hvordan er det for Ine å jobbe med fem gutter? – Pappa-Ine, som vi kaller henne, skjemmes ikke over mye. Jeg har likevel måttet spise en og annen vits. Det er litt irriterende, for det har vært noen jævlig gode vitser! Hans bryter ut i latter. Philip prøver å holde masken etter kommentaren sin, men er nødt til å trekke litt på smilebåndet. Stemningen er god.

kultur

Resten av bandmedlemmene er for øyeblikket spredt rundt om i verden. Jens studerer i Toulouse, Jørgen i Krakow, Lars i Oslo og Ine i Trondheim. Dermed har en del konserter vært vanskelig å spille, og det blir ofte til at bandet må øve dagen i forveien hvis ikke bare noen timer før konserten. Ferietider har gitt lengre samlinger hvor de har vært nødt til å bruke tiden svært effektivt. Philip ser en positiv side ved dette. – Man lager skisser for seg selv, for så å ha veldig god tid til å perfeksjonere det på. Vi er svært produktive når vi endelig møtes. Jeg vet ikke hvor produktive vi hadde vært hvis vi alltid skulle vært sammen. På vår måte blir det et slags press, man blir nødt til å levere. Oppdaget Etter konserten på Landmark i september i fjor signerte Svømmebasseng singelavtale med Diamond Club, som presenterer nye artister med singelslipp og fremføring. Omtrent en måned etter konserten ble bandet tilbudt platekontrakt av Brilliance Records. – Alle var i ekstase, men vi signerte kontrakten uten å ha nok låter til albumet. Vi hadde kniven på strupen kan du si da vi nærmet oss mars og fortsatt manglet en låt. Det ble «Innertier» vi kom opp med, så vi fikk skvist ut ei lita hit, sier Philip glisende og tar en slurk av gin and tonicen sin. Jeg kastes tilbake til det tettstående publikumet i kjellerlokalet på Kvarteret, stadig pressende frem mot scenen. Det er varmt. En blanding av parfyme, svette og øl oser i luften. Et gult lys legger seg over scenen og fremhever bandet. Lars som står fremst, hever ølglasset sitt og utbringer en skål. Publikum nærmest kaster ølen ut av plastkoppene sine idet de hever armene og brøler ut. SKÅÅL! Store slurker glir ned. Lyset slukkes og Jens setter i gang et lyst, myktplukkende gitarspill. Jørgen slår ett slag på skarptrommen og like etterpå setter hele bandet i gang. Publikum er i ekstase. De danser og svinger hverandre rundt. Lyden er god og lyset blinker med takten. Teksten viser seg velkjent når nærmest alle synger med på refrenget. «Hun er en innertieeeeer, oooooo!». En hit ble det absolutt.

«Innertier» ble laget i siste liten, men hadde Fløte ellers et planlagt lydbilde? – Det var da vi øvde nede på Marineholmen at vi lagde kjernen; «Min Musikk», «Kristine», «Vrangstrupe» og «Fløte». Vi visste at vi ikke skulle lage deathmetal liksom, men noe i retningen av dansbar pop-musikk. Vi prøvde oss litt frem rett og slett, og så ble det som det ble, sier Philip. Blant mange navneforslag ble det «Svømmebasseng» bandet endte opp med. I tillegg til dets svært gode assosiasjoner, hevder Philip å alltid ha foretrukket å bade i svømmebasseng fremfor hav. At sangtekstene skulle være norske hadde derimot ikke alle tenkt over. – Jeg fikk litt bakoversveis, husker jeg. Av en eller annen merkelig grunn er det ikke så vanlig å synge på norsk i dag, men det høres jo veldig bra ut! Jeg tror det er fort gjort å resirkulere gamle klisjéer når man skal synge på engelsk, sier Hans, og Philip nikker seg enig. Dere har et fantastisk albumcover, hvem står bak det? – Simen Langeland heter han som har tegnet det. Vi kom i kontakt med han gjennom en kompis av meg. Vi sa at vi hadde lyst på en Hvor Er Willy-stil ved Frognerbadet, eller noe annet lignende urbant badested, sier Philip. Alle skal visstnok være med i bildet. Jørgen sitter ved bassengkanten med trommestikkene, Jens i baderingen og viser tommel opp, og Lars står bak og synger for full hals. Alle skal visstnok være med i bildet. Jørgen sitter ved bassengkanten med trommestikkene, Jens i baderingen og viser tommel opp, og Lars står bak og synger for full hals. De resterende er derimot litt vanskeligere å finne. Coverart: Simen Langeland.

Debut Det fengende sommeralbumet fikk tittelen Fløte og ble utgitt i mai i år. «Innertier», men også «Vrangstrupe» og «Transit» byr opp til gledelig dans, bestående av varme akkorder og lekne detaljer på trommene. Sommeren kan likevel ha sine regnværsdager, og «Kristine» poengterer kjærlighetens urettferdighet. Det er i denne sangen Lars og Ine utfyller hverandre spesielt godt. Hadde det ikke også gjort seg med noen blåseinstrumenter i sluttpartiet? «Svømme i Oslo» og tittellåten «Fløte» er også verdt å nevne, begge gode kompanjonger til nachspiel og soloppgang. Alt i alt er albumet imponerende og godt gjennomført.

kultur

Svømmebasseng på Det akademiske kvarter den 13. september.

De resterende er derimot litt vanskeligere å finne. – Jeg har ikke funnet meg selv enda. Ine vet jeg heller ikke hvor er hen, men Philip tror jeg er han lille typen med stripete Willy t-skjorte og blå shorts, sier Hans med et smil og skuer bort til Philip som ler og sier seg enig. Ny musikk i vente I tillegg til Forground Set og Baukhol som avslutter Fløte med hver sine remixer, har flere andre artister vist interesse for Svømmebasseng. – En del lagde versjoner av sangen «Fløte». Dermed bestemte vi oss for å gi ut en egen EP med «Fløte»-versjonene, også tok vi de to andre på plata, sier Philip. Hans er svært entusiastisk til den kommende EPen: Kremfløte. – De er dritfete, og samtidig veldig forskjellige! Electromagnetic Blaze har laget en versjon jeg ikke vet hva man kan kalle engang, den er helt vill. Det foregår så mye kult i den sangen. Så er det Martin Andal fra Bergen, som har laget en mer minimalistisk techno-versjon. Også er det Tarjei Nygård som har gjort sin greie, veldig kul den også. Ikke nok med det. Svømmebasseng har spilt inn fire nye låter som ligger klare. Ifølge Philip og Hans er det opp til Brilliance Records å bestemme, men sannsynligvis blir det sluppet en singel rundt juletider og deretter en EP med de resterende. – De nye låtene er helhetlig sett mer dynamiske enn Fløte. Vi har brukt mer tid på å skrive dem, jobbet mer med utføring og kanskje blitt litt strengere, sier Hans og ser spørrende bort til Philip som sier seg fornøyd med beskrivelsen.

Samhold Bortsett fra bandets spredte bosituasjon om dagen, spør jeg om dets korte liv ellers har hatt noen utfordringer. Det låter et langt «njæææ» fra dem begge. Hans konstaterer smilende at det hele har vært en dans på roser, og de ler begge to. Det spres en stor glede av å sitte her. Vennskapet deres virker uløselig knyttet og det hele understreker hvor viktig kjemien innad i et band er. Da jeg nevner dette legger Philip ut om organisasjonspsykologi og hvordan vennskapet er limet som holder bandet sammen. – Hadde vi byttet hverandre ut, hadde jo alt gått til helvete, avslutter han og holder et alvorlig ansiktsuttrykk. Likevel blir det ikke mange sekunder stillhet før seriøsiteten slår sprekker og de knekker sammen i latter begge to. Hans rister på hodet mens han ler og Philip sier det har blitt litt for mye skole i det siste, noe som strekker latteren et godt stykke til. Sakte tones den ut og siste slurker fra glassene glir ned. De smiler begge to og fra spøk til alvor legger de sammen til: – Det er nok fordi vi aldri har hatt for store forventninger. Det har vært som å starte et fotballag for gøy, spille en gang i uken og så blir du plutselig tilbudt om å spille i andre divisjon. Vi begynte fordi det var gøy og det har det fortsatt å være. Men nå har vi fått litt flere muligheter enn å bare spille for hverandre.

For mer info om

samviten Sjekk ut:

w w w. s a m v i t e n . n o