Issuu

Nr. 2 2015

samviten Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

Innhold

samviten

Leder

03 Omstilling

Fakultet

Sampolkonferansen 2015 – 30 år

Amnesty arrangerer: Menneskerettighetsuken

555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no

Samfunn

Utgitt med støtte fra SV-fakultetet

Etterlysning: Økonomiske menneskerettigheter

Netthandel – bybildets største trussel?

En verden full av stjerner

Moderne religiøsitet

Truet demokrati eller nytt politisk landskap

Er det plass til Femisistisk Initiativ i partirekken?

Galleri Samviten

Det glemte folket

Kristians reisedagbok

Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen

Forsidefoto: Vilde Mahle Thygesen Trykk: Bodoni

Ansvarlig redaktør Sondre Haaland Bjelland Fakultetsredaktør Hilde Otteren samfunnsredaktør Maria B. R. Halvorsen Fotoredaktør Susanne Møller-Hansen illustrasjonsansvarlig Sondre Haaland Bjelland grafisk utforming Vilde Mahle Thygesen journalister Elise Løvereide Erik L. Risbakk Hilde Otteren Kaja Ulstad Lie Maria Rud Halvorsen Silje Marie Waaktaar Åsheim illustratører Eric L. Risbakk Sondre Haaland Bjelland Fotografer Mads Oliver Øftshus Silje Marie Waaktaar Åsheim

Leder

Omstilling

Stavangerske avisoverskrifter har dannet et mørkt bilde av byen dette året. «Blodet renner i gatene», økende fattigdom og spredning av arbeidsledighet går under samme paraply som konsekvenser av en nedgangstid i et land som ikke har opplevd liknende siden krigen, visstnok. Jeg er klar over at dette er et bergensk studentmagasin, men symptomer av denne landsdekkende omstillingen manifesterer seg i så stor grad i oljehovedstaden, at byen er umulig å overse i et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Som Stavangerfraflytter har jeg selvfølgelig en emosjonell tilknytning til hjemmet mitt, men dette til tross for hva majoriteten av innbyggerne stemmer, og den materialistiske boblen som byen har kultivert i løpet av de siste femten årene med konstant oppgangstid. Da er det uhyre interessant å se Stavangers beboere sverge til Høyrepolitikken, til og med i det som ser ut til å bli en stadig eskalerende oljekrise. Med den eneste større norske byen som sitter igjen med en ordfører fra Høyre, er det vanskelig å ikke se for seg en gigantisk gammel hund som nekter å lære seg nye triks, selv om de ville ha reddet den fra avlivning. I sommer arrangerte noen av mine kamerater den årlige Munkehagefestivalen, en dag med gratiskonserter og gratis buffé. Årets arrangement fikk en god runde med presse fra byens

ledende avis, men med en noe spekulativ avrunding fra sjefredaktøren. Han dro paralleller mellom gratisfestivalen vår og hippe mikrobryggerier i Williamsburg, og stilte spørsmålet om «hipsterne» skulle redde norsk økonomi på samme måte som de hadde gjort på Manhattan. Er siddisene fullstendig fortapt når de ikke engang klarer å skille mellom norsk dugnadsånd og erkekapitalistisk gentrifisering? Hvordan kan en tro at en gjeng med frivillige 23-åringer tjener penger på å sette opp et fullstendig åpent friluftsarrangement? Er det kynisme eller bare håpløs naivitet? Uansett hva det er, så er det nok et symptom av det stavangerske virkelighetsbildet som tilsynelatende alltid vil være tynget ned av evig nyliberalistisk profittmani, selv om dens siste bastion står i full fyr og flamme.

Sondre Haaland Bjelland Ansvarlig redaktør

Fakultet

Sampolkonferansen 2015 – 30 år Tekst: Elise Løvereide Foto: Mads Oliver Øftshus

Blir skillet mellom fattig og rik stadig større? Er kapitalismen et økende problem for demokratiet? Og hvilke økonomiske, politiske og sosiale utfordringer står vi overfor i Norge? Dette ble diskutert på årets Sampolkonferanse. Kapitalisme og ulikhet 29.- 30. september ble Sampolkonferansen 2015 avholdt på Salem konferansesenter. Den er en av landets største studentkonferanser, og arrangeres annethvert år. Masterstudentene i sammenliknende politikk har regien, og ble dette året ledet av Marielle Bjerke. Temaet for årets konferanse var kapitalisme og ulikhet i moderne demokratier, som skulle belyse hvorvidt kapitalisme er en utfordring for demokratiet, med tanke på sosiale, økonomiske og politiske ulikheter. I tillegg ble det diskutert om den norske velferdsmodellen trues av økt kapitalisme. Mange spennende tema har vært tatt opp på konferansen tidligere, deriblant narkotikapolitikk, terrorisme, nordområdene og korrupsjon. Konferansen tiltrekker seg mange profilerte fagfolk i emnet, i tillegg til sentrale politikere og aktører fra kommune- og næringsliv. Kristin Clemet, Åslaug Haga, Jonas Gahr Støre, Jan Egeland og Islands tidligere president Olafur Ragnar Grimsson har tidligere gjestet som innledere. Jubileumskonferanse I år har Sampolkonferansen 30 -årsjubileum. Det hele startet som en konferanse der målet var å skape nettverk mellom Bergens næringsliv og studenter i sammenliknende politikk.

Planleggingen startet for et år siden. Hva var planene dine for årets jubileumskonferanse? – Vi ønsket et tema som skapte debatt, og som engasjerer mange i samfunnet. Vi var enige om et tema som jeg tror vi kan komme langt med, og som favner flere utover Sampol-faget. Målet med konferansen er å engasjere både studenter, næringslivet og vanlige samfunnsborgere, sier Marielle Bjerke. Hvorfor ble kapitalisme og ulikhet valgt som tema? – Det stod mellom tre temaer: Ekstremisme, klima og kapitalisme. Det var et close race, men kapitalisme vant gjennom demokratisk valg. Temaet er aktuelt, og nærmest sammenliknende politikk rent faglig sett. Dessuten favner det mange i samfunnet, og inviterer til debatt utover bare studentene. Sampolkonferansen på kartet Rundt 25 masterstudenter engasjerte seg i årets konferanse, og arbeidet med PR, sponsor, program og logistikk. – Det var svært gøy å gjøre noe ved siden av studiene. Strukturen på selve konferansen er ganske lik den i næringslivet, så det er relevant i forhold til arbeidserfaring, sier Bjerke. Hva tror du Sampolkonferansen kan bidra med? – For det første ønsket vi å bidra med økt kunnskap om kapitalisme og dens utvikling, i tillegg til mer bevissthet om ulikhet nasjonalt og internasjonalt. For det andre ville vi samle faglærde til en samfunnsdebatt, med kritisk søkelys på temaet. Til årets konferanse kom blant annet Jan Arild Snoen, Kristin Halvorsen, Jonothan Moses, Marte Mjøs Persen, Linn Cecilie Moholt og Alexander Cappelen. Info: www.sampolkonferansen.no Også på Facebook, Twitter og Instagram.

Fakultet

Amnesty arrangerer: Menneskerettighetsuken Tekst og foto: Silje Marie Waaktaar Åsheim

14.-18. september ble Amnestys årlige menneskerettighetsuke avholdt. Uken inneholdt kulturelle innslag og foredrag som garantert gir stort påfyll av kunnskap og engasjement. Brenner du for retten til ytringsfrihet? Eller syns du kanskje ytringsfriheten har gått for langt? Er du opptatt av voldtektsproblemet i Norge? Lurer du på hvordan menneskerettigheter egentlig fungerer? Uansett hvor mye du bryr deg om menneskerettigheter, har du god grunn til å komme på Amnestys Menneskerettighetsuke, mener Mina Haugen, medlem av komitéen for Menneskerettighetsuken i Bergen 2015. Jeg møtte den 20 år gamle engasjerte jusstudenten for å høre litt mer om dette arrangmentet. – Menneskerettighetsuken er et arrangement som Amnesty Student Bergen arrangerer for ellevte gang, i år. Vi prøver å nå ut til folket, og få folk engasjert i menneskerettigheter og menneskerettighetsproblematikk med blant annet foredrag, debatter og filmvisning. Det er viktig for oss å nå ut til flere enn Amnestys medlemmer, vi ønsker å inkludere og engasjere så mange som mulig. Det er et veldig stort konsept som ikke bare arrangeres her i Bergen, men også i andre norske byer, forteller Haugen. Menneskerettigheter i praksis Kan du fortelle litt om programmet? – Vi prøvde å få til et så variert program som mulig, inkludert ulike og dagsaktuelle tema – samtidig prøvde vi å belyse noen tema vi mente var diskutert for lite. Uken startet med spørsmålet «hvordan fungerer menneskerettighetene, og hvordan

praktiseres de i Norge?» I Norge er vi jo veldig glad i menneskerettighetene, men ikke alle vet hvordan de fungerer i praksis. På tirsdag blir det vist en dokumentarfilm kalt «drone», som handler om bruken av droner som krigføringsstrategi, og tar for seg problematikk rundt dette. Vi ønsker å nå ut til internasjonale studenter også, så noen arrangementet går på engelsk, forteller hun. Ytringsfrihet på agendaen - Onsdag tok vi fatt på det som kanskje skaper mest blest i Norge for tiden, nemlig ytringsfrihet. I en debatt stilte vi spørsmålene «Finnes det grenser for ytringsfriheten? Burde man kunne snakke fritt, alltid?» Torsdagen ble det holdt et foredrag om voldtekstsituasjonen i Norge. Begge disse temaene er viktige, og har vært mye i media for tiden. – Menneskerettighetsuken ble avsluttet med den kule pop-trioen No.4. De hadde lenge hatt lyst til å spille i Bergen, og var positive til arrangementet. Juss-koret Culpa varmet opp. Menneskerettighetsproblematikk kan fort bli dystert, så vi ønsket å avslutte uken på en hyggelig måte. Kanskje kan vi med det nå et bredere publikum. En flamme for menneskerettigheter Hva er den beste grunnen til å bli med på menneskerettighetsuken i Bergen 2015? – Det er mye spennende som skjer på Menneskerettighetsuken; mange dyktige foredragsholdere og debattanter deltar. Det var sånn jeg ble engasjert og ble med i Amnesty Student Bergen. Jeg fikk rett og slett tent en liten flamme for menneskerettigheter, som etter hvert ble veldig stor. Nå sitter jeg her et år senere, og er med på å arrangere menneskerettighetsuken, avslutter Haugen. Info: www.facebook.com/menneskerettighetsukenibergen/ 7

Samfunn

Etterlysning: Økonomiske menneskerettigheter

Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Eric L. Risbakk

Vestlige demokratier opplever stadig mer økonomisk ulikhet, mens kapitalismen vinner større terreng. Er den liberalistiske velferdsmodellen rustet til å ivareta innbyggeres økonomiske rettigheter? I 1789 marsjerte fattige folk i Paris’ gater, stormet Versailles og sendte det overdådige kongeparet på flukt. Revolusjonen i Frankrike bygget verdier på frihet, likhet og brorskap, og disse idealene lever fremdeles i den vestlige verden. Men hvor går grensen mellom friheten til å være ens egen lykkes smed, kontra likhetsprinsippet som former våre velferdsmodeller? Den franske revolusjonen la grobunn for FNs menneskerettigheter, som skal sikre alle mennesker humane levevilkår. Hva som er standarden for slike levevilkår, eller hvorvidt statene faktisk følger disse rettighetene, er en annen sak. 8

Økende ulikhet Menneskerettighetene gjelder alle mennesker, og forplikter alle verdens stater. Likevel vet vi at mange land konsekvent bryter menneskerettighetene, og at én milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom. Den økonomiske ulikheten i verden – og i Norge øker, samtidig med at levekårene for de fattigste er blitt gradvis bedret. Generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Liv Tørres, skriver i Nye Meninger 4. mars at «…ulikheten er en tikkende bombe,» og hun frykter en utvikling der «pengesedlene bestemmer stadig mer enn stemmesedlene.» Tørres henviser videre til økonomen Thomas Pikettys’ uttalelse om at konsentrasjonen av rikdom har en tendens til å forsterke seg dersom man ikke tar politiske grep om å fordele den.1 Økonomisk frihet – men også ansvar Menneskerettigheter deles ofte opp i sosiale, juridiske og økonomiske. Det er en smule diffust hva

1. http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1002/subcat1024/ thread309630/

Samfunn

som menes med økonomiske rettigheter – med mindre man snakker om konkrete fenomen som borgerlønn eller trygd.2 Fokuset har vært stort på borgerrettigheter, men mindre på ansvar og plikter. Dersom en skal sikres økonomiske rettigheter, pliktes en også å betale skatt. Skatt er en borgerplikt som samtidig realiserer en felles økonomisk frihet. Økonomiske rettigheter innebærer retten til arbeid, rettferdige og gode arbeidsvilkår, sosial sikkerhet og rett til sosiale ytelser.3 Regjeringen skriver på sine nettsider at: «De sivile og politiske rettigheter skal gjennomføres umiddelbart. Plikten til å gjennomføre de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er formulert slik at statene skal innfri konvensjonsrettighetene gradvis på bakgrunn av statenes individuelle økonomiske forutsetninger.»4 Det er med andre ord staten som setter vilkårene for individenes økonomiske menneskerettigheter. Lever man i en stat hvor myndighetene begår brudd på menneskerettighetene, har man altså ingen garanterte økonomiske rettigheter staten plikter å etterleve. Kravet om tilfredsstillende levevilkår er opp til skjønn, og er derfor vanskelig og konkret etterprøves av en domstol.5 Tilstanden i Norge I Norge og Norden har vi utviklet en sosialdemokratisk velferdsmodell mange av de lærde innen statsvitenskap beundrer. Velferdsmodellen vår har tatt de økonomiske menneskerettighetene på alvor. Men i fjor sommer skrev FN- Sambandet en bekymringsliste over Norges oppfølging av disse rettighetene; der det blant annet blir skrevet: «FN er bekymret for at Norge ikke har satt noen nasjonal minstelønn, og for at lønnsgapet mellom kvinner

2. Borgerlønn kunne vært et ypperlig eksempel på en praktisk politisk overføring av økonomiske rettigheter. Hovedargumentet for borgerlønn har også vært minimering av fattigdom. Se for øvrig Lavik, Fjørtoft og Pedersen 2014.

og menn øker.» De melder også bekymring over langvarig arbeidsledighet, særlig overfor innvandrere og kvinner.6 Samtidig har ulikheten økt også i Norge, og Nordmod 2030- rapporten meldte i fjor at den nordiske velferdsmodellen vil forvitre innen 2030 om den går i samme retning som i dag.7 Betydningen dette vil ha for den enkeltes økonomiske rettigheter, er uklar. I et intervju med Silje Kathrine Sviggum 30. april formidler professor i sammenlignende politikk (UiB), Siri Gloppen, også en bekymring for velferdsstatens fremtid: «Det norske samfunnet har vært preget av konformitet og en ukritisk flokkmentalitet, men også av en del likhetsnormer som jeg mener er i ferd med å forvitre (…) Det mange av oss setter pris på ved det norske samfunnet er tryggheten og at du har rimelig sjans for å klare deg uansett. Kanskje tar vi det for gitt. Vi står i fare for å miste det hvis vi aksepterer utviklingen i retning av et samfunn der alle skal være ansvarlige for seg selv og sine «valg» (…) Rikdommen har nok gjort oss mer selvsentrerte og mindre opptatt av fellesløsninger enn tidligere.»8 Liberalismens ideer Liberalistiske tanker om individ foran fellesskap er ikke nye, og John Rawls bok «Theory of Justice» fra 1971 argumenterte for en liberal velferdsstat. Fordelingen av sosiale primærgoder som frihet, yrkesmuligheter og inntekt beskrives som nødvendige betingelser. Ifølge Rawls skal alle ha tilgang til det samme system av frihet, og økonomiske samt sosiale ulikheter skal bare godtas hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte – og hvor alle kan konkurrere om stillinger og posisjoner på like vilkår.9 Filosof Robert Nozick på sin side, argumenterte for at omfordeling er uforenlig med menneskerettigheter.

3. http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/arkiv-reportasjer/%C3%B8konomiske-sosiale-og-kulturelle-rettigheter-retten-til-et-g

6. http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/

4. https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/men-

Norge-og-menneskerettighetene/

neskerettigheter/ny-struktur/hva-er-menneskerettigheter/

OEkonomiske-sosiale-og-kulturelle-rettigheter

id447032/

7. http://www.fafo.o/index.php?lang=en&Itemid=682#close

5. http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/arkiv-reporta-

8. http://www.uib.no/aktuelt/88171/

sjer/%C3%B8konomiske-sosiale-og-kulturelle-rettigheter-ret-

med-skarpt-blikk-p%C3%A5-domstolene

ten-til-et-g

9. https://snl.no/liberalisme

Samfunn

Kanskje er det nettopp fravær av omfordeling som er uforenlig med menneskerettighetene. Yrkesmuligheter og inntekt er langt i fra en garanti underlagt noen økonomiske rettigheter. I praksis lever det fattige mennesker i alle land – også i Norge. Mange mener nettopp at et samfunn måles etter hvordan det behandler sine svakeste. Likhetsidealet er døende, blant annet fordi ulikheten øker. Å ha det dårlig sammen er som regel enklere å «godta», enn å være vitne til at en annen gruppe har det mye bedre. De felles rettighetene – eller den individuelles frihet? Faktum er at sosiale, juridiske, kulturelle og økonomiske rettigheter henger umåtelig sammen. Men å snakke om økonomiske rettigheter i globalt perspektiv er ubehagelig, og møtes ofte med beskrivelser av ulike folkegrupper som «late og tiltaksløse.» Vi lever i et samfunn hvor «egen lykkes smed» fører til at en selv er skyld i mislykkethet. Frihet fører jo som kjent også til større ansvar, og dermed også skyld. I et individorientert samfunn er skyld derfor også pålagt individet fremfor systemet. Kanskje frykter vi debatten om økonomisk likhet på grunn av kommunismens herjinger i det 20. århundret? Den liberalistiske velferdsmodellen i USA står i sterk kontrast i det historiske perspektivet – har den også blitt veiviser for vestlig politikk gjennom en antikommunistisk profil? Den eneste måten jeg kan se at stater følger opp FNs økonomiske menneskerettigheter, er gjennom et velferdssystem som ivaretar og forebygger fattigdom. Det er ikke bare opp til den enkelte å oppfylle egen velferd. Det er staten som har forpliktet seg til menneskerettighetene å bevilge økonomiske levevilkår til sine innbyggere, innordnet et velfungerende velferdssystem. Den liberalistiske velferdsmodellen er derfor ikke tilstrekkelig i å oppfylle tanken om likhet i et menneskerettighetsperspektiv. Nyliberale politiske beslutninger har således blitt kritisert for å skape økt ulikhet.10

10. Nyliberalismen er kanskje mest kjent ved Margaret Thatcher og Ronald Reagan, samt innføringen av New Public Management mot slutten av 1980- tallet. NPM var et produkt av nyliberale tanker om hvordan det offentlige skulle organiseres. De engelsktalende landene er særlig preget av NPM, men det ble også forsøkt i Norge. Se for øvrig Lægreid og Christensen 2011.

Et nytt føydalsamfunn? Menneskerettighetene som ble til i kjølvannet av den franske revolusjon, var tuftet på likhet og frihet som universale, medmenneskelige verdier. Liberalismen tok sammen med revolusjonen et oppgjør med føydalsamfunnet. Men frihet og likhet fungerer ikke alltid i harmoni. I et velferdsperspektiv vil synet på hva som er rettferdig være av svært subjektiv karakter. Fattigdom er et større problem enn rikdommen i seg selv, men for å forhindre fattigdommen må de økonomiske menneskerettighetene tas på alvor i velferdspolitikken. Politiske tiltak for å forebygge sosial og økonomisk ulikhet, er blant annet et bredt utviklet velferdssystem, basert på beskatning. En kan jo spørre seg om den liberalistiske velferdsmodellen er i stand til å ivareta de økonomiske menneskerettighetene både ideologisk og i praksis. Verste fremtids-scenario er i så fall et nytt, globalt føydalsamfunn. Det er i hvert fall å leke med bomber.

Alle lenker lastet ned mellom 4. og 7. august 2015.

Samfunn

Netthandel – bybildets største trussel? Tekst: Kaja Ulstad Lie Illustrasjon: Eric L. Risbakk

Synet av nedlagte butikker i handlegater er det man møtes av flere og flere steder, særlig i distrikts-Norge. Dette er ikke noe særlig pent syn, og det preger hele bybildet. Netthandelen i Norge har økt kraftig de siste årene, og dette kan by på problemer for varehandelen i store og små byer. Det er ikke bare negativt for handel og næring, men også for menneskene som bor og jobber der. Konkurser fører nemlig til at flere og flere mister jobben sin. Dersom man skal unngå en dominoeffekt av konkurser må butikkbransjen bli mer innovativ Hvorfor handler folk på nett? Økonomieksperter mener at en av grunnene til at enkelte foretrekker å handle på nett er bekvemmelighet, altså at man kan gjøre det når som helst og hvor som helst. Dette er særlig viktig for de som bor på mindre tettsteder, der man kanskje ikke får tak i alle varene man ønsker til enhver tid. Man får i tillegg bedre vilkår når man handler på nett enn du får i butikkene. På nett har man 14 dagers returrett, mens om du handler i butikk har du egentlig ingen krav på å få levere varen tilbake. Flere handler på nett Tall fra 2014 viser at rundt 58 prosent av nordmenn handler jevnlig på nett, og vi ligger dermed i verdenstoppen når det kommer til netthandel av varer for hjemsending. Menn er mer aktive enn kvinner med sine 60 prosent netthandlere, mens 54 prosent av kvinnene gjør det samme. Det er også forskjell på alder og bosted. Det viser seg at sørlendinger handler aller mest på nett, mens vestlendingene kommer på en knepen 3.plass, like etter nordlendingene. Når det gjelder alder er det de mellom 30-44 år som er mest aktive, tett etterfulgt av aldersgruppen 18-29 år. 12

Hovedorganisasjonen Virke anslår at nordmenn handler varer for mellom 40-45 milliarder kroner hver eneste år, og at dette tallet trolig bare vil øke. Butikkbransjens utfordringer Nordmenn er blant de raskeste i verden til å ta i bruk ny teknologi, slik som smarttelefoner, nettsamfunn og nettbutikker. Selv om vi er raskt ute med ny teknologi, ligger butikkbransjen under gjennomsnittet når det gjelder innovasjon. Den ligger faktisk på linje med europeiske land som Ungarn, Spania, Hellas og Polen. Dette er alle land som regnes som mindre ressurssterke når det kommer til teknologisk utvikling og innovasjon. Selv om butikkbransjen i Norge har et mye bedre utgangspunkt enn butikkbransjen i andre land, klarer man altså ikke å utnytte det til det fulle. Forbrukerens ansvar Det at butikkbransjen trues av netthandel er ikke kun butikkeiernes feil. Det er også slik at innbyggerne i byer og tettsteder har et ansvar for å handle lokalt dersom de ønsker at butikknæringen skal overleve. Man kan ikke kun tenke på pris, men man må også tenke på andre forhold som lokal tilgjengelighet og et hyggelig bybilde. Dessverre er tendensen slik at jaget etter det billigste er fremtredende i diverse undersøkelser. Priser på produkter sammenlignes på nett, og det fører til at folk som regel handler der det er billigst, og at de ikke bryr seg så mye om det er lokalt eller ikke. Netthandel åpner også for muligheter Netthandler trenger ikke nødvendigvis bare å være negativt for lokalt næringsliv. Hvem som helst kan i utgangspunktet ta del i denne digitaliseringen, og dermed kan lokale bedrifter nå et nasjonalt marked. Butikkene bør også endre tankegang når det gjelder tradisjonell varehandel. Vanligvis selger butikkbransjen bare fysiske produkter. Man kan eventuelt selge tjenester i tillegg til de fysiske produktene, ut ifra hva som gir kundene verdi. Ved å koble produkter og tjenester kan butikker skaffe seg et fortrinn

i forhold til netthandelen. Et eksempel kan være at en klesbutikk går sammen med en frisør; dersom en kunde handler for et visst beløp i klesbutikken, får kunden er rabattkupong hos frisøren butikken samarbeider med. Og omvendt; dersom kunden betaler en viss sum for en tjeneste hos frisøren, får kunden en rabattkupong den kan bruke i klesbutikken. Flere og flere norske kjeder etablerer nå nye netthandelkonsepter. De har skjønt at de er nødt til å slenge seg på den nye trenden, og lanserer derfor handelskombinasjoner av nett og butikk. Det vil si at man kan bestille varene på nett, men at man må hente de i butikk. Da oppnår butikkene både mersalg og spontansalg når kunden er i butikken for å hente varen. Dette krever store investeringer, og som regel er det kun de største varehusene som har råd til dette. For de små, mer lokale butikkene blir dette vanskeligere å få til. Eventuelt kan de små nisjebutikkene forsøke å jobbe sammen for å skape økt lønnsomhet. En annen strategi for å lokke kunden inn i butikken kan være å ha tilbud kun i de fysiske butikkene, og ikke på nett. Skeptisk til netthandel Det er ikke alle som mener at det å opprette nettbutikk er en klar fordel. Eier av klesbutikkene Vrimmel og Huset Verdi i Bergen, Britt Kari Holter, er skeptisk til utviklingen vi ser med tanke på netthandel. – Det er klart at mange butikker i Bergen sentrum ser på netthandelen som en større trussel enn tidligere, og vi ser jo at flere og flere av butikkene oppretter egne nettbutikker. Vi

har selvfølgelig også vurdert dette, men har kommet frem til at det er utrolig tidkrevende og dyrt, og vi er rett og slett i tvil om det lønner seg. I tillegg er det enkelte av merkene vi fører i butikkene som hindrer oss i å gjøre dette, fordi det er merker som har svært strenge krav til nettsteder. Merker du som butikkeier forskjell på kunders prioriteringer før og nå? – Både ja og nei. Det er så klart mye mer aktuelt nå enn før, men vi kjenner ikke at vi har tapt noe på å ikke ha egen netthandel. Det er jo som sagt utrolig tidkrevende. Og det vil alltid være forskjell på kunder, fordi noen foretrekker å handle på nett og noen ikke. Britt Kari forteller videre at hun syns det ville vært svært synd dersom kundene ville slutte å handle i butikk, og de ble nødt til å opprette nettbutikk. – Dersom man blir tvunget ut på nett vil man miste hele salgsopplevelsen som er en del av det å handle i butikk. Det er for det første ingen service å få på nett, og man får heller ikke prøvd på klærne foran en som kan komme med en ærlig mening og eventuelt andre forslag. Da blir det en veldig ensom opplevelse, og de ansatte i butikkene vil miste kontakt med gode kunder. Avslutningsvis forklarer Britt Kari at den opplevelsen butikkansatte og kunder deler når de sammen har klart å finne noe fint som passer perfekt, vil forsvinne helt. Det vil også kunnskapen både ekspeditører og kunder kan lære fra hverandre. 13

Samfunn

En verden full av stjerner Tekst og illustrasjon: Eric L. Risbakk

”Had! Manifestasjonen av Nuit. / Avsløringen av himmelens selskap. / Hver mann og hver kvinne er en stjerne.” – Lovens Bok, I:1-3 Mange aspekter Aleister Crowley var også en maler, poet, bifil mann og fjellklatrer, med mer.

Losje En organisert enhet tilhørende det større fellesskapet, som hos frimurere.

Slik går de tre første linjene i Liber Al vel Legis, eller Lovens Bok som den heter på norsk, hovedverket som dagens thelema baserer seg på. Ordet stammer fra koiné-gresk, θέλημα, og kan spores tilbake helt til det gamle greske testamentet hvor det ble brukt for å uttrykke både menneskets og guds vilje (så vel som djevelens), i en mer abstrakt forstand. Det moderne Thelema har fått sin form gjennom Aleister Crowley, forfatteren av Lovens Bok. Som profet for sin egen religion, samfunnskritiker og eksperimentell bruker av dop ble han kåret til ”the wickedest man in the world,” av engelsk presse; da styret til Benito Mussolini fikk nyss om at han hadde opprettet et religiøst samfunn i Cefalù, fikk de ham kastet ut av landet på sparket. Crowley var i sin tid omspunnet i ville rykter, men man må spørre seg selv, hva slags menneske var han? Kanskje svaret befinner seg i det han etterlot seg. Selv om han døde i 1947, gjenstår fortsatt forskjellige organisasjoner i dag som bærer videre

hans budskap om Thelema. Blant de Thelemiske organisasjoner, var det Ordo Templis Orientalis som fant sin vei til Norge, og den skal vi se nærmere på. Ordo Templis Orientis fantes allerede på starten av 1900-tallet som en frimurersk orden, men ble på kort tid omformet etter Crowleys lære til å bli noe for seg selv. Dessverre, som følge av første verdenskrig opplevde ordenen en svekkelse. Etter å nesten ha dødd ut, gjenoppsto OTO på 60-tallet under ledelsen av Grady L. McMurtry. Det er faktisk slik at OTO har i nyere tid hatt aktivitet her i Norge lenger enn i noen andre Europeiske land, og alt startet her i Bergen på 80-tallet. Det som den gang da var en assosiert leir har blitt en losje, Hugin og Munin Losje. I dag finnes det storlosjer i USA, Storbritannia, Australia, Kroatia og Italia. For å finne mer ut av denne ordenen, har jeg vært på telefonen med en kvinne, herav kjent som Kari, som utrolig nok var tilstede når OTO først ble etablert her i Bergen. Hvordan kom du først i kontakt med OTO? – Det var langt tilbake i tidens tåke, tidlig på 80-tallet. Da var vi en gjeng venner på universitetet som delte interessen for vestlige Mysterietradisjoner. Interessen for Østlig spiritualitet begynte å øke med kunnskap om yoga, buddhisme og læren fra 15

Samfunn

Occidental Vestlig retning, eller vesten. Brukes noen ganger for å referere til det europeiske kontinent. ”oriental” korresponderer det østlige.

Wicca Moderne paganistisk religion orientert rundt heksekunst.

diverse guruer. Unge nordmenn som dro til India tok med seg impulser og inspirasjon fra Østen fra midten av 70-tallet og utover, men vi savnet informasjon og kunnskap om Occidentale tradisjoner. De etablerte Wicca, og paganistene i England var lett tilgjengelige, men noen av oss opplevde Wicca som et naturorientert livssyn, og følte at det ikke ga nok «kjøtt på beinet», at det var noe mer å finne. Det var umulig å ikke komme borti Aleister Crowley da man satte seg inn i vestlig okkultisme. Et par av oss ble interessert og etter hvert fascinert av ideene han satte frem. Personlig måtte jeg jobbe litt med å se forbi hans dårlige rykte, ved første øyekast virket Crowley ganske tvilsom som person. Etter hvert innså jeg at han levde i en tidsalder hvor det å opparbeide seg et dårlig rykte ikke krevde særlig innsats, og at det ikke minst gjaldt å skille mannen fra saken. Et trekk ved Crowley var at han ikke prøvde å tilbakevise anklagene, det virket heller som om han humret over alt som ble sagt om ham. Aleister Crowley er kanskje den som har hatt størst innvirkning på utformingen av OTO, hvilket forhold har OTO til Crowley den dag i dag? – Aleister Crowley er vår tidsalders Profet. OTO

er bygget opp rundt hans innsikter. Han gjeninnførte og gjenskapte OTO (Ordo Templi Orientis), en orden han mente hadde røtter langt tilbake i historien, og tilknytning til både østlige og vestlige tradisjoner. Crowley fikk sin åpenbaring i Kairo 1904 og fikk Lovens Bok kanalisert av en guddommelig skikkelse ved navn Aiwass. Kjernen i budskapet er Thelema, Vilje, og essensen er «Gjør hva du vil skal være hele Loven, Kjærlighet er Loven, Kjærlighet under Vilje». Kort forklart er målet en viljestyrt endring av verden ved å endre sin persepsjon. Alle mennesker har denne mulighet og rett. OTO er bygd opp rundt den thelemiske lov, ”Gjør hva du vil skal være hele loven, kjærlighet er loven, kjærlighet under vilje”, kan du forklare hva det går ut på? – ”Gjør hva du vil” blir av og til mistolket etter min oppfatning, spesielt i media. Den engelske versjonen lyder ”Do what thou wilt shall be the whole of the law”, og i mange år hadde OTO Norge en oversettelse av dette som lød ”Gjør din vilje skal være hele loven”. Det ble oppfattet som litt tungvint og ble derfor endret til ”Gjør hva du vil skal være hele loven”. Dette er det sentrale budskapet i OTO, og det defineres av det etterfølgende

Samfunn

Broderskap Ordet brukes i løs forstand. OTO holder dørene åpne uansett kjønn, rase, religion og legning.

På nett Ordo Templis Orientis har faktisk sin egen nettside her i Norge; du kan besøke oto.no for mer informasjon om Thelema.

”Kjærlighet er Loven, Kjærlighet under Vilje”. Det er ikke en oppfordring til å gjøre akkurat det du har lyst til. Igjen kommer vi inn på Thelema, Vilje; som er det sentrale i Crowleys budskap: Å finne og definere sin sanne vilje og akseptere den.. Dette er noe de fleste bruker ett (eller flere) liv på å nå frem til. Til hjelp har OTO ritualer, Magick. Det er en måte å endre ting i samsvar med din Vilje, først og fremst ved å endre ditt eget sinn. Du kan kun endre deg selv, men det følger at det kan endre dine interaksjoner med verden, som igjen endrer din virkelighet. Å gjøre dette ved et bevisst valg er Vilje. Persepsjon er alt. Crowleys Magick går ut på å endre persepsjonen av seg selv og dermed verden rundt en selv. Ideelt sett vil dette øke selvinnsikt og selvbevissthet. Jo mer du forstår av deg selv, jo mer forstår du hvordan du ønsker at livet ditt skal være. Du kan trekke en linje fra alkymistene som populært lette etter kunnskapen til å lage gull av gråstein, dette er en metafor for åndelig foredling og skal ikke taes bokstavelig. Hva betyr Thelema for deg? – Mitt forhold til Thelema og OTO fører til at jeg er mer reflektert i mine valg i livet. Det er ikke alltid

det virker logisk, men det er noe som kjennes rett. Det er en daglig prosess; hva er min egentlige vilje her? Endrer min Vilje seg etter hvert som jeg vokser og utvikler meg, når livet setter inn sine støt og kjærtegn? Crowleys budskap er at den dype Viljen, den er konstant. Den som er i kjernen av hvem du er, den er uforanderlig. Og det er den du skal bli kjent med. Det er her det rituelle kan være av hjelp, men du kan godt være en thelemiker uten å være en magiker. Loven er for alle. Hvordan ville du ha beskrevet OTO for den interesserte? – Mennesker er flokkdyr, og vokser best i interaksjon med andre. Som de fleste fellesskap gir broderskapet i OTO samvær med folk som er opptatt av de samme tingene som deg, som kan gi deg andre innfallsvinkler og synspunkter, oppmuntre deg når det trengs og hente deg ut når du har gått deg skårfast. Det er et broderskap. Det er hjelp på veien både i glede og i sorg. Jo mer du gir, jo mer får du igjen. Når det er sagt, så er nok ikke OTO for alle. Som Crowley selv sa, det er mange veier som fører frem; alle må finne sin egen. Derfor opererer vi med en «prøveperiode» hvor folk kan finne ut om dette er noe som er i samsvar med deres natur og Viljer. 17

Samfunn

Moderne religiøsitet Tekst: Hilde Otteren Illustrasjon: Eric L. Risbakk

Alternative nyreligiøse retninger finnes i spesielle og mindre grupperinger, men de generelle impulsene gjør seg også gjeldende i populærkulturen. Nyreligiøsitet De nyreligiøse strømningene festet seg for alvor i Vesten på 60-tallet. Den rebelske ungdomskulturen stod i opposisjon til det materialistiske samfunnet og autoriteter, og alternative veier til den gjeldende kulturen fikk innpass blant unge. Denne oppblomstringen var den andre av sitt slag. På slutten av 1800-tallet, som en motsetning til kristendommen og vitenskapelig fokus ble både østlig og vestlig kultur forent som en alternativ motvekt. Selve begrepet nyreligiøsitet favner bredt om ideer og praksiser, og fremstår gjerne som en blanding av gamle tradisjoner, religioner og nyere tanker. Professor i kulturvitenskap, Torunn Selberg, ved institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, har nyreligiøsitet som et av sine interesseområder. Hvilke nyreligiøse strømninger finnes, og hvilke kjennetegn synes å være felles for de fleste? – Det finnes flere strømninger. Typisk for 1970-tallet og fremover var interesse for østlige religioner, meditasjon,

reinkarnasjon og lignende. Nå er det kanskje paganisme og sjamanisme som er mest «på moten». Fellesnevneren er at det er opp til den enkelte å sette sammen sin egen religion, og plukke det man synes passer best for en selv. Det er ingenting som er rett eller galt, individet er sin egen autoritet. Nyreligiøsitet og New Age handler mye om selvet, selvet er den høyeste autoritet, og kan avgjøre hva som er rett og riktig religiøsitet og spiritualitet for en selv. Som underkategori av nyreligiøsitet finner vi New Age. Hva viser begrepet til? – New Age viser i sin opprinnelige form, fra 70-tallet og fremover, til ideen om en ny tidsalder. Det var det de åndelige strømningene viste til den gangen; en ny tidsalder hvor intuisjon, natur og naturlighet (den grønne bølgen), og kvinnelighet (feminismen) skulle dominere, i stedet for teknologi og politikk. The Age of Aquarius, altså Vannmannens tidsalder var navnet på denne nye tiden. Men etter hvert forsvant disse politiske og kollektive ideene til fordel for en individualisert religiøsitet. Når vokste denne bevegelsen frem, og som følge av hva? – Det er vel mange forklaringer på hvordan den vokste frem. Noen vil sette den i forbindelse med tidligere alternative strømninger som teosofi. Andre ser det som en typisk strømning i motkulturene som oppsto på 70-tallet som en protest mot politikk og ideer fra den tiden. Selvsagt kan begge deler 19

Samfunn

være riktig. 70-tallets protester kunne være en forsterking og videreutvikling av alternative strømninger som hadde vært til stede. Globalisering er også essensielt her; kunnskap om andre religioner og levemåter har utviklet seg. På 60-tallet strømmet nye tanker og ideer til folket gjennom et voksende media. Populærkulturelle produkter som filmen Hair videreformidlet de opposisjonelle tankene. Dette gav ungdommen kunnskap om og tilgjengelighet til andre religioner, livssyn og inntrykk, samtidig som flere pakket kofferten og tok turen over landegrensene og ut i verden. Hva skiller bevegelsen fra andre religioner? – For eksempel at den er antiautoritær. Det er opp til hver enkelt å sette sammen sin egen religion. En kan plukke fra alt som er tilgjengelig. Derfor er den også blitt kalt for en koldtbordsreligiøsitet. Selvet og vitenskap Utvikling av selvet synes å være det sentrale målet. Hvilke metoder benyttes for å oppnå dette? – Dette vet jeg ikke så mye om – men meditasjon er vel en av dem, og trommereiser innenfor sjamanisme. Hvordan forholder man seg til vitenskap innen bevegelsen i et moderne sekularisert samfunn? – Jeg vil si at det er litt dobbelt. På den ene siden tar man avstand fra mange rasjonelle og vitenskapelige tenkemåter (jfr. alternativ medisin). Samtidig finnes også ideer om at en gang vil det gjennom vitenskapen bevises at alternative metoder er de rette, for eksempel når det gjelder sykdom og behandling. Der er, eller var, også en interesse for kvantefysikk og økologi. Enkelte anser bevegelsen som narsissistisk. Er dette en legitim kritikk sett i forhold til at selvet får en mer sentral posisjon blant folk i samfunn som beveger seg mot det postmoderne? – Når det gjelder New Age sin interesse for selvet og for individet, er det kanskje bare en forlengelse av den individualisme (og narsissisme) som finnes i det senmoderne samfunnet for øvrig. Jeg mener at mye av tendenser, strømninger og ideer innenfor nyreligiøsitet kan ses som en forlengelse og en slags «fortrylling» av tendenser og bevegelser i vårt eget samfunn for øvrig. Ikke nødvendigvis skarpe skiller her, men ulike måter å pakke inn ting på. Kan New Age fellesskap betegnes som religiøst, sett i sammenheng med at enkelte ser på grupperingene som idefellesskap? – New Age kjennetegnes vel kanskje av at det er lite 20

organisert. Der finnes sikkert fellesskap, for eksempel i form av kurs og lignende. Men det er ikke noen organisert form for religion, og kan ikke identifiseres eller lokaliseres til bestemte sektorer i samfunnet slik vi er vant til å tenke om religion. «Den religiøse sektor» finnes over alt, og i stor grad i populærkulturen. Wicca Wiccabevegelsen ble grunnlagt av Gerald Gardner i 1946 og har siden den gang vokst i flere ulike retninger, og tolkes derfor ulikt i forskjellige kulturer og fellesskap. De fleste grener av Wicca har fremdeles en viktig ting felles; dyrking av gudebilder fra egyptisk og gresk mytologi og kultur, samt utdrag fra både hinduisme og buddhisme. Med tiden, og Garners bortgang, kom Doreen Valiente til og Wiccas fokus skiftet i retning av naturen, heller enn det okkulte. Kan Wicca sies å tilhøre New Age da det følger en hierarkisk struktur? – Wicca tilhører det vi kan kalle paganisme. Noen vil skille mellom New Age og paganisme i forhold til at paganisme kan være mer organisert eller strukturert. I paganisme feirer en bestemte kalendariske ritualer. Dette gjelder særlig Wicca, hvor det er en viktig del av bevegelsen. Har Wicca blitt et negativt ladet begrep som følge av kultur og historie om skadelige hekser og brenning av disse, og er assosiasjonen egentlig relevant til deres praksis i moderne liv? – Ordet Wicca kan gi assosiasjoner til hekser, hekseforfølgelsene, hekseri og trolldom som noe vondt og farlig. Men Wicca tar selv ta avstand fra dette. Det finnes også studier, kanskje ikke så seriøse, som ser på hekseri fra tidlig moderne tid som en undertrykt religion. Margaret Murray var en av disse, og det er vel mulig at Wicca også anvender den type litteratur. Hvorfor betegnes Wicca ikke som religiøst da en under enkelte retninger tilber gudebilder? – Det kommer vel an på hvordan man definerer religiøst, tenker jeg.

Samfunn

Truet demokrati eller nytt politisk landskap

Tekst: Maria Rud Halvorsen Illustrasjon: Sondre Haaland Bjelland

Utviklingen i norsk politikk viser en økt profesjonalisering. Kan dette være en trussel mot demokratiet? De siste årene har vi sett mer profesjonalisering av norsk politikk. Dette gjelder både stortingspolitikernes bakgrunn og en stadig større andel partisekretærer og politiske rådgivere i departementene. Spørsmålet er om denne utviklingen fører til et økt elitestyre og mindre fokus på de folkevalgte. Er det også en svekkelse av de partipolitiske ideologiene som er viktig for mange borgere når de går til valgurnene? Utdanningsbakgrunn En av endringene i norsk politikk er stortingsrepresentantenes utdanningsbakgrunn. Like etter 2. verdenskrig var representanter med juridisk og pedagogisk bakgrunn den største gruppen men i dag er de mye svakere representert. Andelen med samfunnsøkonomi som bakgrunn har også sunket siden 1960-tallet. Andre samfunnsvitenskapelige fag har hatt en motsatt utvikling, i tillegg til annen økonomiutdanning. Disse har blitt de største

gruppene av høyere utdannede på Stortinget. Dette eksemplifiseres med dagens leder av Høyre og vår statsminister Erna Solberg. Hun har studert sammenliknende politikk, sosiologi, statistikk og sosialøkonomi ved Universitetet i Bergen. Som statsviter kan man påstå at hun er «utdannet» til å være politiker. Yrkesbakgrunn Stortingsrepresentantenes yrkesbakgrunn har også endret seg radikalt. Andelen med bakgrunn i primærnæringene, særlig bønder, har gått ned fra 25 prosent på begynnelsen av 60-tallet til 4 prosent mellom 2009 og 2013. Funksjonær har lenge vært en fremtredende yrkesgruppe på Stortinget, og har på 2000-tallet dominert alle partigrupper. En viktig endring i det politiske landskapet som gjemmer seg bak funksjonæryrket er at mange folkevalgte har bakgrunn fra ulike deler av partilivet. Tradisjonelt sett har norske politikere hatt lang erfaring som folkevalgte. De har gjerne vært lokalpolitikere og jobbet seg opp fra grasrota i partiet. En ny utvikling er at de folkevalgte har bakgrunn som partimedarbeidere. De har altså hatt betalte stillinger i partiapparatet før de blir valgt inn på Stortinget. Det er disse funksjonærene som representerer den nye typen folkevalgte. 21

Samfunn

Profesjonalisering av politikken Et godt eksempel på denne utviklingen er leder for Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre som også er utdannet statsviter. Hans forgjenger Jens Stoltenberg har vært medlem av Arbeiderpartiet fra han var 14 år. Han var også leder for ungdomspartiet AUF fra 1985 til 1989. Stoltenberg bygget seg gradvis opp i partiet helt til han ble partileder i 2002. Støre på sin side ble først spesialrådgiver i 1989 for Gro Harlem Brundtland, daværende leder for Arbeiderpartiet og statsminister. Han ble ikke offisielt medlem av Arbeiderpartiet før i 1995. I 1998 ble han med Brundtland til World Health Organization som hennes stabssjef. Støre kom tilbake til Arbeiderpartiet som stabssjef for Jens Stoltenberg i 2000. Støre har altså vært partimedarbeider siden 1989, men kun medlem av partiet siden 1995. Som vestkantsgutt og skipsredersønn har Støre en annen bakgrunn enn den arketypiske arbeiderpartigutten Jens Stoltenberg som har jobbet seg opp fra grasrota i partiet. Støre har til og med innrømmet til VG at han på et tidspunkt var Høyre-velger. Likevel var det liten tvil om at han skulle overta for Stoltenberg da sistnevnte gikk av som partileder. «Stadig flere politikere lever av politikken og ikke for politikk», uttalte den kjente statsviteren Max Weber. Lokalpolitisk erfaring har lenge vært en fordel i nominasjonsprosessen, men en bakgrunn som heltids partimedarbeider har vist seg å være mer nyttig. Andelen med høyere utdanning synes større blant tidligere ansatte partimedarbeidere enn blant tidligere heltidsfolkevalgte. De som blir folkevalgt etter å ha vært partimedarbeider har altså ofte høyere utdannelse enn de har tilknytning til partiet. Det kan også tyde på en utvikling hvor utdannelse er viktigere enn ideologisk forankring. Dette kan tolkes som en teknokratisk utvikling med økt elitestyre. Flere partisekretærer og politiske rådgivere En annen del av utviklingen er at antallet partimedarbeidere har økt de siste årene. Disse har stor innflytelse på norsk politikk til tross for at de ikke er valgt av folket. Dette inkluderer et økende antall politiske rådgivere og statssekretærer. Aftenposten skrev 8. september 2014 at antall statssekretærer har blitt fordoblet på 30 år. For hver statsråd er det mer enn to statssekretærer, og disse er ofte høyere utdannet enn ministrene selv. Kåre 22

Willochs regjering i 1981 hadde 19 statssekretærer på 17 statsråder, til sammenligning har Solbergregjeringen 43 statssekretærer og 18 statsråder. Ikke alle statsråder er høyt utdannet, og har ofte ikke utdanning eller erfaring innenfor det feltet de er statsråd for. Aftenposten skriver at Bent Høie, som nå er helseminister, har ett års jussutdannelse og to år med hotellfag. Derfor har Høie statssekretærer som sykepleier Lisbeth Normann og psykiater Astrid Nøklebye Heiberg i staben for å styrke den faglige kompetansen i departementet. De fleste departementene har tilsvarende ordninger med partisekretærer med faglig tyngde. I noen tilfeller har statssekretærene eget ansvar i departementet og kan ta avgjørelser uten at disse går gjennom ministeren. De kan altså ha mye makt, men det er likevel statsråden som er ansvarlig overfor Stortinget. Universitetet i Bergens Frank Aarebrot kaller det et «konstitusjonelt tomrom for statssekretærrollen». Statssekretærene har makt, men ikke politisk ansvar på samme måte som statsrådene. Ideologi og sosial klasse mindre viktig Færre velgere identifiserer seg med en spesifikk sosial gruppe som for eksempel arbeiderklassen. I et land som Norge vil noen påstå at det er små forskjeller i samfunnet. Man kan også påstå at det i realiteten er små forskjeller mellom de ulike partiene. Derfor kan partitilhørighet og ideologi være mindre viktig enn det en gang var. Kompetanse og utdanning har fått større fokus. Derfor er ikke nødvendigvis økende profesjonalisering i politikken et problem for det norske demokratiet. De forminskede sosiale forskjellene kan også være en forklaring på hvorfor det ikke er så nøye om Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre er arbeider- eller skipsredersønn.

Kilder 1. http://www.aftenposteninnsikt.no/norge/ statsr-denes-skygger 2. Allern, E.H., Karlsen, R og Narud H.M (2014) Stortingets sosiale sammensetning I: Narud, H.M., Heidar, K. og Grønlie. T. red. Stortingets historie 1964-2014. Bergen, Fagbokforlaget, s. 298-316.

Samfunn

Er det plass til Feministisk Initiativ i partirekken? Nisjepartier som Miljøpartiet de grønne og Feministisk initiativ ser seg selv som nødvendige for å promotere ulike enkeltsaker. Skader deres eksistens disse sakene eller styrker de demokratiet? Vi snakket med Feministisk Initiativ i forkant av valget. Tekst: Elise Løvereide og Maria Rud Halvorsen Illustrasjon: Sondre Haaland Bjelland

Nyoppstartede Feministisk Initiativ i Bergen og Oslo reflekterer et større ønske om og behov for feministisk ideologi gjennom politiske tiltak og løsninger. Det er plass til partiets rosafarge på fargeskalaen, men er det plass til enda et parti som fronter likestilling? I et liberalt representativt demokrati, slik vi har i Norge, skal det være stor grad av konkurranse i valg for offentlige embeter. Partiene skal også reflektere en så stor del av befolkningen som overhodet mulig. Derfor vil noen påstå at Norge har manglet ideologiske nisjepartier og at opprettelsen av dem er viktige for demokratiet vårt. Men ideologiske nisjepartier som fremmer saker som miljø og likestilling kan også vise seg å være skadelige for venstresiden i politikken som i utgangspunktet er forbundet med disse sakene. Nisjepartier De typiske ideologiske nisjepartiene vi har i Norge er Miljøpartiet de Grønne, som ble stiftet i 1988, og det nyopprettede Feministiske Initiativ. MDG hadde ikke spesielt stor oppslutning de første årene ettersom både SV og Venstre allerede hadde etablert seg som miljøpartier. Partiet fikk noen

representanter ved kommunestyre- og fylkestingsvalgene, men ingen stortingsrepresentant før Rasmus Hansson ble valgt inn ved stortingsvalget i 2013. I sitt første stortingsvalg i 1989 hadde MDG en oppslutning på 0,4 prosent. I kommunevalget 2015 gjorde MDG sitt absolutte gjennombrudd med en oppslutning på 6 prosent, og gikk fra èn til fire representanter i Bergens bystyre. Et sted må de altså ha hentet de nye velgerne fra. Feministisk Initiativ stilte til valg for første gang i Oslo og Bergen ved kommunestyre- og fylkestingsvalget denne høsten, men kom ikke inn i bystyrene. I Oslo fikk de 0,8 prosent av stemmene. Spørsmålet er hvor de har trukket stemmer fra, og hvor de vil hente stemmene fra i fremtiden dersom partiet vokser. Miljø- og likestillingssaker har tradisjonelt sett vært representert av venstresiden i norsk politikk. Spesielt SV identifiserer seg som et rødt, rosa og grønt parti. Da Jonas Gahr Støre ble ny leder for Arbeiderpartiet i 2014 påsto han at miljø- og klimasaken skulle være hovedfokuset til partiet fremover. Sammen med SV og Rødt regnes AP også som et av de mest likestillingsorienterte partiene. Derfor

Samfunn

kan man anta at det er fra SV og Arbeiderpartiet MDG og FI henter sine nye velgere. Dette kan føre til fragmentering av venstresiden. Arbeiderpartiet er det største partiet i landet, og var i koalisjonsregjering med SV og Senterpartiet før valget i 2013. Dette er altså partier med genuin politisk påvirkning. Når FI og MDG tar stemmer fra disse partiene er det mulig at de skader de feministiske og miljøvennlige sakene de egentlig ønsker å promotere. Venstresiden kan miste sin gjennomslagskraft og mulighet til å komme i regjering. Det er tydelig at dette er en problemstilling som venstresiden er opptatt av. Leder for SV, Audun Lysbakken, skrev 11. april 2015 på sin egen hjemmeside at han ikke tror Høyre og Frp ville hatt makten i dag dersom høyresiden var fragmentert på samme måte som venstresiden. Han mener de har makten fordi de representerer noe større enn summen av enkeltsaker. Han mener også opprettelsen av nisjepartier er en lite fruktbar måte for å oppnå endring i norsk politikk. Det samme mente imidlertid ikke forfatter og feminist Marta Breen, som i et intervju med magasinet Fett uttalte at «et politisk parti som har likestilling og antirasisme som hovedsak er ikke mer et nisjeparti enn de partier som har sitt primære fokus på for eksempel bønder eller på skattelette.» Fjerde bølge feminisme Feminisme har mye forskjellig meningsinnhold for ulike mennesker, men hovedfokuset er urettferdighet og ulik maktfordeling knyttet til kjønn, men også etnisistet og klasse. Derfor er det ganske overraskende at så få norske partier identifiserer seg som feministiske. Dette gjør det tydelig at et parti som Feministisk Initiativ kan være nødvendig for å sette mer fokus på likestilling. Og det kommer så klart helt an på hvor viktig folk synes at likestilling er. I en norsk undersøkelse svarte 79 prosent av nordmenn at de synes likestilling er «svært viktig», mens bare 55 prosent av spurte stortingsrepresentanter svarte det samme. At FI ble etablert er kanskje en reaksjon på nettopp det at de sittende partiene ikke gjør nok for likestillingen i landet. Partiet påpeker selv at likestilling mellom grupper ikke skal være «én sak», men snarere infiltrere alle andre saker: «Lanseringen av FI bunner ikke i et brennende ønske om å dytte inn enda et parti, eller mer retorikk, i norsk politikk. Vi gjør det fordi vi må. Vi gjør

det i håp om at våre småsøsken, barn og nabobarn skal få vokse opp i en friere by, et friere land, som frie individer.» (Bergens Tidende, 19.4.15). Feministisk Initiativs partiprogram gjenspeiler, og resulterer i, den fjerde bølgen feminisme som nå råder i Norge. En bølge som sies å ha tatt av etter at høyresiden vant valget i 2013, med deres lovforslag som mange mente var et tilbakesteg for likestillingen (jamfør reservasjonsretten og arbeidsmiljøloven). Frihet defineres av feministene som det å være menneske først, og kjønn, legning, rase etterpå. Idealet er et samfunn der vi ikke begrenses av kategorisering. FI Sverige Da Feministisk Initiativ ble startet i Sverige i 2005, ble partiet og dens leder, Gudrun Schyman, brått populære. De ble lagt merke til ved å arrangere homeparties hjemme i folks stuer, gjennom oppsiktsvekkende stunts (som det at Schyman brente 100 000 kroner for å tydeliggjøre lønnsgapet mellom kvinner og menn), og det at hun nektet å stå på scenen da hun snakket, fordi hun ville ha nærkontakt med lytterne. FI ble altså ansett som et jordnært og folkelig parti, der Schyman selv ble et feministisk fenomen. FI ble etterhvert så populære at de satte fokus på feminisme blant alle de andre partiene - til det punkt hvor partiledere i samtlige partier (bortsett fra Sverigedemokratarna) erklærte seg selv som feminister. Det var da Gudrun Schyman holdt foredrag i Bergen i mars at ivrige feminister selv startet partiet en uke senere. Straks ble partiet også etablert i Oslo. Et viktig poeng i svenske FI, og nå også den norske, er interseksjonalitet. Begrepet innebærer at alle former for undertrykkelse må ses i sammenheng. Derfor inkluderer FI både antirasisme og undertrykkelse på bakgrunn av legning, kjønn og nedsatt funksjonsevne i et utvidet kjønns- og feminismebegrep. I tillegg har svenske FI klart å bryte ned mange av de typiske fordommene mot feminisme, slik at halve den svenske befolkningen kaller seg selv feminister. Tilsvarende tall i Norge – dog før den fjerde bølgen feminisme – var bare på 11 prosent. 9. april kunne BBC fortelle at feministiske partier nå ser dagens lys i både Polen, Danmark, Spania, Storbritannia og Finland. Samtidig har det vært likestillingsdemonstrasjoner både i Spania og India. Kanskje snakker vi om en europeisk, nesten internasjonal bølge, som endelig manifesterer seg 25

Samfunn

i politikken. Vi har snakket med Feministisk Initiativ Bergen og Oslo, der Anette Basso er informasjonssleder og femtekandidat til listene i Bergen, og Cathrine Linn er førstekandidat i Oslo. Hvorfor startet dere et feministisk parti? Cathrine Linn: – Vi mener tiden er moden for et feministisk parti i Norge. Vi er helt klart inspirert av det som har skjedd i Sverige og ønsker å gi den feministiske oppblomstringen vi har sett de siste årene i Oslo og andre deler av landet reell politisk makt. Anette: – Fordi vi måtte. Ingen andre partier har likestilling som selve Saken, framfor en av mange saker (som ofte havner langt nede på listen). Behovet for et nytt parti Er det behov for enda et parti i Norge? Hvorfor føler dere at saken deres ikke passer inn hos de eksisterende partiene? Cathrine Linn: – Vi er opptatt av at de etablerte partiene ikke har satt feminisme først. Feminisme er ikke en enkeltsak eller et kapittel i partiprogrammet. Interseksjonell feminisme kan appliseres på alle politiske områder. Målet for den feministiske politikken er et samfunn som skaper rom for alle mennesker til å utvikle sitt fulle potensial, i et likeverdig samspill med andre uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet, alder, funksjonalitet, seksualitet, tro, hudfarge, etnisitet eller statsborgerskap. Anette: – Grasrotengasjementet viser at behovet for et feministisk og anti-rasistisk parti er der. De siste ukene har det blitt tydelig, gjennom #jegharopplevd, at mange kjenner på kroppen at vi ikke lever i et likestilt land. Mange har erfaringer med diskriminering – ikke bare på bakgrunn av kjønn, men også seksuell legning, kjønnsidentitet, funksjonsdyktighet, alder, etnisitet, hudfarge, tro og statsborgerskap. Det vil vi gjøre noe med – uten at vi plasserer oss innenfor den tradisjonelle høyre-venstre aksen i norsk politikk. Tar dagens partier nok hensyn til likestilling, og hva er det i så fall som mangler? Cathrine Linn: – Vi har sett gang på gang at likestilling har viket for andre interesser. Her vil vi være kompromissløse. Det har ikke de andre partiene klart, og vi er utålmodige. Anette: – Tydeligvis ikke, selv om noen er ganske 26

gode – SV er blant annet et uttalt feministisk parti, men forutsetter sosialisme som grunnleggende. Høyresiden har vanskeligheter med å ta innover seg at der finnes undertrykkende strukturer i samfunnet. I stor grad begrenser også partiene likestilling til å utelukkende handle om kjønn. Det mangler et helhetlig perspektiv – likestilling er grunnleggende, ikke bare noe du kan «legge til» som egne saker. FI har blitt kritisert for å kunne skade venstresiden som allerede promoterer likestilling. Har dere vurdert om et feministisk nisjeparti kan bidra til å fragmentere venstresiden i norsk politikk? Cathrine Linn: – Da må jeg gjenta at vi er ikke et nisjeparti. Vi skal ha politikk på alle områder. Hvis venstresiden frykter dette så burde de kanskje gå inn i seg selv litt. Hadde de vært trygge på at de har prioritert god feministisk politikk hadde de ikke hatt noe å frykte, da ville de vunnet på at det ble mer feminisme på agendaen. Anette: – Jeg tror ikke det var i tankene til de som tok Gudrun Schyman sin oppfordring om å «gör och kör» i det hele tatt. Mange av de som er involvert i FI har ingen tidligere partipolitisk tilhørighet og er gira på å endelig ha en egen feministisk plattform å engasjere seg politisk gjennom. I likhet med FI i Sverige tror vi at vi kan samarbeide godt med liberale, grønne og sosialistiske feminister, men alle partiene får ta ansvar for å gjøre seg fortjent til hver eneste stemme, de kan ikke «stjeles». Feministisk ideologi Hva er de viktigste sakene for Feministisk Initiativ? Cathrine Linn: – De viktigste sakene for oss er mange. Vi kjemper for et likestilt Oslo, et tilgjengelig Oslo og et Oslo fra rasisme og diskriminering. Anette: – Vi er for likestilling og mot diskriminering, på alle plan. Nå har ikke F! et samlet prinsipprogram, siden det ikke finnes et nasjonalt organ ennå. Men vi har allerede mange hjertesaker. Kampen mot voldtekt og vold mot kvinner, mot seksuell trakassering og mot skjønnhetstyranniet, ønsket om et rettferdig arbeidsliv, en bedre ruspolitikk, en mer normkritisk skole, mer kunnskap om seksuell helse og LHBT, og mer rettferdig representasjon i politikken og samfunnet ellers. I Bergen vil vi stå på for en trygg og tilgjengelig by for alle.

Samfunn

Følger partiprogrammet den svenske modellen fra FI Sverige? Cathrine Linn: – Ja vi tar utgangspunkt i den feministiske plattformen til FI i Sverige. Men det er klart det innehar en norsk kontekst og en Oslo og Bergen – kontekst, i lokalvalget. Anette: – Et partiprogram vil først bli utformet når et nasjonalt organ er etablert, så det gjenstår å se. Vi henter så klart mye inspirasjon fra vårt svenske søsterparti, og vi opererer blant annet med tre talspersoner framfor én leder. Hvem er partiets målgruppe? Cathrine Linn: – Alle mennesker er vår målgruppe. Men det er klart vi ser at spesielt unge mennesker kommer til oss. Mennesker som heller ikke føler at de andre partiene har det utgangspunktet vi har på alle politiske områder. Anette: – Den er i utgangspunktet ganske stor – egentlig alle som mener at vi vil få et bedre samfunn med mindre diskriminering. Siden det foreløpig er flest kvinner som bærer merkelappen «feminist» med stolthet vil de trolig danne fortroppen, særlig unge kvinner, men vi vil gjerne være partiet både for barnefamilier og minoritetsgrupper. Vi har en svær jobb å gjøre! Klare for nasjonalt valg i 2017 Dere er i første runde etablert til kommunevalget. Tror dere FI har en sjanse i det nasjonale valget i 2017? Cathrine Linn: – Ja det tror jeg. Vi trengte 500 underskrifter for å bli registrert i partiregisteret først. I Oslo klarte vi 900 på en helg, så det skal vi klare. Anette: – Spørs hva man mener med «sjanse» – for regjeringsmakt? Det ville vært i overkant optimistisk, men vi skal definitivt utfordre og prege norsk politikk framover. Vi skal engasjere feminister fra Alta til Arendal, avslutter Basso. Det gjenstår å se om FI klarer å få feminisme høyere på dagsorden også i Norge. Det samme gjelder framtiden til venstresiden, ikke minst spørsmålet om likestilling vil få samme saksutfall som i Sverige. I en tid hvor vi ser at verden blir mer blå/ rosa og hvor sosial ulikhet er voksende, er det kanskje naturlig at en nordisk befolkning med tradisjonell egalitær kulturarv går i reaksjonær opposisjon. En ting kan vi i hvert fall si om skandinavisk politikk: De politiske valgmulighetene er mange! 27

Galleri

Galleri Samviten Galleri Samviten viser frem eksterne bidrag fra kreative sjeler. Tema i dette nummeret er:

Thea Willoch Njaastad Det glemte folket 2015 Fotografi Fem dager på reise i de okkuperte områdene i Vest-Sahara. 40 timer på buss. 23 politikontroller. En intens og overveldende tur. Tidvis med sterk følelse av frustrasjon og avmakt. Likevel målrettet og produktivt, med vanvittige mengder glede og hjertevarme. I år er det 40 år siden Marokko okkuperte Vest-Sahara. I 24 år har FN vært i området, uten mandat til å rapportere om de mange menneskerettighetsbruddene politiet utfører mot saharawiene.

Galleri

Kristian Ola Eide Reisedagbok 2014 Tusj Disse dagbokinnleggene ble ført da jeg reiste til USA, nærmere bestemt New York og Portland. Dette ble gjort i sammenheng med en skoleoppgave. Hvis du vil se flere bidrag i større visning, kan du besøke http://kristiansreisedagbok.tumblr.com/

Galleri

For mer info om

samviten Sjekk ut:

w w w. s a m v i t e n . n o

Vil du ha Samviten gratis hjem i postkassen? Send oss en mail! info@samviten.no